Øystein Hedstrøm (FrP) (ordfører for saken):

       Innstillingen og stortingsmeldingen som vi behandler nå, om et mindre og bedre statlig eierskap, er etter Fremskrittspartiets oppfatning en av de viktigste sakene som behandles i Stortinget i denne vårsesjonen. Meldingen er blitt lagt frem etter at Regjeringen i budsjettet for inneværende år fremmet forslag om fullmakt til salg av en rekke statlige eierandeler. Stortingsflertallet ønsket en bredere debatt om spørsmål om statlig eierskap før man eventuelt gav sin støtte til Regjeringens forslag til et slikt nedsalg. Særlig ble Regjeringen bedt om å drøfte hvordan staten kunne utøve et mer profesjonelt eierskap, hvordan det kunne sikres et aktivt privat eierskap, og hvordan norske institusjonelle investorer kunne utvikles.

       Innstillingen til stortingsmeldingen om eierskap er blitt et omfattende dokument om en svært viktig sak, og som alle ser, er det gjort vesentlige endringer i forhold til Regjeringens forslag.

       Jeg vil i en viss utstrekning ta for meg flertallets merknader og forslag, og går ut fra at representantene for de ulike partier selv redegjør for sine standpunkter.

       I merknadene har komiteen tatt som sitt utgangspunkt at meldingen ikke bare skaper grunnlag for en eierskapspolitikk, men i realiteten er en debatt om norsk næringslivs fremtid i en globalisert økonomi. Til tross for at Norge har verdens økonomisk sterkeste stat, opplever næringslivet svekket konkurranseevne, en økende filialisering og til dels betydelig nedbygging. Nasjonale strategier blir således særlig viktige i en globalisert verden, fordi konkurransen og sårbarheten øker. Denne utviklingen øker kravene til staten som eier. Staten kan ikke som før bruke eierskap til å styre og regulere. Statens eierrolle må profesjonaliseres, samtidig som det må trekkes et reelt skille mellom den politiske og den forretningsmessige rollen.

       I de mange høringer som komiteen har gjennomført, har bedriftene entydig slått fast betydningen av forutsigbarhet og langsiktighet i statens eierskap. Saken er ikke om det er staten som er eier som sådan, men problemet som kan oppstå, er at markedet ikke har tillit til at staten opptrer som en profesjonell og kommersiell eier.

       Flertallet avviser Regjeringens forslag om å legge alt forvaltningsansvaret til Næringsdepartementet. En slik løsning innebærer en altfor nær kobling mellom det politiske og det kommersielle. Det forutsetter at det må trekkes et formelt skille mellom den politiske rollen og den forretningsmessige rollen. Flertallet har kommet frem til at dette bør skje ved at forvaltningsansvaret for statens eierandeler tas ut av departementene. En mulighet er at ved å fordele eierinteressene på to eller flere forvaltningsselskaper med ulik kompetanse kan man oppnå både makt og risikospredning. Både Folketrygdfondet, Argentum Fondsinvesteringer og det foreslåtte strukturfondet kan benyttes i denne sammenheng.

       Slik Fremskrittspartiet ser det: Profesjonaliseringen av statens eierskap innebærer at forskjellen mellom statlig og privat eierskap blir langt mindre enn før. Industrisamfunnets ideologiske konflikt mellom arbeid og kapital har forvitret. Staten og private er ikke lenger motpoler i en ideologisk konflikt. Murens fall har forsterket denne utviklingen, noe som også får konsekvenser for rollefordelingen mellom staten og private. Dette er også bakgrunnen for at Fremskrittspartiet de senere år i sterkere grad har satt fokus på statens rolle og forholdet mellom staten og private. Industrisamfunnets ideologiske vurderinger om statens rolle må i kunnskapssamfunnet erstattes av en profesjonalisering av statens rolle og partnerskapsløsninger mellom staten og private.

       Derimot deler vi i Fremskrittspartiet Regjeringens bekymring for statens dominerende rolle i Norge. Derfor har vi lagt vekt på at Regjeringen må utarbeide en plan for å styrke det private eierskapet. En av Regjeringens begrunnelser for økt statlig nedsalg er at dette vil styrke norske private eiere. Virkeligheten er imidlertid ikke slik. Et så omfattende statlig utsalg/nedsalg som Regjeringen foreslår, og særlig når det dreier seg om strategiske selskaper, ville bety at det mest sannsynlig selges til utenlandske eiere, fordi Norge mangler private eiermiljøer som kan konkurrere om verdiene. Det viser erfaringene fra delprivatiseringen av både Statoil og Telenor.

       Komiteen har gjennomgått Regjeringens forslag til utsalg/nedsalg av statlig eide selskaper. En del av forslagene har komiteen ingen merknader til. Andre har flertallet foreslått blir begrenset eller utredet videre. Uansett mener flertallet at intet salg må finne sted før det foreligger en konkret plan for å styrke det private eierskapet, og jo raskere en slik plan foreligger, desto raskere vil fullmakten for et statlig nedsalg kunne bli gitt. Her vil det særlig være Fremskrittspartiet som vil stille seg positiv til å redusere statens direkte eierskap. I innstillingen er det omtalt en rekke konkrete forslag til tiltak som en slik plan bør inneholde.

       For det første må de generelle rammevilkårene bedres, og det bør skje raskt. Det er pekt på en rekke svakheter ved skattesystemet som gjør det skattemessig gunstigere å investere kapital i konsumgoder enn i aktiv næringsvirksomhet. Særlig har vi understreket de problemer som formuesskatten skaper for aktive eiere. Dersom det av provenymessige grunner ikke er rom for å fjerne eller gjennomføre vesentlig skattelette nå, bør Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 vurdere hvordan formuesskatten kan fjernes på en slik måte at de som oppnår denne fordelen, kan belastes hvis de velger å ta ut kapital i form av forbruk.

       For det andre bør staten utvikle og videreføre virkemidler som styrker privates rolle i en nyskapingsprosess. Regjeringen bes derfor fremme forslag til nye landsdekkende såkornfond i statsbudsjettet for 2003 eller i samband med den varslede meldingen om virkemiddelapparatet. En tilsvarende ordning bør også opprettes for inkubatorselskaper, som nå opprettes over hele landet.

       For det tredje viser den private interessen for Argentum at det er et stort behov for statlig kommersiell medvirkning også i venturefasen. Det er bakgrunnen for forslaget fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet om at staten øker bevilgningen til Argentum Fondsinvesteringer som et virkemiddel til å styrke tilgangen på risikokapital.

       For det fjerde mener vi at det bør opprettes et statlig strukturfond av betydelig størrelse. Bakgrunnen er den tiltagende filialiseringen av norsk næringsliv. På samme måte som Norge var i stand til å utnytte råvarer som vannkraft, fisk og malm til å bygge norsk industri for 100 år siden, bør vi nå bruke den nye råvaren kapital til å bevare og utvikle kunnskapssamfunnets norske industri.

       Strukturfondets formål bør være å investere i privateide internasjonalt orienterte selskaper for å gi disse en bedre plattform for å gjøre oppkjøp og strukturere selskapene videre. Eller for å si det tydeligere: I en global økonomi handler det om volum og kapitalstyrke. Norske selskaper sliter med et konkurransehandikap som følge av et høyt kostnadsnivå og en lavere kapitalbase enn mange konkurrenter.

       Gjennom et statlig strukturfond kan staten bruke sin kapitalstyrke til på kommersielle vilkår å støtte opp om norske selskaper. Norske Skog, som er et av de viktigste og mest vellykkede private selskapene i Norge, har i et brev til komiteen foreslått opprettelsen av et statlig strukturfond på mellom 50 milliarder kr og 100 milliarder kr. Det pekes på at tidsperspektivet for en investering kan være tre til fem år. Både aksjer og ansvarlig lån bør benyttes, men da med normal forretningsmessig risiko og avkastning på investeringene.

       Dette er bakgrunnen for at komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, derfor fremmer forslag om at Regjeringen utreder et slikt strukturfond i den varslede virkemiddelmeldingen, dog senest i løpet av inneværende år.

       La meg i denne sammenheng også få ta kraftig avstand fra de påstander som bl.a talsmenn fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti har fremført, om at et slikt strukturfond skulle komme norske rikfolk til gode. Et slikt strukturfond ville det være vår egen eksportindustri og de som er en del av den globale konkurransen som ville kunne ha nytte av. Mange av disse bedriftene ligger i Distrikts-Norge.

       Det foreligger altså betydelig muligheter for Norge til å benytte økonomiske virkemidler som et ledd i en strategi for økt verdiskaping til beste for nasjonen. Norske myndigheter har til nå gitt avkall på å benytte statens kapitalstyrke som et komparativt fortrinn for utviklingen av norsk næringsliv.

       I den forbindelse vil jeg vise til konklusjonene i boken « Rikdommens problem », omtalt i meldingen og redigert av Kjell Roland, Torger Reve og ingen ringere enn en statsråd i Bondevik II-regjeringen, nemlig Victor D Norman. Det fremkommer i boken at så lenge staten står for brorparten av sparingen i Norge og denne kapitalen nesten systematisk kanaliseres ut av landet, har vi nesten bestemt at store internasjonalt orienterte bedrifter skal selges ut. Det blir vanskelig å forankre eierskapet av større industrielle systemer i Norge.

       Fremskrittspartiet mener vi gjennom forslag og merknader, enten alene eller sammen med andre partier i innstillingen, har fokusert på og foreslått grep som monner, og som samtidig kan styrke privat eierskap og privat næringsvirksomhet. Bedring av risikokapitaltilgangen til gründer- og nyskapingsvirksomhet kan f.eks sikres gjennom såkornfond og Argentum Fondsinvesteringer med en forsvarlig basiskapital som styres på forretningsmessig grunnlag med en betydelig risikoprofil til i hovedsak norske bedrifter i Norge.

       Man kan også bidra til en hensiktsmessig næringsstruktur ved å etablere det nevnte strukturfondet med en betydelig størrelse, hvor en betydelig del av statens aksjer kan plasseres, sammen med en betydelig egenkapital. Formålet må være å bidra til en fornuftig og rasjonell struktur i norsk næringslivs viktigste bransjer i et europeisk og globalt marked. Fondet holdes atskilt fra myndighetene og skal arbeide etter sunne forretningsmessige prinsipper og med en fornuftig risikokapital. Et slikt strukturfond kan etableres ved å bygge på Folketrygdfondets nåværende organisasjon og virksomhet, men med andre vedtekter. De internasjonale markedsaktører ser nemlig ikke på Folketrygdfondet som staten, men som en privat aktør på linje med forsikringsselskapenes aksjeporteføljer, som også kan opptre som eiere i større strukturspørsmål.

       Når det gjelder sikring av en del av landets pensjonsforpliktelser, kan det gjøres ved å omdanne Petroleumsfondet til et reelt pensjonsfond, basert på en betydelig del av porteføljeforvaltningen med minimal eller begrenset risikoprofil. Pensjonsformålet bør sikres gjennom grunnlovsbeskyttelse.

       I sum vil alt dette skape et helhetlig system som ivaretar hensynet til en styrket tilgang på risikokapital, bedre muligheter for utvikling av en fornuftig, langsiktig næringsstruktur og delvis fondsbasert pensjonssystem, som sterkt vil bidra til å redusere det direkte statlige eierskapet. Det avgjørende er imidlertid at fondskonstruksjonene er etablert før nedsalg og overføring av aksjer fra staten til fondene.

       En annen side ved diskusjonen om statens eierskap er hensynet til viktige nasjonale eierinteresser. Det er et tankekors at i dag er nesten alle de strategisk viktigste selskaper i Norge helt eller delvis eid av staten. Dette er en klar endring fra et par tiår tilbake, og er en konsekvens av at i den globale økonomien handler det i stor grad om å kjøpe eller bli kjøpt. Uten tilstrekkelig volum, kapitalstyrke og kompetanse vil norske selskaper forsvinne til utlandet. Statens betydning som strategisk eier blir langt viktigere enn før.

       Avslutningsvis: Som det fremgår av innstillingen, har stortingsflertallet endret Regjeringens forslag på vesentlige punkter. Det gjelder organiseringen av det statlige eierskapet og betydningen av samarbeidsløsninger mellom staten og private, særlig når det gjelder å få frem såkornkapital, og det gjelder Regjeringens forslag til nedsalg i enkelte selskaper, som i hvert fall på kort sikt ikke vil bli gjennomført.

       Fremskrittspartiet er derimot innstilt på å bidra til et nedsalg i statlige bedrifter dersom Regjeringen legger frem en plan for å styrke det private, norske eierskapet. Dette haster dersom vi skal få stoppet den filialisering av norsk næringsliv som vi trolig bare har sett begynnelsen av, og hindre at en delprivatisering bare betyr et salg ut av Norge, slik som det skjedde med Telenor og Statoil. Ansvaret for å fremme forslag om en slik plan ligger nå hos Regjeringen.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag nr. 6 og 7, inntatt i innstillingen.

       Silja Ekeland (H) : Fremskrittspartiet har i tidligere år stått sammen med Høyre om å ville selge seg ned i statlige selskaper. Fremskrittspartiet argumenterte prinsipielt for at staten skulle redusere sine eierandeler i selskaper der staten er eier eller medeier.

       Senest i behandlingen av budsjettet for 2001 var Fremskrittspartiet med på en merknad sammen med Høyre som sa at de to partiene ville ha en nedtrappingsplan i alle selskaper der staten har eierinteresser. Det er tydelig at Fremskrittspartiet nå har inntatt et annet standpunkt. Jeg har hørt at en av begrunnelsene for Fremskrittspartiets snuoperasjon er at staten er blitt så rik og har så mye penger. Jeg vil derfor opplyse representanten Hedstrøm om at staten ikke har blitt vesentlig mye rikere i løpet av det siste året. Dessuten fantes det også i fjor ganske sikre prognoser på hvor rik staten Norge ville være i 2002.

       Jeg ber derfor om at representanten Hedstrøm gir en forklaring på hva som gjør at Fremskrittspartiets virkelighetsoppfatning har endret seg så totalt i forhold til statlig eierskap fra 2001 til 2002.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Det er riktig at Fremskrittspartiet tidligere gikk lenger enn Høyre, og ville raskere enn Høyre gå for nedsalg og utsalg av statlige virksomheter. Men med vårt nye program, vedtatt på landsmøtet i fjor, har det skjedd et skifte. Vi ønsker fortsatt nedsalg og utsalg av statlige virksomheter, og det gjelder særlig de ikke-strategiske selskapene, men vi ønsker å haste langsomt.

       De fleste av oss husker sentralbanksjef Gjedrems årstale. Han spådde da en reduksjon på 60.000 industriarbeidsplasser i Norge frem til år 2010. Så det har gradvis endret seg, og selv om det vil være landsmøtet og program hvert fjerde år som kanskje best gir utslag for det enkelte parti når det legger om politikken, så har det altså utkrystallisert seg ved denne eierskapsmeldingen. Vi ønsker å haste langsomt når det gjelder nedsalg og utsalg, for vi vil ha en plan på plass først. Vi ønsker ikke at det skal være slik at verdiene skal gå over i Petroleumsfondet og bli investert i Chase Manhattan Bank, The Coca-Cola Company, Ford Motors, The Texas Company, uten at det skaper en eneste arbeidsplass i Norge, eller gir særlige ringvirkninger for norsk industri. Den planløsheten tar Fremskrittspartiet avstand fra. Derfor ønsker vi å få utredet forskjellige fondskonstruksjoner.

       Vi ser på vårt naboland, Sverige, hvor AP-fondene og pensjonsfondene - ja, de har faktisk fonderingsløsninger klare - har vært brukt siden 1960-tallet med suksess for svensk industri og med god avkastning internasjonalt. Det de krangler om i Sverige, er hvor mye av pengene de skal plassere i Sverige, og hvor mye internasjonalt.

       Jan Tore Sanner (H) (fra salen):

       Mens, president.

Presidenten: Men det går ikke, beklager, man får holde seg til spillereglene.

       Olav Akselsen er neste taler.

       Olav Akselsen (A) : Verda er i total forandring. Globaliseringa blir stadig sterkare. Landegrensene blir mindre og mindre. Dette ser me på dei fleste områda i samfunnet, men i særleg grad gjeld dette for næringslivet.

       Samanslåingar og oppkjøp skjer i stadig raskare tempo. Storleik blir viktigare og viktigare i dei fleste bransjar. Det handlar om å kjøpa eller å bli kjøpt, å eta eller å bli eten. Storleik og nettverk er avgjerande for å kunna lukkast, og tilgang på kapital er heilt nødvendig for å kunna henga med.

       Marknaden er òg i total forandring. Medan næringslivet for få tiår sidan stort sett var basert på vidareforedling av lokale råvarer for ein lokal marknad, blir ein i dag i stadig sterkare grad møtt med konkurranse frå verksemder som er lokaliserte i heilt andre verdsdelar. Underleverandørar og kundar kan òg vera plasserte på den andre sida av kloden.

       Det globale næringslivet blir vove stadig tettare saman. Kriser i andre verdsdelar slår òg ut for norsk næringsliv, noko me m.a. såg etter terrorhandlingane i USA den 11. september i fjor.

       Noreg har ein liten og svært open økonomi, og sjølv svært store norske bedrifter blir små i internasjonal samanheng. Det gjev særlege utfordringar for Noreg.

       For Arbeidarpartiet er ein del av det gode liv å ha gode, stabile og interessante arbeidsplassar for innbyggjarane og eit sikkert inntektsgrunnlag for framtidige generasjonar. Det er derfor viktig at me sikrar at ein del viktige bedrifter blir styrte frå Noreg, og at bedriftene har hovudkontor og viktige funksjonar som forskings- og utviklingsavdelingar plasserte her i landet. Me må unngå at Noreg blir eit filialland der all næringsverksemd blir styrt frå utlandet.

       Meldinga som me behandlar i dag, gjev dessverre ikkje svar på dei utfordringane me no står overfor. Eg vil ikkje kritisera Regjeringa for det, for når ideologien om at staten bør eiga minst mogleg, styrer innhaldet, må det bli slik. Men for dei som har eit vidare perspektiv, f.eks korleis me skal halda oppe norske bedrifter, så blir denne meldinga altfor snever i sitt innhald. Det er berre eigarskap som gir grunnlag for styring av bedrifter. Privat norsk eigarskap er avgrensa. Det er derfor berre eit aktivt statleg engasjement som kan sikra nødvendig eigarskap.

       Regjeringa vil selja seg ned til ein tredjedel i strategisk viktige selskap. Ved å eiga ein tredjedel av aksjane i eit selskap vil staten lett koma i ein pressa situasjon dersom dei andre eigarane samlar seg mot staten. Dersom staten berre eig minimum av dei ein treng for å ha negativ kontroll med eit selskap, vil ein òg vera forhindra frå å bruka aksjane i ein handel, slik f.eks. Hydro gjorde då dei overtok Saga. Staten bør derfor etter Arbeidarpartiet sitt syn ha ein buffer, slik at handlekrafta blir større enn om ein berre eig eit minimum av det som er nødvendig for å ha kontroll i eit selskap.

       Regjeringa sitt forslag om eit massivt statleg nedsal i viktige norske bedrifter får heldigvis ikkje fleirtal i dag. Om Regjeringa sin plan hadde blitt gjennomført, ville aksjane i all hovudsak blitt overførde til utanlandske eigarar, mens inntektene staten hadde fått inn av salet, ville ha blitt plasserte i utanlandsk næringsliv gjennom oljefondet.

       Noreg er i dag i ein unik finansiell situasjon og har rikeleg tilgang på kapital. Etter Arbeidarpartiet sitt syn burde me nytta denne sjansen til å sjå om det var mogleg å nytta noko av den kapitalrikdomen for å møta dei utfordringane den globaliserte økonomien gjev norsk næringsliv. Me burde sjå om det var mogleg å kombinera staten sin kapitalrikdom med næringslivets kapitalbehov.

       Regjeringa sin strategi for å styrkja den private eigarskapen er i all hovudsak skattelette. For å betra kunnskapen om korleis ei skatteomlegging vil verka, har Regjeringa sett ned eit offentleg utval som skal gjennomgå skattesystemet og koma med forslag til endringar. Me i Arbeidarpartiet støttar dette arbeidet, men vi vil likevel sjølvsagt stå heilt fritt til å vurdera dei forslaga utvalet måtte koma med.

       På same måten har me ønskt å greia ut om det er andre måtar å styrkja norsk eigarskap på. Ein slik måte kunne vera opprettinga av eit strukturfond. Men sjølv om me i Arbeidarpartiet støttar utgreiinga av eit slikt fond, vil me sjølvsagt òg her stå heilt fritt til å vurdera innhaldet i ei slik utgreiing når den måtte vera ferdig.

       På same måten som me i Arbeidarpartiet ønskjer betre kunnskapar om korleis endringar i skattesystemet vil slå ut, ønskjer me òg kunnskap om korleis eit slikt fond kunne ha verka. Denne kunnskapen har Regjeringa av ukjente grunnar panikk for å få. Ja, så stor er panikken i regjeringspartia at dei har betalt SV 1 milliard kr for å sleppa å innhenta denne kunnskapen. Eg kan ikkje skjøna anna enn at det må vera ei svært dyr betaling for svært lite. For Arbeidarpartiets del vil eg iallfall slå fast at me sjølvsagt vil gå mot opprettinga av eit strukturfond, dersom det har dei negative konsekvensane som enkelte hevdar. Men den kunnskapen får me dessverre ikkje moglegheit til å innhenta i denne omgangen.

       Med unntak av gjennomslag for å kunna selja Entra Eiendom AS og Raufoss ASA har Regjeringa lidd totalt nederlag i denne saka. Omtrent det einaste som står igjen av meldinga, er høvet til å selja politistasjonar, sorenskrivarkontor og andre offentlege bygg, slik at staten må leiga desse tilbake. Kva slags logikk som ligg bak eit slikt opplegg, må eg innrømma at eg har vanskar med å sjå, men at dei vil overføra verdiar til dei private, kan det umogleg vera tvil om. Ved sal av Raufoss ASA er det stor fare for at selskapet blir slukt av ein stor utanlandsk konkurrent, og at produksjonen blir flytta ut av Noreg. Eg synest det er dumt at fleirtalet tek denne sjansen i dag.

       Staten vil vera den viktigaste eigaren i norsk næringsliv i lang tid. Derfor er det ekstra viktig at staten utøver ein profesjonell eigarskap, både for å ta vare på den kapitalen som er sett inn i selskapa, og for å ta vare på dei selskapa staten eig heilt eller delvis. Regjeringa ønskjer å samla mest mogleg av det staten eig, i eitt departement. Eg er overtydd om at dette ikkje er den beste måten å forvalta dei verdiane og dei selskapa staten eig, på. Det er altfor stor spreiing i det staten eig, til å kunna få ei offensiv eigaroppfølging ved å samla alt ein eig på ein plass. Eg er derfor svært glad for at eit fleirtal vil påleggja Regjeringa å setja ned eit utval som skal sjå på betre måtar å organisera statens eigarskap på.

       På eitt område er eg einig med Regjeringa. Dei generelle rammevilkåra må vera på plass for å ha eit oppegåande næringsliv. Eg kan berre konstatera at norsk eksportretta næringsliv slit meir enn på svært mange år. Me har problem med høg rente. Me har ein usedvanleg sterk kronekurs - den sterkaste på ti år - og dei siste åra har me hatt svært dyre lønsoppgjer. Dette gjev seg no utslag i reduserte sal, reduserte inntekter og manglande overskot i svært mange norske eksportbedrifter. Mange arbeidsplassar er som følgje av dette utsette og står i fare. Eg kan ikkje sjå at Regjeringa har bidrege nemneverdig til å betra den situasjonen som norske eksportbedrifter i dag er oppe i.

       Seinare i veka skal me handsama revidert nasjonalbudsjett her i salen. Eg må berre konstatera at Regjeringa ikkje nyttar det høvet til å betra rammevilkåra for industrien vår. Det er synd, for no begynner det å hasta. Dersom me ikkje greier å snu denne trenden, er eg redd for at spørsmålet om eigarskap blir underordna. Derfor nyttar me i Arbeidarpartiet revidert nasjonalbudsjett til å fremma forslag om ei næringspakke. Med eit mindre ekspansivt opplegg enn Regjeringas og med spesifikke tiltak retta mot næringslivet viser me at me tek utfordringane på alvor. Dessverre var det ikkje fleirtal for å ta desse nødvendige stega i rett retning i denne omgangen.

       I Arbeidarpartiet er me glade for at det i dag ikkje blir fleirtal for Regjeringas storstilte planar om å selja seg ned i og ut av ei rekkje norske bedrifter. Med fleirtalets opplegg ligg no alt til rette for eit stadig stort og viktig engasjement frå staten si side. Dette er i tråd med den politikken Arbeidarpartiet lenge har stått for. Det er positivt at fleirtalet i kveld stiller seg bak denne linja, og eg reknar sjølvsagt med at Regjeringa tek dette til etterretning, og at dei ulike forslaga som i dag får fleirtal, blir følgde opp.

       Til slutt vil eg setja fram dei forslaga Arbeidarpartiet står bak åleine eller saman med andre.

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg registrerer at det er litt selektivt hva slags kunnskap Arbeiderpartiet etterlyser, nærmest fra sak til sak. Nå beskylder man regjeringspartiene og SV for ikke å ønske kunnskap om dette såkalte statlige strukturfondet av betydelig størrelse. Når det gjelder denne kunnskapen, tror jeg ærlig talt vi kjenner veldig mange av sporene, vi kjenner premissleverandørene, vi kjenner forretningsideene, og vi kjenner faktisk litt til forsøkene med praktiseringen av dette. Vi behøver ikke å gå så veldig langt herfra, til nabokommunen hvor vi finner litt av sporene av de praktiske resultatene med hensyn til IT Fornebu.

       Det pussige er jo at i går i barnehagedebatten, da det kanskje var enda mer behov for kunnskap, ønsket ikke Arbeiderpartiet denne type kunnskap som man i dag vil ha andre til å ta innover seg i andre saker.

       Det som imidlertid er litt merkelig, er at vi ikke klarer å finne noen prinsipielle spor i Arbeiderpartiets eierskapspolitikk. Sitter man i posisjon, kommer man til Stortinget, som man gjorde i juni for ett år siden, da man kjærbad Stortinget om en hurtigbehandling for å få fullmakt til et raskt nedsalg i Telenor ASA. Denne gangen helgarderer man ved å si at vi går prinsipielt for 51 %. Hva er det som prinsipielt har endret seg på dette året, annet enn at Arbeiderpartiet fra å være i posisjon er kommet i opposisjon?

       Samtidig er det grunn til å minne om at Arbeiderpartiet erkjenner at vi savner norske eierskapsmiljøer som er i stand til å ta den utfordringen som vi snakker om her i dag. Hva slags strategi er det Arbeiderpartiet egentlig har for å styrke og ruste opp de norske eierskapsmiljøene? Vi finner ingenting av disse ønskede sporene i merknadene til denne saken her i dag.

Olav Akselsen (A) : Det viktigaste for Arbeidarpartiet har i denne samanhengen vore å få sett ein stoppar for Regjeringa sin ukritiske plan om å selja seg ut av norsk næringsliv. Det har me heldigvis greidd.

       Dersom ein les våre merknader, vil ein sjå at det ligg ei prinsipiell linje til grunn for våre standpunkt på dette området. Arbeidarpartiet har heile tida meint at staten skal spela ei viktig rolle i norsk næringsliv. Det finst sjølvsagt eksempel på dårleg statleg eigarskap, på same måte som det finst eksempel på dårleg privat eigarskap, men etter mitt syn har me i Noreg god erfaring for at staten kan spela ei positiv og viktig rolle i næringslivet.

       Så er det altså slik, som eg gjorde greie for i mitt innlegg, at verda er i total forandring, og det betyr at me har andre utfordringar i dag enn det me hadde for nokre år sidan, og det burde også Høgre ta innover seg. I dag er det slik at dersom staten sel seg ut, vil ein i svært stor grad bli kjøpt opp av større utanlandske konkurrentar, og desse selskapa vil i staden bli filialar av utanlandske selskap.

       Når det gjeld forholdet til Telenor, blir det spurt om kva som er den prinsipielle forskjellen frå i fjor. Den er der ikkje. Det einaste Arbeidarpartiet gjer i dag, er å bekrefta og spesifisera det me stod for i fjor. I fjor var ein i ein heilt aktuell og akutt situasjon der Telenor forhandla om å overta eit anna selskap, og i den samanhengen måtte ein eventuelt bruka aksjane. Arbeidarpartiet har opna for at aksjane skal kunna brukast, og det har heile tida vore meininga at dersom Telenor skal kjøpa seg opp i eit anna selskap, skal dei gjera det bl.a ved å bruka aksjane, og dersom statens eigarandel i selskapet skal gå ned, skal det skje ved at staten blir vatna ut. No har me ei regjering som er svært oppteken av å selja seg ut i mest mogleg av det staten eig, og derfor måtte me presisera dette, slik at ein her ikkje selte seg ned til ein tredjedel i Telenor.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Komiteens leder var inne på at det hastet med virkemidler for å styrke norsk industriell virksomhet. Han var også inne på dette med skatt, at man ville avvente konklusjonene Skauge-utvalget kom til, og at Arbeiderpartiet på bakgrunn av det ville trekke sine konklusjoner.

       I innstillingen viser en samlet næringskomite til at skatte- og avgiftsnivået i prosent av BNP ligger over gjennomsnittet i Europa, og at vi har ordninger som favoriserer passivt eierskap. Det er mer gunstig å investere i Hafjell og Blindleia enn i næringsvirksomhet og ta en risiko og hente ut en fortjeneste den veien.

       For Fremskrittspartiet er det veldig viktig å få fjernet formuesskatten. Men et flertall i komiteen, som ikke er et flertall her i salen, sier at det er fordelingspolitiske hensyn som har vært viktigst når det ikke har blitt endringer i formuesskatten til nå. Derfor foreslår man å utrede hvordan beskatningen av næringsformue kan fjernes uten at det får provenymessige eller fordelingsmessige konsekvenser.

       Mitt spørsmål til lederen blir: Kan Arbeiderpartiet være med på en fjerning av formuesskatten på næringsformue dersom inndekningen gis en slik innretning?

Olav Akselsen (A) : I svært mange år har me høyrt påstanden om at skattenivået i Noreg er svært mykje høgare enn i andre land i Europa. Nye utgreiingar viser at dette ikkje er tilfellet. Skattenivået ligg omtrent på nivå med det som er i våre konkurrentland, men innretninga er forskjellig.

       Bakgrunnen for å ha skatt er todelt: Den skal skaffa staten inntekter, men for Arbeidarpartiet har også dei fordelingsmessige verknadene alltid vore viktige. Arbeidarpartiet står fast på at me ønskjer utjamning i samfunnet. Det betyr at dei som har den sterkaste ryggen, også skal bera den største børa og dermed bidra meir til statskassen gjennom skattesetelen.

       Så er det slik at det no pågår ei utgreiing. Me ventar på den med spenning, og har ingen låste posisjonar på førehand. Me ønskjer sjølvsagt skattemodellar som vil stimulera til næringsverksemd i Noreg og også til at det skal vera mogleg å eiga og driva næringsverksemd ut frå Noreg. Men samtidig vil det frå Arbeidarpartiet si side alltid vera viktig å ta vare på dei fordelingspolitiske sidene ved skattespørsmål.

       Når det gjeld det konkrete forslaget, meiner eg me i merknads form i innstillinga viser at me òg vil vera med og vurdera det spørsmålet.

Svein Atle Roseth (KrF) : Under kap. 2.2 har Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kome til følgjande konklusjon:

       « Det er i større grad kompetanseoppbygging, innovasjon og spredning av teknologiske nyvinninger som gjør at land med høyere innslag av offentlig sektor ikke har hatt lavere økonomisk vekst enn land med større privat innslag. »

       Min merknad til Akselsen må då vere: Her er ikkje noko bevis for at det å ha ein sterk offentleg eigarskap gir ein betre gevinst. Så vi kunne for så vidt kome til den motsette konklusjonen, at det kanskje ville vere fornuftig å ta i bruk meir privat eigarskap.

       Punkt nr. 2: Når ser Arbeidarpartiet for seg ei gunstigare tid for å begynne å tenkje på å styrkje den private eigarskapen, altså at staten kanskje sel seg ut?

       Og punkt nr. 3: Er det ikkje ein fare for at staten kan bli for dominerande som eigar i næringslivet, slik som situasjonen er i Noreg i dag?

Olav Akselsen (A) : Denne replikken viser nok at me først og fremst er på ulike klodar når me vurderer dette spørsmålet. Me opplever no ei globalisering utan like. Og det er slik at i svært mange bransjar der norske bedrifter hevda seg godt for få år sidan, m.a. innanfor riggbransjen, finst det i dag, trass i at ein hadde store internasjonale selskap og høg internasjonal kompetanse, ingen norske eigarmiljø igjen, ingen norske selskap, rett og slett fordi desse selskapa er kjøpte opp frå utlandet.

       Derfor hadde eg håpt at ein kunne ta innover seg denne nye kunnskapen og prøva å leggja av seg litt av den ideologien som har styrt denne debatten dei siste ti åra. Eg meiner at Arbeidarpartiet langt på veg har gjort det. Statleg eigarskap er ikkje lenger eit mål i seg sjølv, og det er heller ikkje slik at Arbeidarpartiet vil bruka statleg eigarskap til å styra, slik som ein gjorde på 1950-, 1960- og til dels 1970-talet. Me ønskjer å styra gjennom lover og reglar og ha dei same reglane også for private selskap.

       Det er altså slik at me har heilt andre utfordringar. Ein del av utfordringane består i å ta vare på og vidareutvikla bedrifter med norske eigarar. Slik me ser det, er den einaste garantien for at det kan skje, at staten har ein stor del av desse selskapa.

       Det er sjølvsagt ikkje slik at me kan bevisa at det at staten har stort innslag i norsk næringsliv, har bidratt til at Noreg har utvikla seg betre enn andre. Men eg meiner iallfall at erfaringane våre beviser at statleg eigarskap i næringslivet svært godt kan kombinerast med ei positiv utvikling og effektiv drift, i motsetning til det som mange har hevda.

       Stortingsbehandlingen av eierskapsmeldingen har skapt flere overraskelser. Når vi imidlertid i natt voterer, er jeg glad for at Regjeringens forslag i all hovedsak får flertall, dog noe skiftende flertall.

       Stortingsmeldingen har jo sin bakgrunn fra Sem-erklæringen, hvor målsettingen er at staten rydder opp i sitt eierskap i næringslivet og samtidig definerer hva man vil med eierskapet i hvert enkelt tilfelle. Stortingsmeldingen er et grundig politisk håndverk, som tar opp flere prinsipielle spørsmål som i stor grad krever avklaringer.

       Imidlertid er den politiske stabilitet og fasthet i standpunkter og programerklæringer her i huset ikke hva det en gang var. Derfor har saken skapt store rom for overraskelser. I noen tilfeller under prosessen har jeg stilt meg selv spørsmålet om det er en like sterk motivasjon hos enkeltpartier til å skulle påføre Regjeringen riper i lakken som å stå ved tidligere inntatte standpunkter og holdninger.

       I forbindelse med statsbudsjettet for 2001 stod Høyre og Fremskrittspartiet sammen om følgende merknad:

       « Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at det ikke er en naturlig oppgave for staten å drive næringsvirksomhet. Utgangspunktet for en velfungerende økonomi er at private bedrifter opererer i et marked der reguleringene begrenses til konkurranse-, sikkerhets- og miljøkrav. Det beste virkemiddelet for å fremme nasjonalt eierskap, sysselsetting og vekst i næringslivet, er konkurransedyktige rammebetingelser og et lavt skatte- og avgiftsnivå. Disse medlemmer understreker at staten derfor bør konsentrere seg om å skape konkurransedyktige rammebetingelser og utforme et oversiktlig regelverk. Privat, kompetent eierskap kan bidra til å styrke statsbedriftenes markedskontakt, gi dem tilgang til et bredere teknologisk og kommersielt miljø og en større internasjonal kontaktflate. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn staten bør avvikle sitt næringsengasjement i selskaper der spesielle hensyn ikke tilsier noe annet. »

       På denne bakgrunn ble det da fremsatt følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram en nedtrappingsplan for statens eierinteresser i norsk næringsliv. Forslaget bør inneholde en nedtrappingsplan for alle bedrifter der staten har eierinteresser, eventuelt en vurdering av hvilke spesielle hensyn som skulle tilsi fortsatt statlig eierskap. »

       Det er nettopp det Regjeringen har levert, i tråd med den merknaden som jeg refererte til. Det er derfor trist å se at Fremskrittspartiet så til de grader har skiftet politisk side og ståsted. Når Fremskrittspartiet, som har saksordføreren i forbindelse med denne meldingen de selv har etterspurt, nå ønsker det motsatte av det de gjorde for et drøyt år siden, kan man virkelig snakke om keiserens nye klær.

       Eierskapsmeldingen tar nettopp til orde for det Høyre og Fremskrittspartiet for et drøyt år siden etterspurte: å skille tydelig mellom statens ulike roller som henholdsvis sektorpolitisk myndighet, tilsynsmyndighet og eier. I dagens globaliserte verden bør og må staten i rollen som både eier og reguleringsmyndighet først og fremst konsentrere seg om å opptre forutsigbart og profesjonelt, og ikke minst være i stand til å kunne skille mellom sine ulike roller.

       Så må jeg få tilføye at det er med stor lettelse jeg kan slå fast at forslaget om å utrede behovet for og organiseringen av et statlig strukturfond av betydelig størrelse vil falle. Krefter fra Norsk Investorforum snakker ikke akkurat om småpenger når de omtaler de beløp de anser som nødvendig fra statens side som bidrag til å øke egen og eventuelt andres kapitalstyrke. Jeg er glad for at regjeringspartiene fikk SV med på en avtale som bidrar til å fase ut strukturfondet, og som samtidig bidrar til å øke kapitalstyrken for bedriftsutvikling i Distrikts-Norge. Jeg kjenner igjen argumentene fra forslagsstillerne som ønsker å fyre av startskuddet for strukturfondet. Det er interessant å registrere at mens politikere flest, dog med mange unntak, har vært nøkterne med å dele ut oljepenger til i hvert fall privatpersoner, får strukturfondtanken høylytt applaus av noen av landets rikeste milliardærer. Statlige fond i milliardklassen ville betydd at vanlige arbeidsfolk hadde subsidiert de rikeste i Norge med risikovillig kapital. Forslaget fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet bryter rett og slett med tankegangen om at vi må legge rammebetingelsene til rette for at alle på like vilkår kan få avkastning på sine investeringer, ikke ved at de som er best økonomisk rustet, også skal få de beste vilkår fra statens side.

       Et annet skremmebilde som presenteres i debatten rundt eierskapsmeldingen, er påstanden om at « Norge kjøpes opp av utlendinger ». Ifølge FN-publikasjonen World Investment Report var utenlandske direkte investeringer i Norge i år 2000 på 53 milliarder kr, mens norske direkte investeringer i utlandet var på 73 milliarder kr. I den offentlige debatten er bekymringen at utenlandske eiere er blitt for mange og for store, ikke at det oftest er positivt for landet med innslag av utenlandsk eierkapitel.

       Det er videre grunn til å bli forundret over Arbeiderpartiets snuoperasjoner i sine holdninger til enkeltbedrifter med statlig eierskap. Der man tidligere var for å gi Regjeringen fullmakter, trekkes disse nå tilbake. Ja, Arbeiderpartiet opptrer nå også med en såkalt buffer på 10 % ekstra statlig eierskap, som skal legges på toppen av 34 %-grensen. Hvem man ikke stoler på i denne garderingsprosessen, hadde jeg håpet at vi kunne få svar på i kveld. Jeg hadde nok forventet at Arbeiderpartiet, som har påtatt seg ambisjonen om å bli ny og moderne, hadde gitt oss noen signaler om hvordan vi kan styrke det private eierskapet i Norge, hvordan vi skal kunne legge til rette for å stimulere private eierskapsmiljøer. Men den som leter i innstillingen, leter dessverre forgjeves.

       Jeg vil avslutningsvis ta opp forslagene fra Høyre, SV og Kristelig Folkeparti, nr. 1 og 2.

       Når det gjelder komiteens innstilling til vedtak under V, er det å oppfatte som Regjeringens oppfølging av det som måtte bli resultatet av utvalgsarbeidet som er foreslått i forslag nr. 11. I en slik sammenheng vil jeg anbefale regjeringspartiene å stemme for disse forslagene.

       Øystein Hedstrøm (FrP) : Regjeringspartiene er enig med SV om å utrede en ordning med regionale fond som skal bidra til å gi økt kapitalstyrke til distriktene i Norge. Det står ingenting i innstillingen om hvorvidt det skal være ett eller flere regionale fond. Det står ingenting om innretningen av dette eller disse fondene. Skal det være en variant av SND Invest, som Stortinget har vedtatt å privatisere, eller skal det være en utvidelse av de såkalte regionale såkornfondene? I Aftenposten i går kunne vi lese påstander om at det var inngått en skriftlig avtale og løfter om 1 milliard kr til dette fondet. Så det kunne være greit å be representanten Kristiansen orientere nærmere om hva Regjeringen har tenkt seg. Jeg regner også med at departementet, næringsministeren og Regjeringen er orientert om dette når det dreier seg om så store beløp. Og er det snakk om at det skal komme bevilgninger alt i statsbudsjettet for 2003 når det gjelder disse regionale fondene?

       Når det gjelder dette med et strukturfond, forstår jeg ikke at man har problemer med å kunne utrede det. Vi fikk et brev fra Jan Reinås. Han er ikke medlem av Norsk Investorforum, men av NHO, som jo står nær Høyre, og de er veldig opptatt av å koble norske naturressurser mot modne bedrifter for å bidra til å få Norge ut av råvareklemma. Jeg synes det er et veldig godt forslag han har kommet med, og som burde ha fortjent å bli utredet videre. Og jeg kan egentlig ikke forstå at regjeringspartiene hadde noe imot dette, men i stedet prioriterer, hvis det er riktig, 1 milliard kr til å utrede et regionalt fond til distriktene.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg legger merke til med betydelig interesse at man nå i kveld forsøker å tone ned ambisjonene rundt dette såkalte statlige strukturfondet av betydelig økonomisk størrelse. Jeg er ikke så sikker på at det er helt representativt for det man egentlig ønsker, og jeg føler meg ganske trygg på at forslagsstillerne, som har som ambisjon å få dette fondet etablert - sannsynligvis i størrelsesordenen 50-100 milliarder kr - mener alvor med dette. Jeg finner ingen andre signaler så langt i debatten og i de høringer vi har hatt, bl.a med Norsk Investorforum, som har tydet på at man ikke mener alvor med dette. Og med de konsekvenser vi ser at dette får, hvor man reduserer muligheten for avkastning fra Petroleumsfondet, og sender dette ut på en ny, usikker og atskillig mer risikofylt seilas, så skulle det bare mangle at vi ikke stemmer imot dette. Da er avtalen med SV for småpenger å regne, til gunst for Distrikts-Norge og bedriftsutviklingen i Distrikts-Norge, i forhold til dette eksperimentet som man nå ønsker å få utredet, og sannsynligvis ønsker å få satt i gang.

       Det er helt korrekt at regjeringspartiene har inngått en skriftlig avtale med SV. Beløpet på 1 milliard som er antydet fra Hedstrøm, er en del av avtalen. Det er også en del av avtalen at Regjeringen har en frist på seg til 1. februar 2003 for å få utredet spørsmålet om hvordan bedriftsutviklingsfondet skal organiseres. Men dette er meget alvorlig ment fra avtalepartnernes side.

Inge Ryan (SV) : De siste årene har Stortinget bevilget store beløp til Statkraft slik at de har hatt mulighet til å foreta diverse oppkjøp. Vi har sett at Statkraft har vært meget offensivt på banen i en rekke deler av landet der man ønsker å kjøpe opp fylkeskommunale, kommunale og private e-verk. I meldingen ser vi at regjeringspartiene signaliserer klart at man ønsker å omdanne Statkraft til AS på sikt, og man ønsker også, som det står, å inngå « strategiske allianser ». Jeg tror mange av de kommunene og fylkeskommunene som har solgt deler av eller hele e-verk, trodde at når man solgte til Statkraft, så var man sikker på at dette ble i offentlig eie også i framtida. Man følte seg trygg på at å selge til Statkraft var å selge til staten, og dermed ville man sikre seg at dette ble det norske folks eiendom, om ikke kommunalt, så i hvert fall statlig.

       Mitt spørsmål til Kristiansen blir derfor følgende: Er ikke Høyre redd for at hvis man lager aksjeselskap av Statkraft og begynner å inngå strategiske allianser, så vil det norske eierskapet vannes ut etter hvert, og at man etter hvert kan oppleve at det blir utlendinger som overtar norske vannkrafteiendommer? Og syns ikke Høyre det er problematisk overfor de kommunene som i god tro har solgt til Statkraft, at man kan oppleve at det blir utenlandske eiere som faktisk skal styre over naturressursene deres i framtida?

       I en slik sammenheng kunne det jo som et første skritt, være naturlig å fjerne formuesskatten på næringsaktiva. Det er et forslag Høyre tidligere har stemt for, men som de merkelig nok ikke har sluttet seg til i denne innstillingen. Vi vet i dag at det ikke er flertall i Stortinget for å fjerne hele formuesskatten, som Høyre vil, men det har altså tidligere i denne sal vært et flertall for å fjerne den delen av formuesskatten som omhandler næringsaktiva. Spørsmålet er - hvis man forlanger litt fasthet og konsekvens hos andre - om det er fasthet og konsekvens nok hos Høyre til å bli med på et forslag som de tidligere har stemt for, om å fjerne formuesskatten for næringsaktiva?

Ivar Kristiansen (H) : Jeg tror ingen i dette landet skal behøve å miste nattesøvnen på grunn av bekymring for at ikke det står svært høyt på Høyres ambisjonsliste å få fjernet formuesskatten i Norge. Men det ville jo se noe merkelig ut hvis Regjeringen nå skulle få inn en tilfeldig meny av forslag fra Senterpartiet som går i nokså mange forskjellige retninger, samtidig med at de har nedsatt Skauge-utvalget, som nettopp sitter og utreder disse spørsmålene, med en klar marsjordre fra Regjeringen og en ambisjon som helt klart går i retning av ikke bare det som er representanten Arnstads ønske, men også å se dette i en noe større sammenheng. Når jeg sier « i en noe større sammenheng », er jeg ikke helt sikker på at våre veier og Senterpartiets veier går helt parallelt, iallfall ikke hvis vi skal passere noen landegrenser.

       Så vet jeg ikke om det er noen grunn til å være overrasket over at Senterpartiet velger Statkraft som det selskapet man presterer størst medlidenhet med i denne eierskapsdebatten. Jeg tror det finnes mange andre som kunne ha fortjent å få atskillig større oppmerksomhet. Det finnes neppe ett selskap i dette landet som har fått større statlig oppmerksomhet i løpet av de siste år enn nettopp Statkraft. Man har nærmest stått i kø for å tilby selskapet milliardbeløp i fornyet egenkapital, og de har sannelig fått omtrent alt de har bedt om. Jeg er ikke sikker på om det vil være situasjonen i det videre løp, men jeg klarer ikke å nære den samme bekymring for Statkrafts økonomiske bæreevne for å møte fremtiden, som representanten Arnstad gjør. Det er andre selskaper som fortjener større omtanke.

       Likeså er vi opptatt av at vi skal være tunge eiere innenfor en del av lokomotivene. Vi har noen få tunge lokomotiver i Norge, som på en måte er avgjørende for at vi skal ha et oppegående næringsliv. Også her mener vi at staten skal ha en vesentlig rolle.

       Det tredje jeg vil dra fram, gjelder infrastrukturbiten, at staten har kontroll med viktige områder innen infrastruktur som tele og strøm, slik at vi sørger for at vi får et likeverdig tilbud over hele landet og kan ha begge hendene på rattet på så viktige områder.

       Så vil noen spørre: Hvorfor er det så nødvendig at staten skal holde på med dette? For det første skal staten tjene penger på det. SV mener at det er ingenting som tilsier at ikke staten skal kunne tjene gode penger på å være eier av disse viktige bedriftene. For det andre skal man ivareta det norske folks ressurser. Man skal ivareta det norske folks ressurser der man har en dualistisk tenking. Man har en dualistisk tenking på en del områder der man skal tjene penger, men enkelte ganger må man også ta samfunnsøkonomiske hensyn når man tar ulike beslutninger. Vi kan ikke bygge et samfunn der vi kun tenker bedriftsøkonomi. Da får vi et samfunn som i hvert fall SV ikke ønsker seg. Det betyr ikke at vi sier at vi ikke skal ha bedrifter som tjener penger, for det må stå i fokus hos enhver bedrift. Tjen mest mulig penger, men ikke for enhver pris! Og noen ganger er det andre hensyn som må ivaretas i tillegg til det bedriftsøkonomiske. For det tredje er det viktig at vi eier disse viktige bedriftene, for at vi kan føre dem videre til kommende generasjoner. Også våre etterkommere fortjener å få lov til å ta hånd om oljen i Nordsjøen, oppdrettsanleggene, kraftverkene osv., og ikke bare måtte kikke på etter at vi har overlatt dem til andre enn den norske stat.

       Vi ser i meldinga at Regjeringa legger opp til et betydelig nedsalg som det ikke er flertall for. Hva er problemet med nedsalg, vil noen si. Jo, problemet med nedsalg er at det er starten på noe som vi egentlig ikke ser enden på. Eller kanskje ser vi enden på det. En god sjakkspiller ser alltid tre-fire trekk fram. Og det er mulig at næringsministeren er en glimrende sjakkspiller, der han ser tre-fire trekk fram, der han starter med å gjøre om fra foretak til AS, så i neste runde blir det delprivatisering, så i tredje trekket blir det enda mer delprivatisering, og så i det fjerde trekket er det sjakk matt, over og ut, bort med det. Det er problemet når man starter denne karusellen med nedsalg. Derfor er vi i SV meget kritisk til ethvert nedsalg, fordi det er starten på noe som vi frykter kan bli dramatisk for det norske samfunnet.

       Dersom vi hadde hatt hungersnød i landet, vi hadde manglet ved, og vi hadde manglet klær, og ungene manglet mat, skulle SV ha tatt en dialog med Regjeringa for å selge ut en del av den statlige eiendommen, så vi kunne ha skaffet folket mat og klær. Men så vidt jeg vet, er det ingen nød i Norge i dag - fra Finnmark i Nord og til Agder i Sør - der det er en stor mangel på penger. Derfor trenger ikke vi disse pengene. Det er faktisk et problem for oss hva vi skal gjøre med disse pengene når vi får dem inn. Og da er det for SV ubegripelig at vi i en slik situasjon, der vi har for mye penger i samfunnet, skal skaffe oss enda mer penger, samtidig som vi kvitter oss med viktige bedrifter og viktige naturressurser, der vi faktisk kan beholde hele kilden og høste hvert eneste år. Vi rokker ikke ved kilden i det hele tatt, vi høster hvert år. Det må være en mye bedre måte å forvalte disse bedriftene på.

       Utøvelse av eierskap er et annet tema i meldinga. Under høringene i komiteen hadde vi bl.a. Kongsberg Gruppen inne. De sa til oss i komiteen at staten hadde vært en glimrende eier når de skulle gå fra å være en våpenprodusent til å satse på maritim teknologi. Tidligere statsråd for Høyre, nå styreleder i Kommunalbanken, var ikke i tvil om at staten var den beste eieren. Det er altså mange eksempler som viser at staten faktisk er en glimrende eier. Men på noen områder er staten for dårlig eier, og der har næringsministeren et særskilt ansvar for å sørge for at man skjerper seg og gjør en bedre jobb. Og et av de områdene der vi er for dårlig eier, er i forholdet til Statkraft, når vi gir dem så uforutsigbare rammebetingelser at vi hopper fram og tilbake med hensyn til utbyttepolitikken.

       Det legges opp til fondering. Jeg skal ikke gå inn på alle de områdene der det legges opp til fondering, men la meg dvele ved det fondet som SV er aller mest glad for å ha fått på plass under denne behandlingen. Det er fondet som skal gå til næringsfattige områder i distriktene. Vi leverte inn forslaget om det i Stortinget den 9. januar. Det var ikke mye gehør for det da, men vi ser at forslaget har modnet fort. I dag har vi flertall for å etablere et næringsutviklingsfond for de mest næringsfattige områdene i Norge, der befolkninga er i ferd med å gi opp, der man faktisk er nødt til å flytte fra fordi det mangler arbeidsplasser. For oss i SV er det en stor dag når vi har fått dette næringsutviklingsfondet på plass, og jeg vil sitere en av direktørene i SND, som sier at dette er en av de viktigste beslutningene som blir gjort i forhold til norsk distriktspolitikk, der man på en måte snur en pessimisme til en optimisme i de mest sårbare områdene i Norge, der vi nå skal ta et krafttak for å få arbeidsplasser og aktivitet opp. Derfor er vi glade for at vi har fått til en avtale med regjeringspartiene der vi allerede nå har avsatt 1 milliard kr, slik at vi kommer oss i gang med dette viktige arbeidet.

       SV er glad for at det blir et betydelig mindre nedsalg av statlige bedrifter enn det det var lagt opp til. I meldinga het det « et mindre og bedre statlig eierskap ». Etter denne behandlinga vil det nok hete et bitte lite mindre og mye bedre statlig eierskap.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som SV har fremmet.

       Michael Momyr (H) : I likhet med SV ønsker Høyre også en sterk stat, men vi ønsker en begrenset stat, og vi ønsker å begrense statens eierskap. I sin mest salvelsesfylte del av innlegget var representanten Ryan innom hva vi skulle ha gjort hvis vi hadde hatt hungersnød. Det bringer tankene mine inn på litteraturen og « Og bakom synger skogene », der Dag Bjørndal kom på den tanke at han burde gjøre dem som var husmenn, til selveiere. Det gjorde han ut fra et resonnement om at de burde være eiere i middel og tanke, som han sa. Det understreker nettopp det som er Høyres syn, at det er viktig at den som eier, også har et forvalteransvar. Det er en prinsipiell overbevisning som jeg har, at privat eierskap også fører med seg et forvalteransvar som er viktig.

       Representanten Ryan og jeg er enige om at et distriktsfond på 1 milliard kr er fornuftig. Det er midler som kan brukes på en klok måte. Slik representanten Ryan uttrykker det, vil det være med på å kunne gi grunnlag for vekst og utvikling i distriktene. Men det jeg har lyst til å utfordre representanten Ryan på, er om han er like villig til å være med når Høyre fremmer forslag som går på å bedre rammevilkårene, og som går på å ha en stram finanspolitikk som gjør at konkurranseutsatte næringer i distriktene faktisk klarer å konkurrere i et tøft marked. Ønsker representanten Ryan også å være med på å legge like mye vekt på den delen, som på det som har med fondet å gjøre?

       Mitt spørsmål til representanten Ryan blir: Hvordan har han tenkt seg innretningen på dette fondet? Hva vil han prioritere i forhandlingene?

       Representanten Hedstrøm spør om hvordan de detaljerte innretningene blir på dette. Til det må jeg svare at vi nå i løpet av sommeren skal jobbe med denne saken sammen med regjeringspartiene. Det har vært såpass kort tid, og ting har gått såpass fort, at vi har ikke alle detaljer på plass. Men SV har sammen med regjeringspartiene blitt invitert til å utforme en større detaljeringsgrad på forslaget, slik at vi treffer de målgruppene som vi ønsker å treffe.

Svein Atle Roseth (KrF) : Eg vil gje representanten Ryan ros for historieskildringa og kan for så vidt stille meg bak den. Frå Kristeleg Folkeparti sin ståstad er vi nok kanskje noko meir optimistiske med omsyn til framtida - aksjeselskap i Statkraft eller ikkje. Vi trur vi kan leve godt med den utgreiinga.

       Når det så gjeld det SV har gjort i denne samanhengen, vil eg tillate meg så seint på kveld og langt ut i sesjonen å rose dei for praktisk god tilnærming i arbeidet på dette feltet.

       Så har eg for så vidt ei utfordring til SV om å vere litt rause tilbake når det gjeld forslag nr. 8, som går ut på å sende denne meldinga tilbake til Regjeringa. For eit parti som har oppnådd så vidt mykje i denne saka, burde det vere ei dårleg øving, og eg vil difor be SV om å vurdere å fråfalle det forslaget.

       Stortingsmeldinga og innstillinga om dette temaet syner at skilnaden mellom partia ikkje er så stor i saka som me handsamar i dag, i alle fall ikkje når det gjeld spørsmålet om korleis staten skal eiga, og om statlege eigardelar i dei fleste av selskapa som me har drøfta.

       Det er for det fyrste fleirtal i Stortinget for Regjeringa si tilråding når det gjeld korleis staten skal opptre som ein profesjonell og god eigar. Eg vil her visa til dei ti boda for god eigarskap som er gjennomgått i meldinga, og som berre SV har signalisert at dei er ueinig i, på eitt punkt.

       Vidare er heile komiteen med på å streka under at det er viktig å skilja organisatorisk mellom dei statlege forvaltningsoppgåvene og dei oppgåvene som staten har som eigar av enkeltselskap. Det er viktig at me er einige om dette, ettersom staten i lang tid framover kjem til å vera ein viktig eigar av selskap. I Kristeleg Folkeparti trur me òg at auka fokusering på lønsam drift i statseigde selskap er ein fordel for å tryggja arbeidsplassane i selskapa - for ikkje å seia ein føresetnad. Arbeidsplassane som kastar av seg, vil alltid vera dei tryggaste.

       Når det gjeld kva for grunngjeving staten skal ha for å eiga selskap, er òg komiteen relativt samla. Me er einige om at selskap som tek i vare reint sektorpolitiske omsyn, som Vinmonopolet, gjerne framleis kan liggja under eit fagdepartement, og det er brei semje om å ha politisk kontroll med korleis viktige naturressursar vert nytta.

       Me er òg einige om målet om norsk forankring i viktige sektorar som havbruk, petroleum, kraftsektoren og finansnæringa. Frå regjeringspartia si side legg me opp til å ta omsyn til styrken i dei private eigarmiljøa når reduksjon av statlege eigardelar blir vurdert. Me vil stimulera utviklinga av private eigarmiljø, og på dette punktet går det eit skilje mellom regjeringspartia og opposisjonen. Me går ikkje med på argumentet om at den einaste måten å sikra at ei verksemd vert verande norsk på, er at ho vert verande statleg for all framtid.

       Me har i Kristeleg Folkeparti og merka oss at det med berre tre unntak er fleirtal i Stortinget for dei vurderingane som Regjeringa har gjort i tilknyting til den statlege eigardelen i dei opp mot 40 enkeltselskapa som er omtala i meldinga.

       Arbeidarpartiet sitt forslag om å avgrensa fullmakta for Telenor til å kunna gå heilt ned til 34 % eigardel berre i tilfelle som gjeld fusjonar og oppkjøp, er slik eg ser det, eit overflødig forslag. Det har aldri vore snakk om at vår regjering skulle selja Telenor-aksjar for milliardbeløp for kontantar. Det var industrielle løysingar for Telenor som var i fokus då regjeringa Stoltenberg, ved næringsminister Grete Knudsen, bad om ei generell fullmakt til å gå ned til 34 %, og industrielle løysingar er framleis det som det skal vera aktuelt å bruka fullmakta til. Forslag 3 frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet om å avgrensa fullmakta er dermed ei heilt unødvendig markering. Men om punkt 1 i forslag 3 skulle få fleirtal ved voteringa i kveld, vil eg oppmoda representantane frå Kristeleg Folkeparti til å stemma for punkt 2 i forslaget, om å opna for å gå ned til 34 % ved fusjon eller oppkjøp.

       Berre når det gjeld tre selskap, Kongsberg-gruppen, Nammo og Norsk Hydro, har fleirtalet i Stortinget nokre andre vurderingar av kva den statlege eigardelen skal vera. Men skilnadene er ikkje store når det gjeld prosentdel, og både regjeringspartia og opposisjonen er einige om at ettersom det ikkje ligg fullmakter for desse selskapa i dag, vil ein eventuell reduksjon i den statlege eigardelen måtta leggjast fram i ein stortingsproposisjon.

       Slik eg les merknadene frå opposisjonen, vil ein uansett vurdera saka med friske auge om det kjem ein proposisjon med ei god industriell løysing for eit eller fleire av desse selskapa, også om dette inneber ei utvatning av den statlege eigardelen. Fleirtalet har dermed neppe noko mot at staten utgreier også slike moglege løysingar.

       Også for Statkraft vert det drøfta ei moglegheit for å finna industrielle løysingar, over tid eventuelt gjennom samanslåing med andre aktørar i Norden. Ikkje noko i komitemerknadene er til hinder for at Regjeringa vurderer slike løysingar vidare, noko som sjølvsagt eventuelt vil måtta leggjast fram for Stortinget i ein eigen proposisjon.

       Når det gjeld Regjeringa sitt syn på statleg eigarskap i Statkraft, er det ingen tvil: Sal av aksjar for kontantar er uaktuelt. Selskapsforma er dermed ikkje det avgjerande nå. Men me er opne for å få til langsiktige strategiske og industrielle løysingar, der Statkraft inngår i ei større eining. Eg forstår at dei fleste partia kan vera med og diskutera dette, om me etter kvart står framfor ein konkret situasjon. Eg har tru på at me i så tilfelle vil få til ei brei løysing i Stortinget.

       Som mange har fått med seg i avisene, har regjeringspartia og SV inngått ein avtale i samband med at saka blir behandla i Stortinget. Me er m.a. einige om at me ikkje skal gå inn på tanken om eit gigantisk strukturfond, eller ei utgreiing av dette, som var tenkt å bidra med billeg statleg kapital til utvalde bedrifter. I staden er me einige om følgjande:

       Dette er tiltak som vil betra tilgangen på kapital for det private næringslivet i Noreg, og me ser med glede på at det blir fleirtal for dette. Dette vil også vera spesielt positive tiltak retta mot distrikta.

       Private bedrifter, både små, mellomstore og store, er ryggrada i den norske verdiskapinga. Desse bedriftene treng kapital, og dei har godt av eigarar som stiller krav til lønsam drift. Det er viktig for Noreg at me har kompetente eigarar som kan stå for dette. Her er me ved ein heilt vesentleg del av grunngjevinga for å gjera noko med skattenivået for bedriftene. Me har teke bort dobbeltskattlegginga på aksjeutbyte, og i Sem-erklæringa har regjeringspartia lova at formuesskatten gradvis skal trappast ned. Dette har ikkje som føremål å gje ein føremon til dei rike, men å gjera det meir attraktivt å driva næringsverksemd i Noreg, og for nordmenn å eiga i Noreg. Dette har betydning også for næringssvake distrikt. Dei undersøkingane eg kjenner til, viser at om lag 70 % av det som vert teke ut som aksjeutbyte, vert reinvestert i næringsverksemd, så denne endringa vil eg gjerne stå for.

       På bakgrunn av det som er sagt, og det som har kome fram i debatten elles, vil eg rå representantane frå Kristeleg Folkeparti til å stemma for mindretalsforslaga nr. 1 og 2, frå Sosialistisk Venstreparti og regjeringspartia Høgre og Kristeleg Folkeparti, og for III i innstillinga. Alle desse forslaga har fleirtal her i salen.

       Vidare vil eg rå Kristeleg Folkeparti sine representantar til å stemma mot II og IV.

       Jeg har lyst til å minne representanten fra Kristelig Folkeparti om noen saker som for ikke lenge siden ble behandlet i Stortinget. I debatten om Kommunalbanken 1. juni 1999 sa Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen følgende:

       « Arbeiderpartiet står sammen med sentrumspartiene bak flertallets innstilling og har understreket det proposisjonen gir uttrykk for, nemlig at vi i tillegg til at KLP får anledning til å kjøpe 20 % av aksjene, ser det som et mål at kommunene overtar aksjene etter hvert som staten kan selge dem ut. Vi understreker ønske om at statlig og kommunal sektor sammen skal eie selskapet, bl.a ved at vi presiserer at retten til å overta aksjer også skal gjelde etter eierskiftet. »

Olaf Gjedrem (KrF) : Kristeleg Folkeparti har lange tradisjonar for å samarbeida med andre parti og koma fram til kompromissar i vesentlege saker. På den måten har me kanskje også fått eit nokså positivt rykte om at vi er konstruktive.

       Eg meiner me har hatt den same tilnærminga til det sakskomplekset som er oppe her i kveld. Og for partiet sin del må eg seia at me meiner at me kan stå inne for dei forslaga som er fremma i denne stortingsmeldinga.

       Det er rett, som representanten Fossli seier, at det er visse endringar i forhold til det me tidlegare har gått inn for. Det er forskjellige argument for det, men me har hatt ein seriøs gjennomgang av statlege selskap og ei relativt grundig analyse, og vurdering, av det enkelte selskapet og kvifor ein eventuelt skal satsa på ei statleg vidaremedverking. Ut frå denne prosessen har Kristeleg Folkeparti funne å kunna gå inn på dei konklusjonane som representanten Fossli nemnde. Samtidig er me nå i ein posisjon der Noreg er så rikt at me kan vera med og aktivt leggja til rette for at privat eigarskap i større grad kan få prega norsk næringsliv og overta den plassen som staten har hatt. Eg trur faktisk at me nærmar oss ein situasjon der det er trygt å ta ein del nye steg og utfordra eige miljø og den norske befolkninga generelt, med all sin rikdom, til i fond og på annan måte å vera med og byggja industrien for framtida på ein betre måte og meir oppfyllande enn det staten kan i mange selskap.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Representanten Gjedrem nevnte avtalen som regjeringspartiene har gjort med Sosialistisk Venstreparti angående fondskonstruksjoner rettet mot næringssvake bedrifter og distrikter.

       For meg virker dette litt spesielt. Man skal utrede innretningen av flere fond, men man legger inn pengene først. Og det blir jo litt etter innfallsmetoden, slik som jeg ser det, når man legger inn en hel milliard først, uten å vite hvordan denne konstruksjonen til syvende og sist blir.

       Regjeringen, og nærings- og handelsministeren, har tidligere varslet en virkemiddelmelding der man har understreket at man skal se de totale virkemidlene på landsbasis i en helhet. Så løfter man med lynets hastighet ut en bit - og legger inn en milliard. Føler ikke representanten Gjedrem at dette er litt problematisk i forhold til hvor mye man skal legge inn til andre virkemidler, og i forhold til en helhetlig tenkning om hvilke virkemidler Norge skal ha for å få en god nytte-kost-effekt?

Olaf Gjedrem (KrF) : Kristeleg Folkeparti er eit distriktsvenleg parti, så på vegner av partiet må eg seia at me er udelt tilfredse med denne avtalen, og me trur at han vil vera med på å gje ein ny giv i distriktssatsinga. Eg trur òg at representanten Hedstrøm er kjend med at det er ein del representantar for parti i denne salen som har brukt mykje av det siste halve året til å understreka at Kristeleg Folkeparti ikkje har levd opp til sin tidlegare tradisjon på dette feltet.

       Me meiner det ikkje er ein rett måte å framstilla oss på, men me føler dette er eit godt bevis på det motsette, at Kristeleg Folkeparti har ei spesifikk interesse for å styrkja distrikta i deira viktige kamp for å bli styrkte og kunna overleva i framtida. Det er vesentleg for heile landet.

       Ein annan grunn til at me med lett hjarte ser på dette forslaget som me nå har fått fleirtal for i merknader med SV, er at me til dels var tvilande til det strukturfondet som me såg konturane av, som eit stort mindretal nå ber om blir utgreidd. For å få utgreidd eit fond er det svært lett å be om påfylling av kapital. Når me ser at det har kome inn skriv til komiteen der ein nemner ein storleik på 50-100 milliardar kr, er det klart at me blir litt usikre. Me føler at det ikkje er rett å stilla så stor statleg billig kapital til disposisjon for eit privat investormiljø som vil kunna ha stor nytte av eit slikt fond. Me føler at dette er ei vesentleg meir målretta og nødvendig satsing for å styrkja eit utsett næringsliv i Noreg.

       La meg bare få lov til å konstatere at gjennom den innstillingen vi behandler i dag, har vi endelig fått debatten om statens eierskap ned på et fornuftig og realistisk plan. All honnør til saksordføreren for å ha bidratt til det!

       Vi har fått debatten om statlig eierskap ned fra et plan der ideologiserte korttenkte postulater om at staten skal eie minst mulig, fikk dominere, og over på det som er viktig, nemlig en realistisk gjennomgang av både de enkelte selskaper i statens eierportefølje, statens eierrolle og behovet for en nasjonal forankring i forhold til både eierskap, kunnskap, teknologi og utvikling.

       Vi har i innstillingen også hatt et sterkt behov for å drøfte spørsmålet om oppbyggingen av privat kapital i Norge og aktive private eieres stilling og muligheter i tiden framover. Slik sett er innstillingen gjennomgående et nederlag for Høyres tenkning omkring statlig eierskap - og godt er det!

       Statens eierportefølje er variert. Det er en eierportefølje som består av bedrifter innenfor svært ulike bransjer. Det varierer fra de viktige strategiske områdene basert ikke minst på viktige naturressurser, til virksomheter som har mer rene samfunnsmessige oppgaver, og monopolbedrifter, gjerne innenfor infrastruktur.

       Det at statens eierportefølje er så variert som den er, tilsier at en drøfter en ulik eierforvaltning og en ulik eierstrategi i forhold til de ulike typer bedrifter. Det er vanskelig å velge en enkel rolle for staten å forholde seg til med så mange ulike bedrifter og virksomheter i den samlede portefølje. Derfor har også flertallet i komiteen under det kapitlet som handler om drøfting av eierrollen, konkludert med at å samle eierrollen i ett departement er uklokt, og at det er et behov for at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en bred gjennomgang, både for en bedre organisering og forvaltning av eierrollen. Det er en klar beskjed fra et flertall om at jobben i denne sammenheng ikke er gjort godt nok. Dette er det behov for å se nærmere på.

       Når det gjelder statens eierrolle, har jeg lyst til å understreke at det klareste budskapet fra de høringene komiteen har hatt, har vært at staten i de aller fleste tilfeller har vært en langsiktig og stabil eier, som i mange tilfeller også har bidratt på en positiv måte til å få bedrifter gjennom nødvendige omstillinger og omdanninger.

       De fleste har også framhevet behovet for at staten i årene framover utøver sitt eierskap profesjonelt og forutsigbart. Et par av dem har i den sammenhengen trukket fram utbyttepolitikken, hvilket jeg må si jeg har ganske stor forståelse for. Det gjør seg ikke å være en profesjonell statlig eier med en såpass tilfeldig og til dels grådig utbyttepolitikk som staten av og til utøver.

       Bedriftene har også framhevet, nesten uavhengig av hvilken bransje, behovet for den nasjonale forankringen. Det er en erkjennelse som går tvers gjennom de ulike virksomhetene. Behovet for en nasjonal forankring er der, ikke bare når det gjelder bedriften fysisk sett, men for hele det miljøet som bygges opp rundt mange av statens bedrifter, som jo opererer i noen av de viktigste industrielle miljøene Norge har skapt innenfor olje og gass, annen offshoreteknologi, IT og kraftsektoren for øvrig.

       Komiteen har gjennomgått de ulike selskapene, og vi har våre merknader til de ulike selskapene. Min mangel på taletid gir meg ikke mulighet til å gå gjennom det, men det har vært en interessant mulighet for oss til å gå gjennom de ulike selskapenes egenart.

       Jeg har også lyst til å si noen få ord om mangelen på privat kapital og kanalisering av privat kapital, framfor alt i det norske samfunnet. Komiteens flertall har valgt å se på ulike muligheter for å kunne styrke privat kapitaltilgang. Noen av oss har ikke i denne omgangen konkludert med at sånn eller sånn må det være, men vi har sagt at vi er positive til å få mer kunnskap og en bedre utredning av de mulighetene som finnes for privat kapitaltilgang, enten det gjelder såkornfond, strukturfond, Argentum, SND eller regionale fond.

       Senterpartiet har også foreslått, som vi har gjort tidligere, å fjerne formuesskatten på næringsaktiva. Det synes vi er et viktig forslag, nettopp for å styrke de aktive private eierne. (Presidenten klubber.)

       Marit Arnstad (Sp) : Det er så mye igjen som jeg skulle ha sagt, men jeg vil til slutt ta opp forslag nr. 10, fra Senterpartiet.

       Jeg vil også varsle at Senterpartiet kommer til å stemme for forslag nr. 1.

       For øvrig vil jeg anbefale Senterpartiets medlemmer å stemme for innstillingen - alle romertall.

       Det er vidare viktig, særleg for små bedrifter, at skattereglar og andre vedtak legg til rette for at eigaren kan vera aktiv i eiga bedrift.

       Den offentlege eigarskapen i norsk næringsliv er omfattande, organisert på ei rekkje ulike måtar og har svært ulike formål. Staten som stor og dominerande eigar er i seg sjølv eit demokratiproblem. I dei fleste tilfella framstår staten dessutan som ein passiv investor i store, veletablerte bedrifter. Samtidig er det eit stort udekt behov for risikovillig kapital til dei nye bedriftene som skal veksa og gi verdiskaping i framtida.

       Venstre ønskjer at staten skal rydda opp i sin eigarskap i næringslivet og definera kva ein vil med eigarskapen i kvart einskilt tilfelle. Målet med direkte offentleg eigarskap må vera å ta vare på økonomisk verksemd og oppgåver som marknaden elles ikke kan løysa, f.eks særlege infrastrukturoppgåver eller å forvalta viktige fellesverdiar. Det er ikkje eit mål at statlege verksemder på reine marknadsvilkår, dels som monopol og dels i konkurranse med private, skal tilby tenester - og produkt - som private kan gjera like godt eller betre. I dei fleste tilfella vil truleg fellesskapet sine interesser kunna bli tekne vare på like godt eller betre ved å bruka lovverk, rammevilkår og kontrollmynde.

       For mange statsselskap vil det vera positivt å få private inn på eigarsida og få moglegheit til å skaffa seg strategiske partnarar. Delprivatisering og børsnotering kan difor vera aktuelle verkemiddel.

       Det eg har sagt så langt, er frå Venstre sitt program. Det er godt samsvar mellom dette og den stortingsmeldinga som blir handsama i dag. Merknadene frå våre regjeringspartnarar byggjer i all hovudsak på dei same prinsippa. Dei problema som er omtalte om staten sine ulike roller, er i ferd med å finna si løysing - om dei ikkje alt har gjort det.

       Venstre har aldri hatt statsskrekk, men er oppteke av maktbalanse og fornuftig forvalting av ressursane. Grunngjevinga for statleg eigarskap er ikkje den same som før. Samtidig er det ikkje snakk om store hastesal av statlege aksjar. Regjeringa ber ikkje om fullmakter i denne omgangen, men vil vurdera kvart einskilt selskap for seg, også når det gjeld tidspunkt for eventuelt sal.

       Venstre er einig med ein samla komite som peikar på at staten framleis skal spela ei aktiv rolle i næringspolitikken, ikkje minst gjennom forsking og utvikling, og gjennom skattepolitikken.

       Men eit hovudproblem i norsk næringsutvikling er behovet for ein sterkare privat og aktiv eigarskap. Difor må ein også føra ein politikk som gjer det lønsamt å investera i næringslivet. Skattepolitikken må stimulera folk flest til å investera i utvikling av arbeidsplassar, heller enn å investera i bank og eigedom. Difor er det så leitt når slike tiltak blir møtte med dogmatikk og symbolpolitikk frå sosialistane - frå Sosialistisk Venstreparti til Senterpartiet. Mantraet om skattelette til dei rikaste blir gjenteke og gjenteke, for i realiteten å undergrava viktige incitament for ein sterk, norsk, privat eigarskap.

       Arbeidarpartiet hadde mange gode argument mot dobbeltskattlegging av aksjeutbytte då dei sat i regjering. Nå er dette ofra på symbolpolitikken sitt alter. Dei rike klarer alltid å sno seg, og det er ikkje slik at slike skattesymbol gir reelle inntekter til bruk for fellesskapet. Mykje av argumentasjonen rundt formuesskattlegginga følgjer det same mønsteret.

       Venstre er svært glad for kompromisset mellom regjeringspartia og Sosialistisk Venstreparti når det gjeld fondsoppbygging. Den statskapitalistiske fondsoppbygginga som Arbeidarpartiet og Framstegspartiet på underleg vis har gått saman om, er eit feilspor. Her er det snakk om å subsidiera dei rikaste. Eigentleg gir ein heilt alminnelege kapitalistar eit sugerør ned i oljebrønnen som dei ikkje fortener. Norsk kapital, som vegrar seg mot å ta altfor stor risiko, vil altså ha staten med. Då er det kanskje ikkje så farleg om ein investerer feil.

       Den private kapitalen flyt fritt verda rundt. Den blir investert der prosjekta er tiltrekkjande, og der ein kan tena pengar. Nyskaping er ikkje avhengig av staten sin kapital, og staten si oppgåve i denne fasen av kapitalisme må først og fremst vera å regulera, kontrollera og likebehandla kapitaleigarar - ikkje subsidiera og favorisera nokre få store investorar.

       Då er det langt meir fornuftig å styrkja tiltak som kan gi kapital der det manglar kapital, og der det kanskje manglar vilje og innsikt til å våga å satsa, nemleg i næringssvake eller einsidig baserte distrikt.

       Venstre kan slutta seg til alle merknader der Høgre og Kristeleg Folkeparti er med.

May Britt Vihovde (V) : Arbeidarpartiet og Framstegspartiet ønskjer altså å setja pengar i fond, der dei store investorane som treng kapital, òg kan få ha staten med som eigar. Det ønskjer ikkje Venstre, men vi ønskjer i staden å stimulera det private næringslivet til å vera med på å ta risikoen ved å investera. Men i næringssvake område i Distrikts-Noreg er det viktig at staten er med og sikrar kapitalen der kanskje dei private investorane ikkje vil vera med - eller ikkje tør vera med - og investera. Det er veldig mange gründerar rundt omkring - mange som sit med ein idé, og som ønskjer å vurdera ideane saman med nokon og vera med og investera.

       Det er fleire som har vore inne på dette og stilt spørsmål til regjeringspartia og til Sosialistisk Venstreparti om korleis dette fondet skal innrettast. Eg reknar med at regjeringspartia og Sosialistisk Venstreparti skal vera med, gå gjennom og tilrettleggja for slikt fond. Men eg har tru på at dette vil vera eit fond som dei små gründerane ute i Distrikts-Noreg ønskjer å vera med og vidareutvikla i sine små lokalsamfunn, men at dei ikkje får dei store investorane med seg. Det er dei vi må tilretteleggja dette fondet for. Men korleis det i detalj skal utformast, er noko vi vil diskutera vidare.

Olav Akselsen (A) : Eg har forståing for at representantar for eit lite parti som Venstre ikkje har kapasitet til å setja seg inn i alle spørsmål og saker som blir behandla i denne salen. Eg synest likevel at når ein kjem med bastante påstandar om andre parti sin politikk, bør det vera eit minimum av innhald i den kritikken.

       Det står ikkje i den meldinga me behandlar i dag, at enkeltparti går inn for å oppretta eit strukturfond. Det er slik at enkeltparti ønskjer meir kunnskap om korleis eit slikt fond kunne fungera, bl.a for å skapa moglegheiter for meir kapital til norsk næringsliv. Regjeringspartia har valt å betala ut 1 milliard kr utan noka som helst behandling i komite eller andre stader, for å hindra andre parti i å få den kunnskapen.

       Eg vil gjerne ha ei grunngjeving for kvifor dette skjedde.

May Britt Vihovde (V) : Eg føler ikkje noko behov for å gi representanten Akselsen ei grunngiving for korleis ein har forhandla seg fram til dette utmerkte forslaget, som Sosialistisk Venstreparti og regjeringspartia står bak. Men vi kan jo invitera Arbeidarpartiet til å vera med og støtta det, dersom Arbeidarpartiet er einig i at dette kan vera eit godt tiltak.

       Men vi ønskjer i alle fall å snevra inn staten sine investeringar i fond slik at dei verkeleg blir brukte der det er behov for dei, og heller stimulera det private næringslivet til å vera med på større investeringar der det ikkje er behov for at staten stiller opp.

Marit Arnstad (Sp) : Ettersom Venstre jo er en del av regjeringskoalisjonen, må jeg få lov til å utfordre Venstre på litt presisjon i forhold til det de faktisk går inn for.

       For det første: Når representanten Vihovde utfordrer Arbeiderpartiet til å støtte forslaget om regionale fond, så står Senterpartiet og Arbeiderpartiet bak forslaget - Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak alt som står om regionale fond i innstillingen. Det blir det et bredt flertall for her i dag. Jeg ser ikke noen motsetning mellom det å utrede behovet for regionale fond og det å utrede behovet for et strukturfond. Det som står i innstillingen, er ikke at man skal opprette et strukturfond. Det står at man skal utrede behovet for og organiseringen av et slikt strukturfond.

       Jeg vil gjerne støtte gründerne i distriktene gjennom regionale fond, men jeg vil også gjerne ha muligheten til å støtte de større lokomotivene i norsk industri. Og jeg spør meg sjøl: Kunne et strukturfond f.eks ha vært en mulighet for å hindre at Dyno ble solgt ut av Norge, og at Hydro Seafood ble solgt ut av Norge? Det er også en mulighet som kunne ligge i et slikt strukturfond, men nå frarøves vi altså muligheten til å utrede behovet for et slikt mulig fond.

       For øvrig vil jeg på nytt be om det samme som representanten Akselsen bad om, nemlig begrunnelsen - mer presist - for hvorfor man fratar oss denne mulige kunnskapen.

May Britt Vihovde (V) : Her er det vel ein ganske prinsipiell skilnad mellom regjeringspartia og kanskje Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Iallfall meiner faktisk Venstre at dei store industribedriftene kan ein best stimulera ved å leggja til rette for gode skattevilkår og gode rammevilkår generelt. Vi ser ikkje behovet for dette store strukturfondet. Vi ønskjer heller å kanalisera staten sine midlar gjennom fond som er meir retta direkte mot dei som ikkje har den same tilgangen til kapital som ein del av desse store bedriftene og norsk næringsliv generelt har. Vi vil heller stimulera til gode skattevilkår. Mellom anna har nå Regjeringa sett ned eit utval som skal vurdera ei stor skattereform, som kanskje gir flat skatt og lik skatt på kapital og på arbeidsinntekt, som vil gjera delingsmodellen overflødig. Det vil iallfall gjera at norsk næringsliv kan få betre føresetnader, og kan vera med på å investera og ta del i dei investeringane som trengst for det næringslivet som ikkje har behov for statleg risikokapital.

       Vi har merket oss en merknad fra næringskomiteens flertall, hvor det står at

« det på det nåværende tidspunkt ikke bør gis noen fullmakt til nedsalg av statlige eierandeler. Flertallet mener at før eventuelle nedsalg blir vurdert må Regjeringen ha en plan for å styrke det private eierskapet, dels gjennom rammevilkår, dels gjennom samarbeidsløsninger mellom staten og private ».

Flertallet viser så til forslagene som er fremmet om ulike fond.

       Dette er Kystpartiet enig i.

       Tiden tillater ikke en gjennomgang av alle de bedriftene som er foreslått solgt helt eller delvis, men noen bedrifter er viktigere enn andre. Kystpartiet har vært imot delprivatisering av Statoil. Vi har tidligere betegnet det som et tyveri av folkets eiendom. Dette mener vi fortsatt. Vi mener at en eventuell delprivatisering av Statkraft vil være et enda grovere tyveri, idet verdien i Statkraft i den grad det ikke er et resultat av hjemfallsretten fra industriselskaper, er fremkommet ved folks innbetalinger gjennom strømregning. Kystpartiet vil ikke omdanne Statkraft til aksjeselskap, men vil beholde dette selskapet som en statlig forvaltningsbedrift. Slik vil vi sikre at ikke vårt fornybare verdiskapningsgrunnlag selges ut av landet. Omdanning til aksjeselskap er erfaringsmessig første skritt på veien mot delprivatisering. Dette er spesielt viktig i en situasjon hvor ESA forlanger at Norge skal oppheve hjemfallsretten, og slik legge til rette for langsiktige utenlandske investeringer i norsk kraftindustri. Dette er etter Kystpartiets syn uakseptabelt.

       Vi vil også grunngi hvorfor vi gikk imot nedsalg av Cermaq ASA. Da Statkorn fikk 1,2 milliarder i kapitaltilførsel, var det nettopp for å sikre norsk eierskap til havbruksnæringen, som i altfor stor grad har utenlandsk eierskap i dag. Her har man friskt i minne Hydros salg av Hydro Seafood til nederlandske Nutreco, som i dag eier og kontrollerer en betydelig del av denne næringen i Norge. Derfor støttet vi et statlig oppkjøp i Hydro for å forsikre oss om at vi også i framtiden har slike viktige bedrifter i Norge og på norske hender. Kystpartiet mener at havbruksnæringen i størst mulig grad bør domineres av norske private aktører med lokal forankring, men i den grad det ikke er mulig, er norsk statlig eierskap en bedre løsning enn salg til utlandet. Vi må ikke sette oss i en slik situasjon at vi ikke selv har eierskap til våre viktigste næringer. Kystpartiet er svært bekymret over den utvikling at de norske fiskerier, både saltvannsfiske og oppdrett, gjennom børsen selges ut av landet.

       Statlig eierskap har en annen begrunnelse i dag enn det hadde før, da staten holdt liv i ulønnsomme bedrifter for å sikre arbeidsplassene. I dag er begrunnelsen for et sterkt statlig eierskap behovet for å beskytte lønnsomme bedrifter og naturressurser mot utenlandske oppkjøp. Dette betyr selvsagt at staten som eier skal rette lønnsomhetskrav til virksomheten, samtidig som man tar hensyn til sysselsettingen. Utenlandserfaringer med den globale ubegrensede kapitalisme viser en utvikling der stadig færre eier stadig mer, og der eiere som ensidig ser på sitt personlige utbytte, presser fram en internasjonal konkurransesituasjon som ikke er til det beste for verken enkeltnasjon eller arbeidstakere.

       I fjor åpnet Stortinget for at utenlandske investorer kunne få investere i norsk apotekvirksomhet. Dette resulterte i at tyske interesser allerede har kjøpt opp nærmere 90 % av norsk apotekvirksomhet. Som man ser og erfarer, er konsekvensene av slike ting fatale. Denne lovendringen gjorde man uten å legge inn begrensninger på hvor stor del av denne næringen som kunne kjøpes opp av utenlandske eiere, noe som selv EU har satt begrensninger på.

       Norge har en unik mulighet til å ivareta et næringsliv som fordeler godene og ivaretar avtalefestede rettigheter for folk flest. Det er en mulighet vi ikke skal selge ut i en tid da statskassen flyter over av penger.

       Kystpartiet vil støtte flertallets innstilling, og vi vil støtte de romertallsforslag som ligger i innstillingen.

       Så vil vi til slutt rose Fremskrittspartiet for den viktige rollen de har spilt i denne saken for å stoppe et eventuelt nedsalg av statlige bedrifter. Et slikt standpunkt står det respekt av.

       Eg vil òg visa til, som representanten for Kystpartiet ikkje såg ut til å ta omsyn til, at me lever i ei globalisert verd. Me har tidlegare i debatten fått tal som viser at norske interesser kjøper seg sterkare opp i utanlandske bedrifter enn det som er tilfellet når det gjeld utanlandske investorar i Noreg. Vil det vera ei uønskt utvikling for norske interesser? Eg trur ikkje det. Eg trur ei slik internasjonalisering av norsk næringsliv vil vera svært positivt for Noreg og eit vilkår for framtidig vekst. Derfor vil eg ikkje vera med og setja eit negativt stempel på ei slik utvikling. Eg vil heller sjå positivt på at Noreg er med som ein viktig internasjonal aktør òg på det private feltet for å utvikla vårt eige næringsliv, men òg i full solidaritet med andre land. Om det er u-land eller andre land, så skal Noreg vera ein viktig aktør som ein av verdas rike nasjonar.

Karl-Anton Swensen (Kp) : Når det gjelder dette med tyveri, vil jeg begrunne det med at dette er verdier som er bygd opp av innbyggerne. Når man slipper til utenlandsk kapital som får råderett over disse ressursene - de evigvarende ressursene som vi har innenfor vannkraft - og lokale energiverk blir solgt ut av landet, så vil jeg karakterisere det som et tyveri av verdier som folket har bygd opp. Det er mulig det er sterkt uttrykt, men på sikt tror jeg vi vil se at det vil oppleves som et tyveri for de som er avhengig av disse satsingene rundt omkring i distriktene.

       Når det gjelder dette med at vi lever i en globalisert verden, så tror jeg det er viktig at vi stopper opp litt og ser hvor utviklingen går hen. Vi bruker betydelige beløp utenlands og investerer i utenlandsk industri og aksjer, både via Oljefondet og via andre selskaper. Det hadde vært mye mer fornuftig å bruke disse ressursene innenlands for å øke verdiskapningen i landet.

       Dette er jo en sak om disse fornybare ressursene, fiskeri osv. Dette er evigvarende ressurser som er fornybare, som vi ikke kan reversere med disse handlingene her. Derfor står vi på det standpunktet som vi står på, at vi skal beholde mest mulig av verdiskapningen i landet fremover for våre kommende slekter.

       Størst forskjeller i beskrivelsen har det vært når det gjelder det såkalte strukturfondet, og her har det svirret både beløp og andre påstander om hvordan et slikt strukturfond vil virke og se ut. Og derfor har jeg lyst til å referere det forslaget som flertallet fremmer når det gjelder dette fondet:

       I 2000 gjorde man altså det. Da var det andre enn denne regjeringen som satt. - Det bør ikke engste verken representanten Fossli, Kommunalbanken eller mulige innlånere til Kommunalbanken.

       Men det synes i hvert fall å være stor interesse for og bred enighet om at det var gode grunner til å foreta en gjennomgang av statens eierskapspolitikk. I Sem-erklæringen slo regjeringspartiene fast behovet for en slik gjennomgang. I et internasjonalt marked, der det stilles stadig økende krav til et aktivt og kompetent eierskap for at selskapene skal kunne utvikle sin konkurransestyrke, må vi alltid være villig til å stille kritiske spørsmål ved om de store verdiene staten eier, forvaltes på den beste måten og i riktig omfang.

       Det er med tilfredshet jeg kan konstatere at det er bred enighet om sentrale elementer i så vel grunnlaget for som innholdet i en norsk, statlig eierskapspolitikk. I debatter som den vi har her i kveld, vil det ofte være slik at ulike syn på enkelte forhold overskygger det vi i stor grad er enige om. Det er en del av politikkens vesen.

       Vi er alle enige om at eierskap er av betydning for verdiskapingen. Det er viktig av vi gjennom kobling av kapital og kompetanse kan legge forholdene til rette for næringsutvikling. I Norge, hvor en stor del av formuesoppbyggingen skjer på statens hånd, er det særlig viktig å stille spørsmål ved om og eventuelt hvordan staten kan møte de krav som stilles til et moderne og konkurransedyktig eierskap.

       Det er bred enighet om at dette betyr at vi må ha en mest mulig profesjonell forvaltning av statens eierskap. Det er ikke uventet at det vil være ulike synspunkter på hvordan vi bør innrette oss for å få til dette.

       I meldingen har Regjeringen understreket betydningen av å stimulere til økt eiermedvirkning fra private. De aller fleste partier synes å støtte et slikt syn, selv om det er ulikt syn på hvilke virkemidler som bør tas i bruk. Gjennom det arbeid som allerede er i gang, bl.a om skatt i Skauge-utvalget, om pensjonsforhold i kommisjonen ledet av Sigbjørn Johnsen, gjennom de etablerte såkornordningene, industriselskapet Argentum samt eventuelle nye fondsordninger som vil bli vurdert på grunnlag av Stortingets behandling her i dag, har vi allerede mange elementer på plass for et slikt videre arbeid.

       Jeg ser med tilfredshet at Stortinget i det alt vesentlige slutter seg til Regjeringens syn på hvilke prinsipper som bør legges til grunn for utøvelse av godt eierskap. Dette er meget viktig. Det er ved konsekvent å gjennomføre disse prinsippene i den operative eierskapsutøvelsen at staten som eier kan oppnå tillit blant aktørene i markedet. Tillit til staten som eier er viktig for utviklingen i de selskapene det gjelder, og det er viktig for verdien av statens eierandeler. Oppfølgingen av de prinsipper for godt eierskap som det nå er bred enighet om, vil stå sentralt i den videre profesjonaliseringen av statens forvaltning.

       I stortingsmeldingen omtales om lag 40 selskaper. Jeg har ved mange anledninger sagt - også i meldingen, og jeg gjentar det her - at uansett hvilken politisk leir vi kommer fra og uansett hvilken rolle vi har hatt opp gjennom årene, må vi ha et så åpent sinn at vi med jevne mellomrom stiller de helt grunnleggende og enkle spørsmålene: Hva var begrunnelsen for at staten på et tidspunkt ble eier i nettopp dette selskapet? Holder begrunnelsen fortsatt? Hvis svaret er nei, så må vi stille spørsmål om hva gjør vi med det. Det ligger verken mye politikk eller kritikk mot tidligere vedtak i en slik gjennomgang. Verden rundt oss er i endring, og de løsninger som en gang ble vurdert som de beste, er ikke nødvendigvis det i dag.

       La meg også understreke et meget viktig forhold. Regjeringen har i denne meldingen ikke fremmet noen konkrete forslag til nedsalg i noe selskap. Vi har gjennomført en fordomsfri vurdering av det statlige eierskapet i disse selskapene, og redegjort for Stortinget for hvordan Regjeringen finner det naturlig å konkludere. Det er dette vi har invitert Stortinget til å drøfte.

       Jeg har notert meg at av de førtitalls selskaper som er gjennomgått i eierskapsmeldingen, er det faktisk kun for tre-fire selskaper at et flertall i Stortinget - jeg understreker et flertall i Stortinget - har klart avvikende vurderinger og konklusjoner fra det Regjeringen har. Jeg kan ikke tolke det annerledes enn at Stortingets flertall i det vesentlige også slutter seg til de vurderinger Regjeringen har foretatt av statens eierskap i enkeltselskaper. Og Hedstrøms antydning om disse selskapene tolker jeg som en invitt til å komme tilbake til Stortinget i konkrete sammenhenger. Det ville føre for langt å gå inn på alle de enkelte selskaper i denne debatten, men jeg ønsker likevel å kommentere to selskaper - Telenor og Statkraft.

       I denne sal den 15. juni i fjor behandlet Stortinget arbeiderpartiregjeringens proposisjon om adgang til å redusere statens eierandel i Telenor ASA ned til 34 %. Og i debatten sa da bl.a. Øystein Hedstrøm:

       « Fremskrittspartiet er enig i at staten gis fullmakt til å redusere sin eierandel i Telenor. Vi mener det er fornuftig at selskapet selv bestemmer fremdriften for dette, basert på forretningsmessige vurderinger. Gjennom å gi fullmakt for nedsalg og emisjon ned mot 34 %, vil det gi større fleksibilitet og muligheter til raskere beslutninger om løsninger som er til selskapets beste, og som ivaretar statens og dermed befolkningens verdier. »

       Det er som jeg skulle ha sagt det selv. Og den er vel heller ikke helt riktig den antydningen Hedstrøm hadde i stad, om at skiftet av politikk var på grunn av endring i programmet, for programbehandlingen i Fremskrittspartiet foregikk ikke etter 15. juni i fjor når det gjelder den stortingsperioden vi nå er inne i. Jeg støtter som sagt Hedstrøms vurderinger for ett år og tre dager siden, og kan ikke se at det skulle være noen grunn til at det synet ikke lenger skulle være gyldig.

       Flertallets merknader om å begrense statens adgang til å selge aksjer i Telenor til 51 % innebærer således en 180 graders snuoperasjon, både for Arbeiderpartiet og for Fremskrittspartiet - altså på ett år! Her ser vi langsiktigheten satt i høysetet. Denne type atferd skaper også uheldige signalvirkninger for selskapet. Jeg er likevel tilfreds med at et flertall åpner for å inngå strategiske avtaler der statens eierandel kan reduseres ned mot 34 %, og at saksordførers opprinnelige forslag, som var bredt annonsert, ikke fikk flertall. Jeg antar at Telenor har gjort en god jobb i Arbeiderpartiet.

       For Statkrafts vedkommende peker komiteen på at en eventuell omdannelse til aksjeselskap bør drøftes i sammenheng med flere ulike forhold. Jeg er helt enig i dette, og den videre saksgang er allerede lagt opp med dette for øye. Det vil bli fremmet egne saker om henholdsvis statsforetaksloven og hjemfallsordningen. Dette vil ligge til grunn for et eget saksfremlegg om Statkraft. I et slikt fremlegg vil det bl.a bli fremmet konkrete forslag til hvordan de nåværende industrikontraktene bør håndteres, og hvordan kapitalstrukturen i et aksjeselskap bør være, altså slik som Stortinget nå også ber om.

       Jeg konstaterer at et flertall på Stortinget for enkelte selskapers vedkommende ikke har avvist reduksjon av statens eierandel. Men flertallet har lagt til grunn at dette i så fall bør være i situasjoner hvor selskapet deltar i fusjoner eller lignende, hvor aksjer blir brukt som betaling og statens eierandel blir redusert. Slike saker må etter flertallets vurdering fremlegges for Stortinget som egne saker.

       Jeg må med all respekt etterlyse en bedre begrunnelse for disse konklusjoner enn det som er gitt i innstillingen og så langt i denne debatten. Vi er alle enige om at det er viktig at staten opptrer mest mulig profesjonelt i sitt eierskap, og at det statlige eierskapet bør være til gavn for det enkelte selskap. Men det betyr at nettopp når det dreier seg om fusjoner, strategisk samarbeid, betyr profesjonalitet i eierutøvelsen forutsigbarhet, rask beslutningsprosess og diskresjon om strategiske og forretningsmessige forhold. Med en fullmakt gitt fra Stortinget på forhånd, kan departementet møte disse kravene. Når saken må forelegges for Stortinget, blir det langt mer utfordrende, og det er en reell fare for at ellers fornuftige industrielle løsninger ikke kommer opp til beslutning. Det kan ikke være dette vi ønsker. Jeg viser i den forbindelse til Arbeiderpartiets merknader i komiteens innstilling om den fullmakten på 34 % som den daværende arbeiderpartiregjering foreslo vedrørende Telenor.

       I komiteens innstilling og også i debatten i dag er det fremmet mange synspunkter på behovet for å bygge opp nye fondsordninger av ulike slag, dels som anvendelse av inntekter som måtte komme fra statlig nedsalg, og dels som virkemiddel for å øke eierbasen i Norge. Nå bør vi for det første ha en edruelig holdning til hvilke inntekter det kan være snakk om, og tidspunktet for eventuell realisering. De store summer enkelte snakker om, forutsetter at all reduksjon i statens eierandeler skjer ved salg. Det vil ikke skje.

       Ein må då kunna slå fast at Regjeringa lid eit totalt nederlag i denne saka. Det blir ikkje eit storstilt sal av statlege aksjar, slik Regjeringa føreslo. Det blir ikkje fleirtal for å omdanna Statkraft til AS. Det er ikkje fleirtal for Regjeringa sin måte å organisera staten sin eigarskap på. Tvert imot blir Regjeringa pålagd å utgreia organiseringa og forvaltinga av statleg eigarskap og koma tilbake igjen til Stortinget med dette. Regjeringa blir pålagd å fremja forslag om å etablera nye landsdekkjande såkornfond. Og Regjeringa har late seg pressa til å « casha » ut 1 milliard kr for å unngå utgreiing av eit strukturfond.

       Eg reknar med at Regjeringa tek desse avgjerdene til etterretning, og at ho fører ein politikk deretter og kjem tilbake igjen til Stortinget med dei forslaga ein ber om.

       Alle veit at det er Høgre sitt primære ønske å selja Statkraft. Eg reknar med at dei jobbar vidare for det synet. Då er det viktig at ein får teke vare på dei verdiane på best mogleg måte. Slik som eg ser det, vil Regjeringa hindra Statkraft i å utvikla seg. Dei skal ikkje få meir pengar av staten, dei skal heller ikkje få meir pengar frå det private, og ein tar ut eit utbytte på 80-90 %. Det betyr at selskapet blir redusert. Med tanke på at Høgre ein gong i framtida vil selja dette selskapet, er ikkje det då ei usedvanleg dårleg forvalting av staten sine pengar?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Jeg skal ikke prøve meg på den olympiske øvelse som går på å beskrive nederlag og seire i Stortinget - til det har jeg hørt altfor mye dumt sagt av forgjengere. Men det som er helt riktig, er at stortingskomiteen denne gang har valgt å fremme veldig mange forslag i forbindelse med behandlingen av en melding som går veldig konkret på det som har med fullmakt å gjøre. Det jeg hadde tenkt å legge opp til, var for så vidt det den regjeringen som Akselsen selv var en del av, la frem i St.prp.nr.1 i fjor, nemlig at vi i forbindelse med de årlige budsjettene skulle ta de konkrete fullmaktene og si ja eller nei til dem. Den tanken har jeg for så vidt fremdeles.

       Når det gjelder det med å betale 1 milliard kr for å unngå å få utredet dette fondet, er det sånn at dette fondet må antas ikke å ha kommet på beina hvis ikke det var for Norsk Investorforums engasjement og relativt konkrete tanke om dette, og de har vel kanskje utredet det tilstrekkelig i forhold til forslagsstilleren. Det var et punkt i tillegg. Det var en instruksjon til Regjeringen om milliardpåfyll på Argentum. Og der kan man virkelig si at man tar beslutningene i løse lufta. De første investeringene vil antakeligvis bli foretatt til høsten. Det er ikke mulig å greie å investere de pengene de allerede har fått, innen en lang tids horisont. Jeg har hatt møte med selskapet, og det er relativt entydig.

       Når det gjelder Statkraft, er vårt forslag og vår antydning å komme til Stortinget med en sak om å gjøre Statkraft om til et AS i den hensikt at Statkraft skal ha akkurat de samme fordeler og ulemper som alle andre aktører i den bransjen. Jeg er fullstendig klar over at det er spesielle kontrakter Statkraft har som det må korrigeres i forhold til.

       Når det gjelder utbyttepolitikken i heleide statlige selskaper, ser jeg fullt ut at den utbyttepolitikken som har vært ført, ikke har vært ideell i forhold til å bygge opp egenkapital verken nå eller tidligere.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Det mest oppsiktsvekkende, synes jeg, som har skjedd ved behandlingen av denne saken, er at Regjeringen og SV med lynets hastighet inngår en bindende avtale, og dette må være løftet opp på statsministernivå, for det dreier seg om 1milliard kr som man lover bort til et selektivt fond til næringssvake områder. Det kan ikke være i tråd med Høyre som det dominerende parti i Regjeringens ideologi å bedrive den type selektiv næringsvirksomhet. Det er det ene.

       Jeg vil også minne om Fremskrittspartiets og Regjeringens forhandlinger om budsjettet i fjor som strandet på 675 mill. kr. Jeg tror det var det tallet, det var i hvert fall under 1 milliard kr. Her skjer det altså med lynets hastighet og etter innfallsmetoden. Man bestemmer seg for 1 milliard kr uten at man vet innretningen, uten at man vet sammenhengen.

       Vår næringsminister har lenge snakket om en virkemiddelmelding, at man skal se virkemidlene i en helhet for nasjonen Norge. Så med lynets hastighet lover man bort 1 milliard kr til en helt spesifikk bit av virkemiddelapparatet. Mitt spørsmål til statsråden blir: Synes han dette er en gjennomtenkt og gjennomarbeidet måte å legge fram virkemidler på og få de beste nytte-kost-løsningene på på dette området for nasjonen Norge?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Når man skal karakterisere noe som gjennomtenkt og ikke-gjennomtenkt, må en ha en referanseramme og se på hva en skal sammenligne med. Når en sammenligner med enkelte av de tingene Hedstrøm har ført i pennen i innstillingen til meldingen, synes jeg ikke dette virker direkte dårlig gjennomtenkt.

       Det å bli karakterisert som « lynets hastighet », var for så vidt smigrende, men vi begynte denne gjennomgangen av alle virkemidlene i november. Vi har hatt utallige møter om dette med næringslivet, og vi har fått inn 60 innspill fra ulike næringsorganisasjoner, slik at jeg har en rimelig god oversikt over hva som er situasjonen der ute, og hva som er ønsket.

       Når det gjelder denne avtalen som regjeringspartiene har inngått med SV om 1 milliard kr til et fond som særlig skal se på tiltak i næringssvake områder i distriktene, karakteriserer jeg ikke det som selektive næringstiltak, som Hedstrøm sa. Dette er kapital, et fond, og det er vel snakk om egenkapital i bedrifter som må anses som lønnsomme.

       Jeg tror definitivt at det i distriktene i Norge vil være behov for egenkapital også til lønnsomme prosjekter. Gjennom den prosessen vi har hatt hva gjelder virkemiddelgjennomgang, er det helt åpenbart at vi har behov for noen generelle virkemidler knyttet til egenkapital som er landsdekkende, definitivt. Men det er også slik at det er interessante prosjekter ute i distriktene hvor man med relativt små midler i egenkapital kan være med og stable ting på beina. Så jeg vurderer den avtalen som er inngått, som å være meget nyttig til å realisere lønnsomme prosjekter i distriktene. Det har i forhandlingene vært understreket, så vidt jeg har skjønt, ikke minst fra representanten Ryan fra SV, at man snakker om lønnsomme prosjekter i Distrikts-Norge.

Inge Ryan (SV) : Et av hovedargumentene til Regjeringa for at man vil selge seg ned i statlige bedrifter, er at man ser på staten som en for dårlig eier.

       Nå er situasjonen den at etter denne stortingsbehandlinga vil staten fortsatt være en betydelig eier. Også med Regjeringas forslag ville staten ha vært en noe mindre betydelig eier, men fortsatt en eier.

       Mitt spørsmål til statsråd Gabrielsen blir følgende: Hvem er det som har ansvaret, og hvem er det som tar ansvaret for at staten blir en glimrende eier? Føler statsråd Gabrielsen det ansvaret sjøl, at han har en oppgave i å sørge for at staten blir en glimrende eier, slik at man faktisk kan være i samme klasse som de beste private eierne?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Nå har jeg vel ikke noe tro på at jeg, uansett hva jeg gjorde og ikke gjorde, skulle få betegnelsen at jeg hadde utført glimrende eierskap. Til det kjenner jeg Stortinget for godt. « Passere » vil vel kanskje kunne gå hvis det var særdeles godt det som var gjort.

       Det står ingen steder i meldingen at Regjeringen antyder at staten er en for dårlig eier. Det er ikke det det handler om. De antydningene vi har om nedre grense, innebærer at staten fremdeles vil være den definitivt mest dominerende eier på Oslo Børs også i framtiden, selv om man skulle gå ned til de postene vi snakker om.

       Et eksempel på hva jeg mener med godt eierskap i bedrifter som er til vurdering: I Raufoss ASA, som heldigvis et flertall bestående av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene vil se på, eier staten 50 %. Der var jeg for en uke siden. Jeg hadde møte med de ansatte. Jeg hadde møte med styret, og jeg hadde møte med ledelsen. Det er helt åpenbart at når det gjelder en bedrift i et marked som f.eks produserer bildeler for bilindustrien, er det ikke sikkert at morgendagens struktur hva gjelder de selskapene som har innpass i de få bilselskapene som blir tilbake, er et eller annet enslig, lite selskap på Raufoss.

       Spørsmålet er om vi gjør en god jobb ved å tviholde på den eierandelen, eller gjør vi en god jobb ved å si til selskapet: prøv å få tak i en eier, en global aktør på bildeler som vil kunne tilføre denne bedriften kompetanse, markedsadgang, nettverk og alt i denne forbindelse. Staten som eier har etter mitt skjønn ingen ting å tilføre den bedriften utover det faktum at vi har en eierandel som er verdt, hva vet jeg, et antall titalls millioner kroner. I et slikt tilfelle mener jeg at vi utøver godt eierskap når vi gir selskapet i oppdrag å se på muligheten til å få noen til alternativt å overta den eierposisjonen. I motsatt fall tror jeg vi gjør en generaltabbe. Godt eierskap er ikke å blande seg inn i detaljer, men i de store linjer.

Marit Arnstad (Sp) : Det statsråden står overfor i dag, er et stort nederlag i forhold til den første store stortingsmeldingen han har fremmet overfor Stortinget. I den sammenheng er det sikkert klokt at han ser ut til å ha dempet den litt mer ideologiserte retorikken til fordel for en litt mer realistisk retorikk. Det tror jeg er klokt i forhold til de konklusjonene som ligger i innstillingen.

       Jeg ble litt overrasket over at han beskylder andre partier for ikke å tenke langsiktig. Regjeringen kan ikke først invitere Stortinget til å ha en mening om de ulike statlige selskapene og så mene at det ikke er langsiktig hvis de konkluderer annerledes enn Regjeringen, som f.eks når det gjaldt Telenor, som ble trukket fram her i dag.

       Jeg skjønner at statsråden har tenkt å komme tilbake til Stortinget med en sak om Statkraft. Jeg vil også spørre: På hvilken måte og når har statsråden tenkt å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om ulike modeller for organisering av statens eierskap? Et flertall sier i dag nei til å samle det i ett departement.

       Jeg vil også spørre statsråden om når han kommer tilbake til Stortinget med en plan for å styrke det private eierskapet, som jo vil være en forutsetning for at en del partier som sikkert vil være mer positive enn det Senterpartiet er når det gjelder nedsalg, i det hele tatt skal se på nedsalg.

       Når det gjelder Statkraft, vil jeg spørre: Er det slik, hvis jeg har oppfattet statsråden rett, at man er villig til å betale mellom 1 og 2 milliarder kr i kompensasjon for industrikraftkontraktene bare for å få gjort om bokstavene SF til AS i Statkraft? Det er det som industrikraftkontraktene faktisk koster. Hva skal man i tillegg gjøre med de 1 TWh, altså to Alta-kraftverk, som hjemfaller fra i dag og fram til 2010? Hvem skal de hjemfalle til hvis Statkraft blir AS? De kan iallfall ikke hjemfalle til Statkraft.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : I spørsmålet om når man vil kunne komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan eierskapet skal håndteres, har jo, så vidt jeg kan se, flertallet i komiteen kanskje ikke akkurat valgt en måte å angripe det på hvor man kan bli beskyldt for å komme med noe som lyn fra klar himmel.

       Det skal, så vidt jeg husker, ifølge forslag nr. 11 som ligger på pulten, nedsettes et utvalg som skal utrede dette. Jeg antar at Arnstad har lang erfaring og vet hvor lang tid slike utvalg vanligvis bruker. Et såkalt hurtigarbeidende utvalg bruker vel vanligvis ikke mer enn halvannet til to år, men vi har jo utvalg som har holdt på lenger enn det. Jeg vil håpe de vil kunne greie dette på et par år. Så får jo Regjeringen i etterkant gjøre det som står i V, nemlig å komme tilbake med det til Stortinget på en egnet måte. Men jeg tror ikke man skal begynne å se i hyllene i morgen etter den utredningen.

       Når det gjelder Statkraft og alle de detaljene som inngår i å omgjøre det til eventuelt et AS, vet Arnstad like godt som meg at jeg ikke på noen måte kan svare på hva som ligger i det. Det ligger i sakens natur.

       På bakgrunn av det som representanten Arnstad var inne på, og som for så vidt Akselsen også spurte om, om statsråden har tenkt å etterleve de vedtak som kommer fra Stortinget, vil jeg svare at om det er til glede eller sorg, vet jeg ikke, men det kommer jeg til å gjøre.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Representanten Arnstad tok opp det helt vesentlige, og jeg skal lese det. Det står på side 34 i innstillingen at flertallet, de fire partier,

« mener at det på nåværende tidspunkt ikke bør gis noen fullmakt til nedsalg av statlige eierandeler. Flertallet mener at før eventuelle nedsalg blir vurdert, må Regjeringen ha en plan for å styrke det private eierskapet, dels gjennom rammevilkår »,

       og dels gjennom disse forskjellige fondskonstruksjonene som nevnes.

       Fremskrittspartiet er vel det partiet som ligger nærmest Regjeringen, og som kan være en garantist for et visst nedsalg eller utsalg. Da snakker jeg om ikke-strategiske selskaper, for i de strategiske selskapene setter vi en nedre grense på 34 %. Det er absolutt et minimum.

       Men det er to pilarer. Vi må bedre rammebetingelsene for det private næringslivet. Det går på formuesskatten, så her har jo Regjeringen muligheter i inneværende stortingsperiode å komme med forslag, slik at vi får like vilkår for utlendinger og nordmenn som ønsker å investere i norsk næringsliv, slik at ikke avkastningen for nordmenn blir dårligere.

       Så har vi den andre pilaren som går på forskjellige fondskonstruksjoner. Statsråden nevnte et utvalg som er på gang, og fondering av tilleggspensjonene, men han nevnte også Argentum, og det finnes flere muligheter.

       Det næringslivstopper sier, er at fondskonstruksjoner med profesjonelle styrer og vedtekter uavhengig av statsmakten kan behandles likt med private, institusjonelle investorer. Man ser ikke på dette som staten. Hvis Regjeringen kan komme oss i møte på disse punktene og legge fram en plan som ivaretar disse to pilarene, slik at også norske interesser kan være med og konkurrere om norske virksomheter, slik at avkastningen til skattebetalerne blir bedre og vi får et bedre og større norsk eierskap, er det i tråd med det Fremskrittspartiet ønsker.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Det er positivt det Hedstrøm sier, både når det gjelder invitten til å diskutere et eventuelt nedsalg og også enkeltselskaper, og at man skal komme tilbake til det. Det står i innstillingen at man « mener at det på det nåværende tidspunkt ikke bør gis noen fullmakt til nedsalg av statlige eierandeler ». På neste side foreslår man nettopp en slik fullmakt. Så jeg er litt i tvil om hva det helt eksakt betyr, men det blir vel kanskje anledning til å få greie på i et treminutters innlegg hva det eksakt betyr at det ikke bør gis fullmakt. Regjeringen har ikke bedt om noen fullmakter i denne meldingen. På bakgrunn av det som står i innstillingen, vil vi selvfølgelig vurdere om vi skal fremme en slik sak i forbindelse med statsbudsjettet.

       Når det gjelder den veldige engstelsen, som jeg vil kalle det, for at det i norske selskap skal være en viss prosentandel utenlandsk eierskap, må jeg si at jeg føler at den frykten er ubegrunnet. Jeg har vært statsråd i seks-syv-åtte måneder, og hver gang jeg har besøkt et annet land, uansett hvor det måtte være, har det hele tiden vært interesse for å tiltrekke seg utenlandsk kapital og utenlandsk kompetanse, og for at norske bedrifter skal investere i andre land. Da er det altså slik at det p.t. er like store norske investeringer i utlandet som det er utenlandske investeringer i Norge. Jeg tror det er helt avgjørende for norsk næringslivs fremtid at vi opprettholder åpenheten og opprettholder balansen, slik at man ikke blir ensidig i noen retning. Etter mitt skjønn er det ingen som forestiller seg at man fra Regjeringens side skulle ønske at utenlandsk eierskap overtok fullstendig, selv om det ikke er helt riktig at norske næringslivsledere er enig med Hedstrøm når det gjelder dette punktet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Carsten Dybevig (H) : Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet arbeider for å opprette et strukturfond på mellom 50 og 100 milliarder kr. De sier her i salen i dag at de ønsker å utrede den saken. Det er vel ikke slik at man ønsker å utrede bare for å utrede. Man ønsker vel å utrede fordi man ønsker å gjøre noe med saken, bruke de 50-100 milliarder kr til å skyte inn i norsk næringsliv. Det er formålet til både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Så uansett hva man sier, er det formålet.

       Det er ikke uventet at den norske aktive forvaltningen som lever av å investere penger, ønsker å kunne bruke statens penger til investeringer i næringslivet og mener selvfølgelig at det er en god løsning for landet. Men allikevel synes jeg forslaget ikke er så veldig godt. Staten har som oppgave å sørge for rammebetingelser som gir høyest mulig vekst for hele landet og selvfølgelig også en tøff konkurranse mellom bedriftene. De målene kan ikke lett kombineres, og de kommer ofte i konflikt med statens eierrolle. Derfor bør ikke staten eie bedriftene som kan drives lønnsomt av private. I Norge er en altfor mektig stat faktisk stadig et mye større problem enn at utlendinger eier bedrifter i Norge.

       Så er det slik at Fremskrittspartiet de siste dagene har vært med på å bevilge kolossale summer, i hvert fall i forslag. I går var det barnehageforliket, hvor det var en diskontert verdi på den beslutningen på 75-150 milliarder kr, avhengig av hvilken diskonteringsfaktor man bruker. Senere kommer altså strukturfondet og Folketrygdfondet, som man snakker om å fondere med flere hundre milliarder kroner. Når man snakker om strukturfondet, er det norsk næringsliv som etterspør disse pengene. Man kan jo stille seg spørsmålet om næringslivet selv har mangel på tillit til norsk næringsliv, fordi man ønsker staten som en mektig investor i det norske næringslivet. Er det også mangel på tillit til norske næringslivsledere og norsk lederskap som gjør at staten må være en garantist for fremtidige investeringer? Mener vi at staten har vært en suksessfull investor så langt i de prosjektene den har vært med i? Der staten ofte er med, blir kravet til avkastning lavere, og ofte når resultatene blir negative, blir kravet til subsidiering stadig større. Det vi trenger i Norge, er gründerkapital. Det skal vokse ut av initiativ, kreativitet og arbeid i de tusen små og mellomstore bedriftene, ikke gjennom massivt statlig bruk av penger til norsk næringsliv. Det gavner ikke næringslivet på lang sikt, og det gavner ikke Norge og nasjonen på sikt. Det er rammebetingelsene, lavere skatter og avgifter osv. som hjelper norsk næringsliv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

       (Votering, se side 3302)

       Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.