Heikki Holmås (SV) (fung. ordfører for saken):

       Saken omhandler det som SV advarte mot ville komme til å skje allerede i forbindelse med behandlingen av dette årets statsbudsjett. Da advarte vi om at ledigheten kom til å stige, om at vi kom til å få en ledighet som førte til at flere mennesker kom til å gå ut i arbeidsløshet, og om at antall mennesker på uføretrygd, akkurat som forrige gang vi hadde høy arbeidsløshet, ville komme til å øke. Det er nemlig slik at hver gang vi har en arbeidsløshetstopp, fører det til en økning i den samlede mengde av folk som utstøtes permanent fra arbeidslivet.

       Victor Norman har gjennom hele fjoråret bagatellisert økningen i arbeidsløsheten og sagt at det store problemet i årene som kommer, vil være at vi mangler folk, ikke at flere blir arbeidsløse, samtidig som det har vært kuttet i antall stillinger i Aetat, noe som vi har sett på med stor bekymring. Statsråden har ikke vist vilje, før i den senere tid, til å øke antall stillinger. Vi har alliert oss med de arbeidsløse. Vi har alliert oss med forskere. Vi har alliert oss med fagbevegelse og andre som har ropt et varsku.

       Da arbeidsministeren la fram forslag om at det skulle komme 1.000 jobbklubber, mente vi at dette var for lite. Vi er veldig glad for at vi i dag har klart å samle flertall for å styrke Aetat betydelig, og at vi på denne måten kan klare å bekjempe arbeidsløsheten i løpet av året. Det er nemlig slik at arbeidsmarkedstiltak hjelper. I budsjettene de siste årene har det hver gang blitt lagt fram statistikk som viser at sjansene for å komme ut i jobb etter å ha vært på tiltak, er bortimot dobbelt så høye som sjansen man har når man ikke har vært på arbeidsmarkedstiltak. Derfor har vi alltid ment at det å sørge for at det finnes arbeidsmarkedstiltak nok til at folk ikke går ledige, i seg selv er et poeng.

       Victor Norman har derimot sagt at det er viktig at vi ikke bare parkerer folk et sted. Og det er riktig. Det er ikke noe poeng i å parkere folk, men det er jo nettopp det man gjør hvis man ikke sørger for å holde folk i aktivitet. Vi vet av erfaring at det å sørge for at folk får rutinene som ligger i det å være i arbeidslivet, det å få kvalifiseringsprogrammer som sørger for at de kan komme ut i arbeidsmarkedet igjen, er av avgjørende betydning.

       En annen påstand som har vært fremme, er at de menneskene som nå går ut i arbeidsløshet, i all hovedsak er mennesker som er høyt utdannet. Samtidig vet vi at det fremdeles er slik at halvparten av de menneskene som er arbeidsløse, mangler videregående skole. De er ikke faglærte arbeidere, og derfor er dette mennesker som i stor grad har behov for større kvalifikasjoner og større arbeidsevne.

       Vi i SV har fremmet et helhetlig forslag, som vi har tatt opp i Dok.nr.8:78, der vi sier at vi ikke kan forstå at det, i en situasjon der det i deler av arbeidsmarkedet er overflod av arbeidskraft, er mange mennesker som sies opp, f.eks i deler av industrien vår, som knekkes i veldig stor grad, og hvor det er mange mennesker som går uten arbeid. I byggebransjen er det flere og flere som permitteres, og parallelt med dette har vi store uløste oppgaver. Da er det behov for, etter vår oppfatning, å sette inn mer penger på disse områdene.

       Vi kan ikke forstå når det i noen deler av arbeidsmarkedet flommer over av ledige mennesker, at vi ikke kan sette disse ledige hendene i arbeid. Vi kan ikke forstå at det å sette ledige hender i arbeid skal kunne føre til at vi får økt press i økonomien. Vi mener at det er en slags form for østblokk-politikk, der man bruker ett virkemiddel for å gjøre noe med alle deler av samfunnet, helt uavhengig av hva slags behov som finnes. Det er å si at det eneste som hjelper for næringslivet nå, er skattelette for å øke lønnsomheten. Men det blir en helt feil politikk. Vi ser at det som trengs i deler av næringslivet, der det er mange mennesker som er ledige, er å sette inn penger på det området. Det kunne føre til at vi fikk flere i jobb, slik at man sørget for å løse viktige samfunnsoppgaver. Derfor trenger vi mer politikk, ikke mindre.

       Vi skal ikke detaljplanlegge alt, men vi skal ha fornuft nok til å si at oppussing av skoler og bygging av gassferger og andre ting som er miljøvennlige, og å satse på miljøvennlig energi, ikke fører til at det blir kjempepågang etter kaféansatte i Oslo. Tvert imot kan det motsatte komme til å skje, nemlig at folk blir boende i hele landet og lar være å flytte til Oslo.

       Vår oppfatning er derfor at skal vi klare å gjøre noe med den langsiktige utstøtingen fra arbeidslivet, skal vi klare å gjøre noe med arbeidsløsheten som bygger seg opp nå, er vi nødt til å gjøre flere ting på én gang. Vi er nødt til å dreie politikken vekk fra skattelette, som ikke treffer og sørger for at folk kommer seg i arbeid, dreie politikken over til å satse i de områdene av samfunnet der det både er ledig arbeidskraft, og der det finnes oppgaver som må løses. Da blir det å satse på en Aetat som skal være moderne, som skal kunne være tilpasset den enkelte bruker, og som skal være i stand til å løse de store oppgavene som ligger i det å kunne kvalifisere en voksende mengde arbeidsløse og en voksende mengde av folk som blir uføre, avgjørende å klare å få til. Til det trenger vi også en sterk Aetat. Aetat er noe av det som Regjeringen det siste året, siden Norman tiltrådte, har bygd ned når det gjelder ansatte. Men vi er heldigvis nå i ferd med å få en utvikling som går i motsatt retning. Dette er vi veldig glad for, og vi håper at den utviklingen vil fortsette. Vi håper at det samarbeidet vi nå kan få til for å møte arbeidsløsheten, kan fortsette, slik at vi kan få gjort noe med arbeidsløsheten i samfunnet vårt nå.

       Dersom SV framleis meiner at eit høgt tiltaksnivå er eit godt verkemiddel, blir mitt spørsmål til representanten Holmås: Kvifor valde ikkje SV å stå saman med Arbeidarpartiet om ei skikkeleg satsing på tiltaksplassar?

       For at norske borgarar skulle sleppa å springa frå etat til etat, frå kontor til kontor, har Regjeringa foreslått å samordna Aetat, trygdeetaten og sosialtenestene. Regjeringa ville altså gje borgarane ein skranke, ei dør. Og så seier SV nei, og sender meldinga om SATS tilbake til Regjeringa. Det er for meg komplett uforståeleg. Dette skulle jo ha vore gjort for lenge sidan, eg trudde at dei fleste hadde erkjent det. Og kven vert taparane? Sjølvsagt dei arbeidsledige, sosialklientar og uføretrygda. Er det ikkje meininga at det skal vera samanheng i SV sin politikk? Har dei ikkje omsorg for dei som treng ein enklare kvardag?

       Min påstand er at Regjeringa gjer altfor lite for å møte den aukande arbeidsløysa. Både bemanninga på Aetat og tiltaksnivået har i lang tid vore altfor lågt. I tillegg fører denne regjeringa ein nærings- og industripolitikk som er altfor defensiv. Arbeidarpartiet har åtvara Regjeringa og stortingsfleirtalet fleire gonger det siste året. Politikken, utviklinga og retninga stiller Framstegspartiet seg bak.

       Historia gjentek seg kvar einaste gong Høgre er i regjeringskorridorane. Da går det dårleg for industrien, og da går det dårleg for arbeidarane. Det er eit faktum at det i 2002 var det høgaste talet på konkursar nokosinne. Og det er eit faktum at 60-70 personar er blitt arbeidsledige for kvar dag denne regjeringa har hatt ansvaret. Dersom Regjeringa ville prioritere kampen mot arbeidsløysa, hadde dei gjort det, i staden for å dele raust ut store skattelettar.

       Arbeidarpartiet meiner at me må ta meir i bruk naturressursane våre, gjennom auka foredling av fisken, ved å utvikle reiselivet og ved å ta i bruk naturgassen i Noreg. I tillegg er det behov for meir nyskaping og fleire nyetableringar. Det er berre dette som vil gje fleire nye arbeidsplassar i Noreg. Her kan staten medverke med betre utdaning, meir forsking og ikkje minst ved å bruke SND sine verkemiddel på ein meir aktiv og offensiv måte.

       Andre verkemiddel er det me har til behandling i dag, nemleg arbeidsmarknadstiltak. Arbeidarpartiet meiner at dei må trappast betydeleg opp. Derfor foreslår me 5.000 nye tiltaksplassar dersom det skal monne. Når om lag 100.000 personar står utan arbeid, er dagens tal på tiltak på langt nær nok for å møte dei utfordringane som den aukande arbeidsløysa gjev. Me veit at tiltak har positiv verknad, og at det kvalifiserer til arbeid. Statistisk sentralbyrå sine analysar av ordinære tiltaksplassar i 2001 viste at 43 % av dei som var deltakarar på arbeidsmarknadstiltak, var i arbeid seks månader seinare. Av den gruppa som ikkje var på tiltak, hadde berre 27 % fått arbeid innanfor same tidsrommet.

       I 1997 hadde me her i landet éin tiltaksplass pr. tre ledige. I dag er nivået éin tiltaksplass pr. åtte ledige. Derfor er eg mest skuffa over at SV og Senterpartiet er så defensive her. I staden for å stå saman med Arbeidarpartiet om ei skikkeleg satsing går dei altså saman med regjeringspartia og Framstegspartiet og legg seg på eit nivå på 1.500 plassar mindre enn det Arbeidarpartiet foreslår.

       I dagens økonomiske politikk ser me enkelte positive trekk. Renta går ned, og kronekursen likeins. Problemet er berre at dette skjer samtidig med at arbeidsløysa stig kraftig. Eg trur ikkje eg tar munnen for full når eg vil hevde at ei av årsakene til rentenedgangen og til at kronekursen går ned, er at arbeidsløysa stig. Og dersom regjeringspartia skal ta æra for lågare rente, ja, da må dei òg ta « æra » for den stigande arbeidsløysa.

       No ser me i tillegg aukande arbeidsløyse blant grupper som arbeider i skular, og grupper som har omsorgsoppgåver i kommunane. Arbeidsløysa her - innanfor helse, omsorg, pleie og undervisning - heng nøye saman med den sveltefôringa av kommunane som regjeringspartia og Framstegspartiet står for. Eg oppfattar dette som ein vilja politikk, som etter mitt skjønn er heilt uakseptabelt.

       Til slutt: Me støttar det forslaget som går på tryggleikstiltak i samband med Kongehuset. Og så vil eg ta opp forslaget frå mindretalet i innstillinga.

       Kari Lise Holmberg (H) : Jeg vil minne Arbeiderpartiet om at alt har en forhistorie. Vår regjering fører en aktiv næringspolitikk, og målet er ikke bare å sikre, men også å skape, arbeidsplasser. Det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe ledigheten, er å fjerne årsakene. Da må kostnadene ned og rammebetingelsene forbedres.

       Regjeringen har ført en ansvarlig økonomisk politikk og bidratt til historisk store skatte- og avgiftslettelser for norske bedrifter. I år er renten satt ned tre ganger, og kronekursen har sunket med om lag 10 % siden nyttår. Regjeringens politikk virker.

       Det er forunderlig at et parti med så lang regjeringserfaring som Arbeiderpartiet utelukkende konsentrerer seg om tiltaksplasser og ikke evner å sette inn langsiktige og varige tiltak som kan fjerne årsakene til ledigheten. For hvordan vil Arbeiderpartiet bidra til å skape og bevare arbeidsplasser når partiet samtidig øker de offentlige budsjettene og ved skatteskjerpelser har forverret næringslivets rammebetingelser?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg har lyst til å starte med å minne representanten Holmberg om den utviklinga som har skjedd i løpet av det siste året. Me har fått 30 % auke i arbeidsløysa i løpet av dei siste åra. Det er 17.000 menneske under 25 år som er utan arbeid, og arbeidsløysa blant dei langtidsledige har auka med heile 42 % frå mars 2002 til mars 2003.

       No er det slik at Arbeidarpartiet i tillegg til å foreslå auke i talet på tiltaksplassar har lagt fram ei pakke som skal vere ei tiltakspakke mot aukande arbeidsløyse, og ei pakke som går på å vareta konkurranseutsett industri. Det er straksløysingar som me allereie i revidert budsjett vil kome tilbake til, og det er langsiktige tiltak for næringslivet som me skal behandle i samband med statsbudsjettet for neste år. Så Arbeidarpartiet tek denne situasjonen veldig alvorleg.

Per Sandberg (FrP) : Det er utrolig hvor fort kua glemmer at den har vært kalv. Økningen i arbeidsledigheten startet med basis i et arbeiderpartibudsjett - det er det faktiske forhold.

       Men det var ikke det jeg skulle ta opp. Jeg vil gjerne utfordre Oppebøen Hansen på et utspill som kommer stadig vekk fra Arbeiderpartiet. Særlig Stoltenberg har en evne til å si at Regjeringen sammen med Fremskrittspartiet har sviktet i kampen mot arbeidsledigheten - fordi vi har fjernet feriepenger til arbeidsledige, fordi vi har innført karensdager for arbeidsledige, fordi vi har redusert støtteperioden for langtidsledige fra tre til to år. Så er mitt spørsmål: Hva har det med kampen mot arbeidsledighet å gjøre? Med all respekt, dette er tiltak for de arbeidsledige - ja, det er jeg enig i. Men hva har det med kampen mot arbeidsledighet å gjøre? Dette er en kamp for de arbeidsledige - ja. Men å skape arbeidsplasser, kampen mot ytterligere arbeidsledighet, hva har det med dette å gjøre?

       Endringene i dagpengeregelverket som trådte i kraft 1. januar i år, sterkt kritisert av opposisjonen, oppmuntrer til mer aktiv jobbsøking ved at total støtteperiode er redusert fra tre til to år. Reformen medfører tettere oppfølging av dagpengemottakere og må ses i sammenheng med styrkingen som har funnet sted av Aetat. Dagpengereformen fjernet i tillegg ordningen med feriepenger, også sterkt kritisert av venstresiden. Denne ordningen var lite målrettet, og utbetalingen fant i all hovedsak sted etter at de fleste hadde kommet i jobb. Siden bare de som mottok dagpenger i minst åtte uker, hadde rett til feriepenger, gav ordningen også uheldige incentiver for søkeratferd i den første delen av ledighetsperioden.

       Aetat har allerede blitt styrket med om lag 220 stillinger i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. I tillegg er det ventet at etatens nye datasystem vil frigjøre om lag 200 årsverk. I tråd med det statsråd Norman har gjentatt i de fleste debatter her, ville Regjeringen komme tilbake med flere tiltak dersom arbeidsledigheten økte. Det har Regjeringen nå gjort, og foreslått bl.a. 200 nye årsverk til Aetat. Dette medfører den største økningen for Aetat på ti år, tilnærmet uten en eneste positiv bemerkning fra venstresiden.

       I tillegg til styrkingen av Aetats personellressurser ligger det også forslag fra Regjeringen om å opprette 1.000 jobbklubbplasser, dette for å øke tilbudet om strukturert oppfølging og opplæring i jobbsøking. Bruk av jobbklubber vil for mange bety en mer intensiv og effektiv jobbsøking og dermed øke mulighetene for overgang til arbeid. Jobbklubb varer i maksimalt åtte uker, og med 1.000 plasser vil 6.000 mennesker kunne få tilbud om jobb i løpet av et år. Denne ordningen er også resultatbasert, hvor arrangøren, i tillegg til betaling pr. deltaker, får utbetalt bonus ved formidling til ordinært arbeid.

       Men nå begynner pipa å få en annen låt. I VG den 14. mars sier statstråden at mange av dem som nå er ledige, aldri vil få tilbake jobben sin. Han lover samtidig full innsats for å unngå at de ledige skyves varig ut av arbeidsmarkedet. Mange må omskoleres eller omplasseres til nye yrker, tror han plutselig nå.

       Mener Høyre at det er et åtte ukers jobbsøkerkurs, slik Regjeringen foreslår, disse gruppene trenger, eller er det omskolering og påfyll av kompetanse, slik at de kan gå inn i nye jobber?

Peter Gitmark (H) : Det viktigste som vi gjør nå, er å bekjempe ledigheten. Det betyr 19 milliarder kr i skattelettelser, derav mesteparten til industri og næringsliv, for å se til at ikke flere arbeidsplasser går tapt.

       Så har vi aldri benektet at arbeidsledigheten har økt. Arbeidsledigheten har økt hver eneste måned siden sommeren 2001, dessverre. Men vi har også sagt at jobbklubbplasser er viktig og må til, fordi det finnes mange mennesker som ikke klarer å søke på de ledige stillinger som faktisk finnes. Der trenger de en hjelpende hånd. I tillegg til dette er arbeidsmarkedstiltaksplasser viktig, fordi det ved bruk av arbeidsmarkedstiltak er større sannsynlighet for å komme raskere tilbake i jobb enn uten.

Torbjørn Andersen (FrP) : Fremskrittspartiet ønsker å ha et sterkt engasjement og å ta initiativ i forhold til å bekjempe den økende ledigheten. Fremskrittspartiet vil sette næringspolitikken skikkelig på dagsordenen. Vi vil bruke mer oljepenger til innovasjon og investeringer i næringslivet og til utvikling og nyskaping, og vi vil bygge ut og effektivisere landets infrastruktur, bl.a bedre veier. Fremskrittspartiet vil fremskynde offentlige byggeprosjekter, bl.a ved å bygge ut skoler.

       Da er mitt spørsmål: Ser ikke Høyre at disse forslagene fra Fremskrittspartiet kan bidra til å få ledige hender i arbeid igjen, eller er det fortsatt slik at Høyre mener at dette bare vil skape press i økonomien, selv om det nå er ledig kapasitet i arbeidsmarkedet?

Peter Gitmark (H) : På kort sikt - det har Fremskrittspartiet helt rett i - vil det medføre flere hender i arbeid. På lang sikt betyr det noe helt annet. På lang sikt betyr det å pøse milliarder inn i økonomien økt inflasjon, økt arbeidsledighet og økt kronekurs. Det er vi ikke tjent med. Vi styrer økonomien ut fra langsiktige perspektiver, hvor rammebetingelsene for næringslivet skal være stabile og gode. Det styrer vi etter.

       Jeg må også rose Fremskrittspartiet for at de sammen med denne regjeringen har fått til historiske skattelettelser for industri og næringsliv. Det har vi gjort sammen.

Heikki Holmås (SV) : Når jeg hører på Peter Gitmark, blir jeg litt forskrekket, for for meg høres det ut som om Peter Gitmark har en markedsmodell i hodet og styrer alt etter den.

       Når det er mulig å si at det er en lite målrettet politikk å sørge for at folk som er arbeidsløse, skal ha karensdager, altså at det er veldig målrettet rett og slett å kutte i ordningene til arbeidsløse, lurer jeg på: målrettet for hva da? Det er en veldig målrettet politikk for å sørge for at kostnadene ved å være arbeidsløs ikke blir så store at man er nødt til å gå fra hus og hjem og alle de tingene, for å gjøre noe. Det er veldig målrettet i forhold til å sørge for at det går an å ha et akseptabelt levestandardnivå. Jeg stiller meg det enkle spørsmål, som jeg også stiller til Peter Gitmark: Mener ikke Peter Gitmark at det er en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs å la folk gå arbeidsløse?

Peter Gitmark (H) : Jo, det er en enorm samfunnsmessig ressurs som blir sløst med ved at man lar folk gå ledige. Vi ønsker å gjøre noe med den lediggangen. Vi ønsker å redusere den. Det gjør vi gjennom skattelettelser, gjennom stabile rammevilkår for industri og næringsliv, gjennom ordninger som faktisk fører til at man ønsker å være i jobb og komme seg raskest mulig i jobb, og som faktisk bringer incentiver på banen for å søke mer aktivt enn tidligere. Dagpengeperioden er ett av de tiltakene som vi har redusert, fordi vi har sett at desto lengre stønadsperioden er, desto mindre er søkingen i begynnelsen av perioden.

       Det er interessant - og vi skulle gjerne tatt en lengre debatt om det - det representanten Oppebøen Hansen sa i stad om Arbeiderpartiets ønsker om næringsutvikling. Det er enkelt å pulverisere de argumentene som kommer fra Arbeiderpartiet, bl.a dette om å ta i bruk naturgassen. Jeg har studert ganske nøye det Arbeiderpartiet har gjort i forhold til å ta i bruk og bygge infrastruktur for gass. Et gassrør i Trondheimsfjorden og eventuelt etablering av et varmekraftverk på Skogn hadde rett og slett ikke vært mulig med Arbeiderpartiets politikk, men de framstiller det som at det er de som er forkjemperne for det, for å skape næringsutvikling. På den ene siden står de her i salen og snakker om å legge til rette for et selskap for å finansiere infrastruktur. På den andre siden skal de forholde seg til internasjonale avtaler som hindrer det. Det er mange hull i dette.

       Men så må jeg også få lov til å si både i forhold til Regjeringen og i forhold til Arbeiderpartiet at de faktisk er enige i ett forhold, og det er at de skal forholde seg til en handlingsregel. Uavhengig av om vi får en samfunnsutvikling som er helt annerledes enn det som var forutsatt i budsjettene, skal disse partiene forholde seg til de rammene som er lagt. Det er jo det som er det store problemet.

       Når det skjer så store endringer som vi nå ser i arbeidsledigheten, må det være mulig for dette huset og Regjeringen å gjøre strakstiltak, eventuelt å bruke noe mer midler. Det er ikke riktig, som det blir påstått fra representanten fra Høyre, at får vi folk i jobb, vil det legge press på økonomien. Det er bare å ta fram de tallene som forelå for 1996. Da hadde vi en arbeidsledighet på 4,2 %. Utbetalingene til dagpenger den gangen var på nesten 10 milliarder kr. I 2003 betaler vi ut 7,7 milliarder kr. For meg er det ganske logisk at hvis vi hadde fått flere tusen mennesker i jobb, hadde vi greid å redusere de 7,7 milliardene ytterligere. Men situasjonen er jo nå at regjering og storting må foreta ytterligere utbetalinger til dagpengeordningen. Hvis ikke det er med på å skape press i økonomien, på lik linje med at man får sysselsatt folk, er det noe som ikke henger på greip.

       Fremskrittspartiet har fremmet et omfattende forslag i Stortinget. Det får vi en lengre debatt om senere. Vi har foreslått økt satsing på forskning og utvikling. Vi vil styrke den internasjonale eksportinnsatsen, statlige utviklingskontrakter. Vi har gått inn på asylpolitikken, Forsvaret, matvarehjelp til u-land og hevet pleiefaktoren i omsorgstjenestene. Byggesektoren, anleggssektoren, skolesektoren, samferdselssektoren - det er en hel masse oppgaver som ligger foran oss, og som nødvendigvis må gjøres noe med før eller senere. Det faktiske forhold er at dette huset, sammen med Regjeringen, har vedtatt at disse oppgavene skal gjøres, kanskje ikke i år, kanskje ikke i 2004, men i løpet av en fireårsperiode skal mange av disse oppgavene utføres uansett. Så er det slik at vi måler inflasjon over en fireårsperiode, og da må det også gå an å ta disse oppgavene på et tidligere tidspunkt.

       Spørsmålet mitt til representanten Sandberg må derfor bli: Kvifor var ikkje Framstegspartiet uroleg for den veksande arbeidsløysa under budsjetthandsaminga sist haust?

       Hvis Sandal, som faktisk har litt erfaring og litt innsikt i det som foregår her i huset, hadde registrert hva som skjedde under budsjettbehandlingen, hadde han sett at med vår politikk og med vårt alternative budsjett hadde ikke alle disse arbeidsledige gått i arbeidsledighet. Da hadde de vært i sysselsetting og hadde hatt det meget godt - meget godt.

       Når det gjelder de endringene som vi var med på i forliket i forhold til dem som er arbeidsledige, er det helt klare tegn i tiden på at de tiltakene vi setter i verk der, vil skape større interesse for å skape seg jobb. Det bør også Arbeiderpartiet være interessert i, istedenfor for å la dem gå passivt på tiltak.

Heikki Holmås (SV) : Det er riktig at Per Sandberg ikke sa at arbeidsløse skal ha det ondt, men han sa vitterlig at det var et poeng at de ikke skulle ha det for bra, og at det var det som også var endringen i den politikken som ligger her. Derfor er man tilhenger av at man skal kutte i arbeidsløshetstrygden og utbetalingen til arbeidsløse, slik Fremskrittspartiet også gikk inn for i forbindelse med budsjettet.

       Det er et paradoks for meg når det gjelder mennesker som har tjukt med penger og bra med penger, at for å yte er de nødt til å få gigantisk mye mer. Men når det gjelder folk som er på bunnen i samfunnet og har lite, skal det være slik at jo mindre man får, desto mer skal man være villig til å yte. Det er et grunnleggende problem.

       Da er mitt spørsmål til Fremskrittspartiet: Er det ikke et grunnleggende problem at hvis man ikke har trygghet i livet for bolig og for tilstrekkelig inntekt når man er arbeidsløs, har man heller ikke ressurser til å søke jobb?

Per Sandberg (FrP) : Fremskrittspartiet er den største garantien for at folk skal ha det godt. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som fremmer brukerrettigheter og rettigheter i alle sammenhenger der det offentlige skal yte en tjeneste. Men det har altså ikke Stortinget vært interessert i foreløpig.

       Når det gjelder dette med hvorvidt jeg mener at arbeidsledige skal ha det ondt eller godt, er det, som jeg sa i mitt første replikksvar, usaklig. Jeg ønsker at alle mennesker skal ha det godt, men jeg forholder meg altså til det som tidligere gjaldt i dette landet, nemlig: Gjør din plikt, krev din rett. I stedet snur vi det nå på hodet og sier: Krev din rett, så skal vi se om du eventuelt skal gjøre plikten din etterpå.

       Når det gjelder de langtidsledige, er det en balanse. Vi vet at vi vil få folk raskere ut i arbeid. Vi kan bare se til Sverige og Danmark som har en to års langtidsperiode. Når det gjelder feriepenger, synes jeg det er urettferdig at arbeidsledige skal ha 13 utbetalinger, mens folk i jobb bare skal ha 12 utbetalinger. Så enkelt er det.

       Dei mest grunnleggjande føresetnadene for å snu utviklinga har Regjeringa faktisk lukkast med. Renta er redusert med 1,5 %. Det er ikkje nok. Vi er langt frå målet, som må vera eit rentenivå på linje med nivået hjå våre konkurransepartnarar. Men pila peikar altså den rette vegen. Det vil vera oppsiktsvekkjande dersom vi ikkje snart ser eit nytt rentefall, og det bør vera betydeleg.

       Regjeringa og stortingsfleirtalet sin resept har altså verka. Lågare rente skapar grunnlag for svakare kronekurs, og dette betyr svært mykje - faktisk nesten alt - for ein del av vår konkurranseutsette industri. Når eg møter nokon frå desse bedriftene, er kronekurs og rente den første problemstillinga.

       Så er det òg vesentleg at lønsutviklinga er under kontroll. Det er viktig for at bedrifter skal overleva og ikkje flagga ut, slik at dei framleis kan skaffa arbeid til folk. Det er urovekkjande at nesten 100.000 er ledige i dag. Det er uakseptabelt, og dei som er ledige, må få hjelp til å kvalifisera seg på arbeidsmarknaden og til å vera på hogget i den arbeidsmarknaden som trass alt er der. Derfor har eit fleirtal føreslått å utvida tiltaksplassane betydeleg frå dei 1.000 nye jobbklubbplassane som var Regjeringa sitt opphavlege forslag, til 3.500, som er eit forslag alle parti er samde om, unnateke Arbeidarpartiet.

       Ein skal ikkje underslå at dette var viktig òg for å få til eit moderat lønsoppgjer. Både storting og regjering må følgja utviklinga nøye og ikkje tillata at arbeidsløysa i Noreg vert som f.eks i EU, eller slik ho var tidleg på 1990-talet. For å møta utfordringane og få folk raskt tilbake i jobb vert Aetat rusta opp med 200 nye stillingar. Det er viktig at Aetat fungerer. Ni av ti ledige må, når alt kjem til alt, klara seg utan tiltak.

       Arbeidarpartiet si tiltakspakke synest eg er særs positiv. Arbeidarpartiet kastar fram mange idear som dei ber Regjeringa om å vurdera. Det er stort sett kjende tankar, men sjølvsagt skal Regjeringa snu alle steinane. Det er nødvendig. Alle politiske parti burde i denne situasjonen samarbeida for nettopp å redusera arbeidsløysa.

       Elles meiner eg at arbeidsløyse bør møtast med ein tilpassa motkonjunktur-politikk - slik Keynes har lært oss. Det er fornuftig å finna lommer med ledig kapasitet som kan nyttast, utan at presset i økonomien aukar igjen, for det viktigaste er framleis at kronekurs og rente vert haldne i sjakk. Å betala folk for å setja i stand ein skule eller ein nyttig vegtrasé for næringslivet i staden for å gje dei arbeidsløysetrygd, er forstandig, og det vart antyda av finansministeren òg her om dagen. Vi må saman finna dei beste løysingane.

       Så må vi hugsa at nye bedrifter ikkje vert vedtekne, dei vert skapte. Vi må leggja til rette for arbeidsskaparar, ikkje berre for arbeidstakarar. Kristeleg Folkeparti meiner at rammevilkåra for næringslivet må betrast for å fjerna årsakene til arbeidsløysa. Næringsretta skattelette er det nødvendig å gje, og det er det Regjeringa i hovudsak har gjort. Men Regjeringa vil òg sørgja for at tryggingsnettet er intakt for dei som er ledige. Dagpengane er derfor dei same som før, og eg ber folk leggja merke til det. Det er faktum. Dagpengane er dei same som før. Samtidig har vi fått ei historisk styrking av Aetat, slik at tida som ledig skal bli kortast mogleg.

       Elles er eg av den meininga at Kongen og Dronninga skal tilgodesjåast med enkelte tryggingstiltak - ei litt merkeleg sak som heng på denne saka, men kanskje litt motkonjunkturpolitikk.

       Eg skal sitere eit resolusjonsvedtak frå fylkesårsmøtet i Vest-Agder Kristeleg Folkeparti:

       « Manglende satsing på arbeidsmarkedstiltak vil føre til en forverring av velferdsgoder for mennesker som rammes av ledighet. Det vil bl.a påføre kommunene økonomiske belastninger, i form av bl.a økte sosialhjelpsutbetalinger. Vest Agder Kristelig Folkeparti ber regjeringen om å sette i verk tiltak for å bedre situasjonen for de arbeidsledige, ved bl.a å øke arbeidsmarkedstiltak og gå tilbake til tidligere dagpengeordning. »

       Er det slik at representanten Anita Apelthun Sæle har ei anna oppfatning av dagens situasjon enn hennar lokale partifeller ute i distrikta?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : For det første vil eg seia at slik eg har snakka i dag, slik har eg verkeleg snakka lenge før eg kom inn på Stortinget. Eg er vaksen opp i ei lita bedrift, og eg kjenner til korleis dei som skapar arbeidsplassar, òg strevar. Derfor har eg alltid gått inn for gode rammevilkår for næringslivet. Og Kristeleg Folkeparti har hatt tiltakspakkar for familiebedrifter, der akkurat skattelette retta mot små og mellomstore bedrifter var ein viktig ting.

       Så til dagpengar. Dagpengane er altså som før. Det er ingen dagpengemottakarar som har opplevd å få mindre dagpengar enn det dei har fått før. Rett nok er utbetaling av feriepengar til dagpengemottakarane endra, altså dei pengane som dei skulle fått til neste år, men som ingen enno har fått.

       Mange trur at dagpengesatsane er sette ned, fordi det har vore sagt mange gonger. Det er altså ikkje tilfelle.

Heikki Holmås (SV) : På et vis har Anita Apelthun Sæle rett, men det tar jo lengre tid før man får disse dagpengene, og det er tap, det også.

       Jeg er veldig glad for at vi har klart å få Regjeringen til å være med på en større satsing på arbeidsmarkedstiltak enn det som lå til grunn i det første forslaget. Det er en atskillig større satsing. Det er ganske stor forskjell på 1.000 tiltaksplasser knyttet til jobbklubber og 3.500 tiltaksplasser, som er det som nå ligger inne.

       Så er det altså slik at finansministeren har sagt at i tiden som kommer, skal man bruke mer penger på skattelette, for det er smart. Men jeg oppfattet vitterlig at Anita Apelthun Sæle sa noe om at det var lurere å sørge for å bruke lommene - det var vel det uttrykket som ble brukt - i arbeidsmarkedet når man har folk som går ledige, og heller sette inn penger der. Er dette et annet standpunkt enn det finansministeren har, slik at Anita Apelthun Sæle nå er med oss?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : No får representanten frå SV det til å høyrast ut som om dei har klart å få Kristeleg Folkeparti og Regjeringa med på litt meir satsing på tiltak. Det er vel ikkje heilt sanninga. Men eg skal gje ros til SV for at dei er med på - og eg hadde for så vidt venta det - å auka tiltaksplassane i den situasjonen som vi er i no. Det vert no 3.500 nye tiltaksplassar. Det inneber ei betydeleg auking av tiltaksplassane i gjennomsnitt i år. Det er eg glad for.

       Så er det spørsmål om eg er ueinig med finansministeren. Nei, eg trur faktisk ikkje eg er det. Eg har ikkje diskutert dette direkte med finansministeren, men eg har lese det han har skrive i avisene, og det korresponderer godt med det eg meiner. Å betala ut arbeidsløysetrygd i staden for å finna lommer med ledig kapasitet er dumt. Derfor leiter vi etter slike lommer. Det har han faktisk sagt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg forstår Anita Apelthun Sæle slik at ho er oppteken av både å sikra dagens arbeidsplassar og at det blir skapt nye. Eg forstår det òg slik at ho tek avstand frå både finansministeren og næringsministeren og deira utsegner om at ein er ikkje så oppteken av dei arbeidsplassane som forsvinn, men meir oppteken av dei arbeidsplassane som kjem. Representanten pleier elles å forsvara denne regjeringa i tjukt og tynt, men her ser eg at det er eit punkt der ho dissenterer.

       Så framstiller ein det slik at den skatteletten som no er gitt, kjem næringslivet til gode. Men det er kjempeforskjell på f.eks det som Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti tidlegare har stått saman om, fritak for skatt på næringsformue og kva det betyr for småbedriftene, og den skatteletten som no har kome alle til gode, som Statistisk sentralbyrå no viser i svært liten grad har redusert arbeidsløysa.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg meiner at vi bør sikra dagens arbeidsplassar. Det er også meininga bak Regjeringas politikk. Regjeringa gjer det ho kan for å få renta ned - høg rente set faktisk dagens arbeidsplassar i fare - og Regjeringa gjer det ho kan for at kronekursen ikkje skal verta så svimlande høg at det slår bedrifter, ikkje minst langs kysten, konkurs. Regjeringa gjer det ho kan for å få til eit moderat lønsoppgjer, som betyr mykje for alle arbeidsplassar i Noreg, ikkje minst for dei konkurranseutsette arbeidsplassane, der ein ikkje kan auka prisane på sine produkt og slik betala lønsauken. Alt dette har Regjeringa lukkast med. Men samtidig er det viktig - og eg håpar eg ikkje er ueinig med nokon i Regjeringa i det - at ein arbeider iherdig for å skapa moglegheiter for innovasjon i Noreg. Dei fleste arbeidsplassane vi vil ha om 20 år, vil vera i bedrifter som enno ikkje er skapte.

       Samfunnskostnadene ved arbeidsløyse er svært store. Det er lett å talfesta auka arbeidsløysetrygd og redusert skatteinngang. Ein auke på 10.000 ledige krev 2 milliardar kr ekstra i arbeidsløysetrygd. I tillegg kjem tapt verdiskaping og kompetanse. Verknadene for den enkelte sosialt og økonomisk må ein òg sjå på med bekymring. Ny forsking viser faktisk at langtidsledige menn har betydeleg auka risiko for alvorlege sjukdomar. Dei som mister jobben sin, har tre gonger større risiko for å enda opp som uførepensjonistar. I mange tilfelle har bedriftsnedleggingar ramma heile lokalsamfunn og regionar. Uvisse og tap har ramma langt fleire enn berre dei som har mista jobben sin. Verkelegheita er verre enn det statistikken fortel.

       Heile komiteen er einig om å styrkja A-etat i samsvar med Regjeringa sitt forslag for å sikra A-etat, som det viktige verkemidlet som etaten i seg sjølv er, eit betre utgangspunkt.

       Senterpartiet er med i det fleirtalet som no bidreg med 2.500 fleire tiltaksplassar enn Regjeringa sitt opphavlege forslag. Vi er veldig glade for at vi no kan registrera at fleire av dei forslaga som vi fremja i vårt alternative budsjett for 2003, no vert vurderte av fleire parti. Vi kjem tilbake til det i samband med revidert budsjett. Desse forslaga er ikkje mindre aktuelle no enn dei var ved den siste budsjetthandsaminga.

       Vi vil utnytta ledig kapasitet i anleggsbransjen til samferdselsformål. Det gjeld både vedlikehald, rassikring samt å fjerna flaskehalsar på enkelte vegstrekningar. Vi vil styrkja verkemiddelapparatet for å skapa og oppretthalda arbeidsplassar. SND viser jo at dei kan bidra med 60.000 nye arbeidsplassar i ein tiårsperiode ved den ekstraløyvinga som dei bed om. For neste års budsjett bad dei om 500 mill. kr, og ville med det kunna skapa 1.000 nye arbeidsplassar.

       Det er nødvendig med løyvingar til kompetanseutvikling i verftsindustrien for å halda oppe kompetansen i ei tid der mange vert oppsagde og permitterte i denne næringa. Det er nødvendig å frysa gjelda til fiskeindustrien over ein tidsavgrensa periode, slik at det vert gitt moglegheit til å gjennomgå situasjonen og føreslå tiltak for ei heilskapleg og langsiktig omstilling. Det er viktig å utnytta ledig kapasitet i byggjebransjen til å vedlikehalda og utbetra skulebygg. Og det er viktig å unngå ytterlegare nedbemanning i offentleg sektor.

       På lang sikt må vi no ha for auget å styrkja dei områda der Noreg er god: kunnskap, kapitalstyrke og naturressursar. Det er nødvendig med ei målretta satsing på område der Noreg kan verta best òg internasjonalt. Det gjeld både maritime og marine næringar, offshore og verftsindustri, romindustri, treforedling, møbelindustri og reiseliv. Då må vi òg syta for solide instrument for betre kapitaltilgang retta mot både større kunnskapsbedrifter og småbedrifter, og det må satsast på regionale næringsfond i eit samvirke mellom private investorar og offentleg kapital. Ordninga med såkornfond må utvidast, og vi må få ein langt meir offensiv bruk av utviklingskontraktar. Så må vi òg utnytta breibandsatsinga, som vil gi moglegheit òg for Distrikts-Noreg til å utnytta ny teknologi på ein betre måte enn i dag. Då må altså staten inn med midlar òg på det området.

       Så har det vore ein diskusjon om Framstegspartiet vil at arbeidsledige skal ha det godt eller vondt. Eg oppfattar det slik at når Framstegspartiet angrip Arbeidarpartiet og andre for at dei vil at dei ledige skal ha det godt, så er det det motsette av å ha det vondt.

       Arbeiderpartiet og Senterpartiet var enige om en aktiv arbeidsmarkedspolitikk allerede da Stortinget behandlet budsjettet i fjor høst, og situasjonen på arbeidsmarkedet har nå blitt enda mer alvorlig. Da er det for det første behov for tiltak - vi har behov for en offensiv politikk innenfor næringslivet, det er behov for tiltak for nyskaping - men det er også behov for en enda mer offensiv aktivitet på arbeidsmarkedstiltak enn det man så i fjor høst.

       Jeg er overrasket over at Senterpartiet ikke er enig i behovet for mer offensive tiltak og flere arbeidsmarkedstiltak enn den enheten som man nå har gått inn for sammen med Regjeringen, og jeg må si jeg er noe skuffet over at vi ikke fikk oppslutning om en mer offensiv satsing fra Senterpartiet ved dette høvet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er spennande at det frå så mange forskjellige parti no vert lagt fram forslag til tiltak på både kort og lengre sikt for å sikra fleire arbeidsledige ein jobb, enten det er snakk om samferdselssektoren, byggjebransjen eller på dei andre områda som eg var inne på i innlegget mitt.

       Så er det slik at òg Senterpartiet er oppteke av at det trengst spesielle arbeidsmarknadstiltak, og meiner at det er god grunn for å styrkja dei vi har. I denne saka synest vi faktisk at det var viktigare å bidra til eit breitt fleirtal enn at nokre skulle verta ståande på 1.000 og nokre på 2.500 fleire tiltaksplassar, også då Arbeidarpartiet med høgaste bod. Men eg skal lova Schjøtt-Pedersen éin ting: Vi skal koma tilbake til dette i samband med revidert budsjett. Det er ein månad til det vert lagt fram, og vi ventar då at Regjeringa kjem med ei oppdatering av situasjonen.

       Arbeiderpartiet har det prinsippet at det er den til enhver tid sittende regjering som har skylda for arbeidsledigheten. Det kan enhver se ikke er spesielt troverdig. De største ledighetstallene vi har hatt her i landet, hadde vi under arbeiderpartiregjeringer. Men jeg legger ikke skylda på Gros regjeringer for bevisst å ha gått inn for høy ledighet. Jeg vil heller ikke beskylde sosialdemokratene i Sverige og Tyskland for det, sjøl om ledighetstallene i disse landene vokser mer enn i Norge. Tyskland er nå er oppe i 10 % høyere arbeidsledighet enn gjennomsnittet i EU. Det er en hån mot folks intelligens når Arbeiderpartiet i dag gjør saken til et propagandaspill og forenkler åpenbare sammenhenger.

       Det burde vært enkelt å bli enige om årsaken til stigende arbeidsledighet: den internasjonale økonomien og et høyt kostnadsnivå i Norge, ikke minst på grunn av en for sterk lønnsvekst gjennom mange år. Holden-utvalget, som la fram sin innstilling i går, viste det tydelig, med tilslutning fra både LO og YS. Respekten for politikere ville ha vært større om vi hadde hatt en mer ærlig debatt og mindre partipolitisk propaganda. Det er bra at vi av og til får slike grundige, faglige gjennomganger, slik at vi kan sette ting på plass. Det er ikke så enkelt å drive et taktisk spill i slike utvalg.

       Sosialistisk Venstreparti er heller ikke spesielt troverdig i debatten. SV og Fremskrittspartiet hadde en resept under høstens budsjettbehandling som ville ha styrket ledigheten, noe næringslivet betakker seg for. SVs 7 milliarder kr i skatteøkning til næringslivet hadde vel kanskje ikke bidratt til mindre ledighet, heller ikke Fremskrittspartiets konsekvente avvisning av stramme budsjetter.

       Det er positivt at Arbeiderpartiet historisk har stått sammen med Regjeringa i det grunnleggende behovet for et stramt budsjett. Men vi merker oss at det er Arbeiderpartiet som karakteriserer viktige skatte- og avgiftslettelser for næringslivet som skattelettelser for de rikeste, og bedriver lettvint populistisk retorikk rundt viktig næringspolitikk, som f.eks fjerning av dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte. Dette var Arbeiderpartiet gjennom hele 1990-tallet for, men nå er det plutselig blitt en stor politisk symbolsak.

       Regjeringa tar i høyeste grad arbeidsledigheten på alvor. Det er i tidligere innlegg gjort rede for de tiltakene som Regjeringa har gjennomført, og det kommer nye tiltak i revidert budsjett. Jeg ser ikke at andre partier har noen bedre tiltak som ville ha endret situasjonen på kort sikt.

       Arbeiderpartiet ber i sitt Dok.nr.8-forslag til Stortinget Regjeringa om å vurdere en rekke forslag. Det er jeg helt sikker på at Regjeringa vil gjøre, sjøl om en del av forslagene er mindre målrettede enn andre og en del er preget av budsjettkamp. Et konstruktivt samarbeid i de arbeidslediges interesse bør det likevel legges til rette for i hele landet. Det er ikke alltid slik at gamle, velprøvde oppskrifter er de mest virkningsfulle i en ny tid. Både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er veldig opptatt av tiltak som er miljøpolitisk tvilsomme, og som smaker av gammeldags kraftsosialisme uten hensyn til miljøet.

       Det er ikke lenger slik at det er motsetning mellom miljøhensyn og arbeidsplasser, snarere tvert imot. For eksempel: Hvis man satser på gass, gir det en veldig liten sysselsettingseffekt. Ett av de gasskraftverkene Naturkraft har fått løyve til å bygge, vil gi ca 40 arbeidsplasser. Tilsvarende produksjon basert på bioenergi vil gi mellom 900 og 1.500 faste arbeidsplasser ifølge anslag fra norske og svenske bioenergiforeninger og Landbrukshøgskolen. I tillegg vil arbeidsplasser gjennom satsing på bioenergi komme distriktene til gode på en helt annen måte enn satsing på ett eller to anlegg basert på fossilenergi ved kysten eller i en by.

       Kampen mot arbeidsledighet er en hovedsak for Venstre og for Regjeringa, og vi kommer til å ta tak i utfordringene.

       Det er altså ikkje arbeidsløysa som er den største utfordringa for arbeidsministeren, men at det er for få personar til å løyse uløyste oppgaver.

       Spørsmålet mitt til representanten Skei Grande må derfor bli: Er det ei treffsikker vurdering statsråden gir uttrykk for, ei vurdering som Venstre kan stille seg bak?

Trine Skei Grande (V) : Representanten Sandal representerer en ideologi som heter « sosialdemokratiet ». Den ser veldig ofte tabeller og veldig sjelden menneskene. Hvis man går bak ledighetstallene og ser på det som ligger der, så ser vi at det er en helt ny type arbeidsledighet i forhold til den som har vært tidligere. Det er andre grupper - det er høyt utdannede folk - og det er andre sammensetninger av arbeidsledige enn det vi har sett tidligere når arbeidsledigheten har økt.

       I noen faggrupper, og også i noen ufaglærte grupper, mangler vi folk. Bedrifter går dukken fordi man ikke har folk til å gjøre den jobben. Derfor er det ikke så enkelt som sosialdemokratiet prøver å framstille det som. Det er mennesker bak disse tallene, og gruppen av arbeidsledige er sammensatt. Hvis man gjør den øvelsen, vil man se at statsråd Victor Normans vurdering er helt riktig, og Venstre stiller seg bak den vurderinga.

Per Sandberg (FrP) : Jeg skal følge opp i noenlunde samme farvann.

       Venstre har nettopp hatt landsmøte. I den forbindelse har landbruksminister Sponheim og Thommessen, som - så vidt jeg forstår - er næringspolitisk talsmann i Venstre, uttalt at det må settes mer trykk på å skape økt innvandring av ufaglært arbeidskraft. Thommessen nevnte i samme åndedrag at minst 10.000 ufaglærte må importeres til Norge i året.

       Hvordan ser representanten på dette i forhold til det at vi er vitne til en omorganisering, en modernisering, i offentlig sektor, at WTO-forhandlingene sannsynligvis vil redusere antall sysselsatte i primærnæringene, at 500.000 mennesker jobber deltid, at EU utvides neste år, og at det norske arbeidsmarkedet da sannsynligvis vil få stor tilgang både på ufaglært og faglært arbeidskraft? Henger det sammen med uttalelsene fra landsmøtet til Venstre og det som statsråden sa 4. januar?

Trine Skei Grande (V) : Nå ble jeg litt skuffet. Jeg har skjønt at Per Sandberg ikke er for arbeidsinnvandring - det var ikke noen bombe - men jeg hadde ventet at Fremskrittspartiet skulle klare å se at ulike mennesker har ulike ting å tilby.

       Noen tror at man importerer et antall mennesker som stiller seg i en rekke. Vi i Venstre tror faktisk at når man åpner for arbeidsinnvandring, åpner man for mennesker som har skaperkraft, ideer og tanker om hvordan man skaper arbeidsplasser også. Vi har tro på en arbeidsinnvandring basert på at folk kan komme hit til landet ikke bare fordi de er forfulgt, men fordi de faktisk drømmer om å ha en framtid her i landet, og at det faktisk også er en fordel i forhold til å skape arbeidsplasser.

       Vi trodde at det ville komme horder fra Portugal til vårt lille nordlige hjørne på grunn av EØS-avtalen. Det har det jo ikke gjort. Jeg tror heller ikke det kommer til å komme horder etter EU-utvidelsen østover. Det er ikke sikkert at alle drømmer om å bo i dette kalde landet i nord. Jeg tror nok vi har helt andre utfordringer på dette området enn det Per Sandberg ser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Trine Skei Grande opna sitt innlegg med å seia at det kunne høyrast ut som om nokon i denne salen var meir opptekne av sysselsetjingssituasjonen enn andre, og det er jo tilfellet. Eg vil gi Skei Grande det rådet å lesa gjennom dei ulike alternative budsjetta som vart lagde fram i haust. Då vil ho sjå det heilt tydeleg. Ho representerer sjølv ei regjering som har næringsnøytralitet som overordna mål. I haust var dei i utgangspunktet ikkje villige til å setja inn midlar til korkje maritim sektor, verftsindustrien eller møbelindustrien. Dei var fullstendig uinteresserte i å setja inn midlar til samferdsel, sjølv om dei då kunne ha hindra noko av arbeidsløysa og til og med oppfylt Nasjonal transportplan, som dei no ligg langt etter med. Dei pinte ned dei distriktspolitiske verkemidla, og likeins kommunesektoren.

       Eg skjønar at representanten er oppteken av enkeltmennesket. Men med hennar fokusering på skattelette ser det ut som om ho er oppteken av andre enkeltmenneske enn det vi andre er.

Trine Skei Grande (V) : Nå var Magnhild Meltveit Kleppa i nærheten av mitt poeng, nemlig at vi alle sier at vi er opptatt av dette, men vi ønsker å bruke veldig ulike virkemidler. Det er klart at SV er veldig opptatt av forholdene for dem som er arbeidsledige. Men hvis man legger 7 milliarder kr mer i skatt på næringslivet, er det klart at det blir litt mindre penger å skape arbeidsplasser for. Retorikken til Senterpartiet ligger ikke så fryktelig langt unna i forhold til skattelettelse til de rikeste.

       Når det gjelder å gi næringslivet handlingsrom i et land som har vært veldig presset på mange områder, klarer vi faktisk i Norge å holde veksten i arbeidsledigheten lavere enn i resten av Europa. Det må bety at noen av disse tingene funker. Og det å gi skattelettelser til de rikeste er faktisk å gi næringslivet handlingsrom til å skape arbeidsplasser i framtida.

       Regjeringens forslag om 1.000 nye jobbklubbplasser er for lite når ledigheten nærmer seg 100.000. Arbeiderpartiet mener i tillegg at det trengs ordinære tiltaksplasser, ikke jobbklubbplasser.

       I dag er det kun én tiltaksplass pr. åttende arbeidsledig. Ved forrige ledighetstopp var det om lag én tiltaksplass for hver annen arbeidsledig. Forholdet mellom tiltaksplasser og ledige sier noe om myndighetenes innsats for å være med og bekjempe ledigheten. Arbeidsmarkedstiltakene er de arbeidslediges bru over til arbeidsmarkedet.

       Regjeringen viser i statsbudsjettet for 2003 til en undersøkelse om arbeidsmarkedstiltak som byrået har gjort. Her kommer det klart fram at de som har vært innom et arbeidsmarkedstiltak, har langt større muligheter til å få seg en jobb enn de som ikke har vært det.

       Fra hele landet kommer det inn signaler om at det mangler penger til kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak. Arbeiderpartiet foreslår i innstillingen at det opprettes 15.000 nye arbeidsmarkedstiltaksplasser. Dessverre fikk vi ikke flertall for det. Men kommunalkomiteens flertall, inkludert regjeringspartiene, går likevel inn for å opprette om lag 2.500 utover Regjeringens forslag. Heldigvis er det slik at regjeringspartiene i Stortinget er mer opptatt av å få de arbeidsledige over i aktive tiltak enn det Regjeringen og arbeidsministeren har vært.

       Situasjonen på arbeidsmarkedet er alvorlig. De siste tilgjengelige ledighetstallene fra arbeidsmarkedsetaten kom 3. april. De viser at 91.391 personer var registrert helt arbeidsledige. Det er en økning på nesten 30 % fra samme tid i fjor.

       Ledigheten blant unge under 25 år har økt kraftig. Arbeiderpartiet har i et eget Dok.nr.8-forslag gått inn for å gjeninnføre ungdomsgarantien, et forslag som innebærer at ungdom under 25 år garanteres et tilbud om jobb, utdanning eller tiltak, slik at ingen skal gå ledig lenger enn seks måneder.

       Tallene forteller oss dessverre også at langtidsledigheten har økt. Det er dramatiske tall, for de viser at ledigheten er i ferd med å feste seg og ikke ser ut til å være et forbigående fenomen. Siden Bondevik II-regjeringen overtok i oktober 2001, har den registrerte arbeidsledigheten økt med rundt 52 %. Og jeg må si at det mest konkrete Regjeringen egentlig har gjort, er å forverre vilkårene for de arbeidsledige ved svekkelser i arbeidsledighetstrygden. Det vitner om dårlig forståelse for hvordan det er å være arbeidsledig, og jeg synes det er ganske fabelaktig å høre Venstres Trine Skei Grande si at sosialdemokratene er opptatt av tall og ikke av mennesker. Jeg synes denne regjeringen har illustrert med tyngde at de ikke skjønner de menneskelige virkningene av å bli arbeidsledig.

       Utsiktene er dessverre ikke gode. Tallene som vi får fra Statistisk sentralbyrå, forteller oss at vi kan stå foran en langvarig periode med høy ledighet. Det er også slik at en rekke norske bedrifter, ved sin ledelse, har bebudet at de i stor grad vurderer å ty til oppsigelser i løpet av 2003, så vi kan regne med at denne situasjonen vil forsterke seg utover året.

       Det er min oppfatning at Regjeringen altfor lenge undervurderte alvoret på arbeidsmarkedet, og, som det er sagt før her i dag, har arbeidsminister Victor Norman tidligere uttalt at grunnproblemet er mangelen på arbeidskraft. Jeg mener at han tok grundig feil. Grunnproblemet er at ledigheten er høy, at den fortsetter å øke, og at Regjeringen har gjort for lite for å bekjempe den.

       Arbeidsmarkedstiltak er viktig, men jeg tror alle partiene er enige om at det trengs en offensiv også i næringspolitikken i forhold til nyskaping, for å møte en slik situasjon. I hvert fall viser partiene på Stortinget det. De har lagt fram ulike forslag. Arbeiderpartiet har lagt fram en omfattende forslagspakke for å forhindre økt ledighet og for tiltak mot nedbygging av vår konkurranseutsatte sektor. Jeg oppfordrer Regjeringen til å følge dette opp når de skal komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Victor D Norman : Grunnproblemet i norsk økonomi er mangelen på arbeidskraft. Hvis det er noen i denne salen som ikke ser det, er det noen i denne salen som har glemt hvorfor den forrige regjeringen, like før den gikk av, inngikk en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv for å sørge for at vi ikke kastet bort hundre tusener av mennesker med arbeidsevne i arbeidsdyktig alder som i dag ikke slipper til fordi de enten er yrkeshemmede, er over 58-59 år eller av andre grunner ikke har sluppet til i arbeidsmarkedet, og dette i et land hvor vi har et hav av uløste oppgaver. Og hvis det er noen som ikke ser at vi har uløste oppgaver, vil jeg anbefale et besøk på en hvilken som helst eldreinstitusjon i Norge, et hvilket som helst sted hvor det mangler barnehageplasser, et hvilket som helst sykehus eller et hvilket som helst sted i Norge hvor det mangler grunnleggende samferdselsmidler.

       Vi har ubrukte arbeidskraftressurser, men vi har enda flere uløste oppgaver. Dette tillot jeg meg å si i debatten i Stortinget om statsbudsjettet like før jul, som avslutning på et avsnitt i innlegget som handlet om hvor alvorlig vi tok arbeidsledighetsproblemet, men hvor vi sa at i bekjempelsen av arbeidsledighetsproblemet må vi ikke tape av syne at grunnproblemet i norsk økonomi er mangelen på arbeidskraft. Jeg er en smule overrasket over at Arbeiderpartiet, som tidligere har vært mer bevisst enn de fleste på det faktum at grunnproblemet er mangelen på arbeidskraft, nå synes å ha glemt dette. Men jeg håper ikke det betyr at Arbeiderpartiet mener at arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv skal forlates til fordel for et rent kortsiktig arbeid for å få ned arbeidsledigheten på kort sikt.

       Vi tar arbeidsledighetsproblemet på alvor. Vi er bekymret over ledighetsutviklingen. I øyeblikket er jeg spesielt bekymret for ledighetsutviklingen i industrien. Vi har en nedbygging av sysselsettingen i industrien i øyeblikket, som er sterkere og mer bekymringsfull enn de fleste tidligere har antatt. Det er veldig viktig at vi i den generelle økonomiske politikken ikke gjør noe som kan forsere den nedbyggingen og skape ytterligere økning i ledigheten i industrien. Samtidig må vi føre en politikk som innebærer at vi utnytter de mulighetene innenfor en samlet forsvarlig økonomisk ramme som finnes til å bruke ledige hender til å få økt aktiviteten i bygg- og anleggssektoren og på andre områder hvor det åpenbart er fornuftig å bruke de ledige på kort sikt.

       Så er det viktig å holde fast ved en linje hvor hovedregelen er at folk som er ledige, skal få hjelp til selvhjelp gjennom aktiv støtte fra Aetat. Jeg er veldig glad for at det nå er bred oppslutning om den linjen Regjeringen startet for godt over et år siden med å styrke Aetat og gjøre den til en støttende og tjenesteytende etat for de ledige. Så må vi løpende tilpasse tiltaksnivået til et nivå som gjør at tiltaksplasser ikke er flaskehalsen i arbeidet for å hjelpe de ledige. Og så må vi løpende ut fra det følge både dimensjoneringen av Aetat og dimensjoneringen av tiltaksnivået. Det er gledelig at det er bred oppslutning om dette.

       Det er også gledelig at det etter hvert kanskje kan bli en litt svakere tendens til å bruke de ledige som politisk kasteball istedenfor å ta problemstillingen - det å være arbeidsledig - så alvorlig at man ikke rent politisk skaper unødvendig økt utrygghet for de ledige. Arbeiderpartiet har, i forhold til tiltak for arbeidsledige, hele tiden fulgt et prinsipp av typen: Vi foreslår litt mer enn Regjeringen, uansett hva Regjeringen foreslår. Da vi behandlet budsjettet i høst, foreslo Arbeiderpartiet 1.000 flere tiltaksplasser enn oss og rundt 50 mill. kr til Aetat - da var visst det passelig. Representanten Schjøtt-Pedersen sa for et øyeblikk siden at det ikke hadde skjedd noe grunnleggende nytt siden budsjettet ble fremlagt, så han skjønte ikke hvorfor vi kom med flere tiltaksplasser nå. Men det er vitterlig en kjensgjerning at Arbeiderpartiet nå foreslår 4.000 flere ordinære tiltaksplasser enn man foreslo under budsjettbehandlingen, så jeg lurer på om verden forandrer seg raskere i Arbeiderpartiets hoder enn den gjør i Regjeringens hoder. Jeg lurer også på om Arbeiderpartiets formål i denne saken er å få riktig dimensjonering, eller om det bare er å markere at man til enhver tid følger Regjeringens opplegg og plusser på bitte lite grann.

       President! Til en åpenbar misforståelse.

       Grunnproblemet er mangel på arbeidskraft, sa statsråden. Ja, eg kan til dels vere einig i det. Det viser òg at det er viktig å satse på kvalifiserande tiltak. Det viser at det er viktig å satse på tiltak slik at menneske med diverse funksjonshemmingar kan utnytte sin restarbeidsevne.

       Når det gjeld industriarbeidsplassar, er det slik at mange tradisjonelle industriarbeidsplassar no er tapte for alltid. Victor D Norman har tidlegare uttalt at han lovar styrkt innsats på dette området, og det er bra.

       Mitt spørsmål til statsråden gjeld permitteringsreglane. Det blei jo ei viss innstramming for halvanna år sidan, men enkelte grupper har unntak. Vil statsråden vurdere å utvide unntaksreglane òg for andre område?

       Kva seier arbeids- og administrasjonsministeren, vil han gjera noko?

Presidenten: Den regelmentsmessige tid er nå ute.

       Presidenten foreslår at vi fortsetter formiddagens møte til dette replikkordskiftet er over. - Det er det tilslutning til.

       Statsråd Victor D Norman : Det ligger i fristilling at man ikke skal gå inn og overprøve og detaljstyre hva enheter gjør. Men jeg vil i forbindelse med det som tidligere het Statens vegvesen, få minne om at det ikke skal asfalteres noe mindre i Norge fordi om Statens vegvesens produksjonsvirksomhet er fristilt. Det betyr at det for hver kontrakt som Statens vegvesen ikke vinner, vil være noen andre som vinner den, og at det i andre bedrifter som vinner kontraktene, vil være etterspørsel etter mange av dem som måtte bli ledige fra tidligere Statens vegvesen. Da er det vel en fordel hvis de i utgangspunktet ikke er låst til å være i den bedriften de startet i?

       Jeg tror ikke det som nå skjer i tidligere Statens vegvesen, bidrar til å øke ledigheten i Norge.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Regjeringen har i lang tid bagatellisert situasjonen på arbeidsmarkedet. Finansministeren har uttalt at fargen på hans kontor er mer dyster enn utsiktene i arbeidsmarkedet, og næringsministeren at han ikke er særlig bekymret for arbeidsplasser som falt bort. Regjeringen tar ikke noe initiativ for å sikre utsatte bedrifter utover å hjelpe dem til etableringer i Baltikum.

       I arbeidsmarkedspolitikken er Regjeringen kjennetegnet ved: for lite, for sent. Da er det ikke rart at Arbeiderpartiet hele tiden foreslår mer. I oktober var det Arbeiderpartiet da foreslo, ifølge Regjeringen uansvarlig. I februar kom Regjeringen etter. I mars foreslo Regjeringen sågar å bevilge mer enn det Regjeringen selv hadde foreslått for Stortinget, og som lå til behandling her. Velkommen etter, men få opp tempoet!

       For øvrig kom statsråden i skade for å høre fullstendig feil. Jeg uttalte at situasjonen er etter dette, altså etter i høst, « blitt enda mer alvorlig. » Det er bekymringsfullt.

Statsråd Victor D Norman : Hvis kvaliteten på de sitater om såkalt bagatellisering som representanten Schjøtt-Pedersen nå kom med, er av samme kvalitet som de tidligere sitater i debatten av min påståtte bagatellisering av arbeidsledigheten, er det for så vidt ikke noe rart hvis man har inntrykk av at det bagatelliseres. Men jeg håper jo i så fall at Arbeiderpartiet lærer seg litt bedre innenatlesing, og kanskje også litt bedre høreteknikk, enn det man har illustrert i denne debatten.

       Regjeringen har foreslått når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, at vi til enhver tid skal sørge for at tiltakene ikke er en flaskehals i arbeidet for de arbeidsledige. Vi er opptatt av at det er arbeidet for de arbeidsledige som er viktig, ikke arbeidet for markedsføring av arbeidsledigheten som en god kampsak for tilfeldige partier. Vi ser ikke noen grunn til å foreslå økte tiltak så lenge det ikke er det som er knapphetsfaktoren i arbeidet for å hjelpe de arbeidsledige. Derfor foreslår vi økning nå, derfor foreslo vi ikke en så sterk økning på høsten i fjor, og derfor kommer vi også til å følge utviklingen videre veldig nøye.

Presidenten: Det er presidentens oppfatning at sleivspark i den retning som går på karakteristikk av folks intelligens, neppe vil være et bidrag til å heve nivået på debattene i dette hus.

       Formiddagens møte er dermed hevet.

       Torbjørn Andersen (FrP) : Fremskrittspartiet ser meget alvorlig på den negative utviklingen på det norske arbeidsmarkedet. Vi vil bestrebe oss på å lede an i kampen mot den stadig økende ledigheten. Arbeid til alle i dette landet vil bli en svært høyt prioritert sak for Fremskrittspartiet i tiden som kommer. Fremskrittspartiet vil derfor ha et sterkt engasjement og ta initiativ i forhold til å redusere den negative utviklingen som vi har hatt på det norske arbeidsmarkedet de siste ett til to årene. Fremskrittspartiet vil rette mye av sin innsats inn mot å fremme flere konkrete forslag til tiltak som kan bidra til at det skapes flere arbeidsplasser i Norge, og derigjennom bedre mulighetene for en ny og positiv utvikling på det norske arbeidsmarkedet.

       Verdensøkonomien er for tiden preget av lavkonjunktur, noe som også rammer Norge. Men vi kan allikevel gjennomføre flere nasjonale tiltak for å rette opp noen av skadevirkningene for norsk næringsliv og norsk arbeidsmarked på grunn av den internasjonale lavkonjunktur. I alle land finnes det ledighet. I så måte kan man for så vidt kritisere enhver regjering på denne jord for manglende tiltak mot arbeidsledighet. Men skal ledigheten bringes ned i Norge, må det først og fremst skapes nye konkurransedyktige og verdiskapende arbeidsplasser i vårt land. Og vi kan få det til hvis vi vil.

       I Norge finnes det i dag over 100.000 arbeidsledige, men det finnes ikke på langt nær 100.000 ledige arbeidsplasser. Dette betyr at vi må satse målrettet på en aktiv næringspolitikk og ha langt større politiske ambisjoner om en ekspansiv økonomisk utvikling - økt produktivitet, økt økonomisk vekst og en ny næringsmessig framgang for landets bedrifter og næringsliv.

       Fremskrittspartiet vil hevde at dagens økonomiske politikk er feilslått. Man kneger og sparer nasjonen til fattigfant og tror at det vil skape økonomisk vekst å stramme inn på alle kanter. Norge må, som en rik nasjon, heller utnytte det enorme økonomiske potensialet som oljeinntektene gir oss, til å øke investeringene i næringslivet, øke effektiviseringen av landets infrastruktur og bedre produktiviteten i offentlig og privat sektor. Økonomiske vekstambisjoner og en mer næringsvennlig politikk betyr langt mer for å få ned ledigheten enn all verdens arbeidsmarkedstiltak, trygdeytelser eller styrking av antall ansatte i Aetat, slik Arbeiderpartiet og SV så misforstått tror så sterkt på. Å få ned ledigheten handler om å få mer fart på norsk økonomi ved å stimulere til bl.a økt etterspørsel og økt produktivitet, å øke investeringslysten i næringslivet, sette næringspolitikken skikkelig på dagsordenen og skape ny optimisme, stimulere det private forbruket samt gi store skatte- og avgiftslettelser til både næringsliv og private forbrukere.

       Det er faktisk svært mye som kan gjøres nasjonalt for å øke sysselsettingen, men debatten i dag har vist at alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, mangler politisk vilje. Man stoppes av handlingsregelen og et ensidig fokus på budsjettstramheten. Dette er fatalt og vil gi stadig økende ledighet og bortfall av norske arbeidsplasser i flere år framover.

       Fremskrittspartiet støtter allikevel denne stusslige sårplastringen som de tiltakene vi i dag går inn for i denne sak, representerer, for disse tiltakene har ingen særlig strukturell betydning og er derfor bare kortsiktige tiltak av heller underordnet karakter. Allikevel vil de tiltakene som vedtas i dag, være til en viss hjelp i dagens situasjon, og derfor vil selvsagt Fremskrittspartiet være med på det regjeringspartiene og SV foreslår i denne sammenheng. Men den politikk alle de andre partiene står for i denne sal, vil garantert føre landet inn i en langvarig ledighetsperiode, om man da ikke lytter til de forslag Fremskrittspartiet har tatt til orde for i denne sammenheng.

Ivar Østberg (KrF) : På Kommunenes Sentralforbunds ordførerkonferanse i går innledet administrerende direktør Finn Bergesen i NHO en paneldebatt. Noe av det han sa, var at næringslivets hovedkrav var lavere kronekurs. Den høye kronekursen har forverret konkurranseforholdet for konkurranseutsatt industri og næringsliv med 10 %, selv etter at renten har gått ned 1,5 %, og selv etter at vi har fått en lavere kronekurs. Og han sa at ingen bedrifter kan klare dette, og at dette vil føre til konkurs, til tap av bedrifter og til tap av arbeidsplasser.

       Jeg er derfor glad for at Regjeringens hovedstrategi mot arbeidsledighet nettopp har vært å gjenreise kraften i næringslivet og sikre ny vekst i sysselsettingen, og lav ledighet på langt sikt, gjennom et stramt finanspolitisk opplegg. Det ville vært mye mer populært å bruke masse penger, men det ville vært kortsiktig.

       Regjeringens politikk vil legge til rette for lavere rente, slik at den fortsatt sterke kronekursen reverseres og lønnsomheten i konkurranseutsatt næringsliv bedres. Bergesen pekte på at selv med et nulloppgjør ville lønnsstigningen i år bli 4-5 %, mens det var ventet at konkurrentene ute ville få en lønnsstigning på 3,5 % eller mindre. Altså: Til tross for et nulloppgjør ville vi likevel tape 1,5-1 % i forhold til konkurrentene. Derfor er det viktig at Regjeringen har lagt opp til et inntektspolitisk samarbeid med partene. Dette var også noe næringslivet, og Bergesen, ønsket seg, fordi dette ville føre til lavere rente, slik at vi kunne få redusert kronekurs.

       Som statsråd Norman har gitt uttrykk for - ikke bare i dag, men også tidligere - bekymrer den økte ledigheten. Etter Kristelig Folkepartis mening, og etter Regjeringens mening, er det sløsing med ressurser å la folk gå arbeidsledige. Det er alvorlig for den enkelte som rammes av arbeidsledighet, og det er spesielt alvorlig for dem som rammes av langtidsledighet. Derfor har nettopp disse vært Regjeringens prioritering. Det er viktig at vi prøver å demme opp for langtidsledighet.

       Da Regjeringen la fram budsjettet, sa man at man ville følge utviklingen nøye. Så har man altså fått kritikk fordi man ikke allerede i fjor høst foreslo mer. Men vi har fulgt nøye med. Regjeringen har levert - den lovte å komme tilbake. Og den kom tilbake. Det har vært en alvorlig utvikling, og jeg er veldig glad for at det i tillegg til det Regjeringen har foreslått, er et flertall for å trappe opp med ytterligere 2.500 tiltaksplasser. Det er av stor betydning at arbeidsledige aktiviseres og kvalifiseres for ledige jobber, samt at tilbudet på arbeidskraft opprettholdes i påvente av økt etterspørsel.

       Ledighetens sammensetning, med bl.a et økende innslag av personer fra industrien, tilsier et bredt spekter av arbeidsmarkedstiltak. I lys av situasjonen på de ulike lokale arbeidsmarkeder vil det være Aetats oppgave å vurdere den endelige sammensetning av arbeidsmarkedstiltakene. I tråd med gjeldende retningslinjer ved inntak på arbeidsmarkedstiltak vil langtidsledige ungdommer og innvandrere fortsatt prioriteres.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Arbeiderpartiet er dypt bekymret over den negative utviklingen som har vært med hensyn til arbeidsledigheten. Arbeid for alle er det aller viktigste politiske mål vi kan stille opp, både fordi det er avgjørende for den enkeltes velferd, og fordi det er avgjørende for samfunnets velferd. Derfor er det bekymringsfullt at arbeidsledigheten har økt med rundt 50 % siden Bondevik II-regjeringen overtok, og at det i gjennomsnitt har vært en økning i arbeidsledigheten på om lag 70 personer pr. dag i denne perioden.

       Jeg er glad for den understreking som også representanten Østberg kom med, at det er et avgjørende fundament for norsk økonomi at man fører en økonomisk politikk som kan sikre lavere rente og lavere kronekurs. Det er det bred enighet om mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Arbeiderpartiet har sågar hatt et strammere økonomisk opplegg ved at man har hatt noe strammere balanse enn det Regjeringen har lagt til grunn. I så måte er hoveddiskusjonen hvordan man innretter pengebruken innenfor de rammene, og ikke i hovedsak hvor store rammene er.

       Imidlertid mener vi at det i tillegg til at det føres en ansvarlig budsjettpolitikk, og i tillegg til at det er svært viktig med et forpliktende inntektspolitisk samarbeid, er nødvendig med tre elementer i en strategi mot økende ledighet og mot nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv.

       For det første er det nødvendig med en målrettet politikk mot sektorer der Norge har et fortrinn, f.eks naturressurser, kunnskap eller kompetanse. Det er nødvendig med vilje til å satse langsiktig og systematisk på tiltak innenfor disse sektorene.

       For det andre er det nødvendig med tiltak for å øke innovasjon og verdiskaping i alle deler av arbeidslivet. Målet er å sikre utviklingen av nye produkter og produksjonsprosesser, og at ressursene utnyttes mer effektivt.

       Og for det tredje er det nødvendig med tiltak i arbeidsmarkedet for å bygge opp kompetansen hos arbeidsledige og permitterte, for å kvalifisere dem ytterligere for arbeid og for å hindre at de faller ut av arbeidsmarkedet.

       Det er også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet i Stortinget har lagt fram forslag om tiltak mot den økende arbeidsledigheten og for å styrke det konkurranseutsatte næringslivet. Vi mener

       - alle disse tiltakene for å skape en aktivitet og en offensiv næringspolitikk, ikke bare en næringspolitikk som viser til at skattelette løser alle problemstillinger. Det gjør det ikke.

       Samtidig trengs det en nyskapingspolitikk med generelle tiltak for å øke innovasjon og utvikling i næringslivet, og en arbeidsmarkedspolitikk hvor vi legger vekt på flere tiltaksplasser, flere plasser innenfor bedriftsintern opplæring, unntak fra permitteringsreglene, tiltak mot sosial dumping av utenlandske arbeidstakere og tiltak for å sikre ungdom under 25 år arbeid eller utdanning.

       Målet med arbeidsmarkedstiltakene som vi i dag først og fremst diskuterer, må jo være å kvalifisere de arbeidsledige for arbeid. Vi har analyser som veldig klart viser at de som har vært på tiltak, i større utstrekning kommer i arbeid enn de som ikke har vært det. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er viktig at antall tilgjengelige arbeidsmarkedstiltak står i større samsvar med antall arbeidsledige enn det som er tilfellet. Derfor foreslår også Arbeiderpartiet 5.000 nye tiltaksplasser, og vi foreslår videre at det er behov for flere tiltaksplasser innenfor bedriftsintern opplæring. Vi ønsker at bransjene i samarbeid med Aetat og utdanningssystemet skal utvikle bedriftsintern opplæring og arbeidsmarkedstiltak for ansatte i bedrifter som har problemer, men som kan klare seg på litt sikt.

       Arbeiderpartiet har også fremmet forslag om å utvikle ungdomsgarantien og sikre tiltak mot økt ungdomsledighet. Vi er bekymret for den økende ledigheten blant ungdom og har derfor fremmet forslag om å garantere ungdom opp til 25 år et tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, slik at ingen blir gående ledig utover seks måneder.

       Det er behov for en mer offensiv næringspolitikk, det er behov for en mer offensiv nyskapingspolitikk, og det er behov for en mer offensiv arbeidsmarkedspolitikk. Regjeringen kommer for sent, for svakt, og stoler i altfor stor grad på sin skattepolitikk som alternativ til en mer offensiv næringspolitikk.

Jan Tore Sanner (H) : Denne saken handler om Aetat og arbeidsmarkedstiltak. Arbeiderpartiet har valgt å gjøre dette til en generell debatt om arbeidsledighet, og det er en debatt vi gjerne tar.

       Å trygge arbeidsplassene og legge til rette for ny verdiskaping er en av Regjeringens aller viktigste oppgaver. Derfor har vi lagt vekt på en ansvarlig økonomisk politikk, som skal få ned renten og svekke kronekursen. Vi ser at Regjeringens politikk virker. Det bidrar til å styrke bedriftenes konkurranseevne. Derfor har vi gjennomført store skatte- og avgiftslettelser nettopp for å bedre rammebetingelsene for næringslivet. Derfor har vi satset på et inntektspolitisk samarbeid for å få til et moderat lønnsoppgjør. Derfor satses det på utdanning og forskning for å øke kompetansen i arbeidslivet. Derfor åpner også Regjeringen og regjeringspartiene for samarbeid med andre partier for å komme frem til aktuelle tiltak som kan trekke i samme retning.

       Regjeringens politikk har bred støtte. Senest i går la Holden II-utvalget, ekspertutvalget som skulle se på situasjonen for konkurranseutsatt virksomhet, frem sin rapport. I den rapporten advares det mot å åpne pengesekken, og det advares mot « tiltak som støtter enkeltbransjer og enkeltvirksomheter ». Dette er et signal som både Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV bør merke seg. Til og med LOs sjeføkonom Reegård er med på å understreke at man advarer mot tiltak som støtter enkeltbransjer og enkeltvirksomheter.

       Når Karl Eirik Schjøtt-Pedersen snakker om arbeidsledighet, virker det nesten som han befinner seg i en retorisk ekstase. Med sin sterke kritikk mot Regjeringen virker det som han fullstendig har glemt Arbeiderpartiets egen politikk, hvor målet har vært at man skal la offentlig sektor vokse på bekostning av privat sektor og på bekostning av konkurranseutsatt sektor. Trodde man ikke at det skulle ha konsekvenser? Da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var finansminister, gikk renten bare opp. Trodde man ikke at det skulle ha konsekvenser? Da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var finansminister, slo man til med de største skatte- og avgiftsskjerpelsene overfor næringslivet siden annen verdenskrig. Trodde man ikke at det skulle ha konsekvenser? Arbeiderpartiets tidligere næringspolitiske talsmann, Kjell Opseth, forklarte hvilke konsekvenser dette ville ha i Dagsavisen den 7. oktober 2000. Der sier han:

       « Når de » - altså industrien - « til de grader frykter konsekvensene av de nye avgiftene, er det grunn for industrien til å se på mulighetene for å slanke staben. »

       Klarere kan det ikke sies: Konsekvensene av høyere skatter og avgifter er at industrien må slanke staben.

       Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet bruker en debatt om arbeidsledighet til å raljere over Regjeringens skatte- og avgiftslettelser. Hvilken regjering er det som i tider med økende arbeidsledighet ville øke skatter og avgifter? Hvilke konsekvenser ville ikke det ha for et næringsliv som allerede sliter med å holde hjulene i gang? Jeg må få lov til å spørre: Hvis det er slik at Arbeiderpartiet mener at skatte- og avgiftslettelsene er et problem for næringslivet, hvilke skatter er det man da tenker på? Var det forslaget om å fjerne investeringsavgiften som er et problem for næringslivet, var det forslaget om å fjerne flyseteavgiften, eller var det avskrivningssatsene? Hvilke skatter er det Arbeiderpartiet har tenkt å øke for å lette situasjonen for næringslivet?

       Regjeringen og regjeringspartiene tar selvsagt ansvar for den politikken vi fører. Vi ser at den har gode konsekvenser. Stigende arbeidsledighet er et problem, men man skal heller ikke glemme at i 1993, da Arbeiderpartiet styrte Norge, da Gro Harlem Brundtland var statsminister, var arbeidsledigheten nesten dobbelt så høy. Da skyldte Gro Harlem Brundtland fortsatt på Kåre Willoch, selv om han hadde gått av sju år tidligere. Vi tar ansvar for den politikken som vi fører. Vi ser at den har bred støtte i fagmiljøene. Som sagt, senest i går la Holden II-utvalget frem en innstilling som gir god støtte til den politikken som føres, og med klare advarsler til dem som nå ønsker å åpne pengesekken og gå inn med selektive støttetiltak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 2656)