Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Ågot Valle til kommunal- og regionalministeren:
« Siden 1998 har kjønnsbasert forfølgelse dannet grunnlag for asyl her i Norge. Likevel har få kvinner fått asyl på dette grunnlaget. Erkjenning av at kvinner ofte flykter av andre grunner enn det menn gjør, er lite nedfelt i praksis. Kvinner rammes annerledes av vold og forfølgelse, fordi uttrykket for deres politiske opprør foregår i den private sfæren. Kvinner rømmer fordi de ikke får beskyttelse av hjemlandets myndigheter etter å ha vært utsatt for seksualisert vold, eller fordi de motsetter seg tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det haster nå med at norske myndigheter « tar kvinnebrillene på » både i asylprosessen og i rettsanvendelsen, både for å gi disse kvinnene nødvendig beskyttelse, og fordi det vil være et verdifullt bidrag i den globale kampen mot kvinneundertrykking.
Hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å gjøre asylretten reell for kvinner som er utsatt for forfølgelse? »

TALERE:

       Ågot Valle (SV) : Jeg vil fortelle to historier, ikke fordi jeg vil at statsråden skal ta stilling til disse enkeltsakene i denne debatten, men fordi de beskriver den virkeligheten som asylsøkende kvinner har opplevd og opplever når de søker om beskyttelse i Norge.

       Jeg traff Mahnaz fra Iran første gang sommeren 2000. Hun hadde gått i dekning etter å ha fått avslag på avslag på sin asylsøknad. Hun hadde flyktet fra en mishandlende mann, hadde ikke fortalt sannheten om seg sjøl under asylintervjuet og var livredd for å bli sendt tilbake, fordi hun visste at hun risikerte straff fra samfunnet og null beskyttelse fra politiet. Hun ble ikke trodd da hun endelig fortalte sannheten om hvorfor hun var kommet til Norge.

       Samtidig kom Kåre Bakken - og jeg nevner navnet hans, fordi han skal ha stor ære for at problematikken har kommet opp på den politiske dagsorden - med følgende salve:

       « ... det er 6 asylsøkende kvinner i Bergen som søker asyl på bakgrunn av kjønnsbasert forfølgelse. Hvor er feministene? »

       Det ble starten på « 14 kvinner i Bergen », en ad hoc-komite som jeg tror alle som har jobbet med asylsaker og kjønnsbasert forfølgelse, kjenner til og sikkert tidvis har følt seg plaget av. Også « 14 kvinner i Bergen » skal i dag ha stor ære for det de har gjort. Folk fra UDI sier at et seminar arrangert av denne gruppa ble vendepunktet i nettopp UDI. På grunn av et pågående arbeid seiret fornuften, og Mahnaz og andre har fått opphold - opphold, ja, men ikke asyl, og det er ganske typisk for disse kvinnene. Oppholdstillatelsen ble feiret. Når man har kjent på smerten og kampen til disse kvinnene, feires ethvert framskritt. Bergen kommune har forresten gitt likestillingsprisen til de seks fordi de har gitt ansikt til de asylsøkende kvinnene.

       Mye har skjedd siden 2000. Blant annet har statsråden sendt ut forslag til forskrifter som er mange, mange skritt i riktig retning. Jeg vil komme tilbake til dem, men konstaterer at forskriftene har tatt hensyn til UNHCRs retningslinjer fra mai 2002. Men mye står altså igjen. Noen av de seks kvinnene lever fortsatt i skjul, og de blir ikke trodd.

       Jeg vil fortelle en annen historie. På et krisesenter sitter en kvinne fra et land med sterke patriarkalske strukturer. Hun kom hit sammen med mannen sin etter en av mange kriser i området rundt dette landet. Etter hvert kom det fram at både hun og ungene hadde opplevd grove overgrep fra mannen. Han ble sendt tilbake til opprinnelseslandet. Hun har søkt om beskyttelse, men har fått avslag på avslag. Asylmyndighetene erkjenner at hun kommer til å bli banket opp og mishandlet av mannen og sine slektninger, også fordi hun har søkt om skilsmisse, dersom hun blir sendt tilbake. Men av hensyn til en streng og kontrollert innvandring kan hun ikke få asyl eller opphold - dessuten vil hun sikkert få beskyttelse av politiet. Kjennere av forholdene i dette landet sier at politiet verken kan, er i stand til eller har vilje til å beskytte kvinner som har vært utsatt for vold. Det er mange som ikke fatter at det kan være så vanskelig å erkjenne at myndighetene i land med sterke patriarkalske strukturer ikke kan eller vil beskytte kvinner som bryter med de sosiale normene. Det er tross alt ikke så lenge siden at voldsutsatte kvinner verken ble trodd eller beskyttet i det likestilte Norge.

       Det er ingenting i Flyktningkonvensjonen som skulle tilsi at det skal være forskjell på menns og kvinners rett til asyl og beskyttelse. Flyktningkonvensjonen er kjønnsnøytral. Det har likevel vært stor forskjell på menns og kvinners rett. Helt opp til begynnelsen av 1990-tallet var bildet av en flyktning slik: en mann, politisk aktiv og forfulgt av staten. Kvinner og barn fulgte bare med mannen.

       Så ble det økende oppmerksomhet internasjonalt, ikke minst på grunn av at det ble kjent og anerkjent at kvinner på Balkan ble voldtatt som ledd i en krigsstrategi. Både FN-konferansen i Wien i 1993 og Kvinnekonferansen i Beijing i 1995 anerkjente vold mot kvinner som grove brudd på menneskerettigheter og krevde handling mot vold. Parallelt med dette utarbeidet foregangslandet Canada retningslinjer for behandling av asylsøknader fra kvinner som har flyktet fra kjønnsbasert forfølgelse. Senere har andre land fulgt etter.

       Hvorfor flykter så kvinner? Sjølsagt kan det være av de samme grunnene som menn, men oftest av andre grunner, fordi de har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep i den private sfære. De flykter fra tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller frykt for æresdrap, fordi de har levd under grovt diskriminerende normer og lover, fordi de har protestert mot menns overordnede stilling i stat, samfunn eller familie, eller brutt kodene for hvordan en « riktig » kvinne skal oppføre seg, og dermed fører skam over familie og samfunn. Dette må anerkjennes som grove brudd på menneskerettighetene og som asylgrunn, når samfunnet deres ikke kan, ikke vil eller har evne til å beskytte kvinnene.

       Her i Norge kom nye retningslinjer for asylkriterier i 1998. De åpnet for asyl på grunnlag av en kjønnsspesifikk forfølgelse. Det var bra. Men - og det er ikke bare min påstand - de fikk lenge liten betydning, fordi retningslinjene var vage og ble oppfattet som lite forpliktende, og fordi kjønnsbasert eller kjønnsspesifikk forfølgelse skulle komme inn under Flyktningkonvensjonens definisjon og begrep om medlemskap i sosial gruppe. Dette kan være problematisk, fordi det, som undersøkelsesrapporter viser, er stor forvirring hos myndighetene om hva « sosial gruppe » er.

       Av flere årsaker er det viktig at alle de fem forfølgelsesgrunnene tolkes inn i forhold til kvinners erfaring. Kvinner uttrykker sin opposisjon mot politikk eller religiøse normer på mindre synlige måter enn det menn gjør. Oppfatning og ikke bare politisk handling må da komme inn under beskyttelseskategoriene.

       Flyktningerådet har slått fast at kvinner har problemer når de søker om asyl i Norge. Ett problem har altså vært tolkinga av flyktningdefinisjonen i FNs flyktningkonvensjon. Et annet knytter seg til gjennomføringa av avgjørelsesprosessen i asylsaken. I et møte med en representant for flyktningmyndighetene i foregangslandet Canada gav denne representanten uttrykk for hvor viktig det er at retningslinjene også for asylintervjuet er meget klare og detaljerte, og hvor viktig det er å ha kunnskap om de symptomene kvinner som er utsatt for overgrep, har. Det er viktig i hele prosessen å ta høyde for at det er vanskelig og ofte forbundet med skam å fortelle om overgrepet. Kanskje kan det ta lang tid før sannheten kommer fram, rett og slett fordi hun ikke orker å sette ord på det, eller fordi det ikke kan fortelles dersom familie eller andre menn er til stede. Det må derfor ikke holdes mot kvinna at hun ikke fortalte sannheten i egenerklæringa eller intervjuet.

       Et annet problem: Asylintervjuet baseres mer og mer på den egenerklæringa enhver må fylle ut. Dersom kvinna er analfabet - og flere kvinner kan være det når de kommer fra disse landene - og ikke kan skrive erklæringa sjøl, og heller ikke kan lese innholdet i intervjuet, kan dette i beslutningstakernes øyne bidra til å minske hennes troverdighet.

       Det min canadiske samtalepartner poengterte veldig sterkt, var hvor viktig det er med utdanning og kompetanseutvikling hos alle som har med asylsøkere å gjøre. Jeg oppfordrer statsråden til å være meget årvåken når hun hører dette, for praksis kommer ikke av seg sjøl. Her er det snakk om et langvarig, seigt og tålmodig arbeid.

       Vi i SV har studert forslag til forskriftene nøye, og vi tror at de kan være meget nyttige, inntil vi får en ny utlendingslov. Men vi oppfordrer statsråden til å gjøre dem enda mer detaljerte. Mye av det som står i forklaringene, spesielt det om årsakssammenhenger, bør inn i forskriftene for å kunne gjøre en likebehandling enda mer reell.

       To andre oppfordringer: Disse kvinnenes rettssikkerhet kan svekkes når en har kravet om å få søknadene unna i rekordfart. Det peker også Cecilia Bailliet på, som har laget en rapport for departementet. En annen utfordring er: Sørg for at det forskes enda mer på dette emnet i Norge. Til nå har det vært få forskere som har gjort det. De har gjort et utmerket arbeid, men vi trenger altså mer kunnskap som kan bidra til bedring av praksis.

       Så venter jeg på en fruktbar dialog, tror jeg, med statsråden.

       Jeg vil understreke, som jeg oppfattet at også statsråden gjorde, at det er viktig å ha « kvinnebrillene » på når en ser alle de fem beskyttelseskategoriene.

       Så vil jeg også understreke det statsråden avsluttet med, at en av grunnene til at vi har fått et framskritt på dette området, er at vi har hatt frivillige organisasjoner som har hatt et kontinuerlig press på dette området, og, mener jeg, modige damer som har stått fram.

       Jeg vil skryte av statsråden. Jeg vil igjen skryte av at de forskriftene hun har sendt ut på høring, vil rydde opp og føre til en mer inkluderende praksis. Jeg vil utfordre henne på den problemstillinga som går på at kvinner i intervjuprosessen ikke kan eller orker å komme opp med sannheten i første omgang, og fristes til å lyve, og at de da mister sin troverdighet. Det er et utrolig viktig poeng å ta opp.

       Jeg har også snakket med UDI og UNE, og jeg merker at her er det større bevissthet rundt saken. Men jeg blir litt i tvil og litt bekymret når jeg leser noen av UNEs høringsuttalelser, fordi jeg synes de tolker de nye forskriftene som nå kommer, veldig mye etter om de er i tråd med eksisterende praksis eller ikke. Derfor vil jeg få statsråden til å si at de nye forskriftene vil føre til, dersom de blir fulgt, en mer inkluderende praksis enn det som føres i dag. Derfor er det, som jeg sa, også viktig at man får inn regler om årsakssammenheng i forskriftene.

       Så vil jeg gi statsråden en utfordring til. Jeg nevnte at noen av de kvinnene som kom hit for flere år siden, da kjønnsbasert forfølgelse var mer et teoretisk begrep hos asylmyndighetene enn det er i dag, lever med avslag eller lever i skjul. De som kjenner historiene deres, er overbevist om at de har et beskyttelsesbehov, og lytter man til kvinnegrupper fra samme land, underbygger de denne overbevisningen. Min oppfordring er: La nå tvilen komme disse kvinnene til gode. Kanskje har de ikke fått en rettferdig og korrekt behandling. Ta ikke sjansen på at de blir utsatt for æresdrap eller forfølgelse. Det ville være en meget viktig håndsrekning.

Statsråd Erna Solberg : La meg begynne med det siste. Med den loven vi har i dag, kan vi ikke legge føringer på enkeltsaker. Det er ikke til hinder for at ved omgjøringsbegjæringer kan UNE se på sakene på nytt, og da vil de alltid bli vurdert etter det regelverket som eksisterer i dag. Omgjøringsbegjæringer kommer jo med jevne mellomrom. Det vil etter hvert oppstå en situasjon som kan gi grunnlag for opphold av andre grunner enn den opprinnelige situasjonen. Det har vi sett at UNE har gjort i forbindelse med en del av kirkeasylsakene, og vurdert hvordan den menneskelige situasjonen har vært. Jeg føler ikke at vi har et grunnlag for pr. dags dato å si - ikke minst fordi mange av disse sakene har vært oppe til fornyet behandling, og en del av dem har vært til fornyet behandling også etter at bevisstheten er blitt annerledes - at det ikke er grunnlag for å få opphold. Det går ikke på om man betviler at det har skjedd et overgrep, men i stor grad på spørsmålet om dette vil medføre at man ved tilbakereise vil oppleve å bli forfulgt. Det er et vesentlig hovedkriterium for å få asyl i det hele tatt: ikke hva som har skjedd, ikke troverdigheten i historien, men vurderingen av hvordan situasjonen ved en hjemsendelse blir. Der forutsetter jeg at man i UDI og UNE har god oversikt over situasjonen.

       Men så til det andre hovedspørsmålet som ble blitt stilt i oppfølgingen, nemlig hva gjør vi i forhold til intervjusituasjonen. Fra 1. januar 2003 er UDI til stede på ankomstmottakene for å gi informasjon. Vi har altså endret prosessen i forhold til informasjonsarbeidet. De gir informasjon, tildeler advokat og sørger for at egenerklæringen blir fylt ut. Retningslinjene for dette er at UDI i en asylsituasjon skal legge til rette for personer som har spesielle behov i intervjusituasjonen. Det er altså en tolkning som går ut på at man kan be om å få intervjuer og tolk av eget kjønn for å slippe å måtte fortelle en mann fra sin egen kultur om overgrep, som da blir videreformidlet, og som er vanskelig. Det tilrettelegges for dette. Det gjelder også noen andre personer, det er ikke bare kvinner dette dreier seg om, for det kan tenkes at torturofre og traumatiserte personer også har dette behovet.

       I tillegg til dette er det slik at da vi i fjor reduserte antallet asyladvokattimer, etablerte vi et informasjonssystem som NOAS nå har fått anbudet på å levere, som skal være informasjon om rettigheter og plikter og hva man skal si til alle som kommer til landet. Jeg tror det kommer til å gi en mer systematisk informasjon til asylsøkere, og vi skal sørge for at vi i det arbeidet ikke minst har fokus på at kvinner som har hatt den typen opplevelser, må fortelle det i første runde. Det er en mer tilstedeværende informasjon om ens rettigheter, og det er en informasjon som folk kan oppsøke, og som skal være til stede på mottakssiden. Det er over 5 mill. kr vi på inneværende års budsjett har brukt til nettopp denne typen informasjonstiltak, som jeg tror er et viktig bidrag for å rydde opp og gi tillit i første instans.

Signe Øye (A) : Jeg vil først gi ros til interpellanten for å ha tatt opp denne viktige saken. Vi vet at menn stort sett får asyl på bakgrunn av krig, politisk forfølgelse eller andre synlige overgrep, mens kvinnelige asylsøkere derimot ofte er forfulgt ikke bare av myndighetene, men i tillegg av ektemannen eller svigerfamilien.

       Kvinner rammes derfor annerledes av vold og forfølgelse enn menn. I og med at kvinners opplevelser er annerledes enn menns, blir også deres forklaringer og bevis i asylsøknader annerledes. Kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold, har vanskelig for å framskaffe bevis og dokumentasjon for dette i forbindelse med en asylsøknad.

       Menneskerettighetene sier at alle mennesker har rett til frihet fra vold, overgrep og frykt. Likevel opplever millioner av mennesker brudd på de mest grunnleggende menneskerettighetene hver dag. For disse er hverdagen en kamp mot undertrykkelse, vold og misbruk.

       Arbeiderpartiet mener at menneskerettighetskonvensjonene i stor grad har basert seg på menns erfaringer. Det som har blitt forstått som politisk forfølgelse, har vært basert på menns erfaringer av forfølgelse. Kvinners erfaringer og opplevelse av vold og forfølgelse, deres behov for beskyttelse og rettigheter knyttet til dette har blitt sett på som noe annet enn de generelle menneskerettighetene. Den vold og forfølgelse kvinner utsettes for, tilhører den private sfæren, og er altså ikke i like stor grad blitt sett som en del av den offentlige sfæren, som kunne gitt grunnlag for asyl. Dette har også preget en del saker her i landet, dessverre.

Peter Skovholt Gitmark (H) : Kvinner utsettes for andre typer forfølgelse enn menn. Dette faktum er det økende forståelse for internasjonalt. Kvinner forfølges også fordi de er kvinner. I flyktningkonvensjonen av 1951 defineres ikke kjønn spesifikt. Det er derfor positivt at kjønnsbasert forfølgelse siden 1998 har vært grunnlag for asyl også i Norge. Det er likevel ikke grunn til å forholde seg passiv, og det har heller ikke denne regjeringen gjort. Forskriftsbestemmelser som utfyller flyktningdefinisjonen, er foreslått, og endringer i asylsaksbehandlingsreglene er sendt på høring. Regjeringen har også satt ned et lovutvalg som både skal gjennomgå utlendingsloven og fremme forslag til en eller flere lover på dette området.

       For å vurdere grensegangen mellom asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge har kommunalministeren igangsatt et forskningsoppdrag. Dette viser handlingskraft. Dette viser handlingsvilje. Altfor mange kvinner frykter å bli straffet av staten, slektninger eller andre fordi de har brutt sosiale regler som sier hvordan en riktig kvinne, en riktig mor, en riktig datter eller en riktig hustru bør oppføre seg. Straffen kan være sosial utstøting, mishandling eller i verste fall mord.

       Jeg er svært glad for at interpellanten retter fokus mot disse kvinners alvorlige situasjon. Jeg vil rose alle de friville organisasjoner som har vært med på å øke oppmerksomheten og engasjementet rundt kjønnsbasert forfølgelse. Fordi dette er for viktig til å drive partipolitikk, fortjener Regjeringens videre arbeid en bred politisk tilslutning.

Karin Andersen (SV) : Kampen mot vold, og spesielt kampen mot vold mot kvinner, er politikk på det aller viktigste. Det er det som på en måte har brutt tabuene og grensene på dette, både når det gjelder vold hjemme og systematisk vold mot kvinner som politisk undertrykkelsesmekanisme generelt. Det er svært viktig å politisere volden som blir begått også privat. Og det er nettopp det som gjøres i land der man har mer tradisjonelle patriarkalske kvinnesyn enn det vi har i Norge. Men til og med i Norge foregår det utstrakt vold mot kvinner, og det er absolutt et politisk tema.

       Det bekymrer SV at når vi i Norge er i tvil om vi har et regelverk og en praksis som ivaretar forfulgte kvinner godt nok - ja, vi er så i tvil at Stortinget har bedt Regjeringen lage en ny forskrift for å ivareta forfulgte kvinner godt nok - greier vi ikke å gjøre det som burde være det helt åpenbart riktige, nemlig å stille alle slike saker som dreier seg om dette temaet, i bero inntil vi har det nye regelverket på plass. Det at Stortinget og Regjeringen har anerkjent at regelverket ikke er godt nok, burde ført til at vi tok oss den ventetida. Det er det fullt mulig å gjøre på generelt grunnlag - ikke å gå inn i hver enkelt sak, det har ikke statsråden eller Stortinget mulighet til, men på generelt grunnlag å avvente de reglene som kommer.

       Jeg tror det er bra at alle får bedre informasjon enn i dag om hvordan de må møte til et intervju for å få framlagt saken sin. Men jeg tror vi må stikke fingeren i jorda og vite for det første at veldig mange gjennom et langt liv har blitt innprentet at noen ting er tabu, og dette lar seg ikke snu ved hjelp av en brosjyre eller en samtale. I tillegg til det vet vi at svært mange som flykter, er helt nødt til å bruke menneskesmuglere for i det hele tatt å komme seg i sikkerhet. Og hva vet vi om det? Jo, da blir de tutet ørene fulle med all mulig slags ljug og fanteri som de blir bedt om å fortelle i asylintervjuet. Veldig mange er i en så utrygg situasjon og føler at dette var den siste livssjansen de hadde, at de holder fast ved det og mistror alt som heter myndigheter, politi og øvrighet. Det må vi vite, særlig når det gjelder disse kvinnene, fordi de har vært i en så undertrykt situasjon i så mange år at det vil ta veldig langt tid før man blir trygg på at informasjonen man får fra myndigheter, er sann og reell. Det viktigste vi kan gjøre, er å gi signal om at de får bli. Det er trygghet.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : På onsdag hadde eg ein lang prat med ein venn frå Lofoten. I hans nabolag budde det ei afrikansk kvinne som hadde fått avslag på asylsøknaden sin, og han ville hjelpe henne med ei omgjeringsbegjæring. Jenta var katolikk, fortalde han, ærleg og arbeidsam - og fortvila. Ho hadde fortalt, som sant var, at ho ikkje var medlem av det forbodne stammepartiet. Det var berre far og brør som var det. Men ho tilhøyrde folket. Når politiet og militæret ikkje fann brørne heime i ein razzia om natta, mishandla og valdtok dei jenta - ikkje ein gong, mange gonger. Og på skolevegen vart ho også plukka ut. Ho laga mat og støtta den politiske aktiviteten til familiemedlemene. Det var vanskeleg for henne å fortelja om overgrepa, derfor brukte ho omskrivingar. Det tok lang tid før den eigentlege historia kom fram. Då ho som student demonstrerte mot uretten, ufatteleg modig og sterk, vart ho kasta i fengsel og valdteken igjen og igjen, av fangevaktarar og militære. Ho høyrer til ei sosial, eigentleg etnisk, gruppe som er fritt vilt, og ho har erfart kjønnsbaserte torturmetodar. Ho er 24 år.

       Det som bekymrar meg, er at ho vert trudd på det som faktisk har hendt, men dette vert forklart som kriminelle handlingar - og det er det utvilsamt - og så seier ein at det er ikkje nokon grunn til at det skal skje igjen, endå det har skjedd mange gonger og ho framleis høyrer til den same sosiale gruppa.

       Eg vert redd når kjønnsbasert tortur vert vurdert som kriminalitet, for det er for enkelt. Eg er redd det er for uopplyst, og definitivt for distansert. Derfor er det bra at fleire får asyl, og at dei får det på kjønnsbasert grunnlag. Og det er veldig bra at statsråden vil ha fokus på dette. Det er nemleg ikkje nok at kjønnsrelatert forfølging vert godkjent som prinsipp, vi må sjå at det får praktiske konsekvensar. Det er ikkje akseptabelt når mishandling av kvinner, tvangsekteskap, kjønnslemlesting og liknande vert sett på som ein del av den private sfære, og slett ikkje når kjønnsbasert tortur vert vurdert som tilfeldig kriminalitet.

       Eg ber statsråden også vera oppmerksam på den forfølginga som ikkje skjer frå myndigheitenes side, men som dei verken vil eller evnar å kjempa ned. Kvinner vert ofte utsette for slik forfølging. Eg skal ta eit lite eksempel: kvinne, 45 år, kurdisk, dømt til døden av ektemannen sitt familieråd etter at ho vart mishandla i 1997 av tyrkiske soldatar i landsbyen der ho budde. For henne er trusselen om æresdrap reell.

       I Noreg, som i den grad har fokusert på og vektlegg kvinner sine rettar, kan vi ikkje vera fornøgde før vi veit at kjønnsrelatert forfølging ikkje vert oversett og undervurdert. Dessverre er eg ikkje trygg for at det er tilfellet i dag, så vi har framleis ein jobb å gjera.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er eit vanskeleg, men svært viktig tema som SV i dag tek opp.

       Det er brei politisk semje om at kjønnsbasert forfølging skal danna grunnlag for asyl i Noreg. Senterpartiet har delteke både med spørsmål i spørjetimen og i behandlinga av relevante saker for å gi bidrag til den felles dugnaden som må til for at forskrifta frå 1998 skal ha eit betre og meir konkret innhald.

       Dette er eit felt som stortingsrepresentant Erna Solberg òg i si tid engasjerte seg sterkt i, og ho skulle no ha alle moglegheiter til å ta initiativ til konkrete forbetringar. Det er veldig bra at søkjelyset frå Regjeringa si side bl.a er sett på sjølve intervjusituasjonen, og at det no blir gitt høve til intervju med personar og tolk av eige kjønn. Men Senterpartiet deler SV si uro for at retningslinene slik dei no er utforma og sende på høyring, ikkje er tydelege nok. Vi ynskjer at ein endå sterkare skal setja inn ein innsats for kunnskap og kompetanse, og ikkje minst evna til å lytta, i alle ledd i asylprosessen. Vi meiner i grunnen det er bekymring for at det behovet som er for ei grundig saksbehandling og for nødvendig tid, no i for stor grad kan bli sett opp mot det kravet som òg skal vera, til effektivitet i saksbehandlinga.

       Så vil eg òg oppfordra statsråden til å tenkja gjennom på nytt om ein ikkje inntil ein får nye retningsliner, kan lata dei sakene som er under behandling, venta inntil nye retningsliner kjem på plass. Og så er det viktig at vi i denne debatten ikkje snakkar om dei og oss. Vald i familien skjer òg i Noreg, og det må setjast inn ei rekkje tiltak, både i hjelpeapparat og i mange andre instansar, for å få bukt med vald i familielivet og vald mot kvinner.

       Heilt til slutt: Det er eit tankekors for oss at dei kvinnene som på mange måtar har ført til at søkjelyset har blitt sett på dette spørsmålet, ikkje i dag alle saman kan føla seg trygge. Det synest eg at vi skulle ordna opp i.

Carl I Hagen (FrP) : Fremskrittspartiet var i 1998 uenig i at kjønnsbasert forfølgelse skulle omfattes av asylrettighetene og lovgivningen på dette området. Vi er fortsatt av den samme oppfatning.

       FNs flyktningkonvensjon av 1951 ble laget etter annen verdenskrig, først og fremst basert på hendelsene under annen verdenskrig, da ulike land ble angrepet og overfalt og okkupert i mange år, og det var en reell krigslignende situasjon mellom nasjoner som gjorde at folk flyktet til naboland fordi de drev aktiv motstandskamp mot okkupanten. Det var utgangspunktet. Vi føler at nå er den fornuftige Flyktningkonvensjonen utvidet og praktisert og tolket til å bli noe helt, helt annet. Problemene dukker også opp når vi vet at det er enorme forskjeller mellom de forskjellige land i verden. Mange land er utsatt for diktaturregimer og brudd på menneskerettighetene, det er også patriarkalske kulturer mange steder, med helt annen makt hos menn over kvinner, og helt andre kulturer for familieliv.

       Hvis kjønnsbasert forfølgelse skal være et kriterium for å få asyl, vil det sannsynligvis være mange, mange millioner som kommer inn under det begrepet. Og når vi har et innvandringspress særlig mot den vestlige verden, så sterkt som det nå er, er i realiteten Flyktningkonvensjonen blitt en måte å omgå de ulike lands innvandringsreguleringer på. Ikke bare forsøker man med forfalskede og oppdiktede historier å lure seg til å få beskyttelse når man egentlig ikke har krav på det. Det er jo et enormt apparat i alle land for å finne ut hva som er reelt, og hva som ikke er reelt. I tillegg til alle dem som prøver å lure seg til, bedra seg til, ved forfalskede historier og løgnaktige historier å få opphold, har vi menneskesmugling. Og når man da ser desperasjonen som mange egentlig demonstrerer når de lar seg være i containere og annet og risikerer livet for å komme til Europa, f.eks. England og Norge, er det klart at innføring, eller la oss si enda mer liberalisering av kjønnsbasert forfølgelse, også i større grad vil bli utnyttet. Da vil man bruke dét begrepet i lurehistorier og forfalskede historier for å sikre seg opphold. Vi må bare se i øynene at vi ikke har plass til alle de millioner som svært gjerne vil komme hit til Norge og ha de garantier og de velferdsordninger som vi har. Her er vi nødt til, dessverre, å bekjempe diktatur og brudd på menneskerettigheter på andre måter enn ved å åpne grensene for at folk med slike historier skal kunne få opphold i Norge. Så vi er uenig i selve grunnlaget for interpellasjonen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Når man hører på Carl I Hagen, skulle man tro at det bare har vært én krig i verden, og det var annen verdenskrig. Den krigen omfattet oss, og derfor var det den eneste viktige krigen.

       Vi vet bedre. Vi vet at det fins veldig mange mennesker i verden som lider fryktelig mye mer enn veldig mange i Norge, og som har behov for vår solidaritet, vår forståelse og vår beskyttelse. Det betyr likevel ikke at det står millioner av mennesker, millioner av kvinner, i kø for å få lov til å fortelle om hvor mange ganger de har vært voldtatt.

       Det krever en god porsjon fornuft å forholde seg til dette tema. Mye har vært sagt om det, bl.a av representanten Anita Apelthun Sæle, som påpekte hvor vanskelig det er for kvinner nettopp å fortelle om disse tingene. Men fordi Carl I Hagen og Fremskrittspartiet aldri har vært opptatt av kvinner, har de heller ikke forstått dette. De har ikke tatt seg bryet med å gå inn og se på hva det er for mekanismer i vold og overgrep som gjør at det er så vanskelig å komme hit og be om vår beskyttelse. Det er faktisk fryktelig tabu. Det betyr at det er veldig mange flere som finner seg i massive, gjentatte grove overgrep, enn som kommer hit og ber om vår beskyttelse. Vi har plikt til å sette oss inn i hva det vil si å bli utsatt for grov forfølgelse - som ikke skjer fra statens side, men hvor staten kanskje ikke løfter en finger for å hjelpe. Dette er like grove, om ikke grovere, overgrep enn mange av de overgrepene som har foregått i forskjellige krigssituasjoner i verden. Og det er en forferdelig avmaktsfølelse for dem det gjelder, fordi det er ingen som hjelper til.

       Jeg syns at det blir enda verre og enda mer tragisk når Fremskrittspartiet er de som på en måte skal stå i front mot vold mot kvinner - bare den utøveren er en muslim bosatt i Norge. Er kvinner utsatt for vold i andre deler av verden, er det tydeligvis totalt uinteressant for Fremskrittspartiet. Jeg syns ikke det går an. Jeg håper virkelig at folk ser dobbeltmoralen i dette, at man bare ønsker å beskytte sine egne borgere her, at vold mot kvinner nærmest er greit, så lenge det ikke foregår innenfor Norges grenser.

Ågot Valle (SV) : Jeg registrerer at det er stor enighet om at vi må løfte opp dette temaet og ta det mer på alvor her i salen.

       Unntaket er Fremskrittspartiet. Jeg slutter meg til hvert eneste ord Inga Marte Thorkildsen her sa i forhold til Carl I Hagens innlegg. Det er jo nettopp dette som har vært innvendingen fra mange her i Norge også: Fordi det er så mange som er utsatt for patriarkalske strukturer, kan vi ikke gi dem beskyttelse. De er jo så mange, det er så allment. Det var også det som ble sagt da Canada innførte mer inkluderende retningslinjer. Det ble altså ikke horder av kvinner som søkte til Canada; det var ikke det som var erfaringen.

       Når statsråden sier at hun ikke kan legge seg opp i enkeltsaker, mener jeg også at hun kan gå inn på et generelt grunnlag. Den historien som Anita Apelthun Sæle fortalte, viser jo at det er ikke bare å innføre forskrifter. Her må det en langvarig kompetanseoppbygging og en holdningsendring til. Det går spesielt på situasjonen i heimlandet. Og jeg sier det én gang til: Jeg kan ikke fatte at det er så vanskelig å forstå at myndighetene i et land med sterke patriarkalske strukturer ikke kan, ikke vil eller ikke evner å gi beskyttelse til kvinner som har brutt noen sosiale koder og normer.

       Derfor tror jeg vi i det videre arbeidet er nødt til å rette fokuset veldig mye mot at man må drive en seig, langvarig kompetanseoppbygging på akkurat det, og høre på de NGO-erne som kan fortelle noen andre historier, andre erfaringer, enn det som er de offisielle.

       Igjen vil jeg understreke behovet for at forskriftene må være enda mer detaljerte, spesielt på grunnlag av det som Magnhild Meltveit Kleppa påpekte, at man her kan komme i skvisen mellom effektivitet på den ene siden og det å ta vare på disse kvinnene på den andre siden.

       Når jeg har tatt opp kvinner i denne interpellasjonen, er jeg klar over at kjønnsbasert forfølgelse er noe mer. Men det er altså kvinnenes situasjon som har vært i vårt søkelys akkurat nå. Jeg vil understreke at dette er langvarig og seigt arbeid, som trenger vår oppmerksomhet i lang tid framover.

Statsråd Erna Solberg : Jeg synes at man på bakgrunn av denne interpellasjonsdebatten stort sett kan konkludere med at det fortsatt er et bredt flertall bak at dette er et viktig formål, det er viktig å jobbe videre, og det er viktig å finne de gode måtene å gjøre dette på.

       Jeg har lyst til å kommentere noen innlegg. Jeg skjønner veldig godt at veldig mange flyktninger - uansett kjønn og bakgrunn - når de kommer til et land, ofte vil komme i en situasjon hvor de mistror myndighetene. Derfor er det for oss svært viktig at når vi nå har valgt å gå på mer informasjon og litt mindre på advokathjelp i første instans, så har det skullet skje av frivillige organisasjoner, og ikke av myndighetsrepresentanter. Det skal på en måte være en uavhengig informasjonsvirksomhet, som har vært på anbud etter den offentlige innkjøpslovgivningen, og som NOAS da har vunnet anbudet på. Grunnen til det er nettopp at vi må ta med oss denne følsomheten for at det er noe annet å møte en frivillig organisasjon, mennesker som jobber med et annet mandat, og som også kan være i opposisjon til myndighetene - til tross for at de har en informasjonsoppgave og en veiledningsoppgave med hensyn til asylprosedyrer og praksis i Norge overfor nyankomne flyktninger.

       Så til spørsmålet om vi skal stoppe behandlingen av sakene. Jeg er kjemperedd for hva vi vil gjøre med spørsmålet om kjønnsbasert forfølgelse hvis vi stiller saker om kjønnsbasert forfølgelse i bero. For da vil alle de som oppfatter det, og som egentlig ikke har troverdighet i det spørsmålet, påberope seg det og benytte seg av det, og det vil undergrave hele ordningen. Kjønnsbasert forfølgelse er nemlig veldig vanskelig. Det er vanskelige ting å fortelle om. Men hvis man skal stoppe behandlingen av de sakene, og gjøre det som en mulighet til å forlenge oppholdet i Norge, kommer en rekke personer som ikke har opplevd det, til å påberope seg det og undergrave det forholdet.

       Jeg mener faktisk at det som skjer for øyeblikket, og alltid har skjedd i utlendingsforvaltningen, er at når vi har en offentlig debatt, når vi har kunnskapstilgangen, og når vi vet at vi har forskrifter på høring, begynner man å endre praksis. Og det har altså skjedd en endring i praksis i løpet av de to-tre siste årene innenfor UNE og UDI i forhold til begrepet kjønnsbasert forfølgelse. Derfor er det flere som nå får asyl. Og det er slik at når vi har hatt en forskriftsmessig gjennomgang som bl.a påpeker hvor feilene kan ligge, og hvor man ikke er følsom nok, så lærer også utlendingsforvaltningen av det. Det betyr at det kan godt tenkes at når forskriftene blir ferdige og trer i kraft, får man ikke noen revolusjon på grunn av det, fordi denne gradvise endringen og ikke minst endringen i forhold til behandlingen i intervjusituasjonen allerede er trådt i kraft.

       Jeg er enig i at det ikke bare er spørsmål om å ha kunnskap om kjønnsbasert forfølgelse. Det er et veldig vesentlig punkt å ha kunnskap om etniske forhold og konflikter. Jo lenger vekk fra verdensbildet konflikten er, desto vanskeligere er det å ha kunnskap om den. Det er en utfordring i hele flyktningarbeidet. Jeg er enig i at man må tåle at det tar lenger tid å behandle asylsaker fra noen landområder enn fra andre. Det får vi ta med hver gang vi roper høyt om hvor fort ting skal skje.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 ferdig.