Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Karin Andersen (SV) : Jeg har et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

       For hver dag øker ledigheten, og det er ingen tegn til bedring. Tallet er høyere nå enn på ti år, og det er antakeligvis høyere enn det ser ut for, fordi mange må ta til takke med en liten jobb eller gir opp. Det er også 30 % færre ledige jobber som er avertert.

       Å bli gående ledig er sløsing med personlige ressurser, det er sløsing med samfunnets ressurser, og det kan bli et alvorlig sosialt problem. Det tar tid å få på plass tiltak eller virkemidler som gjør at flere kommer i arbeid. Mitt spørsmål til ministeren er derfor: Hvor mange flere er det som må miste jobben før Regjeringen og ministeren har tenkt å sette inn noen virkemidler for å stoppe denne negative utviklingen?

Statsråd Victor D Norman : La meg først si at utviklingen i arbeidsmarkedet er bekymringsfull. Det har Regjeringen pekt på allerede i statsbudsjettet. Vi har de siste år hatt en økning i ledigheten på rundt 20 %. Vi har også hatt en nedgang i antall ledige stillinger på i overkant av 20 %. Det betyr imidlertid ikke at det ikke fortsatt er mange ledige stillinger, og det er viktig å ha klart for seg at problemstillingen i arbeidsmarkedet nå er en annen enn den var tidlig på 1990-tallet, da man hadde mange arbeidsledige og nesten ikke ledige jobber. Det betyr at hovedutfordringen vår faktisk er å hjelpe de ledige tilbake til arbeidsmarkedet til jobber som fortsatt finnes.

       Regjeringens holdning til dette er at det viktigste vi må gjøre, er å gi de arbeidssøkende aktiv bistand til selv å forsøke å skaffe seg arbeid. Derfor har hovedstrategien vår vært å styrke Aetats funksjon som rådgivnings- og veiledningsorgan for de arbeidssøkende. Den linjen kommer vi til å fortsette å følge opp, og vi arbeider allerede nå med tiltak for å styrke etaten bemanningsmessig, slik at de kan gi enda bedre råd og veiledning til den enkelte.

       I tillegg kommer vi til å øke innsatsen når det gjelder jobbkurs og jobbklubber og samarbeidet mellom Aetat og private formidlere, for å hjelpe folk tilbake til arbeid. Videre har vi også tidligere overfor Stortinget sagt at vi skal løpende vurdere tiltaksnivået, slik at den dagen ordinære arbeidsmarkedstiltak er en flaskehals i arbeidet med å hjelpe de arbeidssøkende, vil vi foreslå en økning i det tiltaksnivået. Foreløpig har ikke det vært en flaskehals, og det har liten hensikt å øke innsatsen på et område som faktisk ikke ville ha noen netto positiv effekt overfor de arbeidssøkende. Men den dagen vi oppdager at tiltaksnivået er en flaskehals i dette arbeidet, vil vi foreslå en økning her, og jeg vil ikke utelukke at det vil kunne skje allerede i løpet av vinteren.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker for svaret, men jeg registrerer at Regjeringen ikke har satt noen mål på et så viktig samfunnsmessig problem som arbeidsledighet er, og at de ikke vet når det er ille nok til at de skal sette inn tiltak. Å styrke Aetat er bra, men det er langt igjen, og det kan vanskelig gjøres med de ressursene som ligger i etaten i dag.

       Jeg vil ta fatt i noe av det andre statsråden sa. På enkelte områder er det ledighet nå. Kapasiteten i byggebransjen er stor, og det er behov for opprusting av skolene. Når SV har tatt dette opp før, har vi fått til svar at det mangler kapasitet i byggebransjen, derfor kan vi ikke gjøre dette. Det har aldri vært argumentert med at det ikke er penger til å ruste opp skoler. Alle vet at det er nødvendig. Hva er grunnen til at Regjeringen ikke nå når det er ledig kapasitet, og vi vet at man kan bygge billigere nå enn før, setter inn et slikt tiltak, som vi vet vil få folk i arbeid, og der vi vil få gjort en svært nyttig jobb samtidig?

Statsråd Victor D Norman : Når det gjelder det siste spørsmålet, vil jeg presisere at detaljstyring av arbeidskraftressursene ikke er en farbar vei i arbeidet for å få arbeidssøkere tilbake i arbeid. Det er helt klart at det er ledighet i bygg- og anleggsbransjen i dag. Men man må se mye nærmere på sammensetningen hvis man skal kunne trekke noen konklusjoner om hvorvidt de ledige i bygg- og anleggsbransjen er den type arbeidskraft man trenger for å oppruste skolene. Ledige anleggsarbeidere er ikke nødvendigvis det som trengs for å få opprustet skolebygg internt.

       Når det gjelder den første kommentaren til representanten Andersen, vil jeg presisere at det å hjelpe de arbeidssøkende gjennom aktiv innsats fra Aetats side ikke er en form for passiv tilnærming. Vi skal hjelpe de arbeidssøkende, vi har sagt at vi skal sørge for at det ikke skal være kapasitetsskranker i Aetat eller i tiltaksapparatet i forhold til arbeidet med de arbeidssøkende. Det er det som er hovedinnsatsen. Det har ikke noen hensikt å lansere tiltak hvis tiltakene i seg selv ikke hjelper de personene som faktisk er på jakt etter arbeid.

       Jeg har sjøl hatt gleden av å jobbe i Aetat og vet hvordan personer som blir gående ledige, både brytes ned økonomisk og ikke minst mentalt og fortviler over at det ikke er et system som fanger dem opp når de har ledig kapasitet, når de har ledig tid til nettopp å ta imot kunnskap og lære seg nye ting, så de blir klare for jobbmarkedet. Syns ikke statsråden det hadde vært interessant å ha et opplegg der man avvikler begrepet « arbeidsledighet » i Norge, men opererer med to ting: enten er du i jobb, eller så er du i opplæring?

Statsråd Victor D Norman : Jo, det er jeg helt enig i. Det er også det som er hovedstrategien. Men nå må vi huske på her at veldig mange av dem som er blitt ledige i løpet av det siste året, er folk som i utgangspunktet har veldig gode kvalifikasjoner, høy utdannelse eller veldig god og relevant jobberfaring. Det er i hvert fall ikke noen løsning for disse å bli plassert på ytterligere opplæring eller ytterligere kurs. En god IT-medarbeider eller en universitetsutdannet person innen andre fag har ikke noe behov for å sitte enda lenger på skolebenken.

       Det vi har sagt, er at tilnærmingen må være at først må man prøve å hjelpe den enkelte til selv å finne annet arbeid. Hjelper ikke det, får Aetat gå inn og hjelpe dem til å søke arbeid, gi dem aktiv bistand i hvordan de skal orientere seg i arbeidsmarkedet, eventuelt bruke private formidlere til å hjelpe dem ut. Hjelper heller ikke det, kan det være interessant å plassere folk på tiltak. Men tiltaksplasser i seg selv er ikke en god løsning i forhold til de arbeidssøkende.

       Jeg deler også bekymringen som kom fram i forrige hovedspørsmål knyttet til økende arbeidsledighet. Det er altså rundt 80.000 personer som er uten arbeid, og vi ser en helt klar tendens til at dette kommer til å øke. 20 % og over det er økningen. Det som statsråden ikke nevnte i sitt forrige svar, er det kanskje aller mest urovekkende, nemlig at langtidsledigheten i løpet av ett år har økt med 42 %

       Så sier statsråden at det viktigste virkemidlet han som statsråd - arbeidsminister - har for å hjelpe til i en situasjon med økende ledighet, er Aetat. Samtidig er det et faktum at vi går inn i år 2003 med et historisk lavt nivå når det gjelder antall tiltaksplasser - det til tross for at vi har en økende ledighet. Så mitt spørsmål er: Mener statsråden at de virkemidlene han har i dag i Aetat, er tilpasset den utviklingen vi faktisk ser?

Statsråd Victor D Norman : Som jeg sa i svaret på det forrige hovedspørsmålet, er vår holdning at vi til enhver tid må dimensjonere både Aetats egen virksomhet og tiltaksplassene på en slik måte at vi unngår at det oppstår flaskehalser i arbeidet i forhold til de arbeidsledige. Pr. i dag føler vi at antall tiltaksplasser ikke er en flaskehals i forhold til innsatsen overfor langtidsledige, innvandrere og andre som tiltaksplassene er rettet inn mot, men vi begynner å nærme oss grensen. Derfor sa jeg i mitt første svar at jeg ikke vil utelukke at vi i løpet av vinteren allerede vil foreslå en økning i antall tiltaksplasser rettet inn mot nettopp de gruppene som har størst problemer i arbeidsmarkedet, herunder de langtidsledige.

       Samtidig er det fryktelig viktig, kanskje enda viktigere, at vi unngår at vi får nye grupper langtidsledige fordi vi ikke har et godt nok arbeid overfor de arbeidssøkende i den tidlige fasen av ledighet. Derfor har vi sagt at hovedprioriteten må være å jobbe aktivt overfor de gruppene som nå kommer ut i ledighet og som langt på vei har gode kvalifikasjoner, som burde ha gode forutsetninger for å komme raskt tilbake i arbeid. Det siste disse gruppene trenger, er å bli plassert på tiltak. Det disse gruppene trenger, er råd og veiledning for å orientere seg i arbeidsmarkedet, det er om nødvendig jobbtrenings-/jobbsøkingskurs, og det er et aktivt samarbeid mellom Aetat og private formidlere for å få dem ut igjen i jobb. Det er en urovekkende utvikling at vi etter hvert har fått en del langtidsledige fra grupper som ikke burde bli langtidsledige, som burde ha alle forutsetninger for å komme raskt tilbake, og svaret for disse gruppene er altså at vi må få dem ut i jobb, ikke plassere dem på tiltak.

Statsråd Victor D Norman : De aller fleste av de jobbene som skal skapes, må skapes av et næringsliv som har rammebetingelser som gjør at det faktisk blir lønnsomt for næringslivet å skape nye arbeidsplasser i Norge. De viktigste bidragene i den forbindelse er en fornuftig finanspolitikk, en stram finanspolitikk, som Regjeringen har stått hardt på og heldigvis gjennom et samarbeid med Fremskrittspartiet har fått Stortingets aksept for. Det er samtidig en utvikling som innebærer at vi kan få lønnsutviklingen i Norge under kontroll. I den forbindelse har Regjeringen en tett dialog med partene i arbeidslivet med sikte på å forsøke å få til et inntektspolitisk samarbeid som innebærer at lønnsutviklingen i inneværende år kan bli lavere enn det vi ellers kunne frykte.

       Denne kombinasjonen av inntektspolitikk og finanspolitikk har allerede begynt å gi positive resultater når det gjelder utviklingen også i rentenivå. Jeg regner med at den utviklingen vil fortsette. På den måten vil rammevilkårene for næringslivet etter hvert igjen bli bedre, og med det vil det bli skapt flere jobber.

       Hvis det var slik at vi hadde overflod av hender og hoder i Norge, kunne vi løst alle samfunnsproblemer og samtidig sørget for at alle deler av næringslivet fikk rikelig tilgang til all den kompetansen de trengte, hva enten det var maritime næringer eller industrinæringer. Problemet vårt er det motsatte. Og mye av problemene vi har i konkurranseutsatt sektor spesielt, skyldes nettopp at vi har en slik mangel på arbeidskraft at kompetansen og folkene blir for dyre for norsk næringsliv.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) : Mitt spørsmål går også til statsråd Norman.

       Da statsråd Norman kom med i Regjeringen, trodde vi i Fremskrittspartiet at Norge hadde fått en effektiviserings- og omstillingsminister som kunne få fart på offentlig forvaltning og bremse opp den ukontrollerte økningen som har vært i offentlig sektor. I henhold til Forum for Lederskap og Kvalitet er økningen av ansatte i offentlig sektor de siste ti årene på 37 personer hver dag, hele året. Det er et ufattelig tall. Istedenfor en effektiviseringsminister har vi imidlertid fått en flytteminister som ser ut til å ha som hovedoppgave å flytte offentlig virksomhet fra der den er i dag, til andre landsdeler. Når han også er arbeidsminister, burde han kanskje gjøre noe annet enn å flytte folk rundt. Det blir ikke flere jobber av det.

       La meg ta et eksempel: Konkurransetilsynet. Erfaringer viser at om man flytter på det, er det kun én av ti ansatte som blir med, og det er snakk om rimelig spesialisert kompetanse. Og det kan ikke være tvil om at eiermakt og styring av næringsliv ligger konsentrert i Oslo. Man kan altså miste kompetanse og få lengre avstand. Hvordan kan dette være fornuftig?

Statsråd Victor D Norman : Jeg synes det er trist hvis representanten Knudsen ikke synes at vi driver med effektivisering, for det gjør vi. Men la meg presisere et par ting som vi sa allerede da vi fremla moderniseringsredegjørelsen i Stortinget for et år siden. Målet med moderniseringen er ikke å redusere antall offentlig ansatte, men å få mer og bedre tjenester ut av de folkene som jobber i offentlig sektor. Og vi kommer ikke til å måle suksess ved en eventuell reduksjon i antall folk som jobber i offentlig sektor. Vi kommer til å måle suksess ved kvaliteten og omfanget på de tjenestene offentlig sektor tilbyr det norske folk.

       Når det gjelder spørsmålet om flytting, kommer vi tilbake til Stortinget, i stortingsmeldingen om tilsyn som skal fremlegges i januar, med detaljer i den forbindelse, men la meg bare trekke hovedresonnementet, som det virker som representanten Knudsen ikke har fått helt med seg. Norge har kompetanse over hele landet. Skal vi få en effektiv utnyttelse av resurssene i Norge, må vi legge til rette for at både næringsliv og offentlig sektor trekker på all den kompetansen vi har. I dag er hovedtyngden av de statlige sentralfunksjonene lokalisert i Oslo og Akershus-området. Det bidrar til et press på kompetansemarkedet i Oslo og Akershus og en underutnyttelse av kompetansen i resten av landet som i hvert fall ikke er økonomisk effektiv eller samfunnsmessig forsvarlig. Når vi derfor vil flytte statlige tilsyn ut av Oslo, er det for å få en bedre balanse i statens bruk av kompetanse i det norske samfunn. Og når det er akkurat tilsyn vi vil flytte ut, er det fordi tilsynene er mindre avhengige av dag-til-dag-kontakt med resten av sentralforvaltningen enn det som er tilfellet med andre deler av den sentrale forvaltningen. Det resonnementet og den substansen er, slik jeg vurderer det i hvert fall, helt i samsvar med god effektiviseringstenkning.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Det er interessant å merke seg at Høyre nå ikke lenger er tilhenger av å bremse opp ekspansjonen i offentlig sektor.

       Når det gjelder flyttingsprosjektene, ser Fremskrittspartiet det slik at en flytting ikke nødvendigvis er en effektivisering, men tvert imot kan være det motsatte, spesielt når det gjelder meget spesialiserte fagområder. En ting er Konkurransetilsynet. Et annet eksempel på lite gjennomtenkt politikk på dette området er flytting av Luftfartstilsynet som er meget spesialisert, og hvor det kun er et fåtall mennesker i Norge som har den kompetansen. Eller hva med flyttingen av Statens filmtilsyn til Fredrikstad? Mye fint kan sies om Fredrikstad, men det kan vel knapt sies å være noe Hollywood. Det som eksisterer av filmmiljø i Norge, må sies å være konsentrert rundt Oslo. For meg ser det ut som man blåser i det faglige for å vise sin distriktsvennlighet.

       Så bare en liten saksopplysning: Luftfartsmiljøet i Bodø er et miljø som utgjør rundt 2.500 mennesker. Det er ikke noe svakt, lite miljø.

       Så til et annet forhold som jeg synes kanskje er det aller viktigste for å lykkes med dette. Det gjelder de ansatte som skal flytte ut, som er etablert, som har sitt daglige virke. De skal nå bryte opp og flytte ut. Det er tilbudet. Har statsråden hatt tilstrekkelig god kontakt og godt samarbeid med de tillitsvalgte?

       Ser man på den lokaliseringen vi har valgt for tilsynene, er det riktig at alle tilsynene blir lagt i områder som vel må kunne betraktes som kystområder. Det er ikke et bevisst valg. Det er ut fra en vurdering av helheten og kompetansebehovene i tilsynene. Det er samtidig helt klart at Regjeringen tar veldig alvorlig behovet for å trekke på kompetanse og fagmiljøer som også finnes i innlandet, og spesielt i det sentrale innlandsområdet på Østlandet. Regjeringen vil forsøke å finne frem til annen virksomhet veldig raskt som kan bidra til at også kompetansemiljøene i dette området i større grad blir et grunnlag for statlig virksomhet.

       Når det gjelder forholdet til de ansatte, mener jeg at vi har en veldig god og tett dialog med organisasjonene til de ansatte, og vi har lagt opp til en prosess rundt flyttingen som innebærer at de ansattes interesser skulle bli meget godt ivaretatt.

       I sin første redegjørelse til Stortinget sa han at den aller verste form for sløsing er å la arbeidsvillig arbeidskraft gå ledig. Da trodde vi at denne regjeringen ville arbeide for at det skulle bli mindre av den sløsingen, men det har det ikke blitt. Det har blitt en økning med 25 % av dem som er arbeidsledige, og vi har også et tilsvarende bilde for uføre, for innvandrere og for andre som vil jobbe.

       Nå opplever vi at statsråd Norman lener seg tilbake og vil snakke om andre ting. Næringsministeren lener seg også tilbake når vi kritiserer Regjeringen for de arbeidsplassene som blir nedlagt, og synes man skulle gjort mer. Energiministeren er fornøyd med den strømpolitikken som føres nå, der markedet får styre.

       Virkeligheten oppfattes annerledes rundt omkring i landet. Den oppfattes som at det som skjer, er dramatisk. Det oppleves ikke at det er mangel på arbeidskraft som er det store problemet, men at det er mangel på arbeidsplasser. Det er en feilvurdering av statsråden. Jeg vil stille spørsmålet: Er det en oppgave for myndighetene å få antall ledige ned på det nivået det var da denne regjeringen tiltrådte?

Morten Lund (Sp) : Det som sies nå, er vel det som har vært sagt hele tiden, men det tones ned at den sløsingen gir enorme tap. Det ville lønnet seg for samfunnet å investere og bruke penger for å få de tapene ned. Det vil ikke Regjeringen være med på. Det som oppleves, er at det mangler tiltak rettet mot dem som er ledige, rettet mot bedrifter som strever, og vi ser at kronekursen fortsatt går opp. Vi har ikke fått noen resultater av det stramme budsjettet. Tapene er enorme.

       Så får vi en melding fra Statistisk sentralbyrå i dag som sier at 10.000 kvinner ville vært i ledighetskøen hvis det hadde vært muligheter for dem. Antakelig har vi større ledighet enn det som registreres. I det minste synes jeg at Regjeringen ikke burde avvise de gode forslagene som kommer, f.eks her fra Stortinget, fra anleggsbransjen og fra andre som kan utnytte de ledige. Jeg spør en gang til: Mener ikke statsråden at det trengs en konkret målsetting som forteller folk at her har vi en regjering som vil hjelpe til med dette alvorlige problemet?

       Når vi ser på og sammenlikner med hva som skjer i EU, er det vitterlig slik at nesten hver tredje ansatte i Norge er ansatt i offentlig sektor. Det er ca 50 % høyere antall enn gjennomsnittet i EU. Det må jo bety at næringslivet i Norge må bære en større byrde gjennom høyere skatter og avgifter for å finansiere en tung offentlig sektor. Det andre er at det private næringslivet i Norge, der verdiskapningen først og fremst finner sted, må konkurrere sterkere enn i EU om arbeidskraften, fordi det offentlige Norge trenger langt større prosentuell andel arbeidskraft enn gjennomsnittet i EU. Ser ikke statsråden det som et problem når vi nå trenger så sårt kvalifisert arbeidskraft, slik Regjeringen hevder, i mange sektorer i det private næringslivet?

       I debatten her i Stortinget sa arbeidsministeren:

       « Det øker presset på den enkelte [ ... ] til å komme seg ut i arbeid. »

       Forsker Kåre Hagen sa i NRK i går:

       « Det er ingen eksempler på at noe velferdssamfunn har klart å få folk til å jobbe mere [ ... ] ved å forverre de sosiale ordningene. »

       Hvilket grunnlag har arbeidsministeren for å hevde at det å kutte i arbeidsledighetstrygdperioden vil få folk fortere ut i arbeid?

Statsråd Victor D Norman : Vi har veldig stort erfaringsmateriale som viser at hvis folk går arbeidsledig i mer enn to år, er sannsynligheten for at de noensinne kommer tilbake i arbeid, veldig, veldig liten. Hvis vi skal hjelpe arbeidssøkende, betyr det at vi har et tidsvindu som sannsynligvis ikke engang er på to år, det er mye kortere enn det. Og det tidsvinduet må vi bruke for å hjelpe folk tilbake. Det er ingen ting som er mer skadelig for muligheten til å komme tilbake i arbeidslivet, enn at man går lenge ledig.

       Når vi derfor foreslo og fikk gjennomslag i Stortinget for å kutte maksimal dagpengeperiode fra tre til to år, var det for å gi den arbeidssøkende og Aetat en klar tidsramme for når man måtte ha klart å gjøre den jobben som består i å få folk tilbake i arbeid. Toårsfristen er en frist for den enkelte arbeidssøker, men som jeg også sa i Stortinget under budsjettbehandlingen, det er vel så mye en frist for Aetat. Det som ligger i den nye arbeidsmarkedspolitikken, er at vi skal ha litt strengere krav til de arbeidssøkende, og til gjengjeld skal vi ha klart strengere forpliktelser for Aetat til å følge opp den enkelte arbeidssøker. Den kombinasjonen av litt strengere regler og tettere personlig oppfølging har vært brukt i andre land, f.eks i Danmark, med usedvanlig positive resultater. Vi har et omfattende forskningsmateriale som viser at denne type politikk får folk tilbake i arbeid mye raskere enn tradisjonelle tilnærmingsmåter, og derfor fastholder vi at dette er en gode måte å hjelpe de arbeidssøkende på. Så igjen, for ordens skyld, vi har ikke svekket ytelsene for de ordinære arbeidssøkere i arbeidsledighetsperioden, men vi har altså redusert perioden fra tre til to år.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Den som er arbeidsledig, får mindre utbetaling, både ved at man får utbetalingen senere, man må ha hatt en større arbeidsandel før man ble ledig, man får utbetaling i en kortere periode, og man får avkortede feriepenger. Det betyr at rettighetene for de arbeidsledige er blitt betydelig svekket - derfor også denne reduksjonen i budsjettet på 1,5 milliarder kr på årsbasis.

       Tillat meg også å peke på at jeg synes arbeidsministeren har hatt en merkelig holdning til spørsmål om arbeidsmarkedstiltak i dagens debatt. Heldigvis har han nå en større åpenhet for å se på om Regjeringens forslag i budsjettet kanskje har vært feil når det gjelder dimensjoneringen, men han framstiller det nærmest som unyttige tiltak som ikke har stor betydning for å komme tilbake i arbeidsmarkedet. Men er det ikke nettopp slik at tiltakene bidrar til å sikre tilknytningen til arbeidsmarkedet, gjør det lettere å komme tilbake i normalt arbeid, og at nettopp arbeidsmarkedstiltakene har vært en kjerne i den nordiske arbeidsmarkedspolitikken som har vært vellykket?

Statsråd Victor D Norman : Jeg har ikke gitt uttrykk for skepsis til arbeidsmarkedstiltak, men jeg har sagt at å plassere folk med høy utdannelse og gode kvalifikasjoner på skoleringstiltak, er meningsløst. Derimot trenger vi arbeidsmarkedstiltak overfor grupper som har spesielle problemer i arbeidsmarkedet, som f.eks langtidsledige.

       Det jeg videre har sagt, er at dimensjoneringen av arbeidsmarkedstiltakene ikke må være basert bare på tall for arbeidsledige, den må være basert på hvorvidt tiltakene faktisk er en flaskehals i arbeidet overfor de arbeidssøkende. Og så lenge de ikke er en flaskehals, har det ingen hensikt å øke omfanget. Derfor følger vi fortløpende situasjonen i markedet og i etaten for å se om dette utgjør en flaskehals i arbeidet overfor de gruppene som faktisk trenger tiltak. Og som jeg sa, tror jeg nok at vi i løpet av vinteren kan komme i en situasjon hvor dette blir en flaskehals, og da vil vi foreslå det.

Statsråd Victor D Norman : Nei, det mener han selvfølgelig ikke. Men han mener at hvis man tar velutdannede, godt kvalifiserte folk, som har de kvalifikasjonene som trengs til jobber som finnes i arbeidsmarkedet, og plasserer dem på tiltak, er det å parkere dem. Og det er de ikke tjent med. Men at folk som trenger skolering, eller som trenger bedriftsintern opplæring for å kunne fungere i en jobb, kommer på tiltak, er fornuftig overfor den enkelte, og det er fornuftig overfor samfunnet. Derfor trenger vi både tradisjonelle tiltak og den type aktiviteter som vi nå ønsker å prioritere sterkere, nemlig jobbsøkerkurs og arbeid i forhold til de jobbene som faktisk finnes. Vi trenger begge deler, fordi vi har et mer sammensatt arbeidsmarked enn vi hadde for ti år siden. Samtidig har vi altså økt ledighet i en situasjon hvor det er mange ledige jobber. Da kan vi ikke bare henfalle til de løsningene som var hensiktsmessige tidlig på 1990-tallet, som var utstrakt bruk av tiltak. Tiltak har sin plass, men tiltak er ikke løsningen alene.

       Finansministeren sendte ut en pressemelding den 8. juli i fjor om økte kvoter på toll- og avgiftsfrie varer inn til Norge. Blant annet stod det i meldingen at man skulle øke kjøttkvoten fra tre til ti kilo. I ettertid har det kommet inn nye elementer, da denne kvoten skal omfatte andre typer matvarer. Det betyr en sterk innstramming i forhold til utgangspunktet, og mange grensehandlere vil fort stange hodet i taket for kvoten. Hva er Regjeringens begrunnelse for at man nå strammer inn og bryter kjøttløftet til mange grensehandlende nordmenn?

Statsråd Lars Sponheim : Dette ligger under finansministerens ansvarsområde, men jeg må innrømme at dette har vi så tett samarbeid om at jeg allikevel ser meg i stand til å kunne gi et svar.

       Det er slik at etter en omfattende høringsrunde om en forskriftsendring på dette området har finansministeren varslet at han om meget kort tid vil fremme forslag om en forskriftsendring slik at det for den enkelte vil være anledning til å ta inn en tollfri kvote på inntil ti kilo matvarer til Norge. Reglene er i dag slik at en kan ta inn ti kilo matvarer, men det er begrensninger innenfor de ti kiloene, f.eks med tre kilo kjøtt, og det er begrensninger på ost. Det oppheves. Det betyr at det blir en betydelig forenkling i den forstand at en nå ikke skiller mellom ulike kategorier - det er samlet ti kilo matvarer. Det betyr at det vil bli anledning til å ta inn ti kilo kjøtt hvis man prioriterer det innenfor den samlede kvoten på ti kilo, slik Regjeringen vil fremme forslag om om kort tid.

       Marit Arnstad (Sp) : På mange måter var det forslaget som kom i juli, et nokså merkverdig forslag. Jeg har all forståelse for at Regjeringen nå velger å forandre forslaget. Det var et forslag som for det første ville innebære, i en tid da EU sjøl av mattrygghetshensyn velger å stramme inn nettopp det samme regelverket, at man i Norge skulle liberalisere regelverket. I tillegg er det et forslag som også ville innebære at man kunne importert mange ganger eget årsforbruk av både kjøtt og ost, hvilket da blir et spørsmål om hvilke regler vi skal ha i forhold til vår egen produksjon av mat.

       Jeg synes derfor det er positivt at Regjeringen her har valgt en annen innfallsvinkel. Jeg tror det var nødvendig, og jeg synes også det er ryddig. Men er ikke det som en nå ser fra EUs side, en innstramming av disse reglene, for det er uten tvil det EU har gjort i løpet av høsten? Er ikke det et tegn på at man må være mer varsom enn tidligere med friere handel og transport av matvarer over landegrenser, nettopp fordi det kan medføre både dyresykdommer og matskandaler, som vi har sett i løpet av det siste året?

       Det andre er: Hvordan mener Regjeringen at de menneskene som har innrettet seg i forhold til en offisiell pressemelding fra Regjeringens finansminister, skal forholde seg, mennesker som nå plutselig kan bli straffet for ulovlig import?

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Bjørn Jacobsen til utenriksministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 5, fra representanten Rolf Terje Klungland til olje- og energiministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 6, fra Per Roar Bredvold til nærings- og handelsministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 8, fra representanten Kari Lise Holmberg til kommunal- og regionalministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 9, fra representanten Marit Nybakk til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

       Fra representanten Bjørn Jacobsen til utenriksministeren:

       « Som medlem av Tryggingsrådet dei to siste åra skulle Noreg kjempe for menneskerettar og sette sterkare fokus på dei uløyste konfliktane i verda. I ørkenen sørvest i Algerie bur det 165.000 saharawiske flyktningar, midt ute i noko av det mest ugjestmilde området i verda. Her bur dei fordi Marokko okkuperer Vest-Sahara.

       Kva for initiativ kan Regjeringa ta for å sikre saharawianes rett til sjølve å bestemme si og sitt eige lands framtid gjennom ei fri og demokratisk folkerøysting? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 2

       Tore Nordtun (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Statens overtakelse av sykehusene medførte at statsskatten økte med 4,8 %, mens kommunebeskatningen ble minsket tilsvarende. Utearbeidende nordmenn omfattes ikke av den kompenserende lettelsen i kommuneskatten, og denne gruppen har dermed fått økt statsskatt med 4,8 %

       Er statsråden innstilt på å medvirke til en tilsvarende økning i rammene for den særavtale som gjelder for denne gruppen? »

Statsråd Per-Kristian Foss : For alminnelige lønnsmottakere i Norge gjelder det en fast ramme for den samlede skatt av alminnelig inntekt til stat, fylkeskommune og kommune. Denne rammen, som nå er på 28 %, innebærer at endringer av satsen for statsskatt må kompenseres gjennom motsvarende endringer av satsene for skatt til kommune og/eller fylkeskommune, og omvendt.

       Personer som tjenestegjør i utlandet med norsk statslønn, er imidlertid fritatt for å betale skatt til kommune og fylkeskommune, og skal derfor bare betale statsskatt. En konsekvens av dette er at statslønnede utenlandsarbeidere påvirkes direkte av endringer i statsskattesatsene, og at den samlede skatt for disse personer kan endres av rent tekniske grunner, slik tilfellet var for 2002, da staten overtok sykehusene og Stortinget derfor øket statsskattesatsen.

       Endringer i skattenivået for disse personene er for øvrig ikke noe nytt, og statsskattesatsen har vært endret hvert år siden 1994. Et eksempel på endring til fordel for de utearbeidende var da statsskattesatsen for 2001 ble redusert til 8,9 %, mens den for foregående år var 10,35 %. Etter økningen av satsen for 2002 til 13,7 % er den for 2003 redusert til 11,76 %

       Når denne gruppen er fritatt for de skatter som er komplementære til statsskatten for innenlandsboende innenfor rammen av den samlede skattesatsen for alminnelig inntekt, vil det eventuelt måtte innføres særlige ordninger hvis man skulle innføre et fast skattenivå også for de utearbeidende. Etter mitt syn vil det være et skritt i feil retning å komplisere skattesystemet ytterligere ved eksempelvis å innføre ulike statsskattesatser for ulike grupper skattytere.

       Særavtalen det refereres til i spørsmålet, kompenserer for merkostnader forbundet med tjenestegjøring i utlandet, og ytelsene er ikke underlagt beskatning. Det er derfor ikke aktuelt å kompensere for skatteomleggingen over denne avtalen.

Tore Nordtun (A) : Jeg takker finansministeren for svaret, som jeg synes var grundig. Det var et svar som ikke var til å misforstå.

       Det er klart, slik Regjeringen nå ser det, at det ikke vil bli lagt opp til noen kompensasjon for denne økningen i beskatningen av dem som nå er utenlandsstasjonert. Jeg oppfatter det slik at finansministeren heller ikke har til hensikt å avvente en videre skattedebatt om dette i Stortinget når det gjelder signalene her, men eventuelt kompensere denne skatteøkningen for de utenlandsansatte via særavtaler på en annen måte.

Statsråd Per-Kristian Foss : Jeg kan bare tiltre ønsket om å se frem til kommende skattedebatter på basis av den stortingsmelding som Stortinget har bedt om på basis av Skauge-utvalgets innstilling, som kommer den siste dagen i januar, og meldingen vil bli utarbeidet på det grunnlag. Men før meldingen kommer, er det også en omfattende høringsrunde der flere har anledning til å ytre seg.

Spørsmål 3

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg vil stille et spørsmål til helseministeren:

       « Tobakksbruk er et svært stort helseproblem, og kampen mot tobakksbruk må føres på mange plan. Det gjelder bl.a avvenning for dem som alt er brukere, og forebygging for dem som ennå ikke er røykere. Det er viktig at unge mennesker ikke begynner å røyke.

       Hva vil statsråden gjøre for at aldersgrensen for å kjøpe tobakk overholdes? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Å hjelpe ungdom til å unngå tobakk er avgjørende for at ikke neste generasjon skal røyke like mye som det den voksne generasjon gjør i dag. For å endre røykemønsteret blant unge er det også nødvendig å endre det voksne samfunnets holdninger til røyking. Jeg anser det derfor som svært viktig å føre en helhetlig tobakksskadeforebyggende politikk som tar i bruk ulike typer virkemidler, og som retter seg både mot barn, unge og voksne.

       Sist mandag startet den hittil største og mest intensive tobakkskampanje i Norge. Målet med kampanjen er å informere befolkningen om skadevirkningene ved røyking og å tilby hjelp til dem som ønsker å slutte. Samtidig som kampanjen starter har Sosial- og helsedirektoratet også rustet opp røykeslutt-tilbudene for å kunne gi bedre hjelp til dem som vil slutte.

       Aldersgrensen for salg av tobakk ble hevet fra 16 til 18 år med virkning fra 1. januar 1996. Undersøkelser fra tiden før denne lovendringen viste at barn i aldersgruppen 13-15 år ikke hadde problemer med å skaffe seg tobakk. Et av formålene med hevingen av aldersgrensen var å effektivisere håndhevingen overfor denne aldersgruppen. Ifølge de årlige undersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå om røykevaner har ikke 18-årsgrensen ført til nedgang i andel røykere blant tenåringer. For å undersøke håndhevingen av aldersgrensen ble det høsten 1998 utført en landsomfattende kartlegging av forsyningskildene til tobakksforbruket blant mindreårige. Resultatene viste at 75 % av den tobakken som ble forbrukt av 13-17-åringer, ble kjøpt av de mindreårige selv, og 70 % rapporterte at de ikke ble spurt om alder når de kjøpte eller forsøkte å kjøpe tobakk. På denne bakgrunn oppfordret jeg forhandlernes organisasjoner til å gjennomføre tiltak for å bedre håndhevingen av aldersgrensen. Denne oppfordringen ble fulgt opp bl.a ved informasjon om aldersgrensen fra bransjen selv til den enkelte forhandler. Utsalgsstedene ble i løpet av 1999 i stor grad utstyrt med skilt som viser at loven forbyr å selge tobakk til personer under 18 år, og hvor kjøper bes om å vise legitimasjon dersom han eller hun er under 23 år.

       Etter nærmere to års virksomhet med forhandlerinformasjon ble undersøkelsen om ungdommens forsyningskilder gjentatt. Til tross for at tenåringene denne gangen rapporterte om noe høyere opplevd kjøpskontroll ved at de ble spurt om alder og avkrevd legitimasjon, var graden av selvforsyning den samme.

       På bakgrunn av disse undersøkelsene foreslo Statens tobakksskaderåd overfor departementet at detaljhandelen med tobakk kun skal kunne gjøres av dem som har fått salgslisens. Hensikten med en slik ordning er at lisensen skal kunne trekkes tilbake dersom tobakk selges til personer under 18 år. Sosial- og helsedepartementet under daværende helseminister Tore Tønne sendte 9. august 2001 ut et høringsnotat med forslag til ulike endringer i tobakksskadeloven. Tobakksskaderådets forslag til lisensordning ble presentert, men departementet konkluderte i høringsnotatet den gang med at det ikke ville foreslå en slik ordning, bl.a fordi kommunene ville bli påført betydelige økonomiske og administrative kostnader.

       En effektiv håndheving av aldersgrensen for tobakk vil være et viktig bidrag for å redusere tobakksbruken blant ungdom. Det er imidlertid viktig å ikke innføre nye ordninger som medfører økt byråkrati. Jeg vil på denne bakgrunn gi Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utrede hvordan en eventuell bevillingsordning for salg av tobakk kan utformes. Denne utredningen må se på erfaringer fra bevillingsordningen for salg av alkohol og omfatte tilsyn og samordningsmuligheter.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg er enig med helseministeren i hans offensiv mot bruk av tobakk og gir min fulle støtte til det.

       Av svaret forstår jeg at helseministeren gjennom forskjellige virkemidler ønsker å opprettholde trykket mot dette at ikke unge begynner å røyke. Derfor har jeg reist spørsmålet. I debatten omkring røykeavvenning kan en fort miste fokuseringen på kanskje det aller viktigste: å hindre at vi rekrutterer nye røykere. Dette er et alvorlig helseproblem i Norge i dag - og kan komme til å bli det i framtiden.

       Det er svært beklagelig - når en hører slike tall som helseministeren refererer i Stortinget i dag - at så mange får kjøpt tobakk når de er under den alder der de har lov til å gjøre det. Og det er vel liten mulighet for å straffe dem som kjøper. Derfor spør jeg helseministeren: Er det tenkbart at en kan frata en som forhandler tobakk, retten til å selge tobakk, når en ser slike gjentatte brudd - som en faktisk finner bakgrunn for i undersøkelser?

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først si meg helt enig med representanten Asmund Kristoffersen i at det å hindre rekruttering av nye røykere er en svært viktig del av tobakkspolitikken her i landet. Forslaget om å forby røyking på serveringssteder som nå ligger i Stortinget, vil fjerne en viktig rekrutteringsarena for nye og unge røykere.

       Når det gjelder salg av tobakk, vil nettopp spørsmålet om en bevillingsordning, som jeg nå varsler at direktoratet skal utrede, ha den hensikt at bevillingen kan inndras dersom det foreligger alvorlige brudd på forutsetningene for å ha en slik bevilling. Men her må vi se på kontrollmuligheter og på administrative og økonomiske konsekvenser før vi tar standpunkt til en eventuell slik ordning.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg er enig med helseministeren i det han var inne på i sitt første svar, at en ikke skal innføre store byråkratiske ordninger for å drive kontroll. Slik kan vi ikke ha det.

       Men når en ser at en heving av aldersgrensen ikke har ført til bedring når det gjelder dette at ungdom kjøper tobakk, tilsier det at tiltakene må være relativt klare. Jeg mener - og vil understreke - at ansvaret ligger hos den som selger tobakken. Da er det riktig å vurdere, slik som helseministeren nå annonserer, en form for lisens, der muligheten for å trekke tilbake en salgsbevilling kanskje vil være større enn i dag. Men jeg ser at dette tar tid. Igjen vil jeg spørre helseministeren: Når det gjelder tiltak mot dem som selger tobakk ulovlig, er det også tenkbart at en kan se for seg bøtelegging?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Vi vil bruke de lovregler som gjelder tilsyn og kontroll, også i forhold til denne delen av tobakksregimet. Men det er 15.000-18.000 utsalgssteder, og muligheten til å føre et effektivt tilsyn er spesielt utfordrende på dette området.

       Jeg vil minne om at det nå ligger et lovforslag i Stortinget om at tilsynet med tobakksskadelovens bestemmelser skal kunne delegeres til et interkommunalt organ. Det vi vil se på når det gjelder spørsmålet om en bevillingsordning, er om en kan organisere tilsynet mer effektivt, f.eks interkommunalt og samordnet med f.eks tilsynet med alkohollovens bestemmelser.

       Anne Helen Rui (A) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « Vi har lovverk som skal sikre befolkningen øyeblikkelig helsehjelp når det er nødvendig. Helseforetaket kutter nå betraktelig i ambulansetilbudet til innbyggerne i Larvik og Lardal.

       Mener statsråden at dette sikrer liv og helse, og at loven om øyeblikkelig hjelp overholdes? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : I styringsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2003 stiller Helsedepartementet krav om at alle regioner skal vurdere organiseringen av den akuttmedisinske kjeden. En slik vurdering må skje i lys av planlagte strukturtiltak og endringer i oppgavefordelingen i regionen og ha fokus på å sikre befolkningen et faglig forsvarlig akuttmedisinsk tjenestetilbud. Dette omfatter bl.a tilgangs- og reaksjonstid i AMK-sentraler, hensiktsmessige ordninger for basestruktur, responstider, ressursutnyttelse og kompetansekrav i ambulansetjenesten. Helse Sør er allerede i gang med en slik gjennomgang av den akuttmedisinske kjeden, inkludert tilbudet i Vestfold.

       Sykehuset i Vestfold HF har i dag etablert en ambulanseberedskap med ni døgnambulanser og to dagambulanser som dekker fylket. I forbindelse med et innsparingskrav for 2003 har helseforetaket besluttet å justere ambulanseberedskapen ved å gjøre en døgnbil om til dagbil. Fagmiljøet har kommet fram til at denne justeringen lettest vil la seg gjennomføre i Larvik. Hovedbegrunnelsen for dette er at Larvik sykehus vil fortsette å være et øyeblikkelig hjelp-sykehus, inntil sykehuset i Tønsberg er ferdig utbygd. Ambulansene i Larvik vil derved kunne frigjøres raskere etter oppdrag enn i byer uten akuttsykehus. Videre argumenterer helseforetaket med at avstanden til andre stasjoneringssteder er relativt kort, mellom 30 og 50 kilometer. Larvik og Lardal vil i tilfelle samtidighetskonflikter kunne få ambulanser fra Sandefjord, Holmestrand, Porsgrunn og Skien. Helseforetaket mener selv at gjennom god koordinering, der bl.a bil fra Sandefjord sendes i beredskapsposisjon i Larvik når larviksbilen er lenge ute, vil gjøre at reduksjonen i beredskap blir minimal.

       Helse Sør har vedtatt at Telemark og Vestfold skal slås sammen til ett prehospitalt område, med felles AMK-sentral og ambulansetjeneste. Dette vil ytterligere lette samordning og utnytting av ambulanseressursene på tvers av stasjoneringssteder. Det er verdt å merke seg at Helse Sør i sin strategi for tilbud om akuttmedisinske tjenester ikke tar utgangspunkt i fylkesgrensene, men ser regionen som helhet, noe som er intensjonen med sykehusreformen.

       For å kvalitetssikre det tilbudet som gis, har Helse Sør valgt ambulansenes responstid som en kvalitetsindikator som det skal rapporteres på. Dersom det viser seg at Larvik og Lardal får en dårligere dekning enn andre kommuner i helseregionen, opplyser Helse Sør at de vil pålegge Sykehuset i Vestfold å styrke beredskapen.

       Det er Helse Sør som har sørge for-ansvaret for disse tjenestene etter helseforetaksloven. Helse Sørs vurdering er at den plan for og kvalitetssikring av ambulansetilbudet i Larvik og Lardal som det er referert til, vil gi et tilfredsstillende tilbud til den berørte befolkningen. Jeg kan imidlertid opplyse at tilsynsmyndighetene, dvs. fylkeslegen og Helsetilsynet, vil følge med og vurdere effekten av disse endringene i tjenestetilbudet. Fylkeslegen har til hensikt å be foretaket om å redegjøre for en del spørsmål før dette tiltaket iverksettes, etter planen 1. mars i år.

Anne Helen Rui (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Så har vi tilsynsmyndigheter i Norge som har ansvaret for, uavhengig av sykehusansvarlige, å følge med på om kravet til forsvarlighet faktisk overholdes. Jeg har opplyst her i dag at fylkeslegen i Vestfold vil stille konkrete spørsmål til det opplegget som planlegges iverksatt fra 1. mars. Og jeg tar det for gitt at fylkeslegen, som uavhengig tilsynsmyndighet, vil si ifra dersom fylkeslegen er av en annen oppfatning enn helseforetaket med hensyn til om dette er forsvarlig og i samsvar med lovens krav. Det må jeg som øverste ansvarlige for helsepolitikken her i landet forholde meg til.

Anne Helen Rui (A) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Vi - alle partiene i Stortinget - har fått beskjed fra helseforetakene landet rundt om at de har en stram økonomi. For dagens regjering har det vært viktig å gi skattelette til dem som er rikest i Norge. I år 2003 gis det 12,7 milliarder kr i skattelettelser til noen få mennesker. Det kunne kanskje vært prioritert annerledes, spør en meg. Men jeg sitter altså ikke i regjering. Jeg synes man gambler med tryggheten til menneskene i Larvik og Lardal, og at man faktisk setter skattelette høyere enn trygghet for syke mennesker.

       Slik jeg forstår helseministeren så langt, har han ikke tenkt å komme med noe mer penger til helseforetakene slik at situasjonen kunne blitt forandret i Larvik og Lardal før 1. mars.

       Så må jeg få si at det ville være oppsiktsvekkende om helseministeren i Stortinget den 8. januar - altså åtte dager inn i det nye budsjettåret - hadde varslet nye bevilgninger til helseforetakene utover det Stortinget vedtok rett før jul. Det har jeg altså ikke gjort, og det har jeg heller ikke til hensikt å gjøre.

       Det jeg derimot har til hensikt å gjøre, er å utøve det samlede ansvaret jeg har for at helsetjenestene i Norge drives forsvarlig. Jeg har to virkemidler for å sikre det. Det ene er det ansvaret jeg har pålagt de ansvarlige styrene for helseforetakene om å følge loven. Det andre er tilsynsmyndighetenes uavhengige kontroll med at det faktisk skjer. Begge de virkemidlene er i bruk i forhold til denne saken. Med dette utgangspunktet er det ingen grunn til å spre frykt rundt en slik endring i tilbudet som det her legges opp til.

Spørsmål 5

       Fra representanten Rolf Terje Klungland til olje- og energiministeren:

       « Statsråden uttalte i NRK Dagsrevyen den 18. desember 2002 at Stortinget hadde gitt industrien tillatelse til å stoppe produksjonen for å selge kraften på markedet.

       Hvilke kontrakter, bedrifter og formuleringer fra Stortingets side er grunnlaget for statsrådens uttalelser? »

       Presidenten: Dette spørsmålet bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

Spørsmål 6

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Per Roar Bredvold til nærings- og handelsministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren som rette vedkommende.

       Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg ønsker å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « I Hedmark, som i resten av landet, er mange selvstendig næringsdrivende avhengig av å sette opp skilt som viser veien til deres virksomhet, men som oftest blir søknaden avslått.

       Ser statsråden at det er nødvendig med slik skilting for at både bedrifter og distriktene skal kunne leve av det de produserer? »

Statsråd Torild Skogsholm : Vegmyndighetene godkjenner og setter opp et stort antall skilt til bedrifter og institusjoner hvert år. Hver enkelt sak vurderes, og avgjørelse blir truffet ut fra lokale forhold og fastsatte retningslinjer. Avslag kan påklages til Vegdirektoratet, som vurderer om avgjørelsen er i samsvar med gjeldende retningslinjer og praksis.

       Ønskene om skilting til ulike virksomheter er svært mange, og vegmyndighetene må vurdere behovet for skilting nøye, slik at mengden av skilt i hvert enkelt vegkryss blir holdt på et forsvarlig nivå.

       Serviceskilting og vegskilting skal gjøre det lettere for virksomhetenes kunder å finne fram, men skal ikke primært være markedsføring av bedriften. Hvis markedsføring skulle være avgjørende, ville vegmyndighetene fort komme i en umulig situasjon i forhold til likebehandling og konkurransehensyn, og skiltingen ville kunne få et uhåndterlig omfang. Rene markedsføringshensyn er derfor ikke tema for vurderingen av vegvisningsskilt.

       Etter dagens praksis blir vegvisning i egen avkjørsel fra offentlig veg godkjent i de fleste tilfeller dersom det er vanskelig å se virksomheten fra vegen. Ofte ønsker bedrifter imidlertid også skilting lenger ut i vegnettet, i kryss mellom offentlige veger. Å sette opp alle de skilt næringsdrivende og andre ønsker, vil gå ut over oversikten langs vegene, noe som kan være trafikkfarlig. Vegmyndighetene må derfor sette grenser.

       Gjeldende retningslinjer setter som hovedregel at lokal vegvisning bare skal tillates i nærmeste kryss med overordnet veg. Det må på disse stedene ofte prioriteres mellom den geografiske vegvisningen som retter seg mot alle trafikanter, og den lokale, som retter seg mot en begrenset gruppe.

       Det vil alltid kunne diskuteres hvor grensen skal trekkes for den lokale vegvisningen til ulike bedrifter og virksomheter. Vegmyndighetene skal ikke være mer restriktive enn nødvendig, og må derfor fortløpende vurdere om dagens praksis ligger på et riktig nivå. Vegdirektoratet starter i år en fullstendig gjennomgang av det tekniske regelverket for bruk av offentlige trafikkskilt, og retningslinjene for vegvisningsskilting vil da på ny bli vurdert.

Per Roar Bredvold (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Opprinnelig var dette et spørsmål til næringsministeren. Det var i hvert fall det jeg hadde tenkt, for dette handler jo om næring, det å vise fram hva den enkelte selvstendig næringsdrivende og distriktene kan tilby. Men jeg er fullstendig klar over at skilting er en sak som er ansvarsområde for samferdselsministeren.

       Det er klart at dette handler om arbeidsplasser. Det handler bl.a om opprettholdelse av det lokale kulturtilbud og kulturlandskap, det handler om distriktenes framtid ved at man får flere ben å stå på, og det handler om god synliggjøring av en god distriktspolitikk, som alle vi som er politikere, har et ønske om å bidra til.

       Selvfølgelig er jeg klar over at heller ikke skilting skal gå på bekostning av trafikksikkerhet. Men trafikksikkerhet handler også om at folk - de kjørende - finner fram, slik at man unngår trafikk fram og tilbake, bl.a i forhold til turister. Dette må også tas med i betraktningen. Og der har kanskje statsråden noe å si.

       Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « De trafikale og miljømessige problemer ved fergesambandet Moss-Horten er betydelige. Inntil det er etablert ny havnevei gjennom Moss, er det behov for straksløsninger, bl.a tilleggsareal for biloppstilling fordi dette i stor utstrekning skjer i byens gater. Informasjonstavler ved E6-avkjøringen som varsler om køproblemer og forsinkelser, mangler også.

       Hva vil statsråden bidra med for å bedre forholdene? »

Statsråd Torild Skogsholm : I påvente av ny havneveg i Moss har Statens vegvesen i samråd med politiet, rederiet og Moss havnevesen drøftet mulige tiltak.

       Det er satt av et areal på havnevesenets område som kan tjene som reserveoppstillingsplass i ekstreme situasjoner. Det har også vært problemer med kødannelser på Rv 19 som følge av kapasitetsproblemer ved billetteringen eller på grunn av fulle oppstillingsplasser. Dette problemet har avtatt etter at det ble satt inn en tredje ferje i sambandet, men kan fremdeles forekomme dersom en av ferjene er ute av drift, eller ved store trafikktopper, f.eks i forbindelse med utfartsdager. Billetteringen, som skjer elektronisk, er avhengig av å foregå fra de to billettkioskene som det er funnet plass til på dagens areal. Det vil bli foretatt en tydeligere markering av disse for å sikre full utnyttelse av begge kioskene.

       I perioder med kapasitetsproblemer i ferjesambandet blir dette varslet på radio fra Vegtrafikksentralen. Når det gjelder eventuelle skilttavler ved E6 som varsler kø, har dette vært drøftet, men funnet lite hensiktsmessig. Effekten av en slik nærvarsling er liten i forhold til den informasjonen som spres som vegmelding over radio.

       Jeg forventer at de tiltak som nå skal iverksettes for å bedre trafikksituasjonen i Moss i forbindelse med ferjetrafikken, vil gi en bedring i perioden fram til vi får en permanent vegløsning.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Nå har vi nettopp fått nye tall når det gjelder trafikken over Oslofjorden, med ferjeforbindelsen Moss-Horten. Det viser seg at trafikken øker sterkt, så jeg har en mistanke om og tror at de tiltakene som statsråden nå skisserer, vil være langt fra tilstrekkelige for å bøte på de negative forholdene vi i dag opplever, på en tilfredsstillende måte. Dette er en av landets sterkest trafikkerte ferjeforbindelser, og det er svært mye tungtrafikk. Det vi opplever - jeg har selv vært mosseborger en del år nå - er at Moss by holder på å bli kvalt på denne måten. Ferjekøene er betydelige, og det mangler biloppstillingsplasser. Resultatet blir jo da stans, og også stans i byens gater med de trafikale og trafikksikkerhetsmessige problemer dette kan medføre. (Presidenten klubber.) Ferjeforbindelsen er viktig, og det er viktig at man ikke velger andre løsninger av miljømessige hensyn fordi det sparer veger, og fordi man reduserer utslipp.

       Mener statsråden at de tiltakene hun nå har skissert, vil være tilstrekkelige for å gi Moss en tilfredsstillende løsning (presidenten klubber) i påvente av ny vegforbindelse?

       Det er helt riktig at dette er et viktig ferjesamband, der det er veldig mye trafikk. Derfor er vi også nødt til å finne en god permanent løsning. Det er to arbeider som må gå parallelt. Vi må jobbe med den permanente løsningen, og vi må hele tiden se på avbøtende tiltak underveis, slik at situasjonen blir akseptabel for de reisende og for innbyggerne i Moss.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

       Jeg er helt enig i at her må man ha to tanker i hodet samtidig, men likevel er det et statlig ansvar å sørge for at man har gode løsninger, altså oppstillings- og parkeringsplasser, og at Statens vegvesen og ferjeselskapet må finne frem til dette. Før man har en permanent vegløsning, kan det gå mange år. Mange andre steder i landet ser jeg at Statens vegvesen har sørget for tilstrekkelig med biloppstillingsplasser, slik at dette fungerer tilfredsstillende.

       Jeg vil spørre statsråden: Hvilke kriterier legger man til grunn når man fra statens side prioriterer på dette området?

Statsråd Torild Skogsholm : Det er ulike utfordringer forskjellige steder i landet når det gjelder ferjetrafikk og biltrafikk i forbindelse med ferjetrafikk. De utfordringene man har, vil delvis være ulike, men de kan likevel være ganske prekære. På hvert enkelt sted vil vi hele tiden prøve å finne løsninger i forhold til de utfordringene man har.

       Når det gjelder løsninger rundt om i landet, kan jeg ikke komme med generelle kriterier, fordi utfordringene er så ulike. I Moss har vi noen konkrete utfordringer som vi prøver å løse til beste for de reisende og for innbyggerne, ut fra den situasjonen som er der.

Spørsmål 8

       Fra representanten Kari Lise Holmberg til kommunal- og regionalministeren:

       « En norsk bedrift har etablert datterbedrift i Estland, og ønsker å lære opp en gruppe på 6-8 personer på bedriften i Norge. De utenlandske arbeiderne mangler spesifikke kunnskaper om prosedyrer og prosesser. Opplæringen på den norske bedriften er ment å strekke seg over en periode på to måneder. Ifølge UDI finnes det ikke noen hjemmel for å imøtekomme en søknad om arbeidstillatelse i et slikt tilfelle.

       Vil statsråden sørge for å iverksette tiltak som kan løse dette problemet? »

Spørsmål 9

       Fra representanten Marit Nybakk til forsvarsministeren:

       « Ifølge Dagsavisen 10. desember i år viste Riksrevisjonens gjennomgang at regnskapene i 6. divisjon bryter de statlige innkjøpsordninger. Eksemplene som nevnes, bidrar til å befeste inntrykket av sløsing i Forsvaret.

       Hva har statsråden gjort for å sikre at tilliten til Forsvaret er høy også når det gjelder økonomistyring? »

       Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt til neste spørretime, da statsrådene er bortreist.