Ola T Lånke (KrF) (ordfører for sakene):

       Så er vi kommet til operasakens tredje akt. I kveld vedtar Stortinget bindende kostnadsramme for nytt nasjonalt operabygg som skal ligge i Bjørvika. Derved er en mangeårig prosess til ende, og det kan gis grønt lys for å starte selve byggingen.

       Ja, veien har vært lang. Fra utredningene ble satt i gang og til i dag har det gått 13 år. For fire år siden behandlet Stortinget operasaken i sin fulle bredde. Den gang var et stort flertall i Stortinget for å bygge nytt operahus, men på grunn av uenighet om lokaliseringen ble det ikke fattet noe vedtak. Men saken ble ikke lagt død.

       Nye omfattende utredninger ble satt i gang, i særlig grad gjaldt dette Bjørvika-alternativet, og saken ble fremmet på nytt våren 1999. Etter at Vestbane-alternativet falt under voteringen, stemte de daværende regjeringspartier subsidiært sammen med Arbeiderpartiet og SV for en lokalisering av Operaen til Bjørvika. Derved kunne arbeidet med forprosjekt og avholdelse av en internasjonal arkitektkonkurranse starte. Et viktig historisk steg var tatt i retning av et nytt operahus.

       Når operahusets forhistorie først skal skrives, vil det være riktig å trekke trådene enda lenger tilbake i tiden. Det er over 100 år siden Edvard Grieg og andre ivret for at det skulle skapes en operascene i tilknytning til byggingen av Nationaltheatret. Forsøket strandet. Det samme skjedde også med senere forsøk. Når drømmen nå endelig ser ut til å gå i oppfyllelse, gir det en viss mening å se byggingen av dette store kulturbygget i sammenheng med markeringen av 100-årsminnet for unionsoppløsningen.

       Selv om det ikke blir noen innvielse i 2005, vil byggeprosessen forhåpentlig være godt i gang, og operaprosjektet kan betraktes som et positivt bidrag til denne markeringen. Oppløsningen av unionen, som er en av de viktigste begivenhetene i nyere norsk historie, ble den gang sett på som fullføringen av 1814-programmet for opprettelsen av egne norske institusjoner. Slik kunne Norge ta plass blant de andre europeiske nasjonalstatene. Dette var på en tid da Norge hadde en sterk kulturell posisjon ute i Europa, med Nansen, Ibsen, Bjørnson og Grieg, noe som uten tvil var med på å gjøre oppløsningen av unionen mulig.

       I dette perspektivet betyr bygging av ny opera at en viktig nasjonal kulturinstitusjon landet mangler, kommer på plass. Det er derfor også på sin plass å gratulere både institusjonen selv, Den Norske Opera, og det norske folk med at vi i kveld passerer enda en viktig milepæl på veien mot full realisering av dette sentrale kulturbygget. Aftenposten skrev på lederplass i går:

       « Bildet av en forsinket kulturnasjon kvitter vi oss ikke med i morgen. »

       Så selv om et operabygg heller ikke alene er nok til å skape en kulturnasjon, tar vi i alle fall nå et nytt avgjørende steg i en riktig retning.

       Det er på denne bakgrunn også gledelig å konstatere at det vedtak som i dag blir fattet, har tilslutning fra alle partiene i Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet. Det er ikke minst viktig med tanke på den videre oppfølging av et stort og komplisert prosjekt som dette er, at det har et så bredt flertall i Stortinget i ryggen.

       Selv om dette kanskje ikke er tidspunktet for å dele ut blomster, vil jeg likevel benytte anledningen til å understreke den enorme innsats som gjennom år - mange år - er utført av enkeltpersoner og organer under departementets ledelse, ikke minst av Statsbygg og Den Norske Opera selv, for å komme dit vi er i dag. For en som har fulgt denne prosessen på forholdsvis nært hold over lang tid, har det vært intet mindre enn imponerende å legge merke til den intensitet og glød som er lagt for dagen for å få dette til.

       Arkitektkonkurranse og forprosjekt er gjennomført etter Stortingets intensjoner. Arkitektkontoret Snøhettas vinnerutkast har høstet stor anerkjennelse. Dette er senere bearbeidet både teknisk, funksjonelt og estetisk fram til et gjennomarbeidet bygningsforslag. Jeg kunne ha fortsatt med å ramse opp, men jeg viser til innstillingen.

       Bare på ett punkt er det kommet bemerkninger som skal nevnes. Det gjelder ønsket om at bygget skal være en opera for alle. Med det menes intensjonen om at det skal være best mulig tilgjengelighet for alle i hele huset. Vi vet at det er gjort mye allerede fra starten gjennom et eget FoU-prosjekt i regi av SINTEF, utført i nært samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, for å gjøre tilgjengeligheten så god som mulig. Gjenstående tiltak som kan bidra til ytterligere forbedringer, regner jeg med det vil bli arbeidet videre med, slik det også framgår av departementets brev til komiteen, som er vedlagt innstillingen.

       Det som nok har vært gjenstand for størst oppmerksomhet i operahussaken, er uten tvil investeringskostnadene. Det er forståelig. Det er omhyggelig redegjort for utviklingen på kostnadssiden i Regjeringens proposisjon. Også i innstillingen fra komiteen er det vist til de omfattende kvalitetssikringstiltak som er gjennomført. I siste fase ble det foretatt en ekstern gjennomgang av hele operahusprosjektet ved Dovre International AS. De har levert en grundig rapport. I første runde ble det fra Dovres side påpekt behov for en noe større usikkerhetsavsetning enn anbefalt fra Statsbyggs side. Men etter dette har Statsbygg og departementet gjennomgått og i stor grad fulgt opp de anbefalinger og justeringer Dovre International har påpekt i sin rapport.

       Ytterligere risikoreduserende tiltak i tråd med anbefalinger fra Dovre vil bli iverksatt. Med dette som forutsetning konstaterer vi at forslaget til bindende kostnadsramme for operaprosjektet avviker ubetydelig fra Dovre Internationals anbefalte ramme.

       Når det imidlertid gjelder operaprosjektet i sin helhet, herunder de sikkerhets- og kostnadsmessige sider, er det så langt vi overhodet kan erfare, gjort det som kan gjøres for at gjennomføringen skal bli vellykket. Det grundige arbeid som er lagt ned i form av undersøkelser, rapporter, utredninger, konsultasjoner mv., borger for en kvalitet som gir oss som beslutningstakere den nødvendige trygghet.

       Jeg vet at det er farlig å ta for sterke ord i bruk, men jeg må som saksordfører likevel si at det nå ikke er tid til flere utredninger. Nå er det tid for handling, for implementering og for realisering av byggverket.

       Men det er også grunn til fra Stortingets side å understreke at det er nødvendig å sikre god styring i alle ledd, på alle nivåer, fram mot ferdigstillelse for å forebygge kostnadsoverskridelser. Det er også maktpåliggende å minne om at den usikkerhetsmargin på 500 mill. kr som de to involverte departementene sammen skal forvalte, kun er en buffer som bare kan utløses ved uforutsette overskridelser, og skal ikke brukes til prosjektutvidelser av noen art.

       Det er viktig å ha in mente at operahuset, til tross for den enorme oppmerksomhet det har fått, likevel bare er ett i rekken av mange kulturbygg som er tenkt bygd i dette land. Det som skjer med dette prosjektet, vil lett ha overføringsverdi til senere prosjekter. Blir dette vellykket, vil det også være lettere å få tilslutning til å gå videre med andre bygg - og omvendt, hvis det skulle gå galt, noe vi slett ikke tror, så kan vi bare tenke oss.

       Så har Fremskrittspartiet igjen fremmet forslag om å skrinlegge hele prosjektet. Partiet markerer også denne gang at det er imot å bruke offentlige ressurser på å bygge operahus og foreslår derfor igjen at operahusprosjektet skrinlegges. Det er i seg selv ikke overraskende.

       Derimot kan jeg likevel ikke la være å berøre den argumentasjon Fremskrittspartiet igjen tyr til. Det synes utrolig at et av landets største partier i sitt forsøk på å skandalisere operaprosjektet avslører en så vidt rystende lemfeldighet i sin omgang med tall.

       I partiets særmerknader i innstillingen tas det utgangspunkt i det som i 1998 var et høyst foreløpig anslag for et eventuelt operabygg i Bjørvika, nemlig 1,4 milliarder kr. Dette tallet skriver seg fra tiden før Regjeringen hadde lagt til rette for et beslutningsgrunnlag for Bjørvika-alternativet og kunne anbefale dette som et reelt alternativ, før arkitektkonkurranse og forprosjekt var satt i gang. Senere har dette alternativet vært gjenstand for omfattende utredninger med kvalitetssikring av tallmateriale - først i forbindelse med proposisjonen fra 1999, som satte anslaget til 1,8 milliarder kr. Senere ble dette justert i forbindelse med statsbudsjettet for 2001 til 2,050 milliarder kr, vel og merke i 1999-kroner, og nå endelig i den proposisjonen vi i dag behandler, til 2,83 milliarder kr, omregnet til prisnivået for 2002. Hele veien har det vært forutsatt at Stortinget ville få seg forelagt et forslag til bindende ramme på et senere tidspunkt når forprosjektet var ferdig.

       Så viser tallene at den økning som har kommet til i operaprosjektet, i det alt vesentlige følger av den reelle prisutviklingen samt en nødvendig usikkerhetsavsetning. Den dobling i de nominelle kostnadsbeløp Fremskrittspartiet viser til, er derfor både villedende og inadekvat.

       Så vil jeg bare til slutt si at det har vært svært positivt å legge merke til den økte interessen for opera og ballett som har kommet de siste årene. I Norge er det over hele landet tatt initiativ til dannelse av organisasjoner som har som formål å produsere og formidle opera og ballett. Parallelt med at vi setter i gang operahusprosjektet i Norge, bygges det også flere nye operahus ute i verden. Det er derfor med stolthet og glede jeg anbefaler Stortinget i dag å vedta den foreslåtte kostnadsramme for Operaen i Bjørvika. Det blir en viktig byggesten i kulturnasjonen Norge.

       Vi kan konstatere at Regjeringen nå, som tidligere, legger vekt på at Den Norske Opera i Bjørvika vil få gode arbeidsforhold som skal tilrettelegge for spennende ballett- og operaformidling, samtidig som Snøhettas operabygg vil bli eksponert som et praktbygg som også vil danne premiss for det nye Bjørvika. Den nye operaen vil være et symbol på hvordan kultur og kunst er med på å skape samfunnet og gi det nye dimensjoner, dimensjoner som evner å kombinere kulturelle røtter med kulturell nyskapning, som evner å forbinde nåtid med fortid og fremtid. For alt er her: dagens trafikkmaskin, gårsdagens historie med tusenårig kongesete i dagens middelalderpark og morgendagen med en moderne bydel med kultur, boliger og næringsvirksomhet. Å bygge Operaen i Bjørvika er i tråd med moderne byutvikling verden over. Investeringer i og utvikling av store kulturinstitusjoner kan ikke ses isolert uavhengig av resten av samfunnet. En må også vurdere de kulturelle, økonomiske og sosiale ringvirkningene investeringene har. Og det er slik en har tenkt i det moderne samfunn, f.eks da Pompidou-senteret ble bygd i Paris, og det er slik en tenkte da viktige kulturinstitusjoner ble lokalisert i Barcelona, i Bilbao, i Göteborg, i Amsterdam og i Sydney.

       Å si at en skal bygge opera bare for opera er å redusere kunstens og kulturens betydning i samfunnet. Det som nettopp gjør at kunsten og kulturen er levende, er at den trenger seg på samfunnet, er overskridende i forhold til tilvante forestillinger. En opera i Bjørvika vil nettopp være overskridende, overskridende i den forstand at den vil være et skapende element i en samfunnsutvikling. En ny opera i Bjørvika vil ikke bare stå der som et monumentalt bygg, men også fremstå som et symbol for den betydning kunsten og kulturen har for samfunnsutvikling.

       Hva som er viktigst i de to innstillingene som legges fram i dag, operabygget eller Bjørvikas trafikk- og utbyggingsløsning, kan diskuteres, men heldigvis slipper vi å ha en historisk etterprøving av det. Jeg vil likevel forsøke en antakelse ved å hevde at et fremtidig Bjørvika ikke ville være det samme uten Operaen, og en fremtidig opera i Bjørvika ville heller ikke være det samme uten en senketunnel og løsning av trafikkforholdene.

       Med tanke på de store diskusjonene og de relativt store konflikter som ligger bak oss, synes jeg vi kan gratulere Operaen selv, Regjeringen og Stortinget med hensyn til den brede politiske enighet som nå demonstreres når det gjelder disse to prosjektene, prosjekter som i årene framover vil stå i vekselvirkning med hverandre og gi hverandre positiv næring i den videre utvikling.

Sonja Irene Sjøli (H) (komiteens leder):

       Det har gått over 100 år siden Edvard Grieg snakket om viktigheten av at Norge og Oslo fikk sin egen opera. Allerede under unionsoppløsningen var det planer om et nasjonalt operabygg. Det er jo egentlig en liten tragedie, for ikke å si en komisk operetteforestilling, at vi skulle forlate 1900-tallet uten å ha fått et operabygg på plass. Men nå skal endelig planene realiseres. Det skal bli slutt på at Norge skal være et annerledesland på dette området. Både Danmark og Finland har flotte nasjonaloperaer, Sverige har sågar to. Og nå skal det norske folk få en nasjonal opera, og det har de sannelig fortjent.

       Jeg vil gi honnør til saksordføreren for en grundig og god jobb med operameldingen, og jeg slutter meg helt og fullt til hans redegjørelse for flertallsinnstillingen, som Høyre er en del av, så jeg skal ikke gjenta det.

       Dette er en viktig og skjellsettende dag for Norge som kulturnasjon. Jeg er særdeles glad for at det er et bredt flertall for å bygge en ny opera. Fremskrittspartiet derimot har igjen valgt å stille seg på utsiden, og de er helt klart også i utakt med flertallet av det norske folk.

       Nå er det opera- og ballettkunstens tur til å få et betydelig løft, og jeg vil benytte anledningen til å gratulere Den Norske Opera med dagen. Samtidig vil jeg berømme alle som jobber i Operaen for at de har klart å opprettholde et så stort engasjement til tross for de dårlige rammevilkårene som opera- og ballettkunst har. Det er imponerende at de makter å opprettholde en så høy kunstnerisk kvalitet og et internasjonalt nivå. Med de fysiske omgivelsene og betingelsene de ansatte ved Den Norske Opera jobber under, er det en bragd. Og ikke minst vil jeg gratulere alle kultur- og operainteresserte i Norge, og dem er det mange av.

       En undersøkelse utført på oppdrag fra Den Norske Opera som ble publisert for en uke siden, viser at folk fra hele landet sier ja til en ny opera. Og ikke nok med det, men det er nærmest et folkekrav at operahuset skal være et praktbygg.

       Ifølge et intervju med representanten Karin Woldseth på NRKs nettside den 31. mai er Fremskrittspartiet « svært overrasket » over dette resultatet, ja, de mener resultatet er « oppsiktsvekkende » i forhold til Fremskrittspartiets standpunkter. Ja, det er det nok. Men nå er det heldigvis ikke Fremskrittspartiets standpunkter som er det viktigste, men det faktum at flertallet av det norske folk vil ha en opera.

       Undersøkelsen viser også at folk fra alle landsdeler, både kvinner og menn, fra alle inntektsgrupper og utdanningsgrupper, mener vi må ha en nasjonal opera. Det er gledelig, og det tar en gang for alle livet av Fremskrittspartiets påstand om at opera bare er en finkultur for noen få interesserte i Oslogryta og i Akershus.

       For Høyre er ikke undersøkelsen overraskende. Realiteten er at det er en enormt stor - og stigende - interesse for musikkdrama og musikkteater over hele landet. Bortimot et par hundre tusen så og hørte godt over 100 forestillinger i Operaen i fjor. Belegget er på hele 84 %. Regionoperaene spiller for fulle hus. Riksoperaen reiste i fjor landet rundt med 23 opera- og ballettforestillinger til tolv ulike byer, og Riksoperaen har engasjement i Ringsaker, Nordfjordeid og Kristiansund. Så undersøkelsen stemmer bra med virkeligheten.

       I et intervju i avisen « Fremskritt » fremstiller representanten Woldseth fra Fremskrittspartiet det nye operabygget som « galskapens prosjekt », et makkverk og et skandaleprosjekt som bør skrinlegges. Hun overdriver kostnadene og er svært omtrentlig med tall, og hopper over det som har med prisstigning å gjøre. Hun påstår videre at en ny opera « vil få katastrofale følger for kulturlivet ute i distriktene ». Hvor i all verden har hun det fra? Dette er jo ren fantasi! Det må Fremskrittspartiet dokumentere. Og jeg vil utfordre representanten Woldseth til å utdype disse uttalelsene, som jeg formoder er Fremskrittspartiets felles holdning, for de henger ikke på greip. Det er nesten så en kan lure på om vi behandler samme sak.

       Nei, det er ikke Operaen som er en skandale, men Fremskrittspartiets kulturpolitikk!

       Det nye operahuset skal være et viktig symbol på hva vi som en moderne nasjon representerer, og ikke minst hvilken viktig plass kulturen skal ha i vårt samfunn. En nasjonal opera er den siste av de store institusjonene vi mangler. Jeg er ganske sikker på at operaen i Oslo vil få betydelige ringvirkninger og bli en viktig drivkraft for utvikling av opera og dans i hele landet, ja, for hele Kultur-Norge.

       I de foregående operaprosjektene ble bygging av huset knyttet sammen med utvikling av en nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett i Norge. Departementet har lagt opp til en vesentlig forsering av arbeidet med denne planen i forhold til stortingsvedtaket, og tar sikte på å presentere den i kulturmeldingen som blir lagt fram på nyåret i 2003.

       Det er et betydelig økonomisk løft vi nå tar. Og det har vært viktig for oss å understreke at denne investeringen ikke skal gå på bekostning av kultursatsing på andre områder eller i andre deler av landet. Totalt sett blir det mer penger til kultur. Det er jeg svært tilfreds med.

       Tidligere kulturminister Anne Enger Lahnstein la fram for Stortinget to operasaker. Nå kunne jeg sagt mye om Anne Enger Lahnsteins politiske virke. Det er ikke alt jeg husker med like stor glede. Men i operasaken gjorde hun en beundringsverdig jobb.

       Som saksordføreren var inne på, ble den første operasaken behandlet i 1998. Sentrumsregjeringen foreslo å arbeide videre med planene om en opera på Vestbanen. Det var et bredt flertall i Stortinget for å bygge en opera, men de klarte ikke å samle seg om en lokalisering. Det skyldtes at Fremskrittspartiet ikke ville avgi stemme, verken primært eller subsidiært.

       I 1999 ble det fremmet en ny operasak med to lokaliseringsalternativer: Vestbanen og Bjørvika. Heller ikke denne gangen ville Fremskrittspartiet avgi stemme for noen av alternativene. For å følge opp stortingsflertallets vedtak om å bygge opera valgte sentrumspartiene den gangen å stemme for Bjørvika etter at alternativet med Vestbanen hadde falt. Dermed var valget av Bjørvika et faktum.

       Høyre stod fast på Vestbanen den gangen. Vi mente at en opera på Vestbanen ville blitt både billigere og enklere å gjennomføre. Men vi respekterer, i motsetning til Fremskrittspartiet, stortingsflertallets ønske om en opera i Bjørvika.

       At det dyreste alternativet ble valgt, må faktisk Fremskrittspartiet ta ansvaret for. De har bevisst styrt mot det dyreste alternativet. Hvis de hadde respektert stortingsflertallets ønske om at det skulle bygges en ny opera og stemt for Vestbanen, hadde det billigste alternativet blitt valgt. Dette er et faktum som Fremskrittspartiet ikke kan vikle seg ut av.

       Snøhettas praktbygg i Bjørvika vil vekke oppsikt langt utover Norges grenser, og jeg er sikker på at det vil kunne bidra til ny vekst og utvikling i hele regionen. Vi vil faktisk få Europas mest moderne operahus.

       Vel er 2,8 milliarder kr mye penger. Det er vi alle enige om. Men dette er en investering for flere hundre år fremover. Og det er en klok investering, som jeg er sikker på at vi på sikt vil få igjen i mangfold.

       Nå skal Operaen loses trygt i havn i Bjørvika. Stortinget har fått et godt grunnlag for å fatte et endelig vedtak. Det er et flott og spennende bygg som nå skal reises. Snøhettas vinnerprosjekt er estetisk og realistisk. Oslo vil med dette bygget fremstå med en helt ny og vakker profil mot sjøen. Det vil bli en viktig byggekloss i « Fjordbyen » og realiseringen av visjonen om en by som åpner seg mot fjorden.

       Jeg vil avslutningsvis igjen få gi uttrykk for stor tilfredshet med at Operaen nå er i havn. Og den 20. september i 2008 må vi stå klare for å delta på åpningsforestillingen!

       Etter alt å dømme skal vi de neste to timene ha en opera i to akter fra Stortingets talerstol, og denne operaen går for Fremskrittspartiet i moll - en ren og skjær tragedie sett fra vårt ståsted. Som sikkert presidenten skjønner, akter ikke Fremskrittspartiet å gi slipp på denne saken uten at vi får gi høylytt uttrykk for hva vi mener om dette pompøse prosjektet. Det skjer riktignok uten kulisser og kostymer, men vi vil iallfall få gitt uttrykk for at dette er en vanvittig sløsing med skattebetalernes penger på et prosjekt der vi ikke engang kjenner den endelige sluttsummen.

       Det er riktignok ingen barber fra Sevilla i Regjeringen, men den er så sabla flink til å bruke sparekniven ellers. Mange steder i dette landet er den offentlige fattigdommen svært synlig, og når man til tross for dette pøser ut penger helt ukritisk og for enhver pris på et prestisjeprosjekt som Operaen i Bjørvika, ja, da må man faktisk lure på hva som er de egentlige motivene. I operasaken tror jeg til og med at Figaro ville vært misunnelig, for maken til bryllup samtlige partier med unntak av Fremskrittspartiet har fått i stand for å få bygd en opera, er det sjelden man ser. Det skal bli spennende å se hvor snart skilsmissen kommer når den endelige prislappen kommer på bordet. Det hadde vært fristende å ønske seg en tryllefløyte, uten at jeg skal utdype hva jeg ville brukt den til. - Nok om det. Jeg har likevel lyst til nok en gang å påpeke at det slett ikke er den endelige regningen vi behandler her i dag - det er overslag, og det er antakelser.

       At det i denne saken ligger et Dok.nr.8-forslag fra Fremskrittspartiet om å skrinlegge prosjektet, er vel ingen overraskelse, for vi står fast på vår mening om at dette er sløsing med offentlige midler. Regningen har vokst nesten umerkelig fra 1,8 milliarder kr til det vi skal godkjenne i dag, 3,2 milliarder kr, og da snakker vi bare om én bygning og én tomt. I tillegg kommer jeg vet ikke hvor mange milliarder i opprusting av infrastrukturen rundt. Hvor mange sykehjem, hvor mange nye skoler og hvor mye nytt sykehusutstyr kunne vi ikke ha fått for samme prisen?

       Jeg får si som en av våre Oslo-representanter: Vi har en opera, og den ligger på Youngstorget. Det hadde kostet en brøkdel å ruste den opp, og med litt fantasi og aktivt arkitektarbeid tror jeg sikkert vi hadde kunnet få en langt rimeligere opera der den er nå.

       Så snakket representanten Sjøli om at jeg syntes resultatet av denne meningsmålingen var « oppsiktsvekkende ». Ja, jeg syntes det var oppsiktsvekkende, men representanten Sjøli har åpenbart misforstått veldig, eller så har hun lest det slik hun gjerne ville lese det. Det var ikke det som stod der, nemlig. Det som stod der, var at jeg syntes det var oppsiktsvekkende at så mange kunne mene det i forhold til alle de henvendelsene som Fremskrittspartiet får, siden vi er det eneste partiet som har flagget at vi er imot dette prosjektet. Det syntes jeg var oppsiktsvekkende. Det stemte ikke med prosentandelen som vi hadde fått.

       Visste forresten presidenten at i det nye operabygget er det 220 stykker som ikke vil se skikkelig det som foregår på scenen? Tidligere var det 640, men man har greid å få det ned til 220. På spørsmål til departementet får man opplyst at dette jobbes det med, men at akustikken er det viktigste, ikke om folk ser scenen. Antakelig regner man vel med at det neppe blir fullt i den salen noen gang. Så president, vi får håpe vi ikke blir en av de 220 hvis vi noen gang skulle finne veien til Bjørvika.

       I oppsummeringen i stortingsproposisjonen står det at operahusprosjektet i Bjørvika skal « være et monumentalbygg som representerer Norge på sitt beste ». Ja, iallfall representerer det Norges politikere på sitt beste i pengebruk.

       Jeg er ingen Madama Butterfly, jeg er heller ingen enke - og i dag er jeg slett ikke glad, når dette skandaløse prosjektet får flertall.

       Jeg tar opp igjen Fremskrittspartiets forslag, som ligger i Innst.S.nr.235.

       Magnar Lund Bergo (SV) : Jeg hadde ikke skrevet noe om penger i innlegget mitt i dag, og hadde egentlig ikke tenkt å si noe om det. Men slik man går ut her, har jeg lyst til å komme med noen betraktninger om pengebruk allikevel.

       Hva koster nå egentlig en opera? Den koster vel omtrent det samme som en fregatt, hvis man får den billig, eller den koster det samme som uforutsette overskridelser på bygging av fem fregatter. Jeg tror vel at når fregattene er parkert - ubrukelige og rustet bort - er operahuset så vidt innkjørt og justert. For min del kunne vi bygd fem operahus og kjøpt én fregatt, for å se hvilken dårlig investering fregattene er.

       Etter å ha planlagt, prosjektert og diskutert i en årrekke ser det endelig ut til at vi nå er klare til å igangsette og gjennomføre det store kulturpolitiske løftet som Operaen i Bjørvika er ment å være. For SV har det hele tiden vært viktig at dette løftet er noe som skal komme mange, for ikke å si alle, til del - uansett om en bor i Vardø eller i Oslo, er gammel eller ung, er interessert eller ikke interessert i opera i utgangspunktet.

       Å bygge en opera, plassere den ved vannet i en ny bydel og utstyre den med teknikk og kreativt skapende og utøvende krefter av høyeste kvalitet vil ha en symbolsk og kulturell verdi som vil strekke seg langt utover Operaens faktiske og fysiske lokalisering. Men for at vi skal kunne erfare denne innvirkningen og den verdien som noe positivt, som noe vi alle tar del i, er det viktig at en del forutsetninger oppfylles, og da er det særlig to vesentlige forutsetninger jeg vil peke på:

       For det første: Man må satse nasjonalt, og vi må løfte nasjonalt. Hvis Operaen skal bidra til et landsomfattende kulturelt løft, er det viktig at også hele landet involveres.

       For det andre: Den politiske vilje til å foreta et slikt løft, må omsettes i en konkret satsing på de kunstneriske krefter som skal initiere, inspirere og motivere dette løftet. Kunstnere, kulturarbeidere og artister lever like dårlig på myten om luft og kjærlighet som alle oss andre, og derfor er det viktig at disse tilføres de midler og ressurser som er nødvendige for at ideene våre skal kunne omdannes til realiteter. Dette betyr at skal operaen i Bjørvika få den rollen og de ringvirkningene som vi ønsker, må vi sørge for at den både lodder dypt og favner bredt.

       I SV jobbet vi lenge for å få i gang en satsing på produksjon, utvikling og formidling av opera- og dansekunsten før det nye operabygget stod ferdig, og ikke i etterkant. Man kan ikke vente at operahuset i seg selv skal kunne avleire en enorm interesse for disse kunstformene bare ved å stå der i all sin prakt. Selvfølgelig vil det være en viktig inspirator, men en vesentlig forutsetning for å få opp en landsomfattende utøvelse og innlevelse på dette området, vil være at disse kreftene er satt i sving allerede. Så kan utviklingen av operahuset og utviklingen av musikkdramatikken og dansen spille på lag og dra gjensidig nytte og utbytte av hverandre. Vi må derfor få til et vekselvirke mellom form og innhold, mellom husbygging og oppbygging av scenekunst, dvs. drive institusjonsbygging i ordets rette forstand. Først slik tror vi det er mulig å legge et solid grunnlag for å forankre et kulturelt og kunstnerisk løft i hele befolkningen.

       Vi i SV er derfor glade for at prosjektet Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett i Norge nå er utarbeidet og sendt ut til høring fra Kulturdepartementet. Hensikten med dette prosjektet er nettopp å legge grunnlag for en nasjonal operapolitikk, der Den Norske Opera vil være en sentral aktør, men der også utviklingen av riks-, region- og distriktsopera skal skje samtidig med, og i takt med, byggingen av det nye operahuset. Ved å få til en slik helhetlig plan og strategi for produksjonen, utviklingen og formidlingen av denne scenekunsten, som satser både på å nå fram til nye og brede publikumsgrupper over hele landet, og å bygge på de lokale og kunstneriske krefter og på den interessen som allerede finnes rundt om i lokalmiljøene, ser SV for seg at man legger et godt grunnlag for å styrke operainteressen i Norge, og for å underbygge en mer landsomfattende interesse for denne kunst- og kulturformen.

       Strategien er altså: Sats bredt! Men dette nytter ikke uten at man også søker dypt. Noen av de viktigste stikkordene i den nasjonale planen er samarbeid mellom profesjonelle og amatører, og at Den Norske Opera skal være et ressurs- og kompetansesenter for hele landet, som prosjekter og tiltak med regional og lokal forankring kan dra nytte av. Men skal denne planen bli satt ut i livet, må vi også satse på de profesjonelle ressursene som amatører og andre skal lære av. SV er derfor opptatt av at det satses målbevisst med midler og ressurser på de skapende og utøvende kunstnere som opererer innenfor teater-, orkester- og dansefeltet. Komponister, librettister, dansere og dramatikere må få rammer som åpner for en større nyskaping av opera og ballett i Norge enn det som hittil har vært tilfelle. Det må gis rom til fornying av samtidsmusikken og samtidsdansen, samtidig som også gammelt repertoar må ivaretas og videreutvikles. Dette betyr at de må få skrive nye verker og oppføre nye versjoner, og at de får anledning til å samarbeide med og møte folk både fra vårt eget innland og det store utland. Det er tross alt disse kreftene som skal bidra til og bære det store kulturpolitiske løftet som vi alle håper på.

       Det er mange som sier at et slikt kulturpolitisk løft som vi går rundt og drømmer om, bare er nettopp det: en drøm, en utopi. Folk flest er ikke interessert i opera, sier noen, og kommer heller aldri til å bli det. Tro det? Ved komiteens besøk i Spania i vår var vi så heldige å få besøke Bilbao og Guggenheim-museet. Det er riktignok ikke en opera, men et kulturbygg og et monumentalbygg, slik som vår opera ser ut til å bli. I samtale med kommunale myndigheter opplyste de at motstanden ved lanseringen av byggestarten for huset i Bilbao var enorm. De mente at 94-95 % var mot bygget, og at bare 5-6 % var positive. Vi fikk ingen ferske meningsmålinger forelagt oss. Det var det visst ingen som hadde behov for. Historien og den rolle bygget har for byen i utviklingen videre og i dag, kjenner vel de fleste av oss.

       Sett på bakgrunn av meningsmålingene i Bilbao ser det jo slett ikke ille ut for vår opera. Ja, jeg må innrømme at jeg selv ble overrasket over tallene som ble presentert for noen uker siden, som viste at hele 57 % av befolkningen vil ha et nytt og severdig operahus. Og like gledelig: Ønsket om en ny opera kommer fra alle landsdeler, alle aldersgrupper, alle inntekts- og utdanningsgrupper og begge kjønn. Og ikke bare ønsker de seg en ny opera, de mener også at den bør bli av en slik kvalitet at den blir en severdighet for hovedstaden.

       Bakgrunnen for denne positive holdningen tror jeg er at folk har skjønt nettopp det som vi står her og argumenterer for, at byggingen av en moderne institusjon og en arkitektonisk nyskaping i havnebassenget i Oslo er noe som vil få positive ringvirkninger for alle.

       Et praktbygg i Oslo som rommer en opera, er selvfølgelig et flott bygg og et operahus, men summen er sannsynligvis mer enn det. Noen ganger blir én pluss én mer enn to! Folk kjenner operahuset i Sydney, de husker Guggenheim i Bilbao, og mange har sett den nye sorte diamanten i København. De skjønner derfor også at verdien av et slikt nytt og annerledes praktbygg vil få ikke bare landsomfattende, men også langtrekkende virkninger - langt inn i norske fylker og små kommuner, langt ut i den store verden og langt fram i tid.

       Det skal komme til å merkes over hele landet at dette monumentalbygget og denne moderne institusjonen reises. Slik kommer den nye operaen i Bjørvika til å bli en viktig bidragsyter til glede, identitet og fellesskap, ikke bare lokalt og nasjonalt, men også globalt, i en verden der landene i stadig større grad søker å opptre som nasjonale merkevarer overfor hverandre.

       I forhold til turisme, internasjonalt samarbeid, handelsavtaler osv. tror jeg folk synes det er mye bedre å gjenkjennes gjennom symbolverdien i en markant opera enn å identifiseres som en liten, rik og til tider egoistisk oljenasjon langt oppe i nord. Operahuset i Bjørvika vil by på masser av muligheter i vår tid, som også vil gi avkastning i ettertid. At operahuset vil være en gave til framtidige generasjoner, er ingen floskel. Å investere i opparbeiding og utvikling av en kraftfull og levende opera- og dansekultur, og å bygge et bygg til dens ære, vil gi våre etterkommere ikke bare et historisk vitnesbyrd fra vår tid, men også et verdigrunnlag å bygge videre på.

       Vi i SV gleder oss derfor til å sette spaden i jorda, og til å komme i gang med den kulturelle og kunstneriske entreprenørvirksomheten som ligger foran oss. Og vi ser fram til åpningsforestillingen høsten 2008.

Åslaug Haga (Sp) : Prosessen fram til bygging av et nytt operahus i Norge kan sammenlignes med en opera i flere akter, med en dramaturgi som hører sjangeren til. For la meg minne om at der Stortinget i 1998 utviste beslutningsvegring og kappred kjepphester, slik at spørsmålet om ny opera på nytt stod i fare for å bli kastet ut på en ørkenvandring, viste daværende kulturminister Anne Enger Lahnstein handlekraft, besluttsomhet og en klar politisk vilje, slik at Stortinget i juni 1999 endelig kunne vedta bygging av et nytt operahus i Norge. Dagens tema er derfor ikke opera eller ikke-opera, Vestbanen eller Bjørvika, sjøl om Fremskrittspartiet gjerne skulle ha ønsket nettopp en slik diskusjon. Med dagens vedtak bringes operaprosjektet over i en ny fase, der spaden endelig kan settes i jorda, eller snarere en fase der pæler kan settes i fjell. Jeg er helt sikker på at det er noen som vil feire med champagne i dag, med eller uten inspirasjon av Fremskrittspartiets Karin Woldseth. Det er mange som ærlig fortjener den feiringa, for det ligger usedvanlig mye krevende og godt håndverk bak dagens vedtak.

       Opera- og ballettinteressen i Norge viser en gledelig økning. Det settes opp en rekke operaer over hele landet, ofte i et samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Det nye operahuset vil gi opera og ballet verdige arbeidsforhold. Dette skaper igjen grunnlag for at det blir reelt innhold i planen for produksjon og formidling av opera og ballett i hele landet. Hele landet skal nyte godt av operaen i Bjørvika. Det er slik at det er enkelte kulturinstitusjoner vi bare skal ha én av her i landet. Operaen er en av disse. Jeg konstaterer at folk i hele vårt langstrakte land gir uttrykk for entusiasme over at landet i 2008 kan innvie et nytt operahus i Bjørvika. Jeg er overbevist om at et nytt og moderne operahus vil gi ringvirkninger over hele landet, til glede for oss i nåtida og for kommende generasjoner.

       Erfaring fra andre større byggeprosjekter viser nødvendigheten av stram styring og kontinuerlig overvåking av kostnadsutviklingen på alle nivåer. Bygging av et moderne operahus i Bjørvika er et meget komplekst byggeprosjekt som stiller store krav til planlegging, organisering og koordinering mellom en rekke instanser og fagmiljøer. Med min kjennskap til prosjektet, finner jeg den organisering som er etablert, og de tiltak som allerede er iverksatt, svært betryggende. Dette bekreftes også av Dovre International, som har foretatt den eksterne kvalitetssikringa og beregninga av usikkerhet. Det er like fullt viktig å understreke nødvendigheten av at de berørte departementer sørger for å ha tilstrekkelig kapasitet, slik at styringsevnen opprettholdes gjennom hele byggeperioden.

       Senterpartiet konstaterer at forslaget til bindende kostnadsramme avviker lite sammenlignet med Dovre Internationals anbefalte kostnadsramme, gitt at visse tiltak gjennomføres.

       Når vi nå bygger en ny opera, er det viktig at huset også blir funksjonelt og en god arbeidsplass for dem som skal ha sitt daglige virke der. Det har Den Norske Opera sannelig fortjent etter år i kummerlige forhold. Det har derfor vært riktig å imøtekomme enkelte av Operaens prioriterte ønsker. Muligheten til stram styring og kostnadskontroll betinger imidlertid at man begrenser endringer underveis. Jeg registrerer i den forbindelse det som står skrevet i proposisjonen om at vedtatt kostnadsramme gis høyeste prioritet, slik at krav fra Den Norske Opera som medfører merkostnader, bare vil kunne innrømmes dersom Operaen samtidig anviser kostnadsreduserende tiltak.

       Det hører med til sjeldenhetene at vi i denne sal vedtar bygging av monumentale bygg. Også på denne måten er dagens vedtak historisk. Det er gledelig at meningsmålinger viser at folk ønsker et praktbygg, som skal glede det norske folk i samtid og framtid. Operaen i Bjørvika blir en flott arkitektonisk og kulturpolitisk hilsen til kommende generasjoner. Den blir en signatur av vår samtid med adresse inn i framtida. La oss tillate oss å bli litt høystemte: Alle kulturinteresserte i Norge har grunn til å glede seg over dagens vedtak.

Trine Skei Grande (V) : Jeg skal fortsette med høystemtheten til representanten Haga.

       Jeg mener at bygging av opera representerer det største kulturløftet for hele landet siden vi bygde Nidarosdomen i Trondheim. Det er et bygg som dersom vi lykkes, kanskje vil være det viktigste signalbygget, det viktigste bygget som vil bli forbundet med landet, i lang tid framover. Vi bygger nå en opera landet skal være stolt over i kanskje mange hundre år framover. Det er et stort ansvar, og det er viktig at vi gjør det ordentlig.

       Bygging av opera er ikke et Oslo-prosjekt, som man kan få inntrykk av når man hører på enkelte i operadebatten, men det er et nasjonalt prosjekt. Venstre var opprinnelig for opera på Vestbanetomta. Avgjørelse om å bygge opera i Bjørvika ble tatt i 1999, og det skal vi følge lojalt opp. Snøhettas vinnerforslag i arkitektkonkurransen har fått en allmenn meget god mottakelse. Sjøl om opera som byggverk er svært viktig, er det enda viktigere at denne storstua skal få et kunstnerisk innhold som forsterker verdien av bygget. Arkitektur er viktig, men vil få sin høyeste verdi i samspill med kunstnerisk innhold. Det innebærer en forpliktelse i økt satsing på den kunstformen som skal inn i operaen. Det er en slik stor nasjonal, langsiktig sammenheng kostnadene må vurderes ut fra. Det er kostnadskrevende å bygge et internasjonalt monumentalbygg som en ny opera. Men dersom vi lykkes, er jeg overbevist om at verdien vi får igjen, er langt større enn det vi legger inn i finansieringa, og at det vil bli en opera som man kan være stolt av i hele landet.

       Bygginga av opera og utviklinga i Bjørvika er to forskjellige prosjekt, og kan gjennomføres uavhengig av hverandre, men bør likevel i denne debatten ses i sammenheng. Bjørvika-utbygginga er et viktig byutviklingsprosjekt for Oslo, en praktisk gjennomføring av en visjon om å utvikle fjordbyen i Oslo. Bjørvika blir en utvidelse av sentrum med 4.000-5.000 boliger, kultur og næring. Venstre har spesielt gjennom nåværende justisminister Odd Einar Dørum i en årrekke spilt en helt avgjørende rolle for å få etablert fjordbyen. En senketunnel er helt avgjørende for å få til en slik utvikling, slik at vi i Oslo, i samarbeid med staten, gis mulighet til å utvikle Bjørvika til et levende, intimt byområde som vil være den nye operaen verdig.

       Jeg er forundret over Senterpartiet som vil bygge opera i Bjørvika, men som i sin merknad ikke vil bruke statlige midler på en senketunnel. Man ønsker altså en permanent løsning med en opera plassert i et av landets største veikryss. Lettere er det da å forholde seg til Fremskrittspartiet, som aldri har sett verdien av å satse på kultur, som aldri har forstått at dette er en god investering, og som aldri har sett verdien av å legge til rette for utvikling av den intime storbyen i en menneskelig skala, men som ønsker en upersonlig byutvikling basert på maksimal utnyttelse av arealer, med de konsekvensene det får for områder som skal fungere etter utbygginga.

       Det er viktig - og vi setter pris på - at det er lagt opp til en miljøvennlig utbygging av både Operaen og Bjørvika som helhet. Og det er viktig å lage en reguleringsplan som legger opp til å begrense biltrafikken så mye som mulig i dette området som ligger så nært landets viktigste og største kollektivknutepunkt, nemlig Oslo S.

       Det ble sagt i debatten tidligere at man ønsket en opera som var for alle. Jeg oppfatter det slik at Operaen definitivt er for alle. Det er tydelig at Fremskrittspartiet ikke ser det, hvis de ikke vet hvor full operasalen faktisk er i forhold til andre scener i byen, og hvor stor bredde det er i den gruppa som faktisk benytter seg av Operaen. Jeg er like opptatt av at vi skal ha rom for det smale i en ny opera, at vi skal ha rom for kammeroperaen, at vi skal ha rom for at man skal tenke nytt, og at man skal ha mulighet til å prøve og eksperimentere med det nye.

       Jeg hadde en stor opplevelse som lærer, da jeg i Operaen hadde med meg 30 16-17-åringer på Oslo-tur. De spilte en rockemusikk på bussen på veien nedover som gjorde at jeg håpet at de ikke kunne engelsk. På returen var det ett spor som gikk om igjen og om igjen, for vi hadde vært i Operaen, og det eneste som dugde på bussturen hjem, var Tårnarien.

       Utfordringa nå er å få alle Oslo-politikere til å gjøre dette også til et monumentalbygg med hensyn til omkretsen, og at man sørger for at det ikke blir et lite sukkertøy i en skog av høyhus.

Karl-Anton Swensen (Kp) : Et rikt og mangfoldig kulturliv er en nødvendig forutsetning for en videreutvikling av livskraftige samfunn. Derfor er Kystpartiet opptatt av at de offentlige satsinger på investeringer, kultur og kulturbygg skal fordeles geografisk jevnt utover det ganske land. En statlig satsing på et nytt operahus i Bjørvika på over 3,3 milliarder norske skattekroner til et felt innenfor kultur som baserer seg på interesser fra en meget liten del av befolkningen, er etter Kystpartiets syn ikke den beste forvaltning av snevre, statlige kulturmidler. Et operabygg i Bjørvika vil etter Kystpartiets mening være et tilbud til begrensede og spesielt interesserte grupper av hovedstadens innbyggere og til lite glede for resten av landet. Det vil gi en svært skjev fordeling av kulturmidlene i årene framover. Et slikt operabygg vil i tillegg måtte ha et betydelig offentlig tilskudd til driftsutgifter og således belaste det årlige kulturbudsjettet kraftig. Det er fra kulturministeren anslått en økning i driftskostnadene på 45-50 mill. kr i 2002-prisnivå. Det er etter Statsbyggs brev av 15. januar 2002 grunn til å tro at kulturministerens anslag er underestimert.

       Kystpartiet har en klar oppfatning av at dette vil påvirke den framtidige kultursatsingen i distriktene spesielt. Det er en kostnadsramme på over 3,3 milliarder kr, som man med stor sannsynlighet vil få erfare er satt for lavt ut fra de usikkerhetsmomenter som råder. Når staten først har satt i gang prosjektet, må det fullføres - koste hva det koste vil, og det har vel for så vidt kulturministeren tidligere tilkjennegjort. Et slikt løp vil ikke Kystpartiet være med på når vi i tillegg vet at denne utbyggingen utløser endrede løsninger med hensyn til infrastruktur og veiløsninger i området, med kostnader på sannsynligvis over 3 milliarder kr. Min påstand er at de totale kostnader for disse prosjektene sannsynligvis vil overstige godt over 10 milliarder kr - dette i tillegg til de investeringer som kommer som en konsekvens av disse utbyggingene.

       En konsekvens kan være at dagens vedtak er starten på en total uforutsigbar kostnad ved utbyggingen av en ny bydel i Oslo. Om man leter med lys og lykte landet rundt, skal det godt gjøres å finne en tomtegrunn som er mer kostnadsmessig krevende og uforutsigbar. Likevel blir operabygget antakeligvis den minste kostnaden i forhold til den dominoeffekten som utløses ved dette vedtaket.

       En annen sak er at man vil legge et voldsomt press på Oslo, samt at slike offentlige investeringer vil måtte være sterkt inflasjonsdrivende og legge et press på økonomien, og det spesielt i Oslo-området.

       Når det gjelder investeringer som kan legge til rette for økt verdiskaping slik at vi i fremtiden kan utvikle både vår kultur og vårt næringsliv i hele landet, vises det til at det ikke er mulig innenfor ansvarlige rammer. Derfor står disse investeringene i sterk kontrast til de utfordringer vi har i distriktene.

       Jeg kan her spesielt nevne Nordland med sine utfordringer, bl.a innen infrastruktur og veier. Nordlandsbanen har et umiddelbart behov for nesten 1 milliard kr for i det hele tatt å bli i akseptabel stand. Det kom fram etter en befaring Jernbaneverket hadde på Nordlandsbanen for kort tid siden. Man snakker ikke lenger om å forlenge jernbanen nordover, men problemstillingen er at det fra statlige myndigheter rokkes ved Nordlandsbanens fremtid og eksistens.

       E6-standarden i Nordland er heller ikke noe å skryte av. Store deler av E6 er så smal at det ikke er plass til midtstripe. I tillegg er E6 delt i Nordland ved at vi har den eneste fergeforbindelsen på europaveien i hele Europa. En sammenknytning av E6 ville koste en liten del av den investeringen som man her er i ferd med å forplikte seg til.

       Jeg kunne ha nevnt en rekke eksempler til som Kystpartiet mener både er og bør være et offentlig ansvar og et nasjonalt ansvar, men som det ikke er politisk vilje til å gi nødvendig prioritet. Hadde denne saken kun dreid seg om et rent operabygg, ville den helt klart ha fått en ny vurdering av Kystpartiet.

       På denne bakgrunn vil jeg pålegge Kystpartiets gruppe å stemme imot at det bygges nytt operahus i Bjørvika.

       I dag vedtar vi prosjektet med en kostnadsramme på 3.330 mill. kr, inklusiv en reservepott på 500 mill. kr som man håper ikke blir brukt.

       Saksordføreren, som for øvrig har gjort en meget god jobb i forhold til innstillingen, har redegjort for innholdet i disse kostnadene og grunnen til merkostnadene siden 1999. Tatt i betraktning både prosjektendringer og prisstigning er påslaget fra 1999 til i dag akseptabelt.

       Mange av oss så innslaget på Dagsrevyen i går fra operaen i Sydney i Australia. Operaen der ble 14 ganger dyrere enn vedtatt, og prosjektet var på randen til å bli skrinlagt flere ganger. I dag er operaen flaggskipet til Australia, og ingen prater lenger om kostnadene og overskridelsene. Nå reiser turistene til Australia for å oppleve operaen i stedet for å oppleve kenguruene. At vi nå skal bygge en opera, er den største kulturpolitiske enkeltsak i Norge. Jeg håper det blir det flaggskipet som Norge trenger, som en kjent kulturnasjon. Når jeg sier Norge og ikke bare Oslo, mener jeg at den skal bli et forbilde på utvikling og drivkraft for kunstartene opera og dans for hele landet. Vi skal ikke ha 14 ganger overskridelser på den nye operaen i Bjørvika. Jeg føler meg ganske trygg på at arbeidet med prosjekteringen er så nøye og detaljert planlagt at vi skal slippe å oppleve store overskridelser.

       Under høringene om operahuset kunne ledelsen fra Den Norske Opera forsikre at den nye nasjonale operaen ville trekke til seg regionale oppsett, så jeg oppfordrer hele landet til å sette i gang med planlegging og øving av oppsett.

       I Harstad var gleden stor da Opera Nord fikk 500.000 kr gjennom statsbudsjettet for 2002. Det førte til at stiftelsen Opera Nord kom i gang i februar i år. De ser med glede og forventning fram til den nasjonale operaen står ferdig, og tar det som en selvfølgelighet at de skal til hovedstaden og spille for hele landet. Slik må danse- og teatergrupper, kor og musikere i resten av landet tenke i årene framover.

       Det er klart at vi fra distriktene er bekymret for om midlene til kulturtiltak i andre deler av landet blir redusert i denne storsatsingen på ett enkelt kulturtiltak over så mange år. Noen mener at operahuset i Oslo kommer til å fortrenge musikkskoler, orkestre, musikkfestivaler, filmer, teatre og sågar kulturminner som stavkirker, selv om det siste sorterer under Riksantikvaren og Miljøverndepartementet.

       I innstillingen sier flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, at det er vesentlig at riks-, region- og distriktsopera får utvikles samtidig og i takt med byggingen av nytt operahus. Det blir viktig å spille på lokalmiljøene for å opparbeide interessen for denne type kultur. Noen kaller den for finkultur, jeg vil heller si kultur som de fleste kan bli glad i.

       Arbeiderpartiet er glad for at operasaken har bred tilslutning i Stortinget. Bare Fremskrittspartiet står utenfor - rart egentlig, siden en av Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen har jobbet ved Operaen. Jeg snakker ikke om representanten Ulf Erik Knudsen. Men dette er de vanlige signalene fra Fremskrittspartiet når vi snakker om kultur. De har én kulturinteresse som de mener det er verd å bruke offentlige midler på, og det er båter. Hvorfor? De kan jo bare ro seg i land!

       Jeg er glad for at kultur- og kirkeministeren ved flere anledninger har presisert at operahus i Bjørvika ikke skal gå på bekostning av den kulturpolitiske innsatsen i andre deler av landet, men komme i tillegg.

       De største bekymringene når det gjelder utviklingen av Bjørvika, ligger i veiprosjektet. Derfor er jeg glad for at disse sakene er lagt fram som to atskilte saker, selv om de ofte blir sett under ett. Jeg er også glad for at komiteen nå så tydelig markerer at verken kultur eller samferdselstiltak i distriktene skal nedprioriteres på grunn av det nasjonale monumentet i Bjørvika.

       Representanten Swensen og jeg er begge fra Nordland, og vi er uenige - gratulerer Norge!

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Dette er ein stor og viktig dag for norsk kulturliv generelt og for kunstformene opera og ballett spesielt. I dag er Stortinget invitert til å ta den endelege avgjerda som vil gi det norske folket eit verdig operahus og eit arkitektonisk landemerke.

       Operahusprosjektet er handsama av Stortinget to gonger tidlegare, som vi har høyrt før i dag, og med ein god del høgare temperatur enn vi i alle fall har hatt hittil i debatten. Det er med stor glede eg konstaterer at Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite, med unnatak av Framstegspartiet, har avgitt ei samla innstilling om bygging av operahus i Bjørvika og premissane for dette, og at det i dag skal fattast vedtak om ei kostnadsramme som prosjektet skal styrast innanfor. Med positivt vedtak i dag kan vi om nokre månader setja det første spadestikket som skal leia fram mot opningsførestellinga hausten 2008.

       Dei mest omdiskuterte spørsmåla som har blitt knytte til operahusprosjektet, har vore lokaliseringa og kostnadene. I førre runde, 15. juni 1999, avklarte vi lokaliseringsspørsmålet. No har det vore arbeidt vidare i tre år med arkitektkonkurranse, reguleringsplan og forprosjektering. Planleggingsarbeidet har kome så langt at vi kan fastsetja ei bindande kostnadsramme. Det vil òg bli gitt startløyving i samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett.

       Eg kjenner meg trygg på at Stortinget har fått eit godt grunnlag for vedtak i denne saka. Eg er difor svært nøgd med at komiteen i si innstilling gir full tilslutning til det opplegget Regjeringa har presentert i proposisjonen. Brei politisk semje om operahuset vil vera ein styrke for prosjektet og gi eit godt utgangspunkt når vi no skal i gang med byggjefasen.

       Det er også viktig at vedtaket blir følgt opp med nødvendige årlege løyvingar, slik at prosjektet kan halda den framdrifta som er føresett.

       Det er svært positivt å sjå at prosjektet har brei oppslutning i folket. Ei meiningsmåling viser at nær 60 % ynskjer at det skal byggjast operahus, og dette er relativt uavhengig av alder, kjønn, bustad, utdanning og inntekt. Og endå fleire ynskjer at vi skal byggja eit praktbygg, og det er eg glad for.

       Det er naturleg også å omtala « Nasjonal plan for formidling av opera og ballett », sjølv om det er byggjesaka som blir handsama i Stortinget i dag. Dei to føregåande operaproposisjonane, frå 1998 og 1999, hadde som kjent eigne kapittel om opera- og ballettformidling i distrikta. Dette var bakgrunnen for at Stortinget, då vedtaket om operahus i Bjørvika vart gjort 15. juni 1999, samtidig gjorde følgjande vedtak:

       « Det utvikles en modell for opera- og ballettformidling i Norge innen ferdigstillelsen av det nye operahuset. »

       Departementet har arbeidd parallelt med operahusprosjektet og den nasjonale planen og har lagt opp til ei vesentleg forsert framdrift av prosjektet i forhold til det siterte vedtaket i Stortinget, slik Stortinget er orientert om i den operahusproposisjonen som er til handsaming i dag. Planen vart send ut på høyring i april i år, med høyringsfrist 15. september. Departementet tek sikte på å handsama planen i den varsla kulturmeldinga våren 2003.

       Eg finn ikkje grunn til å gå inn i innhaldet i høyringsutkastet. Det er lagt opp til ein reell høyringsrunde, slik at det er ein føresetnad at politikkutforminga skal skje i etterkant av høyringa. Men eg vil framheva den breie framstillinga som er gitt av situasjonen for opera og dans i distrikta. Det fortel om eit imponerande stort og stigande engasjement for opera over heile landet.

       Når det gjeld ballett og dans, gjer planen greie for den gledeleg høge kvaliteten i mykje av det som blir produsert i dag, og dermed om det store potensialet for utvikling av dansekunsten som vi no har i landet vårt.

       Eg vil òg kort koma inn på den saka som Stortinget skal handsama seinare i dag, nemleg stortingsmeldinga om utvikling av Bjørvika. Då Stortinget vedtok at operahuset skal lokaliserast til Bjørvika, vart det òg eksplisitt vedteke at prosjektet skal gjennomførast uavhengig av byutviklinga i området elles. Dette var ein veldig viktig føresetnad, og det er òg ei sterkt medverkande årsak til at prosjektet for operahuset er gjennomført i samsvar med den framdriftsplanen som vart presentert for Stortinget i 1999.

       Dette vil naturlegvis ikkje seia at det er uinteressant kva som skjer i nærområdet til operahuset. Det er positivt at det er brei politisk semje om å medverka til omlegging av riksvegen i Bjørvika. Gode nærområde er ein føresetnad for at operahuset og Den Norske Opera skal få dei rammevilkåra som er nødvendige, og som dei fortener.

       For ordens skuld vil eg likevel streka under at eg legg til grunn at også byggjefasen for operahuset skal vera lausriven frå andre prosjekt i Bjørvika. Berre på den måten kan vi vera rimeleg sikre på å møtast til opningsførestelling - dei som då ynskjer det - i eit nytt operahus i september 2008.

       I dag vil Stortinget vedta eit kulturpolitisk lyft for nasjonen, eit lyft vi har råd til. Vi har vel aldri hatt betre råd i landet vårt i ei tid vi har gått til eit slikt vedtak med eit slikt lyft. Når vi tenkjer tilbake i historia og ser på kva tid vi har sett i gang andre store byggjeprosjekt, det er bl.a nemnt Nidarosdomen, var tilstanden i landet då ein heilt annan. Likevel prioriterte dei det. Så dersom ikkje vi kan prioritera det i den tilstanden landet vårt har i dag - ja, kva tid skal vi då kunna byggja eit slikt operahus?

       Det vedtaket som blir fatta i dag, er eit lyft som er ein kulturnasjon verdig. Eg er òg glad og letta over at eit fleirtal i folket støttar oss i dette forslaget - ikkje berre fleirtalet i Stortinget, men òg fleirtalet i folket. Det viser vel at vi skal ikkje berre ta politiske avgjerder på bakgrunn av dei breva og innspela vi får, men det seier vel kanskje også noko om kven som reagerer, nemleg dei som er usamde, ikkje dei som er samde. Det tause fleirtalet har altså gjennom meiningsmålingar vist at det er samd i dette, og det er eg glad for.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) : Det er mange hull og spørsmål i denne saken. Et av dem ble påpekt av representanten Woldseth i hennes innlegg - fra 220 av publikumsplassene ser man ikke, eller man ser dårlig, scenen. Det kan jo være slik at statsråden og de som har stått for dette prosjektet, har regnet med at man aldri kommer til å få en fullsatt sal. Det største hullet er så stort at man kan kjøre noen trailerlass med økonomiske overskridelser gjennom. Dette hullet er påpekt bl.a av HolteProsjekt og ECON, som sier at det er dårlige beregninger av selve operahuset, og at man må bruke hele 8,5 milliarder kr på å få orden på området rundt bygget - dette i henhold til både TV-oppslag og artikler i Aftenposten så tidlig som 22. november i fjor.

       Statsråden har åpenbart ikke latt seg skremme av økningene av prislappen, fra 1,4 milliarder kr til 3,3 milliarder kr på få år. Mitt spørsmål er: Hva må til for å skremme statsråden? En prislapp på 10 milliarder kr, en regning på 15 milliarder kr eller på 20 milliarder kr? Statsråden har jo blitt sitert i media på at det skal bygges opera « uansett pris ». Hvorfor har ikke statsråden og Regjeringen det samme synspunkt når det gjelder kroner til sykehjemsplasser og skoler?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg skal ikkje uttala meg om desse 220 publikumsplassane, for eg trur Framstegspartiet veit meir enn resten her i salen om det. Det er opplagt at dei som kjem i operabygget, skal kunna sjå, og dei skal kunna høyra. Det er difor dei går der.

       Når det gjeld beløp og tal som blir siterte i forhold til kva som skal skje rundt Operaen, trur eg vi skal vera litt forsiktige med å sitera det vidare.

       Det vart spurt om kva som får meg til å bli skremd. Eg vil vel kanskje seia at det som skremmer meg litt, er Framstegspartiets evner til å rekna. Når dei seier at kostnadene har stige frå 1,4 milliardar kr til 3,3 milliardar kr, og vi ser korleis dei har fått det talet på plass, så skremmer reknemåten meg ein del.

       Men det er opplagt at eit operabygg ikkje skal bli bygt uansett pris. Det har eg heller aldri sagt i noko intervju. Med eit operabygg som er blitt planlagt så grundig som dette, har eg stor tru på at vi skal klara å halda oss innanfor dei kostnadsrammene som vi kjem til å vedta. Vi har ein sikkerheitsmargin på 500 mill. kr, som vi aller helst ikkje vil bruka, og som vi er pålagde å leggja inn fordi det kan dukka opp upårekna ting. Difor har vi noko å gå på.

       Med omsyn til å begynna å rekna ut kor mykje vi vil bruka, kan vi jo berre fortelja at vi har brukt ca 30 milliardar kr på å byggja ut sjukeheimsplassar dei siste åra. No brukar vi altså ca 3 milliardar kr på eit operabygg som det skal ta oss fem år å byggja. Dersom vi ser på dei totale kostnadene vi brukar på ulike byggjeprosjekt, er det ikkje her snakk om den store promillen eller prosenten - når vi skal fordela det på 5 år - i forhold til alle andre byggjeprosjekt vi har her i landet.

Ulf Erik Knudsen (FrP) : Som jeg prøvde å få fram i min replikk, er det ikke bare Fremskrittspartiet som stiller spørsmål ved de beregninger som er gjort. Også seriøse aktører som ECON og HolteProsjekt gjør det. Jeg vil be statsråden om en konkret kommentar til prislappen på 8,5 milliarder kr - bare på området rundt Operaen - som disse seriøse aktørene har kommet fram til.

       Når det gjelder økningen i prisene, kan hele denne økningen fra 1,4 til 3,3 milliarder kr ikke forklares med prisstigning, for vi har ikke hatt noen dobling av prisene i Norge over en så kort periode. Samtidig vil jeg si at jeg mener at statsråden her må være klar og tydelig på hvilket ansvar hun påtar seg når hun stiller seg bak disse beregningene.

       Selv har jeg i dag noe fleipete sagt at jeg er villig til å spise mine gamle, sure tøfler dersom regningen på denne operaen kommer på under 10 milliarder kr. Det er garantert at det går over det.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Då vil eg fyrst seia: God appetitt! Dei tøflane skal representanten gå med i fem år før han kan begynna å eta på dei - eg skal ikkje seia noko meir om akkurat det.

       Men eg vil seia litt om kostnadene. Dersom vi går ut frå at kostnadsramma totalt er på 3,3 milliardar kr, som vi har lagt inn, vil det t.d. utgjera 1,6 % av løyvingane til investeringar i perioden 1998-2002. Tilsvarande utgjer operaprosjektet 0,9 promille av statsbudsjettets samla utgifter i same periode. Her snakkar vi faktisk ikkje om veldig store summar i forhold til kva vi brukar på utbyggingssida og på investeringar i landet vårt. Vi snakkar om å byggja eit operahus - eitt operahus for landet. Og vi har frå alle dei som har hatt innlegg i denne saka i salen i dag - i alle fall frå dei fleste - fått ei framstilling av korleis òg resten av landet kjem til å bruka dette operahuset.

       Så vil eg trekkja inn reknestykket til Framstegspartiet. Når vi ser på korleis dei har kome fram til at operaprosjektet har stige frå 1,4 til 3,3 milliardar kr, finn vi at dei har teke utgangspunkt i udokumenterte tal. Dei har hoppa over at Stortinget allereie har vedteke ei ramme på over 2 milliardar kr, og så utgjer resten - omtrent -av det som har skjedd i forhold til prisauken, prisstiginga. Det kan ikkje eingong Framstegspartiet diskutera seg bort frå.

       Til slutt til prisen på 10 milliardar kr. Her reknar eg med at representanten Ulf Erik Knudsen meiner sjølve operabygget. Dersom han meiner heile Bjørvika-prosjektet, er det ein diskusjon som representanten får høve til å ta ordet i i den neste saka. Men det eg vil understreka, er: Dersom Framstegspartiet hadde brukt makta si, kunne vi faktisk ha lagt operaen til Vestbanen. Då hadde all bygginga rundt prosjektet falle bort. Den delen av ansvaret må Framstegspartiet faktisk vera med og ta.

Trond Giske (A) : Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta noen replikk på statsråden, fordi vi stort sett står sammen med statsrådens parti og de andre regjeringspartiene om merknadene om operaen. Vi er stort sett enige om både framdrift, opplegg og kostnadsramme.

       Det som likevel fikk meg til å ta ordet, var polemikken mellom Fremskrittspartiet og statsråden når det gjelder kostnaden for operaen. For det er jo selvsagt helt riktig som Fremskrittspartiet sier, at dette koster penger. Og det er helt riktig - som Fremskrittspartiet også sier - at dette er penger som kommer til å gå på bekostning av noen annet. Det er ikke slik at 3 milliarder kr på et budsjett ikke merkes i forhold til andre områder. Man er nødt til å velge, og man er nødt til å prioritere.

       For Arbeiderpartiet er det et bevisst valg. Vi ønsker å bruke disse pengene på opera, fordi vi mener at et nytt operahus vil være viktig både for byen Oslo, for nasjonen Norge og ikke minst for de kunstformene som skal få utspille seg i dette nye huset.

       Når Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er blitt enige om en barnehagepakke på 5 milliarder kr, krever regjeringspartiene at hver eneste krone skal anvises dekning for: Hvor har Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet tenkt å ta disse pengene fra? Det forlanges at man skal legge fram. I dag er det en annen konstellasjon som står sammen - regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet - om en kostnad på rundt 3 milliarder kr til en ny opera. Det har i de diskusjonene som har vært i vår komite i forbindelse med dekningen av de 3 milliardene, aldri kommet noe krav fra regjeringspartiene om at disse samme partiene også skal anvise hvor pengene skal tas fra. Selvsagt ikke - det finner vi i hvert enkelt års budsjett. Selv om vi har alternative budsjetter, finner vi sammen og finner ut hvordan Operaen skal betales i årene som kommer.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det er riktig, som representanten Giske seier, at det kostar pengar, og at det skal betalast. Vi har sjølvsagt òg lagt opp til ein framdriftsplan i forhold til budsjetta framover for å få dekt inn kostnadene for byggeprosjektet.

       Eg veit ikkje om eg heilt oppfatta spørsmålet, men det som bekymrar meg, er at Stortinget skal gjera det eine vedtaket etter det andre i tillegg til f.eks det vedtaket som vi gjer no i dag, og ein skal finna inndekning for alle saman. Det som eg då må få ynskja, er at ikkje eit anna fleirtal på Stortinget enn det som regjeringspartia no er med i, skal fatta så mange kostbare vedtak at vi ikkje kan klara å finna inndekning totalt, bl.a. òg til operasatsinga. Det bekymrar meg kanskje meir enn det å få plass til Operaen i budsjetta i åra som kjem.

       Dette handler ikke bare om et nytt bygg for Operaen. Det handler om nybygg, infrastruktur og veiløsninger for en hel bydel. Bare veiene er anslått til 2,8 milliarder kr. Dette skulle gi en total prislapp på over 6 milliarder kr. Men, som jeg sa i min replikkordveksling med statsråden: Seriøse aktører som ECON og HolteProsjekt har anslått det til 10 milliarder kr og godt over det.

       Når man ser på disse enorme økningene i pris, vil det være direkte uansvarlig å sette i gang bygging av ny opera. Jeg spår ytterligere store kostnadsoverskridelser. Én ting er investeringene, noe annet, som vi har glemt i debatten, er driftskostnadene. Operaen har i dag inntekter på ca 35 mill. kr pr. år, mens de har 192 mill. kr i subsidier fra det offentlige, dette i henhold til årsberetningen.

       Bygging av ny opera vil medføre betydelige økninger i driftskostnadene. Kulturministeren anslår økningen til 45-50 mill. kr, men det er stor usikkerhet knyttet til dette anslaget.

       Statsbygg har i brev av 15. januar i år advart mot et høyere nivå for kostnader til forvaltning, drift og vedlikehold. Og Operaen har i høringen med komiteen etterlyst mer og bedre lagerplass. Fremskrittspartiet vil spå at også når det gjelder driften, vil vi få store overskridelser.

       Så til de mer prinsipielle vurderinger: Ut fra Fremskrittspartiets grunnleggende syn på hva som er offentlige myndigheters oppgaver, og hensynet til en fornuftig disponering av befolkningens skatteinnbetalinger, kan vi ikke støtte en så omfattende satsing på et nytt bygg for Operaen. Opera er et felt innenfor kultur som baserer seg på en interesse fra en meget liten del av befolkningen, og da særlig hovedstadens befolkning. Vi har store oppgaver innenfor offentlig ansvar som forblir uløste i Norge. Dette er bl.a tilfellet innenfor helsesektoren, innenfor skole, samferdsel og forsvar. Det er også slik at opera og ballett ikke har noen sterke tradisjoner i Norge. Det er derfor naivt å tro at Operaen vil fungere som en magnet på mennesker i et byområde som pr. i dag har en meget begrenset aktivitet.

       Fremskrittspartiet mener at de politiske partier som er for gjennomføringen av et operaprosjekt, har et ansvar for å finne fornuftige løsninger og velge disse. Man burde sett på nye momenter og innspill som kunne realisert et billigere alternativ.

       Jeg registrerte at komiteens leder, representanten Sjøli, i sitt åpningsinnlegg påstod at Fremskrittspartiet var i utakt med befolkningen i denne saken. Jeg har også registrert at et knapt flertall av det norske folk i en spørreundersøkelse har sagt at de vil ha en opera. Jeg tror at svaret hadde blitt annerledes hvis de hadde fått det reelle spørsmål som vi i Stortinget står overfor: om vi vil ha opera eller penger til skole og sykehjem. For øvrig må jeg si at når 40 % av Norges befolkning i en meningsmåling sier at de støtter Fremskrittspartiets syn i en sak, er vi meget fornøyd med det. Vi er tross alt ikke oppe i 40 % på gallupen - ennå.

       Så til forsøket både fra statsråden og fra komiteens leder på å skyve ansvaret for valget av Bjørvika over på Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet var mot Bjørvika-valg, vi var mot Vestbanen, og vi stemte mot det. Den logikk at noen som har stemt mot et alternativ, er ansvarlig for at det blir valgt, tror jeg bare går på Kristelig Folkepartis og Høyres landsmøter.

       Helt til slutt: Som det fremgår av innstillingen, vil Fremskrittspartiet stemme mot forslaget om å samtykke til bygging av Operaen i Bjørvika. Vi synes prosjektet i sin helhet bør revurderes både med hensyn til lokalisering, med hensyn til størrelse og med hensyn til pengebruk.

Trond Giske (A) : Vi får håpe at ingen av oppsetningene i det nye operabygget blir så tamme som forestillingen her i Stortinget i dag. Det som er spesielt med kjente og kjære operaforestillinger, er at vi stort sett vet hvordan de ender: stort sett er det ved at noen dør. I denne saken kommer ingen til å avgå ved døden i siste akt, tvert imot: I dag kommer Operaen til å få et endelig godkjenningsstempel, den er gjennom nåløyet, herfra er det ingen vei tilbake, fra nå av er det bare å gjøre jobben med å reise og fylle det nye bygget.

       Det er en stor jobb som skal gjøres, det skal reises et bygg, vi har vært gjennom en konkurranse, vi har fått et flott prosjekt, og det betyr mye. Det er gledelig å fastslå at skeptikerne fra debatten i 1998 tok feil. Per-Kristian Foss sa den gang at han var overbevist om at en operalokalisering til Bjørvika også ville vært like god kulturpolitisk sett. Hadde den vært avgjørende for utviklingen av Bjørvika, så hadde han sagt at det hadde vært et godt alternativ, men det var han slett ikke overbevist om. Nå kan vi si at pessimistene den gangen tok feil. Optimistene hadde rett, og det må jo være et fantastisk budskap helt på solrenningen til en lang sommerferie.

       Jeg er for opera i Bjørvika, men først og fremst er jeg for opera. Opera setter i gang følelser, opera gir frysninger på ryggen og tårer i øyekroken på en helt annen måte enn tilsvarende reaksjoner på Fremskrittspartiets innlegg i en kulturdebatt. Det er viktig at vi får et nytt bygg. Det er viktig at vi satser på opera.

       Vi har ikke råd til å bruke penger på kultur eller på opera, sier Fremskrittspartiet, som stort sett har mer enn nok penger til skattelette, til veiutbygginger og til forsvar. Men hva slags samfunn skulle det bli hvis vi skulle vente til alle skipsredere hadde fått nullskatt før vi tok oss råd til operaforestillinger, hvor musikkskolene måtte ta skyhøye egenandeler inntil alle veier var bygd, og vi heller ikke kunne gå og se flott ballett før alle nye jagerfly stod i hangaren? Det ville bli et fattig samfunn når teatergruppene forsvant, når musikkelevenes toner stilnet, og når bibliotekene stengte.

       Heldigvis er det et klart flertall i kulturkomiteen som vil satse på kultur, og som vil bygge en ny opera. Men dette må ikke bare bli en diskusjon om et bygg. Det må like mye bli en diskusjon om hva det bygget skal fylles med. Ikke bare må det bli en satsing på å sette snekkere, murere, elektrikere og ingeniører til å reise konstruksjonen operabygget, men det må like mye bli en satsing på sangere, komponister, musikere, dansere og instruktører som skal fylle dette huset med fantastisk kunst. Hvis ikke vi samtidig klarer å gjøre et løft for innholdssatsingen, vil dette bygget bli en fiasko. Det er bare hvis vi kan bygge og samtidig bygge kunst, at dette vil løfte Norge som kulturnasjon.

       Jeg er overbevist om vi har de kreftene som skal til. Jeg er overbevist om at vi har de mange flotte talentene og idealistene som kan fylle dette bygget, men de er også avhengige av vår innsats. Det vedtaket vi kommer til å gjøre i kveld - eller rettere sagt i natt - vil være et håndslag til alle de idealistene som i mange år har holdt liv i opera- og ballettkulturen i Norge under forholdsvis dårlige forhold og dårlige kår. Det vedtaket som gjøres, er et fortjent håndslag til dem som jobber i Operaen og i Nasjonalballetten - de som skal utvikle disse kunstformene videre. Det fortjener de. Det fortjener også alle vi andre som i framtiden skal gå i dette huset og glede oss over skjønnheten, varmen og livsgleden som balletten og operatonene vil gi oss. Jeg tror også at det vil være en berikelse, ikke bare for denne byen, men for hele landet - ikke bare å komme hit og oppleve kunsten, men også ved at den opplevelsen og det som gjøres her, og det som utvikles her, vil være til berikelse for folk som driver med ballett, som driver med opera, som driver med disse kunstformene utover hele landet.

       Nå er jeg fryktelig lei av å høre at Fremskrittspartiet ikke har noen kulturpolitikk. Da må jeg spørre om hvor mange av representantene som har tatt seg bryet med å lese vårt program og se på hva vi har gjort de siste årene innenfor kulturlivet. Vi har en kulturpolitikk - en god kulturpolitikk. Jeg lurte faktisk på om jeg hørte rett da Trond Giske begynte å snakke om at Fremskrittspartiet ikke delte ut penger til kulturlivet, for hvem var det som sammen med Arbeiderpartiet og SV gav større frihet til de utøvende kunstnerne? Hvem har sagt ja til en betydelig økning av kulturmidler til breddekultur ved hjelp av tippemidler, sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet? Og hvor var resten - de som har slengt betraktelig med leppa under denne debatten om vår manglende kulturpolitikk? Hvor var de da?

       Representanten Torny Pedersen har helt rett. Vi ønsker å ta vare på båter. Faktisk har operabåt streifet meg også. Men vi ønsker å ta vare på båter og trygge seilskuter og andre kulturhistoriske verdier - ikke for å ro oss i land, men fordi det er de og sannsynligvis vi som har stø kurs. Vi har iallfall ikke fått støtte for våre forslag, verken fra Høyre eller Venstre.

       Og jeg må si det var oppsiktsvekkende å høre Senterpartiet si at det skal være én opera i Norge. Hva føler alle distriktsoperaene, mon tro, når de hører dette fra et distriktsvennlig parti? Nei, spre disse operainvesteringene utover det ganske land til glede for folk flest. Jeg håper at dette blir siste gangen vi hører at Fremskrittspartiet ikke har noen kulturpolitikk. I alle fall vil jeg oppfordre representantene til å lese programmet vårt først.

Trine Skei Grande (V) : Jeg vil først og fremst ta ordet en gang til for å angripe tankegangen om opera som elitekunst.

       Oslo kommune arrangerte en friluftsopera under kronprinsbryllupet. Det var pøsregn - og 30.000 tilskuere! Jeg er sikker på at operasjefen ikke er enig. Han mente det var flere.

       I påska var jeg i Budapest, som er en by med utbredt fattigdom blant folk som bor der. Men folk er stolte av kulturen sin. Da jeg gikk inn i Operaen deres, så jeg klart at den mannen som stod foran meg i billettkøen, hadde både slitt frakk og blank brem på hatten sin. Men han var veldig stolt i ryggen da han gikk inn i Operaen. I St. Petersburg er det stor fattigdom, men de bruker milliarder for å pusse opp sine kulturbygg fordi de vil ha bevis på landets stolthet, på landet som kulturnasjon og landet som en drivkraft i kulturen.

       Vi må bryte med de norske tradisjonene. I middelalderen klarte vi det. Vi bygde Nidarosdomen, vi bygde Akershus festning og noen til. Men av alle - absolutt alle - monumentalbygg som er bygd i Norge de siste hundre årene, er det stort sett bare Oslo rådhus som ble gjennomført slik det var tenkt. Finansdepartementet står der som et lite fjon av et stort byggeprosjekt som var planlagt som regjeringsbygg. Slottet er bare et midtparti i forhold til et svært bygg man egentlig hadde tenkt seg. Ja, sjøl Stortinget var tenkt mye annerledes, med en mye flottere inngang enn den man fikk. Hver gang man begynte å bygge, begynte man å spare. Men vi har et rådhus her i byen som er fantastisk, og vi har et nasjonalteater, som er bygd av private, og som derfor ble slik som det opprinnelig var tenkt.

       Nå syns jeg vi skal bryte malen for praktbygg i Norge ved at vi faktisk klarer å gjennomføre et bygg sånn som vi drømmer om, og sånn som vi har visjoner om og ønsker at det skal være. Da får vi faktisk noen bygg som står igjen etter oss, og vi kan guide folk rundt i byen og si ikke bare at slottet er en tredjedel av det vi tenkte, men at Operaen er akkurat sånn som vi drømte om at den skulle være.

       Representanten Woldseth fra Fremskrittspartiet hadde et engasjert førsteinnlegg. Jeg merket meg at hun sa at « regningen har vokst nesten umerkelig ». Det er vel en erfaring vi stadig gjør når det gjelder regninger - enten det er elektrisitet eller forsikring - at de vokser umerkelig. Men i dette tilfellet kan vi vel ikke si at den har vokst umerkelig, for Fremskrittspartiet har i sannhet bidratt til å fortelle oss til stadighet at den øker.

       Jeg skal ikke gå inn på alle disse argumentene. Jeg skjønner at Fremskrittspartiet ikke liker å bli minnet om at de ikke ønsker å satse på kultur. Når det gjelder opera, er det nok bare å vise til at et stort flertall i dette hus, med støtte fra et bredt flertall i folket, ønsker at vi skal bygge dette huset. Da ser jeg ingen hensikt i å gå inn på alle disse talldiskusjonene som Fremskrittspartiet legger opp til. Jeg har også bare lyst til å minne Fremskrittspartiet om - og det vet jeg at de heller ikke liker å høre, men jeg sier det likevel - at hvis de hadde stemt for opera på Vestbanen i sin tid, kunne vi kanskje langt på vei fått Operaen for den økningen som Fremskrittspartiet i dag snakker om.

       Jeg har lyst til å trekke fram et sitat når det gjelder dette med Fremskrittspartiet og bruk av offentlige penger. Jeg har også skjønt at det er ikke det som har med penger å gjøre, som er problemet for Fremskrittspartiet. I denne sammenheng har jeg lyst til å sitere hvordan representanten Stolt-Nielsen så treffende uttrykte det i en replikkveksling i en tidligere operadebatt her i salen. Hun sa:

       « Fremskrittspartiet har noe forunderlig over seg: Når vi snakker om kultur, da er det skattebetalernes penger. Men når vi snakker om andre ting som Fremskrittspartiet har lyst til å prioritere veldig høyt, ja, da er det oljepenger. »

       Som jeg understreket i mitt første innlegg, er det positivt å legge merke til at interessen for opera og ballett har vært økende de siste årene. Det er derfor også positivt - jeg har lyst til å understreke det jeg også - at departementet er kommet så langt når det gjelder utviklingen av en nasjonal plan for formidling av opera og ballett, at dette vil bli en del av diskusjonen om kulturmeldingen.

       Ja, jeg har lyst til å takke alle som har vært med i debatten i disse årene. Jeg synes det har vært en berikende opplevelse å være leder for denne prosessen i Stortinget, og jeg er glad for den brede enighet det til slutt er blitt om dette prosjektet, noe som selvfølgelig også skyldes at den rammen som er foreslått, er akseptabel innenfor et stramt opplegg for øvrig. Det synes jeg også lover veldig godt for videreføringen av dette viktige kulturprosjektet.

       Hvis vi hadde vært for opera på Vestbanen, så hadde vi stemt for Vestbanen. Forholdet var at vi var imot Bjørvika og imot Vestbanen, og vi stemte derfor imot begge forslag. Hvis Høyre og Kristelig Folkeparti hadde vært imot Bjørvika - slik det virker på flere innlegg i dag som de faktisk er - burde de av respekt for sine egne velgere og av respekt for Stortinget ha stemt imot dette. Å legge skylden på Fremskrittspartiet for valg av Bjørvika er i beste fall syltynt.

       Jeg vil bare kort ta ordet til representanten Knudsens siste innlegg. Det var altså slik at Høyre stemte imot en plassering av Operaen i Bjørvika. Men det er faktisk slik at noen ganger taper man noen slag, og da må man likevel ta ansvar for å bringe skuta vel i havn. Det er det Høyre gjør. Vi ser at det ble Bjørvika, og vi ser at det er store utfordringer i den sammenheng. Vi skal bidra til å gjøre det beste ut av det, ikke kjøre løs med - ha meg unnskyldt - nokså billige poenger og i det uendelige mase om hvor håpløst og vanskelig dette alternativet faktisk er.

Presidenten: Med all sannsynlighet blir det en opera.

       Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6 og 7.

       (Votering, se side 3232)