Anne Helen Rui (A) (ordfører for saken):

       Utrygghet og usikkerhet blir resultatet etter terroraksjoner og krigshandlinger. Menneskene er slik at vi blir utrygge og redde når uforutsette ting skjer, ting vi ikke klarer å kontrollere sjøl. Det kan skje langt unna, men med dagens kommunikasjon og daglige TV-overføringer av krigens skrekk og gru inn i våre stuer betyr det ikke noe for utryggheten hvor det skjer. Dessuten ser det ut til at terroraksjoner blir jevnt fordelt på mange land, så en kan aldri være sikker på hvor det vil skje neste gang,

       Norske interesser har også blitt utpekt som terrormål. I vår, da krigen i Irak var et faktum, tilsa den internasjonale situasjonen at sikkerhetsnivået måtte styrkes. Terrortrussel ble også framsatt mot bl.a amerikanske interesser. Sikkerhetssituasjonen ble vurdert slik at man måtte øke livvakttjenesten og intensivere aktiviteten ved politiets sikkerhetstjeneste.

       Det er viktig at Norge tar sine forpliktelser på alvor ved å sikre utenlandske ambassader. Besøk fra utlandet øker også kravet til sikkerhet. Det er viktig at merkostnadene til vakthold og økt sikkerhet ikke går ut over den vanlige kriminalitetsbekjempelse, forebyggingsarbeid, politiets normale tilstedeværelse og service til den vanlige innbygger.

       Regjeringen innså at det ikke var mulig å ivareta både økte utgifter til vakthold og sikring og det nivået man ønsket seg av kriminalitetsbekjempelsen, for den summen penger man hadde til rådighet for politiet i år. Den har derfor lagt fram en stortingsproposisjon om tilleggsbevilgninger til politiet som følge av økte utgifter til sikkerhetstiltak utenom revidert nasjonalbudsjett. Hele komiteen støtter Regjeringen i denne innstillingen.

       Revidert nasjonalbudsjett er normalt det dokumentet man bruker ved revidering av årets budsjett. Der ble det i år varslet at Regjeringen om nødvendig ville komme tilbake til Stortinget med aktuelle behov for dekning av merutgifter. Det å komme på høsten med en tilleggsbevilgningsproposisjon er en noe uvanlig framgangsmåte fra Regjeringen. Men vi merker oss hva som skrives som forsvar for denne noe uvanlige framgangsmåten.

       Mindretallet foreslår å lage en egen post for bevilgninger til økte sikkerhetstiltak og beredskap ved besøk. Vi i Arbeiderpartiet går imot dette forslaget i dag, men mener at Regjeringen bør legge fram en vurdering av om dette vil være en hensiktsmessig måte å dele ressursene opp på. Vi mener storbymeldingen, som også er til behandling her i huset nå, er det rette dokument å ta dette opp i. Derfor vil vi ikke stemme for dette forslaget her i dag.

Jan Arild Ellingsen (FrP) : Jeg tror vi skal starte med konklusjonen. Og konklusjonen fra vårt ståsted er at vi selvfølgelig støtter det som Regjeringen her legger opp til, selv om, som representanten Helleland nettopp var inne på, noen synes at man her kanskje burde hatt litt mer oversikt og litt mer forutsigbarhet. Så kan vi selvfølgelig fortsette å diskutere forutsigbarheten, og det vil vi nok gjøre. Det er greit nok.

       Det det her handler om til sjuende og sist, er etter mitt skjønn tillit. Med tillit tenker jeg primært på dem som skal gjøre en jobb for oss, politiet i det ganske land - i denne saken kanskje primært i forhold til situasjonen i Oslo, og derigjennom situasjonen for Oslos befolkning og de som bor her. Jeg føler at på den måten vi gjør ting på nå, vil dessverre Oslos befolkning bli taperne i forhold til de nasjonale oppgavene som Oslo-politiet har ansvaret for i dag. Jeg tror heller ikke det er slik at det må være sånn. Jeg tror man godt kan lage et system hvor man skiller ut de nasjonale oppgavene, uten at det vil ramme Oslo-politiet. Oslo-politiet har kompetansen i dag. Det vi trenger å gjøre, er å gjøre bevilgningen om til overslagsbevilgning, hvor vi betaler de faktiske kostnadene som dukker opp som ekstrakostnader i forhold til de nasjonale oppgavene. Det bør, iallfall etter mitt skjønn, være forholdsvis uproblematisk. For det overordnede må igjen være at man har en forutsigbarhet.

       Vi hadde en interpellasjonsdebatt ganske nylig hvor vi snakket om rammebetingelser og forutsigbarhet. Jeg oppfatter det iallfall dit hen at de fleste mente at forutsigbarhet var viktig, slik at man kunne planlegge og gjøre det man faktisk ønsket å gjøre. Da må det samme gjelde i denne sammenhengen.

       Vi mener som sagt man med fordel kan gjøre om bevilgningene til de nasjonale oppgavene til en overslagsbevilgning. Det vi nå faktisk skal gjøre, og som jeg mener vi er invitert til å gjøre i dag, er nettopp å rette opp en skjevhet som Oslo-politiet har følt. Noen av oss har diskutert situasjonen i Oslo, ikke bare én gang, men flere ganger - ikke minst har jeg, representanten Storberget og representanten Helleland diskutert forholdene i Oslo. Det skyldes, iallfall har jeg oppfattet det dit hen, at man hos politimesteren i Oslo har måttet prioritere annerledes, med basis i nasjonale oppgaver og nasjonale pålegg. Det bekrefter etter mitt skjønn på nytt at Oslo på sett og vis blir taperen i forhold til de nasjonale oppgavene. Og slik bør det ikke være. Hvis vi som lovgivende forsamling og som de som foretar bevilgningene, skal ha tillit hos dem som er verktøyet vårt, må de kunne stole på oss hvis vi skal kunne stole på dem. Hvis ikke mener jeg at vi legger til rette for et system hvor vi går rundt og skuler på hverandre, uten å være spesielt imponert, og vi har andre forventninger enn det vi er i stand til å levere. Og det er vi heller ikke tjent med.

       Derfor tror vi at det beste vil være å gjøre bevilgningene til nasjonale oppgaver om til overslagsbevilgning. Vi tror ikke det vil ramme Oslo-politiet i det hele tatt. De har som sagt kompetansen i dag. Det blir snakk om budsjettmessig å gjøre ting annerledes. Målet er jo ikke at man ønsker å ha noen særegenhet, men rett og slett å skape forutsigbarhet.

       Jeg skal da ta opp de forslagene som foreligger fra oss, og så skal jeg gjøre oppmerksom på at vi subsidiært kommer til å støtte forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.

       Så vidt vi vet, har det vært omtrent en firedobling av utgiftene til ambassadevakthold i Oslo på ganske få år - jeg tror på tre år. Det brukes om lag 250 mill. kr på nasjonale oppgaver i Oslo, og det er et formidabelt gap mellom antall stillingshjemler som Oslo-politiet har, og de oppgavene de er satt til å utføre. Det ønsker vi å synliggjøre, og vi ønsker å vise at SV faktisk prioriterer folks trygghet i hverdagen framfor amerikanske følelser eller hva det nå måtte være som gjør at vi har væpnet vakthold stående ute i både snø og kulde døgnet rundt.

       Det tar ca 8,5 årsverk å ha 24 timers vakthold. Hvis det står to personer døgnet rundt på utsiden i løpet av ett år, er det 17 årsverk, som kunne vært brukt langt mer fornuftig. Et sånt vakthold kunne ikke gjort stort hvis det kom f.eks et terroranslag. Det er mye mer fornuftig å ha dem sittende inne i de såkalte buene for å ha oversikt over hele området. De kunne ikke løftet en finger hvis det virkelig gjaldt. Det de eventuelt kan ta, er taggere osv., men jeg syns vi bør diskutere hvorvidt vi skal bruke sårt tiltrenge mannskaper på den måten.

       SV fremmer derfor et forslag om at vi skal skille ut de nasjonale oppgavene, rett og slett fordi det etter hvert er blitt voldsomme mengder, og fordi det er et kjempegap mellom de oppgavene som politiet er pålagt, og de mannskapsressursene de har til rådighet. Men vi mener ikke vi skal ha en overslagsbevilgning på de nasjonale oppgavene. Det ville jo vært å gå helt motsatt vei. Vi ønsker nettopp å prøve å kutte ned på en del av de nasjonale oppgavene som vi mener er ufornuftige, og heller ikke nødvendigvis politifaglig begrunnet. Det er bakgrunnen for vårt forslag, og jeg håper vi kan ha en diskusjon om det framover. Ønsker vi å prioritere hverdagskriminaliteten og folks trygghet i Oslo, eller ønsker vi å prioritere den amerikanske og den israelske ambassaden på en til og med ufornuftig måte?

       Jeg ønsker med dette å understreke at norske myndigheter har en folkerettslig forpliktelse til å sørge for nødvendig sikkerhet for diplomatiske representasjoner. Sikkerheten for disse er en politioppgave som således ligger under mitt departements ansvarsområde.

       Jan Arild Ellingsen (FrP) : Æres den som æres bør, jf. siste uttalelse fra justisministeren.

       Det hørtes greit og tilforlatelig fornuftig ut. Samtidig synes jeg at justisministeren kanskje unngår å ta utfordringer som er kommet fra denne talerstol. Derfor skal jeg ta det opp på nytt. Det jeg lurer på, er: Hva er det som er årsaken til at justisministeren er så bekymret og strengt tatt ikke ønsker å bruke overslagsbevilgninger på utgifter som er så uforutsigbare, som han selv har referert til? Jeg sliter med å forstå logikken i resonnementet. Det er mulig at justisministeren kan forklare det på en enklere måte så jeg forstår det, og det vil han få mulighet til å gjøre etterpå. Er det mangel på tillit til politiet i Oslo? Er det en redsel for at man vil føre opp utgifter som strengt tatt ikke hører hjemme der? Eller er det rett og slett slik at det blir for dyrt for denne regjeringen å betale den faktiske kostnaden ved de nasjonale oppgavene man har?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det skyldes ikke noen mangel på tillit til politiet i Oslo, som gjør en ganske formidabel og stor jobb. Det skyldes heller ingen redsel for å forholde seg til utfordringene. Men overslagsbevilgninger er ikke de letteste tiltak dersom man skal utøve en helhetlig budsjettstyring, heller ikke for en lokal politileder. Det er en utfordring lokale politiledere har, enten de er politiledere i Oslo eller i andre politidistrikt. Jeg går ut fra at Stortinget er enig med meg i at politiet skal roses for å ha tøffe fagforeninger, men da må det også være tøffe arbeidsgivere på den andre siden. Jeg har den tillit til dem som leder, at de klarer å legge ting fram på en ordentlig måte. Det er min erfaring.

       Så er jeg helt enig med presidenten i at Bondevik I er dekknavn for sentrumsregjeringen, akkurat som Bondevik II er dekknavn for en sentrum-høyre-regjering.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg går ikke inn på detaljer i sikkerhetsvurderinger. Det har jeg aldri gjort fra Stortingets talerstol. Men det er alltid helhetlige vurderinger som ligger til grunn. Vi har forpliktelser overfor andre stater med hensyn til hvordan sikkerhetsoppgavene skal utøves. Det er Regjeringen ansvarlig for. Det væpnede vaktholdet som representanten sikter til, er ikke heldøgns. Jeg tror det ble sagt det tidligere, men det er bare i deler av døgnet. Det er også andre sikkerhetstiltak, som jeg ikke vil gå inn på - jeg finner det helt uriktig å gjøre det.

       Men det som er helt avgjørende, er at når vi har oppgaver og ansvar i forhold til dette, vil vi selvfølgelig ta de skritt som her gjøres ved dette forslaget til Stortinget, som får enstemmig tilslutning, og sørge for at man har økonomisk dekning så dette ikke skal ramme ordinær, vanlig og viktig kriminalitetsbekjempelse. Det har vært en dialog om det med Oslo-politiet, og det er også uttrykt aktivt gjennom politimesterens kommentar i deres eget blad, at man ser positivt på hvordan Regjeringen har kommet tilbake og håndtert denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Carsten Dybevig (H) : Jeg må si at jeg er ikke overbevist av argumentasjonen verken fra Fremskrittspartiets Ellingsen eller fra Inga Marte Thorkildsen. Det ser ut som om agendaen til Inga Marte Thorkildsen er noe helt annet enn å endre måten å budsjettere på for Oslo-politiet. Hun ønsker altså gjennom vedtaks form å ta ut ambassadevaktholdet, eskortetjenesten, beredskapstroppen, ekstraordinære kostnader ved statsbesøk og livvakttjenesten, til egen post. Men jeg tror det dreier seg om en helt annen agenda. Hun ønsker faktisk å fjerne vaktholdet ved ambassadene, og jeg vil si at det vil være en svært uklok handling. Det vil selvfølgelig også skape usikkerhet for Oslos befolkning at det ikke er vakthold der det kan skje eventuelle terroranslag, som mot f.eks ambassader og lignende.

       Inga Marte Thorkildsen sier at man skal prioritere folks trygghet framfor amerikanske følelser. Det er ingenting i denne saken som vi nå behandler, som ikke prioriterer Oslos befolkning trygghet, snarere tvert om. Det er jo derfor vi har saken til behandling her i dag, slik at vi kan bevilge 110 mill. kr Skal være 85 mill. kr. så Oslo-politiet har tilstrekkelige ressurser til å gjøre den jobben som de skal gjøre, og som de er pålagt å gjøre. Det står også i saksframlegget som vi har fått, at de merkostnader sikkerhetssituasjonen medfører, ikke bør gå ut over annen ordinær kriminalitetsbekjempelse og publikumsservice i politiet.

       Så kommer Fremskrittspartiet med sitt forslag om å endre måten å budsjettere på. Jeg har ikke hørt ett eneste fnugg av argument for å gjøre det. Hjelper dette Oslo-politiet i å skape trygghet for Oslos befolkning? Jeg har ikke blitt overbevist om det. Jeg tror ikke Oslo-politiet blir noe bedre politi av å føre utgifter på en annen konto enn man gjør i dag. Jeg er også sikker på at det vaktholdet og det arbeidet som gjøres rundt ambassader, eskortetjeneste osv., gagner Oslos befolkning på lang sikt. En endring i budsjettopplegget vil skape mindre fleksibilitet for Oslo-politiet til å kunne utnytte de ressursene og de rammene de har i dag. Man vil også ved å dele på budsjettpostene faktisk få mindre kontroll over hva Oslo-politiet reelt bruker i løpet av et år. Så Oslos befolkning blir ingen tapere. Oslos befolkning er faktisk vinnere med dagens budsjettsystem.

Trond Helleland (H) : Jeg er glad for min medrepresentant og kollega Carsten Dybevigs vilje til å styrke Oslo-politiet, men han tok vel hardt i da han sa 110 mill. kr. Det gjelder et mindretallsforslag som ligger her, men det er iallfall 85 mill. kr som det skal styrkes med, og det er veldig betydelig.

       Når jeg tar ordet nå, er det fordi det faktisk gikk opp et lys for meg. Det burde kanskje gjort det før, men SV har kommet med sitt forslag i dag, og Fremskrittspartiet har sagt at de vil gi det subsidiær tilslutning. Det er jo litt spesielt når en hører begrunnelsen for SVs forslag, nemlig at SV på selvstandig grunnlag har foretatt sikkerhetsvurdering av hvordan ambassadevaktholdet i Oslo skal utføres. Da vil de ha en egen post for å kunne svekke det ambassadevaktholdet, og for å kunne trappe ned bevilgningene til denne type tiltak. Når Fremskrittspartiet da velger å gi det subsidiær tilslutning, ville det vært spesielt dersom det skulle fått flertall, for da ville en kunne stå i den situasjon at Fremskrittspartiet ønsker overslagsbevilgning og full pakke, for å si det slik, mens SV ønsker en egen post for å kunne redusere beløpet.

       Jeg er veldig glad for at statsråd Dørum fra denne talerstolen ikke går inn på sikkerhetsmessige vurderinger. Jeg er veldig glad for at det er overlatt til PST, til Oslo-politiet, til UD og andre å foreta den type vurderinger, og at ikke denne talerstolen skal brukes til å gjøre sikkerhetsvurderinger, trusselvurderinger, slik SVs representant forsøkte å legge opp til. Det kan hende - jeg har ikke noe god greie på det, men det er tydelig at SV har det - at det også har noe med ambassadenes beliggenhet å gjøre. Det har vært snakket om at kanskje den amerikanske ambassaden ligger utsatt til i Oslo. Det kan være en forklaringsårsak til den forskjellen som er mellom de nordiske hovedsteder. Men det synes jeg egentlig ikke er så interessant. Det som er interessant, er hvilke trusselvurderinger de rette myndigheter foretar. Hvis vi her i Stortinget skulle begi oss inn på å foreta trusselvurderinger fra talerstolen, tror jeg vi hadde havnet i et skikkelig uføre.

       Nå fikk jo Ellingsen et veldig godt svar fra statsråd Dørum, og han sa i sitt innlegg at hvis han fikk et godt svar, så ville han være fornøyd. Det svaret var så godt at hvis jeg hadde vært Ellingsen, ville jeg ha trukket mitt forslag og unnlatt å stemme for SV sitt.

Knut Storberget (A) : Jeg må med respekt å melde si at jeg syns forslaget fra Fremskrittspartiet er nærmest helt utrolig. Med den begrunnelsen som gis for at disse utgiftene skal være en overslagsbevilgning, vil det meste av det vi vedtar i forhold til statsbudsjettet, kunne begrunnes å være overslagsbevilgninger. Mange vil hevde at dette er svært nødvendig aktivitet, og man vil også ønske seg mer. Jeg tror at nettopp når det gjelder slike typer oppgaver, viser innlegget fra SVs Inga Marte Thorkildsen at det i seg sjøl er det beste argument for at det ikke bør være en overslagsbevilgning. Hvor mye penger vi bruker på dette, er noe som absolutt bør være undergitt politisk kontroll. Og når det gjelder alle de andre presserende oppgaver som norsk politi har: hvordan skal vi avveie det som ikke skal være overslagsbevilgning, og hva som skal være overslagsbevilgning? Det er nesten helt håpløst å måtte vurdere.

       Så til spørsmålet om man trenger en egen post for å foreta disse vurderingene, som Inga Marte Thorkildsen trekker fram. Etter min mening gjør vi ikke det. Det er fullt mulig for andre aktiviteter ute i det offisielle Norge å stille politiske spørsmål ved aktiviteten, sjøl om de ikke har en slik egen post som man her ber om. Man har jo full anledning til å fremme forslag her i huset og begrense bevilgningen, med ulike begrunnelser. I forhold til det å vurdere slike forslag politisk er det slett ikke nødvendig å få en egen post, slik SV nå ber om. Det vil etter min mening også kunne være rimelig skadelig i forhold til hvordan vi vurderer norsk politi, hvis vi skal begynne å skille ut visse typer politiaktiviteter. Mange andre distrikter ville fått et stort ønske om å skille ut diverse særegne aktiviteter i egne poster, f.eks kystpolitidistriktene, innlandspolitidistrikt med miljøkriminalitet, med grenserelatert kriminalitet osv. som begrunnelse enten for å få mer, enten som overslagsbevilgninger eller hva det måtte være, eller som en begrunnelse for at dette er unødvendig aktivitet, og det bør kuttes. Derfor tror jeg det rent politisk sett er en uheldig vei vi ville bevege oss inn på hvis vi skulle begynne å dele opp poster på den måten.

       Det andre elementet i forhold til en vurdering av egen post er spørsmålet om det ville kunne få noen innflytelse i forhold til hvordan politirollen faktisk utøves i Oslo. Er det slik at vi skal begrense noen polititjenestemenn til å drive rene ambassadevaktoppgaver, og som ikke skal ta den vinningskriminelle som man oppdager på vei dit, fordi man faktisk sorterer under en annen budsjettpost? Det er vel hovedgrunnen til at vi fra Arbeiderpartiet syns at dette er et forslag vi ikke vil støtte.

Heikki Holmås (SV) : Det var mye fornuftig i det siste taler, Knut Storberget, kom med. Jeg vil likevel si at det var ufornuftig det han avsluttet med, nemlig dette med at politiet på en måte ikke kan gripe folk underveis til vakttjeneste. Politi er politi, og når politi er politi, utfører de politioppgaver helt uavhengig av hva slags type tjeneste de vil ha. Så det tror jeg ikke skal være noe problem. Jeg ville bare feie den tvilen til side.

       Det vi er enige med Fremskrittspartiet om i dag, er at vi er bekymret for at Oslo-politiet får mindre tid til å utføre oppgavene for Oslos befolkning. Det som alltid vil bli førsteprioriteten, vil være de direktivene som kommer fra Justisdepartementet og Politidirektoratet om nasjonale hensyn vi må ta, de kan være politiske eller ikke politiske, de kan være basert på trusselvurderinger, de kan være basert på det som Inga Marte Thorkildsen har snakket om, nemlig hensynet til andre nasjoners behov for å beskytte sine ambassader med politifolk som står utenfor som levende blinker, istedenfor med politifolk som sitter inne i « kasuner », som er bombesikre og skuddsikre, og som dermed vil være det tryggeste og beste stedet å være for å gjennomføre denne type tjeneste.

       Vi er skjønt enige om at det er viktig å sørge for at dette ikke går ut over Oslos befolkning. Vi har foreslått at disse pengene skilles ut på en egen post, men da sies det fra Hellelands side at dette vil gi mindre fleksibilitet for Oslo-politiet. Jeg vil prøve å føre et resonnement for at det vil gi mer fleksibilitet for Oslo-politiet å gjøre slik som Fremskrittspartiet og SV sier her. I det øyeblikket det kommer en nasjonal oppgave og Regjeringen eller Politidirektoratet sier at her må politiet bare stille opp med vakter, må de selvfølgelig forholde seg til det direktivet, helt uavhengig av hvor stor budsjettposten er. Vi er nødt til å gjennomføre disse oppgavene, for dette har førsteprioritet. Da må man nedprioritere andre ting, inntil det er kommet en ekstra bevilgning. Dette skaper usikkerhet med hensyn til all annen kriminalitet som politiet bekjemper, inntil de har fått denne ekstrabevilgningen som vi gir dem i dag.

       Det vi sier er at dette er en uholdbar måte å gjøre det på, fordi politiet ikke er sikre på om de får dekket kostnadene de har knyttet til nasjonale oppgaver. Det er denne usikkerheten vi føler. Derfor mener vi at det å skille dette ut i en egen post kan være et godt forslag.

       Vi vil gjerne på en måte se om statsråden på et senere tidspunkt kan komme tilbake igjen til Stortinget med en vurdering av de helhetlige kostnadene politiet har knyttet til nasjonale oppgaver, og om det finnes andre måter å løse akkurat disse utfordringene for Oslo-politiet på. Men her i dag foreslår vi det vi foreslår.

Jan Arild Ellingsen (FrP) : Jeg skal starte der lyset kom på, nemlig hos representanten Helleland. Hvor sterkt lyset lyste, er det kanskje ikke tvil om, men jeg skal nå etter beste evne kommentere det han utfordret meg på.

       Det er klart at representanten har et poeng når han resonnerer i forhold til vår tilnærming og i forhold til SVs tilnærming i deres første innlegg. Der er - og det vil sikkert ikke overraske representanten Helleland - rimelig stor forskjell i begrunnelse. Fremskrittspartiet har aldri hatt - og har ingen - ambisjon om å redusere bevilgningene til politiet, tvert imot. Vi har vært en forkjemper og skal fortsette å være en forkjemper. Dette er kanskje i motsetning til regjeringspartiet Høyre, som i revidert budsjett - hvis jeg ikke husker helt feil - var med og reduserte bevilgningene til dette og, som - som ryktene nå sier - er med i et budsjettforlik hvor justissektoren ikke akkurat fremstår som den store vinneren. Uten at jeg skal ta den debatten i forkant, må vi gjerne diskutere hvem som gjør hva i forhold til justissektoren. Den debatten tar jeg gjerne.

       Når det så gjelder Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets vilje og evne til å prioritere/ikke prioritere, synes iallfall jeg at det var nyanser mellom innlegget til representanten Rui og det som representanten Storberget « førte i pennen ». Det er vel et faktum, selv om representanten Storberget kanskje er i tvil om det når han snakker om nasjonale oppgaver rundt omkring i det ganske land, at det er forskjell på å drive miljøkriminalitet i Hedmark eller i Nordland og å ha nasjonale oppgaver som ambassadevakthold, der man har internasjonale avtaler og et trusselbilde som en ikke kan forutse. Der mener jeg bestemt at det er en dimensjon som er forskjellig.

       Ordinært politiarbeid vil til sjuende og sist handle om prioriteringer innenfor denne komiteen og innenfor det som Stortinget finner fornuftig. Men det er noe her som vi på en måte ikke kan si nei til. Det gjelder avtaler om vakthold rundt ambassadene våre, og når det oppstår trusselsituasjoner ute, hvor man ikke er villig til å risikere liv og helse for politiske representanter eller for andre i samfunnet vårt som trenger ekstra beskyttelse. Av respekt nettopp for det - og ikke minst for det som representanten Heikki Holmås var inne på her i sted - og av respekt for dem som i hvert fall blir ofre for denne satsingen, har vi en forpliktelse til å se på om dagens organisering er god nok. Noen av oss er sterkt i tvil om at så er tilfellet. Går man ut og spør polititjenestemenn i Oslo, tror jeg de vil være veldig lojale. På samme tid vil de klart si ifra at dette har sin pris.

       Jeg var i sted inne på at flere av oss har vært med og debattert dette. Oslo-politiet henla - hvis jeg ikke husker feil - over 90 % av sakene som gjaldt vinningskriminalitet. Det betyr noe for moralen hos Oslo-politiet, og det bør bety noe for vår holdning når det gjelder å gi bevilgninger til den jobben de skal gjøre.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : I utgangspunktet mente vi i Kristelig Folkeparti at de synspunkter som representanten Helleland og statsråden gav uttrykk for, fullt ut dekket de synspunktene som Kristelig Folkeparti har i denne saken.

       Men slik som debatten har utviklet seg, synes jeg det kanskje er nødvendig å understreke at også for Kristelig Folkeparti er det viktig at det ikke er overlatt til hvem som helst å foreta trusselvurderingene her i landet. Det er viktig at de som skal gjøre det, gjør det, og at de har tillit. For Kristelig Folkeparti er det full tillit.

       Vi tror ikke at trusselvurderingen er slik at man skal beskytte amerikanske følelser. Det er mye mulig at det er en måte som Sosialistisk Venstreparti ser på det på, og at det er en konklusjon på en vurdering som de har foretatt. Den er, slik vi ser det i hvert fall, veldig lite troverdig.

       Vi mener også at slik som situasjonen er, er det viktig at vi går inn for den bevilgningen som her er foreslått. Jeg har ikke hørt at det er noen som vil gå imot den og si at her bevilger vi altfor mange penger. Tvert imot har man sagt at man ønsker at politiet i Oslo skal ha de nødvendige ressursene stilt til disposisjon for å ivareta de oppgavene som skal ivaretas i hovedstaden, med alle de tilleggsfunksjonene som det innebærer.

       Den praktiske organiseringen av dette har også statsråden redegjort for. Jeg vil på vegne av Kristelig Folkeparti klart uttrykke at vi har full tillit til den måten dette gjøres på. Vi tror det er den beste måten å gjøre det på. Vi kommer selvfølgelig ikke til å stemme for noen av de andre framlagte forslagene.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Det er helt meningsløst å påstå at SV driver trusselvurdering på egen hånd fra denne talerstolen. Det vi gjør, er at vi stiller et enkelt spørsmål: Hva er det som skulle tilsi at Norge, og så vidt meg bekjent ingen andre land i Norden, har væpnet vakthold på utsiden av den amerikanske og den israelske ambassaden? Hva er det som skulle tilsi - noe f.eks representanten Helleland mener - at det å ha en mann stående væpnet utenfor en ambassade skulle kunne stoppe et helt terrorangrep? Eller kanskje det var representanten Dybevig som foreslo dette. Jeg bare spør: Ligger det politifaglige vurderinger til grunn for en slik tankegang, eller er det helt andre hensyn som ligger bak?

       Spørsmålet blir videre: Betyr det at man har bestemt seg for denne måten å passe på to ambassader på i Oslo, og at hensynet til befolkningens behov for trygghet i Oslo må vike til fordel for andre hensyn som egentlig ikke har rot i virkelighetens verden?

       Det må være lov til å stille slike spørsmål - helt betimelige spørsmål etter min mening - fra denne talerstolen, fordi det kan få konsekvenser for hvordan vi bevilger penger i dette hus.

Presidenten: Presidenten vil bekrefte at det til enhver tid er tillatt å stille spørsmål fra Stortingets talerstol.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 509)