Dagrun Eriksen (KrF) (ordfører for saken):

       Dette er en historisk dag. Det er første gang vi har en så helhetlig gjennomgang av barnevernet. Og som saksordfører vil jeg berømme mine kolleger for et meget høyt engasjement på dette området. Diskusjonene har gått høyt, og det er mange temaer som er blitt løftet opp i komiteens arbeid med meldingen. Det viser at komiteen har et like stort engasjement for denne saken som det både Kristelig Folkeparti og Regjeringen har. Det er også gledelig å registrere at Stortinget har samlet seg om det aller meste i denne meldingen.

       Det er etter min mening viktig med et barnevern som er bredt politisk forankret, og som har legitimitet i befolkningen. Meldingen beskriver over 70 tiltak, og i tillegg har komiteen kommet med noen til. Stortingsmeldingen beskriver litt historikk, en del om nåtiden, men først og fremst visjoner og konkrete tiltak for det videre arbeidet i barnevernet. Fokuset i barnevernet har endret seg fra å ha foreldrene i sentrum til nå å ha et barns beste-perspektiv i alt barnevernet gjør.

       La meg først få kommentere dagens nyheter i NRK om at barnevernet i Norge melder fra om vesentlig færre voldssaker til politiet enn f.eks barnevernet i Sverige gjør. Jeg vil be statsråd Dåvøy også her, som hun har gjort i andre saker, om å handle. Vi kan ikke akseptere at vold eller andre overgrep mot barn ikke blir påtalt og etterforsket. Dette kan ha sin rot i en profesjonsskepsis som finnes på noen områder i dette landet. Meldingen beskriver at det finnes store mørketall, og vi krever handling.

       Så til meldingen: Hovedkonklusjonen i meldingen er at til tross for en positiv utvikling de senere årene har vi enda et stykke igjen før vi kan si at barnevernet er den sentrale støttespilleren for utsatte barn og unge og deres familier som vi ønsker at barnevernet skal være. Noen av de grepene som vi tar i denne meldingen, vil være gode skritt på den veien. Statsråd Dåvøy oppsummerer i en artikkel i Dagbladet fire problemstillinger for barnevernet:

       Disse fire punktene har ført fram til Regjeringens fire mål for dette området:

       La meg først understreke at foreldre har hovedansvaret for barn. De er normalt den viktigste ressursen barnet har. Barn har godt av foreldre. Men når foreldrene svikter, eller kommer til kort, trenger både barn og foreldre hjelp. Barn kan imidlertid ikke bare karakteriseres som barn av foreldre. De er også samfunnets innbyggere og nasjonens framtid. Likevel er en av de grunnleggende grunnverdiene forankret i det biologiske prinsipp. Retten til å starte familie er godt forankret i FNs menneskerettigheter. Barnerettighetene sikrer barnet rett til å kjenne sitt biologiske opphav, til å få omsorg fra dem og ikke vilkårlig bli skilt fra sine foreldre. Å bli skilt fra sine foreldre oppleves som et traume for de aller fleste barn.

       Det er ikke mulig å sette opp enkle kriterier til bruk i enkeltsaker når en skal vurdere hvor mye som skal til før det er akseptabelt og forsvarlig å bryte båndet til biologiske foreldre. Dette krever et godt faglig barnevern med høy kompetanse og med muligheten og evnen til å bruke skjønn. Det arbeidet som barnevernsarbeidere gjør i dag, har på mange måter imponert meg. Det legges enorme menneskelige ressurser ned i å gjøre hverdagen til barn og familier bedre. På komiteens reiser har vi møtt noen av disse arbeiderne. Det er mennesker som ikke bare jobber profesjonelt, men de gir av seg selv som medmennesker. Det er de som gjerne kan få telefonen når viktige ting skjer i et barns liv senere. Jeg føler behov for å understreke dette, for medias framstilling av enkelte saker gir ofte et skjevt bilde av totaliteten i barnevernet.

       Det er viktig at barnevernet bevisstgjør seg selv på åpenhet så langt det er mulig. Komiteen støtter derfor arbeidet med å gjøre fylkesnemndene åpnere.

       Avmystifiseringen av barnevernet er viktig for å styrke dets stilling. Men hvis vi ser på tall fra Statistisk sentralbyrå, lurer jeg litt på hvem det er som har størst mistillit til barnevernet. Bare 3 % av bekymringsmeldingene kommer fra barnehager, bare 5 % fra helsestasjoner, 11 % fra skolen, mens hele 25 % kommer fra foreldrene selv. Da stiller jeg meg litt undrende til at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker at det skal være helsestasjonene som skal ha et koordinerende ansvar. Det må jo bygge på liten kunnskap om barnevernet når det ikke kommer flere meldinger fra helsestasjonene. Barnevernet har et problem i at de ikke har vært synlige på samarbeidsarenaene, men det aner meg at det kan ligge en profesjonskamp fra begge sider her. Her ligger noe av uenigheten i komiteen.

       Heldigvis konkluderer hele komiteen med at det er viktig at kommunene selv finner fram til hensiktsmessige samarbeidsformer mellom de forskjellige instansene, men det undrer meg at man vil fjerne helsestasjonens allmenne rolle som et bredt tilbud. Hvis man flytter barnevernet inn på helsestasjonen, vil det oppta enormt av stasjonens arbeid. Det vil endre helsestasjonens mulighet til å være et breddetilbud til alle, og det vil frata de som er utdannet til å jobbe med utsatte barn og unge spesielt, deres hovedansvar. Det forundrer meg at partier som normalt står fagbevegelsen nært, vil svekke barnevernspedagoger, sosionomer og andre barnevernsarbeidere som har et hovedansvar for dette saksfeltet. Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har vært med på å peke på at barnevernet kan og kanskje bør være den naturlige koordinatoren.

       Taushetsplikten er blitt sett på av mange som et hinder for innsikt i hva barnevernet er, men spesielt for samarbeidet på tvers av profesjoner, og også i forhold i politiet. Etter min mening er det tolkningen som gjøres av praktiseringen av taushetsplikten som er det største problemet.

       Det er voksende forståelse for og erkjennelse i fagmiljøene av at foreldrenes betydning for barn er stor selv om omsorgsevnen er liten eller ikke til stede. Derfor understreker komiteen enighet når det gjelder det som står i meldingen om at det er viktig at foreldre følges opp i hele prosessen, og at selv etter omsorgsovertakelse er det viktig at foreldre blir ivaretatt når det gjelder informasjon og kunnskap om barnets situasjon.

       Et flertall i komiteen går inn for å garantere behandling innen rus og psykiatri for barn i barnevernet. Dette synes jeg er oppsiktsvekkende. Det høres besnærende ut, men det undergraver fundamentet i pasientrettighetsloven. Pasientrettighetsloven sier i § 2-1 at det er en forsvarlig medisinsk faglig vurdering som skal gi grunnlag for behandling. Dette gjelder en rett til nødvendig helsehjelp. Det å prioritere særskilte grupper i loven vil bryte med dette prioriteringsprinsippet som er nedfelt gjennom pasientrettighetsloven. Det vil igjen føre til at barn og unge med tiltak fra barnevernet kanskje vil bli prioritert foran andre barn og unge med alvorlige lidelser og enda større behandlingsbehov. Det kan ikke vi i Kristelig Folkeparti være med på. En annen ting å bemerke er at dette saksfeltet hører inn under en annen komites arbeidsområde, og da de behandlet et liknende forslag, ble det nedstemt.

       I komiteens høringer kom det fram at vi er på vei inn i et gråsoneområde når det gjelder gravide rusmiddelmisbrukere som er satt på medikamentell behandling. Her har man ikke mulighet til å bruke tvang, og vi vet lite om hvordan barn i mors liv blir påvirket av f.eks metadon. Fagmiljøene er uenige. Komiteen ber Regjeringen se på denne problemstillingen. For mange av disse mødrene er dette ønskede barn. Endelig har man fått en rolig livssituasjon, og ønsket om å bli mor kommer. Intervju med en mor i Aftenposten viser at hun deler vår bekymring for barnet. For oss i Kristelig Folkeparti er formålet å beskytte fosteret, og eventuelle tiltak skal være til beste for barnet.

       Det er mange flere ting jeg kunne tatt opp. Jeg kunne gått inn på enslige mindreårige asylsøkere, barn som blir utsatt for overgrep, barne- og ungdomskriminalitet, men når meldingen inneholder over 70 konkrete forslag til tiltak, kan man ikke få framhevet alt. Men visjonen til Kristelig Folkeparti for barnevernet er et barnevern som kommer raskt inn, og som i samarbeid med andre etater får familiene til å fungere, som blir sett på som en sentral støttespiller, og som er godt politisk forankret - et barnevern til beste for våre familier, men først og fremst til beste for våre barn.

       Torny Pedersen (A) : Dagens samfunn er tøft for barn og unge. Mange unge og ungdommer er veldig mye alene, og de fleste foreldrene har en heldagsjobb. Mange barn og unge trenger oppfølging, og mange trenger voksenkontakt.

       Som vi alle er kjent med, ser vi en bekymringsfull utvikling for mange av våre unge. Selvmord er en av de mest kjente dødsårsakene for barn og unge mellom 10 og 19 år. Spesielt gjelder dette for jenter. Barneombudet rapporterer også om en jevn strøm av henvendelser særlig fra jenter som sliter med bl.a selvmordstanker av alarmerende karakter. I det lys er det forunderlig at Kristelig Folkeparti ikke ser betydningen og viktigheten av å etablere en nødtelefon for unge. Hvorfor ønsker ikke Kristelig Folkeparti et slikt tiltak velkommen som ett av flere bidrag for å hjelpe barn som er i en fortvilet situasjon, som trenger akutt hjelp, og som ber om hjelp? Jeg skulle ønske at dette var ett av de 70 tiltakene, som representanten Eriksen nevnte flere ganger, som Regjeringen hadde med i meldingen.

Dagrun Eriksen (KrF) : Grunnen til min forkortelse var nok at jeg innså at tiden gikk altfor fort, og jeg hoppet over og svelget noen ord. Jeg vet meget godt at partiet heter Fremskrittspartiet eller FrP.

       Så til Fremskrittspartiets representant om dette med behandlingsrett. Vi har i dag en pasientrettighetslov som gir en rett til behandling. Hvis vi løfter fram noen grupper framfor andre, sier vi f.eks at et barn under 18 år som kanskje har større belastninger i forhold til psykiatri og rus, men som ikke er under barnevernstiltak, må stille seg bak i køen fordi det ikke er inne under barnevernet. I dag har vi en pasientrettighetslov som sier at man skal få behandling, man skal på tiltak. At det er lange køer, betyr at vi må gjøre noe i andre enden, ikke at vi fortsatt må drive på med å lage nye rettigheter, og at gruppene som står i kø, skal måtte slåss mot hverandre innad om dette. Vi har en pasientrettighetslov som dekker den allmenne rettigheten til behandling. Det mener vi faktisk. På den bakgrunn mener jeg at det er oppsiktsvekkende, og på den bakgrunn mener jeg det også er oppsiktsvekkende at vi i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen behandler dette som er et saksområde under en annen komite, uten å ha et ordentlig underlagsmateriell når det gjøres.

May Hansen (SV) : Jeg håper ikke representanten fra Kristelig Folkeparti mener at vi ikke skal gi barn rettigheter. Vi har en barnekonvensjon rett rundt hjørnet som nettopp arbeider med en del av det.

       Det forebyggende arbeid for barn og unge er mye mer enn barnevern. Vi sier ikke at helsestasjonen skal ta over barnevernets ansvar. Det vi sier, er at helsestasjonen skal ha en pådriverrolle i det forebyggende arbeidet for barn og unge, og det er mye mer enn barnevern. Brukerne skal kunne gå inn én dør, og de ulike instansene skal møte familien på helsestasjonen. Det er urealistisk å tillegge barnevernet det ansvaret, uten at det tilføres flere ressurser. Det har ikke flertallet sagt et eneste ord om. Alle som var på høring om denne meldingen, mente at det var helt urealistisk å legge dette til barnevernet. De eneste som mente at det var mulig, var FO. Men hvis barnevernet skulle ha den rollen, trengtes det vesentlig flere ressurser. Hvor store ressurser vil Kristelig Folkeparti legge inn for at et presset barnevern skal kunne ivareta den oppgaven man her legger opp til?

Dagrun Eriksen (KrF) : Hvor den konklusjonen kommer fra, som representanten startet sitt innlegg med, at hun ikke håper at representanten fra Kristelig Folkeparti ikke går inn for barns rettigheter, skjønner jeg ikke. Jeg argumenterte tvert imot i mitt forrige svar for at barns rettigheter er generelle, og at de gjelder for alle barn, både de som er under barnevernstiltak, og også andre barn og unge. Vi skal komme sterkt tilbake til inkorporeringen av barnerettighetene i norsk lov siden, så det skal vi få diskutert mye.

       Når det gjelder dette med helsestasjoner, mener jeg at det er viktig at kommunen ser på det forebyggende arbeid på to måter. Det ene er det forebyggende generelle arbeidet for barn og unge som skal koordineres. Det andre det forebyggende arbeidet og koordineringen for spesielt utsatte barn og unge. Det er i forhold til det jeg mener at vi bør få barnevernet til å ta det ansvaret som de faktisk er spesialutdannet til.

       Det er oppsiktsvekkende at det i dag bare er 5 % av bekymringsmeldingene som kommer fra helsestasjonene. Det betyr at vi har en jobb å gjøre.

       Men når det er sagt: Hvis det i en kommune vil være mest hensiktsmessig å legge dette til helsestasjonen, sier vi i Kristelig Folkeparti at det er greit. For det viktigste er at kommunene selv finner fram til hensiktsmessige måter å gjøre dette på, og at koordineringen faktisk blir gjort. Så det er prioritet nr. 1, men vi ønsker å vise barnevernet tillit slik at de kan ta i bruk sin spesialkompetanse også på dette området.

       På fredag hadde Hamar Arbeiderblad en artikkel som beskriver situasjonen i barnevernet som alvorlig. Frister blir ikke overholdt, og det er et økende antall meldinger om vanskelige problemstillinger, der rus og psykiske problemer forekommer stadig oftere. Arbeidspresset på de ansatte fører til et høyt sykefravær. Stortingsmeldingen skal nettopp peke på tiltak som kan imøtekomme de problemene som blir beskrevet fra Hamar kommune og en rekke andre kommuner og fylker rundt omkring i landet.

       Det er en kjensgjerning at stadig flere av de sakene barnevernet får henvendelse om, er tyngre og vanskeligere enn tidligere. Køene av barn og unge innen barne- og ungdomspsykiatrien øker, førstegangskriminelle blir stadig yngre, og rusproblemene blant barn øker faretruende. Antall barn med store atferdsvansker er også økende. Dessverre er det slik at altfor mange foreldre svikter barna sine. På den bakgrunn er det gledelig at hele komiteen er enig om at Regjeringen årlig må rapportere til Stortinget om situasjonen i kommunene når det gjelder oppfølging av henvendelser til barnevernet. Alle de tegnene vi ser, viser at vi må sette inn et bredt spekter av forebyggende tiltak og hjelpetiltak dersom barnas lidelser ikke skal fortsette å øke og reparasjonskostnadene stige.

       Jeg er derfor glad for at en samlet komite bl.a går inn for å lovfeste retten « til behandling for rus og psykiatri » for barn med tiltak fra barnevernet. De ansatte i barnevernet legger hver dag ned en imponerende innsats for våre barn og unge. De fortjener all mulig honnør for den jobben de gjør. Vi opplever imidlertid at slitasjen på de ansatte er stor og sykefraværet altfor høyt. Den svake kommuneøkonomien vi har i dag, rammer også barnevernstjenesten, og vi får negative utslag for barnehagene, skolene, SFO og helsestasjonene. Det er viktig, ja, helt nødvendig at vi kan sikre nok personell til å ta vare på de mest utsatte barna våre. Vi her i Stortinget må skjønne at det er bedre å bygge opp under barn enn å reparere voksne, og det koster.

       Arbeiderpartiet mener barnevernet trenger betydelig større ressurser til tiltak og personell for å få mulighet til å sette inn viktig og riktig hjelp. Det er å håpe at regjeringspartiene også snart innser dette.

       På nyhetene i dag hørte vi at barnevernet ikke melder fra til politiet om alvorlige saker, og fra politiet fikk vi høre at barn kan ha blitt mishandlet i mange år før noen oppdager dem. Med den samfunnsutviklingen vi ser, hvor bl.a selvmord er en av de hyppigste dødsårsakene blant unge mellom 10 og 19 år, mener vi det er viktig at barn raskt og effektivt kan få profesjonell hjelp ved akutte situasjoner. Barneombudet sier at de får mange meldinger av alarmerende karakter fra barn og unge. Arbeiderpartiet ønsker derfor at det skal opprettes en nødtelefon for barn og unge som trenger akutt hjelp.

       Jeg vil også påpeke hvor viktig familiens totale situasjon er for barnas trygghet og livssituasjon. Når far eller mor mister jobben sin, ja, da endres hele livet for hele familien, også for barna. Derfor må arbeidsledighet bekjempes ikke minst av hensynet til barna. Nå stiger arbeidsledigheten. Det bør Regjeringen ta mer på alvor.

       Barnevernet står foran store og viktige utfordringer. Arbeiderpartiets innfallsvinkel i denne debatten er at de problemene mange kommuner og fylkeskommuner opplever, skal snus - til beste for barna.

       Det er nå slik at fylkesmannen kan overprøve alle vedtak som fattes i det kommunale barnevernet. Fylkesmannen er også klageinstans for alle kommunale barnevernsvedtak. Jeg vil gjerne få stille representanten Eirin Faldet et helt konkret spørsmål, som jeg håper jeg kan få et klart svar på:

       La oss se for oss en sak hvor fylkesmannen griper inn og instruerer barnevernet til å gi et tilbud til et utsatt barn. Hvis foreldrene er uenige i den instruksjonen som fylkesmannen gir, hvem skal de da klage til? Mener Arbeiderpartiet at foreldrene da skal klage til den samme fylkesmannen som har instruert barnevernet?

Eirin Faldet (A) : Det virket som om Afshan Rafiq var forbauset over at vi var opptatt av rettssikkerhet. Min santen er det faktisk Arbeiderpartiet som har hatt regjeringsmakt i dette samfunnet i svært mange år og sørget for at vi har den rettssikkerheten vi har i vårt land. Det bør kanskje Afshan Rafiq legge seg på minnet.

       Når vi er opptatt av at fylkesmannen skal overprøve barnevernet, er det fordi vi ønsker en rettferdig fordeling for alle våre barn i hele landet. Nå er det slik at vi vil ha en ensartet behandling. Fylkesmannen har i dag mulighet til å overprøve. Vi ønsker at han skal ha en instruksjonsrett. Som Afshan Rafiq burde vite veldig godt, har mange kommuner en økonomisk situasjon som av og til - jeg sier av og til - kan gå på bekostning av det beste tiltaket for barn. Vi ønsker derfor at fylkesmannen kan gå inn og rettlede kommunene og si at her må tiltak settes inn til barnets beste. Det er bakgrunnen for at vi ønsker å gi fylkesmannen en instruksjonsrett.

Karin S Woldseth (FrP) : Jeg har også veldig lyst til å spørre Arbeiderpartiet om en konkret sak. Det gjelder fosterforeldre.

       Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om at man skal gjøre en lovendring slik at man først vurderer annen biologisk familie som fosterforeldre. Dette får vi dessverre ikke støtte for. Arbeiderpartiet sier i sine merknader at det ikke er nødvendig å lovfeste det, for det kan man skrive i retningslinjene. Meg bekjent er retningslinjer rådgivende, så jeg lurer på hvorfor Arbeiderpartiet ikke vil ha en lovendring.

Eirin Faldet (A) : Når det gjelder vurdering av fosterforeldre, ønsker vi at barna skal være delaktige i plasseringen. Vi har et håp om at det finnes ressurser i den nærmeste familie, men det er faktisk slik at av og til kan den nærmeste familie være barnets verste fiende. Derfor ønsker vi ikke å støtte det lovforslaget.

       Når vi går inn for at det skal bakes inn i retningslinjene, er det fordi de er rådgivende, og da må det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Vi tror faktisk at det beste for barnet er at det blir foretatt en vurdering i hvert enkelt tilfelle. Mange besteforeldre, tanter og onkler kan være utmerkede fosterforeldre, ja kanskje de beste, men da blir det vurdert ut fra barnets aktuelle situasjon, og ut fra hva som er det beste for barnets framtid.

Dagrun Eriksen (KrF) : Det er et flertallsvedtak som jeg ikke helt kan slippe, for her snakker representanten om at Arbeiderpartiet har stått for rettssikkerhet, og at de har styrt landet i store deler av de siste tiårene.

       Pasientrettighetsloven mener jeg bygger på en del av de samme verdiene som det Arbeiderpartiet bygger på: lik rett for alle. Det er en generell lov som prioriterer pasienter ut fra behandlingsbehov. Pasienter som har størst behov for behandling, skal få hjelp først. Dette gjelder i prinsippet uavhengig av diagnose, alder og kjønn, selv om dette er kriterier som kan spille inn i vurderingen av den enkeltes behandlingsbehov.

       Hva er det som gjør at Arbeiderpartiet nå går bort fra like rettigheter for alle og vil begynne å la noen folk gå foran andre i køen? Skal et barn som ikke er under barnevernstiltak, men har større behov enn slike, nå settes bak i køen? Dette ønsker jeg representantens svar på.

       Afshan Rafiq (H) : For Høyre er det helt grunnleggende å sikre alle barns rett til og krav på et godt og utviklingsfremmende oppvekstmiljø. I denne sammenheng mener vi likeverdighet og medvirkning er grunnleggende verdier som stiller særlige krav til dem som har ansvar.

       Vi synes det er viktig å understreke at barnevernet ikke skal overta mer av ansvaret fra familiene, men tvert imot jobbe for å bygge opp under og støtte familiene. Men i de tilfeller der hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår.

       Barne- og ungdomsvernet spiller her en viktig rolle. Vi er derfor meget glad for at Regjeringen nå har kommet med denne meldingen som tar sikte på å forbedre tilbudet for utsatte barn og unge, styrke forebyggende familiearbeid, bedre oppfølgingen av foreldre og fosterforeldre, og styrke arbeidet for barn og unge med minoritetsbakgrunn.

       Det er et stadig økende antall barn med minoritetsbakgrunn som søker hjelp hos barnevernet, noe som signaliserer behovet for å styrke den flerkulturelle kompetansen innenfor barnevernet. Kulturforskjeller, bl.a i form av ulike familiemønster og oppvekstmiljø, kommunikasjonsmåter, foreldres manglende kjennskap til utfordringer knyttet til å vokse opp i det norske samfunnet, og skepsis til det norske samfunnet og kulturen, er eksempler på forhold som gjør dette arbeidet ulikt arbeidet med andre barnevernssaker.

       Det finnes i dag lite forskning på området barnevern og barn og unge med minoritetsbakgrunn, og det finnes lite dokumentasjon om beslutningsgrunnlaget hos barnevernet ved valg av hjelpetiltak eller omsorgstiltak, og om virkningen av tiltak for disse barna. Her mener jeg det er viktig at vi får systematisert kunnskap for å gi alle barn, uansett bakgrunn, et tilpasset tilbud. Dette håper jeg også er noe Regjeringen kan ta fatt i og jobbe videre med.

       For å nå målene om et helhetlig og treffsikkert tilbud, støtter vi Regjeringens syn på at det spesielt er fire grep som må tas. For det første må man øke vekten av og kvaliteten på tidlig forebyggende hjelp til barn og unge og deres familier. Det synes ofte å være slik at hjelpetiltakene blir satt inn for sent, slik at de ikke får de ønskede effektene. Samtidig blir ikke hjelpen i tilstrekkelig grad sett i sammenheng med familiens totale situasjon.

       For det andre bør barnevernet bli en mer synlig og sentral aktør i arbeidet for utsatte barn og unge i kommunene. Loven pålegger også barnevernet et utstrakt samarbeidsansvar. I dag er det ingen etat eller tjeneste som har hovedansvaret for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunene. I fremtiden er det derfor viktig å sikre en slik funksjon. En slik koordinerende funksjon mener vi bør ligge hos barnevernet, men vi er samtidig åpne for at også kommunene selv bør få lov til å bestemme hvordan de vil tilrettelegge denne koordineringen.

       For det tredje mener vi at den politiske bevisstheten og engasjementet rundt barnevernet må styrkes. Det kan f.eks skje ved at kommunestyrene får en årviss rapport om situasjonen i barnevernet som bl.a inneholder forslag til forebyggende tiltak.

       For det fjerde må barnevernets legitimitet styrkes. Det ligger i deler av saksområdets natur at barnevernet aldri kan bli en direkte populær tjeneste. Derimot er det et mål at barnevernet blir respektert for de oppgaver tjenesten er satt til å ivareta, og at en oppnår legitimitet blant brukerne, samarbeidspartnerne og i samfunnet for øvrig.

       Til slutt har jeg lyst til å gi Regjeringen honnør for at de virkelig har tort å ta disse viktige grepene. Det er også slik at denne meldingen inneholder veldig gode tiltak for et nytt og moderne barnevern som bl.a er helhetlig og samlet, og som samtidig kan hjelpe utsatte barn tidlig.

       Vi er også veldig glad for den brede tverrpolitiske enigheten i komiteen om bl.a de viktigste grepene Regjeringen har foreslått innenfor barne- og ungdomsvernet.

       Barnehjemsbarna må stadig brette ut sjela si og tankene sine for nye medhjelpere. Stillingene besettes ofte av nyutdannede barnevernspedagoger med liten erfaring. Men egentlig skulle disse stillingene være statusstillinger man avanserte til, da kontinuitet er meget viktig for disse barna.

       Så til kommuneøkonomien som jo er med på å styrke barnevernet. Jeg har lyst til å spørre representanten fra Høyre: Hva kan Høyre bidra med for å sikre forebyggende tiltak og riktig og nok personell i en situasjon hvor vi alle vet at dagens kommuneøkonomi ofte resulterer i dårlig tjenestetilbud også for denne gruppen?

       Så helt til slutt. Hvorfor tør ikke representanten Afshan Rafiq og Høyre være med på et forslag fra Arbeiderpartiet, der vi ber Regjeringen om å utrede konsekvenser av å innføre en godkjenningsordning av mottak for enslige mindreårige asylsøkere på lik linje med barnevernsinstitusjoner? Hva er det Høyre frykter ved å støtte dette forslaget?

Afshan Rafiq (H) : Jeg vil minne Eirin Faldet om det hun sa tidligere i dag, at det tross alt er Arbeiderpartiet som i hovedsak har sittet med regjeringsmakten de 20 siste årene. Og det resultatet hun viser til bl.a innenfor barnevernet, er nettopp et resultat av den politikken i hovedsak arbeiderpartiregjeringene har ført. Så her er det viktig å ta ansvar også når det gjelder dette. Det Samarbeidsregjeringen nå faktisk gjør, er nettopp å ta ansvar, å ta en del viktige grep som de tidligere regjeringene ikke har tort å ta.

       Så til kommuneøkonomien. Det er riktig at kommuneøkonomien er stram. For vi vet at dersom den ikke er det, vil den svekke kronekursen. Det vil føre til høyere renter, og det vil også bidra til at flere arbeidsplasser går tapt.

       Vi har sørget for at kommunene har fått bedre økonomi ved at vi har gitt dem et stramt budsjett. Det har for mange kommuner betydd mer penger i form av at renten er blitt satt ned, og det betyr igjen at de har fått bedre økonomi til å prioritere de tiltakene de ønsker å prioritere, deriblant også barnevernet.

       Som sagt, rent prinsipielt må det jo være kommunene som selv får lov til å bestemme hvordan de ønsker å organisere sitt arbeid. Men jeg ser jo dessverre at både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet, som lenge har talt varmt om det lokale selvstyre, nå er på vei bort fra sine løfter om å styrke det.

May Hansen (SV) : Vi snakker om de svakeste barn og unge vi har i vårt samfunn, og vi er opptatt av rettssikkerhet. Det er faktisk overordnet økonomi.

       I meldinga står det at 11 fylkeskommuner innvilger færre tiltak enn før i år 2000. I Østfold f.eks innvilger man kun tiltak av 43 % av henvendelsene. Dette er meget alvorlig, og avslagene begrunnes rundt omkring i økonomi. Kommunenes og fylkeskommunenes økonomi har blitt dårligere under denne regjeringa.

       Hele komiteen understreker viktigheten av at det norske rettsvern også skal gjelde mindreårige asylsøkere. Vi har snakket mye her i dag om likhet for loven. De første ni månedene i fjor forsvant 65 enslige mindreårige asylsøkere fra norske mottak uten at de ble etterlyst. Ingen vet hvor de er. Noen av de 65 er antakeligvis ikke mindreårige, men man regner med et tall på 45. Den yngste er ei jente på 14 år. Komiteen frykter at en del av disse barna lever som slaver og prostituerte. Det har vi en flertallsmerknad på. Det er ikke akseptabelt at barn i Norge blir behandlet på denne måten. Det sier vi også. Dette er barn som ofte har en meget traumatisk bakgrunn som gjør at de trenger særskilt oppfølging. Hvorfor støtter ikke regjeringspartiene da likhet for loven? Hvorfor støtter man ikke det forslaget som ligger her fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, der vi ber Regjeringen endre barnevernsloven slik at enslige mindreårige asylsøkere under 18 år skal komme inn under dette lovverket, som alle andre barn under 18 år i dette landet som ikke har foreldre?

Afshan Rafiq (H) : Vi er kjent med at dette er en gammel SV-sak. Men jeg er også litt forbauset over at Fremskrittspartiet nå hopper på dette.

       For Høyre er det viktig at enslige mindreårige asylsøkere blir tatt godt vare på. Det er ikke sikkert at de trenger barnevernstiltak alle sammen. Det er heller ikke sikkert at de er barn, faktisk, for det har også forekommet, selv om mange utgir seg for å være det. Det er heller ikke sikkert at de er reelle asylsøkere. Mottakene skal likevel være av god kvalitet, og oppholdet der bør være så kort som mulig.

       Så vidt meg bekjent, er det kommunene som i dag har ansvaret for dem, og de fleste av kommunene tar meget godt vare på mindreårige flyktninger. Men selvfølgelig kan det bli bedre. Det er det ingen tvil om. Men dersom det foreligger særskilte behov, har barnevernstjenesten plikt til å følge opp enslige mindreårige. Barnevernstjenesten skal bl.a følge opp en bekymringsmelding om enslige mindreårige som reiser fra mottaket til slekt eller andre, og som ikke dukker opp igjen. Dette har vi sett at de ikke har vært flinke nok til.

       I tillegg har UDI utarbeidet en del rutiner som omhandler barn som forsvinner fra mottak. Disse rutinene skisserer bl.a ansvaret til mottaket, til politiet, til barnevernet, til vergen osv. Grunnen til at vi ikke støtter dette forslaget, er nettopp at det finnes et verktøy som kan virke effektivt når mindreårige asylsøkere forsvinner. Men det som er viktig, er at man klarer å effektivisere det og få det til å virke slik det skal. Det er jo det som er problemet i dag, at det ikke gjør det.

       Torny Pedersen (A) : I barnevernsloven er det beste for barnet en overordnet grunnverdi. Det er også i samsvar med FN-konvensjonen om barnets rettigheter. I alle sammenhenger vil det si at man først og fremst skal ta hensyn til hva som gagner barnet best. Disse hensynene skal også ivaretas i de tilfeller hvor barnet plasseres utenfor hjemmet. Her er jeg faktisk litt i tvil om Fremskrittspartiet er helt enig med seg selv.

       I forslaget fra Fremskrittspartiet flyttes fokus fra barnets beste til barnets nærmeste familie. Hvordan mener Fremskrittspartiet at barnets beste blir ivaretatt når det skal lovfestes at barnets nærmeste familie alltid skal utredes som første alternativ? Mener Fremskrittspartiet at den nærmeste familie alltid er det beste for barnet? Hvordan blir da barnets egen medvirkning i den sammenhengen godt ivaretatt?

Karin S Woldseth (FrP) : Representanten Pedersen trenger ikke være redd for at vi ikke har barnets beste i fokus. Uansett hva vi gjør, er det barnets beste eller barnets rett som kommer først.

       Når vi ønsker en lovendring som går på at biologisk familie skal utredes først, er det fordi vi i altfor mange tilfeller har sett at biologisk familie som har vært fullt i stand til å ta vare på barnet, og ønsket å gjøre det, ikke har fått anledning til det. Derfor ønsker vi at det skal vurderes som første alternativ. Er det ikke et reelt alternativ, får man se på andre alternativer. Det er det vi har ment. Det står i forslaget « som første alternativ ».

Sonja Irene Sjøli (H) : Staten har et overordnet ansvar for barnevernet, og fylkesmannen skal føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i de enkelte kommuner og institusjoner. I tillegg skal fylkesmannen både veilede og kontrollere og også føre tilsyn med de private barnevernsinstitusjonene, og statsråden har til slutt det overordnede ansvaret for barnevernet. Dette er også Fremskrittspartiet enig i.

       Fremskrittspartiet er også enig i at staten skal ta over ansvaret for det fylkeskommunale barnevernet, og begrunner i sine egne merknader at det med en slik organisering vil bli et mest mulig likeverdig tilbud over hele landet. Men så kommer det en merkverdighet, som representanten for så vidt også var inne på i sitt innlegg. Hun sier at det er svært uheldig at noen oppgaver som er så viktige som barnevern og familievern, blir liggende igjen i fylkeskommunen som restoppgave, og ber Regjeringen utrede og fremme forslag om etablering av statlige tilsyn. Men vi har jo allerede et statlig tilsyn gjennom fylkesmannen, som jo er statens forlengede arm. Det er ikke fylkeskommunene som skal ha tilsyn med barnevernet verken i kommunene eller i regionene.

       Jeg må få spørre representanten Woldseth om tre ting. For det første: Hva mener hun dette barnevernstilsynet skal gjøre som ikke allerede i dag er ivaretatt av staten gjennom fylkesmannen? For det andre: Hvilke restoppgaver er det hun sikter til som blir liggende igjen i fylkeskommunen? Og for det tredje: Hvordan mener hun at et sentralisert barnevernstilsyn skal kunne levere et bedre tilsyn med barnevernet enn det som gjøres lokalt gjennom fylkesmannen? Dette forstår jeg rett og slett ikke.

       Jeg synes også det er ganske frimodig, som representanten sa i sitt innlegg, at det er flere fylker hvor fylkesmannen ikke gjør jobben sin. Det mener jeg at representanten Woldseth bør dokumentere.

Karin S Woldseth (FrP) : Hvis jeg skal svare på alle de spørsmålene som jeg fikk av Høyre nå, må jeg få ti minutter til, men jeg skal redegjøre så godt jeg kan.

       Når det gjelder barnevernstilsynet og hvilke oppgaver det skal ha, skal det være en ankeinstans. Vi blir dessverre ikke kvitt fylkesnemndene. Fremskrittspartiet ønsket i utgangspunktet å bli kvitt dem. Dem blir vi ikke kvitt. I fylkesnemndene sitter det representanter oppnevnt av fylkesmannen. Samtidig skal fylkesmannens helse- og sosialavdeling kontrollere barnevernet. Det er barnevernet som legger saker fram for fylkesnemnden, og klagesakene går til fylkesmannen. Ser ikke representanten fra Høyre at det blir en « bukken og havresekken »-problematikk, og at et barnevernstilsyn vil være et helt uavhengig kontrollorgan på lik linje med Konkurransetilsynet, Datatilsynet og andre slike tilsyn? Det er det vi ønsker, som kan sikre at det ikke foregår maktmisbruk i barnevernet, som vi har sett gjentatte ganger.

       Nå husker jeg ikke helt spørsmålet, men det gikk på sentralisert barnevern, hvordan det kan gjøre jobben bedre. Det er jo klart, for det er altså et fritt organ, et fritt organ som helt på egne vilkår kan gå inn og se på arbeidsmetoder som er brukt, maktovergrep som er gjort, og faktisk foreta en undersøkelse om det.

Dagrun Eriksen (KrF) : Hovedbegrunnelsen for å opprette disse fylkesnemndene i 1993 som kom istedenfor barnevernsnemnda og sosialutvalget i kommunene, som var en tidligere ordning, var å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernssaker. Når jeg har hørt på argumentasjonen til Fremskrittspartiet når de ønsker å legge ned fylkesnemndene, mens de ønsker å opprette lokale barnevernsnemnder, klientutvalg - kall det hva du vil - og det ikke har vært nærheten som har vært argumentasjonen til Fremskrittspartiet, men hvordan ordningen fungerer, undrer det meg litt at man isteden ønsker å lage lokale fylkesnemnder i alle kommuner.

       I tillegg må jeg få lov til å påpeke én ting. I Fremskrittspartiets merknad i innstillingen står det at fylkesnemnda ikke har noen ankeinstans. Men et vedtak i fylkesnemnda kan bringes inn i de ordinære domstoler for overprøving. I 2001 f.eks ble ca 35 % av sakene sendt videre til overprøving i tingsretten. I forhold til det regner jeg med at det må være en liten feil.

       Så et siste spørsmål - jeg skal ikke gi representanten altfor mange: Når det gjelder åpen adopsjon, er det en uenighet i komiteen. Vi i Kristelig Folkeparti og Høyre har sagt at vi er skeptiske til å innføre en « light »-versjon av åpen adopsjon, mens Arbeiderpartiet og SV har gått inn for å vurdere dette med åpen adopsjon. Vi ønsker å følge dette nøye, men vi er skeptiske til å lage en åpen adopsjonsordning, for det vil svekke adopsjonsinstituttet. Kan Fremskrittspartiet i debatten si litt om hva man mener om en slik sak?

Karin S Woldseth (FrP) : For å ta det siste først: Når det gjelder åpen adopsjon, har vi signalisert helt klart hva vi mener. Vi er i utgangspunktet helt imot åpen adopsjon.

       Når det gjelder representanten Eriksens syn på at vi ønsker å opprette lokale fylkesnemnder, er det helt feil. Vi ønsker at enhver barnevernssak, saker om tvang, saker som altså går i fylkesnemndene, skal til det ordinære rettsapparatet. Det disse fylkesnemndene har blitt, er en særdomstol bestående av et par politisk oppnevnte, et par sakkyndige og en dommer. Dette ønsker vi ikke. Vi ønsker at saken skal behandles i full bredde i det ordinære domsapparat.

       Når det gjelder de lokale utvalgene, sier vi at de skal ha innstillingsrett til fylkesnemndene, for vi blir ikke kvitt fylkesnemndene nå heller. Det er for å ansvarliggjøre lokalpolitikerne, slik at de faktisk vet hva som skjer, og gi også dem en mulighet til å påvirke det arbeidet som barnevernsarbeiderne gjør. Derfor ønsker vi at vi skal ha politiske utvalg som skal ha innstillingsrett, for å være sikre på at saken faktisk er tilstrekkelig nok belyst, nemlig at begge parter er blitt hørt også når saken går fra en kommune.

       Afshan Rafiq (H) : Sosialistisk Venstreparti hevder selv å være et parti som er opptatt av å styrke lokaldemokratiet. I SVs valgmanifest heter det bl.a.:

       « SV vil frigjøre lokalsamfunnet - gi reell innflytelse til deg og de politikerne du velger som dine representanter. »

       SV har mangfoldige ganger bevist at de ikke mener noe som helst med disse fagre ordene. Ikke minst i sine merknader til denne stortingsmeldingen viser de en svært liten grad av tillit til sitt partis folkevalgte i fylker og kommuner.

       SV mener at partiets lokalpolitikere har liten oversikt over og tar lite ansvar for barnevernet. Jeg ville i mitt tilfelle vært meget forsiktig med å uttrykke en slik generell mistillit til alle de dyktige lokale folkevalgte som representerer Høyre i kommunestyrer og fylkesting rundt omkring i landet, men jeg kan være enig i at det kan se ut som om noe av det politiske engasjementet når det gjelder barnevernet har blitt borte.

       Det er også en annen ting som er merkverdig. SV er så opptatt av lokaldemokratisk påvirkning at de vil pålegge kommunene å opprette samordningsutvalg for barnevernet. SV overser i den sammenheng galant at alle kommuner har full mulighet til å velge et tilsynsutvalg etter barnevernsloven, og at 130 av våre kommuner allerede har gjort det.

       Gang på gang ser vi at SV fremmer forslag, slik de også gjør i forbindelse med denne stortingsmeldingen, som fører til nye bindinger for kommunene. Et sentralt spørsmål blir derfor om SVs fagre ord om frihet og selvstyre for kommunene bare er prat. Det virker i hvert fall slik når de i virkeligheten sørger for det motsatte.

May Hansen (SV) : Det er helt motsatt, vi har stor tiltro til politikerne ute i kommunene. Men hvis representanten Afshan Rafiq hadde vært til stede på høringene, ville hun hørt at det kom fram der: Det er ikke noe engasjement når det gjelder barn og unge i kommunene. Etter at man kuttet ut barnevernsutvalgene, har det dabbet av. Barn og unge er nedprioritert.

       En annen ting som er ganske ille, er de helseforetakene vi nå har fått, hvor det ikke er politisk innsyn i det hele tatt, hvor politikere ikke vet hva som skjer, og hvor vi ikke har påvirkningsmulighet. Politisk valgte representanter på alle plan ivaretar demokratiet og ivaretar enkeltmennesket - og vi er meget skremt over det som skjer i foretakene.

Dagrun Eriksen (KrF) : Jeg har opplevd Sosialistisk Venstreparti som et parti som ofte står sammen med Kristelig Folkeparti om å få til gode resultater for mennesker som trenger det, mer enn å være et parti som heiser flagget til topps og skal ha ære og berømmelse for forslag. Grunnen til at jeg begynner med denne innledningen, er forslag nr. 14 fra Sosialistisk Venstreparti. Der foreslår man at det skal utbygges MST-team i alle fylker, og at det videreføres og opptrappes som planlagt i de fylkene hvor et slikt tilbud ble gitt i 2002.

       Dette er å slå inn åpne dører. Jeg henstiller til representanten å oversende dette forslaget. Det vil bli et signal som er fryktelig negativt hvis dette blir nedstemt. Grunnen til at jeg sier det, er at meldingen er klar på dette, brev fra statsråd Dåvøy som ligger som vedlegg til innstillingen bekrefter dette, og jeg opplever dette som å slå inn åpne dører. Jeg skulle ønske at vi kunne konsentrere oss om å få til ting på områder som fortsatt gjenstår.

       Og så kan jeg ikke unngå å kommentere forslag nr. 15. Nå skal Sosialistisk Venstreparti innføre tilsyn også etter adopsjon. Det vil være et helt nytt og radikalt prinsipp å innføre. Vi har tilsyn allerede i dag når det gjelder fosterhjem, så forslaget kan bare ses i sammenheng med adopsjon. Dette er selvfølgelig for dem som er under barnevernets tiltak. Men adopsjonsprosessen er like alvorlig når det gjelder barn under barnevernstiltak som barn generelt. Det vil være en svekkelse av hele adopsjonsinstituttet hvis vi nå skal begynne å føre tilsyn inn i familier.

May Hansen (SV) : Forslag nr. 14 ligger selvfølgelig på bordet for å forsterke det som ligger i meldingen. Det er klart at et forslag som er vedtatt i dette stortinget, er noe helt annet enn en flertallsmerknad i innstillingen. Jeg skjønner at det er problematisk å stemme imot det, når det egentlig er flertall for et slikt team i alle fylker.

       Når det gjelder tilsyn etter adopsjon, mener vi at dette skal gjelde barn i de tilfellene hvor det gjøres en omsorgsovertakelse etter barnevernsloven. Vi mener at disse barna har krav på et visst rettsvern til de er 18 år. Ofte har de også behov for tiltak opp gjennom oppveksten, fordi de ofte har en bakgrunn som gjør det nødvendig. Derfor mener vi, og det har vi fått innspill på fra ulike faginstanser, at dette er viktig og riktig, og derfor fremmer vi dette forslaget.

Dagrun Eriksen (KrF) : Jeg er absolutt enig i at et vedtak er sterkere enn en flertallsmerknad, men det er ikke det saken gjelder. Dette er en sak som Regjeringen sier i meldingen at den skal gjennomføre, og statsråden bekrefter det i et brev. Da mener jeg det er sterkere enn både flertallsmerknader og vedtak. Vi kan bare slutte oss til meldingen, og da vil dette skje, isteden for å komme med forslag om dette.

       Jeg henstiller til representanten å vurdere enda en gang om det er mulig å oversende dette forslaget, slik at det kan ligge som et forslag og bli enstemmig oversendt. Det vil jeg innstendig be representanten om å gjøre.

       For det første er det viktig å understreke at dette egentlig er en sak som hører hjemme i sosialkomiteen. Det er også viktig å understreke at dette forslaget dreier seg om at alle barn som er i barnevernstiltak, bør få lovhjemlet rett til rus- og psykiatribehandling. Det høres vakkert ut. Men ser ikke Senterpartiet at forslaget bryter med hvert enkelt menneskes individuelle rett til behandling fastsatt på medisinsk grunnlag? Den individuelle retten er uavhengig av alder og alle andre faktorer. Og for å sette det litt på spissen: Mener Senterpartiet at en 17-åring med et lett alkoholproblem skal prioriteres foran en 19-åring med en tung psykiatrisk diagnose? Jeg kan ikke tro at Senterpartiet egentlig mener det.

       Det som er enda verre, er at Senterpartiet ikke er i stand til å se de konsekvensene som et slikt vedtak kan føre til. For det første vil det føre til press på tiltakene. Hvis et barnevernstiltak er det som skal til for å få behandling raskere, er det jo klart at alle med problemer vil ønske seg inn på tiltak. Er det det barnevernet skal bruke ressursene på? Er det riktig at dette gjøres, og hva slags signaler gir Senterpartiet til familiene?

       Jeg må rett og slett si at jeg er skuffet over at ikke Senterpartiet er i stand til å se konsekvensene av de tilsynelatende gode forslag fra SV, som de stadig kaster seg på.

Ola T Heggem (Sp) : Jeg beklager hvis det blir oppfattet som om Senterpartiet kaster seg på SVs forslag. Hvis man har lest grundig gjennom våre merknader i forhold til St.meld.nr.40, vil man ha sett at så ikke er tilfellet.

       Når det gjelder det spørsmålet som var rettet til oss her, er det de svakeste innbyggerne i samfunnet vårt dette angår. Det går faktisk på barn som er under tiltak av barnevernet. Statistikken viser at ungdommer venter lenger på plass, og at det er få plasser i institusjonen. Så det er med god samvittighet jeg velger å støtte dette forslaget.

       En god barndom må preges av trygghet, like mye i form av menneskelig nærhet som romslige materielle rammer. Barn skal sikres mot fysiske og psykiske overgrep, og mot et helsefarlig oppvekstmiljø. Venstre har arbeidet for at Barnekonvensjonen blir inkorporert i norsk lovgivning. Barn må ha rett til å uttale seg før det tas viktige avgjørelser som angår dem, og barnas synspunkter må tillegges stor vekt. Båndene mellom barn og foreldre er grunnleggende, og når foreldrehjemmet ikke kan fylle sine oppgaver overfor barnet, må samfunnet i første omgang søke å gi foreldrene og miljøet omkring bedre mulighet til å løse oppgavene. Først når denne muligheten er tilstrekkelig utprøvd, må det bli aktuelt å skille barnet fra sine foreldre. Venstre er glad for at Regjeringen legger dette til grunn i meldingen. Samtidig vil det være tilfeller der det er best for barnet å få et nytt hjem.

       Ofte vil det være vanskelig å håndtere barnevernssaker i et lite lokalmiljø. En må få til en sterkere samordning av forskjellige fagområder der det jobbes med vanskeligstilte barn og deres foreldre. Dette fordrer en samordning av lovverk også på departementalt plan. Venstre er glad for at Regjeringen ser at det derfor bør legges opp til tettere regionalt samarbeid innenfor barnevernet, og at det forebyggende barnevernet må styrkes.

       Venstre er også glad for at Regjeringen merker seg at den generelle flerkulturelle kompetansen innenfor barnevernet bør styrkes. Dette har bl.a vært et problem i Oslo. Det er viktig at denne kompetansen blir integrert og brukt i praksis.

       Til slutt vil jeg uttrykke min støtte til det arbeidet Regjeringen har satt i verk for å innarbeide barnekonvensjonen i norsk lov. Venstre ser fram til at det fremmes en odelstingsproposisjon om dette i nær framtid.

Torny Pedersen (A) : Arbeiderpartiet har som en av sine viktigste målsettinger å sikre alle en lik rett til et godt og meningsfylt liv. Barn er spesielt sårbare for negativ påvirkning fra omgivelsene. Barnevernet er en sentral aktør for å sikre utsatte barn en god oppvekst.

       I Norge, et av verdens rikeste land, er det flere tusen barn som lever i familier i fattigdom. Stadig flere barn av fattige foreldre blir barnevernsbarn, sier en ny undersøkelse. Vi har et ansvar som politikere for å iverksette oppveksttiltak som gir disse barna en bedre situasjon. Dette er et sentralt moment i kontantstøttemotstanden til Arbeiderpartiet. Det er disse « gråsonebarna » jeg ønsker å fokusere på.

       Det er viktig at barnevernet får økonomiske rammer som sikrer at de kan komme tidlig inn med tiltak for å hjelpe barn som har det vanskelig hjemme. Slik situasjonen er i dag, med en presset kommuneøkonomi, er det ofte ikke økonomiske rammer på det enkelte barnevernskontor annet enn til tiltak når krisen er et faktum. Dette er en situasjon som er helt uholdbar, og som rammer barna.

       Barnevernet må sikres rammer slik at de kan tilby barn som er i ferd med å falle utenfor, den hjelpen de trenger. Det er nødvendig å tilpasse tiltakene til det enkelte barns situasjon. Treffsikkerheten når det gjelder barnevernets inngrep, er avgjørende for at det skal påvirke barnets situasjon positivt. Derfor har Arbeiderpartiet i behandlingen av St.meld.nr.40 fokusert på kompetanseutvikling hos barnevernsarbeiderne.

       Vi har i dag mange barn som har en uholdbar oppvekstsituasjon i hjemmet. Det kan f.eks være på grunn av foreldre med rusproblemer eller på grunn av overgrep. For disse barna er alternativet en plassering utenfor hjemmet. Her er fosterhjem et helt sentralt virkemiddel. Cirka 80 % av dem som blir plassert utenfor hjemmet, ender opp i fosterhjem. Det er helt avgjørende at arbeidsvilkårene for fosterforeldrene får en grundig gjennomgang, hvis vi skal greie å rekruttere fosterforeldre i framtiden.

       Videre er det viktig at veiledningen av fosterhjemmene styrkes. Flere av de barna som plasseres i fosterhjem, har opplevd store belastninger over lang tid og trenger spesiell oppfølging. Det er derfor viktig at fosterforeldrene får hjelp til å takle utfordringene dette medfører. Arbeiderpartiet har foreslått at oppfølgingen av fosterhjem skal skje i samarbeid mellom det kommunale barnevernet og de statlige regionene.

       Tilsynsføreren skal følge opp barnets situasjon i fosterhjemmet. Det er avgjørende at fosterbarna føler tillit til tilsynsføreren, slik at de kan komme fram med eventuelle problemer.

       Når det gjelder de barn og unge som sliter med problemer innenfor rus og psykiatri, er vi i Arbeiderpartiet glad for at komiteen har gått inn for å gi dem en lovhjemlet rett til behandling.

       Men vi har en annen kategori barn som Arbeiderpartiet mener trenger hjelp fra barnevernet, og det er de mindreårige asylsøkerne som kommer til Norge. For disse barna er det få ressurspersoner, få talspersoner og ofte små nettverk. Derfor ber Arbeiderpartiet Regjeringen om å se nærmere nettopp på disse barna og deres situasjon. Spesielt ber vi Regjeringen om å utrede om barnevernsloven bør endres slik at mindreårige asylsøkere blir ivaretatt av barnevernet ved ankomsten til Norge. Kanskje kan vi unngå at disse barna forsvinner fra mottakene for så å leve på gaten som prostituerte. Dette er uverdig for barna, men det er like uverdig for oss som en velstående nasjon.

       I meldingen har vi presentert rundt 70 tiltak. Det var ikke så vanskelig, listen kunne lett gjøres lengre. Det viktigste er å finne fram til de beste faglige hovedperspektivene, de beste organisatoriske modellene og de beste politiske grepene.

       Vi har forsøkt å lyssette barnevernet med både nærlys og fjernlys. I hverdagen kjører vi alle mest med nærlys. Gjennom meldingen inviterer jeg til også å skru på fjernlysene og kjøre inn i det framtidige barnevernslandskapet. På veien dukker det opp mye som vi må se nærmere på, så hånden må alltid være nær dimbryteren.

       De ansatte i barnevernet har til felles med sine brukere at de har en utsatt stilling i samfunnet. Jeg har stor respekt for den jobben som gjøres i barnevernet, bl.a den hjelpen som gis til utsatte barn og deres familier. Likevel er jeg overbevist om at vi i dag bare står ved begynnelsen av en prosess som handler om å øke både kvalitet og intensitet når det gjelder tidlig forebyggende hjelp til utsatte familier. Det gjelder også fosterfamiliene. Hjelpetiltakene blir altfor ofte satt inn for sent til å få den ønskede effekt. Selv om en slik erkjennelse allerede er til stede blant fagfolkene, kreves det ytterligere holdningsendring og metodisk opprustning både i barnevernet og i de tjenestene barnevernet samarbeider med. Etter min oppfatning må familie- og nærmiljøbaserte metoder brukes i betydelig større grad enn i dag. Flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt er det overordnede målet. På sikt vil en slik dreining av ressursbruken også kunne føre til økonomiske besparelser i form av mindre behov for dyre tiltak som kanskje heller ikke virker.

       Fosterhjemmene er det tiltaket i barnevernet som brukes mest når barn plasseres utenfor eget hjem. I meldingen legger vi opp til fortsatt styrking av opplæring og veiledning av fosterforeldre. Oppfølging av fosterhjemmene er en viktig del av barnevernets faglige bistand til utsatte barn og familier.

       Forebygging har blitt stadig mer sentralt både innen barnevernet og hjelpetjenestene ellers. Mange kommuner har også gjort en betydelig innsats for å styrke det tverretatlige samarbeidet og samarbeidet mellom beslektede tjenester i kommunen. Etter mitt syn er det svært viktig at dette arbeidet fortsetter og videreutvikles i kommunene.

       Til tross for at man har satt samarbeidet mellom etater og tjenester i fokus, er det sjelden at en etat eller en tjeneste har fått et hovedansvar for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunene. Jeg mener at dette er uheldig. I framtiden bør vi sikre en slik funksjon, først og fremst for å kunne gjøre en koordinert og god innsats for utsatte barn og unge. En slik koordinerende instans skal også sørge for god kommunikasjon mellom tjenestene, slik at de riktige tiltakene blir satt inn i tide. I meldingen tar vi til orde for at barnevernet bør kunne rustes opp til å påta seg denne oppgaven, uten at jeg vil si at det er den eneste løsningen. Et kommunalt barnevern med en slik koordinator- og pådriverrolle vil nødvendigvis også måtte bli et tilstedeværende og synlig barnevern. Gjennom å legge dette ansvaret til barnevernet vil det forebyggende arbeidet samtidig kunne bli løftet fram i lyset som et satsingsområde i kommunene. Vi snakker om de utsatte barna.

       Det er riktig slik representanten Afshan Rafiq sa, at barnevernet aldri kan bli en direkte populær tjeneste hos enkelte. Derimot er det helt avgjørende for barnevernets legitimitet at det blir respektert for de oppgaver og tjenester det er satt til å ivareta. For å oppnå en slik status er det viktig at barnevernet åpner seg og kommuniserer bedre enn i dag. Etter mitt syn vil et barnevern som har den nødvendige kompetanse i forebyggende familiearbeid, og i tillegg er mest mulig åpent om sine valg og prioriteringer, også beholde sin legitimitet når det viser seg nødvendig med tvangsinngrep. En rolle som sentral koordinator i kommunen for de utsatte barna vil på samme måten kunne få positiv effekt på legitimiteten.

       Barnevern og barns og unges oppvekstmiljø bør være godt egnet til å engasjere politikere. Likevel synes jeg engasjementet er for lavt. Jeg tror ikke folkevalgte bør inn i behandlingen av enkeltsaker, slik det var tidligere, men de skal kunne foreta reelle, fornuftige valg i arbeidet med kommunebudsjettene. Derfor er det viktig med informasjon om barnevernets disposisjoner og om barnevernets arbeidsmåter. Kommunestyrene bør minst en gang pr. år få lagt fram for seg en rapport om situasjonen i barnevernet, med forslag til forebyggende tiltak. Dette tenker jeg meg uavhengig av budsjettdebatten i kommunestyrene.

       En av de aller viktigste utfordringene for morgendagens barnevern er å styrke kompetansen så det monner. Når staten overtar det ansvaret fylkeskommunen har i dag i barnevernet, vil jeg satse hardt på at staten skal bli en helt sentral kompetanseressurs for kommunene. I dette perspektivet er ikke det viktigste med forvaltningsreformen at staten skal overta oppgaver, men at vi skal bistå kommunene med å øke kompetansen i det kommunale barnevernet. Det overordnede målet er at flest mulig tiltak skal lykkes mens barna bor hjemme i sine egne familier eller i fosterhjem.

       For å få til denne kompetansehevingen er vi avhengig av evaluering og forskning. For eksempel må vi i størst mulig grad vite hvilke tiltak som virker for hvilke barn, og under hvilke betingelser. Tiltakene må i størst mulig grad være basert på kunnskap. Når det gjelder alvorlig atferdsproblematikk, har vi i løpet av de seneste årene gjennomført en svært vellykket implementering av to nye familiebaserte metoder som har dokumentert god effekt. Jeg snakker om PMT og MST. Foreløpig finnes denne kompetansen bare i fylkeskommunene. Målsettingen framover er at kompetanse i PMT - og lignende tilnærmingsmåter - i størst mulig grad skal overføres til det kommunale barnevernet og andre etater som møter barn og unge, f.eks skolen og PP-tjenesten. En slik spredning til førstelinjetjenesten av kunnskap om hvordan man skal forholde seg til utagerende barn, er allerede under planlegging. Dette vil bli videreført i et samarbeid mellom de aktuelle departementene og det nyopprettede « Senter for studier av atferdsproblemer og innovativ praksis » på Universitetet i Oslo, som det også står en del om i meldingen.

       Med fjernlysene på ser jeg for meg et barnevern der de ulike tjenester og forvaltningsnivåer spiller på samme lag for å hjelpe utsatte barn og deres familier. Det betyr bl.a at effektive behandlings- og spesialisttiltak i stor grad blir satt inn som forsterkning av og i samarbeid med kommunale hjelpetilbud, og ikke i etterkant av hjelpetiltakene når det kan være for sent. Jeg ser for meg mange engasjerte politikere som pådrivere og vaktbikkjer i dette bildet, både i Stortinget og i kommunestyrene.

       Arbeiderpartiet har i arbeidet med barnevernet og endringer i barneloven vært opptatt av ulike offentlige etater, som bl.a politi og barnevern, og at disse må samarbeide tettere på tvers av etatsgrensene. Det er viktig at taushetsplikten ikke er til hinder for et godt samarbeid mellom offentlige etater. Målet er en koordinering, målretting og kvalitet i det forebyggende arbeid med barne- og familievernet, med andre ord: barnets beste.

       Mishandling av barn er aldri barnets beste. Deler statsråden Arbeiderpartiets bekymring over at mange barn blir utsatt for grov mishandling uten at dette blir anmeldt til politiet? Støtter statsråden Arbeiderpartiets og komiteens forslag om tettere samarbeid mellom ulike offentlige etater til beste for barna? Og så spør jeg faktisk: Hva vil statsråden ytterligere gjøre for at det blir meldt fra til politiet om barn som blir mishandlet? Nå må vi i Norge slutte å mene at dette er en privatsak. Barn skal ikke lide uansett. Det er faktisk forbi med de dager da man tuktet den man elsket!

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg har lenge sagt at familievold, enten den retter seg mot barn eller mot kvinner, ikke er noen privatsak. Det er et stort samfunnsproblem og må behandles deretter.

       Når det gjelder grov vold mot barn og de oppslagene vi har i media i dag om dette, skal det selvfølgelig anmeldes til politiet. For meg er det en selvfølge.

       I meldingen sier vi en del om vold mot barn, både i kapittel 6.1.4 og i kapittel 6.1.5. Vi påpeker der at det er svært store mørketall knyttet til fysisk barnemishandling. Dessverre er det slik at fysisk barnemishandling ofte ikke meldes verken til politiet eller, for den del, til barnevernet. Der har vi også en stor utfordring. Det er jo slik at barnevernet også er avhengig av å få inn bekymringsmeldinger dersom de skal gripe fatt i en familie der det utøves vold mot barna. Barnevernet må alltid ha barnets beste for øye, også når det gjelder spørsmålet om anmeldelse i slike saker.

       Så til den andre delen av innlegget til representanten Faldet. Jeg deler representantens syn når det gjelder åpenhet og større samarbeid. I barnevernsmeldingen står det også om en rekke tiltak i forhold til det. Det tverretatlige samarbeidet må bli mye bedre. Vi må ha større åpenhet. Taushetsplikten skal ikke være til hinder verken i barnevernet eller i andre instanser når det gjelder å gjøre det som er til beste for barna.

       Vi er godt i gang med tverrfaglig samarbeid i ulike kommuner. Vi har faktisk også en rekke gode eksempler fra kommunene våre om hvordan man har etablert samarbeidsteam til beste for det enkelte barn, ofte med det enkelte barn i fokus, der man lager individuelle planer.

Karin S Woldseth (FrP) : Først vil jeg si at barnevernsmeldingen legger opp til å endre en del av Befring-utvalgets punkter som var mindre bra. Det er veldig bra. Det er godt med all endring som er av det gode for de særlig utsatte barna.

       Statsråden snakket om at barnevernets legitimitet blir bedret ved at det blir større åpenhet. Så lenge bare ett av de barna som er under offentlig omsorg, lider, vil barnevernets legitimitet ha store problemer. Og så lenge vi kan lese om én barnevernssak i mediene, vil tilliten til barnevernet være dårlig.

       Jeg har tenkt å spørre statsråden om hvordan hun kan ta de nødvendige grep slik at taushetsplikten ikke hindrer barnevernet i å arbeide mer åpent. Noe annet enn en koordinering av det forebyggende kan ikke jeg se er med i denne meldingen. Det er ikke noe revolusjonerende, det er ikke noe som skulle gi barnevernet større aksept ute i samfunnet enn i dag. Jeg spør rett og slett: Hvordan har statsråden tenkt å gjøre de nødvendige grep, slik at den allmenne oppfatningen av barnevernet blir annerledes enn det den er?

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg er veldig glad for de positive innledningsmerknadene fra representanten Woldseth. Jeg er også glad for den store tilslutning som vi har fått til svært mange av forslagene, for ikke å si så å si alle de viktigste forslagene, i meldingen.

       Når det gjelder legitimitet i barnevernet, tror jeg, i tillegg til det som jeg sa i mitt forrige innlegg, at svært mange ikke kjenner barnevernet godt nok i dag. Vi trenger en mye større åpenhet om både hva som skjer i barnevernet og hvordan de enkelte, vanskelige sakene løses. Derfor har vi også sagt at vi ønsker at Lovdata får anledning til å legge ut flere barnevernssaker på nettet. Publikum - den enkelte borger i dette landet - kan da gå inn og se hvordan barnevernssaker håndteres i Norge i dag, hvis de har interesse av det. Jeg tror det er viktig. Jeg tror også det er viktig med større åpenhet og med tilbakemelding fra barnevernet. Jeg har sagt mange ganger at barnevernet bør gi tilbakemelding til alle som kommer med bekymringsmeldinger, om at de tar saken. Kanskje skal de ikke i alle sammenhenger si hva de gjør, for det er ikke alle som har taushetsplikt i landet vårt, men å gi en tilbakemelding om at de tar saken, tror jeg er viktig.

       Når det gjelder mediefokus i en del saker, må jeg bare si at for meg er ikke mediesakene i seg selv et bilde på hvordan barnevernet fungerer i Norge i dag. Det er så mye feilinformasjon i enkeltsakene i media, det er så lettvinte oppslag. Jeg har et ønske om et tiltak i forhold til barnevernet som har vært gjort tidligere, nemlig å bidra til at barnevernet kan få større trygghet ved å gå ut i media når det kommer en barnevernssak og si hvordan man faktisk jobber - ikke i den enkelte sak, men rett og slett når det gjelder saksbehandling. Det framstilles jo i media som om en og annen barnevernsmedarbeider i en kommune er den som fratar omsorgen for et barn. Slik er det ikke i dag, og slik skal det heller ikke være.

       Når det er sagt, vil jeg si at vi på østfoldbenken hadde et møte med fylkesmannen i Østfold her for tre uker siden, og da fikk vi noen ganske bekymringsfulle meldinger: totalt sett en økning av antall barn som er i kontakt med barnevernstjenesten, økning i antall meldinger, økning i antall henlagte saker, økning i vedtak om hjelpetiltak, økning i antall akuttplasseringer, økning når det gjelder plassering etter atferdsparagrafer, ca 12 % av barn plassert i fosterhjem hadde ikke tilsynsfører, fristoversittelser, økning i antall fristoversittelser og økning i undersøkelsessaker som trekker ut i tid mellom tre og seks måneder. I 52 saker var fristen på seks måneder overskredet. Det har vært en økning i saker hvor undersøkelsene trekkes mot seks måneder, noe som kun skal skje i særlige tilfeller. Ingen vesentlig økning i bemanning. Det kreves betydelig mer ressurser for å ivareta barn rundt omkring i dette landet i forhold til den økte problematikken vi har.

       Jeg ønsker at statsråden helt konkret vil komme med et forslag om hva hun vil gjøre med den ressursmangelen som gjør at dette rammer våre aller svakeste barn.

Statsråd Laila Dåvøy : Det er riktig at det har vært en stor økning i antallet barn innenfor barnevernet de siste årene. Vi har sett en jevn økning. Det som imidlertid er veldig bra, er at økningen knytter seg primært til hjelpetiltakene i barnevernet. Det synes vi er en svært positiv utvikling. Vi har forholdsmessig ikke hatt flere omsorgsovertakelser, men økning i de frivillige hjelpetiltakene. Jeg håper at det også er et bilde på at folk oppsøker barnevernet noe lettere, og på et tidligere tidspunkt. Det er jo det grepet vi tar i barnevernsmeldingen.

       Når det er sagt, kommer vi tilbake til den saken senere i dag. Men det har også til en viss grad med ressurser å gjøre. Hvis vi klarer å ta de nødvendige grepene i barnevernet, nemlig at vi kommer inn på et langt tidligere tidspunkt, er det mye rimeligere med hjemmebaserte, familiebaserte tiltak i barnevernet enn f.eks omsorgsovertakelse, enn å sende barna eller ungdommene våre til dyre institusjoner. Det fins ikke noe som er så dyrt som det.

       Til sist har jeg lyst til å berømme kommunene våre. Jeg vil berømme kommunene, selv om vi ser forskjeller - for det gjør vi. Det er svært mange kommuner i dag som gjør en kjempejobb, og som faktisk har ansatt langt flere i stillinger i barnevernet uten at det har vært lovhjemlet, og som virkelig har satt barnevernet på dagsordenen. Ikke minst er de kreative, og i barnevernet fins det ikke grenser for kreativitet i forhold til de tiltak man kan sette inn når det gjelder barn og unge.

       Ola T Heggem (Sp) : Jeg vil gjerne stille statsråden et par spørsmål som går på kjente temaer.

       Gjennom ledende posisjoner i en rekke kommuner i dette landet er Senterpartiet godt kjent med de knappe ressursene barnevernstjenesten har i de fleste kommunene, og de vanskelige prioriteringene som må bli foretatt. Jeg er også kjent med at ressursene til forebyggende tiltak er blitt redusert det siste året. Dette skyldes ikke først og fremst feil prioritering - nei, det skyldes rett og slett mangel på ressurstilgang til kommunesektoren. Er statsråden enig i at økt ressurstilgang både til første- og andrelinjetjenesten i barnevernet er nødvendig for å gjennomføre intensjonene i den meldingen vi behandler i dag?

       Ut fra personlig erfaring vet jeg også at det ikke er mulig å øke den politiske ansvarsfølelsen i forhold til barnevernet uten å styrke den folkevalgte styringen og innflytelsen over barnevernet. En årlig rapport er ikke tilfredsstillende. Deler statsråden dette synspunktet? Og ser statsråden behov for å ta dette innover seg og følge opp komiteens intensjon i dette spørsmålet?

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg deler representantens syn på at på en del områder innenfor barnevernet vil vi i framtiden helt sikkert ha behov for økte ressurser. På andre områder håper jeg selvfølgelig - aller helst - at vi får færre barnevernssaker i framtiden, og at vi klarer å være mer på det forebyggende planet. Ressursene vil være knyttet opp til de årlige statsbudsjettene eller andre former for budsjettbehandling i Stortinget. Det må vi i så fall komme tilbake til.

       Når det gjelder den folkevalgte styringen, sa jeg vel i innledningen min også at jeg personlig og Regjeringen ikke har noe ønske om å gå tilbake til de folkevalgte organene i og for seg når enkeltsaker i barnevernet blir behandlet. Men jeg er veldig opptatt av, og har også sagt det i meldingen, at det er for lite politisk bevissthet om barnevernet. Det gjelder både i kommuner og i dagens fylkeskommuner.

       En årlig melding skal ikke bare være et papir, men det skal også være en melding der man gir en oversikt over situasjonen i den enkelte kommune når det gjelder barnevernet, gjerne med en del statistikk, slik at man kan sette av tid til å debattere barnevernet på en god måte. Det skjer i veldig liten grad i dag, etter det jeg kjenner til, fordi man kanskje bare får seg forelagt et budsjett. Det er begrenset hva det da står skrevet, og det er også begrenset hvilken debatt man har i kommunestyrene når det gjelder barnevernet.

       Statsråden og Regjeringen skal selvfølgelig følge opp alle forslag som får flertall i Stortinget. Det er en selvfølge. I så fall vil vi komme tilbake med hvordan vi gjør det senere. Jeg har ikke helt oversikt over hva som får flertall, for det er subsidiære forslag også her.

Torny Pedersen (A) : Jeg vil videreføre litt av replikken fra representanten May Hansen til representanten Rafiq over til statsråden.

       Stadig flere barn og unge kommer til Norge for å søke asyl. I de første ni månedene i fjor forsvant 65 av disse barna. Barna er ikke engang etterlyst, og ingen vet hvor de holder til. Når saken ender som en politisak, er det viktig med en god koordinering mellom barnevernet og politiet. Sannsynligheten for at disse barna lever som prostituerte, er stor. Disse barna har sannsynligvis også mange traumatiske opplevelser med seg fra der de kommer fra.

       Komiteen er kjent med at Regjeringen er i gang med en del tiltak overfor disse barna, spesielt i forhold til vergeordningen. Statsråden sier selv i meldingen at barnevernstjenestens rolle i arbeidet med enslige mindreårige må styrkes, og at det må gjøres barnevernsfaglige vurderinger. Hvorfor vil ikke da regjeringspartiene støtte forslaget fra Arbeiderpartiet om iallfall å utrede en endring av barnevernsloven, slik at mindreårige asylsøkere under 18 år på lik linje med enslige norske barn blir ivaretatt av barnevernet ved ankomst til Norge?

Statsråd Laila Dåvøy : Alle barn som har behov for det etter meldinger som kommer til barnevernet, har krav på barnevern. Det gjelder det samme for alle barn, enten det er mindreårige asylsøkere eller norske barn. Men som representanten Afshan Rafiq også sa i sitt innlegg, er det ikke sikkert at alle barn som kommer hit, har behov for barnevernstiltak.

       Grunnene til at regjeringspartiene kanskje ikke støtter direkte det forslaget, er flere. Men det jeg iallfall kan si, er at vi er svært godt i gang i Regjeringen med en del tiltak når det gjelder mindreårige asylsøkere. UDI har også utarbeidet og iverksatt helt nye rutiner i forhold til barn som forsvinner fra mottak. I disse rutinene skildrer man for politiet hvilket ansvar mottaket har, hvilket ansvar barnevernet har, hvilket ansvar vergen har, osv. Barnevernsvakten og utekontaktene skal varsles om at enslige mindreårige har forsvunnet fra mottak, og det er politiets oppgave å etterforske når disse barna forsvinner, på samme måte som de skal etterforske når norske barn forsvinner. Sånn sett er det allerede nye rutiner - det er jeg glad for å kunne si.

       Jeg skulle gjerne hatt fem minutter, president, men det får jeg vel ikke, for å si hva vi har gjort, og hva vi holder på med, når det gjelder alternative mottaks- og bosettingsmodeller for mindreårige asylsøkere. Det har gjennomgått en vesentlig utvikling og forbedring i 2002 både knyttet til kvalitet og kompetanse. Vi har etablert to nye ganske store ankomstmottak for enslige mindreårige. Siden tiden ikke tillater mer, vil jeg gjerne få lov til på tomannshånd i pausen å ta en kopp kaffe med representanten, så kan representanten få vite litt mer om de tiltakene vi har satt i gang, som faktisk er svært gode.

       Vald mot kvinner og barn utgjer i dag eit formidabelt problem som råkar tusenvis av familiar, ofte utøvd av menn som ikkje greier å kontrollere kjensla av avmakt og hjelpeløyse, og som gjennom si utagering rettar aggresjonen sin mot kvinner og barn.

       Det er å håpe at desse sakene som me er blitt gjorde kjende med gjennom store overskrifter i avisene dei siste vekene, også kan få oss til å tenkje langsiktig. Derfor dreier denne saka seg meir om det enn om å inndra sluttstykket i AG3-gevær. Det er tvingande nødvendig at me no legg eit langsiktig perspektiv på arbeidet som rettar seg mot denne problematikken i samfunnet.

       Etter Arbeidarpartiets oppfatning vil ei statleg overtaking av det fylkeskommunale barnevernet og familievernet gje Stortinget ei anledning til å gje dette temaet den merksemda det treng. Mange familiar lever i djupaste hemmelegheit når det gjeld vald som menn utset sine partnarar og barn for. Noko av det viktigaste me kan gjere i den samanhengen, er å skape eit tilgjengeleg tilbod til denne gruppa gjennom å etablere eit landsdekkjande tilbod til menn med valds- og aggresjonsproblem, kvinner som er utsette for vald, og barn som veks opp i familiar med vald.

       Som eit ledd i den statlege overtakinga bør det derfor leggjast særskild vekt på familiar der vald finst. Kunnskapen om dette vanskelege temaet er mangelfull i alle ledd i helsetenesta, og mange utsette familiar veit i dag ikkje kvar dei skal vende seg. Skamma og frykta er stor, og for mange familiar vil derfor valdssituasjonen fortsetje og dessverre også i nokre tilfelle føre til så dramatiske hendingar som dei me les om i avisene. Imens er det mange som har det vondt, ikkje minst barna. Dei er hjelpelause vitne til den valden dei dagleg ser utspele seg framfor augo sine - redde barn, sinte og skamfulle vaksne, som i dag har eit avgrensa hjelpeapparat til sin disposisjon.

       Me veit at desse familiane har behov for eit hjelpeapparat som er lett tilgjengeleg og har høg fagekspertise på området familievald. Eg er kjend med at Regjeringa sitt kvinnevaldsutval, som skal kome med si innstilling i september i år, har som ei av oppgåvene ut frå sitt mandat å kome med forslag til organisering av familievaldsarbeidet. Dette må likevel ikkje hindre oss i allereie no å meine noko om organiseringa av familievaldsarbeidet i Noreg.

       Arbeidarpartiet ønskjer å gje politiske signal om at staten tek dette arbeidet så alvorleg at ei statleg forankring av dette arbeidet er både ønskeleg og nødvendig. Gjennom å knyte dette arbeidet til den modellen me i dag diskuterer, vil me sikre lett tilgang og ei nær tilknyting til barn og unges oppvekstkår.

       Etter vår meining må ikkje familievaldsarbeidet bli knytt opp mot dei psykiatriske helsetenestene, altså dei statlege helseføretaka. Dette vil etter vår meining innebere ei sjukeleggjering og vanskelegare tilgang for familiar med valdsproblematikk.

       Helsestasjonane bør styrkjast slik at dei blir gjevne reell moglegheit til å arbeide førebyggjande blant barn og unge. Myndigheitsbarnevernet vil på den måten få ei klarare oppgåve og ikkje som i dag slitast mellom førebyggjande oppgåver og dei lovpålagde oppgåvene dei i dag har etter barnevernslova. Ei slik styrking må pregast av ei tverrfagleg tilnærming og styrkjast med t.d. familierådgjevarar, psykologar, pedagogisk personell og barnevernspedagogar. På den måten vil helsestasjonane kunne kome alvorlege problem i forkjøpet, også familievald, som tidlegare nemnt i innlegget mitt.

Presidenten: Det er nå inntegnet tre talere til for treminuttersinnlegg. Som vi vet, er det begrenset hvor lenge vi kan holde på utover den reglementsmessige tiden for formiddagens møte - folk har oppdrag, avtaler osv. utenfor dette huset også. Men vi prøver, så får vi se om de som nå kommer etter hvert, provoserer fram nye treminuttersinnlegg - det er jo slett ikke uvanlig. I så fall bryter vi av og tar resten av denne saken på kveldsmøtet.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) : Jeg kan ikke love at jeg ikke skal provosere noen.

       Dette har vært en debatt som har båret preg av at enkelte representanter ikke kan ha spesielt mye erfaring med praktiske barnevernssaker. Det er i hvert fall noe jeg føler etter å ha sittet på bakerste benk og fulgt litt med. Et av mine første politiske verv var som medlem i en kommunal barnevernsnemnd i 1988. Det var en sterk erfaring for en ung politiker, som da var først i 20-årene. Jeg fikk førstehånds opplevelser av sider i samfunnet som jeg ellers ikke hadde fått. Mye har nok skjedd siden 1988, men det er fortsatt mye man kjenner igjen når man ser det som vi som medlemmer av familiekomiteen daglig får inn av post - mange tragiske skjebner.

       Det gjøres selvfølgelig mye bra arbeid i barnevernet i Norge. Problemet er at det også gjøres en del feil - og en del grove feil, med store konsekvenser for både barn og voksne. Derfor tror vi i Fremskrittspartiet at barnevernet må holdes i strammere tøyler, og at kvalitetskontrollen må bli bedre. Vi har også noen klare og konkrete forslag som vi tror kan bidra til å få til dette. Et av dem er avvikling av fylkesnemndene og overføring til det ordinære rettsapparatet, grundig omtalt av representanten Woldseth tidligere i dag. Vi har også pekt på at vi må ha et større engasjement fra de lokale politikerne og få til en folkevalgt sikkerhetsventil for å kunne foreta en kvalitetskontroll. Dette er ikke snakk om noen minifylkesnemnder, slik Kristelig Folkeparti ville ha det til, men en ekstra kvalitetskontroll og et engasjement som er større enn det man pr. i dag har hos de lokale folkevalgte.

       Vi ønsker også et statlig tilsyn som kan føre kontroll og styre utviklingen bedre enn det man gjør nå, og ikke slik fylkesmannen pr. i dag gjør det. For vi ser at det har vært en del skandalesaker og triste skjebner som viser at dagens system ikke har virket så godt som det burde. Vi er også litt skeptiske til den kobling som er mellom fylkesmannen som kontrollinstans og det at fylkesmannen plukker ut disse fylkesnemndene.

       Vi er overbevist om at barnevernet er altfor viktig til at vi skal kunne tillate store feilmarginer, og derfor legger vi frem disse forslagene.

       Helt til slutt vil jeg peke på at jeg tror familiebånd er så viktige at vi alltid må forsøke å få til løsninger som på en positiv måte involverer den biologiske familie, gjennom besteforeldre, onkler og tanter, om dette er mulig.

Karin S Woldseth (FrP) : Jeg hadde ikke tenkt å ta noe treminuttersinnlegg, men jeg ble så utrolig provosert av representanten Afshan Rafiqs kommentar til dette med barn som er under tiltak i barnevernet, og deres behov for rus- og psykiatritilbud. Enten er det en utrolig arroganse, eller så er det veldig lite kunnskap om det som skjer, når man snakker om en syttenåring som er lettere animert, som skal gå foran andre når det gjelder tilbud om rusbehandling.

       I min hjemby døde en tolvåring av en overdose heroin. Vi har foreldre som kommer gråtende til barnevernet og ber om hjelp fordi de ikke lenger har kontroll med sin utagerende pode eller datter. Barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk, har store traumer og føler ofte selv skyld. Dette er noen av de mest utsatte barna i Norge. Er det nødvendig at disse skal måtte gå og vente i et halvt år for å få den nødvendige behandlingen?

       En syttenårig lettere animert gutt er jeg helt sikker på at det kommunale barnevernet kunne greid å prate til rette og funnet tiltak for. Det er ikke ham vi snakker om. Vi snakker om de aller svakeste av de svake, som er helt hjelpeløse, og som hvis de ikke får umiddelbar hjelp, har et ødelagt liv foran seg.

May Hansen (SV) : Jeg blir bekymret når statsråden er så positiv til at det blir satt i gang flere hjelpetiltak, og at omsorgsovertakelsen er stabil. Dette er jo ikke riktig. Det er statistikk nå som tilsier at det er en tendens til at omsorgsovertakelse blir satt i verk for sent for mange barn som lever under sviktende omsorg. Saksbehandling og beslutning er ofte en prosess som skjer mellom barnevern og foreldre. Det må ikke bli slik i hjelpeapparatet at en omsorgsovertakelse er siste utvei etter at alt annet er prøvd og har feilet.

       Jeg vil henvise til prosjektet « Barn som plasseres utenfor hjemmet - risiko og utvikling », som underbygger påstanden om at sen intervenering og omsorgsovertakelse får alvorlige konsekvenser for barns utvikling. Undersøkelsen ble gjennomført av NOVA og Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet i samarbeid med det fylkeskommunale barnevernet, finansiert av Norges forskningsråd. Rapporten refereres i en kortversjon av Norges barnevern. Psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring mener at det satses for mye på frivillige hjelpetiltak, og at flere barn burde vært plassert utenfor hjemmet. Hun presiserer også at det er uforsvarlig å øke vekten på hjelpetiltak ytterligere når man ikke vet hvilke tiltak som virker, og at de tiltakene som settes i gang, i liten grad er evaluert.

       Jeg vil også påpeke at det fra 1996 til 2000 har vært en nedgang i 11 fylker når det gjelder delen av undersøkelser som fører til tiltak. Østfold ligger lavest. Der er det kun iverksatt tiltak i 43 % av sakene, mens det i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er iverksatt tiltak i 63 % av sakene. Det er store forskjeller. Når vi også vet at Østfold har den høyeste andelen av barn som er under barnevernstiltak, 27 pr. 1.000 barn, er dette meget alvorlig. Østfold har store problemer med rus og vold, fylket har det laveste utdanningsnivået i Norge, og det er veldig dårlig kommunal og fylkeskommunal økonomi. Jeg vil hevde at dette har sammenheng med lite ressurser i barnevernet, og det viser hvor viktig det er at barns rett settes foran politiske prioriteringer. Jeg syns det er trist at statsråden ikke har tatt med seg disse signalene inn i denne meldingen.

Presidenten: Det er nå flere som har tegnet seg til denne saken. Det ser ut til at det baller på seg, og det er umulig å ha et grep om dette. Dessuten kan folk få følelsen av at de ikke får den taletid som de trenger i en så pass viktig sak. Derfor anser presidenten at det nå er klokt å avbryte møtet, og at man fortsetter behandlingen av sak nr. 7 kl. 18. - Ingen innvendinger er kommet mot dette.

       Statsråd Laila Dåvøy : Jeg hadde behov for å svare litt på representanten Hansens siste innlegg.

       Statistikken viser at antall fristoversittelser i barnevernet ikke øker på landsbasis. Jeg kan ikke uttale meg direkte om Østfold. Antall ansatte i barnevernet har gått opp fra første halvår 2001 til første halvår 2002. Slik har det vært tidligere også, men dette tyder på at barnevernet er prioritert i kommunene. Et av hovedpunktene i meldingen er å sikre utsatte barn riktig hjelp på et tidlig tidspunkt. Barnevernsloven gir et ansvar for tiltak overfor barn som av ulike grunner ikke får den omsorgen de trenger. Ofte vil gode hjelpetiltak iverksatt på et tidlig tidspunkt være den hjelpen barnet og familien trenger. Men selvfølgelig er det noen som trenger mer, og her vil omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem eller institusjon kunne være til barnets beste.

       På det nåværende tidspunkt finnes det ikke godt nok forskningsmessig belegg for å si at omsorgsplasseringer generelt burde vært foretatt tidligere i barnevernet. Forskningsresultatene om dette spørsmålet gir rom for ulike skjønnsmessige tolkninger. Her trenger vi faktisk mer forskning for å kunne være helt sikre, og det ønsker jeg at representanten Hansen også skal ta hensyn til.

       Jeg er enig i at overdreven tro på og satsing på hjelpetiltak vil kunne føre til at barn ikke får tilstrekkelig hjelp, spesielt hvis hjelpen blir satt inn sent. Det er imidlertid slik at de aller fleste barn og familier faktisk kan hjelpes uten drastiske tiltak fra barnevernet. Derfor er tidlig hjelp til barn og familier en av hovedsatsingene i meldingen. Det er derfor vi tar disse grepene. Barnevernsmeldingen tar selvfølgelig likevel høyde for at det fortsatt, selv med en slik satsing, vil være en del barn som har behov for omsorgsovertakelse. Et formål som står helt fast, samtidig som hjelpetiltakene skal intensiveres, er at terskelen for å overta omsorgen for et barn ikke skal senkes.

Eirin Faldet (A) : Det kan synes som om enkelte i denne salen mener at de har enerett på vettet. Men det tror jeg er smurt jevnt over, det er jevnt fordelt. Så litt ydmykhet hadde ikke skadet.

       Når representanten Afshan Rafiq står på denne talerstolen og snakker om alle kommunene som nå har grunn til å glede seg over det stramme budsjettet som Regjeringen la fram for 2003, greier representanten Rafiq å skylde på Arbeiderpartiet. Nå er det på tide å slippe skjørtene til mora si. Nå får Regjeringen ta ansvar for dette budsjettet. Når de skryter av rentenedgangen, vil jeg bare forsiktig nevne at bakgrunnen for rentenedsettelsen faktisk også har sammenheng med arbeidsledigheten, som stadig øker, og høye strømpriser. Det har iallfall ikke ført til flere stillinger i barnevernet, og det er faktisk barnevernet vi diskuterer i dag. I barnevernet leter de med lys og lykte etter midler så de får beholde dem som jobber helsen av seg til barnas beste.

       Så til den lettere animerte 17-åringen som Rafiq trakk inn i sitt innlegg, og hennes latterliggjøring av forslaget om å gi barn og unge med tiltak fra barnevernet lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri. Representanten må skjønne hva dette dreier seg om. Men hvis hun ikke erkjenner at dette er noe problem, er det sikkert greit for både Høyre og Kristelig Folkeparti. Men for oss andre, som ser behovet for å hjelpe dem som stiller bakerst, ikke minst når det gjelder ventetid for behandling, er det nødvendig å fremme forslaget, tydeligvis. Rus og psykiatribehov er ofte en konsekvens av omsorgssvikt. Da hjelper det lite at barnevernet setter inn tiltak uten også å gi tilbud innen rus- og psykiatribehandlingen.

Statsråd Laila Dåvøy : Det er ikke for å hale ut tiden jeg bad om ordet, men for å oppklare det som man her i Stortinget kaller en åpenbar misforståelse. Det var representanten Woldseths forklaring av sammensetningen og oppnevningen av fylkesnemndene som jeg hadde behov for å kommentere.

       Fylkesnemndene er satt sammen av en leder som er jurist, to medlemmer som er utpekt fra et sakkyndig utvalg, og to medlemmer fra et alminnelig utvalg, altså fem medlemmer i den enkelte sak.

       Fylkesnemndlederen er jurist. Det er en person som er ansatt av Barne- og familiedepartementet. De til sammen 35 fylkesnemndslederne har en relativt variert bakgrunn med erfaring fra domstoler, fra forvaltningen og fra politiet. Ved ansettelse blir det bl.a lagt vekt på erfaringer fra domstolsarbeid og kjennskap til fagfeltet.

       Når det gjelder de sakkyndige medlemmene, trekkes de fra et sakkyndig utvalg av hovedsakelig psykologer, barnevernspedagoger, sosionomer og psykiatere. Utvalget er oppnevnt av Barne- og familiedepartementet.

       Når det gjelder de alminnelige medlemmene, har hver fylkesnemnd sitt eget utvalg av legmedlemmer. De er også oppnevnt av Barne- og familiedepartementet. Disse medlemmene er tatt fra domstolenes domsmannsutvalg for sivile saker. Før oppnevnelsen blir hver enkelt forespurt om han eller hun er interessert i å sitte i det alminnelige utvalget. I motsetning til hva som gjelder for domstolene, er det ikke en lovpålagt oppgave å være medlem i fylkesnemnda for sosiale saker.

       Jeg fant det riktig å gi disse opplysningene her i dag.

       Når det gjelder kommuneøkonomien, må jeg bare minne representanten Faldet på at Samarbeidsregjeringens stramme budsjett faktisk har ført til at renten har gått ned. Den har faktisk gått ned ett prosentpoeng siden budsjettforliket ble klart. Det har betydd en besparelse på renteutgifter på flere hundre millioner for kommunene, og mer skal det bli. Samtidig har arbeidsplassene blitt reddet.

       Når det gjelder lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri, er dette relatert til den loven vi behandler nå. Vi hadde jo dette oppe i vår komite, og det var viktig at det ble relatert til barnevernsloven. Og så har vi en oppvekstmelding som de andre barna selvfølgelig skal bli fulgt opp i forhold til.

       Nå leser vi i avisen at 2.500 lærere blir arbeidsledige fordi kommunene ikke har penger til å betale dem. Jeg synes ikke det er noe godt innspill i forhold til barnevernet.

       Når det gjelder kommuneøkonomien, har jeg faktisk registrert at statsråden har bekreftet at hun ser at det vil være behov for økte ressurser for å imøtekomme intensjonen i meldingen med hensyn til både første- og andrelinjetjenesten i barnevernet. Det lover bra fram mot budsjettbehandlingen for 2004.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 1850)