Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Søren Fredrik Voie til utdannings- og forskningsministeren:
« I ulike presseoppslag har det den siste tiden vært reist flere kritiske spørsmål til Forskningsrådets praktisering av habilitetsreglene i forbindelse med behandling av søknader om tilskudd til forskningsprosjekter.
Hvordan ser statsråden på de problemer som er avdekket knyttet til Forskningsrådets saksbehandling, og er det nå foretatt nødvendig opprydding og endring av rutiner slik at Forskningsrådets habilitet som forvalter av betydelige samfunnsmidler ikke kan trekkes i tvil? »

TALERE:

       Søren Fredrik Voie (H) : I vår foregikk det en ganske intens debatt i media knyttet til Forskningsrådets saksbehandling av søknader om forskningsmidler, i særlig grad tildelingspraksis for forskningsmidler til konkurrerende prosjekter. Hovedspørsmålene har vært hvordan Forskningsrådet sikrer en uhildet behandling og vurdering i forhold til faglig innhold og substans i prosjektene, men også hvordan habilitet og integritet blir ivaretatt og praktisert ved fordeling av begrensede midler.

       Overskrifter og utsagn av typen « De som har sittet i programstyrene har alltid hatt mye lettere for å få penger », « IT-forskere nær pengesekken får flest millioner », « Forskere er naive når det gjelder habilitet », « Eksperter snudde etter klagesak », « forskere nær pengesekken var « et veldig stort problem » », « Hoder kan rulle i Forskningsrådet », er formuleringer som kan få noen hver til å lure på om Forskningsrådets forvaltning av milliarder av samfunnets midler er betryggende og i tråd med forvaltningslovens bestemmelser og prinsipper for god, ansvarlig og uhildet saksbehandling i et offentlig organ, om offentlighetslovens bestemmelser blir fulgt i den grad offentlighetslovens regler og bestemmelser gjelder for Forskningsrådet, og ikke minst om etiske prinsipper og holdninger i rådets saksbehandling og besluttende organer holder en slik standard at det ikke er grunnlag for å reise tvil om habilitet eller forfordeling av søkere ut fra usaklige hensyn. Dette er noe av bakgrunnen for min interpellasjon til statsråden.

       I tillegg kommer at det fra ulike parter i en sak fra tid til annen vil framkomme påstander om at usaklige hensyn er blitt vektlagt, eller at ulike personer som har deltatt i beslutningsprosessen, er inhabile, særlig når det er snakk om å tildele begrensede midler eller goder til ulike søkere og søknader som ofte er i innbyrdes konkurranse. Slike påstander trenger ikke å ha noen reell substans, men bare det at de framkommer, kan være tilstrekkelig grunn til at man med jevne mellomrom gjennomgår og undersøker retningslinjene for saksbehandling og habilitetsreglene.

       Norges forskningsråd forvalter store økonomiske midler på vegne av samfunnet, økonomiske midler som forventes å gi betydelig grad av ny kunnskap, ny innsikt og ikke minst nye produkter. Tildeling av midler skjer som kjent både til våre tradisjonelle kunnskapsinstitusjoner og offentlig virksomhet for øvrig, men også i stor grad til vårt allsidige og konkurranseutsatte næringsliv. I en slik situasjon er det av overordnet betydning at Forskningsrådet framstår med høy integritet og stor faglig dyktighet og innsikt, men også framtrer på en måte hvor både brukerne og bevilgende myndigheter har stor tillit til at habilitetsregler og etiske normer blir praktisert og fulgt i alle ledd i organisasjonen.

       Vårens fokusering fra media på Forskningsrådets saksbehandling og muligens noe tvilsomme praktisering av forvaltningslovens habilitetsregler synes å ha sitt utspring i en konkret sak. Søkeren fikk først avslag, men etter å ha klaget på saksbehandlingen med bl.a påpekning av at en annen søker på midlertidig konkurrerende prosjekt deltok i saksbehandlingen og beslutningene i Forskningsrådet, fikk klageren medhold i at det var foregått saksbehandlingsfeil, og Forskningsrådet tok saken opp til ny behandling. Men ikke nok med det, den utstrakte omtalen i media av denne konkrete saken medførte også at ledelsen i Forskningsrådet måtte innrømme at deres praksis og retningslinjer kunne være i strid med habilitetsreglene. Hovedstyret nedsatte derfor i mai et hurtigarbeidende utvalg som skal utrede framtidige retningslinjer for søknadsbehandling.

       Jeg er fullstendig klar over at vi lever i et lite land, med både begrenset spisskompetanse og begrenset ekspertise på kompliserte faglige prosjekter om man ønsker støtte fra Forskningsrådet. Det kan derfor sikkert i mange tilfeller være vanskelig å finne uhildede fagfolk og uavhengige eksperter som har tilstrekkelig faglig innsikt og kompetanse til å vurdere de enkelte søknader og å prioritere mellom dem. I tillegg kommer at de samme fagfolkene ofte er søkere til Forskningsrådet for finansiering av egne prosjekter, eller er tilknyttet forskningsinstitusjoner eller bedrifter som er søkere, og som dermed kan sies å være konkurrenter og indirekte parter i saken. Men enda viktigere er det da at habilitetsregler og etiske normer følges nøye. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at forskningsmiljøene selv, og slett ikke den enkelte forsker eller fagperson, mener at hensynet til habilitet og upartiskhet er tilstrekkelig ivaretatt. Systemet eller organisasjonen, i dette tilfellet Forskningsrådet, må i tillegg til innarbeidede normer og standarder ha et regelverk både for saksbehandlere og tillitsvalgte som sikrer at forvaltningslovens regler blir fulgt. Et slikt regelverk må være etterprøvbart og kunne dokumenteres overfor den som eventuelt måtte klage eller føle at en er blitt behandlet på en uakseptabel måte.

       Forvaltningslovens generelle regler om inhabilitet når en selv er part i saken, er i nært slektskap med en part eller har deltatt i andre deler av saksbehandlingen, er rimelig entydige og forståelige for de fleste. Betydelig verre er tolkningene av « andre særegne forhold » som kan medføre inhabilitet, f.eks at en søker om forskningsmidler påstår at en av saksbehandlerne eller beslutningstakerne er inhabil. I ulike sammenhenger framsettes påstander om at både nærhet til beslutningstakerne og bekjentskaper har innvirkning på søknadens utfall. Sagt i klartekst hevder enkelte med styrke at det er mye lettere å nå fram dersom en er lokalisert nær Forskningsrådet, eller er studiekamerat, nær venn eller god bekjent av beslutningstakerne. Her er det ikke sikkert at det er nok med regler, men at de holdninger og handlinger som utvikles og praktiseres over tid, er det som skal sikre og garantere en uhildet saksbehandling, både overfor bevilgende myndigheter og søkerne.

       For å ha sterk fokusering på habilitet og uhildethet, uhildet saksbehandling i Forskningsrådet, er det neppe tilstrekkelig bakgrunn å være en fremragende forsker eller en fagperson, heller ikke å ha bakgrunn fra toppstilling i næringslivet. Til det er det for tette bånd og lite fokus på slike forhold både i utdannings- og forskningssammenheng og i andre deler av organisasjonslivet. Det er vel liten tvil om at et utstrakt regelverk i seg selv heller ikke er nok, men at det i siste instans dreier seg om etisk standard og holdninger hos alle involverte parter, også på det personlige plan. På grunn av vårt begrensede fagmiljø og de svakheter som dermed kan oppstå både med hensyn til faglig innsikt og sterke bindinger gjennom bekjentskaper og felles utdannings- og erfaringsbakgrunn, kan det i noen grad og muligens i større omfang enn hittil være nødvendig for Forskningsrådet å innhente nødvendig saksbehandlingshjelp og beslutningsstøtte fra internasjonale miljøer.

       Aftenposten skriver i en leder i vår under overskriften « Inhabilt blindspor i Forskningsrådet »:

       « Det kan virke som om den generelle kunnskapen og bevisstheten rundt begrepet habilitet er skremmende lav. Inhabilitet er ikke problematisk i seg selv. Betenkelig blir det først når vi ikke innser vår egen inhabilitet. »

       Jeg håper på vegne av Forskningsrådet at Aftenpostens lederskribent tar feil, eller i det minste at Forskningsrådet nå har fått rettet opp eventuelle svakheter som måtte ha vært til stede i organisasjonen med hensyn til behandling av søknader og habilitetsspørsmål.

       I en tid hvor vi stadig blir gjort oppmerksom på manglende praktisering av habilitetsprinsipper og etiske retningslinjer i internasjonale sammenhenger, hvor personlige forbindelser og utviklet ukultur blir benyttet til å berike seg selv på bekostning av de organisasjoner og det samfunnet en er satt til å tjene, er det enda viktigere at Norges forskningsråd framstår med høy integritet og uklanderlig saksbehandling og beslutningsprosess. Jeg imøteser statsrådens vurderinger og håper at de omtalte problemer i Forskningsrådet er historie.

Statsråd Kristin Clemet : Representanten Voie tar opp et prinsipielt meget viktig spørsmål. Først litt om den konkrete saken som var bakgrunnen for flere presseoppslag om habilitet i Norges forskningsråd våren 2003. Det startet med en artikkel i Aftenposten som gjaldt behandlingen av en søknad fra firmaet SES Europe AS. Dette firmaet er et utviklingsselskap med fire ansatte som har fokusert på videreutvikling av et luftputeassistert hurtigbåtkonsept. I søknadsrunden høsten 2002 behandlet programstyret for maritim forskning 20 søknader, og sju av disse fikk støtte. Før behandlingen i programstyret ble søknadene vurdert av et adhocekspertpanel bestående av fem personer.

       Søknaden fra SES Europe AS ble avslått. Dette avslaget ble anket inn for Forskningsrådets habilitets- og klageutvalg. Habilitets- og klageutvalget mente at et av ekspertpanelets medlemmer var tilknyttet en av søkerne og derfor var inhabil, ikke bare ved behandling av søknad fra den søkeren han hadde tilknytning til, men også ved behandling av de øvrige søknader. Det samme gjaldt flere av programstyrets medlemmer. De fratrådte ved behandling av søknaden fra den virksomhet de hadde tilknytning til, men ikke ved behandling av søknader fra virksomheter som konkurrerte om de samme midlene. Resultatet av klagebehandlingen var at saken ble sendt tilbake til fornyet behandling. Slik sett kan vi slå fast at klageordningen synes å fungere etter sin hensikt.

       Når det gjelder den fornyede behandling av saken vedrørende SES Europe AS, ble det oppnevnt et nytt ekspertpanel, bestående av en svensk, en britisk og en norsk ekspert. Klageren var enig i sammensettingen av panelet. Avgjørelsen om støtte eller ikke ble så tatt av områdestyret, som står over programstyret. Søknaden ble heller ikke imøtekommet etter den fornyede vurderingen, som skjedde i juni. Også det nye avslaget er påklaget av SES Europe AS, med påstand om at det hefter saksbehandlingsfeil og inhabilitet ved fordelingen av midler. Saken er satt opp til behandling i Habilitets- og klageutvalget den 29. oktober.

       Forskningsrådet grep raskt tak i saken og har tatt konsekvensen av Habilitetsutvalgets første avgjørelse. Styret i Forskningsrådet drøftet saken inngående og har bl.a nedsatt et utvalg ledet av professor Eivind Smith ved Universitetet i Oslo for å gjennomgå saksbehandlingen ved tildeling av midler og for å komme med forslag til fremtidige saksbehandlingsprosedyrer. Jeg er så langt fornøyd med den raske inngripen og med de tiltak Forskningsrådet har iverksatt.

       Når det gjelder de prinsipielle sidene ved de spørsmål som er reist, er det å si: Forskningsrådet er unntatt fra forvaltningslovens regler om klage, men ikke om habilitet og saksbehandling. Forskningsrådet har således selv opprettet det nevnte habilitets- og klageutvalg. Det var dette organet som behandlet klagen i den konkrete saken som foranlediget presseoppslagene. Det er også slik at Forskningsrådet har fastsatt egne habilitetsregler som på noen punkter går lenger enn forvaltningslovens regler.

       Søkere kan ikke klage på det skjønn som ligger til grunn for tildelingen. Dessuten er det viktig å ha topp kompetanse i søknadsbehandlingen for å finne frem til de beste prosjektene. Blant annet av disse grunner er det særdeles viktig å sikre at den nødvendige kompetanse og kvalitet finnes i programstyrene. Industriens folk og forskningsmiljøene frykter at fag- og bransjefolkene blir kastet ut av styrene, noe de mener vil være uheldig. Dette og hensynet til en viss effektivitet i søknadsbehandlingen må veies opp mot mulige habilitetskonflikter. Dette er kompliserte problemstillinger, men når det er sagt, skal selvsagt forvaltningslovens regler følges når det gjelder habilitet.

       Jeg kan forsikre om at jeg vil følge opp denne saken videre. Etter at den dukket opp første gang, har departementet vært i løpende kontakt med Forskningsrådet for å diskutere de tiltak som må iverksettes på kort og lang sikt for å følge opp utvalgets avgjørelse. Hovedstyret i Forskningsrådet har, som jeg nevnte, oppnevnt et utvalg med professor Eivind Smith som formann for å utrede sentrale sider ved Forskningsrådets søknadsbehandling. Smith-utvalgets utredning skal ikke bare være en habilitetsutredning, men også en utredning om hvordan prosedyrene ved søknadsbehandlingen kan forbedres samtidig som hensynet til kvalitet, habilitet og effektivitet ivaretas. Utvalgets anbefalinger skal foreligge innen utgangen av året. Deretter skal det skje en dialog med de berørte miljøer før nye retningslinjer blir fastlagt. Disse skal foreligge i god tid før behandlingen av søknader for 2005.

       Resultatene av utvalgets arbeid vil først kunne legges til grunn for behandlingen i 2004 for søknader som gjelder støtte i 2005. Forskningsrådet har derfor gjort Habilitets- og klageutvalgets avgjørelse kjent for programstyrene og instruert disse om at reglene, slik de nå er fortolket av Habilitets- og klageutvalget, må legges til grunn ved all behandling av søknader om midler for 2004. Dette innebærer at medlemmer av ekspertpanelet og programstyret må fratre ikke bare ved behandling av søknad fra den søkeren han eller hun har tilknytning til, men også ved behandling av konkurrerende søknader. På denne bakgrunn er det laget midlertidige regler som i hovedsak går ut på følgende: Dersom et programstyre finner at det ikke er beslutningsdyktig, kan det be sitt divisjonsstyre om å justere programstyrets sammensetning. Dersom dette ikke er mulig eller ønskelig, kan man overlate avgjørelsen til divisjonsstyret.

       Norges forskningsråd er et sentralt organ i finansieringen av norsk forskning. Det er derfor viktig å få belyst de spørsmålene som representanten Voie reiser. Samtidig er det viktig at Smith-utvalget bruker nødvendig tid på sin utredning og går nøye inn i prosedyrene for søknadsbehandlingen. Resultatet av utredningen vil selvsagt bli fulgt opp av Forskningsrådet og departementet. For øvrig er jeg tilfreds med de midlertidige løsninger som er valgt for behandlingen av søknader for 2004, og mener at de vil sikre en forsvarlig behandling av søknadene. Jeg kan vel endog legge til at den foreløpige rapport fra Smith-utvalget tyder på at de er mer enn strenge nok, for å bruke et slikt uttrykk.

       Det at man har satt i verk tiltak, viser jo at her var det grunnlag for å fokusere på saksbehandlingspraksis og kutymer i Forskningsrådet. Jeg synes også det er positivt at man har nedsatt et eget ekspertutvalg på dette området som skal gå gjennom den praksisen man har innledet på de nye rundene, og skape både bedre kultur, bedre holdninger og bedre retningslinjer for framtiden.

       Det er et tankekors at slike situasjoner oppstår i et organ som er bemannet med noe av den fremste ekspertisen vi har i vårt land, den fremste fagekspertise innenfor sine virkefelt. Men når slike ting framkommer, er det også en bekreftelse på at det å være god fagperson eller god leder ikke nødvendigvis er en tilstrekkelig egenskap for å ha en høy etisk standard eller være en god praktiker når det gjelder habilitetsregler og god saksbehandlingsskikk i det offentlige.

       Jeg vil gjerne oppfordre statsråden til å gi Stortinget tilbakemelding både om konklusjoner som Smith-utvalget kommer med, og om hvordan disse blir implementert og praktisert i Forskningsrådet framover. Jeg er også så frimodig at jeg vil oppfordre statsråden til å ta opp de samme problemstillingene i forhold til vårt høyere utdanningsmiljø. Det kan hende at en del av våre gode doktorander og professorer innimellom har godt av å gå et grunnkurs i forvaltningslovens bestemmelser om habilitet og ugildhet i sitt daglige virke også utenfor Norges forskningsråd.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg kan enda en gang bekrefte at mitt inntrykk er at Forskningsrådet, både administrasjonen og det fortsatt relativt nye hovedstyret, har tatt disse problemstillingene meget alvorlig og drøftet dem inngående. Det er iverksatt midlertidige tiltak, som ifølge foreløpige utsagn fra Smith-utvalget er mer enn tilstrekkelige. Det er bestilt en vurdering av hva man skal gjøre langsiktig og hvorledes prosedyrene skal være på mer varig basis.

       Representanten Voie var inne på at måten Forskningsrådet hadde reagert på, og måten man har fulgt dette opp på, tyder på at det var et grunnlag for å gjøre noe. Slik kan man selvfølgelig vurdere det, men jeg har lyst til å si at det stort sett også har fungert greit i Forskningsrådet. Det er viktig å få frem den siden av det også. Siden 1999, da dette Habilitets- og klageutvalget ble opprettet, har Forskningsrådet behandlet ca 29.000 søknader. I samme periode har Habilitets- og klageutvalget behandlet 32 klager. Fire av disse var relatert til habilitetsspørsmål. I fem av de 32 sakene har klageren fått medhold, hvorav tre gjaldt habilitetsspørsmål. Jeg synes det tyder på at man ikke har hatt veldig store problemer knyttet til saksbehandling og habilitet. Snarere er det veldig mange - selv i et lite land - søknader som lar seg behandle uten at det medfører klage og/eller gjennomslag for klage.

       Vi skal sikkert kunne finne en hensiktsmessig måte for oss å gjøre Stortinget kjent med det som Forskningsrådet til slutt bestemmer seg for, etter at Smith-utvalget har avgitt sin innstilling om fremtidige prosedyrer og regelverk som Forskningsrådet bør følge.

Vidar Bjørnstad (A) : Uten å ta munnen for full kan jeg si at jeg i all hovedsak deler synspunktene fra både representanten Voie og statsråden når det gjelder essensen i interpellasjonen, det å sikre habiliteten i forskningsapparatet. Jeg har likevel bare noen hovedpunkter fra Arbeiderpartiets side.

       Forskningsinnsats er avgjørende for samfunnsutviklingen framover, og det bevilges årlig store beløp til ulike prosjekter og ulike formål. Det er forskningsapparatet som for en stor del har oppgaven å forvalte og bevilge midler på vegne av samfunnet. Det er viktig at vi rett og slett har et system og kjøreregler som sikrer at bevilgnin-gene av de offentlige midlene benyttes forsvarlig, og at det ikke skjer noen forfordeling i systemet.

       Det er reist kritikk når det gjelder spørsmålet om habiliteten. Jeg synes at det at det er reist kritikk i såpass stort omfang, selv om det er knyttet til en enkeltsak, i seg selv er en anledning til å ha en gjennomgang, uten at jeg dermed sier noe i forhold til enkeltprosjekter eller at jeg i det hele tatt mener at dette generelt er et stort problem i vårt forskningsapparat. Jeg mener at det er igangsatt nødvendige tiltak, både i form av disse strengere midlertidige bestemmelsene, og at man har fått nedsatt det utvalget som skal klargjøre kjørereglene framover, både for å sikre habiliteten og for å få til at tvil og kritikk skal unngås. Forskningsrådet har tatt dette på alvor. Jeg er tilfreds med den gjennomgangen som statsråden har gitt her i dag. Statsråden har selv sagt at hun vil følge det opp. Vi ser fram til en orientering til Stortinget ved en passende anledning eller i et passende dokument om de konklusjoner som utvalget kommer med, og eventuelt de endringer som man da vil gjøre i forhold til eksisterende kjøreregler for det apparatet de har.

Jan Olav Olsen (H) : Det er et viktig spørsmål som tas opp i interpellasjonen fra representanten Voie. På bakgrunn av de avisartikler som er kommet, ikke bare sist vår, men faktisk også i det siste, er det nødvendig med en debatt om temaet.

       Forskningen skal være uavhengig, og faglig innhold og substans må være udiskutabelt. Skal det kunne være det, må det ikke reises tvil om habilitet og integritet. Selv om forskningsmidlene har vist en meget pen økning i de siste års budsjetter, også i forslaget til statsbudsjett for 2004, vil midlene alltid være begrenset i forhold til de søknadene som ligger der. Det må derfor ikke reises tvil om at fordelingen av midler skjer på en uhildet måte og ut fra sakelige grunner.

       Nå er det slik at man ikke uten videre skal tro alt det man kan lese i aviser, for man kan lese så mangt. Men bare det at temaet tas opp til diskusjon, gir grunn til bekymring. Jeg er enig med representanten Vidar Bjørnstad i at det er en grunn til å gå gjennom hele saken.

       Når det da i tillegg til avisartikler også kan vises til konkrete tilfeller, der det hevdes at andre hensyn enn de rent saklige er blitt vektlagt, er det nødvendig at rutiner og saksbehandling gjennomgås. Uten å ta stilling til om påstandene om usaklige hensyn er korrekte, må man vel si at påstanden i seg selv er nok til at retningslinjer og habilitetsregler blir gjennomgått, og at det blir påsett at de nødvendige sikkerhetsnett er til stede for å sikre at bare saklige hensyn blir vektlagt.

       Det er selvsagt korrekt, som representanten Voie sa i sitt innlegg, at de skrevne regler og forskrifter er det mulig og relativt enkelt å etterkontrollere. Det er de uskrevne regler - de som går på normer og standarder - som er vanskelige å etterprøve. Med et lite miljø og et relativt begrenset utvalg av fagpersoner må det lages rutiner, slik at det kan dokumenteres at avgjørelser er fattet ut fra saklige hensyn. Intet er mer skadelig enn rykter om at de gode standarder ikke er fulgt. Ikke alle normer og standarder kan gjøres dokumenterbare, og da er det viktig at holdninger blir praktisert på en slik måte at ikke minst søkere til midler som får sine søknader avslått, kan være sikre på at avgjørelsen skyldes saklighet og ikke påstått kameraderi.

       Interpellanten har rett når han hevder at det i siste instans er snakk om holdninger på det personlige plan. Det er på det personlige plan etiske holdninger og standarder utvikles og grunnfestes. Dette er derfor tosidig. Det er nødvendig med et regelverk, og det regelverket må følges. Samtidig må man være bevisst på alle sider ved habilitet og integritet. Det er ikke nok å kunne forsvare habiliteten overfor seg selv. Den må også kunne forsvares og hevdes utad. Påstander er likevel ikke fakta, men er uheldige og skadelige i seg selv. Jeg er glad for at dette tas alvorlig, slik det framkommer i statsrådens innlegg, og at nødvendige tiltak skal settes i verk, ja sågar til dels allerede er satt i verk.

Ursula Evje (FrP) : Når antall klager er så vidt lite i forhold til antall søknader som statsråden forteller oss, behøver ikke det å bety at alt fungerer bra. Det kan like gjerne bety at man tror at det ikke nytter.

       Det norske fagmiljøet innen forskning er lite. Det betyr vanskelige grenseganger mellom faglighet og habilitet. Det synes imidlertid som om en liten cluster av forskere går igjen som Tordenskjolds soldater på begge sider av de bord hvor søknader fremmes og avgjørelser tas.

       Et eksempel på uheldig kobling kan være professor Peder Haug, som ved sin doktorgradsavhandling var den ideologiske far til seksårsreformen eller Reform 97. Samtidig har Fremskrittspartiet - og sikkert mange andre også - merket seg at den samme professor Haug har vært ledende forsker ved evalueringen av Reform 97. Følger vi denne vinklingen videre, er det bare å sammenlikne hvem som har sentrale verv i Norges forskningsråd, og hvor disse er plassert i universiteter og institusjoner som yter forskning. Eksempler kan være NOVA, NIBR, NUFO og Fafo, for å nevne noen.

       Hvis dette resonnementet brukes, er det overtydelig å se hvilken vei de bevilgede midlene til forskning i det alt vesentlige strømmer. Hvorvidt dette er faglig forsvarlig, vil jeg ikke uttale meg om. Men det er berettiget å se på habilitetsspørsmålet i et slikt scenario.

       Evalueringen av Forskningsrådet burde vært gjenstand for en bredere politisk behandling i Stortinget enn det som har vært tilfellet. Ved en bred behandling av evalueringen ville det vært naturlig å vurdere habilitetsproblematikk samtidig med øvrige problemområder.

       Norsk forskning er avhengig av troverdighet. Habilitet og troverdighet henger sammen med uttrykket høy internasjonal kvalitet og høy internasjonal standard.

       Hva vil statsråden gjøre når Smith-utvalgets innstilling foreligger? Vil hun ta den til Stortinget?

Rolf Reikvam (SV) : Etter det siste innlegget tar denne debatten en helt annen retning enn det den egentlig burde ta. Iblant blir det en voldsom blanding av kortene.

       La meg understreke at jeg har full tillit til statsråden og til Forskningsrådets styre. De har tatt fatt i de problemene som er avdekket, de har gått inn i dem, og de rydder opp. Jeg tror dette blir behandlet på en god og skikkelig måte.

       Jeg er litt overrasket over Søren Fredrik Voies siste innlegg, der han prøvde å framstille det som om det er en ukultur og store problemer rundt Forskningsrådets saksbehandling og habilitetsregler. Som statsråden sa, er en slik situasjon ikke blitt avdekket. Det er viktig å minne hverandre om at vi er et lite land uten så veldig tunge og store forskningsmiljøer, så det er nesten naturlig at folk møtes i litt ulike sammenhenger. Da blir det en avveining om hvor store ressurser som skal settes inn på de ulike søknadsbehandlingene. Hvor store ressurser skal vi bruke ved å trekke inn utenlandsk ekspertise målt opp mot omfanget av disse sakene og faren for at noen kan bli inhabil? Jeg vil advare statsråden mot å gå veldig langt i å bruke en mengde ressurser på å trekke inn utenlandsk ekspertise der det kan være tvil om personer kommer litt i konflikt med seg selv, for det kan bety et tungt byråkrati som ikke står i forhold til omfanget av sakene som skal behandles. Her må en balansere på en fornuftig måte, med fornuftige avveininger. Det er klinkende klart at forvaltningslovens habilitets- og saksbehandlingsregler skal gjelde. Det er ikke det dette dreier seg om. Det går rett og slett på å finne fram til en fornuftig bruk av fellesskapets ressurser.

       Så en par kommentarer til slutt. Vi hadde muligheten til en god debatt om evalueringen av Forskningsrådet. Vi fikk en sak fra statsråden i forbindelse med budsjettet. Vi hadde muligheten til å gå ordentlig inn i dette. Evalueringen ble lagt fram for Stortinget på en grei og skikkelig måte.

       Det er litt merkelig at det er posisjonen som ber statsråden om å komme til Stortinget med en sak om regler. Jeg er ikke sikker på at Smith-utvalgets innstilling er en sak som bør legges fram for Stortinget. Jeg tror dette først og fremst er en sak for statsråden. Jeg føler meg rimelig trygg på - selv om jeg tilhører opposisjonen - at hun vil klare å ordne opp i dette på en god måte, og at dette ikke vil bli en egen sak for Stortinget.

Arne Lyngstad (KrF) : Også i Kristelig Folkeparti kan vi gi tilslutning til representanten Voies anliggende og synspunkter i hans hovedinnlegg.

       Jeg må si at jeg generelt er glad for at vi har en åpen og kritisk presse i vårt land. Det er nok klart at medias fokusering på utfordringene i Forskningsrådet har vært utslagsgivende for at Forskningsrådet har satt i gang prosessen omkring disse sakene. Vi har fått et nytt fokus på habilitet og saksbehandlingskrav i forvaltningsloven.

       Nettopp det at Forskningsrådets styre har tatt disse oppslagene og dette spørsmålet på alvor, viser at de tar ansvar og ser at her har de en utfordring. Det er klart at problemene må løses, ganske enkelt fordi det handler om å beholde tilliten til Forskningsrådets arbeid og bruken av statlige midler. Her er jeg fornøyd med statsrådens svar på interpellasjonen, og jeg er også helt enig med representanten Reikvam. Jeg har tillit til at både Forskningsrådet selv og statsråden klarer å ordne opp i disse problemene.

       Men jeg tror nok også at vi har en spesiell utfordring i Norge. Vi vet at forskningsmiljøene er relativt små. Dermed vet vi at det kan oppstå nære bånd og delvis konkurrenter i forskningsmiljøene omkring ressursene. Derfor er et tydelig regelverk nødvendig. Jeg mener at en langt på vei kan løse dette ved å bruke internasjonale deltakere. Selv om representanten Reikvam var opptatt av at en ikke skulle overdrive problemet - det er jeg enig i at vi ikke skal gjøre - tror jeg likevel at bruk av internasjonale deltakere i styrene kan være både en kvalitetssikring og et bidrag til å løse en del habilitetsspørsmål.

       Det denne saken avslører, og som jeg tror vi kanskje er nødt til å vie større oppmerksomhet i årene framover, er at forskerne er veldig avhengige av Norges forskningsråd fordi det er den eneste finansieringskilden. Jeg tror det hadde vært en fordel hvis vi hadde hatt flere finansieringskilder, for dermed kunne forskere ha gått dit for å få sine prosjekter vurdert når de ikke når opp i det ene systemet.

Rune J Skjælaaen (Sp) : Søren Fredrik Voie reiser interpellasjonen etter at én spesiell enkeltsak er kommet fram i media, i avisene, og bringer på en måte selve problematikken knyttet til habilitet i Forskningsrådet inn her i Stortinget. Det synes jeg er bra. Men jeg må jo si at jeg ble veldig beroliget da statsråden sa litt om omfanget, altså om hvor mange klager det har vært knyttet til dette med habilitet. Det har vært fire-fem klager over et enormt antall tusen søknader. Det viser at Forskningsrådet faktisk forvalter midlene på en veldig bra måte. Jeg synes det er trist hvis en skal få et inntrykk av at så ikke skjer. Men det er alltid viktig å sikre prosedyrer. Derfor er det positivt at statsråden har nedsatt et utvalg som skal gå gjennom prosedyrene, slik at en sikrer det og ser til at alt går rett for seg.

       Så har det altså vært et klageutvalg fra 1999 som viser at de aller fleste tildelinger skjer uten at det er grunnlag for klage. Det er, som sagt, veldig betryggende. Jeg deler representanten Reikvams syn om at når Smith-utvalget er ferdig med sitt arbeid, er det en sak mellom departementet og Forskningsrådet og ikke en sak for Stortinget her.

Søren Fredrik Voie (H) : Jeg synes denne debatten i veldig stor grad har gitt til kjenne en felles forståelse av viktigheten av at vi har systemer som praktiserer habilitet og saksbehandling på en god og forsvarlig måte, slik som det skal være og bør være i all offentlig virksomhet.

       Kort til representanten Reikvam. Jeg kan ikke huske at jeg brukte verken begrepene « ukultur » eller « store problemer » da jeg hadde mitt innlegg i sted. Jeg synes også at jeg langt på vei foretok de samme avveiningene og analysene som representanten Reikvam var inne på, så jeg greier heller ikke i forhold til det å se de store avvikende syn. Det må heller være nyanser i vektlegging av ord og språk. Jeg mener at jeg heller ikke sa at jeg bad statsråden fremme en sak for Stortinget. Men jeg bad statsråden gi tilbakemelding til Stortinget om hvordan Smith-utvalget konkluderer, og hvordan deres forslag eventuelt blir implementert. Det synes jeg vi har krav på å få i mange sammenhenger når det gjelder saker som er blitt drøftet i dette forum.

       Ellers synes jeg det er hyggelig å registrere at opposisjonen på Stortinget blir beroliget av at statsråden gir en forklaring på og en redegjørelse for de tiltak som er satt i verk. Det er jo enda en bekreftelse på at vi har en statsråd som griper fatt i de problemstillingene som kommer fram, og iverksetter nødvendige tiltak.

       Avslutningsvis har jeg bare lyst til å si at selv om Forskningsrådet får få klager og griper fatt i de klagene som er, og nå også setter ned et eget utvalg for å gå gjennom sin praksis og sitt regelverk, tror jeg det i all forsvarlig og god saksbehandling og i all offentlig virksomhet er viktig at vi fokuserer på disse problemstillingene, at vi tar dem opp til debatt med jevne mellomrom, og at noen fra utsiden av og til kikker oss i kortene, uansett hvilket organ det måtte være, og uansett hvilket nivå vi måtte operere på.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg takker deltakerne i debatten for den tilliten som er vist Norges forskningsråd og dets evne til å håndtere de problemstillinger man har behandlet her i dag.

       Jeg merker meg også at et stort flertall mener at disse bestemmelsene ikke er en sak for Stortinget. Det er slik at Regjeringen fatter vedtekter for Norges forskningsråd som en kongelig resolusjon, og så har det vært opp til Forskningsrådet å fastsette sine bestemmelser om habilitet og tillit, som de nå altså har til revisjon, med ekstern hjelp fra et utvalg ledet av professor Eivind Smith. Så får vi se om Stortinget likevel på en egnet måte kan gjøres kjent med de prosesser som har funnet sted, og som det er blitt konkludert om. Det kan vel tenkes. Vi har årlige statsbudsjett, men jeg minner også om at vi har besluttet å legge frem en ny forskningsmelding våren 2005. I utgangspunktet er den tenkt å være nokså heldekkende i den forstand at man kan berøre og omtale også slike spørsmål, uten at de dermed gjøres til gjenstand for behandling av Stortinget, ettersom det tilligger Forskningsrådet og departementet.

Presidenten: Da er sak nr. 4 ferdigdebattert.