Inge Ryan (SV) (ordfører for saken):

       Norsk næringsliv står foran veldig store utfordringer framover. Det ser vi i det daglige, hvor stadig flere arbeidsplasser forsvinner - bedrifter legges ned og bedrifter flagger ut. Men vi ser også at vi er et samfunn der endringene skjer fortere enn noen gang. Tidligere var det sikre og trygge arbeidsplasser som kunne vare i både 10, 20 og 30 år. Slik er det ikke lenger. I dag er det langt større usikkerhet om hva framtiden bringer, og endringene skjer mye raskere i hele samfunnet. Det krever også at staten tilpasser sitt virkemiddelapparat etter det. Staten skal være en tilrettelegger, et serviceorgan for norsk næringsliv, og det er det vi kaller for virkemiddelapparatet.

       Vi har hatt flere møter og mange høringer i komiteen, og det som er kommet fram unisont fra de aller, aller fleste, er at de ønsker et mer samordnet virkemiddelapparat der det er én dør. De ønsker seg en mer langsiktighet i ordningene som etableres, og de ønsker seg en forenkling. Jeg gikk gjennom notatene mine, og nesten samtlige av dem som vi hadde inne til høring, framhevet nettopp disse punktene. Det er det viktig at Stortinget tar innover seg, slik at næringslivet etter behandlingen av denne saken har et virkemiddelapparat som er så formålstjenlig og operativt som overhodet mulig.

       Da kommer vi først til dette med organiseringen. Det er nå et flertall i Stortinget som vil gå inn for at vi skal få en brukerfront som har langt flere aktører og langt flere virkemidler i seg. Både dagens SND, Veiledningskontoret for oppfinnere, Eksportrådet, Turistrådet, en del av SIVAs virkemidler og Forskningsrådets næringsrettede virkemidler legges inn i den nye brukerfronten. Det betyr at når næringsdrivende, enten det er nyetablerere eller veletablerte bedrifter, møter brukerfronten, har man et komplett tilbud som kan presenteres for disse aktørene.

       Vi har også sagt at vi senere skal vurdere å få andre virkemiddelordninger inn i den samme brukerfronten. Det betyr at vi får 17 kontorer rundt omkring i landet, og vi får også en rekke kontorer i utlandet, som faktisk kan tjene næringslivet på en bedre måte, en mer samordnet måte og en mer effektiv måte enn tidligere. Samtidig sier komiteen at vi skal slå sammen noen av dagens virkemiddelaktører til en enhet. Det gjelder SND, det gjelder Eksportrådet, det gjelder Turistrådet, og det gjelder Veiledningskontoret for oppfinnere. Det betyr at de får en mye sterkere organisatorisk tilknytning.

       Jeg legger ikke skjul på at vi i SV hadde ønsket at vi kunne gått lenger på dette området. Vi hadde også ønsket at SIVA skulle komme inn i den nye enheten, vi hadde også ønsket at eventuelt andre kunne komme inn i den samme, nettopp for å forenkle og gjøre disse ordningene mer tilgjengelige og mer samordnet enn de har vært tidligere. Vi tror at SIVA sitter med en meget høy kompetanse på en rekke områder. De har vist seg å være veldig spenstige og innovative i forhold til en rekke av de satsingene de har holdt på med. Den kompetansen burde vi ha smettet over på den nye enheten, slik at den hadde fått del i SIVAs kompetanse på en bedre måte enn de får til i dag, men at de kommer i en felles brukerfont, er også et steg i rett retning.

       En annen bit som jeg er opptatt av, er fylkeskommunens rolle i dette. Fylkeskommunen er vi enige om skal bestå. Vi er enige om at fylkeskommunen skal være en regionalpolitisk utbyggingsaktør, og da er det viktig at vi nå ikke får to atskilte enheter, altså det nye virkemiddelapparatet på den ene siden og fylkeskommunen på den andre side, som kriger mot hverandre. Vi er nødt til å få en samordning mellom aktørene der de jobber hånd i hånd, og der de definerer klart hvem som skal gjøre de ulike oppgavene. Det er også relativt godt beskrevet i proposisjonen hvem som skal gjøre de ulike oppgavene. Men jeg vil sterkt anmode om at når dette settes ut i livet, må både det nye virkemiddelapparatet og fylkeskommunen legge godviljen til, slik at dette ikke blir en kamp om revirer, en kamp om makt, men i størst mulig grad blir en hjelp til det næringslivet som trenger det virkemiddelapparatet så mye.

       Så er vi glad for at både Turistrådet og Eksportrådet kommer inn i den nye enheten. At de sterkere knyttes opp, gjør at den internasjonale satsingen, som blir viktigere og viktigere for norsk næringsliv, får mer fokus, får mer ressurser og får mer oppmerksomhet i tida framover.

       I tillegg til organisering er også sjølve virkemidlene viktige. Det foreligger et flertallsforslag om at vi skal få en utredning som går på samordning, som går på desentralisering, og som går på at vi skal få mer virkemidler inn mot norsk næringsliv. Det er, som sagt, et utredningsforslag. Men jeg tror det er usedvanlig viktig at vi gjør disse ordningene enklere enn tidligere, og at vi får flere av ordningene delegert ut til ulike regioner av landet, fordi behovene er så forskjellige eksempelvis i Nord-Norge og på Østlandet. Ikke minst tror jeg det er viktig at vi prøver å flytte litt av beslutningsmyndigheten ut dit hvor man har skoen på, slik at vi får brukt disse pengene så effektivt og rett som overhodet mulig.

       Det er flertall i komiteen for at vi skal få mer FoU inn i bedriftene. Det tror jeg er usedvanlig viktig. Skal vi lykkes i norsk næringsliv i framtida, er det viktigste vi kan gjøre, å drive kontinuerlig forebyggende næringsarbeid, slik at man hele tida driver med forskning og utviklingsarbeid som en kontinuerlig prosess, at man kan fornye seg og alltid være i stand til å ta hånd om de utfordringene som hverdagen og framtida stiller.

       Det er flertall i komiteen for at vi skal legge enda en halv milliard kroner til distriktsmilliarden, og det er vi i SV svært glad for. Distriktsmidlene er nå kommet opp i 1 1/2 milliard kr, og det er understreket tydelig at dette skal gå til næringssvake områder der man sliter med fraflytting. Det er en distriktspolitisk viktig sak at vi får midler ut til næringsutvikling også i den typen områder.

       Så er det flertall i komiteen for at vi skal be Regjeringen vurdere å få skatteFUNN også til å gjelde for enkeltmannsforetak, inklusiv gårdsbruk, og at det snart legges fram en evaluering av den saken.

       I forbindelse med behandlingen i komiteen kom det et forslag opp om å stoppe salget av SND Invest som Stortinget har vedtatt tidligere. Det er nå flertall for at vi skal gjennomføre det salget, og at vi holder fast på det som Stortinget tidligere har besluttet.

       SV ønsker også å prøve å få til et flertall for et miljøteknologifond i henhold til det Dok.nr.8-forslaget som er en del av saken. Vi registrerer at på dette området står SV fortsatt alene, men man må bare ta til etterretning at i enkelte saker, er man når man tar opp saken litt tidlig, ofte alene - så går det noen runder, og så blir andre parter med etter hvert. Det tror vi også vil skje når det gjelder miljøteknologifondet.

       Jeg sa til komiteen da vi startet arbeidet med virkemiddelproposisjonen at målet måtte være at når vi var ferdige med saken, så skulle bedriftene, næringslivet, si: Dette ble bra. Når næringslivet nå får satt seg inn i saken, så vil jeg tro de sier: Dette var et steg i rett retning. Jeg tror nok at næringslivet hadde ønsket seg mer samordning innenfor virkemiddelapparatet. Jeg tror de hadde ønsket seg en del flere virkemidler, men jeg tror at det som Stortinget nå vil vedta, er et steg absolutt i rett retning. Det la proposisjonen opp til. Jeg syns Stortinget har forsterket det med et enda lengre steg, som jeg tror norsk næringsliv trenger, i retning av et statlig virkemiddelapparat som er et godt instrument for norsk næringsliv.

       Helt til slutt vil jeg komme med en liten advarsel. Erfaringer viser at omorganiseringer ofte er vanskelige fordi Norge er preget av å ha en rekke småkonger som ikke respekterer vedtak som blir fattet. Og jeg tror at hvis vi skal lykkes i omorganiseringen, er det viktig at alle de som blir berørt av den, legger godviljen til, legger prestisjen til side, og gjør alt de kan for at dette skal bli en vellykket omorganisering til beste for norsk næringsliv.

       Jeg tar opp de forslagene som SV har fremmet, og de forslagene SV har fremmet sammen med andre.

Inge Ryan (SV) : Det er tre år siden SV behandlet SND Invest, og vi var enige om at dette burde vi selge. Det er ikke en ny sak som har dukket opp i forhandlingene. Grunnen til at vi ville selge SND Invest, var at det hadde en sentraliserende virkning. De fleste av engasjementene som SND hadde, var i sentrale strøk, og derfor ønsket vi å avvikle SND Invest.

       Dessuten har ikke SND Invest gått inn i noen strategiske eierposisjoner. SND Invest har investert tilfeldig i en rekke selskaper og tapt en masse penger. De har ikke gått tungt inn og sagt at på det og det området er det viktig at staten er eier. De har investert små prosenter rundt omkring og strødd det på forskjellige prosjekter. Jeg har med meg lista over SND Invests investeringer på innerlomma. Der står det bl.a. Tusenfryd, Royal Caribbean Cruise Line, NorgesTaxi, altså en rekke slike selskaper hvor det ikke er naturlig at staten skal sitte med små eierposter. Det er mye bedre å bruke pengene til distriktssatsing.

       Så tok arbeidet i komiteen litt av, og det ble brakt inn mange flere elementer i debatten enn vi forutsatte. Hva årsaken kan være, kan vel diskuteres, bl.a at Regjeringen har snudd prosessen, dvs. at de hadde lagt fram forslag til midler før de hadde lagt fram forslag til målene, dvs. den varslede nasjonale innovasjonsplanen. En nasjonal innovasjonsplan trenger vi, men fordi den kommer etter behandlingen av denne proposisjonen, har det ført til at noen startet ballet med å legge inn flere forslag. Vi andre måtte følge opp, og det ene har tatt det andre.

       Så til proposisjonens forslag. Vi var enig i at hovedmålet for virkemiddelapparatet skal fokusere på områdene

       I tillegg til dette mener Arbeiderpartiet at regional utvikling er et viktig fokusområde for det norske virkemiddelapparatet. Vi må ikke glemme D-en i SND. D-en står for distriktsutvikling, og det må den nye enheten fortsatt jobbe med. Regionale verdiskapingsmiljøer som består både av råvareleverandører, foredlingsbedrifter, underleverandører, støttefunksjoner, finansinstitusjoner og kompetansemiljøer som spiller sammen, er viktig, og det offentlige bør bidra til å utvikle slike miljøer.

       Når det gjelder målgruppene Regjeringen har foreslått i proposisjonen, var vi ikke uenig i disse. Vi understreker imidlertid at en også må inspirere til og ta vare på innovasjonen i eksisterende næringsliv. Eksisterende næringsliv kan komme opp i en situasjon hvor de trenger drahjelp for å komme videre eller over en kneik. Viktig er det også at vi har landsdekkende virkemidler som fanger opp bransjer som f.eks møbelindustrien.

       Vi er enig i at virkemiddelapparatet skal ha en felles front mot brukerne, hvor de fleste bedriftsrettede virkemidler skal være tilgjengelig. Hovedhensikten med sammenslåingen er at det skal bli lettest mulig for brukerne å finne fram. De skal møte alle på samme plass, eller den de møter, bør kunne gi informasjon om mulighetene. De skal bruke kreftene på ideer og kreativitet, ikke på å løpe fra kontor til kontor.

       Vi er også enig i Regjeringens forslag om at det fra 1. januar 2004 opprettes en ny enhet for innovasjon og internasjonalisering, basert på virkemidlene i dagens SND, Norges Eksportråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere.

       I tillegg har hele komiteen etter høringen blitt enige om at Norges Turistråd skal med. Var det en glipp fra Regjeringens side at de ikke var med fra starten?

       Et av de store spørsmålene har vært SIVAs rolle. Regjeringen sier følgende i proposisjonen:

       « Regjeringen har imidlertid ikke funnet det riktig å inkludere noen av SIVAs aktiviteter i den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenheten nå. SIVA har en spesiell sammensetning av virkemidler og har en betydelig statlig lånefinansiering. Departementet vil derfor gjennomgå SIVAs virksomhet, herunder også selskapets økonomiske og finansielle situasjon, med sikte på en avklaring av SIVAs framtidige rolle. »

       Dette er vi enig i. Vi har fått mange signaler om at dette er riktig tenkning. Riktignok har Arbeiderpartiet på sitt landsmøte et vedtak om å utrede en forenkling og styrking av statlige virkemidler overfor bedriftene gjennom en sammenslåing av SIVA, SND og Norges Eksportråd, men vi er enig med Regjeringen i at vi bør ha en vurdering av SIVA først. I tillegg er det slik at ved en sammenslåing i dag vil en få en uheldig sammenblanding av eierrollen og tilskuddsrollen.

       Det er derfor med undring vi registrerer at regjeringspartiene sammen med SV allerede forserer dette, selv om de bare sier at dette bør vurderes. Men når en leser innstillingen nærmere, ser en jo årsaken. I proposisjonen foreslår Regjeringen at enkelte hovedkontorfunksjoner skal flyttes ut til et regionalt kontor, og at størrelsen og kompetansen ved de enkelte kontorene kan variere. Dette er vi enig i. Tanken om å spre hovedkontoroppgaver rundt om i landet, slik en har gjort i Mattilsynet, er en god idé.

       Nå har flertallet imidlertid sagt at alle viktige hovedkontorfunksjoner skal flyttes til Trondheimsregionen. Hva med å dele litt med resten av landet? Hva med å la styret i den nye enheten selv sammen med departementet avgjøre hvilke hovedkontorfunksjoner som egner seg best ut fra regionale vurderinger?

       Vi har registrert at de to representantene fra Trøndelag i Høyre og SV har lovet mange arbeidsplasser til Trøndelag. Mine spørsmål blir da: Hva skal flyttes? Hvordan kan de allerede nå love mange arbeidsplasser til regionen?

       Vi støtter Regjeringens forslag om at hovedkontoret bør ligge i Oslo. De fleste ansatte er der. En omorganisering av den størrelsen vi ser for oss, gjør at de behøver ro fram til dette er gjennomført og oppgavene fordelt, og så kan en si hva som passer å flytte hvor. Det er tross alt distriktskontorene som vil bli det viktigste, og de er det 17 av.

       Når det gjelder Argentum Fondsinvesteringer AS, foreslår Regjeringen at dette overføres til Nærings- og handelsdepartementet. I forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen foreslo komiteens flertall å opprette et utvalg som skulle framlegge forslag om framtidig organisering av statens eierskap. Vi synes det er naturlig å vente med å fatte vedtak om hvem som skal eie Argentum, til utvalget er ferdig og har presentert et forslag. Fra Arbeiderpartiets side tar vi også opp et gammelt forslag der vi ber Regjeringen vurdere en kapitalutvidelse i Argentum som kan overlappe såkornordningen. SIVA er også eier av Argentum. Egenkapitalen er 1,3 milliarder kr, 66 % av SIVAs egenkapital. Det koster å flytte det.

       SND Invest har blitt et tema i denne saken, selv om det i utgangspunktet ikke stod omtalt i proposisjonen. Sist vi diskuterte SND Invest, var i forbindelse med eierskapsmeldingen, og da - som før - var Arbeiderpartiet mot salg av SND Invest.

       For oss er det utenkelig å privatisere et offentlig virkemiddel som SND Invest. Et tankekors er at hvis en nå selger SND Invest, som det nå er flertall for, sier en ja til at norske investorer skal bruke ledig risikokapital til å kjøpe opp et statlig, godt fungerende virkemiddel istedenfor å investere pengene sine i markedet. Etter Arbeiderpartiets mening burde disse pengene fra de private investorene isteden være brukt til å investere i norsk næringsliv og i nye bedrifter framfor å kjøpe opp SND Invest. Dette ville gitt dobbelt så mye risikokapital til et trengende marked. Staten har ikke behov for pengene.

       Det største tankekorset er at SV er for dette salget, og at Regjeringen har fått flertall med SV - SV, som i innstillingen i en annen forbindelse er med på følgende merknad:

       « Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er skeptiske til proposisjonens underliggende antagelser om at deler eller hele virkemiddelapparatet skal konkurranseutsettes. For bedriftene vil stadige skifter av personer, tilbydere og tjenester stå i skarp kontrast til ønsket om mer stabile rammevilkår og forutsigbarhet i virkemiddelapparatet for bedriftene. »

       I denne saken har det vært vanskelig for oss å forstå SV. De selger et viktig virkemiddel - for hva? Forklaringen skal bli interessant.

       Helt til slutt, før jeg tar opp forslagene våre: Flere av de forslagene en finner i innstillingen, er forslag vi tidligere har fremmet i forbindelse med andre saker som har vært behandlet i Stortinget. Årsaken til at vi tar dem opp igjen, er den måten denne proposisjonen har vært behandlet på i komiteen.

       Jeg tar med dette opp Arbeiderpartiets forslag, dem vi står alene om, og dem vi er sammen med andre om.

       Inge Ryan (SV) : Jeg vil takke representanten Fossli for at hun brukte såpass mye tid i innlegget sitt på SV, og derfor måtte jeg ta en replikk.

       SND Invest investerte i 1999 i ca 55 selskaper i Oslo og Akershus. Det samme året hadde SND Invest én investering i Nord-Trøndelag, mitt hjemfylke, og de hadde også svært få investeringer i andre distriktsfylker. Det forteller at SND Invest har valgt å gå inn i områder der det på en måte var varmt fra før. Der det var god tilgang på kapital, gikk altså SND Invest inn. SND Invest fungerte som en pervers termostat. Man skrudde på varmen der det var varmt, og holdt seg unna der det var kaldt. Derfor kan ikke vi være med og se på at vi får en sentralisering gjennom at staten pøser inn midler i sentrale strøk og holder seg unna investeringer i distriktene. Derfor skal vi flytte penger fra SND Invest, og vi flytter dem nå ut i Distrikts-Norge der pengene trengs.

       Med den bakgrunn og med den innstilling som er lagt på bordet i dag, som er så presis, så klar og gir en så definert marsjordre til det norske virkemiddelapparatet som den gjør, begriper jeg ikke den kritikk som Arbeiderpartiet nå bedriver, der man kritiserer Sosialistisk Venstreparti for å ha vært med på enkeltdeler og skaffet flertall - bl.a flertall for å skaffe såkornmidler til en sektor som skriker etter assistanse, etter hjelp for å få skaffet egenkapital til nyskaping, det som er den røde tråden og hele grunnideen rundt den reformen vi nå får vedtatt i dag, som gjør det mulig å skaffe 1 milliard kr i nasjonale såkornfond, nærmere definert til de områdene av landet som har det vanskeligst fra før av med rekruttering av kapital og risikolån, og hvor nyskaping er vanskeligst av alt slik dagens bilde ser ut. Vi får plassert 17 nye robuste enheter i landet, får med Norges Eksportråd, Statens veiledningskontor for oppfinnere, Norges Turistråd og SND i et nytt særlovselskap - 17 kontorer der man også åpner muligheten for at Regjeringen kan dra med deler av eller hele SIVA inn under det nye særlovselskapet, samtidig som disse 17 definerte robuste enhetene også blir representert i et titalls utenlandsdestinasjoner. Dette er det all grunn til å si seg veldig fornøyd med at vi får på plass i dag.

       De beløp som blir stilt til disposisjon gjennom dette vedtaket og den fornuftige løsning det er å selge SND Invest, som representanten Ryan har argumentert så grundig for nødvendigheten av her i dag, gjør at disse midlene blir satt i aktiv virksomhet til nyskaping i de delene av landet som nettopp virkemiddelapparatet skal være en del av.

       Samtidig er det grunn til å si seg veldig fornøyd med den klare profil virkemiddelapparatet nå får. I dag har vi 15-20 halvoffentlige selskaper som har en litt uklar profil, uklar definisjon av veivalg. Nå blir dette sydd sammen på en utmerket måte som gjør at det dyktige apparatet vi har i dag, kommer til å bli enda bedre i stand til å gjøre jobben sin.

       Samtidig - i en innskutt bisetning - må vi få slutt på en kultur i Norge som er blitt en egen sportsgren, at statlige institusjoner driver lobby mot sine foresatte. Denne historikken gjennom tilsynsmeldingen, gjennom virkemiddelproposisjonen osv. må vi få en brå slutt på! Dette tjener ikke disse institusjonenes hensikt og forretningsidé i det hele tatt. Jeg håper dette er et tilbakelagt stadium.

       Det blir slik at de store institusjonene og partene i arbeidslivet får det som de vil, nemlig at brukerne ute nå skal kunne komme i kontakt med et virkemiddelapparat ved kun å henvende seg til ett kontor, én dør. Jeg er ganske overbevist om at de institusjonene vi har i dag som i fase én blir satt til å gjennomføre dette, er godt forberedt på å ta fatt på jobben.

       For eit fleirtal i komiteen har det vore viktig å utforma ein næringspolitikk med særleg vekt på dei områda der me har naturgjevne føresetnader for å lykkast, t.d. dei maritime næringane, fiskeri og havbruk, og energi.

       Er det ei form for ansvarsfråskriving når Høgre prisar prinsippet om næringsnøytralitet og rettar handa i vêret og seier at her er det ingenting me kan gjera?

Ivar Kristiansen (H) : Jeg tror politikerne vil gjøre sin største og beste innsats for nyskaping, for innovasjon, for kreativitet og internasjonalisering ved å legge rammevilkårene til rette for norsk konkurranseutsatt næringsliv og i særlig grad eksportorientert sektor, slik at de kan få vilkår som gjør at de klarer seg i det markedet de skal betjene.

       Dette har denne Regjeringen gjort på en svært grundig måte - gitt bedre rammevilkår, banket ned Europas høyeste rentefot, sørget for at den særnorske høye kronekursen nå er brakt nedover og skal enda mer nedover. At norske politikere har gitt seg ut for å være trendsettere på vegne av næringslivet, kunne vi ha vært i stand til å ramse opp en serie med eksempler på. Eksempelvis at SIVA er utstyrt med sitt største engasjement, plassert ute på Fornebu av en politisk hybrid her i det norske storting, viser hvor galt det kan gå når politikere skal sette trender!

       Vi har notert oss at Regjeringen ønsker å spisse virkemiddelapparatet mot innovasjon. Begrunnelsen er behov for en fornyelse som kan bidra til å skape en sterk konkurranseutsatt sektor når oljeinntektene går ned. Fremskrittspartiet gir sin tilslutning til den vurderingen, men for å lykkes må også næringspolitikken være konkurransedyktig.

       De store oljeinntektene innebærer at også i årene fremover vil Norge ha et kostnadsnivå som er blant verdens høyeste uansett valg av økonomisk politikk. Globaliseringen betyr at Norge i langt større grad enn før konkurrerer med andre lands virkemidler. En vellykket innovasjonspolitikk forutsetter derfor en målrettet næringspolitikk. De store samfunnsmessige endringer som følger av globaliseringen av økonomien og den teknologiske revolusjon, får også konsekvenser for virkemiddelapparatet. På den ene siden har internasjonale avtaler og endrede strukturer medført at flere etablerte virkemidler må avvikles. På den andre siden krever omleggingen til en kunnskapsøkonomi helt nye og langt mer fleksible virkemidler enn før.

       Fremskrittspartiet sier seg enig i den retningen Regjeringen har valgt å slå inn på når det gjelder å opprette en ny enhet for innovasjon og internasjonalisering. Det betyr at virkemiddelapparatet kan fremstå enklere, mer oversiktlig og samlet enn i dag, slik at nyskapere får et mer enhetlig apparat å forholde seg til.

       Vi har registrert at Regjeringen vil fremlegge en omfattende sak om den samlede innovasjonspolitikken i tilknytning til statsbudsjettet for 2004. Det ville ha vært langt mer hensiktsmessig å behandle innovasjonspolitikken i forkant eller helst i sammenheng med virkemiddelproposisjonen for å få en samlet vurdering av situasjonen. Fremskrittspartiet vil likevel ikke fremme forslag om dette, fordi store deler av næringslivet har betydelige problemer.

       Vi opplever i dag at særlig eksportrelaterte virksomheter dels forvitrer, dels legger ned sin virksomhet eller flytter produksjonen ut av landet, og arbeidsledigheten stiger. Det bedriftene først og fremst trenger nå, er sterke og entydige signaler, signaler om en ny kurs med ny og målrettet bruk av virkemidler snarest mulig. Da er det ikke nok at virkemiddelproposisjonen hovedsakelig dreier seg om prioriteringer og organisering. Det kreves langt mer for å oppnå en effektiv verdiskapingspolitikk. Å revidere virkemiddelapparatet er bare ett skritt på veien. Vi er skuffet over at de foreslåtte reformer på dette området ikke samtidig følges opp av en betydelig styrking av ressursinnsatsen.

       Det er ingen forslag til økning av rammene for hele eller deler av virkemiddelapparatet, med unntak av distriktsrettede ordninger som Regjeringen foreslår økt. Vi fremmer derfor helt nødvendige forslag om økte rammer innenfor flere deler av virkemiddelapparatet, fordi signalene må komme nå og dermed være med og legge grunnlaget for å styrke den langsiktige verdiskapingen i norsk økonomi.

       Det er betydelig behov for en styrking av rammer og virkemidler i tidlig fase, i venture-fasen og i moden fase. Den klassiske sosialøkonomiske tenkningen forutsetter at den økonomiske politikken legger til rette for at kapitalen til enhver tid søker det mest lønnsomme prosjektet. En av konsekvensene er at en investor naturlig nok vil foretrekke å investere i modne prosjekter der risikoen er lavest og gevinstmulighetene tydeligst. Derfor går det alt vesentlige av den private investeringskapitalen i Norge til modne prosjekter. I Norge er dette mer påfallende enn i noe annet land. En av konsekvensene er at Norge er et av de europeiske land som står svakest hva gjelder innovasjon og nyskaping. Når Fremskrittspartiet derfor fremmer konkrete bevilgningsforslag om å styrke såkornordningen, er ikke det, som noen vil hevde, milde gaver til private - tvert imot. Risikoen for private investorer vil fortsatt være betydelig i alle faser, men de vil selv velge i hvilken utviklingsfase de vil satse egne penger. Formålet med en såkornordning er å stimulere en del av dem til kanskje å investere i en tidligere fase i en bedrifts liv enn det de ellers ville ha gjort.

       Såkornordningen er opprettet for å styrke tilgangen på risikokapital. Behovet for slik kapital er særlig stort i en periode med svakere konjunkturer, bl.a er det landsdekkende såkornfondet, START-fondet, allerede fulltegnet. Mangelen på tilgjengelig kapital har imidlertid medført at noen av de regionale fondene har hatt problemer med å utnytte ordningen.

       De regionale såkornfondene har slitt med å få inn den private kapitalen som trengs for å løse ut statlige midler. Derfor vil ikke flere regionale fond løse noen problemer. Da vil det være langt bedre med landsdekkende fond som kan fordele midler over hele landet. Erfaringene viser at det må stilles strenge krav til profesjonaliteten i det enkelte fond, og at størrelsen bør økes for å sikre kapital til nødvendige oppfølgingsinvesteringer.

       Jeg vil minne om at det ved behandlingen av eierskapsmeldingen ble fattet et vedtak om å opprette flere landsdekkende såkornfond. Vi fremmer derfor et forslag om å utvide såkornordningen med 1 milliard kr til et landsdekkende fond med tilhørende tapsfond. Dette vil være å stimulere markedet for privat kapital og kompetanse til nyskaping som bygger på de til dels gode erfaringene med det tidligere etablerte landsdekkende såkornfondet.

       Det blir også viktig å styrke SNDs rolle innenfor den nye enheten for innovasjon og internasjonalisering. SND bør få en betydelig posisjon i en tid da det er oppstått et økende behov for partnerskapsløsninger mellom staten og private. Fondet kan være en viktig aktør både i forbindelse med såkornkapital, høyrisikolån og tilskudd til gründervirksomhet. Vi ser det som en klar fordel at SND har landsdekkende virkemidler. SND administrerer i dag også en ordning med OFU- og IFU-kontrakter som er under nedtrapping. Disse utviklingskontraktene er viktige virkemidler til å styrke innovasjon og nyskaping og bør derfor utvides.

       I venture-fasen har vi det statlige investeringsfondet Argentum, en nyskapning som skal stimulere private prosjekter. Dette er en ordning som ikke er testet fullt ut ennå, men som så langt har fungert tilfredsstillende og derfor bør utvides.

       Regjeringen foreslår å overføre Argentum fra SND og SIVA til Nærings- og handelsdepartementet. Jeg vil minne om at i forbindelse med innstillingen til eierskapsmeldingen våren 2002 la flertallet i komiteen vekt på at statens eierskap ble organisert utenom departementet for å trekke et klarere skille mellom statens politiske og forretningsmessige rolle. Det er opprettet et eget utvalg som skal fremlegge forslag om fremtidig organisering av statens eierskap. Vi mener derfor det vil være riktig å avvente en endring i Argentums eierfunksjon til etter at det har skjedd en avklaring i organiseringen av statens eierskap.

       Norske bedrifter har i den globale økonomien betydelige konkurranseulemper. Den utviklingen som beskrives, er i ferd med å gi begrepet « nasjonalt eierskap » utvidet betydning. Dagens Næringsliv for 10. og 11. mai i år gav en oversikt over 35 viktige norske selskaper som er solgt ut av landet de senere årene. De viktigste konsekvensene av disse salgene er ikke at utlendinger overtar eierskapet av bedriftene. I en del sammenhenger kan det være nødvendig og bra. Det viktigste er at slike salg kan føre til at sentral norsk kompetanse innenfor offshoreteknologi, bøyelastteknologi, seismikk, shipping og oppdrett går ut av landet, noe som på sikt kan føre til en filialisering av viktige deler av norsk næringsliv.

       Uten nasjonalt eierskap til strategisk viktige bedrifter og kunnskapskilder kan vi i Norge miste kontrollen over vår økonomiske fremtid. For å unngå å komme i en slik situasjon må Norge føre en aktiv og målrettet næringspolitikk. Vårt viktigste konkurransefortrinn i en global økonomi er statens kapitalstyrke. Jeg vil minne om Fremskrittspartiets forslag til løsning, med et statlig strukturfond i størrelsesordenen 50 milliarder kr. Det kan være et av flere virkemidler som kan bidra til å støtte opp om private norske bedrifter som har behov for å øke sin finansielle styrke i forbindelse med omstruktureringer og oppkjøp. Et slikt fond må ha som mål å oppnå en avkastning som over tid minst er på linje med andre private industrielle investeringer, og har muligheter til å investere både i Norge og i utlandet i samarbeid med private eiere.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag referert i innstillingen.

       At verkemiddelapparatet er best mogleg tilrettelagt for eit framtidsretta næringsliv, er av stor betydning for korleis me møter dei framtidige utfordringane til verdiskaping. Dette i sin tur er viktig i høve til den økonomiske politikken som fokuserer på arbeid til alle, vidareutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og ei berekraftig utvikling. Skal me ha håp om å nå desse hovudmåla, er det avgjerande at me har eit sterkt og konkurransedyktig næringsliv med prioritet og fokus på kunnskap, teknologi og verdiskaping. På denne måten får me eit meir målretta verkemiddelapparat. Verkemidla speler ei viktig rolle og skal fokusera på den tidlege fasen i livet til bedriftene og dessutan på internasjonalisering, forsking og kompetanseheving.

       Det som er av stor betydning i høve til dei endringane me no har fått til i verkemiddelapparatet, er at me vil få styrkt fokus på gründerane og små og mellomstore bedrifter med stort vekstpotensial, og dermed set norske bedrifter betre i stand til å greia seg i den internasjonale konkurransen.

       Det er fleire andre tilhøve som òg er av stor betydning for den internasjonale konkurransen, men eg vil særleg nemne kor viktig det er at rammevilkåra i størst mogleg grad må vera konkurransedyktige. Det er også langt frå uvesentleg at rammevilkåra er stabile over tid. Det vil i seg sjølv føra til at kostnader knytte til usikkerheit og omstilling blir reduserte. Konkurransedyktige og føreseielege rammevilkår er det viktigaste bidraget til eit lønsamt og nyskapande næringsliv. Dersom Noreg og norsk næringsliv skal kunna hevda seg og Noreg skal vera eit attraktivt land å investera i og driva verksemd frå, må dei samla rammevilkåra tåla internasjonal samanlikning. Då snakkar me meir konkret om skatte- og avgiftsvilkår, føreseielegheit, forsking og utvikling, tilgang på kvalifisert arbeidskraft og eit entreprenørvenleg regelverk. Når det er dette som har betydning for næringslivets evne til å hevda seg internasjonalt, meiner me at prioritering av betre rammevilkår for heile næringslivet er viktigare enn omfattande bedriftsretta støtte gjennom verkemiddelapparatet.

       Eg vil gjerne leggja til her på bakgrunn av ein tidlegare replikk frå representanten Tveiten at denne regjeringa ikkje står for eit næringsnøytralt verkemiddelapparat. Det blei svart på dei replikkane - eg vil berre gjenta det - at me på område etter område går inn og vurderer selektive verkemiddel for å hjelpa bestemte delar av næringslivet. Eg vil ikkje at dette skal festa seg som eit stempel eller merkelapp på denne regjeringa og dei partia som står bak ho i Stortinget. Me ynskjer eit variert apparat til å støtta næringslivet i dei forskjellige fasane, og me er ikkje næringsnøytrale. Eg håpar me skal sleppa å høyra den skuldinga igjen, for den er grunnlaus.

       Når det gjeld diskusjonen rundt kvifor norske bedrifter blir kjøpte av utlendingar, er denne problematikken meir nyansert enn det ein kan få inntrykk av i media. Ein kan nok undra seg over at det i 2002 blei investert 6 milliardar kr i norsk næringsliv, mens norske selskap same år investerte 43 milliardar kr i utlandet. Om dette går tilbake på at det ikkje finst gode nok prosjekt å investera i innalands, er usikkert, men det understrekar iallfall betydninga av å auka innovasjonsevna vår.

       Det er viktig å vera bevisst på at innovasjonspolitikk ikkje berre omhandlar dei offentlege verkemidla, men føreset samspel mellom både private og offentlege aktørar. Det er mange forhold som påverkar innovasjonsevna og den langsiktige konkurranseevna til bedriftene, og sett i denne samanhengen er det offentlege verkemiddelapparatet berre ein av fleire faktorar. Ein heilheitleg innovasjonspolitikk femnar breitt og inkluderer mange politikkområde, slik som t.d. skattepolitikk, lønspolitikk, arbeidsmarknadspolitikk, konkurransepolitikk, lover for intellektuell eigedomsrett, familiepolitikk og forskingspolitikk.

       Det vil vera spesielt viktig at bedriftene sjølve evnar å tenkja nytt, evnar å utnytta moglegheitene som ligg i teknologien, til å velja gode strategiar og utvikla nye produkt, tenester, marknad og arbeidsformer. Utan at næringslivet sjølv trekkjer i denne retninga, får me heller inga utteljing i høve til konkurranseevna. Dette er ikkje eit argument for ei ansvarsfråskriving frå det offentlege. Rolla til det offentlege må vera å leggja til rette, motivera og fjerna hindringar og å hjelpa og utløysa privat energi gjennom sin politikk. Dette er i seg sjølv ei utfordring som går på tvers av departementale strukturar og politiske område, og som er mindre avhengig av skiftande regjeringar og storting.

       Globaliseringas effekt og innverknad på både økonomi og arbeidsplassar er irreversibel. Dette har ein klar effekt på innsatsfaktorar som kapital og arbeidskraft. I ein aukande globalisert økonomi aukar derfor den gjensidige avhengigheita mellom land og mellom bedrifter, ved at selskap i større grad handlar med kvarandre og i stigande grad eig kvarandre. For oss i Noreg, som blir karakteriserte ved at vi har ein liten, men open økonomi, er det av uvurderleg betydning at me er bevisste på å ha innovasjonsprosessar som vidareutviklar sunne konkurransefortrinn som bidreg til å gjera norske arbeidsplassar meir konkurransedyktige, motstandsdyktige mot utflyttingar og attraktive for investeringar. Det er viktig for oss å strekkja oss mot innovasjon i denne samanhengen om me skal ha noko som helst håp om å nå hovudmåla i den økonomiske politikken. For å oppfylla desse målsetjingane blir det ikkje berre stilt krav til eit sterkt og konkurransedyktig næringsliv, men òg til auka verdiskaping.

       Ein framtidsretta næringspolitikk må stimulera utnyttinga av ressursane på ein slik måte at det kjem neste generasjon til gode. Ei berekraftig utvikling må setjast i eit generasjonsperspektiv, og samtidig må me realisera berekraftstrategien gjennom dei regulære politiske plan- og budsjettprosessane.

       Det er viktig at både nærings- og regionalpolitikken skal ha auka fokusering på innovasjon. Samtidig synest det riktig at Regjeringa legg til grunn at verkemiddelapparatet skal søkja å prioritera verksemda si inn mot forsking, kompetanseheving, ide-, utviklings- og kommersialiseringsfasen og internasjonalisering.

       Når det kjem til dei konkrete innretningane i forhold til verkemiddelapparatet, vil eg i dag ta for meg eit lite utval av desse.

       Fyrst lån-, tilskots- og eigenkapitalordningar og distriktsmilliarden.

       Regjeringspartia og SV har bedt Regjeringa om å leggja fram ei vurdering av moglegheitene for desentralisering og forenkling av dagens ulike næringsretta låne-, tilskots- og eigenkapitalordningar. Det blir i denne samanhengen også bedt om å etablera regionale ordningar som skal tilføra norsk næringsliv meir midlar og gje større langsiktigheit og meir regional styring enn i dag. Dette er eg fornøgd med.

       Regjeringspartia og SV er også tilfredse med at finansieringa av det distriktsretta fondet er på plass. Og endå viktigare: Me er einige om at midlane får ei innretning som gjer at dei ikkje konkurrerer med private investorar og långjevarar, men at dei samtidig stimulerer til lønsam utvikling av gode prosjekt i distriktet. Dette betyr at midlane skal innrettast mot dei mest næringssvake områda, som er trua av avfolking. Dette har stor betydning for å sikra sysselsetjing og busetjing i desse områda, noko som er eit satsingsområde for denne regjeringa.

       Vidare er det semje om at det i samband med statsbudsjettet for 2004 skal løyvast ytterlegare 400 mill. kr til eit såkornfond med 100 mill. kr i tapsfond. Alt i alt er distriktsmilliarden eit svært viktig nærings- og distriktspolitisk grep.

       Til slutt: I forhold til ein nasjonal innovasjonsplan er det av stor betydning at denne må gjelda for heile landet sett under eitt. Samtidig er det viktig at verkemidla blir tilpassa dei varierande behova som finst i dei ulike regionar og næringar. Me ser derfor fram til at Regjeringa i samband med statsbudsjettet for 2004 vil leggja fram ein omfattande handlingsplan for ein heilskapleg innovasjonspolitikk.

Odd Roger Enoksen (Sp) : La meg starte med å si at jeg i ulike sammenhenger, som bedriftsleder, som leder og som medlem av næringskomiteen og også som kommunalminister, har hatt nær kontakt med det offentlige virkemiddelapparatet på ulike måter. Jeg har lyst til å si at det gjøres en særdeles respektabel jobb av dem som er satt til å forvalte det offentlige virkemiddelapparatet. De har i løpet av relativt få år gjennomgått mange omorganiseringer av sin virksomhet. Man har opplevd relativt mange regjeringer og ulike regimer i løpet av få år, og man har opplevd betydelige budsjettkutt fra år til annet. Dette har man klart å takle, samtidig som man har gjennomført betydelige personellreduksjoner i de senere år. Og man har på toppen av det på samme tid klart å komme opp med mange og kreative forslag til hvordan man best kan tjene norsk næringsliv. Det er tross alt til sjuende og sist det som er jobben til det virkemiddelapparatet vi har.

       Da å få beskjed fra Stortingets talerstol om at man skal slutte å snakke med sine foresatte, det burde man faktisk slippe. Tvert imot er det nå viktig at vi samler oss om å gi det virkemiddelapparatet som vi nå i løpet av dagen blir enige om at vi skal ha, rammebetingelser som gjør at de kan utføre den jobben som vi forventer at de skal utføre. Det innebærer at de både må ha økonomiske virkemidler og en egenkapital som gir dette virkemiddelapparatet en base til å kunne gjøre jobben.

       Jeg har registrert i debatten i dag at regjeringspartiene og SV begrunner salget av SND Invest med at SND Invest har investert penger på områder der man ikke burde gjøre det. Det er greitt, det er jeg enig i. Men det er nesten ikke til å tro at man bruker den begrunnelsen for å selge. Det første en eier gjør hvis man er misfornøyd med sin leder eller sitt styre, er i det minste å gi tydelig beskjed om hvor man ønsker at pengene skal brukes. Nytter ikke det, har man en mulighet til, det er å skifte både styre og ledelse i institusjonen. Jeg har opplevd få bedriftseiere som har begrunnet et salg med at ledelse eller styre ikke gjør det man ønsker at de skal gjøre. Da er det, ærlig talt, mer galt med eierne enn med dem som skal utføre oppdraget for eieren.

       Det er forholdsvis bred enighet om selve organiseringen av virkemiddelapparatet som vi skal foreta i dag - iallfall til et visst punkt. Dette synes jeg er viktig av to grunner. For det første er det en betydelig omorganisering som blir gjort. Jeg har lyst til å si at næringsministeren trenger den støtten som han kan få fra et samlet storting, i forhold til den overordnede organiseringen for å gjennomføre dette, for det er en tøff og omfattende jobb som skal gjøres. Dernest er det viktig for norsk næringsliv at man har et så bredt flertall i Stortinget som mulig, slik at man har en trygghet for at de vedtak som blir gjort, kan komme til å stå seg over tid. Det er også viktig at næringslivet i den konkurransesituasjonen man lever i, har færrest mulig steder å henvende seg, slik at man slipper å bruke unødvendig tid på nettopp det å finne ut hvilken dør man skal velge for å få tilgang til de virkemidlene som man har behov for i ulike situasjoner.

       Næringsministeren har til stadighet klaget over at verktøykassen hans er tom. Det er noe han må ta en betydelig del av ansvaret for selv. Når næringsnøytralitet og generelle rammebetingelser blir viktigst, og finansieringen av disse generelle rammebetingelsene, skattelettelsen, skjer gjennom kutt i målrettede virkemidler, blir resultatet at man sitter med en tom verktøykasse. Jeg tror faktisk det ville vært en stor fordel om næringsministeren og Regjeringen først hadde skaffet seg verktøy, dvs. satt seg noen politiske mål, og så funnet ut hvordan man skal plassere verktøyet, eller organisert, istedenfor å gjøre det motsatte. Nå sitter næringsministeren der med en tom verktøykasse og tenker som så at hadde han nå hatt en skiftenøkkel, kunne han plassert den der og der og brukt den sånn og sånn. Målene først, deretter virkemidlene og til slutt organiseringen!

       Nå er vi ikke i den situasjonen, og det er en mer eller mindre samlet komite som slutter opp om den modellen som nå er valgt. Men årsaken til at næringsministeren har kommet i den situasjonen, er den tro man har på næringsnøytralitetens velsignelse. Den politikken er feilslått. Man må satse målrettet for å løfte de områdene der vi har muligheter til å bli best, der vi har muligheter til å forbedre det vi allerede har gjort.

       Til slutt vil jeg si i forhold til den organiseringen som nå gjennomføres, at det er viktig at man desentraliserer beslutningsfullmakter og går videre på den veien som man har begynt på det området, at man desentraliserer organisasjonen i størst mulig grad for å være nærmest mulig brukerne, at man har fokus på innovasjon, sånn som også proposisjonen legger til rette for, og ikke minst at man har, som jeg har sagt tidligere, fokus på næringer der vi har muligheter til å lykkes, og at vi utvikler sterke distriktspolitiske virkemidler. Det er grunnen til at Senterpartiet fremmer forslag om å be Regjeringen utrede opprettelse av fem regionale investeringsfond, nettopp for å komme nær brukerne, nettopp for å ha det distriktspolitiske fokus som er nødvendig å ha. Jeg tar hermed opp det forslaget som Senterpartiet har fremmet.

       Ivar Kristiansen (H) : At Senterpartiet vil fylle opp en slags verktøykasse med verktøy som for lengst er gått ut på dato, overrasker vel knapt noen her i denne sal. For det andre skjønte jeg hentydningen fra Enoksen til undertegnede når han sier at statlige institusjoner må få lov å snakke med sine foresatte. Det er heller ingen som er uenig i eller overrasket over det. Men når statlige institusjoner driver en aktivitet som bærer preg av ren lobbying, er man nødt til av hensyn til hva som skal være tjenestevei, å si fra om at det bør være slutt.

       Men så til denne kraftige støtten fra Senterpartiet til SND Invest. Den begriper jeg ikke, med den massive satsing de har foretatt i Oslo- og Akershus-regionen, kontra den durabelige motstand fra Senterpartiet mot å støtte Regjeringen og SV på 1 milliard kr i såkornfond, nasjonalt dekkende såkornfond. Hvordan kan Enoksen forsvare en slik handling?

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg trodde faktisk det var mulig å forstå ut fra mitt innlegg at jeg definitivt ikke er fornøyd med alt SND Invest har foretatt seg, og Senterpartiet har opp gjennom årene vært den fremste kritiker av investeringer både i Steen & Strøm og i andre selskap i indre Oslo. Det er en kritikk vi skal fortsette å framføre. Men det er faktisk langt derifra til å si at det bør føre til at man selger.

       Problemet er jo nettopp at stortingsflertallet velger en måte å organisere virkemiddelapparatet på som gjør at den politiske innflytelsen reduseres for hver eneste dag. Det skal i større og større grad være fritt opp til virkemiddelapparatet å sette seg sine egne politiske mål. Det er en måte å drive politikk på som Senterpartiet er helt uenig i, og som vi ikke ønsker å gjennomføre.

       Dernest, helt til slutt, med henvisning til det å fylle opp verktøykassen med verktøy som er gått ut på dato: I full spøk går det vel an å si at jeg tror skiftenøkkelen kunne vært et hendig verktøy å ha for Ivar Kristiansen i mange sammenhenger.

Inge Ryan (SV) : Representanten Odd Roger Enoksen er nok en av de dyktigste og ivrigste distriktspolitikerne jeg vet om. Og jeg har et spørsmål til representanten, om han ikke er glad for at vi nå har fått opp ytterligere 500 mill. kr til de mest næringssvake områdene, som er truet av fraflytting, ved at vi frigjør penger ved salget av SND Invest. Det er mitt første spørsmål.

       Det andre spørsmålet går på at representanten Enoksen sier at det er viktig å ha politisk innflytelse. Har man politisk innflytelse når man har 19 % av aksjene i Euroskilt eller 16 % av aksjene i Tusenfryd eller aksjer i Royal Caribbean Cruises? Er det områder der vi skal ha innflytelse, og har vi innflytelse når vi har så liten aksjepost?

       Regjeringa har fått gjennomslag for sitt forslag om å endra organiseringa av verkemiddelapparatet. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Eksportrådet og Statens veiledningskontor for oppfinnere blir i tråd med Regjeringa sitt forslag slått saman til ei ny innovasjons- og internasjonaliseringseining. Eit fleirtal i denne sal går samtidig inn for at Norges Turistråd òg skal inn i den nye eininga. Det skal òg vurderast om andre relevante verkemiddeleiningar, f.eks. SIVA, på sikt skal innlemmast for å oppnå auka innovasjon i næringslivet. Venstre meiner at denne omlegginga vil gi enklare løysingar for bedriftene. Bedrifter og gründerar får no éin stad å venda seg når dei treng bistand frå det offentlege.

       Eg er glad for at regjeringspartia og Sosialistisk Venstreparti er einige om at midlane i den såkalla distriktsmilliarden skal innrettast mot bedrifter lokaliserte i dei mest næringssvake områda, område som er trua av avfolking. Det er mellom regjeringspartia og Sosialistisk Venstreparti òg semje om at det i samband med statsbudsjettet for 2004 skal løyvast ytterlegare 400 mill. kr til eit såkornfond for nyskaping og nyetablering. Dette er god Venstre-politikk og god politikk for småbedrifter og gründerar. Dette er eit godt eksempel på omstrukturering og betre tilrettelegging frå det offentlege.

       Eg er glad for at det òg er semje om å halda ved lag Regjeringa si fullmakt til å selja SND Invest. Samtidig må eg seia at eg er overraska over Framstegspartiet sin plutselege iver for statleg eigarskap og mot privatisering. Dette er nye tonar frå Framstegspartiet.

       Den aukande arbeidsløysa og næringslivets konkurransekraft står no i fokus. For oss i Venstre er det først og fremst stramt budsjett, låg rente og låg kronekurs som er resepten i kampen mot den aukande arbeidsløysa. Det er dette som vil vera det beste bidraget til konkurranseutsett industri og eksportbedrifter. Men Venstre er like oppteke av at det kan bli skapt nye arbeidsplassar her i landet. Skal vi klara det, må vi skapa eit betre klima for gründerar og nyskaping. Difor er vi i Venstre veldig fornøgde med å vera del av ei regjering som no opprettar fleire regionale såkornfond for gründerar.

       Framtidas næringspolitikk må vera ulik fortidas. Venstre vil gi rom for mennesket si skapande kraft, slik at det blir like naturleg å skapa sin eigen arbeidsplass som å finna ein plass innanfor det etablerte arbeidslivet. Det må vera ærefullt å tena pengar på å starta si eiga bedrift. Venstre vil gi grobotn for nyskaping og etablering, vi vil satsa på det ufødde næringsliv.

       Nytt næringsliv er avhengig av samspelet mellom eksisterande næringar, kunnskapsmiljø og forsking. Venstre vil difor òg forenkla skjemaveldet, fjerna formuesskatt og delingsmodellen og tilpassa aksjelovas reglar for dei minste bedriftene. Dette er tiltak vi vil jobba for både i regjering og i storting i tida som kjem. Venstre meiner òg det ville vera riktig å innføra tidsavgrensa fritak for arbeidsgivaravgifta dei første 24 månadene etter etablering.

       Næringslivets verdiskaping er grunnlaget for velferdsstaten. Venstres gründerpolitikk er difor ein politikk for å skapa, for så å dela.

       Venstre vil støtta og stemma for dei forslaga i innstillinga som er fremja av våre kollegaer - regjeringskollegaer - frå partia Høgre og Kristeleg Folkeparti.

       Korleis laga klima for nyskaping? I ein tidlegare debatt har me her i salen utveksla synspunkt på det, m.a. ved å ta i bruk kunst som klimafaktor i nyskapingsarbeidet. Det må framhevast at design faktisk er produktutvikling i seg sjølv.

       For dei som skal levera det meldinga etterspør, innovasjon og nyskaping, er det gledeleg at verkemiddelapparatet no skal framstå som meir samordna og enkelt å ta seg fram i. Her må ein fokusera sterkt på brukarane sine behov.

       Ein nasjonal innovasjonspolitikk må vera ein politikk for heile landet. Me som er etablerte i Distrikts-Noreg, treng samhandling med dei meir sentrale strøka, og omvendt. Sjølv om me er få innbyggjarar her i landet, er Noreg likevel eit stort og langstrakt land, og næringslivet har ulike utfordringar i ulike delar av landet. Næringsstrukturen varierer mykje. Det betyr at prioriteringar og dimensjonering av verkemidla må vera forskjellige. På denne bakgrunnen er det viktig at det vert stimulert til regionale forsøk innanfor ramma av den nye eininga for innovasjon og internasjonalisering.

       Regjeringa peikar i meldinga på at i arbeidet overfor alle målgruppene skal verkemiddelapparatet leggja vekt på å fremja kvinner si deltaking i næringslivet, som er viktig for å skapa større mangfald og auka kreativitet.

       Eit stort fleirtal i komiteen ber Regjeringa koma med konkrete framlegg for å oppnå målet om å få fram fleire kvinnelege etablerarar når Regjeringa skal leggja fram ein handlingsplan for ein heilskapleg innovasjonspolitikk til hausten. I den samanhengen vil eg særleg peika på at viktige kvinnenettverk kan bidra med innspel i denne prosessen for at ordningane skal treffa best mogleg og gje ønskt resultat. Det er mange som ventar spent på kva Regjeringa vil koma med.

       Erfaringar frå andre land kan òg bidra. Italia har som krav på dette området at dersom ikkje den på førehand bestemte potten pengar går til kvinneretta tiltak, får ikkje verkemiddelapparatet bruka dei til andre føremål. Det vert fastsett mål, og resultata vert målte opp mot dei. Det ser ut til å verka i Italia. Kanskje har me noko å læra der.

       Det er positivt at sentrale delar av verkemiddelapparatet ute og heime no vert kopla betre saman. Eg vil nytta høvet til å minna næringsministeren på at han må finansiera desse tenestene på eit såpass høgt nivå frå staten si side at kravet til eigeninntening ikkje gjer desse tenestene for dyre for småbedriftene. Entreprenørskapsprogrammet som gjev innovative bedrifter rabatt hjå Eksportrådet, må absolutt vidareførast og eventuelt forbetrast.

       Me må satsa særskilt på dei områda der me har best føresetnad for å lukkast. Desse områda er særleg det marine området, det maritime området og energisektoren. Fleirtalet i komiteen framhevar at vi treng ein næringslivsstrategi som avspeglar dette, og at prinsippet om næringsnøytralitet må vika til fordel for satsing på klart definerte mål. Eg ser fram til at næringsministeren tek seg tid til å kommentera dette særskilt før kvelden er omme.

       Fleirtalet i komiteen har peika på at oppdrettsnæring er vurdert til å vera ei av dei norske næringane som har størst potensial. I dag manglar det privat investeringsvilje i fleire delar av næringa. Me må velja oss ut område der me sikrar at alle delane av produksjonskjeda er med. Det nyttar ikkje å satsa på å avla fram torskeyngel dersom det ikkje er pengar til å få i gang anlegg for matfiskproduksjon. Det nyttar heller ikkje med storsatsing på skjelnæringa utan at algegiftproblema vert løyste så langt råd er. Og det nyttar heller ikkje med storproduksjon utan at marknadsarbeidet vert tilpassa utfordringane.

       Det er gledeleg at fleirtalet står bak framlegget om å be Regjeringa vurdera moglegheita for å etablera ein statleg garanti for driftskreditt for oppdrett av torsk og skjel.

       Til slutt vil eg gjera næringsministeren merksam på at den medie- og kulturrelaterte industrien er den som veks raskast både i Europa og i USA. Her kan det koma mange nye arbeidsplassar som kan bidra til å ta heile landet i bruk. Det handlar om nyskaping og må oppmuntrast.

       No gjeld det å få det til å skje.

Michael Momyr (H) : Jeg har lyst til å starte med å takke saksordføreren for et grundig arbeid i en hektisk tid. Vi har hatt kort tid på det siste og avsluttende arbeidet her, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at vi har fått gjort en grundig jobb og kommet i god kontakt med dem som har meninger i forbindelse med denne saken.

       Saksordføreren sa at han har som ambisjon at han får høre et samlet næringsliv konkludere med at dette er bra, og han sa i sitt innlegg at det blir kanskje ikke slik, men at en sier det blir bedre. Jeg tror at det var en riktig konklusjon av Ryan, for næringslivet har regioner imellom og også innad i regioner ulike ønsker, ulike behov og ulikt syn på hva som er et godt virkemiddelapparat. Slik er det også bransjer imellom. Bransjene har ulike måter å tilnærme seg virkemiddelapparatet på. Men jeg er enig med Ryan i at næringslivet kommer nok til å konkludere med, når vi har gjort vårt vedtak i kveld, at det blir et betydelig hakk bedre. Vi får et system der næringslivet - bedrifter og gründere - får én dør å henvende seg til, fleksibelt og tilpasset.

       Jeg merket meg en frimodig ytring fra representanten Grethe Fossli, som sa at jeg som trønderrepresentant - jeg antar at jeg inngår i det begrepet - har lovet arbeidsplasser i Trøndelag. Det tror jeg hun vanskelig kan dokumentere. Mitt poeng er ikke at det skal bli flere arbeidsplasser i virkemiddelapparatet. Mitt poeng er at vi skal få et virkemiddelapparat som fungerer slik at det etableres/skapes nye arbeidsplasser, nye bedrifter. Men jeg har også sagt, og vært med og forsterket det som står i proposisjonen, at de desentrale kompetansemiljøene som vi har, skal brukes for å utvikle hovedkontorfunksjonene i virkemiddelapparatet. I forbindelse med at SIVA, som har hovedkontor i Trondheim, muligens blir integrert i den nye enheten på sikt, er det viktig å understreke at den hovedkontorfunksjonen skal videreutvikles i samarbeid med det innovasjonsmiljøet vi har i den regionen knyttet til SINTEF og NTNU.

       Dette med felles brukerfront er viktig. Nå høres ordet « front » kanskje litt krigersk ut, så jeg velger heller å si én dør. Vi foreslår, i et forslag som får flertall her i dag, at både Eksportrådet, Statens veiledningskontor for oppfinnere, SIVA, Turistrådet, SND og Forskningsrådets næringsrettede aktiviteter skal samarbeide i de forskjellige regionkontorene som SND har i dag. I dag er det 17. Hvis det nye apparatet på sikt kanskje finner ut at det er formålstjenlig å regionalisere på en annen måte, er det ingenting i forslaget som forhindrer det.

       Jeg er glad for å konstatere at de enhetene som i første omgang nå skal integreres, både styre, ledelse og ansatte i disse enhetene, går aktivt og målrettet inn i prosessen. Jeg er også glad for å konstatere at det er stor enighet i enhetene om det som skal skje. Jeg er helt overbevist om at vi, som saksordføreren sa, får et næringsliv som når vi har gjort dette vedtaket og fått gjennomført det, vil si: Ja, dette ble bedre for oss.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Det dagens debatt dreier seg om, er hvordan vi skal innrette og organisere alle våre næringsrettede virkemidler. Utgangspunktet er St.prp.nr.1, hvor vi setter kundene i sentrum. I slike debatter og i slike prosesser har mange en tendens til å sette seg selv i sentrum.

       Virkemidlene er ikke til for seg selv, de er til for næringslivet. De er først og fremst et supplement til det grunnleggende, nemlig rammebetingelsene, og vi etablerer dem for å sikre bosetting, vi etablerer dem for at vi skal kunne ha levedyktige bedrifter i det ganske land. Det gleder meg derfor at næringskomiteens innstilling i realiteten ender opp i at et enstemmig storting slutter seg til det omfattende forslaget til omstrukturering av virkemidler. Etter mitt skjønn er det et forslag som peker fremover mot en ny tid.

       Norge skal ligge i tet på viktige områder innenfor kunnskap, teknologi og verdiskaping. For å få dette til må vi sette enkeltmenneskets, enkeltbedriftenes, skaperkraft i sentrum. Regjeringen vil at Norge skal være ett av verdens mest nyskapende land. Det er vi ikke. Dette i seg selv vil ikke gjøre det, men det vil være et bidrag. Det er gründere, det er småbedrifter, og det er den etablerte industri og det etablerte næringsliv vi skal legge til rette for. Jeg har stor tro på at det vi skal vedta i dag, nettopp er det.

       Vi er enige om å opprette ett sted å henvende seg til. Det skal gi brukerne en inngangsport til virkemidlene, og det skal være tilgjengelig kompetanse der. Den felles inngangsporten skal være på kontorer over det ganske land, i tillegg til de viktigste markedene utenlands. I tillegg skal virkemiddelapparatet benytte seg av tilgjengelig teknologi for å utvikle en interaktiv brukerorientert tjeneste på Internett.

       Det er positivt at selve innretningen av virkemidlene blir bedre enn før. Innovasjon får en stadig sterkere betydning for vekst og velstand. Jeg er glad for at Regjeringen har fått tilslutning, som sagt, til å opprette en ny enhet for innovasjon og internasjonalisering. I den enheten skal virkemidlene til både SND, Norges Eksportråd, Statens veiledningskontor for oppfinnere og Norges Turistråd inngå. Denne enheten blir en spydspiss i arbeidet for å øke innovasjonen blant gründere og mindre bedrifter og får et stort ansvar for å bidra til å utvikle sterke og nyskapende eksisterende næringsmiljøer.

       Enheten skal sette internasjonalisering svært høyt på dagsordenen. Bedrifter som ikke er internasjonalt konkurransedyktige, vil ikke overleve morgendagens marked. Eksport av norsk teknologi og overføring av teknologi til Norge, kompetanseflyt over landegrensene og profilering av Norge som et attraktivt land å investere i og reise til blir sentrale oppgaver.

       Regjeringen vil til høsten komme tilbake med forslag til en særlov for hvordan vi i detalj skal organisere dette. Det blir for så vidt en krevende oppgave ved at vi skal implementere dette fortrinnsvis fra nyttår, og Stortinget får en betydelig oppgave med å gjøre disse tingene så raskt som mulig til høsten. Jeg registrerer imidlertid at det er et enstemmig storting som slutter seg til dette, og jeg kommer i morgen den dag til å prøve å sette sammen et interimsstyre som kan være gjennomføringskraften for at dette skal gå både raskt og smertefritt. Smertefritt i betydningen det å fusjonere så forskjellige enheter som det her er snakk om, er en betydelig utfordring. Det er selskap som har forskjellige organisasjonsformer, som har sin etablerte kultur opparbeidet over tiår. Det å fusjonere disse fire er en betydelig oppgave. Jeg har imidlertid brukt lang tid på denne prosessen nettopp for at både ledelse, styre og ansatte i disse institusjonene skal oppleve det som fornuftig, slik at vi har en prosess som gjør at når vi endelig gjør dette, går det raskt og effektivt.

       Helt til slutt: Det er selvfølgelig ikke riktig som det ble sagt fra representanten Enoksen - så vidt jeg husker - at virkemiddelapparatet selv skulle sette opp sine mål. Nei, på side 8 i proposisjonen, i boks 1.3, har vi i detalj gjort rede for hvilke hovedmål, hvilke fokusområder og hvilke prioriterte målgrupper vi skal ha, ikke bare for denne enheten, men for alle de enhetene som inngår i det totale virkemiddelapparatet. Det har Stortinget sluttet seg til, og det vil også ligge til grunn i den organiseringen vi nå skal gjennomføre.

       Grethe Fossli (A) : Næringsministeren har fått verktøykassa si i dag - med 18 rom i Norge og 38 i utlandet. Nå må han fylle rommene med verktøy, bl.a penger, slik at det finnes midler innenfor den døra som vi nå har snakket så mye om. Dette kommer vi vel tilbake til bl.a på fredag.

       Så er lite spørsmål til næringsministeren av ren nysgjerrighet. I forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen fremmet flertallet, som bestod av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet, et forslag hvor vi bad næringsministeren om å utrede behovet for og organiseringen av regionale fond av betydelig størrelse knyttet til hver landsdel. Og vi sa at saken « bes lagt fram for Stortinget innen 1. februar 2003 ». Og så har vi ikke sett noe mer.

       Jeg lurer på om næringsministeren kunne svare på hvor det er blitt av den utredningen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Først i forhold til denne, jeg holdt på å si, evinnelige verktøykassa som Arbeiderpartiet har fått på hjernen: Det var et begrep jeg brukte i forbindelse med at Statoil var fratatt det verktøyet som arbeiderpartiregjeringen fratok dem, om direkte inngripen hva gjaldt å instruere om hvor ordrene skulle plasseres. Det verktøyet løftet Jens Stoltenbergs regjering, ved daværende olje- og energiminister Olav Akselsen, ut av verktøyskrinet, og ingen i denne sal har siden tatt til orde for å reetablere den verktøykassa.

       Den andre verktøykassa, som gjelder virkemiddelapparatet, har nå, så vidt jeg kan se av den siste grafen jeg så, et nivå som er høyere enn den « verktøykassa » - for å bruke det begrepet - som hr. Stoltenberg ledet i den forrige arbeiderpartiregjeringen.

       Når det så gjelder at representanten ikke har sett omtalt de fire regionale fond, vil jeg henvise til revidert nasjonalbudsjett, hvor vi foreslår opprettelse av fire fond, så vidt jeg husker, på 400 mill. kr til sammen, og som har 100 mill. kr i risikoavsetning.

Øystein Hedstrøm (FrP) : I sitt innlegg var statsråden inne på organiseringen og innretningen av det offentlige virkemiddelapparat. Men det aller viktigste må jo være at vi får realisert de prosjektene som har den største verdien, og som har utviklingsmuligheter, enten de ligger på Dombås, Dokka, i Kirkenes, Hammerfest eller det indre Østlandet. Det må være punkt nr. 1. Det er ingen objektiv sannhet at en arbeidsplass i Brønnøysund er mer verdt enn en arbeidsplass i det indre Østlandet.

       I det siste har statsråden gått inn for stor bruk av selektivitet, noe jeg trodde Høyre var imot, det kom i statsbudsjettet for inneværende år, altså en retting mot næringssvake områder. Vi fikk også noe med regionalitet nå i revidert nasjonalbudsjett, og så skal vi få en ny fondsinnsprøytning på statsbudsjettet for neste år, rettet mot næringssvake områder.

       Jeg vil minne om at ved behandlingen av eierskapsmeldingen etterlyste stortingsflertallet landsdekkende såkornfond, og kom med et pålegg til Regjeringen om å innføre dette. Når kan vi regne med at dette følges opp?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Det er klart at når en skal ha en debatt om virkemidlenes organisering, er det for så vidt naturlig at man kommer inn på innholdet i disse.

       Nå dreier selve saken seg om organisering og hvilke fokusområder man skal ha. I tillegg er jeg enig med representanten Hedstrøm i at om en arbeidsplass ligger på Dombås eller Dokka - jeg husker ikke de sju, åtte andre stedene som ble nevnt - er den ene like mye verdt som den andre, det er en selvfølge.

       Men så er det litt interessant at jeg blir kritisert for at man driver en selektiv næringspolitikk. For fem minutter siden ble jeg kritisert for at vi har en næringsnøytral næringspolitikk. Og så var det snakk om landsdekkende såkornfond, og man etterspurte når det kommer. Det kommer, men nå husker jeg ikke nøyaktig dato for fremleggelsen av statsbudsjettet, men det er i hvert fall den første uka i oktober, og der vil det være forslag om å etablere landsdekkende såkornfond med en ramme på 400 mill. kr og et tapsfond på 100 mill. kr.

Inge Ryan (SV) : Jeg ønsker å stille statsråden et spørsmål i forhold til dette med tapsfond.

       Jeg har hatt gleden av å ha en dialog både med regjeringspartiene og statsråden om tapsfond i forbindelse med forslaget om å tilføre distriktsmilliarden en halv milliard ekstra. Der står det at dersom det skulle vise seg at tapsfondet ikke er tilstrekkelig for å få brukt midlene på en skikkelig måte, så skal man tilføre ytterligere penger til tapsfond.

       Kan statsråden bekrefte at dersom man ikke får brukt pengene i distriktsmilliarden på en operativ måte som kommer distriktene til gode, på grunn av at tapsfondet er for lite, så vil statsråden sørge for at det avsettes ytterligere tapsfond som gjør at dette går greit?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Det er slik at på en del låneordninger og på en del såkornordninger må man avsette tapsfond, for like sikkert som man bevilger enten til såkorn eller til lån, så oppstår det tap. Det er bare å se på regnskapene for SND, så ser en veldig fort det. Og så er det slik at Stortinget på noen ordninger har satt 15 %, og på noen ordninger har man 25 %. Når man gjør opp dette i ettertid, viser det seg ofte at man ikke treffer akkurat den prosenten. Enkelte ganger blir det bedre, men i de fleste tilfeller blir det vesentlig verre. Da må Stortinget tilleggsbevilge.

       Så til spørsmålet knyttet til om man skal gå inn tidligere her hvis man ikke blir kvitt pengene. Man har lagt seg på en standardprofil her, men det er klart at hvis det skulle vise seg at det vil være begrensende for å gjøre investeringer i den risikoprofilen som må avleires etter at man har 25 % tapsfondsavsetninger, vil Regjeringen, som det står i innstillingen, måtte komme tilbake til det, og det vil jeg selvfølgelig måtte følge opp.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det kan vel muligens være en trøst for næringsministeren at det er folk før ham som har sagt: « Til lags åt alle kan ingen gjera » - som et lite apropos til hans hjertesukk.

       Jeg vil gjerne utfordre næringsministeren når han sier at virkemidlene ikke er til for apparatet i seg selv, men for næringslivet. Det er ganske selvsagt. Men hvis virkemiddelapparatet vårt skal være i stand til å gjøre en jobb for næringslivet, må man utrustes på en måte som gjør det mulig. Og da er mitt konkrete spørsmål: Vil næringsministeren legge til rette for at bl.a egenkapitalsituasjonen i virkemiddelapparatet blir tilfredsstillende, slik at man kan tiltrekke seg privat kapital der det er et supplement, og slik at man har en tilstrekkelig finansieringsbase for å klare sine oppgaver? Når jeg spør om dette, er det fordi omorganiseringen - bl.a av Argentum - fører til at bokført egenkapital i disse selskapene kommer til å bli redusert betydelig.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Vi må etablere denne nye enheten med de virkemidler som skal til, og så håndtere det som er et nødvendig supplement til egenkapital. Det gjør vi stort sett gjennom såkornordningen.

       Jeg har inntrykk av at det geografisk varierer veldig med hensyn til hvorvidt man greier å nyttiggjøre seg de bevilgningene det offentlige har gitt, som jo skal matches med private midler. Noen regioner har greid det veldig bra. De vil nå kunne få nye midler, mens de som på en måte ikke har greid å bruke opp det de har, vil måtte vente med å få påfyll.

       Når det gjelder Argentum og hvorvidt balansen endres i forhold til SIVA, kan jeg ikke forstå at det vil bety én krone mer eller én krone mindre i egenkapital til én norsk bedrift. Det at vi nå organiserer dette på den måten som Grete Knudsen foreslo i forrige periode - som jeg den gangen var enig i, men som jeg vet Arbeiderpartiet da var uenig i - tror jeg er særdeles hensiktsmessig.

Grethe Fossli (A) : Jeg ble veldig overrasket over det svaret jeg fikk fra statsråden.

       Da vi jobbet med denne saken og jeg tok fram dette forslaget, skrev vi noen positive merknader nettopp om det som stod i revidert nasjonalbudsjett. Men så bad jeg regjeringspartiene i komiteen sjekke om det som stod der, svarte til dette forslaget. Jeg fikk et benektende svar, og da trakk vi våre positive merknader og skrev at statsråden ikke hadde fulgt opp. Hvem har rett? Det vil jeg gjerne ha svar på.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Jeg husker ikke alle formuleringene i den stortingsmeldingen som vi behandlet for et års tid siden. Så vidt jeg minnes, var det imidlertid snakk om regionale såkornfond, uten angivelse av tall. Men jeg vet eksakt at vi i revidert nasjonalbudsjett har foreslått å opprette fire fond på til sammen 400 mill. kr, med et tapsfond på 100 mill. kr.

       Det kan godt tenkes at noen av forslagsstillerne den gangen hadde andre ambisjoner når det gjaldt størrelser. Men så vidt jeg har forstått, står det i innstillingen fra finanskomiteen til revidert nasjonalbudsjett at man vil slutte seg til det Regjeringen har foreslått på dette punkt.

       I tillegg fremgår det av den innstillingen vi behandler i dag, at det til høsten vil bli opprettet et nytt landsdekkende såkornfond, men med distriktsprofil.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Inge Ryan (SV) : Jeg har behov for å kommentere Senterpartiets forslag nr. 17 litt, et forslag som også representanten Enoksen var inne på. Jeg tror han var litt overrasket over at SV ikke støtter det forslaget.

       Jeg har forståelse for at man er overrasket over det, fordi vi i SV er meget positive til den type tenking som Senterpartiet går inn for i forslag nr. 17. Man foreslår å bygge opp tunge, regionale fond med betydelig kapital, slik at man får både mer langsiktighet og mer makt og myndighet flyttet ut i regionene.

       Grunnen til at vi ikke stemmer for dette forslaget - og dette er en stemmeforklaring, president - er at vi har et tilsvarende forslag sammen med regjeringspartiene, der vi ber om å få utredet dette med regionale fond. Derfor blir det unaturlig og feil av oss å gå inn for et forslag som på en måte har konkludert før man har gjort utredninger på en grundig måte.

       Helt til slutt vil jeg kommentere SND Invest litt mer, siden det har fått så stor oppmerksomhet i debatten - sjøl om det overhodet ikke var en del av innholdet i proposisjonen, slik den kom fra Regjeringa. Som ny i nasjonalforsamlinga er jeg overrasket over at man ett år vedtar å selge SND Invest og setter regjering og departement i arbeid med en slik jobb, og at det så like før man skal sette vedtaket ut i livet - og gjøre det som Stortinget har bestemt - kommer et forslag i Stortinget om at man skal reversere hele prosessen. For meg blir det en merkelig måte å jobbe på. Jeg syns Stortinget kommer i et dårlig lys ved å anvende den type arbeidsform. Det er også en av årsakene til at vi syns at SND Invest bør selges, i tillegg til de argumentene som jeg har framført tidligere i debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

       (Votering, se side 3438)