Marit Nybakk (A) : Nedrustning og
ikke-spredning har alltid stått i fokus i Norge, både hos politiske
myndigheter og hos det norske folk. En meningsmåling fra noen år tilbake
viste at 92 % mente at Norge skulle arbeide aktivt for et forbud mot
atomvåpen. Norge har sterke folkelige bevegelser og organisasjoner som
engasjerer seg i kampen mot atomvåpen og andre ødeleggelsesvåpen. Dette er
et av de viktigste spørsmålene i vår tid. Vi har et politisk og moralsk
ansvar for å holde det på dagsordenen og bidra i alle relevante
internasjonale fora til nedbygging, ikke-spredning og eliminering av denne
type våpen.
Nå ble denne interpellasjonen fremmet
for å få en debatt i Stortinget foran behandlingen av årets resolusjon fra
de såkalte New Agenda-landene i FNs generalforsamling, om en atomvåpenfri
verden. Den ble imidlertid votert over 4. november, så vidt jeg husker, og
Norge avstod fra å stemme, som i fjor - i motsetning til under
Stoltenberg-regjeringen, da vi høsten 2000 stemte for en tilsvarende
resolusjon. Vi mener vi burde stemt for årets også, og jeg vil be
utenriksministeren begrunne hvorfor det ikke skjedde. Vi fjerner
naturligvis ikke atomvåpen med FN-resolusjoner. Likevel gir positiv
stemmegivning viktige signaler til atommaktene. I år var det spesielt
viktig med tanke på det videre arbeidet fram mot tilsynskonferansen i 2005.
Vi er inne i en kritisk fase. Det er avgjørende at alle som har innflytelse
på det videre arbeidet med atomnedrustning, bidrar til at vi ikke får noe
sammenbrudd i ikkespredningsarbeidet i 2005, og at Ikkespredningsavtalen,
NPT, videreføres og styrkes også fram mot 2010. NPT er i dag det eneste
multinasjonale ikkesprednings- og nedrustningsalternativet som vi har.
Det årets NAC-resolusjon forsøkte, var
å slå ring om de 13 skrittene mot atomnedrustning fra tilsynskonferansen i
2000. Og i den sammenhengen er det viktig å jobbe for slike resolusjoner -
i en verden med atommateriale på avveier, atommateriale som kan havne i
hendene på terrorister eller ustabile regimer.
Aftenposten og andre medier skriver
faktisk i dag om at det er stjålet atommateriale i Barentshavet, og det er
blant de tingene som virkelig er alvorlig i denne sammenhengen. Derfor blir
dette også en av de store truslene, også definert som en del av norsk
forsvarspolitikk, sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk.
Vi må bekjempe alle typer
ødeleggelsesvåpen, kjemiske våpen, bakteriologiske våpen og atomvåpen. Men
atomvåpen og radioaktivitet står fortsatt i en særstilling når det gjelder
død og ødeleggelse.
En av de grusomste handlingene i
moderne krigshistorie var atombombene som ble sluppet over Hiroshima og
Nagasaki i august i 1945. Bare i Hiroshima brente bomben opp 80.000
mennesker i løpet av sju sekunder. Det er noe vi ikke kan fatte. I tiårene
etter har ytterligere titusener av dem som overlevde dette menneskeslaktet,
lidd en smertefull død på grunn av ettervirkninger.
Verden ble aldri helt den samme etter
Hiroshima. Energien og styrken i atomvåpen, i dag tusen ganger sterkere enn
i 1945, er av en karakter vi knapt kan fatte. Det er forresten viktig å
være klar over at de bombene som terroristorganisasjonene kan lage, vil være
omtrent som Hiroshima-bomben, hvis de får tak i bl.a uran og plutonium.
Den aller første atombomben smalt i
Los Alamos i New Mexico 16. juli 1945. Det var da forskerne jobbet på
spreng for å utvikle det nye ødeleggelsesvåpenet. Det ble sagt at solen
stod opp to ganger den dagen - den ene gangen som en rødglødende kule, den
andre gangen med et gigantisk smell. Slik startet atomkappløpet.
Ukontrollert spredning av atomvåpen og
nukleært materiale utgjør i dag trolig den mest akutte trusselen mot
menneskeheten, mot sivilisasjonen og mot miljøet på kloden vår.
Men i dag stammer ikke trusselen om
kjernefysisk krig fra stormaktsrivalisering i en todelt verden. Den er der
i form av spredningsfare til land med uberegnelige regimer. Vi skal ikke
undervurdere at Nord-Korea har trukket seg fra Ikkespredningsavtalen eller
at Iran og Nord-Korea ikke overholder kravene fra Det internasjonale
atomenergibyrået. Men trusselen er også der fordi atomvåpenkompetanse og
spaltbart materiale etter Sovjetunionens fall kan være ute av kontroll og,
som jeg sa, havne i hendene på terroristnettverk, og f.eks på grunn av
atomavfall i Nordvest-Russland, materiale som i en gitt situasjon kan brukes
til å lage såkalte « dirty bombs ».
Kanskje er det en sammenheng mellom de
gamle og de nye atomtruslene. De nye truslene har fått flere til å bringe
atomvåpnene fram til forsvarsdoktrinene. I tillegg viser de land som
allerede har slike våpen, dessverre større vilje i dag til å bruke våpnene
og bruke dem i kampen mot dem som har skaffet seg eller mistenkes for å
forsøke å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Vi vet at USA jobber med å
utvikle såkalte « mininukes ».
Representanten Haakon Blankenborg sa i
en interpellasjonsdebatt 8. mai i år:
« Vi har egentlig ingen andre veier å gå
på dette området enn avtaleveien. »
Det tror jeg vi alle sammen kan slutte
oss til.
Ikkespredningsavtalen er det viktigste
virkemidlet vi har. Da avtalen ble forlenget på ubestemt tid i 1995, ble
kravene til tilsynsprosessen skjerpet med et sett av « Prinsipper og
målsettinger for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning ». Til tross for
dette stoppet flere viktige prosesser opp gjennom 1990-tallet.
Tilsynskonferansen i 2000 ble imidlertid et gjennombrudd, med et
handlingsprogram med 13 viktige skritt eller punkter. Vi ser dessverre
allerede tilbakeskritt i forhold til 2000. Skrittene går altså i feil
retning.
Et av de 13 punktene var å få til en
snarlig ikrafttredelse av Prøvestansavtalen. USA ønsker ikke å ratifisere
avtalen, og jeg vil be utenriksministeren fortsette det presset jeg vet
Norge har overfor amerikanerne på dette punktet.
Jeg vet at Norge har spilt en ledende
rolle i arbeidet med å forberede Prøvestansavtalens ikrafttreden, særlig når
det gjelder å få på plass dens viktigste verifikasjonsmekanismer. NORSAR på
Kjeller gjør - som norsk senter for verifikasjon av avtalen - en viktig
jobb. I mellomtiden er det avgjørende å videreføre det faktiske moratoriet
på kjernefysiske prøvesprengninger.
Blant de 13 punktene er også en
videreføring av START-prosessen og en styrking av ABM-avtalen. Nå sa jo USA
opp ABM-avtalen, tilsynelatende i et samspill med Russland. Dersom partene
ønsket å gå nye veier, er det i alle fall viktig å videreføre den
strategiske stabiliteten som ABM-avtalen bidrog til å sikre. Men med
ABM-avtalen forsvant også START-prosessen.
Det er også grunn til, ikke minst for
oss som bor i Europa, å sette fokus på framdrift i nedbyggingen av de
taktiske kjernevåpnene på kontinentet vårt. Dette er et europeisk problem,
for øvrig noe som egner seg for NATO-Russland-rådet. NATO har også gitt
arbeidet med ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning høy prioritet, både
på toppmøtet i 1999 og særlig på Praha-møtet i november i fjor.
Effektiv nedrustning og ikke-spredning
kan bare finne sted dersom ny produksjon av spaltbart materiale opphører.
Spaltbart materiale og overskuddsmateriale må komme inn under internasjonal
kontroll i regi av IAEA.
Ikkespredningsavtalen er noe mer enn
en ikkespredningsavtale. En sentral del er atommaktenes forpliktelse til
nedrustning og fjerning av sine kjernevåpen som motytelse for at nye land
ikke skaffer seg atomvåpen. Også i handlingsplanen fra tilsynskonferansen i
2000 erkjenner atommaktene sin utvetydige forpliktelse til å ruste ned og
eliminere kjernevåpen. Det er viktig at vi stiller krav om at de påbegynner
arbeidet. I stedet har flere, hver på sin måte, stadfestet kjernevåpnenes
rolle, som jeg sa.
Et viktig skritt på veien er
imidlertid G8-landenes initiativ Global Partnership, et initiativ mot
spredning av masseødeleggelsesvåpen og annet ødeleggelsesmateriale. Her
legger G8-landene 20 milliarder dollar på bordet. For Norge er det viktig
at noen av disse pengene brukes til opprydding av atomavfall i vårt
grannelag, på Kolahalvøya i Nordvest-Russland. Oppslagene om at det er
blitt stjålet atommateriale, underbygger og bekrefter dette. Jeg vil derfor
også be utenriksministeren si litt om de norske initiativene overfor Global
Partnership.
Utenriksminister Jan Petersen : Kampen mot spredning av
masseødeleggelsesvåpen er en høyt prioritert oppgave for Regjeringen.
Ikkespredningsavtalen for kjernevåpen er et helt sentralt virkemiddel i
dette arbeidet.
Ikkespredningsavtalen ble, som
representanten Nybakk anfører, i 1995 forlenget på ubestemt tid. Etter vårt
syn innebar dette vedtaket at kjernevåpenstatene bekreftet sin forpliktelse
til å nå full kjernefysisk nedrustning, samtidig som de stater som ikke
hadde kjernevåpen, sa fra seg muligheten til å skaffe seg slike.
Sluttdokumentet fra NPTs
tilsynskonferanse i 2000 konkretiserte kjernevåpenstatenes forpliktelse til
å ruste ned. Denne handlingsplanen må vi holde fast ved.
Vi må imidlertid erkjenne at vi er
kommet kortere enn vi hadde håpet på. Norge har derfor i en rekke
internasjonale fora uttrykt utålmodighet over gjennomføringen av
sluttdokumentet fra 2000. Prøvestansavtalen er ikke trådt i kraft. USAs
manglende ratifikasjon av denne avtalen er sterkt beklagelig. Dette har jeg
fremholdt overfor amerikanske myndigheter, og, som Marit Nybakk etterlyser,
det skal vi selvfølgelig fortsette å gjøre. Vi har også beklaget at
Nedrustningskonferansen i Genève ikke har lyktes i å starte forhandlinger om
et produksjonsforbud for spaltbart materiale som kan brukes til
kjernevåpenformål. En slik avtale er helt vesentlig for videre fremgang i
kjernefysisk nedrustning.
Bildet er imidlertid ikke helt svart.
Moskva-avtalen fra mai 2002 om et strategisk partnerskap mellom USA og
Russland vil føre til store kutt i de to lands styrker av strategiske
kjernevåpen. USA har gått svært langt i nedbyggingen av sine taktiske
kjernevåpen. Det er viktig at den amerikansk-russiske dialogen fortsetter
og intensiveres, slik at vi kan oppnå ytterligere reduksjoner.
Det er, som representanten også
fremholder, viktig å sikre fortsatt fremgang på nedrustningsområdet i
arbeidet frem mot neste tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen i 2005.
Dette har Norge sterkt understreket i de forberedende møtene til denne
konferansen. Sammen med Nederland og Belgia la Norge i vår frem et dokument
som fremhever behovet for å styrke arbeidet med både ikke-spredning og
kjernefysisk nedrustning. Dokumentet vil inngå i det grunnlag man vil
arbeide ut fra når konkrete anbefalinger til tilsynskonferansen skal
forhandles.
Ikke-spredning og nedrustning er to
sider av samme sak og må gjensidig forsterke hverandre. Norge har i
Nedrustningskonferansen i Genève og i FNs generalforsamling vist til
nødvendigheten av å bevare og styrke NPTs autoritet og integritet. Vi har
uttrykt uro over at Nord-Korea sier at landet ikke lenger er bundet av
forpliktelsene i avtalen, og understreket betydningen av at Iran må
samarbeide fullt ut med Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Deler av
Irans atomprogram har vært klart uakseptabelt. I den rapporten som IAEAs
generaldirektør Mohamed ElBaradei la frem tirsdag 11. november, konkluderer
han bl.a med at Iran i en årrekke har hatt hemmelige uran- og
laseranrikningsprogram, i strid med landets IAEA-forpliktelser.
IAEAs ulike inspeksjonsordninger er et
av de viktigste virkemidler vi har i arbeidet for å hindre spredning av
kjernevåpen. Det er derfor av helt avgjørende betydning at disse ordninger
overholdes og respekteres.
I FNs generalforsamling fremlegges det
en rekke ulike resolusjoner om kjernefysisk nedrustning. Norge har støttet
en japansk resolusjon som skisserer en skrittvis og balansert prosess mot
vårt endelige mål, som er total fjerning av kjernevåpen. Denne resolusjonen
legger stor vekt på gjennomføring av forpliktelsene fra tilsynskonferansen i
2000, og tar bl.a til orde for ugjenkallelige nedskjæringer i
kjernevåpenarsenalene, ikrafttredelse av Prøvestansavtalen og at kjernevåpen
skal få redusert betydning i statenes sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Den japanske resolusjonen samler bred
oppslutning. Hele 146 land stemte i år for denne resolusjonen. Dette viser
etter min mening at den utgjør en konstruktiv og samarbeidsrettet plattform
for å skape en ny giv på nedrustningsområdet.
De såkalte Ny Agenda-landene - Brasil,
Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Sverige og Sør-Afrika - har i flere år
fremmet to resolusjoner om kjernefysisk nedrustning. Fra norsk side støtter
vi hovedformålet med disse resolusjonene. Men samtidig har vi i vår dialog
med Ny agenda-landene fremholdt at resolusjonstekster med unødvendig negativ
grunntone og retorisk brodd mot kjernevåpenstater ikke er veien å gå. Vi
ønsker vedtak som kan samle bredest mulig oppslutning og dermed danne et
reelt grunnlag for videre fremgang, ikke score retoriske poeng. Det er
kjernevåpenmaktene som sitter med nøkkelen til ny kjernefysisk nedrustning.
Også i år valgte Ny agenda-landene en
tilnærming som etter vårt syn ikke tjener nedrustningens sak. Vår dialog
med Ny agenda-landene viste at det heller ikke denne gang var vilje til å ta
hensyn til våre synspunkter. De fleste nåværende og kommende NATO-landene,
deriblant Norge, valgte derfor å avstå under avstemningen om begge
resolusjonene. USA, Storbritannia og Frankrike stemte imot begge
resolusjonene. Canada bad på sin side om en separat votering om et avsnitt
om missilforsvar i resolusjonen om generell kjernefysisk nedrustning og
avstod ved denne, men stemte for resolusjonen som sådan.
Det kan ofte være fristende med
kraftige markeringer på et område som kjernevåpen. Vi er og skal være
utålmodige. Et for unyansert budskap kan i realiteten virke mot sin
hensikt. Dersom vi skal lykkes med å styrke Ikkespredningsavtalen, er det
viktig at vi i tiden fremover arbeider målbevisst for å sikre et positivt
utfall av tilsynskonferansen i 2005. Slutterklæringen fra denne konferansen
fordrer enighet mellom alle statsparter. Det er særlig viktig å engasjere
kjernevåpenstatene på en konstruktiv måte.
La meg avslutningsvis si noen ord om
det multilaterale arbeidet med nedrustning og ikke-spredning. Det har vært
en voksende frustrasjon over at de multilaterale institusjonene ikke
fungerer etter hensikten. Dette gjelder også FNs generalforsamlinger. I
sommer var Norge med på å starte en debatt om reform av Generalforsamlingens
1. komite, som er komiteen som behandler spørsmål knyttet til nedrustning og
internasjonal sikkerhet. Norge la frem konkrete forslag til hvordan
arbeidet i denne komiteen kan gjøres mer målrettet og bedre møte dagens
utfordringer. Forslagene fikk god mottakelse.
Vi arbeider nå for å holde oppe
fremdriften i denne reformprosessen. Det er imidlertid klart at det ikke
vil være tilstrekkelig bare å endre på arbeidsmetoden til 1. komite. Vi må
også gripe tak i nedrustningskonferanser generelt, som har vært lammet i mer
enn syv år uten at medlemmene har klart å enes om et arbeidsprogram. Vi må
videre se nærmere på FNs nedrustningskommisjon. Det er en institusjon som
er blitt klart marginalisert de seneste årene. Vi må ikke minst vurdere hva
som kan gjøres for å styrke de multilaterale nedrustnings- og
ikke-spredningsavtalene. I dette vil vi arbeide nært med våre allierte og
likesinnede land. Vi vil videreføre dialogen med Ny Agenda-landene og land
i den alliansefrie bevegelsen. Vårt mål er å nå frem til et samlende
sluttdokument i 2005 som legger grunnlaget for ytterligere nedskjæringer i
kjernevåpenarsenalene, og en klar styrking av ikke-spredningsregimet.
Målsettingen er klar: en verden fri for kjernevåpen.
Marit Nybakk (A) : Jeg takker for utenriksministerens svar, ikke minst for
den aller siste setningen hans, om at målet vårt er en total eliminering av
kjernevåpen.
Det er mye vi er enige om i norsk
sikkerhets- og utenrikspolitikk når det gjelder arbeidet for nedrustning
generelt, og atomnedrustning og kamp mot masseødeleggelsesvåpen spesielt.
Jeg synes det også går fram av utenriksministerens svar. Likevel er jeg
fortsatt skuffet over at Norge valgte å avstå under voteringen over årets
New Agenda Coalition-resolusjon, og jeg vil spørre om det ble gjort aktive
forsøk på eventuelt å komme til enighet om en tekst.
Jeg er enig i at man ikke skal være
unyansert. Det tjener absolutt ikke denne saken på. Atomnedrustning er et
vanskelig område, hvor det kreves både kløkt og diplomati i det videre
arbeidet. Men denne resolusjonen pekte framover mot tilsynskonferansen i
2005 og var veldig målrettet i forhold til å sikre Ikkespredningsavtalens
framtid. NAC forsøkte, som jeg sa i mitt første innlegg, å slå ring om de
13 skrittene fra forrige tilsynskonferanse - 13 tiltak som Norge har støttet
i praktisk talt alle de internasjonale sammenhenger hvor man har snakket om
nedrustning, og man har gitt uttrykk for bekymring over at det ikke akkurat
er raske skritt som tas.
Med de økende terrortrusler og
gjentatte terrorangrep i tillegg til ustabilitet og uforutsigbarhet er det
viktig å styrke de multilaterale samarbeidsmekanismene på
nedrustningsområdet. De nye truslene blir faktisk enda farligere med uran
og plutonium på avveier. Produksjonsstans av kjernevåpen og opprydding av
avfall blir en hovedoppgave i nedrustningsregimet. Sikring og kontroll av
atommateriale går rett i kjernen på terrorbekjempelsen, etter min
oppfatning. Ikke-spredningsregimet blir selve forutsetningen. Vi må jobbe
innenfor rammen av NPT. Her er også artikkel 6 viktig, fordi det må være et
mål å redusere kjernevåpnenes politiske og militære rolle. Vi må altså
understreke nedrustningsaspektet like mye som ikke-spredningsaspektet. Vi
skal være resultatorienterte og ikke drive deklarasjonspolitikk. Men her
mener jeg faktisk at det henger ganske mye sammen, og også at årets
NAC-resolusjon var betydelig mer balansert enn tidligere resolusjoner, bl.a
gjennom vektleggingen av russiske taktiske atomvåpen, understreking av
ansvaret til Nord-Korea og bekymring over Iran. Jeg vil be
utenriksministeren videreføre den dialogen som han nevnte i sitt svar, med
New Agenda-landene, som jo også inkluderer vårt naboland Sverige. Jeg vil
også be utenriksministeren i det videre nedrustningsarbeidet bidra til at
ikkespredningsregimet videreføres fram mot 2005, og at man må ta praktiske
og konkrete grep.
Utenriksminister Jan Petersen : Jeg la med stor interesse merke til hvordan
Marit Nybakk balanserte sitt presentasjonsinnlegg. Det gav en veldig bred
tilnærming til denne problemstillingen. Det er en tilnærming jeg slutter
meg helt til. Her er det svært mange forskjellige elementer som må gripes
tak i.
Jeg la merke til at spørsmålet om New
Agenda Coalition var ett, men bare ett, av de elementene som der ble
fremhevet. Vi var konkret uenige om de to tekstene som ble fremlagt, var
gode nok. Vi har vært, som jeg sa, i dialog med landene uten å nå frem med
våre synspunkter. Jeg vil gjerne understreke at vi nettopp stemte for det
japanske forslaget, som samlet en bred tilslutning fra medlemslandene i
forsamlingen. Derfor tror jeg at selve spørsmålet om reduksjon av
kjernevåpen og masseødeleggelsesvåpen i sin alminnelighet, som Marit Nybakk
nevnte, er et spørsmål som går langt, langt utover en konkret vurdering av
en resolusjonstekst i FN. Det er den brede enigheten som jeg for min del vil
understreke nå.
Jeg la spesielt merke til det Marit
Nybakk sa om faren for at terrorister får tak i masseødeleggelsesvåpen. Jeg
er helt enig med henne i at et av hovedproblemene nettopp ligger der. Det
betyr også at det arbeidet som gjøres i Nordvest-Russland, ikke bare har et
miljøaspekt, men definitivt også et ikkespredningsaspekt og det gjelder også
spørsmålet om terrorisme, som er viktig. Vi satser jo fra norsk side midler
i Nordvest-Russland. Vi vet at vi er små i den store sammenhengen, og er
nettopp derfor svært glad for G8-initiativet. Marit Nybakk har sikkert lagt
merke til at vi bl.a har et tett og nært forhold til ikke minst formannen i
det amerikanske senats utenrikskomite, som er personlig opptatt av denne
typen problemstillinger. Det er en alliansebygging som vi fra norsk side
legger stor vekt på.
Jeg la også merke til hva hun sa om
uberegnelige regimer, og kan bare slutte meg til den bekymring hun gav
uttrykk for når det gjelder disse uberegnelige regimene. Det er meget
bekymringsfullt å se hvordan land som Nord-Korea og Iran har opptrådt i det
siste. Det er iallfall godt å få fakta opp på bordet, slik vi nå har fått i
tilfellet Iran. Den forståelsen tror jeg er svært viktig, og det forteller
oss hva slags utfordringer vi her står overfor.
Som vi ser, kan svært mange av disse
utfordringene knyttes til Norges tilstøtende nærområder i nord. I nord
finnes med andre ord noen av de største sikkerhetspolitiske utfordringene
Norge står overfor.
En pekepinn på hva som kan skje i
nordområdene, fikk vi da den russiske ubåten « Kursk » sank i havet i august
2000. Et nytt innblikk i samme problemstilling fikk norske myndigheter da
den utrangerte russiske atomubåten K-159 sank under slep utenfor Kolahalvøya
for ti uker siden. Ifølge Aftenposten 20. oktober i år ligger det 190 slike
utrangerte atomubåter nær Norges grenser. K-159 ligger på 200 meters dyp,
med to atomreaktorer om bord. Riktignok er reaktorene avslått, men disse to
eksemplene, som bare er knyttet til ubåter, gir et lite innblikk i hva som
skjer. Begge disse ulykkene peker på at Norge må ha kunnskaper om og må
fokusere på det som skjer i nord, selv om det sikkerhetspolitiske fokus for
svært mange andre har flyttet seg lenger sør.
For Norge har ikke dette fokuset
flyttet seg, for vi vet at ca 20 % av alle reaktorer i hele verden befinner
seg i våre nordlige nærområder. Vi vet også at det er mye spaltet
materiale, dvs. materiale som er brukt som brensel, som befinner seg på
Kolahalvøya. Likevel er det en utfordring å få vite nøyaktig hvor mye
spaltet materiale som er der. Det er på dette punktet at gjennomsiktighet
er så viktig. Med økt gjennomsiktighet kan vi i større grad vite hvilke
tiltak som må settes inn, fordi vi vet hvilke utfordringer vi står overfor.
Barentshavet er et av verdens mest
ressursrike og produktive havområder. Markedet for fisk og annen sjømat er
svært følsomt for forurensning, og ikke minst for rykter om forurensning.
Nivåene for radioaktiv forurensning i norske havområder er heldigvis lave.
Disse målingene blir påvirket av dagens virksomhet og av tidligere utslipp
som f.eks fra prøvesprengningene på 1950- og 1960-tallet.
Bjørn Hernæs (H) : Jeg synes utenriksministerens ambisiøse målsetting om en
atomfri verden danner en fin ramme rundt denne debatten. Jeg har også lyst
til å takke Marit Nybakk for at hun reiser den. Dette er et tema som vi
aldri kan la ligge, selv om det tar lengre tid å komme frem til løsninger
enn det vi i utålmodighet kunne ønske oss.
Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i
det faktum at Ikkespredningsavtalen etter vårt syn gjelder på ubestemt tid.
Vi må altså arbeide videre for at den forpliktelse som ligger i avtalen,
blir opprettholdt. Jeg er også veldig glad for at Norge viser utålmodighet
i de internasjonale fora hvor vi deltar, slik at vi kan arbeide videre mot
en endelig løsning. Jeg deler det syn at det er sterkt å beklage at USA
ikke finner å kunne ratifisere avtalen. Allikevel foretrekker jeg, slik
utenriksministeren gjorde i deler av sin redegjørelse, å peke på at bildet
ikke er helt svart. Det er dialoger på gang, og særlig vil jeg nevne
avtalene mellom USA og Russland, hvor vi hva Nordvest-Russland angår, kan
delta på en konstruktiv måte. Jeg synes man skal legge stor vekt på det.
Amerikanerne har gått veldig langt i å redusere sine kjernevåpen, og vi
håper og tror at det er mulig å få til mer også i Nordvest-Russland.
Jeg henviser igjen til det arbeidet
senator Lugar gjør, og den gode kontakten vi har, både gjennom komiteene og
gjennom arbeidet i Utenriksdepartementet. I den sammenheng er det viktig
igjen å understreke at vi ikke får til en løsning her ved å bruke retoriske
knep. I så henseende slutter jeg meg helt til utenriksministerens
anbefaling og støtte til det japanske forslaget, som har vunnet bred
oppslutning. Så får vi se med velvilje og forståelse på mye av planene og
målsettingen for Ny Agenda-landene, men jeg vil understreke at fra norsk
side har det vært helt riktig at man ikke deltok i avstemningen på Ny
Agenda-landenes side.
La meg bare slutte med det som
utenriksministeren også sluttet med: Ambisjonen er en verden fri for
kjernevåpen.
Christopher Stensaker (FrP) : Interpellasjonen fra representanten Marit
Nybakk berører et stadig viktigere tema i en global verden, som preges av
krig og uro mange steder. Dette tema blir også tatt opp på en
interparlamentarisk konferanse om å redusere trusselen fra
masseødeleggelsesvåpen som holdes i Strasbourg kommende torsdag og fredag.
Jeg kommer også inn på temaet som saksordfører i neste sak, som bl.a dreier
seg om eksportkontroll og internasjonalt ikkespredningssamarbeid.
Det er urovekkende at man ser at
stadig flere ustabile og udemokratiske land er i ferd med å anskaffe seg
våpen som ikke bare truer potensielle fiender, men også land som ikke er med
i konflikten. Dette gjør at arbeidet med å føre kontroll med hvem som har
masseødeleggelsesvåpen, og hvem som er i ferd med å anskaffe seg disse, blir
stadig viktigere. Dette betyr at det internasjonale samfunn får et stadig
større ansvar for å sørge for at slike våpen ikke kommer på avveier.
Fremskrittspartiet ser det derfor som svært viktig at Norge gjennom de
inngåtte internasjonale avtaler om ikke-spredning fortsatt aktivt støtter
opp om arbeidet med å forhindre at nye land, terrororganisasjoner og andre
får tilgang til teknologi og materiell egnet til å fremstille
masseødeleggelsesvåpen generelt.
Fremskrittspartiet ser også med
bekymring på de utviklingstrekk som fremkommer med tanke på Nord-Koreas
utvikling av atomvåpen og deres trusler om å trekke seg fra internasjonale
forpliktelser innenfor inspeksjons-, rapporterings- og
ikkespredningsavtaler. På dette området må Norge være klar og konsis med
tanke på de signaler vi gir til Nord-Korea og andre land som f.eks. Iran,
som nå virker å være i stand til å utvikle atomvåpen. Dette viser klart at
Iran og andre ikke tar de signaler som i sterk grad har framkommet tidligere
om framstilling av slike typer våpen overfor land som i utgangspunktet ikke
har denne kapasiteten. Det er viktig at Norge inntar en kritisk holdning
overfor Iran, og vurderer dette opp mot norsk deltakelse i oljeutvinning
o.l. i Iran.
Med tanke på dagens situasjon i lys av
internasjonal terror og tilknytningsformer til denne type aktivitet er det
også bekymringsfullt at det ser ut til å være land som ikke har
betenkeligheter med å blande inn andre aktører når det gjelder utvikling av
denne typen teknologi. Land som vi ikke kan regne som stabile med tanke på
terrornettverk og terroraktivitet, ser ut til å få kunnskap og hjelp
utenfra.
Norge har og bør fortsatt ha en klar
holdning til spredning av masseødeleggelsesvåpen, slik at verden blir en
tryggere plass for oss alle.
Bjørn Jacobsen (SV) : Det er ei kjend sak at det reelt sett ikkje har skjedd
mykje framgang i FN dei siste sju åra når det gjeld nedrusting.
Utanriksministeren var også inne på det viktige reformarbeidet som skjer i
FN, og som Noreg skal delta aktivt i. Og, som det har blitt nemnt av fleire
her, ein resolusjon frå Japan fekk faktisk tilslutning. Tittelen på den
resolusjonen er om ein veg til den totale elimineringa av kjernevåpen. Det
gleder meg stort å høyre frå alle som har hatt ordet her i dag, at det er
brei semje om at det er det endelege målet.
Men anten vi vil eller ikkje, er
kanskje den viktigaste prøvesteinen med omsyn til viljen til nedrusting, i
alle fall i FN-systemet, det resolusjonsforslaget som ligg føre frå dei
såkalla Ny Agenda-landa. Noreg har i løpet av tre år både røysta for det
forslaget og også late vere å røyste. Om vi ser på litt av forskjellane i
teksten, kan vi kanskje finne ut kvifor Noreg har endra syn. Ein har gått
til ei ikkje fullt så nedrustingskonsekvent linje som det som i alle fall vi
i SV hadde håpt ein kunne ha vore på.
I 2000 stod det i NAC-resolusjonen at
ein gjev uttrykk for si djupaste uro for menneskeheita fordi atomvåpen kan
bli brukt. Så kjem det seinare eit nytt forslag, for ein prøver å gå nokre
skritt framover, om at ein er overtydd om at eksistensen av atomvåpen er ein
trussel mot menneskeheitas overleving, om dei blir brukte, altså ei klar
skjerping av teksten. Det var m.a. då vi ikkje kunne gå god for den
teksten. Desse to eksempla viser korleis Ny Agenda-landa prøver å gå små
skritt framover for å få til semje om kjernefysisk nedrusting innafor
FN-systemet, ved å strekkje litt på teksten frå tidlegare.
Ingen er vel i tvil om at det er USA
som får utfordringa å bale med NAC-resolusjonane. For Noreg har det vel
vore ei avveging kor langt ein kunne gå i å kritisere ein nær alliert
innafor FN sine rammer, som ein resolusjonstekst er. Ei anna avgrensing for
Noreg for å støtte NAC har vore, og er, NATOs strategiske konsept, som held
fast på at atomvåpen er essensielt for alliansen i uoverskueleg framtid.
Dette står i sterk kontrast til forpliktingane som ligg i
Ikkjespreiingsavtalen. Her gjekk jo NATO-landet Canada føre og røysta for
NAC-resolusjonen, og Nederland røysta som Noreg, dei lét det vere, men sa
rett ut at det gjorde dei fordi NAC-resolusjonen kjem i konflikt med NATOs
atomstrategi.
Utanriksministeren svarte meg i
spørjetimen i fjor at Noreg avstod frå å røyste fordi Noreg fann tekstane
frå NAC-landa lite eigna til å fremje kjernefysisk nedrusting. Det er jo
litt det utanriksministeren er inne på i dag. Men eg kunne tenkje meg å få
ein kommentar frå utanriksministeren om kva dette heilt konkret går på. Er
det enkeltpunkt, allianseforhold, som bind oss opp, eller er det ordlyden i
teksten som gjer det vanskeleg å tilslutte seg NAC-resolusjonen?
Lars Rise (KrF) : Arbeidet med å skape fred mellom nasjoner og folkegrupper
er en av de fremste oppgavene for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Kristelig Folkeparti mener at selve eksistensen av kjernevåpen utgjør en
trussel mot menneskeheten, og at den eneste virkelige garantien mot disse
våpnene er at de blir utslettet og aldri brukt eller produsert igjen.
Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen er selve hjørnesteinen i det
internasjonale nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. Den er det eneste
formelle hinderet mot internasjonal spredning av kjernevåpen, med mål om å
fremme internasjonal stabilitet uten kjernevåpen. Avtalen utgjør dermed en
bærebjelke i det globale sikkerhetsbildet.
Kristelig Folkeparti er bekymret over
at Ikkespredningsavtalen stadig er under press, og vi støtter målsettingene
i de to Ny Agenda-koalisjonsresolusjonene om at en trenger en politisk
revitalisering av arbeidet med kjernefysisk nedrustning.
Kristelig Folkeparti er kjent med at
flere resolusjonsutkast om kjernefysisk nedrustning blir behandlet ved
sesjonene i FNs generalforsamling, og konstaterer at Norge i år valgte å
avstå fra å stemme for Ny Agenda-resolusjonen.
Det er gjort framskritt på
nedrustningsområdet og når det gjelder ikke-spredning. Over 60 år etter at
de første kjernevåpnene ble detonert, er det i dag åtte stater som har
kjernevåpen, mot tretti den gang. Vi kan med sikkerhet si at
Ikkespredningsavtalen har bidratt til å dempe antallet nye
kjernevåpenstater. Ingen annen internasjonal avtale har flere medlemmer enn
denne, bare India, Israel og Pakistan står utenfor.
Tross positive tendenser er det grunn
til å være urolig for framtiden til Ikkespredningsavtalen. Hovedtrusselen
er manglende etterlevelse av ikkespredningsforpliktelsene, og vi etterlyser
en større framdrift på nedrustningsområdet. Vi ser en manglende
gjennomføring og oppfølging av de 13 handlingsstegene vedtatt på
tilsynskonferansen i 2000. Nord-Koreas annonserte uttreden av avtalen er
urovekkende, det samme er spørsmålet om Irans kjernefysiske program. Særlig
bekymringsfullt er det at også USA har en manglende framdrift på
nedrustningsområdet. Prøvestansavtalen ble avvist. ABM-avtalen ble oppløst
i fjor, og med den også START-prosessen. Kristelig Folkeparti ser positivt
på at USA og Russland inngikk en ny avtale, den såkalte Moskva-avtalen. Men
hovedproblemet med denne avtalen sammenliknet med tidligere avtaler er at
den er for vag. Det er videre bekymringsfullt at USA utvikler nye typer
kjernevåpen som « bunker busters », og at den nye loven om rustningsprogrammer
innebærer at det gamle forbudet mot små atomsprengladninger, såkalte
« mininukes », må bli opphevet. Om ledende kjernevåpenstater er i ferd med å
snu ryggen til avtalebasert rustningskontroll og multilaterale avtaler,
lover dette ikke bra for ikkespredningsavtalens framtid. Argumentene for å
skaffe seg slike nye og varierte våpen er at trusselbildet er endret, og at
bekjempelse av nye motstandere krever dette. Faren er at atomterskelen
senkes ved at andre også da vil skaffe seg slik teknologi, og at terskelen
for bruk av slike « mininukes » kan være lavere. Da har vi ikke fått en
tryggere verden. Den eneste måten å gjøre verden tryggere på er ved
internasjonalt forpliktende samarbeid.
Det er grunn til å gi norske
myndigheter, som har vært pådriver i flere spørsmål, ros. Norge har bl.a
tatt til orde for å gjøre 1. komite i FN mer effektiv, vi har vært kritiske
til USA når det gjelder prøvestansavtalen, vi har vist uro over
« mininukes », og vi har ytret oss mot taktiske våpen og kontrollen med
spaltbart materiale.
Åslaug Haga (Sp) : Til tross for at det har funnet sted en betydelig reell
nedbygging av kjernevåpnenes rolle og antall i Europa, er det langt fram til
vi når målet om full kjernefysisk nedrustning i Europa og globalt.
Senterpartiet er opptatt av at Norge
fortsatt må jobbe aktivt for både å motvirke spredning av kjernevåpen og for
å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Det er i fremme av
samarbeidsstrukturer og som positiv og pragmatisk bidragsyter og deltaker i
internasjonale forhandlinger at Norge kan oppfylle sitt ansvar innenfor
kjernefysisk nedrustning.
Vi må erkjenne at kjernevåpenmaktene
sitter med nøkkelen til videre kjernefysisk nedrustning, og at disse derfor
har et særlig ansvar. Dette ansvaret må ikke utvannes. Det betyr
imidlertid ikke at det øvrige verdenssamfunnet ikke skal engasjere seg
tungt.
Tillitskapende tiltak og åpenhet er
sentrale stikkord i denne sammenheng. Jeg vil trekke fram igjen
Canberra-kommisjonens rapport. Den har begynt å bli noen år, men den
inneholder en rekke viktige forslag knyttet til f.eks senket beredskapsnivå,
fjerning av stridshoder fra leveringsmidler, stans i deployering av
ikke-strategiske kjernevåpen og slutt på subkritisk testing av
kjernevåpenrelatert utstyr.
Jeg håper at utenriksministeren kan
kommentere status for noen av de tiltakene som ligger i
Canberra-kommisjonens rapport, og hvordan Norge forholder seg til dem.
Ikkespredningsavtalen spiller en
nøkkelrolle i det videre arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Det er av
største betydning at denne avtalen ikke undermineres. Det er sterkt
bekymringsfullt at ulike land ikke følger opp avtalen, og det trengs videre
arbeid for å få resterende land til å underskrive avtalen. La meg også
understreke at avtalens troverdighet er avhengig av etterlevelse, i den
forstand at det må være full stopp i kvalitativ oppgradering av
atomvåpenbeholdningene, økt åpenhet om våpenarsenalene og
plutoniumbeholdninger og ikke minst fortsatte våpenreduksjoner.
De siste dagene er vi igjen blitt
minnet om at kjernefysisk materiale kan komme i gale hender, og hvor viktig
det er at så ikke skjer. Det videre samarbeidet med Russland og andre
partnere om atomopprydding i våre nærområder er derfor av største betydning.
Det er gledelig å registrere at dette arbeidet har en viss framgang, og jeg
gir Regjeringa honnør for de initiativene den har tatt på det området den
seinere tida, samtidig som jeg er sikker på at vi alle i denne sal er like
enige om at dette arbeidet ikke går fort nok.
Marit Nybakk (A) : Debatten har vist at det er bred enighet i dette huset om
nødvendigheten av å intensivere arbeidet med nedrustning og ikke-spredning
av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Det er også bred enighet om å
jobbe målrettet fram mot tilsynskonferansen i 2005, og videre mot 2010 og
2015 om nødvendig, for å sikre Ikkespredningsavtalen og
ikkespredningsregimet og for å få igjennom de 13 punktene fra forrige runde.
Vårt mål, og det er jeg veldig glad for er blitt sagt fra nesten samtlige,
er en kjernevåpenfri verden.
Jeg er glad for den norske støtten til
det japanske forslaget, men jeg vil be om at det tas kontakt med New
Agenda-landene, slik at man eventuelt neste år får bredere oppslutning om en
slik resolusjon. Vi skal være resultatorienterte og ikke deklaratoriske,
men av og til er også resolusjoner viktig. Vi må fokusere på substans og
ikke på prosess, men jeg mener at NPT er viktigere enn noensinne på grunn av
både nye spredningstrusler og vedvarende kjernevåpenarsenaler.
Det er også viktig at
kjernevåpenstatene ikke nå legitimerer at atomvåpen kan brukes mot land som
eventuelt har kjemiske eller bakteriologiske våpen. Jeg vil understreke at
atomvåpen ikke bare er kvalitativt forskjellig eller annerledes enn
konvensjonelle våpen, men også kvalitativt sett verre og annerledes og mye
farligere enn andre masseødeleggelsesvåpen.
Jeg har registrert at det etter svensk
initiativ nå er satt ned en kommisjon for å se på alle typer
ødeleggelsesvåpen, altså både atomvåpen, bakteriologiske våpen og kjemiske
våpen. Denne kommisjonen skal ledes av Hans Blix og skal rapportere til
Kofi Annan. Det kan jo være greit om også Norge samarbeider med Sverige om
slike saker. Sverige er riktignok ikke et NATO-land, men det er et EU-land
og et naboland og derfor en viktig samarbeidspartner.
Helt til slutt vil jeg understreke det
som veldig mange har tatt opp, nemlig forvaltningen i nordområdene og
atomavfallet som vi dessverre ser både befinner seg på Kolahalvøya og også
delvis kommer på avveier. NATO-Russland-rådet er et viktig forum. Det
samme er økende dialog mellom Russland og USA. G8-initiativet bør vi jobbe
videre med. Det er bl.a basert på kampanjen til senator Lugar og tidligere
senator Nunn. For oss som naboland vil opprydding av atomavfall i
nordområdene være særdeles viktig.
Utenriksminister Jan Petersen : Jeg vil bare kommentere enkelte forhold
nærmere.
La meg først si til Åslaug Haga at jeg
ikke tør ta status på Canberra-rapporten etter hukommelsen, så jeg må melde
pass på det i denne sammenheng. Vi får komme tilbake til hvordan det
eventuelt skal følges opp senere.
Jeg har lyst til å understreke at jeg
har merket meg at svært mange i debatten har vært opptatt av arbeidene i
nordområdene. Det tror jeg er meget viktig. Det er et konkret arbeid vi
både kan gjøre og gjør i praksis. Marit Nybakk har ved et par anledninger i
debatten nevnt NATO-Russland-rådet. Problemet med det er at jeg sterkt
hadde ønsket at NATO-Russland-rådet skulle sette opp atomforurensningen i
nord som et av de viktige spørsmålene. Dessverre ser det ikke ut som om jeg
når frem med det. Det har vært reist spørsmål om hvordan
NATO-Russland-rådet kan gi tilleggsverdi. Det må vi arbeide med, fordi jeg
meget bestemt mener vi ikke skal gi opp å bruke NATO-Russland-rådet i den
sammenheng. Foreløpig har jeg nok ikke fått altfor positive
tilbakemeldinger på det punktet, dessverre, men jeg mente det virkelig var
en mulighet.
Så har jeg lyst til å bringe videre
noen resonnementer rundt reformarbeidet i FN, som Bjørn Jacobsen også nevnte
innledningsvis i sitt innlegg. Jeg tror det er svært viktig at vi ikke ser
reformarbeidet i FN bare som et spørsmål om Sikkerhetsrådet, som på mange
måter tar overskriftene, og som kanskje også er det aller vanskeligste av de
spørsmål vi står overfor, men ser det betydelige reformbehovet som ligger
f.eks i at hovedforsamlingen ikke nedlesses som en resolusjonskvern, eller
det arbeidet som gjøres i forbindelse med 1. komite. Her kan det nås frem
med reformer som Norge også bør legge trykk på. Vi må ikke bare interessere
oss for reformene i Sikkerhetsrådet. FN-systemet kan reformeres på mange
områder.
Så var det selve tekstene knyttet til
New Agenda Coalition. Problemet der har i og for seg ikke vært mangel på
kontakt, men at landene ikke ville høre på det vi sa. Det er der problemet
ligger. Jeg vil selvfølgelig også til neste år gjenta vår holdning til
tekstene i resolusjonene, slik jeg gav uttrykk for i min innledning, nemlig
at vi er enige i mange av hovedgrepene, men at tekstene er utformet slik at
de etter vårt skjønn ikke er nyttige i forhold til det formålet som ønskes
oppnådd. Jeg vil nok fortsatt ha den holdningen til det, så får vi håpe det
er lettere å nå frem til neste år enn det var i år.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.