Inge Ryan (SV) (ordfører for saken):

       Vi skal i dag behandle en sak som er ganske komplisert og ganske sammensatt.

       For det første handler saken om kapitaltilførsel til Statkraft, ønsket om å tilføre Statkraft en kapital på 10 milliarder kr. For det andre handler den om konkurransesituasjonen i det nordiske kraftmarkedet, den handler om dette med eierskap, hvordan vi skal organisere det framtidige eierskapet i norsk kraftbransje, og sist, men ikke minst, handler den om den beslutningen som Konkurransetilsynet har tatt i forhold til å pålegge Statkraft å selge seg ut for å få lov til å foreta nye oppkjøp.

       Dessverre har jeg fått svært kort tid til innlegget mitt, så jeg må gå over til kort å presentere SVs syn i denne saka.

       SV har alltid vært svært opptatt av at vi skal ha et sterkt offentlig eierskap over kraftsektoren i Norge. Vi har historiske tradisjoner fra like etter 1900-tallet, i forhold til at man har vært opptatt av at vi skal ha en offentlig kontroll og et offentlig eierskap over norske vannkraftressurser. Således har vi gjennom mange år fått bygd opp mange sterke offentlige miljøer, og Statkraft har etter hvert framstått som det desidert sterkeste vi har i Norge, men det er også sterke miljøer rundt omkring i fylker og sammenslutninger mellom kommuner.

       Det vi imidlertid opplever, er at en rekke kommuner - også fylkeskommuner - på grunn av trang økonomi velger å selge seg ut fordi de er nødt til å ha penger for på en måte å kunne finansiere de kostnadene som velferdsstaten krever av dem. Derfor kommer vi i en situasjon der det må være noen kjøpere på markedet når det er noen selgere der.

       Det at Statkraft får styrket sin kapital slik at de får mulighet til å kjøpe opp, syns vi i SV i utgangspunktet er bra, for det er med på å sikre offentlig eierskap over vannkraftressursene. Derfor er vi positive til at Statkraft får 10 milliarder kr, slik at de har mulighet til å gjøre det, særlig etter at de i tidligere år fra statens side har vært behandlet altfor tøft i utbyttepolitikken. Men det å gi Statkraft 10 milliarder kr gjør vi i SV med en viss bismak. Grunnen til at vi gjør det med en viss bismak, er at vi vet at i denne salen fins det partier som ønsker å delprivatisere og privatisere Statkraft. Fremskrittspartiet har vært veldig tydelig på det, Høyre har ikke vært så tydelig på det, men i ulike sammenhenger har det i hvert fall vært antydet også fra partiet Høyre at man kunne tenke seg å delprivatisere Statkraft. Dermed kan vi stå i fare for at ved at vi er med på å stimulere Statkraft gjennom å gi dem penger til å kjøpe opp kommunale og fylkeskommunale e-verk, kan det i neste runde føre til at vi får et veldig sterkt Statkraft som et flertall i det norske storting en gang i framtida vil selge, og da blir fallhøyden utrolig stor. Derfor foretar vi denne kapitaltilførselen til Statkraft på 10 milliarder kr med en bismak, for vi vet ikke hva som skjer om fem år, om ti år eller om femten år.

       Vi hadde heller ønsket oss en del flere offentlige miljøer enn bare Statkraft. Vi hadde kunnet tenke oss å jobbe fram mot at vi hadde fått flere tunge, offentlige energiaktører rundt omkring i landet - gjerne noen i Nord-Norge, i Midt-Norge, på Vestlandet osv. Og vi håper at det er mulig å komme tilbake til Stortinget med en sak der vi kan få drøftet dette på en grundigere måte enn bare gjennom et Dok.nr.8-forslag.

       Jeg tror det er helt nødvendig og viktig i tida framover, når vi vet at salg vil foregå - det vil komme konsesjonskraft inn, og en rekke andre ting vil skje innenfor den norske kraftbransjen - at Stortinget har en grundig drøfting av hvorledes vi skal håndtere dette, slik at vi sikrer de nasjonale vannkraftressursene på offentlige hender også i framtida.

       Så vidt jeg har skjønt, har det foregått en del diskusjoner den siste tida i forhold til om hovedbiten i dette forslaget - altså om Statkraft skal få 10 milliarder kr eller ikke - skal få flertall.

       Jeg vil ta opp de forslagene som SV har fremmet sammen med andre partier.

       Kraftforsyningen i Norge er underlagt omfattende samfunnsmessig styring, bl.a gjennom et betydelig offentlig eierskap. Arbeiderpartiet mener det er minst to grunner som taler for et fortsatt offentlig eierskap i kraftsektoren.

       For det første bidrar offentlig eierskap til å sikre nasjonalt eierskap. Dette er viktig, fordi det sikrer at hovedkontorer, beslutninger og andre strategiske funksjoner blir i Norge. Offentlig eierskap bør etter Arbeiderpartiets mening brukes for å sikre nasjonal forankring av viktige selskaper i Norge, og dette er begrunnelsen for det statlige medeierskapet i f.eks. Telenor, Statoil og Hydro. For det andre er offentlig eierskap viktig, fordi det bidrar til å sikre fellesskapet inntekter fra den ekstra avkastningen som er knyttet til eierskap til naturressurser, den såkalte grunnrenten. Dette er begrunnelsen for at staten har betydelige eierandeler i olje- og gassforekomstene, og det er en begrunnelse for offentlig eierskap til kraftressursene.

       Arbeiderpartiets mål er at vi minst skal ha ett norsk selskap som kan være en betydelig aktør i den europeiske kraftindustrien, i tillegg til at vi mener at også regionale norske selskaper må spille en rolle innenfor det nordiske kraftmarkedet.

       Et sterkt Statkraft er avgjørende for at Norge skal hevde seg i nordisk og europeisk kraftforsyning. Statkraft ble i 2001 tilført 6 milliarder kr i ny egenkapital for å delta i den pågående restrukturering av kraftnæringen i Norge og Europa. Statkraft har vokst, men er fortsatt liten i nordisk sammenheng. Derfor mener Arbeiderpartiet vi må fortsette prosessen med en finansiell styrking av foretaket. Statkrafts styre har selv sendt et brev til næringsministeren og pekt på at bortfallet av statsgarantier for nye lån etter endringen av lov om statsforetak i 2002 vil svekke selskapets konkurransekraft i årene framover. Dette nødvendiggjør etter vår vurdering kapitaltilførsel nå for å sikre fortsatt vekst. Statkraft venter, etter hva jeg forstår, fortsatt på svar fra næringsministeren.

       Er Regjeringens strategi at Statkraft ikke skal få lov til å vokse, ikke i Norge og ikke i utlandet?

       Regjeringen tømmer selskapet for kapital, den svarer ikke på Statkrafts søknad om mer kapital, og som om ikke det er nok, fatter statsråd Norman vedtak som nekter Statkraft å vokse i Norge. Regjeringen nekter altså sitt eget selskap å kjøpe seg opp i Norge og sikre at grunnrenten også for framtiden forblir i Norge. Hva skal oljepengene brukes til?

       Til slutt noen ord om energiselskapet Hafslund. Vi mener det er galt av Oslo kommune å legge opp til et salg. Kommunens eierandeler i Hafslund gir langsiktige inntekter, og dessuten er Oslo kommunes eierskap en del av et omfattende eierskap fra mange norske kommuner som til sammen er helt avgjørende for å sikre nasjonalt forankrede kraftselskaper i Norge.

       Arbeiderpartiet legger til grunn at Regjeringen vil bidra til å sikre en norsk løsning for Hafslund, slik energiministeren har gitt utrykk for. Nå finnes det flere mulige løsninger, men en av dem er at Statkraft kommer inn på eiersiden. Viktigst er det at det fortsatt blir på norske hender.

       Jeg tar med dette opp de forslag Arbeiderpartiet står alene om, eller står sammen med andre om i innstillingen.

       Høyre mener det ikke er en oppgave for staten å kjøpe Oslo kommunes aksjer i Hafslund ASA. Jeg trodde faktisk at tanker om den type statsaktivisme tilhørte fortiden. Heldigvis er det ikke flertall for dette forslaget om fordums eierskapsstruktur i kraftmarkedet.

       Høyre mener det ikke finnes noen gode begrunnelser for å si at økt statlig eierskap er viktig for å sikre nasjonal kontroll. Kommuner, fylkeskommuner og staten eier allerede 85 % av kraftproduksjonen. Det utenlandske eierskapet er svært marginalt. Jeg vil også minne om at det er norske interessenter som har lagt inn bud på Oslo kommunes aksjer i Hafslund ASA. Dette vil jo langt på vei møte forslagsstillernes ønske om et sterkere nasjonalt eiermiljø.

       Samtidig har nasjonaliteten på eierskapet mindre betydning for nasjonal verdiskaping og kontroll. Skal vi sikre verdiskaping i kraftsektoren og nasjonal kontroll med naturressursene, er det rammevilkårene for kraftproduksjon og det regelverket som styrer kraftsektoren, som teller tyngst. Lokalt og nasjonalt forankret eierskap kan likevel ha betydning for langsiktig industriutvikling. Høyre mener det er andre virkemidler som er viktigere for å sikre gode nasjonale eiermiljøer, ikke bare innen kraftsektoren, men også i andre deler av næringslivet. Gjennom et godt skattesystem kan vi gi norske eiere like vilkår som deres konkurrenter i andre land. Dette er avgjørende for at vi skal sikre nasjonalt eierskap.

       Regjeringen har allerede fjernet dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte. I tillegg har Regjeringen som målsetting å redusere formuesskatten. I Skauge-utvalgets innstilling finner vi også flere forslag som går ut på å sikre norsk eierskap, både innen kraftsektoren og innen andre sektorer.

       På grunn av konkurransesituasjonen påla Arbeids- og administrasjonsdepartementet Statkraft å selge seg ned i selskapene Hedmark Energi og E-CO som betingelse for å kjøpe seg opp i Agder Energi. I tillegg påla Regjeringen Statkraft å selge seg ned i Trondheim Energiverk. Vurderingene ble gjort etter internasjonalt anerkjente prinsipper for vurdering av relevante markeder i konkurransesaker. Formålet er å sørge for at forbrukere kan være sikre på at et selskap ikke skaffer seg monopolprofitt på forbrukernes bekostning. Avgjørelsen ble tatt på grunnlag av konkurranseloven, og Høyre finner derfor ingen grunn til å støtte forslaget om at Regjeringen skal se på dette på nytt på bakgrunn av den nye konkurranseloven som Stortinget har vedtatt.

       Jeg finner det ganske underlig at de partier som skrek høyest i vinter om at strømprisene var for høye, er de samme som nå gjør det de kan for å svekke konkurransen og gi enkeltbedrifter bedre muligheter til å få en dominerende posisjon i markedet. Det at vi fikk konkurranse på dette markedet, har jo tross alt ført til at vi har fått betydelig lavere kraftpriser. Skal vi sikre lavest mulig strømpriser i fremtiden, forutsetter det at vi lar vanlige konkurransemekanismer råde. Høyre vil ikke være med på forslag som kan gi høyere strømpriser til folk flest og til næringslivet. Det vil ramme kraftintensiv industri og dem som har minst fra før, hardest.

       Til nå har det stort sett vært bred politisk enighet om at vi skal frita norsk industri for elavgift, for å sikre dem gode konkurransevilkår. Regjeringen har nylig lagt frem et forslag som sikrer alt næringsliv fritak for elavgift. I en vanskelig tid for norske konkurranseutsatte arbeidsplasser og bedrifter er det leit å se at flere partier er beredt til å stemme for et forslag som kan gi høyere strømpriser. Konkurranseutsatte bedrifter trenger bedre rammebetingelser, ikke høyere kostnader.

       Helt til slutt vil jeg ta opp det forslaget som Høyre og Kristelig Folkeparti står sammen om, og som er inntatt i innstillingen.

       Forslaget som Stortinget behandler, tar for seg utviklingen av det nasjonale eierskapet til energiressursene i Norge generelt, og eierskapet til Hafslund spesielt.

       Fremskrittspartiet deler mye av den bekymring som forslagsstillerne redegjør for i forslaget. Vi mener også det er viktig at man benytter noe av statens kapitalstyrke til å sikre på norske hender en del industrilokomotiver utgått fra Norge. Selv i bransjer hvor Norge har naturlige fortrinn, mangler de helt nødvendige utviklingsmuligheter. Dette er spesielt. Et slikt område er kraftsektoren, med de store muligheter særlig vannkraften i form av fornybar energi kan gi oss.

       I en alvorlig og viktig situasjon, med store utenlandske aktører i en oppkjøpskonkurranse, går debatten her hjemme mest på Statkrafts størrelse i forhold til markedet. For at energisektoren fortsatt skal være et av de solide fundamentene i norsk næringsliv, må denne debatten gis nye dimensjoner. For å videreføre et betydelig norskeid innslag i energibransjen er det helt nødvendig at vi har noen store selskaper som kan måle seg med store nordiske og europeiske selskaper. Internasjonaliseringen av kraftmarkedet gjør det svært viktig å sikre nasjonal kontroll over norske kraftressurser og norsk kompetanse.

       Jeg vil kommentere noen av Fremskrittspartiets forslag i en sammenheng, nemlig forslaget om at en kapitaltilførsel på 10 milliarder kr. for inneværende år og det om å gi Regjeringen fullmakt til å omdanne Statkraft til et aksjeselskap.

       Fremskrittspartiet mener det er flere gode grunner til at Stortinget bør støtte en tilførsel av kapital til Statkraft i den nåværende situasjon. Skal statforetaket utvikle seg til en viktig aktør i det nordiske og europeiske marked, må det være en målsetting at selskapet blir omdannet til et aksjeselskap. Under næringskomiteens høring om saken redegjorde Statkrafts representanter for foretakets strategi. Her ble det understreket at det er uaktuelt å utvide selskapets kraftproduksjonsportefølje i Norge.

       De tre hovedpilarene i selskapets strategi er en god finansiell plattform og kredittrating i tillegg til en konsolidering og mulig reduksjon av eierposisjon i Norge med en ekspansjon i Europa. En styrking av Statkrafts kapitalsituasjon mener vi er en viktig forutsetning for den omdanning til aksjeselskap som Regjeringen la opp til i eierskapsmeldingen, og som Stortinget behandlet i fjor. En omgjøring til aksjeselskap vil bidra til en større grad av langsiktighet i selskapets strategiske disposisjoner, gjennom mer forutsigbarhet i utbyttepolitikken og avkastningskravene.

       Det er bare å konstatere: Regjeringen har vist liten handlekraft i denne saken. Da Stortinget i juni i fjor påpekte behovet for å vurdere alle sider ved omdannelse til et aksjeselskap, inkludert de samfunnsmessige oppgaver foretaket er pålagt, ble det forventet av stortingsflertallet at dette arbeidet ble prioritert fra Regjeringens side. Det har nå gått et år siden eierskapsmeldingen ble behandlet, uten at Regjeringen har fremlagt en proposisjon, eller i det minste en plan for hvordan denne omdanningen skal skje. Det er svært skadelig for Statkraft, som befinner seg i et dynamisk marked, når det ikke har en større visshet om fremtidig eierskapsstruktur. Det er det som er sannheten.

       Det er et ønske fra Statkraft å bli målt på linje med andre i samme bransje. Man ønsker å være et ordinært aksjeselskap, selv om eierstrukturen med 100 % statlig eie er den samme. Vi følger opp med et forslag i tråd med dette, nemlig å omdanne Statkraft til et aksjeselskap.

       Vi har også et forslag som går lenger, som inkluderer børsnotering og et innslag med 30 % privat eierskap. Vi mener nemlig at et spredt eierskap vil gi klarere styringssignaler og bidra til at Statkraft kan utvikle seg ytterligere. Den internasjonale utviklingen går i retning av færre og større selskaper i kraftsektoren, og dette er det viktig at vi nå får fulgt opp, mener Fremskrittspartiet.

       Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra vårt parti, referert i innstillingen.

       I førre veke fekk me første episode, då fleirtalet på Stortinget heilt utan lovteknisk førearbeid og utan legalitetskontroll vedtok ei endring med uviss verknad i konkurranselovgjevinga. I denne episoden av serien, som me kan kalla Lex Hafslund, er det Arbeidarpartiet som fremjar fem forslag som har vore gjenstand for omfattande debatt, og som i seg sjølv stiller oss overfor utfordringar av heilt andre dimensjonar enn Oslo kommune sitt eventuelle sal av eigardelen sin i Hafslund.

       På den eine sida er det lovverket. Den endringa som blei gjord sist veke, har som føresetnad at me har eit velfungerande overføringssystem til dei nordiske landa. Det har me ikkje enno. I periodar er det flaskehalsar som gjer at omsetnaden av elektrisitet møter hindringar.

       Men så til representanten Hedstrøms siste innlegg, der han påstod at me har fri konkurranse i Noreg. På grunn av at me har liten alternativ kapasitet når det gjeld konkurrerande energi på den norske markneden, er det ikkje fri konkurranse i Noreg i dag. Det er ein veldig viktig føresetnad. Å innskrenka konkurransen i denne situasjonen vil gå ut over kundane og gje dyrare elektrisitetsprisar. Dette bekymrar tydelegvis ikkje fleirtalet på Stortinget. Konkurransetilsynet påla som kjent Statkraft å selja seg ut av tre kraftproduksjonsselskap etter at Statkraft kjøpte seg opp i Agder Energi, i sterk konkurranse med ein annan norsk regional energiaktør, Lyse Energi, som etter mi vurdering burde ha fått anledning til å utvikla seg som ein sterk regional aktør i konkurranse med Statkraft.

       På den andre sida verkar det som om fleire av forslaga frå Arbeidarpartiet ikkje har som mål å halda Hafslund på norske hender, men å gjera Statkraft større og sterkare på den innanlandske marknaden enn dei allereie er. Dette gjeld både forslaget om å tilføra meir eigenkapital til Statkraft, å forlengja fristen for nedsal i Hedmark Energi og Trondheim Energiverk og endringa i konkurranselovgjevinga som eg tidlegare har referert til.

       Det er freistande å spørja om forslagsstillarane verkeleg meiner at Statkraft skal bli ein endå sterkare innanlandsaktør, gjeve at føremålet med forslaget er å hindra at Hafslund hamnar på finske hender. Korleis vil ein då laga eit opplegg som openbert favoriserer Statkraft? Me veit jo f.eks at det er tre andre nasjonale interessentar inne i biletet som kjøparar av kraftproduksjonsdelen i Hafslund.

       Eg meiner det ville vera klargjerande dersom fleirtalet i komiteen avklara om det var ei styrking av Statkraft, eller om det var nasjonal eigarskap som var føremålet med dette forslaget. Det hadde òg vore interessant å få vita kva dei ulike partia som i dag støttar forslaget frå Arbeidarpartiet, kvar for seg meiner om Statkrafts rolle på energisektoren. Eg er dessverre redd for at me ikkje får noko svar på dette i dagens debatt. Me veit at Statkraft har levert ein søknad om å få tilført meir eigenkapital. Me vil lata departementet taka den tida det treng for å avklara dei nødvendige forholda for å handtera søknaden frå Statkraft når det gjeld dette, om kapitaltilførsel er aktuelt, og eventuelle vilkår for bruken av denne kapitalen, innanlands eller utanlands.

       Kristeleg Folkeparti er interessert i ein størst mogleg grad av nasjonal kontroll over kraftproduksjonen, men me ser det ikkje som noko hovudpoeng at Statkraft skal bli så mykje større enn dei er i dag innanlands.

       Nasjonal eigarskap blir ikkje sikra gjennom lovendringar og ikkje utgreidde forslag som nærast blir vedtekne over bordet, men gjennom eit breitt politisk samarbeid for å skapa rammevilkår som gjer den norske kraftsektoren interessant for norske investorar. Me er gjerne med på ein slik prosess, men panikklovgjeving har aldri skapt rammevilkår som skapar ei slik interesse, snarare tvert imot.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Senterpartiet er for et sterkt offentlig eierskap i energiforsyningen. Men vi er også for et mest mulig spredt eierskap. Og det er vel ingen grunn til å legge skjul på at vi ikke har vært spesielt begeistret for alle de kommunene som har latt seg lokke til å selge sine kraftverk. For oss er det ingen målsetting å gjøre Statkraft størst mulig på innenlandsmarkedet. Vi ønsker et spredt eierskap. Men samtidig vil jeg tilføye at som et alternativ til å komme i en situasjon hvor de kraftverk som tross alt kommer på salg, blir kjøpt opp av utenlandske selskap, er det å styrke Statkraft et godt alternativ, også for oss, og om nødvendig også gjennom endringer av konkurranselovgivningen, slik at man i større grad kan se det nordiske markedet under ett. Jeg er heller ikke av dem som tror at Statkraft vil kunne opptre som monopolist i et marked og dermed fastsette energiprisene.

       Vi vil på denne bakgrunn ikke avvise egenkapitaltilførsler til Statkraft dersom det er nødvendig. Men det må faktisk være på et grunnlag hvor det for det første er et ledd i en helhetlig strategi for utvikling av Statkraft og for det andre er et visst minimum av saksforberedelse. Derfor vil Senterpartiet stemme mot en kapitaloppfylling hvor man kan ha inntrykk av at man nærmest har stukket fingeren opp i luften og sagt som så: Vi synes det passer å gi Statkraft 10 milliarder kr i ny egenkapital - helt på slutten av sesjonen, uten noen forutgående saksbehandling.

       Statkraft sier selv til Aftenposten at de ber om 12 milliarder kr i ny egenkapital for å kunne vokse ute. Ingen vil kunne forutse hvorledes Statkraft vil komme til å bruke de ti milliardene som de eventuelt får tilført i ny egenkapital i dag, uten noen bindinger fra Stortingets side og med den frihet som Statkraft har til selv å velge hvor man vil investere.

       Jeg vil også minne om at det ikke er lenge siden Statkraft faktisk fikk en egenkapitaltilførsel på 6 milliarder kr, som man langt på vei har brukt til å kjøpe opp hjemme. Det er ikke nødvendigvis galt. Det er bedre enn at vannkraften selges ut, men vi bør på ny stille krav til oss selv om et visst minimum av forberedelse i denne type saker.

       Til slutt: Det vi er vitne til nå - det som kan komme til å skje - er bortimot tidenes budsjettriks. Stortingsflertallet har sørget for å ta ut 95 % av overskuddet i Statkraft i form av utbytte og nærmest tømt selskapet for egenkapital, stikk i strid med de retningslinjene som Stortinget selv har vedtatt om en utbyttepolitikk hvor man ikke skal ta ut mer enn 50 % av overskuddet i en bedrift. Dette er over streken-penger og kan brukes igjen over streken budsjetteknisk og påvirker dermed ikke budsjettbalansen når man har skapt seg selv rom til å løse oppgaver som man ønsker å løse på denne måten ved å ta ut et så stort utbytte. Og så tar man altså i neste omgang og gjør et vedtak om å fylle på 10 milliarder kr i bunnen med såkalte under streken-penger, som heller ikke påvirker budsjettbalansen, og som dermed heller ikke kommer inn i budsjettet og regnskapet på den måten som alle økonomer driver og regner på sine indiktorer. Det er rett og slett et budsjettriks! En ansvarlig eier ville faktisk ha håndtert dette på en helt annen måte. Eieren ville latt bedriften beholde en såpass stor andel av overskuddet at den hadde vært i stand til å bygge seg opp for å gjøre investeringer og være solid i forhold til å møte framtidige utfordringer. Når man på toppen av det hele ser at Statkrafts kredittrating er svekket, nettopp på grunn av at man tømmer selskapet for kapital gjennom å ta ut hele overskuddet, så blir dette enda mer alvorlig. Det betyr at Statkraft i sum får en dyrere finansiering enn det de trenger å ha.

       La oss få en helhetlig plan over egenkapitalbehovet og Statkrafts strategi, så skal Senterpartiet være med på å vurdere seriøst en utvidelse av egenkapitalen, men ikke på det grunnlaget som foreligger i dag.

Sylvia Brustad (A) : Kraftsektoren er inne i en betydelig omstrukturering både nasjonalt og internasjonalt. Selskaper vokser, selskaper selges, og selskaper kjøpes. Og dette skjer utrolig fort. I en slik utvikling er det viktig at vi også har en strategi for hvordan Norge som energinasjon og de norske selskapene kan delta i denne utviklingen.

       Dessverre ser det ikke ut til at Regjeringa er særlig opptatt av dette, men den må ta innover seg at vi har et nordisk kraftmarked, og etter hvert også et europeisk kraftmarked. Prisene i dette markedet blir ikke bestemt i et norsk marked. Prisene bestemmes av tilbud og etterspørsel på den nordiske kraftbørsen Norpool. I dette markedet er Statkraft en aktør i konkurranse med både større og mindre nordiske kraftprodusenter. Derfor mener vi at konkurransen på kraftmarkedet må sees i et slikt perspektiv, ikke bare i et snevert norsk perspektiv, slik Konkurransetilsynet og Regjeringa faktisk gjør.

       I en slik situasjon kan ikke vi sitte stille og se på at det bare er de utenlandske selskapene som skal få utvikle seg og få muskler, mens energinasjonen Norge står i fare for å bli et filialland. Arbeiderpartiet mener at vi må gi det største selskapet vi har i Norge, Statkraft, anledning til å hevde seg i denne konkurransen. Og det er også bakgrunnen for at vi har foreslått å styrke selskapet ved å tilføre 10 milliarder kr i økt egenkapital, som ikke skal konkurrere verken med barnehager, sjukehjem eller andre ting. Jeg er glad for at vi står sammen med SV om dette. Jeg forstår det også slik at Fremskrittspartiet subsidiært vil stemme for dette, og det synes jeg er veldig gledelig.

       Vi har rett og slett ikke tid til å sitte og vente på at Regjeringa skal bestemme seg. Statkraft sendte et brev til næringsministeren den 18. desember i fjor, og næringsministeren har ennå ikke greid å svare på dette.

       Jeg hører at en del fra regjeringspartiene forsøker å framstille det at det muligens blir et flertall for styrking av Statkraft som om det nå vil bli høyere strømpriser for forbrukerne. Dette er i beste fall en stor avsporing av debatten og jeg mener faktisk det er feil. Nå må også Regjeringa og regjeringspartiene ta innover seg at vi har et nordisk kraftmarked, og det er om vi får bygd ut nok kraft eller ikke, som vil være avgjørende for hvor høye strømprisene vil bli i tida framover. Der har jo ikke Regjeringa særlig mye å skryte av.

       Det er flere energiselskaper i andre nordiske land som er større enn Statkraft. Jeg har ikke registrert noen stor debatt om at disse selskapene fører til høyere strømpriser for forbrukerne i de landene. Men jeg kan forstå at regjeringspartienes representanter i mangel av en aktiv energipolitikk har behov for å finne dårlige unnskyldninger for høye strømpriser. Men dette resonnementet holder ikke mål!

       Saken vi behandler i dag, ble særlig aktualisert da Høyre-byrådet i Oslo valgte å legge ut Oslo kommunes aksjer i Hafslund for salg. Hafslund-saken er en viktig sak i seg sjøl, men den er også en synliggjøring av hvordan Høyres energipolitikk gir seg utslag i praktisk politikk. De ønsker å selge kraftverk og en viktig del av infrastrukturen vår, eller - sagt med andre ord - arvesølvet vårt. Det virker ikke som det spiller noen rolle for denne regjeringa, eller for Høyre, om det er utenlandske eller norske eiere, men det gjør det faktisk for Arbeiderpartiet.

       Jeg mener Hafslund-saken bare er ett eksempel på feilslått eierskapspolitikk fra høyrekreftene, og jeg mener også at Konkurransetilsynets og Regjeringas pålegg om at Statkraft må selge seg ut av Hedmark Energi, Trondheim Energiverk og E-CO heller ikke er særlig bra. Det er et pålegg som gjør at store eierandeler i disse selskapene også vil kunne havne på utenlandske hender hvis noe ikke skjer nå.

       Jeg er derfor glad for at det er et flertall her i Stortinget som klart sier at i lys av endringer i konkurranseloven og i lys av behandlinga av denne saken er det ønskelig at disse vedtakene blir vurdert på nytt. Arbeiderpartiet er svært bekymret over den politikken Regjeringa har lagt seg på når det gjelder utviklinga av den norske kraftbransjen. Da snakker vi ikke bare om Statkraft, men vi snakker også om mange og store regionale kraftselskaper, som hver for seg og sammen utgjør en betydelig del av det regionale næringslivet, og som er viktige aktører i å utvikle levedyktige og sterke regioner. En strategi for utvikling av disse er også totalt fraværende i regjeringspartienes politikk. Dette dreier seg om fortsatt å ha kontroll med våre naturressurser. Derfor er jeg glad for at flere av våre forslag i dag ser ut til å få flertall.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : La meg si det slik: Jeg er glad for at det ikke er ofte vi har debatter av denne art om noen av lokomotivene i norsk næringsliv og norsk industri. Hvis de andre selskapene vi har store eierandeler i, og hvor vesentlige deler av nasjonalformuen er plassert, skulle hatt samme form for saksbehandling og samme form for debatter, ville antakelig rating, aksjekurser og verdier i de markedene falle betraktelig.

       Dette er etter mitt skjønn det nærmeste man kommer en parodi på behandling av tall av en slik størrelse. Nå har Stortingets finanskomite i fire uker, mer eller mindre for åpne kameraer, kontinuerlig holdt på å forhandle om revidert nasjonalbudsjett, og så vidt jeg har forstått av innstillingen, har man endret rammen på i underkant av 800 mill. kr. Det er 8 % av det beløpet vi her snakker om å ta på hælen og tilføre i egenkapital, i realiteten uten noen form for gjennomgående saksbehandling.

       La meg si innledningsvis, mens jeg ennå har 3 minutter og 52 sekunder igjen: Vi fikk en søknad 18. desember, som vi har brukt betydelige ressurser på å vurdere, ikke bare i departement, men i de mest anerkjente internasjonale selskaper. Ingen skal være i tvil om at det har vært premissendringer underveis i denne prosessen for å komme frem til et resultat. Jeg kan ikke si annet enn at det fremstår som en underlighet når deler av det som antakeligvis blir flertall i dag, på den ene siden er opptatt av at vi skal bruke den egenkapitalen for å kunne kjøpe oss opp i norske selskaper, og på den andre siden er det noen som er opptatt av at dette skal brukes for å styrke oss internasjonalt. Og når jeg leser Aftenposten i dag, og ser hva styrelederen i Statkraft sier, er dette særlig for å ekspandere i Europa.

       Nå er det naturlig at en statsråd har enda flere opplysninger enn både det som står i Aftenposten, og det som en komite til enhver tid vil ha oversikt over, men det er i hvert fall slik at dette er et høyst sammensatt bilde, for å si det forsiktig. Dette er etter mitt skjønn en av de mest useriøse former for saksbehandling i hvert fall så lenge jeg har hatt ansvaret i forhold til det med å utøve eierskap. Vi snakker om selskaper som har verdier på mellom 50 og 70-80 milliarder kr - det kan de lærde strides om. Jeg synes det er beklagelig at man skal holde på på denne måten. La det være helt klart.

       Jeg synes Enoksen - jeg holdt på å si - for en gangs skyld holdt et veldig godt innlegg knyttet til at her er det behov for å se ting i en sammenheng. Og når jeg tenker på det grunnlagsmaterialet vi har for den søknaden vi skal svare på, og hvilke beløp som er brukt for å utrede disse tingene, må jeg si at verden ikke er hva den en gang var. På toppen av det hele er det snakk om at de partier som i forbindelse med eierskapsmeldingen var særlig opptatt av å få utredet en annen form for eierstyring, der vi skulle flytte den bort fra politikerne, er de som nå har kjørt ikke bare en finger i salaten, men i realiteten står til knes i dette salatfatet. Man skulle jo tro at det måtte være for å få en skjerming mot seg selv.

       Det kan godt tenkes at det er behov for egenkapital i både det ene og det andre selskapet. Men det at vi skal ha et selskap som skal ha et slags klippekort på hvordan dette skal gjøres, og det fremstår nærmest som om vi nærmer oss verdens undergang om man ikke får dette tilført over natten i et vedtak i Stortinget, er en underlighet, og jeg vil si særlig med hensyn til det man kan lese i Aftenposten i dag, der det er snakk om en europeisk strategi.

       Man skal altså gjøre nøyaktig det motsatte av det Arbeiderpartiet foreslo både i Telenor- og i Statoil-saken, nemlig at når man begynner å eksponere risiko på kontinentet, i Asia og hvor man måtte være, så er det behov for å se på et sammensatt eierskap. Vel, jeg leser i denne innstillingen hva man for Arbeiderpartiets del vil og hva man ikke vil. Man vil holde en høy retorikk, men man har i hvert fall ikke i innstillingen signalisert at man vil stemme for Fremskrittspartiets forslag om å bevilge disse 10 milliardene.

       Fru Brustad sa nettopp at hun hadde så veldig liten tid. Hun har i hvert fall utsatt overføringen av egenkapital med seks måneder, frem til budsjettbehandling til høsten. Det tror jeg er veldig klokt av flere grunner, uavhengig av hva som måtte være i gang av andre prosesser. Men det vil alltid være slik at i selskap av denne størrelse vil det være prosesser på gang hvor det er industrielle ting som er til vurdering. Det er helt riktig som det sies, dette markedet har på ingen måte satt seg. Men jeg tror det vil være klokt om Stortinget for fremtiden velger en annen måte å saksbehandle en overføring av 10 milliarder kr på, eller - som Hagen pleier å si - 10.000 mill. kr.

       Jeg lurer på: Hva er det egentlig statsråden vil med Statkraft? Er det virkelig slik at det ikke spiller noen rolle om flere av våre kraftselskaper er på norske eller utenlandske hender? Og hvorfor er det helt umulig å gi et klart svar når det nå har gått seks måneder?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Under normale omstendigheter har vi noen rutiner på hvor lang tid det skal ta å svare på et brev, og det er ikke spesielt lang tid. Dette brevet var, selv om det kom umiddelbart før jul, ikke på noen måte en del av en julehilsen. Det er snakk om betydelige utredninger knyttet til å vurdere en egenkapitaltilførsel på mellom 0 og 20 milliarder. Det er klart at dette impliserer så mange prosesser at de er ingenting man kan svare på underveis. Jeg kan si fra denne talerstolen at underveis har det vært vesentlige endringer av premissene som vi må vurdere for å kunne svare på disse tingene, uten at jeg her og nå vil redegjøre for det i detalj.

       Så sier fru Brustad at vi står i fare for at kraftselskaper skal havne på utenlandske hender. Det er ikke en del av min eieroppgave ved eierskapet til Statkraft å foreta vurderinger av hvilke selskap som skal komme på hvilke hender. Det er det andre organer som gjør. Min jobb er å bidra til at selskapet har en forsvarlig og fornuftig drift innenfor den kapitalstrukturen det til enhver tid har.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Statsråden kom med en kraftig kritikk av opposisjonspartiene for hvordan de har håndtert dette Dok.nr.8-forslaget.

       Det opposisjonen prøver å gjøre, er å ivareta norske interesser, gi Statkraft økonomiske muskler så det får anledning til å vokse internasjonalt i tråd med den strategien Statkraft har, og i tråd med norske interesser. Hvorfor skulle ikke vi med de unike mulighetene Norge har når det gjelder ren energi, kunne vokse til å bli en stormakt i Europa? Det Regjeringen gjør, er å bremse den utviklingen og vise handlingslammelse. Derfor synes jeg ikke man først og fremst burde kritisere opposisjonen.

       Vi behandlet eierskapsmeldingen for et år siden og en mulig omdannelse av Statkraft til et aksjeselskap. Det ble det ikke noe av den gangen, for man skulle komme tilbake til Stortinget med en sak fra Regjeringen for å få dette med særoppgavene drøftet. Nå har det gått et helt år. Når kan Regjeringen legge denne saken på bordet, slik at vi får diskutert omdannelsen til et aksjeselskap?

       Vi bør selvfølgelig sørge for at vi, som den energistormakten vi er, med det eierskapet vi har i tre store selskap, Statoil, Hydro og Statkraft, til enhver tid også vurderer hvorvidt vi skal bruke disse eierandelene til å etablere konstruksjoner som kan ivareta ambisjonen om at vi (presidenten klubber) skal være en stormakt på energi og ha selskap som skal kunne ...

Inge Ryan (SV) : Aktive, gode eiere er viktig i norsk næringsliv. Jeg syns staten i forbindelse med Statkraft opptrer som en passiv eier. Så kan en spørre seg: Hvorfor opptrer staten under dette regime og denne regjeringa som passiv eier? Da får jeg noen refleksjoner i forhold til Oslo kommune. For Oslo kommune, som også har en Høyre-dominert regjering med støtte fra Fremskrittspartiet, er jo en aktiv eier som selger sitt kraftverk, som selger sin gullkilde, og ikke nok med at de selger det, men de selger det ganske frimodig - vurderer i hvert fall å selge det ganske frimodig - til utlendingene.

       Det er også Høyre som styrer landet. Er det sammenheng mellom den måten Høyre styrer på i Oslo, og den måten Høyre styrer på når det gjelder den nasjonale politikken? Har Høyre der samme type strategi som det Høyre har i Oslo kommune?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Om Høyre har samme strategi i Regjeringen som i alle kommuner der vi er engasjert? Av de vedtak som fattes rundt om i kommunestyrene, vil man jo kunne se at det er forskjellige synspunkt på forskjellige ting.

       Når det gjelder passivt og ikke-passivt eierskap knyttet til denne saken, særlig i forbindelse med Hafslund, kan jeg i hvert fall opplyse om at jeg hadde besøk av styreformannen i Statkraft, som spurte om et råd knyttet til kjøp eller ikke kjøp av Hafslund. Mitt svar på det som eier var ganske enkelt: Hvis Statkraft synes det er kommersielt riktig innenfor den tilgjengelige kapitalstruktur de har, så må de gjøre det som de synes er riktig. Det er og blir en styreoppgave å foreta disse valg. Det ville være veldig underlig, og jeg håper at jeg ikke misforstår stortingsflertallet, om de mener at vi i etterkant av slike debatter som dette skal gå inn og instruere Statkraft i hva de skal mene.

Odd Roger Enoksen (Sp) : I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å ta replikk, for i sak er jeg enig i det statsråden nå har sagt.

       Men på bakgrunn av den måten som statsråden formulerer seg på - han sier at dette er en av de mest useriøse former for saksbehandling han har sett, at det er beklagelig det vedtak Stortinget gjør, og at han sitter med kunnskaper i saken som komiteen ikke har - kan jeg faktisk ikke fri meg fra å stille statsråden følgende spørsmål: Ser statsråden seg på bakgrunn av det han selv nå har sagt, i stand til å gjennomføre og ta ansvar for det vedtak som nå ser ut til å bli gjort?

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Som representanten Enoksen er mer innforstått med enn flertallet i denne salen, vil selvfølgelig det at man bestyrer et departement, innebære at man har en del kunnskaper det ikke er naturlig å meddele allmennheten, på et slikt tidspunkt i hvert fall, og i en del sammenhenger vil det heller ikke være naturlig på et tidlig tidspunkt å meddele dem her i Stortinget. Det er prosesser som skal ende opp i et eller annet.

       Så til spørsmålet om statsråden kan håndtere og effektuere og sette ut i livet dette vedtaket. Jeg antar at det som det da siktes til, er forslag nr. 3, som vil få subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet:

       « Stortinget ber Regjeringen senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 å tilføre Statkraft 10 mrd. kroner i ny egenkapital for å styrke selskapet. »

       Ønsket er jo relativt kurant å oppfylle, i den grad det ikke skjer endringer i premissene i perioden mellom nå og første uken i oktober.

Sylvia Brustad (A) : Kristelig Folkeparti, som er med i denne regjeringa, var i år 2000 med på å tilføre Statkraft egenkapital på 6 milliarder kr. Når jeg nå hører statsråd Gabrielsen igjen, kan jeg få mistanke om at her må det være strid internt i Regjeringa.

       Jeg synes dessuten statsråden nå må slutte å blande inn budsjettbalansen i denne debatten, for dette er ikke utgifter på statsbudsjettet, og det vet statsråden veldig godt. Jeg tror statsråden sier dette fordi Høyre ikke vil. Dette er rett og slett en omplassering av statens formue, og det påvirker ikke budsjettbalansen i det hele tatt. Jeg reagerer på at statsråden er så omtrentlig som vi nå har hørt i forhold til nettopp disse tingene.

       Dessuten står det klart i innstillinga, hvis statsråden har lest den, at vi sier at Statkraft må kunne vokse både i det nordiske og i det europeiske markedet, altså ikke bare i Norge. Og jeg tar det også som en selvfølge at statsråden kommer til å følge opp de vedtak som Stortinget i kveld kommer til å fatte.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Selv om det begynner å bli sent på kvelden, tror jeg at jeg husker hva jeg har sagt. Jeg kan ikke huske at jeg har vært innom verken ordet budsjettbalanse eller noe som har hatt med det å gjøre i det hele tatt. Jeg er antakeligvis minst like klar over som fru Brustad at dette er penger under streken og en kapitalomplassering som ikke vil påvirke over streken-bevilgninger. Det er jeg selvfølgelig fullstendig klar over. Likevel er en bevilgning på 10 milliarder kr et betydelig beløp, synes jeg.

       Når det gjelder strid i Regjeringen, må jeg si at når vi ser på forhistorien vi har hatt på disse områdene, er det rart om det ikke hadde vært en meningsbrytning, men det er en liten brøkdel av den meningsbrytningen som fant sted på landsmøtet til Arbeiderpartiet før man delprivatiserte Statoil og Telenor, og fremstår som rene familieidyllen i forhold.

       Jan Tore Sanner (H) : Når et flertall i dag lar Statkraft putte et sugerør i statskassen, og flertallet forsyner selskapet med 10 milliarder kr av skattebetalernes penger, må det være lov til å etterlyse en begrunnelse. Er det av hensyn til forbrukerne? Neppe. Når et selskap gis anledning til å få en enda mer dominerende posisjon, betyr det mindre konkurranse og høyere pris. Er det av hensyn til næringslivet at et selskap skal få tilført 10 milliarder kr? På ingen måte. Det er av hensyn til ett statlig selskap, Statkraft.

       Da Stortinget behandlet den forrige kapitalutvidelsen, stod Fremskrittspartiet og Høyre på samme side. Den gang uttalte Øyvind Vaksdal fra Fremskrittspartiet:

       « Her skal vi altså bruke 6 milliarder friske skatte- og avgiftskroner, og så skal den norske befolkning få økte strømpriser tilbake som takk for hjelpen. Forstå det den som kan! »

       Det er vel få som forundres over at Fremskrittspartiet har skiftet standpunkt på disse to årene, men at man i samme innstilling flagger to forskjellige syn, det er mer oppsiktsvekkende. Da saken ble behandlet i næringskomiteen, uttalte Fremskrittspartiets medlemmer:

       « Disse medlemmer mener at det kun er som et børsnotert og delprivatisert selskap at Statkraft kan oppfylle de målsetninger som forslagsstillerne fremfører som begrunnelse i sitt forslag. For disse medlemmer er dette en forutsetning for økt statlig kapitaltilførsel på 10 mrd. kroner til Statkraft. »

       Med andre ord, Fremskrittspartiet understreket at det var en forutsetning at Statkraft ble børsnotert og delprivatisert for at man skulle tilføre 10 milliarder kr. Så ble saken overført til energi- og miljøkomiteen, og der uttaler Fremskrittspartiet:

       « Fremskrittspartiet mener derfor at det er mange gode grunner for at Stortinget bør støtte en tilførsel av kapital til Statkraft i den nåværende situasjon. »

       Det som var en forutsetning da saken ble behandlet i næringskomiteen, er nå blitt en målsetting som man skal innfri på sikt. Og i dag får vi da høre at Fremskrittspartiet skal stemme for å overføre 10 milliarder kr til Statkraft uten noen som helst krav om børsnotering og delprivatisering.

       Dette er en snuoperasjon som er skjedd fra den ene komiteen til den andre. Jeg må innrømme at da jeg hørte at Fremskrittspartiet løp rundt og kalte seg for det gamle arbeiderpartiet, var jeg litt i stuss. Men når man ser hvordan Fremskrittspartiet har opptrådt i denne saken, må jeg si at jeg undres ikke lenger.

Heidi Larssen (H) : Man skal ikke spekulere i andre partiers motiver for de forslagene som fremmes, men det hender jo man gjør det, som f.eks ved det Dok.nr.8-forslaget som behandles nå - 10 milliarder kr til Statkraft, direkte statlig oppkjøp av Oslo kommunes aksjer i Hafslund, og Stortinget som ankeinstans for Konkurransetilsynets vedtak.

       For å ta det siste først: Konkurranse skal sørge for at ressurser utnyttes mest mulig effektivt, til fordel for kundene, også i Norge, trodde jeg. Men å vurdere å oppheve Konkurransetilsynets vedtak og dermed glemme hensynet til norske strømkunder, er det motsatte. Jeg lurer på hva vi som strømkunder har gjort galt, når flertallet på Stortinget ønsker mindre konkurranse.

       Så ønsker Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti - og jeg skjønner nå også Fremskrittspartiet - å bevilge 10 milliarder kr til Statkraft, slik at Statkraft bl.a kan kjøpe Oslo kommunes aksjer i Hafslund, fordi norske kraftselskaper er utsatt for konkurranse fra utlandet og det er viktig å sikre nasjonale eiere. Jeg synes ikke utenlandsk konkurranse eller manglende nasjonal kontroll er så veldig urovekkende når det offentlige eier 85 % av kraftproduksjonen. Noen vil til og med si det motsatte: for liten konkurranse.

       Nå ser det ut til å være en liten hake ved dette forslaget. Jeg ser i avisen i dag at Statkraft slett ikke er så interessert i å kjøpe Hafslund. De vil heller bruke pengene utenlands. Bevilgningen foreslås likevel opprettholdt, men motivene har kanskje endret seg underveis.

       Men for riktig å gardere seg har Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslått direkte statlig oppkjøp av Oslo kommunes aksjer i Hafslund. Helst hadde de nok ønsket å forby Oslo kommune å selge. Det har de skjønt ikke går, men beskrankninger kan man legge. Det Oslos innbyggere gjennom valg har sagt ja til, nemlig delsalg av en stor energiportefølje på det åpne markedet til best mulig pris, prøver man å få Stortinget til å omgjøre. Hva slags respekt er dette for lokaldemokratiet og for Oslos innbyggere? Oslo kommune har faktisk ganske gode erfaringer fra salg til utenlandske aktører. For eksempel ble det som nå er en del av Hafslund, nemlig omsetningsselskapet Oslo Energi, for noen få år siden solgt til Vattenfall for vel 1,2 milliarder kr, og siden kjøpt tilbake til Hafslund for vel 600 mill. kr, altså det halve - en god handel, spør du meg. Det er altså noen som mener at Oslo kommune bør slutte med slikt. Jeg hadde imidlertid ikke trodd at lederen i Oslo Arbeiderparti, som er forslagsstiller, var en av dem. Jeg hadde trodd at en best mulig forvaltning og avkastning av kommunens aktiva til beste for byens innbyggere også var Oslo Arbeiderpartis mål. Så feil kan man altså ta. Men jeg lurer jo på hvorfor.

Inge Ryan (SV) : Jeg ønsker på en måte å være tydelig på SVs syn på eierskap, for vi hadde en debatt i forrige sak om bl.a salg av SND Invest.

       Når SV sier at det er OK å selge SND Invest, er det fordi det ikke har noen strategisk betydning å sitte som eier av Tusenfryd, et cruiseselskap eller Steen & Strøm. Det har ingen strategisk betydning å være mindretallsaksjonær i slike selskap, og derfor har det ingen betydning for en nasjonal politikk om staten eier det eller ikke.

       På kraftsiden derimot slår det helt andre veien. Her er det av avgjørende strategisk betydning at vi sitter med full kontroll over ressursene. Derfor er vi overhodet ikke villig til å fire på kravet om at dette selskapet skal være 100 % offentlig eid, enten av staten eller gjerne også av kommuner/fylkeskommuner. Når vi imidlertid er villig til å gi Statskraft 10 milliarder kr, er det fordi de skal ha muligheten til å kjøpe opp når kommuner - slik som Oslo kommune, men også andre kommuner - ser seg nødt til å selge, eller selger fordi de har en politikk som går ut på å selge. Staten må da på en måte utøve et eierskap der man gir selskapet muligheter til å ta hånd om de naturressursene som vi skal forvalte til beste for innbyggerne i all framtid, og som alltid har vært forvaltet godt av dette stortinget.

Bror Yngve Rahm (KrF) (komiteens leder):

       Sylvia Brustad gav uttrykk for overraskelse over at næringsministeren kalte saksbehandlingen for « useriøs », og henviste til at dette var en prosess som hadde pågått lenge. Den har ikke pågått så veldig lenge, for den startet 1. mai, da Jens Stoltenberg stod i Sarpefossen med vann til knærne og fant ut at nå måtte vi gå inn med statlige midler og kjøpe Hafslund slik at strømprisen skulle bli lavere. Det var argumentet i hovedbudskapet fra Stoltenberg. Innforstått: Det er altså en kobling opp mot strømprisen, hvor man tar for gitt at bare vi får en annen type eierskap, og bare Statkraft eller staten på annen måte kommer inn, går strømprisen ned. Det er å kaste blår i øynene på folk. Det som kan komme til å skje, og som flere har påpekt i løpet av denne debatten, er det motsatte, nemlig at prisen kan gå opp fordi man innskrenker konkurransemarkedet. Jeg skal ikke si at det vil komme til å skje, men muligheten for at det vil skje, er til stede.

       Jeg skal ikke gå så veldig mye inn i realitetene i selve saken, men slutte meg til det som de fleste fra regjeringspartiene, inklusiv næringsministeren, har gitt uttrykk for. Men som leder av en komite som har hatt berøring med denne saken, føler jeg behov for å understreke nettopp det som Ansgar Gabrielsen sa. Min komite, som skulle uttale seg om dette, hadde noen ganske få timer på å ta stilling til et dokument med betydelige strukturendringer, med en utvidelse av kapitalen i Statkraft med 10 milliarder kr, som ikke er lite penger, men tvert imot masse penger, selv om det er under streken. Og hvorvidt det er under eller over streken og budsjettbalansen i denne debatten, er i og for seg ikke avgjørende her. Det som er det avgjørende, er hvilken effekt dette har, hvilke konsekvenser dette har i forhold til konkurranselovgivning, i forhold til energiloven, som også Arbeiderpartiet sluttet seg til, og om vi har konfliktstoff i forhold til EØS-avtalen osv. Alt dette ønsket vi å behandle på en seriøs og skikkelig måte, som denne type saker fortjener. Det velger flertallet i denne saken helt å overse, og ut fra det har jeg stor forståelse for at statsråd Ansgar Gabrielsen uttrykker at dette er en useriøs måte å behandle saken på,

       Avslutningsvis vil jeg gjerne få lov til å si: Jeg håper ikke at dette blir flertallets måte å håndtere denne type saker på. Jeg registrerer med en viss tilfredshet at Inge Ryan i sitt innledende foredrag til tross for at SV støtter forslagene som ligger her, erkjenner at dette er en type saksbehandling som aldri skulle funnet sted, og etterlyser en mer omfattende og grundig gjennomgang av så alvorlige og store spørsmål. Det er en erkjennelse som jeg vil skrive under på, og jeg håper ikke at dette blir en modell for hvordan det samme flertallet har tenkt å håndtere denne type saker i framtiden.

Øystein Hedstrøm (FrP) : På tampen av denne debatten vil jeg gjerne kommentere noen av våre forslag, som er både primære, subsidiære og tertiære.

       Vi ønsker primært å omdanne Statkraft til et aksjeselskap, og vi ønsker en delprivatisering med et innslag av 30 % private eiere. Da ville vi oppnå flere ting. Vi ville få en bredere kompetanse i Statkrafts styre, og Statkraft ville bli tilført betydelig kapital fra de private eierne, noe som ville bedret handlefriheten. Samtidig ville staten ha fullstendig styring og kontroll med selskapet og kunne sikret hovedkontoret kompetanseavdelinger og utviklingsavdelinger i Norge. Det er vår primære oppfatning.

       Så har vi vårt sekundære forslag om å omdanne dette til et statsaksjeselskap. Det er forresten i tråd med den strategien Statkraft selv ønsker. Men når vi ikke får flertall for dette, hva skal vi da gjøre innenfor statsforetaksmodellen? Skal vi la dette selskapet fortsatt være handlingslammet og ikke kunne ha utviklingsmuligheter? Nei, da må Fremskrittspartiet ha en pragmatisk holdning, tilføre disse 10 milliarder kr, slik at selskapet får muligheten til å vokse.

       Vi har et eget forslag om å gjøre dette nå på statsbudsjettet for 2003, altså øyeblikkelig - et langt bedre forslag enn det vi slutter oss til subsidiært, som betyr at man skal komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 2004. Det betyr at man kan få en omkamp, at Regjeringen ønsker å ta en omkamp. Det betyr usikkerhet for Statkraft i seks måneder. Og når vi ser den voldsomme og raske utviklingen i det internasjonale kraftmarkedet, med fusjoner osv., kan det bety at store muligheter går Statkraft forbi. Det ønsker ikke Fremskrittspartiet. Vi vil gi klare signaler i dag om at 10 milliarder kr skal tilføres selskapet i en oppkapitalisering.

       Og så vil jeg rydde noen misforståelser av veien når det gjelder forslag nr. 1. Det støtter ikke Fremskrittspartiet. Det dreier seg bare om en vurdering, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stiller seg bak når det gjelder oppkjøp av Oslo kommunes aksjer i Hafslund. Vi vet jo hva konklusjonen av en slik vurdering vil bli når det er Ansgar Gabrielsen som skal foreta den.

       Vi ønsker ikke å gi noe direktiv til et styre og gå på tvers av Statkrafts styres forretningsstrategi, som er at man skal stabilisere seg på eiersiden eller eventuelt gå noe ned i Norge, men kjøpe seg opp ute, slik at selskapet og Norge får den posisjonen internasjonalt som Norge fortjener.

Ivar Kristiansen (H) : Vi får i hvert fall anskueliggjort i dag at det eneste forutsigbare i norsk politikk for tiden er Fremskrittspartiets systematiske uforutsigbarhet!

       Det illustreres også i denne nesten uvirkelige debatten, ved at representanten Sylvia Brustad tillater seg å stille kompliserte spørsmål til handels- og næringsministeren. Jeg tror det er all grunn til å stille noen motspørsmål: Hva slags standard for saksbehandling skal dette representere for fremtiden, at man gjennom et Dok.nr.8-forslag skal flytte beløp som er tolv ganger større enn det som TV-kameraene har fulgt Siv Jensen og kompani for gjennom to måneder for å snekre på plass revidert nasjonalbudsjett? Hva slags kritiske spørsmål er det mulig å stille til en statsråd når vi har fått anskueliggjort i dag at premissene for hele Statkrafts søknad gradvis har endret seg fra søknadsdatoen 18. desember og til i dag? Hva slags standard er det Arbeiderpartiet, sammen med dem som sannsynligvis vil utgjøre flertallet i dag, ønsker å sette når eneste referanse man har i dag, er at Statkraft utenfor sitt kjerneområde for virksomheten skal investere et par titalls milliarder i utlandet på et område som ikke er deres primærvirksomhet?

       I tillegg har man dagens Aftenposten som referanse og eneste troverdige grunnlag for saksbehandling! Dette setter en standard som jeg håper at stortingsflertallet navigerer bort fra, slik at de heller bruker større fornuft når vi kommer til avstemning litt senere i kveld. Og mener virkelig Arbeiderpartiet alvor med dette, burde man stemme for Fremskrittspartiets forslag nr. 7, og tatt stilling til bevilgninger i dag.

       Man kan ikke for alvor mene at disse 10 milliarder kr som man foreslår her, ikke er en del av statsbudsjettet! Det er ti norske milliarder av fellesskapets eiendom som settes i risiko i utlandet, under vignetten at vi skal hindre utlendinger i å investere i Norge!

       Synes Arbeiderpartiet, og synes Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiets leder, at dette er en vei å gå, at man setter en standard for politisk saksbehandling gjennom Dok.nr.8-forslag, hvor flertallet skaffer seg henvisning til saksbehandling gjennom dagens morgenutgave av Aftenposten? Er dette en standard som skal settes for politisk saksbehandling for ettertiden, vil det bli interessant å se hvordan det parlamentariske systemet i Norge skal få lov til å utvikle seg.

Odd Roger Enoksen (Sp) : La meg for sikkerhets skyld starte med - nok en gang - å slå fast at det nok kan synes som om Senterpartiet og regjeringspartiene har noe ulik motivasjon for å si nei til det forslaget som ligger på bordet i dag. Senterpartiet ønsker et sterkt offentlig eierskap i norsk kraftforsyning. Vi ser et større Statkraft som et bedre alternativ enn at disse kraftverkene skal bli solgt til utlandet.

       Men det var Inge Ryan som fikk meg til å ta ordet på nytt. Når Inge Ryan sier at SV ønsker å være med på denne kapitaltilførselen for å sikre nasjonalt eierskap i Hafslund, kan jeg ikke la være å stille Inge Ryan spørsmål om hva det er i det vedtaket som blir fattet i dag, som får Inge Ryan til å tro at Statkraft vil komme til å kjøpe Hafslund.

       Styreformannen i Statkraft sier, og vi må selvsagt ta ham på aller største alvor, til Aftenposten i dag at dette er

« en hypotetisk situasjon. Vi er pålagt å selge betydelige aktiva som har en betydelig høyere verdi enn Hafslund. Det har ikke vært naturlig for oss å se på dette. Hvis vi skal gjøre det, må det komme en henstilling fra eieren hvor vi vil vurdere dette på et rent forretningsmessig grunnlag ».

       Det vedtaket som blir fattet i dag, legger ingen bindinger på hva Statkraft skal bruke disse pengene til. Man styrker egenkapitalen i selskapet med 10 milliarder kr, og Statkraft skal drives på et forretningsmessig grunnlag. Man kan altså komme i den situasjon at Statkraft velger å bruke 10 milliarder kr i statlig egenkapital - gitt over natten - til å kjøpe seg opp i tysk eller dansk kullkraft, svensk atomkraft eller hva det måtte være. Er det en linje som SV synes man kan forsvare å gi seg ut på, uten på noen måte å binde dette opp til at det skal brukes til å sikre nasjonalt eierskap i kraftverk som kommer på salg innenlands?

Sylvia Brustad (A) : Jeg skjønner at regjeringspartiene ikke liker det vedtaket de kommer til å bli pålagt i kveld. Jeg skjønner nå at angrepspunktet tidligere var at det kom til å bli høyere strømpriser. Det er selvfølgelig bare tull. Nå er angrepspunktet hvorvidt dette er standard for saksbehandling.

Inge Ryan (SV) : Jeg tok ordet for å svare på spørsmålet som representanten Odd Roger Enoksen stilte.

       Det er riktig at SV ønsket følgende vedtak:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 å tilføre Statkraft 10 mrd. kroner i ny egenkapital og samtidig vurdere å utvide Statkrafts låne- og garantiramme slik at selskapet eventuelt kan kjøpe Hafslund ASAs nett- og kraftportefølje. »

       Det var det forslaget vi primært fremmet i næringskomiteen. Det kunne vi godt ha tenkt oss å prøve å få gjennom i denne salen. Men så har man gått noen runder for å prøve å få til kompromiss. Forslaget har da ikke gått videre i rundene via energikomiteen og videre framover. Men jeg er helt enig med representanten Enoksen. Jeg kan tenke meg at vi hadde hatt større mulighet til å gi klarere og tydeligere signaler til næringsministeren, som kunne ha gitt signalene videre til Statkraft.

       Nå håper jeg næringsministeren har hatt ørene oppe mens debatten har pågått, slik at han har merket seg hva en rekke av representantene ønsker. Vi ønsker en nasjonal kontroll over vannkraftressursene, og at han også tar det med seg i dialogen med Statkraft framover, når Hafslund skal selges, og når eventuelt andre norske selskap kommer på salg.

Jon Lilletun (KrF) (snublar på veg til talarstolen):

       Det er andre gongen i dag at ein representant frå Vest-Agder får problem i trappa. Det bør jo ikkje verte ein vane!

       Det er med ganske stor interesse og med stor undring eg har lytta til debatten i kveld. Når det vert sagt at Kristeleg Folkeparti har snudd trill rundt, er det sjølvsagt feil. Kristeleg Folkeparti meiner framleis at vi skal ha ein stor, offentleg eigarskap i kraftsektoren.

       Kraft- og energisektoren er ein av våre viktigaste sektorar. Vi ynskjer nasjonal eigarskap. Vi ynskjer ei ressursretta forvalting som er ansvarleg. Men når ein samanliknar denne saka med saka i samband med den førre kapitalutvidinga, vert det heilt meiningslaust. Då hadde vi ei sak frå regjeringa. Stortinget brukte god tid på ho. Dersom ein les saka igjen, ser ein at vi hadde klåre føresetnader når det gjaldt konkurranselova, då løyvde vi 6 milliardar kr, og ho skulle vere gjeldande. Vi avskaffa ikkje konkurranselova. Vi sa faktisk at ho skulle liggje til grunn, då vi løyvde desse pengane.

       Eg har lyst til å spørje representanten Brustad og Arbeidarpartiet: Når vart det tidlegare løyvt 10 milliardar kr over bordet her i salen? Når vart den typen saksbehandling etablert? Eg kan ikkje i det heile hugse noko som er i nærleiken av det som har vorte gjort her. Så seier representanten Brustad at vi har hatt god anledning!

       Eg har fått opplyst at næringskomiteen hadde avvist saka fordi dei ikkje hadde tid til å behandle fleire saker. Blant anna låg konsesjonslova ferdig til behandling. Så tek ein i etterkant denne saka, med eit omfang på 10 milliardar kr! Dersom det er ansvarleg saksbehandling, treng iallfall eg omskolering, og eg håper ikkje at den omskoleringa kan fungere, for å rekna det som det.

       Vi såg ein debatt mellom partileiarane i går. Kristin Halvorsen hadde eit interessant innlegg. Ho sa at i store saker, slik Stortinget no er samansett, må ein faktisk ta seg på tak og lage store forlik i store saker.

       Noreg har ingen sektor og ingen saker som er større og viktigare enn energisektoren, der vi har heilt spesielle naturføresetnader og historiske føresetnader. Då burde det vere akkurat her vi tok oss tid til å inngå store nasjonale kompromiss. Då Arbeidarpartiet la fram Statoil-saka, var det faktisk slik at eit stort fleirtal var villig til å gå inn for ei grundig saksbehandling og lage eit breitt fleirtal der alle gav og tok. Det er det òg behov for i slike saker som dette når det gjeld Statkraft. Eg er positiv til Statkraft. Det er òg Kristeleg Folkeparti. Men det tener ikkje Statkraft at ein skaper dei motsetnadene som ein gjer i denne saka her.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg gikk i mitt innlegg ikke i noen særlig grad inn på realitetene i selve saken, men tvert imot på saksbehandlingen. Det betyr i realiteten at jeg heller ikke sa noe om hva Kristelig Folkeparti eventuelt ville støttet dersom dette hadde blitt underlagt en skikkelig saksbehandling.

       Jeg presiserer det som også Jon Lilletun var inne på, nemlig at Kristelig Folkeparti alltid har vært og fortsatt er opptatt av å ha sterke eierselskap innen kraftsektoren på norske hender. Det innebærer bl.a et sterkt Statkraft. Det har vi stått for hele tiden. Vi har ikke endret kurs i forhold til sist gang vi bevilget 6 milliarder kr i kapitaltilførsel og en lånegarantiutvidelse på 10 milliarder kr. Mange av oss som sitter i salen, var med på den prosessen. Det som Kristelig Folkeparti også den gang presiserte, var at vi så nødvendigheten av å ta hensyn til konkurransesituasjonen for å unngå en monopolsituasjon for Statkraft, og vi presiserte veldig tydelig at det ikke var gitt at Statkraft uten videre ville få innvilget ny kapitaltilførsel ved en ny henvendelse. Det ble presisert også fra Kristelig Folkepartis side forrige gang.

       Når det gjelder behandlingen av en så stor og omfattende sak, er det det som er mitt anliggende. Jeg føler det ansvaret som leder av en komite som skal behandle disse sakene. Dette er en syltynn blekke, og det er et resultat av behandlingen i to komiteer. Den lå fjorten dager i næringskomiteen. Den lå noen få timer på vårt bord før vi skulle avgi, og innstillingen bærer preg av at de samme partier som står bak her, ikke engang har greid å samordne sine synspunkter. Det er slett saksbehandling, og det må være lov å påpeke dette fra Stortingets talerstol. Det har vi gjort med et sterkt ønske om at de samme partier i framtiden innretter seg på en slik måte at man utviser litt større respekt for at Stortinget kan få det nødvendige beslutningsgrunnlag i så store og viktige saker som dette tross alt er.

Jan Tore Sanner (H) : Med høy røst forkynnes det i dag at Statkraft må få klar beskjed. Men hvilken beskjed er det Statkraft får, bortsett fra at de utstyres med en sjekk på 10 milliarder kr?

       Mens Arbeiderpartiet og SV sier at disse pengene skal brukes for å hindre at utlendinger kjøper seg opp i Norge, sier Fremskrittspartiet at denne sjekken skal brukes slik at et norsk selskap skal kjøpe seg opp i utlandet. Det var en klar beskjed fra Stortinget.

       Vi hører fra representanten Øystein Hedstrøm at Statkraft må få muligheten til å bygge seg opp som selskap. Derfor skal de utstyres med 10 milliarder kr. Men den dagen Olav Fjell kommer og banker på Øystein Hedstrøms dør og han også ber om å få 10 milliarder kr fordi Statoil skal kjøpe seg opp i Venezuela, i Midtøsten eller i Afrika, skal Hedstrøm si ja til ham også, hvis han sier at de trenger 10 milliarder kr for å styrke Statoil som selskap slik at de kan vokse i utlandet?

       Det er ganske forunderlig å oppleve hvordan et parti kan snu så trill rundt, ikke bare mellom næringskomiteen og energikomiteen. Men det vi opplever med Fremskrittspartiet, er at partiet for to år siden argumenterte prinsipielt, av hensyn til forbrukerne var det uheldig at ett selskap fikk mulighet til å vokse seg så stort og sterkt som Statkraft hadde ambisjon om. I dag hører vi ikke et ord om forbrukerne fra Fremskrittspartiets side. Nå er argumentasjonen at Statkraft må få 10 milliarder kr av hensyn til selskapet. Hvor er det blitt av forbrukernes røst i denne debatten?

       Det er også ganske besynderlig å høre Sylvia Brustad som på en måte for å unnskylde at man bruker 10 milliarder kr av skattebetalernes penger til Statkraft, sier at dette er under streken-penger. Men fordi pengene er såkalt under streken, fratar jo ikke det oss både retten til og også kravet om at vi må vurdere om det er riktig bruk av skattebetalernes penger å la Statkraft med det få muligheten til å kjøpe seg opp i utlandet, som Fremskrittspartiet vil, eller i Norge, som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil. Det må jo være de samme kravene til vurdering av bruken av disse pengene om de er over streken, eller om de er under streken.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Jeg har skjønt det slik at den subsidiære stemmegivningen fra Fremskrittspartiet innebærer at det blir flertall for ikke som Sylvia Brustad sa, at vi i kveld bevilger, men at vi pålegger Regjeringen å foreslå i St.prp.nr.1 en bevilgning. Det er en ikke ubetydelig forskjell, vil jeg tro. Det betyr at vi får rikelig anledning til å fortsette denne debatten til høsten antageligvis.

       Jeg synes allikevel det er verdt å legge merke til - det har vært snakk om forbrukere og ikke forbrukere - at det er en samlet industri i Norge som synes dette er en veldig dårlig idé. Det tror jeg ikke skyldes at de ønsker Statkraft eller noen av deres ansatte, for ikke å si eieren, noe vondt. Det har ingenting med det å gjøre. Det de selvfølgelig var opptatt av, og analysen til PIL, slik de gav uttrykk for i Stortingets høring, var at de var redde for at det ville begrense konkurransen, og at det ville innebære en ulempe i forhandlinger om fremtidige industrikontrakter som etter at Stortinget opphevet de spesielt stortingsbestemte prisene, skal gjøres i et åpent marked.

       Representanten Hedstrøm sa at Fremskrittspartiet var et pragmatisk parti. Jeg vet ikke om det var en beskrivelse eller et understatement, men jeg deler i hvert fall det synspunktet. Det har også kommet klare signaler fra Øystein Hedstrøm om at han ikke ønsker at statsråden skal instruere Statkraft til å gjøre investeringer i norske kraftverk som ikke av Statkraft selv vurderes som kommersielt interessante. Så vidt jeg har forstått Statkraft, er det situasjonen.

       Nå er det ikke slik at det blir behov for instruksjon av Statkraft, i denne omgang i hvert fall. Høstens utfall vil kunne føre til en slik situasjon, men det er likevel ikke uinteressant for debatten, som antakeligvis vil gå fremover, hvorvidt SV og Arbeiderpartiet, i fall Statkraft ikke ønsker å kjøpe Hafslund og de får tilført egenkapital, ønsker at Statkraft skal instrueres om allikevel å kjøpe Hafslund.

       Ellers har Regjeringen ikke svart på brev av 18. desember og heller ikke i løpet av et år etter at vi behandlet eierskapsmeldingen, kommet tilbake til Stortinget med en fremdriftsplan om en annen konstruksjon for Statkraft, altså et statsaksjeselskap. Det betyr at Statkraft i realiteten er svinebundet. Når vi i tillegg har en konkurransedirektør som snakker om å splitte opp Statkraft i flere mindre enheter, konstaterer jeg at Norge går mot strømmen. Vi gjør det motsatte av alle andre vestlige energinasjoner.

Jens Stoltenberg (A) : I vår har vi hatt en spesiell situasjon i Stortinget, i den forstand at Regjeringen på en lang rekke områder ikke har fulgt opp klare vedtak fra Stortinget. Det gjelder bl.a pensjoner. Det gjelder botilskudd til dem som har høye strømregninger, og det gjelder tiltak overfor vår maritime næring. Det har ført til unødvendig usikkerhet. Det har også gjort at Regjeringen har blitt påført nederlag to ganger, først når vedtaket fattes, og så når Regjeringen ber om omkamp og taper den også. Jeg mener at det ikke er en heldig håndtering fra Regjeringens side når man overser vedtak fra Stortingets side, ber om omkamp, taper den og så aksepterer de nederlagene. Hvis man ikke aksepterer Stortingets vedtak, må man si fra når vedtakene fattes, og ikke bli nedstemt to ganger på rad i samme sak.

       Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har endret sin holdning, at de ikke lenger krever at Stortinget fatter et vedtak om børsnotering av Statkraft for å gå inn for å tilføre selskapet 10 milliarder kr. Det gjør at det er flertall for at Statkraft bør styrkes for å kunne være den tunge aktøren i norsk, nordisk og nordeuropeisk kraftmarked som Statkraft bør være, på linje med andre selskaper i det nordeuropeiske kraftmarkedet. Det er et klart flertall for dette, med akkurat de samme begrunnelser og akkurat de samme vurderinger som da et klart flertall, riktignok mot Høyres stemmer, tilførte Statkraft 6 milliarder kr for noen år siden. Det er den samme type vurderinger som nå ligger til grunn, nemlig ønsket om en sterk, nasjonal forankring i den industrien vi har, knyttet til kraft og våre vannkraftressurser. Det er et klart flertall, og jeg legger til grunn at Regjeringen forstår at den må følge opp Stortingets vedtak og ikke gjenta feilen fra pensjonistoppgjøret, bostøtten til strømofre og andre omkamper den har tapt tidligere i år.

       Nå ser jeg at jeg har enda ett minutt igjen. Jeg kunne lese av munnen til Kristin Halvorsen hva hun sa: « mest naturlig ». Vi pleier å foreslå for Regjeringen det som er mest naturlig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

       (Votering, se side 3441)