Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken):

       Vi skal nå behandle Innst.S.nr.111 og Innst.S.nr.110.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Regjeringa og regjeringspartia understrekar at det er viktig å sikre samisk kultur, busetjing og næringsliv, særleg retta inn mot kjerneområdet for samisk busetjing, altså Indre Finnmark, for å styrkje levekårssituasjonen for den samiske befolkninga.

       Regjeringspartia og Framstegspartiet har gjennom statsbudsjettet svekt dei generelle distriktspolitiske verkemidla kraftig. Det vil òg råke dei samiske kjerneområda. Spørsmålet mitt til representanten Østberg blir da: Vil det ikkje berre vere tomme ord og ein logisk brest når ein seier at ein vil styrkje samisk næringsverksemd i kjerneområda, når ein samtidig svekkjer kraftig dei generelle distriktspolitiske verkemidla?

Ivar Østberg (KrF) : Nei, det vil ikke være tomme ord.

       For det første har Sametinget et eget fond når det gjelder næringsutvikling. Det er viktig at dette blir benyttet, og det vil kunne bidra til å utvikle næringslivet i Indre Finnmark. I tillegg har Regjeringen sagt at i tiltakssonen Nord-Troms og Finnmark skal man evaluere de tiltakene man har, med sikte på å bedre og styrke disse tiltakene. Dette vil også komme Indre Finnmark til gode. Det er ikke tomme ord denne Regjeringen står for!

Torbjørn Andersen (FrP) : At Fremskrittspartiet er sterkt uenig i den rådende samepolitikken, er noe som er vel kjent.

       Flertallet vil gi Sametinget økt avgjørelsesmyndighet i saker som er spesielt interessante for den samiske befolkning. Flertallet mener at oppgaver som berører både samer og den øvrige befolkningen, som hovedregel bør ivaretas av de ordinære forvaltningsorganer, det vil altså si ikke Sametinget. Og da kan man jo spørre: Hva legger representanten Østberg egentlig i økt samisk selvbestemmelsesrett? Og hvor vil representanten Østberg si at grensene for samisk selvbestemmelsesrett skal trekkes?

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Østberg og Kristelig Folkeparti er som en del av det brede flertallet enig med regjeringene som har laget disse stortingsmeldingene, i at det må føres en dialog med Sametinget om forståelsen av begrepet selvbestemmelse. Det er denne dialogen som må avgjøre hvor grensene skal trekkes.

       Men jeg vil peke på at ett område som er helt vesentlig, vil være språk og språkutvikling, innsamling av data og det å ta vare på språket i spesielle samiske næringer. På kulturområdet vil det også være viktige områder der Sametinget bør ha avgjørende myndighet.

Karin Andersen (SV) : Østberg sa at det var viktig å evaluere det en gjør, for å finne ut hvordan det virker, og det er SV enig i.

       Da er det betimelig å utfordre Regjeringen, særlig når det dreier seg om kystfiske, som også er en viktig samisk næring. Der har Regjeringen nå lagt fram forslag som dreier seg om kystfiskeflåten. De har før hatt drifts- og stimuleringsordninger for flåten som ikke er konsekvensutredet. Altså vet man ingen ting om virkningene på de samiske næringene og grunnlaget for samisk kultur av de endringene man gjør i sektorpolitikken, f.eks på fiskeri.

       I tillegg til det har SV og Senterpartiet i innstillingen fremmet forslag der vi ber Regjeringen vurdere behovet for rikspolitiske retningslinjer for samiske spørsmål til planarbeidet i kommuner og fylkeskommuner. Det betyr at alle forvaltningsledd må ta dette grundig innover seg når man gjør endringer i det fysiske grunnlaget for samisk kultur og næring.

       Jeg kunne tenke meg å få en begrunnelse fra Østberg for hvorfor Kristelig Folkeparti og Regjeringen ikke er enig i det.

Ivar Østberg (KrF) : Det er riktig at det nå er lagt fram en melding som går på strukturen i fiskeflåten. Jeg har lyst til å understreke at grunnprinsippet for de forslagene som fremmes der, er frivillighet. Hensikten med dette er å tilpasse flåtekapasiteten til den tilgjengelige fiskeressurs, for med det å skape større lønnsomhet for dem som lever av fiske.

       Det har i forbindelse med denne framleggelsen kommet påstander om at man nå skal ødelegge den minste kystflåten. Det er ikke korrekt. Derfor vil det som legges fram nå, heller ikke være til ulempe for den delen av den samiske befolkning som bedriver fiske.

       Mot en slik bakgrunn framstår det som oppsiktsvekkende at Sametingsrådet, uten å forelegge saken for Sametinget, rapporterer til FN om myndighetenes negative behandling av samiske spørsmål. Et slikt virkemiddel bør normalt forbeholdes saker og konflikter av en vesentlig dimensjon. Jeg har derfor stor forståelse for at det også i Sametinget har vært sterke reaksjoner både på framgangsmåte og innhold i den rapporten som ble sendt til FN.

       Arbeiderpartiet har vært en drivkraft for de fleste - for ikke å si alle - av de store endringene som har skjedd de siste 15 årene. De fleste av dem er vedtatt med bredt flertall i Stortinget, med tilslutning fra alle partier unntatt Fremskrittspartiet.

       Det prinsipielle grunnlaget for samepolitikken må være at staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og at begge folkene har den samme rett til og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

       De fleste samene bor i Norge. Norge har derfor et særskilt ansvar for å ivareta samisk kultur.

       Samene er anerkjent som urfolk. Det er ikke avhengig av om de bebodde områdene først, slik enkelte synes å tro er kriteriet for å være urfolk, men fordi de bebodde landet da de nåværende statsgrensene ble fastlagt, på samme måte som også andre nordmenn bebodde områdene før statsgrensene i nord ble fastlagt.

       ILO-konvensjon nr. 169 er sammen med den tidligere ILO-konvensjon nr. 107 foreløpig de to eneste internasjonale rettslige instrumenter som direkte omhandler vern av urfolk. Det må for Norges vedkommende legges til grunn at lovgivningen generelt sett er i samsvar med konvensjonens prinsipper.

       Ved ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 169 la regjeringen Syse til grunn at det ikke forelå hindringer for norsk ratifikasjon av konvensjonen. Stortingets kommunalkomite hadde ingen merknader til saken, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Ut fra det må en trygt kunne forutsette at Stortinget ved ratifikasjonen har lagt til grunn at ratifikasjonen i seg selv ikke medførte behov for noen endring i norsk lovgivning.

       De stortingsmeldingene som ligger til grunn for dagens innstilling og de siste årenes prinsipielle debatter om samiske spørsmål, gjør det nødvendig å foreta viktige grenseoppganger i forhold til debatten om samisk selvbestemmelse. Begrepet selvbestemmelse er et uavklart folkerettslig begrep. Sametingets flertall har gitt uttrykk for at « det er samene selv, og ikke staten, som avgjør hvilke samfunnsområder det samiske folk skal ha styring, kontroll og forvaltning over ». Sametingets vedtak kan tolkes som om det ikke er noen begrensning på en slik selvbestemmelse. Gjennom innstillingen er det klart at det ikke er noen partier i Stortinget som er enige i det syn Sametingets flertall har på samisk selvbestemmelse. I den grad man kan bruke begrepet selvbestemmelse, må innholdet i begrepet defineres innenfor rammen av vår eksisterende uavhengige og demokratiske stat og innenfor Norges eksisterende geografiske grenser. Det er helt uaktuelt med noen form for territorielt selvstyre. Begrepet selvbestemmelse må derfor forstås i forhold til prinsippet om urbefolkningens rett til å bevare og utvikle sin kultur. Dette er for de norske samenes del nedfelt i Grunnloven § 110 a, som pålegger norske myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

       Det er samene selv, gjennom sitt folkevalgte organ, som må avklare innholdet i og den ønskede utviklingen av samenes særskilte språk, kultur og samfunnsliv. Ingen andre enn samene selv kan definere hva som er samisk. Samtidig er det selvfølgelig mange spørsmål som ikke alene gjelder samenes særegne språk, kultur og samfunnsliv, som har betydning for utviklingen i de samiske samfunnene.

       Spørsmålet om samenes rett til bestemmelse over egen utvikling må derfor ta utgangspunkt i en rett til innflytelse på alle områder som angår samene som gruppe. Dette vil i stor grad være knyttet til hvilken myndighet og hvilken innflytelse som skal tillegges samenes folkevalgte organ, Sametinget.

       Samene har de siste årene fått en mer reell innflytelse i samfunnsforhold som angår dem. Sametinget er på stadig flere områder tillagt beslutningsmyndighet for oppgaver som utelukkende eller i det alt vesentlige retter seg mot den samiske befolkningen. Samtidig er Sametinget gitt innflytelse, gjennom mulighet til å påvirke beslutninger, i alle saker som etter tingets oppfatning berører den samiske folkegruppen økonomisk, kulturelt, juridisk og sosialt.

       Eksempelvis vil samene selv gjennom sitt folkevalgte organ, med hjelp av midler fra staten, kunne styre utviklingen av samisk språk. Sametinget fastsetter likeså, innenfor omfangs- og ressursrammer fastsatt av departementet, forskrifter om læreplaner for opplæring i samisk språk i grunnskolen og i den videregående opplæring og om læreplaner i særskilte samiske fag i den videregående skolen.

       På den andre siden oppnevner Sametinget representanter til ulike offentlige utredningsutvalg og avgir høringsuttalelser i saker som er til behandling.

       Arbeiderpartiet vil gi Sametinget økt avgjørelsesmyndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen. Hovedregelen må etter vårt syn være å integrere hensynet til de samiske interessene i den ordinære forvaltningen istedenfor å bygge opp egne samiske ordninger. Ordninger som retter seg utelukkende eller i det alt vesentlige mot den samiske befolkningen, vil det imidlertid være mer naturlig at Sametinget har ansvaret for. Samtidig er det viktig at ansvarsområder som blir overført til Sametinget, er klart definert og i praksis ukomplisert å skille ut fra andre forvaltningsorganers ansvarsområde. Av det følger også at oppgaver som berører både samer og den øvrige befolkning, som hovedregel bør ivaretas av de ordinære forvaltningsorganer. Hensynet til særskilte samiske behov og interesser, bl.a bruk av samisk språk, bør da ivaretas i forvaltningen.

       Det er viktig at Sametinget har størst mulig legitimitet. Derfor er det også en høyt prioritert oppgave å øke velgeroppslutningen ved sametingsvalg. Statlige myndigheter og Sametinget må sammen styrke informasjonen om samemanntallet og sametingsvalget. En stadig mer positiv holdning til det samiske fra det norske storsamfunnets side vil i seg selv kunne bidra til at flere skriver seg inn i manntallet.

       Sametinget er opprettet av Stortinget. Spørsmål om valgreglene for Sametinget, herunder spørsmål om avgrensning av stemmerett, valgkretsinndeling, mandatfordeling mv., er det imidlertid etter Arbeiderpartiets syn prinsipielt riktig at den samiske befolkning selv, gjennom sitt folkevalgte organ, bestemmer. Etter Arbeiderpartiets syn vil målsettingen om at samene gjennom Sametinget selv skal bestemme over saker som spesielt angår den samiske befolkningen, oppfylles best ved å la Sametinget selv ha myndighet over disse spørsmålene.

       Selv om staten har hovedansvaret for å legge forholdene til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, må imidlertid de praktiske oppgavene som følger av dette ansvaret, i stor grad også iverksettes på lavere forvaltningsnivåer. Kommuner og fylkeskommuner har de samme forpliktelser som staten til å være med på å oppfylle våre nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til den samiske befolkningen. Hensynet til samisk språk og kultur må derfor tillegges vekt i de politiske prioriteringene som gjøres på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det er positivt at kontakten mellom kommunesektoren og Sametinget nå ser ut til å være under utvikling.

       Arbeiderpartiet legger vekt på å bevare og videreføre det samiske mangfoldet. Det krever en aktiv politikk også i forhold til de mindre samiske folkegruppene som har egen identitet, egne kulturuttrykk og/eller språk/hoveddialekter. Mangfoldet innebærer også mangfold i bosetting og næringstilpasning. Det tilsier bl.a vilje til å sikre det næringsøkonomiske grunnlaget for den sjøsamiske kulturen.

       Språklig og kulturelt mangfold henger sammen med biologisk mangfold. En uforstandig forvaltning av reinbeitene er en trussel mot reindriftsnæringen og med det mot den reindriftssamiske kulturen. På samme måte er økologisk ubalanse i havet en trussel mot den sjøsamiske kulturen. En bærekraftig miljø- og ressurspolitikk er derfor viktig også for å bevare samisk språk og kultur.

       Samisk bosetting og samisk kultur er nært knyttet til områder som i et nasjonalt perspektiv anses som distrikter eller utkant. En vellykket distriktspolitikk i samiske bosettingsområder er derfor en forutsetning for opprettholdelse og videreføring av samisk språk og kultur.

       De distriktspolitiske utfordringene med høy arbeidsledighet i de samiske kjerneområdene og høy fraflytting i de sjøsamiske områdene er bekymringsfulle og gjør det nødvendig med en målrettet distriktspolitikk overfor disse områdene generelt. Det er ikke mulig å sikre en positiv utvikling av det samiske i disse regionene uten å legge opp til en positiv utvikling for regionen som helhet. Det er derfor uheldig og i strid med målene for utvikling av samisk kultur og samfunnsliv at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har lagt opp til en svekkelse av de distriktspolitiske virkemidlene, bl.a i områder som rommer de samiske kjerneområdene.

       Indre Finnmark er selve kjerneområdet for samisk bosetting. Utviklingen i dette området er derfor av avgjørende betydning for den samiske befolkningens levemåte og for mulighetene til å sikre og videreutvikle samisk kultur. Indre Finnmark kommer dårligst ut på de fleste levekårsindikatorene, bl.a når det gjelder arbeidsledighet, utdanningsnivå, inntekts- og formuesnivå og behovet for sosialhjelp.

       Det er grunn til å understreke de distriktspolitiske utfordringene som er i forhold til Finnmark, både kysten og Indre Finnmark. I denne sammenheng er det i tillegg viktig å peke på den samepolitiske utfordring som følger av levekårssituasjonen i Indre Finnmark. Levekårsutfordringene i dette området har derfor både et samepolitisk, et distriktspolitisk og et allment velferdspolitisk perspektiv. Det gjør det nødvendig med en kombinasjon av målrettede velferdspolitiske og næringspolitiske tiltak.

       Jeg har tidligere presisert at samene må gis mulighet til å utvikle samisk kultur på egne premisser. Dette innebærer også ansvar for å ta vanskelige valg av betydning for den kulturelle utviklingen. Med reindriftens rolle som sentral kulturbærer vil utviklingen av næringen også være av stor betydning for utviklingen av samisk kultur. Samene selv, gjennom Sametinget, må derfor ha ansvaret for å avklare de samepolitiske rammebetingelsene for hvordan reindriftspolitikken skal innrettes, bl.a om reduksjon i reintallet skal skje ved reduksjon i antall driftsenheter eller i reintallet pr. driftsenhet.

       Næringen har pekt på at omfanget av tap av rein til rovvilt er svært stort. Tap i et slikt omfang kan true næringens eksistensgrunnlag. Arbeiderpartiet ber derfor om at Regjeringen snarest, og senest i revidert budsjett, gir en samlet gjennomgang og vurdering av rovvilttapene i reindriften og kommer med eventuelle forslag for å sikre en balansert forvaltning.

       Landbruket har vært en viktig næringsgren i de samiske bosettingsområdene og dermed en del av det økonomiske grunnlaget for den samiske kulturen. Samisk næringstilpasning har tradisjonelt vært preget av kombinasjonsnæringer. Det er derfor viktig at grunnlaget for slike tilpasninger kan opprettholdes i disse områdene. Arbeiderpartiet foreslår at Regjeringen, sammen med Sametinget, må sette i verk et verdiskapingsprogram for de samiske områdene. Programmet må ta utgangspunkt i de samlede utfordringene og mulighetene knyttet til jordbruk, reindrift, fiske og tradisjonelt håndverk ut fra den sterke tradisjonelle integrasjonen som har vært mellom disse næringene i de samiske bosettingsområdene.

       Den lulesamiske kulturen er spinkel og sårbar. Bosettingen i Hellemofjorden er den eneste og siste lulesamiske fjordbosetting i Norge. Den lulesamiske befolkningen i området føler sin virksomhet truet av verneplanen for Tysfjord-Hellmo, og har innstendig bedt om at Hellemofjorden med tilliggende landområder trekkes endelig ut av verneplanen. Sametinget har sluttet seg til bekymringen for den prosessen som nå pågår.

       Et flertall i kommunalkomiteen, inklusiv Arbeiderpartiet, har derfor foreslått at Hellmofjorden i sin helhet skal trekkes ut av verneplanarbeidet. Partier som representerer et flertall i denne salen, er imidlertid imot det, noe som ikke endres ved dagens presisering.

       Jeg har merket meg at sametingsrepresentant Anders Urheim, som representerer lulesamene i området, har uttalt:

       « Grunnlaget for vår kultur og livsform fjernes med et pennestrøk i Oslo, og vi skal nå totalfredes for at våre områder i framtiden skal framstå som verdifulle for alle andre enn oss selv. »

       Fra Arbeiderpartiets side mener vi at det viktigste nå er å bevare den lulesamiske befolkningen og den lulesamiske kulturen ved å gi dem tro på framtida. Da vil det være fornuftig å trekke dette avgrensede området ut av verneplanen.

       Jeg tar med dette opp de forslag som Arbeiderpartiet alene eller sammen med andre fremmer i innstillingen.

       Torbjørn Andersen (FrP) : Arbeiderpartiet har vært en drivkraft i arbeidet med å utvikle samepolitikken, uttalte Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hva er da Karl Eirik Schjøtt-Pedersens kommentar til Janos Trostens innlegg i Sametinget i september 2002, der han krever full samisk selvbestemmelsesrett, fullt herredømme over land og vann i samiske områder, eiendomsretten til naturressurser i sjø og på land i samiske områder, eiendomsrett til fiske- og oljeressurser utenfor kysten, egen samisk utenrikspolitikk og egen samisk forsvarspolitikk? Dette er dramatiske krav. Hva er da representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersens kommentar til slike - skal vi si - vidtrekkende krav fra en representant fra Sametinget, når Karl Eirik Schjøtt-Pedersen uttaler at Arbeiderpartiet har vært en drivkraft når det gjelder å tilrettelegge for en slik politikk som det tas til orde for gjennom disse uttalelsene, gjennom å være for samepolitikk og være for opprettelse av Sametinget?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Den avklaringen har jeg allerede gitt. Jeg har foretatt en klar avgrensning i forhold til bl.a begrepet « selvbestemmelse ». Hovedutgangspunktet må være at når det gjelder utviklingen av det særskilt samiske, må Sametinget ha en sterk innflytelse, ganske enkelt ut fra prinsippet om at det bare er samene selv som kan definere hva som er samisk og hvordan samisk språk og kultur skal utvikles videre.

       Samtidig er det på de allmenne områdene slik at vi må legge entydig til grunn at Norge er ett land, og at det er Stortinget og Regjeringen som også er samenes storting og regjering. Det kan imidlertid tidvis være grunn til å minne representanten Andersen om at også Fremskrittspartiet har stemt for Norges ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg vil takka representanten Schjøtt-Pedersen for ein grundig historisk gjennomgang og for eit elles svært ryddig innlegg.

       Eg har eitt spørsmål som går på framtida. Det er jo slik, som Schjøtt-Pedersen var inne på, at det å ha høve til å bruka sitt eige språk er viktig. Det betyr at det er svært viktig å leggja best mogleg til rette for det, heilt frå barnehagen og i skulen, både grunnskule og vidaregåande skule.

       Når kommuneøkonomien er knapp, går det også ut over opplæringa i samisk. Kva er det som gjer at Arbeidarpartiet ikkje kan støtta Senterpartiet og SV sitt forslag om ei tilskotsordning som dekkjer dei reelle kostnadene med tospråklegheit?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg er helt enig med representanten Meltveit Kleppa i at muligheten til å bruke sitt eget språk, og også muligheten til å følge opp språklovens intensjoner, er svært vesentlig. La meg i denne forbindelse bare få tilføye at en av de store utfordringene som vi her også ser, er muligheten for å gi en opplæring i samisk for den voksne, sågar eldre del av befolkningen som har ønske om å lære seg å lese og skrive samisk, men som ikke har hatt anledning til det.

       Så legger Arbeiderpartiet til grunn at man skal gi en reell mulighet for å følge opp språklovens intensjoner gjennom en styrking av tilskuddet til merutgifter med tospråklighet. Det har vi praktisert gjennom at vi, mens Arbeiderpartiet har vært i regjeringsposisjon og ved behandlingen i Stortinget, har foretatt vesentlige økninger i bevilgningen til det. Derfor er det ikke store realitetsforskjeller mellom representantens parti og Arbeiderpartiet i spørsmålet om hvordan man skal dimensjonere disse tilskuddene. Det vil alltid være et definisjonsspørsmål hva som er full dekning, men at det er behov for ytterligere styrking, er vi enige om.

       Det som i denne saken er spesielt, er for det første at det er et så sterkt engasjement fra den sårbare lulesamiske befolkningen i forhold til prosessen, og at også Sametinget har bedt om at prosessen skjer på en annen måte enn det Regjeringen har lagt opp til, og for det tredje at man har nedsatt et samerettsutvalg som skal vurdere spørsmål også i tilknytning til disse områdene.

       Samlet sett mener Arbeiderpartiet derfor at det vil være riktig å ta dette området ut av planen. Det burde ha vært et minimum etter vår oppfatning at man hadde fått saken tilbake til Stortinget. Slik forslaget fra bl.a. SV nå er formulert, innebærer det at det i siste instans er Miljøverndepartementet som treffer beslutningen, og som avgjør hvorvidt lulesamiske interesser faktisk er ivaretatt eller ikke.

       Det er bred politisk enighet om disse hovedlinjene i samepolitikken.

       Den kanskje viktigste delen av meldingen er Regjeringens samepolitiske plattform. Her slås det fast at grunnlaget for samepolitikken er menneskerettighetene, som bl.a er nedfelt i Grunnloven § 110 c. Videre trekkes det fram internasjonale konvensjoner som har betydning for samepolitikken, som ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27. Der heter det bl.a at « etniske minoriteter har rett til å dyrke sin egen kultur ... og bruke sitt språk ». Siden jeg nå nevnte Grunnloven § 110 c, vil jeg også gjenta Grunnloven § 110 a, der det altså heter:

       « Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv. »

       Dette er det også referert til i plattformen. I plattformen heter det videre at Regjeringen

« vil føre en politikk som verner om retten til og øker respekten for ulikheter og mangfold ».

       Regjeringspartiene mener det derfor er viktig at det føres en kultur- og kunnskapspolitikk som gjør hver enkelt trygg på egen og andre menneskers kulturelle identitet. Regjeringspartiene ønsker også å legge til rette for bevaring og videreutvikling av mangfold innen samisk kultur.

       I meldingen er det synliggjort det arbeidet som gjøres for å bevare samisk språk. Som en del av globaliseringen er det en omfattende språkdeling i verden. Språkdeling har alltid forekommet i verdenshistorien. Regjeringspartiene anser uansett bevaring og videreutvikling av samisk språk som et mål i seg selv. I dette arbeidet er det spesielt viktig med en god dialog mellom Sametinget og storting og regjering om hvordan man skal sette inn ressursene.

       Et annet tema som vekker stort engasjement i Sametinget og blant Sametingets velgere, er spørsmålet om Sametingets valgordning. I St.meld.nr.55 heter det at Sametinget selv skal kunne få bestemme de overordnede prinsipper når det gjelder valg til Sametinget. I tilleggsmeldingen er dette moderert noe. Regjeringspartiene har som utgangspunkt at regler for valg av sameting bør fastsettes av Stortinget, men at vi samtidig vil avvente innstillingen fra Sametingets valgkomite før det tas en endelig avgjørelse. Regjeringspartiene er opptatt av at Sametinget har legitimitet og har påpekt forskjellene mellom valgkretser når det gjelder stemmer bak hvert mandat.

       Spørsmålet om valgregler er også konstitusjonelt. Sametinget er opprettet av Stortinget etter forslag fra regjeringen med begrunnelse om å være representativt organ for den samiske befolkning.

       Når det gjelder selve valgordningen, er det viktig at Sametinget sikres legitimitet i alle samiske grupper. Sametinget er bygd på prinsippet om at minoriteter skal sikres rettigheter. Det er derfor ikke et mål at det skal være like mange stemmer bak hvert mandat uansett. Dersom utslagene blir for store, kan det stilles spørsmål ved legitimiteten.

       Reindrift er en sentral del av samisk kultur. Reindriften står foran en rekke utfordringer, bl.a sikring av reindriftens arealer. Sikring av reindriftens arealer vil bl.a kunne skje gjennom revisjon av plan- og bygningsloven. Reindriften deltar f.eks i forberedelser til dette lovarbeidet gjennom å være representert i Planlovutvalget.

       Gjennom tilleggsmeldingen bør det ikke være tvil om hva Samarbeidsregjeringens verdigrunnlag og utgangspunkt er i samepolitikken. Den beste samepolitikken fås gjennom gjensidig forståelse mellom den samiske befolkning, representert ved Sametinget, og regjering og storting.

Peter Gitmark (H) : Jeg vil vise til fjorårets budsjett, hvor det faktisk var Samarbeidsregjeringen som foreslo en økning av midlene nettopp til tospråklighet med 5 mill. kr. Så vi gjør noe. Samtidig slår jeg fast at Senterpartiet og Høyre har like interesser, ved at vi ønsker tospråklighet i de samiske kjerneområder. Vi ønsker samisk språk som et levende språk, og å videreutvikle det, og det koster penger. Det har vi gjort noe med, og det vil vi fortsette å se på.

       Vi er sterkt imot å innføre en styringsmodell for grunnforvaltningen av land og vann i Finnmark som innebærer at fylkestinget skal måtte dele styringsmyndighet med Sametinget. Sametinget bør nedlegges raskest mulig, bl.a av den grunn at det blir konstitusjonelt galt at et rådgivende organ som Sametinget skal få den samme myndighet som et demokratisk valgt fylkesting i Finnmark til å bestemme over ressursutnyttelsen i nordområdene. Fremskrittspartiet mener at hele samerettsutredningen må trekkes tilbake, og at grunnforvaltningen i Finnmark skal styres etter samme modell som i dag, nemlig med Statskog som grunneier og forvalter av bl.a jakt- og fiskerettighetene i Finnmark. Fremskrittspartiet krever full likebehandling både samer imellom og mellom samer og ikke-samer i Finnmark. Et slikt syn anser vi som folkerettslig uangripelig fordi det er basert på likeverd og respekt for enkeltmenneskets rettigheter, uansett rase, religion eller etnisk tilhørighet.

       Enhver same som er norsk statsborger, skal selvsagt ha de samme demokratiske rettigheter som enhver annen norsk statsborger, både når det gjelder plikter og krav, retten til å utøve sitt språk, dyrke sin kultur og sitt samfunnsliv, så lenge dette skjer innenfor rammen av vanlig norsk lovgivning. Fremskrittspartiet har på denne bakgrunn full tillit til at norske samer er ressurssterke mennesker som selv kan ivareta sitt språk, sin kultur og sin identitet uten å måtte hjelpes av særtilpassede lover, konvensjoner, spesielle rettstilstander eller egne politiske organer for den samiske folkegruppe som f.eks. Sametinget.

       Samer er, som alle oss andre, først og fremst enkeltindivider og frie borgere av landet som ikke er en ensartet gruppe med behov for særlover og politiske fora basert på etnisitet. Samer kan, som alle andre norske statsborgere, fritt delta i alle de demokratiske fora og organer som finnes innenfor det ordinære norske konstitusjonelle og demokratiske system. Å inndele befolkningen i politiske grupperinger basert på etnisk tilhørighet vil på sikt virke både svært stigmatiserende og mot sin hensikt, selv om det er aldri så velment i utgangspunktet.

       Vitenskapsmannen Karsten Adriansen fra Båtsfjord konkluderer i sin bok « Er samene Finnmarks urbefolkning? » med at det ikke finnes fnugg av bevis eller dokumentasjon for at samer kan betegnes som urfolk, verken i Finnmark eller på Nordkalotten. Adriansen hevder derimot at samer trolig var de siste av Finnmarks tilstedeværende befolkning som tok Finnmarks ressurser i bruk. Ytterliggående samepolitikere raser selvsagt over Adriansens konklusjon, for hans konklusjon slår bena fullstendig bort under mye av grunnlaget for norsk samepolitikk som er bygd sterkt opp rundt ILO-konvensjon nr. 169 og urfolkstatusen. At Norge som det første landet i 1990 ratifiserte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, er i seg selv ikke noe bevis for en urfolkstatus, men slik framstilles det allikevel av enkelte. Det kan altså trekkes sterkt i tvil om urfolkstatusen er korrekt, ifølge de kriterier som ILO-konvensjon nr. 169 trekker opp. Verken Sverige eller Finland har ratifisert konvensjon nr. 169. En svensk offentlig utredning konkluderer med at Norges behandling av ILO-konvensjon nr. 169 burde fungere som en varselklokke for svenske beslutninger.

       Sametinget er heller ikke noe legitimt demokratisk og representativt organ i noen som helst sammenheng. For det første er Sametinget et udemokratisk organ ut fra en representativ betraktning. Fra nordre Nordland er det kommet inn en representant med 14 stemmer i ryggen. Fremskrittspartiet tar videre meget sterkt avstand fra at etnisk differensiering skal gi berettigelse til deltakelse i valg til Sametinget, for bare de som oppfatter seg som samer og har samiske aner, er altså berettiget til valgdeltakelse. Dette er ren apartheidpolitikk.

       Ingen folkegruppe bør få utvidede demokratiske rettigheter basert på etnisitet. Dette vil garantert skape hat og splid, noe som slett ikke er ønskelig. Det er svært betenkelig at stortingsflertallet legger opp til en politikk der en utvalgt etnisk gruppe skal få utstrakt særbehandling på bekostning av andre.

       Sametinget er som sagt ikke noe demokratisk eller representativt samisk organ, men et organ der drivkraften er en liten gruppe samer som ikke har særlig stor oppslutning blant samer ellers i Norge. Jeg har selv et omfattende kontaktnett i Finnmark, og deriblant har jeg kontakt med flere samer, samer som selv er sterkt imot Sametinget, og som mener at Sametinget på mange måter bare skader deres sak. Og hva skal vi mene når framtredende representanter i Sametinget tar til orde for en egen samisk utenrikspolitikk, egen samisk forsvarspolitikk? Fra før av har man eget flagg, nasjonalsang og nasjonaldag. Vi ser tilløp til mer ytterliggående meningsytringer fra Sametingets talerstol, der representanter fra det største partiet, Norske Samers Riksforbund, fremmer uttalelser som i realiteten tar til orde for etnisk løsrivelse og ny statsdannelse. Dette hadde selvsagt ikke vært så farlig isolert sett, men når alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, stadig lover økt samisk selvstyre, stimulerer man samtidig disse ytterliggående samers forventninger og krav om økt selvstyre og samisk autonomi.

       Regjeringen og stortingsflertallet skaper forvirring, og man skaper urealistiske forventninger i enkelte samiske politiske miljøer når man stadig lover økt samisk selvbestemmelsesrett. Fremskrittspartiet godtar på ingen måte at Sametinget skal få styring over Finnmark på bekostning av etniske ikke-samer. Vi sier klart at det er absolutt ikke aktuelt å gi Sametinget noen som helst form for territorialt selvstyre, slik Sametinget krever. Dessverre vegrer altså allikevel flertallet seg mot å si klart fra hvor yttergrensene for samisk selvstyre skal gå. Dette er fatalt. Dette er likegyldig, og det er et falskt spill, som nører opp under ekstremistiske holdninger hos et lite antall svært politisk aktive samer.

       Noen må tore si klart fra i denne sak før det går aldeles galt i Finnmark. Folk fra Finnmark kontakter meg stadig og advarer mot et nytt Bosnia, Baskerland eller Kurdistan. Selvsagt skal man ta slike henvendelser med en viss klype salt, men det er allikevel betegnende for problematikken i situasjonen i nord, dessverre.

       Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Det var kraftig lut frå representanten Andersen.

       Samane er godkjende som urfolk fordi dei budde i landet då dagens landegrenser blei trekte opp. Derfor må norske styresmakter, både gjennom nasjonalrett og gjennom folkeretten, etter vår meining leggje forholda til rette for at denne folkegruppa skal utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

       Eg registrerer at Framstegspartiet absolutt ikkje vil akseptere at samane er urfolk, men meiner at dei derimot er ein minoritet. Det er ikkje oppsiktsvekkjande. Det er ingen generell internasjonal definisjon av urfolk, men når alle parti, med unntak av Framstegspartiet, legg dette til grunn når det gjeld samane sitt rettslege grunnlag, blir mitt spørsmål til representanten Andersen: Kva slags juridisk dokumentasjon byggjer Framstegspartiet konklusjonane sine på? Er det berre synsing, eller er det vitskapsmannen Karsten Adriansen som er sanningsvitnet?

       Ellers er det noe som forundrer meg, og det er den motstanden mot målrettet å gjennomføre tiltak som kunne hatt effekt nettopp for å utlikne forskjeller. Kan Andersen begrunne hvorfor Fremskrittspartiet viser så stor motstand mot at man skulle gi støtteordninger til ivaretakelse og videreutvikling av det samiske språket? Hva slags diskriminering skulle ligge i det i forhold til den norske befolkningen, eller for den saks skyld i forhold til den samiske kulturen, i forhold til samisk håndarbeid, duodji, kunsthåndverk som har eksistert i generasjoner, men som såpass få har ivaretatt, fordi det er få samer, og som ellers vil dø ut? Kan Torbjørn Andersen gi en begrunnelse for hvorfor det blir vanskelig for Fremskrittspartiet å kunne gi støtte til denne typen ordninger?

Torbjørn Andersen (FrP) : Hadde representanten Ballo hørt etter da jeg holdt mitt innlegg, hadde han hørt at jeg sa at vi i Fremskrittspartiet ikke er imot verken samisk kultur, språk eller samfunnsliv for øvrig. Det vi mener, er at man trenger ikke et sameting for å ivareta dette. Jeg har faktisk så stor tiltro til samer som enkeltindivider og som folk at dette kan de håndtere selv, uten å ha et sametingsorgan for å veilede seg.

       Når det gjelder Fremskrittspartiets mest prinsipielle hovedinnvending, er det nettopp Sametinget vi vil nedlegge. Det er Sametinget som organ vi mener er overflødig, men vi er ikke på noen måte et samefiendtlig parti. Vi har så stor tiltro til den samiske folkegruppe at vi tror at sitt språk, sin kultur, sin identitet, sitt samfunnsliv kan de utmerket godt ivareta uten et sameting.

Ivar Østberg (KrF) : Jeg har ofte oppfattet Fremskrittspartiet som et parti som vil peke på lov og rett. I disse innstillingene er det skrevet om to høyesterettsdommer, og Høyesterett slår fast at det ikke er tvilsomt at samene er urfolk i Norge. Hva er det som har størst faglig og juridisk tyngde for Fremskrittspartiet, er det norsk høyesterett eller vitenskapsmannen Karsten Adriansen?

       Hva legger Fremskrittspartiet i det når de sier at samene er en minoritet i Finnmark og bør behandles som sådan? De legger riktignok til « sier vitenskapsmannen Karsten Adriansen », men siden de siterer ham, går jeg ut fra at de mener det samme. Hva bør det bety å bli behandlet som minoritet som sådan?

Torbjørn Andersen (FrP) : Det er alltid slik i denne verden at det som en gang ble oppfattet som en sannhet, før eller siden kan bli endret på ved at det kommer nye opplysninger og nye fakta for dagen.

       I mitt svar til Sigvald Oppebøen Hansen, bl.a., viste jeg til at siden ILO-konvensjon nr. 169 ble ratifisert av Norge i 1990, er det kommet fram en del nye opplysninger, som sår tvil om hvorvidt samene virkelig er urfolk. Finnmark har vært befolket kanskje i 10.000 år, og samene er trolig det folkeslag som sist tok Finnmarks ressurser i bruk. Når det kommer nye, vitenskapelige opplysninger fram, må man kunne feste en viss lit til dem, ta dem i betraktning og se på om det man tidligere trodde, virkelig er godt nok.

       For det andre: Definisjonsspørsmålet er om man har beholdt noen av sine særtrekk. Det er det også liten tvil om. Så kanskje vil det være fornuftig å forholde seg til de internasjonale definisjonene og ikke egen synsing.

       I dag behandler vi en ny sametingsmelding, og da er det viktig å slå fast og holde fast ved noen prinsipper. Demokratiske prinsipper tilsier at det er flertallet som bestemmer. Men et demokrati som ikke har en politikk for å ivareta mindretallets interesser, er totalt uakseptabelt. Respekt, mangfold og likeverd er idealer som SV vil framheve. Politikk for urfolks rettigheter må utarbeides i respekt for deres tradisjon, levemåte og framtidige interesser.

       Urfolks muligheter til å oppnå reell likestilling og likeverd er avhengig av både rettigheter, fordeling av ressurser og politisk makt. Derfor er Sametinget så viktig. Om noen få dager, når den nye finnmarksloven kommer, vil vi få en prøvestein på om man kan håndtere jussen på en fornuftig måte. Men Sametinget som politisk organ er utrolig viktig, fordi juss og lovverk ikke er nok. De som ikke forstår det, og som vil legge Sametinget ned, velger ensretting, konflikt og rettssal framfor samarbeid, dialog og mangfold.

       SV mener at Sametinget må få mer innflytelse, og at de må få høyere status som politisk organ. Fremdeles trengs det et bedre samarbeid mellom Sametinget og Stortinget. SV og Senterpartiet har forpliktet seg til å ta opp det med Presidentskapet og sørge for at Sametinget ikke, som i dag, blir behandlet som en hvilken som helst lobbyist. Vår viktigste samhandlingspartner kan ikke behandles på den måten. Derfor mener vi at man må ha fastere møter og en annen form rundt samarbeidet også med andre komiteer enn kommunalkomiteen.

       SV er som sagt enig i at vi må overføre mer ansvar til Sametinget. Men det forutsetter at statlige myndigheter ikke fraskriver seg medvirknings- og samarbeidsansvar i saker der Sametinget er gitt myndighet, og ikke løper fra ansvaret for å finansiere tiltak som er desentralisert. Det skjer overfor Sametinget, og det skjer også overfor kommunesektoren. SV vil understreke at det nasjonale ansvaret for å virkeliggjøre målene i samepolitikken ikke må svekkes. For eksempel må tilskuddsordningen som etableres for å dekke utgifter til tospråklighet, dekke de reelle kostnadene.

       SV er ikke imot nye finansieringsmuligheter, f.eks når det gjelder samiske sentra og flerbrukshus, men vi vil advare sterkt mot at en mulighet til alternativ finansiering blir brukt som ansvarsfraskrivelse fra regjering og storting for å unngå at de skal ha ansvar for at målsettingene for politikken nås.

       SV mener også at det er viktig å styrke den samiske identiteten og ta hensyn til at barn og ungdom i dag kan identifisere seg både med det samiske og det norske. Det er viktig å finne fram til tiltak som setter foreldre og foresatte som har mistet det samiske språket, i stand til å være en støtte for barna sine når de lærer samisk. I likhet med skolen må også barnehagen legge opp til reell tofunksjonell språklighet.

       SV er også fornøyd med å ha fått gjennomslag for at Regjeringen i løpet av 2003 skal vurdere å senke kravet til antallet elever som kreves for å opprette en samisk klasse. Utenfor det samiske språkområdet kreves det nå ti elever for å opprette en klasse. I flere kommuner, bl.a i Troms, ligger dette kravet så høyt for det enkelte årskull. I praksis blir det da veldig mange elever med samisk som morsmål som ikke får mulighet til å gå i en samisk klasse. Vi er veldig glad for at Regjeringen nå skal se på dette.

       Den sterke satsingen på kultur som Sametinget har valgt å vektlegge i flere år, er viktig. Å føle seg trygg og stolt over sitt eget grunnlag for å kunne møte andre med personlig trygghet og likeverd er viktig. Den rike kulturarven og de nye kulturinntrykkene som den samiske befolkningen har, er en stor berikelse for alle. I en moderne tid i en mobil og omskiftelig verden, ser vi at den personlige identitetsbyggingen blir viktigere og viktigere som grunnmur for annen livsutfoldelse. Å styrke samisk kultur vil derfor bare være et gode for hele samfunnet.

       Finnmark er et av de områdene, i tillegg til Oslo indre øst, som har de største fattigdomsproblemene. Derfor har SV i meldingen pekt på problemene med at Regjeringen svekker både distriktspolitikken og utjamningspolitikken, og at dreiningen vekk fra en bred velferdspolitikk mot smal fattigdomssatsing ikke kommer Finnmark og befolkningen der til gode. SV er svært kritisk til den siden av Regjeringens politikk.

       Når det gjelder reindriften, mener også SV at Sametinget må få større ansvar for å avklare samepolitiske retningslinjer for reindriftspolitikken. Det er, tror vi, en viktig desentralisering av ansvar, slik at man må gå inn i de vanskelige prioriteringskonfliktene. Men dette må sjølsagt skje under forutsetning av at staten viser ansvar for å ivareta overordnede miljøhensyn, og at rammebetingelsene for næringen skal være slik at den kan leve framover.

       Så til et av de vanskelige områdene, nemlig verneplanarbeidet i Tysfjord. SV har gått inn for at verneplanarbeidet må legge til rette for et vern som ikke er en trussel mot framtidig lulesamisk kjerneområde. Vern og bruk av området må avklares i planprosessen, og noen prinsipielle avklaringer vil komme som følge av Samerettsutvalgets innstilling til ny finnmarkslov. Jeg synes den mistilliten som lulesamene viser og faktisk føler overfor storsamfunnet og overfor verneplanarbeid, må tas på alvor. Den mistilliten kan bare rettes opp ved at staten faktisk ivaretar de interessene som vi kommer til å vedta i dag, i planprosessen og under verneplanarbeidet. Hvis det svikter, har de på en måte fått rett i at de interessene ikke er viktige nok for storsamfunnet. For SV er det viktig å understreke at vi mener de er det.

       I stortingsmeldingen har SV også pekt på rettshjelpssituasjonen for Indre Finnmark. Det er et velferds- og rettsstatsproblem at de med lavest inntekt og det største behovet for rettshjelp, er de som bruker rettshjelpen minst. Det er gjort noen endringer i rettshjelpssystemet som har bedret situasjonen noe, men SV er fremdeles av den mening at rettshjelpskontoret for Indre Finnmark burde styrkes i stedet for å svekkes, og at dette er et hensyn som vi på en måte ikke bare kan skyve over på de generelle, alminnelige ordningene, men som vi må ivareta på en spesiell og sterkere måte enn det vi har gjort i de ordningene vi har i dag.

       Et av de interessante spørsmålene som har vært oppe til debatt under behandlingen, er spørsmålet om urfolksone. Det står ingenting om det i meldingen, men det er knyttet til en av de andre store politiske debattene om dagen, nemlig differensiert arbeidsgiveravgift, som jo er en utrolig viktig ordning for hele Finnmark og derved også for de samiske områdene. Alle samiske områder ligger jo innenfor de områdene som nyter godt av ordningen slik den er i dag. Det har vært tatt til orde for at man kunne etablere en urfolksone. SV har ikke tatt standpunkt til dette, men vi synes det er en interessant idé å vurdere, fordi det ikke er noen tvil om at urfolkstatusen vil gi en annen tyngde i internasjonale forhandlinger enn de rene norske distriktspolitiske interessene. Problemet med en slik ordning vil være at den vanskelig kan gjøres gjeldende for andre deler av landet som også har store distriktspolitiske utfordringer, og som derved kanskje kommer enda vanskeligere ut i forhandlinger om slike vanskelige temaer. Jeg synes at vi skal se på alle slike innspill som konstruktive, og SV ønsker å se på dette som en mulighet framover.

       Jeg vil ta opp det forslaget i innstillingen som SV er medforslagsstiller til, hvis det ikke allerede er opptatt.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Representanten Andersen uttrykte i sitt innlegg bekymring for den mistillit som den lulesamiske befolkningen har til den statlige verneplanprosessen. Det er vel ikke å si det for sterkt at den lulesamiske befolkningen i området har uttrykt frykt for å bli overkjørt i denne prosessen. Hadde det ikke da vært rimelig enten at saken hadde vært tatt ut av verneplanarbeidet, slik Arbeiderpartiet og et flertall i komiteen, men ikke et flertall av partiene i salen, har gått inn for, eller at man som et minimum stilte krav om at saken skulle bringes tilbake til Stortinget for nettopp å avveie og forsikre seg om at disse hensyn blir ivaretatt, i stedet for å gi Miljøverndepartementet fullmakt til å avgjøre saken, slik man nå i realiteten gjør gjennom det forslaget som SV har stilt seg bak?

Karin Andersen (SV) : Det er flere interesser som SV har vært opptatt av å ivareta i denne saken. Jeg vil gjenta det jeg sa i sted, at vi tar denne mistilliten fra de samiske interessene på alvor. Oppigjennom hele historien har det vel vært slik at man ikke bare har følt, men også i praksis har blitt både undertrykt og overkjørt. En av grunnene til at vi er nødt til å ha en særlig samepolitikk i dag, er jo nettopp at storsamfunnet ikke har ivaretatt disse interessene.

       Når flertallet går inn for det forslaget vi har fremmet i dag, er det fordi vi oppfatter at det er interesser som dreier seg om naturvern, som kan ivaretas samtidig som man ivaretar interessene til det lulesamiske samfunnet og dets framtid. Vi oppfatter at de forpliktelsene som regjeringspartiene har gått inn for ved å formulere disse forslagene, slik de har gjort det sammen med SV, er så sterke at disse interessene skal ivaretas i planprosessen, og de kan bare ivaretas der.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet og SV står saman på mange område i denne innstillinga. Det går tydeleg fram. På eitt område skil vi lag, nemleg i handteringa av Tysfjord-Hellemobotn-området og spørsmålet om vern.

       No seier Karin Andersen at det er naturvernomsyn som gjer at SV står for det dei gjer her. Vi er med alle saman, unnateke Framstegspartiet, i eit felles fleirtal som seier at det treng ikkje vera motsetnad mellom naturvern og naturforvalting. SV er med i det forslaget som Ivar Østberg har fremja i dag. Men kva er det eigentleg representanten Karin Andersen ser føre seg skal gjerast av utgreiingar av lulesamiske interesser, og korleis skal dei varetakast dersom ho ikkje skal ta Tysfjord-Hellemobotn-området ut av verneplanen?

       Senterpartiet vil gi den samiske befolkninga moglegheiter til kulturell og materiell utvikling på eige grunnlag, og gi dei ulike samiske språk- og kulturgruppene moglegheiter til å utvikla eigne særtrekk. Vi er imot inngrep i bruksområde som svekkjer samiske primærnæringar. Gjennom Sametinget og andre organ må samane få større innverknad ved planlegging og tiltak som gjeld den samiske befolkninga.

       Senterpartiet vil understreka kor viktig det er å ha ein generell politikk som òg varetek den samiske befolkninga. Når distriktspolitikk, næringspolitikk og kulturpolitikk blir svekt, får det negative følgjer òg for den samiske befolkninga. Når Regjeringa vel å sjå vekk frå Forskjells-Noreg og tiltak i forhold til utjamning, og når kommuneøkonomien er dramatisk svekt, får det følgjer for den samiske befolkninga. Senterpartiet er for ein fellesskapspolitikk, der vi varetek fellesskapet framfor skattelette for dei av oss som har aller mest. Vi veit at det òg kjem den samiske befolkninga til gode.

       Innafor taletida på 5 minutt vil eg i strekpunktsform referera nokre av dei innspela frå Senterpartiet som er tekne inn i fleirtalsinnstillinga:

       - Der var det slutt på tida mi, så då får eg koma tilbake seinare.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Senterpartiet og Arbeiderpartiet står sammen om det aller meste i denne innstillingen. Men på ett punkt står faktisk Arbeiderpartiet helt alene. Etter vårt syn vil målsettingen om at samene, gjennom Sametinget, selv skal bestemme over saker som spesielt angår den samiske befolkning, bli oppfylt best dersom man lar Sametinget selv ha myndighet over spørsmål knyttet til Sametingets valgordning.

       Jeg registrerer som sagt at ingen av de andre partiene har sluttet seg til det synet. Men i den utstrekning det skulle være ulike vurderinger mellom Sametinget og de statlige organene om hvordan valgkretsinndelingen skal være, hvordan mandatfordelingen skal være, hvordan avgrensningen i stemmeretten skal være - vil det ikke da være sterke prinsipielle grunner for at det vil måtte være Sametinget som selv definerer hva som er best, i samsvar med samisk tradisjon og samisk vurdering? Og hvorfor er i så fall Senterpartiet ikke enig i den vurderingen, at denne myndigheten bør tillegges Sametinget?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det som er sagt i innstillinga av dei ulike partia når det gjeld valordninga, er grunnlag for eit nærmare studium. Det er f.eks slik at Senterpartiet står åleine om å følgja opp utjamningsmandat etter same modell som ved stortingsval, og der desse mandata skal gjelda det underrepresenterte kjønnet. Det er slik at Arbeidarpartiet vil at ektefellar til samar som står i manntalet, òg skal få moglegheit til å stemma.

       Vi synest at Stortinget skal ha det overordna ansvaret for ulike valordningar, men vi vil då i større grad enn Arbeidarpartiet på nokre område ha respekt for det Sametinget seier.

Torbjørn Andersen (FrP) : Representanten Magnhild Meltveit Kleppa er meget positivt innstilt til Sametinget og Sametingets arbeid.

       Jeg har i grunnen bare et lite, greit og kort spørsmål. Det er jo slik at kriteriene for å stille i samemanntallet og få delta i valg er at man må ha en viss gehalt av samisk blod og oppfatte seg som same. Mener representanten Meltveit Kleppa at etnisitet faktisk er grunnlaget for å få lov til å delta i et demokratisk valg? Jeg synes det er meget merkelig at demokratiske rettigheter til å delta i valg skal være knyttet opp mot etnisk tilhørighet. Jeg finner det meget betenkelig!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er nok slik at Senterpartiet og Framstegspartiet gjensidig har sine motførestellingar i forhold til politikken på dette området.

       Når Framstegspartiet innleier merknaden sin med å seia at « likeverd og respekt for enkeltmenneskets egenart, retten til å utfolde seg og bestemme over sitt eget liv, er et viktig og grunnleggende samfunnssyn », fekk eg i dag gjennom Andersen sitt innlegg mest eit inntrykk av at det skal gjelda for ein del andre folkegrupper, men ikkje for samane. Vi for vår del legg til grunn den ILO-konvensjonen som Noreg har ratifisert, det grunnlovsvedtaket som er på plass, og den praksisen som elles er etablert. Vi synest Sametinget er ei svært god ordning - for den samiske befolkninga så vel som for oss andre.

Ivar Østberg (KrF) : Hele komiteen har vært opptatt av å sikre de lulesamiske interesser i det lulesamiske kjerneområdet i Tysfjord.

       Når det gjelder arealforvaltning i områder med samisk bosetting, sier et bredt flertall - alle partier, Senterpartiet inkludert - at man « er kjent med at de samiske kjerneområdene omfatter store naturverdier som det er en viktig nasjonal oppgave å ta vare på for ettertiden, ikke minst som grunnlag for fortsatt samisk bosetting, næringsvirksomhet og kultur ».

       Og videre:

       « Flertallet vil understreke viktigheten av at Sametinget og lokale myndigheter må involveres i saker vedrørende naturområder som har særlig stor verneverdi. »

       Hvorfor må man da trekke dette området helt ut og ikke følge Sametingets ønske om en nasjonal prosess, som noen andre av oss har foreslått?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Grunngivinga for at vi meiner at Hellemofjorden skal trekkjast ut, går fram av ein merknad som Arbeidarpartiet og Senterpartiet står saman om, der vi « konstaterer at Hellemofjorden med tilliggende områder er kjerneområder for den samiske befolkningen i lulesamisk område ». Vi har allereie no òg fått klarlagt korleis dei i den einaste og siste lulesamiske fjordbusetjinga i Noreg sjølve meiner at livsgrunnlaget deira kan takast vare på vidare.

       Vi har lita tru på at ytterlegare utgreiingar vil taka vare på denne befolkninga på ein god måte - difor dette standpunktet.

       Reidar Sandal (A) : I stortingsmeldinga som vi no debatterer, er det gitt ei omfattande framstilling av levekåra for folket i Indre Finnmark, som er det samiske kjerneområdet. Kommuneøkonomien er dårleg. Det gjer det svært vanskeleg for kommunane å setje i verk tiltak for å betre levekåra for dei som har det aller vanskelegast i samfunnet vårt. Regjeringa har fått tilslutning her i huset til forslag om ein kraftig reduksjon av dei distriktspolitiske verkemidla både for 2002 og 2003. Spørsmålet mitt til statsråd Solberg blir derfor: Kva tiltak vil Regjeringa setje i verk for å betre levekåra for det samiske folket i Indre Finnmark?

Statsråd Erna Solberg : Jeg er ikke enig i at kommuneøkonomien er dårlig i Indre Finnmark. Det er faktisk det området som har høyest overføring i inntekter inn til kommunesektoren. Det er samtidig veldig mange store utfordringer, men jeg tror at hvis man sammenligner økonomien i kommunene i dette området, med økonomien i veldig mange andre sårbare kommuner i dette landet, så er dette faktisk kommuner som har meget god økonomi relativt sett.

       Det er også slik at Arbeiderpartiet ville hatt en noe bedre kommuneøkonomi, men det dreier seg fortsatt om en halv prosent større økning enn det vi ville hatt. Jeg synes av og til - og jeg har lyst til å understreke det i denne sammenhengen også - at det blir litt oversolgt, særlig når partisekretæren kan gå ut og snakke om at dette er ren thatcherisme. Jeg skjønner at forskjellen er 0,5 % i kommuneoverføringer for at det skal være en ren thatcherisme-politikk eller noe som kan sammenlignes med andre tidligere regimer i dette landet.

Torbjørn Andersen (FrP) : Statsråd Solberg viste til at finnmarksloven snart vil bli lagt fram fra Regjeringens side. Hun uttalte at ingen vel blir særlig fornøyd med det de kommer med. Det var det hun sa. Så får vi se hva det blir.

       Jeg vil vise til Gudmund Alfredsson, som er en anerkjent islandsk jurist med flere års virke i FNs arbeidsgruppe for urfolk. Han sier at internasjonale konvensjoner for urfolks rettigheter ikke går så langt som å gi selvbestemmelsesrett. Ingen regjering godtar selvbestemmelsesrett, altså autonomi, og ILO-konvensjon nr. 169 kan ikke brukes til å innføre selvbestemmelsesrett, slik Sametinget krever.

       Med fare for kanskje ikke å få noe svar, for dette er kanskje en forskuttering av finnmarksloven, vil jeg allikevel tillate meg å spørre statsråden: Er hun enig i Gudmund Alfredssons uttalelser om at ILO-konvensjon nr. 169 ikke kan brukes til å innføre selvbestemmelsesrett, slik Sametinget krever?

       Så seier eit fleirtal i komiteen at ei verdig eldreomsorg må tilretteleggjast òg når det gjeld språk, og peikar på behovet for tospråklegheitsmidlar til helseføretak og andre statlege helsetenester, slik at tidlegare praksis kan vidareførast. Korleis vil statsråden følgja opp det?

Statsråd Erna Solberg : Spørsmålet om midler til tospråklighet i forhold til helseinstitusjoner og den endringen som nå har skjedd ved at staten har overtatt, at det ikke lenger ligger under fylkeskommunen, er et spørsmål som vi har løpende diskusjon om med Helsedepartementet for å sikre at den behandlingen er bra. Helseministeren har hatt møte også med representanter for Sametinget, hvor nettopp dette temaet er tatt opp, og har et arbeid som pågår, med å følge opp det spørsmålet.

       Nei, jeg tviler for øvrig heller ikke på at det er mangler i kommuneøkonomien også i finnmarkskommunene. Jeg vil samtidig understreke at sammenlignet med andre av landets kommuner synes jeg ikke at dette er de kommunene som har de største utfordringene og de største problemene. Der synes jeg vi skal være ærlige. Det er et ganske solid tillegg til finnmarkskommunene i inntektssystemet. Det er bl.a begrunnet i at man har større utfordringer der. Vi kan selvfølgelig velge; vi kan gå inn på bare objektive kriterier overfor enkeltkommuner, og så kan vi finne ut at så og så mye større kostnader har vi på det og det området. Men da må vi velge det istedenfor generelt å kompensere, slik som vi har gjort med de generelle tilskuddene, som særlig er høye i Finnmark.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg forstår at jeg må korrigere mitt inntrykk av at statsråd Erna Solberg ville oppfatte begrepet thatcherisme som en hedersbetegnelse.

       Levekårssituasjonen i det samiske kjerneområdet er urovekkende. Derfor har det vært bred enighet om behovet for tiltak. Det er behov for en sterkere satsing på næringsliv og sysselsetting. Regjeringens svar er å svekke distriktspolitikken og med det svekke innsatsen for næringsliv og sysselsetting. Det er behov for en sterkere politikk for å løse velferdsutfordringene. Regjeringens svar er en svekkelse av kommuneøkonomien og med det en svekket velferdssituasjon i disse områdene. Er ikke det å bruke en medisin som er den stikk motsatte av den som regjeringspartiene selv har foreskrevet?

       For øvrig, mens vi venter på finnmarksloven, er det jo interessant å registrere at Høyre som parti før og i valg utstedte en garanti om at Sametinget ikke skulle ha noen rolle i forvaltningen av land og vann i Finnmark. Vi venter alle spent på Høyres svar i regjeringsposisjon.

Statsråd Erna Solberg : Jeg tror Karl Eirik Schjøtt-Pedersen får leve i spenning litt til.

       Når det gjelder thatcherisme, synes ikke jeg det er et negativt ord, men jeg synes at det blir et meningsløst ord, brukt slik som partisekretæren til Arbeiderpartiet bruker det. Ikke fordi det svekker det denne regjeringen står for, men det latterliggjør jo avstandene i norsk politikk hvis forskjellen på himmel og helvete er 0,5 % i kommuneøkonomiøkning. Da blir det liksom noe med proporsjonene i hva man holder på med, som rett og slett gjør at jeg skjønner hvorfor man utvikler politikerforakt.

       Denne regjeringen har gjort mer for næringslivet og for industrien enn noen annen regjering de siste 20 årene. Vi har hatt en hovedsatsing på å gjøre noe med rammebetingelsene, og vi har også gjort noe med rammebetingelsene - i motsetning til den perioden da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var finansminister, hvor renten gikk opp kontinuerlig. Nå har altså renten gått ned 1,5 % siden man vedtok budsjettet, som var stramt, nettopp for å oppnå dette. Det må vi kanskje ta med i bildet når vi diskuterer akkurat hvor store overføringene til SND til enhver tid skal være.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Det er naturligvis en styrke at så mange partier står sammen i sine betraktninger i den innstillingen som behandles i salen i dag. Jeg merker meg spesielt en formulering innledningsvis der flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, som et prinsipielt utgangspunkt for sin samepolitikk legger til grunn at staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk - samer og nordmenn - og at begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

       Når det gjelder nettopp det samiske språket og den samiske kulturen, skulle ikke styrkingen av disse komme i motstrid til noen andres interesser i Norge generelt. Det burde være mulig å bevilge midler til samiske læremidler, slik at man hadde godt med læremateriell i skolen. Det bør være mulig å styrke både grunnskolen, den videregående skolen og høyere utdanning, der man nettopp har som utgangspunkt både å utvikle det samiske språket og den samiske kulturen. Det gjelder naturligvis også innenfor ulike andre kultur- og språktiltak, som f.eks midler til samiske aviser. Derfor er det en viss mangel på samsvar mellom liv og lære når det gjelder Regjeringen og dens vilje til å gå inn spesielt i forhold til Indre Finnmark, hvor utfordringene er spesielt store på dette området. Vi så jo at det i forbindelse med utjevningsmeldingen var et flertall i Stortinget som ønsket tiltak på dette området, mens tiltakene altså ikke kommer.

       Jeg merker meg også en annen merknad som flertallet står sammen om, der man problematiserer begrepet « selvbestemmelse » og understreker:

       « Flertallet ser det som uaktuelt med noen form for territorielt selvstyre. »

       I forhold til den typen flertallsbemerkning ligger det en stor utfordring i finnmarksloven, for hvis man velger løsninger i denne finnmarksloven som går på at Sametinget gis en type innflytelse der de enten har lik representasjon eller er i flertall, bryter man i realiteten med den flertallsmerknaden. For det er jo helt åpenbart at finnmarksloven som et viktig element vil ha styringsrett over et territorium. Og hvis Regjeringen mener noe med den typen betraktninger, må man når man kommer med loven, komme tilbake med formuleringer som sikrer et demokratisk grunnlag for hele befolkningen som bor i området. For på det området, i motsetning til på de andre områdene som jeg har nevnt, vil man nettopp få en konflikt i befolkningen dersom de løsninger som velges, ikke er av en slik art at hele befolkningen kan være med på å fatte beslutninger. Det vil av mange, også med rette, kunne oppfattes som udemokratisk dersom man i for stor grad legger vekt på et organ som ikke har full innflytelse i hele befolkningen, og hvor ikke hele befolkningen vil være representert til å kunne ha innflytelse i det organet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det går fram av meldinga at det frå 1998 har vore faste møte mellom Sametinget og enkelte departement. Det betyr at det har vore moglegheit til ein dialog i forkant av utarbeiding både av budsjett og andre saker.

       Det er i innstillinga ein litt pussig merknad frå SV og Senterpartiet som omtalar Sametinget sin kontakt med Stortinget. Det som er pussig med den merknaden, er eigentleg at det ikkje er ein samla komite som står bak. Det er mitt inntrykk at fleire enn desse to partia stiller seg litt undrande til at Sametinget t.d. i budsjettsamanheng skal sjåast på på same måten som alle andre høyringsinstansar. Så eg vil nytta høvet til å understreka overfor Presidentskapet det ansvaret som dei har her i Stortinget, på same måten som det ansvaret Regjeringa allereie har teke når det gjeld å styrkja dialogen med Sametinget. Det inneber òg sjølvsagt at Sametinget blir høyrt når dei framfører synspunkta sine - ikkje slik at ein følgjer opp bokstavleg alt som måtte koma, men at ein føretar ei vurdering av det. Ved siste budsjett bad Sametinget, etter vårt syn med god grunngiving, om å få styrkt budsjettet sitt. Vi i Senterpartiet følgde opp med midlar, og det er mitt ynske at fleire kjem til å gjera det i neste runde. Eg merkar meg i dag at Høgres representant er fornøgd med at Regjeringa styrkte innsatsen til tospråklegheit med 5 mill. kr. Det trur eg er lite for ei regjering som har språk som sitt hovudengasjement. Eg er glad for at statsråden understreka at kommuneøkonomien faktisk er så stram som det blir gitt inntrykk av - så dette er ikkje så enkelt i praksis. Men eg håper òg at statsråden tek innover seg at viss språk skal vera eit hovudsatsingsområde, er ho nøydd til å følgja opp med betre løyvingar både når det gjeld tilskotsordningar til tospråklegheit, og, ikkje minst, når det gjeld kommuneøkonomien, slik at ho ikkje på vegen mot målet om å styrkja innsatsen når det gjeld språk, risikerer at endå fleire skular blir nedlagde og innsatsen dermed svekt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Tillat meg bare noen få ord om et tema som i svært liten grad har vært berørt i debatten. Reindriftsnæringen hevder at næringen har tap av rein til rovvilt i tusentallsdimensjonen. Den statlige reindriftsadministrasjonen har overfor komiteen bekreftet at det er svært store tap. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i innstillingen fremmet forslag om at Regjeringen skal foreta en gjennomgang og vurdering av rovvilttapene i reindriften og eventuelt fremme forslag for å sikre en balansert forvaltning, og at det skal skje senest i revidert budsjett. Det forslaget ser ikke ut til å få flertall. I den utstrekning man legger til grunn disse tallene, dreier det seg imidlertid om en dimensjon som framstår som svært alvorlig, og som er betydelig større enn alle andre rovviltspørsmål som vi har hatt til diskusjon.

       Jeg vil derfor be om at statsråden har oppmerksomhet om denne problemstillingen og, uavhengig av om forslaget får flertall i dag eller ikke, vurderer om hun kan sette i gang en gjennomgang av den situasjonen man har med disse rovvilttapene, eventuelt i samarbeid med Landbruksdepartementet, slik at man får et beslutningsgrunnlag og en vurdering av hvor store tapene er, og at det eventuelt vurderes hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre det økonomiske fundamentet.

       Her er problemstillingen at tapene hevdes å være så store at det svekker det økonomiske grunnlaget for reindriften. Det har i sin tur konsekvenser for den samiske reindriftskulturens livskraft. Derfor er det alvorlig både næringspolitisk og også kulturelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

       (Votering, se side 2506)