Rune J Skjælaaen (Sp) (ordfører for saken):

Raymond Robertsen (H) : Alle debatter rundt norskopplæringen i Norge medfører et stort engasjement. Ordningen med obligatorisk opplæring i begge de norske skriftspråkene har vært og er omstridt. Kvalitetsutvalget har i sin innstilling omtalt forholdet mellom hovedmål og sidemål. Blant annet foreslås det at elever bare skal ha eksamen i ett av skriftspråkene, etter en tilfeldig modell.

       Regjeringen vurderer nå alle forslagene og høringsuttalelsene til Kvalitetsutvalget. Stortinget skal senere få seg forelagt en stortingsmelding med bakgrunn i dette arbeidet. Det vil derfor være riktig å trekke konklusjoner bl.a om norskfaget når Stortinget behandler nevnte stortingsmelding.

       I debattene rundt sidemålsopplæringen i skolen blir som regel to aspekter trukket inn. Den ene siden handler om norsk språkpolitikk, som har en lang tradisjon og er gjenstand for mye følelser. Den andre siden handler om innhold og metode i norskfaget. Høyres tilnærming i denne saken tar i hovedsak utgangspunkt i det siste. Alle fag er gjenstand for evaluering, og Høyre mener dette også bør gjelde norskfaget. Høyre er derfor glad for at Revetal Ungdomsskole er gitt mulighet til å drive forsøk med alternative metoder i opplæring i sidemål. Dette vil på sikt gi oss mer kunnskap og erfaring i fremtidig organisering av norskfaget med hensyn til sidemålsopplæringen.

       Høyre har i sitt stortingsvalgprogram programfestet at skriftlig sidemålsopplæring skal være valgfritt i videregående opplæring. Høyre har det utgangspunkt at innenfor norskfagene på dette nivået bør bare ett av de norske skriftspråkene være obligatorisk. Lesing av litteratur skrevet på begge målformer bør etter Høyres mening fremdeles være obligatorisk, da all norsk litteratur er viktig i språk og kulturopplæring. Høyre konstaterer at et flertall i nåværende storting ikke støtter Høyres programformulering om valgfritt skriftlig sidemål i videregående opplæring.

Eva M Nielsen (A) : Spørsmålet om valgfritt sidemål i skolen er ikke bare et spørsmål om elevenes norskopplæring, men også et spørsmål om norsk språk- og kulturhistorie. De mangelfulle skriveferdighetene til mange elever i den norske skolen i dag, og det at flere elever har utviklet negative holdninger til sidemålsopplæringa, er noe vi må ta på alvor, men Arbeiderpartiet tror ikke at en innføring av en valgfri ordning er løsningen på disse utfordringene.

       Nynorsk og bokmål har siden 1885 vært offisielt sidestilte språk i Norge. Det vil si at nynorsk og bokmål skal kunne brukes i alle deler av samfunnet, og at språkbrukerne har krav på å få svar fra det offentlige på den målformen man bruker. Denne ordningen forutsetter at kjennskap til begge målformene er allment over hele landet.

       Sidemålet har dype røtter i norsk historie, og viktige deler av norsk språkhistorie er historien om sidestilling av de to målformene. Lovfestinga av sidemålsstilen i gymnaset i 1907 var regnet som en av de viktigste historiske markeringene av at de to målformene var likestilte. Det har vi holdt på siden.

       Arbeiderpartiet mener at det er viktig å styrke norskopplæringa i skolen, men tror ikke, som noen har hevdet, at opplæring i et obligatorisk sidemål nødvendigvis går ut over hovedmålet.

       En undersøkelse har vist at 80 % av bokmålselevene er negative til nynorsk. Det er også mange som har mangelfulle skriveferdigheter i sidemålet. Dette er ting Arbeiderpartiet ønsker å ta tak i.

       Den norske skolen skal gi alle elever en bred allmennutdannelse. Slik vi ser det, er sidemålsundervisninga noe av det elevene skal tilegne seg av norsk nasjonalkultur. Det kan være grunn til å minne om at norsk sidemål ikke er et eget fag i den norske skolen, men en del av et helhetlig norskfag, der en har en læreplan som omfatter både bokmål og nynorsk. Dersom man skulle støtte forslaget om valgfritt sidemål, endrer man norskfagets karakter, og norsk sidemål blir etter vår vurdering i realiteten et nytt fag.

       Arbeiderpartiet er opptatt av at de språkpolitiske målsettingene om sidestilling mellom de to målformene - som altså har lange tradisjoner i norsk skolestell - blir ivaretatt i utdanningssystemet. Disse hensynene bør imidlertid ikke hindre at en vurderer metoder og innhold i norskopplæringa på de ulike trinnene, på samme måten som en vurderer andre fag i skolen. En slik vurdering er det mest naturlig å ta i forbindelse med behandlinga av Kvalitetsutvalgets innstilling.

       Sammen med flertallet i komiteen vil vi derfor ikke støtte forslaget om å innføre valgfritt sidemål i grunnskolen og i den videregående skolen.

Arne Sortevik (FrP) : Også i denne saken ligger Fremskrittspartiet en langside foran. Det er vi vant med. Fremskrittspartiet vil gjøre skolens opplæring i skriftlig sidemål frivillig. Det er vårt første ærend av mange innenfor norskfaget.

       Norsk skole sliter med middelmådige læringsresultater - også i et så fundamentalt viktig fag som norsk. Samtidig er det både diskusjon om ressurstilgangen og frustrasjon over ressurstilgangen i norsk skole.

       I en slik diskusjon hører etter vårt syn sidemålet hjemme. Er det riktig å bruke ressurser - både penger og tid - til å lære to nesten like skriftspråk? Vi bør erkjenne at denne sære øvelsen er Norge henimot alene om. Vi bør erkjenne at bokmål dominerer, og at en synkende andel elever velger nynorsk som hovedmål. I en stor undersøkelse fra Universitetet i Oslo/NTNU fra 1999, blant over 5.200 elever foretatt i 1996-1997, ble det gitt klare meldinger. 73 % av elevene ville ikke lære nynorsk, 95 % av elevene ville gjerne lære bokmål. Forsøk med fellesspråklige lærebøker i samfunnslære ble slaktet av bokmålselever, av fremmedspråklige og av elever med lærevansker. Den gang sa professor Kjell Lars Berge ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo: Resultatene er så negative at det er oppsiktsvekkende hvis vi tenker på alt vi investerer.

       Også lenge før 1999 har det vært uttrykt stor skepsis til sidemålsstilene. En kjent norsklærer skrev i 1980 at 80-90 % av elevene ikke kan skrive nynorsk etter tolv års skolegang. Dette er ikke nivåsenkning, men kaos.

       I 1984 sammenfattet senere undervisningsminister Kirsti Kolle Grøndahl sine erfaringer slik:

       « Selv er jeg kommet til at dersom ikke metodikk, fagmål og motivasjon for sidemål blir svært forandret, bør man vurdere å sløyfe krav om skriftlig sidemål i grunnskolen. »

       Vi bør merke oss at gjennom meningsmålinger både i 1995 og i 2000 svarte mellom 85 % og 87 % av befolkningen at de privat skriver bokmål eller riksmål.

       Vi bør merke oss at forskjellen mellom nynorsk og bokmål viskes mer og mer ut. Vi bør se nærmere på den likestilling mellom valgt hovedmål og valgt sidemål som snikinnføres og sniklegitimeres gjennom opplæringslovens bestemmelser. Etter vårt syn fremmer loven likestilling mellom språkformer istedenfor den prioritering som ligger i betegnelsen hovedmål og sidemål. Betegnelsen signaliserer en rangordning, og ikke en likestilling.

       Sist, men ikke minst, nevner jeg adgangen til forsøksvirksomhet - eller rettere sagt uavklart adgang til forsøk. I Vestfold sier fylkesmannen, ved utdanningsdirektøren, ja til forsøk uten skriftlig sidemål. Fra departementet og statsråden blir det sagt nei til forsøk, med henvisning til at loven ikke tillater det, og da er det etter søknader fra fylker. Dette er begrunnelsen for å legge frem Dok.nr.8-forslaget.

       Fremskrittspartiet aksepterer at sidemål ikke fjernes over natten med ett enkelt vedtak, men tiden er overmoden for å gjøre endringer. Derfor har vi forsøkt oss med en forsiktig fremrykning. I forslaget, som jeg herved tar opp, vil Fremskrittspartiet ha en melding om norskfaget i grunnskolen og i den videregående skole. Vi vil ha vurdert ressursbruken og resultatene knyttet til henholdsvis hovedmål og sidemål. Vi vil ha vurdert lov-, forskrifts- og læreplanendringer som tydeliggjør at det er forskjell på hovedmål og sidemål. Fremskrittspartiet vil ha vurdert de regler som gjelder for skolens valg av målform, og de regler som gjelder ved endring av målform. Altså: Hvem har stemmerett, og hva bør være krav med hensyn til å utløse egen klasse med annet hovedmål enn skolens valgte målform? Fremskrittspartiet vil ha tydeliggjort lover og forskrifter, slik at det åpnes for forsøk der skriftlig sidemål kan gjøres valgfritt.

       Etter Fremskrittspartiets syn er denne saken så viktig at den ikke bør puttes i den sekken som nå heter - og i lang tid kommer til å hete - Kvalitetsutvalgets innstilling. Tvert imot bør vi vurdere ressursbruk og resultater nøye. Vi bør avklare og bekrefte åpenhet for forsøk i en prosess der ressursbruk og resultater om det viktige norskfaget er i fokus. Etter Fremskrittspartiets mening gjør vi det best gjennom en egen sak til Stortinget.

       Jeg tror at representanten Robertsen fra Høyre i det minste har rett i én ting - dette er et spørsmål om når, det er ikke et spørsmål om om vi kommer til å få et felles norsk skriftspråk. Vi håper at veien frem dit skal bli kort, at vi samler ressursene om å lære ett skriftlig språk godt, best mulig. Derfor har vi tatt opp denne saken.

       Dette er et ritual som gjentar seg med ujevne mellomrom. Det som gjør det litt spesielt denne gangen, er at vi nettopp har bak oss en del komparative studier som viser at norske elever ikke mestrer språket godt nok. I disse studiene gjør de det ikke bra nok, de skårer ikke like godt som finske og svenske elever. Det er bred politisk enighet om at vi må gjøre noe med norskopplæringen i skolen. Det har statsråden sagt flere ganger, og også de politiske partiene er nå enige om at vi skal gripe fatt i norskopplæringen og gjøre noe med den. I den situasjonen er det merkelig at dette igjen blir dratt fram, at norskopplæringen skal endres ved at sidemålsundervisningen skal bort - for det er jo egentlig det vi snakker om.

       Vi må huske på at vi har to skriftspråk og mange dialekter i dette landet. Og når vi snakker om å endre sidemålsopplæringen og gjøre den muntlig, eller hva en måtte ønske, så er det en merkelig argumentasjon, fordi at dette handler om skriftspråk.

       Det er som sagt enighet om å styrke norskopplæringen. Kvalitetsutvalget har foreslått at vi skal bruke mer tid, flere timer, og det er én vei å gå. Jeg tror ikke at dette forslaget fra Fremskrittspartiet har omsorg for barnas lese- og skriveferdigheter som grunnlag. Dette er et innlegg i den språkpolitiske debatten her i landet. Og da skal vi huske på at vi har hatt to jamstilte skriftspråk i over 100 år, så vi har en lang tradisjon med likestilling.

       Skolen skal gi allmennutdanning, og kunnskap om og ferdigheter i bruk av egne skriftspråk må være det aller viktigste innenfor allmennutdanning. Altså må det være viktig at vi holder fast på at det skal være opplæring i begge de jamstilte skriftspråkene som vi har i landet.

       Det finnes ikke noen dekning for å si at opplæring i sidemålet tar tid fra opplæringen i hovedmålet, og at dette betyr at en lærer hovedmålet dårligere enn det en ellers kunne ha gjort. Det finnes overhodet ikke noe forskning som understreker dette, og det er ikke mulig på bakgrunn av disse internasjonale, komparative studiene som vi har, å si at dette er årsaken til at norske elever ligger på et nivå litt over gjennomsnittet. Så kan man diskutere om det gjennomsnittlige nivået er godt nok, men det finnes i alle fall ikke noe forskning som sier at dette skyldes at de har opplæring i to skriftspråk. Og det er det viktig å ha med seg. Det argumentet som Fremskrittspartiet prøver seg på, at man skal sette inn ressursene mot hovedmålet for at det da skal bli så veldig mye bedre, tror jeg altså overhodet ikke noe på.

       Vi skal bedre opplæringen i norsk. Det skal skje gjennom økt tid til faget, og vi skal også se på de metodene som blir brukt, jobbe bevisst med de pedagogiske metodene og lage undervisningen bedre og mer spennende. Det er de store utfordringene, og det er der vi bør sette inn kreftene og støtet.

       Vi må ta på alvor at vi har en lang kultur med to skriftspråk, og at det er knyttet identitet til språket. For oss i SV er det helt klart at vi fortsatt skal ha opplæring i begge skriftspråkene. De som får den høyeste allmennutdanningen her i landet, skal kunne mestre begge skriftspråkene som vi har.

       Så har jeg en liten oppfordring til statsråden til slutt: Jeg regner med at det kommer noe i den stortingsmeldingen som blir lagt fram til våren, på bakgrunn av Kvalitetsutvalgets innstilling. Jeg forventer at statsråden tar på alvor vår lange historie og det at vi har to likestilte skriftspråk, og at det ikke kommer forslag om å endre det, dvs. ta bort sidemålsopplæringen - det er som sagt det vi snakker om, å ta bort sidemålsopplæringen i skolen.

Arne Lyngstad (KrF) : Debatten om sidemålets stilling i norsk skole er en gammel debatt. For Kristelig Folkeparti har denne debatten to viktige dimensjoner: én språkpolitisk dimensjon og én skolepolitisk dimensjon.

       Kristelig Folkeparti legger vekt på at vi har to sidestilte skriftspråk i Norge, nynorsk og bokmål. Disse to språkene er høyst levende, men det ene språket, bokmålet, dominerer i bruken. Bokmålets dominans har økt de senere tiårene, noe vi ser både i aktiv bruk og i skolenes valg av opplæringsmål. Men det er ingen aktuell politikk for Kristelig Folkeparti å gå bort fra sidestillingen mellom disse to skriftmålene.

       Etter å ha hørt representanten Sorteviks begrunnelse for forslaget forstår jeg at deres forslag er et klart språkpolitisk forslag, med sikte på å få ett felles skriftspråk i Norge. Slik brukes skolen i en språkpolitisk kamp. Kristelig Folkeparti har et annet språkpolitisk standpunkt: Vi ønsker fortsatt sidestilling mellom nynorsk og bokmål. Med dette språkpolitiske standpunktet er det et naturlig skolepolitisk standpunkt å lære å bruke begge skriftmålene i skolen. Kristelig Folkeparti kan derfor ikke støtte forslaget fra Fremskrittspartiet om å gjøre sidemålet i skolen valgfritt.

       Kunnskap i sidemål vil være viktig for dem som arbeider skriftlig, og offentlig ansatte må kunne bruke begge skriftmålene i sitt arbeid. Sidemålet - og det vil for de fleste av oss bety nynorsk - er en sentral del av vår nasjonale kulturarv som vi bør ha kunnskap om. Dette er en del av allmennutdannelsen.

       Vi mener det må være andre måter å gjøre norskfaget bedre på enn å frita fra sidemålsopplæringen. Kristelig Folkeparti har vært åpen for ulike typer forsøk med undervisningsformer som kan inspirere og motivere elevene til bedre læring. På generelt grunnlag er vi også åpne for å vurdere ulike vurderingsformer, men kan ikke se at sidemålet står i noen særstilling sammenlignet med andre skoledisipliner. Det er viktig å få erfaring fra disse forsøkene, og vi regner med at dette vil være med i de vurderingene Regjeringen vil foreta når den legger fram en stortingsmelding som oppfølging av Kvalitetsutvalgets innstilling.

       Kristelig Folkeparti er på denne bakgrunn med i flertallet som ikke støtter forslaget fra Fremskrittspartiet, men stemmer for å legge det ved møteboken.

May Britt Vihovde (V) : Det norske språket, deriblant folk sine lese- og skrivekunnskapar, står i fare for å bli svekt. Venstre ser det som ei av sine viktigaste kulturelle oppgåver å verna om språket og litteraturen, sjølve grunnlaget for vår nasjonale identitet.

       Det norske dialektmangfaldet og våre to skriftspråktradisjonar er ein stor verdi for oss som folk. Språket medverkar til å gi felles identitet og referansar i ei folkegruppe. Vi har to likestilte riksspråk og ein unik samisk språkkultur, forutan alle andre minoritetsspråk som blir brukte av våre nye landsmenn og -kvinner. Utan språk har vi heller ikkje noko demokrati.

       Venstre vil oppretthalda den obligatoriske undervisninga i sidemål, og vil at det blir stilt krav om læremiddel som er tilgjengelege på begge målføre på same tid. Utfordringane vi har når det gjeld folk sine lese- og skrivevanskar, løyser vi ikkje ved å fjerna sidemålsundervisninga, for det er ikkje ho som er årsaka.

       Det er opna for forsøk med sidemålsundervisninga. Det er viktig at ho òg blir gjenstand for forsøk, for det er viktig at vi får den kunnskapen som vi treng for å gjera denne undervisninga best mogleg.

       Det er mange som har vore inne på forslaget. Representanten Rolf Reikvam snakka om dette som ein språkpolitisk debatt, at det var eit forslag om å få eitt skriftspråk. Der støttar vi representanten Reikvam. Alle forslaga som kjem om å fjerna sidemålsundervisninga, svekkjer sidemålsundervisninga. Det ser ikkje Venstre på som ein kamp for å gjera norskundervisninga betre.

       Vi avventar Kvalitetsutvalet si innstilling og håpar at vi då får ein debatt om korleis vi skal få opp kvaliteten i norskopplæringa, og òg får fokus på korleis vi skal bevara det norske språket, både nynorsken og bokmålet, og dei utfordringane vi har overfor eit globalt samfunn rett og slett for å bevara språket vårt, som er viktig for vår felles identitet.

       Debatten om sidemål blir lett en skyttergravskrig med ord, og jeg syns ofte det er mye mistenkeliggjøring av bakgrunner. Jeg hadde ønsket meg en mer åpen og nysgjerrig og mindre forutinntatt holdning fra de representantene og partiene som i denne debatten har uttrykt at nesten enhver form for forsøksordning er et onde. Jeg syns det er strålende at forsøksvirksomheten i Vestfold gjennom en kombinasjon av valgfrihet for elevene og en omlegging av sidemålsundervisningen ser ut til å gi positive virkninger for sidemålet.

       I Aftenposten den 31. mai i år intervjues fire elever ved skolen. « Nynorsk er flott », sier Henriette Øygarden. Medelevene Camilla Vik, Jeanette Stange og Alexander Davidsen mener at de lærer mer og får et bedre forhold til nynorsken når de kan bruke tiden til noe annet enn å terpe på skriving.

       Etter min oppfatning må politikerne snart ta innover seg at også framtredende folk i målrørsla har begynt å se at en omlegging av sidemålsundervisningen, ikke en fjerning, er et redskap for å bevare nynorsken, ikke et middel for undergraving. For å sitere Halvor Fosli, som er nynorskmann, fra hans lederartikkel i det faglitterære tidsskriftet Prosa 5-2003:

       « Å pugge skriftlig nynorsk sprer ikke glede og entusiasme over norskfaget generelt eller nynorsk spesielt. Evnen til og gleden over å lese nynorsk kan sikkert mest effektivt ødelegges ved å tvinge unge mennesker til å lære å skrive nynorsk. Det er til og med mulig at nynorsken vil leve lenger og i alle fall under større entusiasme ved å fjerne sidemålsstilen. »

Jan Olav Olsen (H) : Det var innlegget til Arne Sortevik som egentlig gjorde at jeg fikk kallet til å si noe, ikke innlegget til min partifelle Ine Marie Eriksen.

       Gjennom Sorteviks innlegg kom det klart fram at han sier sidemål, dvs. nynorsk, altså at forslaget som vi behandler i dag, egentlig er et forslag om å innføre valgfri nynorsk. Så spør Arne Sortevik og Fremskrittspartiet: Har vi råd til å bruke ressurser til opplæring i begge målformer? Fremskrittspartiet sier nei. Personlig vil jeg si ja, men jeg er selvsagt villig til å diskutere metoder, innhold og vektlegging av elementene i faget.

       Vi er kanskje i en særstilling i forhold til det at vi har to skriftspråk, to norske skriftspråk. For meg blir det litt håpløst å legge dette fram som et problem. Det er jo ikke noe problem, men en enorm berikelse. Det gir mangfold, og det gir en rikdom i litteratur og språk som det er viktig å ta vare på.

       Dette spørsmålet må ikke være et spørsmål om penger, og det må ikke være et spørsmål om ressursbruk i første rekke. Det er jo et spørsmål om å ta vare på vår kultur, ta vare på våre tradisjoner, ta vare på vår språkhistorie og ta vare på noe som er en del av oss. Og det bør det virkelig kunne forsvares å bruke midler på og bruke tid på.

       Innhold og metode i norskfaget kan og bør selvfølgelig diskuteres. Det vil være naturlig og fornuftig å komme bredt tilbake til dette i forbindelse med Kvalitetsutvalgets innstilling. Å endre innholdet i norskfaget gjennom et Dok.nr.8-forslag kan knapt kalles forsvarlig. Det kan vel heller ikke sies at en er en langside foran når det en egentlig ber om i forslaget, er at Regjeringen skal komme tilbake med en melding som skal komme nærmest parallelt med Kvalitetsutvalgets innstilling og meldingen basert på den. Jeg for min del ser fram til debatten når meldingen basert på Kvalitetsutvalgets innstilling foreligger. Da bør denne debatten komme, og da bør den komme bredt.

Arne Sortevik (FrP) : Sidemål er nynorsk, blir det sagt. Det er selvfølgelig riktig. Det var også et poeng i mitt innlegg i sted. Stadig færre snakker og velger nynorsk, eller bruker nynorsk som talespråk og ikke minst som skriftspråk.

       Problemstillingen er at det er dårlige læringsresultater i det viktige faget norsk. Gjennom over 20 år har skolefolk og undervisningsfolk vist til at de læringsmessige resultatene i norsk knyttet til at man driver en obligatorisk undervisning i skriftlig sidemål, ikke står i forhold til resultatene. Det er et spørsmål om penger. Det er jevnlig - denne høsten er intet unntak - en problemstilling knyttet til at det mangler ressurser til å drive en forsvarlig undervisning både i grunnskolen og i videregående skole. Da må vi selvfølgelig se på innholdet, og vi må se på hva vi bruker både kroner og tid på i skolen.

       Det hadde vært strålende om vi hadde blitt møtt med så pass åpenhet fra de øvrige partiene at de ville være med på å få en egen melding for å drøfte de mange problemstillinger som denne saken reiser. Det hadde vært strålende om statsråden hadde vist så pass interesse at hun i alle fall fra talerstolen hadde kommet med en klargjøring med hensyn til om det er mulig å drive forsøksvirksomhet knyttet til dette eller ikke, og i hvilken form det er mulig å drive forsøksvirksomhet. Hun var veldig opptatt av å signalisere åpenhet til forsøksvirksomhet før hun ble statsråd og like etter at hun ble statsråd - senere har hun lukket døren ettertrykkelig igjen. Det kan vel ikke være slik for elever og foreldre at det skal avhenge av hvilket fylke man bor i, og at man har en velvillig fylkesmann om man får lov å drive forsøk med skriftlig sidemålsundervisning eller ikke.

       Ellers bærer debatten preg av rituelle reaksjoner, bl.a fra SV. Vi kan greit kvittere den karakteristikken tilbake. Vi har formulert oss slik at vi ikke skulle bli møtt med beskyldningen om at vi vil endre alt gjennom et skarve vedtak etter et Dok.nr.8-forslag. Tvert imot, vi har formulert oss slik at vi ønsker en melding som kan gi en bred drøftelse av mange problemstillinger som er knyttet til det som tas opp i dokumentet, ikke minst at det kan gis en grundig avklaring av hva som er mulig å drive av forsøksvirksomhet knyttet til om man skal ha obligatorisk skriftlig sidemål eller ikke.

Rune J Skjælaaen (Sp) : Noen kommentarer til representanten Ine Marie Eriksens innlegg. Hun påstår at vi går i skyttergravene, og at det er de samme argumentene som går igjen hele tiden. Det er ingen her i denne salen som har talt mot at en skal drive med pedagogisk utviklingsarbeid også innenfor sidemålet, eller innenfor nynorsken, hvis vi skal snakke om det det egentlig dreier seg om.

       Jeg tror alle interesserte, som ønsker å styrke sidemålet, ønsker at det skal skje mye spennende innen dette faget. Forsøket jeg viste til på Holmlia, viser jo nettopp at det er pedagoger som tenker nytt omkring sidemålet, og faktisk lar elevene bruke nynorsk på områder de ellers hadde brukt hovedmålet sitt.

       Så sier representanten Eriksen at en ikke skal tvinge elever til å lære et av de to sidestilte språkene! Jeg synes faktisk det er ganske provoserende at representanten Eriksen bruker ordet « tvinge » om et språk som faktisk er lovfestet i landet vårt. Det er ikke rart om elevene får negative holdninger til språket når landets fremste politikere omtaler sidemålet og nynorsken på denne måten!

Rolf Reikvam (SV) : Når vi leser dette Dok.nr.8-forslaget fra Fremskrittspartiet, framstår dette for de fleste av oss som et fordekt angrep på norsk språkpolitikk. Det er et fordekt angrep på norsk kulturpolitikk. Derfor er det ikke noe vi har gått veldig tungt inn i i forhold til den argumentasjonen som blir ført i selve Dok.nr.8-forslaget.

       Jeg synes debatten har vært spennende fordi skillelinjene ikke går mellom partiene, de går langt inne i partiene. Det synes jeg er veldig bra og veldig spennende.

       Her var Kristelig Folkepartis Arne Lyngstad helt klar på at det er helt uaktuelt å endre norsk språkpolitikk. Det betyr at vi har to likestilte språk, og det skal være opplæring i begge språkene i norsk skole. Og vi snakker om opplæring i et skriftspråk - det er klart det er skriftlig opplæring vi snakker om. Vi snakker ikke om noe annet når vi snakker om et skriftspråk! Det bør være klart for alle.

       Det samme sier Venstre. Det er helt klart på at det ikke er aktuelt å endre norsk språkpolitikk, det er ikke aktuelt å endre innholdet i norskfaget.

       Det er altså en bred tilslutning til at norskopplæringen skal være som den er, innholdsmessig vel å merke. Vi skal gjøre mye når det gjelder metode. Vi skal gjøre mye når det gjelder tidsbruk osv. Vi skal gjøre norskopplæringen bedre. Men at det skal være opplæring i begge skriftspråkene, er det bred politisk enighet om. Vi har bedt statsråden komme tilbake til Stortinget i forbindelse med Kvalitetsutvalgets innstilling. Hun har også selv sagt at hun skal komme tilbake til oss når hun legger fram meldingen i forbindelse med Kvalitetsutvalgets, altså Søgnen-utvalgets, innstilling.

       Ut fra de sterke og klare signaler som er gitt her i dag om at vi skal opprettholde norskopplæringen i begge skriftspråk, at det er en del av allmennutdanningen i vårt samfunn, ser statsråden det overhodet som aktuelt å legge fram forslag i tråd med det som er antydet fra noen av Høyres representanter, som betyr at sidemålsundervisningen skal ut av skolen? Det er jo egentlig det de snakker om. De snakker om å ta bort det skriftlige, men når man tar bort sidemålsundervisningen, er jo det å fjerne denne delen fra norskfaget.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Ser hun det overhodet som aktuelt å komme tilbake til Stortinget med endring av norskfagets innhold? Vi snakker ikke bare om metode og pedagogikk, men innhold, ut fra det som har kommet fram i denne debatten. Det ville være et viktig signal å gi til denne forsamling.

Statsråd Kristin Clemet : Flertallet har jo henvist denne saken til meldingen basert på Kvalitetsutvalgets innstilling mv. Det er jeg tilfreds med. Jeg har med stor interesse lyttet til debatten og må medgi, hvis det er tillatt fra denne talerstol, at jeg nok ikke er like skråsikker på alt som en del av talerne i denne debatten er.

       Norskfaget har store utfordringer. Lese- og skriveferdighetene til norske elever er dessverre ikke så gode som ønskelig. Blant 15-åringer er de middels i forhold til land vi vanligvis sammenligner oss med. Blant 10-åringer er de middels, men de landene som er bak oss, er ikke de landene vi vanligvis liker å sammenligne oss med. Mer alvorlig er det at det er veldig store forskjeller mellom elevene i Norge. Nesten 20 % går for å være funksjonelle analfabeter. Jeg må legge til - jeg håper ikke at noen tar det ille opp akkurat her i dag - at Senter for leseforskning også har avdekket at de elevene som har nynorsk som hovedmål, leser dårligere enn elever som har bokmål som hovedmål. Men det har ikke noe med spørsmålet som diskuteres her å gjøre.

       Det som vel er kjernen i konflikten, og som har vært det i mange år i Norge, er det obligatoriske skriftlige sidemålet. Det er omstridt politisk. Det er også faktisk omstridt språkpolitisk. Jeg viser til den debatten som nå er initiert i tidsskriftet Prosa. Og det er omstridt faglig og skolefaglig. Personlig synes ikke jeg at det går an å si at alle argumenter som fremføres på den ene eller andre siden, er illegitime eller uinteressante.

       Jeg vil gjerne nå studere høringsuttalelsene i Kvalitetsutvalgets innstilling nærmere. De har bl.a tatt til orde for å styrke norskfaget. De har også tatt til orde for endringer når det gjelder eksamensordningen. Høringsfristen gikk ut for noen ganske få dager siden, nemlig den 15. oktober.

       Vi skal også studere evalueringen av Reform 97 og nasjonale og internasjonale undersøkelser som er gjort bl.a når det gjelder morsmålet og lese- og skriveopplæring, og komparative studier med andre land. Så vil jeg komme tilbake til Stortinget i forbindelse med meldingen til våren.

       Når det gjelder forsøksbestemmelsen og rundskrivet, spørsmålet som representanten Sortevik tok opp, vet jeg ikke hvilken uttalelse fra meg han sikter til, men et faktum er i hvert fall at vi endret det rundskrivet som lå der vedrørende forsøksbestemmelsene, straks etter at vi kom inn i regjering. Siden har vi ikke gjort nye endringer. Det tillater også at det gjøres forsøk med sidemål og gjerne med nynorsk, som representanten Sortevik var innom. Men det er ikke en unntaksbestemmelse. Det er en forsøksbestemmelse. Man kan altså ikke bare få unntak fra noe man synes er overflødig, men man kan få lov til å gjøre forsøk med noe for å se om man kan få til en bedre utvikling i faget. Så er avgjørelsesmyndigheten delegert til utdanningsdirektør og Læringssenteret. Det har sammenheng med at det er mange hundre forsøk som gjennomføres i norsk skole, og at det er uhensiktsmessig at departementet sitter og avgjør dem.

       Når det gjelder forsøket ved Revetal, som har vært omtalt her i dag, har Læringssenteret fått i oppdrag å evaluere dette, og forsøket er ikke avsluttet. Det er altså et utviklingsperspektiv på det forsøket og ikke en ren unntaksbestemmelse, for det er det ikke adgang til.

       Representanten Skjælaaen sa at jeg mener at debatten ofte havner i skyttergravene. Det er helt korrekt. Jeg syns representanten Skjælaaen på mange måter beviser min påstand når han åpenbart ikke hører etter hva jeg sier.

       « Evnen til og gleden over å lese nynorsk kan sikkert mest effektivt ødelegges ved å tvinge unge mennesker til å lære å skrive nynorsk » er ikke mine ord. Det er et sitat fra Halvor Fosli i Prosa nr. 5 for 2003. Grunnen til at jeg siterte det, var at jeg syns det er interessant at nynorskfolk nå ser på endringer i undervisningsformene, men ikke dermed på endringer som går på at sidemålet skal fjernes, som en positiv ting og en mulig utvikling av nynorskfaget.

       Jeg syns også representanten Rolf Reikvam går i akkurat den samme fella. Ikke ett sted i mitt innlegg sa jeg at sidemålet skulle fjernes, snarere tvert imot. Jeg vil ha begge målformer, og jeg syns, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at det er strålende at forsøksvirksomheten ved Revetal ser ut til å være med på å gjenreise nynorsken ved Revetal ungdomsskole.

Eva M Nielsen (A) : Det var egentlig innlegget fra statsråden som fikk meg til å be om ordet. Statsråden sier her at hun ikke er så skråsikker som en del av representantene i salen, og det tror jeg tjener saken.

       Jeg tror det er veldig bra, hvis vi kan komme tilbake til sidemålet, å ha en veldig åpen og nysgjerrig holdning - som Ine Marie Eriksen sier - og kanskje kunne gå noen nye veier i forhold til å gjøre sidemålet litt mer lekende, og litt lettere tilgjengelig, kanskje, for de 80 % som synes at dette er traurig og kjedelig. Det er veldig viktig at vi klarer å løfte sidemålet opp så det blir interessant for barn og unge.

       Så har jeg et spørsmål til statsråden. Det står i innstillingen - og vi har vært inne på det flere ganger i debatten - at det er viktig at barn får opplæring på sitt eget målføre. For meg som kommer fra Finnmark, er det naturlig å tenke: Hva med den samiske befolkning og de samiske barn? Vil en styrking av den siden av sidemålsundervisningen også kunne brukes til å styrke de samiske barns opplæring på eget språk, og retten til opplæring på sitt mål? Og ikke minst: Kan det bidra til at vi får et løft når det gjelder ressursene til å utvikle samiske lærebøker for grunnskolen?

Rolf Reikvam (SV) : Det er litt spesielt å oppleve at når man her snakker om sidemål, er det synonymt med nynorsk. Vi som har nynorskbakgrunn og har hatt nynorsk som hovedmål, hadde bokmål som sidemål, bare så det er presisert og sagt.

       Statsråden svarte ikke på det jeg prøvde å utfordre henne på. Jeg forstår jo at hun gjerne vil studere de uttalelsene som er kommet inn i høringsfasen. Men mitt spørsmål gikk på - ut fra det som er kommet fram her i salen og denne debatten, hvor de ulike partier har vært så klare og sterke på at det ikke er aktuelt å endre norsk språkpolitikk - om statsråden ser noen grunn til å legge fram et forslag om å endre og fjerne sidemål? Det er jo egentlig det vi snakker om, og det som jeg prøver å si, at hvis en ikke gjør opplæringen i sidemål obligatorisk, at det ikke er skriftlig opplæring i sidemål, betyr det at en på sikt fjerner det, fordi det er skriftspråk vi snakker om. Når vi snakker om talemålet, snakker vi om ulike dialekter, og det er egentlig noe annet.

       Jeg venter på at statsråden vil kommentere det som var mitt innspill til henne.

Raymond Robertsen (H) : Denne debatten fikk jo etter hvert litt temperatur, og det var vel noe man burde regnet med. Som jeg sa i mitt første innlegg, vil vi få en debatt med mye følelser når vi snakker om norsk språkpolitikk og sidemål. Det er ingen tvil om at dette er to temaer som blir veldig integrert i hverandre, og det har debatten nettopp bevist.

       Jeg tror også at representantene skal være oppmerksom på at når noen snakker om at det er nynorsken man skal til livs, og noen snakker om sidemål, er det klart at dette er en materie som er litt mer kompleks enn det. Dette er, som statsråden sier, noe som helt klart må ses i en større sammenheng uansett norskfaget eller språkfaget generelt. Vi skal ikke glemme at det er en del elever i Norge som har samisk som hovedmål, og bokmål som sidemål. Å fjerne obligatorisk opplæring i sidemål vil naturligvis bety at man ikke får opplæring i norsk. Det tror jeg ingen her i denne sal ønsker.

       Jeg er overrasket over temperaturen i debatten ut fra hva som egentlig blir sagt. Jeg føler at flertallet i denne salen er enige om to ting: Det ene er at man ønsker å støtte opp om begge målformene, og da snakker jeg om de to norske skriftlige målformene, og at representanter som har vært oppe på denne talerstolen, er veldig søkende etter metoder for å styrke begge språk. Det føler jeg er et veldig godt utgangspunkt for det arbeidet som statsråden skal gjøre med hensyn til det som kommer i en stortingsmelding senere. Derfor mener jeg at det Fremskrittspartiet egentlig ønsker og krever, en egen stortingsmelding om dette, er unødvendig, og spesielt med bakgrunn i den debatten vi har hatt i dag. Den har vært veldig givende. Jeg tror at viljen i denne salen til å støtte begge språkene og finne gode metoder innenfor begge språkene i opplæringen er til stede. Og da føler jeg at statsråden egentlig har en jobb å gjøre som har rimelig stor legitimitet i denne salen.

Rune J Skjælaaen (Sp) : Jeg vil igjen bare kommentere noe av det Ine Marie Eriksen sa. Når Ine Marie Eriksen bruker sitater der hun snakker om tvang, slik hun gjorde, sitter vi igjen med inntrykk av at en ikke skal tvinge elever, og at det er noe representanten faktisk mener.

       Robertsen sa nå i det siste innlegget sitt at alle på en måte er interessert i å styrke begge målformene. Men jeg mener fast og bestemt at det å gjøre et skriftspråk muntlig er å svekke faget. Hvis en ikke lenger skal ha skriftlig opplæring i begge målformene, skjer det en radikal endring i norsk språkpolitikk. Det er denne endringen vi har tatt til orde for, og som folk faktisk står bak i innstillingen. De sier at de ikke vil ha en endring i norsk språkpolitikk. Det er faktisk det vi her hevder. Vi ønsker altså ingen endring i norsk språkpolitikk, men noen av oss har vært klarere og tydeligere på at vi ønsker å styrke begge de sidestilte skriftspråkene, og ser fram til meldingen om norsk skole som kommer til våren, der også norskfaget vil bli omtalt. Vi ønsker altså å styrke begge de sidestilte språkene våre, som har vært sidestilt siden 1885.

Arne Sortevik (FrP) : Det foreldre og elever må merke seg, er at til tross for at under 15 % av elevene velger nynorsk og over 85 % av voksne innbyggere i landet velger å snakke bokmål, tviholder de fleste partiene i Stortinget på likestilling, også ressursmessig. Det er et tankekors.

       Det som ble sagt av statsråden, og som for så vidt er avklarende når det gjelder forsøk, betyr at i samtlige fylker kan man - dersom man i sitt forsøk inkluderer sidemål i en regulær norskundervisning, altså at man både snakker om sidemål og hovedmålet, men tar ut den skriftlige øvelsen i sidemålet - påregne å få forsøket godkjent. Det bør samtlige skoleeiere merke seg, og det bør også foreldrene sette trykk bak.

Ursula Evje (FrP) : 100 år med sidemål, hva har dette betydd for Norge? Jo, kort oppsummert statistikk 2002: 10 % av landets befolkning ønsker nynorske selvangivelser. Det burde være en liten vekker for flere.

       Fortsatt har vi barn og unge som har et altfor dårlig språk eller dårlig språkforståelse. Er dette et uttrykk for høy kvalitet i opplæringen? Høy kvalitet er jo noe vi vil ha alle sammen. Men det kan jo være en fordel at barna vet og bruker de ordene som er å bruke.

       Så vil jeg over til representanten Eriksen, som i sitt innlegg hevdet at det aldri har vært Høyres mening å fjerne sidemålet. Nei, Fremskrittspartiet ber heller ikke om det. Det er vanskelig å forstå at representanten Eriksen har lest Fremskrittspartiets forslag, som kan deles opp i to punkter. For det første ønsker man et tydelig valgfag. For det andre vil vi ha en utdypning av reglene for vedtak om den enkelte skoles valg av hovedmål. Skal vedtaket fattes av dem som er brukere av skolen, eller er det alle mulige andre som måtte bo i området, som skal være med og fatte det? Det er det vi ber om svar på.

       Det må ikke være et spørsmål om tid og penger, kom det videre fra Høyre. Nei vel, men opplæringen for barn og unge både i offentlige og private skoler betales med penger som bevilges fra offentlige budsjetter. Og når vi vet og får rapporter inn fra hver eneste kommune om at det forsvinner midler fra skolen, bør man kanskje prioritere mellom de midlene man har til rådighet. Og dette feltet krever en urimelig stor sum.

       Så vil jeg avslutte med SVs Rolf Reikvams ord: Vi må gjøre noe med norskopplæringen i skolen. Alle vil det, også statsråden, sa Reikvam. Da kom jeg i tanker om et ord som sier: Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!

       Jeg gjentar mitt poeng fra tidligere i debatten. Det bør være av interesse for alle i denne sal og alle som er genuint opptatt av sidemålets stilling i norsk skole, at en framtredende nynorskmann på lederplass i et fagtidsskrift tar til orde for at man kanskje må vurdere å fjerne den obligatoriske sidemålsstilen. Jeg gjentar at det ikke betyr at det er mine ord, men jeg sier at det bør være av interesse som et innlegg i debatten.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg vil bare bekrefte overfor representanten Nielsen at opplæring i samisk blir viktig også i forbindelse med oppfølgingen av Kvalitetsutvalgets innstilling. Det er faktisk et av de områdene som i høringsprosessen har vært mest omtalt på høringskonferansene, idet en del har savnet dette som et tema i selve utredningen. Og jeg vil vel si at vi også har lagt vekt på det til nå, bl.a i den stipendordningen for lærere som vi lanserte i fjor, som man ofte sier bare gjelder norsk og matematikk, men egentlig er det norsk/samisk og matematikk. Det vil si at vi også har lansert et stipendprogram for lærere som vil drive etter- og videreutdanning i samisk.

       Og så regner jeg med at det er respekt for at vi kan komme tilbake til det som er temaet her nå, i forbindelse med meldingen som vi fremmer til våren. Det skal selvfølgelig være opplæring i nynorsk, men jeg synes det må være respekt for at vi ikke her og nå konkluderer akkurat med hvordan det skal være, for det er åpenbart et forbedringspotensial. Jeg minner om at Kvalitetsutvalget faktisk har foreslått endringer bl.a når det gjelder eksamensordningen. Jeg har ikke hatt anledning til å studere alle høringsuttalelsene etter 15. oktober. Det er det kanskje andre som har hatt mulighet til, men jeg har ikke hatt anledning til det ennå. Og da vil jeg komme tilbake til det i forbindelse med meldingen.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 237)