Magnar Lund Bergo (SV) (ordfører for saken):

       De siste 10-15 år har det skjedd en voldsom monopolisering og internasjonalisering av dagligvaremarkedet. I Norge har de fire store kjedene helt opp mot 99 % av omsetningen. Det sier seg selv at kontroll av så stor del av omsetningen fordelt på så få selskaper betyr mye makt på få hender. Utviklingen på dette feltet har de siste 10 år gått så langt at også Konkurransetilsynet har uttrykt skepsis mot ytterligere konsentrasjon i dagligvaremarkedet.

       Representantene Arnstad, Øveraas og Lund, som står bak forslaget om en utredning av markedsmakt tilknyttet matvarekjedene, viser til noen områder der de peker på at kjedenes markedsmakt kan være problematisk i forhold til sentrale samfunnsmål. Noen eksempler:

       Slike forhold er selvfølgelig ikke noe særnorsk fenomen. I det europeiske dagligvaremarkedet har de seks største matvarealliansene ca halvparten av markedet. En del av bildet er at utviklingen går mot større og større kontroll av totalmarkedet av multinasjonale konserner.

       I denne saken er komiteen delt med et flertall, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som ikke ønsker en slik utredning, og et mindretall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som ønsker en utredning.

       Flertallspartiene viser i sin begrunnelse for avvisning av forslaget til at Regjeringen har nedsatt et konkurranselovutvalg som kommer med sin innstilling våren 2003. På bakgrunn av dette mener de det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre endringer i loven før ny proposisjon foreligger. Det samme flertallet mener videre at en slik utredning ikke er et egnet tiltak for å skape mer konkurranse og, slik disse partiene ser det, « derigjennom bedre forhold for forbrukerne ».

       Mindretallspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som ønsker en slik utredning, legger som nevnt innledningsvis særlig vekt på forholdet mellom forretningskontrakter og disses betydning for ytringsfriheten, videre de små leverandørbedriftenes stilling, arbeidstakernes stilling og bosettingsmønsteret.

       Avslutningsvis vil jeg vektlegge viktigheten i disse spørsmål og se på hvilke konsekvenser denne utviklingen har for oss som forbrukere. Vi er vel kjent med skandalene i mange matvarebutikker den senere tid. Jeg er redd for at det som så langt er avslørt, ikke er enkeltstående tilfeller eller uhell. Det har også vist oss nødvendigheten av kontroller og styring. Nettopp fokus på forbrukernes interesser og rettigheter i dagens marked er grunnen til at vi i SV gjerne hadde sett en slik utredning i møte.

       Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i innstillingen.

       Det er ikke uproblematisk at de fire store dagligvarekjedene i Norge har 99 % av butikkomsetningen, når vi vet at de har knyttet seg sterkere til grossister og utviklet egne grossistfunksjoner og egne firma for produksjon og distribusjon av næringsmidler.

       Det er helt forståelig at både Forbrukerrådet, bøndenes organisasjoner, fagbevegelsen og lokale politikere er skeptiske til denne utviklingen.

       Det er grunn til bekymring både for ytringsfriheten, etableringsretten, bosettingsmønsteret, verdiskapingen, de ansatte og landbrukspolitikken. Det handler om hvem som skal bestemme hva vi skal spise, og kvaliteten på det vi får i oss.

       Arbeiderpartiet er helt enig med forslagsstillerne i at det vil være nyttig å få en gjennomgang av markedsmakt knyttet til matvarekjedene. For Arbeiderpartiet har arbeidet med trygg mat og mangfold innenfor matvareområdene vært sentrale mål. Forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken er viktig for oss. Dagens forbrukere ønsker trygg mat og høy kvalitet på produktene og etterspør mangfold.

       Vi mener at forbrukerhensynet skal inngå i hele matvarekjeden. Forbrukerne i Norge skal føle at maten er trygg, og det skjer ved at norsk jordbruk sikrer forbrukerne en stabil og fullgod matforsyning. Det betyr også kvalitet og mangfold. Men med en enda større markedsmakt til dagligvarekjedene kan disse faktisk bestemme hva som skal produseres i Norge, eller velge import. Er den utviklingen egentlig ønskelig?

       For oss i Arbeiderpartiet er verdiskapingsprogrammet for mat viktig. Det er et program for innovasjon og mangfold på matområdet. Programmet vil ta utgangspunkt i forbrukerbehovene i markedet i Norge, men det vil også bidra til eksport av aktuelle produkter. Det viser seg for øvrig at de store aktørene i markedet også her får forholdsvis mye av støttesummen som er satt av gjennom jordbruksavtalen.

       De siste ukers avdekking av juks med gamle matvarer har vist oss mer enn noen gang at det offentlige i større grad må føre kontroll med de store dagligvarekjedene. Det skal ikke være slik at det er den enkelte forbruker som skal sørge for at det de kjøper, er trygt å spise.

       Det nytter ikke med effektivisering i dagligvarebransjen for å få lavere priser hvis det vi spiser, ikke er trygt. Det er det vel ingen som er uenig i. Som forbrukere må vi alle få tilgang til kunnskaper om den maten vi kjøper, hvor den er produsert og tilberedt. I framtiden vil det være helt nødvendig med opprinnelsesmerking, ikke minst for å være sikker på om vi virkelig spiser norsk mat. Dette vil etter min mening være med på å øke interessen for økologisk mat og hjelpe fram nisjeprodukter.

       Så lenge det er bred politisk enighet om behovet for trygg mat og mangfold, er det merkelig at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er mot å undersøke dagligvarekjedenes markedsmakt, spesielt i disse dager da forbrukeren ikke vet om maten de kjøper, er trygg, eller om den er gammel, helseskadelig eller feilmerket.

Sonja Irene Sjøli (H) (komiteens leder): Konkurranse i dagligvarebransjen har gitt forbrukerne over hele landet billigere matvarer og et bredere vareutvalg. Og det er ingen grunn til å tro at konkurransen vil bli mindre i årene som kommer, snarere tvert imot. Et flertall i komiteen kan derfor ikke se meningen med en utredning av matevarekjedenes makt - for det første fordi vi har et marked med etablert konkurranse, og for det andre fordi det jobbes med ny konkurranselov som vil ivareta konkurransen enda bedre.

       Det er liten tvil om at disse matvarekjedene har makt, og at de tjener penger. Men i den grad dette er et problem, angir ikke Senterpartiets forslag noen måter å løse dette problemet på. Stortinget vedtok i forrige periode å endre konkurranseloven for å bedre konkurranseforholdene i dagligvarebransjen. Regjeringen har tidligere i år redegjort for Stortinget for hvorfor det ikke var mulig å gjennomføre dette umiddelbart, og vant også gehør for det synet. Regjeringen viser også til at Konkurranselovutvalget er i fullt arbeid, og at det vil bli fremmet en proposisjon til ny konkurranselov for Stortinget neste år, med sikte på ikrafttredelse fra januar 2004.

       La meg også vise til den smule argumentasjon som ble ført i avisen Nationen 11. desember. Representanter for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttalte at de ville innføre pristilskudd i distriktene, både for matvarer og for en rekke andre tjenester og produkter, så vidt jeg kunne skjønne. Høyre tror ikke folk ønsker å bli subsidiert for å bo der de vil bo. Jeg tror også at vi i et fritt land kan leve med moderate prisforskjeller på mat mellom by og land, så lenge skjerpet konkurranse fører til at maten blir billigere begge steder. Men det er nå heldigvis slik at det er opp til matvarekjedene og andre som selger mat, å bestemme hva den skal koste. Inntil videre kan vi konstatere at vi har et fritt matvaremarked med god konkurranse. Det offentliges innblanding i dette markedet strekker seg akkurat så langt som det skal, nemlig til kontroll- og tilsynsoppgavene. Og for dem som fortsatt måtte være skeptiske til private aktører og det frie marked, er det grunn til å notere seg at dette markedet fungerer aldeles utmerket. Alle får mat, til og med i romjulen!

       Senterpartiet viser med dette forslaget at de har omsorg både for norske forbrukere og for norske matvareprodusenter. Selv om jeg ikke er i stand til å se hva en utredning av matvarekjedenes makt skulle tilføre debatten, enn si hva en slik utredning ville ha å si for bosetningsmønsteret i Norge, kunne jeg ønske at Senterpartiet kunne gå litt i seg selv også. Det er vel ikke til å stikke under stol at Senterpartiet har en spesiell forkjærlighet for og kanskje et tettere samarbeid med landbruksorganisasjonene enn det andre partier har. Men så langt har jeg til gode å høre at Senterpartiet engasjerer seg på vegne av utfordrerne til matvareprodusentenes egne monopolstrukturer.

       Ta f.eks meierisektoren; her har Tine-systemet markedsandeler som tilsvarer bortimot en total monopolsituasjon. Det finnes utfordrere til Tine, som f.eks. Q-meieriene, men de kjemper i oppoverbakke. Kampen står mot et bondeeid Tine-monopol, som mange også hevder dominerer ved sin posisjon til bl.a å presse andre leverandører ut av butikkene. Disse utfordrerne får så absolutt ikke drahjelp fra Senterpartiet. For at forbrukerne skal få lavere priser på meieriprodukter, trenger vi ikke flere utredninger, men konkurranse.

       Jeg kunne tenke meg å spørre Senterpartiets representanter om de vil bidra på alle måter de kan, til at monopolene i norsk meierisektor og matproduksjon for øvrig kan brytes, slik at vi som forbrukere kan få lavere priser og et bredere vareutvalg. Eller vil Senterpartiet fortsette å stille seg på monopolistenes side mot dem som har utfordret monopolene, og mot forbrukerne og familiene?

Ulf Erik Knudsen (FrP) : Jeg tror det i beste fall kan kalles naivt å tro at vi kan utrede oss frem til en annen struktur i dagligvarebransjen. Det er også et spørsmål om forbrukeren er tjent med en annen struktur, og det må være forbrukeren som står i fokus for Stortingets arbeid med forbrukerpolitikk. Faktisk er det slik at samarbeid mellom de store kjedene kan gi makt til å presse prisene ned til fordel for forbrukeren. Om det skulle vise seg at det er uheldige utviklingstrekk, har vi institusjoner som kan håndtere dette, både Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Næringsmiddeltilsynet og ikke minst Konkurransetilsynet.

       Fremskrittspartiet har stor tillit til Konkurransetilsynet. Vi forutsetter at tilsynet gjør sin jobb og påser at det slås ned på uønskede utviklingstrekk i dagligvarebransjen. Det er Konkurransetilsynet, sammen med Forbrukerrådet, Næringsmiddeltilsynet og Forbrukerombudet, som har den faglige kompetansen på dette feltet.

       Vi kommer aldri tilbake til de søte, små, lokale handelsmennene som vi hadde på hvert gatehjørne. Uansett hvor mye vi utreder eller diskuterer i denne sal, er nok denne tid forbi. De store kjedene er kommet for å bli, likeså konsentrasjonene rundt sentrene. Et sentralt spørsmål man imidlertid kan diskutere, er hvordan vi skal sikre mulighetene for lokale, små produsenter til å komme inn på markedet og innenfor kjedene, enten det handler om syltetøy, fisk, smør eller melk. Vi i Fremskrittspartiet tror at dette kan gjøres med mindre byråkratiske regler, med mindre rigide regler. Vi tror også at vi må ta tak i enkelte av monopolkonstellasjonene i det norske landbruket, slik at vi her finner frem til praktiske og fornuftige løsninger.

Ola T Lånke (KrF) : Representantene Marit Arnstad, Eli Sollied Øveraas og Morten Lund tar opp en viktig problemstilling med sitt Dok.nr.8-forslag. Deres virkelighetsbeskrivelse kan jeg i grove trekk stille meg bak. Framveksten av noen få - nærmere bestemt fire - store dagligvarekjeder har ført til en sterk konsentrasjon av markedsmakt, og dette representerer klare begrensninger for mindre næringsmiddelprodusenter som ønsker å komme til på markedet med sine produkter. Til tross for høy kvalitet på produktene, som under alle omstendigheter burde være konkurransedyktige, møter disse store hindringer dersom de vil prøve å komme inn på markedet.

       Konsekvensen er at mange ikke våger å satse skikkelig. Den reelle konkurransemuligheten er svært liten. Dagligvarekjedene står for nesten 99 % av dagligvareutsalgene, og enkelte store produsenter blir gjennom monopoliserte innkjøpsavtaler foretrukket framfor mindre og ofte lokale produsenter som ønsker å komme inn på markedet. Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes bekymring for denne utviklingen.

       Maktkonsentrasjonen vil kunne være til hinder for nyskaping og etablering av nye arbeidsplasser innenfor næringsmiddelindustri og primærnæringer i distriktene, og det er betenkelig at det skal være så vanskelig å være gründer eller å satse på nisjeproduksjon innenfor dette området.

       Men dessverre viser det seg heller ikke enkelt å finne noen hensiktsmessige virkemidler for å motvirke denne trenden. Jeg er redd for at forslaget om å utrede markedsmakt knyttet til matvarekjeder ikke er et slikt hensiktsmessig tiltak dersom man skal styrke konkurransen på dagligvaremarkedet.

       Igangsetting av et utredningsarbeid, kanskje ved at man nedsetter et utvalg, kan jo etterlate et inntrykk av at det er noen som prøver å gjøre noe. Men er det det man ønsker å oppnå, er det ikke at det skal skje noe? Men det hjelper lite å utrede dersom det ikke løser problemet. Derfor kan jeg heller ikke se at dette er noe som bør prioriteres framfor andre tiltak for å bedre konkurransen og småprodusenters muligheter til å komme til på markedet.

       Dessuten tror jeg det kan være klokt å vente til Konkurranselovutvalget har lagt fram sin innstilling før man vurderer nye tiltak for styrket konkurranse. Regjeringen skal legge fram sin proposisjon om ny konkurranselov i 2003, og det mest ryddige vil være å vente med nye tiltak til denne proposisjonen foreligger.

       Kristelig Folkeparti er glad for arbeids- og administrasjonsministerens forsikringer om at Konkurransetilsynet følger utviklingen i dagligvaremarkedet nøye. Konkurransetilsynet har selv uttrykt skepsis mot en ytterligere maktkonsentrasjon i dette markedet.

       Jeg tror også det er viktig at vi som politikere utfordrer dagligvarekjedene til å vise ansvar og ta inn produkter fra mindre, lokale produsenter. Store forretninger har forutsetninger for å kunne ta inn et bredt vareutvalg, og store kjeder har muskler til å stå imot presset fra større produsenter.

       Tiden med titusenvis av små butikker med serviceinnstilte enkeltkjøpmenn er nok over - noen vil kanskje si dessverre. Selv om det finnes noen få små butikker igjen, bl.a en del små innvandrerbutikker i Oslo, er nok de store kjedene kommet for å bli. Denne utviklingen er det ikke mulig å snu. Selv om de store, ensformige og kjedelige selvbetjeningsbutikkene ikke er like sjarmerende som de gamle, tror jeg egentlig ikke at forbrukerne heller ønsker å snu denne utviklingen. Vi stiller større krav til utvalg og pris i dag.

       Markedets usynlige hånd er ikke lett å styre. Men vi kan ikke godta at småprodusenter stenges ute av markedet, og at markedet dermed er til hinder for nyskaping av viktige arbeidsplasser i distriktene. Jeg ser fram til nye debatter om denne problematikken etter at Konkurranselovutvalget har lagt fram sin innstilling.

       Matvarekjedene har en enorm innkjøpsmakt, og det handler etter hvert om hvem som skal bestemme hva vi spiser, og kvaliteten på det vi får i oss. Forslaget om en egen kartlegging av dagligvarebransjens voksende makt er lansert i Danmark og bør gjennomføres også i Norge. Fra å være styrt av en håndfull norske eiere, kontrolleres kjedene i stadig større grad av multinasjonale konsern.

       En egen maktutredning vil gi en bevisstgjøring rundt kjedemakten og gi større handlingsrom for både forbrukere, politikere og aktører. Derfor fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en utredning av markedsmakt knyttet til matvarekjedene. »

       Senterpartiet er glad for støtte fra Arbeiderpartiet og SV til dette forslaget, men registrerer at flertallet ikke ønsker en slik utredning, og mener at større makt til dagligvarekjedene isolert sett har en positiv virkning. Flertallet mener at en slik utredning ikke er et egnet tiltak for å skape mer konkurranse og derigjennom bedre forhold for forbrukerne, og kan heller ikke se at en slik utredning bør prioriteres framfor andre tiltak for å styrke konkurransen og forbrukernes kår generelt.

       Dette standpunktet kan oppfattes noe merkelig i en tid med mange og uheldige episoder innenfor matvarehandelen. At Senterpartiet knapt blir trodd på at vårt engasjement i denne saken først og fremst er på bakgrunn av forbrukernes interesser, føyer seg inn i rekken av forsøk på mistenkeliggjøring av vårt partis politiske arbeid. Det faktum får vi nok en gang notere oss.

Statsråd Victor D Norman : Jeg har bedt om ordet bare for å presisere at i utgangspunktet er vi like opptatt av markedsmakt i matkjeden som forslagsstillerne er det.

       Jeg vil ikke si at det forslaget som er fremmet, er uinteressant i seg selv. Men jeg har lyst til å presisere at problemstillingene knyttet til eventuell markedsmakt i kjedene er problemstillinger som Konkurransetilsynet er den enheten som har best forutsetning for å vurdere, og problemstillinger som de løpende vurderer.

       Hovedproblemstillingene er, så vidt vi bedømmer det, ikke mangel på konkurranse kjedene imellom i seg selv, men tilgangen som små butikker har til grossistfunksjonen hvis de ikke er del av en kjede, og tilgangen som små produsenter har til hyllene i butikkene. Dette er problemstillinger som Konkurransetilsynet løpende ser på og prøver å legge til rette for skal bli løst.

       Jeg vil minne om at det er et prinsipp som et stort flertall i Stortinget, herunder Arbeiderpartiet, slutter seg til, at den beste måten staten kan ivareta sine funksjoner på viktige områder på, er gjennom systematisk delegering og desentralisering av ansvar og myndighet, herunder å gi tilsynene den rollen de naturlig kan ha.

       Jeg er enig i representanten Pedersens synspunkt på behovet for et sterkt statlig engasjement både for å sikre konkurranse og for å sikre matkvalitet. Og det er veldig gledelig å konstatere at det nettopp er takket være et sterkt næringsmiddeltilsyn at man har fått avdekket de kritikkverdige forhold som har vært når det gjelder matvarekvalitet i norske butikker. På samme måte er jeg overbevist om at et sterkt konkurransetilsyn som løpende følger utviklingen i dagligvarebransjen, er den beste garantien både for små butikker og for små leverandører.

       Derimot kunne det vært interessant med en større utredning av hele matkjeden, myndighetenes regulering av hele matkjeden og hvordan det påvirker konkurransen i alle ledd. Men det er ikke det som ligger i det foreliggende forslag.

       En liten ting til: Forslagsstillerne nevner i begrunnelsen bekymring for at ytringsfriheten brytes ned ved at viktige aktører forsøkes kneblet med trusler om at deres varer kan bli kastet ut av butikkhyllene. Hvis det er riktig, er det selvfølgelig svært betenkelig. Samtidig bruker imidlertid forslagsstillerne som eksempel på problemer med kjedene at det er fare for at vedtatte mål for landbrukspolitikken ikke kan nås på grunn av kjedenes kritikk og press mot grensevernet, råvareprisene og samvirkeorganisasjonene. De av oss som er bekymret for ytringsfriheten, burde være like bekymret for ytringsfriheten fra kjedenes side. Det er også en del av bildet vi må ta med oss her.

       Dette handler altså om ytringsfrihet.

       Hun sier videre:

       « I dag har vi kjedepoliti utsendt av kjedene som besøker butikker for å hindre at fremmede produkter kommer inn. Dette tjener ingen. »

       Det er slike meldinger vi får alle sammen, men å få det dokumentert er vanskelig. Senterpartiet ønsker å få fram dokumentasjon.

       Statsråden skriver i brev til komiteen følgende:

       « Spørsmål om ytringsfrihet og sikring av arbeidsplasser ... er ikke relevant i denne sammenheng. »

       For en tid tilbake tillot Norges Bondelag seg å stille spørsmål ved om Rimi gjør Norge billigere. Jeg mener det var en selvfølge at de skulle få lov å stille det spørsmålet. De ble da møtt med trussel om at landbrukssamvirkets varer ville bli kastet ut av denne kjedens hyller. Det ble selvfølgelig et stort press fra de ansatte i disse bedriftene om at nå må Norges Bondelag tie stille: Dere har ikke lov til å si slikt til Rimi, for da kan vi miste arbeidsplassene våre.

       Det er klart det er et problem for ytringsfriheten i landet at noen har så stor makt. Senterpartiet ønsker å finne ut på hvilken måte matvarekjedene bruker makten sin, også utenfor det som Konkurransetilsynet skal se etter.

Statsråd Victor D Norman : Det er en selvsagt ting i alle deler av samfunnet at misbruk av makt må forhindres, og det må være selvsagt at store aktører avstår fra å misbruke makt og fra å kneble mindre aktører. Det tror jeg vi kan være helt enige om. Det jeg uttalte meg om til komiteen, var spørsmålet om det var konkurranselovens sak å verne om ytringsfriheten, og jeg tror nok at de fleste i salen vil være enig i at vi har andre og viktigere virkemidler for å sikre ytringsfriheten i Norge.

       Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad vi trenger en utredning for å kartlegge misbruk av markedsmakt i dagligvarekjeden, vil jeg minne om at konkurransemyndighetene allerede har hjemmel til å gripe inn mot misbruk av markedsmakt, og at det kommer en ny konkurranselov som kommer til å styrke konkurransemyndighetenes og Konkurransetilsynets posisjon i så henseende. Da virker det fortsatt som anstaltmakeri at man skal ha en særskilt utredning av markedsmakt i akkurat ett ledd av matkjeden, og da i det leddet hvor det faktisk er minst hindre i utgangspunktet for reell konkurranse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere har som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Morten Lund (Sp) : Senterpartiet ønsker en debatt om maktforholdene i matvareomsetningen, og vi synes det er grunn til å se spesielt på matvarekjedene. Det er fire matvarekjeder, de har gjort seg kjemperike, og de kjenner hverandre veldig godt. Og det er grunn til å stille spørsmål ved måten makten utøves på. Vi har ønsket en debatt i Stortinget - det er lite tid til det. Det er synd.

       De senere årene er det blitt tatt mange initiativ i Stortinget for bedre å ivareta forbrukernes interesser i forhold til de mektige matvarekjedene, fordi forbrukerne har bedt om det. Konklusjonen har hver gang blitt den samme: Så lenge Konkurransetilsynet er fornøyd, er forbrukernes interesser godt nok ivaretatt. Det er ulike regjeringer som har anbefalt den konklusjonen.

       For et og et halvt år siden ble det endelig flertall for å skjerpe konkurranselovverket, mot Arbeiderpartiets og SVs stemmer. Kjedene mente at vedtaket som skulle hindre misbruk av dominerende makt var « hårreisende ». Stortinget sa tydelig hva Stortinget ville, men det trengs altså et lovforslag, og det venter vi på. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var ikke i tvil om at lovendringer trengtes fort. Vi kan ikke vente på en full lovgjennomgang, ble det den gang sagt fra disse partiene. Jeg har bl.a sitert begrunnelsen fra Anita Apelthun Sæle, som den framgår av et intervju i Aftenposten.

       Nå er Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fornøyd med departementets oppfølging av saken, selv om framdriften er forsinket med seks måneder i forhold til den tid som man den gangen sa at en full lovgjennomgang ville ta, og der man ikke bad om å få en full lovgjennomgang.

       Kjedene har meget stor makt, også utenfor det området Konkurransetilsynet skal passe på. Det er i forslaget denne gangen vist til at Forbrukerrådet, fagbevegelsen, landbruksorganisasjoner og lokale politiske organisasjoner uttrykker skepsis til den makten som kjedene har fått. Men regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sier i denne innstillingen at den utviklingen vi har hatt, har vært til fordel for forbrukerne. Det sies endog at den styrker mulighetene for at alternative norske produsenter kommer inn på dagligvaremarkedet. Det er litt merkelig i forhold til de sitatene fra Apelthun Sæle som jeg kom med i stad.

       Det stilles spørsmål fra forbrukerne når det gjelder kvaliteten, når det gjelder utvalget, og når det gjelder prisene. Det er ikke noe land som har så få småbutikker og spesialbutikker som Norge. Rapporter viser at marginene er romsligere i Norge enn i nabolandene våre. Det viser at det er i Norge det har forsvunnet flest småbutikker og småprodusenter, og det viser at småprodusentene er presset ut. Det er et sterkt ønske om å få sett på disse sakene, og det er det ønsket Senterpartiet målbærer.

Magnar Lund Bergo (SV) : Jeg deler statsråd Normans betraktninger om at vi har andre og viktigere virkemidler for å sikre ytringsfriheten enn akkurat konkurranseloven, som vi snakker om her. Det er allikevel naivt å ikke ville se i øynene at i et marked der vi har fire store kjeder, må man som liten produsent levere alt for at man skal få komme inn. Blir man en for liten produsent, får man ikke levert. Man har da én kunde. Og det sier seg selv at det da oppstår et bindingsforhold, en type lojalitet som gjør det vanskelig å ta opp saker ut fra egeninteresse og egne krav. At det i hvert fall har noe med ytringsfriheten å gjøre, synes jeg er en selvfølge.

       Sjøli sier at markedet « fungerer aldeles utmerket ». Det er klart at hvis man mener at markedsliberalisme er den store, sanne virkeligheten som skal løse alle problemer, kan man dra en slik konklusjon. Det er derfor hyggelig å høre at statsråd Norman mener at det ikke er så enkelt. Han ser at det er problemer for små butikker og små produsenter. Konkurransetilsynet uttrykker stor skepsis med hensyn til utviklingen i det samme markedet. Så det er ikke slik at markedet « fungerer aldeles utmerket ». Det Norman ikke la vekt på, var forbrukernes interesser, som jeg er opptatt av.

       Sjøli sier videre at hun er fornøyd fordi « alle får mat » til jul. Da sier jeg - selv om det går utover denne debatten - det er kanskje nok mat til alle, men det er faktisk ikke alle som får det heller med den utviklingen vi har i Norge i dag. Og en annen ting som kanskje er viktigere etter den siste tidens avsløringer, er: Hva slags mat er det vi får til jul? Det burde vi kanskje være opptatt av.

       Jeg er også enig med statsråd Norman i at Næringsmiddeltilsynet har gjort og gjør en fin jobb, noe som er veldig viktig. Men for min del er forbrukerinteressene veldig viktige. Knudsen fra Fremskrittspartiet viste også til Forbrukerrådet som her har en viktig rolle. Vi hadde den saken oppe for noen dager siden, og i den sammenheng er det riktig å reise spørsmålet om hva som er hensikten med å forandre strukturen på Forbrukerrådet, der vi går ned fra 19 kontorer til 10 kontorer. Vil det styrke forbrukernes interesser?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

       (Votering, se side 1339)

       Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.