Lars Rise (KrF) (ordfører for sakene):

       Enhver europeisk stat kan bli medlem av Europarådet om den aksepterer rettsstatens prinsipper og garanterer menneskerettigheter og garanterer fundamentale friheter til alle som er underlagt landets jurisdiksjon. Europarådet bidrar til å befeste demokratisk stabilitet i Europa ved å støtte politiske, lovgivende og konstitusjonelle reformer. Dette er verdier vi i Norge ser på som svært viktige. Derfor anser vi også det arbeidet Europarådet gjør, som veldig betydningsfullt. Europarådet ønsker også å bevisstgjøre og støtte utviklingen av Europas kulturelle identitet og mangfold. En viktig oppgave for rådet er å finne løsninger på problemer som det europeiske samfunnet står overfor, som diskriminering av minoriteter, miljøødeleggelser, intoleranse, narkotikatrafikk og organisert kriminalitet.

       Det er i dag 45 medlemsland i Europarådet. Det betyr at visjonen om en alleuropeisk organisasjon basert på felles verdier nesten er fullført. Etter opptak av Serbia og Montenegro er det bare Monaco og Hviterussland som står utenfor. Behandlingen av Hviterusslands søknad er suspendert fordi landet foreløpig mangler respekt for rettsstatsprinsippene, menneskerettighetene og demokratisk styresett.

       Komiteen understreker at Europarådet har et ansvar for å hjelpe og følge opp egne medlemsland som har vanskeligheter med å følge opp de forpliktelser de har påtatt seg som medlemmer. Dette gjelder særlig i land og områder som tilhørte tidligere Sovjetunionen og på Balkan. Komiteen er derfor tilfreds med at det vil være en prioritert oppgave for Europarådet særlig å konsolidere sin rolle de neste årene i disse landene når det gjelder menneskerettigheter, demokratisering og rettsstatsutvikling. Vi fikk en sterk påminnelse om dette ved å se TV-bilder i dag morges fra presidentvalget i Aserbajdsjan i går, hvor politi og sikkerhetsstyrker slo brutalt ned på demonstrasjonene i Baku, hvor det er mistanke om valgfusk til fordel for president Alijevs sønn. Det er foruroligende og et eksempel på at flere medlemsland befinner seg i grenseland når det gjelder oppfyllelsen av krav til menneskerettigheter og demokrati.

       Situasjonen i Tsjetsjenia er fremdeles urolig. Det er derfor viktig at Europarådet fortsetter å fokusere på situasjonen og har Tsjetsjenia høyt på dagsordenen, og at den jevnlige dialogen med russiske myndigheter opprettholdes. Som medlem av Europarådet er Russland forpliktet til å respektere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, rettsstatens prinsipper og demokratiske prinsipper i alle deler av dets territorier, inkludert Tsjetsjenia. Europarådet har bedt Russland unngå militære angrep mot den tsjetsjenske sivilbefolkningen, introdusere en våpenhvile og starte en fredfull dialog med valgte tsjetsjenske autoriteter. Russland må også se til at mennesker som har utført terrorhandlinger og brutt menneskerettighetene, blir straffeforfulgt, og at gisler blir løslatt.

       Komiteen er også bekymret over at partene i Nagorno-Karabakh-konflikten ikke har kommet nærmere en løsning, selv om Armenia og Aserbajdsjan har forpliktet seg til å arbeide aktivt for dette. Dette blir ikke enklere etter at Alijev vant presidentvalget i går. Her bør det nå tas initiativ utenfra for å finne løsninger på den ulykksalige konflikten som berører hundretusener av flyktninger. Det framgår av årsmeldingen fra delegasjonen at nettopp situasjonen for flyktninger og internt fordrevne i hele Kaukasus-området også har stått sentralt på dagsordenen for parlamentarikerforsamlingen.

       Komiteen mener Europarådet vil møte utfordringer når EU etter planen utvider med ti nye medlemsland i 2004, men at organisasjonen fortsatt vil være sentral som et viktig instrument for utvikling av demokrati og ivaretakelse av menneskerettigheter i Europa. Her kan Norge spille en viktig rolle også når vi overtar formannskapet i ministerkomiteen i 2004.

       Europarådets mest kjente dokument er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som ble vedtatt i 1950. Over 800 millioner europeiske borgere beskyttes nå gjennom denne konvensjonen, og alle som mener at hans eller hennes rettighet i henhold til konvensjonen er krenket, kan, når nasjonale rettsmidler er utprøvd, innbringe en klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er således et svært sentralt dokument. EU-konventet er nå i ferd med å vurdere statusen for EUs eget charter for menneskerettighetsstandarder i Europa og for Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er en samlet utenrikskomite som mener at det er svært viktig å unngå to konkurrerende menneskerettighetsstandarder i Europa. Europarådet har også i 2002 arbeidet for at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og dens protokoller, og konventet vurderer dette som en mulighet.

       Det er fortsatt bekymringsfullt med den stadig økende avstanden mellom krav og tilgjengelige ressurser i Europarådet, og at dette i særdeleshet gjelder Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er urovekkende at domstolen kun klarer å behandle en tredel av sakene som kommer inn, og at mengden ubehandlede saker bare vokser. Effektive tiltak må derfor settes i verk for å unngå at Europarådets apparat for å verne menneskerettighetene, demokratibyggingen og rettsstatsutbyggingen svekkes. Det er her viktig å understreke at det primære ansvaret for å bedre menneskerettighetene ligger hos medlemslandene selv. Komiteen er tilfreds med at problemene ved domstolen, sammen med ungdomsrelaterte temaer, vil være en prioritert oppgave for Norge med formannskapet i ministerkomiteen i 2004.

       Europarådet og OSSE bør i størst mulig grad samarbeide, da begge organisasjonene arbeider med demokratibygging og rettsstatsutvikling i samme områder. Et tettere samarbeid vil kunne styrke begge organisasjonenes arbeid for å bidra til å skape demokratiske samfunn og fred i det europeiske området.

       Det er en samlet komite som står bak innstillingen og som rår Stortinget til å vedlegge meldingen om Norges deltakelse i Europarådet 2002 protokollen. Det samme gjelder årsrapporten fra den norske delegasjonen til Europarådets parlamentariske forsamling.

Haakon Blankenborg (A) : Eg skal gi eit par kommentarar vidare utover det som saksordføraren la fram, og det er særleg knytt til framtida til Europarådet, sjølv om det er årsmeldinga frå 2002 som er utgangspunktet her. Den uviklinga som vi ser i rådet - eit stadig utvida råd med fleire medlemer, no 45 land som saksordføraren sa, men samtidig at ein større og større del av europarådsmedlemene også blir medlemer av EU - stiller rådet overfor nye utfordringar. Nokre av desse utfordringane er litt annleis enn det som saksordføraren var inne på.

       Når vi no i mai neste år står framfor eit europaråd der 25 av medlemene er med i EU og 20 ikkje er med, og der i alle fall sju av dei 20 som ikkje er med i EU, har ei klart uttrykt målsetjing om å bli det, er det klart at dette vil forandre situasjonen ganske dramatisk, ikkje fordi Europarådet blir irrelevant, men fordi ein vil stå overfor ei ny form for delt Europa på det området der Europarådet skal handtere menneskerettar og demokrati.

       Det er innlysande at både blant dei som er med i EU, og særleg blant dei som ikkje er med i EU - eg tenkjer ikkje først og fremst på Norge og Sveits - vil det vere store problem når det gjeld demokratiutvikling og menneskerettar. Viss ein då står framfor eit europaråd som skal overvake dette, der den eine minoriteten så å seie blir ståande som ansvarleg for å overvake minoriteten av land sjølv om svære makter som Russland og andre vil vere blant dei som ikkje er med, kan det gå på legitimiteten laus for Europarådet. Dermed er det ikkje berre spørsmål om å samarbeide med EU. Det er ei sak for seg, som saksordføraren var inne på. Spørsmålet er å finne ein måte der dette alleuropeiske organet kan fungere slik at det blir ei truverdig overvaking av demokratiet i alle medlemsland. Dermed må Europarådet òg orientere seg mot dei gamle demokratia og sjå på eventuelle skavankar og problem ved den demokratiske utviklinga i desse landa. Det må vi tole, sjølv om det er av ein annan karakter enn demokratiproblem og menneskerettar i dei nye medlemslanda. Med andre ord, det må vere ein balanse. Europarådet må bli slik at det ikkje berre blir overvaking av dei landa som ikkje er med i EU. Når det gjeld dei landa som er med i EU, og for så vidt òg dei landa som nesten er med, som Norge og Sveits og dei andre, er det klart at ein har andre mekanismar for å ta i vare demokrati og menneskerettar, innafor dei rammene som EU m.a. gir. Men dette er eit ganske grunnleggjande problem, fordi ein kan risikere at ein del land - ti-tolv land - vil stå utafor dei vesteuropeiske og sentraleuropeiske fellesskapsorgana gjennom EU og samtidig bli utsett for ganske intens overvaking - dommar frå Menneskerettsdomstolen - og ein vil då kunne føle at dette er majoriteten sine dommar over minoriteten. Dette har med legitimiteten å gjere.

       Eg har ikkje noko klart svar på det. Den eine indikasjonen som ein kan gi, er at rådet og f.eks menneskerettskommissæren må orientere seg mot problem internt i dei vestlege og sentraleuropeiske landa. Det vil seie at ein behandlar heile Europa, men at dei tunge sakene naturlegvis vil vere dei nye medlemslanda, og at dei må vere i fokus. Dette kan også ha noko å gjere med det som òg saksordføraren var inne på, nemleg tilgangen på ressursar i Europarådet i framtida. Dersom dette blir eit organ som stort sett skal ta seg av demokratikontroll og menneskerettar for eit mindretal av landa i Europa, vil også viljen til å leggje ressursar inn i dette organet bli mindre, frå dei få som blir overvaka, men sannsynlegvis også frå dei mange som vil føle Europarådet som irrelevant. Dermed vil ein kunne forsterke det problemet som alle er einige om, ressursmangelen som finst særleg rundt domstolssystemet i Europarådet. Med andre ord: Det er ei rekkje ting som ligg i fortsetjinga av det som saksordføraren var inne på, og som Norge vil få høve til å ta opp gjennom det formannskapet som Regjeringa går inn i om ganske kort tid. Det er ikkje slik at det finst enkle svar på det, men det er eit punkt å setje på dagsordenen å sikre legitimiteten og relevansen til rådet på dei områda der alle er einige om at rådet bør ha ein relevans og legitimitet, fordi det er det einaste organet som har med seg alle desse mellom 45 og 50 landa som finst vest for Kaspiahavet i Europa. Om ein ikkje sikrar legitimiteten og relevansen, døyr Europarådet ut av ressursmangel, og dermed har ein heller ikkje ein organisasjon der menneskerettsspørsmål og demokrati kan takast opp på eit likeleg grunnlag mellom medlemslanda.

Bjørn Jacobsen (SV) : Det er ikkje vanskeleg å slutte seg til innlegga frå saksordføraren og også frå representanten Blankenborg. Men skal vi gjere debatten endå meir aktuell, bør vi leggje merke til det som blei sagt på nyheitene i dag tidleg, at til og med norske juristar har problem med å tolke lovverket til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Ein kjenner ikkje godt nok til lovverket til at ein kan gjere bruk av det i Noreg.

       Så synest eg vi skal låne øyre til han som er menneskerettskommissær. Han kjem med ein del utfordringar om kvar Europa går. Ein ting er korleis menneskerettane blir behandla i dei konfliktfylte områda, dei krigsområda som finst rundt om i Europa, og også ute i verda elles. I tillegg kjem han med utfordringar i forhold til kva som skjer i dei verkeleg gamle demokratia i Europa. Han viser f.eks til at kampen mot terrorisme har ført til at borgarrettar og menneskerettar i f.eks. Storbritannia har blitt sette på spel. Ein får lov å halde folk i varetekt mykje lenger, etterretningsorganisasjonar får jobbe mykje friare, folk blir sette inn utan lov og dom osv. - til og med i det landet som har lengst tradisjon med parlamentarisme. Han seier f.eks at det som går føre seg på Guantanamo på Cuba, heilt klårt signaliserer til den islamske verda at ein er villig til å endre spelereglane berre saka er god nok. Han kjem med klåre åtvaringar mot å endre spelereglane, for dei kan få katastrofale følgjer for måten vi tenkjer på demokrati på. Der det er store krigar, der det er store konfliktar, er ein ikkje tent med at ein vik frå borgarrettane i land som har mykje meir ro og orden.

       Eg har lyst til å seie litt om det han konkret seier om situasjonen, ikkje minst på Guantanamo. Den har relevans til ei sak vi skal behandle seinare i dag. Han seier rett ut at dersom ein trur at ein vinn kampen mot terrorismen ved å sperre folk inne som dyr, utan rettargang eller forsvar, er vi med på å lure oss sjølve og det som vi vil trekkje fram som demokratiske prinsipp.

Utenriksminister Jan Petersen : Etter denne debatten er det vel egentlig bare to poenger jeg hadde lyst til å plukke opp.

       Det ene er - det tror jeg vi alle sammen er klar over - at på det europeiske kontinent er det ganske mange samarbeidsorganisasjoner, til dels overlappende samarbeidsorganisasjoner. Det er derfor av stor viktighet at man fokuserer på det som er styrken til de respektive samarbeidsfora. Slik jeg både leser innstillingen og lytter til saksordføreren, er det god samstemmighet mellom komiteen og meg om hva som må være hovedprioriteten og styrken. Jeg har derfor bare behov for å si at det vil vi legge til grunn når vi nå forbereder det norske formannskapet, som altså gjelder fra mai neste år, og som varer en ganske kort tid, bare et halvt år fremover.

       Det andre poenget jeg hadde lyst til å plukke opp, er det Haakon Blankenborg nevnte, og hvor jeg for en gangs skyld ikke er helt sikker på om jeg er enig med ham. Hovedutfordringen for Europarådet er at de nå geografisk dekker meget vidt, og det betyr at det også dekker land som man nok fra tid til annen må si har noe igjen når det gjelder å utvikle sitt samfunnssystem fullt ut slik at det er i overensstemmelse med de standarder som er satt opp. Jeg er enig med Haakon Blankenborg i at disse standardene er det ikke bare nye medlemmer som må overholde, dem må også gamle medlemmer overholde. Men da er det når det gjelder deres forhold til standarden og i og for seg ikke av hensyn til de nye land at vi aksjonerer. Men at det er en betydelig utfordring i mange nye land nettopp å arbeide for standardene, tror jeg er helt på det rene, men nettopp det gjør jo denne oppgaven særlig meningsfylt. Derfor er det viktig at Europarådet nå har favnet så vidt som de har gjort.

Lars Rise (KrF) : Da Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble vedtatt i 1950, var det ti land som stod bak, og vi hadde Winston Churchills ord om at vi trenger et Europas Forente Stater. Det var da forholdsvis enkelt i de såkalte gamle demokratiene å bli enige. Men etter Sovjetunionens fall fikk man en rask utvikling med mange nye medlemmer, som førte til utfordringer for en del av de såkalte gamle demokratier, f.eks at dommere ved Den europeiske menneskerettsdomstolen fra Russland og Ukraina skulle dømme i menneskerettssaker fra Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Når man etter hvert fikk så mange nye medlemmer og dette nye medlemstall skulle avspeile seg også i dommerkollegiet i Europadomstolen, skapte nok det også et sterkt ønske om å fokusere på menneskeretter i EU-konventet. Dermed fikk man på en måte to konkurrerende dokumenter.

       Nå har Europarådet oppfordret til at man skal unngå det. Det er jo en annen side av det som representanten Blankenborg tok fram, at det ikke må framstå slik nå at det er et flertall av de gamle demokratiene som på en måte skal være overdommer over menneskeretter i de nye medlemsstatene. Men det var faktisk den omvendte situasjonen som var noe av bakgrunnen for at mange ønsket å lage et slags eget menneskerettsdokument for EU-medlemmene. Jeg håper at vi unngår en slik situasjon, og at EU vil bekrefte at det er én menneskerettskonvensjon som gjelder for Europa, og at man kan finne fram til et samarbeid som alle medlemsstatene i Europarådet er tjent med.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 og 5.

       (Votering, se side 201)