Ingvild Vaggen Malvik (SV) (ordfører for sak nr. 1):

       Det har vært en lang og varm vår på Stortinget. Det har vært hett innenfor veggene, ikke minst på grunn av arbeidet med klimameldingen, og det har vært rekordartet varmt i været i store deler av landet. Vi har også lest at det er store skogbranner ute av kontroll i Colorado i USA, og det er store flommer i Kina.

       Om det skyldes klimaendringer eller ei, er ikke godt å si, men det er viktig å huske hva som er bakteppet for det vi gjør. Vi skal gjøre det vi kan for å stoppe den globale oppvarmingen av atmosfæren. Vi kan ikke løse hele problemet her i Norge, men vi må gjøre vårt, slik at det som gjøres sammenlagt, betyr noe. Vi må feie for egen dør og holde orden i huset vårt. Oversatt i konkret politikk betyr det at vi alt nå må begynne jobben med å møte våre forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen. Det har vært målet for den innstillingen vi diskuterer i dag.

       Regjeringen fremmet en tilleggsmelding til den stortingsmeldingen Arbeiderpartiet fremmet i fjor, og til sammen inneholder disse to meldingene en rekke tiltak som vil føre til større kontroll med utslipp av klimagassene. SV har forsøkt å spille en offensiv og konstruktiv rolle i dette arbeidet, og vi mener vi har fått et godt resultat.

       Regjeringen har foreslått - og flertallet i komiteen støtter - et tidlig kvotesystem for den delen av industrien som ikke er underlagt CO₂-avgift, og det er foreslått et kvotesystem fra Kyoto-perioden starter, i 2008. Samlet vil de reduksjonstiltakene som nå blir vedtatt, plassere Norge solid i teten når det gjelder å møte sine forpliktelser under Kyotoprotokollen.

       Naturlig nok er det det tidlige kvotesystemet fra 2005 som har skapt størst uenighet. SV gikk tidlig ut og støttet det foreslåtte systemet. Grunnene til det er mange.

       Regjeringen foreslår i tilleggsmeldingen at den delen av industrien som har vært fritatt for CO₂-avgift, skal være underlagt et kvotesystem fra 2005. Målet er en reduksjon av utslippene på 20 % fra 1990 til utgangen av perioden, i 2007. Forslaget har møtt kraftig kritikk fra industrielt hold. Dette var ikke uventet. Mer uventet var det at det møtte slik motstand fra Arbeiderpartiet - uventet fordi Arbeiderpartiet fremmet et nesten identisk forslag om kvoteplikt fra 2008. Arbeiderpartiet vil argumentere med at det store skillet mellom disse to systemene er at Regjeringens forslag skal iverksettes tidlig, allerede fra 2005, og at det foreslåtte systemet er for smalt.

       Arbeiderpartiets løsning var å foreslå et system som var enda smalere, og som dessuten belønnet nedleggelser. Etter SVs mening var Arbeiderpartiets foreslåtte alternativ en boble og et frivillig system, en kombinasjon av en lek med tall og et uferdig kvotesystem. Det synes å bære preg av et behov for å gjøre noe annet enn Regjeringen. Dette er ikke SVs måte å drive politikk på. Vi vil først og fremst ha en politikk som fører til et bedre klima. Så får det heller være at det er en politisk motstander som fremmer forslaget.

       Kritikken mot det tidlige kvotesystemet kan oppsummeres som følger: Systemet vil ikke føre til noen handel fordi mesteparten av reduksjonene er gjennomført allerede. De som har noe å redusere, har allerede gjort det. Ytterligere reduksjoner nå er enten umulige eller svært dyre. Industrien ønsker derimot et system med en frivillig avtale, og tilbyr på sin side enda større reduksjoner.

       For SV har ikke disse motargumentene vært gode nok til å gå mot kvotesystemet. Grunnen til det er at det er bygd inn så stor fleksibilitet at ingenting av det industrien oppnår med en frivillig avtale, er umulig å gjøre med det tidlige systemet. Det åpnes for felles gjennomføring både innen sektorer, mellom bedrifter og med aktører utenfor kvotepliktig sektor samt med aktører i andre land. Dette gir muligheter for reduksjoner og omstilling både innad i Norge og i andre land. Etter SVs mening gir det tidlige systemet også grunnlag for viktige erfaringer som kommer til god anvendelse når Kyoto-perioden starter i 2008.

       SV har hatt en god dialog med industrien i arbeidet med klimameldingen, og tatt hensyn til flere av innvendingene industrien har kommet med. Som resultat av denne dialogen har vi bl.a stilt krav om at reduksjoner siden 1990 skal tas med, at bedrifter som hadde en spesiell situasjon i referanseåret 1990, skal tas hensyn til, og at tildelingen av kvotene til bedriftene skal skje i dialog med bedriftene. Etter SVs mening har dette medført at kvotesystemet har blitt mer fleksibelt og anvendelig for industrien.

       SV foreslo dessuten et forsknings- og utviklingsprogram for ny teknologi i kvotepliktig sektor, finansiert som et spleiselag mellom stat og bedrift. Dessverre ble SV stående alene om dette forslaget. SV fikk imidlertid gjennomslag for at eventuelle overtredelsesgebyrer skal pløyes tilbake til industrien for tiltak og omstilling.

       Industrien har hevdet at det ikke vil bli mye handel mellom bedriftene. Nå gjenstår det selvfølgelig å se. Men å tro at et kvotesystem utelukkende dreier seg om at en bedrift selger en kvote til en annen bedrift, er grunnleggende feil. En oljelast som fraktes fra Gulfen til Europa, er kjøpt og solgt 200 ganger før den kommer fram til raffineriet. På samme måte vil det utvikle seg et handelssystem med karbonkvoter. Dette apparatet er allerede i støpeskjeen. Vi har stor tiltro til at det norske finans- og næringsmiljøet vil engasjere seg i karbonmarkedet - et marked som ifølge analytikerne kommer til å dreie seg om så mye som 200 milliarder kr pr. år når Kyoto-perioden starter.

       Det har vært hevdet at det er meningsløst å starte et kvotesystem i Norge før det er startet i andre land. Men faktum er at Norge ikke er alene om å starte et nasjonalt system. Det samme gjør både Danmark, Storbritannia, EU og andre. Riktignok er ikke kvotesystemene innbyrdes like, og kanskje må vi leve med ulikheter i noen år for å finne ut hva slags system som fungerer best på lang sikt. Det er et mål å harmonisere de forskjellige kvotesystemene med hverandre, og SV går inn for flere grep som muliggjør en slik harmonisering. Likevel er det slik at Norge ferdigstiller sitt system før EU, og derfor er det viktig at vi legger opp til et system som kan legge føringer for EUs endelige kvotesystem.

       Når det gjelder bruken av systemet, er det én ting som jeg vil komme nærmere inn på. Det åpnes for at kvotepliktige bedrifter kan kjøpe kvoter gjennom Den grønne utviklingsmekanismen, også kalt CDM. Dette blir spesielt aktuelt for bedrifter som ikke har noen mulighet for å redusere egne utslipp enten hjemme eller i samarbeid med andre bedrifter. Det er med forundring jeg i denne debatten har registrert enkelte aktørers motstand mot en tidlig bruk av mekanismen.

       Den grønne utviklingsmekanismen er et redskap som kan føre til at både kapital og miljøteknologi kan overføres fra den rike til den fattige del av verden - midler som kommer i tillegg til dagens bistand. Bedrifter i Norge kan gjennomføre reduksjoner i utviklingsland og få tilgang på de kvotene reduksjonene representerer. Dette konseptet er en viktig del av Kyotoprotokollen, og slike prosjekter har pågått siden 2000.

       For SV er det viktig at Den grønne utviklingsmekanismen fungerer godt og fører til reelle reduksjoner. Her har ikke Regjeringen vært klar nok, etter våre begreper. Denne ordningen mangler klare krav til kvalitet, ikke minst når det gjelder muligheten til å inkludere skogtiltak i det tidligere kvotesystemet.

       Dette er årsaken til at vi er enige med Arbeiderpartiet om krav til kvoter fra CDM. Dette er helt grunnleggende for at denne mekanismen skal kunne fungere, og for at vi får til reelle utslippsreduksjoner. Vi må utvikle gode kontrollmekanismer som sikrer at ingen lurer seg unna. Vi må vite at referansebanen, eller « baseline », som det heter på fagspråket, er riktig.

       Ingen skal tro at vi unngår problemer med dette i en tidlig fase. Nettopp derfor kan vi ikke være enig med Arbeiderpartiet i at vi ikke skal bruke Den grønne utviklingsmekanismen i det tidlige kvotesystemet. SV mener at det er avgjørende viktig at Kyoto-perioden fra 2008-2012 fører til virkelige reduksjoner, og da er det viktig å hente erfaringer så snart som mulig. Et godt drevet system med prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen må utvikles i felten, med prøving og feiling. Venter vi med dette til 2008, kaster vi bort verdifull tid.

       Så til tiltakene: SV har vært opptatt av at det gjennomføres tiltak som fører til reduksjoner av utslippene av CO₂ og andre drivhusgasser før kvotesystemet trer i kraft i 2005. Vi har derfor fremmet flere forslag om dette, både i innstillingen og i egne Dok.nr.8-forslag. SV er glad for at vi har fått gjennomslag for flere av disse, både utredning av tiltak for elektrifisering av sokkelen, et introduksjonsprogram for biodrivstoff og for krav om alternative oppvarmingskilder i bygg på over 1.000 m2. Dette er tiltak som vil bidra til en viktig omlegging av energipolitikken, og som SV er godt fornøyd med å ha fått på plass.

       Men SV hadde også mange andre forslag til tiltak for å redusere klimagassutslippene. Vi er derfor mindre fornøyd med at regjeringspartiene ikke har strukket seg lenger med hensyn til å foreslå eller å støtte tiltak som kan iverksettes før 2005.

       Når klimameldingen vedtas nå i dag, er det viktig at dette ikke blir noen sovepute, spesielt ikke med tanke på at flere av tiltakene faktisk forutsetter finansiering over statsbudsjettet. Regjeringen sitter på budsjettkamerat Fremskrittspartiet sin nåde. Det er derfor all mulig grunn til å holde et våkent øye med oppfølgingen av denne meldingen - og det kan jeg love at SV vil gjøre.

       Til sist vil jeg anbefale komiteens innstilling og de forslagene SV har fremmet alene eller sammen med andre partier.

       Synnøve Konglevoll (A) : Som saksordføreren redegjorde for i sitt innlegg, har SV sørget for å gi Regjeringa flertall for forslaget om et smalt nasjonalt kvotesystem fra 2005. Men dette er bare ett av mange tiltak som diskuteres i denne innstillinga. Og bortsett fra når det gjelder kvotesystemet, viser innstillinga at Arbeiderpartiet står sammen med SV om en rekke merknader og forslag. Vi står sammen om å be Regjeringa utarbeide en handlingsplan for trinnvis konvertering av oppvarming av fossilt brensel til oppvarming med nye, fornybare energikilder. Det er et tiltak som kan gi store reduksjoner i CO₂-utslipp. Vi står sammen om at det fra 2003 bør opprettes en midlertidig og lik støtteordning til nye og fornybare energikilder tilsvarende en halv elavgift pr. 1. januar 2002. Vi står sammen om at forurensningsloven skal ligge til grunn fram til 2008. Vi står sammen om at det bør opprettes et hydrogenfond som skal brukes til å styrke hydrogen som alternativt drivstoff, og vi står sammen, som saksordføreren var inn på, om en rekke konkrete krav som bør stilles til kvoter som kan oppnås gjennom felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen. På alle disse områdene står altså Arbeiderpartiet og SV sammen. Men regjeringspartiene er ikke med.

       Mitt spørsmål til representanten Malvik er derfor: Med utgangspunkt i disse forslagene som Arbeiderpartiet og SV står sammen om, men der regjeringspartiene ikke er med, er SV enig i at Arbeiderpartiet og SV er mer offensive enn Regjeringa når det gjelder konkrete tiltak?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : Jeg er svært glad for at Arbeiderpartiet står sammen med oss om en rekke av tiltakene som er foreslått, og som skal tre i kraft før kvotesystemet i 2005. Vi har lenge hevdet at det å foreslå et nasjonalt kvotesystem og så lene seg tilbake og vente til 2005, ikke er SVs strategi. Vi ønsker å få i verk tiltak raskt på en lang rekke sektorer.

       Det er også en realitet at dersom vi kan få redusert utslippene på andre sektorer enn i industrien, vil det også på sikt komme industrien til gode. Kyoto-målet vårt er at fra 2008 til 2012 skal utslippene øke med kun 1 % i forhold til 1990-nivået. Det betyr at alle tiltak som gjøres på andre sektorer enn i industrien, vil minke presset med hensyn til å få ytterligere reduksjoner i industrien. Det synes vi er veldig god industripolitikk og god miljøpolitikk.

       Når det gjelder debatten om hvem som er mest offensiv, tror jeg det er liten tvil om at summen av de CO₂-utslippene som SV har gått inn for, både sammen med Arbeiderpartiet og ikke minst de vi står alene om, vil vise hvem som vinner konkurransen om hvem som er mest offensiv.

Øyvind Korsberg (FrP) : Saksordføreren var inne på dette med et tidlig kvotesystem. I komiteens innstilling til I og i flertallsmerknader legges det noen føringer for en tidlig kvotehandel for å begrense skaden på norsk industri.

       Industriens konkurranseevne skal ivaretas. Statens inntekter fra overtredelsesgebyret skal tilbakeføres til industrien i form av støtte til miljø og omstillingstiltak eller forskning på miljøteknologi. Systemet skal ta hensyn til hva slags ordninger EU vedtar å koble seg til. Det skal ikke være mulig å kjøpe seg fri gjennom de billigste tiltak i utviklingsland.

       I sum er imidlertid disse føringene slik at det er uklart om det vil bli noen kvotehandel i Norge fra 2005. Det er noe vi i Fremskrittspartiet er glad for. Dersom det viser seg at det vil være umulig å innføre et nasjonalt kvotesystem eller en nasjonal CO₂-avgift med hensyn til norsk industris konkurranseevne, vil da SV la norsk industri få konkurrere på lik linje med sine utenlandske konkurrenter?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : Som jeg refererte til i mitt innlegg, stod SV alene om å foreslå et omstillingsprogram for kvotepliktig sektor. Vi foreslo et innovasjons- og forskningsprogram som ville ha betydd at kvotepliktig sektor fram til 2005 ville fått muligheten til å drive en offensiv omstillingspolitikk. Dette valgte Fremskrittspartiet ikke å støtte.

       Det er en realitet at hvis man skal ta klimatrusselen alvorlig, noe som Fremskrittspartiet ikke gjør, må man komme med en del tøffe tiltak. Man trenger et nasjonalt kvotesystem for å få på plass et system som gir reduksjoner i utslippene. Dermed er det også et system som forbereder oss på Kyoto-perioden fra 2008 til 2012, da vi får et internasjonalt system.

       Når det gjelder tilpasning til andre land, sier vi, som jeg refererte til i stad, at vi ønsker en harmonisering med andre land. Det er en linje som også Regjeringen har lagt seg på. På mitt spørsmål til statsråden om hvordan gasskraftverk skal behandles innenfor det kvotesystemet - det ligger jo innenfor systemet - er svaret klinkende klart: Gasskraftverk ligger inne i EUs direktiv om et kvotesystem for EU. Da er det også naturlig at vi følger opp det i Norge. Da vil man få like konkurransevilkår, samtidig som man får kvoteplikt for gasskraftverk. Det er en viktig miljøpolitisk seier for SV.

Inger S Enger (Sp) : Det er interessant å høre hvem som er mest offensiv i miljøpolitikken.

       Vaggen Malvik foreslår at det kan være en leik med tall, andre kan si at det kan være en leik med ord. Dette tror jeg en kan veie litt att og fram. Det er forskjellige vinklinger en kan ha. Jeg tror at intensjonen her egentlig er veldig bra for alle.

       Mitt spørsmål til Vaggen Malvik gjelder et forslag som går på biodrivstoff, siden de er så veldig offensive. Det er levert inn et Dok.nr.8-forslag fra representanter i SV. Det er faktisk slik at de viser til dette forslaget uten at det blir nevnt noe mer om det, mens det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som i denne sammenhengen er de mest offensive, og som fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å iverksette et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff. »

       Jeg bare lurer på hvordan SV ser på dette.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : Jeg er veldig glad for at Senterpartiet fokuserer på vårt engasjement for et introduksjonsprogram for biodrivstoff. Vi har fremmet et Dok.nr.8-forslag for å få på plass et slikt program, og vi har også fått gjennomslag for at et sånt program skal på plass. Det ligger også i innstillingen, som en flertallsmerknad.

       Når det gjelder øvrige tiltak som vi ønsker for å få ned utslippene av klimagasser, er SVs politikk slik at vi ikke vil bygge Naturkrafts gasskraftverk. Det representerer 2,1 mill. tonn CO₂. Vi vil ikke bygge Industrikrafts prosjekt på Skogn - 2,1 mill. tonn CO₂. Vi vil ikke ha noe gasskraftverk på Snøhvit. Det er 0,9 mill. tonn. Vi ønsker også å få sikret avfallsdeponiene og få stoppet ny deponering av organisk avfall - 1,5 mill. tonn. Vi kan fortsette videre. Vi ønsker konvertering og oppvarming fra fossile brensler til bioenergi - 2,3 mill. tonn. Biodrivstoffprogrammet representerer nærmere 0,5 mill. tonn CO₂. Elektrifiseringen vil bety 1,5 mill. tonn. Til sammen blir dette nesten 11 mill. tonn CO₂-reduksjoner som SV går inn for. Mye av dette er også Senterpartiet enig i, men det representerer i alle fall en liste over hvordan vi har tenkt når det gjelder å få på plass en offensiv klimapolitikk. Vi må si nei til de store punktutslippene, som f.eks gasskraftverk representerer. De kan vi ikke bygge. Og vi må få på plass mekanismer som gjør at man på andre utslippsområder som er mer spredt, lager et system som fungerer. Det gjør at man vil få en drivkraft i systemet som gjør at man reduserer utslippene av klimagasser.

       I år er det ti år siden Klimakonvensjonen ble vedtatt på det store verdenstoppmøtet i Rio de Janeiro. I september samles statslederne igjen, denne gangen i Johannesburg. Det er på tide å spørre oss sjøl om hva vi har oppnådd i løpet av disse ti årene, for det har skjedd noen viktige endringer.

       I 1992 hersket det betydelig vitenskapelig usikkerhet om hvorvidt det virkelig var menneskeskapt aktivitet som hadde begynt å forandre jordas klima. I dag er det brei vitenskapelig enighet om at klimaet er i endring, og at klimaforandringer er menneskeskapt.

       I løpet av de ti siste årene har vi ikke minst fått en internasjonal klimaavtale, og Norge har som et av de første landene ratifisert Kyotoprotokollen. Men utfordringene er fremdeles enorme. Til tross for at både vindkraft og solenergi i global sammenheng har økt enormt i løpet av det siste tiåret, får verden fremdeles 90 % av sitt kommersielle energibehov dekket av fossilt brensel. Utslippene av fossile gasser har økt med nesten 10 %

       I Johannesburg vil klimaproblemet igjen bli et viktig tema. Da må det være en grunnleggende erkjennelse at klimaproblemet henger sammen med den stadig økende forskjellen mellom fattig og rik internasjonalt.

       På den ene sida har vi i den rike delen av verden lagt oss til et stadig økende forbruk og en stadig mer energikrevende levemåte, noe som har gjort at det er vi som har stått for det aller meste av klimagassutslippene. På den andre sida fører fattigdom og befolkningsvekst til rovdrift på jorda i de fattige landene, til nedhugging av skoger og til ørkenspredning og forurensing. Samtidig er det de fattigste landene som vil bli hardest rammet av klimaendringene.

       Derfor har vi i de rike landene et stort ansvar for å gå foran. Vi må legge om til en mer miljøvennlig energiproduksjon, til en samferdselspolitikk som reduserer klimagassutslippene, og til en teknologisk omlegging som gjør at også industrien reduserer sine klimagassutslipp. Det er dette dagens behandling burde ha resultert i.

       I denne innstillinga er det fremmet en rekke konkrete forslag - noen er bedre enn andre. Arbeiderpartiet er med på de beste forslagene, men bortsett fra to forslag, ett om at Regjeringa skal vurdere elektrifisering, og ett om at Regjeringa må samarbeide med industrien, er ikke Regjeringa med på et eneste av disse forslagene.

       Regjeringa er ikke med på forslaget om å starte elektrifiseringa av sokkelen.

       Regjeringa er ikke med på forslaget om å utarbeide en trinnvis konvertering av oppvarming med fossile brensler til oppvarming med nye fornybare energikilder.

       Regjeringa er ikke med på forslaget om å opprette en midlertidig og lik støtteordning til nye fornybare energikilder tilsvarende halv elavgift pr. 1. januar 2002.

       Regjeringa er ikke med på at forurensningsloven skal ligge til grunn for utslipp av klimagasser fram til 2008.

       Regjeringa er ikke med på forslaget om å etablere et hydrogenfond som skal brukes til å styrke hydrogen som alternativt drivstoff.

       Regjeringa er ikke med på forslaget om å iverksette et introduksjonsprogram for biodrivstoff.

       Regjeringa er heller ikke med på at det skal utarbeides en samlet plan for energigjenvinning i industrien, basert på kartlegging av de mulighetene som er til stede for å kunne utnytte energi som er gjenvunnet.

       Hvis Regjeringa hadde villet, kunne den vært med på alle de forslagene som Arbeiderpartiet er med på. Da kunne vi virkelig ha snakket om en offensiv miljøpolitikk. Men slik er det dessverre ikke.

       Den norske klimautfordringa handler om å starte omlegginga til et mer miljøvennlig samfunn. Da må vi legge om transportsektoren, bl.a gjennom satsing på biodrivstoff og hydrogen. Da må vi legge om til mer vannbåren varme og bygge ut ny fornybar energi, og da må vi utvikle industrien vår, slik at utslippene reduseres.

       Da Regjeringa la fram sin klimamelding, la den også fram en plansje om hvor store reduksjoner tiltakene i meldinga ville føre til. Det tidlige kvotesystemet skulle redusere utslippene med 1,6 mill. tonn, og på sokkelen kunne man redusere med 1,5 mill. tonn. Å redusere bruk av fyringsolje kunne føre til 1 mill. tonn i reduserte utslipp, og tiltak i avfallssektoren skulle føre til å redusere utslippene med 2 mill. tonn. Og det hørtes jo flott ut! Men da vi fikk meldinga på bordet og skulle lese den, fant vi ikke disse tallene noen steder. Komiteen spurte Regjeringa to ganger, men Regjeringa ville ikke i et formelt brev til Stortinget gjenta tallene fra pressekonferansen. Den bare viste til at det hadde vært et regneeksempel.

       Når ikke regjeringspartiene sjøl kan stå inne for de tallene som miljøvernministeren la fram, kan heller ikke Arbeiderpartiet legge dem til grunn. Men sett at vi likevel legger ett av dem til grunn. La oss da ta utgangspunkt i at det smale nasjonale kvotesystemet ville redusere utslippene med 1,6 mill. tonn. Da er det altså disse 1,6 mill. tonnene som er Regjeringas flaggsak i klimameldinga.

       I miljøpolitikken burde det være slik at det er resultatene som teller. Jeg synes derfor det er trist at Regjeringa har blitt så opphengt i sitt eget forslag at den overhodet ikke har vært interessert i å vurdere andre løsninger, og det til tross for at den løsninga som Arbeiderpartiet og Senterpartiet går inn for i denne innstillinga, faktisk vil føre til større reduksjoner enn Regjeringas opplegg.

       Vårt forslag går ut på at det stilles strenge krav til at industrien samlet skal redusere utslippene sine. På den måten kan industrien på samme måte som i svovelavtalen gå inn i et spleiselag, og f.eks investere i ett tiltak i en fabrikk som kunne redusere utslippene med 500.000 tonn. På denne måten ville vi sikre større fleksibilitet og ikke minst forutsigbarhet som er så viktig for industrien. Dermed kan vi også stille strengere krav, og vi foreslår derfor at industrien skal redusere utslippene sine med 30 %, eller 5 mill. tonn, innen 2008.

       For å stimulere til utvikling av ny teknologi foreslår vi at det opprettes et karbonfond, der også staten er med og bidrar. Videre forutsetter vårt forslag at tiltak skal gjennomføres i Norge. Derfor vil vi, i likhet med det som er foreslått i EU, ikke åpne opp for bruk av det som kalles for Den grønne utviklingsmekanismen, fram til 2008, fordi vi mener industrien skal forplikte seg til å gjennomføre reduksjonene innenlands.

       Leif Frode Onarheim (H) : Det er mye man er enig om, og det kommer jeg mer tilbake til senere. Erkjennelsen av hvilket ansvar vi har, er vi enige om. Det gjelder også industrien, sa representanten Konglevoll. Med en liten bisetning vil jeg bemerke at industrien vel kanskje er den som har gjort mest innenfor dette området. Slik sett er det ikke « også » industrien, men industrien må også videreføre sitt engasjement når det gjelder klimautslipp.

       Regjeringspartiene har ikke vært med på alle forslagene, det er helt korrekt. Det er kommet en rekke forslag, og det er klart at mange av dem etter hvert kan utredes, vurderes og føres videre, men det er slik at man ikke kan ta stilling til en rekke nye forslag over bordet og si at dette går vi med på.

       Det er litt drøyt når man snakker om disse 30 prosentene og 20 prosentene og gir inntrykk av at det ene er mye bedre enn det andre. Jeg er uinteressert i debatten hele tiden om hvem som er best. Det vi nå må være interessert i, er hvordan man får gjennomført gode tiltak som virkelig gjør at vi bedrer miljøet, reduserer klimautslippene og samtidig har den andre tanken i hodet, at industrien også må overleve.

       Derfor er det en rekke ting som vi er opptatt av i denne meldingen. Vi er opptatt av at man skal klare å nå målet på 20 %, som jeg tror er vel så godt som de 30 prosentene, hvis man sammenligner epler og epler og appelsiner og appelsiner. Det er også slik at vi ønsker å få jobbe mer med elektrifisering av sokkelen, som vi tror er en av de aller viktigste tingene som man bør gjøre i tiden fremover. Men vi har foreslått at man må gjøre disse tingene i samarbeid med industrien, ikke minst fordi vi må se hva EU gjør, og hva de andre landene gjør, slik at vi i sum kommer godt ut. Vi ønsker en offensiv miljøpolitikk, og vi ønsker å gjøre det i samarbeid med industrien. Jeg kan ikke se at vi her skal lage en kamp om hvem som er mest miljøvennlig. Vi skal sørge for å få ting gjennomført. Det er det som er det viktige.

Synnøve Konglevoll (A) : Representanten Onarheim vil ikke ha en kamp om hvem som er mest miljøvennlig, og han gjør seg sjøl til talsperson for industrien. Det som er så bra med det forslaget som Arbeiderpartiet har foreslått, er at det faktisk er et forslag der vi kan kombinere de to tingene: Vi kan få til kraftige reduksjoner av klimagassutslippene i Norge, samtidig som vi skaffer forutsigbarhet for industrien.

       Grunnen til at industrien er så negativ til det forslaget som Regjeringa har lagt fram, er at det er en ganske høy kostnad ved å gjennomføre tiltak på kvoter i Norge. Dersom man skal gjennomføre tiltak som vil redusere utslippene så mye at man kan selge en kvote, vil man fort få en høy kvotepris. Dersom industrien skal betale en slik kvotepris, vil det bli dyrt for industrien, spesielt for noen av de mest sårbare delene av industrien. Det er derfor vi har lagt fram et forslag om at industrien skal gå sammen i et konstruktivt samarbeid der man f.eks skal finne ut at i denne bedriften kan vi gå sammen i et spleiselag for å få til reduksjon som industrien samlet sett kan nyte godt av. Det er et forslag som vil gjøre det mer forutsigbart, samtidig som det kan utløse gode konkrete tiltak i industrien, og på den måten gjøre industrien bedre rustet til den tida vi har foran oss, hvor det kommer til å komme stadig strengere krav.

Øyvind Korsberg (FrP) : I prosessen med fremleggelsen av denne saken har Arbeiderpartiet vært svært uklar når det gjelder spørsmålet om nasjonale kvoter for 2002. Det har kommet ulike signaler i media, og når man så leser innstillingen, er den med på å skape enda mer usikkerhet og forvirring.

       Det står i innstillingen i en merknad fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:

       « Det er videre viktig at Norge setter i verk tiltak som gir vesentlige utslippsreduksjoner før det internasjonale kvotesystemet trer i kraft fra 2008. »

       Hva er « vesentlige utslippsreduksjoner »? Er det mer enn det Regjeringen foreslår, eller er det mindre?

       Det står videre:

       « Skal et kvotesystem fungere godt, er det nødvendig at det omfatter flere typer virksomheter og et større geografisk område. »

       Hva ligger i begrepet « større geografisk område » når man her snakker om et nasjonalt kvotesystem? Og når det gjelder « flere typer virksomheter », hvilke virksomheter er det som skal rammes av et nasjonalt kvotesystem, eventuelle avgifter?

       Blar man litt videre i Arbeiderpartiets særmerknader, står det at man

       « ønsker likevel å legge et kvotesystem til grunn for denne sektoren i perioden før 2008 ved at sektoren tildeles en samlet kvote på 70 % i forhold til utslippene i 1990, og at industrien samlet gjennom avtale gjennomfører tiltak der de har størst effekt ».

       Hva skjer dersom det etableres nye bedrifter og man øker produksjonen? Produksjonen i Norge skjer altså ved hjelp av den reneste energien man kan få, nemlig vannkraft.

Synnøve Konglevoll (A) : Jeg har litt problemer med å forstå hvordan representanten Korsberg kan få det til at vi har vært uklare i media i forhold til hva vi mener om et tidlig nasjonalt kvotesystem. Vi har ikke sagt noe annet i media enn det som vi kom fram til etter at vi hadde vurdert det en periode og fremmet våre forslag i innstillinga.

       Vi har ikke hatt ulike synspunkter i denne saka. Vi har fremmet et forslag om dette i Innst.S.nr.240. Det mener vi er det beste forslaget, og det mener vi alle sammen.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : Jeg vil starte med å gi Arbeiderpartiet honnør for et godt samarbeid på tiltakssiden før 2005.

       Jeg har et spørsmål til representanten Konglevoll om Arbeiderpartiet også vil slutte seg til II om elektrifisering av sokkelen, som nå ligger i innstillingen. Ellers er tallmagien i denne saken nokså besnærende. Arbeiderpartiet hevder at deres klimapolitikk er mer offensiv, og at deres forslag til kvotesystem er mer offensivt. De ønsker å redusere utslippene for kvotepliktig sektor med 30 % istedenfor vårt ønske om 20 %. Her tar Arbeiderpartiet en « russer ». « Russeren » i denne sammenhengen er navnet på « hot air », reduksjoner som ikke finnes. Norge, i likhet med nesten alle andre industrialiserte land, har tatt avstand fra denne regnemåten. Men her introduserer Arbeiderpartiet begrepet i norsk klimapolitikk.

       Vi kan trekke fra utslippene fra nedlagte eller planlagt nedlagte fabrikker fra Arbeiderpartiets reduksjonsmål på 30 % på 1990-utslippene. Da kommer en til 20 % reelle reduksjoner, og det er dette som er Regjeringens målsetting. Samtidig skriver Arbeiderpartiet i innstillingen til meldingen at de skal ned på 11,8 millioner tonn CO₂ . Dette er i rene tonn et mindre ambisiøst mål enn Regjeringens opplegg. Når vi holder framtidige nedleggelser utenfor, er vi med vårt opplegg nede på 10,7 millioner tonn CO₂ . Det er mulig at 11,8 millioner tonn i Arbeiderpartiets indre verden er mindre enn 10,7 millioner tonn, men i den virkelige verden kaller vi dette triksing med tall.

Synnøve Konglevoll (A) : Når det gjelder romertallsforslaget om elektrifisering, vil jeg vise til at vi har et forslag som er mye mer offensivt enn det forslaget som det er flertall for, nemlig at man skal vurdere ulike forhold for elektrifisering. Vi har et forslag om å igangsette arbeidet med elektrifisering av sokkelen. Det mener vi er et langt bedre forslag.

       Så til påstanden fra representanten Vaggen Malvik om at flertallets 20 % reduksjon er mer enn vårt forslag om 30 % reduksjon. Representanten Malvik kom med et tall her fra talerstolen, 10,7 millioner tonn. Mitt spørsmål blir da: Hvis det er det konkrete tallet som dette forslaget vil føre til, hvorfor kan man ikke da skrive det i innstillinga? Dersom det skal være hold i argumentet til representanten Vaggen Malvik, må jo miljøvernministeren bekrefte det tallet i løpet av debatten i dag, og det ville jo i tilfelle gjøre at vi får et nytt moment inn i debatten. Men problemet med flertallets opplegg som vi kan lese i innstillinga, er at vi ikke får noe konkret tall å forholde oss til, og det er umulig å få et klart svar på hvordan regjeringspartiene har tenkt å regne. Så sier de også at det skal de komme tilbake til i odelstingsproposisjonen.

       For eksempel har komiteens flertall en merknad på side 11, der man i en og samme merknad beskriver målsettinger på måter som kan forstås ulikt. I det første avsnittet viser man til « at Regjeringens ambisjon er en 20 % reduksjon av utslippene i 1990 for disse sektorene for perioden 2005-2007 », altså utslippene i 1990 minus 20 %. Men i avsnittet nedenfor sier man at « Regjeringens opplegg vil stimulere til nye tiltak for å redusere de samlede utslippene med 20 % i eksisterende industri ». Og da må man spørre: Hva mener man med eksisterende industri? Den som eksisterte i 1990? Den som eksisterer i dag, sånn at nedleggelser skal telles med? Eller den som eksisterer i 2005-2008? Dette er meget uklart, og det hadde vært fint om statsråden kunne klare opp i det.

       Norge er blant verdens største produsenter av olje og gass, slik at vi bygger vår velstand på det som regnes blant de viktigste årsakene til klimautslippene globalt, nemlig fossilt brensel.

       Ekspertenes og forskernes tale er stort sett entydige. Vi står overfor en stor utfordring i å begrense utslipp av klimagasser for å unngå store og dramatiske klimaendringer globalt. Kanskje er de ikke til å unngå, men vi kan gjøre noe aktivt i forhold til å begrense omfanget.

       Vi har et ansvar spesielt i erkjennelsen av at endringer i klimaet først og fremst rammer de deler av verden som har det vanskeligst fra før, nemlig den tredje verden.

       Klimakonvensjonen med Kyotoprotokollen representerer viktige milepæler i arbeidet med å redusere de globale utslippene av klimagasser. Kyotoprotokollen som omfatter utslippsforpliktelser for industrilandene for perioden 2008-2012, er imidlertid bare et første steg. Langt større utslippsreduksjoner må til om vi skal klare å hindre en uønsket klimautvikling.

       Jeg vil derfor spørre: Hvorfor i all verden har ikke Høyre lyttet til industrien i denne saken og tatt imot den utstrakte hånd derifra om å inngå avtaler i stedet for påbud og forbud? Og hva mener Høyre med at man i ettertid, altså etter at man har vedtatt et nasjonalt kvoteregime, skal inngå en dialog med industrien, som det står i I i innstillingen? Dette må jo være i seneste laget.

Siri A Meling (H) : Fra enkelte hold og partier, bl.a fra Fremskrittspartiet, er det blitt gjort det ytterste for å svartmale konsekvensene av Regjeringens klimapolitikk fra 2005. For min egen del føler jeg at det må bero på uvitenhet om hva Regjeringen egentlig varsler.

       Heldigvis er jeg ikke alene om den oppfatningen. Det er hyggelig å registrere at investeringsviljen og framtidstroen er på plass i denne bransjen. I en artikkel i Aftenposten 11. juni omtales en investering på 600 mill. kr ved fabrikken til Amersham på Lindesnes. 14. juni kunne Dagens Næringsliv fortelle at finske Outokumpu vil satse ca 2,5 >milliarder kr i Nordzink i Odda. I tillegg vet vi at det foregår investeringer i aluminiumsverk på Husnes, i Sunndal og i Mosjøen for ca 8 milliarder kr. Det vitner om investeringsvilje og tiltro til Regjeringen når det gjelder utformingen av rammebetingelsene.

Ranveig Frøiland (A) : Det er mykje bra i innstillinga som det er brei semje om. Det er eit felles ønskje frå alle å redusera klimautsleppa.

       Når Onarheim sa i stad at det industrien hadde gjort, var veldig bra, og at dei måtte få moglegheit til å gå vidare med å redusera utsleppa, så er eg heilt einig i det. Men når den same Onarheim seier til Dagens Næringsliv i går at det industrien no treng, er trening i kvotehandel, så er eg ueinig i det. Det industrien treng, er sjølvsagt krav om å redusera utsleppa, men det må gjerast på ein slik måte at den industrien vår som er mest miljøvenleg, som produserer mest miljøvenleg av alle, kan overleva. For det er ingen som er tent med at den industrien som vi har i dag, forsvinn. Då er det ikkje nok å nemna Nordzink, for det er ikkje dei som vert ramma i Odda, det er faktisk Tinfos.

       Prosessindustrien er sjølvsagt veldig oppteken av dette med kvotar, men veldig ueinig i det som Regjeringa legg opp til. Dialogen med industrien burde ein ha hatt i forkant og ikkje etter at vedtaket er gjort i Stortinget. Når informasjonsdirektøren i PIL seier at kanskje det ikkje vert nokon kvotehandel før i 2008, fordi det kan verta dyrare å kjøpa kvotar enn å betala gebyr, har ein ikkje oppnådd noko. Dersom industrien kan kjøpa seg ut av dette ved å betala gebyr som vert sette så lågt at dei ikkje gjer noko for å redusera utsleppa sine, har ein ikkje klart det som ein er oppteken av, å få industrien med på å redusera utsleppa.

       Høgre har alltid, slik som Arbeidarpartiet, vore oppteke av at vi skal ha ein industri som det skal stillast krav til. Men dette er feil veg å gå. Dialogen med industrien må koma no, før vedtaket. I motsett fall kan dei betala seg ut av det. Då er spørsmålet til Høgre: Kva gjer dei?

       Representanten spør om det blir kvotehandel. Kvotesystemet blir innført, og det vil i seg selv kunne oppmuntre til å handle med kvoter. Men like viktig i denne opplæringsperioden, hvis vi ser på det med kvotene, er de andre mekanismene som går på utviklingsprosjekter i den tredje verden. Så opplæringseffekten for næringslivet vil gå på mer enn den rene kvotehandelen. Den vil også gå på det å benytte seg av de andre Kyoto-mekanismene. Det er viktig for industrien å kunne være i forkant når Kyoto-perioden trer i kraft fra 2008.

Øyvind Korsberg (FrP) : Etter å ha hørt på Ranveig Frøilands replikk er jeg faktisk blitt enda mer forvirret med hensyn til hva Arbeiderpartiet egentlig mener i denne saken. Men la nå det ligge.

       Klimapolitikken forverrer rammebetingelsene for norsk prosessindustri. Nordland fylkesting gjorde i et møte den 10. -13. juni i år etter forslag fra Høyre følgende enstemmige vedtak: « Klimapolitikken forverrer rammebetingelsene for norsk industri. » Det er altså et enstemmig fylkesting som har gjort dette vedtaket. Også Arbeiderpartiet har vært med på vedtaket. Også Senterpartiet har vært med på vedtaket. Arbeiderpartiet har også hatt egne forslag som går i samme retning. Det de er bekymret for, er konkurransevridning og at prosessindustrien får verre rammebetingelser enn det konkurrentene i andre land har.

       Spørsmålet mitt til Siri A Meling er: Hvorfor velger Høyre også i denne saken å overkjøre lokalsamfunnets ønsker, sine politiske kolleger som sitter rundt i fylkesstyrer, fylkesting og kommunestyrer? Vi har fått en rekke slike innspill i forbindelse med behandlingen av Kyoto-meldingen. Jeg vil be representanten Meling forklare hvorfor Høyre viser en så arrogant oppførsel.

Siri A Meling (H) : Jeg vil absolutt avvise at vi skal ha en arrogant oppførsel i forhold til disse tingene. Det det i første rekke handler om, er først og fremst å erkjenne hvilken utfordring vi har når det gjelder klimautfordringen globalt. Den erkjennelsen er langt fra der Fremskrittspartiet står. Så i utgangspunktet er det klart at vi er ganske uenige.

       Til det at klimapolitikken forverrer situasjonen for norsk prosessindustri. Hvis vi ikke gjør noe, hvis vi ikke gjør noen ting i forhold til å forberede industrien på de internasjonale forpliktelsene som vil komme fra 2008, gjør vi ikke jobben vår. Når vi nå sier at selve den praktiske tilnærmingen og utformingen av dette nasjonale kvotesystemet skal skje i en nær dialog med industrien for å finne gode løsninger som både ivaretar klimahensyn og også konkurranseevnen, er det et klart og veldig tydelig signal fra denne salen som vi forventer vil bli fulgt opp.

       Siden det er fotball-VM, vil jeg starte i god sportsånd med å gratulere SV med seieren over norsk industri. Det må være en gledens dag for SV-folk her på huset for at man har tatt et langt steg for å bli kvitt industrien her til lands. At SV har fått lurt Høyre med på laget, må jo være tidenes overgang i å skifte politisk standpunkt. Det er bare å registrere at Høyre har brukt mye rar argumentasjon for å avvikle sin industripolitikk La meg som eksempel bruke Høyres Leif Frode Onarheims utspill mandag, der Onarheim sier til Dagens Næringsliv:

       « Jeg føler det gir en god mulighet til å fokusere på å redusere utslipp, og det gir trening i kvotehandel. »

       La meg fortsette med å sitere fra mandagens Dagens Næringsliv under overskriften « Kyoto-kvoter meningsløse ». Bjart Holtsmark i Statistisk sentralbyrå sier følgende:

       « Når det brukes som argument at næringslivet trenger å « trene seg » på kvotehandel, sier det noe om hvor komplisert løsning dette er. Det er ingen som trenger å « trene seg » på å betale avgifter. »

       Det er synd at Høyre har glemt at norsk næringsliv og industri er overtrent når det gjelder å betale avgifter. Dersom utenlandsk industri eller andre har behov for det, er Norge et utmerket land å ligge i treningsleir i for å betale skyhøye, særnorske avgifter! Det er bare å konstatere at SV har fått regjeringspartiene, med Høyre i spissen, med på å gi norsk industri langt verre konkurranseforhold enn industribedrifter etablert i andre land.

       Arbeiderpartiet har kritisert Regjeringens klimatiltak for å være industrifiendtlig. Arbeiderpartiet har hos enkelte høstet mye ros for å snakke industriens sak og vise fornuft i forhold til dyre og lite nyttige klimatiltak i norsk industri. Arbeiderpartiet har imidlertid glemt å fortelle hele sannheten.

       I arbeidet med klimatiltak etterlyser Arbeiderpartiet en mer ambisiøs klimapolitikk. Det er dristig sett i lys av Høyres, Kristelig Folkepartis og SVs aggressive ambisjoner. Arbeiderpartiet vil ha særnorske klimatiltak i industrien i perioden før Kyotoprotokollen implementeres.

       Arbeiderpartiet foreslår et kvotesystem for industrien og kritiserer sågar Regjeringens tidlige kvotesystem for å være smalt og særnorsk. Hvordan de har fått nyhetsoppslag på at de er negative til kvotesystem, er for meg en gåte. Arbeiderpartiets forslag medfører faktisk at det blir færre utslippskvoter til industrien enn det Regjeringen foreslår, 70 % av 1990-utslippene mot Regjeringens 80 %. Arbeiderpartiet understreker det ikke skal være lønnsomt å kjøpe seg fri fra tiltak, det skal koste!

       I tillegg nektes norsk industri muligheten til å redusere utslipp ved å finansiere miljøtiltak i utlandet, hvor kostnadene er langt lavere og effektene langt høyere. Derimot drømmer Arbeiderpartiet om store nyvinninger i miljøteknologi, finansiert av et karbonfond. Sett i forhold til hva Arbeiderpartiet foreslår på Stortinget, er deres vakre ord til industrien bortimot verdiløse. I sum er Arbeiderpartiets klimapolitikk like ille som Regjeringens og SVs.

       Tiltakene Regjeringen, SV og Arbeiderpartiet foreslår iverksatt før Kyotoprotokollen implementeres globalt, er et direkte angrep på norsk industri. Den globale etterspørselen av varer påvirkes ikke av norsk klimalovgivning. Industriproduksjonen forsvinner ikke, den flytter bare utenlands, og det er et dårlig virkemiddel i den såkalte globale miljøpolitikken.

       De andre partienes ønske om at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland, må ikke få rasere et levende næringsliv her i landet. Fremskrittspartiet vil sikre norsk næringsliv likeverdige konkurransevilkår med konkurrentene i utlandet, noe som vi også fremmer forslag om. Vi må unngå urimelig strenge klimatiltak, slik som særnorsk kvotehandel eller avgiftsbruk er.

       Det vil være helt håpløst for norsk industri dersom stortingsflertallet nå vedtar at industrien skal i gang med et nasjonalt kvotesystem fra 2005. For industribedriftene vil det medføre økte kostnader og konkurransevridning med hensyn til utenlandske konkurrenter.

       Problemet med et særnorsk kvotesystem vil også være at vi ikke vet hvordan det vil harmonisere med et utenlandsk system som kommer etter hvert, dersom det kommer. Derfor burde man fra norsk side avstå fra et kvotesystem fra 2005 og heller vente på igangsettelsen av et bredt internasjonalt system som vi kan koble oss på. At norsk industri skal ta kostnadene med læringseffekten, blir helt håpløst etter vårt syn.

       Fremskrittspartiet konstaterer at norsk industri har en velutviklet miljøbevissthet. Mange kostnadseffektive reduksjoner i såkalte klimagassutslipp er allerede gjennomført. Vurdering av kostnad og effekt må ligge til grunn for ytterligere tiltak. Norsk industri må få bruke Kyoto-mekanismene fullt ut til å investere i klimatiltak utenlands.

       De fleste Kyoto-virkemidlene er avhengig av et internasjonalt system dersom de skal ha noe effekt uten å ødelegge for nasjonal industri. Regjeringen hindrer bevisst norsk industri i å kunne utnytte de internasjonale mulighetene som finnes. Det er innlysende at det er langt billigere å redusere utslippene fra gamle kullkraftverk utenlands enn ved moderne og miljøvennlige fabrikker i Norge. Eventuelle reduksjoner innenlands bør skje gjennom frivillige avtaler hvor bransjen selv finner kostnadseffektive virkemidler.

       Kulde- og varmepumpebransjen ønsker å bruke en frivillig avtale for å tilfredsstille kravene til reduserte klimagassutslipp. Bransjen har allerede i dag etablert et gebyr og pantesystem for HFK/PFK.

       En CO₂-avgift på disse gassene vil være med på å undergrave bransjens egne etablerte gebyr- og pantesystemer samt de øvrige utslippsreduserende tiltak som bransjen allerede har satt i gang. Innføring av en slik avgift i Norge vil påføre norske bedrifter økte kostnader i forhold til bedrifter i andre land som ikke er pålagt en tilsvarende avgift. Det blir derfor underlig at regjeringspartiene og SV vil innføre avgifter på en godt fungerende bransje, som tar de såkalte klimagassutslippene på alvor. Fremskrittspartiet ser ingen grunn til å risikere norsk næringsliv for å sikre Norge en symbolsk miljøstjerne.

       Fremskrittspartiet må bare akseptere at de andre partiene her på huset aksepterer klimapanelets holdning til menneskeskapt global oppvarming. Det vi etterlyser, er en mer nyansert klimadebatt som kan bidra med mer kunnskap før vi eventuelt foretar så gjennomgripende tiltak som klimameldingen krever. Det er også forunderlig at man ikke har hatt en grundig premissdebatt i Norge, bare en tiltaksdebatt basert på klimapanelets premisser. Bare så det ikke skal være noen tvil, Fremskrittspartiet er like skeptisk som tidligere til klimapanelets værprognoser.

       Gjennomføringen av Kyotoprotokollen vil ha betydelige nasjonale kostnader over lang tid. Tiltakene på de aller fleste samfunnsområder vil koste betydelige beløp og kreve gjennomgripende endringer i samfunnsstrukturen. I tillegg vil det ha effekt på eksportinntekter, deriblant gjennom redusert oljepris.

       Derfor mener vi og fremmer forslag om at Regjeringen må legge frem en mer detaljert oversikt over hva dette vil koste det norske samfunnet. Hva kostnadene blir, ser ut til ikke å bry de andre partiene her på huset siden de ikke støtter vårt forslag.

       Fra klimameldingen ble lagt frem og frem til i dag har vi fått mange innspill.

       Fra industrien har vi fått svært mange gode argumenter for at vi ikke må innføre særnorske avgifter og et nasjonalt kvotesystem. Det industrien har sagt de må ha, er langsiktige rammevilkår, et internasjonalt kvotesystem og få lov til å bruke Kyoto-mekanismene fullt ut.

       De samme argumentene har vi fått fra fagforeninger, fra ansatte, fra lokalsamfunn og også, som jeg nevnte tidligere i en replikk her, fra våre folkevalgte rundt omkring i hele landet. Derfor er vi skuffet over at de andre partiene ikke ser ut til å støtte våre forslag i innstillingen, som jeg herved fremmer.

       Synnøve Konglevoll (A) : I norsk klimadebatt, der det til tider kan være vanskelig for andre enn spesielt interesserte å følge med i alle begreper som svirrer rundt, skal Fremskrittspartiet ha én ting: De er forutsigbare, og de er ganske greie å forholde seg til - de kjører sitt eget løp.

       Jeg syns særlig en merknad i denne innstillinga uttrykker Fremskrittspartiets holdning veldig godt, når de på side 6 i innstillinga skriver:

       « Skulle klimapanelet faktisk ha rett i sin analyse, er skadene allerede så omfattende og forslagene til klimatiltak gjennom Kyotoprotokollen så begrensede at de har liten effekt. »

       Derfor burde vi avstå fra å innføre tiltak. Enten er det ikke sant det de sier, eller så er det så ille at vi ikke trenger gjøre noe. Det er jo på en måte en form for logikk det også. Men i sin iver etter å gjøre ingenting har visst Fremskrittspartiet glemt at det faktisk er mulig å gjennomføre miljøtiltak samtidig som vi sikrer norsk industri.

       Og når fylkestinget i Nordland protesterer, er det jo mot Regjeringas opplegg de protesterer, mens det som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har foreslått, er et opplegg som industrien kan leve med, samtidig som det er et krevende opplegg. Det er riktig, fordi vi mener at når vi gir større fleksibilitet og forutsigbarhet, må vi jo også sette høyere krav.

       I tillegg vil man også opprette et karbonfond som skal ha som formål å utvikle og etablere ny miljøvennlig teknologi. Derfor er mitt spørsmål til representanten Korsberg: Kan han rydde litt opp i hvem det er f.eks fylkestinget i Nordland eller fagforeningen protesterer mot?

Øyvind Korsberg (FrP) : For å ta det siste først: Både fylkestinget i Nordland og andre lokalpolitiske fora protesterer mot konkurransevridning for norsk industri. Det er dette det dreier seg om. Om det er det flertallet som regjeringspartiene og SV står for, eller om det er den politikken Arbeiderpartiet står for, spiller egentlig ingen rolle, for Arbeiderpartiets politikk er like ille som det Regjeringen og SV i fellesskap har kokt sammen. Da syns jeg representanten Konglevoll bør lese litt av de innspillene vi har fått fra lokalsamfunnene rundt omkring i landet som blir berørt av dette vedtaket som skal fattes i dag.

       Det er ikke helt riktig at Fremskrittspartiet kjører sitt eget løp i klimadebatten. Det gjør også SV. Forskjellen er bare at SV har fått Høyre og regjeringspartiene med seg på sitt løp. Jeg gratulerte dem innledningsvis med seieren. Jeg håper bare vi får en mulighet til å spille returkamp, men det er jeg ikke så helt sikker på.

       Når det gjelder dette med Klimapanelet, tar vi selvfølgelig høyde for at en del av de spådommene som Klimapanelet kommer med, kan være riktige. Men jeg registrerer at Arbeiderpartiet og SV i hovedsak er helt sikre på at de spådommene som Klimapanelet kommer med, er riktige. De tar ingen forbehold om at det kan være andre ting, naturlige ting, som påvirker vårt klima. At vi har hatt rundt 30 istider gjennom tidene her i Norge, velger man altså glatt å overse, og at det var varmere for tusen år siden, velger man også glatt å overse. De bruker føre var-prinsippet. Føre var-prinsippet kan også være det at man unngår å sette i gang spesielle tiltak før man er sikker på årsakssammenhengen.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg må få lov til å takka for alt det skrytet som SV får. Det er riktig at SV har ein del sigrar å visa til. Det gjeld ikkje berre klimameldinga, i går var det foreldrebetaling i barnehagar, og tidlegare har det vore ein 40 % stipenddel. Så me har ein del sigrar i det siste som det er viktig å huska på. Det er klart at me gjerne skal ta ein returkamp med Framstegspartiet, både nede i kjellaren og her, som vi har gjort før.

       Men hadde det vore så enkelt som Korsberg vil ha det til! Problemet er nemleg det at straks miljøvernministeren og Regjeringa har fått vedteke noko som tenderer til å vera offensivt - altså der er ein del offensive tiltak - så spring dei til Framstegspartiet og inngår budsjettsamarbeid, som gjer det umogleg å få til ein skikkeleg offensiv, som SV ønskjer seg. Det er mitt dilemma: Framstegspartiet blir ein brems i å få til ein skikkeleg offensiv klimapolitikk, så sånn sett sigrar Framstegspartiet òg, dessverre, i budsjettsamanheng - og då ikkje til fordel for miljøet.

       Framstegspartiet prøver å framstå som industriens store forsvarar. Det gjer dei ved på ein måte å halde fast ved Arbeidarpartiet sin gamle industripolitikk. Dess meir det ryk, dess meir pengar tener ein. Eigentleg høyrest det ut som ein ønskjer å importera nokre gamle rykande fabrikkar frå den tredje verda og flytta dei opp hit. Det kan verka som det er Framstegspartiet sin politikk. Ein ønskjer ikkje å ha ein offensiv miljøpolitikk.

       Mitt spørsmål til Framstegspartiet: Når dei tapar i første runde, korfor vil dei ikkje vera med og støtta det forslaget som SV har om å utvikla teknologien, hjelpa bedriftene til å bli meir offensive?

Øyvind Korsberg (FrP) : Når det gjelder returkampen i kjelleren, tror jeg det er en fordel både for undertegnede og for så vidt også for Langeland at vi spiller på lag, så unngår vi store skader. De gangene vi spiller på lag, pleier det å gå riktig bra, dersom SV gjør jobben sin.

       Når det gjelder Fremskrittspartiet og Regjeringen, er det blitt sagt av statsråder tidligere at det samarbeidet har vært med på å styrke miljøvernet i Norge. Så det må man jo ta med seg.

       Når det gjelder å flytte hit eventuelle industribedrifter i utlandet som forurenser betydelig, er kanskje det en god idé, så disse bedriftene kan komme inn under den miljølovgivningen vi har her i Norge, som sannsynligvis er den strengeste. Men som jeg sa i mitt innlegg, tror jeg ingen fornuftige bedriftseiere tar sjansen på å flytte til et så spesielt land som Norge, der næringslivet må trene på å betale avgifter.

       Jeg må få lov å si at er det noe jeg er enig med Synnøve Konglevoll i, er det at Fremskrittspartiet er svært forutsigbart i miljøpolitikken, eller den manglende miljøpolitikk. Så av og til vurderer vi om det har noen hensikt å kjøre replikkordskifter. Likevel føler jeg at det er grunn til gjøre det, for Fremskrittspartiet tegner faktisk et bilde av konsekvensene av dette kvotesystemet som er langt mer dramatisk enn det prosessindustrien selv gjør. Vi har de siste dagene fått signaler fra deler av prosessindustrien, som faktisk sier at dette kan vi leve med, dette tar vi som en utfordring, nettopp fordi vi parallelt med at vi legger inn et kvotesystem som er fleksibelt, som er forutsigbart, legger inn klare føringer som skal sikre konkurranseevnen til norsk industri. Disse to tingene har Samarbeidsregjeringen greid å ivareta, vi stiller oss ikke på den ene eller den andre siden, vi greier å kombinere dette.

       Så har Øyvind Korsberg vært inne på føre var-prinsippet i sitt innlegg og i replikkordskiftet og brukt det på en litt underlig måte. Jeg erindrer at i forbindelse med debatten om Sellafield har Fremskrittspartiet vært enig i følgende vurdering her hjemme: Det faktum at vi ikke helt ut vet konsekvensen av utslippet fra Sellafield, gjør det nødvendig at vi handler nå. Hvorfor bruker ikke Fremskrittspartiet akkurat det samme prinsippet når det gjelder klimapolitikken? Det er det ene spørsmålet.

       Det andre spørsmålet går på begrepet « særnorsk », som har blitt et slitt uttrykk i debatten i Norge, særlig i miljøpolitikken. Hva tenker representanten Korsberg om at i de fleste europeiske land snakker man faktisk om f.eks særsveitsiske og særdanske tiltak? Her for bare en uke siden var dansk prosessindustri ute og var bekymret for særdanske virkemidler som ville sette dansk industri i en konkurransemessig uheldig situasjon. Lever Korsberg og Fremskrittspartiet i en forestilling om at klimaproblemene kun er noe som angår Norge, og som kun er en utfordring for norsk industri, norsk næringsliv, eller tar man innover seg at det faktisk foregår en hel masse rundt omkring i Europa og i de enkelte land, der alle uttrykker akkurat den samme bekymringen: Vi skal gjøre noe, bare ikke vi får kanskje særdanske avgifter, det kan være farlig?

Øyvind Korsberg (FrP) : Presidenten var inne på at det er godt miljø. Det er bestandig godt miljø der Fremskrittspartiet er.

       Representanten Bror Yngve Rahm var inne på at deler av prosessindustrien var glad for og fornøyd med det som var skjedd.

       Jeg skal få sitere det som står på PILs hjemmesider:

       « PIL beklager sterkt at Stortinget med et knapt flertall går inn for kvotehandel for deler av industrien. PILs forslag til løsning ville med langt mindre byråkrati og til lavere kostnader for både bedriftene og det offentlige sikret et minst like godt resultat for miljøet. »

       Så PIL er ikke så veldig godt fornøyd med tingenes tilstand som representanten Rahm prøver å gi inntrykk av.

       Når det gjelder Sellafield, er det rimelig enkelt. De utslippene som kommer fra Sellafield, kan spores direkte til Norge. Det er faktisk reelt utslipp, og det er problemer det går an å gjøre noe med, rimelig enkelt.

       Når det gjelder særnorske tiltak og rammebetingelser, ligger det også i det begrepet at vi ønsker å legge forholdene til rette for norsk industri og gjøre de særnorske tiltakene så gode at det er interessant for industrien å være her til lands, og gjerne så gode at andre etablerer seg.

       Når det gjelder Fremskrittspartiets syn på klimaendringene og kostnadene, må vi bare få minne representanten Rahm om at verken USA, Canada og Australia ser ut til å ville ratifisere denne avtalen. Det ene er at kostnadene blir for høye, og det andre er at man er mer i tvil om hvorvidt tiltakene for eventuelt å stoppe de menneskeskapte klimaendringene er gode nok.

       Vi har utvikla eit leve- og forbruksmønster i Noreg som kan føra til at vi på mange område passerer jordas og skaparverkets tolegrense. Vi er sårbare for dei langsame, snikande endringane som har si årsak i at vi ikkje tek vare på naturen og forvaltar ressursane rett. Terroråtaket den 11. september viste oss kor sårbare vi er. Men vi er sårbare ikkje berre når det gjeld åtak som skakar opp ei heil verd. Vi kjenner ikkje fullt ut følgjene av den menneskeskapte forureininga. Likevel har vi rett til å forvalta og bruka, men ikkje forbruka og øydeleggja jorda sine ressursar.

       Eg blir overraska når eg høyrer folk snakka om miljøhysteri. Skulle ikkje vi i vørdnad for skaparverket vera dei første til å hegna om og ta vare på skaparverket, der mennesket er den ypparste skapningen i mangfaldet av det fine samspelet som skaparverket representerer? Endringane i forbruksmønsteret har endra seg mykje dei siste 30-40 åra, og konsekvensane av ressursbruken og livsstilen byrjar å gjera seg gjeldande.

       Då energi- og miljøkomiteen var på Svalbard i mai, fekk vi høyre frå det vitskaplege miljøet der at det er stor ubalanse i prosessane i havet, på land og i atmosfæren. Mykje tyder på at ressursbruken vår fører til klimaendringar. Forskarar ved Universitetet i Norwich synte i førre veke at den globale middeltemperaturen i januar, februar og mars i år låg om lag 0,7 grader over gjennomsnittstemperaturen i åra 1961-1990. Det er ikkje sikkert at dette heng saman med utslepp av klimagassar til atmosfæren, men det er svært sannsynleg, uttalar forskarane. Dette er tydelege nok signal til at vi i Kristeleg Folkeparti vil ta dei naudsynte grepa for å snu utviklinga. Det Stortinget vedtek i dag, legg grunnlaget for ein slik snuoperasjon. Forvaltaransvaret krev at vi skal vera føre var og sørgja for at den vidare utviklinga blir leidd i ei berekraftig retning.

       I året 1990 var det om lag 5,1 milliarder menneske på jorda. I år 2000 var det om lag 6,3 milliarder. I år 2020 kan det ifølgje prognosane kanskje vera om lag 8 milliarder menneske på jorda. Det kan vera to utviklingsalternativ. Det eine er at 20 % av menneska på jorda forbrukar 80 % av ressursane, og dei resterande 80 % skal greia seg med om lag 20 % av ressursane. Det andre alternativet er at vi får om lag lik fordeling av ressursane. Då kan det vera nok mat og andre ressursar til 8 milliardar menneske. Desse tala er usikre, ja vel, men alvoret er ikkje mindre av den grunn.

       Det er oppmuntrande at hovudprinsippa i Samarbeidsregjeringa si tilleggsmelding no blir vedtekne i Stortinget. Vi får fleirtal saman med SV, som har jobba systematisk, for eit nasjonalt kvotesystem som skal ta til å verka i året 2005. Det er tre år før andre aktuelle land skal følgja Kyoto-protokollen. Det nasjonale kvotesystemet skal vera eit smalt system, der dei sektorane som til no ikkje har betalt CO₂-avgift, skal gå inn. Det gjeld i all hovudsak prosessindustrien. Dette systemet vil sørgja for at dei mest kostnadseffektive reduksjonstiltaka blir gjennomførte, og det vil sikra oss verdifull læring når landa i 2008 skal inn i det breie internasjonale systemet som Kyotoprotokollen legg opp til. Dette sikrar eit effektivt og fleksibelt system, der verksemder som gjer større reduksjonar, kan få kvotar til overs. Desse verksemdene kan selja til verksemder med meir kostbare tiltak.

       Ulike verksemder har ulike føresetnader for å oppnå utsleppsreduksjonar. Regjeringa ønskjer ein dialog med industrien både om den endelege utforminga av kvotesystemet og om fordelinga av kvotar verksemdene imellom. Den samla tildelinga skal baserast på ein 20 % reduksjon, men denne reduksjonen må ikkje nødvendigvis fordelast likt mellom bransjar og verksemder.

       Prinsippet ligg fast, vi skal ha eit nasjonalt kvotesystem som vil gi den beste måten å kutta utsleppa i Noreg på. Tilleggsmeldinga slår fast at Regjeringa ved den endelege utforminga vil leggja til grunn at ingen verksemder som er lønsame med ein internasjonal kvotepris under Kyoto-avtalen, blir nøydde til å flytta ut som følgje av særleg høge klimakostnader før 2008.

       Arbeidarpartiet har hevda at det systemet vi får fleirtal for i dag, ikkje er målretta nok og berre vil føra til at industri blir lagd ned og flytta ut av landet. Dette vil eg gjerne kommentera. Eit viktig element i Arbeidarpartiet sitt forslag er at verksemder som blir lagde ned, skal inkluderast i utsleppsmålet. « Bobla », som det blir kalla, blir fastsett ut frå ein reduksjon av samla utslepp i 1990, utan justeringar for verksemder som blir lagde ned. Det kan berre tyda at systemet kan stimulera til nye nedleggingar.

       Arbeidarparitet har hevda i debatten i dag at deira system er meir ambisiøst enn det nasjonale kvotesystemet. Korrigert for nedleggingar er deira opplegg neppe meir ambisiøst enn Regjeringa sine mål. Dessutan legg Arbeidarpartiet opp til at målet skal vera nådd først innan 2008. Utsleppa kan difor vera høgare i perioden fram til då. Regjeringa sitt opplegg er at kvotane skal tildelast basert på ein 20 % reduksjon for heile perioden 2005-2007.

       Eit nasjonalt kvotesystem er berre ein del av den meir ambisiøse klimapolitikken som Samarbeidsregjeringa legg opp til. I tillegg har vi fått fleirtal for ei rekkje tiltak som vil hjelpa oss å nå måla vi har forplikta oss til.

       Det skal etablerast ei avgift for drivhusgassane HFK og PFK, og dei etablerte innsamlingsorgana skal oppretthaldast. Desse gassane finst for det meste i elektriske apparat som kjøleskap og frysarar. Vidare er det fleirtal for å vurdera ei refusjonsordning som tilbakefører avgifta til selskapa som står for innsamlinga.

       Over halvparten av CO₂-utsleppa i Noreg kjem frå sokkelen, og nærare ¾ av auken i CO₂-utsleppa er venta å koma her. Fleirtalet i komiteen ber difor Regjeringa vurdere tiltak for å realisera elektrifiseringsprosjekt på sokkelen.

       Komiteen ber vidare Regjeringa setja i gang eit introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff for å auka volumet av dette i Noreg. Ein meir effektiv energibruk er også viktig for å få ned utsleppa av klimagassar. Dersom vi i større grad maktar å stetta trongen for oppvarming frå andre energikjelder enn elektrisitet, har vi gitt eit viktig bidrag til klimaarbeidet. Komiteen ber difor Regjeringa vurdera verkemiddel for å stimulera til vassboren varme i større bygg.

       Kristeleg Folkeparti meiner at søppel for ein stor del representerer vesentlege ressursar. Mykje meir av søppelet kan nyttast til gjenbruk, eller det kan brennast for å skaffa energi. Igjen kan det transporterast gjennom vassboren varme. For å hindra utslepp av klimagassar frå søppeldeponi må endringar i sluttbehandlingsavgifta på avfall bli lagde opp ut frå klimaomsyn. Fleirtalet i komiteen viser i denne samanhengen til at Regjeringa i tilleggsmeldinga skriv at dei vil vurdera eit forbod mot deponering av avfall som kan brytast ned.

       Det er ein hugnad å kunna konstatera at det i dag blir fleirtal for ein ambisiøs klimapolitikk. Men vi politikarar greier ikkje dette åleine. Eg er glad for det engasjementet som har vore frå mange friviljuge lag, organisasjonar og einskildmenneske som har gitt oss gode råd på vegen i prosessen. Friviljuge organisasjonar, einskildmenneske og verksemder må arbeida saman for at dette skal lukkast. Alle kan gi si tilskunding. Vedtaket seinare i dag er starten på dette arbeidet. Det er nødvendig for at vi i Noreg skal medverka til ei berekraftig utvikling.

       Regjeringen og stortingsflertallet ser ikke ut til å bry seg særlig om dette. Det viktigste er åpenbart å drive symbolpolitikk og være best i klassen. Mange bedrifter vil som følge av dette få store problemer, titusener av arbeidsplasser kan gå tapt, og vi risikerer at store deler av den industriproduksjon vi har, vil flytte ut av landet.

       Vil representanten Ljones gi meg en eneste fornuftig forklaring på den globale miljøgevinst man vil oppnå ved å eksportere store deler av denne industrien til andre land, der man har en energiproduksjon som i stor grad er basert på kullkraft? Resultatet må jo bli det stikk motsatte.

Ingmar Ljones (KrF) : Det er greitt å få eit slikt spørsmål, for då kan eg utdjupa dette med kvotesystem, både einsidig nasjonalt kvotesystem og tildelinga elles.

       Det kan vera vanskeleg å få tak på skilnadene mellom dei ulike systema også ut frå den mediedebatten som har vore, men eg skal prøva å gjera greie for det enkelt, korleis vi tenkjer det, og korleis Samarbeidsregjeringa tenkjer dette gjennomført.

       Dersom vi skulle ha ei « boble » - det er eit merkeleg ord - og det altså skulle tildelast samla kvotar til prosessindustrien, og PIL sjølv skulle ta hand om det, ville det føra til at kvotane kan bli handelsvare. Og det er ikkje det som det skal fokuserast på, men å redusera klimautsleppa.

       Det er meir naturleg å ha kontakt med dei einskilde verksemdene, ta utgangspunkt i det utsleppsnivået dei hadde i 1990, og så framskrive det. Har dei redusert aktiviteten, kan det bli mindre tildeling. Har dei auka produksjonen, kan det bli auke i tildelinga.

       Dette ville jo vera eit system som kan kontrollerast. Då er det klare mål - 20 % reduksjon, med utgangspunkt i 1990. Det er forskjellig frå om ein også skulle tildela kvotar til bransjen i høve til verksemder som er lagde ned. Det er eit langt meir innfløkt system. Eg er overtydd om at industrien - og vi har hatt mange samtalar med representantar for PIL - då også vil kunna medverka og for sin del skaffa informasjon for å få eit oversiktleg og klart definert system. Ingen skal få så tronge kår at dei blir tvinga til å leggja ned før 2008, dersom dei ikkje elles ville gjera det under Kyotoprotokollen. Her er det ikkje snakk om å driva symbolpolitikk. Tvert imot, den er tydeleg og synleg. Den har også ført til sterke reaksjonar. Det er ikkje tvil om kva Regjeringa vil, og kva fleirtalet i dag vil. Så eg trur ikkje det er fare for at det blir eksportering av denne industrien til utlandet. Vi treng den her, og her kan det også skje på miljøriktig måte, i samarbeid med industrien.

       Det er understreket mange ganger i dag at klimameldinga er svært viktig både i nasjonal og global sammenheng. Det er Senterpartiet naturligvis helt enig i. I miljøsammenheng regnes jo biologisk mangfold, forørkning og klimaendringer som de tre største miljøutfordringene i verden. Av disse mener vi at klimaendringer er den alvorligste trusselen.

       I innstillinga er komiteen sjølsagt ikke enig om alle ting, men de fleste vil at Norge skal være et foregangsland når det gjelder å innfri klimaforpliktelsene vi har tatt på oss etter Kyoto-avtalen, og at vi skal innføre et kvotesystem fra 2008. Det er særlig virkemidlene for perioden 2005-2007 og noen sektorvise tiltak det er litt uenighet om.

       Når en er så pass langt ute i talerrekka som nå, er det vel ikke så mye nytt å komme med. Det eneste måtte være å innføre begrepet « avtalebaserte kvoter », for det er vel i grunnen der vi ender. Men jeg vil gjerne begrunne hvorfor Senterpartiet ikke slutter seg til flertallets system med tidligkvoter, men tror det er bedre med en annen ordning.

       For det første snakker vi om tida fra 2005-2007. Det er svært kort tid. For det andre tror vi ikke at dette vil virke etter hensikten. Flertallsforslaget går ut på at det skal innføres et særnorsk, smalt kvotesystem som bare omfatter noen typer virksomheter. Det innebærer at den kraftkrevende prosessindustrien får en uforholdsmessig stor belastning. Vi risikerer at norske bedrifter, flere av dem i distrikter med svært få andre næringsmuligheter, kan bli nedlagt og produksjonen flyttet til land uten utslippsrestriksjoner, der klimautslippene pr. produsert enhet er mye høyere enn i Norge. Et kvotesystem vil først fungere etter hensikten når det blir internasjonalt og mange ulike sektorer er med. Dette er altså grunnen til at Senterpartiet har funnet det riktig å gå imot et tidlig kvotesystem fra 2005 til 2008.

       Avfallssektoren må også inkluderes når det er snakk om klimapolitikk. Det er en omfattende problematikk som ikke bare har med metanutslipp å gjøre. I et bruk og kast-samfunn som vårt blir det dessverre mye søppel, og transporten blir ofte lang. Det er jo et miljøproblem i seg sjøl. Det kan bli større dersom det satses på svært store anlegg hvor avfallet transporteres inn fra et stort omland. Det er lett å si at det skal innføres forbud mot deponering av nedbrytbart avfall, men gode løsninger er noe annet. En må være klar over at det er flere anlegg som utnytter metangassen fra deponiet til produksjon av elektrisk strøm eller til varmeanlegg. Det er viktig at denne typen anlegg ikke overses, men får en særskilt behandling. Dette må jo også være en form for gjenbruk av ressurser.

       Vi har et høyt strømforbruk i Norge. Dette er for edel energi til at den skal brukes mye til oppvarming. Det er derfor nødvendig å vri forbruket over til andre energikilder enn elektrisitet. Enova blir svært viktig på dette området. Selskapet må tilføres mer penger, slik at det på en effektiv måte kan gi fortgang i prosessen med å få i gang produksjon av ny fornybar energi. Biobrensel blir et viktig stikkord på dette området. Innsatsen må økes betydelig for at vi skal nærme oss nivået i nabolandene våre.

       Ellers er det bra at et flertall i komiteen går inn for å se på modernisering av eksisterende vannkraftstruktur, og viser til at mikro- og minikraftverk kan bygges i alle vassdrag der det ikke medfører vesentlige inngrep.

       Som jeg nevnte i en replikk til SV i stad, fremmer Arbeiderpartiet og Senterpartiet et forslag om å iverksette et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff. Det er et vesentlig bidrag til transportsektoren, hvor utslippene stadig øker.

       Jeg håper innsatsen framover blir brukt på aktivt arbeid med utslippsreduksjoner i samarbeid med alle involverte, slik at diskusjonen om et særnorsk kvotesystem i en treårsperiode ikke overskygger det langsiktige og viktige arbeidet.

       Jeg vil også til slutt si at Senterpartiet slutter seg til forslagene under I og II. Det burde ikke vært nødvendig, men når Regjeringen legger opp til at vi skal samarbeide med industrien, er vi de første til å støtte det.

       Ellers er jeg veldig glad for at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet støtter - nærmest i sin helhet - de Dok.nr.8-forslagene som representantene Langeland, Ryan og jeg selv har lagt fram når det gjelder bioenergi og biodrivstoff. Ikke minst er jeg glad for støtten til å utfase oljefyring. Det er en stor jobb vi står overfor. Men til Senterpartiet og dere andre vil jeg si: Elsk meg gjerne, men ikke elsk meg i hjel. Når vi i merknads form har fått gjennomslag i forhold til biodrivstoff, så vær så snill, ikke la forslaget bli nedstemt i Stortinget i dag, men stå sammen for å få til resultatene. Det er det som teller.

Inger S Enger (Sp) : Når det gjelder elsking, så trur jeg andre får ta seg av det, både når det gjelder representanten Sørensen og meg.

       Jeg mener at klimaendringer faktisk er den største av miljøutfordringene. Representanten Sørensen sier at det ikke går an å sette dem opp mot hverandre, men for egen del mener jeg at dette med klimaendringer er det alvorligste. Det er klart at det meget raskt vil påvirke biologisk mangfold. Man kommer ikke fra den sammenhengen. Det var det ene.

       Det andre var en bitteliten merknad fra Senterpartiet, hvor det står at det er viktig at CO₂-regnskap i forhold til skog tas med. Jeg mener det er en viktig forutsetning at dette knyttes til klima, og det må knyttes til aktive tiltak. Uansett om skogen etter hvert skal inn i kvotesystemet eller ikke, er det uomtvistelig at den gir en stor effekt i klimasammenheng. Vi er opptatt av utslipp, og da må vi også være opptatt av det som binder CO₂. Jeg synes det er mangelfullt at skog og skogpolitikk ikke trekkes inn mer enn det det faktisk gjør. Det burde vært innarbeidet som en del av Norges langsiktige klimapolitikk. Det er også viktig å nevne at biobrensel ønsker vi alle å få mer av, og da er skogen ganske viktig. Dessuten er det én ting til: Hvis vi bruker trevarer i stedet for å bruke f.eks plastikk, vil det også være ganske bra i forhold til klima.

       Til slutt: Når det gjelder dette med biodrivstoff, synes jeg det ville være bedre om det ble gjort motsatt: at SV i løpet av dagen - det er god tid - fikk overbevist Regjeringen til å gå inn for forslaget.

       Sjølv om det framleis er stor uvisse om kor stor temperaturauken vil bli dei neste 50-100 åra, er det stor einigheit blant dei aller fleste forskarar - sjølv om Framstegspartiet hardnakka framleis påstår det motsatte - om at den globale oppvarminga vil bli betydeleg, og at denne oppvarminga skjer på grunn av menneskeleg aktivitet. Fleirtalet i Stortinget tek i dag eit langsiktig ansvar for miljø, velferd og næringsutvikling i Noreg.

       Nødvendigheita av å gjennomføra tiltak mot klimaendringane dreier seg ikkje om å sikra vår eiga velferd og framtid, men først og fremst om å sikra velferda og framtida for barna våre og deira etterkommarar.

       Når Framstegspartiet så tydeleg avviser heile problemstillinga, er det ikkje overraskande - dette partiet fører ein konsekvent miljøfiendtleg politikk - men det er i høgste grad uansvarleg.

       Venstre er nøgd med å vera del av ei regjering som i denne saka legg fram ein offensiv og forpliktande klimapolitikk. Tilleggsmeldinga avlevert av regjeringa av Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre er betydeleg meir ambisiøs enn den arbeidarpartiregjeringa leverte i fjor.

       Venstre støttar ei tidleg innføring av nasjonale kvotar frå 2005. Slik dette kvotesystemet no blir lagt opp, har det fått ei god utforming. Ein 20 % reduksjon av klimagassutslepp frå verksemder omfatta av kvotesystemet er ei realistisk, men framleis truverdig målsetjing.

       Kvotesystemet blir innført berre for utslepp som i dag ikkje er omfatta av CO₂-avgift. Det inneber ei betydeleg utviding av kva utslepp som i Noreg dermed blir omfatta av utsleppsreduserande tiltak.

       At Arbeidarpartiet og Senterpartiet går saman med Framstegspartiet mot innføring av eit forpliktande kvotesystem, og heller ønskjer å basera seg på mindre forpliktande frivillige avtalar, er ikkje overraskande. Heile Arbeidarpartiet sin regjeringsperiode på 1990-talet var prega av mykje retorikk om ei berekraftig framtid, idear om å tenkja globalt og handla lokalt, men heilt utan vilje til å gjennomføra forpliktande praktiske tiltak.

       Når Arbeidarpartiet hevdar at deira forslag om 30 % reduksjon i utsleppa er meir ambisiøst enn Regjeringa sitt kvoteforslag, er dette meir enn tvilsamt, spesielt fordi Arbeidarpartiet inkluderer utsleppsreduksjonar som følgje av nedlagd industri i sine berekningar.

       Det er ikkje ofte små land har moglegheit til å innta ei leiarrolle i den internasjonale utviklinga. Regjeringa og Sosialistisk Venstreparti medverkar med dette klimavedtaket til at Noreg inntek ei slik leiarrolle internasjonalt. Vi tek med dette eit viktig strategisk val som er viktig for miljøet, og som på sikt også er næringspolitisk nødvendig. Dette vil føra til at det må bli gjennomført ein del investeringar, men vi må òg ha klart for oss at det på sikt vil bli langt dyrare å la vera.

       Til slutt har eg lyst til å seia at Sosialistisk Venstreparti og Venstre har i veldig mange miljøpolitiske saker vore einige. At Sosialistisk Venstreparti no har inngått ei forpliktande avtale saman med Regjeringa, set me i Venstre veldig stor pris på, for me trur faktisk at når desse to partia går saman med dei andre partia i Regjeringa, så er det det beste for miljøet.

       Så til slutt: Representanten Vihovde var veldig glad for det forpliktende samarbeidet som SV og Regjeringen har i denne saken. Jeg vil gjerne utfordre representanten Vihovde på om ikke Regjeringen da kunne følge opp dette samarbeidet og stemme for et Dok.nr.8-forslag som SV har fremmet, men som de ikke er med på i innstillingen, nemlig om å innføre et introduksjonsprogram for biodrivstoff. Det forslaget er ikke SV med på i innstillingen, fordi de har gått i samarbeid om en merknad med regjeringspartiene i innstillingen. Men hvorfor kan ikke regjeringspartiene være med på dette forslaget, som er ganske rundt, men som likevel har et klart føringssignal om at man skal satse på biodrivstoff og introdusere det? Det ville være trist dersom regjeringspartiene skulle bidra til at det ble stemt ned i dag.

May Britt Vihovde (V) : Sjølv om eg ikkje har vore i salen heile dagen, så har eg sete på kontoret mitt og prøvd å følgja med i debatten.

       Eg òg registrerer at Framstegspartiet, Senterpartiet og Arbeidarpartiet ikkje er saman om alle merknader, men eg registrerer at dei går i same retning. Eg synest det er leit at Arbeidarpartiet, som i ein god del samanhengar har vist evne til å tenkja miljø, tenkja berekraftig utvikling, reverserer og stoppar opp når det verkeleg gjeld.

       Eg meiner faktisk at det kvotesystemet som Regjeringa legg opp til, er det som vil gi størst effekt. Det vil òg gi omstillingsmoglegheiter for industrien vår, for å tilpassa seg eit system som kjem, og som dei då skal retta seg etter, i staden for desse avtalane.

       Så er det ein del forslag som ligg føre. Men dersom ein går inn og ser i innstillinga, ser ein òg ein del merknader frå Kristeleg Folkeparti og Høgre - Venstre er ikkje med i komiteen - der dei støttar opp om intensjonen i desse merknadene. Regjeringa har uttrykt at den ønskjer å vurdera enkelte ting, og ein del ting har konsekvensar for budsjettet i 2003. Desse forslaga ønskjer ikkje me å støtta opp om, me vil avventa kva som kjem i 2003-budsjettet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Hvis vi slipper til en taler til, går vi litt utover den reglementsmessige tiden for formiddagsmøte. Vi kan gjerne gjøre det, presidenten regner med at natten likevel blir lang nok.

       Sylvia Brustad (A) : Jeg hadde forventet at de vedtakene Stortinget skulle fatte i dag om klimapolitikken, ville være ambisiøse, forpliktende og konkrete. Min påstand er at resultatet vi kommer til å oppleve i løpet av kvelden, vil være det motsatte. Regjeringspartiene sørger for at svært få av de forslagene som kunne ha ført til en bedre miljøpolitikk, en miljøpolitikk som monner, får flertall.

       Perioden etter 2008 er det ikke særlig uenighet om. Men for perioden fram til da får Regjeringa altså gjennom sitt forslag til et smalt, nasjonalt kvotesystem, med støtte fra SV.

       Jeg må si at jeg virkelig hadde trudd at når SV støtter dette forslaget, så ville de få noe tilbake. Så langt jeg kan se, har SV ikke fått støtte til noen av de forslagene som de ønsker støtte til. Alt tyder på at symbolene er viktigere enn realiteten for disse partiene i denne saken.

       Jeg må ta avstand fra en del påstander som har kommet under denne debatten, senest fra Venstres Vihovde, som fra denne talerstolen sa at Arbeiderpartiets forslag går i samme retning som Fremskrittspartiets. Nei, det er feil. Jeg tar også avstand fra Korsbergs utsagn om at Arbeiderpartiets politikk er like ille som regjeringspartiene og SVs. Dette faller på sin egen urimelighet, særlig når vi vet at Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag har støtte fra en samlet industri, fra både arbeidstakere og arbeidsgivere, i tillegg til Bellona.

       Når vi går inn for at prosessindustrien skal redusere sine utslipp med 30 %, i motsetning til regjeringspartiene og SVs 20 %, er det et forslag som er bedre både for miljøet og for industrien enn det forslaget som vil få flertall her i kveld. Industrien ønsker å stå sammen om tiltakene istedenfor å få tildelt like store kvoter til hver enkelt bedrift, slik som flertallet i kveld går inn for. Jeg synes også at det samarbeidet som industrien har vært med på sammen med myndighetene gjennom svovelavtalen, har vist at industrien er villig til å ta ansvar.

       Det eneste forslaget som regjeringspartiene så langt ser ut til å samle seg om, nemlig å pålegge sin egen regjering om å samarbeide med industrien, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Men det ser ut til at det er helt nødvendig. Etter vår vurdering har det vært dårlig kontakt med industrien i forkant av denne prosessen. Vi får håpe at det blir bedre i framtida, og vi er gjerne med på å støtte et pålegg om at Regjeringa bør samarbeide med industrien.

       For oss i Arbeiderpartiet er det resultatene som teller, ikke de fine ordene. Vi ønsker en klimapolitikk som er ambisiøs, og som gir resultater, men som samtidig er slik at vi ikke risikerer nedleggelser av industri i Norge. Det vil bare føre til at produksjonen flyttes til andre land som ikke på langt nær har så strenge miljøkrav som Norge. Med Regjeringas opplegg derimot er jeg redd for at vi vil få nedleggelser av industri i Norge. Og det er ikke noe vi har funnet på av oss sjøl. For eksempel sier direktøren ved TTI i Tyssedal det veldig klart i Hardanger Folkeblad den 14. juni:

       « Vedtaket » - han snakker da om det vedtaket som flertallet vil gå inn for her i kveld - « slik jeg forstår det i dag, betyr kroken på døra for oss. 200 arbeidsplasser er i fare. »

       Dette kan bli situasjonen for mange lokalsamfunn, dersom vi får se resultatene av flertallets klimapolitikk.

       Arbeiderpartiet vil at vi også før Kyoto-perioden starter i 2008, skal gjennomføre reduksjoner her hjemme, slik at vi står mest mulig rustet til å oppfylle våre forpliktelser i Kyoto-perioden. Da må vi bruke penger på å utvikle en ny og moderne teknologi. Da kan ikke norske aktører kjøpe seg fri gjennom billige tiltak i u-land. Det er også bakgrunnen for at vi foreslår at det opprettes et karbonfond, der alle kan delta i finansieringa av teknologiutviklende prosjekter, i tillegg til andre tiltak som representanten Konglevoll har gjort rede for.

       Jeg vil helt på tampen også nevne oljesektoren, som er en av de største kildene til klimautslipp. Vi vet at mye av utslippene kommer fra kraftproduksjonen på plattformene, og det er bakgrunnen for at vi vil få fortgang i planene om elektrifisering på sokkelen. Vi går langt når vi sier at vi ønsker at det skal bli et gasskraftverk med CO₂-håndtering. Vi går langt når vi sier at det prosjektet, sammen med andre prosjekter som gjelder elektrifisering, må bety en reduksjon på minst 3 mill. tonn CO₂.

       Heller ikke dette vil regjeringspartiene være med på. Nå er det ikke noe poeng å ha konkurranse om hvem som er best. Men det er et poeng at vi fatter vedtak som betyr noe for klimaet vårt, og at vi også fatter vedtak som betyr noe for den industrien som faktisk er den minst forurensende i verden.

       Statsråd Børge Brende : Takk for det, jeg håper ikke alle trekker seg tilbake i stillhet.

       Det er svært gledelig at stortingsflertallet slutter seg til Regjeringens forslag om en mer offensiv klimapolitikk. Innstillingen er historisk fordi den betyr at Norge kommer raskt i gang med forberedelsene til Kyoto-avtalen og med å gjennomføre nasjonal utslippsreduksjoner.

       Fjorårets rapport fra FNs klimapanel viser med all tydelighet at det er behov for handling. Menneskeskapte klimaendringer er trolig allerede et faktum. Klimaet er i ferd med å bli varmere, våtere og villere. Ifølge målinger var 1998 det hittil varmeste året på jorden, med 2001 på andreplass. Men også 1999 og 2000 var varme år. Nå hører vi at gjennomsnittstemperaturen på jorden i nyere tid aldri har vært så høy som i første kvartal i år. Dette er svært bekymringsfullt, og er signaler om en klode med stigende feber.

       I tillegg til at vi risikerer mer nedbør og mer ekstremt vær, er det i våre områder grunn til bekymring over klimaendringene i arktiske strøk. Ikke bare trues isbjørnen ved at iskanten trekker seg nordover og at polarisen kanskje forsvinner, men også Golfstrømmen kan komme til å bli påvirket av klimaendringene.

       De største menneskelige utfordringene står vi likevel overfor i fattige land. Land som bare i liten grad har bidratt til de menneskeskapte klimaendringene, vil paradoksalt nok merke de største konsekvensene. 800 millioner mennesker sulter, og 20 % av verdens befolkning mangler tilgang til rent vann. Klimaendringene gjør ikke denne situasjonen bedre. Dette rammer først og fremst fattige, som har små muligheter til å flytte eller tilpasse seg på annen måte.

       Vi kan imidlertid ennå begrense endringene ved å kutte våre utslipp, og vi kan redusere skadevirkningene av klimaendringene i Norge og andre land gjennom tilpasningstiltak.

       Regjeringen ønsket at norsk ratifikasjon skulle skje så tidlig at Norge kunne bidra til at Kyotoprotokollen trådte i kraft innen toppmøtet i Johannesburg i august/september. Jeg vil gjerne gi honnør til Stortinget som prioriterte denne saken, slik at Norge som ett av de første industrilandene kunne ratifisere protokollen 30. mai. Senere har også EU og Japan fulgt etter. Med de positive signalene vi har fra Russland og Øst-Europa, har jeg fortsatt godt håp om at avtalen vil kunne tre i kraft i løpet av året.

       Det var et kraftig tilbakeslag for det internasjonale klimaarbeidet da USA i fjor besluttet å stå utenfor Kyotoprotokollen. Heldigvis har de aller fleste andre land valgt å stå samlet bak denne forpliktelsen, og protokollen er fortsatt et viktig instrument for å redusere i-landenes utslipp. Protokollen har et fremtidsrettet innhold - med differensierte forpliktelser, internasjonal kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.

       Løftet om en mer offensiv klimapolitikk er en viktig del av det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen. De forslagene til nasjonal politikk Arbeiderpartiet fremmet i fjor, var ikke tilstrekkelig. Derfor er tilleggsmeldingen mer konkret og offensiv når det gjelder tiltak i Norge frem til Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode fra 2008.

       I tråd med Sem-erklæringen er et av forslagene i tilleggsmeldingen et tidlig nasjonalt kvotesystem. Med dette på plass fra 2005 vil Norge ha innført forpliktende virkemidler overfor alle utslipp av klimagasser der dette er mulig. I mer enn ti år har utslippene fra store deler av industrien vært unntatt fra virkemidler som CO₂-avgift, mens andre sektorer har måttet betale.

       For Regjeringen har det vært viktig å utforme virkemidler som både sikrer gjennomføring av fornuftige utslippsreduserende tiltak, og som ikke resulterer i unødige nedleggelser og utflytting av industri som vil være lønnsom når Kyoto-avtalen trer i kraft. Det foreslåtte kvotesystemet ivaretar disse hensynene.

       Kvotene vil bli tildelt vederlagsfritt, der utgangspunktet for den samlede tildelingen er en reduksjon på 20 % i forhold til utslippene i 1990, justert for nedleggelser og nyetableringer. Dersom industrien oppnår utslippsmålet, vil ikke selve kvotesystemet medføre noen som helst kostnader for bedriftene. Tiltakene som bedriftene gjennomfører, vil kunne koste penger, men disse kostnadene vil være de samme uavhengig av hvilket virkemiddel myndighetene bruker for å oppnå dem. Industrien selv sier at det er rom for ytterligere utslippsreduksjoner i sektoren.

       Det er også lagt inn sikkerhetsventiler i systemet i form av overtredelsesgebyr og åpning for å bruke kvoter som er godkjent under Kyotoprotokollen også i det tidligere kvotesystemet. Bruk av Den grønne utviklingsmekanismen, CDM, vil bidra til en teknologioverføring og investering i u-land. For å sikre en reell klimaeffekt må vi stille meget strenge krav til oppfølging og kontroll av tiltak under denne mekanismen, noe et flertall i komiteen har sluttet seg til.

       Et kvotesystem er en markedsbasert løsning der bedriftene selv vil finne de beste løsningene for hvor utslippsreduksjonene skal tas - med belønning for kreativitet og innsats. Bruk av kvotesystem viser også vei til det langsiktige kvotesystemet for 2008-2012, som ble foreslått av den forrige regjeringen, og som det er bred enighet om. Regjeringen ønsker å utforme tildelingen og øvrige detaljer i systemet i nær dialog med industrien, og jeg er glad for at denne prosessen har støtte hos et flertall i Stortinget.

       Kvotesystemet er en vesentlig del av en mer ambisiøs klimapolitikk, men Regjeringen legger også opp til konkrete tiltak på en rekke andre områder i forhold til det som var den opprinnelige meldingen, for å redusere de nasjonale klimagassutslippene frem til 2008.

       Vi ønsker mer klimatilpassede virkemidler i avfallssektoren. Regjeringen vil legge om sluttbehandlingsavgiften på avfall på en måte som også er tilpasset klimapolitikken. Det vil også bli vurdert et forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall som i dag ligger og råtner og slipper ut metangass, når det hadde vært meget mer hensiktsmessig å behandle det på en annen måte.

       Regjeringen vil legge til rette for nye løsninger når det gjelder produksjon og bruk av energi. Regjeringens målsetting er at bruken av mineraloljer til oppvarming skal reduseres med 25 % i perioden 2008-2012, sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 1996-2000. Regjeringen vil om kort tid også legge frem en handlingsplan for vannbåren varme.

       Effektiviteten i kraftproduksjonen på sokkelen er lav. Det er derfor et betydelig potensial for reduserte utslipp gjennom krafttilførsel fra land.

       Under formiddagens møte har jeg merket meg at Arbeiderpartiet i denne debatten forsøker å ri to hester. Det hevdes at Regjeringens forslag medfører for høye kostnader for industrien, og at Regjeringen har et for lavt ambisjonsnivå i tiltakene overfor industrien. Arbeiderpartiets alternativ er riktignok ikke krystallklart utformet, men ettersom allerede nedlagt industri inkluderes i utslippsmålet samtidig som målet ikke skal være nådd før ved utgangen av perioden, er dette klart mindre ambisiøst enn Regjeringens opplegg. Det er påfallende at Arbeiderpartiet mindre enn et år etter at de la frem sin egen klimamelding, kritiserer denne regjeringen for å være lite ambisiøs.

       Som jeg har gått gjennom, har vi punkt etter punkt lagt frem forslag til konkrete tiltak som innebærer en mer offensiv klimapolitikk enn det arbeiderpartiregjeringen har ført. At Arbeiderpartiet i sin opposisjonstilværelse strør om seg med nye løfter og penger uten inndekning, begynner vi å bli vant til. Troverdig er en slik opptreden imidlertid ikke.

       Når Kyotoprotokollen trer i kraft, vil hovedutfordringen for det internasjonale samfunnet være å etablere et globalt klimaregime som også begrenser utslippene fra USA og utviklingslandene. Regjeringen arbeider for snarest å starte en forhandlingsprosess som kan lede frem til nye internasjonale avtaler basert på klimapanelets rapporter. Det haster - og vil kreve stor innsats - å få et regime alle land ser seg tjent med. I Kyoto var det drøyt ti år igjen til begynnelsen av første forpliktelsesperiode, 2008-2012. I dag er det bare drøyt ti år igjen til 2013 - og vi har ennå ikke begynt å snakke om hvordan forpliktelsene da skal utformes.

       Regjeringen ønsker at Norge skal ligge i front internasjonalt for å legge grunnlaget for en videre reduksjon av klimagassutslippene. Dette oppnår vi ikke uten selv å vise at vi er i stand til å føre en nasjonal politikk som gir utslippsreduksjoner. Stortingsflertallets støtte til Regjeringens mer offensive klimapolitikk er en god ballast å ha for en norsk miljøvernminister i de internasjonale forhandlingene vi står overfor.

       La oss gå forslaget litt mer etter i sømmene. Det sentrale spørsmålet må være: Vil opplegget fra Regjeringa føre til et bedre miljø i den tidlige fasen? Svaret på det er etter vår mening nei, for det er ingen garanti for at det vil bli reduserte utslipp, men det vil høyst sannsynlig bli færre arbeidsplasser innenfor den industrien vi snakker om.

       Det er slik at flere av de bedriftene vi her snakker om, ikke vil makte å ta en 20 % reduksjon uten at det blir nedleggelser og eventuelt opprettelser av bedrifter i andre land som ikke er så opptatt av miljø som vi er. Det er også slik at opplegget fra Regjeringa vil føre til at de kan velge å kjøpe seg fri gjennom billige tiltak i u-land. Er det god miljøpolitikk? Det er også slik at de kan velge å betale overtredelsesgebyr, som signalene tyder på at Regjeringa vil sette veldig lavt hvis de ikke makter å betale krav om 20 % reduksjon. Er det bra miljøpolitikk? Og argumentet om at det er viktig med trening i kvotehandel før 2008, synes jeg faller på sin egen urimelighet. Bjart Holtsmark i Statistisk sentralbyrå har sagt at ingen trenger å trene på å betale avgifter, og karakteriserer forslaget som en symbolsak som mangler faglig begrunnelse. Det må jeg si at jeg er enig i.

       I tillegg ligger det i denne innstillingen en lang rekke andre tiltak som regjeringspartiene velger å stemme imot - tiltak som ville ha ført til et bedre miljø, og som ville ha ført til at vi hadde fått et bedre klima.

       Mitt enkle spørsmål til miljøvernministeren er som følger: Hvorfor er det så viktig for denne regjeringa å ofre arbeidsplasser innenfor prosessindustrien for et opplegg som i tillegg ikke er noen garanti for reduserte utslipp, dvs. et bedre klima?

Statsråd Børge Brende : Denne tilleggsmeldingen representerer første korsvei hvor vi nå også nasjonalt skal vise at vi er villig til å følge opp de strenge internasjonale forpliktelsene vi har sluttet oss til. Regjeringen mente at den forrige regjeringens klimamelding ikke inneholdt mange nok tiltak. Vi har kommet med flere tiltak som ikke lå der, i forhold til elektrifisering, i forhold til konvertering fra oljefyring, og vi har også kommet med tiltak innenfor avfallssektoren, som reduserer de nasjonale klimagassutslippene. I tillegg har vi foreslått et nasjonalt kvotesystem som er skånsomt utformet, som tar hensyn til industriens konkurranseevne, og som også tar hensyn til at prosessindustrien fortsatt skal forbli i Norge. Men vi har hatt en utfordring i forhold til EU og til ESA, som er konkurransemyndigheten i EU, i forhold til at denne delen av industrien ikke har vært pålagt CO₂-avgift. Vi har kommet med et opplegg som vurderer om denne delen av industrien skal redusere sine klimagassutslipp med 20 %. Arbeiderpartiet falt av. I Stortinget har Samarbeidsregjeringen fått støtte for å få gjennom dette nasjonale kvotesystemet, med stemmene fra SV. Dette er et nødvendig tiltak for å kunne få levert en mer offensiv klimapolitikk og også for å ha et klimavirkemiddel overfor denne sektoren. Men som det også står i innstillingen, garanterer denne regjeringen at vi skal utforme systemet i nært samarbeid med industrien. Det skal ikke gå noen industriarbeidsplasser tapt på grunn av dette systemet. Men vi får en mer offensiv klimapolitikk ved at denne delen av industrien også skal levere klimagassreduksjoner.

       Arbeiderpartiets forsøk på å ri to hester ved at de mener at deres system skal innebære større klimagassreduksjoner samtidig som det ikke skal påvirke industrien, faller på sin egen urimelighet. Jeg synes faktisk det er blitt ganske godt avslørt tidligere her i dag - faktisk av Fremskrittspartiet. Dette systemet vil ikke behøve å levere før i 2007, mens vårt system leverer allerede i 2005, for da starter kvoteplikten.

Øyvind Korsberg (FrP) : Når man hører på replikkvekslingen mellom statsråden og Arbeiderpartiet om hvem som har den beste industripolitikken, blir det i alle fall for meg en ganske underlig debatt.

       Jeg sa i mitt innlegg at Arbeiderpartiets kvotesystem er omtrent like ille som det SV og regjeringspartiene har kokt sammen i lag.

       Det som vi har lagt merke til underveis i prosessen med klimameldingen, er den dialogen statsråden har hatt med industrien. Den dialogen har foregått gjennom media, og der har statsråden og industrien snakket hvert sitt språk, og statsråden har vel snakket forbi industrien.

       Det er klart at det er bekymringsfullt for oss som har sans for næringslivet, at det ikke er en bedre dialog mellom en statsråd og industrien. Heldigvis har regjeringspartiene også innsett dette, for det må jo være grunnlaget for at man fremmer I-forslaget. Man pålegger rett og slett statsråden å føre en dialog med industrien, slik at man ikke står i fare for å gjøre alvorlig skade og miste verdifulle arbeidsplasser.

       Da kunne jeg tenke meg, som jeg var inne på i replikken til SV, at det her legges noen føringer, bl.a med hensyn til konkurranseevnen og overtredelsesgebyret, og hvordan ordningen er i EU og muligheten for å koble seg til. Dersom disse føringene gjør det slik at det blir umulig å innføre et særnorsk kvotesystem eller særnorske avgifter, vil statsråden da la norsk industri være i fred og ikke plage dem med flere særnorske tiltak?

Statsråd Børge Brende : Representanten Korsberg hørte kanskje i begynnelsen av mitt innlegg at jeg omtalte klimautfordringen som den største miljøutfordringen som vi kanskje noensinne har stått overfor globalt sett. Når man står overfor en slik miljøutfordring, kan man selvsagt lene seg tilbake og ikke gjøre noe, slik som Fremskrittspartiet velger å gjøre, eller gjøre det som Regjeringen foreslår, at vi også nasjonalt i Norge skal prøve å levere klimagassreduksjoner. Det er det denne meldingen går ut på. Og så har jeg sagt at i forhold til prosessindustrien, som ikke har noe klimavirkemiddel i dag, skal dette systemet utformes skånsomt og også være slik at det ikke skal gå noen industriarbeidsplasser tapt i Norge på grunn av dette klimagassregimet og dette kvotesystemet.

       Jeg tror vi kommer til å få en veldig god dialog med industrien når dette stortingsvedtaket foreligger. Det vil være bra for norsk industri, og det vil også være en måte å forberede seg på med hensyn til hva som kommer etter 2008. Det vil også være bra i forhold til klimapolitikken.

       Men det er jo interessant at Fremskrittspartiet nå har blitt så opptatt av konkurranseutsatt sektor. Det er ikke lenge siden jeg leste i en eller annen avis at det egentlig ikke var så farlig om vi mistet noen tusen arbeidsplasser innenfor konkurranseutsatt sektor. Jeg må også si at innfasingen av oljemilliarder gjennom offentlig sektor kanskje ikke er akkurat den riktige måten å håndtere denne delen av industrien på. Men på andre områder står regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sammen i forhold til at denne industrien i år får 12 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser å forholde seg til. I fjor hadde man 12 milliarder kr i skatte- og avgiftsskjerpelse å forholde seg til.

       Når det gjelder den merknaden som nå har blitt gjort om til et forslag, at Regjeringen skal ha en åpen og god dialog med industrien, er det selvsagt i forståelse med Regjeringen at denne er utformet i komiteen. Jeg har ingen problemer med å forholde meg til dette. Det er en selvfølge, og det står faktisk også i meldingen.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : SV er fornøyd med at man nå får på plass et nasjonalt kvotesystem fra 2005, og spesielt fornøyd med at bruk av gass ligger innenfor systemet.

       I tillegg fikk vi både Regjeringen og Arbeiderpartiet til å være med på flere av SVs forslag til tiltak som vil redusere utslippene av drivhusgasser - altså før 2005 - samt skape mange nye arbeidsplasser. Det dreier seg om elektrifisering av sokkelen, krav til luft- eller vannbåren varme i alle nye bygg over 1.000 m2, satsing på biodrivstoff og tiltak for energigjenvinning i industrien. Men SV hadde også mange andre forslag til tiltak for å redusere utslippene.

       Det vi er mindre fornøyd med, er at regjeringspartiene ikke har strukket seg lenger i forhold til å støtte SVs mange tiltak som kan iverksettes tidlig. Når regjeringspartiene ikke kunne støtte Arbeiderpartiets og SVs forslag om å innføre en støtteordning for ny, fornybar energi tilsvarende halv elavgift, er dette svært beklagelig, ikke minst sett i lys av det EU-direktivet om fornybar energi som Regjeringen nå har til vurdering. Slutter vi oss til EUs målsetting om å øke andelen fornybar energi, kommer vi ikke utenom å innføre støtteordninger for slik energiproduksjon. Og i påvente av det annonserte grønne sertifikatmarkedet vil det være svært god klimapolitikk å innføre disse midlertidige støtteordningene. Men det var en utstrakt hånd som regjeringspartiene valgte ikke å ta imot.

       Mine spørsmål til statsråden er derfor: Når vil Regjeringen komme tilbake med forslag om en sterkere satsing på ny, fornybar energi? Hva slags strategi har Regjeringen for å få budsjettkamerat Fremskrittspartiet med på en slik satsing? Saken er jo den at pengene til alle gode formål skal deles ut, eller rettere sagt ikke deles ut; da er det klimaverstingene i Fremskrittspartiet som skal støtte opp under statsrådens klimaengasjement. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er dette som er den egentlige grunnen til regjeringspartienes manglende støtte til SVs mange offensive klimatiltak.

Statsråd Børge Brende : Først vil jeg faktisk benytte anledningen til å takke saksordføreren for godt arbeid i komiteen. Jeg er selvsagt også, på vegne av regjeringspartiene, glad for at vi nå har fått gjennom det nasjonale kvotesystemet. Det betyr mye for at Norge skal kunne nå de målsettingene som ligger i Kyoto-avtalen, demonstrerbar fremgang før 2005. Det hjelper ikke å ha et resultat i 2007, vi må begynne å levere allerede fra 2005. Det er meget viktig.

       Så er det riktig at selv om SV har hatt en utstrakt hånd, har vi ikke funnet sammen på alle punkter, og det ville vel ha vært meget overraskende. Men jeg ville ikke vært så pessimistisk hvis jeg hadde vært SV, i forhold til hva som også er mulig å oppnå i et miljøsamarbeid med Fremskrittspartiet. Selv om Fremskrittspartiet ikke akkurat er de mest offensive i klimasaken, har regjeringspartiene god erfaring med å inngå et forlik med dem i forbindelse med revidert i år, da vi greide å videreføre f.eks en økt satsing på barskogvernet med 35 mill. kr utover det som lå i Regjeringens opprinnelige budsjett.

       Når det gjelder fornybar energi, står det i Sem-erklæringen at den dagen man har en CO₂-fri teknologi, med støtte av tilsvarende elavgift, vil dette også gjelde for fornybare energikilder. Jeg merker meg at SV gjerne vil at vi så raskt som mulig skal bevilge i alle fall halv elavgift i støtte til denne fornybare energien, og det tar jeg med meg videre. Men dette er altså et spørsmål som må drøftes i forbindelse med de årlige budsjettene, og det er jo ikke det eneste budsjettinnspillet som er kommet fra Stortinget til Regjeringen de siste dagene. Vi får jo sette oss ned og lage en liste, og se hvordan vi skal få dette til å passe inn.

Inger S Enger (Sp) : Jeg tror egentlig at alle er veldig opptatt av å lykkes i klimapolitikken. I dagens utgave av Aftenposten, i artikkelen « Klar, ferdig, klima », kommenterer journalist Agnar Kaarbø arbeidet med klimameldingen. Han etterlyser resonnementer rundt dagens forbruk av fossil energi - altså kull, olje og gass - og han presenterer både en velvillig og en mindre velvillig tolkning av arbeidet. Den velvillige tolkningen - jeg liker den best - er slik:

       « Teknologiutvikling i form av mindre energikrevende biler, miljøkrav til husbyggerne og gasskraftverk som på foreløpig ukjent vis tryller vekk plagsomme CO₂-utslipp, gjør Kyoto-arbeidet til en grei utfordring. »

       Med dette som utgangspunkt vil jeg gjerne høre statsrådens syn på følgende problemstilling: Nå som det skal rettes så sterkt fokus på prosessindustrien i form av kvoter, overses ikke den sektoren som står for store økninger i utslippene, altså petroleumssektoren? Burde ikke den kanskje hatt strengere krav?

       Jeg har også lyst til å legge til: Hva med Snøhvit-utbyggingen? I tilknytning til den blir det også ganske store CO₂-utslipp. Egentlig må jeg få legge til at det bare er Senterpartiet som kunne stille dette spørsmålet, for vi har sagt nei til Snøhvit, og vi har sagt nei til Regjeringens og SVs tidlige kvotesystem. Nå kan det sjølsagt pareres med at vi sier nei til alt! (Munterhet i salen) Men jeg vil da skynde meg å si at det standpunktet vi har tatt her, vil ivareta både miljøet og de eksisterende industribedriftene i distriktene. Jeg imøteser statsrådens synspunkt.

Statsråd Børge Brende : Det var mange spørsmål på én gang. Representanten Enger har en veldig sympatisk måte å fremlegge sitt budskap på, så jeg får unngå å si hva jeg har følt de siste dagene når det gjelder Senterpartiets miljøpolitikk. Jeg tenker bl.a på de debattene vi har hatt i forbindelse med nasjonalparker og erstatningsvern o.l., men jeg skal ta det opp på best mulig måte.

       Når det gjelder petroleumssektoren, er det slik at den er pålagt en CO₂-avgift. Det er en av verdens høyeste CO₂-avgifter, og i forhold til et reduksjonskrav, som prosessindustrien nå får å forholde seg til, er CO₂-avgiften langt kraftigere. Hvis man spør prosessindustrien om den ville hatt CO₂-avgift i stedet for kvoter, tror jeg også det nasjonale kvotesystemet ville ha fremstått som veldig behagelig. Regjeringens holdning er at vi skal videreføre den norske CO₂-avgiften frem til 2008, når vi får Kyoto-systemet på plass. Det er faktisk slik at denne CO₂-avgiften har vært så høy at det har ført til en rekke tiltak på sokkelen fra oljesektorens side for å få ned klimagassutslippene. Man har valgt miljøinvesteringer i stedet for å betale avgift.

       Så får vi i tiden fremover se hvordan denne dialogen med industrien blir med hensyn til det nasjonale kvotesystemet. Jeg føler at det er viktig - og det skal jeg også bidra til - å legge noe av den striden som vi har hatt de siste månedene, bak oss, og at vi må prøve å få til en bred enighet i Stortinget når det gjelder utformingen av dette nasjonale kvotesystemet, når proposisjonen kommer. Det er mange avklaringer også i forhold til EU, og det skal bli en god dialog fremover med de impliserte aktørene.

Sylvia Brustad (A) : Det miljøvernministeren nå sier i forhold til industrien, henger ikke helt i hop. Miljøvernministeren sa i stad at ingen industriarbeidsplasser skal gå tapt. Og han sier videre at opplegget er skånsomt utformet og tar hensyn til konkurranseutsatt industri.

       Problemet er at industrien på ingen måte opplever forslaget fra Regjeringa på denne måten og heller ikke den virkeligheten som Børge Brende beskriver. Det vi har fått demonstrert ved denne saken, er en stor mistillit fra Regjeringa til industrien. Det er en total mangel på dialog med en særdeles viktig industri i Norge, og det en industri som har bevist i praksis at de tar miljøutfordringene på alvor, gjennom frivillige avtaler når det gjelder svovel og aluminium, for å ta noe. De har sagt til oss at de også er villige til å ta sin tørn denne gangen, og de er villige til å ta mer enn det Regjeringa foreslår.

       Mener Børge Brende at administrerende direktør Harald Grande ved TTI også tar feil når han sier at Regjeringas forslag vil bety kroken på døra og 200 arbeidsplasser færre? Hva sier Børge Brende til lederen i Saltenposten nylig, med overskriften: « Høyre er ikke et industriparti ». Der står det videre:

« ... å redusere CO₂-utslipp ved å innføre en avgift som tar knekken på den mest miljøvennlige industrien, det er og blir helt feil miljøpolitikk. »

       Tar de også feil?

       Jeg må si at jeg skjønner meget godt at miljøvernministerens partifeller her i huset føler behov for å pålegge Børge Brende, gjennom et romertallsvedtak, å føre en dialog med industrien. Vi skal stemme for det. Men spørsmålet er: Mener Børge Brende at alle andre, inkludert hele industrien og Bellona, tar feil når de sier at Regjeringas forslag betyr nedleggelser, eller er det slik at Regjeringa nå er på glideflukt vekk fra sitt forslag og gir en garanti om at ingen arbeidsplass skal nedlegges? I så fall er det en glad-dag i dag.

Statsråd Børge Brende : Jeg er litt i tvil om representanten Brustad lyttet til mitt svar til representanten Enger, hvor jeg i og for seg strakk ut en hånd i forhold til at vi også i Stortinget bør sette oss ned og se på en utforming av et nasjonalt kvotesystem som, som jeg også sa i mitt første innlegg, ikke vil innebære nedleggelse av arbeidsplasser. Det skjer nedleggelser av arbeidsplasser i prosessindustrien. Magnesiumproduksjonen til Hydro på Hærøya er nedlagt, men det skyldes ikke kvotesystemet.

       Jeg tror at vi kan greie å ha en offensiv klimapolitikk og stille krav til industrien, men innenfor rammene av at industrien greier å beholde sin konkurranseevne. Jeg synes at man kan forvente en litt mer konstruktiv holdning fra Arbeiderpartiets side, og faktisk en litt ærligere holdning, fordi man forsøker å ri to hester på en gang. Jeg mener faktisk at Arbeiderpartiet her fremstår som keiserens nye klær. For på den ene siden hevder man at man med sitt system skal redusere klimagassene med 30 % i prosessindustrien, og at det er mye mer offensivt, men samtidig er det ingen som skal merke disse reduksjonene til Arbeiderpartiet. Samtidig sier man at det ikke er mulig å gjennomføre noen flere rimelige reduksjoner i industrien når Regjeringen foreslår 20 % reduksjon. Men 30 %, som Arbeiderpartiet foreslår, er det fullt mulig å gjøre.

       Poenget er at dette ikke henger på greip. Arbeiderpartiet har meldt seg ut av prosessen når Stortinget for første gang fikk en konkret oppfølging av Kyoto-avtalen. Man har opptrådt som en spekkhugger i forhold til Regjeringens arbeid for å få til en konstruktiv dialog med industrien, og for at vi også skal få til nasjonale klimagassreduksjoner. I stedet for å bidra konstruktivt, som bl.a. SV har gjort, har Arbeiderpartiet meldt seg ut og ikke bidratt. Jeg hadde håpt at vi kunne få en bred enighet her i Stortinget om at Norge skulle være tidlig ute med å ratifisere, at vi skal være en pådriver for det internasjonale klimaarbeidet, og at vi også skal redusere nasjonalt. I stedet har Arbeiderpartiet valgt å melde seg ut, drive et spill og opptrådt som keiserens nye klær. Det er meget skuffende, og det hadde jeg ikke ventet.

       Øyvind Vaksdal (FrP) : Dagen i dag vil gå inn i historien som en sorgens dag for norsk industri. Fagforeninger har protestert, industriledere har advart, men til tross for dette har stortingsflertallet vendt det døve øret til og vil i dag vedta et nasjonalt kvoteregime for utslipp av såkalte klimagasser. Dette uten å se på andre land vi konkurrerer med, og hva slags tiltak de eventuelt vil sette inn før 2008.

       Stortingets flertall mener tydeligvis at det viktigste for Norge er å være best i klassen. Det er viktigere å drive ensidig norsk symbolpolitikk uten å ta hensyn til konsekvensene. Det spiller åpenbart ingen rolle for flertallet om vi i det hele tatt skal ha noen industriproduksjon i Norge i framtiden, og det spiller dessverre heller ingen rolle om titusener av arbeidsplasser kan gå tapt. Det samme flertallet lukker også øynene for det faktum at det eneste de kan oppnå med denne symbolpolitikken, er at store deler av industriproduksjonen flyttes ut av landet.

       Vi vet alle at de aller fleste industriland som vi konkurrerer med, har en helt annen energiproduksjon enn den vi har, og hva slags miljøgevinst får vi da? Absolutt ingen miljøgevinst. Vi har i stedet sørget for en forverring av situasjonen. Som jeg sa innledningsvis, har industrien advart på det sterkeste mot et ensidig norsk kvoteregime. De har isteden kommet med en utstrakt hånd og tilbudt seg å inngå avtaler om utslippsreduksjoner, som vi har god erfaring med bl.a når det gjelder svovel. Men nei da, påbud og forbud er den eneste riktige vei ifølge flertallet i denne salen.

       Industrien har allerede gjennomført mange kostnadseffektive reduksjoner av såkalte klimagasser. Vi i Fremskrittspartiet har tillit til at norsk industri selv er best egnet til å vurdere kostnader og effekter av ytterligere tiltak. Når flertallet i dag forlanger et særnorsk kvoteregime, burde man i hvert fall tillatt norsk industri å benytte Kyoto-mekanismene fullt ut, slik at man også hadde anledning til å investere i såkalte klimatiltak utenlands. Det ville ofte ha vært billigere å investere i slike tiltak i utlandet istedenfor i moderne industri i Norge.

       Fremskrittspartiet vil ikke være med på konkurransehemmende tiltak som svekker norsk industri. Vi vil sikre norsk næringsliv langsiktige og forutsigbare rammebetingelser, rammebetingelser som ikke er verre enn i de land vi konkurrerer med. Det er trist å se at dette åpenbart ikke har særlig høy prioritet hos noe annet parti i denne salen.

Rolf Terje Klungland (A) : Klimatrusselen er kanskje den største utfordringen menneskeheten står overfor i framtiden. I våre valg av klimapolitiske virkemidler er det derfor viktigst å legge til rette for at utslippene blir redusert.

       Dessverre er vi ikke på riktig vei med flertallets innstilling her i dag. På tiltakssiden er flertallsinnstillingen for puslete, og for industrien er flertallet helt på villspor. Jeg skal i mitt innlegg konsentrere meg om det siste, helt sikkert til fleres overraskelse.

       Industrieiere, bedriftsledere og fagbevegelse har gitt klar beskjed. Samrøre mellom høyrepartiene og SV vil føre til bedriftsnedleggelser. Det vil føre til økte utslipp globalt, og det vil ramme Distrikts-Norge og eksportindustrien særdeles hardt.

       Vi lever som Lotto-millionærer i Norge i dag. Alle bør se at vi er inne i en jappetid der skattelettelser og symbolpolitikk er ledende saker i opinionen.

       Under den politiske streiken i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund 6. juni sa saksordføreren for innstillingen til klimameldingen fra SV at Norge er så rikt at vi må ta oss råd til å være et foregangsland for gjennomføring av kvotesystemet. Hvem er rike? Er det bedriftene som for øyeblikket går med røde tall? Det er jo disse flertallet vil pålegge nye kostnader i form av kvoteavgifter.

       Ja, Norge som nasjon er et rikt land. Det er vi takket være vår eksportindustri. Jeg vil peke på at Ekofisk-feltet har tjent ca 1.100 milliarder kr i sin levetid - en gigantisk sum som nasjonen har nytt godt av. Samtidig har prosessindustrien i samme periode hatt to til tre ganger høyere inntekter til landet. Vi vet at olje- og gassressursene våre ikke er fornybare ressurser. Vi vet også at å videreforedle våre vannressurser er en utømmelig kilde, i alle fall så lenge det regner. Det kan faktisk virke som om ikke alle har skjønt dette. Industrien har i denne sammenheng en stor utfordring. De må få miljøvernministeren og flertallet til å skjønne at Norge som nasjon og verdenssamfunnet er tjent med å ha denne industrien i et velutviklet og høyteknologisk land.

       Arbeiderpartiet har hatt en grundig og gjennomgående behandling av saken. Vi har lyttet, vi har arbeidet, vi har konkludert og kommet fram til løsninger som vil ivareta arbeidsplassene i industrien, og som i høyeste grad også vil være til det bedre for miljøet.

       Vi har et høyere ambisjonsnivå enn flertallet, men vi benytter en bærekraftig modell. Vi vet at arbeidsplasser, økonomi, tilhørighet og miljø henger sammen.

       Hvis norsk smelteverksindustri velger å flytte ut av landet, vil utslippene øke dramatisk. Ikke bare klimautslippene, men kvikksølv, tjærestoffer og svovelutslipp vil øke. Er det fornuftig i forhold til miljøet?

       Vi vet at når en villet nedlegging av industrien møter motstand, når folk står uten arbeid, når folk blir tvunget til å flytte uten å få solgt sine hus, når demonstrasjonstogene står på Løvebakken, ja da skal de få ta ansvar de som vil en slik politikk.

       Miljøvernministeren har valgt å markere seg på internasjonale miljøsaker. Han har gått til angrep på andre land på en måte som de har følt ubekvem. Vi skal være offensive, så det er bra. Men at den samme miljøvernministeren skjønner så lite av virkningen av nasjonale miljøtiltak, er overraskende. Det bør forbause flere enn Arbeiderpartiet at stortingsflertallet gjennom vedtak her i dag pålegger Regjeringen å samarbeide med næringslivet. En skulle i alle fall tro at « næringspartiet » Høyre ikke trengte en slik oppfordring.

Leif Frode Onarheim (H) : Vi har nå hatt en rekke innlegg knyttet til de to meldingene om norsk klimapolitikk. Det har blitt mye diskusjon om hvilken regjering som er mest ambisiøs i klimapolitikken, og det er demonstrert stor uenighet om virkemidler for å nå de mål som meldingene har satt opp. Det har vært mye svartmaling, og med sterk tale.

       Jeg vil gjerne ta en litt annen innfallsvinkel. Jeg tror det er viktig for at våre oppdragsgivere, velgerne, skal forstå hva som er sentralt i denne diskusjonen. Det er etter min mening følgende:

       Et meget solid flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, ser alvoret i klimaendringene. Ingen av oss vet med sikkerhet i hvilken grad menneskeskapte utslipp av klimagasser påvirker miljøet, men flertallet baserer seg på FNs klimapanel og de rapporter som de utarbeider, og dessuten ønsker flertallet å følge føre var-prinsippet. Det vil være uansvarlig å vente og se. Flertallet er enig i at det er viktig å gjennomføre tiltak så snart som mulig, og ikke vente på Kyoto-avtalen som forhåpentligvis trer i kraft fra 2008. Flertallet er enig i at industrien må gjennomføre tiltak i denne tidlige fase, og redusere utslippene med rundt 20 % i forhold til 1990. Arbeiderpartiet har satt tallet til 30 %, men sammenligningen halter. I beste fall er Arbeiderpartiets reduksjon omtrent den samme som den regjeringspartiene og SV legger opp til.

       Flertallet er samtidig enige om at de tiltak som pålegges industrien, ikke må føre til at bedrifter som vil være levedyktige under Kyoto-regimet, pålegges så store belastninger at de flytter ut eller nedlegges i denne tidlige periode. Et stort flertall er enig i at til tross for betydelige utslipp er norsk prosessindustri av de aller beste bedrifter i verden når det gjelder utslipp av klimagasser. En nedleggelse eller flytting av virksomheten vil derfor ikke tjene miljøet, men øke utslippene. Klimautfordringene er globale!

       Hvorfor tar jeg denne innfallsvinkelen og peker på det som et stort flertall er enige om, i stedet for å videreføre diskusjonen om det vi er uenige om? Jeg tror det er fordi det er nødvendig å demonstrere overfor det norske folk og oss selv i Stortinget at klimagassutslippene er alvorlige, at Stortinget mener det er helt nødvendig å intensivere prosessen med å få disse utslippene ned, og at våre forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen vil kreve at vi alle må bidra til disse reduksjoner. Klimaendringene er globale. Derfor må vi parallelt arbeide for at flest mulig land slutter seg til Kyotoprotokollen.

       Tiltakene for å redusere klimagassutslippene må i tillegg til industrien bl.a omfatte transportsektoren, avfallshåndtering og sterkere satsing på fornybar energi. I dette omfattende perspektiv må vi etter min mening ikke la nyanser i oppfatning om hvordan de tidlige tiltak skal gjennomføres, overskygge hovedutfordringen.

       Industrien er imidlertid engstelig for hvordan ensidige tiltak overfor norsk industri vil virke. Regjeringspartiene og SV presiserer i innstillingen i form av romertallsvedtak at detaljutformingen av det tidlige kvotesystem skal og må skje i nært samarbeid med industrien. I dette ligger det at tildeling av kvoter til bedrifter og bransjer skal drøftes, hvor bl.a hensyn tas til spesielle forhold i basisåret 1990, hva slags teknologi som er tilgjengelig for bedriftene for å redusere utslippene, og til hvilke kostnader. Grunnen til at regjeringen Bondevik har ønsket et kvotesystem er at det er markedsbasert, og at det gir både myndigheter og industri en viss erfaring med systemet. Flertallet i komiteen ønsker også at industrien skal kunne ta i bruk internasjonale Kyoto-mekanismer, som f.eks. Den grønne utviklingsmekanismen. Også dette vil være viktig læring som kan komme til nytte i gjennomføringen av Kyotoprotokollen.

       Jeg har merket meg i debatten, ikke uten forbauselse, at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av industrien. Det gleder meg meget. Det står i skarp kontrast til det partiet sa for en tid siden: « Industri trenger vi ikke lenger - legg den i møllpose, kanskje vi eventuelt trenger den når oljen er slutt. »

       I det samarbeid med industrien som komiteflertallet ber om, må det også tas hensyn til hva som skjer i EU og ellers i verden, og vedtaket om samarbeid vil være en sikkerhetsventil for å få et effektivt og godt system med krav til utslippsreduksjoner på flere områder, men som industrien kan leve med. Det er bare i et tillitsfullt og godt samarbeid mellom myndigheter, bedrifter og organisasjoner at det kan oppnås nødvendige resultater. Og det er bare når vi alle forstår nødvendigheten og viktigheten av å redusere våre klimautslipp, at vi kan lykkes. Det står om alvorlige konsekvenser. Stortinget skal ta stilling til en viktig start på dette arbeidet.

Torny Pedersen (A) : Stoltenberg-regjeringen la fram klimameldingen i juni i fjor. Siden den gang har det kommet internasjonale avklaringer med hensyn til det videre arbeidet med Kyoto-avtalen, bl.a gjennom møtene i Bonn og Marrakech. Dette er avklaringer som er meget viktige for at Norge gjennom nasjonale tiltak kan nå sine Kyoto-forpliktelser.

Presidenten: Presidenten gjør representanten oppmerksom på at taletiden er ute.

       Før vi går på treminuttersinnleggene vil presidenten innstendig oppfordre til å ta et kollektivt ansvar for at det utover kvelden er flere saker på dagsordenen, slik at vi slipper å komme i den situasjonen at vi behandler viktige saker kl. 02.00--03.00 om natten. Det kollektive ansvaret påligger dem som sitter i salen nå, like mye som dem som skal ha ordet sent i kveld i andre saker.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Tor-Arne Strøm (A) : Klimakonvensjonen med Kyotoprotokollen er viktig i arbeidet med å redusere de globale utslippene av klimagasser. At Norge bør ha en pådriverrolle i dette arbeidet, mener jeg er meget viktig, og det har man også denne debatten i dag vist til.

       Norge er et velutviklet land med store energiressurser og høy teknologisk standard. Hvordan vi forvalter våre ressurser, vil kunne påvirke andre lands arbeid med klimagassutslipp. Selvsagt må dette gjøres på en måte som samtidig sikrer Norges internasjonale interesser og norske virksomheters konkurranseevne.

       Regjeringen ser det som viktig å ha et globalt perspektiv i klimapolitikken. Det forutsetter jeg at alle på Stortinget har. Jeg har imidlertid vanskelig for å se hvordan Regjeringen gjennomfører dette fullt ut i praktisk politikk. Flertallets innstilling, dvs. regjeringspartiene med støtte fra SV, inneholder etter min mening flere svakheter.

       Jeg er noe forundret over alliansen mellom partiene Høyre og SV i kampen for et bedre miljø. Hvis konsekvensene av deres vedtak blir at produksjon flyttes til andre land, vil det ha både næringsmessige og miljømessige konsekvenser. Da kan en spørre om hva som egentlige er intensjonene. Er det kun å redusere de norske utslippene, uten tanke på hva dette vil ha å si for det globale miljøet? Eller er intensjonene noe annet?

       Arbeiderpartiet har fremmet forslag om reduksjon av klimagassutslipp fra industrien som vi mener ville gitt et bedre resultat både miljømessig og industrielt. Jeg vil her vise til at SO₂ -avgiften ble erstattet med en avtale med industrien. Avtalen ble etablert etter drøftelser mellom Arbeiderpartiet og industrien om hvordan de i fellesskap mente utslippsreduksjonene best kunne oppnås, samtidig som industrien opprettholdt konkurranseevnen. Denne avtalen vil sikre at Norges forpliktelser på SO₂ -utslipp i henhold til Gøteborgprotokollen blir oppfylt, dette bare for å vise til at det er mulig at andre forslag til løsninger kan gi et bedre miljømessig resultat. Da blir det galt å ri prinsipper fremfor å sikre bedre miljømessige løsninger.

       Nå er det også noen lyspunkter i flertallsinnstillingen, bl.a at det tidlige kvotesystemet må utvikles i nær dialog med industrien, samt at systemet er fleksibelt nok til å sikre konkurranseevnen til prosessindustrien. Det er viktig at et nasjonalt kvotesystem tar hensyn til at man ikke ønsker en nedbygging av industrien her i landet, for så å bygge opp en slik industri andre steder i verden der rensekravene ikke er så strenge og energikildene er mer forurensende.

       Jeg ønsker videre å trekke fram oppmerksomheten komiteen har vist for mulighetene for energigjenvinning i industrien. Miljømessig vil dette ha stor betydning, samt at bedriftene vil få en bedre plattform for fremtidig eksistens.

       Det kan virke som om Stortinget i hovedsak er enige om målet. Det er veien til målet som Stortinget ikke er helt enige om. Jeg håper at det i fremtiden vil være mulig å oppnå større grad av enighet i slike viktige saker. Det vil være avgjørende for miljøet, industrien og ikke minst for landet.

       Jeg håper at man med de vedtakene man gjør her i kveld, ikke er med på å bidra til å bygge ned industrien, spesielt ikke i distriktene.

       Sist onsdag kunne vi lese i Nationen om Nycomed Amersham som satsa 600 mill. kr på å byggje ut kontrastvæskefabrikken i Lindesnes. Bedrifta planlegg 50 nye arbeidsplassar.

       Norsk industri er nettopp historia om teknologisk endring, om innovasjonar, om forsking og nyskapande aktivitet. Leverandørindustrien, til oljesektoren, verftsindustrien, treforedlingsindustrien, metallindustrien og den kjemiske industrien har alle eksempel som viser at utviklinga av eit nytt produkt eller ein ny produksjonsmåte blir avgjerande for korleis bedrifta utviklar seg.

       Norsk industri har kontinuerleg vakse under endring. Mange av dei bedriftene som er i Noreg i dag, er avanserte, sterke og nyskapande. Norsk industri er villig til endring, han er nyskapande, og han er kompetanseintensiv.

       Det er nødvendig for meg å presisere at norsk industri er god, han har verdier som alltid vil vere viktige. Vilje til endring, kompetanse og innovasjon vil vere muskel i Kyoto-bevegelsen som delar av industrien no skal gjennomgå. Derfor vil Kyoto gi meir og betre verdiskaping enn før. Det vil bli grunnlaget for fleire sysselsette, ikkje færre.

       Vi har i samband med saksbehandlinga føreslått å bruke 1 milliard kr på eit program for utvikling av miljøteknologi i norske bedrifter for auka og raskare miljøoinnovasjon. Dessverre er det ingen andre parti på Stortinget som støttar det. Vi har tillit til norsk næringsliv. Vi veit at det finst livskraft og evne til nyskaping, og vi meiner at dette er ein riktig veg å gå for å halde fram med å fremje dette.

       SV har vore i dialog med industrien i dette arbeidet. Mange av dei innvendingane som industrien har kome med, har vore gode innvendingar. Derfor har vi sett visse krav til gjennomføringa av dette nasjonale kvotesystemet, og det har ordføraren for saka gått grundigare inn på.

       Når Stortinget i dag gjer dette historiske vedtaket, er oppfordringa mi til industrien og til Arbeidarpartiet at dei tek initiativ til at dialogen held fram slik at den vidare utforminga av kvotesystemet blir best mogleg. For dialogen har vore nyttig, og eg trur at dialogen framleis vil vere nyttig for å utvikle eit godt nasjonalt kvotesystem.

Lena Jensen (SV) : Norge er gjennom Klimakonvensjonen som ble signert i Rio de Janeiro i juni 1992, artikkel 6, forpliktet til å arbeide for større forståelse for og kunnskap om klimaendringene, årsakene til dem og effekten av dem. Klimaproblemene er så kompliserte at oppgaven med opplæring er meget viktig i alle deler av befolkningen. Uten dette blir det til syvende og sist et problem som en liten del av det politiske miljø jobber med.

       Klimautfordringene er enorme. Mange av svarene ligger i holdning, kunnskap og handling, og i skjæringsfeltet og sammenhengen mellom disse. Sentralt er undervisningen og kunnskapsformidlingen overfor førskolebarn og barn og unge i grunnskolen, i videregående skole og innenfor høyere utdanning. Miljø- og ressursforvaltning og miljøkunnskap må ligge til grunn i all undervisning.

       En samlet utdanningskomite, minus Fremskrittspartiet, sier i innstillingen til St.meld.nr.16, som Stortinget skal behandle i morgen, at til grunn for opplæringen av lærere må det ligge en forståelse av internasjonale utfordringer når det gjelder fattigdom, miljø og en forsvarlig ressursforvaltning. Dette betyr at miljølære skal være en basis i utdanningen av våre barn og unge, og dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.

       En samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite har uttalt at skjæringsfeltet mellom miljø og energi var en av de fire prioriterte satsingsområdene innenfor forskningen vår. Dette må følges tett opp gjennom at man har en flerfaglig og tverrfaglig forskning, og at samfunnsfagene må prioriteres mer.

       Norge som olje-, gass- og fiskerinasjon har et spesielt ansvar for vår forvaltning av våre ressurser og forskning på alternative miljøkilder. Samtidig må vi kunne møte disse utfordringene gjennom økt kunnskap og en høyere investering i utstyr. Samtidig er vi rike nok, og vi har råd til dette.

       Polarinstituttet i Tromsø er svært viktig for klimaforskningen. Norge har på Svalbard et unikt utgangspunkt for klimaforskning, noe SV mener er viktig og framtidsrettet. Men forskningen i Arktis er krevende. Det koster penger, og det koster økt innsats. Når Regjeringen går sammen med budsjettkameratene i Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet er nøkkelen til å bestemme nivået på klimaforskningen, lover ikke dette godt.

Sylvia Brustad (A) : Jeg er av den oppfatning at det er en real sak å være uenig, og jeg synes at alle partier skal respekteres for det. Da må jeg si at å bli beskyldt for å være « spekkhugger », slik Arbeiderpartiet ble av miljøvernministeren, er sterke ord fra en statsråd.

       I tillegg presterte statsråden å beskylde oss for at vi ikke var villig til å samarbeide med regjeringspartiene. Det må jeg bare si er faktisk feil. Det er også helt feil at vi har meldt oss ut av prosessen. Vi inviterte bl.a regjeringspartiene til en bred dialog for å få til et opplegg, men sannheten er at regjeringspartiene ikke hadde mandat til å flytte på opplegget fra Regjeringen med én millimeter.

       Vi har dessuten en samlet industri bak oss, og også arbeidstakerne, arbeidsgiverne og Bellona er for vårt opplegg. Jeg synes miljøvernministeren gjennom slike utsagn som han kom med fra talerstolen her i sted, bagatelliserer det en samlet industri sier er virkeligheten og resultatet av dette forslaget. Jeg regner med at de også vil merke seg de beskyldninger miljøvernministeren har kommet med overfor dem.

       Vi i Arbeiderpartiet driver definitivt ikke et spill! Vi har et ekte engasjement for miljøet vårt, for klimaet, men også for norsk industri. Dette kan og bør etter vår mening gå hånd i hånd.

       Så til debatten om 20 % og 30 % og hvem som er mest for reduksjoner. Ifølge Regjeringens opplegg vil man ha utslippsreduksjoner på 20 % for hver enkelt bedrift. Vi sier at industrien må greie 30 % samlet. Det er hovedforskjellen, og det er en ganske vesentlig forskjell.

       Jeg vil på tampen av denne debatten oppfordre miljøvernministeren til å tenke igjennom den situasjonen som er på dette viktige politikkområdet pr. nå. Jeg vil oppfordre miljøvernministeren til ikke å investere mer prestisje i denne saken enn det som allerede er gjort. For det må fortsatt være slik at det er resultatene som teller, og det går jeg ut fra at vi alle sammen er enige om. Jeg velger å stole på miljøvernministerens garanti om at ingen bedrifter skal legges ned, og derfor må jeg også si at jeg ser fram til behandlinga av odelstingsproposisjonen i denne salen noe senere.

Heidi Sørensen (SV) : Jeg vil bruke mitt innlegg til å skryte av Høyre og av Arbeiderpartiet. Først av Høyre: Det er flott at Høyre og Regjeringen fremmer et forslag om et tidlig kvotesystem. Det står også respekt av måten det er arbeidet fram på, og det står respekt av det arbeidet miljøvernministeren og hans folk har lagt ned. Det er også sagt mye fint om dette tidligere i dag.

       Til Arbeiderpartiet vil jeg si: I fjor i juni la Stoltenberg-regjeringen fram en klimamelding som ikke inneholdt tilstrekkelige virkemiddel for å kunne føre en offensiv klimapolitikk. Dette er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet nå har tatt innover seg, og i løpet av behandlingen av denne tilleggsmeldingen har Arbeiderpartiet, sammen med forskjellige, fremmet ikke mindre enn 12 forslag, som alle hver for seg ville ha vært et bidrag til å skjerpe regjeringen Stoltenbergs klimamelding.

       Jeg er spesielt glad for at Arbeiderpartiet er med på vårt forslag om å redusere oljefyring med 80 % innen 2012. Det står det ingen ting om i regjeringen Stoltenbergs klimamelding - fra 0 % til 80 % på ett år, det er bra.

       Så er jeg kjempeglad for at Arbeiderpartiet er med på vårt forslag om å gi gode støtteordninger til ny fornybar energi. Dette stod det heller ikke noe om i regjeringen Stoltenbergs klimamelding, og det er kjempebra at de har fått det til nå. Så er jeg glad for at man er med på vårt forslag om tilskuddsordning til småhus og husholdninger som vil investere i fornybare energikilder og vannbåren varme. Jeg er kjempeglad for initiativet om hydrogenfond, og for ikke å snakke om hvor glad jeg er for at Arbeiderpartiet vil være med på å stille krav til Den grønne utviklingsmekanismen. Det stod ingen ting om det heller i regjeringen Stoltenbergs klimamelding. Og jeg er kjempeglad for støtten vi har fått i forhold til forslaget vårt om å sette i gang et introduksjonsprogram for biodrivstoff. For heller ikke dette stod det noe om i regjeringen Stoltenbergs klimamelding.

       Det er bare å gratulere Arbeiderpartiets representanter i komiteen med å ha flyttet på viktige steiner i Arbeiderpartiets klimapolitikk i løpet av behandlingen av denne meldingen.

       Hvis jeg får lov til å si følgende til Sylvia Brustad og Børge Brende: Jeg har en drøm! Tenk om det kunne være sånn at Arbeiderpartiet hadde jekket seg litt ned og blitt med på Høyres forslag til kvotesystem! Og tenk om det var sånn at Børge Brende jekket seg litt ned og ble med på Arbeiderpartiets og våre forslag når det gjelder klimameldingen! Summen av det ville ha vært en offensiv og framtidsrettet klimapolitikk, og det trenger dette landet.

Siri Hall Arnøy (SV) : Jeg slutter meg til hærskaren av unge kvinner fra SV som er mer opptatt av klimapolitikken enn av presidentens nattesøvn, og håper på presidentens tålmodighet.

       Det har vært sagt mange ganger fra denne talerstolen i denne debatten at klimautfordringen er en av de mest alvorlige miljøutfordringene vi står overfor. Dette alvoret begynner etter hvert å gå opp for de fleste. SV ønsker derfor et bredt spekter av tiltak. Heidi Sørensen var inne på en del av dem i sitt innlegg. Jeg vil ta fram et konkret eksempel for å vise hvordan SV har gått inn i sektor etter sektor og sett på hva man konkret kan gjøre for å redde klimaet. Det dreier seg om mye, mye mer enn kvotesystem.

       Det er en kjensgjerning at avfallssektoren står for 7 % av de totale klimautslipp fra deponier. Videre fører avfall med seg transport, og det fører med seg energiforbruk, fordi vi har et bruk og kast-system. Mye kan gjøres ved hjelp av avfallminimering, mye kan gjøres ved hjelp av gjenvinning - også på energisiden.

       Men, igjen med presidentens nattesøvn i tankene vil jeg nå spesielt konsentrere meg om et av SVs strålende forslag, nemlig forslaget om å be Regjeringen innføre et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall. Vi vet at nedbryting, særlig da av organisk avfall, fører til store utslipp av metan. Jeg registrerer at flertallet i komiteen imøteser en vurdering av dette fra Regjeringen. Vi i SV er for så vidt klare til å ta tak i de konkrete utslippene når vi ser dem, men det kan jo hende at Regjeringens vurderinger fører til samme kloke konklusjon, at vi må gjøre noe med utslippene.

       Oppfordringen går til Regjeringen: Kom tilbake med en vurdering der dere faktisk tar tak i disse konkrete utslippene og gjør det samme på alle de andre konkrete områdene der SV har kommet med innspill til hva som nå kan gjøres utover kvotesystemet.

       Jeg tror det er grunn til å følge opp litt i forhold til noe av det som Sylvia Brustad var inne på, at vi må konstatere at vi faktisk er uenige, og at vi må ha respekt for det. Det tror jeg er et godt utgangspunkt i forhold til den videre prosessen når detaljene i det som i kveld blir vedtatt som kvotesystem, skal utarbeides.

       Vi har fra regjeringspartienes side - i motsetning til hva representanten Vaksdal sa, at det var en sorgens dag - lyst til å si at dette er en gledens dag, idet dette etter vår oppfatning er startskuddet for en mer offensiv og god miljøpolitikk, som samtidig ivaretar hensynet til norsk industri.

       Det er viktig, og da har vi i alle fall et felles mål om at vi ikke har noe ønske om at norsk prosessindustri på noen som helst måte verken skal legges ned eller flagges ut, men at vi skal innrette kvotesystemet på en slik måte at den industrien fortsatt skal bestå med Norge som arnested. Det er et ønske vi har. Men vi mener altså noe annet og har tro på at det systemet som Regjeringen, sammen med SV, i dag får flertall for, er et mer effektivt virkemiddel, mer fleksibelt virkemiddel, og ikke, slik som det er hevdet, et dyrere virkemiddel. Vi opplever kanskje at det blir framstilt dit hen fra noen av representantene i dag at det å velge Arbeiderpartiets modell nær sagt er kostnadsfritt. Det er jo ikke det. Det koster industrien ganske betydelig å gjennomføre tiltak, selv om de er aldri så frivillige.

       Vi tror at det systemet som Regjeringen nå får flertall for, er det beste og mest effektive, også i forhold til norsk industri og de læringsprosesser man skal gjennom for å være best mulig forberedt når det store internasjonale systemet forhåpentligvis en gang kommer på plass. Da vil Norge etter vår oppfatning ha et konkurransefortrinn. Hvis man ser det i et litt langsiktig perspektiv, og det bør industrien gjøre, så bør man se at man her har muligheter som man kanskje ikke hadde hatt hvis man hadde gått inn for frivillige avtaler.

       Når vi nå nærmer oss avslutningen av debatten, vil jeg si at vi inviterer alle partier i Stortinget til en dialog om detaljene i den odelstingsproposisjonen som kommer. Vi registrerer med respekt for hverandre at vi er uenige om systemene, men vi kan iallfall se om det er mulig å finne sammen når det gjelder viktige føringer for det som blir det endelige opplegget.

       Så til slutt en liten takk til SV for konstruktivt bidrag til å sikre Regjeringens politikk, og ikke minst til sakens ordfører, som har gjort en aldeles utmerket jobb med en vanskelig og krevende sak.

Statsråd Børge Brende : Norge var nr. 2 av i-landene i forhold til å ratifisere Kyotoprotokollen. Vi har også internasjonalt stått på gjennom mange år for å få til en mest mulig forpliktende Kyoto-avtale. Situasjonen nå er at USA har valgt ikke å ratifisere, og det samme har også Australia sagt fra om. Det er en spennende politisk prosess på gang i Canada i så måte.

       Jeg synes vi skal være litt stolte her i dag av at vi i Norge, selv med den internasjonale utviklingen som har vært på dette området, er villig til å stå ved Kyotoprotokollen. Det er noen tøffe klimagassreduksjoner vi må foreta nasjonalt i årene fremover. Men i forhold til at dette er den største miljøutfordringen vi står overfor, så synes jeg det er bra at vi har en relativt bred politisk enighet om dette.

       Det har også blitt ganske stor enighet om de tiltakene som Regjeringen har foreslått, både i forhold til avtalesektoren, konvertering av oljefyring og elektrifisering av sokkelen. Det er sågar en del i Stortinget som går enda lenger i forhold til disse tiltakene.

       Det har vært en utvikling i forhold til den første klimameldingen som ble fremlagt, også til den tilleggsmeldingen vi kom med, og stortingsbehandlingen som har vært. Det viser seg at det er stor interesse knyttet til fornybar energi og til hvordan vi i enda sterkere grad i årene fremover, kombinert med et nasjonalt kvotesystem, skal få et skikkelig klimavirkemiddel i Norge. Her går vi også foran internasjonalt.

       Jeg kan love Stortinget at Regjeringen også i de internasjonale forhandlingsrundene som kommer i årene fremover i forhold til hvordan utformingen av den grønne utviklingsmekanismen skal være - felles gjennomføring - skal legge stor vekt på at dette skal være gode miljøprosjekter, at det skal være åpne prosesser, og at de skal være verifiserbare.

       Når det gjelder det representanten Brustad sa om at jeg angivelig skulle ha sagt at ingen bedrifter skulle legges ned, tror jeg det må være en liten tilsnikelse. Det jeg sa, var at ingen arbeidsplasser skulle legges ned som følge av det nasjonale kvotesystemet. Jeg sa vel tvert i mot at mange bedrifter innenfor prosessindustrien har blitt nedlagt i de siste årene, ikke minst nå magnesiumproduksjonen til Norsk Hydro på Herøya. Det er faktisk noe annet. Men i samarbeid med industrien tar Regjeringen på alvor at vi skal greie forpliktende reduksjoner på 20 % innen 2008 også på denne sektoren, og at utformingen skal skje på en skånsom måte.

       Grunnen til at jeg nå håper på et godt samarbeid med Stortinget fremover, er at dette er vanskelig i forhold til EU og ESA. Det er et kvotedirektiv på gang i EU som vi nå vil forsøke å påvirke slik at det kan komme på toppen av dette.

       Jeg vil også legge vekt på å ha et godt samarbeid med Stortingets partier, også de som har valgt, i henhold til dem selv, mer ambisiøse målsettinger for klimagassreduksjoner.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : Jeg vil på tampen av debatten få lov til å takke for et veldig konstruktivt samarbeid både med regjeringspartiene og med statsråden i denne saken.

       Det er slik at miljø- og fattigdomsproblemene er den største utfordringen som verden står overfor. Den enorme rikdommen vi har i nord og fattigdommen i sør, henger uløselig sammen med trusselen om global oppvarming og truende klimaendringer. Det er derfor vi gjør dette. Det er derfor vi trenger en offensiv klimapolitikk. Det er derfor vi har kjempet og jobbet for å få på plass flest mulig tiltak for å få ned utslippene av klimagasser. Det er derfor vi støtter et nasjonalt kvotesystem som skal innføres fra 2005. Det er grunnlaget for hvorfor det er viktig, og hvorfor det er nødvendig, at et politisk flertall i denne salen tar ansvar for utviklingen framover og viser at Norge tar sin del av byrden for å få ned utslippene av klimagasser. Det er den eneste måten å få med seg resten av verden på. U-landene peker på oss og sier: Hvis ikke dere klarer å demonstrere at dere klarer å redusere deres utslipp av klimagasser, så vil ikke vi være med på en forpliktende avtale. USA peker på u-landene. Hvis ikke u-landene er med, vil ikke USA være med heller i perioden etter 2012. Nå er det slik at vi skal i gang med forhandlinger om ytterligere reduksjoner utover Kyoto-perioden. Da har vi gjennom denne klimameldingen fått et grunnlag for at vi kan ta vårt ansvar, gjøre vår del av jobben, for å få utslippene ned til + 1 % av 1990-nivået, som er vårt Kyoto-mål.

       Gjennom denne klimameldingen får vi på plass en offensiv klimapolitikk. I tillegg vil jeg også hevde at dette er god sysselsettingspolitikk, fordi vi iallfall ikke legger inn incentiver for nedleggelser.

       Det som er utfordringen framover, er å skape et politisk flertall for de tiltakene som er nødvendige, og som foreløpig ikke har tilslutning fra et flertall i denne sal, tiltak som går enda lenger i å få ned utslippene. Det er også en veldig fornuftig strategi for å minske presset på industrisektoren. Jo mer vi klarer å redusere utslippene i andre sektorer, desto mindre press behøver vi å legge på industrien for at utslippene av klimagasser skal reduseres i den sektoren. Så hvis vi framover får på plass et flertall for de offensive tiltakene som SV har frontet, ser jeg mer positivt på framtida.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1-5.

       (Votering, se side 3298)