Ivar Kristiansen (H) (ordfører for saken):

       Det er også denne gang en meget omfattende stortingsmelding vi har fått presentert for oss, som igjen anskueliggjør at god fiskeriforvaltning er det samme som å legge et aktivt og grundig grunnlag for å skape milliardverdier for norsk fiskerinæring. Er det noe norsk fiskerinæring har behov for, er det at vi i enda større grad er i stand til å være en påvirker overfor det internasjonale fellesskap hva angår fiskeriforvaltning, for det er sannelig ennå en lang, lang vei å gå for å komme i havn på en bedre og tryggere måte på dette området.

       Norge er en fiskeripolitisk stormakt. Vi er også en geografisk stormakt som har suverenitet og hånd over et nokså betydelig areal i europeisk sammenheng. Faktisk disponerer vi mer enn 30 % av det totale geografiske land- og sjøareal i Vest-Europa. Norge har også et svært omfattende internasjonalt fiskerisamarbeid. Det er kanskje det området - med bare norsk skipsfartsnæring som medeksempel - som illustrerer hvor omfattende internasjonalt samarbeid, delaktighet og aktivitet vi har på dette området.

       Jeg tror jeg kan si at komiteen i veldig stor grad har en felles oppfatning både hva angår ambisjoner på vegne av norsk fiskerinæring, og hva angår bekymringer for norsk fiskeri og internasjonal fiskeriforvaltning. For egen del vil jeg tilføye at på flere områder, og særlig med den nye avtalen mellom Norge og Russland, som ble undertegnet i St. Petersburg i forrige uke, i erindring, ser vi klar fremgang. Det betyr at der man politisk har tatt og gjennomført en del upopulære, men nødvendige standpunkter - noen kunne ha tenkt seg å gå enda lenger - på områder som angår forvaltning, viser det seg å være det eneste rette i svært mange situasjoner. Det illustrerer at gjenoppbygging av bestanden er nødvendig og viktig, og det incitament som kan gjenskape milliardverdier for norsk fiskerinæring. Og det sier jeg i en fase hvor vi har sett at de ambisjoner man har hatt på vegne av norsk fiskerinæring de siste år, langt fra har slått til. Det skyldes selvfølgelig flere forhold. Ett forhold er naturlig nok at vi på slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet i svært liten grad var flinke nok til å ivareta begrepet bærekraftighet rundt fiskeriforvaltningen. Men vi har like mye sett at den internasjonale økonomiske kollapsen også har rammet norsk fiskerinæring. Vi har sett at kjøpekraften i de markeder som norsk fiskeri skal betjene, har vært kraftig redusert de siste årene. Og som tidligere utenriksminister Jagland så pent har omtalt det i en nylig utgitt bok, står vi utenfor det europeiske fellesskap, med de store ulempene det innebærer for norsk fiskeri og fiskerinæring. Alle kjenner den situasjonen norsk oppdrettsnæring har vært i de siste år. Det betyr at vi mangler verken utfordringer eller ambisjoner. Likevel er det grunn til å slå fast at vi fortsatt har en lang vei å gå før internasjonal fiskeriforvaltning er på et nivå som er å anse som tilfredsstillende.

       Selv om Norge på mange måter har vært en pådriver i både forvaltning og forskning på dette området, er det fortsatt et sterkt behov for økt satsing på internasjonal fiskeriforvaltning og samarbeid. Derfor er det svært viktig at Norge er til stede på de arenaer hvor man drøfter fiskeri- og ressursforvalting. Og det er bare å slå fast, når vi ser på et av de viktigste samarbeidsforhold vi har, samarbeidet mellom Norge og EU, at det står meget bedrøvelig til. Da tenker jeg på EUs fiskeriforvaltning. Jeg kan ikke se at det er tatt så mange steg som bringer forvaltningsregimet i EU noe særlig fremover. Det er bedrøvelig å registrere at man på mange måter fortsatt driver med samme gammeldagse metoder med hensyn til utkast som man hittil har gjort, og ikke i tilstrekkelig grad evner å ta på alvor at flere av de viktige felles bestandene vi og EU har til forvaltning, ikke viser tegn til gjenoppbygging, men derimot fortsatt befinner seg i en svært truet situasjon. Det illustrerer bare hvor viktig det er at Norge på dette området igjen får styrket kontakt med EU og kan fortelle dem at miljø- og ressursforvaltning er det eneste som kan berge også EUs fiskeriflåte og gi en relativt betryggende fremtid.

       Det er større grunn til å gi honnør til det samarbeidet Norge har med Russland, som på mange områder viser tydelig fremgang. Det er et samarbeid som foregår i de viktigste havområdene for oppvekst av norsk-russisk fisk. Dog er jeg nødt til å kommentere det vi har fått anskueliggjort de siste par ukene, et betydelig russisk overfiske i Barentshavet, som er av en størrelsesorden som egentlig kan være truende for det videre samarbeidet. Hvis ikke Russland er i stand til å ordne opp i dette, er det klart at ikke bare kan samarbeidet kollapse, men gjenoppbyggingen av de viktigste bestandene kan faktisk også være truet. Det rammer på nytt norsk fiskerinæring i svært betydelig grad. Det er soleklart at når man får den mengden av ulovlig omsatt fisk i et marked som skal konkurrere med lovlig fanget fisk, er det pristruende og igjen en trussel overfor norsk fangstnæring i betydelig grad.

       Dette viser bare at vi må ha en sterk videre dialog med Russland på dette området. Samtidig har vi nok noen yttersvinger selv å gå for å unngå at vi skal komme i samme situasjon - og da tenker jeg på at heller ikke vi må delta i noen særlig grad i det som går på overfiske. Det som går på den ulovlige omsetning av fisk og omlasting i Barentshavet, flytting fra Bjørnøya og inn i gråsonen, viser bare at hvis noen måtte tenke seg å slakke på tøylene og redusere norsk overvåking, kontroll og nærvær av Kystvakten, er det en tanke man i så fall øyeblikkelig må legge til side.

       Ellers er det bare å føye til at som vanlig har vi en liten konflikt gående med Island. Det tror jeg ærlig talt at fiskeriministeren ikke skal ta så veldig tungt, for det er all grunn til å tro at han vil ivareta de norske interessene like bra i fremtiden som de har vært ivaretatt i løpet av de siste år.

       Til slutt: Kongekrabben er naturlig nok også omtalt i dette dokumentet. Jeg tror at nå når man har fått hånd om egen forvaltning utenfor den såkalte vestgrensen, er det all grunn til bare å sørge for at kongekrabben ikke får lov å formere seg og krype vest-/sørover i et ukontrollert tempo. Dette forholdet er også omtalt i meldingen.

Bendiks H Arnesen (A) : Når vi nå foretar den årlige gjennomgangen og behandlingen av de fiskeriavtalene som Norge har inngått med andre land, er det grunn til å uttrykke en viss tilfredshet med at den internasjonale forståelsen og oppmerksomheten rundt forvaltnings- og ressursspørsmål er økende. Folk flest er på en måte blitt mer oppmerksomme på disse spørsmålene.

       Selv om vi fra tid til annen kan føle at vi ikke makter å ha sterk nok fokusering på dette, er det grunn til å minne om at Norge har vært et foregangsland og en pådriver, slik saksordføreren sa. Slike forvaltnings- og ressursspørsmål har aldri vært enkle å forholde seg til verken nasjonalt eller internasjonalt, og vil heller ikke bli det i framtida. Derfor må norske myndigheter holde et høyt trykk på slike spørsmål.

       Norge er Europas største havstat og høster 80 % av områdene sammen med andre nasjoner. Vi har her historiske rettigheter som det er viktig å ta vare på og forvalte forsvarlig. Når vi i tillegg vet at Norge eksporterer sjømat til 160 land, forstår vi vår avhengighet av fiskeriene og det ansvar som påhviler oss i å lede an i kampen for en bedre forvaltning av ressursene.

       Det er også viktig for oss å ha en klar linje og slå ned på ulovlig fiske og på den ressurs- og miljøkriminalitet dette egentlig er.

       Jeg vil bruke litt tid av mitt innlegg på å sette søkelyset på de store bestandene av sjøpattedyr, noe som også må ses i sammenheng med ressurssituasjonen og forvaltningen. Dette er en side av samme sak og må bli mye mer fokusert i debatten om hvordan fiskeressursene skal forvaltes. Her må det være realitetene som står i forgrunnen, og ikke følelser og myter.

       Hvalbestanden har økt formidabelt siden det ble stopp i uttaket, og det beskjedne uttaket Norge nå gjør, endrer vel ikke mye på dette bildet. Når hvalen tar ut mer fisk enn fiskerne får ta opp, er det grunn til å se på situasjonen.

       Selbestanden er også et kjempeproblem. Vi hører stadig om fjorder som står fulle av sel, og hvor fisken nesten er borte eller så forpestet av kveis at den ikke kan brukes. Dette har Stortinget drøftet før og gitt klare signaler om, men jeg synes det skjer for lite for å få uttaket økt, og for å få en utnyttelse av råstoffet av selen. Her står det så mye på spill at nødvendig økonomi til formålet ikke må være et hinder. Jeg føler nå at vi er i en situasjon hvor vi kvitter oss med fiskerne og livskraftige fiskerisamfunn i stedet for å få gjort noe med dette enorme problemet for næringen og for samfunnet.

       Ingen langs kysten mener at sjøpattedyrene skal bort eller beskattes ned på et nivå hvor det er fare for bestandene, men her er det snakk om en beskatning som står i forhold til bestanden, og som gjelder fiskeressursene og menneskenes mulighet til å høste av disse i framtida. Det er i første rekke dette denne saken dreier seg om, og det må bringes sterkere inn i internasjonale fora. Kanskje vi skulle lytte mer til fiskernes fagkunnskap her og til deres observasjoner.

       La meg også bruke anledningen til å si noen ord om kongekrabben. Jeg registrerer at det foregår en diskusjon om kongekrabben er en ressurs eller en plage. Faktum er vel at den på en måte er begge deler. Jeg tror det er viktig å ha med seg alle sider av denne saken når avgjørelser skal tas.

       Det faktum at bare ca 10 % av krabben kan utnyttes kommersielt, er jo i seg selv en utfordring. Hva skal skje med den krabben som tas opp og ikke kan brukes? Og på hvilken måte kan denne utnyttes? Spørsmålene er mange, og mye må avklares. Her må det forskes mer, og vi må gjøre tingene i riktig rekkefølge.

       Jeg føler at det er trykk på denne saken i forhandlinger med Russland, og jeg tror det er gode muligheter for å bli enige om tiltak som hindrer ytterligere utbredelse, og som kan få dette spørsmålet belyst og under bedre kontroll.

Åsa Elvik (SV) : Eg skal starte med å seie noko om noko eg eigentleg ikkje hadde tenkt eg skulle komme inn på, og det gjeld forholdet til EU. Men eg føler behov for å kommentere det når både representanten Solholm og representanten Kristiansen går så hardt ut mot EUs bedrøvelege fiskeriforvalting, det var slik representanten Kristiansen ordla seg. Eg synest at dei to representantane sin iver etter å bli medlem av det same EU blir noko spesielt sett i dette lyset, for Noreg vil som medlem av EU som kjent også bli ein del av EUs fiskeriforvalting.

       Vi hugsar alle korleis det gjekk i vinter då Riksdagen ytra ønske om einsidig stopp av svensk torskefiske i Nordsjøen. Dei fekk beskjed frå EU om at det fekk dei ikkje lov til, for torsken kjenner ingen landegrenser. Eg synest det er eit perspektiv dei to representantane skal ha i bakhovudet i sin iver etter å melde Noreg inn i EU.

       Denne årlege debatten har eit litt rituelt preg over seg, og det blir ein pyttipanne-debatt, der ein tek opp det ein sjølv føler for å kommentere som ein kanskje ikkje har høve til elles.

       Komiteen bad samrøystes i fjor Regjeringa om å vurdere om det i samband med den årlege stortingsmeldinga om dei fiskeriavtalane som Noreg har inngått med andre land, kan vere aktuelt å informere om følgjande, som komiteen ramsa opp: anbefalte og faktisk fastsette kvotar for dei viktigaste bestandane, anbefalt og faktisk fiskepress for dei viktigaste bestandane, og bestandsutviklinga for dei viktigaste bestandane. Vi bad Regjeringa vurdere om dette kunne vere grunnlag for ei drøfting av opplysningane i forhold til dei generelle fiskeripolitiske målsetjingane om berekraftig og lønnsam forvalting.

       SV står saman med Senterpartiet og Arbeidarpartiet om ein merknad der vi berre registrerer at denne vurderinga finn vi ikkje i denne meldinga, og vi synest at det er litt merkeleg. Eg håper at statsråden, som er til stades, kan svare på korfor. Eg hadde respektert det dersom Regjeringa hadde lagt fram ei melding der ein sa at vurderinga er blitt gjord og vi har ikkje funne det nødvendig å gi desse opplysningane. Og eg synest det er litt spesielt at ein ikkje ein gong gir Stortinget beskjed om korfor ein ikkje ønskjer å gi desse opplysningane. Eg synest òg det er litt spesielt i år, sidan det i fjor var ein samrøystes komite, at det berre er eit mindretal som lurar på korfor ein ikkje får denne vurderinga.

       Eg meiner at dei opplysningane som komiteen bad Regjeringa vurdere og å leggje fram, ville sett heile meldinga i eit anna lys og gjort meldinga meir interessant. Komiteen seier noko om at vi er fornøgde med at Regjeringa har lagt fram eit godt og grundig arbeid og lagt fram gode tal. Eg synest at meldinga i år liknar veldig på meldinga frå i fjor, og veldig på meldinga frå i forfjor, så eg trur ikkje jobben i departementet er så tidkrevjande at ein ikkje kunne lagt andre vurderingar inn. Og nettopp dei vurderingane som vi har bedd om, ville sett meldinga i eit anna lys, og det ville gitt komiteen høve til å gjere ein del vurderingar litt annleis. Så er eg klar over at den informasjonen vi ber om, er offentleg kjend. Dersom Regjeringa hadde teke inn dette i meldinga, ville informasjonen som Regjeringa gav, ha komme i ein litt meir interessant kontekst enn berre det å komme med ei oppramsing av kor mange tonn ein har avtalt å fiske - det er vel ikkje tonn, det er vel hundre kilo skolest ein fiskar. Så det er noko med perspektivet på det heile.

       Fiskebåtredernes Forbund har engasjert seg i årets behandling og har skrive eit brev til komiteen der dei rosar departementet for arbeidet med ei god og oversiktleg melding. Det står i brevet:

       « Forbundet konstaterer likevel at meldingen i liten grad går inn på spesifikke utfordringer Norge står overfor i de enkelte fiskeriforhandlingene med andre land. Stortingets behandling av meldingene har samtidig så langt i liten grad bidratt til å sette sitt preg på tredjelandsforhandlingene. »

       Det synest eg er eit ganske interessant signal frå Fiskebåtredernes Forbund, sett i lys av at årets kvoteavtale med Russland vekkjer betydeleg merksemd og diskusjon i fiskerimiljøet, spesielt i forhold til relasjonen til EU.

       Fiskeribladet skreiv på leiarplass sist tysdag, som ein kommentar til årets avtale:

       « Med økte kvoter til EU og Island ser vi stadig sterkere omriss av et forvaltningsregime for Barentshavet der gamle og nye fjernfiske-aktører slår seg opp med økende kvoteandeler og råstoffmakt. Det handler om et kapitalintensivt trålfiske som betyr hardt press på yngel og småfisk. Både på kort og lang sikt er det den nordnorske kystbefolkninga som taper på dette. »

       Så set ein det heile inn i samanheng med FNs havrettstraktat, som gav kyststatar suveren rett til å forvalte eigne ressursar.

       Dette er eit veldig interessant perspektiv, og det er eit perspektiv som på ein måte svarer på utfordringa frå Fiskebåtredernes Forbund om korfor ikkje Stortinget diskuterer denne typen utfordringar når ein har ei årleg melding, og korfor det ikkje er denne typen problemstillingar ein tek opp, i staden for ei oppramsing av talet på tonn.

       Så nokre få ord om ressurssituasjonen. Det kom ein såkalla sjokkrapport i vår. « De store fiskeslagene dør », var overskrifta på rapporten. Så seier forskar Asgeir Aglen ved Havforskingsinstituttet til nettstedet forskning.no:

       « Det er en slags naturlov. Når man øker fiskepresset, går bestandene ned, og det er de største, eldste fiskene som forsvinner først. »

       Så legg han til at det har vore mykje politisk fokus på overfiske også i Noreg. Ein del av våre bestandar ligg også heilt i nedre grense av kva som er akseptabelt.

       Det har vore omfattande debatt om ressurssituasjonen for våre viktigaste fiskeslag, spesielt norsk-arktisk torsk har fått mykje merksemd. Komiteen skriv at ein vil med interesse følgje forventinga om ei gjenoppbygging av bestanden.

       Vi har følt behov for å setje dette litt inn i ei forståingsramme i forhold til kva forskarar faktisk seier om forventing om gjenoppbygging av bestanden. Vi har teke med i innstillinga ICES sitt råd når det gjeld norsk-arktisk torsk, og funne det nødvendig å seie at ICES sitt råd om kvotar som var 100.000 tonn under det som Noreg og Russland blei einige om, blei forsterka av behovet for å gjenoppbyggje aldersstrukturen i bestanden, fordi mesteparten av gytebestanden framleis er førstegongsgytarar. Det er klart at det er eit kvalitativt aspekt ved rådet frå forskarane som er utruleg vanskeleg å få fram i den offentlege debatten. I media skriv ein at forskarane seier at no er det krise, eller at no er det fritt for torsk, eller at no har alt snudd seg, no blir det gode tider. Det er nettopp slike typar teikn eg skulle ønskje at komiteen kunne få som informasjon gjennom meldinga for betre å vere i stand til å forstå den faktiske situasjonen. Det er også eit viktig aspekt at Havforskingsinstituttet kommenterer årets ressurssituasjon i dag ved å seie at årets bestandsvurdering representerer ei betydeleg oppvurdering av bestanden, samanlikna med bestandsvurderinga for eit år sidan, og så seier dei samstundes at usikkerheita er større enn tidlegare. Det er ein nyanse som aldri kjem fram i den offentlege debatten, det er ein nyanse som eg synest Stortinget burde få lov til å ta stilling til.

       Eg vil berre kommentere at vi frå SV si side er veldig nøgde med den jobben som Regjeringa har gjort i forhold til reformer med omsyn til samansetjinga av forhandlingsdelegasjonen på norsk side i forhandlingane med Russland. I fjor slapp dei nordlegaste fylkeskommunane til med ein representant i delegasjonen, og i år har Norges Kystfiskarlag sloppe til. Det er eg veldig nøgd med, og eg ønskjer å gi statsråden ros for at han har sett verdien av å gjere nettopp det. Eg håpar at dei reformene går vidare, og at den debatten som vi hadde om SV sitt Dok.nr.8-forslag om meir openheit og demokratisk deltaking i dei norske kvoteforhandlingane, held fram. Vi har ingenting i mot å skunde oss sakte, viss utviklinga går i rett retning.

       Eg skal ikkje kommentere sjøpattedyr eller kongekrabbe, det har andre gjort før meg. Vi får ei sjøpattedyrmelding til behandling til våren.

       Eg har berre ein liten kommentar til representanten Solholm, som seier at vi burde setje i gang ein motkampanje mot den desinformasjonen som blir gitt frå diverse organisasjonar om norsk forvalting av sjøpattedyr. Eg synest at det er trist at ein i budsjettforliket mellom Regjeringa og Arbeidarpartiet faktisk har kutta i løyvingane til dei organisasjonane som har som jobb å drive med den typen opplysning. Derfor er eg einig med representanten Solholm i at det er ein viktig jobb.

       Lodve Solholm (FrP) : Det var vel meir ei openberr misforståing at representanten Elvik meinte at eg skulle ivre for at Noreg skal kome inn i EU. Det er faktisk snarare tvert om, og årsaka til det er faktisk fiskerinæringa, som gjer meg litt tilbakehalden.

       Så litt om denne EU-debatten. Hva slags suksess har vi hatt av påvirkning hva angår fiskeriforvalting med vårt utenforskap? Jeg tror det er veldig enkelt å gi det svaret når vi ser på hvordan EU har vært i stand til å foreta sin egen - som det ble sagt - « bedrøvelege fiskeriforvalting ». Og med det som bakgrunn og som argument er mitt spørsmål til Åsa Elvik: Ser man ikke at nettopp på dette området, hvor vi er en internasjonal stormakt og sitter med de beste internasjonale kunnskapene, ville et EU-medlemskap ha kunnet innebære at Norge hadde fått begge hendene på forvaltningsapparatet og påvirket og utviklet EUs fiskeripolitikk?

Åsa Elvik (SV) : Og eg som blei så glad då representanten Kristiansen følgde opp replikken frå Solholm - eg hadde venta at eg hadde teke feil når det galdt endå ein ja-mann, men det har eg dessverre ikkje.

       Når det gjeld debatten om norsk EU-medlemskap, som Kristiansen bruker som argument, synest eg ein skal følgje dei forhandlingane om forvaltinga av torsk i Nordsjøen som skjer mellom Noreg og EU no, ganske nøye, der det er betydeleg indre strid i EU, og der det viser seg at dei landa som langt på veg er einige med oss i korleis ein burde forvalte fisk, taper, gong på gong på gong på gong. Ein har prøvd seg på store reformer i EU sin fiskeripolitikk, men det viser seg at land som f.eks. Spania, som har heilt andre interesser innan fiskeriforvaltinga, er dei som vinn gjennom, mens dei som er einige med oss, slik som Sverige og Danmark, taper gong på gong. Eg trur ikkje at Noreg med si vesle befolkning ville ha spelt noka spesielt stor rolle i forhold til det.

       Jeg tror det er vanskelig å få stor nok oppmerksomhet rundt utfordringene forbundet med en bærekraftig utvikling og en bærekraftig forvaltning av ressursene sett under ett. Det er derfor viktig at vi i Norge arbeider omfattende - både internasjonalt og regionalt - med fiskeriutfordringene, ut fra et føre var-prinsipp. Her er det viktig med langsiktige forvaltningsplaner for fellesbestandene. Slike planer og oppfølgingen av disse er med på å legge grunnlaget for nettopp å oppnå målet om en bærekraftig utvikling.

       Det er av stor betydning at det utvikles felles og langsiktige forvaltnings-, forsknings- og kontrolløsninger for ulike bestander. La meg f.eks nevne norsk arktisk torsk i Barentshavet. Det er vesentlig at vi i enda større grad jobber internasjonalt for et felles regelverk i denne type spørsmål, der vi ser på de utfordringene vi har i forhold til ulike bestander i f.eks. Nordsjøen.

       Utfordringene er mange, og det er positivt at det i meldingen settes fokus på bl.a utkast av fisk. Det skjer når det ikke er mer kvote igjen, når fisken er tatt under minstemål, eller når fisken er tatt i strid med bifangstreglene. Her er det arbeidet som skjer i Europakommisjonen, positivt. Det er viktig å videreutvikle en god internasjonal kontroll.

       Når det gjelder torskefisket i Nordsjøen, er det grunn til bekymring i forhold til bestandssituasjonen. Vi har i andre innlegg tidligere også hørt om loddebestanden og om kongekrabben. I forhold til disse bestandene, som er utryddingstruede, er det viktig å fortsette med en aktiv og god forskning - med tanke på å kartlegge framtidige konsekvenser i størst mulig grad.

Statsråd Svein Ludvigsen : Det er to overordnede målsettinger for Regjeringen i de fiskeriforhandlingene vi fører med andre land, nemlig biologisk bærekraft og stabilitet. Jeg er derfor helt enig med saksordføreren når han på komiteens vegne trekker fram ambisjonen om at Norge må ligge i front i alle spørsmål som angår en bærekraftig ressursforvaltning. Det gjør vi, og det vil vi fortsette med.

       Skal næringen kunne realisere sitt fulle potensial, være livskraftig og være en bærebjelke i norsk økonomi etter at oljealderen tar slutt, er vi nødt til å legge bærekraft til grunn - ikke kortsiktige popularitetshensyn.

       Men samtidig må dette overordnede hensynet, bærekraft, også ivareta næringens og kystens behov for størst mulig forutsigbarhet og stabilitet, nettopp for å oppnå både økonomisk og økologisk bærekraft. Det er grunnleggende også for opprettholdelsen av bosettingsmønsteret. Dette har vi klart bedre enn de fleste fiskerinasjoner, noe saksordføreren, Kristiansen, var inne på i sitt innlegg.

       Jeg noterer med tilfredshet at også komiteen er av den oppfatning at det norsk-russiske fiskerisamarbeidet viser framgang på flere områder. Det er det norsk-russiske fiskerisamarbeidet som er det desidert mest omfattende og det viktigste - i økonomisk og i biologisk sammenheng. Faktum er jo at vi nå har oppnådd langsiktige forvaltningsplaner for både torsk og hyse i Barentshavet som ivaretar hensynet til en biologisk forsvarlig forvaltning så vel som hensynet til stabilitet og forutsigbarhet for fiskerinæringen i Norge og i Russland.

       De kvotene som ble vedtatt for en ukes tid siden, under siste sesjon i Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon, vil - i henhold til de forvaltningsplanene som vi trakk opp i fjor - ifølge Det internasjonale havforskningsrådet sørge for at gytebestanden av de to viktigste fellesbestandene i Barentshavet nå vil fortsette å øke til nivåer langt over de anbefalte føre var-nivåene. Derfor er det nok litt misvisende når Åsa Elvik forklarer at tredjelandskvotene øker etter forhandlingene i år. Det er slik at EU og andre tredjeland har en fast prosentandel av totalkvoten for norsk-arktisk torsk. Når kvoten av norsk-arktisk torsk går opp, vil også EUs og andre tredjelands kvoter i absolutte tall gå opp. Slik gikk det under årets kvoteforhandlinger, ettersom kvoten av norsk-arktisk torsk gikk opp. Grunnen til at kvoten til norske fiskere ikke økte i like stor grad - relativt sett - som til EU og andre tredjeland, var at kvoten av norsk kysttorsk jo ble halvert. Det er derfor ikke riktig, som det er blitt hevdet, at EUs og andre lands andel av kvoten av norsk-arktisk torsk har økt.

       Videre har Norge og Russland nå fått fastsatt en vestgrense for utbredelsen av kongekrabbe, som vil gi Norge den nødvendige frihet til å fastsette de tiltak som vi finner nødvendige og hensiktsmessige for å hindre eller begrense videre utbredelse av denne introduserte arten. Vi arbeider nå med å få på plass raskt et forvaltningsregime sør for denne grensen.

       Sist, men ikke minst, har Norge og Russland blitt enige om å utarbeide et nytt kontrollregime som har som sitt primære mål å få bukt med problemet med uregistrert omlasting i Barentshavet. Dette er et punkt i avtalen som er nedfelt i år, og som jeg har store forhåpninger til også i en beskatningssammenheng. Et av hovedelementene i dette regimet vil være et system for lisensnekt ved grove kvoteoverskridelser. En « svartelisteordning », som komiteen etterlyser, vil kunne være aktuelt i denne forbindelse. Jeg har i hvert fall forhåpninger om at det vi oppnådde i år, skal vise seg å være et svar på det komiteen ber om i innstillingen.

       Når det gjelder lodden i Barentshavet, er det imidlertid dessverre naturen og ikke forvalterne som rår. Selv om vi har fulgt rådgivningen hvert eneste år siden fangsten ble gjenopptatt i 1999, er bestanden nå like fullt i en såpass kritisk tilstand at det ikke vil kunne bli noe fiske på lodde i 2004. Jeg nevner dette som et eksempel på at selv om man følger rådene, er det en biologisk usikkerhet som alltid vil være til stede.

       Flere av talerne har vært inne på sjøpattedyrene - og høstingen av disse - og nødvendigheten av at vi har en fornuftig forvaltning av den ressursen som sjøpattedyrene utgjør. Jeg skal ikke si noe mer om dette enn å vise til at vi kommer med en stortingsmelding neste år som vil gi Stortinget et godt grunnlag for å drøfte en framtidig forvaltningspolitikk.

       Jeg skal ganske kort kommentere et utsagn fra representanten Solholm vedrørende Island. Han sa at det er typisk norsk å være snill, at vi synes synd på Island, og at det skal være førende for de forhandlinger vi gjør. Jeg har lyst til å gjøre det helt klart at det ikke er følelser, men sonetilhørighet som ligger til grunn for de forhandlingene vi fører med Island, ikke minst når det gjelder NVG-silda, hvor målet om en norsk andel på 70 % står fast. Dette året har vi oppnådd 1 % økning, som ikke er tilstrekkelig, men det viser at det ikke er følelser som ligger til grunn for de forhandlingene vi fører. Jeg er helt sikker på at islendingene ikke vil oppfatte oss som særlig snille eller ettergivende i så måte.

       Akkurat som næringskomiteen ser også Regjeringen alvorlig på situasjonen for bunnfiskbestandene i Nordsjøen generelt og for torskebestanden spesielt. Det har vi gjort lenge. Saksordføreren omtalte EUs forvaltning som bedrøvelig. Det skal ikke jeg kommentere. Men Fiskeridepartementet har lenge vært en aktiv pådriver i forhandlingene med EU for å få på plass forvaltningsstrategier for bl.a torsk. Derfor har vi arbeidet hardt for å forbedre beskatningsmønsteret i Nordsjøen gjennom en rekke tekniske reguleringstiltak. Her har Norge utvilsomt hatt innflytelse på EUs fiskeripolitikk i riktig retning. Derfor har vi presset på for å få opphevet EUs utkastpåbud, som vi mener strider fullstendig mot alle fornuftige forvaltningsprinsipper, slik representanten Solholm så riktig poengterte. Samtidig må vi innse at EU har en eierandel på 87 % av denne bestanden, og Norge kun 13 %. Det er derfor EU som har de helt klart største interessene i denne bestanden, og helt klart det største ansvaret for å bevare den.

       Når det er sagt, vil jeg imidlertid understreke at vi fortløpende vurderer ytterligere tiltak for å beskytte denne bestanden. Men for at tiltakene skal være mest mulig effektive, er vi nødt til å ha EU « om bord ». Jeg skal ikke kommentere den EU-debatten som har vært her, men det er et faktum at vi er i inngrep, og vi ser at Norge har innflytelse nettopp fordi vi er en stormakt når det gjelder forvaltning av ressurser. Men det er en lang vei å gå.

       Når det gjelder selve stortingsmeldingen, merket jeg meg at flertallet i komiteen også i fjor anmodet om at vi skulle vurdere å informere om:

       Det siste var representanten Åsa Elvik inne på. Denne vurderingen foretok vi faktisk, og den resulterte i et helt nytt kapittel i meldingen, nærmere bestemt kapittel 4, om langsiktige forvaltningsplaner. Jeg registrerer at man føler at det ikke var et tilstrekkelig svar. Men ettersom det er disse forvaltningsplanene som ligger til grunn for forvaltningen av de aller fleste av de viktigste kommersielle fiskebestandene Norge deler med andre land, mente vi at dette ville være en god illustrasjon på at det er langsiktighet, bærekraft og lønnsomhet som ligger til grunn for forvaltningen av disse bestandene.

       Det skal innrømmes at det å svare entydig på de konkrete spørsmålene som flertallet har reist, ikke er helt enkelt. Begrepsapparatet som anvendes i den biologiske rådgivningen, gir nemlig rom for forskjellige tolkninger. Det er en utfordring både for forskere, forvaltningen og politikerne å forklare kompliserte biologiske sammenhenger på en pedagogisk forståelig måte for allmennheten. Det er en utfordring for mange av oss.

       Jeg synes det kan være riktig å understreke i etterkant av det representanten Åsa Elvik uttalte hva angår rådgivningen fra ICES, at neste års kvote på arktisk torsk er på 398.000 tonn, mens kvoten for neste år er satt til 486.000 tonn etter forhandlinger med russerne. Det innebærer ikke at vi ikke har lagt til grunn føre var-prinsippet ved fastsettelsen av kvotene for 2004. Torskekvotene for 2004 er basert på den forvaltnings- og beskatningsstrategien som Norge og Russland vedtok under fjorårets sesjon, og som ligger til grunn for bærekraft og stabilitet for næringen. Det eneste som skiller den fastsatte kvoten fra den ICES-anbefalte kvoten, er at ICES kun har beregnet føre var-uttaket for ett år framover, mens beskatningsstrategien baserer seg på et gjennomsnittlig føre var-uttak for tre år framover, slik jeg også har redegjort for tidligere i Stortinget.

       Den vedtatte totalkvoten vil ifølge Det internasjonale havforskningsrådet sørge for at gytebestanden av torsk nå vil fortsette å øke til et nivå langt over det anbefalte føre var-nivået for denne bestanden.

       Når det gjeld det som går på kvotane for 2004, behandlar ikkje meldinga det, så det er for så vidt ikkje ein debatt. Men det går òg på det som det står om i kapittel 4, om langsiktige forvaltingsstrategiar. For kva er statsråden sin kommentar til at Havforskingsinstituttet seier at dei ikkje kan anbefale at ein set kvotar i samsvar med regelen, fordi det er altfor usikkert om den langsiktige regelen vil føre til eit berekraftig uttak av torsk, først og fremst?

Statsråd Svein Ludvigsen : Havforskningsinstituttet, som er vårt fremste faglige organ, støtter den forvaltningsstrategien som vi nå har, og det resultatet som kom fram gjennom årets forhandlinger. Det er ikke noen uenighet i så måte mellom Havforskningsinstituttet, departementet og Regjeringen.

       Når det gjelder kapittel 4, registrerer jeg at det er ulike oppfatninger om hvordan svaret skulle ha vært utformet. La meg knytte det til at ICES for tiden arbeider med å utvikle et begrepsapparat som skal forsøke å gi et klarere bilde av hvordan den faktiske situasjonen er for de enkelte bestandene. Det har vi håp om at de skal klare i løpet av relativt kort tid. Det vil kunne gi oss nye innspill til den stortingsmeldingen vi skal levere neste år. Vi skal da forsøke å komme med ytterligere informasjon i meldingen i tråd med de begreper som ICES har klart å utvikle i forhold til den biologiske rådgivningen. Vi skal gjøre vårt ytterste for at det vi legger fram, skal bli ytterligere forståelig. For øvrig registrerer jeg at det er bred enighet om at meldingen er god.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3

       (Votering, se side 508)