Audun Bjørlo Lysbakken (SV) (fra salen):

       Betyr det at ingen skal legge fram noe på vegne av flertallet?

       Den debatten vi har her, ble satt i et litt spesielt lys for en tid tilbake, da Sør-Afrikas utdanningsminister i det sørafrikanske parlamentet la fram opplysninger som vi her på Stortinget til nå ikke har vært kjent med, nemlig at Sør-Afrika hadde mottatt krav fra Norge og tre andre land om å åpne for konkurranse innenfor sine høyere utdanningstjenester. Utenriksministeren karakteriserte de kravene som var mottatt, som potensielt ødeleggende for det sørafrikanske utdanningssystemet.

       Disse opplysningene kom altså fram i en debatt i det sørafrikanske parlamentet, uten at vi i det norske storting noen gang hadde hørt om dem. Det viser hvilken situasjon vi har havnet i i forhold til GATS-forhandlingene. Vi som er folkevalgte i Norge, må altså informeres om vårt lands posisjoner gjennom debatten i utlandet.

       Vi vet også at det er slik at norsk næringsliv har vært aktivt med på utformingen av norske krav. Det er sannsynligvis ikke tilfeldig at Norge har levert krav, som ble kjent i høst gjennom lekkasjer til pressen, til Bangladesh og til Angola om liberalisering innenfor telesektoren og oljesektoren, samtidig som vi vet at store norske selskaper som Telenor og Statoil har viktige interesser i disse landene.

       Det har vært en lang debatt om innsyn i forhold til Norges posisjoner i GATS-forhandlingene. Da dette kom opp tidlig i høst, var signalene fra Regjeringen at man var helt uvillig til å åpne for noen former for innsyn. Den gangen pekte man på WTO-regler og sa at dette ville være i strid med regelverket. Etter hvert viste det seg at det ikke stemte. Det fantes ingen WTO-regler som hindret den typen innsyn som norske organisasjoner og opposisjonen på Stortinget bad om. Etter hvert ble derfor forklaringen på hvorfor innsyn ikke kunne innvilges, forandret. EU ville offentliggjøre et sammendrag av sine posisjoner, viste det seg, og forklaringen fra norsk hold ble da at en offentliggjøring kunne skade Norges rolle i forhandlingene. Til slutt ble det offentliggjort et sammendrag av de krav som Norge har sendt, og også etter hvert av de krav som Norge har mottatt. Disse sammendragene mener vi er helt utilstrekkelige. Flertallet skriver i sin merknad i innstillingen at Norge har offentliggjort krav. Dette er jo ikke riktig. Man har når det gjelder inngående krav, offentliggjort et sammendrag som er lite detaljert, og som gjør at det er vanskelig å føre noen meningsfull debatt om kravene. Når det gjelder de utgående krav, er det nokså meningsløst å føre en debatt om profilen i dem uten å vite hvilke land kravene er rettet til.

       Vi er i en situasjon der vi har forhandlinger som kan få svært omfattende følger for det norske samfunnet. Vi fører stadig debatter om strukturen innenfor vår utdanningssektor, innenfor energimarkedet f.eks. Så vet vi at det foregår forhandlinger der endringer som er gjort i disse markedene i forhold til liberalisering, gjennom bindinger i WTO-forhandlinger kan gjøres irreversible, altså at feil vi gjør, kan være uopprettelige. Dette skjer nesten uten offentlig debatt, fordi vi vet svært lite om innholdet i kravene.

       Hvilken rolle Norge spiller i disse forhandlingene er derfor - og må være - et anliggende for flere enn forhandlerne selv. Meningen med vårt forslag har vært å unngå at vi om to år kommer i en situasjon der forhandlingene er avsluttet og det legges fram en pakke som vi her i Stortinget enten må akseptere fullt ut eller avvise fullt ut. Det blir selvfølgelig fort en debatt uten mening, fordi Norges mulighet til å avvise en slik avtale helhetlig vil være svært liten. Derfor skulle debatten om hva slags rolle Norge skal spille overfor u-landene i verden, vært tatt nå. Vi vet at det fra EUs side og fra USAs side er levert svært omfattende krav i forhold til omfattende deregulering og liberalisering. Spørsmålet er: Ønsker vi at Norge skal bidra til dette internasjonale presset? De som vil bli berørt av eventuelle omlegginger og forpliktelser her i Norge, har også et krav på å kunne delta i debatten om dette på et tidlig tidspunkt.

       For relativt kort tid siden ble det kjent at EUs posisjoner i forhandlingene, de krav EU har mottatt og sendt, var blitt offentliggjort gjennom en lekkasje. Denne lekkasjen burde ha fjernet de siste motforestillinger mot økt innsyn, også i Norge. Det er klart at når EUs krav, med den omfattende rolle de spiller i forhandlingene, er kjent, vil det være svært mye mindre alvorlig for Norge om også våre krav og posisjoner var offentliggjort i større grad. Likevel er det altså i denne sal liten støtte for våre forslag om offentliggjøring. Det kan jo tyde på at flertallet mener at i forhold til WTO er alt i sin skjønneste orden. Jeg synes det er trist at debatten om WTO ikke har fått høyere prioritet. Jeg tror at uviljen mot å gjøre noe med det omfattende hemmeligholdet er en god illustrasjon på hvorfor WTO har såpass lav legitimitet rundt omkring i verden som de har. Jeg tror at også de som støtter frihandelspolitikken, burde ha en større interesse av en åpen debatt. Derfor synes jeg flertallsinnstillingen er skuffende. Det er noe krampaktig over denne trangen til hemmelighold. Jeg tror det bidrar til å forsterke det inntrykket som mange har av WTO som en organisasjon med svært svak demokratisk legitimitet, og der de idealer om åpenhet og god styring som Norge alltid erklærer seg som tilhenger av i internasjonale fora, ikke blir fulgt. Jeg tror at de som er mer positive til WTO enn det jeg er, burde tenke over det gamle ordtaket om at det ikke er noen røyk uten ild. I forhold til WTO har det de siste årene vært til dels tykk røykutvikling, veldig mye oppmerksomhet internasjonalt rundt dette, og det kan kanskje tenkes at det er ting som det ville være fordelaktig også for dem som ikke deler mitt syn på WTO, i større grad å få tatt opp til åpen debatt.

       Med det vil jeg ta opp de forslag som SV sammen med andre har fremmet i innstillingen.

       Når WTO tek sikte på å utvikle eit best mogleg globalt handelsregime, er forhandlingane no svært viktige. Forhandlingar om patent og legemiddel må sikre at fattige land kan skaffe seg rimelege medisinar, m.a. i samband med aids-epidemien. For Noreg er nok forhandlingane om landbruk og reduksjonsforpliktingar, og dessutan marknadstilgang for fisk og fiskeeksport dei viktigaste. Forslaget vi no har til behandling, er konsentrert om tenesteforhandlingane i WTO, GATS. Tenester utgjer over 60 % av verdas bruttonasjonalprodukt, og er den delen av verdsøkonomien som veks raskast.

       Kristeleg Folkeparti er samd med forslagsstillarane i at openheit i GATS-forhandlingane er viktig, fordi svært mange vil merke resultata av desse. Vi skal difor vere med og sørgje for at dei institusjonane som har ansvar for handel, finansar og investeringar, ikkje neglisjerer agendaen for ei berekraftig utvikling.

       I denne prosessen har Regjeringa lagt stor vekt på openheit. Krav Noreg har motteke i dei fyrste fasane av GATS-forhandlingane, har vorte offentleggjorde, og forhandlingsdokument vert lagde ut på heimesida til UD og WTO. Utanriksministeren har sendt over ei liste over Noreg sine bilaterale forhandlingskrav og forslag i tenesteforhandlingane. Regjeringa har sagt at ho vil orientere Stortinget fortløpande om kva som er utviklinga i forhandlingane, og utanriksministeren vil halde ei open utgreiing om dette. Kristeleg Folkeparti er klar over at ikkje alle dokument kan offentleggjerast så lenge det er ein forhandlingsrunde, men vi er nøgde med den openheita som Regjeringa har vist i denne saka.

       Eg må nok seie at det var vel mykje konspirasjonsteoriar i det føregåande innlegget. Det er klart at å diskutere detaljar i forhandlingane i open stortingssal med 165 representantar - no er det rett nok ikkje så ofte det, då - går ikkje. Ingen land kan drive forhandlingar på den måten.

       Noreg har sett fram krav og forslag overfor 51 land. Dei fleste av krava er i forhold til maritime tenester, energitenester eller telekommunikasjon. Det norske målet er at ein skal oppnå betre marknadstilgang, meir openheit og større føreseielegheit for norske bedrifter. Vi veit alle kor mykje dei norske bedriftene slit i desse dagar, så dette er eit heilt sentralt punkt. Dei norske krava og forslaga var baserte på innspel frå departementa og frå over 30 interesseorganisasjonar. Det tyder på at krava var nøye gjennomarbeidde på førehand.

       Det er likevel ikkje slik at Regjeringa gløymer utviklingslanda sine behov og berre stiller opp for våre norske bedrifter. Det kan verke som om det er det SV impliserer, når dei fleire gonger har kritisert Regjeringa for å ha fremja krav overfor utviklingsland i GATS-forhandlingane.

       For det fyrste er dei fleste krava retta mot industrialiserte land. For det andre har Regjeringa valt å fremje forslag overfor dei fattigaste landa, nettopp for å sikre at desse landa vert inkluderte i den bilaterale forhandlingsprosessen. Forslaga overfor utviklingsland er heller ikkje formulerte på same måten som overfor i-land. Noreg inviterte til samarbeid og kontakt innanfor dei forhandlingsområda som vert foreslått. Utviklingslanda har sjølve peikt på at eit av dei største problema er at dei ikkje får reell deltaking i det multilaterale handelssystemet. Det er nettopp det Regjeringa prøver å sikre.

       Demokratisering av arbeidsprosessane i WTO var òg eit av hovudpunkta i den såkalla debattboka i UNDP. SV meiner at dei treng fullt innsyn i forhandlingane for å kunne føre ein reell debatt om innhaldet i krava som vert stilte. Representanten Bjørlo Lysbakken hevdar i Klassekampen 26. februar at vi står overfor ein « offensiv for global liberalisering, hele sektorer skal liberaliseres ». Uroa er at dei moglegheitene dei fattige landa har til å byggje opp sin sjølvstendige økonomi, vil verte svekte, og at dei ikkje får byggje opp eigen tenestesektor.

       Problemstillinga er viktig, men det kan verke som om SV berre ser problem med handel og liberalisering. Det er mange alvorlege risikoar knytt til den globaliserte økonomien, det er rett, men òg mange globale problem krev internasjonale løysingar. Aids kjenner ingen grenser. Det same gjeld miljø, fattigdom, kriminalitet og migrasjon. Årsaka til at nesten alle land ynskjer å vere med i WTO, er m.a. at det her vert forhandla om marknadstilgang, noko som er viktig for utviklingsland.

       Det er òg viktig å peike på at GATS omfattar handel med tenester som vert omsette kommersielt. Det betyr at offentlege tenester ikkje er ein del av GATS. Privatisering og konkurranseutsetjing er ikkje tema for forhandlingane. Medlemene kan sjølve bestemme kva for forpliktingar dei vil ta på seg.

       Det er nødvendig med endringar i det globale handelsregimet. Vi har ein global økonomi i dag, men vi har ikkje eit globalt samfunn. Kristeleg Folkeparti håpar resultatet at WTO-forhandlingane vert at dei fattigaste landa får betre ressurstilgang og marknadstilgang. Skal vi klare å oppnå FN sine tusenårsmål, må òg dei fattigaste verte inkluderte i verdshandelen. Kristeleg Folkeparti har tru på at Regjeringa fører ein god politikk i forhandlingane, som er til det beste både for Noreg og for utviklingslanda.

Åslaug Haga (Sp) : Helt kort: GATS-forhandlingene er omfattende og krevende. Det er vanskelig å bevare oversikten i disse forhandlingene. Men nettopp derfor er det så viktig at vi holder tunga rett i munnen i disse forhandlingene.

       Det er sjølsagt ikke noe galt i å fremme norske næringsinteresser - det skal vi gjøre. Men det er helt nødvendig at vi greier å avveie de ulike interessene som vi har i Norge også på dette området. Næringsinteresser kan gå på tvers av miljøinteresser. Næringsinteresser kan gå på tvers av det vi mener bør være forholdet mellom offentlig og privat sektor innenfor så viktige områder som helse, utdanning og omsorg. Norske næringsinteresser kan også gå på tvers av utviklingslandenes interesser. Det er spesielt i forhold til å kunne vurdere interessene til utviklingslandene opp mot norske næringsinteresser at det er nødvendig å ha oversikt over hvilke land Norge har levert anmodning om liberalisering til. Hvis vi ikke har den oversikten, greier vi ikke å foreta disse vurderingene. Jeg sier ikke nødvendigvis at det ligger konflikt i mye av dette, men jeg sier at det er umulig for oss å vurdere det når vi ikke har tilgang til informasjon.

       Så er det sånn at det internasjonale handelssystemet tradisjonelt har vært preget av betydelig lukkethet. Det har ikke tjent handelssystemet. Derfor er det viktig i de omfattende prosessene som en er inne i nå, at alle prøver å legge til rette for størst mulig åpenhet. Det vil også tjene handelssystemet. Derfor er jeg skuffet over at det ikke var mer vilje i denne sal til å vise åpenhet.

Utenriksminister Jan Petersen : Etter å ha lyttet til Lilletun er det for så vidt ikke så mye for meg å legge til, bare å konstatere at innstillingen, slik den er fremlagt, har bred støtte både fra regjeringspartiene i salen og også fra viktige partier utenfor Regjeringen. Det betyr at jeg oppfatter det slik at det er et ganske bredt flertall i Stortinget som står bak den innstillingen som nå er fremlagt. Når Bjørlo Lysbakken sier at opposisjonen mener noe annet, er vel det deler av opposisjonen, slik jeg oppfatter situasjonen. - Det var det ene.

       Det andre er at jeg er uten videre helt enig med Åslaug Haga når hun beskriver kompleksiteten i både WTO-systemet og i selve forhandlingsopplegget. Dette er meget komplekst, og det er selvfølgelig en utfordring for alle, ikke minst i forhold til det å få et resultat, som vi skal komme tilbake til senere i dag. Og jeg tror det er svært viktig av hensyn til den økonomiske utviklingen i verden, og dermed den økonomiske tryggheten for millioner på millioner av mennesker, at vi når frem i den forhandlingsrunden som nå er innledet. Det får vi mange anledninger til å snakke om. Jeg kommer i løpet av vårsesjonen til å gi en redegjørelse i Stortinget, som jeg regner med vil bli utgangspunktet for en lengre debatt, hvor mange av de virkelig store grepene også bør diskuteres. Det er ingen tvil om at ministermøtet i Cancun i september kommer til å bli et svært viktig møte, men at dette er en meget kompleks prosess, det skal vi bare understreke.

       Når det gjelder dagens tema, tror jeg kanskje at det mindretallet som er i Stortinget i denne saken, betjener seg av vel krass retorikk, for realiteten er jo at vi har orientert om de bilaterale kravene som Norge har mottatt. Vi har orientert og gitt en oversikt over de bilaterale forhandlingskravene, og vi gir en oversikt over de innledende forhandlingstilbudene, som vil bli offentliggjort så snart de er oversendt sekretariatet. Dette er ting som det er vel kjent at vi har snakket med Stortingets organer om. Det som da er uenigheten, gjelder den delen av dette som dreier seg helt spesifikt om hvilke krav som er fremmet hvor. Men det Bjørlo Lysbakken ber om, er jo på mange måter at vi skal forhandle eller spille med alle 52 kortene med billedsiden opp. Det kan bli relativt dyrt for Norge. Poenget er nemlig at det vi gir til ett land, må vi selvfølgelig ut fra bestevilkårsklausulen gi til andre land. Det betyr at andre land da vil kunne velge å unnlate å fremme egne tilsvarende krav, fordi de regner med at Norge vil håndtere det, og da er det altså vi som i så fall må gi gjenytelsene. Det betyr at vi i den sammenheng påtar oss en vesentlig større byrde enn det andre land gjør, og derfor er det en vanlig måte å håndtere dette på i WTO at man ikke går så spesifikt til verks som Bjørlo Lysbakken nevner. Dette har jeg også redegjort for i forbindelse med det spørretimespørsmålet som han fremmet, knyttet nettopp til dette eksemplet fra Sør-Afrika som han nevnte, og jeg merket meg med interesse at han ikke forholdt seg til det svaret jeg gav ham den gangen.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Jeg hadde helt kort lyst til å knytte en liten kommentar til representanten Lilletuns innlegg. Jeg tror Jon Lilletun og jeg er enige om at vi ikke ønsker at de forpliktelser Norge tar på seg, og de forpliktelser vi ber andre land om å ta på seg, skal få noen konsekvenser for offentlig tjenesteyting. Problemet er at det hersker en del usikkerhet om definisjonen av offentlig tjenesteyting innenfor GATS-regelverket. Uten at jeg har den eksakte paragrafen foran meg nå, er essensen i den at offentlige tjenester defineres som tjenester som ikke er utsatt for konkurranse fra kommersielle aktører. Og det er klart at det etterlater en del tvil. Man kan med en viss rimelighet hevde innenfor en slik definisjon at verken den norske utdanningssektoren eller helsesektoren er offentlige tjenester. Og problemet, hvis det skulle oppstå strid om dette, er at da hjelper det ikke om både utenriksministeren, Lilletun og jeg er enige om hvordan vi forstår det, for det er ikke i denne sal eller i den norske regjeringen at det spørsmålet vil bli avgjort, men i WTOs tvisteløsningsmekanismer. Derfor er det vi er opptatt av at man også i forhold til hva slags konsekvenser dette kan få for offentlige tjenester, må gå til disse forhandlingene med stor forsiktighet, f.eks i forhold til de forpliktelser som Norge tidligere har tatt på seg innenfor utdanningssektoren.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 2470)