Åse Wisløff Nilssen (KrF) (ordfører for saken):

       Som saksordfører for stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet vil jeg først si litt om arbeidet med innstillingen.

       Denne stortingsmeldingen er behandlet parallelt i justiskomiteen og i forsvarskomiteen. I tillegg til saksordføreren har det vært et fellesutvalg - tre av oss fra forsvarskomiteen og tre fra justiskomiteen - som har hatt ansvaret for arbeidet. Både høringer og avgivelse av innstillingen har foregått i møter med begge komiteene til stede. Det er en ny måte å jobbe med saker på at det er to komiteer som skal ha en sak til behandling før avgivelse. Det har vært en utfordring, men etter min vurdering helt avgjørende for å få til en god innstilling.

       Den observante leser vil vel se at merknadene er sydd sammen. Men som saksordfører var det viktig for meg å få til en bred politisk enighet. Det har vi greid, og innstillingen gir Regjeringen et godt utgangspunkt for den videre prosessen i det meget omfattende og viktige arbeidet som begrepet « samfunnssikkerhet » rommer.

       Vi har en visjon om et trygt og robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Det betinger at tilgjengelige ressurser kan settes inn på en fleksibel måte. Komiteene ser at arbeidsoppgavene er så omfattende, og det er så mange involvert, at vi i flere merknader har presisert viktigheten av klare kommandolinjer og definert ansvar.

       I dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er det nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en mer spesifikk og strukturert ramme enn det meldingen la opp til. Dette er nødvendig dersom framtidige trusler i kjente og ukjente former skal kunne forebygges på en strukturert og effektiv måte.

       Ved at de to komiteene, justiskomiteen og forsvarskomiteen, har jobbet så tett, har vi avdekket og satt søkelyset på forskjeller i tenkning og vurderinger, bl.a om totalforsvaret. Ettersom begrepet « totalforsvar » viste seg å ha så forskjellig innhold, har komiteene foreslått at Forsvaret og sivilt beredskap gjennomdrøfter temaet, og at det så legges fram for Stortinget i egnet form. Vi snakker om et totalkonsept for samfunnssikkerhet og sårbarhet som en ramme for arbeidet. Det sentrale må være å løse felles oppgaver, avdekke muligheter for samhandling ved felles eller like utfordringer, synliggjøre viktige berøringspunkter for det sivile og militære med fokus på kompetanse, kvalitet og god ressursutnyttelse. Det er også viktig å ha felles bruk og oppfatning av sentrale sikkerhetsbegreper. Det handler om å ha felles språk - noe som er avgjørende for det omfattende arbeidet denne stortingsmeldingen tar opp, og som i sum skal fungere som en helhet.

       I dagens moderne, sårbare samfunn vil Forsvarets støtte til det sivile samfunn og den sivile beredskap være en viktig del av totalforsvaret. Ved større katastrofer eller ved terrorangrep vil Forsvaret måtte være en operativ ressurs for politi, helsevesen, transport, redningsmannskaper m.fl. For å sitere direktør Bøsterud i Direktoratet for sivilt beredskap:

       « Totalforsvar - hele landets ressurser både sivile og militære, skal kunne utnyttes i en krisesituasjon for å verne om nasjonale verdier, territorium, samfunn og befolkning. Totalforsvaret består av den samlede planlegging av tiltak innenfor det militære forsvaret og den sivile beredskap. »

       Dette tar opp i seg den helhetstenkningen i forhold til ressurser og et samfunnssikkerhetsarbeid som det bør bygges videre på. Flertallet i komiteene mener for øvrig at det bør opprettes et kompetansesenter for totalforsvaret og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte.

       Det betydelige omfanget av utfordringer vi står overfor, er på en kortfattet måte beskrevet i NOU 2000:24 Et sårbart samfunn, og jeg siterer:

       « Et åpnere verdenssamfunn, mer komplekse teknologiske systemer, avhengigheten av elektroniske informasjons- og kommunikasjonssystemer, tett sammenkoblede produksjons- og leveransesystemer for mat, samferdselssystemer med økt trafikktetthet og høyere hastigheter og et næringsliv i stadig raskere omstilling - alt dette skaper stadig nye og raskere skiftende sårbarhetsforhold. Den åpnere verdensøkonomien og endringer i det politiske landskapet har dessuten ført til at også trusselbildet når det gjelder kriminelle handlinger er vesentlig endret. »

       Dette setter på en kortfattet måte litt perspektiv på hvor omfattende arbeidet med samfunnssikkerhet er, og at det angår alle komiteer her i Stortinget.

       Komiteene har satt den enkelte borgers individuelle sikkerhet i sentrum. Demokratiet som styringsform, og grunnleggende verdier og normer, skal forsvares. Det forebyggende arbeid er viktig, og den grunnleggende kunnskapen om hva som skaper sårbarhet, bør prioriteres. Nasjonen skal ved en samordnet nasjonal og internasjonal bruk av ressursene forsvares mot enhver nåværende og framtidig tilsiktet trussel mot den enkelte borgers sikkerhet.

       St.meld.nr.17 bygger på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet. Ansvarsprinsippet betyr at den som har ansvaret i en normalsituasjon, også har ansvaret ved ekstraordinære hendelser. Dette prinsippet gjelder alle offentlige og private virksomheter. Den enkelte borger har også et ansvar for egen trygghet. Det vil verken være hensiktsmessig eller ønskelig å gi pålegg eller retningslinjer for hvilke tiltak den enkelte bør iverksette for å ivareta egen sikkerhet. Arbeidet må mer gå på informasjonsmessig materiell om hvilke forholdsregler som kan være fornuftige å iverksette for å ivareta egen trygghet i tilfelle kriser.

       Men for svært mange av oss handler det også om å ha en bevisst holdning til og kunnskap om sårbarhet for å sikre en beredskap mot et bredt spekter av farer. Komiteene vil understreke at skal samfunnet ha en tilfredsstillende beredskap i krise og krig, må det stilles krav til beredskapsforberedelsene på alle forvaltningsnivå. Like viktig er det å ha et ledelsesapparat som kan håndtere kriser. Øvelser er viktig både for bevisstgjøring, erfaring og for å høyne graden av aktsomhet. Målgruppen for øvelser er alle som har ansvar og oppgaver innen sikkerhet, beredskap og krisehåndtering.

       Det er nødvendig å gi den videre prosessen i samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme for å ivareta prinsippene om ansvar, nærhet og likhet, og komiteenes flertall ber Regjeringen legge fram forslag om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater som må være operative i beredskapsarbeidet. Formuleringene tilkjennegir at det er Regjeringens oppgave å legge fram forslaget, men vi har merket oss både Sem-erklæringens formuleringer og at det i stortingsmeldingen står om Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle. På bakgrunn av ansvarsprinsippet og nærhetsprinsippet i beredskapstenkningen vil det mest berørte departement ha ansvaret for å håndtere krisen i utgangspunktet. Statsministerens kontor vil alltid være sentralt i forbindelse med håndteringen av alvorlige kriser. Det er rutiner for varsling av Statsministerens kontor, og de vil raskt ta stilling til om det skal etableres en spesiell organisering av arbeidet ut fra situasjonens art. Statsministerens kontor må også ta stilling til når og hvordan Regjeringen skal bringes inn.

       Komiteens flertall går inn for å etablere et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet. Det må utvikles til en bred og slagkraftig beredskapsorganisasjon. Det samlede ansvaret for brann sammen med ansvaret for store ulykker bør overføres til det nye direktoratet. Det er viktig at det etableres så raskt som mulig. I den varslede tilsynsmeldingen vil Regjeringen komme tilbake til lokalisering og eventuelt overføring av andre ansvarsområder.

       Til slutt vil jeg presisere at vi er i begynnelsen av en prosess. Vi har startet med Bondevik I, som satte ned Sårbarhetsutvalget. Nå har vi Bondevik II, som har lagt fram denne meldingen. Men dette arbeidet stopper ikke her. Det er en prosess som fortsetter i alle departementer, og det er et kontinuerlig arbeid som en bør komme tilbake til Stortinget med i form av proposisjoner og på annen egnet måte. I tillegg bør vi ha samme rullering av langtidsplaner for Forsvaret og planer for sivilt beredskap, for det er viktig å se det i sammenheng for å få til den helhetstenkningen som egentlig ligger til grunn i meldingen.

       Arbeiderpartiet har ment - og mener - at St.meld.nr.17 ikke innfridde de forventninger og de krav som Stortinget hadde til Regjeringens oppfølging av Willoch-utvalgets rapport « Et sårbart samfunn ». Vi mener meldingen er for beskrivende og bare tar utgangspunkt i eksisterende organisasjon og struktur, uten å ta de nødvendige grep for å sikre samfunnsforebygging og beredskap - med en del hederlige unntak - der et trusselbilde mot den enkelte borgers individuelle sikkerhet, basert på tilsiktede og utilsiktede hendelser, settes i sentrum.

       Arbeiderpartiet har likevel valgt å gå inn i et bredt flertall når det gjelder sivilt beredskap, på samme måten som vi har et bredt flertall i forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikken. Særlig det forsvarspolitiske forliket synes vi er viktig. Vi tror det betyr trygghet for folk flest at man har en så stor bredde som mulig i politikken om disse spørsmålene, som kan fungere uavhengig av hva slags regjeringskonstellasjon vi har. Det betyr også at det i denne innstillingen på en rekke områder og punkter er formuleringer om at Regjeringen må komme tilbake til konkretisering. Jeg vil be saksordføreren bekrefte at regjeringsfraksjonen vil jobbe aktivt for at det skjer.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : For å ta det siste først: Jeg kan bekrefte at regjeringsfraksjonen vil påse at Regjeringen kommer tilbake med det vi har lagt opp til i merknadene. Som saksordfører for samfunnssikkerhet også i statsbudsjettet er dette et område jeg kommer til å jobbe mye med i fortsettelsen. Det er et av de områdene jeg har fattet spesiell interesse for, og som jeg synes er viktig. Jeg regner derfor med at vi i fellesskap kommer til å jobbe mye med samfunnssikkerhet i framtiden.

       Representanten Nybakk nevnte at meldingen var for beskrivende og lite konkret. Men samtidig viser den da sannelig hvor omfattende både det med sårbarheten og det med samfunnssikkerhetsarbeidet egentlig er.

       Vi har hatt våre diskusjoner og ser vel kanskje at det kunne ha vært satt opp eller gjort på en annen måte. Men dette var altså den første meldingen, og jeg synes også utgangspunktet var godt for å få det litt under huden hvor mye som egentlig ligger i dette arbeidet, som vi da har greid å presisere - dette med kommandolinjer, ansvar, å prøve å få til rammer, visjoner og målsettinger. Og, som jeg også nevnte i stad: Dette er en prosess som vi egentlig bare er i starten på.

       Jeg er glad for at Arbeiderpartiet valgte å gå inn i et bredt flertall også når det gjelder samfunnssikkerhetsarbeidet. Det er veldig viktig for den roen og den slagkraften som et slikt arbeid må få. Jeg er - i likhet med representanten Nybakk - også fornøyd med det forsvarsforliket som vi fikk til for å få en god politisk bredde i forsvarsarbeidet.

Per Roar Bredvold (FrP) : Fremskrittspartiet har problemer med å forstå flertallets mening, hvor bl.a. Kristelig Folkeparti er med, når det gjelder antall kretser Sivilforsvaret organiseres i. Kristelig Folkeparti ønsker at dette organiseres fylkesvis i 18 kretser, men ser problemet i Nord-Norge med bl.a store avstander. De anser at det mest riktige er å dele Finnmark i to kretser, og at Midtre Hålogaland politidistrikt blir en egen krets for deler av Nordland og Troms.

       Fremskrittspartiet derimot ønsker 27 sivilforsvarskretser, slik at det sammenfaller med antall politidistrikt. Da vil man etter Fremskrittspartiets syn kunne få et mye bedre samarbeid, en bedre utnyttelse av ressursene og bedre kunne ta vare på lokalkunnskap, noe som er av ytterste viktighet i en krisesituasjon.

       Antall politidistrikt ble for en stund siden omgjort, og dette burde man, slik man gjør i Fremskrittspartiet, ta hensyn til nettopp for å utnytte ressursene på en på alle måter mest forsvarlig og fornuftig måte også når det gjelder sivilforsvarskretser. Hvorfor deler ikke representanten dette synet?

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Når vi har gått inn for 20 kretser og tatt utgangspunkt i fylkene, er det fordi det er der fylkesmennene sitter. Det har også med samarbeid og styrking av fylkesmannens stilling å gjøre, og da ville det bli galt å følge politidistriktene, slik Fremskrittspartiet har foreslått.

       Det falt naturlig å dele Finnmark, fordi Finnmark er stort. Vi fant det også som en brukbar løsning å dele Troms og Nordland i Hålogaland distrikt, sett i forhold til Heimevernet. Så vi mener at Sivilforsvaret slik det nå vil framstå, blir slagkraftig og bra. Det nye direktoratet har også nær tilknytning til Sivilforsvaret og den oppgaven det skal gjøre. Derfor har vi gått inn for denne modellen.

Kjetil Bjørklund (SV) : Stortinget behandler i dag omsider meldingen om hvordan vi kan styrke samfunnssikkerheten i Norge. Jeg tror vi må konstatere at noen av SVs forventninger til behandlingen av denne saken ikke er innfridd. SV hadde håpet at siden denne saken ble behandlet både av forsvarskomiteen og justiskomiteen, og med en saksordfører fra forsvarskomiteen, skulle det innebære at vi fikk utviklet en mer helhetlig tilnærming til sikkerhetsutfordringene i Norge.

       Dessverre må vi konstatere at komiteene i liten grad har utnyttet denne muligheten til å se med nye øyne på fordelingen av oppgaver og ressurser mellom sivil og militær sektor. SV mener at man f.eks burde ha slått fast at nasjonal sikkerhetsmyndighet burde forankres i sivil sektor. Dessverre må vi også konstatere at vi står overfor en ny budsjettbehandling hvor det skal kastes milliarder etter et forsvar som ikke har vist seg å være i stand til å styre sine ressurser.

       SV siterer i sine merknader Sårbarhetsutvalget, som mente at det var en ubalanse i forholdet mellom bevilgninger til Forsvaret og bevilgninger til sivil sikkerhet. Jeg vil gjerne høre om ikke saksordføreren deler vår bekymring for denne ubalansen. Jeg vil også spørre om saksordføreren virkelig mener at det er fornuftig ressursbruk av Regjeringen å bruke tid på å utrede et kompetansesenter for totalforsvaret når vi nå får det nye direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet.

       Jeg vil gjerne høre saksordførerens begrunnelse for å bruke ressurser på dette.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : SV nevnte at vi omsider behandler meldingen. Ja, den har ligget i komiteene fra april-mai. Håpet om en helhetlig tilnærming var nok begge komiteers ansvar, iallfall ikke saksordførerens alene. Vi hadde et fellesutvalg, som jeg nevnte i stad, der SV også var representert. Der var det mulig å komme med tidlige innspill for å få en enda tettere debatt når det gjaldt enkelte problemområder som de forskjellige partier mente var viktige.

       Når det gjelder nasjonal sikkerhetsmyndighet, går vi inn for å opprette et eget direktorat med ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven, underlagt Forsvarsdepartementet. Det skal rapportere militære saker til Forsvarsdepartementet og sivile saker til Justisdepartementet.

       La meg først få si at det faktisk har vært veldig spennende for en gang skyld å jobbe i et fellesutvalg mellom to komiteer. Jeg vil takke deltakerne for konstruktivt samarbeid - og mange diskusjoner, det hadde vi vel forventet, også fordi det, som saksordføreren sa, var to veldig ulike kulturer som møttes. Jeg vil også takke saksordføreren for vel utført arbeid. Vi har gått veldig grundig til verks, hatt scenariospill ved Forsvarets forskningsinstitutt, besøkt Sverige, Danmark, NATO og EU og bedt departementet om nærmere utredninger av spesifikke temaer. Det var også bakgrunnen for at avgivelsen ble utsatt fra juni til oktober. Vi brukte denne tiden til å sette oss grundig inn i ulike problemstillinger.

       En effektiv beredskap mot de nye sikkerhetsutfordringene i et åpent, demokratisk og teknologisk samfunn kan ikke løses av militær styrke alene. Et totalkonsept for beredskap og sikkerhet er nødvendig, og vi må i større grad utvikle et sivilt/militært samarbeid der tradisjonelle kulturelle forskjeller ikke må være til hinder for konstruktive løsninger.

       Dette er ikke nødvendigvis lett. Her er det mye revirtenkning og mangel på innsikt i og forståelse for den nødvendige helhetstenkningen. Da komiteene stilte en del spørsmål for å kvalitetssikre og konkretisere en del av det som står i stortingsmeldingen, bad vi bl.a om en helhetlig analyse av et totalkonsept nettopp for samfunnssikkerhet, sårbarhet og antiterrorberedskap. Svaret var bl.a.:

       Per Ove Width (FrP) : Representanten Nybakk startet med å forklare hvorfor meldingen ble utsatt. Den forklaringen hun gav, tror jeg ikke er helt korrekt. Det var slik at i komiteen var det stor diskusjon ikke om hvorvidt meldingen var god, for det var vi vel ganske enige om at den ikke var, men om måten å behandle den på i ettertid. Fremskrittspartiet fremmet i hvert fall forslag om å sende den tilbake til departementet, fordi vi ikke syntes den holdt mål. Det var kanskje ikke så langt unna at den ble sendt tilbake, men noen grep vel den muligheten at de kunne utsette den, for dermed ikke å gjøre for mye historie ut av det. - Det tror jeg er den riktige forklaringen.

       Når så Nybakk sier at meldingen mangler viktige strukturelle grep, er det merkelig at ikke Arbeiderpartiet f.eks har fremmet egne merknader som sier noe om det. De har ingen egne forslag som sier noe om det, og de er veldig fornøyd med det forsvarspolitiske forliket som ble gjort i vår. Det er for øvrig representanten Wisløff Nilssen veldig fornøyd med også, og det forstår jeg veldig godt. Men jeg må si at i en så viktig sak som den vi behandler i dag, er jeg meget forundret over at Arbeiderpartiet ikke har egne meninger! De har altså helt og holdent gått inn i et felles forslag med regjeringspartiene, og det synes jeg nesten er historisk. Hvor er Arbeiderpartiet i denne saken?

Marit Nybakk (A) : Først til utsettelsen. Det er helt riktig som representanten Width sier; det var en diskusjon i fellesutvalget og i komiteene om hvorvidt meldingen skulle sendes tilbake. Vi valgte imidlertid, sammen med regjeringspartiene, å be om en utsettelse. Men vi gjorde ikke bare det. Vi foretok et grep til. Vi bad Justisdepartementet om å få utredet og konkretisert nærmere en del gitte temaer. Vi sendte et brev den 21. juni 2002 hvor vi bad om vurdering av de spesielle temaene. I tillegg klarerte vi ut at man fra Regjeringens side kunne jobbe videre med enkelte gitte temaer. Her ligger blant annet Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

       Vi fikk i slutten av september svar tilbake - for øvrig på 33 sider - fra Justisdepartementet. Det var altså ikke bare komiteene som jobbet gjennom september måned med denne meldingen, det gjaldt også Justisdepartementet.

       Når det så gjelder felles merknader og felles innstilling, forsøker man, hvis man er resultatorientert, å skape flertall for å komme videre i en sak. Det har Arbeiderpartiet gjort her, og jeg mener at vi har satt et sterkt preg på denne innstillingen. På en rekke områder er nå meldingen konkretisert. På andre områder har vi bedt om å få saker tilbake til Stortinget i egnet form eller som proposisjon. Vi har også bedt bl.a om å få en sentral krisestyringsenhet lagt fram for Stortinget. Jeg vil gjenta at det er viktig at man i både sivilt og militært beredskap i sikkerhetspolitikken totalt sett har en bredde som gir folk trygghet, og som kan være der uavhengig av ulike regjeringskonstellasjoner.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : SV er sterkt kritisk til hvordan Forsvaret i ulike sammenhenger har vist manglende vilje til å følge politiske signaler, og vi har registrert med interesse at flere partier i denne sal bidrar til å sette et mer aktivt søkelys enn før på graden av politisk kontroll over Forsvaret. Arbeiderpartiet ved forsvarskomiteens leder Marit Nybakk er av dem som har vært aktive for å få fram informasjon av betydning for Norge som demokrati. Mitt spørsmål til representanten Nybakk er: Viser ikke den siste tidas hendelser at det er behov for større grad av sivil kontroll, og at dette også bør gjelde for Nasjonal sikkerhetsmyndighet? Kan det hende at SVs forslag om å legge dette direktoratet under Justisdepartementet har noe for seg? I og med at svaret fra representanten Marit Nybakk åpenbart vil være nei, noe jeg håper hun vil utdype nærmere, vil da Arbeiderpartiet sammen med SV bidra til at det legges noen demokratiske føringer for å ivareta enkeltmenneskers rettssikkerhet og tilgang til opplysninger i saker som angår sikkerhetsklareringer?

       SV fremmer, som representanten Marit Nybakk har registrert, to forslag som vi mener vil ivareta noen av disse hensyn. For det første ber vi Regjeringa om at det i sammenheng med opprettelsen av NSM fastsettes som prinsipp at personer som er fratatt sikkerhetsklarering, skal sikres innsyn i sin sak. Det er altså ikke her snakk om retten til å anmode om begrunnelse ved tildeling av sikkerhetsklarering, men der den trekkes tilbake. Altså - representanten Marit Nybakk har misforstått.

       Det andre vi ber om, er at Regjeringa oppnevner en uavhengig nemnd som ankeinstans i tilfeller hvor Regjeringa finner at det er særlige grunner til å avvike fra prinsippet om rett til innsyn i saker som angår tilbaketrekking av slik sikkerhetsklarering. Hvordan stiller så Arbeiderpartiet seg til disse forslagene nå når jeg altså har rettet opp den misforståelsen som kom fram?

Marit Nybakk (A) : La meg starte med Forsvaret i sin alminnelighet og så gå over til Nasjonal sikkerhetsmyndighet spesielt.

       Når det gjelder Forsvaret, er det ikke sivil kontroll vi skal ha over Forsvaret, men det er politisk kontroll og demokratisk kontroll. Den kontrollen er det viktig at Stortinget til enhver tid utøver. Det er også en kontroll som selvfølgelig forsvarsministeren skal utøve over sin organisasjon. Jeg tror nettopp når det gjelder Forsvaret, at det er nødvendig med demokratisk kontroll og politisk kontroll, så der er jeg enig med representanten.

       Når det så gjelder Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som for øvrig ble vedtatt i februar 1998, bare slik at vi også er enige om det, at det ikke er en nyvinning som har dukket opp i St.meld.nr.17, mener jeg at SV slår inn åpne dører med forslagene sine. Jeg mener at det i § 25 i denne loven står helt klart at man ikke bare kan be om en ankeadgang, men også om en begrunnelse for hvorfor man ikke er sikkerhetsklarert. Denne loven ble jo vedtatt med en enstemmig innstilling fra forsvarskomiteen, men så vidt jeg vet, stemte SV imot i Stortinget. De hadde på det tidspunktet ingen representanter i forsvarskomiteen.

       Forsvarskomiteen og justiskomiteen legger fram en innstilling som heldigvis avdekker stor grad av enighet. Heldigvis, fordi samfunnets håndtering av sårbarhet og kriser er noe det bør være stor grad av enighet om. Vi må ha forutsigbare rammer, vi må ha klare ansvarslinjer og en enhetlig praksis på dette området.

       11. september 2001 danner et dystert bakteppe for meldingen, samtidig som Willochs sårbarhetsutvalg og Redningsberedskapsutvalgets innstilling har bidratt med den faglige bakgrunnen. Det er viktig at alle stiller seg bak målsettingene for arbeidet med samfunnssikkerhet:

       Det er også viktig å understreke at sårbarhetsmeldingen er noe langt mer enn et svar på de utfordringene brutale og grusomme terrorhandlinger stiller samfunnet overfor. Først og fremst handler det om på hvilken måte vi kan forebygge angrep på samfunnets orden og infrastruktur, og hvis slike skader skulle oppstå, hvordan vi på best mulig måte kan rydde opp og gjenopprette en normal situasjon. Samfunnet skal ha en beredskap som gir god håndtering av omfattende hendelser, uansett art, så vel i fred som under kriser og krig.

       Det er viktig at beredskapen er så godt samordnet at de ulike sektorenes tiltak på sikkerhets- og beredskapsområdet framstår som en helhet. Samfunnssikkerhetsarbeidet skal sikre en systematisk identifisering av truslene mot - og sårbarheten i - samfunnet. Det må iverksettes forebyggende tiltak for å hindre uønskede hendelser og avhjelpe den sårbarhet som er uakseptabel. Kampen mot terrorisme må styrkes gjennom et bredt spekter av mottiltak. Terrorhandlinger fra ikke-statlige aktører er i stand til å ramme det sivile samfunnet i et omfang som kan true den nasjonale sikkerheten.

       Samtidig som vi har opplevd rene terrorhandlinger mot det sivile samfunn det siste året, ser vi en skremmende utvikling av den organiserte kriminaliteten i mange deler av verden. I mange tilfeller brukes vold, trusler om vold og korrupsjon. Det er ellers kjent at flere terroristorganisasjoner finansierer sin virksomhet gjennom organisert kriminalitet, f.eks narkotikahandel. I mange tilfeller blir utbyttet hvitvasket i tilsynelatende lovlig næringsvirksomhet. Dette gir norske myndigheter store nasjonale og internasjonale utfordringer.

       Det er derfor viktig at Norge deltar på de sentrale internasjonale arenaene for å styrke landenes samarbeid for å bekjempe organisert kriminalitet, korrupsjon og hvitvasking. Norge har sluttet seg til Schengen og Europol. Gjennom disse organisasjonene har vi fått gode redskaper til informasjonsutveksling og operativt samarbeid mellom flere land. I tillegg er det viktig at vi jobber gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner for å styrke kampen mot den kreftsvulsten internasjonal organisert kriminalitet er blitt.

       Sårbarhet er mer enn tilsiktede hendelser som terror og kriminalitet, det er også utilsiktede hendelser. De utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom, skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker som utløser behov for en militær og sivil beredskap, slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene eller fly- og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være feilhåndtering som utløser kaos, kriser og katastrofer.

       De samlede ressurser innenfor sivilt beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner i akutte situasjoner.

       Innenfor denne mosaikken av tilsiktede og utilsiktede hendelser er det viktig å gjøre organisatoriske grep som gir Norge som nasjon et velfungerende, dynamisk og robust samfunnssikkerhetsarbeid.

       Sårbarhetsutvalget foreslo at ett departement, et innenriksdepartement, skulle ha ansvaret for de utfordringene vi er stilt overfor. Regjeringen har valgt andre grep enn et nytt departement for å møte utfordringene.

       På sentralt nivå vil opprettelsen av en etterretnings- og sikkerhetskomite med et eget fast sekretariat som skal sikre en helhetlig bruk av alle EOS-ressurser innenfor et utvidet trusselbilde, være viktig. KRU-sekretariatet må inneha en bred analysekompetanse for EOS-komiteen som er basert på en bred tilnærming til det samlede trusselbilde. Det er viktig å understreke at etterretning, overvåkning og sikkerhet vil stå veldig sentralt for å nå målsettingene for samfunnssikkerhetsarbeidet.

       Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben oppgraderes til et direktorat under navnet Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM. NSM skal, som det er nevnt tidligere, ha ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven. Det skal faglig være underlagt Forsvarsdepartementet, men rapportere til Forsvarsdepartementet i militær sektor og Justisdepartementet i sivil sektor. Ut fra de siste dagers oppslag i Dagsavisen er det veldig greit å understreke at opprettelsen av NSM har et bredt flertall bak seg i de to komiteene, samtidig som de to komiteenes fellesutvalg i brev av 21. juni i år gav Regjeringen klarsignal for å jobbe videre med NSM, i påvente av dagens stortingsbehandling. Jeg kan også bekrefte at justiskomiteen besøkte sikkerhetsstaben den 30. september og ble grundig orientert om omorganiseringen. Derfor er det naturlig å si at Dagsavisen er totalt på villspor i den saken de har kjørt de siste dagene.

       Flertallet gir sin tilslutning til de ansvarsområder som det nye direktoratet bør omfatte - da snakker vi om det nye samfunnssikkerhetsdirektoratet - hvor hovedgrepet er å slå sammen Direktoratet for sivilt beredskap og deler av Direktoratet for brann- og elsikkerhet, men understreker at det samlede ansvar for brann sammen med ansvaret for storulykker bør overføres til det nye direktoratet.

       Det er viktig at det nye direktoratet etableres så raskt som mulig. I den kommende tilsynsmelding vil Regjeringen komme tilbake til spørsmålet om lokalisering og eventuell overføring av andre ansvarsområder. Denne vurderingen må også omfatte næringsdelen i Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Dette bør ikke forsinke arbeidet med å få det nye direktoratet etablert. Direktoratet skal ha felles myndighetslinje fra sentralt til lokalt nivå innenfor sivilt beredskap.

       Meldingen vil også måtte omfatte tilsynshåndtering av både forebyggende sikkerhet og beredskap, herunder mot næringslivet, og det nye direktoratets plass i dette. Det er viktig at man får til framtidsrettede løsninger når det gjelder å samle det forebyggende sikkerhets- og beredskapsarbeidet rettet mot næringslivet. I den sammenheng er det viktig å påpeke nødvendigheten av organisatoriske løsninger som ivaretar behovet for å se forebyggende sikkerhet og beredskap i sammenheng, som bygger på og videreutvikler den kompetanse som allerede finnes, og som utformes i samarbeid med brukerne, bl.a næringslivet.

       Sivilforsvaret vil også bli omorganisert og bli underlagt det nye direktoratet. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er i utgangspunktet enig i at det er hensiktsmessig at Sivilforsvaret organiseres fylkesvis i 18 kretser. Men på grunn av de store avstandene og særlig utfordringene i Nord-Norge er det hensiktsmessig å dele Finnmark i to kretser og at nåværende Midtre Hålogaland politidistrikt blir en egen krets for deler av Nordland og Troms. Dermed får vi 20 sivilforsvarskretser som skal ledes av en daglig leder og ikke av politimesteren som i dag.

       Sivilforsvaret vil ha en svært sentral rolle innen sivilt beredskap i et nært samarbeid og samspill med frivillige organisasjoner, Heimevernet og andre deler av Forsvaret.

       Komiteen har også sett det som ønskelig at tidligere forsvarsanlegg, der det er hensiktsmessig og kostnadsbesparende, kan utnyttes av politiet og det sivile beredskap. Jeg viser her til merknadene fra flertallet i justiskomiteen om leie og bruk av Luftforsvarets tidligere skolesenter i Stavern, der nå justissektorens kurs- og øvingssenter er lagt.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at Eggemoen på Ringerike og Torpomoen i Ål i Hallingdal med nær tilgang til store fjellområder også kan være anlegg som politiet og andre statlige aktører kan bruke.

       Det bør opprettes et kompetansesenter for totalforsvaret, og flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med dette. I en slik vurdering av et kompetansesenter er det naturlig å se på hvilke oppgaver som skal løses, og hvor det er mest hensiktsmessig å legge utøvelsen av de ulike aktivitetene.

       Komiteene peker på en rekke områder der det må arbeides videre, og mine medrepresentanter i Høyre vil ta opp noe av dette i sine innlegg etter hvert. Det er viktig nå å foreta avklaringer i samspillet mellom sivil og militær sektor, slik at Forsvarets ressurser kan benyttes i spesielle situasjoner. Det er viktig at en ser nærmere på klimaendringers påvirkning på samfunnets sårbarhet, arbeidet med et nytt nødsamband - TETRA - må føres videre, tiltak mot smugling og illegal handel med atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen må prioriteres, osv. Kort sagt, det er mye arbeid som fortsatt gjenstår. Jeg tror imidlertid at det viktigste nå er å få på plass de organisatoriske endringer komiteene legger opp til, for å sikre et systematisk og koordinert arbeid med de utfordringene samfunnet står overfor.

       Til slutt vil jeg understreke viktigheten av frivillig innsats i beredskapsarbeidet. De frivillige organisasjonene yter en stor innsats på dette området i dag. Denne innsatsen er viktig, og forholdene må legges til rette for en videreføring av dette arbeidet.

       Dette har vært en spennende og utfordrende sak å arbeide med. Arbeidsformen med to komiteer har også vært spesiell. Jeg må på vegne av justiskomiteen få takke for at vi ble en del av denne behandlingen. Det er viktig at vi i Stortinget også begynner å se på tvers av komiteene i enkelte saker. Det gir sakene et bredere fundament og forhåpentligvis en grundigere behandling. Sluttresultatet er blitt bra, men det er fortsatt store utfordringer foran oss i arbeidet med å gjøre vårt land rustet til på best mulig måte å møte tilsiktede og utilsiktede hendelser.

       Forsvarskomiteen har akkurat vært i USA, og der jobber de med noe som heter Homeland Security Bill, altså noe av det samme vi har her. Og når en ser på det som kommer fra konservative krefter i USA, må en jo være glad for at Høyre går inn for det Høyre går inn for her, og for så vidt Fremskrittspartiet også. Føderale myndigheter er der tillagt stor makt som går ut over både personvern og faglige rettigheter - ting som aldri ville ha blitt vedtatt i Norge.

       Men til slutt et spørsmål. Det legges jo nå opp til ganske stort ansvar på kommunene. Det skal lages beredskapsplaner. Vil Regjeringen og regjeringspartiene følge opp slik at ikke kommunene igjen blir sittende med svarteper i et økonomisk spill der alle oppgaver legges til kommunene, og kommunene ikke får noen penger?

Trond Helleland (H) : Selv om representanten Halvorsen tillegger meg det ærefulle oppdrag å være Regjeringens våpendrager, har jeg altså ikke den posisjonen at jeg kan si akkurat hva Regjeringen vil gjøre framover. Men jeg regner jo med at når kommunenes beredskapsplikt nå blir obligatorisk og de skal følge opp det, vil det måtte følge midler med - det ville være rart ellers. Men sårbarhetsarbeid og beredskapsarbeid er jo også snakk om god planlegging, og jeg regner med at der ligger hovedtyngden av det kommunene nå må gå løs på. Men jeg tror det blir gjort mye godt beredskapsarbeid allerede i kommunene i Norge i dag.

       Ellers er jeg også fornøyd med denne dagen, og jeg syns Halvorsens innledning var som en måtte forvente, at produktet ikke var godt nok, men sammen har vi gjort det godt nok. Vel, jeg syns produktet var godt i utgangspunktet, men jeg er glad for at vi nå kunne gjøre det enda bedre gjennom den grundige behandlingen vi har hatt i Stortinget. En må også huske på at denne meldingen ble lagt fram på vårparten, det var et halvt år etter hendelsene i USA 11. september. Meldingen var i utgangspunktet tenkt å være en oppfølging på to utvalg - jeg regner også med regjeringen Stoltenbergs arbeid med den - nemlig Sårbarhetsutvalget og Redningsberedskapsutvalget. Så fikk vi selvmordsaksjonene i USA, flyangrepene mot World Trade Center og Pentagon, og det gjorde at det ble en helt annen dimensjon på dette arbeidet som en måtte ta på alvor. Derfor er jeg veldig godt fornøyd med at Regjeringen la fram et godt utgangspunkt, som de to komiteene gjennom grundig behandling, gjennom spørsmålsstillinger og gjennom ytterligere utredninger fra departementene har forbedret. Vi står nå ved startpunktet i det viktige arbeidet med sårbarhet og samfunnssikkerhet som vi har etterlyst, og som nå denne regjeringen har levert, og som vi sammen nå kan jobbe videre med i årene som kommer. For dette er ikke et arbeid som avsluttes i dag, det påbegynnes i dag.

André Kvakkestad (FrP) : Representanten Helleland påpekte den fare den organiserte kriminaliteten representerer for Norge og Norges sårbarhet. Han påpekte i den sammenheng behovet for samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner. Ser Helleland at Norge kan gjøre seg selv mer sårbart dersom det internasjonalt blir kjent at Norge ikke vil være like aktiv og benytte de samme etterforskningsmetoder som f.eks. Frankrike eller andre EU-land når det gjelder å etterforske denne form for organisert kriminalitet?

       Da blir spørsmålet: Ønsker Høyre at man skal ha en slik selvpåført ekstra sårbarhet i Norge?

Trond Helleland (H) : Det er naturligvis fristende å gjøre debatten om til en rent justispolitisk og kriminalpolitisk debatt, for når det gjelder bruken av metoder - etterforskningsmetoder, romavlytting, den type ting som representanten Kvakkestad sikkert tenker på - er Høyre innstilt på å drøfte det framover, men i denne debatten tror jeg vi skal ta hovedgrepet om det som virkelig er viktig, nemlig de organisatoriske endringene som nå må på plass for å bedre samfunnssikkerhetsarbeidet i Norge. Dessuten har justisminister Dørum, og også undertegnede, ved flere anledninger sagt at når det gjelder bruk av metoder, er det virkemidler som må vurderes etter hvert som det oppstår hendelser som gjør at det er naturlig å vurdere disse brukt. Det er slik i Norge at politiet har fått utvidet metodebruken sin de siste årene, men det er ikke slik at vi som politikere skal gå foran hele tiden og tilføre politiet nye metoder. Det må være etterspurt, og det må være nødvendig å bruke det.

       Justisministeren har også gått i bresjen for bruk av nye virkemidler for å kjempe mot organisert kriminalitet. Et eksempel er et nordisk vitnebeskyttelsesprogram som gjør at folk som blir utsatt for terrorvirksomhet - ren bandittvirksomhet fra kriminelle organisasjoner, mafia o.l. - kan få ny identitet og nytt bosted. Dette er eksempler på at vi tar denne trusselen på alvor. Og vi kommer til å ligge i front når det gjelder å kjempe mot organisert kriminalitet, det være seg MC-bander, det være seg mafiavirksomhet, det være seg andre ting som truer vår nasjonale sikkerhet, og som er med på å destabilisere den samfunnsorden vi har bygd opp her i landet.

Bjørn Jacobsen (SV) : Eg svevde i mange år i den villfaringa at eg - som dei andre som voks opp i Nord-Noreg på 1960-talet - levde i eit fullstendig og eit perfekt miljø. Men då nyheitene om Sovjetunionen sine atomprøvesprengingar i nordområda kom på 1990-talet, viste det seg jo at ein hadde halde unna informasjon for eit heilt folk. Ein hadde halde unna atomtrusselen, at dagleglivet til folk flest ikkje var trygt. Og verst var det kanskje å få vite at norske myndigheiter visste, mens folk flest faktisk ikkje blei informerte om dette.

       Stortinget diskuterer i dag tryggleik og sårbarheit på ein veldig brei skala, frå dei mindre og kvardagslege hendingane til større truslar om krig og terror. Atomtrusselen og masseøydeleggingsvåpen er av dei nesten ufattelege truslane vi står overfor - ikkje dagleg, ikkje i kvardagen til den enkelte norske borgar, men gjennom å lese fakta kjem det fram eit bilete som viser kor stort omfang problemet har.

       Eg går ut frå at Høgre kjenner godt til non-luger-initiativet og er kjent med desse problemstillingane. Og internasjonale avtalar er vegen å gå. Men når vi opplever at ein av våre næraste allierte, USA, seier opp ABM-avtalen for å kunne byggje rakettskjold for igjen å kunne handle konvensjonelt kvar som helst i verda utan å frykte gjengjelding, blir det eit godt eksempel på at vi enno har ein lang veg å gå.

       Eg har derfor lyst til å spørje kva Høgre synest vi bør gjere for å få USA tilbake til ABM-avtalen og få til eit internasjonalt forbod mot atomvåpen.

Trond Helleland (H) : Det er jo litt spennende med en debatt som svinger fra hva Høyres justispolitiske talsmann kan gjøre for å få USA tilbake til forhandlingsbordet når det gjelder ABM-avtalen, til nye metoder for politiet og andre spørsmål. Jeg tror ikke jeg skal gi oppskriften på det. Jeg vil heller gi SV honnør for at de i arbeidet med sårbarhetsmeldingen har kommet med en rekke konstruktive innspill, bl.a når det gjelder masseødeleggelsesvåpen, når det gjelder atomtrusselen og når det gjelder naturskader, som enstemmige komiteer har sluttet seg til. Det viser at det er bred enighet om å begrense flyten av den type våpen.

       Vi tar opp dette med illegal handel og smugling av radioaktivt materiale. Vi tar opp dette med masseødeleggelsesvåpen og ber Regjeringen om å styrke arbeidet med å bekjempe det, vurdere hvordan politiets, Utenriksdepartementets, Forsvarets og andre aktørers innsats kan være når det gjelder å hindre spredning, osv.

       Jeg tror vi skal holde oss til sårbarhetsmeldingen og forholdene her i landet, og så kan utenrikskomiteen få lov å diskutere ABM-avtalen ved en senere anledning.

       Gunnar Halvorsen (A) : Igjen vil jeg ha en forsonlig tone. Jeg tror det igjen er grunn til å uttrykke glede over at vi står så sterkt sammen. Egentlig - for å si det litt folkelig - er det vi krangler om, plassering av et kontor. Fremskrittspartiet vil plassere det et annet sted enn det vi andre vil.

Per Ove Width (FrP) : Når det gjelder en tredje vernepliktskategori, som representanten Halvorsen er så overrasket over at vi har sagt noe om, har vi kun bedt om en utredning, og det er fordi vi er imot en tredje vernepliktskategori. Men vi vil gjerne ha det utredet og på det grunnlaget antakeligvis finne en god del gode argumenter for å si nei. Det regner jeg med vil komme der. Vi vil ha en utredning, kanskje med et bedre innhold enn det vi allerede har. Men, som sagt, vi er imot det, og en utredning kan alltids være nyttig.

       Når det gjelder HV, er det klart at HV 016 er i HVs ressurser en viktig brikke for å løse viktige oppdrag. Derimot er vi klar over at disse avdelingene har en begrenset mulighet til å drive øving. Avdelingene består av dyktige frivillige mannskaper, det må ikke underkjennes, men øvingsmengden gjennom et år er ikke tilstrekkelig til å holde et slikt nivå på avdelingene at de kan karakteriseres som spesialavdelinger eller spesialister. Tjenestegjøringen er ca 22 dager i løpet av et år, og det er som sagt godt i underkant i forhold til det å være spesialister. Intensjonen må være å bruke disse begrensede timer til krevende HV-oppdrag for dermed å trene og øke denne type oppdrag.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Jeg registrerte med en viss undring representanten Hellelands reaksjon i forhold til det å ta opp også litt mer overordnede spørsmål i forbindelse med behandlingen av denne meldinga.

       Jeg har, til tross for at det kanskje vil vekke litt irritasjon, lyst til å videreføre den linja fra vår side, og jeg vil derfor spørre representanten Width fra Fremskrittspartiet: Mener han at det er klokt i et sårbarhetsperspektiv ikke å akseptere FNs klimapanels konklusjoner om hvilken trussel klimaendringene innebærer? Mener han at det er klokt å bruke mer penger på krigføring enn på utvikling? Mener han at det er klokt å gå inn for å bruke av bistandsbudsjettet for å redusere alkohol- og bensinavgifter her hjemme? Og mener han at det er klokt å la USA få undergrave FNs rolle i verden og motsette seg ønsket om å øve et press på verdens supermakt for å få på plass avtaler for å forhindre spredning av biologiske og toksiske våpen samt håndvåpen? Kort spurt: mener Fremskrittspartiet at klimaendringene, spredning av våpen, økende fattigdom og økende militær maktbruk på bekostning av bistand til utvikling og stabilitet ikke er viktige sikkerhetspolitiske utfordringer framover?

       Og til en annen side: Når man ønsker å trekke inn Forsvaret og Forsvarets egne systemer, undrer jeg også på om ikke kostnadene faktisk vil bli høyere. Jeg skulle ønske at representanten Width redegjorde litt nærmere for sitt syn hva gjelder kostnader i forbindelse med det.

       Jeg vil våge den påstand at det vi som bor i dette landet, har mellom ørene, den kunnskapen og erfaringen vi har med oss, og den evnen vi har til å improvisere i en vanskelig situasjon, er avgjørende for hvordan vi som enkeltmennesker rent faktisk er i stand til å håndtere en kritisk situasjon. Når strømmen går, hvordan skal vi da holde oss varme? Greier vi å fyre opp i vedovnen? Og hvordan kan vi prate med hverandre når batteriet på mobiltelefonen er flatt? Hvordan er vår rolle i forhold til dem som er rundt oss når en krise oppstår? Hva dersom en dødsulykke inntreffer? Har vi sosiale nettverk som vi kan bidra i når ulykken er ute, og oppfatter vi det som viktig å bidra til fellesskapet? Vil vi i en krisesituasjon kun bry oss om oss selv, eller vil vi agere i solidaritet?

       For oss som enkeltmennesker er kunnskap, erfaring og evne til improvisasjon gode egenskaper når ulykken er ute, men noe bør vi ha tenkt gjennom på forhånd. For eksempel er det greit å ha ovn og pipe til vedfyringen, et godt forhold til de menneskene vi har rundt oss, og kanskje også et ekstra oppladet mobiltelefonbatteri. Og nå nærmer vi oss etter hvert kontaktpunktene mellom enkeltmennesket og samfunnet.

       Vårt ansvar her i huset er å organisere samfunnet slik at risikoen for ulykker og kriser er minst mulig, og deretter å kunne håndtere situasjonen når den oppstår. Samfunnssikkerhetsmeldingen som vi behandler i dag, er en del av denne jobben, men ikke hele. Svært mange av de sakene vi steller med her i huset, handler også om hvor sårbart vi tillater at samfunnet skal bli.

       Veien til et mindre sårbart samfunn bør ikke bare være en teknisk debatt om lover og forskrifter, tilsynsordninger og institusjoner, men også en verdidebatt. Hvor mye er vi villige til å satse på å skape et trygt samfunn, og hvilke risikoer er vi villige til å ta? I hvilken grad er vi villige til å la individuell frihet gå på bekostning av felles trygghet? Har vi skapt et samfunn hvor jakt på penger og fortjeneste går foran hensynet til trygghet og sikkerhet?

       Når man diskuterer samfunnssikkerhet, er det viktig å spørre seg hva slags samfunn vi er i ferd med å utvikle, om vi gjør oss mer sårbare og utsatte for dramatiske hendelser gjennom måten vi organiserer samfunnet på. Svaret på dette er ikke et entydig ja. På den ene siden skjer det teknologiske framskritt som bidrar til økt sikkerhet, og vi får på en rekke områder kunnskaper om årsakssammenhenger som setter oss i stand til å forebygge ulykker. På den annen side lever vi i et samfunn hvor det på mange områder stilles stadig større krav til effektivitet og tempo og til at stadig færre ansatte skal løse oppgavene. Konkurransepress og jakt på profitt kan føre til reduserte sikkerhetsmarginer og vilje til å ta økt risiko.

       SV mener at de siste årenes iver etter å liberalisere, deregulere og privatisere på viktige områder kan ha svekket samfunnets robusthet og beredskap. Kraftsektoren er et eksempel på dette. I jakten på lønnsomhet er f.eks kraftverk som kunne sørget for produksjon av reservekraft i perioder med stor belastning, lagt ned.

       SV mener at stortingsmeldingen burde gått grundigere inn i problemstillingene omkring hva deregulering, AS-ifisering og privatisering har å si for beredskapen på viktige områder.

       Så til den egentlige saken: Det har ikke vært stor uenighet mellom de ulike partiene under komitebehandlingen av denne meldingen. Det har tvert imot vært bred enighet. SV mener at komiteene dessverre har brukt for mye tid på saken. Innstillingen burde vært avgitt i sommer, og vi kan ikke se at den ekstra behandlingstiden har ført til at noe nevneverdig nytt har kommet fram. Noen punkter er det imidlertid ikke enighet om, og jeg vil berøre et par av disse.

       Flertallet mener at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal etableres som et direktorat under Forsvaret med to rapporteringslinjer. SV deler ikke flertallets syn og vil plassere NSM som et direktorat under Justisdepartementet.

       Jakten på sikkerhet og trygghet må ikke få komme i konflikt med grunnleggende demokratiske prinsipper som ytringsfrihet og rettssikkerhet. Dette gjelder på alle områder, også på det området som har vært særlig i fokus det siste året, i terrorismedebatten.

       I tillegg til å påføre samfunnet menneskelige tap og lidelser er det et hovedproblem med terrorisme at det skaper frykt og usikkerhet som kan bidra til å lamme et samfunn og svekke demokratiet og vernet om sivile rettigheter. Dette har vært en utbredt virkning av terroranslagene mot USA 11. september 2001. Også i Norge har det etter 11. september 2001 vært reist en rekke forslag som ville være i strid med grunnleggende sivile rettigheter om de ble realisert. Dette viser at samfunnet må ha en beredskap ikke bare mot de fysiske skadene terror kan påføre oss, men også mot de skadene trusler om terror kan påføre demokratiet.

       Vi må holde klart for oss at et av hovedmålene for samfunnssikkerhetsarbeidet er å verne om demokrati og frihet. Grunnleggende viktig er det derfor at de institusjonene som skal ha ansvaret for nøkkelvirksomheter innen sikkerhet, skal være gjenstand for folkevalgt kontroll og styring og skal være mest mulig åpne for offentlig innsyn.

       SV mener det finnes flere eksempler på at innsynet og den politiske kontrollen med virksomheten innen Forsvaret ikke er god nok. Jeg skal nevne ett av disse eksemplene. Stortingets kontrollorgan for tilsyn med de hemmelige tjenestene, EOS-utvalget, rettet kritikk mot behandlingen av en personalsak hvor en person ble fratatt sikkerhetsklareringen og dermed jobben sin. Denne saken var oppe i Stortinget tidligere i år. SV mener at denne saken demonstrerer at rettssikkerheten ikke er godt nok ivaretatt i forbindelse med tilbaketrekking av sikkerhetsklarering. Forsvarsdepartementet og nåværende Forsvarets overkommando, sikkerhetsstaben, som altså skal bli det nye NSM, viste med all tydelighet gjennom sin atferd i den saken at den folkevalgte kontrollen ikke er av stor betydning. Det ble også vist gjennom byrettsdommen som gikk imot dem, at de ikke foretar tilstrekkelig kvalitetskontroll av såkalte funn som danner grunnlag for fratakelse av sikkerhetsklarering, og med andre ord ikke føler seg underlagt de samme lover og regler for etterforskningsprosedyrer og personvern som f.eks politiet er i sin etterforskning. Dette er noe av bakgrunnen for at SV fremmer forslag om at dette direktoratet skal ligge under Justisdepartementet. Saken i år viser også at det er et behov for å forenkle tilgangen til innsyn i egen sak. SV fremmer derfor forslag om økt tilgang til innsyn i egen sak ved fratakelse av sikkerhetsklarering, forslag nr. 9, og også forslag om opprettelse av en uavhengig ankeinstans i tvilstilfeller, forslag nr. 10. Disse forslagene er ikke å slå inn åpne dører. Fratakelse av sikkerhetsklarering er ikke omtalt i sikkerhetsloven, det er derimot spørsmålet om regelen for tildeling av sikkerhetsklarering. Men det er altså noe annet. Jeg vil be om tilslutning til disse forslagene. Det vil styrke rettssikkerheten.

       De siste dagenes debatt har antydet klart at Nasjonal sikkerhetsmyndighet for lengst er etablert som organisasjon, og at folkene som skal jobbe der, er på plass. Jeg vil utfordre statsråden på akkurat dette. Er NSM allerede etablert som direktorat og Stortingets vedtak dermed forskuttert? Når skjedde i så fall dette, og på hvilken måte er de som skal jobbe der, rekruttert? Mener statsråden at dette har foregått på en ryddig måte, selv om et flertall i forsvarskomiteen er åpne for at arbeidet med NSM kunne fortsette? Det er antageligvis en viss forskjell i synet her i salen på hva « jobbe videre » egentlig betyr. Jeg oppfatter det ikke som en forskuttering av vedtaket.

       Norge har enorme ressurser i de havområdene som vi har suverenitet over. Disse områdene er sju ganger vårt fastlandsareal og kan fø 30 % av Europas befolkning. Det pålegger oss et stort ansvar. At vi forvalter disse ressursene på en skikkelig bærekraftig måte, er en forutsetning for vår legitimitet som forvaltere. Det gir oss legitim rett til å ha ansvaret for ressursene.

       Dette betinger at vi har kontroll med ressursene, uttaket av dem og også andre faktorer som kan spille inn. Kontroll med skipstrafikken er noe av dette. Om noen år vil 300.000-tonnere seile langs denne kysten med oljelast fra russiske nordområder. Et forlis vil kunne få enorme konsekvenser for ressursene våre i disse områdene og for vår legitimitet. Det er gledelig at det nå er flertall for en utredning av en miljøovervåkingsenhet for nordområdene. Det er også gledelig at det ser ut til å bli realisert et internasjonalt påbud om at store deler av verdens handelsflåte skal utstyres med systemer for automatisk identifisering, og også en norsk tilpasning til dette systemet.

       Forsvaret og Kystverket spiller en betydelig rolle når det gjelder maritim overvåking og trafikkontroll. Kystverket driver trafikksentraler for farvann med behov for kontroll. Et utstrakt samarbeid mellom Kystverket og Forsvaret er svært viktig for å videreutvikle dette systemet. Det er også et stort framsteg at det nå ser ut til å være enighet om en krisestyringskommando for nordområdene på Reitan ved Bodø og styrket kontroll av sjøtrafikken i nordområdene.

       Behandlingen i komiteen har styrket fokuset på den omfattende mengden av masseødeleggelsesvåpen som finnes, og presisert det ansvaret Norge har for å bidra internasjonalt til at spredningen av slike våpen reduseres og fjernes. Komiteen ber i sin behandling om at Regjeringen styrker dette arbeidet når det gjelder masseødeleggelsesvåpen, og den ber også Regjeringen innta en klar pådriverrolle i arbeidet med å styrke de internasjonale konvensjonene mot kjemiske og biologiske våpen. Dette er gledelig.

       SV har i behandlingen av meldingen også forsøkt å få gjennomslag for et forslag om at Regjeringen bes om å arbeide internasjonalt for et snarlig forbud mot atomvåpen. Det har ikke lyktes, og det er litt skuffende. Det burde logisk sett være slik at det flertallet på Stortinget som vil ha et internasjonalt forbud mot klasebomber og landminer fordi disse er inhumane, også jobbet for avskaffelsen av atomvåpen. Over 90 % av befolkningen er imot atomvåpen, og i denne saken er flertallet i denne salen ikke i takt med befolkningen.

       Jeg vil ta opp SVs forslag og vil påpeke at i forslag nr. 9 står det « sikkerhetserklæring » der det egentlig skal stå « sikkerhetsklarering ».

       Gunnar Halvorsen (A) : Den største gleden i denne saken er kanskje at SV er med på denne innstillingen. SV har etter min mening gått en lang vei fra partiet i sin tid ble dannet og så sent som i 1998 stemte imot lov om forebyggende sikkerhetstjeneste, og til i dag å være enige på nesten samtlige punkt. Det er et forslag mot atomvåpen som en gjerne kan støtte. Det er to forslag, som lederen av forsvarskomiteen mener allerede er inne i § 25, som selvfølgelig kan støttes. Og det er forslag om kontorplasseringer, som kan diskuteres. Men SV har kommet meget langt, og de skriver bl.a i sine merknader at en ikke bare kan bruke militære midler for å bekjempe terrorisme. Altså aksepterer SV nå at man må bruke etterretningsvesenet for å bekjempe terrorisme. Meget bra!

       Mitt første spørsmål til representanten Bjørklund er: Er det slik at 11. september og andre hendelser nå har påvirket SV til å snu og nå satse på etterretnings- og sikkerhetstjenester? Er det et faktum som vi nå kan notere og ta til etterretning? Det andre spørsmålet gjelder forslaget om en tredje vernepliktskategori, som også Fremskrittspartiet står bak. Er SV klar over de kostnadene det vil medføre? Det snakkes her - uten at det kan dokumenteres - hvis en skal innføre hundre prosent verneplikt, om 5-10 milliarder kr. Hvor vil SV ta disse pengene fra? Ser ikke SV de konfliktene som vil komme når alle disse som skal kalles inn, skal ut i sjukeheimer og i sjukehus, ser man ikke hele denne problematikken i forhold til de ansatte? Er det virkelig slik at SV fremdeles står på denne tredje vernepliktskategorien?

Kjetil Bjørklund (SV) : Jeg registrerer representanten Halvorsens invitt, og må bare si at Halvorsen vet jo utmerket godt hva SVs holdning i forhold til håndtering av terrorisme er. Jeg kan sitere fra vår merknad, der det heter at medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti mener at

« bekjempelse av terrorisme er viktig for å trygge også det norske samfunnet, men mener at en siden 11. september 2001 i for stor grad har fokusert på mulighetene for å ta i bruk militære virkemidler mot terrorisme ».

Carsten Dybevig (H) : Mangel på energi har ofte stått i sammenheng med velferdsutviklingen i samfunnet, og energisektoren preges i dag av mange leverandører som fordeler risikoen på flere aktører. Vi har en rekke kraftverk som er private, og også offentlige. Og vi har en rekke aktører innenfor oljesektoren, oljeprodusenter som både er private og delvis offentlige, og tilførsel av energi viser at det er den eneste faktoren som har direkte sammenheng med velstandsutviklingen i samfunnet, om man undersøker hva forskningsrapporter viser.

       Jeg vil sitere fra innstillingen hvor SV skriver:

       « Det offentlige har på en rekke områder de siste årene gitt fra seg styringsmuligheter gjennom liberalisering og overgang til markedsbaserte løsninger, blant annet gjelder dette energisektoren. Disse medlemmer mener at dette kan ha svekket evnen til beredskapen på viktige områder. »

       Men er det ikke slik at liberaliseringen og avgivelsen av styringsmulighetene har medført økt konkurranse, og at økt konkurranse igjen har medført lavere produksjonskostnader og bedre utnyttelse av produksjonskapasiteten? Og til sist: For å klare dette har det vært nødvendig for disse aktørene/produsentene å forbedre den teknologiske utviklingen. Hvordan kan da denne utviklingen innen energisektoren svekke beredskapen når liberaliseringen de facto har medført en forbedret teknologi - mer energi fordelt på flere aktører? Jeg vil snarere si det motsatte: Det har styrket beredskapen i dette landet.

Kjetil Bjørklund (SV) : Etter SVs mening har konkurransesituasjonen og markedstilpasningen på energifronten i stor grad redusert robustheten i systemet, den har redusert marginene i større grad enn det som burde ha skjedd.

       Spørsmålet om hvorvidt energiressursene skal være under offentlig eller privat kontroll, er egentlig et annet spørsmål, og jeg foreslår at det legges til en annen debatt. Men etter vår mening er altså marginene vesentlig svekket.

Per Roar Bredvold (FrP) : Etter SVs syn er det når det gjelder antall sivilforsvarskretser, tallet 24 som er det riktige, ikke Regjeringens forslag 18+2, nemlig 20, eller Fremskrittspartiets 27, som sammenfaller med antall politidistrikt. Derfor kan det være interessant å høre om tallet 24 og dets bakgrunn.

       SV sier i sin merknad at 24 i hovedsak tilsvarer det geografiske mønsteret for politidistriktene. Ja, hvorfor ikke da bruke dette fullt ut, med 27, slik Fremskrittspartiet foreslår?

       Jeg synes også det er grunn til å påpeke det verdifulle i at det er såpass bred enighet i denne sal om dette arbeidet som nå skal videreføres. Og da kommer jeg til det viktigste av alt. Det er at dette arbeidet nå blir fulgt opp. Det er avgjørende - ikke det som er gjort så langt, men at det blir konkretisert, og at det blir fulgt opp på de enkelte områdene.

       Jeg vil bare knytte en liten kommentar til Fremskrittspartiet, som ønsker tilbakesendelse av denne meldingen og har begrunnet det bl.a med at man har en for snever definisjon av begrepet terrorisme. Når Fremskrittspartiet skal eksemplifisere det, presterer man altså å bruke forgiftning av konkurrenters smuglervarer, sprit eller narkotika som eksempel på en type organisert kriminalitet som Fremskrittspartiet mener man burde ha tatt hensyn til. Jeg må si det er et særdeles slett grunnlag for tilbakesendelse.

       Det er tre temaer det er nødvendig å ha fokus på i arbeidet for et mindre sårbart samfunn. Det er for det første forebygging av kriser og ulykker, det er beredskap, og det er håndtering av situasjoner. Forebygging er etter min oppfatning det grunnleggende og det absolutt viktigste her. På en rekke områder opplever vi at samfunnet blir mer sårbart, at vi blir utsatt for stadig nye situasjoner.

       For Senterpartiet har det vært en hovedmålsetting bl.a å få bedret sikkerheten langs kysten. Et mer krevende klima og russisk oljetransport bl.a gjør dette nødvendig, og jeg er godt fornøyd med at det er et flertall som nå vil gå inn for å opprette en krisestyringskommando for Nord-Norge ved Reitan. Men skal man klare å få til en god forebygging, er det også nødvendig å følge det opp gjennom budsjettmessige tiltak. Forebygging i forhold til trafikken til havs vil ikke bli god nok så lenge vi skal bruke flere titalls år på å få ferdigstilt elektroniske sjøkart eller merking av farleder langs kysten, som er et annet tema som er helt nødvendig for å forebygge kriser og katastrofer ved transporter til havs. For det er nettopp på disse områdene at ressursene må settes inn, og det må følges opp i budsjettmessig sammenheng.

       Slik er det også i forhold til jernbaneulykker. Vi husker vel alle den tragiske Åsta-ulykken. Det å følge opp i forhold til sikkerhet på f.eks jernbane er helt avgjørende, og det viktigste vi kan foreta oss for å hindre liknende katastrofer i den sektoren.

       Det er stadig økende krav om effektivisering og kostnadsreduksjoner innenfor flere sektorer. Næringslivet opplever det, og offentlig sektor opplever det. Og dette går - som også representanten fra SV var inne på - på bekostning av vedlikehold, på bekostning av beredskap og på bekostning av bemanning. Dette opplever næringslivet i forhold til reduserte lager av matvarer. Man opprettholder det ikke på samme måte som tidligere, bl.a av økonomiske hensyn. Også myndighetenes innsats er trappet ned på det området. Derfor er Senterpartiet opptatt av at også disse forhold må sikres.

       På samme måte mener Senterpartiet at det er nødvendig og viktig at kraftforsyningen må gjøres mer robust, at kritiske punkter utbedres, og at det må gjøres langsiktige analyser, slik at klimatiske utfordringer kan møtes best mulig også på denne sektoren. Og det er slik at også her er Nord- Norge og deler av Vestlandet særlig utsatt, og må prioriteres.

       Når krisen først har oppstått, er det avgjørende at den håndteres på en best mulig måte. Dette krever at man for det første er godt forberedt på hvilke typer kriser som kan oppstå. Det innebærer, som det også påpekes i meldingen, at fra kommuner og opp til ulike statlige etater må man være forberedt på hva som kan oppstå i sitt område, og ta ansvar for planlegging og håndtering av dette. Man må også ha en hensiktsmessig organisering av krisehåndtering.

       Jeg ser at det kan være ulike oppfatninger om hvordan man skal organisere Sivilforsvaret. Senterpartiet har i lag med flertallet gått inn for 20 sivilforsvarskretser. I likhet med komiteens leder mener også jeg og Senterpartiet at det kan være grunn til å se på hvordan man deler Nordland i to, altså hvor grensen skal gå.

       Til slutt vil jeg si ganske kort at lederen i forsvarskomiteen gav uttrykk for at det er nødvendig med en sterkere sentral styring ved kriser. Jeg vil si at det er nødvendig med en bedre nasjonal koordinering, ikke nødvendigvis en bedre nasjonal styring. Jeg mener styringen best kan håndteres så nært der krisen oppstår, som mulig, mens koordinering, opplæring og ressurstildeling må skje på et høyere nivå.

       Den tradisjonelle sivile beredskap har vært i omstilling siden avslutningen av den kalde krigen. For å få en bred gjennomgang av de sikkerhetsutfordringer vårt samfunn står overfor, nedsatte statsminister Bondeviks første regjering, slik som representanten Enoksen viste til, det såkalte Sårbarhetsutvalget. Utvalget gav en rekke anbefalinger til hvordan samfunnets sikkerhet og beredskap kunne styrkes.

       Regjeringen Stoltenberg tok deretter initiativet til en bred gjennomgang av landets operative rednings- og beredskapsressurser. Dette utvalget anbefalte ikke noen gjennomgripende omstrukturering av rednings- og beredskapsressursene i Norge, men gav anbefalinger om enkelte justeringer.

       I tillegg til anbefalingene fra disse to utvalgene gav terrorhendelsene den 11. september 2001 oss en brutal påminnelse om hvilke sikkerhetsutfordringer vi i vår tid står overfor.

       Rapportene fra de to utvalgene og erfaringene fra den 11. september 2001 har alle gått inn som en sentral del av grunnlaget for den stortingsmeldingen som er til behandling i dag.

       Den kalde krigens slutt og utviklingen av et teknologibasert samfunn med en rekke sårbare trekk stiller oss overfor endrede beredskapsmessige utfordringer. Måten vi lever på, måten vi organiserer vårt samfunn på, og den verden som omgir oss, er uløselig knyttet til spørsmålet om hva slags beredskap samfunnet må ha. Et trygt samfunn er en del av vår velstand.

       Norge står ikke overfor noen militær trussel i dag, og terrortrusselen anses som lav. At en trussel er lav, betyr ikke at den kan ignoreres. Det er behov for årvåkenhet i forhold til hva som kan medføre trusler mot vårt land.

       Samfunnet vil kunne bli stilt overfor nye trusler og store påkjenninger uten forvarsel. Vi må derfor arbeide systematisk for en styrket samfunnssikkerhet også i perioder hvor vi ikke synes å stå overfor noen overhengende fare. I tillegg til de tradisjonelle sikkerhetspolitiske utfordringer må samfunnssikkerhetsarbeidet også møte potensielle trusler fra ikke-statlige aktører og sikre mot avbrudd i kritisk infrastruktur.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg skal først svare på det første spørsmålet, om vi vil følge opp. Ja, det vil vi selvfølgelig. Jeg tok ikke med alle punktene i komiteinnstillingen i innlegget mitt. Det var ikke tilsiktet, det skyldtes taletidens begrensning. Men jeg er meg vel bevisst det. Jeg startet innlegget mitt med å si at jeg ser komiteinnstillingen, debatten og forhistorien som begynnelsen på noe som er livsviktig for oss. Og når Stortinget gjør en god jobb i komitesammenheng, blir det selvfølgelig fulgt opp. Nå er det slik at man noen steder er veldig presis og bestemt, og andre steder er man ikke det. Men vi skal ta Stortinget på alvor, slik at dette blir den debatten som vi alle fortjener på de ulike punkter som er formulert.

       Når det gjelder Nasjonal sikkerhetsmyndighet, vil min kollega forsvarsministeren komme inn på det i et senere innlegg. Men jeg er vel kjent med at sikkerhetsmyndigheten ble opprettet i henhold til lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste. Jeg er også vel kjent med det brev som de to komiteene sendte til Det kongelige justis- og politidepartement den 21. juni i år, hvor man nevnte en rekke virksomheter som man kunne forberede, dog ikke slik at man forskutterte en stortingsbehandling. I den sammenheng er Nasjonal sikkerhetsmyndighet nevnt. Det er også en omtale av Nasjonal sikkerhetsmyndighet i budsjettproposisjonen for Justisdepartementet og for Forsvarsdepartementet. Og i praksis vil iverksettelsen av NSM i den form det nå skal ha, ligge i budsjettbehandlingen for 2003. Den har ikke funnet sted, så den har Stortinget kontroll over. Men jeg regner med at min kollega forsvarsministeren vil utdype dette på den måten som er nødvendig, slik at det ikke skal rå noen misforståelser om at man har arbeidet på den måten som er kjent, og som er avtalt, og som skal være mellom de ulike parter i den konstitusjonelle prosess.

Per Ove Width (FrP) : Statsråden pekte i sitt innlegg på at meldingen har en stor bredde, og at den har tatt for seg en mengde momenter. Det har gjort at jeg føler at jeg har noe rett i min fremstilling av selve meldingen, at den på en måte har glidd litt ut, for det har blitt mye, og det har blitt lite om mye. Men jeg er på den annen side veldig fornøyd når statsråden sier at de fortsetter arbeidet i departementet, og at de vil komme tilbake med proposisjoner. Der håper jeg at vi får mer konkretisert det jeg tidligere har nevnt, og det som jeg synes mangler i meldingen av konkrete tiltak og konkrete forslag. Det tror jeg vil komme der, og da er jeg fornøyd så langt.

       Jeg vil til slutt peke på en ting som jeg vil spørre statsråden om, og det er noe som han ikke har nevnt, de frivillige organisasjonene. Vi har en rekke frivillige organisasjoner i dette landet som gjør en utmerket jobb - og det på frivillig basis. Det koster ikke samfunnet noen ting. Disse organisasjonene er billige, og de er betydningsfulle. Som et eksempel kan jeg peke på Røde Kors. Jeg har fått nyss om - og jeg vil gjerne at statsråden skal avkrefte det - at mye av det som f.eks. Røde Kors driver med, skal overføres til Sivilforsvaret. Det er greit hvis jeg får det avkreftet. Jeg vil peke på at det er veldig viktig, som sagt, med disse frivillige organisasjonene. Jeg vil gjerne at statsråden skal si noe positivt om det. Likeledes er organisasjonene avhengige av godtgjøring, de er avhengige av tilskudd, og de er avhengige av å få dekket sine lønnsforhold når de er ute på disse øvelsene. Jeg skulle gjerne høre om statsråden har noen synspunkter på det, og hvordan han mener at disse organisasjonene skal få dekket sine utgifter.

Statsråd Odd Einar Dørum : Først til det første spørsmålet.

       Denne statsråden har en parlamentarisk forhistorie over 20 år tilbake, da jeg som stortingsrepresentant for Venstre i Sør-Trøndelag inspiserte samtlige tilfluktsrom i Trondheim. Det var en veldig spesiell opplevelse. Denne spesielle opplevelsen har aldri sluppet taket i meg senere, også på det tidspunkt da det ikke var veldig in å snakke om sivilt beredskap i Stortinget. Jeg er veldig glad for at det nå er en bred vilje til å gjøre det, uansett hvor man hører til. Det er faktisk et sunnhetstegn, og det er svært positivt. Jeg skal i den gode ånd som også representanten Width la til da han hadde gjort seg ferdig med polemikken mot meg tidligere i dag, si at der har vi en felles utfordring, for på en rekke områder har vi faktisk mer vi trenger å være enige om enn det vi trenger å være uenige om, for rett og slett å sørge for at samfunnet vårt blir beskyttet. Jeg opplever at dette er grunntonen.

       Når det så gjelder det andre spørsmålet, om jeg på noe tidspunkt vil fjerne oppgaver fra frivillige organisasjoner og legge disse inn under Sivilforsvaret. Overhodet ikke! Det ville vært en helt merkelig tanke for en statsråd som meg, som til de grader har en bakgrunn i frivillig organisasjonsarbeid, og som med stor begeistring har sett f.eks vårt unike redningskonsept, hvor vi nettopp har samarbeid mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner, og som har opplevd den begeistringen hvor frivilligheten slår ut når sivilforsvarsmannskaper aldeles på egenhånd jobber dugnad på en kommandoplass, eller for ikke å snakke om HV-mannskaper som jobber dugnad på huset de bruker. Dette er jo en entusiasmeressurs i Norge som er uvurderlig. Jeg vil si det slik: Hvis noen slipper et konsulentbyrå i nærheten av å skravere bort den entusiasmen, har vi virkelig undergravd både forsvarsvilje og sivilt beredskap i dette land, og jeg kommer til aktivt å bekjempe det.

Kjetil Bjørklund (SV) : Jeg vil gi statsråden honnør for et godt og engasjerende innlegg. Jeg har også usedvanlig sans for « kreativ uro ».

       De siste dagene har forsvarsministeren vært kritisert for langt på vei å ha gjennomført opprettelsen av Nasjonal sikkerhetsmyndighet i forkant av Stortingets vedtak. SV tar dette til etterretning. Vår innvending mot opprettelsen av NSM er at det etableres som et direktorat underlagt Forsvarsdepartementet. SV mener at Nasjonal sikkerhetsmyndighet må forankres i sivil sektor, underlagt Justisdepartementet.

       Vi innser at vi ikke kommer til å få flertall for dette, men fremmer også to andre forslag her i dag. Jeg vil gjerne spørre statsråden hva han synes om disse forslagene, som innebærer at vi får et prinsipp om at alle som fratas sikkerhetsklarering, skal sikres rett til innsyn i sin sak og ikke utsettes for den type Kafka-behandling som vi har sett i den tidligere omtalte personalsaken som ble behandlet i Stortinget i vår. Eller mener statsråden at rettssikkerheten er godt nok ivaretatt i denne type saker?

Statsråd Odd Einar Dørum : Først om NSM: Jeg gjorde rede for situasjonen slik jeg ser den. Dette vil bli supplert av min kollega forsvarsministeren. Det er forskjell på det å forberede og det å opprette, men de millimeterdetaljer som er nødvendig, vil bli presisert av forsvarsministeren.

       Når det gjelder det andre spørsmålet, holder jeg meg til at vi har en sikkerhetslov som har de muligheter som er tatt opp her tidligere i dag. Jeg vil gjerne tilføye at Stortinget også har skaffet seg en sikkerhetsventil som ligger i Stortingets EOS-utvalg, som faktisk ikke har noen avgrensning i tid eller rom når det gjelder den type spørsmål som her er reist. Den avgrensning som er gjort for EOS-utvalget, og som er gjort i en åpen stortingsdebatt, er ikke å opptre på en slik måte at man skader våre hemmelige tjenesters forhold til andre land når det gjelder kildesikkerhet - og det skulle bare mangle at man ikke drog den linjen. Hvis man ikke kan samarbeide seg imellom i hemmelige tjenester og være trygg på kildene og informantene, da har man jo rett og slett ingen hemmelige tjenester. Det ligger i deres natur og deres vesen at det er avklart. Den balansegangen ble også dratt i Stortinget i plenum på en veldig ryddig og skikkelig måte. Så jeg har ikke noe å tilføye til de ordningene vi har. Det være seg slik at hvis ordningene ikke rekker, får de bli testet gjennom livets praksis.

       Men la meg avslutte med å si at jeg har full tillit til sikkerhetstjenestene våre, og jeg vil se det som en svært viktig oppgave at de skal ha ryggdekning. Det gjelder både den sikkerhetstjenesten som kommer til å hete NSM, den som ligger i Forsvarets etterretningstjeneste, og den som ligger i Politiets sikkerhetstjeneste. Det er livsviktig at de både har god kompetanse, og at de drar sammen, og det er svært viktig for meg at vi får dette faste sekretariatet som tidligere er omtalt i dag. Hvis vi bommer på dette, hvis vi roter med sikkerhetsinformasjonen, skaper vi problemer som er langt større enn noe annet. - Det var å svare på noe annet enn det representanten spurte om, men jeg benyttet anledningen til å gjøre det likevel.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg likte statsrådens resonnement rundt « 7-Eleven-mentaliteten ». Hvis det er slik at statsråden er opptatt av å oppdra folk til å ha tilstrekkelig knekkebrød i huset for en helg, så kunne det være et godt sted å begynne - og ikke nødvendigvis kjempe for å utvide åpningstiden i de samme butikkene.

       Sårbarhetsutvalget avleverer noen tungtveiende argumenter for å organisere NSM under Justisdepartementet. De sier følgende i NOU-en:

       « Gjennom sikkerhetsloven er ansvarsområdet til Forsvarets sikkerhetstjeneste dessuten sterkt utvidet i forhold til tidligere. Således er kommunene inkludert i lovens virkeområde, adgang til ... monitorering utvidet, objektsikkerhetsbegrepet innført og personellsikkerhetstjenesten sentralisert. »

       De sier videre:

       « Det er en betydelig risiko for at det kan komme kraftige motforestillinger etter hvert som konsekvensene av sikkerhetsloven blir allment kjent ... »

       Videre viser de til et utvalg i Forsvarsdepartementet som 30. september 1998 la fram et forslag til en framtidig organisering, hvor NSM skulle organiseres som et frittstående forvaltningsorgan direkte under Forsvarsdepartementet. Dette anbefalte ikke Sårbarhetsutvalget, som altså har anbefalt en organisering under Justisdepartementet. Dette støttes av Senterpartiet og SV i innstillingen.

       Jeg vil gjerne ha justisministerens kommentar og begrunnelse for hvorfor man til tross for de tungtveiende argumenter som er framført fra Sårbarhetsutvalget, har valgt den organiseringen som man har gjort.

Statsråd Odd Einar Dørum : Willoch-utvalget ville først og fremst ha et eget departement, et nytt departement - la oss kalle det et innenriksdepartement. Det har jo faktisk ingen i denne sal gått inn for. De som har vært nærmest det, er vel Fremskrittspartiet, som i dag har foreslått opprettet et direktorat under Statsministerens kontor som har et slikt omfang at det nesten nærmer seg et departement.

       Når det så gjelder Willoch-utvalgets resonnementer, ser jeg dem i lys av denne kraftsamlingen.

       Når det gjelder situasjonen som er gjort i Regjeringen, har vi gått gjennom samarbeidsforholdet mellom militær og sivil myndighet, og vi har sett på de oppgavene som NSM skal ha. En god del er NATO-relatert, og en god del er, slik representanten Enoksen sier, rettet mot det sivile samfunn. Derfor har vi sagt det ligger administrativt under Forsvarsdepartementet, understreket av komiteen, men det er to rapporteringslinjer, slik at man faktisk i dette direktoratet kan få en møteplass mellom det sivile og det militære. Og slike møteplasser i denne nasjonale sikkerhetsmyndigheten er svært viktig.

       Vi vil komme tilbake til dette, basert på den grunntenkning som jeg oppfatter at representanten Enoksen har, og som jeg oppfatter at komiteen har, nemlig at i vanlige situasjoner har vi sivil lovgivning, i krisesituasjoner har vi en beredskapslovgivning, og så har vi et landskap mellom sivil lovgivning hvor politiet er samfunnets vaktmyndighet og har forskjellige ressurser til rådighet, og en beredskapslovgivning som vi vil gå inn på. Det var det jeg omtalte i mitt innlegg da jeg snakket om ulike scenarioer. Da vil vi gå inn på situasjoner, som f.eks massesabotasje i landet, hvor det etter en bestemt beslutningsprosess kan være aktuelt å tildele Forsvaret politimyndighet for å avverge en situasjon, som det er svært viktig at man får til. Dette er en gråsone som vi ikke kan ha. Den er det - som jeg sa i mitt innlegg - svært viktig at vi kan gå igjennom med både trykk og kontroll.

Kjetil Bjørklund (SV) : En oppklaringsrunde: Slik jeg har forstått det, kan EOS-utvalget ikke omgjøre vedtak i Regjeringen om ikke å gi innsyn i bakgrunnen for tilbaketrekking av sikkerhetsklarering. I dag må man gå til rettsapparatet for å få avklart dette, noe som har vært tilfellet i saken fra i vår som har vært omtalt flere ganger. Det er nettopp for å avhjelpe dette at to av våre forslag fremmes.

       Kan statsråden kommentere denne oppfatningen av EOS-utvalgets mandat, og dermed forslagene?

Statsråd Odd Einar Dørum : Slik jeg oppfatter det, kan EOS-utvalget formulere en kritikk. Den kritikken kan andre velge å se bort fra eller ta til følge. Men fordi EOS-utvalget er Stortingets organ, har det i utgangspunktet ganske brede fullmakter til å operere. Jeg gav et eksempel på hvordan Stortinget selv, som opprettet organet, foretok en innsnevring i deres myndighetsområde, nemlig for å sikre at man i kontakten mellom hemmelige tjenester sørget for at man måtte ha et kildevern, slik at norske hemmelige tjenester ikke skulle miste kontakten med andre.

       I Stortinget er det skapt en situasjon hvor man kan gå inn på hvordan organet fungerer. Det er skapt en presedens, men jeg vil ikke spekulere videre utover det. Det er et særegent og viktig organ Stortinget har satt på plass. På et livsviktig område, altså å sikre våre hemmelige tjenesters mulighet til å fungere, har man etablert en praksis. Så vet vi at utvalget på andre områder kan uttrykke en kritikk. Den er da kjent, og det gir en foranledning for andre til å kunne forholde seg til den.

       Samme kveld som vi avgav innstillingen, fikk vi en grotesk illustrasjon på hvor viktig og aktuelt dette er. Vi fikk se hvor sårbart det moderne samfunnet er. Samme kveld så vi på nyhetene at tsjetsjenske terrorister hadde tatt mange hundre gisler til fange i et teater i Moskva. Kun dager tidligere hadde det funnet sted en forferdelig bombeeksplosjon på Bali, også det en handling begått av terrorister. Begge disse episodene er eksempler på hvor sårbart det moderne samfunnet er, og hvor vilkårlig terroren rammer.

       Den tradisjonelle oppfatningen av totalforsvaret har vært organiseringen av det sivile samfunns oppgaver og støtte til Forsvaret i en krigssituasjon. Dette er selvsagt fremdeles en viktig del av totalforsvarskonseptet, men i dagens samfunn er Forsvarets støtte til det sivile samfunn og den sivile beredskapen en vel så viktig del av totalforsvaret. Som det uttrykkes i innstillingen:

       « Ved større katastrofer eller ved terrorangrep vil Forsvaret måtte være en operativ ressurs for politi, helsevesen, transport, redningsmannskaper etc. »

       Arbeiderpartiet mener at den gjensidige avhengigheten mellom Forsvaret og det sivile ikke kom godt nok fram i stortingsmeldingen. Regjeringen er derfor blitt bedt av Stortinget om at dette samarbeidet drøftes og legges fram for Stortinget i egnet form. Jeg vil for ordens skyld understreke at det ikke under noen omstendighet betyr at Forsvaret skal benyttes mot folket. Poenget er at Forsvaret utgjør en viktig støttefunksjon når krisen er et faktum.

       Arbeidet for å gjøre samfunnet vårt mindre sårbart blir viktigere og viktigere, samtidig som det også blir vanskeligere og vanskeligere. Tidligere var truslene klarere og enklere å forholde seg til. Men når vi nå får passasjerfly som brukes som bombefly, ulykker som « Kursk » eller Tsjernobyl, bilbomber som rammer sivile, tog som kunne eksplodert på Lillestrøm, eller hackere som angriper et datasystem, viser det oss at verden er alt annet enn enkel, og at samfunnet vårt er sårbart.

       Tidligere visste vi hvem fienden var, hva den var i stand til, og hvor den holdt til. I dag er dette langt fra selvsagt, som de nevnte eksempler illustrerer.

       Jeg er derfor tilfreds med at de to komiteene samlet har bedt Regjeringen om at den tar for seg et totalkonsept som omfatter forebygging, beredskap og krisehåndtering, og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en konkretisering innenfor flere områder.

       Arbeidet med samfunnssikkerhet er selvsagt ikke avsluttet etter at denne sak er ferdigbehandlet i denne sal. Oppgaven med å iverksette dagens vedtak og meldingens intensjoner er stor og krevende. Det er et arbeid som omfatter nesten alle departementer og alle politikkområder. Men nettopp på grunn av bredden, kompleksiteten og viktigheten er jeg glad for at det er et bredt flertall som står samlet i innstillingen, på samme måte som da gjennomføringsproposisjonen ble behandlet i vårsesjonen. I et lite land som Norge er samfunnssikkerhet et område som fortjener denne bredden. Jeg er derfor tilfreds med at vi har klart å skape denne enigheten, slik at vi kan nå det målet som meldingen omhandler: Veien til et mindre sårbart samfunn - med eller uten knekkebrødet til statsråden.

       I meldingen går flertallet inn for å etablere et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet og ber Regjeringen i den kommende tilsynsmelding komme tilbake til det spørsmålet. Det vil jeg også gjøre.

Åge Konradsen (H) : Det moderne samfunnet er sårbart. Trusselbildet består av både utilsiktede hendelser som flom, skogbrann eller skred og tilsiktede hendelser som terrorangrep og internasjonal kriminalitet. Derfor er det viktig at beredskapen er så godt samordnet at de ulike sektorenes tiltak på sikkerhets- og sårbarhetsområdet fremstår som en helhet.

       Både Forsvaret og Kystverket spiller en betydelig rolle når det gjelder maritim overvåking. Regjeringen er enig med Sårbarhetsutvalget i at Norge som kystnasjon, med suverene rettigheter i store havområder, må ha god evne til maritim overvåking. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at Kystvakta får en sentral rolle. Økt fiskeriovervåking i norsk og internasjonalt farvann, økt fokus på miljø, og den nært forestående utvidelsen av territorialfarvannet fra fire til tolv mil vil gi Kystvakta store arbeidsoppgaver i årene fremover.

       Det er også gledelig at Forsvarsdepartementet sammen med berørte departementer og etater har vurdert mulige tiltak for å bedre samordningen av sivile og militære kystovervåkingsressurser. Etablering av en trafikksentral i tilknytning til f.eks radioen i Vardø er et synlig bevis på dette og vil være et godt framtidig tiltak. Det samme vil opprettelsen av en miljøovervåkingsenhet for nordområdene være.

       Reitan må i framtiden ha en viktig rolle som senter for beredskap og overvåking. Det må opprettes en krisestyringskommando for nordområdene på Reitan, slik komiteene samlet har foreslått i sin innstilling.

       Mye tyder på at det vil bli en stadig økende frakt av farlig last i farvannene utenfor hele norskekysten, herunder også sjøveis frakt av olje fra produksjonsområdene i Nordvest-Russland til markedene i Europa. Det er etablert et norsk-russisk samarbeid om varslings- og redningssamarbeid på bakgrunn av intensjonsavtalen som ble inngått i 2000.

       Regjeringen sier i St.meld.nr.17 at den vil ta initiativ til å inkludere sjøtransport av farlig last i varslingsrutinene. Dette er viktig, og det bør skje raskt.

       Forsvaret har ressurser for maritim overvåking og overvåking av skipstrafikken langs norskekysten - og det er et godt forebyggende tiltak. Men overvåking er ikke bare å se på satellittbilder; synergi mellom ressurser er nødvendig. Vi må derfor snarest mulig komme oss forbi byråkratnivåene.

       Heimevernet har spesielle kvaliteter, ikke minst lokalkunnskap og tilstedeværelse, som gjør at HV-avdelinger har et potensial til å være en viktig ressurs innenfor landets sikkerhets- og beredskapsarbeid. Men dersom potensialet i Heimevernet skal realiseres, kreves det at heimevernsavdelinger og mannskaper gis en trening og et utstyr som gjør dem i stand til å håndtere forskjellige typer oppgaver.

       Men for at Heimevernet skal ha en nyttig funksjon i beredskapsarbeidet, er det viktig at Regjeringen avklarer hvordan heimevernsressursene også skal brukes i forbindelse med sivile kriser. Jeg vil derfor be Regjeringen om å informere Stortinget om dette på en dertil egnet måte.

       Til slutt vil jeg rette oppmerksomheten mot en sak som forsvarsministeren urettmessig har blitt kritisert for i Dagsavisen i går. Dagsavisen hevder at lenge før Stortinget har vedtatt noe som helst angående Nasjonal sikkerhetsmyndighet, skal Forsvaret angivelig ha startet en omorganisering av NSM. Dagsavisen viser til et brev undertegnet av sjefen for sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando som har beskrivelser av organisasjonsstrukturen, og navngitte personer er ført opp i stillinger som formelt ikke eksisterer. Problemet med å knytte dette brevet til forsvarsministeren er at brevet er datert 9. april 2001, flere måneder før nåværende statsråd og nåværende regjering tiltrådte. Oppslaget i Dagsavisen i går er feil fra ende til annen.

       Det er i dag Stortinget tar stilling til å opprette NSM som eget direktorat. Derfor har selvfølgelig ingen forskuttert noen beslutninger før dette blir vedtatt nå i dette møtet i dag.

André Kvakkestad (FrP) : Fremskrittspartiet mener at organisert kriminalitet i dag er en stor og voksende trussel mot vårt samfunn. Vi mener det er viktig å få en bredest mulig forståelse av denne kriminalitetens omfang. Det bør også forskes på hvor store økonomiske konsekvenser denne kriminaliteten medfører for vårt samfunn. Det må fokuseres på hvor stor denne kriminaliteten er med tanke på økonomi. Videre er det interessant å se hvordan denne kriminaliteten påvirker det norske næringsliv og også offentlige anskaffelser.

       Det er viktig å se hvilke etterforskningsmetoder som ikke bare vil være oppklarende, men som også vil kunne være forebyggende.

       Fremskrittspartiet ser det som sannsynlig at det sivilmilitære samarbeidet i fremtiden vil bli langt mer utstrakt enn det har vært frem til i dag. Vi er i likhet med Sårbarhetsutvalget av den oppfatning at det ville være ønskelig å forenkle de eksisterende rutiner for bruk av militære styrker til støtte for politiet. Ved bruk av militære styrker i fredstid vil dette alltid være etter rekvisisjon fra politimyndighet. Vi mener det er hensiktsmessig med en nærmere vurdering av en inndeling av hvilke militære styrker som ved rekvirering i fredstid utelukkende skal operere under politimestrenes ansvar. Det bør vurderes om det eventuelt er avdelinger som skal kunne tillegges eget operativt ansvar, med hovedansvar lagt til Forsvarsdepartementet etter at rekvisisjon fra politimyndighet er innvilget på politisk nivå. Fremskrittspartiet mener at dette er en problemstilling som er aktuell også på norsk landterritorium.

       Vi ønsker i likhet med Sårbarhetsutvalget en grundig utredning av om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til ulike alvorlige situasjoner samfunnet kan risikere å stå overfor.

       Når det gjelder spørsmålet rundt flyktninger og asylsøkere, ser Fremskrittspartiet at asylsøkere uten kjent identitet kan være en risiko, og at det slik sett vil være hensiktsmessig å kunne plassere disse i utvidede, lukkede og overvåkte UDI-områder. Dette er viktig for at det på en kontrollert måte kan innhentes opplysninger om de aktuelle personers bakgrunn. Vi ser at det lett kan oppstå uheldige situasjoner dersom man ikke tar høyde for å begrense uidentifiserte asylsøkere og deres bevegelser. Vi mener også at det ut fra et helsemessig synspunkt i enkelte situasjoner kan være ønskelig for å unngå spredning av epidemier og liknende, dersom dette fremstår som en reell trussel i en fremtid. Vi mener også at dette sånn sett på sikt kan være noe å ha i bakhånd for å ivareta den enkeltes helse og rettigheter.

       Fremskrittspartiet mener at et felles nødnummer vil lette tilknytning til alarmsentralene for publikum. Ett nummer er ofte enklere å forholde seg til enn tre numre. Det er etter vår mening også en fordel at de ulike etater får den nødvendige informasjon så koordinert som mulig, og da også raskest mulig. Vi mener at en felles alarmsentral med aktører fra ulike sektorer, f.eks liknende det de har i USA, vil gi publikum og de aktuelle etater en trygghet for at informasjonsflyten blir så effektiv som mulig.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Det er mulig at noen syns at SV er helt på bærtur i denne debatten, siden vi prøver å løfte perspektivet lite grann. Men vi mener faktisk at det også er på sin plass å se på hvordan vi kan forebygge sårbarhet, når vi skal diskutere hvordan vi kan sikre at vårt samfunn blir minst mulig sårbart.

       Det har vært representanter som så vidt har vært innom disse spørsmålene, både i merknadene og også under debatten. For eksempel har Fremskrittspartiet vært innom asylsøkerne som en trussel i forhold til samfunnets sårbarhet. Representanten Marit Nybakk var innom dette med forvirrede personer som kan bli rammet av en smitteeffekt når det gjelder selvmordsbombing. Man kunne i den sammenheng f.eks vært innom psykiatrien i Norge, hvordan Regjeringa ikke innfrir opptrappingsplanen i det framlagte forslaget til statsbudsjett. Vi kunne også her ha vært innom hvordan i hvert fall det partiet jeg representerer, mener at Regjeringa med det forslaget til statsbudsjett som er lagt fram, legger grunnen for en økt kriminalitet i vårt eget samfunn, snarere enn å redusere kriminaliteten, fordi de legger opp til en økning av forskjellene. De legger heller ikke opp til en styrking av f.eks rusomsorgen.

       Jeg syns det er merkelig at det synes som om noen partier i forbindelse med denne meldinga mener at vi bare burde fokusere på organisering av etater, direktorater og myndighetsutøvelse, og ikke på hvordan vi kan forebygge sårbarhet. Og da hjelper det altså ikke med isolasjonisme og navlebeskuende politikk, som i hvert fall jeg opplever at representanter fra Fremskrittspartiet synes å stå for når de totalt avviser f.eks behovet for å se på hvordan klimaendringer kan utgjøre en trussel mot vårt samfunn.

       SV mener derimot at noen av de største sårbarhetsutfordringene vi står overfor framover, er følgende:

       SV kan ikke se at det i denne sal er et enormt engasjement for å gjøre noe med de grunnleggende problemene verden står overfor. Dersom dette hadde vært tilfellet, ville Norge ha oppfylt rollen som miljøpådriver, ikke bare internasjonalt, men også her hjemme. Vi er ikke i nærheten av å ta ansvar for å få ned CO₂-utslippene på norsk sokkel, eller for å bygge opp en konkurransedyktig kollektivtrafikk, bare for å nevne noe. Vi har ikke inntatt en ledende rolle i Sikkerhetsrådet for å forhindre at USA får undergrave FN, eller for å sikre at palestinerne får opp-fylt grunnleggende rettigheter, eller for å avdekke det store spillet som nå foregår i Kaukasus og Midtøsten, hvor det mer enn å fjerne en diktator eller kontrollere Iraks våpenarsenaler handler om å sikre seg tilgang til uvurderlige ikke-fornybare energikilder. Hvordan er det f.eks mulig at vi av alle bruker mer ressurser på å føre en krig - kanskje til og med to kriger - enn på å bidra til utvikling av fred og demokratisk utvikling i verden?

       SV var også sterkt kritisk til de nye terrorbestemmelsene som ble vedtatt tidligere i år. Vi syntes ikke det var en fjær i hatten at Norge var en av de aller flinkeste i klassen av nasjoner til å vedta slike bestemmelser. Tvert imot mente og mener vi at Norge burde brukt tid, og at vi burde tatt inn over oss kritikken som er reist fra bl.a. Amnesty og Human Rights Watch, om at de aller fleste stater nå faktisk har vedtatt bestemmelser som går på tvers av grunnleggende demokratiske rettigheter. At vi får skryt av USA, et land som holder over 600 mennesker fanget på Cuba uten en eneste rettighet, mener vi er mer flaut enn hyggelig.

       SV vil arbeide for en annen verden, og vi mener at dette ikke er naivt eller noe å le litt av, litt overbærende, men en plikt vi har som medmennesker som er avhengig av hverandre. Meldinga om samfunnets sårbarhet tar opp noen viktige problemstillinger, og vi har heldigvis fått inn noen merknader vi er fornøyd med, som går litt høyere opp enn akkurat hvordan vi skal organisere etatene, noe som selvfølgelig også er viktig. Men vi kan ikke se at de store utfordringene berøres, i hvert fall ikke i tilstrekkelig grad.

       Vi vil jobbe for å snu denne utviklinga. Vi vil jobbe for at Norge skal være pådriver, både tilsynelatende og rent faktisk, for at vi overlater denne kloden videre i en bedre miljømessig og demokratisk stand enn vi fikk den overlatt. Det mener vi er en plikt, og vi mener at det er viktig å minne oss sjøl på det også i debatt om Norges sårbarhet som samfunn.

Einar Holstad (KrF) : St.meld.nr.17 med undertittel « Veien til et mindre sårbart samfunn » understreker med få ord hva dette egentlig dreier seg om. Hele meldingen er en erkjennelse av at samfunnssikkerhetsarbeidet er en prosess. Samtidig bekrefter meldingen at denne prosessen er kontinuerlig. Samfunnssikkerhet er ikke bare bygd på en ferdighet, men er like mye en holdning, ja vilje til å bry seg med hverandre i det daglige. Dersom krisen oppstår eller katastrofen inntreffer, er det for sent å forberede seg. Hver enkelt av oss har ansvar for egen trygghet. Den som har ansvar i det daglige, har også de beste forutsetningene for å kunne håndtere kritiske situasjoner. Nettopp av denne grunn er de daglige holdninger avgjørende for innsatsen i en krisesituasjon.

       Jeg tillater meg å komme inn på Forsvarets håndtering av klasebomber som eksempel på en uønsket utvikling i organisasjonen. Noen form for hoderulling i kjølvannet av denne saken er ingen løsning for de utfordringer Forsvaret sliter med. Manglende respekt for politiske vedtak og fravær av vilje til å påse at disse etterleves i organisasjonen, kan være kritisk for kommunikasjonen i en krisesituasjon. Det mest bekymringsfulle ved dette er at tilliten til Forsvaret i det norske folk kan svekkes over tid. Krav til holdninger i Forsvaret må være i overensstemmelse med det beste i samfunnet for øvrig.

       Store katastrofer skjer alltid ubeleilig. Heldigvis har vi hatt lett tilgang til de steder hvor det i de senere år har inntruffet større ulykker i Norge. Dette har bidratt til å begrense skadeomfanget i vesentlig grad. Likevel vil jeg peke på nødvendigheten av raskest mulig å etablere et nytt digitalt samband for nødetatene og andre som naturlig trekkes inn i forbindelse med større redningsarbeider. Det er utviklet en ny standard for kommunikasjon innen nød- og beredskapsetater kalt TETRA-standarden. Tolv land i Europa har iverksatt aktiviteter med henblikk på utbygging av TETRA-nett for sine nød- og sikkerhetstjenester. Fem land har inngått kontrakter om utbygging av landsdekkende TETRA-nett. Det er Belgia, Finland, Island, Nederland og Storbritannia. I Finland er TETRA-nettet praktisk talt ferdig utbygd. Danmark har besluttet etablering av landsdekkende TETRA-nett for nødetatene, men uten at byggingen er kommet i gang ennå. Sverige ligger i prosess ca to år etter Norge. I Norge innledet nødetatene i 1998 et samarbeidsprosjekt for å utrede mulig innføring av et felles nødsamband basert på TETRA-standarden. En TETRA pilotinstallasjon er etablert i Trondheimsområdet med ca 600 brukere. En er gjort kjent med at flere land i Europa og Asia har tatt i bruk TETRA-løsninger på ulike områder uten at disse er gjort landsdekkende.

       I Norge er det nødvendig innen kort tid å skifte ut de eksisterende analoge radiosambandene med nye digitale løsninger. Det nye TETRA-nettet er i dag det nettet som har den beste anvendeligheten blant dem som er kjent i markedet. Valg av GSM/GSM-R/UMTS-baserte løsninger vil ikke tilfredsstille brukerkravene. Dessuten vil slike løsninger ikke være basert på internasjonale standarder, og systemene vil mangle en rekke funksjoner nødetatene er avhengig av. En rapport fra det svenske konsulentfirmaet Stelacon på oppdrag fra regjeringskanselli og næringsdepartement i Sverige dokumenterer at disse alternativene til TETRA vil bli flere milliarder kroner dyrere. Nåværende planer for TETRA-utbyggingen i Norge gir bedre radiodekning på landsbasis enn GSM-systemet. Utbyggingen inkludert brukerutstyr antas å koste 3,5 milliarder kr. Jeg vil også peke på nødvendigheten av at Forsvaret må bli TETRA-bruker for å ha en tilfredsstillende kommunikasjon med nødetatene i framtidige felles utfordringer.

       Nærhetsprinsippet innebærer at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå. Det vil som oftest bety det stedlige politiet og det lokale brann- og redningsvesen. Ansvarsprinsippet innebærer at disse må være trent og motivert til å kunne møte utfordringene i det daglige virket. Lillestrøm-ulykken for vel to år siden viste hvor viktig det var å ha riktig og tilstrekkelig utstyr lokalt. Her står vi overfor en stor utfordring i framtiden i å bygge forsvarlige enheter lokalt mange steder i landet. Det kreves trolig utvidet samarbeid over kommunegrenser, men også økte bevilgninger for å nå dette målet.

Anne Helen Rui (A) : Vær alltid beredt, heter et speiderordtak. Det er dette denne meldinga handler om.

       Med globaliseringa og den teknologiske utviklinga er det sammensatte samfunnet vi har bygd opp, svært sårbart - mer nå enn noen gang. Derfor er det spesielt viktig å tenke forebyggende sikkerhet i alle samfunnets ledd. Når vi bygger ut nye offentlige bygg eller vi bygger ut infrastruktur - det være seg veier, tunneler, jernbanelinjer, tele, dataoverføringer osv. - må vi tenke beredskap. I slike sammenhenger nytter det ikke med tankegangen det skjer ikke meg. Her må føre var-prinsippet gjelde. Bare slik kan man kanskje unngå at ulykker og katastrofer skjer, og hvis de skjer, at de kan bli håndtert raskt og riktig.

       Punkt nummer én er å ha et lovverk som er omfattende og tar opp i seg alle tenkelige og utenkelige hendelser, slik at lovgrunnlaget er sikret.

       Punkt nummer to er å ha godt utdannede fagfolk som kan tilsynsarbeidet på alle de spesifikke deler av vårt sårbare samfunn.

       Disse fagfolkene er heller ikke utdannet én gang for alle. Skal de være tilsynsansvarlige, må de videreutdannes for å holde seg meget godt oppdatert på alt nytt som blir utviklet og som skjer i de områdene de har ansvaret for. De må ha en organisering som er hensiktsmessig i den daglige tilsynsjobben, men også den dagen ulykka eller katastrofen virkelig skjer. Det må være klare kommandolinjer, og alle må kjenne sin plass og kunne sin jobb når arbeid skal utføres raskt.

       Denne kjensgjerningen er det som ligger til grunn for prinsippet om nærhet som slås fast i meldinga, om at det er de menneskene som har det daglige ansvaret, som også skal ta seg av de store ulykkene og krisene på skadestedene; i politiet, i ambulansene, på sykehusene, på brannstedene, i redningshelikoptere, i vannverkene, i elektrisitetsverkene osv.

       Men dette koster penger - mye penger. Man må lage planer for hvor man skal evakuere folk hvis dette eller noe annet skulle skje, og tenke på om man har nok enkelt eller komplisert utstyr, medisiner, nok blod og reservedeler tilgjengelig, som raskt kan nås, og på hvem som transporterer hva. Alt dette og mye mer skal planlegges, og da kan man ikke bare bruke markedsøkonomiske prinsipper. Er det forebyggende arbeid godt på alle felt, vil det antakelig bli få ulykker og kriser. Men oppstår de, kan de håndteres raskt og godt. Det er denne kjensgjerningen vi må holde fast på. Ellers er det vanskelig å si hvor mye forebygging og tilsyn som lønner seg, før ulykken og krisene er et faktum.

       Når det skal ryddes opp, er det ingen som spør om vi har råd til det. Men på forhånd stilles disse spørsmålene ofte. Da må vårt svar bli at vi har ikke råd til å la være.

       Vi slår fast i dag at kommunene ved lov skal bli pålagt beredeskapsplikt i framtida. Dette vil også koste penger. Dagens regjering med en kommunalminister som helst vil privatisere snart alle kommunale oppgaver, må tenke seg godt om og i alle fall alltid huske på at skal private overta kommunale oppgaver, må beredskapsplikten være godt ivaretatt. Arbeidstakere må utdannes og øves om igjen og om igjen for å bli gode til å gjøre jobben sin raskt, under vanskelige forhold, under ekstreme stresssituasjoner.

       Dette er det ingen som kan tjene penger på, dette koster penger enten det er i statlig, kommunal eller privat regi. Å strupe kommuneøkonomien slik som denne regjeringa nå gjør, henger ikke sammen med det vi foreslår i denne meldinga om beredskapsplikten.

       Når vi gir kommunene beredskapsplikt, må kommunene få mer penger til å kunne kartlegge sin sårbarhet, øve sine ansatte til gode krisearbeidere og lage gode planer som holder mål i en virkelig krisesituasjon. Som sagt, å forebygge sårbarhet koster penger på flere budsjetter, og det håper jeg at Regjeringa merker seg nå i disse budsjettider.

       Så over til mitt hjemfylke, Vestfold. Direktoratet for brann- og elsikkerhet ligger i Tønsberg. Der arbeider det 130 personer. En del av dem som arbeider i Tønsberg, ble flyttet dit så sent som 1. januar 2002 - altså har de vært der ett år. Det trengs ikke mye fantasi for å forstå at man ved alle flyttinger mister gode fagfolk som man egentlig ikke har råd til å miste. De har akkurat flyttet dit, og det er ikke vanskelig å forstå at de gjerne vil ha ro og utføre sin jobb og nå sine mål om å verne liv og helse, verne om miljøet og materielle verdier for samfunnet og enkeltmennesket.

Carsten Dybevig (H) : Gårsdagens og søndagens Dagsavisen påstod ganske så kraftig at det skulle være en konfrontasjon med Krohn Devold i Stortinget - et stormløp mot Krohn Devold i Stortinget - og at Krohn Devold skulle bli stilt til veggs ved behandlingen av Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM. Det har antakeligvis vært mer et ønske fra avisen enn en realitet her i dag. Alle påstandene er tilbakevist her i denne salen i dag. Jeg vil få lov til å gi avisen en liten lærdom i form av et norsk ordtak: Det er skral kost å måtte ete i seg sine egne ord.

       Dagens trusselbilde er diffust og sammensatt. Samfunnet står ikke overfor én enkelt trussel, risiko eller sårbarhet, men et mangfold av utfordringer som krever et tilsvarende mangfold av forebyggende og avhjelpende tiltak.

       Den sikkerhetspolitiske utviklingen, terrortrusselen og trusselen fra organisert kriminalitet, fare for teknologisk svikt, miljøforstyrrelser og klimaendringer stiller på hver sin måte samfunnet overfor utfordringer som må møtes. Fellesnevneren er at samfunnet settes på prøve, og at det er nødvendig med ekstraordinær innsats.

       Naturkatastrofer og terroraksjoner mot store installasjoner og industrianlegg vil komme brått og uventet og være svært kostbart å forsikre seg mot. Den beste måten samfunnet kan forsikre seg mot denne type trusler på, er gode beredskapsforberedelser.

       En stopp i energiforsyningen eller lammelse av landets IKT-systemer vil sette samfunnets funksjoner ut av drift. En lammelse av oljeinstallasjoner og store industrianlegg på land vil ha stor økonomisk, men begrenset effekt på samfunnets funksjoner.

       Felles for mange av truslene er at forhåndsvarsel ikke gis. Vi må tilkjennegi at det vil være umulig å eliminere samtlige trusselscenarioer, det være seg naturkatastrofer eller terrorisme. Vi må derfor organisere oss slik at skadevirkningene for det sivile samfunn blir lavest mulig. Dette medfører en vedvarende omstillingsprosess, en vedvarende analyse av sårbarhetsbildet og en vedvarende kommunikasjon mellom samtlige aktører.

       Hovedansvaret ligger sentralt til det nye direktoratet. Ansvaret tydeliggjøres ved at en rekke offentlige instanser - deriblant 435 kommuner - og tusenvis av bedrifter skal forberedes og bevisstgjøres for en eventuell hendelse som antakelig ikke skjer, men som kan skje og vil ha store konsekvenser for samfunnet om det skjer. Ikke å lykkes i dette forberedelsesarbeidet vil kunne være fatalt for hvordan krisen takles.

       Visjonen for samfunnssikkerhetsarbeidet er at det ikke skal forekomme større skader på liv, helse, miljø eller materielle verdier som følge av svikt i kritiske funksjoner uavhengig av type krise.

       De siste 10-20 år har samfunnets økonomiske velferdsutvikling vært noenlunde sammenfallende med IKT-utviklingen. De fleste samfunnssektorer baserer seg i stor grad på slik teknologi, men denne teknologien har gjort samfunnet mer sårbart. For eksempel er kraftforsyningen avhengig av velfungerende IKT. Konsekvensene i driftsforstyrrelser i IKT-systemer og infrastruktur kan være sammensatte og alvorlige for samfunnets funksjonsdyktighet.

       Velfungerende sambandssystemer under kriser vil også være avgjørende for hvor effektiv krisehåndteringen er. Ord som « samarbeid », « koordinering », « delegering » blir fort floskler og moteord om de ikke fylles med et reelt innhold. Å være i beredskap er ikke noe som gjøres én gang i måneden eller i halvåret, men faktisk noe som skal være innøvd og bevisstgjort daglig til det kjedsommelige fordi « ulykken varsler ikke på forhånd ».

       Sviktende reaksjoner, sviktende organisering og koordinering etter at krisen er inntrådt, kan unødig forsterke krisens omfang og konsekvenser. Derfor vil god beredskapsplanlegging og praktiske øvelser være viktig for å eliminere risikoen for feilgrep i tiden etter at krisen er inntrådt.

       Ansvaret for operativ krisehåndtering må være tindrende klart - i en krise er det ikke rom for uklarhet. Klare ansvarsforhold fra bunn til topp er viktig. Vi vet at det uventede skjer. Men det er da viktig å redusere samfunnsbelastningen når de uventede hendelsene skjer. De hyppigste krisene oppstår i begrensede områder og krever lokal handling. Muligheten og evnen til å fatte riktige beslutninger i begynnelsen av en krise er kanskje alfa og omega for om lokalsamfunnet skal unngå for store konsekvenser eller belastninger. Da er den lokale beredskapsledelsen ualminnelig viktig.

       Kommunikasjon mellom nødetatene, eventuelt redningstjenestene, kommune, Sivilforsvaret, frivillige og i nødsfall Forsvaret krever optimale tekniske forhold så vel som godt innarbeidet samarbeidsklima mennesker imellom. Mange lokalsamfunn langs Glomma har blitt berørt av flom de siste årene. Der hvor det lokale engasjementet var størst og den beste organiseringen fant sted, gav også den best tenkelige utgang i forhold til de problemene som eksisterte i f.eks vern av liv og sikring av eiendommer.

       En faktor som ikke har vært nevnt særlig mye, er risikoen for stadige utskiftninger av personer i ledende stillinger både lokalt og sentralt, ikke bare personer ansatt i offentlige stillinger, men også personer i folkevalgte posisjoner. Av den grunn vil også regelmessige oppdateringer av kriseplaner og utvikling av samarbeidsrelasjoner være av stor betydning. Det nye direktoratet vil måtte ha en slik funksjon. Beredskapsøvelser i kommunene mellom de ulike aktørene vil styrke mulighetene det enkelte lokalsamfunn har til best mulig å skåne sine innbyggere. Av den grunn vil det bli lovpålegg om kommunal beredskap.

Per Roar Bredvold (FrP) : St.meld.nr.17 har hatt et noe spesielt liv med utsettelser, en form for tilbakesendelse, den er vanskelig å forstå, den er lite konkret, og man kan kanskje si at alt og/eller svært lite er avhengig av hvordan man leser den for å forstå det konkrete. Men den er nå her og klar til debatt, og sluttresultatet ble vel bedre enn starten, selv om Fremskrittspartiet kunne sett den annerledes på mange punkter.

       Jeg vil her ta for meg noen sider som spesielt berører Forsvarets rolle i denne meldingen, og først starte med Heimevernets rolle. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at HVs rolle i beredskapssammenheng har fått en økt betydning. Denne betydningen forsterkes når man ser dette i sammenheng med reduksjonene i Forsvaret for øvrig i forhold til hva Fremskrittspartiet vil bruke av ressurser på Forsvaret. Fremskrittspartiet mener at dersom man tillegger HV, og da spesielt HV 016-tropper, større vekt enn tidligere, må dette synliggjøres i konkrete tiltak for å bedre deres kapasitet til å løse de tiltenkte oppdrag. Fremskrittspartiet mener at det er en misforståelse dersom man tror at HV 016-troppene er spesialister innen antiterror og andre spesialoppdrag.

       Det er viktig å være klar over at for å kunne definere en militær avdeling som spesialavdeling er det en forutsetning at denne styrken er i daglig tjeneste, og at tjenesten er av en slik karakter at den ut fra ferdighetskrav kan karakteriseres som spesiell - jeg tenker da på det fysiske, det psykiske, tekniske ferdigheter m.m. I Norge har vi bare to slike avdelinger, Marinejeger Kommandoen og Hærens Jegerkommando. Fremskrittspartiet mener at dersom det er en forutsetning at HV 016 skal løse oppdrag av en spesiell karakter mot terrorister, må disse avdelinger styrkes utdanningsmessig, og tjenesteformen må da radikalt omlegges mot dette målet.

       Fremskrittspartiet ønsker også å opprette Forsvarets bildeoppbyggingssentral ved Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at en lokalisering til Sørreisa er en hensiktsmessig plassering også med tanke på de investeringer som er blitt foretatt i installasjonen tidligere. Det er også viktig å videreføre den kompetansen som er etablert her, slik at vi, altså Norge, får mest mulig igjen for tidligere og fremtidige investeringer. Investeringer som har en kortvarig levetid, har samfunnet kanskje med Forsvaret i spissen hatt nok av, og dette er med på å nedbygge det totalforsvaret vi har, og som vi er så avhengig av - spesielt fremover når man ser hvordan verden utvikler seg med stadig flere og råere terrorhandlinger.

       Ellers er Fremskrittspartiet for at Sivilforsvaret skal være en viktig del av totalforsvaret. Det daglige operative ansvaret for Sivilforsvaret ligger hos politimestrene. Fremskrittspartiet mener det er mest hensiktsmessig å opprette 27 sivilforsvarskretser slik at dette sammenfaller med antall politidistrikter. Dette må være den mest logiske oppdeling for et effektivt og rasjonelt samarbeid mellom de ulike etater. Det er derfor synd at flertallet ikke ser dette. Fremskrittspartiets syn er at på denne måten vil ressursene, og ikke minst lokalkunnskapene, bli utnyttet på den beste måte for å redusere størrelsen på og omfanget av fremtidige krisesituasjoner - og kanskje vil en unngå krisesituasjoner.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg tillater meg å henlede oppmerksomheten på en del av sikkerheten som knytter seg til transporten langs kysten av Nord-Norge, den risiko for mulige miljøskader som foreligger, og behovet for en økt overvåking av denne skipstrafikken og for å øke beredskapen i forhold til eventuelle ulykker. Jeg tror at alle vil være kjent med at havområdene i Barentshavet og havområdene utenfor norskekysten er svært sårbare. Dette området er av vital betydning for fiskeriaktiviteten, som oppvekstområder for fiskeriene og på den måten også av stor betydning for den viktige økonomiske aktivitet som fiskerinæringen representerer. Samtidig har disse områdene et hardt klima, noe som gjør at sjøtransport er mer utsatt i disse farvannene enn i områder hvor de klimatiske forholdene er enklere. Det er grunn til å forvente at skipstransporten langs kysten av Nord-Norge vil øke i årene framover. Én ting er at vi ser for oss en økt norsk petroleumsaktivitet i de nordlige områdene, en annen ting er at den økonomiske utviklingen i Russland i seg selv skaper en aktivitet som også øker transportbehovene.

       La meg likevel spesielt peke på to forhold. Vi ser allerede en økende oljeaktivitet på russisk side. Denne oljen skal transporteres fra russiske farvann og ut til det internasjonale markedet. Det er en transport som foregår med skip langs kysten av Norge gjennom disse sårbare områdene som altså er av stor betydning bl.a for fiskerivirksomheten.

       Det andre er at vi ser en utvikling med transport av atomavfall til Russland, og også denne transporten går gjennom disse samme områdene som er svært sårbare. Dette er en transport hvor ulykker vil kunne ha dramatiske konsekvenser, på grunn av alvoret ved innholdet i transportene og på grunn av de virkninger som eventuelle ulykker vil ha bl.a for det økologiske systemet i havet. I tillegg kommer at selv mindre utslipp vil kunne ha store virkninger ved at det skaper usikkerhet om troverdigheten ved renheten til norske fiskeprodukter og norske farvann og på den måten vil kunne svekke norsk fiskerinæring.

       Jeg er derfor glad for at de enstemmige komiteene har understreket nødvendigheten av å styrke overvåkingen av den norske kystlinjen og å styrke beredskapen mot større ulykker og i forhold til innholdet i transportene. Jeg tror det er viktig, slik de enstemmige komiteene har bedt om, at Regjeringen utreder opprettelsen av en miljøovervåkingsenhet for nordområdene som skal ha til formål å styrke kystovervåkingen.

       Regjeringen Stoltenberg tok initiativ til en vurdering av behovet for en trafikksentral i Finnmark. Jeg har merket meg at Kystverket har fått utredet spørsmålet om en slik trafikksentral, og jeg er tilfreds med at komiteene i innstillingen mener at det er miljømessig viktig å sikre en god overvåking av sjøtrafikken i nordområdene, og mener at Regjeringen må fremme forslag om organiseringen av det.

       Komiteene har samstemmig pekt på at en slik organisering eventuelt kan skje i tilknytning til kystradiostasjonen i Vardø. Dette gir en mulighet for et samspill mellom en av Norges største kystradiostasjoner og den trafikkovervåking og eventuelle miljøovervåking som kan skje med utgangspunkt i en trafikksentral. Jeg har også merket meg at den utredning som er foretatt for Kystverket, ikke innebærer økonomiske eller andre negative virkninger ved en slik lokalisering i Vardø, i forhold til annen lokalisering som er analysert. Jeg tillater meg å be justisministeren om å bekrefte at man vil følge opp en slik utredning med sikte på etablering av en trafikksentral, og at man tar sikte på en slik lokalisering i Vardø.

       Når det gjelder historikken, er det helt riktig, som Marit Nybakk var inne på, at NSM som sikkerhetsmyndighet ble vedtatt opprettet i lovs form i 1998, der Fremskrittspartiet hadde saksordførerskapet, og der hele komiteen var enstemmig. I salen stemte SV imot, for de var ikke medlem av komiteen.

       Videre er det kjent at Arbeiderpartiet, da de satt i forrige regjering, foreslo NSM opprettet som direktorat under Forsvarsdepartementet. Det ble ikke vedtatt, fordi man avventet sårbarhetsmeldingens fremlegging, men det ble iverksatt forberedelse av den daværende arbeiderpartiregjering, for at man i tilfelle det hadde blitt vedtatt, kunne iverksette direktoratets opprettelse fra 1. januar 2002. Dette orienterte også daværende statsråd Godal om. Han sa i budsjettet som ble fremlagt i fjor høst, at « Regjeringen har igangsatt et arbeid i tilknytning til stortingsmeldingen » osv. Man skrev også at det man i første rekke tok sikte på, var å skille ut NSM som en selvstendig driftsenhet. Det tok komiteen, samme komite som i dag, til etterretning og kommenterte i budsjettinnstillingen fra i fjor at komiteen hadde merket seg at for å sette sikkerhetsstaben i stand til å ivareta funksjonen som NSM, ville den fra 1. januar 2002 bli organisert som en selvstendig driftsenhet. Deretter la denne regjeringen fram et forslag i tråd med det den forrige regjeringen hadde lagt fram forslag om - NSM som direktorat under Forsvarsdepartementet. Og for å være helt sikker på at komiteen og Stortinget sluttet seg til det forberedende arbeidet fikk man forsvarskomiteen og justiskomiteen til å sende brev til Regjeringen der det stod at det er viktig at arbeidet med samfunnssikkerhet ikke skal stoppe opp, og at Regjeringen kan fortsette arbeidet innenfor de følgende områdene - og NSM er nevnt som ett av områdene. Det ble sendt fra komiteene 21. juni i år.

       Bare for ordens skyld i forhold til det som har stått i pressen: Også Fremskrittspartiet er inne i flertallsmerknaden om NSM i dagens innstilling til sårbarhetsmeldingen. Det er SV og Senterpartiet som dissenterer, fordi de ønsker en annen oppknagging av direktoratet enn under justis. Fremskrittspartiet har imidlertid et eget forslag til direktorat som alternativ til Justisdepartementets direktorat, men det er en annen sak. For ordens skyld ville jeg altså redegjøre for de rent praktiske og faktiske forhold.

       I en annen sak, i en oppsigelsessak som er nevnt flere ganger tidligere her i salen i dag, har Forsvaret opptrådt på en måte som har skapt svært stor usikkerhet knyttet til bruken av sikkerhetsklarering og hvilke betingelser som må være til stede for at sikkerhetsklarering kan trekkes tilbake.

       Jeg kunne også ha nevnt en rekke saker hvor Forsvaret regelrett sløser med offentlige midler, men det kan vi la ligge til budsjettdebatten. Det er forsvarsministerens ansvar å rydde opp og sørge for at vi har et demokratisk forsvar under politisk kontroll og styring. Torsdag får forsvarsministeren en ny sjanse til å redegjøre for hvordan hun tenker å gjenvinne den tilliten i høringen i forsvarskomiteen. Problemet med det er at klasebombene på Hjerkinn ikke er en sak for forsvarskomiteen.

       De siste dagene har forsvarsministeren vært kritisert for langt på vei å ha gjennomført opprettelsen av Nasjonal sikkerhetsmyndighet i forkant av Stortingets vedtak. SV tar dette til etterretning. Spørsmålet er om ikke det å ha etablert en organisasjon og ansatt folkene likner svært på en forskuttering av Stortingets vedtak. Vår innvending mot NSM er nå klar. Vi mener at sikkerhetsmyndigheten må forankres i sivil sektor underlagt Justisdepartementet. Jeg vil gjerne spørre statsråden hva hun synes om de to andre forslagene som SV legger fram i dag, som innebærer at vi får et prinsipp om at alle som fratas sikkerhetsklarering, skal sikres rett til innsyn i sin sak og ikke utsettes for den typen behandling som vi har sett i den tidligere omtalte saken i vår.

Statsråd Kristin Krohn Devold : Selve spørsmålet gikk på innsyn knyttet til sikkerhetsklarering. Men før representanten kom så langt, var det ikke få tema representanten var innom, og stikkordet var da « åpenhet ». Jeg føler behov for å kvittere ut noen av påstandene.

       Når det gjelder våpenkjøp fra Israel, har Forsvarsdepartementet lagt ut på våre nettsider hvert eneste kjøp som har vært foretatt etter den runden vi hadde i vår - det er altså full åpenhet - mens den linje SV foreslo vi skulle legge oss på, nemlig å forby kjøp fra Israel, ble avvist i Stortinget. Når det gjelder Afghanistan, har vi hatt flere pressekonferanser der man kunne stille spørsmål om alt, i tillegg til at vi har svart på spørsmål i Stortinget. Men at man har ønsket å ha lukkethet knyttet til trygghet for særlig våre medlemmer av spesialstyrkene, er noe annet.

       Så til selve spørsmålet og saken som representanten var innom, nemlig det tilfellet der det var en person som ble nektet innsyn i sin sak, der han mistet sikkerhetsklarering. Det har vært behørig debattert i Stortinget tidligere under daværende statsråd Godal. Statsråd Godal beklaget fra denne talerstol, og rutinene ble lagt opp etter den ene saken. Jeg mener på den bakgrunn at det de to forslagene fra SV innebærer, er godt inndekt i den praksis som Forsvarsdepartementet la seg på etter den saken jeg refererte til, og som Godal hadde her i Stortinget, og jeg mener også at EOS-utvalget fungerer veldig tilfredsstillende når det gjelder å være en mulighet for folk til å ta opp saker der man ikke skulle være tilfredsstilt ved saksbehandlingen, enten det måtte være Forsvarets sikkerhetstjeneste eller for så vidt i departementet.

Marit Nybakk (A) : På en rekke av de områdene og om de sakene som Bjørklund tok opp, er det sikkert mye å si - og det har vi også sagt. Når det gjelder klasebombesaken, kommer vi tilbake til den under en høring på torsdag morgen. Det er altså ikke tema i dag.

       Synnøve Søndergaard (A) : Etter 11. september ble det enda viktigere å sette i verk tiltak som kunne redusere kritiske samfunnsfunksjoners sårbarhet. Sårbarhetsutvalget omtaler særlig utsatte geografiske områder som bør gjøres mer robuste ved bl.a å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i samarbeid med leverandørene.

       Det ligger store verdier i de enorme havområdene i nord. Stikkord her er fisk, gass og eventuelle oljeforekomster, og ikke minst: området er spesielt sårbart.

       Hittil har man kun et fartøy med isbryterkapasitet, KV « Svalbard », som er øremerket kontroll og overvåking i nord. I tillegg kommer Marinen og Kystvaktens øvrige fartøy. Når de nye fregattene settes i tjeneste, finnes det imidlertid ikke verksteder langs kysten som har den nødvendige størrelse for å dokksette båtene.

       Det betyr flere seilingsdøgn fra Barentshavet til Håkonsvern og dermed sterkt svekket beredskap.

       Verkstedbyen Harstad har jobbet frem et nettverk for reparasjon, utrustning og nybygg som er veldig bra. Verkstedet i Harstad stod bl.a for utrustning og tilpasning av K/V « Andenes » før den ble sendt til Golfen.

       Dokka i Harstad er så liten at den verken kan ta opp de nye fregattene eller de nye hurtigruteskipene. I samarbeid med andre bedrifter har man jobbet i flere år for å få til en utvidelse av dokka.

       Alle regjeringspartiene var i valgkampen svært positive til en slik utvidelse, som ville sikre beredskapen i nord. Det forundrer meg at man nå i beste fall kan sies å ha en lunken holdning til beredskapsdokka, og den er heller ikke nevnt i sårbarhetsmeldingen.

       Arbeiderpartiet foreslo i revidert nasjonalbudsjett en bevilgning til et forprosjekt for å få i gang arbeidet med beredskapsdokk i nord, men fikk ikke flertall.

       Mitt spørsmål blir derfor: Hva vil Regjeringen gjøre for å få på plass denne viktige dokka for å bedre beredskapen i nord?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) : Jeg er veldig glad for at SV i behandlingen av denne meldingen har fått gjennomslag for at Stortinget skal be Regjeringen om å vurdere å sette ned et bredt sammensatt utvalg for å vurdere hvordan vi best kan forebygge skader og ulykker og andre samfunnsproblem på bakgrunn av klimaendringer på kort og lang sikt.

       Dette er positivt, men samtidig må vi ikke i påvente av en slik utredning unnlate å sette i verk tiltak som vi i lys av klimaendringene vet haster.

       Et av de mest sårbare områder i denne sammenhengen er energiproduksjonen. Med de klimautfordringene vi står overfor - slik som både økte nedbørsmengder og flere stormer på Trøndelags- og Mørekysten - er det å øke andelen ny fornybar energi en god strategi for å gjøre oss mindre avhengig av store og sårbare anlegg.

       Nye fornybare energikilder betyr en mer desentralisert energiproduksjon, noe som eksempelvis reduserer sårbarhetsproblematikken knyttet til overføringsnettet. Men i tillegg er dette noe som vi i en global sammenheng har forpliktet oss til gjennom vår offensive rolle i Johannesburg, og nå sist i New Delhi, hvor Norge stod i spissen for å øke andelen ny fornybar energi til 10 % innen 2010.

       På samme tid viser det seg altså, ifølge Dagens Næringsliv i går, at Regjeringen parallelt sitter i Brussel og forhandler med EU om at Norge skal få slippe å øke andelen fornybar energi, og dermed unngå et krav som EU har kommet med i form av et nytt direktiv. Begrunnelsen statsråd Steensnæs gir, er at unntak er nødvendig for å kunne bygge gasskraftverk.

       Dette er en svært pikant sak, og i lys av Regjeringens klimapolitiske engasjement, svært uheldig. Det kunne vært interessant å høre hvordan Norge på neste klimakonferanse vil forsvare vårt behov for å øke andelen fossil energi, samtidig som vi vil at alle andre skal redusere sin andel.

       Dette er ikke noe godt bidrag til respekt for Norges rolle i internasjonale forhandlinger, og heller ikke noe godt bidrag for å forebygge skader, ulykker og andre samfunnsproblem som følge av menneskeskapte klimaendringer.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Det har vært en positiv debatt om veien til et mindre sårbart samfunn og om samfunnssikkerhet. Innleggene har vært så pass variert at de til sammen har fått fram mange av de utfordringer som det er viktig å jobbe videre med i prosessen.

       Statsrådens uttrykk « kreativ uro » er noe vi kan ta med oss videre i tenkningen og arbeidet for hele samfunnssikkerhetsområdet. Derfor oppfattet jeg ikke at representanten Thorkildsen var på bærtur, men heller at hun tok fram flere saker til ettertanke som kan tas med i den globale tenkningen om sårbarhet og samfunnssikkerhet.

       Ettersom jeg ikke anbefalte komiteens tilråding i mitt første innlegg, gjør jeg det nå. Det er to samlede komiteer som står bak forslagene til vedtak om at Sivilforsvarets skoler i Heggedal og på Jæren opprettholdes, og om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av den totale skolesituasjonen for sivilt beredskap. For øvrig står det også i budsjettet som er til behandling i Stortinget nå, at Regjeringen varsler en gjennomgang av skolesituasjonen. Det er viktig å få en gjennomgang av dette ut fra behov for utdanning i dagens samfunnssituasjon og samfunnssikkerhetsarbeid. Komiteene viser til de oppgaver som er tillagt Landsdelskommando Nord-Norge og den rolle Reitan har som senter for beredskap og overvåking, og mener det skal opprettes en krisestyringskommando for nordområdene på Reitan og fremmer forslag om dette.

Berit Brørby (A) : Det har så langt vært lite debatt om lokalisering, og jeg skal bidra til at det blir det.

       Jeg ser av innstillingen at et flertall mener det bør opprettes et kompetansesenter for totalforsvaret. Ikke minst forebyggende samfunnssikkerhet vil kreve mer trening og øvingsvirksomhet. Da har jeg lyst til å be statsråden merke seg følgende:

       Stortinget vedtok å legge ned tre moer i ringeriksområdet. Det tilsvarer omtrent 500 arbeidsplasser, 100 av dem bare i min hjemkommune Jevnaker. Dette skjer uten fakkeltog og uten sinte paroler, men det er allikevel et ganske stort engasjement for at ringeriksregionen skal få kompensert noe for bortfallet av alle disse arbeidsplassene. Med de fasilitetene som finnes på Eggemoen og Hvalsmoen, som heldigvis er nevnt i innstillingen, kan det altså skapes løsninger for øvinger innenfor totalforsvarskonseptet som er både effektive, kostnadsbesparende og ikke minst strategisk gode. Og det vil medføre en svært fornuftig etterbruk av militærleirene. Og bare for å nevne det som en kuriositet: Det er 140.000 m2 bygningsmasse, et 16.000 dekar stort område og et gulvareal som tilsvarer om lag 1.400 husbankboliger.

       Så jeg mener at Ringerike/Eggemoen-alternativet må være med som et godt alternativ i det videre arbeidet som Regjeringen nå blir pålagt å gjøre i forhold til samfunnssikkerheten og komme tilbake til Stortinget med i forhold til et totalforsvarskonsept.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Komiteenes flertall går inn for å etablere et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet. Det må utvikles til en slagkraftig beredskapsorganisasjon. Det samlede ansvaret for brann, sammen med ansvaret for storulykker, bør overføres til det nye direktoratet. Man bør også vurdere å omfatte næringsdelen i Direktoratet for brann- og elsikkerhet, DBE. Dette bør ikke forsinke arbeidet med å få det nye direktoratet etablert.

       Etter en lang debatt i dag blir det mitt anliggende fra bakerste benk i salen, altså som Vestfold-representant, å følge opp spørsmålet om lokalisering av et nytt, stort sikkerhetsdirektorat. Et av forslagene inkluderer bl.a at virksomheten til Direktoratet for brann- og elsikkerhet i Tønsberg, Statens forurensningstilsyns beredskaps- og kontrollavdeling i Horten og Direktoratet for sivilt beredskap i Oslo inngår i et slikt nytt sikkerhetsdirektorat.

       Jeg vil understreke at etablering av et nytt sikkerhetsdirektorat bør bli lokalisert til Vestfold. Det vil kunne bygge på, utnytte og utvikle den etablerte fagkompentansen som allerede finnes i denne regionen. Etablering av et nytt sikkerhetsdirektorat i Vestfold er faktisk en naturlig forlengelse og videreutvikling av allerede etablerte tilsynsetater og direktorat. Det har tatt år å bygge opp fagkompetansen. Det er foretatt store investeringer på bygg- og ustyrssiden. DBE i Tønsberg er bygd opp etter utflytting fra Oslo. Man kan ikke stoppe denne utviklingen nå.

       Både DBE og SFT samarbeider også med en rekke andre virksomheter i Vestfold, og dette totale fagmiljøet er en styrke innenfor samhandling, arbeidsmarked og andre funksjoner i regionen. Lokalisering av et nytt sikkerhetsdirektorat utenfor regionen vil utvilsomt medføre tap av arbeidskraft med spesialkompetanse på sikkerhets- og beredskapsområdet, og dermed en langvarig svekket sikkerhetsforvaltning. En opprettholdelse av fagmiljøet er derfor sterkt knyttet til lokaliseringsspørsmålet.

       Det er av stor betydning at fremtidig organisering og lokalisering av et sikkerhetsdirektorat blir tatt på bakgrunn av hva som er mest effektivt ut fra hensynet til brann-, eksplosjons- og elsikkerhetsområdet. Forebyggende sikkerhetsarbeid og tilsyn må ses i nær sammenheng med beredskapsmessige tiltak. Regionen har god rekruttering av fagkompetanse og har gunstig beliggenhet i forhold til kommunikasjoner både til inn- og utland. Dessuten er det nærhet til storindustri, som er utsatte sikkerhetsobjekter - jeg vil nevne Slagentangen-raffineriet. Vestfold fremstår som et meget godt alternativ til lokalisering av et nytt sikkerhetsdirektorat. Dette er begrunnet ut fra et ønske om å bevare en så høy kvalitet på sikkerhetsforvaltningen i Norge som mulig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se nedenfor)