Afshan Rafiq (H) (sakens ordfører):

       Dette privatforslaget fra Sosialistisk Venstreparti går ut på at staten overtar hele finansieringen av krisesentrene.

       Det er omkring 50 krisesentre i Norge. Disse finansieres i dag av staten, av kommunene og i noen tilfeller også av fylkeskommuner og andre bidragsytere. Statstilskuddet dekker 50 pst av budsjetterte utgifter til etablering og drift, og tildeles under forutsetning av en tilsvarende lokal finansiering. Krisesentrene er en viktig del av lavterskeltilbudet til voldsutsatte kvinner, som det er viktig å sikre for å gi disse kvinnene som er i en vanskelig livssituasjon, den hjelpen de trenger.

Torny Pedersen (A) : Det er viktig at vi nå får belyst en del av de sakene som sorterer under krisetiltak i kommunene. En del av disse ansvarsområdene er ikke lovpålagte, og dermed kan de lett falle ut av et kommunebudsjett hvor man kanskje allerede har skåret ned på lovpålagte oppgaver. Dette er det våre 50 krisesentre nå opplever. Med en 50/50-prosent deling mellom kommune og stat, vil man med dagens kommuneøkonomi antagelig aldri nå den bevilgningen krisesentrene egentlig skulle ha hatt. Slik kan det ikke fortsette.

       Departementet arbeider nå med et forslag om å innlemme de øremerkede tilskuddene til bl.a krisesentrene i rammen til kommunene som Stortinget har vedtatt. Men hva hjelper det når det allikevel er altfor lite penger i kommunene?

       Dette er det eneste lavterskeltilbudet vi har for disse kvinnene som over lang tid har opplevd både vold og fornedrelse. Det som er enda verre, er barnas situasjon i disse konfliktfylte forholdene. Det blir flere og flere barn som søker til krisesentrene. Vi vet jo at krisesentrene har vært og er drevet på ideologisk grunnlag. Slik ble disse sentrene startet på slutten av 1970-tallet for å gi kvinner og barn et trygt midlertidig bo- og omsorgstilbud i en akutt og truet situasjon.

       Noen fylkeskommuner har sett og forstått det arbeidet som krisesentrene gjør, og har også deltatt med økonomisk støtte. Denne økonomiske støtten falt bort for noen krisesentre da staten overtok sykehusene.

       På et spørsmål til statsråd Dåvøy om forholdet med uttrekk av midler i forbindelse med statlig overtaking av sykehusene fikk komiteen bl.a dette til svar:

       « Midler til krisesentrene har ikke vært en del av spesialisthelsetjenesten og er således ikke en del av uttrekket fra fylkeskommunene ved statlig overtakelse av sykehus. »

       Noen ganger er det veldig langt mellom liv og lære. Nordland fylkeskommune har gjennom flere år gitt støtte til fylkets åtte krisesentre. Dette har gått av posten somatikk og ble derfor trukket ut under prosessen med overtaking av sykehusene.

       Nordland fylkeskommune har sendt to brev til helseministeren om akkurat denne saken - det første i februar i år og det andre i oktober - om at krisesentrene i Nordland mistet sin årlige støtte og trengte hjelp. Dessverre har helseministeren verken brydd seg om krisesentrene eller tatt bryet med å gi fylkeskommunen et svar.

       Krisesentrene rundt i landet trues med nedleggelse. Da må Regjeringen ikke bare se på, men finne midler til strakstiltak inntil utredningen fra Kvinnevoldsutvalget foreligger høsten 2003, og saken igjen forhåpentligvis er i Stortinget.

       Den gløden som ansatte og frivillige yter i dette arbeidet, bør belønnes med en bedre forutsigbarhet, når vi vet at antallet, ikke minst av innvandrerkvinner, som kommer til krisesentrene, bare øker.

       Vi går nå inn i - for mange - den koseligste tiden i året, nemlig julen. Slik er det ikke for alle. Julen er den verste tiden for mange kvinner og for veldig mange barn. Antallet kvinner og barn som kommer til krisesentrene, øker betraktelig i julehøytiden. Det som skulle være en glede, blir for mange bare sorg. Tenk dere barna i en slik situasjon!

       Arbeiderpartiet vil øke den statlige delen til krisesentrene fra 50 % til 80 % allerede fra 1. januar 2003 for å lette kommunenes ansvar, og vi hadde håpet å få flere partier med på det. Men nei, det vil ikke regjeringspartiene og Fremskrittspartiet - dessverre. SV vil komme til å støtte oss subsidiært.

       Da vil jeg til slutt ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

       Vi har merket oss at det pågår et arbeid i departementet hvor man vurderer innlemmelse av tilskudd i inntektssystemet til kommunene fra 2004, og at de statlige tilskuddene til krisesentrene er en del av denne innlemmelsen. Når vi vet at mange kommuner sliter økonomisk, er det åpenbart at et resultat av en slik omorganisering vil kunne bli at krisesentrene blir ofre i en kommunal budsjettkamp. Dette er jo ikke noen lovpålagt oppgave, hvilket gjør sentrene ytterligere utsatt. I beste fall får vi kun en situasjon med store variasjoner fra kommune til kommune. I verste fall forsvinner tilbudet helt.

       Det er liten tvil om at det er behov for de tjenester krisesentrene gir. Det er svært uheldig om man på grunn av manglende finansiering får redusert dette tilbudet dramatisk.

       Fremskrittspartiet kan ikke se på at tilbudet til utsatte kvinner og barn blir redusert fordi man ikke blir enige om hvem som skal finansiere krisetiltakene. Fremskrittspartiet mener at finansieringen av krisetiltak i hovedsak må være en oppgave for staten, slik at man, uavhengig av hvor man bor, er sikret et likt tilbud, finansiering og lik behandling av sentrene. Det vil også gi krisesentrene forutsigbare rammevilkår.

       Med dette vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag. Samtidig vil jeg bemerke at Fremskrittspartiet ønsker å støtte forslag nr. 5, som er omdelt fra SV i salen i dag.

       Krisesentrene i Norge ble startet av ildsjeler på frivillig basis. Den geografiske dekningen varierer. Formålet med opprettelsen av krisesentrene var - og er - å gi et trygt, midlertidig bo- og omsorgstilbud til kvinner og barn som står i en akutt og truende livssituasjon. Antall brukere ved det enkelte senter varierer.

       Krisesentrene har i alle år vært banebrytende i forhold til familier i en krisesituasjon og er tidlig blitt kjent med nye samfunnsproblemer. Krisesentrene har i flere år vært opptatt av og kjent med innvandrerkvinnenes problematikk rundt tvangsekteskap, trusler og kjønnslemlestelse.

       Det er omkring 50 krisesentre i landet. Disse finansieres av staten og kommunen, og i noen tilfeller også av fylkeskommunen og andre bidragsytere. Statstilskuddet skal dekke 50 % av budsjetterte utgifter til etablering og drift, og tildeles under forutsetning av en tilsvarende lokal finansiering. Ressursbruken ved krisesentrene er i dag mer et resultat av tilgjengelige ressurser enn av reelle behov brukerne har. Dette er lite forutsigbart for driften av krisesentrene, og det er ikke et bra nok tilbud til brukerne.

       Krisesentrene er den delen av hjelpeapparatet som fungerer best for mishandlede og voldtatte kvinner og deres barn, viser VISTA-rapporten, som er utarbeidet av VISTA Utredning på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet.

       Det har vist seg at sentrene driver økonomisk nøysomt, men det er store kostnadsforskjeller. I dag er det økonomien og velviljen fra det enkelte sosialkontor som er avgjørende for at kvinner og barn på flukt fra voldelige menn får den hjelpen og den beskyttelsen som de trenger.

       Dagens økonomiske situasjon gjør at mye av ressursbruken på krisesentrene går med til å skaffe driftsmidler. Personalets lønn på de ulike sentrene varierer mye. I Barne- og familiedepartementets forslag til budsjett i 2002 står det at tilskuddsordningen for krisesentrene er lite forutsigbar, og at bevilgningen er lite styrbar for staten. Tilskuddets størrelse motsvarer heller ikke sentrenes aktivitet og frivillige innsats, men er styrt av kommunenes og andre giveres støtte.

       Den tverrdepartementale arbeidsgruppen som ble nedsatt våren 1999 for å utrede tilskuddsordningen, fikk ikke avsluttet sitt arbeid. Det er nå viktig å få på plass en ny finansieringsmodell for krisesentrene med et mer forutsigbart tilskudd fra staten, slik at det blir enklere å planlegge langsiktig for krisesentrene.

       Krisesentrene som tilholdssted har jevnt over dårlig standard og er lite hensiktsmessige i forhold til drift. Sentrene er ofte ikke tilrettelagt for barn og deres behov, og med trusler, fare for drap, grov vold og frykt fra kriminelle miljøer er det på mange sentre vanskelig å gi nok beskyttelse. Det har vi flere eksempler på. Det er også i liten grad tilrettelagt for handikappede på dagens krisesenter. Det må derfor regnes med en rehabilitering og en utstrakt bygging av nye sentra.

       Kvinnevoldsutvalget, departementet og regjering har ikke tatt innover seg at krisesentrene nå er i en akutt krise på grunn av dårlig kommuneøkonomi, og at fylkeskommuner trekker ut sin delfinansiering fordi midlene ble trukket ut ved overgangen til helseforetak. Noen fylkeskommuner finansierte sine senter over helsebudsjettet.

       Det meldes nå inn trusler om nedleggelse fra flere steder i landet fordi sentrene ikke er en lovpålagt oppgave. Dette står i sterk kontrast til Regjeringens satsing på arbeid mot vold og på krisearbeid. Det er tragisk at Regjeringen pålegger kvinner dette viktige og samfunnsnyttige arbeidet uten å legge til rette for det. Det er tiggerunder, kakelotteri og kvinners evne til å strekke seg som en strikk som holder krisesentrene i gang. Men strikken er tøyd for langt. Her utnyttes kvinners frivillighet langt utover det forsvarlige. Vi står overfor utfordringer og nye problemstillinger i våre krisesentre som krever et helt annet apparat enn før. Det er det offentliges ansvar.

       Jeg forventer at statsråden tar innover seg flertallsmerknaden fra en enstemmig komite, fremmet som forslag nr. 5, fra meg og Torny Pedersen fra Arbeiderpartiet. Vi ber « Regjeringen se på strakstiltak, med tanke på den vanskelige økonomiske situasjon mange krisesenter er i i dag. Stortinget ber også om at Regjeringen finner en løsning for de krisesentrene som har mistet fylkeskommunal støtte pga. uttrekk av fylkeskommunale midler som en konsekvens av statlig overtakelse av sykehusene ».

       Jeg opprettholder også SVs to forslag i innstillingen, og håper at vi kan få lov til å stemme over de to forslagene først. Subsidiært kommer vi til å støtte Arbeiderpartiets forslag og Fremskrittspartiets forslag.

       Jeg tar med dette opp forslagene fra SV.

       Ola T Heggem (Sp) : Vi har vel alle, i det minste gjennom media, merket at krisesenter rundt i hele landet sliter med vanskelig økonomi og trues av nedlegging. Derfor er det god grunn til å gi ros til dem som har sørget for at denne saken behandles i stortingssalen i dag.

       Krisesentrene er etablert på lokalt initiativ, og den geografiske dekningen varierer sterkt. Her i Oslo finnes det bare ett slikt senter, og i store deler av landet er det uhensiktsmessig lang vei til nærmeste krisesenter.

       I dag finansieres krisesentrene av staten, kommunene og i noen tilfeller med midler fra fylkeskommuner og andre bidragsytere. Statstilskuddet skal dekke 50 % av budsjetterte utgifter til etablering og drift, og tildeles under forutsetning av tilsvarende lokal finansiering. Ressursbruken er i dag mer et resultat av tilgjengelige ressurser lokalt enn det reelle behovet som tilbudet burde dekke. Dette skaper en lite forutsigbar drift. Delfinansiering gjennom fylkeskommunene har i flere tilfeller forsvunnet, samtidig som fylkeskommunen mistet sitt ansvar for helsearbeidet. Dette er en realitet. Økonomien i kommunene tilsier også kutt i ikke-lovpålagte oppgaver. Derfor er situasjonen kritisk, og derfor er det nødvendig for Stortinget å sikre forutsigbar og nødvendig finansiering.

       Senterpartiet ønsker at de oppgavene i velferdssamfunnet som kommunene har fått tillit til å løse, i størst mulig grad blir finansiert gjennom rammefinansiering. Men med dagens kommuneøkonomi kan vi ikke være med på å pålegge kommunene nye oppgaver og vil eventuelt komme tilbake til en innlemming i rammetilskuddet når dekningsgraden er hevet i tråd med det behovet som finnes lokalt, og når vi er trygge på at kommunene er satt i stand til å ta ansvaret for denne oppgaven. Ved å ta konsekvensen av det behovet som er dokumentert, ser vi at det må etableres en ny finansieringsmodell som sikrer videre drift og utvikling av tilbudet.

       Vi kan ikke sitte og se på at tilbudet til utsatte kvinner og barn blir redusert fordi en ikke klarer å bli enige om hvem som skal finansiere tiltakene. På denne bakgrunn står Senterpartiet sammen med SV om prinsippforslaget om statlig overtakelse av ansvaret for finansieringen av krisesentrene.

       Subsidiært vil vi også støtte Fremskrittspartiets forslag, der Regjeringen blir bedt om å fremme forslag til en modell for statlig finansiering i kommuneproposisjonen for 2004.

       Når det gjelder SVs forslag om lovfesting av tilbudet, ønsker Senterpartiet å avvente Kvinnevoldsutvalgets innstilling før vi tar stilling til dette spørsmålet, og vi vil derfor stemme imot dette forslaget i dag.

       Med bakgrunn i den akutte situasjonen flere har beskrevet her, finner Senterpartiet også grunn til å støtte SVs, og nå også Arbeiderpartiets, forslag som er lagt fram i salen i dag, for øvrig et forslag som er helt i samsvar med det en enstemmig komite har uttalt i sine merknader.

Trine Skei Grande (V) : Venstre slutter seg til innstillinga fra flertallet i komiteen i denne saken, og også til de ulike flertallsmerknadene.

       Krisesentrene ble etablert på basis av frivillighet, på basis av enkeltmennesker som tok ansvar. Dette engasjementet er det viktig at vi bygger videre på og får beholde. En del av det lokale engasjementet er også de kommunale bevilgningene til krisesentrene, og det prinsipielle ved denne saken er tilliten til det lokale folkevalgte nivå.

       Når man i innstillinga sier at disse sentrene blir « lett en salderingspost », og når Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet i innstillinga sier at dette er « tiltak som med stor sannsynlighet først blir strøket », er det et uttrykk for en grunnleggende mistillit til lokale folkevalgte og deres ansvarsfølelse. En slik mistillit deles ikke av Venstre. Vi har tro på at økt kommunalt sjølstyre - og ikke mindre - må utvikles. Vi merker oss at komiteens flertall, alle unntatt SV, understreker kommunalkomiteens uttalelse om å redusere « detaljstyring av kommunesektoren », men for noen er det veldig vanskelig å følge opp dette i praksis. Troen på at stortingspolitikerne vet best, er alltid stor hos stortingspolitikere.

       SV lanserte for få år siden at de skulle bli lokaldemokratipartiet. Det er nå åpenbart glemt. SV kjemper isteden med Fremskrittspartiet om å bli sentraliseringspartiet nr. 1. Det å vri debatten her til å være for og mot krisesentre, er helt feil. Det bør alle i denne salen som kjenner Venstre, også vite, med det engasjementet vi har hatt, og med alt det vår justisminister har gjort på hele dette saksfeltet.

       Personlig har jeg stor respekt for den jobben som de som stiller opp på dette området, faktisk gjør, men basisen for at de eksisterer, er frivillighet, og frivillighet er også grunnen til det store engasjementet som finnes der.

       Jeg har hatt en del sterke opplevelser i forhold til den jobben som her gjøres, og en av de sterkeste hadde jeg på Grønland, som har et krisesenter - det er ett krisesenter i hovedstaden - der de tilbyr én natts pause. Det er det eneste de har å tilby. Dette er et land hvor det er vanskelig å stikke av fra problemene.

       Jeg blir rørt av all den energien som brukes, og alt det engasjementet som vises. Men jeg tror aldri at vi hadde kommet så langt som vi har kommet på dette området, hvis det hadde vært statlig engasjement. Jeg tror at det er ved å la ildsjelene brenne, ved å la ildsjelene ha et nært forhold til sine finansieringsinstitusjoner, at folk bryr seg. De skaper større bevegelser, som gjør at vi faktisk klarer å nedkjempe de holdningene i samfunnet som må nedkjempes. Jeg tror at lokal finansiering og lokalt engasjement alltid vil være nøkkelen for å komme i mål.

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg er opptatt av at voldsutsatte kvinner og barn må sikres et tilfredsstillende hjelpetilbud. Det forutsetter en hensiktsmessig finansieringsordning. Det er behov for en endring av dagens tilskuddsordning. Det er alle enige om. Dagens ordning med øremerkede tilskudd ble utformet i 1981 og er ikke tilpasset utviklingen de siste 20 årene. Ordningen er lite forutsigbar for krisesentrene, og den er også lite forutsigbar for staten. I motsetning til forslagsstillerne fra SV mener jeg imidlertid ikke at løsningen er statlig overtakelse av ansvaret for finansieringen av krisesentrene. Jeg ønsker i stedet at kommunene gis et klart og helhetlig ansvar for dette tilbudet, i tråd med stortingsflertallets tidligere vedtak.

       Jeg ønsker også å ivareta det positive samarbeidet mellom det frivillige og det offentlige hjelpeapparatet som etter hvert har utviklet seg på dette viktige området. Et godt hjelpetilbud for brukerne er avhengig av de frivilliges engasjement og av at det offentlige følger opp. Dette betyr at et tilfredsstillende hjelpetilbud forutsetter en helhetlig tilnærming. Dette gjør det viktig å se krisesentrenes tilbud om akutthjelp til kvinner og barn i sammenheng med kommunenes mer langsiktige hjelpetiltak for voldsutsatte og voldsrammede familier. Det er også ofte tilfeldigheter som avgjør om det er en henvendelse til et familievernkontor, eller et krisesenteropphold, eller om det er en alvorlig barnevernssak som er hjelpeapparatets første møte med en familie der vold er en vesentlig del av problemet. Overgang til rammefinansiering vil legge til rette for en helhetlig tilnærming og gi kommunene større ansvar for, men også mulighet til, å se krisesenteret i sammenheng med det øvrige hjelpetilbudet i kommunen. Klare ansvarsforhold vil også, tror jeg, virke positivt i forhold til det interkommunale samarbeidet som må utvikle seg rundt et krisesenter.

       Komiteen har uttrykt bekymring for at noen krisesentre skal ha akutte økonomiske bekymringer, fordi de som følge av sykehusreformen skal miste fylkeskommunal støtte. Regjeringen blir bedt om å se på strakstiltak i denne forbindelse. Dette må i så fall også gjøres i samarbeid med de kommunene det gjelder, eller med Kommunenes Sentralforbund.

       Den fylkeskommunale støtten til krisesentrene har ligget stabilt på ca 1 % av de totale driftsbudsjettene de tre siste årene og også i 2002. Beløpet fylkeskommunene til sammen yter til krisesentrene er i underkant av 1 mill. kr. Disse midlene er derfor samlet en liten økonomisk del av sektoren som helhet, men kutt i disse midlene er selvfølgelig svært følbart for de få sentrene hvor fylkeskommunale tilskudd faktisk utgjør en større del. Det er ikke alle fylkeskommunene - det er ca halvparten - som i dag er med på å finansiere krisesentrene. Et eksempel på det siste er Samisk krisesenter i Karasjok, hvor fylkeskommunale tilskudd faktisk utgjør 31 % av driftsbudsjettet. Finnmark fylkeskommune har imidlertid ikke foreslått kutt i tilskuddene til krise- og incestsentrene neste år. Det er også slik at midlene til og ansvaret for en eventuell støtte til krisesentrene ble eller - skal vi si skulle bli - liggende i fylkeskommunen etter 2002. I den grad det allikevel fortsatt er uklarheter om dette, vil jeg fram til budsjettene for 2003 er i havn holde nær kontakt med helseministeren med sikte på at denne støtten ikke uteblir.

       Det er behov for å endre tilskuddsordningen raskt. På dette punkt er jeg enig med forslagsstillerne. Vi har ikke tid til å vente lenger. Krisesentrene har behov for en avklaring med hensyn til hva som skjer med tilskuddsordningen nå. Jeg ønsker derfor å følge den planen Stortinget tidligere har vedtatt, om å innlemme tilskuddet i rammen fra 2004. På denne bakgrunn er jeg svært glad for den klare og tydelige støtten Stortinget har gitt til denne beslutningen.

       De kvinnene som startet opp, gjorde en fantastisk jobb. Men det er altså slik, som representanten May Hansen sa, at strikken kan strekkes for langt. Dessverre er det nå større behov for krisesentre enn noensinne. Arbeiderpartiet er opptatt av at kvinner som har behov for det, skal få et sted å søke ly. Men her må en ta med seg det viktigste, nemlig barna. Det dreier seg i høyeste grad også om krisetiltak for barn. Det er derfor viktig at krisesentrene får økonomisk forutsigbarhet, slik at de kan planlegge driften og være trygge for at de har et tilbud som er godt nok for både mor og barn. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å øke det statlige tilskuddet til 80 %. Da har man, i den grad det er et stort behov for frivillighet, en mulighet til å kombinere disse tingene.

       Komiteen ønsker å be statsråden vurdere den akutte situasjonen som krisesentrene er i. Jeg vil derfor spørre statsråden om hun kan garantere at ingen krisesentre vil bli stengt i nærmeste framtid.

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg er enig med representanten i at kvinner i solidaritet med andre kvinner har gjort en formidabel jobb når det gjelder utviklingen av krisesentrene i landet vårt. Dessverre - får vi si - har de en enormt stor kompetanse, som de viderebringer og hjelper andre med.

       Jeg er også enig i at behovet er større enn noensinne. Jeg er også bekymret for barna. Som Stortinget kanskje vet, jobber Regjeringen også med en ny handlingsplan mot vold mot kvinner. I neste fase av denne handlingsplanen er nettopp barna en av de gruppene vi kommer til å prioritere ytterligere. Barn trenger hjelp. Barn trenger også behandling, og vi har en del metodikk som vi vet virker godt når det gjelder barn. Det skal vi komme tilbake til.

       Jeg er også enig i det som ble sagt om forutsigbarheten, som heller ikke staten i dag har når det gjelder krisesentrene. Jeg tror vi er veldig enige om målet og veien videre i dette arbeidet. Jeg er kjent med at Arbeiderpartiet ønsker å øke det statlige tilskuddet og sånn sett ikke har fått flertall for det i komiteen nå. Jeg skal i hvert fall gi det signalet at jeg tar med meg dette forslaget fra Arbeiderpartiet. Vi vil komme tilbake til Stortinget med en finansieringsordning for krisesentrene. Vi skal også huske at man iallfall i VISTA-rapporten, som er ganske omfattende, ikke bare snakker om selve finansieringsmodellen. Man snakker også om en oppgradering av krisesentrene. Hvordan vi skal få håndtert det, må vi også se på når vi kommer tilbake neste år. Jeg bare nevner den bygningsmessige standarden som ikke er god nok, bedre forhold for barna, som også har vært nevnt her, bedre informasjonstiltak, tilgjengelighet for funksjonshemmede og ikke minst dette med kompetansen hos personalet. Det er jo ikke alle som jobber i krisesentrene som har en personlig erfart kompetanse.

       Når det gjelder garantier, gir jeg aldri det fra denne talerstol. Men jeg skal love at vi skal følge godt med, og vi skal gjøre det som Stortinget ber oss om, nemlig i samarbeid med kommunene å se nærmere på forholdene for dem som har det vanskeligst.

May Hansen (SV) : Kommuneøkonomien er anstrengt over hele landet. Ikke-lovpålagte oppgaver blir nedprioritert, krisesentre er allerede nedlagt, og det kommer signaler fra flere kommuner. I Østfold, som jeg kommer fra, har man nå lagt ned innsatsen overfor krisesentrene flere steder. Fylkeskommunens signaler er også de samme. De har vært med på en finansiering dette året, men etter det uttrekket som ble gjort da helseforetakene ble tatt over av staten, sier de at dette kan de ikke være med på lenger.

       Kvinnevoldsutvalget sa i høringen med komiteen at de ikke var klar over uttrekket fra fylkeskommunen da de avgav sin delutredning. Vi har fremmet disse forslagene i samarbeid med krisesentrene og krisesenterbevegelsen. De ønsker en mer forutsigbar finansiering, og de ønsker også en lovfesting, fordi vi vet at alt som ikke er lovpålagt i Kommune-Norge, nå blir nedprioritert.

       Så vil jeg spørre statsråden: Vil statsråden når man kommer tilbake med et forslag til finansieringsordning, anbefale en lovfesting av krisesentrene? Vil statsråden foreslå husbankfinansiering av nye sentre og oppjustering av dem vi har? Jeg skulle ønske at statsråden kunne svare på om det ikke går an å garantere driften for de sentrene vi allerede har, i 2003.

Statsråd Laila Dåvøy : Det er riktig at kommunene har anstrengt økonomi.

       Når det så gjelder krisesentrene, har Regjeringen det å beskytte og bekjempe vold høyt på prioriteringslisten. Vi ønsker en omlegging av krisesentrene, ikke for å åpne for en nedbygging, men for å styrke tilbudet. Derfor synes jeg det er naturlig at spørsmålet om lovfesting også blir vurdert i forbindelse med omleggingen av finansieringen, og det kommer vi til gjøre på lik linje med andre virkemidler det kan være aktuelt å ta i bruk.

       Det andre spørsmålet gjaldt husbankfinansiering. Jeg tror vi kommer til å se på alle mulige tiltak, og så får vi heller komme tilbake til Stortinget med hva vi anbefaler for neste år, når vi kommer tilbake med den endelige finansieringsordningen. Det har nok ordnet seg for de fleste krisesentre i 2002. Vi holder på å jobbe med noen, bl.a i Nordland. Jeg er i dialog med Helsedepartementet om dette.

       Hvis vi sammenlikner støtten i 2001 med den som ble gitt i 2002, var det en økning i kronebeløpet for fire fylkeskommuner og nedgang for to, men det er små beløp det dreier seg om. Vi vet ennå ikke hvordan den uavsluttede budsjettprosessen i kommuner og fylkeskommuner, og eventuelt helseforetak, vil slå ut for 2003, men foreløpig har jeg i departementet ikke mottatt formelle henvendelser som tar opp problemene med økonomien for spesifikke krisesentre i 2003. Så vi må også ha noe mer dokumentasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Knut Storberget (A) : Man skal ikke ha besøkt mange krisesentre i Norge før man begynner å lure på hva som er den reelle årsaken til at det heter « krisesentre ». Jeg må jo si at mange av de krisesentrene som i hvert fall jeg kjenner til, i svært liten grad egentlig er reelt i stand til å gjøre den oppgaven som krisesentrene faktisk er satt til.

       Som et lite hjertesukk fra en justispolitiker må jeg si at hver gang vi drøfter ofre og fornærmede, er de fleste partier meget aggressive og har ganske kreative tiltak for å gjøre noe. Men det kommer gjerne når det er for seint - i straffeprosessen skal vi gi parter all verdens rettigheter, de fornærmede skal få lov til å anke, og man får masse formaljus trædd nedover hodet. Men når det virkelig teller, når man har behov for en hånd, når man har behov for noen å snakke med, eller når man har behov for en trygg nødhavn en natt, da står samfunnets ressurser tilbake. Jeg må si at det undrer meg - og det gjelder tverrpolitisk - at vi skal måtte bruke så mange politiske ressurser på såpass liten økonomi som vi her snakker om. Det forstår jeg bare ikke. Derfor har jeg tatt ordet i debatten.

       Jeg syns det er to forhold som må være avgjørende her, og som jeg syns Venstres representant, Trine Skei Grande, vrir seg behendig unna. Det er ikke snakk om tillit eller ei i forhold til norske kommuner. De fleste kommuner vil jo gjerne ha dette tilbudet, men problemet er at man faktisk ikke har kroner å bevilge til disse krisesentrene, og at man faktisk ikke ser seg i stand til å kunne gjøre dette. Dette er altså ikke et spørsmål om tillit i forhold til norske kommuner, men det er faktisk spørsmål om i hvilken grad man reelt sett er i stand til å gjøre den oppgaven som mange av oss ønsker at kommunene skal gjøre.

       Det andre som representanten Trine Skei Grande var inne på, som jeg også synes blir en total avsporing i forhold til dette, er at økonomien nærmest skulle virke som et kvelertak på frivilligheten. Det har alltid vært slik at det offentlige og Stortinget, og særlig den samarbeidsregjeringen vi nå har, nettopp ønsker å bruke økonomiske ressurser for å stimulere frivillighet. Man gjør det f.eks i form av skattelettelser; man gir skattelettelser ved bidrag til frivillige organisasjoner, som vi hørte i går, men man gjør det også i forhold til å stimulere frivillige organisasjoner til aktivitet ved å bevilge penger.

       Derfor stiller jeg meg undrende til at ikke Venstres Trine Skei Grande, og heller ikke andre fra Samarbeidsregjeringen, velger å gå inn for å støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, som ligger her, for å øke den statlige andelen. For når alt kommer til alt, er det kommuneøkonomien, og først og fremst statens andel, som vil kunne gjøre situasjonen bedre for krisesentrene. Det ville jo faktisk være det mest effektive strakstiltaket for de mange som i dag savner et tilbud.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg synes det blir litt galt når betegnelsen « krisesenter » mer blir stående som en betegnelse for sentre i krise enn for det det egentlig skulle være. Når man hørte siste innlegg, kan man få inntrykk av at det er slik, og det er veldig beklagelig.

       Vold og overgrep mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem. Hvert år gir krisesentrene råd, veiledning og hjelp til flere tusen kvinner, samtidig som sentrene gir kvinner og barn beskyttelse mot voldelige mannspersoner. Menneskene som oppsøker krisesentrene, er personer som har fått krenket sitt menneskeverd på det aller groveste.

       I fjor hadde sentrene til sammen 79 883 overnattingsdøgn. Det forteller oss at krisesentrene dessverre er blitt uunnværlige. Vi trenger dem for å kunne gi kvinner i nød skikkelig og kvalifisert hjelp.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre krisesentrenes framtid. Det er nødvendig å gi sentrene bedre forutsigbarhet og større økonomisk handlefrihet. Det er klare svakheter ved den eksisterende tilskuddsordningen, bl.a fordi den ikke tar utgangspunkt i hva det reelt sett koster å drive et krisesenter. Krisesentrene må dermed tilpasse sin drift til tilgjengelige budsjettmidler, og ikke til brukernes behov.

       Stortinget har vedtatt en plan for å sikre finansieringen av krisesentrene. I denne planen tas det sikte på å innlemme tilskudd til kommuner til krisetiltak i 2004. Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at i arbeidet med å sikre krisesentrene forutsigbarhet og større økonomisk handlefrihet, er det hensiktsmessig å følge den planen som Stortinget selv har vedtatt.

       Det er viktig å se ulike tiltak rettet mot kvinner i krisesituasjoner i sammenheng. Kvinnevoldsutvalget skal se på situasjonen for voldsutsatte kvinner og barn. Utvalgets utredning skal foreligge neste høst. Det er nødvendig å se på hvordan det offentlige kan styrke sin innsats for å beskytte voldsutsatte, samtidig som det forebyggende arbeidet bedres.

       Utvalget skal dessuten vurdere krisesentrenes kvalitet og innhold og se på om det i forbindelse med innlemming av tilskudd til krisesentrene i inntektssystemet er behov for lovfesting av krisesentrene.

       Jeg tror det er viktig at dette arbeidet får gå sin gang, og at det vil være naturlig å vente med endringer i finansieringsordningen til departementet har avsluttet sitt arbeid. Det vil være uheldig og uryddig å vedta endringer av finansieringen av krisetiltakene midt i den pågående prosessen.

       Samarbeidsregjeringen har i Sem-erklæringen forpliktet seg til å sikre krisesentrene en stabil finansiering. Det løftet har vi tenkt å holde. Vold og overgrep mot kvinner er en av de største truslene mot menneskeverdet i vårt samfunn. Innsatsen til krisesentrene er prisverdig og livsviktig.

       Jeg håper og tror at krisesentrene vil få større forutsigbarhet til å planlegge framtida og større økonomisk handlefrihet til å dekke brukernes behov når Stortingets plan og departementets arbeid er avsluttet.

Afshan Rafiq (H) : Jeg har forståelse for at en del av representantene i komiteen har gitt uttrykk for bekymring når det gjelder krisesentrenes finansiering og fremtid. Jeg vil likevel understreke noen poeng som det kan være vanskelig å få øye på umiddelbart, men som like fullt er viktige.

       For det første er det meget viktig at vi tar vare på frivilligheten i arbeidet som drives ved krisesentrene. Vi må ikke så lett la oss forlede til å tro at bare staten tar over finansieringen, blir alt så mye bedre. Skulle frivilligheten i dette arbeidet bli borte, tror jeg vi har gjort et stort og kanskje uopprettelig feilgrep.

       For det andre: Dersom man ønsker å øke den statlige andelen av finansieringen, enten det skulle være 80 %, slik Arbeiderpartiet foreslår, eller 100 %, slik SV foreslår, må pengene tas fra et eller annet sted. De av oss som ikke tror på å sprenge handlingsregelen, har da tre muligheter for å finne penger. Enten må man finne friske midler - det kan nok bli en utfordring, for å si det forsiktig - eller så må man omprioritere innenfor de gitt rammer. Det er jeg sikker på at man klarer, men da må man også si hvilke tiltak som får mindre penger. Så har vi det tredje alternativet, som går på at man må dra inn midler kommunene har brukt på krisesentre. Det vil neppe være populært i Kommune-Norge, særlig ikke siden man trolig måtte lage et uttrekk basert på regnskap og dermed ville dra inn mest midler fra de kommunene som bruker mest på krisesentrene. Man ville i så fall straffe de kommunene som har satset på krisesentrene, og så får man selv ta ansvar for hvilke signaler det sender ut i det norske lokaldemokratiet.

       Man står her i fare for å sende ut et signal til kommunene om at jo dårligere de følger opp lokale tiltak, lokal frivillighet og i siste instans også lokal tjenesteproduksjon, desto raskere vil en del av partiene på Stortinget sørge for at staten går inn og rydder opp for dem. Det bør være et tankekors, særlig for en del av partiene som vanligvis omtaler lokaldemokratiet i varme ordelag.

       Min konklusjon vil fortsatt være at vi bør ha så pass tillit og respekt for Kvinnevoldsutvalget og det arbeidet Barne- og familiedepartementet nå gjør som en oppfølging av tidligere stortingsvedtak, at vi nå avventer og ser hva de faktisk foreslår.

Eirin Faldet (A) : Jeg tar ordet fordi Ola T Lånke var så bekymret: Vi snakket om sentre i krise i stedet for krisesentre. Det skulle da ikke være så vanskelig å skjønne at vi er bekymret for et tilbud som går til dem som, som Ola T Lånke så vakkert sa det, har mistet all selvrespekt. Det er det vi er bekymret for. Og Ola T Lånke fra Kristelig Folkeparti burde skjønne det. Men mange har ikke tid til å la arbeidet gå sin gang, som han sa, for det er faktisk sånn at enkelte har behov for dette tilbudet nå.

       Så til Afshan Rafiq, som har en veldig klar løsning på det meste. Ja, det er bekymringsfullt med kommunenes økonomi, men Afshan Rafiq sitter altså i et tett samarbeid med en regjering som ikke har bevilget særlig mange penger til kommuneøkonomien, så her er det spørsmål om prioritering. Og jeg tror ikke det står på vilje. Det står rett og slett på mulighet til å ha et senter som tar imot dem som trenger det mest.

May Hansen (SV) : Det er ikke sånn at ikke SV ønsker å ivareta frivilligheten. Men det er ikke frivillighet lenger, det er dugnad. Mange kvinner får jo ikke lønn i det hele tatt. Kvinner har tatt ansvar for noe som er et offentlig ansvar veldig lenge, og kompleksiteten er økende i våre krisesentre. Det vet vi alle. Vi får mange signaler om at dette er for vanskelig. Det kreves nå økt kompetanse, og innholdet i krisesentrene må endres, ikke minst i forhold til alle de ungene i krise som f.eks er plassert i ikke akseptable og tilrettelagte hus.

       Kvinner har satt i gang mye frivillig arbeid i Norge - helsestasjonsvirksomhet og ulike organisasjoner er igangsatt av kvinner. Det offentlige har skjønt at dette må vi drive, og da må man også ta over.

       Kommuneøkonomien er helt elendig mange steder. Jeg kommer selv fra en kommune i Østfold, Moss, hvor man har konkurranseutsatt og privatisert nesten alt som er, f.eks sykehjem, hjemmebaserte tjenester, osv. Vi har et salderingsbehov nå, i dette året, på 110 mill. kr. Det er ikke penger ute til å drive ikke-lovpålagte oppgaver, og det er det det handler om.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg skal ikke forlenge debatten noe særlig, men jeg må tillate meg en liten bemerkning til representanten Eirin Faldet, som jeg nok tror misforstår min lille innledning. Det var ikke meningen å beskrive sentre i krise som en normaltilstand, men som noe som dessverre har oppstått på grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen. Det betyr noe i retning av en krisesituasjon for veldig mange krisesentre - som har vært en gjenganger i veldig mange av innleggene her. Den situasjonen skal vi gjøre noe med. Det var også det jeg forsøkte å si.

       Jeg vil også benytte anledningen til å oppfordre min statsråd om å følge opp dette så raskt som mulig.

Torny Pedersen (A) : Jeg må få kommentere representanten Afshan Rafiqs siste innlegg litt.

       Det har aldri vært tanken fra noen av partiene, vil jeg tro, og spesielt ikke fra Arbeiderpartiet, at dette med krisesentrene skal gå ut over den frivillige innsatsen. De er startet på det grunnlag, de er startet på grunnlag av at man har sett at dette er det behov for. Det er kvinner i et nøtteskall. De ser tingene, de ser de små tingene, og det er det det dreier seg om. Det skal vi fortsette med.

       Så til det med å gå opp fra 50 % til 80 %. Dette dreier seg faktisk talt ikke om en større sum enn 15-20 mill. kr for staten. Jeg mener at når det gjelder å beholde disse 50 sentrene - de aller fleste har nå problemer med å greie økonomien - er ikke dette veldig mye penger.

       Så sier Afshan Rafiq også at det blir en sovepute for kommunene når staten hele tiden skal komme inn: Når det viser seg at det er krise, kommer staten med penger. Dette er jo helt feil. Vi vet hvordan kommuneøkonomien er. Vi har alle sammen hørt nå i to år hvilken krise det er i kommunene. Det ser ikke ut som det blir bedre med det budsjettet vi har lagt fram for 2003. Problemet for disse sentrene som ikke er lovpålagte, blir ikke mindre. Alle her vet at det er i kommunene folkene bor, og at det er rundt omkring i kommunene disse krisesentrene er.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 713)