Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til kommunal- og regionalministeren:
« Valgdeltakelsen ved høstens kommune- og fylkestingsvalg var svært lav. Dette er bekymringsfullt. Lokaldemokratiet er grunnpilaren i det nasjonale folkestyret, og lav interesse lokalt kan også svekke demokratiets legitimitet og kraft i en større sammenheng. Samtidig har lokaldemokratiet stor egenverdi.
Hva kan Regjeringen gjøre for å styrke oppslutningen om lokaldemokrati og lokalvalg i Norge? »

TALERE:

       Trine Skei Grande (V) : Det er mange tegn på at folkestyret svekkes. Oppslutningen om kommune- og fylkestingsvalget i høst var bekymringsfullt lav. Det er derfor nødvendig å snu alle steiner for å se hva som kan bidra til å gjenreise oppslutningen om vår mest grunnleggende verdi, nemlig demokratiet. Vi må aldri ta det som en selvfølge. Alt som tas for gitt, vil fort forgå.

       Venstre har en grunnleggende tro på menneskene. Vi tror derfor ikke en lav valgdeltakelse skyldes at folk er dummere enn før, at de ikke vet sitt eget beste, eller at de er mindre interessert i samfunnet. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal stille krav til borgerne i et demokrati, at vi skal neglisjere behovet for en opplyst, kritisk debatt, eller at vi skal glemme begreper som « folkeopplysning » og « borgerplikt ». Men de grunnleggende årsakene til lav valgdeltakelse og svekket legitimitet må vi finne andre steder enn i påstanden om et « mett » folk som ikke lenger bryr seg om mer enn sin egen nesetipp. Det handler om at det politiske handlingsrom reduseres, slik at det ikke lenger oppleves som like betydningsfullt hvem eller hvilke partier som sitter i kommunestyrer og fylkesting, ja, kanskje også i storting og i regjering.

       Maktutredningen viet dette stor oppmerksomhet. Teknologisk utvikling og nødvendigheten av en mer effektiv offentlig sektor har gjort det nødvendig med stadig mer modernisering og utvikling. Globalisering og økt konkurranse gir andre rammebetingelser enn før, og det offentlige kan ikke opprettholde monopoler som tidligere ble sett på som sjølsagte. Det er ikke lenger i borgernes eller fellesskapets interesse. Konkurranse og private tilbud er positivt og truer ikke velferden så lenge det politiske ansvaret er tydelig, snarere tvert imot.

       I denne sammenheng blir ofte påstander om « markedstenkning » og « markedskrefter » veldig lite opplysende, og framstår som sosialistkonservative mantra om at alt var bedre under Gerhardsen. Begrepene er tilslørende fordi de brukes veldig upresist. For liberalere er det derfor viktig å gå inn i debatten mer radikalt og med et høyt presisjonsnivå og spørre hva som faktisk tjener den enkelte og fellesskapet, og hvordan samfunnet skal styres av folkevalgte i et opplyst demokrati under nye ytre omstendigheter.

       Alle borgere hører hjemme i et lokalsamfunn, og det er der livet foregår. Det er der de offentlige tjenestene tilbys, og det er der grunnlaget for demokratisk deltakelse og engasjement legges. Svekkes interessen for politikk lokalt, kan den svekkes også på andre nivåer. Oppleves det som meningsløst å stemme ved lokalvalg, kan også riksvalgene miste oppslutning og legitimitet. Derfor er dette et problem som det er grunn til å ta på alvor, noe de fleste partier verbalt syns å være enig i. Venstre har foreslått å oppnevne en tverrpolitisk kommisjon for å se nærmere på disse utfordringene, og vi håper på å få bred støtte for dette.

       Vi skal heller ikke gi inntrykk av å ha alle svarene på forhånd, men vi kan peke på noen faktorer som etter Venstres syn er viktige.

       Den aller viktigste - slik vi ser det - er rikspolitikernes behov for samlende reformer, som har kommet på løpende bånd i mange gode sakers tjeneste. Innenfor alle store sektorer kommer slike krafttak - eldrereformer, HVPU-reformen, skolereformer og barnehagereformer, ja, alt til krisesentrene, som vi debatterte her i går. Alle reformene er uttrykk for vilje til å forbedre samfunnet og enkeltmenneskenes liv, og er fullt berettiget. Men vi må stille spørsmål ved om reformene gjennomføres på den riktige måten, og som de gir best mulige resultater.

       Behovet for å vise nasjonal handlekraft, sammen med redselen for at kommuner vil velge ulike løsninger, har ført kommunene inn i den tvangstrøyen mange av dem nå befinner seg i, dels ved at reformene er underfinansiert, men like mye fordi de binder lokalsamfunn til urasjonell ressursbruk og forkludrer lokale prioriteringer. En kommune som har gjort et krafttak i skolesektoren, trenger ikke en ny skolereform, men frie midler til å sette inn på andre områder, der behovet kanskje er større. I stedet for det, for ikke å miste pengene, settes ytterligere midler inn på et allerede prioritert område, mens andre sektorer ikke får det løftet som de burde ha fått ut fra lokale vurderinger. Reformiveren her på huset straffer ofte lokalpolitikere som prioriterer lokalt, ved å nekte dem pakker, som lokalpolitikerne som bare lar ting skure, får full nytte av. Politikerne som holder skolene i stand, får ikke gunstige lån fra skolepakker. Politikere som har enerom, får ikke eneromspakker, osv. osv. Derfor ønsker Venstre at flere enn regjeringspartiene tar sin egen retorikk om større lokal frihet på alvor og tar et grundig sjølkritisk oppgjør med den statlige reformiver og detaljstyring. Vi vil ha mer frihet og mer ansvar på lokalt nivå.

       En annen viktig faktor som fortjener fornyet oppmerksomhet, er måten kommunene organiserer virksomheten sin på. Det har en tid vært en mote å strømlinjeforme det lokale politiske systemet på en måte som svekker politikken, og som styrker den administrative tilnærmingen til lokaldemokratiet.

       For Venstre er innbyggerne først og fremst borgere, ikke kunder eller klienter. De er brukere av kommunale tjenester, men også sjefen i det fellesskapet som kommunen er. Dersom kommunen reduseres til en bedrift eller en administrativ tjenesteleverandør, og de politiske styringsorganene på nivå under kommunestyret forsvinner, blir kommunen mindre og mindre en arena for engasjement og prioriteringer og mer og mer en butikk, der misnøye tas opp som i et kundeforhold med rettighetslover og advokater i stedet for å løse oppgavene gjennom politiske ombud, en åpen og fri debatt og politiske valg.

       Det vil aldri noensinne bli slik at en kommune vil ha nok penger, slik at en kan si ja til alle krav til enhver tid. Grunnleggende rettigheter skal alle ha - til skolegang, minimum livsopphold, omsorg under sykdom, osv. Særlig viktig er rettighetslovgivning for mennesker som ikke kan fremme sine egne interesser. Men rettighetene kan aldri fjerne ansvaret for prioritering av knappe ressurser og for å bruke sunt folkevett og anstendighet overfor sine medmennesker. Vi står i fare for å utvikle et nytt embetsmannsstyre, der makt delegeres, mens ansvaret blir værende igjen hos maktesløse politikere. Venstre ble stiftet for kampen mot embetsmannsstaten, og derfor er denne kampen viktig for oss i dag.

       Venstres landsstyre har i en egen uttalelse bedt Kommunal- og regionaldepartementet se på gjennomføringen av årets valg for å se om det er felter som kan legges til rette for høyere valgdeltakelse. Også andre faktorer kan ha betydning. Men det er viktig at dette ikke bare blir en kort og overfladisk meningsutveksling en fredag i Stortinget, men et grundig dypdykk i forutsetningene for å ta vare på og videreutvikle den mest grunnleggende faktoren vi har for å utvikle samfunnet og ta vare på mennesker og verdier, nemlig folkestyret.

       Derfor håper jeg at dette kan være opptakten til den kommisjonen som Venstre har foreslått, og som jeg forstår at Regjeringen også kan tenke seg å bidra til.

       Til slutt vil jeg nevne et aspekt ved vårt folkestyre som sjelden nevnes i denne typen debatter, nemlig det frivillige Norge. Ofte blir tredje sektor bare sett på som en velferdsprodusent og en entreprenør for det offentlige, men den rollen frivilligheten har i Norge, har vært nært knyttet opp mot parti, demokrati, lokale nettverk, lokale kandidater og lokale løsninger. Veien inn i partiene, som også er frivillige organisasjoner, har historisk alltid gått gjennom de frivillige organisasjonene. Den gode ordfører eller den gode stortingsrepresentant har oftest gått veien gjennom de frivillige organisasjonene. Om vi skal bygge videre på et lokaldemokrati som engasjerer mennesker også i lokale spørsmål, må vi styrke tredje sektor, ha en aktiv politikk overfor det frivillige Norge og ikke se på dem som tjenesteprodusenter for det offentlige Norge, men også som viktige byggesteiner i vårt demokrati.

       Valgdeltakelsen ved årets valg viser helt feil retning for vårt demokrati. Det må skape en debatt også her i nasjonalforsamlingen. Den debatten må ikke bli preget av valgteknikk. Det norske folk er ikke programmerbare, og de er ikke dumme. De stemmer på folk som de føler har makt. Dårlig valgdeltakelse undergraver hele vårt folkestyre.

Statsråd Erna Solberg : Vi har lagt bak oss nok et lokalvalg. Det er nok et lokalvalg med synkende valgdeltakelse og med uttrykt bekymring for lokaldemokratiets fremtid som her representeres i interpellasjonen fra representanten Skei Grande.

       Det har vært mange diskusjoner om hva årsaken kan være. Jeg tror at den stadig sterkere statlige styringen av kommunesektoren er en viktig, indirekte årsak til nedgangen i deltakelsen ved lokalvalg. Kommunene opplever detaljstyring, øremerking, krav om minstestandarder og bemanningsnormer. Den statlige styringen foregår i et omfang som etter mitt skjønn er helt uberettiget. Resultatet av dette kjenner vi. Staten og Stortinget øker sin makt på bekostning av lokaldemokratiet. Spillerommet for kommunestyrene og de lokale folkevalgte reduseres. Det viktigste er kanskje ikke at dette gjør det mindre attraktivt å være lokalpolitiker, det gjør det også mindre attraktivt å være velger ved et lokalvalg. Når sentrale politiske myndigheter, Regjeringen og Stortinget, utviser såpass sterk styringsiver, bør det ikke overraske noen at det også gjør noe med valgdeltakelsen, nemlig at den fortsetter å synke.

       Regjeringen er bekymret for utviklingen av lokaldemokratiet, og vi ønsker å gjøre noe med det. Vi er av den oppfatningen at det er nødvendig med en systemendring i Norge, som medfører at lokaldemokratiets makt økes, og at velgerne opplever det å stemme ved lokalvalg som en betydningsfull handling. Regjeringen har i hele sin funksjonsperiode vært opptatt av et styrket lokaldemokrati. Senest i kommuneproposisjonen i vår fremmet vi forslag om en rekke tiltak: økning i de frie inntektene, forenkling og reduksjon i regelverket, krav til rapportering og mindre øremerking - alt dette for å gi kommunene friere spillerom. Det blir viktigere å delta i valg hvis det blir synlig at de lokale folkevalgte har rett og mulighet til å gjøre prioriteringer som betyr noe for folks hverdag. Hvis ikke kan jeg godt skjønne at folk blir sittende hjemme i sofaen og synes at dette er noe for spesielt interesserte.

       Valglovutvalget understreker i sin utredning at valgdeltakelsen er et komplekst fenomen. Forskning viser at borgerne har stor allmenn tillit til det representative demokratiet. Samtidig møter politikerne store og delvis nye forventninger. Borgerne har fått et annet forhold til partiene enn det de hadde før. De er mer kritiske. De tar standpunkt på selvstendig grunnlag. Når velgerne ikke føler tilhørighet til partiene, minsker lysten til å stemme.

       Ikke overraskende konkluderte Valglovutvalget med at det er vanskelig å peke på konkrete tiltak som kan bidra til generelt økt valgdeltakelse. Men de sier noe som vi som politikere bør merke oss. De skriver:

       « Det hører til det positive i bildet at politikken i seg selv ser ut til å være den faktoren som har størst effekt på valgdeltakelsen. For de politiske partiene ligger dermed utfordringen i å utforme en politikk som svarer på dagens utfordringer. »

       Makt- og demokratiutredningen peker på mye av det samme. Jeg tror vi må innse at det ikke finnes noen enkle grep Regjeringen kan ta for å øke valgdeltakelsen. Utfordringen kan heller ikke rettes til Regjeringen alene. Den må gå til alle politikere og til alle de politiske partier. Og når det gjelder lokalpolitikken, har altså vi som rikspolitikere et særlig ansvar. Vi må ikke kneble lokalpolitikerne. Vi må gi dem rammer som setter dem i stand til å utforme en politikk som svarer på dagens utfordringer, og som altså velgerne vil oppfatte som betydningsfull.

       Jeg mener vi har en mulighet til å revitalisere lokalpolitikken. Vi har en mulighet til å tilbakeføre makt og myndighet til lokalplanet. Skal vi klare det, må vi ha det som en bevisst handling i regelverket knyttet til alle sektorer som kommunen har et ansvar for. Regjeringen startet dette med sine forslag i kommuneproposisjonen, og jeg synes det er leit på vegne av lokaldemokratiet at flertallet ikke ønsket å gi kommunen like stor handlefrihet som det Regjeringen foreslo. Likevel har vi oppnådd en rekke endringer, og flertall for dem, ikke minst innenfor skolesektoren, som kommer til å bidra til at lokaldemokratiet vil ha større betydning for skolen, og at politikerne i kommunen også må utforme større grad av lokal skolepolitikk enn det som har vært tilfellet så langt. Større frihet gir større lokalt handlingsrom og selvfølgelig lokalt ansvar overfor velgerne.

       Jeg vil for øvrig vise til at Regjeringen i brev til kommunalkomiteen har støttet opp om forslaget fra Venstre om en lokaldemokratikommisjon. Men vi foreslår at den er i tråd med rollefordelingen når det gjelder maktfordelingsprinsippene - at det er Regjeringen som bør nedsette en slik kommisjon etter de prinsipper vi vanligvis nedsetter kommisjoner av denne typen, nemlig med representanter fra de politiske partiene, kommunesektoren og noen uavhengige eksperter. Det er nå opp til Stortinget å gi sin tilslutning til at dette skal skje, og ikke minst gi tilslutning til å styrke lokaldemokratiet gjennom praktisk handling.

       Mitt formål - det må jeg få lov til å si ærlig herfra - med å få en slik lokaldemokratikommisjon ville vært å få et nasjonalt forlik nettopp om lokaldemokratiet, i alle fall bredt nok til å ville holde over sektorinteressene, og at vi som politikere tar ansvar for at det ikke er sektorinteressene som skal styre utviklingen i lokaldemokratiet, men at vi som politikere har styring når det gjelder bredden og muligheten for å gi lokaldemokratiet mer reelt innhold.

       Når vi snakker om oppslutning om lokaldemokratiet, er det likevel viktig å ikke bare diskutere valgdeltakelse. Lokaldemokrati handler også om kommunenes tilrettelegging for samhandling og kommunikasjon i det daglige, mellom valgene. Lokaldemokrati dreier seg om hva man gir tilbakemelding på, til borgere og til brukere i kommunen. Her skjer det faktisk mye positivt. Stadig flere innbyggere er aktive og kommuniserer med kommunen sin på en eller annen måte. Ny teknologi gir nye muligheter. Oppslutningen om lokaldemokratiet tar nye veier. Kommunene må passe på å utnytte dette engasjementet til å skape debatt og dialog om lokale saker.

       Som sagt er valgdeltakelse et komplekst spørsmål. Til tross for mange kompliserte sammenhenger vil jeg ikke avvise at valgdeltakelse, i alle fall på marginen, kan ha en sammenheng med hvor godt tilbudet legges til rette for velgerne. Det er viktig med god tilgjengelighet både på forhånd og på valgdagen. Når det gjelder forhåndsstemmegivningen, synes jeg kommunene fortjener ros for god tilrettelegging. Antall avgitte forhåndsstemmer var betraktelig høyere i år enn det var i 1995, da kommunene sist hadde ansvar for mottak av forhåndsstemmer. Kommunene kan likevel stimuleres til å holde noen flere lokaler åpne for forhåndsstemmegivning enn det som var tilfellet i år.

       Noen har reagert på at adgangen til å stemme på Posten ikke var til stede i år. Posten har vært og vil fortsatt være i omstilling, og antall postkontorer er betydelig redusert siden 1999. Det er likevel ikke noe i veien for at kommunene kan inngå avtale med Posten om en gjennomføring av forhåndsstemmegivning der dette finnes formålstjenlig.

       Når det gjelder hvor bredt kommunene skal tilrettelegge på valgdagen, er det nærliggende å trekke frem selve kjernen i begrunnelsen for det lokale selvstyret, nemlig at det er opp til kommunene selv å vurdere det lokale behovet. Det er de som kjenner innbyggerne og deres livsformer, f.eks pendlingsforhold, best. Det ville være noe paradoksalt om man i en debatt om hvordan vi kan styrke oppslutningen om det lokale selvstyret, skal konkludere med at kommunene ikke er i stand til å gjøre denne type vurderinger på vegne av kommunens innbyggere.

       Jeg tror vi skal være forsiktige med å trekke forhastede slutninger og lete etter standardløsninger. Jeg tror vi må se etter om regelverket legger unødige hindringer for en optimal tilrettelegging. Kan det f.eks vurderes om det skal gjøres noe med fristen for å avgi forhåndsstemme? Det er mulig det bør gjelde ulike frister innenfor og utenfor kommunen man er manntallsført i. Kanskje bør også flere kommuner vurdere å avholde to-dagersvalg. Slike tiltak vil imidlertid medføre til dels betydelig økte kostnader, særlig i de store kommunene.

       Valget i år ble gjennomført i henhold til den nye valgloven som Stortinget vedtok sommeren 2002. Den nye valgloven snudde opp ned på mange vante rutiner både for velgerne og for valgmedarbeiderne. Den tekniske gjennomføringen av årets valg er blitt gjenstand for en del kritiske kommentarer. Jeg vil si et par ord om det og om vår oppfølging av de innvendingene.

       Som nevnt innebar årets valg til dels store omlegginger i de vante rutinene:

       Det var til sammen flere, relativt betydelige omlegginger, omlegginger som helt direkte berørte den meget store og uensartede forsamling som et lands velgere utgjør. Det ville etter min mening ha vært urealistisk å tro at denne type endringer kunne gjennomføres uten at det ville oppstå enkelte feil og problemer.

       Det er grunn til å forvente at velgerne og de lokale valgmyndigheter har tatt lærdom av årets erfaringer, og at gjennomføringen i 2005 vil gå betydelig bedre, rett og slett fordi folk kjenner de nye reglene.

       Likevel ser vi grunn til å se på en del ting knyttet til gjennomføringen av valget. Velgerne skal føle seg bekvemme med den måten vi gjennomfører et valg på. De skal kunne gå fornøyd ut av valglokalet i forvissning om at valget blir gjennomført etter regelverket. Når velgerne ytrer misnøye, skal det tas på alvor. Men vi har altså ikke fått flere klager på valget enn det som er vanlig.

       Departementet har laget en plan for å følge opp og analysere erfaringene fra valget. Vi kommer tilbake til Stortinget med våre tilrådinger i god tid før neste valg. Noen av disse vil nok medføre endringer i lov og forskrift, fordi vi kan se at det er et behov for å gjøre ting på en litt annen måte og å ha en litt sterkere kontroll enn det som har vært tidligere.

Trine Skei Grande (V) : Jeg er veldig glad for det svaret statsråden gav. Det er godt at statsråden også forstår at dette ikke bare er et enkelt system der man bare kan gjøre noen enkle grep, men at det faktisk er selve fundamentet i demokratiet vårt vi diskuterer.

       Når det gjelder denne kommisjonen, er jeg veldig glad for det statsråden sa. Det er viktig at dette blir en tradisjonell kommisjon der man snakker om å danne et helhetlig grunnlag for alle parti ut fra det minste felles multiplum som vi er enige om når det gjelder lokaldemokrati. Jeg er også glad for at statsråden vil se på selve valgsystemet.

       Før jeg gikk inn i salen her, møtte jeg en skoleklasse fra VK2 på Fagerborg i lagtingssalen. Jeg spurte dem hva som skal til for at flere ungdommer skal stemme. De gav følgende fire hovedpunkter:

       Det var ingen som nevnte stemmegivning med SMS eller lengre åpningstider ved valglokalene, men at det faktisk er store, fundamentale ting som avgjør ungdommens valgdeltakelse. Når vi som politikere har så mange informasjonskanaler å bidra med, er det også frustrerende når man føler at man er mer med i merkevarebygging av programledere enn man er med i allmenn folkeopplysning om hva man står for. Hele systemet vårt må derfor se på den utfordringen som lav valgdeltakelse er. Det er ikke bare gjennom valgloven vi påvirker valgdeltakelsen, det er gjennom hele den måten vi driver debatt på, og hele den måten vi driver det politiske håndverket på i denne salen.

Statsråd Erna Solberg : Jeg har lyst til å si at jeg synes mange ungdommer er ganske fornuftige når de gir kommentarer med hensyn til hvorfor de ikke har stemt, at det er nettopp fordi de ikke har skjønt hva politikerne står for. De har ikke sett skillelinjene, og de har på en måte fått litt avstand fra underholdningselementet i norsk politikk. Jeg synes at vi skal ta innover oss de signalene som kommer fra mange, særlig når man blir vurdert i forhold til underholdningsverdien av et valgprogram, fremfor i forhold til det politiske innholdet og de politiske sakene.

       Jeg var kandidat og fikk stemmerett det året man senket myndighetsalderen fra 20 til 18 år. Jeg fikk altså stemmerett og ble kandidat fordi man senket myndighetsalderen. Da var jeg med på mine første skoledebatter. Jeg må faktisk si at jeg synes norske programdebatter for øyeblikket, på TV og andre steder, nå er på et lavere nivå enn skoledebattene var i 1979 og 1981, både i forhold til vitser, i forhold til karakteriseringer og i forhold til ikke å adressere grunnleggende spørsmål. Det synes jeg vi som politikere skal ta innover oss. Vi kommuniserer ikke helhet. Vi er så opptatt av å selge de forskjellige politiske partienes image og slagord at jeg føler at vi ikke gir folk svar på hva vi står for. Det kan selvfølgelig være bekvemt for mange partier å ikke gjøre det og tilsløre valg som er nødvendige å foreta i vårt samfunn.

       I forhold til lokaldemokratiet føler jeg likevel at det ikke er det som først og fremst er hovedproblemet. Nå har vi hatt et lokalvalg, og når det gjelder valgdeltakelsen knyttet til det, tror jeg først og fremst hovedutfordringen er at man i lokaldemokratiet ikke opplever at det er rom for å foreta reelle valg. Det kan delvis - som noen vil si - ha med penger å gjøre, men veldig mye skyldes også at det å utvikle andre typer politikerroller, politikere som finner lokale løsninger, stenges av måten staten styrer i detalj på. Derfor er det viktig å tenke gjennom hvordan vi skal få gjort endringer i forhold til statens styring, hvis vi er opptatt av at demokratiet faktisk skal ha betydning.

       Det er mange som oppfatter at dette er en diskusjon som dreier seg om lokaldemokrati og lokalpolitikere. Det skal være gøy å være lokalpolitiker. Jeg mener at det er synonymt med å ha en effektiv velferdslevering, ha effektive kommuner, faktisk ha mer lokaldemokrati. Brukertilpassede og individtilpassede ordninger blir bedre hvis lokaldemokratiet tar ansvaret for det, enn hvis staten skal sitte og lage A4-løsninger og regelverkstyrte løsninger. Motsetningen, når det gjelder brukernes interesser og lokaldemokratiet, mener jeg er feil. Jeg mener faktisk at lokaldemokratiet er nærmere innbyggerne og derfor også nærmere brukerne av tjenestene.

Kjell Engebretsen (A) : Som statsråden sa, endret Stortinget valgloven på en rekke områder rett før siste kommunevalg. Disse endringene skjedde på bakgrunn av Valglovutvalgets utredninger, som bl.a tok sikte på å øke valgdeltakelsen.

       Nå er vi kjent med at statsråden har satt i gang et arbeid med å evaluere hvilke konsekvenser disse lovendringene har hatt, bl.a om de har hatt noen betydning for valgdeltakelsen, i den grad det er mulig å måle det. Vi vet også at enkelte relevante institutter ved våre universiteter nå går inn i samme type studier. Vi ser fram til resultatene av disse evalueringene. Og hvis det blir slik at statsråden inviterer til visse endringer i valgloven, er jeg ganske overbevist om at Stortinget for sin del vil være villig til å se på dette.

       Ved siste kommunevalg var det slik, som interpellanten sa, at valgdeltakelsen var lavere enn på svært lang tid. Valgdeltakelsen ved kommunevalg har gått ned ved hvert eneste valg, unntatt ett, i etterkrigsårene. Den samme tendensen forekommer i svært mange andre land, særlig i de vestlige demokratiene. Hvorfor man slutter å bruke stemmeretten, er ikke lett å fastslå, men en mulig grunn kan være at folk mener at det ikke har noen betydning hvem som sitter i kommunestyrene. Det blir sagt på en slik måte: De skal bare forvalte de bestemmelsene Stortinget og Regjeringen har lagt på plass.

       Selv om dette er en sterk overdrivelse, har det åpenbart et snev av sannhet i seg. Staten skal gi de overordnede bestemmelsene, mens lokaldemokratiet selv skal utforme sin virksomhet fritt innenfor de rammer som staten gir. Jo strammere disse statlige rammene blir, jo mindre blir lokale demokratiers mulighet til å utforme sin virksomhet. Det kan altså være interessant å se på om det er slik at dersom lokaldemokratiet får litt større armslag, vil vi bli mer engasjert i lokaldemokratiet. Men det kan også tenkes at vi som politikere gjennom våre debatter er mindre flinke til å informere velgerne om vår egen politikk, enn vi selv ønsker å tro. For å gjøre et valg trenger vi klare alternativer å velge mellom. Det politiske miljøet må også se sitt ansvar når det gjelder å gi saklig og fullstendig informasjon om de politiske alternativene som foreligger. En ytterligere svekkelse av valgdeltakelsen vil svekke vårt demokrati på en måte som er umulig å gjenopprette hvis det først skjer. Jeg tror at vi alle må løfte i flokk for å hindre at dette skjer på alle de områder vi ser mulighet for å gjøre en innsats.

Hans Kristian Hogsnes (H) : Jeg vil i likhet med interpellanten, representanten Trine Skei Grande, få uttrykke min bekymring for lokaldemokratiets fremtid. Det er, som interpellanten helt riktig påpeker, grunnpilaren i det nasjonale folkestyret, og jeg er glad for at Regjeringen, slik statsråden nettopp uttrykte det, også deler denne bekymringen, samtidig som de aktivt ønsker å gjøre noe med denne utviklingen. Det er nødvendig med en systemendring i Norge som medfører at lokaldemokratiets makt kan økes, og at velgerne opplever at det å bruke stemmeretten er betydningsfullt.

       Jeg vil gi statsråd Erna Solberg honnør for at hun, og Regjeringen, i hele sin funksjonstid faktisk har vært opptatt av å styrke lokaldemokratiet. Det så vi senest under behandlingen av kommuneproposisjonen før sommeren, der det ble lagt frem forslag om en rekke tiltak. Det handlet bl.a om å øke de frie inntektene, forenkling og reduksjon i regelverk og rapportering, og mindre øremerking. Alt dette vil bety at kommunene får et friere spillerom, og det igjen vil være en stimulans til at det blir mer interessant å delta i valg. Det blir rett og slett mer synlig at de lokale folkevalgte har rett til, og reelle muligheter til, å foreta prioriteringer som betyr noe for folks hverdag. Nå heter det seg jo litt spøkefullt at det verste vi politikere vet, er å måtte prioritere, men det er samtidig det som skaper engasjement og deltakelse. Jeg vil også peke på at lokaldemokrati handler om praktiske forhold som tilrettelegging av samhandling og kommunikasjon mellom innbyggere og lokale myndigheter. Her er det mange kommuner som har tatt i bruk vår tids nyeste teknologi og opplever at de kan være på talefot med sine innbyggere praktisk talt hele døgnet.

       For meg er altså de sentrale stikkordene i dette at kommunene fortsatt har for strenge statlige reguleringer og for lite handlingsrom. Ulike lokalsamfunn har ulike utfordringer og en ulik sammensetning av befolkningen. For Høyre er det derfor helt sentralt at hver kommune får større frihet til å prioritere mellom oppgavene uten for sterk overstyring fra sentrale myndigheter. Vi må tørre å tillate økt kommunal frihet og mer lokalt initiativ. Det vil også sikre at kommunene kan tilby tjenester av god kvalitet og med en tilgjengelighet som er tilpasset den enkeltes behov. Utfordringene i kommunesektoren kan med andre ord ikke alene løses gjennom økte statlige overføringer, men må kombineres med andre virkemidler som styrker lokaldemokratiet og øker det kommunale handlingsrommet. Det var kanskje en av de viktigste erfaringene jeg gjorde som lokalpolitiker. Med større frihet vil kommunene i større grad kunne målrette sin innsats overfor sine innbyggere. De vil kunne løse flere oppgaver og få mer igjen for pengene. Mye av akkurat den utfordringen ligger hos oss her på Stortinget. Vi må la lokale folkevalgte få en mer reell mulighet til å prioritere. Det er det vi som stortingspolitikere som må ta inn over oss, og la kommunene selv få det handlingsrommet. Det tror jeg vil styrke lokaldemokratiet og øke interessen for å delta i lokale valg.

Karin Andersen (SV) : Økt politisk engasjement i befolkningen handler om to ting: om tillit og om tilgjengelighet.

       Jeg vil ta det første, som jeg tror er det viktigste, og det er tillit. Jeg tror at det viktigste når vi skal bygge opp tillit hos folk, er at det er sammenheng mellom det vi sier, og det vi gjør. Der mener jeg at det er stor forskjell på partiene. Det er altfor stor forskjell på hva som sies i Stortinget, og hva som sies i kommunestyrer, av de samme partiene. Jeg tror at noe av den største mistilliten som sås i lokaldemokratiet, f.eks går på noe av det som det er et stort oppslag om i Dagens Næringsliv i dag, der kommunalministeren ikke jubler over de 2 milliarder kr som kommunesektoren har fått. Tvert imot peker hun på at det i kommunesektoren sitter folk som ikke greier å styre penger, som ikke vil privatisere og konkurranseutsette, som ikke vil slå seg sammen. Hun mener at det er det riktige, og at de skal tvinges til det ved økonomiske innstramminger. Ja, for meg er ikke det å vise tillit til lokaldemokratiet - på ingen måte!

       I tillegg til det har jeg i de seks årene jeg har sittet på Stortinget, møtt en lang strøm av lokalpolitikere, også fra Høyre og fra andre regjeringspartier, som peker på at problemet nå er at man har for lite ressurser til å utføre de viktige oppgavene som folk vil at de skal gjøre. Jeg har til gode å møte et eneste menneske som ikke har vært politiker, som er opptatt av om et tilskudd til kommunesektoren er øremerket eller ikke. Jeg kan argumentere politisk og systematisk for hvorfor vi bør slakke på dette, men hvis vi ikke er opptatt av hva folk etterspør, og sørger for at det blir mulig, er det totalt uinteressant for folk om et tilskudd er øremerket eller ikke.

       Når de som styrer nå, har som politisk prosjekt å svekke politikken, er det jo ikke så rart at folk svarer på det med å si at vi vil ikke stemme. Når man overlater mer og mer til markedet av det viktige velferdsgrunnlag i livet, ønsker man med det å si at dette skal markedet overta. Da skal man oppføre seg som en kunde, og så skal man være alene som kunde og lete seg fram. Dette henger ikke i hop.

       Så til dette med tilgjengelighet. Jeg tror også at tilgjengelighet for å kunne stemme er viktig. Hvis man spør folk om hvorfor de ikke har stemt, er det nok forskjellige begrunnelser for det. Noen av dem kan vi kanskje synes er litt rare, men jeg tror vi skal ta dette på alvor. Vi skal gjøre det mye enklere for folk å stemme, og vi skal gjøre det mye enklere også for ungdom å stemme. Kommunene skal ta det seriøst og sørge for at både forhåndsstemming og stemmegivning i valglokalet blir mye enklere.

Leif Christian Johansen (KrF) : Det er en viktig debatt vi har i Stortinget i dag. Det er en debatt som kanskje ikke får temperaturen så høyt opp blant folk, men den berører selve grunnlaget for det systemet vi representerer. I kristeligdemokratisk tenking er det et grunnleggende prinsipp at beslutninger bør tas nærmest mulig dem som beslutningene gjelder. Det er også ønskelig at flest mulig av dem som beslutningen gjelder, faktisk inkluderes i beslutningsprosessen. Dette tilsier og krever et aktivt selvstyre, både på lokalt og på regionalt nivå.

       Som statsråden berører i sitt svar til interpellanten, kommer et slikt nærhetsprinsipp i en mulig konflikt med en del av det som skjer fra sentralt politisk hold. De siste ti årene har kravene til tjenestenivå og tjenestemangfold i folks hverdag økt betraktelig. Det er et faktum at mange oppgaver som før ble ivaretatt i privat og i frivillig sfære, nå må ivaretas av det offentlige. Dette stiller krav til likeverdige tilbud over hele landet, et krav som sentrale myndigheter har møtt gjennom øremerking, krav om minstestandarder og en lang rekke reformer. Denne prosessen har gradvis flyttet makt fra kommune til stat og storting.

       Vi må gi kommunene økt tillit til at også de er i stand til å utforme verdige og gode tilbud til sine innbyggere. Lokalpolitikerne må synliggjøres nettopp gjennom de politiske valg de tar på sin arena, slik at innbyggerne faktisk får påvirke utviklingen i sin kommune. For denne regjeringen er økningen i de frie inntektene, mindre øremerking, forenklinger og reduksjon i regelverk samt forenklet rapportering viktige tiltak. Samtidig må det understrekes at de primære og krevende oppgavene fortsatt vil eksistere i kommunene, selv om en del av den detaljerte styringen fra statlig hold reduseres. Det er derfor grunnleggende at kommunene sikres de økonomiske rammene for å utføre de oppgavene innbyggerne i dag oppfatter som primære.

       Politikk kan ofte oppleves som et spill sett utenfra. Dette er en utfordring for demokratiet som helhet. Som politikere må vi på alle nivåer ta ansvar i forhold til dette. I så måte mener jeg at årets budsjettprosess i Stortinget er meget positiv. Ryddighet og klare linjer i arbeidet gir et signal om at man også i dette hus prioriterer de gode løsningene framfor internt spill.

       Dersom vi skal makte å revitalisere lokaldemokratiet, må velgerne settes i sentrum. Velgerne er de egentlige eierne av de politiske prosessene, og mellom valg og gjennom valgprosessene må velgerne se at deres innsats faktisk får politiske konsekvenser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Både maktutgreiinga og valoppslutnaden i haust gir grunn til ettertanke. I kommunalkomiteen ligg det no to forslag som vil gi høve til refleksjon over kva som skal til for å styrkja lokaldemokratiet. Senterpartiet fremja 3. oktober eit forslag om etablering av eit lokaldemokratisk idéutval, og Venstre fremja den 14. oktober forslag om ein kommisjon for lokaldemokratiet.

       Både låg valdeltaking i haust og dei mange fakkeltoga for fødeavdelingar og lokalsjukehus fortel om eit tillitsproblem. Det må vera samsvar mellom det den enkelte seier i ein valkamp, og det vi gjer etterpå.

       Når Regjeringa i forkant av valkampen lova tidenes lyft for kommuneøkonomien, er det ikkje det nyvalde kommunestyrerepresentantar no ser, der dei sit med kutta sine. Når mange stortingsrepresentantar lova gode og likeverdige helsetilbod landet over, vert det feil å fjerna det folkevalde lokalregionale nivået som førte dialog med innbyggjarane for å gjera det mogleg. Og når fylkespolitikarane i desse dagar har ansvar for regional utvikling, eit godt tilbod innan den vidaregåande skulen, samferdsel og kultur, og dei slett ikkje har midlar til det, og dei stadig får stikk frå den statsråden som har ansvaret i Regjeringa, handlar det òg om tillit.

       Senterpartiet meiner at det i ein diskusjon som dette òg høyrer heime å sjå på på kva samfunnsområde deregulering og privatisering no har gått for langt og dermed òg er med og skapar ytterlegare avmakt lokalt. Post, tele og straum er berre tre av fleire eksempel. Den framandgjeringa som EU-systemet fører med seg, avmakta og avstanden til avgjerslene og at ein er fri for demokratisk påverknad i mange tilfelle, seier noko av det same.

       Det er løfterikt at det er ein Venstre-representant som no stiller spørsmål til ein Høgre-statsråd om kva som kan gjerast. Senterpartiet sitt råd er: Lat oss utvida horisonten. Lat oss sjå på vilkåra for frivillige organisasjonar, på samsvaret mellom midlar og oppgåver i kommunesektoren, og på på kva område ein no må korrigera marknaden i forhold til deregulering og privatisering. Lat oss lyfta debatten utover øyremerking av nokre få hundre millionar kroner og til det misforholdet som det i dag er mellom ein rik stat og ein fattig kommunesektor.

Reidar Sandal (A) : Det er eit sterkt beklageleg faktum at valdeltakinga er for låg. Tendensen er svært negativ. Valdeltakinga er no på eit historisk lågmål, og ho rasar nedover. Det har ho gjort sidan 1963, med eit einaste unntak, nemleg i 1983. For førti år sidan stemde åtte av ti veljarar. No er valdeltakinga dramatisk mykje lågare. Det er særleg grunn til å vere uroa over at førstegongsveljarane sviktar når vallokala opnar. I 1999 var det ein av tre førstegongsveljarar som brukte stemmeretten sin, og det er liten grunn til å tru at biletet var meir positivt tidlegare i haust.

       Eg trur at det er mange grunnar til at det er slik. Eg vil skilje mellom praktiske årsaker og meir politiske årsaker. Når det gjeld dei praktiske årsakene, vil eg understreke at det er blitt vanskelegare å få stemme enn det har vore før. Tidlegare kunne ein få stemme på Posten. No er det ikkje lenger slik. Ein kan få førehandsstemme på færre plassar enn før. Det bidreg òg negativt. I mange kommunar er opningstida for vallokala blitt kortare enn ho har vore før. Skifte av reglar og endringar av praktisk organisering kan føre til forvirring. Det kan føre til at det blir oppfatta slik at det er kome nye hinder, som bidreg til at færre får bruke stemmeretten sin. Dette må vi sjå kritisk på.

       Når det gjeld dei politiske årsakene, trur eg det må vere eit tankekors for oss politikarar at vi må bli flinkare til å få fram dei politiske alternativa, ikkje å drukne i detaljar, når vi debatterer politikk, anten det er i nasjonalforsamlinga, i fylkestinga eller i kommunestyra.

       Vi har fått eit samfunn som i større grad enn før set søkjelyset på problema i samfunnet, med veksande arbeidsløyse, større sosiale vanskar for mange og - ikkje minst - ei kommunal armod. Dette skapar òg maktesløyse, og det fører i neste runde til passivitet hos mange av veljarane. Eg vil peike på at i dag er det slik at kommunane ikkje får dei pengane dei har behov for, for å løyse dei oppgåvene som staten har bestemt at dei skal finne løysing på. Det gjeld spesielt innanfor skule og eldreomsorg. I dag er det dessverre eit faktum at 106 kommunar, nesten 25 % av kommunane våre, er svartelista av Kommunal- og regionaldepartementet på grunn av dårleg økonomisk kontroll.

       Til slutt: Vi må ikkje få ein situasjon der det regionale statlege byråkratiet faktisk kan ha ein overordna funksjon overfor dei folkevalde i kommunane. Det skapar avmakt og lågare valdeltaking i tida som kjem.

Martin Engeset (H) : Gjennom lengre tid har vi opplevd en stadig synkende valgdeltakelse ved lokalvalg. Noe av den samme tendensen har vi sett ved stortingsvalg, selv om valgdeltakelsen her ligger klart høyere.

       Kommunalministeren gav gjennom sitt innlegg en etter mitt skjønn nokså presis analyse av hovedårsaken til at valgdeltakelsen ved lokalvalg gjennom en årrekke har vært synkende: Den statlige detaljstyringen reduserer lokalpolitikernes spillerom og gjør det mindre interessant å være velger.

       Samtidig er det viktig å erkjenne, som statsråden gjorde, at valgdeltakelse er et komplekst fenomen, og at det ikke finnes noen enkle grep som raskt bringer valgdeltakelsen opp på et høyere nivå. En god start ville imidlertid være om stortingsflertallet ville gjøre ord til handling og slutte opp om Regjeringens forslag om å gi kommunene langt større handlefrihet.

       Det er selvfølgelig ikke slik at det er enten Regjeringen, Stortinget eller lokalpolitikerne som hver for seg sitter på nøkkelen til en bedre valgdeltakelse. Regjeringen har en viktig jobb å gjøre ved konsekvent å fremme forslag som bidrar til større lokal handlefrihet, stortingsflertallet ved konsekvent å unnlate å fatte vedtak som går i motsatt retning, og selvfølgelig har lokalpolitikerne selv også en viktig rolle å spille.

       Kommunalministeren siterte i sitt innlegg et utdrag fra Valglovutvalgets innstilling:

       « Det hører til det positive i bildet at politikken i seg selv ser ut til å være den faktoren som har størst effekt på valgdeltakelsen. For de politiske partiene ligger dermed utfordringen i å utforme en politikk som svarer på dagens utfordringer. »

       Jeg er hjertens enig i at « politikken i seg selv » er den faktoren som har størst effekt på valgdeltakelsen. Da blir det også et relevant spørsmål om lokalpolitikerne og partiene lokalt evner å få frem forskjellene partiene imellom, gjennom valgkampen og i den politiske hverdag. Jeg tror ikke det, og årsakene er langt flere enn mangel på penger.

       I mange av landets kommuner fremstår det nok som ganske uklart hva de ulike partiene står for. I mange kommuner er det « Kommunepartiet » som styrer, hvor det sjelden eller aldri er konfliktsaker partiene imellom. I store deler av Kommune-Norge er den politiske kulturen preget av konsensus, harmoni og aversjon mot konflikt og uenighet. Da er det kanskje ikke til å undres over at velgerne har store problemer med å skille partiene fra hverandre, og at det å gå og stemme oppleves som irrelevant og uinteressant.

       Men bildet er ganske sammensatt. Det er interessant å merke seg at valgdeltakelsen faktisk gikk opp i 131 kommuner. Det er grunn til å anta at i mange av disse kommunene fremstod de politiske skillelinjene som klarere for velgerne, og at velgerne der faktisk følte at det var viktig å gå og stemme. Jeg tror dette poenget ikke må overses i debatten om valgdeltakelse.

Heidi Sørensen (SV) : Det ble sagt av interpellanten at man skal ha tro på mennesket, at det politiske ansvaret er for utydelig i dag, og at « tredje sektor » er viktig for demokratiet. Alt dette er jeg hjertens enig i. Men når jeg hører den høflige meningsutvekslingen mellom regjeringskameratene i Høyre og Venstre her, får jeg et bilde i hodet av to som sitter i et glasshus og kaster stein. Det er hvordan vi forvalter lokaldemokratiet, hvordan vi forvalter demokratiet her på Stortinget, som er det viktigste for å avgjøre valgdeltakelsen.

       Jeg har lyst til å legge en liten visitt til Oslo-valget. Vi hadde en valgkamp der partiet Venstre gikk til valg på kollektiv trafikk, kollektiv trafikk, kollektiv trafikk, og der punkt 4 var: Vi skal ikke ha noe med Fremskrittspartiet å gjøre. Det var et klart og tydelig budskap, som jeg også synes man fikk framført veldig tydelig. Ingen i Oslo skal være i tvil om at det var det som var det viktigste for Venstre i valgkampen. Så opplever vi en konstituering i Oslo som tar tid, som er vanskelig, og hvor det forhandles fram og tilbake. Enden på visa er at det klare og tydelige partiet Venstre i Oslo stemmer inn Fremskrittspartiets Peter N. Myhre som samferdsels- og miljøbyråd i Oslo. Oslo har altså fått en samferdselsbyråd som ikke tror på drivhuseffekten, og det er det partiet som har jobbet mest for kollektivtrafikken, Venstre, som har satt ham inn. Er det en klok måte å forvalte lokaldemokratiet på? Oslo er full av frustrerte Venstre-velgere som sier at de ikke stemte på Fremskrittspartiet. Nei, de gjorde ikke det. De har aldri stemt på Peter N. Myhre.

       Oslo er også full av frustrerte Høyre-velgere som aldri har stemt på Kjell Magne Bondevik.

       Vi er nødt til å forklare det vi gjør, og så sørge for at det er en sammenheng mellom ord og handling på en helt annen måte enn det vi har opplevd i det siste. Det handler om tydelighet, og det handler om å ta ansvar. Venstre hadde et valg i Oslo. Venstre hadde et valg der de kunne ha fått oppfylt sine ønsker 100 % - et absolutt nei til Fremskrittspartiet, og de hadde fått masse mer igjen til kollektivtrafikken. Det var det løftet de gav til velgerne. Det holdt de ikke. Jeg tror vi blir nødt til å se på oss selv i denne sammenhengen.

       Helt til slutt vil jeg fortelle om den siste dagen før kommunevalget, da jeg gikk på tur i Marka. Da jeg kom ned til Grønland stasjon, ble jeg møtt av en plakat der det stod:

       Skatt - noe sosialister og sjørøvere er opptatt av. Hilsen Oslo Høyre.

       Et kraftslag for lokaldemokratiet var vel neppe det heller.

Trine Skei Grande (V) : Jeg har bare en liten bemerkning til Heidi Sørensen, som mener at Oslo er full av Venstre-velgere. Vi skal nok finne dem. Men det er tydelig at hennes kunnskap om lokalpolitikk ikke er så stor, for i Oslo velges det nemlig ikke byråd. Byrådet fortsetter slik som det var før. Vi er kastet ut av byrådet, slik er ganske enkelt det. Hvis vi skal få massivt igjen på kollektivtransporten sammen med Rune Gerhardsen, har han i så fall endret veldig taktikk fra forrige gang han hadde makten.

       Det som egentlig provoserte meg mest, var nok Karin Andersens innlegg, der hun snakket om tillit, og at det skulle være sammenheng mellom hva politikere sier, og hva de gjør. Og her gjør alle partier feil, unntatt SV. Det var fascinerende. SV vedtok på søndag på sitt landsmøte en kamp for lokaldemokratiet. Lokaldemokratiet skulle få mer makt og flere muligheter til å påvirke. Mandagen etter var det et fælt oppslag om en sak på et eldresenter i en kommune utenfor Oslo. Da var det ikke snakk om mer enn timer mellom SVs vedtak på landsmøtet og til de skulle ha minstestandarder innen eldreomsorgen. Det var altså ikke snakk om mer enn timer før man brøt det man absolutt mente. Man snakker om politikerforakt, og det er slik man dyrker den fram. Maktutredningen er klinkende klar på hvem som er de sentralistiske partiene her.

       Jeg har aldri møtt en kommunepolitiker som ønsker øremerking. Det gjør de ikke, fordi de faktisk mener at de sjøl ikke er dumme, og at de sjøl klarer prioriteringene. Jeg har et lite eksempel fra en kommune jeg kjenner. Vi vedtok her i denne salen en eldreromsreform. Den var fin, med mange fine regler om hvordan disse eldrerommene skulle være. En kommune med Venstre-ordfører konkluderte med at det faktisk lønte seg for kommunen å flytte åtte murvegger 60 cm for å tilfredsstille denne salens krav til hva et enerom var. Det var ingen i kommunen som fikk det bedre. Det var da 60 cm mer i et eller annet rom, men jeg tror kanskje at mange kunne ha fått det bedre ved å bruke disse pengene på mange andre måter. Likevel lønte det seg for kommunen, fordi denne salen hadde vedtatt et tilskuddssystem for det. Vi forutsetter jo at våre lokalpolitikere ikke skal ha lyst til å gi enerom til sine eldre. Det er det som er utgangspunktet her i salen når vi vedtar akkurat slike reformer.

       Jeg tror at folk bryr seg. Jeg tror at folk har et intenst ønske om å ha en god kommune. Vi kan se på sykehusreformen. Der har vi folketog i gatene for å få politikerne tilbake til styrene. Man vil bort fra konsernmodellene og tilbake til folkestyret, tilbake til folk som man kan møte på Rimi dagen etter og skjelle dem ut når de har gjort noe dumt. Men vi tar mer og mer makt, og ordføreren vår må stå på Rimi og forklare hvorfor åtte murvegger blir flyttet 60 cm. Det er ikke noen god forklaring på det. Og det er vi som lager disse reglene som tar tilliten bort fra lokalpolitikerne og gjør at de får mindre mulighet til å påvirke hvordan deres kommune skal bli. Det er det vi hele tiden undergraver her, og hvis vi ikke får en skikkelig revolusjon for lokaldemokratiet, kan vi bare glemme valgdeltakelse, og vi kan glemme det å få til gode løsninger her i salen.

       Når det gjelder tillit, er det snakk om å forklare folk man møter, hvorfor man har tatt ulike valg. Det klarer lokalpolitikerne hvis de har muligheten til det.

Statsråd Erna Solberg : Det er egentlig tre tema som går igjen i denne debatten. Det ene er spørsmålet om lokaldemokratiet, som det er et lokalvalg bak, og valgdeltakelsen knyttet til det. Det er en viktig diskusjon, og vi skal respektere lokalpolitikeres ansvar. Det kan vi gjøre både i en diskusjon om hva oppgavene til lokaldemokratiet er, og hvilke nasjonale kontroller vi skal ha.

       Jeg synes det blir litt rart hvis lokaldemokratiet defineres slik som jeg opplevde Karin Andersen og Magnhild Meltveit Kleppa gjorde, som et sjekkheftedemokrati, der man skal sitte og skrive ut penger til alle som ber om det, fordi man skal møte alle forventninger. En viktig del av demokratiet når det dreier seg om politikerrollen, er å være med i diskusjonen om hva vi må møte vårt samfunn med av langsiktige utfordringer. Og jeg beklager, for vanligvis har jeg veldig stor respekt for Karin Andersens analyser og innsikt i mange saker, men i dag synes jeg ikke hun traff verken planken eller noe annet. Det som står i intervjuet i Dagens Næringsliv, er at jeg understreker at omstillingsbehovene fortsatt er der. Hvis det hadde vært en mulighet for å svare videre i denne debatten, hadde jeg egentlig hatt lyst til å si at SV snart må begynne å snakke om hvordan man skal fremskaffe den arbeidskraften som skal gjøre jobbene i eldreomsorgen i årene fremover, hvis det ikke skal gå på bekostning av konkurranseutsatt næringsliv. Vi skal nemlig ikke ha noen omstillinger i offentlig sektor, og vi skal ikke ha noen omstillinger i skjermede sektorer ellers.

       Summen av politikken må vi av og til diskutere, og da vil kanskje også Karin Andersen og SV måtte komme med andre svar enn de svarene de vanligvis kommer med. Hver gang vi påpeker at man har gjort mange enkeltsidige vedtak som har betydd at veksten ikke har kommet, som har hatt som resultat at man ikke har inntekter til å dele utover det sjekkheftet, vil de si at det er useriøst. Det vil ikke SV diskutere, for det er useriøst. Jeg synes faktisk at det er ganske seriøst å ha et perspektiv utover det.

       Så er jeg helt enig i at valgene av hvem man samarbeider med i kommunene, kan gi mange rare utslag. Jeg er helt sikker på at Høyres velgere i Mo i Rana egentlig ikke stemte på Høyre for å få Inge Myrvoll som ordfører, da vi gikk i samarbeid med SV der. Men det kan være at de tenkte som Høyre, at de ikke syntes det var så greit å samarbeide med Arbeiderpartiet og andre partier, og at de kanskje lever godt med Inge Myrvoll. Det er også en del av lokaldemokratiet, at det vil være litt andre løsninger hvis man blir enig om den politiske plattformen.

       Og når det sies at eiendomsskatt ikke er et tema for lokaldemokratiet, fra et parti som faktisk mener at også mer skatt skal kunne være valgfritt i kommunene, synes jeg det er rart. Jeg synes nettopp at Høyre fokuserte på skatt som en del av diskusjonen i kommunestyret i Oslo. Det har faktisk ansvar for å ta beslutninger om eiendomsskatt, det er en viktig del av den lokaldemokratiske debatten. At vår diskusjon og våre plakater var frekkere enn det SVs uttalelser vanligvis er, tror jeg vil vurderes veldig forskjellig sett med ulike øyne, om man er SV-politiker eller om man er Høyre-politiker. (Presidenten klubber.)

       President, la meg bare si at det viktigste er at vi tar denne diskusjonen videre. Regjeringen har sagt seg enig i det forslaget som foreligger, som jeg egentlig mener er kvintessensen av både Senterpartiets og Venstres forslag, nemlig om en lokaldemokrati-kommisjon. Kanskje vi kan lage en plattform som gjør at ikke alle sitter i skyttergravene etter det.

Presidenten: Det er, som kjent, ikke anledning til å ta replikker i en interpellasjonsdebatt, men jeg regner med at debatten vil fortsette i andre sammenhenger.

       Da er debatten i sak nr. 2 over.