Siri Hall Arnøy (SV) : Når jeg har valgt å utfordre statsråden om visjoner og målsettinger for det homopolitiske arbeidet, kan det kanskje være et nyttig utgangspunkt å minne om hvorfor det i det hele tatt er behov for en homopolitikk. For ingenting skulle gledet meg mer enn om vi var kommet så langt at homopolitikk var et irrelevant begrep fordi det ikke ble gjort forskjell på folk ut fra seksuell orientering. Men dette er dessverre ikke tilfellet.

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg takker representanten Siri Hall Arnøy for interpellasjonen.

       Regjeringen mener det er helt nødvendig med målrettet innsats for å skape holdningsendringer og bedre levekårene for homofile og lesbiske. I løpet av fjoråret og inneværende år er det brukt mer enn 20 mill. kr på dette arbeidet. Med dette har antidiskrimineringsarbeidet fått et stort løft i Norge. Både jeg som ansvarlig statsråd og Regjeringen tar på alvor homofiles rett til deltakelse i samfunnet, rett til påvirkning gjennom organisasjoner, med krav på like gode levekår som flertallet.

       Jeg er glad for at vi er enige om viktigheten av disse tiltakene. Jeg skal ikke nå gå inn på diskusjonen om pengesummer, for det hører hjemme i en annen debatt. Men like fullt vil jeg etterlyse diskusjonen om ikke bare det at man bruker midler, men også hvordan man går ut i den offentlige debatten og deltar i denne kampen om holdninger, for der mener jeg vi kan se en tydelig forskjell på nåværende statsråd og statsrådens forgjenger. Det kan godt hende at man har ulike tilnærminger ut fra ulikt politisk syn, men jeg savner allikevel statsrådens visjoner, som jeg spør om i min interpellasjon, statsrådens syn på homofile og lesbiske i forhold til hvor vi vil hen med denne debatten. Hva er målet? Hva er statsrådens ønske? Og hvordan ønsker statsråden å bruke sin posisjon til å komme nærmere dette?

       I forhold til stebarnsadopsjon har jeg et konkret spørsmål til statsråden. Dersom et barn er født av en kvinne som lever i partnerskap med en annen kvinne, hvor barnet er blitt unnfanget på en slik måte at far er ukjent og heller ikke har noe ønske om å melde seg som far til barnet, og barnet reelt sett blir stående med én juridisk forelder, mener statsråden det da er riktig å omtale denne morens partner som barnets stemor, eller kan det være riktig å se på den andre kvinnen som barnets « sammor », altså som en forelder fra dag én?

       Så har jeg et spørsmål til statsråden i forhold til det som dreier seg om fosterhjem. Alle er selvfølgelig enige om at barnets beste må ligge til grunn i forhold til plassering i fosterhjem, og alle er selvfølgelig enige om at hver enkelt sak må vurderes for seg. Det går ikke an å sette opp noe fasitsvar for hva som er best for alle barn. Mener statsråden at det kan være mulig at det er til barnets beste å utelukke en hel gruppe fra det å være fosterforeldre? Altså: Mener statsråden det går an å overse det når en går inn i hver enkelt sak, og kategorisk slå fast at én gruppe, som homofile og lesbiske, bør utelukkes fra å være fosterforeldre?

Statsråd Laila Dåvøy : Når det gjelder det første spørsmålet, om stebarnsadopsjon, har selvfølgelig jeg som statsråd forholdt meg til det Stortinget har vedtatt i denne saken. Det betyr at debatten om denne saken, og den regner jeg med at også representanten Hall Arnøy har lest, primært var en diskusjon knyttet til barn som allerede levde sammen med homofile og lesbiske par. I den stortingsdebatten man hadde den gangen, var det f.eks heller ikke lagt fram noe forslag om at man skulle ha samme ordning for homofile og lesbiske som man har for ektepar, nemlig at hvis et barn blir født inn i en familie, blir partneren, eller ektemannen i de tilfellene der man er gift, automatisk juridisk far. Det er helt riktig, som representanten sa i sitt første innlegg, at det egentlig ikke er en problemstilling knyttet til det regelverket vi nå har for stebarnsadopsjon. Det er det viktig å ha klart for seg.

       Så til dette med fosterhjem. I Barne- og familiedepartementet jobber vi nå med høringsuttalelsene, og svært mange har uttalt seg om dette. Det viser at dette spørsmålet engasjerer. I likhet med de aller fleste høringsinstansene mener jeg at seksuell legning ikke skal utelukke noen fra å være fosterforeldre, men at det er barnets beste som skal være avgjørende - og det er alle enig i - når fosterhjem skal velges.

       Jeg har bare lyst til å nevne at i verdikapitlet i familiemeldingen, som nå er til behandling i Stortinget, står det at et barn har rett til en mor og en far. Jeg kan ikke se at det i mindre grad skal gjelde for fosterbarn, som i tillegg kan ha et særlig behov for på nært hold å oppleve forskjeller i reaksjonsmønster og løsningsmønster mellom de to kjønn, uten at det skal virke truende eller uforståelig.

       Jeg lukker selvfølgelig ikke øynene for alle familieformene som finnes i dag. Alle som vil gjøre en innsats som fosterhjem, skal selvsagt ha rett til å bli vurdert. Forslaget om at homofile og lesbiske fosterforeldre kan velges som fosterhjem, at vi nå forskriftsfester det og faktisk har hatt en høring om det, er viktig. Det skal gjelde når særlige hensyn tilsier det, at det derfor utelukkende er knyttet til barnet og ikke til forhold som gjelder potensielle fosterforeldre. Min inngangsvinkel her er hele tiden barnet, men ingen skal i utgangspunktet ekskluderes.

Eirin Faldet (A) : Levekår og livskvalitet for homofile og lesbiske har faktisk vært og er en svært viktig sak for Arbeiderpartiet. Derfor har vi også i så mange sammenhenger engasjert oss i den, for det handler nemlig om solidaritet og respekt. Levekår og livskvalitet handler både om å ha rett til å elske, rett til å leve, og det handler også om å få lov til å gi. Vi ønsker å avmystifisere forholdet omkring det å være lesbisk og homofil, slik at homofile og lesbiske lettere kan utvikle en trygg og solid selvidentitet.

       I norsk historie har det skjedd en omfattende diskriminering av homofile og lesbiske. Det må vi erkjenne. Homoseksuelle handlinger har bl.a vært ulovlig etter straffeloven, og norsk psykiatri har gjort mange forsøk på å endre orienteringen hos homoseksuelle.

       Utviklingen har gått i en positiv retning, heldigvis. Ikke-diskriminering er nå en grunnleggende del av norsk lov og regelverk. Ikke desto mindre er det viktig å erkjenne at det fremdeles skjer diskriminering av lesbiske og homofile i det norske samfunnet. Denne diskrimineringen er i strid med verdiene vi har i Arbeiderpartiet, og kan under ingen omstendighet aksepteres.

       Selv om en i enkelte sammenhenger greier å etablere formelle rettigheter, kan de reelle forskjellene fremdeles være synlige. Det er derfor viktig at formelt likeverd i retter og plikter også blir fulgt opp med tiltak som bedrer de faktiske vilkårene som lesbiske og homofile har for å realisere et godt liv, til beste for seg selv og samfunnet.

       Jeg har lyst til å gi interpellanten ros for å ta opp denne debatten. Jeg tror at vi med jevne mellomrom faktisk trenger å ha åpenhet i dette huset om situasjonen. Vi har fortsatt en vei å gå, og den veien må vi gå sammen. Det handler selvsagt om formelle rettigheter, men det handler faktisk først og fremst om respekt, og da må vi komme bort fra begrepet « helbredelse ».

Sonja Irene Sjøli (H) : Innledningsvis vil jeg si at magasinet Blikk, som interpellanten viste til, er et viktig bidrag til det mediemangfoldet vi setter pris på. Av den grunn gir også Stortinget årlig en pressestøtte til dette magasinet - 0,5 mill. kr for inneværende år, og det er også foreslått for neste år. Det er viktig. Men la meg også si at jeg ikke har tenkt å ta påstander framsatt i magasinet Blikk, inkludert, synes jeg, svært tendensiøse framstillinger av statsråden, som noen form for sannhetsbevis, slik som det kan virke som interpellanten gjør.

       Denne interpellasjonen handler altså ikke om magasinet Blikk. Den handler om homofile og lesbiske og om Regjeringens og statsrådens innsats i det homopolitiske arbeidet.

       Høyre legger til grunn at alle mennesker skal aksepteres og behandles som likeverdige. Dette likeverdet gjelder uavhengig av nasjonalitet, kjønn, alder, religion, etnisk tilhørighet, funksjonsdyktighet eller seksuell legning. Det er viktig at samfunnet anerkjenner individualitet og stimulerer til mangfold. Forsøk på å standardisere mennesker undergraver likeverdet og respekten for mangfoldet.

       For om lag to og et halvt år siden behandlet vi en stortingsmelding om levekår for lesbiske og homofile. Stortingsmeldingen ble i sin tid foreslått av nettopp Høyre og SV og fikk bred støtte her i Stortinget, også fra Kristelig Folkepartis statsråd den gang, Valgerd Svarstad Haugland. Vi syntes det var viktig å få en anledning til å kunne diskutere disse problemstillingene på bred front.

       Det er etter hvert flere regjeringer som har jobbet både med stortingsmeldingen og gjennomføringen av tiltakene, og ikke minst har de frivillige organisasjonene vært involvert i arbeidet med å sette spørsmål om homofiles og lesbiskes levevilkår på dagsordenen.

       Det er kanskje to saker som særlig har vært aktuelle i den senere tid, og som de homofile og deres organisasjoner har vært opptatt av. Den første gjelder stebarnsadopsjon. Her vil jeg vise til hva Stortinget har vedtatt, og det som er gjeldende regelverk. Jeg registrerer at mange er utålmodige og gjerne vil presse fram raskere avgjørelser om innvilgelse av adopsjon. Samtidig mener jeg at både vi og saken kan ha godt av at vi skynder oss langsomt. Her er det viktig å få avgjørelser og et system og en praksis som kan stå over tid. Jeg har med glede registrert at departementet nå har avgjort fire klagesaker om stebarnsadopsjon, og at tre av dem er innvilget.

       Den andre saken gjelder en ny forskrift om fosterhjem. Vi behandlet i Stortinget i vår barnevernsmeldingen, og flertallet uttrykte et klart ønske om at barnevernet ved omsorgsovertakelse først skal søke etter fosterhjem innenfor den biologiske familien. Dette inkluderer også homofile og lesbiske familiemedlemmer. Jeg vil nå gi uttrykk for at jeg personlig mener at det er fosterforeldrenes omsorgsevne og barnas beste, ikke seksuell legning, som må være avgjørende.

       Avslutningsvis vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp dette viktige temaet og også statsråden for en god og fyldig redegjørelse.

Ulf Erik Knudsen (FrP) : Representanten Siri Hall Arnøy tar i dag opp en interpellasjon om målsettinger og visjoner for det homopolitiske arbeid.

       Jeg må ærlig talt si at vi i Fremskrittspartiet er svært skeptiske til at det offentlige skal ha en egen homopolitikk. Som politikere har vi en selvfølgelig ombudsrolle for befolkningen i alle livssituasjoner. Men denne må ikke knyttes til hvilken seksuell legning man har. Befolkningens behov for god helse, skolegang, en skikkelig infrastruktur, trygghet for liv og eiendom osv. skal ivaretas av politikerne, enten det gjelder homofile, bifile eller heterofile. Det er selvfølgelig viktig at vi har aktive organisasjoner som LLH og aktive politikere som Hall Arnøy, som fungerer som « vakthunder » både i forhold til offentlige myndigheter og samfunnet for øvrig.

       Det skal slås hardt ned på om noen diskrimineres på basis av legning, men det er ikke det samme som at grupper bør ha en rekke særtiltak. La meg ta et eksempel: Man kan velge å føre det man kaller en aktiv homopolitikk, og f.eks innføre egne strafferammer for såkalte hate crimes, vold mot homofile, slik LLH har krevd. Det er selvfølgelig meningsløst at noen blir banket opp på grunn av sin seksuelle legning, men det er like meningsløst om man blir banket opp på grunn av sin hudfarge, sin hårfarge, sine politiske meninger, sin påkledning eller simpelthen fordi voldsmannen ikke liker trynet på personen - det finnes mange eksempler på dette. Blind vold er meningsløs enten den rammer homofile eller heterofile, sorte eller hvite, kvinner eller menn. Ønsker man langt strengere straffer for blind vold, er Fremskrittspartiets svar ja. Ønsker man spesialregler for enkelte grupper, er svaret nei. Dette er et meget godt eksempel på hvordan Fremskrittspartiet forholder seg i disse sakene.

       Vi hører stadig om undersøkelser som sier at noen har problemer med å stå frem med sin legning, enten det er i forhold til familie, venner, på skolen eller på arbeidsplassen. Dette er beklagelig, men det er i virkeligheten lite politikerne kan gjøre med dette. Vi kan ikke vedta i Stortinget at det skal være sosialt akseptabelt i alle deler av samfunnet å stå frem som homofil. Det som kan gjøres, er å være nøyaktig med likebehandlingen, slå hardt ned på mobbing og ha klare regler mot diskriminering. Situasjonen på f.eks en arbeidsplass er ikke noe politikerne kan vedta å endre. Her må både bedriftsledelse, fagforeninger og det enkelte individ gå i seg selv.

       Det kan være at representanten Hall Arnøy ikke er spesielt fornøyd med de synspunkter jeg har gitt på hennes utfordringer, men for Fremskrittspartiet er det mest sentrale likebehandling, og det er det prinsippet vi vil følge.

May Hansen (SV) : Statsråden sa i sitt innlegg at Siri Hall Arnøy beskyldte statsråden for å sitte i ro. Jeg hørte ikke at interpellanten sa det, men jeg mener at både statsråden og komiteen har sittet i ro altfor lenge. Vi har behandlet flere store meldinger i vår komite som ikke har fokusert særlig på lesbiske og homofiles levekår: barneloven, barnevernsloven, oppvekstmeldinga - og nå behandler vi en stor og viktig familiemelding som ikke tar innover seg den problematikken vi her snakker om. Det er store og viktige meldinger, hvor statsråden har hatt mulighet - og ansvar - for å fokusere på levekår for homofile og lesbiske. Det er i liten grad gjort fra statsrådens side, og det er i liten grad gjort fra komiteens side. Det tar jeg også kritikk på selv.

       Å likestille par som er gift, samboere og par som lever i partnerskap, i forhold til foreldrerollen, vil komme som forslag fra SV i forbindelse med denne familiemeldinga. Hvis vi mener alvor med integrering og akseptering, må vi ikke ha egne meldinger om levekår for lesbiske og homofile. Det vi må gjøre framover, er å integrere homofile og lesbiske i alt det viktige arbeidet vår komite gjør.

Ola T Lånke (KrF) : Vi har fått en interpellasjon som setter søkelys på de holdninger som samfunnet møter de homofile og lesbiske med. Jeg synes det er en viktig interpellasjon, siden vi ikke har hatt noen sak om dette i komiteen, som siste taler understreket.

       I likhet med representanten Knudsen er jeg også av den oppfatning at man ikke kan vedta seg bort fra negative holdninger mot f.eks seksuell legning, det sier seg selv, selv om det er veldig mange ting vi som myndigheter, som departement og som storting kan bidra med nettopp for å være med på å bygge ned negative holdninger og fordommer, også i saker som dette. Men det er klart at her må vi alle ta et ansvar, enten det er myndighetene eller ikke minst opinionsdannerne, mediene og skolen. Frivillige organisasjoner er også sentrale, herunder de homofile og lesbiskes egne organisasjoner. Det er et veldig vidt spekter av tiltak som må gjøres for over tid å kunne påvirke holdninger. Det er en lang endringsprosess - det er det viktig å legge til grunn. Vi hadde oppe stortingsmeldingen like før den forrige komiteen gikk av i 2001 - det er altså ikke så fryktelig lenge siden den ble behandlet. Når jeg nå hører statsråden, vil jeg si at det er gjort veldig mye for å følge opp nettopp denne meldingen.

       Da NOVA-rapporten kom i sin tid, sendte den sjokkbølger innover i det politiske miljøet om situasjonen for de homofile og lesbiske. I rapporten ble det påpekt at veldig mange begikk selvmord - én av fire - og at særlig unge var veldig utsatt. Det er klart at dette gjorde inntrykk på oss, også på meg. I den debatten som fulgte, tror jeg vi understreket nettopp viktigheten av å fremme en rekke tiltak som tok opp dette problemet. Det er gjort, statsråden har understreket det. Jeg synes at man skal ta seg tid til å lese den lange listen over tiltak som er gjort av departementet. Det er jo slik at når departementet handler, behøver ikke Stortinget alltid å ta opp en sak, men nå har vi denne saken i dag, og jeg synes det er fint at den blir debattert.

       Kristelig Folkeparti var også nevnt spesielt her, og sentralstyret vårt har tidligere vedtatt en uttalelse om forholdet til homofile og lesbiske hvor man legger vekt på menneskelig likeverd og respekt for det enkelte mennesket. Vi legger det i bunnen for alt vårt arbeid når det gjelder alle typer legninger - også homofile og lesbiske. Siden tiden er knapp, vil jeg bare understreke at dette skal vi fortsatt gjøre i arbeidet med å følge opp denne meldingen. Vi skal møte homofile og lesbiske med en inkluderende holdning og med respekt. Oppmerksomhet og anerkjennelse er livsviktig for å kunne utvikle seg som menneske. Selv om vi var uenige om stebarnsadopsjon i sin tid, ser vi at statsråden har fulgt opp den saken, slik Stortinget har vedtatt. Jeg synes for så vidt det er grunnløst å legge skylden på Kristelig Folkeparti i en sak som denne.

André Kvakkestad (FrP) : Representanten Hall Arnøy setter behovet for holdningsendringer overfor gruppen homofile i fokus. Det å hindre diskriminering og fordommer er et viktig arbeid. Spørsmålet blir hvordan.

       Gruppen homofile er nok like sammensatt som gruppen heterofile. Dette medfører problemer ved en ren gruppetenkning. Mitt utgangspunkt er at en trenger respekt og toleranse for enkeltmennesket, uavhengig av den gruppe det måtte tilhøre. Enkeltmenneskets frihet må være det bærende element. Ingen gruppe er noe annet enn en større eller mindre samling av enkeltmennesker.

       Framtiden skapes, den vedtas ikke. Det betyr, slik jeg ser det, at en vanskelig kan pålegge eller vedta at folk skal ha holdninger. Holdninger endres i takt med utvikling og følelsen av normalisering. Dette betyr at personlige valg må respekteres på et meget bredt grunnlag, ikke bare på statens prefererte områder. Særtiltak overfor grupper, også homofile, kan meget raskt virke vel så stigmatiserende som normaliserende. Signalet om at noen trenger spesielle tiltak, kan av intolerante personer benyttes som et slags bevis på at de personer det gjelder, ikke er som andre og følgelig heller ikke kan behandles som andre.

       Det som er viktig ved å skape toleranse og respekt, er, etter min oppfatning, normalisering. For å få normalisering trenger man likebehandling og ikke oppkonstruerte særtiltak.

André Dahl (H) : Innledningsvis vil jeg komme inn på den undersøkelsen som representanten Hall Arnøy nevnte, den som var nevnt i Dagsavisen, om forskjellen mellom Norge og Danmark når det gjelder holdningen til partnerskap. Som Høyre-politiker er jeg, i likhet med en del politikere fra Fremskrittspartiet, ikke opptatt av å vedta holdningsendringer. Men jeg må innrømme at f.eks vedtakelsen av partnerskapsloven har vist seg å fungere, for den undersøkelsen viser at holdningene i forhold til homofile er blitt endret ganske kraftig etter at man fikk vedtatt partnerskapsloven. Det gjør at man som konservativ politiker gjør seg en rekke tanker om hva som kanskje fungerer, og hva som ikke fungerer.

       Så til det at man ikke kan vedta holdningsendringer, at det på en arbeidsplass f.eks nærmest er den enkelte sjefs folkeskikk eller mangel på folkeskikk som på en måte skal være malen for hva som skal kunne aksepteres av forskjellsbehandling. Jeg må si det er ganske oppsiktsvekkende å høre Fremskrittspartiet legge til grunn en holdning som egentlig implisitt indikerer at man mener at det var feil å vedta et forbud mot diskriminering på basis av seksuell legning i arbeidsmiljøloven. Det synes jeg er en ganske spesiell måte å føre en liberal politikk på. Det ville bety at den enkelte sjef, avhengig av dagsform eller egne preferanser, skal avgjøre i hvilken grad det skal være greit eller ikke å diskriminere folk på basis av seksuell legning. Det synes jeg var ganske klargjørende i forhold til hva Fremskrittspartiet står for når det gjelder særtiltak og diskriminering i arbeidslivet.

       Når det gjelder disse særtiltakene, er Fremskrittspartiet ganske kjapt på pletten i forhold til innvandrere, asylsøkere, enten det gjelder elektronisk merking eller andre ting. Vi har fått fremlagt den siste NOVA-rapporten om holdninger, levevilkår og livskvalitet blant homofile og lesbiske innvandrere. Man skulle da forvente at Fremskrittspartiet på basis av tidligere reaksjoner i forhold til f.eks overgrep mot kvinner i innvandrermiljøer, ville være på pletten for virkelig å ta et generaloppgjør med de - hva skal jeg si - antidemokratiske holdningene, de menneskefiendtlige holdningene som råder i en del innvandrermiljøer - altså på samme måte som man har gjort når det gjelder tvang, overgrep, omskjæring osv. mot kvinner i innvandrermiljøene. Men det var helt tyst. Og da stiller jeg meg spørsmålet: Hva er begrunnelsen for det? Dessverre tror jeg grunnen er at det ikke var så veldig mange stemmer å hente på det.

Siri Hall Arnøy (SV) : Først en liten visitt til representanten Kvakkestad, som sier at holdninger endres i takt med utviklingen. Hvis representanten Kvakkestad tror at utviklingen er noe som skjer der ute i det blå et sted, og ikke har noe å gjøre med det som skjer inne i denne sal, lever han i en helt annen verden enn den jeg forholder meg til når jeg driver med politisk arbeid. Jeg driver med politisk arbeid fordi jeg ønsker å være med og påvirke og styre utviklingen. Men jeg registrerer at representanten Kvakkestad, som vel også tilhører dem som har nytt godt av at noen har kjempet for en bestemt utvikling i forhold til homopolitiske spørsmål, ikke mener at denne utviklingen kan styres fra denne sal. Det er for så vidt en ærlig uenighet.

       Så sier representanten Knudsen at vi ikke kan vedta oss vekk fra holdninger. Da vil jeg oppfordre representanten Knudsen til å ta med seg en norsk historiebok for videregående skole ned på kontoret sitt og lese det som står om arbeidet for kvinners rettigheter og arbeidet i forhold til rasisme, som jo kanskje kunne være lærerikt på mange måter, og spørre seg hvordan holdninger er blitt endret. Selvfølgelig er det ikke slik at holdninger endres gjennom lovvedtak alene. Men det er altså slik at loven også er et signal til innbyggerne i et samfunn om hva som er greit, og om hvor grensene går. Fremskrittspartiet er jo svært ivrig på å bruke loven som signal i andre sammenhenger. Så jeg klarer ikke å finne sammenhengen her, men det er mulig det er min manglende resonneringsevne.

       Så registrerer jeg at statsråden sier i forhold til fosterhjem at ingen skal ekskluderes i utgangspunktet. Det synes jeg er svært positivt. Jeg regner med at det betyr at om det har blitt oppfattet sånn at forskriften gir et signal om at en bestemt gruppe ikke bør melde seg som fosterforeldre fordi de kun skal være aktuelle i veldig særskilte tilfeller, er det en misforståelse, og at statsrådens syn er at alle som ønsker å tilby samfunnet å stille opp for et barn som fosterforeldre, bør gjøre det. Så må samfunnet ta en vurdering av hvem som er best egnet i det enkelte tilfelle. Jeg håper det er riktig forstått, og så får statsråden eventuelt komme med en presisering når hun er ferdig med høringsrunden.

       Det er altså ikke sånn at toleranse, ytringsfrihet og andre grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn er noe som kommer av seg selv. Alle disse verdiene er verdier vi kjemper for, verdier vi er nødt til å slåss for også om vi ikke ønsker at utviklingen skal reverseres. Demokratiet er ingen naturlov, demokratiet er en kamp hver dag - en kamp for ytringsfrihet, en kamp for toleranse, en kamp for likebehandling. I denne kampen bør også vi som politikere ta del, både i form av de lovvedtak vi gjør, og også i forhold til hvordan vi selv velger å agere i den offentlige debatt. Vi har et stort ansvar i forhold til om vi ønsker å delta på en måte som fremmer likestilling og toleranse også overfor homofile og lesbiske, eller om vi ønsker å sitte stille og ikke gjøre noe.

Statsråd Laila Dåvøy : Først litt om de nye fosterhjemsforskriftene, som ennå ikke er helt ferdigbehandlet. Det er noen som har reagert på ordlyden i teksten. Vi har ennå ikke tatt en beslutning på hvordan vi skal formulere dette. Men det kanskje aller viktigste med fosterhjemsforskriften er at vi nå sier at vi skal lete først i biologisk familie, dernest skal foreldre og barn - også barnet om mulig, avhengig av alder - høres ved plassering i fosterhjem. Dette siste, at foreldrene skal høres, selvfølgelig også når det gjelder plassering hos homofile og lesbiske, tok statsråden som var før meg, ut av retningslinjene som var gjeldende på det tidspunktet, i tillegg til at en del andre ting ble endret uten høring. Det ble endret bare fordi det var retningslinjer. Jeg løfter nå en debatt inn i forskriftene. Jeg synes det er klokt, jeg tror det er viktig, og jeg har ønsket denne debatten. Jeg har ønsket å foreta dette i full offentlighet.

       Så har jeg sagt at homofile og lesbiske kan velges som fosterforeldre dersom særlige hensyn tilsier det. Jeg jobber nå med hvordan vi skal formulere det i forskriften. Dette er det en del som har reagert på. Men som sagt: Det aller viktigste er å lete i biologisk familie, og også at foreldre og barn skal kunne høres.

       Ellers har jeg lyst til å si at jeg er veldig glad for debatten i dag. Det er en svært viktig debatt - det dreier seg om menneskeverd, det dreier seg om at vi skal ha åpenhet om homofile og lesbiskes fortsatte problemer i vårt samfunn. Vi er også enige om de fleste tiltakene.

       Det som kanskje er den vanskelige debatten, er når man diskuterer homofile og lesbiskes rettigheter i kombinasjon med barnets rettigheter i en del tilfeller. Der er det politisk uenighet - det har vært det og er det fortsatt i Stortinget. Det synes jeg kanskje er en vanskelig debatt, og den får vi bare fortsatt ha. Men jeg er sikker på at i respekt for hverandres standpunkter går det an å føre en god debatt.

       Jeg vil igjen takke Hall Arnøy for interpellasjonen. Jeg synes det har vært viktig å ha dette på dagsordenen i dag.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 2 avsluttet.