Sak nr. 3
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge (Innst.S.nr.282 (2002-2003), jf. St.meld.nr.39 (2001-2002))

       May Hansen (SV) (ordfører for sak nr. 3):

       Som saksordfører ved behandlingen av St.meld.nr.39 (2001-2002) er jeg glad for at enigheten i komiteen har vært så stor. Jeg vil også starte med å gratulere oss selv med et historisk barnehageforlik som vil bety mye for barns oppvekstvilkår. Det vil vi si mer om senere i dag.

       Stortingsmeldingen om barn og unges oppvekst- og levekår i Norge er en viktig melding, som griper utfordringene for å tenke helhetlig rundt barn og unges oppvekstvilkår og utforme en helhetlig politikk på dette viktige område. Det er bra at vi nå har inkorporert Barnekonvensjonen i norsk lovverk, og at vi har behandlet denne meldingen samtidig, slik at vi har fått sett barns rettigheter og denne meldingen i en sammenheng.

       Gjennom FNs barnekonvensjon har Norge forpliktet seg til å fremme barns rettigheter på en rekke områder, og jeg forutsetter at departementet kommer tilbake med forslag om lovendringer som er nødvendig for å ivareta barns rettigheter på de ulike områdene som behandles i denne meldingen.

       De fleste barn og unge i Norge lever under trygge og gode økonomiske kår, men velstand er ikke ensbetydende med å trives og ha det godt. Omsorgssvikt, fattigdom, vold, mobbing, rusmiddelbruk, seksuelle overgrep, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet er en del av virkeligheten for en god del barn i Norge.

       Vi har hatt en negativ utvikling i barnevernet, hvor antall barn med behov for tiltak er sterkt stigende. Antall barn med tiltak utenfor hjemmet har økt dramatisk de siste årene. Det må settes inn ressurser og iverksettes tiltak for å møte denne utviklingen. Det forskes altfor lite på hvilke tiltak i barnevernet som virker målrettet. Det må satses mer på forskning på ulike tiltak for barn og unge, slik at de store ressursene vi bruker i barnevernet, er gode og målrettede nok.

       Meldingen legger stor vekt på at målet er å bidra til en barne- og ungdomspolitikk som skaper en trygg, meningsfull og utviklende hverdag for flere. For å sikre dette må samarbeidet og samspillet mellom foreldre, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner videreutvikles.

       Endring i levekår, flere samlivsbrudd, økt kommersialisering, seksualisering, reklamepress, slanking, store utfordringer på rusfeltet, mer grov vold, en ny kommunikasjonsvirkelighet og en sterkere grad av organisering av fritiden stiller nye krav til foreldrene, det offentlige og den frivillige sektor.

       Utdanning er viktigere enn noen gang. Kunnskapsnasjonen Norge er viktig for enkeltmennesket og som drivkraft for samfunnsutviklingen. Å sikre barn og unge lik rett og likeverdige muligheter til utdanning er en sentral utfordring.

       Trygghet i familien er en forutsetning for en god personlig utvikling, og vi er enig med Regjeringa i at vi må fokusere på barnets beste og barnets rett i samlivsdebatten. Barnets rett til samvær med foreldrene etter Barnekonvensjonens artikkel 9 og foreldreansvaret etter artikkel 18 må være et vesentlig grunnlag for utvikling av familiepolitikken.

       Barn og unge må få reell innflytelse, og dette må lovfestes. Artikkel 12 i Barnekonvensjonen omhandler barnets rett til å si sin mening, og at barnets meninger skal tillegges vekt. Det er viktig at barn blir hørt i saker som angår dem, slik at de kan være med på å utforme politikken for barn og unge og påvirke sin egen hverdag både hjemme, i barnehagen og på skolen.

       Kjøpepress og reklame påvirker barns holdninger og atferd. Det skjer en tiltagende tendens til å seksualisere barn og unges hverdag. Forskning på seksualisering av barn og unge og hvordan media påvirker barn og unge, må prioriteres, slik at vi kan sette inn de riktige tiltakene for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning. Økt globalisering er en utfordring - og gir barn og unge økte muligheter til å realisere sine mål - og dette må løses gjennom økt internasjonalt samarbeid.

       En aktiv offentlig politikk overfor barn og unge på alle nivåer må reflektere et helhetssyn og ta utgangspunkt i enkeltmenneskets og gruppenes behov. En utfordring for framtidens politikk er å sikre helhet og tydelige prioriteringer i tjenester og tilbud. Det må på alle forvaltningsnivåer, ikke minst på departementsnivå, inngå en vurdering av om barn og unges interesser, deres rett til å bli hørt og deres meninger er tillagt vekt og ivaretatt. Det bør på lik linje med likestillingslovens likestillingsregnskap lages et barn og unge-regnskap i offentlig forvaltning.

       Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet på statlig nivå og i kommuner og fylker. Det må bli et mer forpliktende samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer, og departementene må samarbeide i mye større grad enn i dag, slik at vi sikrer at statlige myndigheter kommer med klare og entydige signaler overfor kommuner og fylker. Innflytelse må sikres gjennom lovverket, og kommunenes økonomi må styrkes på områder som ivaretar barn og unge.

       Barn og unges ideer, tanker og forslag skal tas hensyn til ved planlegging, politikkutforming og det daglige arbeidet på ulike arenaer. Familiedepartementet har et særlig ansvar for å være pådriver og følge opp helheten i det videre arbeidet og styrke det tverrdepartementale samarbeidet.

       Arbeiderpartiet og SV mener det bør settes ned en tverrdepartemental gruppe som har ansvaret for å koordinere all politikk som angår barn og unge. Dialogen med barne- og ungdomsmiljøene må styrkes og bli mer forpliktende for Regjeringen - og regjeringene framover, selvfølgelig. Det bør nedsettes et ungdomsråd som trekkes inn i det løpende arbeidet. Representanter for dette rådet bør sitte i denne tverrdepartementale gruppen. Regjeringen har etablert et ungdomspanel og ulike grupper. Vi mener det er mer hensiktsmessig å opprette et tverrdepartementalt utvalg som ser barne- og ungdomspolitikken i et helhetsperspektiv.

       SV fremmer forslag om at Regjeringen skal komme tilbake med et forslag om en barne- og oppvekstlov. Vi mener det er et godt virkemiddel for å få til den helhetlige politikken vi ønsker overfor barn og unge.

       Fattigdom i et så rikt land som Norge er uakseptabelt. Barn som lever under fattigdom, har ofte dårlige oppvekstvilkår, og det må iverksettes tiltak som avskaffer fattigdommen i Norge.

       Meldingens oppskrift for å forebygge fattigdom er foreldrenes arbeidstilknytning. Det lar seg vanskelig gjennomføre når arbeidsledigheten er sterkt økende. Det er med bekymring vi registrerer at eneforsørgere er i ferd med å få lavere levestandard. Regjeringa må komme tilbake med konkrete og målrettede tiltak for å møte fattigdommen blant barn og unge. Forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om å komme tilbake med helhetlige og konkrete forslag mot fattigdom i barnefamilier får vi dessverre ikke flertall for i dag.

       Det er mange barn som utsettes for seksuelle overgrep i Norge, og vi viser til forslaget som ble vedtatt i forbindelse med Innst.S.nr.121 (2002-2003), hvor vi ber om en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn i Norge og deres familier. Det er helt nødvendig med en slik kartlegging, fordi barn utsatt for seksuelle overgrep ofte blir oversett, og de får ofte ikke adekvat hjelp. Vi svikter disse barna. Jeg har som jordmor jobbet med overgrepsproblematikk i mange år, og det har forundret meg hvor mange det er som ikke er blitt sett eller tatt på alvor, når de på mange måter har sendt ut signaler om at noe er alvorlig galt. Her er det store mørketall.

       Innsatsen mot den negative rusutviklingen må styrkes, og departementet må følge opp og iverksette vedtaket om lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri for barn og unge med tiltak fra barnevernet, som ble vedtatt i Stortinget ved behandlingen av St.meld.nr.40 (2001-2002).

       Innsatsen mot å forebygge og bekjempe problematferd knyttet til vold, rasisme, diskriminering og kriminalitet i barne- og ungdomsmiljøene må trappes opp og gjøres målrettet. Det må brukes mer midler til forskning og ulike prosjekter, slik at det forebyggende arbeidet får dokumenterbar effekt.

       Det viktigste i skolens mandat er å gi alle barn og unge muligheten til å realisere sine evner og talenter. Dette er samtidig skolens viktigste fordelingspolitiske oppgave. Det beste tiltak mot fattigdom og marginalisering i voksen alder er en god grunnutdanning for alle.

       Komiteen støtter Regjeringa i at politikk som rettes mot barn og ungdom, har samme mål og kvalitet som kultur- og mediepolitikken for befolkningen for øvrig. Undersøkelser kan tyde på at det som gir den beste sikkerheten for den kulturpolitiske satsingen rettet mot barn og ungdom, er at ansvaret legges til den delen av kommunesektoren som har ansvaret for kulturområdet. Den kulturelle skolesekken vil bli et kulturelt løft for barn og unge.

       Vi ser alvorlig på situasjonen for unges muligheter på arbeids- og boligmarkedet. Det at unge mennesker ikke er i arbeid, er en sløsing med en av våre viktigste ressurser. SV slutter seg til tiltakene i meldingen, men mener at man skal ha lovhjemlet rett til bolig, og at barnefamilier ikke skal bo på hospits. Vi mener at døgnovernatting på hospits ikke kan tilfredsstille kravene til bolig, slik det er nedfelt i menneskerettighetene.

       Jeg har ikke mye tid igjen. Jeg vil da ta opp forslagene fra SV og de forslagene vi fremmer sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg vil gjøre om forslag nr. 6 til et oversendelsesforslag, og jeg fremmer ikke forslag nr. 4, da det er ivaretatt i folkehelsemeldingen.

       Stortingsmeldingen er ikke forpliktende nok når det gjelder tiltak mot fattigdom og fattigdomsutvikling og tiltak som kan forebygge uheldig utvikling hos barn og unge. Barn skal uavhengig av foreldrenes økonomi kunne delta i fritidsaktiviteter, skolefritidstilbud og tilbud i skolens regi.

       Mange føler at de ikke strekker til på skolen, og i perioder med økende arbeidsløshet kan ungdom uten erfaring fra arbeidslivet bringes inn i en vanskelig livssituasjon og sosiale problemer. Det er i dag 16.000 arbeidsledige under 24 år. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å gi en ungdomsgaranti for at ungdom under 25 år skal sikres arbeid eller utdanning.

       Vi kan ikke her i Stortinget vedta at barn og unge i Norge skal ha det bra. Vi kan bare vedta en barne- og ungdomspolitikk som kan bidra til å skape en trygg, meningsfull og utviklende hverdag for flere.

       Det er viktig å sikre et godt samspill mellom foreldre, barnehage, SFO - skolefritidsordning - skole og frivillige organisasjoner. Barn og unge er individer som fortjener respekt og innflytelse over egne liv. Alle er forskjellige og skal ha utviklingsmuligheter ut fra sitt eget verd og egne evner, men hvert individ lever i samspill med andre. Barn velger ikke sine foreldre, og Arbeiderpartiet mener at barnehager, skolefritidsordning og offentlig skole er den sikkerhet alle barn har behov for. Det er ikke foreldrenes lommebok som skal avgjøre hvilke tilbud barn skal få. Familien spiller en viktig rolle for å bygge trygghet, identitet og verdiformidling, men venner har også en sentral rolle i barns og ungdoms liv. I vennekretsen foregår det læring og utprøving som det ikke er mulig å få til sammen med voksne. Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, ungdomsklubber og andre møteplasser spiller en sentral rolle når det gjelder å utvikle samfunnsbevissthet og ansvarsfølelse. Vi ønsker ikke at barna våre skal havne i negative ungdomsmiljøer. Derfor er det viktig å gi kommunene en økonomisk mulighet til å skape de trygge møteplassene som kan styrke en positiv identitetsutvikling, og gi ungene våre mulighet for deltakelse og innflytelse.

       Den anstrengte kommuneøkonomien gjør det vanskelig for kommunepolitikere å prioritere forebyggende barne- og ungdomsarbeid. Ungdomsklubber og utekontakter blir lagt ned. Jeg er derfor glad for at et flertall i Stortinget har sørget for at idrett og kultur nå får mer penger til å styrke muligheten for økte aktiviteter blant barn og ungdom. Men ikke alle barn og unge driver med organisert idrett, derfor er det viktig at den uorganiserte ungdommen også får sin del av tippemidlene.

       Det er viktig at barne- og ungdomspolitikk får stor oppmerksomhet i alle departementer. Barne- og familiedepartementet har i dag hovedansvaret for barneloven, adopsjonsloven og barn og unges oppvekstmiljø. Kommunene har ansvaret for velferdstilbudene til alle sine innbyggere i alle aldre. Kommuneøkonomien, som ligger under Kommunal- og regionaldepartementet, avgjør hvilke tilbud en kommune kan gi barn og unge i kommunen - for ikke å snakke om det store ansvaret som hviler på Sosialdepartementet og Helsedepartementet. Barnevernet må til de grader styrkes for å hjelpe alle de barn og unge som ikke har den tryggheten som så mange av oss tar som en selvfølge.

       Kampen mot kjønnslemlestelse, omskjæring, og de mange ødelagte liv ved at noen voksne forgriper seg seksuelt mot barn, må aldri stoppe. Barn og unge blir daglig påvirket av reklamemodeller. Dette gjør at mange utvikler spiseforstyrrelser. Anoreksi og bulimi er alvorlige sykdommer som rammer mange unge jenter, men også gutter. Både skolen og idretten har viet dette altfor liten oppmerksomhet. Dette samfunnsproblemet må bekjempes.

       Barn og unge som daglig blir minnet om at de ikke greier å følge med på skolen eller i idrett, og dessuten ikke ser ut som kona til Beckham, kan i verste fall bli depressive og selvdestruktive, noe som igjen kan føre til dårlig selvbilde og i verste fall selvmord. Derfor er det helt nødvendig å styrke barne- og ungdomspsykiatrien. For å få det til må det følge med statlige midler, og det bør alle her i Stortinget merke seg. Det hviler et ansvar på oss alle.

       Selv om mange av oss her i salen har ungdomstiden bak oss, har vi kanskje ikke helt glemt en tid med mange vanskelige, ubesvarte spørsmål, som f.eks hvem er jeg? - ikke minst på det seksuelle plan. Derfor er det viktig å satse på opplysning og mulighet for ungdom til å få kontakt med fagpersonell som kan gi faglig gode råd. Det er viktig at sex blir satt inn i en helhetlig ramme som kan fortelle de unge at sex ikke bare er teknikk og et nummer, men viktigst av alt, det er kjærlighet mellom to likeverdige personer og medfører å ta ansvar. Derfor må skolehelsetjenesten ikke bli en salderingspost, men styrkes.

       Jeg kan ikke snakke om barn og ungdoms oppvekst- og levekår uten å se dette i sammenheng med familienes totale levekår. Arbeiderpartiet vil derfor satse på å få ned arbeidsledigheten. Arbeidsledighet er sløsing med ressurser - og et stort problem for den enkelte og for familien, både menneskelig og økonomisk. Når far eller mor mister fast inntekt, reduserer dette muligheten for barnas deltakelse i aktiviteter som koster. Derfor er det svært trist at flertallet i denne salen ikke vil støtte Arbeiderpartiets forslag i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett om å øke antallet arbeidsmarkedstiltak. Arbeiderpartiet vil ikke gjøre det vanskeligere for de arbeidsledige enn det de allerede opplever. Bondevik-regjeringen, med støtte fra Fremskrittspartiet, øker antall dager før de arbeidsledige får rett til arbeidsledighetspenger, og de samme partiene har sørget for at de som blir ledige, faktisk må tjene 80.000 kr før de får rett til trygd. Dette rammer deltidsarbeidende og lavtlønnede.

       Dette kan ikke kalles solidaritet med dem som har det vanskelig fra før. Dette styrker heller ikke barn og ungdoms oppvekst- og levekår. Det bør regjeringen Bondevik legge seg på hjertet.

       Jeg anbefaler en artikkel som stod i Magasinet i Dagbladet på lørdag:

       « God tid, dårlig råd, vekslende humør. Tilværelsen som arbeidsledig kan være tøff. Men hva skjer med barna? »

Afshan Rafiq (H) : Jeg vil starte med å berømme Regjeringen generelt og barne- og familieministeren spesielt for å føre en aktiv og fremtidsrettet politikk på familie- og oppvekstområdet.

       Regjeringen har bl.a lagt frem en helhetlig melding om familiepolitikken, som komiteen ser frem til å behandle på den andre siden av sommeren. Perspektivet i meldingen er egentlig like naturlig som det er overraskende. Familiepolitikken skal ta utgangspunkt i familien som trygg ramme rundt barns oppvekst. Regjeringen har gjort et omfattende moderniseringsarbeid innenfor det viktigste velferdstiltaket vi har, nemlig skolen. Dette vil jeg komme tilbake til senere. Sist, men ikke minst har Regjeringen også lagt frem denne meldingen om oppvekst- og levekår for barn og unge.

       Tiltakene som presenteres i meldingen er så mange, så mangfoldige og så omfattende at det ikke er mulig å komme inn på alle sammen i ett innlegg. Vi skal også være klar over at siden meldingen ble lagt frem i juni i fjor, har mange av tiltakene som er beskrevet i meldingen, allerede blitt gjennomført. Vi bør også legge merke til at det hersker en relativt bred enighet om oppvekstmeldingen, og flertallet samler seg i hovedsak bak det som er Regjeringens politikk. Jeg vil understreke at Høyre er særdeles fornøyd med at Norge nå har en regjering som fører en aktiv og fremtidsrettet familiepolitikk, hvor hovedfokuset er satt på å skape gode oppvekstvilkår for barna.

       Når man leser innstillingen, kan man ikke unngå å legge merke til at Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet ved alle tenkelige - og et par utenkelige - anledninger benytter sjansen til å svartmale kommunenes økonomiske situasjon. Jeg skal ikke være uenig i at kommunene står overfor ganske store utfordringer for å få endene til å møtes. Regjeringen har da også tydelig signalisert at kommunenes økonomi skal bedres, og kommunene skal få mer av overføringene som frie inntekter. I tillegg har Regjeringens stramme finanspolitikk bidratt til at renten og kronekursen er svekket. Det er også et viktig bidrag til kommuneøkonomien på sikt.

       Men det jeg er opptatt av her, er venstresidens perspektiv på hvordan utfordringene skal møtes. Ved hver eneste korsvei bruker disse partiene muligheten til å si at løsningen er mer penger. De synes å tro at hvis det offentlige bare hadde fått lov til å ta én krone mer fra husholdningene eller arbeidsplassene, kunne vi løst alle problemene. Men det er synd at de nekter å innse at det går an å tenke nytt, at det går an å gjøre ting annerledes, at det går an å få mer igjen for pengene. Jeg bruker litt tid på dette, fordi det er viktig at husholdningene, altså familiene, får beholde mest mulig av sine egne inntekter for å kunne gi barn og unge en god oppvekst. Det er viktig at flest mulig foreldre kan få muligheten til å klare seg på egen inntekt, og ikke være avhengig av offentlige overføringer. Som politikere har vi plikt til å forvalte skattebetalernes penger best mulig. Det er en plikt vi skal ta ganske alvorlig. Høyre vil gi familiene mer igjen for pengene, noe som er nødvendig for å gi bedre levekår og oppvekstvilkår for barn og unge.

       Den viktigste delen av både den historiske og den moderne velferdsstaten Norge er skolen. En god skole er helt avgjørende for å gi enkeltmennesket mulighet til å realisere seg selv. En god skole er avgjørende for å gi alle barn et godt utgangspunkt for å kunne klare seg og stå på egne ben, og er således et ekstremt viktig sosialpolitisk og utjevnende virkemiddel. En god skole er avgjørende for at Norge i fremtiden skal være en kunnskapsnasjon, med et kunnskapsbasert næringsliv som skaper de verdiene vi så sårt er avhengig av dersom vi fortsatt ønsker at Norge skal være en velferdsnasjon.

       Høyre er skolepartiet. Regjeringen har, som det er beskrevet i meldingen, gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre en rekke tiltak for å skape en bedre skole. For Høyre er det umulig å slå seg til ro med at én av fem norske elever ikke kan lese og skrive skikkelig. Vi kan ikke slå oss til ro med at norske elever, til tross for den enorme ressurstilgangen og den høye lærertettheten, scorer middelmådig i internasjonale sammenlikninger. Det er derfor betryggende å se at vi nå har en regjering som tar disse utfordringene på alvor, og som ønsker å gjøre noe med dem.

       Jeg vil i denne sammenheng også peke på tiltak for å bedre skolens fysiske og bygningsmessige forhold som legger til rette for god læring, tiltaksplan mot mobbing, slik at alle kan få en trygg skolehverdag, og en forbedret lærerutdanning slik at vi får kompetente og engasjerte lærere. Sist, men ikke minst, styrker også Regjeringen innholdet og kvaliteten i skolen. Det tar tid å snu en så enorm organisasjon som norsk skole, og vi må smøre oss med tålmodighet.

       Barna er vår fremtid. De skal bli kvinner og menn, foreldre, samfunn og nasjon. Vi er avhengig av våre barns holdninger, deres samfunnssyn og deres velvilje for å sikre vår egen fremtid som eldre, gamle og kanskje pleietrengende mennesker. Hva kan derfor være viktigere enn å sørge for at de får de aller beste oppvekstvilkår, utdannelse og muligheter til å utvikle seg til harmoniske og trygge mennesker som kan skape gode samfunnsforhold til gagn for oss alle.

       Det er ikke til å komme fra at dette er først og fremst foreldrenes oppgave. Det blir automatisk deres ansvar idet de setter et barn til verden. Og den beste rammen rundt et barns oppvekst er, etter Fremskrittspartiets oppfatning, et harmonisk og stabilt hjem, der to foreldre sammen skaper et trygt sted for barna å vokse opp. Dette må være utgangspunktet. Men dessverre har det vært en utvikling hvor det har vært en endring i rammen for stabile forhold. Familiens muligheter til å ha stabile omsorgs- og oppdragerfunksjoner er vesentlig svekket, kanskje særlig på grunn av økte leveomkostninger. Det er vel slik at det er vanskelig å leve i en éninntektsfamilie, rett og slett fordi levekostnadene har blitt for høye. Konsekvensene, uavhengig av årsak, er likevel at det offentlige får ansvar for en stadig større del av barn og unges våkne tid: barnehage, skole, SFO, kommunale fritidsaktiviteter osv. - alt tilrettelagt i god pedagogisk form. Dette var selvsagt ment ironisk.

       Jeg tror faktisk at vi gjør barna og ungdommene en bjørnetjeneste ved å passe på dem og lulle rundt dem til enhver tid. Den oppvoksende generasjon er faktisk nødt til å lære av egne feil, og ikke bli lært alt - akkurat som vi gjorde, og det har da blitt folk av oss også. Forskjellen på oss og de barna og ungdommene som vokser opp i dag, er at vi hadde - iallfall mange av oss - en mor hjemme. Neida, jeg har ikke tenkt å jage kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. Hvorvidt en vil være hjemme, eller ikke vil være hjemme, får folk velge selv. Men poenget mitt er at det faktisk var noen der. Det var det trygge fundamentet, noen å snakke med, noen å gråte hos, noen å le sammen med. Det var det trygge fundamentet, og det bør vi gjøre til et mål å få tilbake, at forholdene blir lagt til rette, slik at foreldrene har en mulighet til å følge opp barna sine. Kan hende jeg tar feil, men jeg er faktisk overbevist om at hvis vi hadde gjort det, hadde vi unngått mye av barnekriminaliteten, tidlig rusdebut og atferdsproblemer. Det handler om å ha tid, og det handler om å bry seg.

       At FNs barnekonvensjon nå innarbeides i norsk lovverk, er gledelig. Det har Fremskrittspartiet hatt programfestet lenge, og det er godt at det kommer på plass.

       Men Fremskrittspartiet tar også innover seg at verden nok ikke er slik vi gjerne ville den skulle være, og at det offentlige har et visst ansvar for trygge oppvekstmiljøer og sågar har ansvaret for en del barn og ungdommer i Norge. Det er altså slik at ikke alle foreldre er i stand til å gi barna sine den omsorgen og kjærligheten jeg snakket om tidligere. Men desto viktigere er det for det offentlige å gjøre den jobben på en skikkelig måte. Vi har hørt altfor mange triste historier om barn og ungdom på barnevernsinstitusjoner og i fosterhjem. Det betyr én ting, at det offentlige ikke gjør jobben sin godt nok, til tross for alle gode intensjoner fra politikerne både på Stortinget og i kommunene. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at Regjeringen skal komme tilbake med en sak om opprettelse av et oppveksttilsyn, et fritt og uavhengig tilsyn som skal følge med både i barnehager, skoler, barnevernsinstitusjoner og alle andre steder hvor barn oppholder seg, på at ingenting er lovstridig, og at det er gode oppvekstmiljøer i Norge. Vi får ikke flertall for dette forslaget i dag, men tanken er lansert, og vi vil komme tilbake til dette. Så får vi håpe at også andre partier etter hvert ser nytten av og styrken i å ha et slikt tilsyn.

       Når det gjelder spørsmålet om kontaktpersoner i kommunene, er det faktisk slik at en del kommuner har kontaktpersoner. I tillegg tror Fremskrittspartiet at oppveksttilsynet også vil ivareta dette.

       For øvrig ligger det mange gode tanker i meldingen og veldig mange gode virkemidler for å gi barn og unge gode oppvekstvilkår i Norge.

       Det vil kreve altfor mye tid å kommentere de ulike tiltakene som er foreslått av mindretallet i innstillingen. Fremskrittspartiet kan ikke slutte seg til dem, selv om jeg ikke tviler på at intensjonene er gode, og at man har til hensikt å verne og skåne barn og unge mest mulig. Vi er likevel av den oppfatning at det offentlige kan ikke regulere og forby. Jeg har tro på den oppvoksende slekt, og jeg har tro på oss som foreldre.

       Fremskrittspartiet er faktisk enig i det Gro Harlem Brundtland en gang sa:

       « Likevel - det er vi foreldre som har det fremste ansvaret for å gi barna våre den tryggheten og respekten for seg selv og andre som gjør dem fremmed for kriminalitet og voldsbruk. »

       Nabokjerringa er borte, men foreldrene er her fremdeles for å sikre de fleste barn og ungdom en trygg oppvekst.

       Jeg tar hermed opp Fremskrittspartiets forslag.

       De aller fleste barn og unge i Norge i dag lever i trygge og gode økonomiske kår. Velstand er imidlertid ikke ensbetydende med å trives og å ha det godt. For enkelte preges hverdagen av utrygghet og ensomhet. Omsorgssvikt, vold, mobbing, rusmiddelmisbruk, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet er også en del av virkeligheten for noen.

       For å gripe fatt i disse utfordringene har Regjeringen lagt fram en helhetlig melding om barne- og ungdomspolitikk. Vi ønsker å skape et varmere samfunn. Vårt utgangspunkt er ansvar for egne liv og et medansvar for fellesskapet. Familie- og omsorgspartiet Kristelig Folkeparti ønsker å skape gode kår for barn og unge. Gjennom barne- og ungdomspolitikken ønsker Regjeringen å synliggjøre foreldreansvaret og utfordre de mange gode krefter blant barn og unge til deltakelse og samfunnsansvar, og ikke minst de voksne utfordres til å slippe til de unges egne ressurser. Ta barn og unge på alvor!

       Målet er å bidra til en barne- og ungdomspolitikk som skaper en trygg, meningsfull og utviklende hverdag for flere. For å sikre dette må samarbeidet og samspillet mellom foreldre, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner styrkes og videreutvikles. Det må stimuleres til verdibevisste valg, frivillig innsats, medansvar og foreldreskap. Å bedre barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i samfunnslivet er viktig. Et hovedperspektiv i meldingen er barn og unge som ressurs. Å styrke barn og unges deltakelse og innflytelse er gjennomgående.

       Jeg mener at barn og unge har altfor liten innflytelse i dagens samfunn. De må så tidlig som mulig få innflytelse på avgjørelser som angår dem. Barndommen er en livsfase med egen verdi, og ikke bare en forberedelse til « det virkelige livet ». Vår politikk for barn og unge skal baseres på at de er « human beings » og ikke « human becomings ». Barn og unge utgjør en fjerdedel av Norges befolkning. Vi har i det siste tiåret etter FNs barnekonvensjon også fått økt fokus på barn og unges rettigheter. Med denne regjering er Barnekonvensjonen blitt innarbeidet i norsk lov. Barndommen er en livsfase med egen verdi, ikke bare en forberedelse til « det virkelige livet ».

       De fleste norske barn og ungdommer har gode oppvekst- og levekår. Men det er barn og unge som har behov for ekstra støtte og hjelp for å få like gode muligheter som flertallet. Denne meldingen omtaler også tjenester og tiltak for barn og unge med spesielle behov, som f.eks økt bemanning i psykisk helsevern og arbeid mot seksuelle overgrep og utnytting av barn. I en tid da vi opplever endringer i familiemønster, og samlivsbrudd, mener vi at familiens betydning for oppveksten er blitt større. Meldingen viser til mange tiltak for å styrke foreldreansvaret, bl.a samarbeid mellom skole og hjem. Når det gjelder barn med funksjonshemming, viser jeg i denne sammenheng til at Regjeringen jobber med dette som egen sak, og vil komme tilbake med en helhetlig politikk på dette området.

       Det er viktig at vi får økt samspill mellom offentlig og frivillig sektor. Dette vil kunne skape økt deltakelse, mangfold og ansvar.

       Vi vil at kommunene skal ha egne ungdomskontakter, og det bør være flere ungdommer i styrer, råd og utvalg. Først og fremst vil jeg utfordre statlige instanser til å bruke de ressursene som ungdom representerer. Men det er viktig at vi ikke sosialiserer ungdom om til å bli byråkrater. Med det mener jeg at det ikke alltid er naturlig at ungdom sitter i råd og utvalg, dette fordi ungdom skal få være seg selv og ikke bli gisler for politiske vedtak. Ungdom må få lov til å mene noe uten alltid å skulle være dem som har ansvaret i andre enden.

       Jeg vil derfor kommentere følgende forslag som i dag er fremmet av komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å opprette et ungdomsråd som skal ha representanter i den tverrdepartementale gruppen. »

       Kristelig Folkeparti mener det er uhensiktsmessig å opprette et slikt statlig ungdomsråd. Det vil være problematisk å få til et råd som er representativt for hele ungdomsgruppen, og som kan ivareta alle områder innen barne- og ungdomspolitikken. Ungdom er, som alle andre, også svært forskjellige. Derfor er det naturlig at man bruker ulike måter for å la ungdom få si sin mening. Kristelig Folkeparti mener det er viktigere at man lar ungdom få være skapende og premissleverandører i den offentlige debatten enn at de skal bli det offentliges entreprenør, slik som SV vil. Jeg viser i denne sammenheng til Regjeringens ungdomspanel, et panel som er opprettet i en tidsperiode for å være en kritisk kommentator til Regjeringens miljø- og bistandspolitikk. Slike kortvarige prosjekter mener Kristelig Folkeparti vil være nyttige og en god måte å høre unge menneskers stemme på.

       Kristelig Folkeparti mener at de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene er de som er best på å være talerør for barn og unge. Kristelig Folkeparti har derfor forenklet regelverket for støtte til barne- og ungdomsorganisasjoner. Den nye forskriften medfører en vesentlig forenkling. Vi ønsker å bidra til økt aktivitet og større mangfold av barne- og ungdomsorganisasjoner.

       Vi gjør det enklere for små organisasjoner med begrenset grunnlag for rekruttering å skaffe seg stabile driftsinntekter. I tillegg vil et nytt etableringstilskudd gjøre det lettere å etablere organisasjoner. Vi ønsker at både organisasjonene og myndighetene skal bruke mindre tid på søknader og kontroll. Endringene frigjør tid til aktivitet for organisasjonene, og myndighetene vil få mer tid til oppfølging og veiledning. Vi ønsker at dette skal øke barn og unges engasjement samt bedre deres situasjon.

       Dette er nok en melding som denne regjeringen har lagt fram og fått gjennomslag for. Jeg gratulerer statsråd Dåvøy med en offensiv og framtidsrettet politikk i arbeidet for barn og unge. Men først og fremst er det et løft for barn og unge. Jeg skulle ønske vi hadde hatt tid til å lese opp tiltak etter tiltak etter tiltak fra meldingen. Jeg anbefaler Stortingets tilhørere - presidenten og andre - å lese meldingen, for der er det en masse nyttig og mange utfordringer som vi må ta fatt i i årene framover.

       Meldinga er full av fine ord om strategiar, statsingsområde og tiltak som nok vil krevje ressursar dersom ein skal kunne få dette gjennomført. Senterpartiet er einig i det meste av det som vert skissert. Men skal vi lykkast, vil det nok vere avgjerande at dei mange gode tiltaka vert følgde opp med nødvendige midlar.

       Det er med undring eg registrerer at representanten Rafiq bruka veldig mykje av tida si til å raljere over Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV, samtidig som representanten fokuserer på den gode kommuneøkonomien, når vi debatterer ei melding som går på barn og unges oppvekstvilkår.

       Senterpartiet legg vekt på at familien har vore og framleis skal vere ein viktig arena kring oppveksten for barn og unge. Sjølv om samfunnet er i stadig endring, med fleire og fleire utfordringar både for barn og vaksne, er det truleg slik at aldri har så mange foreldre følgt barna sine så tett som dei gjer i dag. Det er i dag annleis å vere barn og foreldre enn det var for berre få år sidan. Mange foreldre har eit meir krevjande arbeidsliv. Det er foreldre som har pengar, men ikkje tid. Det er mange som manglar eit nettverk og ikkje har familie rundt seg.

       Teknologien har invadert barnerommet, og stadig fleire barn brukar meir og meir av tida si framfor diverse skjermar. Mange har nok vorte det ein kan kalle tida sin fange, og har trudd at teknologien skulle løyse tidsklemma. Men vi må berre erkjenne følgjande: Teknologien gir fleire moglegheiter, som igjen krev meir tid. Derfor meiner Senterpartiet at omgrepet « tidspolitikk » må få større merksemd i norsk politikk.

       Det er på den bakgrunnen Senterpartiet har peika på ein del samfunnsmessige tiltak og grep for at foreldre skal få hjelp i ein tidsklemd kvardag og for å ta tida attende. Eg vil nemne ei styrking av tidskontoordningane og av omsorgslønnsordningane som eksempel på kva grep vi kan bidra med.

       Barnehageplass til ein overkomeleg pris er eit viktig element i ein heilskapleg familiepolitikk. Skal småbarnsforeldre ha reell valfridom, er dette etter mi meining heilt avgjerande. Vi må ha fleksible barnehageordningar tilpassa brukarane, skal det kome familiane til gode. Og med eit samla storting bak barnehagemeldinga, som vi skal behandle seinare i dag, har eg stor tru på at vi skal nå det målet. Og anten representanten Rafiq likar det eller ikkje, vil dette koste pengar.

       Barn og unge kan trygt karakteriserast som den viktigaste ressursen vi har. Investeringar til beste for barn og unge er ei investering for framtida.

       Her kunne eg nemnt ei rekkje tiltak for å leggje til rette for trygge og inkluderande lokalsamfunn, men eg vil spesielt peike på dei utfordringane vi har innanfor trafikktryggleik. I mitt heimfylke har vi jobba mykje med trafikktryggleiksplanar for kommunane med tanke på å få ein sikker skuleveg og få ned talet på trafikkulykker. Det er forstemmande at det er mangel på pengar som set grenser for det å sikre skulevegen for mange barn. Arbeidsløysa er høg og veksande, mange anleggsmaskiner står, medan hundrevis av samfunnsnyttige oppgåver står i kø for å bli løyste. Det er uforståande at vi har råd til å betale arbeidsløysepengar, men ikkje råd til å sikre skulevegen til barna våre.

       Eit nytt omgrep som gir grunn til ettertanke og uro, er den såkalla 20-årskrisa. Unge menneske er utsette for sterke krav og systempress i eit samfunn som dyrkar dei vellykka, og press når det gjeld karakterar, utdanning og krav i arbeidslivet. Den eksplosive auken i utbrentheit blant unge er ein varsellampe. Kampen for å framstå som vellykka både på skulen og i karrieren, sosialt og på heimefronten, kan nok redusere livskvaliteten til altfor mange.

       Mange av krava i tida er urealistiske og skadelege, f.eks kravet til utsjånad. Det er ein tankekross for oss at den vanlegaste dødsårsaka blant unge kvinner er matvegring. Kommersialisering og reklame er med på å snevre inn normalitetsomgrepet, og det er mindre rom for mangfald og individualitet. For Senterpartiet er det viktig at vi ikkje får reklame direkte retta mot barn, t.d. gjennom etermedia, og at det er forbod mot reklame i skulebøker.

       Det er uråd å dekkje alle område i meldinga på 5 minutt. Til slutt vil eg berre seie at førebyggingstiltak bør setjast på dagsordenen, så slepp vi å bruke så mykje tid på reparasjon.

Torny Pedersen (A) : Barn og unge er landets framtid. Hvordan tar vi vare på dem som skal videreføre landet vårt? Noen vil svare at barn og unge aldri har hatt det så godt som de har det i Norge i dag. Ja, kanskje er det riktig dersom vi snakker om penger og velstand. Men vi har også mange barn og unge som både blir mobbet, opplever vold og omsorgssvikt, og som opplever at mor og/eller far ofte ruser seg. Disse barna og ungdommene skal også være med på å forme framtidens Norge. Derfor må myndighetene legge til rette og virkelig prioritere alle barn i den situasjonen de måtte være i. La dem få føle at de er verdt noe, selv uten foreldre med masse penger og status.

       Utfordringene står i kø, spesielt for ungdommene. Det gjelder å ikke stå utenfor, derfor blir presset stort for å være med på det meste, både aktiviteter og uteliv, og det er her de fleste ungdommer vil ha grensesetting av foreldrene.

       Jeg er enig med idrettsprofessor Gunnar Breivik når han sier: La barn kjede seg. De vil finne på noe til slutt, og da slår kreativiteten ut. Da kommer fantasien, leken og utforskertrangen fram. Jeg tror det er sunt at ikke all aktivitet er organisert aktivitet ledet av voksne.

       Men alle barn har krav på trygge omgivelser, og jeg blir bekymret når jeg hører at flere og flere foreldre velger å ta sine barn ut av skolefritidsordningen på grunn av kostnadene. De makter ikke å betale både skolefritidsordning og barnehage for yngre søsken, og det rammer de barna som kanskje aller mest burde gå i skolefritidsordningen. Arbeiderpartiet er bekymret for at vi igjen får mange nøkkelunger, slik vi hadde før skolefritidsordningen ble innført.

       Jeg mener det er helt feil av Regjeringen å kutte i midlene til skolefritidsordningen, for deretter å legge det inn på rammen til kommunene. Dette er klart en svekkelse av tilbudet til våre minste skolebarn. Hvor er helhetstanken om en trygg oppvekst, og hvor er samspillet mellom statlige og lokale myndigheter som egentlig er intensjonen i meldingen vi nå behandler? Innholdet i meldingen er bra, men det blir ikke mye samspill når kommunene får dårligere og dårligere økonomi.

       Onde tunger sier at Arbeiderpartiet i alle sammenhenger drar fram kommuneøkonomien, og at med mer midler til kommunene ville alt være såre vel. Ja, det er i kommunene barn, unge og voksne bor, og det er der man må skjære ned på både skoletilbud, fritidstilbud, skolehelsetjeneste og annet forebyggende arbeid i forhold til barn og unge. Dette er realiteter, og det skaper ikke samspill. Det skaper frustrasjoner.

       Men så er vi så heldige i dette landet at vi har et meget godt organisasjonsliv og frivillige som gjerne støtter opp. Statsminister Bondevik roste det frivillige arbeidet i sin nyttårstale og spesielt framhevet han Natteravnene og den jobben disse voksne gjør for ungdommen nattetider.

       Det som står øverst på ønskelisten til barn og unge, er kontakt med voksne, sa statsministeren. Det var fornuftige ord, men det må ikke bare være ord, det må også være handling.

       Når vi ser og hører hva som rører seg i Idretts- og Kultur-Norge der barn er med, er det viktig at rammebetingelser og enkle regelverk er på plass. Vi greier ikke jobben med bare frivillighet.

       Jeg vet at barn som får lokale kulturelle opplevelser, får en sterk tilhørighetsfølelse, en stolthet av å være den de er, og en stolthet av å være der de er. De lærer å stole på seg selv og stole på andre. Dette er faktisk både distriktspolitikk og storbypolitikk. Vi må vi la barn og unge slippe til, de må få delta på sine premisser, og de må få være med i beslutningsprosesser som har med deres egen hverdag å gjøre. Vi må la barna få andre verdier med seg på veien enn bare tøffe filmer og mange timer foran en PC.

       Til slutt vil jeg si at det aller, aller viktigste er at vi gir av vår tid. La barna føle at vi er der for dem.

       St.meld.nr.39 (2001-2002), Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge, er den første samlede melding om barne- og ungdomspolitikk som er framlagt her i landet. I meldingen legges det opp til et helhetlig arbeid for å styrke oppvekstmiljøet - gjennom samspill mellom offentlig myndigheter, frivillige organisasjoner, foreldre og barn og ungdom selv. Et hovedperspektiv er barn og ungdom som ressurs. Et annet viktig perspektiv er styrking av foreldreansvaret, som også representanten Woldseth påpekte sterkt.

       Meldingen bygger på fem overordnede mål:

       Meldingen er omfattende, og jeg kan ikke her gå inn på alle de ulike satsingsområdene. Men jeg vil fremheve at meldingen er konkret og tar høyde for de mange utfordringer vi alle har i arbeidet med å sikre gode oppvekst- og levekår for alle barn og unge i Norge. Samlet sett presenteres det 168 tiltak og satsingsområder.

       Komiteen har levert en grundig innstilling til meldingen, som jeg har lest med stor interesse. Jeg har med glede merket meg at komiteen gir uttrykk for at den er fornøyd med meldingen, og det helhetlige perspektivet rundt barn og unges oppvekstvilkår som det legges opp til. Skal vi i fellesskap lykkes med å sikre alle barn og unge et godt oppvekstmiljø, må dette få skikkelig prioritet, både på statlig og på kommunalt nivå. Derfor er jeg glad for at det er bred politisk enighet rundt betydningen av styrket innsats for barn og ungdom.

       Behandlingen av meldingen må ses i sammenheng med andre viktige saker av betydning for barn og ungdom som Regjeringen har fremmet, og som drøftes i Stortinget denne våren. Her kan bl.a stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet, stortingsmeldingen om barnehagepolitikk, stortingsmeldingen om tiltaksplan mot fattigdom og stortingsmeldingen om folkehelsepolitikken nevnes.

       Jeg kan også nevne en del handlingsplaner som allerede er framlagt: Handlingsplan mot tvangsekteskap, mot kjønnslemlestelse, mot det kommersielle presset mot barn og unge, og de pågående nye handlingsplaner om vold i familien, om seksuelle og fysiske overgrep mot barn - og enda er ikke listen uttømt. Alt dette bør og må ses i sammenheng.

       Barn og ungdoms rettigheter, og deres muligheter for deltakelse og innflytelse i samfunnet, er et gjennomgående tema i meldingen. Komiteen har også lagt stor vekt på dette og har valgt å se meldingen i sammenheng med proposisjonen om innarbeiding av Barnekonvensjonen i norsk lovverk, som Stortinget nylig har behandlet. Jeg håper at det ikke er tvil om at arbeidet med oppfølgingen av Barnekonvensjonen, både inkorporering i norsk lov og oppfølging med hensyn til politikkutforming, har høy prioritet fra Regjeringens side. Jeg vil her også vise til Norges tredje rapport om oppfølging av Barnekonvensjonen, som vi nylig har oversendt FN.

       Styrking av foreldreansvaret er et av meldingens hovedperspektiv. Dette er ytterligere utdypet i familiemeldingen, St.meld.nr.29 (2002-2003), som Regjeringen la fram i april. Jeg har merket meg komiteens synspunkter rundt familiepolitikken, og at en vil ta denne opp i sin fulle bredde i forbindelse med behandlingen av familiemeldingen til høsten. Familiepolitikk er som kjent en av Regjeringens kjernesaker, og jeg ser fram til en spennende debatt i Stortinget når familiemeldingen skal behandles.

       Komiteinnstillingen inneholder flere mindretallsforslag. Tiden strekker ikke til at jeg kan kommentere alle, men jeg ønsker likevel å trekke fram noen. Fremskrittspartiet ønsker at det skal etableres et oppveksttilsyn. Jeg kan ikke se at barn og unges interesser blir bedre ivaretatt ved at vi etablerer et nytt tilsyn på siden av de tilsynsordninger som alt er etablert. Jeg vil peke på at tilsynsoppgavene er blitt mer konsentrert enn tidligere, ved at fylkeslegene og Statens utdanningskontor nå er blitt integrert i fylkesmannsembetene. Jeg viser her til Innst.S.nr.307 (2000-2001). I stedet for å etablere et nytt tilsyn vil jeg peke på betydningen av arbeidet med å sikre høy kvalitet og effektivitet i tilsynsarbeidet, slik at barn og unges interesser blir enda bedre ivaretatt både i barnehage, skole, barne- og ungdomsvern og i helsevesenet.

       Jeg har også merket meg at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ber Regjeringen komme tilbake med helhetlige og konkrete tiltak mot fattigdom i barnefamilier. Dette er et arbeid som Regjeringen er opptatt av, og som det arbeides med over et bredt område. Jeg vil her vise til « Tiltaksplan mot fattigdom », St.meld.nr.6 (2002-2003), som Stortinget behandlet i vår. Jeg er kjent med kritikken om at planen ikke inneholder nok konkrete tiltak rettet mot barn og unge, som en del har sagt. Til dette vil jeg svare at barnefattigdom henger nøye sammen med foreldrenes økonomi, og at tiltak for å styrke foreldrenes tilknyting til arbeidsmarkedet er viktig. Det er også viktig at det finnes gode tilbud og tjenester i kommunene, slik at de som trenger ekstra støtte og hjelp, får det. Videre er det av betydning med gode og billige møteplasser for barn og ungdom lokalt, både i regi av offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Dette er framhevet i barne- og ungdomsmeldingen, og vi har alt startet en dialog med frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner omkring denne problematikken. I det hele tatt må man se alle disse forholdene i sammenheng. Videre har Barne- og familiedepartementet i år invitert de største byene til å søke om midler til ferie- og fritidstiltak rettet mot barn og unge i familier berørt av fattigdomsproblemer. Vi har fått mange gode søknader til departementet, og disse midlene vil bli fordelt før sommerferien. Dette er bare noen eksempler på hva som skjer, og jeg kan love at Regjeringen vil følge opp dette arbeidet i tiden framover. Men skal vi få til en god innsats, er det av betydning at også kommunene følger opp.

       Regjeringen kritiseres stadig for å pålegge kommunen nye oppgaver, og for ikke å kompensere for økte utgifter i forbindelse med gjennomføring av oppgavene. Selv om denne kritikken ikke alltid medfører riktighet, kan jeg glede kritikerne med at vi i barne- og ungdomsmeldingen ikke pålegger kommunene nye oppgaver. Men meldingen inneholder likevel en rekke forslag og signal av betydning for det kommunale barne- og ungdomsarbeidet, og kommunene oppfordres til å sette barn og unge høyt på dagsordenen.

       Jeg tror at det er viktig med klare signal til kommunene om forventninger til barne- og ungdomsarbeidet lokalt, og jeg har fått flere positive tilbakemeldinger fra kommunesektoren om at forslagene og oppfordringene i meldingen er til stor nytte i det lokale arbeidet, og det er jo gledelig. Mange av forslagene og oppfordringene rettet mot kommunesektoren krever heller ikke nye midler, men kanskje heller at kommunene organiserer arbeidet på andre måter, og ikke minst at de sikrer en aktiv dialog med barn og ungdom, foreldre og frivillige organisasjoner. For å stimulere til en god barne- og ungdomspolitikk i kommunene vil Regjeringen bl.a fra i år av utpeke en barne- og ungdomskommune. Dette skal være en kommune der barn og ungdom har innflytelse, og som har utmerket seg gjennom et langsiktig arbeid for å bedre oppvekstmiljøet.

       Barne- og ungdomspolitikken er et område som engasjerer mange. Skal vi få til en god satsing, vil jeg igjen understreke betydningen av samspill og samarbeid mellom de mange som har ansvar i forhold til barn og unges oppvekst, og at det legges opp til en aktiv dialog med barn og ungdom selv.

Statsråd Laila Dåvøy : Det var mange spørsmål representanten Faldet reiste her.

       Jeg er svært opptatt av å få ned arbeidsledigheten, og det er også Regjeringen. Det å ha arbeid er enormt viktig hvis vi skal klare å bli gode familier - man trenger inntekt. I den forbindelse har Regjeringen også økt og styrket innsatsen mot arbeidsledighet. Også gjennom hele fattigdomsmeldingen går det å styrke arbeidsmarkedstiltakene og arbeid til alle som en rød tråd, fordi det er såpass viktig for alle.

       Når det så gjelder dette med SFO, kan jeg ikke gå inn på den ordningen, for den er ikke gjenstand for debatt i denne meldingen. Men utfordringen gikk på samlingssted for barn og unge. Hvis vi spør ungdom i dag, så får vi til svar at det å ha et sted å være er faktisk noe av det viktigste for barn og unge. Etter min mening står det altfor mange offentlige bygg tomme, også på ettermiddagstid, i våre kommuner, og de kunne med fordel vært brukt bedre.

Karin S Woldseth (FrP) : Det var utrolig godt å høre statsråd Dåvøy snakke om barns rettigheter. Jeg hørte ikke én gang at hun nevnte ordene « barns beste », og det var utrolig deilig, synes jeg. Vi er i ferd med å endre vokabularet vårt litt - men tilbake til oppveksttilsyn.

       Barnevernsinstitusjoner får ikke de tilsynene de skal ha hos fylkesmannen, og oppveksttilsynet er faktisk ikke tenkt som et nytt tilsyn på siden av de etablerte tilsynsordninger, men det er tenkt som en erstatning for alle de ulike tilsynene som nå er integrert i fylkesmannsembetet, både når det gjelder skole, barnehager, barnevern og andre ting. Jeg lurer på om statsråden kan vurdere dette når hun nå får seg forklart at det ikke er tenkt som et tilsyn på siden av de tilsynsordninger som alt er etablert, men er tenkt å skulle erstatte dem.

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg er nok av den oppfatning at de ulike tilsynene vi har på de ulike områdene i dag, er det viktig å opprettholde. Jeg tenker da på fylkesmannen, som har et generelt tilsyn med kommunene. Han har også et ansvar for tilsynet med barnevernet og med barnehagene. Når det gjelder helse, har vi et helsetilsyn, dvs. fylkeslegen, som har ansvaret for psykiatrien og for helsesektoren generelt. Og så har vi et utdanningsdirektørembete som har ansvar for skolen.

       Jeg er opptatt av at vi skal ha et tilsyn som også har en grunnleggende faglig kompetanse. Hvis representanten mener at vi skal erstatte de tilsyn jeg nevnte, med ett tilsyn, er jeg kanskje noe bekymret med hensyn til om det ville kunne ha den nødvendige faglige kompetansen på alle områder. Det er mulig at vi ikke har ferdigdebattert innholdet i det Fremskrittspartiet ønsker, men så langt ønsker jeg å opprettholde de tilsynene vi har.

May Hansen (SV) : Jeg har to spørsmål til statsråden. Det ene gjelder det som står i meldinga om at « regjeringen vil vurdere ... å skaffe flere boligløsninger med tilknyttede tjenester til disse gruppene. Barnefamilier skal generelt ikke bo på hospits ». Dette stortinget har vedtatt at barnefamilier ikke skal bo på hospits. Vi vet likevel at det er barn som gjør det. Jeg lurer på hva statsråden vil gjøre med denne problematikken framover, som er meget alvorlig.

       Det andre er: Hvordan vil statsråden få til et forpliktende samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjonene? Det er jo ikke slik at barn og unge skal bli politikere. Det har SV heller ikke ment med sitt forslag. Det vi er opptatt av, er hvordan man skal høre barn, for man er nå forpliktet til å høre barn og unge i alle saker som angår dem. Noe av det som kom fram som det mest kritikkverdige i de høringene vi hadde om denne meldinga, var at barn og unge følte at de ikke var blitt hørt og ikke hadde fått være med.

Statsråd Laila Dåvøy : Når det gjelder boligløse, vil jeg her i dag bare henvise til den boligmeldingen som kommer, og som vil bli grundig debattert i Stortinget senere. Her vil dette bli sett på i en helhet. Det at ingen skal bo på hospits, står det en del om fra regjeringspartiene i innstillingen til meldingen, nemlig at det vil bli fulgt opp fra Regjeringens side.

       Når det gjelder forpliktende samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjonene, har vi et godt samarbeid med disse. Ja, barn skal høres. Vi vet at på kommunalt plan er barnerepresentantordningen under revisjon, dvs. at Planlovutvalgets innstilling nå er på høring. Her vil man se på dette spørsmålet. I tillegg vet vi at tre fjerdedeler av kommunene våre allerede har opprettet ulike - skal vi si - innflytelsesorganer når det gjelder barn og unge.

       Når det så gjelder Regjeringen og departementet som jeg styrer, og som har ansvar for barne- og ungdomsorganisasjonene, har vi et godt og formelt samarbeid med disse. Men vi har også en rekke andre forskjellige fora hvor barn og unge høres på ulike områder.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Som statsråden sa i innlegget sitt, er det 168 tiltak ifølgje meldinga. Som eg har sagt tidlegare, synest eg det er veldig mykje bra der. Det skal satsast på offentlege tilbod som fritidsklubbar, musikk- og kulturskular osv., og dei skal vere rimelege eller tilnærma gratis. Det står også ein god del om helsestasjonane og om ei styrking av bemanninga innanfor psykiatrien. Det er m.a. snakk om 205 fleire døgnplassar til unge, 265 fleire dagplassar for barn og unge, osv. Alt dette synest eg er veldig bra.

       Men på bakgrunn av det som vart sagt av Høgre-representanten om den gode kommuneøkonomien, og at mange av desse tiltaka jo skal gjerast nettopp ute i kommunane - m.a. skal den psykososiale tenesta styrkjast med 260 årsverk - må eg nesten be om å få statsråden sine tankar om korleis dette skal finansierast.

Statsråd Laila Dåvøy : Dette vil måtte følges opp av ulike departementer innenfor de ulike områdene.

       Representanten nevnte psykiatrien. Stortinget kjenner til at man har helt konkrete opptrappingsplaner når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien. Det er viktig. I forhold til Barne- og familiedepartementet har vi ikke minst i denne sal for kort tid tilbake debattert barnevernsmeldingen, som er enormt viktig når det gjelder både organiseringen av og innholdet i tjenestene, og måten vi skal jobbe på.

       Men jeg vil si at vi også fra denne regjeringens side har foreslått å øke rammene, ikke minst de frie inntektene til kommunene. Kommunene våre er forskjellige. Det er ingen kommuner som er like. De er kommet ulikt langt på ulike områder. Til tross for det fortsetter Stortinget å ville øremerke - etter min mening for mye - til kommunene. Jeg skulle ønske at vi kunne ha vært enige om en større fleksibilitet i forhold til kommunene, slik at de kanskje også kunne ha fått muligheten til en sterkere prioritering av det som til enhver tid er viktig. Barn og unge er en sterk prioritering også for mange kommuner, tror jeg.

       Når det gjelder SFO, vil jeg igjen si at det i og for seg ikke er noe tema i denne stortingsmeldingen. Vi har debattert det mange ganger før i denne sal, og representantene her er utmerket godt kjent med Regjeringens syn på dette.

       Rune J Skjælaaen (Sp) : Det første som slår meg, er faktisk at det bare er kvinner som hittil har hatt ordet i denne saken som handler om barn og unges oppvekst. Jeg vet ikke om det er mennenes skyld, eller om det er kvinnene som ikke slipper mennene til. Det er ikke så lett å si. Men jeg synes faktisk det er trist at mennene ikke deltar i denne debatten som er så viktig.

       Meldingen har mange temaer, og vi har hørt bruddstykker fra flere av temaene. Jeg vil bare stanse litt opp ved temaet skole og utdanning.

       Representanten Afshan Rafiq brukte mye av sin tid på å rose Regjeringen, og særlig Høyre, for den innsats som er gjort, og som skal gjøres framover for å forbedre den offentlige skolen. Det må gjerne representanten gjøre. Det er rett at Regjeringen har fremmet mange saker som handler om grunnskoleopplæringen. Vi har behandlet mange saker i denne salen allerede, og det er gjort mange bra vedtak. Men mye av støyen omkring dette har dreid seg om friskoler og finansieringen av friskoler. Mange opplever vel egentlig at Regjeringen satser svært mye på dette temaet og retten til å velge skole framfor å skape en god skole.

       Representanten Rafiq sa videre at opposisjonen hele tiden på en måte snakker om ressurser. Jeg har lyst til å minne om at udanningsministeren her fra Stortingets talerstol faktisk også har uttrykt bekymring for ressurssituasjonen i skolen. Derfor synes jeg at det blir litt lettvint å si at det bare handler om å bruke og utnytte ressursene på en bedre måte.

       Jeg mener den offentlige skolen er viktig. Den er viktig som en fellesarena for barn, som en møteplass, uavhengig av sosial bakgrunn, religiøst ståsted og etnisk bakgrunn. Derfor mener jeg at grunnskolen, den offentlige skolen, faktisk er svært viktig, og at det er et område det bør satses langt mer på.

       Når det gjelder ressurssituasjonen i grunnskolen, vet vi faktisk at antall delingstimer er gått betraktelig ned de to siste skoleårene, 9 % det første året og 10 % det andre året. Det fører rett og slett ikke til mer tilrettelagt undervisning. Hvis det er noe som må være en viktig oppgave for skolen, er det nettopp å kunne tilrettelegge undervisningen på en slik måte at det ikke skapes tapere også på dette området.

May Hansen (SV) : Representanten Afshan Rafiq var inne på dette med økonomiske og administrative konsekvenser. Det er et eget punkt i innstillingen til meldingen, 2.15, der det står:

       « Komiteen er glad for at meldingen konkluderer med at det er behov for økte midler for å styrke og videreutvikle arbeidet på barne- og ungdomsområdet og mener dette må få konsekvenser for de årlige budsjettene. Regjeringen legger opp til en styrket innsats for å bedre oppvekstmiljøet for barn og unge. Dette er nødvendig for å møte de store utfordringene vi står overfor når det gjelder barn og unges oppvekstvilkår. Det stiller lokale og sentrale myndigheter overfor nye, store utfordringer. »

       Det er nesten så jeg lurer på om representanten Afshan Rafiq vet hva hun har vært med på i innstillingen til denne meldingen. Under punktet økonomiske og administrative konsekvenser er det akkurat det som står.

       Jeg tok egentlig ordet for å komme inn på Dok.nr.8:39, som vi nå behandler sammen med denne meldingen. Det er et forslag fra meg og Sigbjørn Molvik om å be « Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak som stimulerer norske kommuner til å opprette egen kontaktperson/talsperson for barn og unge ». Forslaget er tatt inn i innstillingen til denne oppvekstmeldingen, fordi vi syns dette hører sammen. Barn og unge trenger kontakt- og talspersoner i sine kommuner. Disse bør fylle en del av den samme funksjonen lokalt som Barneombudet skal fylle på nasjonalt plan. Etableringen av en kontaktperson/talsperson for barn og unge i kommunene må være frivillig og gi et stort rom for forskjellige lokale løsninger når det gjelder utforming og organisering. Sentrale myndigheters bidrag i denne sammenheng bør være økonomiske ordninger som stimulerer til opprettelse av en slik funksjon i den enkelte kommune. Vi fremmer dette forslaget ved behandlingen av denne meldingen i dag.

       Helt til slutt: Jeg rakk ikke å si at meldingen i altfor liten grad tar opp situasjonen for funksjonshemmede barn og unge. Det har vært tatt opp på talerstolen tidligere i dag, og Regjeringa skal komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak og politikk på dette viktige området.

       Jeg fikk heller ikke tid til å takke komiteen for et godt samarbeid. Så håper jeg denne meldingen blir en pådriver for en bedre oppvekstpolitikk.

Afshan Rafiq (H) : Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti prøver iherdig å gjøre oppvekstmeldingen til en melding om oppvekst i fattigdom. Min hensikt er ikke å kritisere dem for å være opptatt av fattige barn og voksne. Jeg synes bare det er en anelse trist at disse partiene ikke for én gangs skyld klarer å løsrive seg fra en del av sine mer programmatiske formuleringer.

       Oppvekstmeldingen beskriver en rekke fattigdomsbekjempende tiltak. Fattige barn er egentlig barn av fattige foreldre, og noe av det viktigste vi kan gjøre for å motvirke fattigdom blant barn, er å styrke foreldrenes arbeidstilknytning. Så kan det være uenighet i Stortinget om hvordan det best kan gjøres. Oppvekstmeldingen slår fast prinsippet om en gratis offentlig skole, og friskoler mener vi er et viktig supplement til den offentlige skolen. Høyre mener at en god og gratis skole for alle er den beste velferdspolitikken vi kan føre, og at en god skole, som tar den enkelte elev på alvor, er uløselig knyttet til en god oppvekst.

       Jeg synes det er viktig å understreke at det ikke må herske noen tvil om at denne regjeringen tar fattigdom på alvor, ikke minst når det gjelder fattigdom blant barn. Så får vi heller konstatere at Høyre og Regjeringen vil ha målrettede tiltak for å bekjempe fattigdom, mens andre vil smøre pengene tynt utover med store generelle ordninger som ikke når dem som trenger det mest.

       Jeg vil minne Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om at Regjeringen har lagt frem en omfattende melding om fattigdom i Norge, hvor den har skissert en rekke målrettede tiltak for å bekjempe fattigdom.

       Så til representantene Eli Sollied Øveraas og May Hansen: Jeg er ikke uenig i at kommunene står overfor store økonomiske utfordringer, men Høyre og Regjeringen jobber for å finne løsninger på hvordan det kan bli bedre. Det gjelder ikke bare i forhold til ressurstilgang, men også i forhold til det å finne nye måter å organisere virksomhetene på. Og i motsetning til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som benytter hver eneste anledning til å svartmale situasjonen, prøver vi å gjøre noe med den. Og det er dette jeg i mitt hovedinnlegg understreket var synd.

Sonja Irene Sjøli (H) : Først vil jeg si at jeg synes dette har vært en god debatt. Selv om den nå begynner å tilspisse seg litt på slutten, er det stor enighet om det viktigste.

       Det var med en viss undring jeg hørte representanten Woldseth fremme forslag om et oppveksttilsyn. Vi vet jo fra før at Fremskrittspartiet ønsker seg statlige tilsyn på nær sagt alle livets områder. Bare det siste året har det vært snakk om barnevernstilsyn, skoletilsyn, polititilsyn og en rekke andre statlige tilsyn. Men et eget oppveksttilsyn er vel en særegenhet fra partiet som i hvert fall i sitt program mener at « familien som institusjon er det beste eksemplet på at samfunnsmessige oppgaver kan løses i frivillighet, uten offentlig regulering ». Det er ikke lett å bli klok på hva slags tilsyn Fremskrittspartiets oppveksttilsyn skal være. Alle de lovregulerte offentlig finansierte oppgaver og tiltak som er beskrevet i innstillingen, er allerede underkastet tilsyn og kontroll i en eller annen form. I tillegg har vi Barneombudet, som har en mer fristilt vaktbikkjefunksjon. Jeg vil også trekke fram Sivilombudsmannen som et organ som forvaltningen har stor respekt for, og som har gjennomslagskraft i saker av den karakter som Fremskrittspartiet peker på som eksempler, og barnehagene er underlagt streng kontroll.

       Samtidig vil jeg understreke at foreldrenes rolle som « tilsynsførere » er meget viktig. Vi må ta innover oss at dersom det noen gang kommer dit hen at man endrer på tilsynsformene for tjenester som angår barn og oppvekst, må en være meget bevisst på at vi ikke undergraver foreldrenes rettigheter og eget ønske om ansvar for egne barns oppvekst.

       Dersom Fremskrittspartiet ser for seg et oppveksttilsyn som er en sammenslåing eller en koordinering av ulike tilsynsfunksjoner innenfor oppvekstområdet, er det kanskje ikke veldig alarmerende, unødvendig sentraliserende og med usikre konsekvenser kanskje, men ikke alarmerende. Dersom Fremskrittspartiet derimot ønsker å opprette et oppveksttilsyn som skal gå inn i saker helt etter eget forgodtbefinnende, eller, som representanten Woldseth sa i sitt innlegg, « alle andre steder hvor barn oppholder seg », og at det blir opp til oppveksttilsynet selv å vurdere hva slags saker de vil gå inn i, vil jeg på det sterkeste advare mot forslaget. Høyre kan selvsagt ikke slutte seg til at det skal opprettes et tilsyn med fri anledning til f.eks å gå inn i familiene og føre tilsyn med om foreldrene oppfører seg bra, om familien fungerer godt etter statlige normer. Slik kan og skal vi ikke ha det.

Statsråd Laila Dåvøy : Det ble nylig fra representanten May Hansens side kritisert at det var for få tiltak rettet mot funksjonshemmede, og at Regjeringen skulle komme tiltak til Stortinget når det gjaldt dette punktet.

       Regjeringen la på fredag i forrige uke fram en stortingsmelding som relaterer seg til funksjonshemmede, med 120 tiltak som skal gi færre funksjonshemmede, som det står. Utdanning, arbeid, tilgjengelighet og tjenester er de viktigste innsatsområdene i denne stortingsmeldingen, og meldingen har som sagt mer enn 120 tiltak som skal bidra til å redusere funksjonshemmedes barrierer både i arbeid og i fritiden. Og bare for å nevne tre hovedpunkter: Det er det som går på aktiv deltakelse og full likestilling, det er det som går på god tilgjengelighet til bygninger og utemiljø, produkter og tjenester, og det er det som går på flere i arbeid som kan nytte sine evner og anlegg til beste for seg selv og samfunnet.

       Så vi har i særdeleshet fra Regjeringens side fulgt opp de funksjonshemmede, faktisk gjennom en egen stortingsmelding.

Eirin Faldet (A) : Det var som vanlig representanten Afshan Rafiq som fikk meg til å ta ordet.

       Det hørtes ut som om det kom som en bombe for representanten at vi har forskjellig syn på forskjellige ting, og at vi tillater oss å påpeke det fra denne talerstolen. Deretter kommer så Afshan Rafiq med en lang liste i forhold til Høyres fortreffelighet. Er ikke det å programmere inn politikken sin fra denne talerstolen? Jeg trodde faktisk at Afshan Rafiq var klar over at vi er i Stortinget, og at vi i dette hus visstnok skal drive litt politikk. Slik har i hvert fall jeg forstått det.

Karin S Woldseth (FrP) : Av og til blir jeg litt matt. Jeg må faktisk spørre meg selv: Hvor var representanten Sjøli da jeg holdt innlegget mitt? Jeg brukte seks minutter av innlegget på å fortelle om familiens fortreffelighet, og så brukte jeg ett minutt på oppveksttilsyn. Til og med - unnskyld, president - statsråden hadde fått med seg hvor varmt jeg snakket om hvor viktig familien er.

       Så snakket jeg om det offentlige, og om at barna oppholder seg i stadig lengre tid i det offentlige rom, og at det var der dette oppveksttilsynet skulle komme inn og erstatte - jeg sier det nå for andre gang: erstatte - de tilsyn som er i dag. For eksempel vet vi at det er barnevernsbarn i 2003 som ikke får et eneste tilsyn av sin fylkesmann. Hvis det er godt tilsyn, da lurer jeg på hva representanten Sjøli egentlig mener. Selvsagt skal ikke et oppveksttilsyn gripe inn i familien. Familien er den som best kan gi barna våre trygge oppvekstmiljøer, og oppveksttilsynet skal passe på at det offentlige gjør jobben sin ordentlig.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Det er med undring eg registrerer at representanten Rafiq held fram med å hevde at medan Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet utan stans svartmalar situasjonen når det gjeld kommuneøkonomi, er regjeringspartia såkalla kreative når vi diskuterer ei melding for barn og unge.

       Det er statsråden sjølv som har sagt at 168 tiltak er nemnde i meldinga, og då er det rimeleg å få avklara kva det er regjeringspartia meiner når helsetenesta i skulen skal styrkjast med 800 årsverk og psykososiale tenester med 260 årsverk. I tillegg skal det kome 400 fagpersonar i poliklinisk verksemd. Skal desse no lønast med kreativitet, eller erkjenner Regjeringa at dette vil koste pengar?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

       (Votering, se 3281)