Øyvind Halleraker (H) (ordfører for saken):

       Meldingen som ligger til behandling i dag, om rikets miljøtilstand, er et viktig dokument fra Regjeringen av flere grunner, først og fremst fordi det gir en viktig rapportering om hvordan Regjeringens miljøpolitikk har vært gjennomført, og hvordan den påvirker våre omgivelser. Men meldingen om rikets miljøtilstand er også en overordnet plan fra Regjeringen som forteller oss hvilken miljøpolitisk retning Regjeringen arbeider etter, hvilke prioriteringer som er viktige, og hvilke strategier og tiltak som må til for å nå miljøpolitiske mål.

       Det hersker neppe uenighet om at denne regjeringens miljøengasjement og politikk har vært meget tydelig, til glede for mange, men kanskje også til ergrelse for noen. Men selv Fremskrittspartiet, som vanligvis har en noe tilbakelent holdning til en del miljøpolitiske spørsmål, har uttalt at denne regjeringen har en langt mer aktiv miljøpolitikk enn noen annen tidligere regjering.

       Det må være riktig å glede seg over at både denne regjeringens og tidligere regjeringers miljøinnsats har bidratt til betydelige resultater, selv om vi alle vet at mange viktige og krevende utfordringer gjenstår.

       La meg kort nevne noen områder hvor vi har sett gode resultater:

       En nasjons bevissthet om å bringe videre et bærekraftig miljø og unike naturkvaliteter fra generasjon til generasjon er et mål på nasjonens egen etikk og holdning til det gamle odlingsbegrepet. Men fortsatt er det mange områder hvor det er langt fram. Gamle miljøsynder, som utslipp av PCB og dioksiner med svært lang nedbrytingstid, gjør f.eks at vi har altfor mange havne- og fjordområder med matproduksjons- og næringsrestriksjoner. Selv om næringslivet, særlig produksjonsindustrien, har bidratt mye når det gjelder skadelige utslipp, er det fortsatt et stort problem med utslipp av miljøgifter. Endelig er det en for stor andel av våre kulturminner, ca 1 %, som forsvinner årlig. Men på kulturminnesiden iverksettes det også gledelige tiltak fra denne regjeringens side.

       De største utfordringene framover er likevel følgende: Vi ser en økende anvendelse av kjemiske stoff. I dag vet vi at det anvendes over 100.000 kjemikalier innenfor EØS-området. Mange av disse vet vi lite om konsekvensene av. Men her er det en betryggende prosess på gang i forbindelse med utformingen av EUs nye kjemikalieregelverk REACH.

       En annen hovedutfordring er klimautslippene, som er altfor store, og som er antatt å øke med 70 % på global basis fram mot 2020. Mange viktige land står fortsatt på siden av forpliktende avtaler, og dette understreker behovet for fortsatt dialog og nye klimaforhandlinger. Børge Brende gjør en strålende innsats i denne sammenheng.

       Endelig er tapet av vårt biologiske mangfold en stor utfordring. Overutnyttelse av arter, miljøgifter, endring av arealbruk og introduksjon av fremmede arter er stikkord her.

       I stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand har skogvernet fått særlig fokus, så også i komiteens arbeid. Det er en kjensgjerning at ca halvparten av de norske rødlisteartene finnes i skogene våre. Derfor er skogvern viktig framover for å sikre et variert mangfold av skogtyper og biotoper. Det er gledelig at Regjeringen, gjennom miljøvernminister Børge Brende, har satt dette i fokus, og at den har en positiv holdning til prosjektet og arbeidsformen « Frivillig vern av skog ». Men også skogeiernes organisasjoner fortjener honnør for politisk samarbeidsvilje.

       I et brev fra miljøvernministeren til Skogeierforbundet skriver Børge Brende at han

« er meget tilfreds med det nære samarbeidet mellom Norges Skogeierforbund og miljøvernmyndighetene ».

Han understreker videre at

« det er all grunn til å satse på frivillig vern som arbeidsform ».

       Dette sammenfaller godt med flertallets syn, at om vi skal lykkes i dette arbeidet, må det skje i et konstruktivt samarbeid med respekt for både privat eiendomsrett og en bærekraftig utvikling av vårt biologiske mangfold.

       Helt til slutt vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid og stor grad av enighet om mange viktige spørsmål. Det ble en omfattende innstilling, noe som tyder på at bevisstheten om disse spørsmålene også er stor i komiteen og her i Stortinget.

       I stedet heter det at

« hovedutfordringen i det videre vernearbeidet blir å redusere konfliktnivået, samtidig som det sikres god faglig kvalitet i skogvernet ».

       Deretter skrives det merknad opp og merknad ned om frivillig vern. Arbeiderpartiet er positivt til frivillig vern, men det er på en måte grenser for hvor mange ganger det kan sies, og noen ganger er det heller ikke mulig å forene det å følge de faglige anbefalingene med det å unngå konflikt.

       Mitt spørsmål til saksordføreren er derfor: De gangene man må ta et valg, hva er da viktigst for Høyre, å følge de faglige anbefalingene eller å unngå konflikt?

Øyvind Halleraker (H) : Representanten Konglevoll spør meg om hva som er viktigst. Det viktigste for Høyre er at vi får vernet skog i et slikt omfang som evalueringsrapporten og andre faglige instanser mener er viktig. Vi mener det viktigste i denne prosessen er å legge faglighet til grunn. Og det gledelige er at vi har fått et nært og godt samarbeid mellom myndigheter og skogeierforeningene, som jeg er overbevist om kommer til å lede fram til akkurat like gode resultater som om vi hadde neglisjert denne positive holdning som vi ser fra Skogeierforbundet.

       Den prosessen vi nå har lagt opp til, at man skal utpeke områder i et samarbeid mellom myndigheter og næringssiden, er jeg overbevist om vil lykkes. Det skal bli spennende å følge også Arbeiderpartiets retorikk i dette framover, om man fortsatt nærmest vil ta til orde for tvang som alternativ.

       Vi har også presisert at det endelige ordet selvfølgelig må ligge hos myndighetene.

Øyvind Korsberg (FrP) : Halleraker sa at Fremskrittspartiet skryter av at Regjeringen har en aktiv miljøpolitikk, men det er ikke noen automatikk i at vi er enig i all den aktiviteten som Regjeringen har satt i gang.

       På miljøvernministerens bord ligger det en anke fra miljøvernorganisasjonene. De ber Miljøverndepartementet om å sørge for at det pilotanlegget for CO₂ -frie gasskraftverk som Regjeringen og Arbeiderpartiet er enige om skal bygges, må legges til Snøhvit, for da får vi redusert det potensielle utslippet, altså 900.000 tonn CO₂. Kan representanten bekrefte at man ønsker å gjøre det?

Øyvind Halleraker (H) : Først en gledelig opplysning til representanten Sørensen: Utslippet av klimagasser har faktisk gått tilbake og ligger nå 4 % over 1990-nivået.

       Når det gjelder pilotanlegget, vil sikkert representanten og de fleste andre her i salen huske at vi hadde et betydelig engasjement rundt etableringen av et slikt pilotanlegg. Hvis man skuer tilbake, tror jeg det er vanskelig å få øye på andre regjeringer som har hatt større fokusering på å få etablert CO₂-rensetiltak.

       Industrien har sagt at de ønsker å få etablert pilotanlegget. Vi har hatt en litt avventende holdning til det og sagt at industrien og oljeselskapene også må få en innflytelse på hvor dette anlegget best og mest hensiktsmessig kan etableres.

       For det første: Vi lever i en verden der et stadig økende antall mennesker mangler det grunnleggende for å ha et anstendig liv. 1,2 milliarder mennesker, nesten en fjerdedel av jordas befolkning, lever i absolutt fattigdom og overlever på mindre enn én dollar om dagen.

       Trussel nr. 2: Verden er i endring fordi kjemiske sykluser er ute av balanse. Det best kjente eksemplet er CO₂, som ble tatt ut av sirkulasjon for millioner av år siden ved at det ble tatt opp i planter og siden konvertert til kull og olje, men som nå forbrennes i enorme mengder og fører til global oppvarming. Også når det gjelder nitrogen og fosfor, som er viktige regulatorer for planteveksten, ser vi en lignende forsterkning, noe som kan føre til gjennomgripende endringer av økosystemet.

       Den tredje trusselen er de langsiktige farene forbundet med giftige kjemikalier. Det er en miljøtrussel som for tida griper direkte inn i hverdagen til norske kvinner i fruktbar alder. Fordi organiske giftstoffer hoper seg opp i matkjeden, er det f.eks en realitet at gravide blir anbefalt ikke å spise, eller i hvert fall spise lite av, torskelever, måseegg, hvalkjøtt og selkjøtt.

       Trussel nr. 4 er spredning av fremmede arter, nok en trussel som kan true hele økosystem.

       Og endelig, den femte trusselen: tap av biologisk mangfold. Tropiske urskoger på størrelse med Nepal forsvinner hvert år. Omtrent 30 % av de gjenværende skogene er alvorlig fragmentert eller forringa på annen måte.

       Opp mot en slik tilstandsrapport - sett opp mot så gigantiske utfordringer - kan norsk miljødebatt noen ganger framstå som litt puslete og lite viktig. Men jeg mener det er helt nødvendig å ha med seg det globale bildet for å minne oss sjøl om at vi må ta tak i miljøutfordringa. Hvis ikke vi, som lever i et av verdens rikeste land, er villige til å ta tak i miljøutfordringa, hvem skal da gjøre det? Vi kan ikke kreve at ei fattig mor i Bangladesh skal være den som tar miljøansvar. Vi i de rike landene har et stort ansvar for de globale miljøutfordringene som har oppstått, og vi har råd til å foreta noen omlegginger. Derfor bør jordas tilstand danne et viktig bakteppe når vi i dag diskuterer rikets miljøtilstand og Regjeringas miljøpolitikk.

       Vi har i Norge en miljøvernminister som er veldig aktiv internasjonalt. Og det er flott! Jeg vil være den siste som skal kritisere en norsk miljøvernminister for stadig å være på reisefot. Men når Regjeringa er så aktiv internasjonalt, burde vi forvente at den også setter konkrete mål på hjemmebane. Og da kan jeg gå rett over til skogvern.

       I Johannesburg var et av de viktigste målene Regjeringa kjempet for, at vi skal stoppe tap av biologisk mangfold innen 2010. Der har Regjeringa stått på og slått i bordet og stilt krav. Det er flott! Men dessverre følger ikke Regjeringa opp på hjemmebane, og gjennom behandlinga av denne meldinga er det blitt enda mer utydelig om Regjeringa vil ta sitt miljøpolitiske ansvar på dette området.

       3.000 arter står på den norske rødlista, lista over truede og utsatte arter. Nesten halvparten, 1.400, lever i skog. Skogbruk er av fagfolk vurdert som den påvirkningen som har negativ effekt på flest av de truede artene som lever i skog, men også andre trusler har betydning. Derfor må vi gjøre flere ting på en gang: Vi må ha en skognæring som driver skogen på en slik måte at den tar vare på de områdene der truede arter lever. Det handler bl.a om å ha en miljøsertifisering vi alle kan stole på. Så må vi føre en politikk, både nasjonalt og lokalt, som tar hensyn til biologisk mangfold når vi f.eks skal planlegge nye boligfelt eller nye veitraséer. Men det er ikke nok. Vi må også ta den belastningen det noen ganger kan være å verne områder.

       På dette området har det blitt gjort en del de siste årene, men vi har fremdeles store utfordringer foran oss. Stoltenberg-regjeringa gav derfor Norsk institutt for naturforskning og Skogforsk i oppdrag å evaluere skogvernet og komme med videre anbefalinger. Rapporten kom i fjor, og anbefalinga var klar: Ut fra ulike mål for skogvern fastslår rapporten at minst 4,6 % av produktiv skog bør vernes. Det er en ambisiøs målsetting, men for en ambisiøs miljøvernminister burde det overhodet ikke være umulig.

       Da meldinga ble lagt fram, het det at Regjeringa ville øke skogvernet. Det er bra, men den setter ikke noe konkret mål, og den setter ikke noen tidsfrist. Vi i Arbeiderpartiet har ønsket å bidra til at det kunne settes mer konkrete målsettinger. Vi har i innstillinga gått inn for 4,6 % som en målsetting, og for å følge det opp har vi foreslått at Regjeringa skal komme tilbake med en opptrappingsplan for hvordan dette skal gjennomføres. Vi hadde håpet å skaffe flertall for dette.

       Jeg må si at jeg ble veldig positivt overrasket over det svaret jeg fikk fra representanten Halleraker i replikkordvekslingen i sted, der han sa at det viktigste for Regjeringa er å få verne i et omfang som evalueringsrapporten legger til grunn, og at faglig kvalitet skal være viktigst. Med det som utgangspunkt burde vi ha kommet fram til enighet i denne innstillinga. Men dessverre: Når vi leser innstillinga, ser vi på område etter område at Regjeringa lener seg på Fremskrittspartiet og Senterpartiet når det gjelder skogvern.

       Det er f.eks merkelig at regjeringspartiene ikke kan være med på merknader som er omtrent direkte sitat fra meldinga. I meldinga står det bl.a at det neppe er realistisk eller faglig forsvarlig å basere skogvernet utelukkende på frivillig vern, men i innstillinga vil de altså ikke skrive det samme. Regjeringspartiene vil heller ikke sitere sin egen landbruksminister når han skriver at sertifiseringsordningen Levende Skog fordrer åpenhet. I stedet går man altså på område etter område sammen med Fremskrittspartiet og skriver bl.a at den private eiendomsretten må respekteres dersom man skal unngå alvorlige konflikter med grunneiere som får sine områder fredet. Ja, hva betyr det? De går i lag med Fremskrittspartiet og skriver at i stedet for dagens erstatningsordning kan man i enkelte tilfeller gå inn for en leieordning, ja, man skriver til og med at eventuelle innmeldte områder som det likevel ikke er økonomiske ressurser til å løse inn innen rimelig tid - hva som nå enn ligger i « rimelig tid » - skal kunne trekkes tilbake av grunneierne.

       Summen er at det er blitt mer utydelig hva Regjeringa egentlig vil når det gjelder skogvern. Dersom det er innstillinga vi skal legge til grunn, er det en vektlegging som er mindre ambisiøs enn det meldinga er. Da vil jeg si: Det er fint å være aktiv på den internasjonale arenaen, men før man krever at andre land skal handle, må man feie for egen dør.

       Jeg startet med å snakke om de store internasjonale miljøutfordringene, og har brukt mye tid på å snakke om én av de nasjonale. Internasjonalt samarbeid er helt nødvendig, og nasjonale tiltak må til. Men vi greier ikke å løse miljøproblemene om vi ikke handler lokalt. Derfor bør lokalt miljøarbeid bli et viktig satsingsområde i Norge framover, ikke bare fordi det ofte er lokalt vi må finne de praktiske miljøløsningene, men også fordi det er lokalt vi best kan gjøre folk bevisst på de globale miljøutfordringene og på hva sjøl små endringer i hverdagen for oss som enkeltmennesker kan bidra til. Når det gjelder klimapolitikk f.eks., finnes det internasjonale studier som antyder at hele 40 % av klimagassutslippene kommer fra aktiviteter som lokale myndigheter kan påvirke.

       Det er gjort mye bra innenfor lokalt miljøarbeid i Norge, spesielt gjennom prosjektet med foregangskommunene. Kommunene har også en helt sentral rolle i det nasjonale systemet for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Men dessverre ser vi at miljøarbeidet i mange kommuner bremses opp i tider med dårlig kommuneøkonomi. Arbeiderpartiet er enig i at vi skal innlemme de øremerkede midlene som har gått til miljøarbeid. Men samtidig er det behov for at det etableres noen virkemidler som kan styrke kommunenes rolle til å tenke globalt og handle lokalt.

       De 20 foregangskommunene har gått inn for å opprette et « Nasjonal Agenda 21-fond », der staten setter av midler som skal stimulere til tverrsektoriell handling sentralt, men særlig lokalt. For å oppnå en revitalisering av miljøarbeidet ber derfor Arbeiderpartiet og SV om at Regjeringa kommer tilbake med et konkret opplegg for å stimulere til tverrsektoriell handling. Heller ikke her har vi fått regjeringspartiene med oss.

       I denne innstillinga skriver regjeringspartiene - sammen med Fremskrittspartiet - som saksordfører var inne på, at den framlagte meldinga viser at Regjeringa driver en langt mer aktiv miljøpolitikk enn noen tidligere regjering. Verden står overfor enorme miljøutfordringer. Hadde jeg vært medlem i Høyre, Kristelig Folkeparti eller Venstre, hadde jeg fått en flau bismak i munnen av en slik type sjølskryt. Neste gang vi skal behandle en melding om rikets miljøtilstand, håper jeg at regjeringspartiene er litt mer ydmyke på egne vegne og heller bruker energien sin på faktisk å sette opp noen konkrete miljømål.

       Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, har en merknad som jeg håper ikke er representativ for Arbeiderpartiets generelle politikk. I forlengelsen av merknaden om nødvendigheten av både å løse miljøproblemer og å hindre at det oppstår nye, sier de:

« ... påbud, forbud, krav og vernevedtak ... er nødvendige og effektive virkemidler for styring ... og tilrettelegging for bærekraftige løsninger. »

       For oss er det viktig å verne det som er verneverdig, og gjerne i et samarbeid. Er det ikke nettopp i denne saken som vi diskuterer i dag, dokumentert at man kommer langt - meget langt, ofte lenger - i et konstruktivt samarbeid med de berørte parter? Er det ikke slik at nettopp Arbeiderpartiet f.eks i merknader i forbindelse med klimameldingen ønsket å satse på avtaler med industrien for å oppnå resultater? Spørsmålet til Arbeiderpartiet blir da: Er det ønskelig og nødvendig å oppnå resultater i miljøpolitikken uten å øke konfliktnivået, eller tar man gjerne konflikten?

Synnøve Konglevoll (A) : Sjølsagt er det best om vi kan få til begge deler på en gang. Sjølsagt er det best om vi kan få til en omlegging i miljøvennlig retning uten å ha konflikter.

       Når det gjelder frivillig skogvern, er vi positive til det. Vi tror det kan bli et veldig bra virkemiddel, men det kan ikke være slik at vi skal basere oss bare på det.

       Når det gjelder den merknaden som representanten Onarheim viste til, mener jeg at det er et eksempel på et område der vi kunne ha skrevet oss sammen i innstillinga, men det ble dessverre ikke mulig, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

       Vårt poeng er at når man skal ta i bruk avtaler, skal ta i bruk andre, mer markedsbaserte, virkemidler, kan man likevel ikke gå fullstendig bort fra at man også må ha f.eks teknologikrav, at man også f.eks må oppfordre til å utvikle ny teknologi. Vi mener at det er mulig å få til begge deler. Vi mener at det på dette området egentlig ikke er så stor uenighet som det innstillingen antyder.

Øyvind Korsberg (FrP) : Norsk miljøpolitikk består ofte av høye avgifter og utslippskrav som er strengere enn andre lands. Dette rammer selvsagt norsk næringsliv og norsk industri. Vi har i de siste årene sett at industrien flytter ut til andre land der bl.a kravene til utslipp og avgiftsnivå er langt lavere, dersom det er noen avgifter og utslippskrav i det hele tatt. Dette gagner selvsagt ikke miljøet, verken lokalt eller globalt, men det er et resultat av den politikken som føres her i Norge, og som Arbeiderpartiet er en varm tilhenger av.

       Vi mener at norsk regelverk med hensyn til utslippskrav og avgifter ikke skal være strengere enn det er i EU og i andre land Norge konkurrerer med. Er Arbeiderpartiet enig eller uenig i dette?

Synnøve Konglevoll (A) : Norsk industri har hatt det tøft den siste tida. Det er mange årsaker til det. Men samtidig har vi sett mange glimrende eksempler på at norsk industri har greid å ta miljøansvar, har greid å gå foran og har ønsket å bidra til det, og det kunne også myndighetene i sterkere grad ha stilt opp i forhold til.

       Så er det slik at vi også mener at det på en del områder ikke skal være miljøkrav som fører til at bedrifter flyttes ut. Det har Arbeiderpartiet mange eksempler på i sin politikk her i Stortinget, f.eks når det gjelder debatten om et nasjonalt kvotesystem. Her mener vi at man ved en avtale der partene forplikter seg til å redusere CO₂-utslippene, kunne ha oppnådd like gode miljøresultater, samtidig som bedriftene kunne fått være med på å utforme hvordan vi skal greie å nå målsettingene inntil vi har det internasjonale kvotesystemet på plass. For den dagen et internasjonalt kvotesystem er på plass, er det sjølsagt slik at da må også norsk industri tilpasse seg det.

Hallgeir H Langeland (SV) : SV og Arbeidarpartiet står saman om ein god del i denne meldinga, og det er positivt for framtida.

       I meldinga står det ein merknad frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti om at det er « behov for en revitalisering av miljøpolitikken og høye miljøambisjoner », altså noko anna enn det denne regjeringa har, etter mi meining. Dei illustrerte veldig lita satsing då dei la fram budsjettforslaget på miljø. Men eg må jo seia at eg får problem når Regjeringa i forliket med Arbeidarpartiet faktisk kuttar på veldig mange sentrale miljøområde, f.eks på energi, på senter for energiforsking, og f.eks opprydding av PCB, som representanten Konglevoll peikte på var så viktig å rydda opp i.

       Det eg lurar på, er: Betyr det at ho har høge miljøambisjonar, mindre ambisjonar enn det Regjeringa har i dag, når Arbeidarpartiet kuttar på så mange område?

Synnøve Konglevoll (A) : Vi skal ha budsjettdebatten i morgen. Da kan representanten Langeland få rikelig anledning til å komme tilbake til dette.

       Vi har i vårt alternative budsjett en rekke økninger på miljøområdet, bl.a til lokalt miljøarbeid. Vi har også en økning når det gjelder skogvern, gjennom at vi foreslår å øke tilsagnsfullmakta fra 40 mill. kr til 100 mill. kr, noe som ville ha ført til at vi kunne ha kommet raskere i gang enn etter Regjeringas opplegg.

       Så er det slik at vi har hatt et samarbeid med Regjeringa om budsjettet. Vi har kommet fram til et kompromiss, som vi stemmer subsidiært for. Det var nødvendig. Det var også noe som SV mente var nødvendig, for SV gikk jo tidlig ut og varslet at de var villige til å forhandle med Regjeringa om budsjettet. Vi vet ikke hva som hadde blitt resultatet av det.

       Ved valg av areal som skal vernes, bør det være en avveining mellom naturfaglige hensyn og ikke minst de næringsmessige konsekvenser et vern har, og selvsagt andre viktige samfunnshensyn. Ved vern er det viktig å understreke den grunnleggende betydningen som den private eiendomsretten har i Norge, og at den private eiendomsretten må respekteres dersom man skal unngå alvorlige konflikter med grunneiere som får sine eiendommer og områder fredet. For det er den private eiendomsretten som er en forutsetning for å sikre en bærekraftig forvaltning av våre ressurser.

       Private grunneiere har personlig interesse av å forvalte sine eiendommer i et langsiktig perspektiv, slik at verdiene holdes i hevd i generasjoner. Retten til å kunne utnytte lokale naturressurser vil være helt avgjørende for en framtidsrettet næringsutvikling, og da spesielt i distriktene. Et naturlig prinsipp for dette er å bevare naturverdier og ressurser gjennom bærekraftig bruk. Vi ser det som svært viktig at rådighetsinnskrenkninger bør søkes løst gjennom prosesser som så langt det er mulig, ivaretar grunneiernes interesser ved frivillige avtaler, konfliktreduserende tiltak, makeskifte at eiendom og erstatning som kompenserer for det faktiske økonomiske tap med hensyn til det inngrepet som er foretatt. Der det er hensiktsmessig, bør staten stille arealer til disposisjon for makeskifte.

       Jeg er glad for at det synes som om Regjeringen har tenkt å stake ut en ny kurs når det gjelder skogvern. At Regjeringen i framtiden i hovedsak ønsker å bruke frivillig vern, er fornuftig og riktig, og noe vi i Fremskrittspartiet har ønsket lenge, for det er bedre med en god dialog enn tvangsvern, slik det har vært mye av tidligere.

       Et annet og viktig konfliktdempende tiltak er en rask og effektiv saksbehandling og raskt erstatningsoppgjør ved vern. Kort tid fra vernevedtaket blir truffet, til erstatningsoppgjøret er avsluttet, vil redusere usikkerheten rundt vernet for grunneiere og selvfølgelig også redusere konfliktnivået.

       Den tradisjonelle verneprosessen Miljøverndepartementet har satt i gang i Trillemarka-Rollag Østfjell, har ført til store konflikter. Vi vil derfor be om at det skjer en ny vurdering av vernet i dette området, og - om det er hensiktsmessig - å videreføre vernearbeidet på denne måten som det nå arbeides for. Det er gode grunner til å prøve om arbeidet også i dette området kan baseres på frivillig vern.

       LNF står for landsbruks-, natur- og friluftsområder. Vi mener at Regjeringen bør ta en kritisk gjennomgang av bruken av LNF-kategorier. Under behandlingen av meldingen om friluftsliv, understreket komiteens flertall - bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - at man skal være forsiktig med inngrep i den private eiendomsretten. Likevel blir eiendomsretten stadig skadelidende under begrepet LNF. Vi erfarer at mange føler at forutsetningen med LNF-kategorien i dag er snudd på hodet av Miljøverndepartementet, fylkesmenn og enkelte kommunepolitikere. I en del kommuner settes det sterke begrensninger for eiendommer som må karakteriseres som å være bebygd.

       Miljøverndepartementet har sagt at det ikke automatisk skal gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven til å bygge opp hus og hytte i LNF-områder etter brann. At en huseier ikke automatisk skal få bygge opp sitt hus etter en brann, men er avhengig av en dispensasjon, er for meg helt ubegripelig. Det burde være en selvfølge at når man har fått tillatelse til å føre opp en bolig én gang, skal det være en automatikk i å kunne føre opp en ny bolig etter brann e.l.

       Vi i Fremskrittspartiet har tiltro til lokaldemokratiet fordi det ivaretar innbyggernes interesse på en god måte. Norge er et langstrakt land, og hytte- og boligbygging må tilpasses ut fra lokale forhold, uten et stivbeint sentralt lovverk som byggeforbudet i 100-metersbeltet er. Dagens praktisering av 100-metersforbudet er egentlig et gigantisk beslag uten noen form for erstatning. Jeg er derfor glad for at regjeringspartiene nå mener at det ikke er behov for å stramme inn i dispensasjonspraksisen eller en mer restriktiv lovgivning i forhold til byggeforbudet i 100-metersbeltet. Da vi behandlet friluftsmeldingen, mente regjeringspartiene noe annet, og at dispensasjonspraksisen bl.a medførte uønsket hyttebygging i forhold til rikspolitiske retningslinjer.

       Globale miljøutfordringer innebærer et internasjonalt ansvar. Mange grenseoverskridende miljøutfordringer påvirker menneskets helse, velstand og utvikling. Siden flere av de største miljøutfordringene er globale, er internasjonalt samarbeid en forutsetning for å finne gode og robuste løsninger. Det er derfor viktig at vi fokuserer på å få fram helhetlige og realistiske løsninger sammen med andre land. Det som skjer i Norge, er egentlig det motsatte. Her til lands blir ofte miljøkravene mye strengere enn i andre land som bl.a norsk industri konkurrerer med. Norsk olje- og gasspolitikk er et eksempel på dette.

       Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen, både dem vi står bak alene, og dem vi står bak sammen med andre partier.

       Da arbeidsmiljøloven ble revidert i Stortinget, stemte Fremskrittspartiet imot hele loven. De ville ikke ha den. I denne innstillingen er de iallfall med. Det viser at de tar større hensyn til biologisk mangfold og biotoper enn til arbeidstakerne her i landet.

       Per Sandberg fra Fremskrittspartiet sa på TV-programmet « Brød og sirkus » at de var glade for å slippe ansvar i budsjettsammenheng. Mener Fremskrittspartiet at de skal tas på alvor med en slik politikk, en miljøpolitikk som grunneiere og kapitalen skal styre?

Øyvind Korsberg (FrP) : Fremskrittspartiet har en miljøvernpolitikk, og vi har en god miljøvernpolitikk. Men den er nok litt på sidelinjen av det de andre partiene har, for de andre partiene har mye symbolpolitikk i sin miljøvernpolitikk.

       Jeg kan bare nevne at da Fremskrittspartiet inngikk en budsjettavtale med regjeringspartiene i fjor, fikk vi økte midler til å rydde opp i PCB-forurensning. Det har ikke Arbeiderpartiet gjort. Vi har også tatt til orde for å bøte på de skadene som forurensningen gir, bl.a ved å bevilge det som er nødvendig til kalking. Også der klarte vi å påvirke budsjettet i fjor. Det har ikke Arbeiderpartiet gjort.

       Det som er viktig for Fremskrittspartiet, er å arbeide i internasjonale fora for å få et regelverk som er likt i flest mulig land, for det som er det viktigste, er at man får ned de globale forurensningene. At man er verdensmester her i Norge, mens det i andre land er mye verre, hjelper egentlig ingenting.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg synest det var litt interessant at Framstegspartiet var inne på bl.a at klimaproblemet er globalt, og at det er viktig at ein har internasjonale køyrereglar som gjer at problema blir løyste. Dette er etter mi oppfatning nye signal. Betyr dette då at Framstegspartiet skal ta konsekvensen av internasjonale avtalar og faktisk følgja dei opp nasjonalt? Er det det me no høyrer frå Framstegspartiet?

       Det andre går på skog og såkalla frivillig vern, noko SV kallar for « næringsinitiert vern », versus tvangsvern, som Framstegspartiet sjølvsagt bruker. I ei rekkje saker der det er problemstillingar ein ikkje synest Stortinget tek alvorleg nok, opprettar Framstegspartiet fond. I denne saka foreslår SV i samarbeid både med miljørørsla og næringa å oppretta eit skogvernfond. Kvifor i alle dagar vil ikkje Framstegspartiet vera med på det i denne saka?

Øyvind Korsberg (FrP) : Når det gjelder klimaspørsmålet, er det klart at Fremskrittspartiet står helt fast på sin politikk, som vi bestandig har gjort, og vi registrerer at det etter hvert er sådd ganske stor tvil om de såkalte menneskeskapte klimagassutslippene påvirker klimaet. Jeg har registrert med glede at også representanten Onarheim fra Høyre etter hvert har sett lyset. At SV skal se det samme lyset, har vi imidlertid litt mindre tro på.

       Det som er viktig for Fremskrittspartiet, som jeg også sa tidligere i replikkordvekslingen, er at man jobber for internasjonale avtaler, så man får et solid, robust regelverk på plass, som ikke gir konkurransevridning mellom Norge og andre land.

       Når det gjelder det siste Langeland tok opp, skogvern og fond, er det klart at det er en interessant problemstilling. Men foreløpig har vi lyst til å prøve ut ordningen med frivillig vern, som også skogeierne synes er positivt.

Ingmar Ljones (KrF) : Framstegspartiet har ein merknad som kan indikera nye signal frå partiet. Om « Dagens miljøtilstand » står følgjande:

       « Fremskrittspartiet viser til at på en del områder er likevel utviklingen bekymringsfull, slik som globalt tap av biologisk mangfold som følge av avskoging, overutnyttelse av arter, miljøgifter, arealbruksendringer, og introduksjon av fremmede arter. »

       Framstegspartiet er også med i følgjande fellesmerknad:

       « Hver generasjon har en forpliktelse til å overlate jorden til den neste i minst like god forfatning som man selv fikk den fra den forrige. »

       Men - så skriv Framstegspartiet vidare:

       « Fremskrittspartiet mener imidlertid at politikken dessverre preges av ønsket om å fremstå som verdensmester, med altfor høye ambisjonsmål og for mye symbolikk. »

       Eg vil då spørja: På kva miljøområde har Framstegspartiet tenkt å redusera ambisjonsnivået med tanke på kommande generasjonar?

Øyvind Korsberg (FrP) : Jeg kunne ha svart på samtlige replikker under ett, har jeg inntrykk av.

       Det er klart at vi ønsker også å fremme en miljøvernpolitikk som legger grunnlag for økonomisk vekst, både i Norge og i andre land. Vi synes det er litt meningsløst at man skal kjøre på et nasjonalt regelverk, bl.a når det gjelder klimagassutslipp og andre utslipp her til lands, og ikke gjøre det samme gjeldende i andre land.

       Det som er viktig for oss i Fremskrittspartiet, er selvfølgelig å ta vare på den naturen vi har, for det er jo den som gir grunnlaget for økonomisk vekst. Dermed må man også sørge for at man har strenge miljøkrav, men ikke strengere enn det som er i andre land. For allikevel er man avhengig av å ha et konkurranseforhold som gjør at vi er i stand til å konkurrere internasjonalt, slik at ikke Norge blir et museum.

       Så har eg lyst til å seia noko i forhold til vår og verdas miljøvernminister, altså Børge Brende, som er godt synleg internasjonalt, og som tek opp ei rekkje positive problemstillingar, sett med SV sine auge. Han tek òg ein del gode initiativ, som f.eks etter Svalbard-møtet. Det imponerte iallfall meg litt. Han jobbar òg med engasjement - no kom han, så no får han høyra skrytet - i forhold til problemstillingar knytte til fattige land og problemstillinga knytt til reint vatn. Alt dette synest me er bra og positivt sett med norske auge, også med SV sine. Det verkar som om miljøvernministeren har miljøambisjonar, og det gjev inntrykk av at Noreg ser ut til å vera eit føregangsland i spørsmålet om å takla klima- og miljøproblema. Men då startar problema, og der er det mindre å gå på på heimebane. Totalen er vel at miljøet tapar. Sjølv om ein kan peika på ei rekkje utslepp som går ned, er totalen at miljøet tapar, for det er ikkje ein aktiv politikk på alle område som sikrar at miljøet vinn. På nokre område er det bra - det visest, det er konkret og lett å koma i avisa på - men andre område som er viktige for miljøet, er ikkje like synlege i budsjettet. Så her må ein altså ikkje gjera som ein gjer i meldinga om rikets miljøtilstand, at ein skildrar situasjonen og viser til statistikk, men er altfor lite strategisk i korleis ein skal koma vidare og nå viktige mål i miljøvernpolitikken, f.eks innanfor skogvern.

       Når ein då, som eg har vore inne på fleire gonger, ser på budsjetta, ser ein at den flagginga ein har internasjonalt, ikkje visest konkret i budsjettet heime. På svært mange område blir ho svekt i budsjettet, f.eks når det gjeld dei frivillige organisasjonane og deira innsats. Og dersom ein ser på budsjettkompromisset, har ein altså svekt innsatsen ytterlegare gjennom å kutta i energifond, kutta i energiforsking, kutta i PCB-opprydding. I det heile trengst det, som SV og Arbeidarpartiet seier, eit oppsving for miljøpolitikken. Det trengst større ambisjonar enn det ein ser, og ein må vera konkret i forhold til bl.a budsjetta, ikkje berre bruka store ord.

       Inntrykket av Noreg som føregangsland ute er altså ikkje i samsvar med den praksisen som ein har her heime. Og kva vil f.eks resten av denne sesjonen bringa, knytt til to store utfordringar? Er det slik at miljøvernministeren og Regjeringa vil gå inn for å opna Nordland VI, eit område som SFT seier er yttarst sårbart, særleg med omsyn til fisk og sjøfugl? Fleire fiskebestandar i dette området er av dei viktigaste i verda, og fleire bestandar av sjøfugl har internasjonal verneverdi. Er det slik at miljøvernministeren no skal vera med og medverka til at dette området blir opna raskare enn det konsekvensutgreiingane skulle tilseia? Vil miljøvernministeren sørgja for at det no kjem boretårn inn blant Lofotveggens majestetiske tindar?

       Ei anna sak: Snøhvit. Regjeringa har eit klimaforlik med SV. Me har òg ratifisert Kyoto-avtalen. Det betyr at utsleppa, som no for tida går ned, må halda fram med å gå ned. Her har miljøvernministeren hatt eit internasjonalt engasjement i forhold til dei fattige landa, i forhold til klimaproblema, og prøver å medverka til eit regime, men når han er på heimebane, skjer altså det motsette: Regjeringa legg opp til det motsette i sin politikk. Det som skjer i forhold til Snøhvit og den anken, er at ein får ein auke på 900.000 tonn CO₂, dersom ein ikkje gjer noko med det. Då kan ein krevja deponering, slik som SV subsidiært går inn for, i og med at Snøhvit er vedteken. Men ein kan òg gjera som Bellona er inne på i Aftenposten i dag, vurdera løysingar der ein kan flytta på CO₂-gassen og bruka den som trykkstøtte på andre felt. Kva vil miljøvernministeren gjera i regjering med desse to sakene? Vil han følgja opp det han seier internasjonalt, eller vil han svikta nasjonalt?

       I innstillinga om rikets miljøtilstand forsøker SV å visa at me tek miljørørsla på alvor, gjennom å ta opp mange av dei problemstillingane som miljørørsla reiser. Der burde regjeringspartia lytta meir til miljørørsla og SV. I staden merkar ein altså at Venstre og Kristeleg Folkeparti no svekkjer sin miljøprofil gjennom at ein let Høgre styra miljøpolitikken. Det blir klart illustrert ved at ein får eit forlik i innstillinga om rikets miljøtilstand med Framstegspartiet når det gjeld f.eks skogvern. Me veit alle at Framstegspartiet ikkje har miljø som sin første post.

       Skogvern og biomangfald er eit av dei områda me brukar mykje tid på. Det er forunderleg at ein ikkje no har klart å oppretta artsdatabanken, og at det er berre Framstegspartiet og SV som krev at han skal opprettast i løpet av 2003. Ein har hatt god tid på seg til å gjera dette, men ein har altså ikkje gjort det. Arbeidarpartiet og SV har eit forslag om ei målsetjing for skogvern tilsvarande den svenske, 4,6 % eller ei opptrapping i løpet av 10-15 år. Dei ambisjonane er det berre Arbeidarpartiet og SV som har. Regjeringspartia Kristeleg Folkeparti og Venstre, har ikkje ein slik ambisjon. Tvert imot, ein dekkjer seg bak at det er så mykje lettare for Sverige, noko som er vås. Det er ikkje mykje lettare for Sverige. Tvert imot er det slik at Noreg har mykje meir skog som burde vernast, og større variasjon som burde vernast. Sverige har gjort dette offensivt. Det gjer ikkje den norske regjeringa.

       SV har eit forslag om å oppretta eit skogvernfond. Det veit me at næringa sjølv er einig i, og det veit me at miljørørsla er einig i. At næringsparti som Høgre og Framstegspartiet ikkje ønskjer slike løysingar, forundrar SV. Hadde ein gjort dette, kunne ein verkeleg kome i gang med ein skikkeleg verneprosess.

       SV ønskjer også, og me foreslår, at ein skal få ei forskrift med minstekrav om miljøsertifisering ut frå dei problema ein har hatt knytte til miljøsertifisering. Heller ikkje det ønskjer ein å slutta seg til. Det betyr i korttekst at ein ønskjer større vekt på såkalla fri vilje, som i utgangspunktet er næringsinitiert. Det er ikkje vernet, det biologiske mangfaldet sine behov, som står i sentrum i denne sal i dag. Det er næringsinteressene som vinn fram. Dei faglege vurderingane som burde liggja til grunn, er svekte.

       Sosialistisk Venstreparti forsøkjer også offensivt å gripa fatt i PCB-problematikken gjennom eit forslag om å koma med ei tiltakspakke som kan ta vekk PCB-en i lyssstoffarmatur. I dag er det slik i mange offentlege bygg at PCB-en nærast drys i hovudet på elevane, og det blir sløst med energi på grunn av at ein ikkje tek dette grepet. Med SVs forslag til tiltakspakke vil ein ta bort gifta innan fristen, 2005. Ein ville spara energi tilsvarande to Sauda-utbyggingar, og ein ville skapa fleire arbeidsplassar og bl.a setja dei 1.300 elektromontørane som er ledige, i arbeid. Kanskje kunne Glamox i Møre og Romsdal fått oppdrag med å levera ein del av dei nye armaturane.

       SV tek også opp problemstillinga knytt til søppel i Nordsjøen. No er det kome eit EU-direktiv som statsråden har implementert, og som gjer at dette problemet for framtida kanskje kan bli løyst, men no er det ikkje løyst. Derfor foreslår SV ein dugnad, men registrerer at me ikkje får fleirtal for dette.

       SV forsøkjer gjennom sin politikk og sin budsjettpolitikk å handla lokalt, å leggja opp til det, og på den måten tenkja globalt, men registrerer at det ikkje er fleirtal for ein slik politikk for tida.

       Eg tek opp forslaga frå SV.

Hallgeir H Langeland (SV) : Det er prisverdig at Framstegspartiet kjem tilbake til dette med energiproblematikken, som dei ikkje gjorde noko med i forlik med Regjeringa. Dei løyvde ikkje pengar til å byggja ut gasskraftverk eller noko slikt då dei inngjekk forlik med Regjeringa. Ansvaret for det ligg altså hos Framstegspartiet sjølv.

       Så må eg seia at dersom Framstegspartiet hadde fått styra dette landet, hadde det ikkje i dag vore ein norsk kontinentalsokkel som var fremst på miljøteknologi, som faktisk no kan eksportera miljøteknologi. Hadde det vore opp til Framstegspartiet, hadde det vore fullt av olje og gass som fauk rundt i Nordsjøen, og ikkje det som SV har bidrege til å få til, nemleg ein industri som ligg i verdstoppen når det gjeld miljø.

       I forhold til energiutfordringane er det klart at PIL, som er organisasjonen til prosessindustrien, seier at dei sjølve kan spara 5,2 TWh om ein er einig om å bidra til dette frå Regjeringas og politikaran si side. Men det er ein jo ikkje villig til. Her er det mange ting å snakka om for Framstegspartiet.

Inger S Enger (Sp) : For det første må jeg si at SV og Senterpartiet svært ofte er enige om miljø- og klimapolitikk, men noen ganger skiller også gode venner lag. Det har vi gjort på en del områder i dag.

       Når det gjelder artsdatabanken, må jeg si at jeg er enig i at den bør opprettes, men jeg syns det er uansvarlig når man sier at det skal skje før utløpet av 2003 - det er en snau måned igjen. Derfor er ikke vi med på det forslaget.

       SV anklager Regjeringa for å beskrive problemer og lene seg på statistikk. Det er ikke min oppgave å forsvare Regjeringa, det gjør de bra nok sjøl. Men SV lener seg i denne sammenheng på prosenter, og det kan jo være svært farlig av og til. Vi sier at det er 3.000 rødlistede arter vi skal ta vare på - halvparten er i skog, halvparten av disse igjen i varmekjær lauvskog. Hvordan kan da Langeland si at 4,6 % er det rette tallet? Hogsten går ned, og for 15 år siden var 1 % vern av skog mer enn nok.

Hallgeir H Langeland (SV) : Det er heilt riktig at SV og Senterpartiet ofte står saman. Representanten Enger nemnde nokre få saker - det er fleire andre. Det er nettopp derfor Senterpartiet er interessant som regjeringspartnar i 2005.

       Så til dei konkrete problemstillingane: Det er allereie vedteke at ein skal oppretta artsdatabanken før utgangen av 2003. Men miljøvernministeren somlar, og då er det min jobb å forsøkja å få fleirtal her på Stortinget for å sørgja for at han blir oppretta, slik me har vedteke at han skal bli oppretta. Det er svaret på det spørsmålet.

       I forhold til vern og eigedomsrett - tusen der og tusen der - og vår målsetjing om 4,6 % er dette ein god illustrasjon på forskjellen på Senterpartiet og SV. For SV er det miljøet og vernet, artsmangfaldet, som er det viktige, for Senterpartiet er det grunneigarane og berre det.

       De største globale miljøutfordringene vi står overfor, er trusselen om menneskeskapte klimaendringer, tapet av biologisk mangfold og bruken av helse- og miljøskadelige kjemikalier. Dette er i stor grad grenseoverskridende utfordringer som vil kunne påvirke menneskers helse, arters overlevelse og økonomisk utvikling. Det er derfor viktig å jobbe nasjonalt for å løse disse problemene, men vi har også en viktig forpliktelse internasjonalt til å møte de globale miljøutfordringene.

       Betydelige resultater er oppnådd gjennom de siste årenes miljøinnsats, men utfordringene gjenstår på mange områder. La meg punktvis nevne noen:

       Det er likevel en del negative trekk. Dersom nye klimatiltak ikke iverksettes, vil de globale klimagassutslippene øke med 70 % fra 1995 til 2020. Det globale tapet av biologisk mangfold er omfattende, noe som bl.a skyldes avskoging, overutnyttelse av arter, miljøgifter, arealbruksendringer og introduksjon av fremmede arter. Selv om utslippene av enkelte av de farligste miljøgiftene er redusert, har den samlede bruken av kjemiske stoffer økt. Innenfor EØS-området brukes i dag anslagsvis 50.000 ulike kjemikalier. For mange av disse har vi lite informasjon om helse- og miljøkonsekvenser.

       En revitalisert miljøpolitikk må kombinere administrative reguleringer gjennom lover og forskrifter og økonomiske og markedsbaserte virkemidler som stimulerer næringslivet til å produsere miljøvennlige produkter på en miljøriktig måte. En viktig del av dette virkemiddelet er at kundene opptrer som bevisste forbrukere og etterspør varer som er produsert miljøvennlig. Det hele bindes sammen av informasjon. Kunnskap om miljøforhold er en forutsetning for at enkeltpersoner og bedrifter skal kunne gjøre de riktige og miljøvennlige valgene.

       Norges innsats i Rio+10-toppmøtet i Johannesburg vakte internasjonal oppsikt. Møtet brakte framskritt på mange viktige områder, bl.a tidfestede målsettinger for vann- og sanitære forhold og en minimalisering av produksjon og bruk av helse- og miljøskadelige kjemikalier. Å redusere tap av biologisk mangfold var også et viktig tema. Men kanskje like viktig var det at Norge bidrog til at vi unngikk tilbakeskritt for føre var-prinsippet, og at man unngikk formuleringer som kunne bli tolket i retning av at WTO-reglene skal være overordnet andre internasjonale avtaler på miljø- og utviklingsområdet. Dette illustrerer også hvilke krefter vi står overfor. Når store multinasjonale selskaper og viktige land i verden bruker mange ressurser til å reversere viktige og helt elementære erkjennelser som er blitt innarbeidet gjennom mange års arbeid med å ta vare på miljøet, er det viktig at noen står imot disse kreftene. Det understreker igjen viktigheten av internasjonalt miljøsamarbeid.

       Barskogvern har vært en sentral del av debatten rundt stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand. Jeg er tilfreds med at Regjeringen får flertall for det løpet vi har lagt på dette punktet. Det er viktig at vi får en realistisk tilnærming til dette arbeidet, og det er svært gledelig å legge merke til den konstruktive tilnærmingen også skognæringen selv har hatt til dette vernet. Jeg vil understreke at frivillig vern skal være en viktig strategi for å nå målet om at et representativt utvalg av skog skal vernes. Men det er myndighetene som skal ha det siste ordet om hvorvidt skogen som blir nominert til vern, er av god nok kvalitet. Naturvernloven ligger hele tiden der, men det sier seg selv at dersom vern fremmes gjennom dialog og omforente løsninger uten konflikt, blir resultatet best.

       Å verne barskog er dyrt. Det er rimelig at de som får områder båndlagt gjennom vern og andre reguleringer, får erstatning for dette. Det er et prinsipp som har vært grunnleggende i norsk naturvernforvaltning. Vi må derfor ha en realistisk tilnærming til hvor mye penger vi har til rådighet til dette formålet.

       Jeg registrerer at et av de partiene som i innstillingen har gått inn for å tallfeste et mål om barskogvern på 4,6 % innen 2015, ikke fremmet et forslag om å øke bevilgningen til dette formål i sitt alternative budsjett for 2004. Det blir altså ikke mer vern av barskog fordi om det står et tallfestet nivå i en innstilling. Vi må også følge opp med bevilgninger.

       Det er gledelig at Samarbeidsregjeringen gjennom denne innstillingen og gjennom andre saker som blir lagt fram for Stortinget, får flertall for hovedtrekkene i sin ambisiøse miljøpolitikk. Vi har et felles ansvar, over partigrensene, for å løse de store miljøutfordringene vi står overfor. Arbeidet går framover, men vi har så vidt startet, og mye arbeid gjenstår.

       Så vil jeg ta opp noe av det samme som jeg tok opp med Høyre. Jeg synes jeg fikk et overraskende positivt svar fra Høyre, men det gjør at jeg nå er enda mer forvirra over hva som er regjeringspartienes linje. Er det faglig kvalitet eller det å redusere konfliktnivået som er det viktigste? For jeg blir dessverre ikke beroliget når jeg leser innstillinga. I innstillinga går flertallet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, nærmest inn for at grunneierne skal få vetorett når de skriver at grunneiere skal kunne trekke tilbake områder som er aktuelle for vern, dersom man ikke får erstatning innen « rimelig tid ». Hva er rimelig tid? Er det to år, er det fire år, er det ti år eller hundre år? Hvis det dreier seg om få år, mener jeg dette er ganske oppsiktvekkende. Så mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti er: Er dette bare ord, eller har Kristelig Folkeparti, sammen med Senterpartiet, bidratt til en svekkelse av det som ligger i meldinga?

Bror Yngve Rahm (KrF) : Det er nesten så jeg kunne gjenta svaret fra representanten Halleraker til Synnøve Konglevoll. Jeg holder fast ved det jeg sa om at det ikke er bevilget mer penger i statsbudsjettet for 2004. En tilsagnsfullmakt er ikke et tilskudd til budsjettet for kommende år, og dermed står jeg inne for det jeg sa i mitt innlegg.

       Så prøver Synnøve Konglevoll igjen å skape et motsetningsforhold mellom faglig kvalitet og det å redusere konfliktnivået. Vårt utgangspunkt er at det er mulig å kombinere dette. Jeg tror at på dette området, i likhet med en del andre områder som er konfliktfylte, bl.a rovdyrpolitikken, vil resultatet i stor grad være avhengig av at vi er i stand til å håndtere dette på en slik måte at vi både ivaretar de faglige kvalitetene og, samtidig, sikrer at vi får redusert konfliktnivået. Det bør være et utgangspunkt, og det er min absolutte oppfatning at det som ligger i innstillingen fra regjeringspartienes side, er et forsøk på å ivareta begge disse to hensyn på en god måte.

Øyvind Korsberg (FrP) : I innstillingen står det under Friluftsliv følgende:

       « Flertallet mener at det ikke er behov for å stramme inn dispensasjonspraksis eller en mer restriktiv lovgivning i forhold til byggeforbudet i 100-metersbeltet og ferdsel i strandsonen. »

       Det er en flertallsbemerkning som Kristelig Folkeparti er med på.

       I Dagsavisen tirsdag 13. mai 2003 er overskriften « Vil tette smutthull i strandsoneloven ». I artikkelen heter det:

       « Til tross for strengere praksis gis det flere dispensasjoner om bygging i strandsonen enn tidligere. Nå vil lederen i Stortingets miljøkomité tette smutthullene i strandsoneloven. »

Bror Yngve Rahm sier videre:

       « Jeg mener vi må tette igjen de smutthullene som finnes, slik at det ikke skal bli så lett å få dispensasjon. »

       I dag er det 25. november. Det kunne være litt interessant å høre hva Kristelig Folkeparti mener om dette i dag, siden de tydeligvis har så store problemer med å bestemme seg for hva de egentlig mener.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg ville anta at også Fremskrittspartiet, som et lov og orden-parti, er innstilt på å tette smutthull som kan bidra til å misbruke en lov, enten det nå gjelder lov om strandsonen eller annet lovverk. Det gjelder meg, og det gjelder også Regjeringen. Derfor har Regjeringen gjennom statsråd Børge Brende gitt uttrykk for at man følger denne situasjonen veldig omhyggelig. Spørsmålet er ikke først og fremst knyttet opp til svakheten i loven, spørsmålet er først og fremst knyttet opp til på hvilken måte lovverket praktiseres ute i kommunene i forhold til mulighetene for dispensasjon.

       De siste informasjoner vi har, peker i retning av at ting er i ferd med å komme under kontroll, takket være det oppsyn som Regjeringen har med denne saken og den sterke fokuseringen vi har på denne saken. Jeg tror vi er på rett vei. Men vi følger utviklingen videre, og det poengterer vi også veldig tydelig i innstillingen som foreligger til den saken vi diskuterer i dag.

Heidi Sørensen (SV) : Bondevik I-regjeringen gikk av på spørsmålet om bygging av forurensende gasskraftverk i Norge. Nå ligger det en ny sak på miljøvernministerens bord: Regjeringen skal innen kort tid ta stilling til om den vil være med og forsvare byggingen av et forurensende gasskraftverk på Snøhvit. Det finnes et alternativ. Alternativet er å legge pilotprosjektet for CO₂-fri gasskraft til Snøhvit, skille ut røykgassen og reinjisere den i feltet, slik man skal gjøre med den CO₂-en man må skille ut før man skal ha den inn i LNG-anlegget. Dette er en gyllen anledning til å fjerne 900.000 tonn CO₂ fra det norske klimaregnskapet, samtidig som vi kan bidra til en spennende utvikling av ny teknologi for CO₂-frie gasskraftverk.

       Er det blitt greit med CO₂-frie gasskraftverk for Kristelig Folkeparti nå, eller vil Regjeringen ta et klart standpunkt og sørge for at gassen fjernes fra Snøhvit?

Bror Ynge Rahm (KrF) : Dette var jo også i og for seg et spørsmål som Heidi Sørensen har vært inne på tidligere i dag, med relasjon til en sak som ligger i Miljøverndepartementet. Jeg mener at det spørsmålet vil være relevant å stille direkte til statsråden i forbindelse med replikkordskiftet omkring hans innlegg, og jeg skal ikke foregripe noe av det som foregår internt i Regjeringen på dette området.

       Når det gjelder Snøhvit og et pilotanlegg, vet jo Heidi Sørensen at under debatten om Snøhvit hadde regjeringspartiene veldig sterk fokusering på mulighetene for å utnytte CO₂-en på en god måte der oppe. Vi var også inne på spørsmålet om et pilotanlegg og så - fortrinnsvis - at det var mulig å realisere. Men samtidig har vi åpnet for at selskapet - altså Statoil - kan vurdere andre alternativer der de mener det er mest hensiktsmessig, og der miljøgevinsten er større. Så vårt engasjement i forhold til Snøhvit og et pilotprosjekt med CO₂-håndtering er like stort som det var under behandlingen av Snøhvit da den saken var i Stortinget.

       Det som det derimot er brukt mye plass på - og som det er brukt mye taletid på i dag også - er barskogvern. På dette feltet har komiteen vært samla i flere vurderinger.

       Det er full enighet om at konfliktnivået bør dempes. Langvarig båndlegging av skogsarealer med mange års usikkerhet er en stor belastning.

       Det viktigste nå er likevel at vi ser framover og legger opp til gode prosesser. Hele komiteen vil korte ned båndleggingstida og beholde en form for vederlagsordning, alle vil ha fleksible makeskifteordninger, og alle vil legge skogvern på offentlig eide arealer - iallfall i første omgang. Faktisk er også alle positivt innstilt til det alternativet skogeierne sjøl har utarbeida om å organisere samarbeidsprosesser for frivillig vern.

       Hvor mye skog som skal vernes, er det imidlertid ikke enighet om. Prosentregnestykket i forskerevalueringen, som konkluderer med at godt over tre millioner mål bør fredes, framstår snarere som en litt luftig antakelse enn som et godt forskningsresultat. Kanskje er slike vurderinger bedre egnet som drivkraft for mer vern, enn som beslutningsgrunnlag for bevilgning av flere milliarder.

       Senterpartiet vil fortsatt ha arbeidsplasser og eksportinntekter basert på skogbruk. Vi vil bruke mer bioenergi. Vi vil også ha økt trebruk - tre er et fornybart og miljøvennlig råstoff. Senterpartiet kan gjerne være med og bruke noen av de millionene - for ikke å si milliardene - det ville ha kosta å frede 4-5 % av skogen, til økt satsing på bioenergi og trebruk. Det kunne også gi viktige arbeidsplasser i distriktene.

       For ordens skyld bør det nevnes at sjøl om Senterpartiet ikke ønsker så omfattende skogvern, ser vi klart behov for å unnta en del arealer med viktige miljøkvaliteter fra hogst. Senterpartiet føler også - jeg har behov for å si det - et samfunnsansvar, selv om SV kanskje mener at vi ikke gjør det i denne sammenhengen.

       Jeg skal ikke bruke mye tid på konflikten i Trillemarka-Rollag Østfjell i denne sammenheng, men minne om at situasjonen er belastende. Slike enorme skogreservater som for tida vurderes, berører et stort antall eiere og vil innebære en vesentlig reduksjon av næringsgrunnlaget i de berørte bygdene.

       Da stortingsmeldinga om biologisk mangfold ble behandla for ett og et halvt år sia, ble kunnskapsbasert forvaltning tillagt stor vekt. Opprettelse av en artsdatabank er viktig i denne sammenhengen. Denne banken må få en lokalisering og organisering som er tillitvekkende for alle parter. Derfor er det bedre at en bruker litt ekstra tid på å få den i stand, slik at den blir bra når den først kommer.

       De såkalte rødlistene er også viktig for kunnskapsbasert forvaltning, men da må listene være oppdatert. Som tegn på at de ikke er helt à jour, vil jeg få nevne at ifølge GD, en stor avis på Lillehammer, dukka det nylig opp en spesiell art spissmus i Vågå, til tross for at denne ifølge rødlistene skulle være utdødd for lenge siden.

       Jeg vil til slutt nevne et område Senterpartiet gjerne skulle sett ble tilført mer midler, nemlig kulturminnevernet. Som Halleraker nevnte, blir 1 % av kulturminnene borte hvert år. Det er bra at Kulturminnefondet er etablert, men 13 mill. kr til disposisjon det andre året det fungerer, er svært lite i forhold til alle utfordringene. Meningen var å bygge opp fondet til en viktig aktør i kulturminnevernet. Da trenger en vesentlig større bevilgninger. Regjeringa har varslet en stortingsmelding om kulturminner, og Senterpartiet håper dette innebærer økt økonomisk innsats for freda og verna bygninger. Når staten freder privat eiendom, enten det er skog ved bruk av naturvernloven, som jeg har vært inne på, eller bygninger ved bruk av lov om kulturminner, må staten bære merkostnadene. Felles kulturarv er vårt felles ansvar.

       Til slutt vil jeg takke saksordføreren, som har gjort en stor jobb for å få et breiest mulig flertall på alle de viktige områdene.

       Jeg tar på vegne av Senterpartiet opp de forslaga som vi er medforslagsstiller til i innstillingen.

       Rolf Terje Klungland (A) : Senterpartiet skriver i innstillingen:

       « Klimaproblemet er derfor også Norges største miljøutfordring. »

       Norge er i vesteuropeisk sammenheng det landet som har den minst klimabelastende energiproduksjonen. Likevel har Norden det siste året doblet sine CO₂-utslipp på grunn av norsk import av kullkraft. Alle prognoser viser at strømforbruket i Norge og Norden vil øke i årene som kommer. Senterpartiet har fram til nå vært motstander av all utbygging av renere energi enn kull som monner. Vil Senterpartiet nå vurdere sitt ståsted når det gjelder energi, eller er det bare fine ord uten innhold fra Senterpartiet også i denne innstillingen?

Inger S Enger (Sp) : Klungland var bekymret for at det bare var fine ord fra Senterpartiet i denne sammenhengen. Det er sjelden fine ord fra Senterpartiet. Det er enkle, praktiske ord, som vi ønsker å stå for. Det gjør vi også denne gangen.

       Det er helt riktig som Klungland nevner, at klimaproblemet er det største vi har å hanskes med. Går det galt, går alt galt, for å si det sånn. Senterpartiet er svært opptatt av denne problematikken. Så trakk Klungland inn dette med strøm. Når det gjelder rein energi, er vi også svært opptatt av det. Vi har faktisk gått inn for at det skal gis økonomisk støtte til bygging av mini- og mikrokraftverk. Vi har også fremmet et forslag som går på magasinfylling - alt dette for å styrke bruk av rein energi i Norge. Dessuten er det vel kjent, jeg nevnte det også i innlegget mitt, at vi er for at det skal brukes mer bioenergi til oppvarming. Alt dette er med på å dra i rett retning.

Hallgeir H Langeland (SV) : I forhold til spissmus, som Senterpartiet nemnde, trur eg ein skal vera klar over at dei klimaendringane som no er på gang, nok vil føra til at ein del artar dukkar opp i Noreg - på grunn av m.a. temperatursvingingar. Det betyr òg at artar i Noreg vil flytta på seg, og det har ein sett mange tendensar til.

       Nettopp i klimaspørsmål er SV og Senterpartiet rimeleg einige. Men når det gjeld vern av skog, er det Framstegspartiet og Senterpartiet som er dei gode vennene, og som omfamnar kvarandre hardt for å verna om eigedomsretten. Då får ein ikkje lov til å verna det som er fagleg best grunngjeve, då er det eigedomsretten som først og fremst skal gjelda. Kvifor kan ikkje Senterpartiet forstå at skal ein verna, så må ein verna det som er biologisk viktigast? Og kvifor går ikkje Senterpartiet inn for eit skogvernfond, slik SV foreslår?

Inger S Enger (Sp) : Nå er det heller ikke helt sikkert at SV forvalter sannheten på dette området. Det er nemlig ikke helt sikkert at 4,6 % er det riktige tallet. Som jeg har oppfattet det, har det vært litt sånn: Tenk på et tall! I evalueringa fra NINA om skogvern, som er mye av bakgrunnen for at man i Norge har kommet fram til 4,6 %, sies det:

       « ... vi antar at ingen region og vegetasjonssone i dag har vernet for mye skog. »

       Man antar det, og så setter man opp et forholdstall som man ganger ut. Da kommer man fram til 3,6 %. Så sier man at for å være på den sikre siden, legger vi på 1 % til.

       Derfor synes jeg det er veldig rart at noen parti nå står fram og sier at dette er sant, dette er sikkert. Jeg er opptatt av at vi skal verne områder som har høy kvalitet, men da må vi være mer opptatt av rødlisteartene, som Langeland helt riktig er inne på, enn bare å se på antall prosenter.

Ingmar Ljones (KrF) : Senterpartiet og Framstegspartiet har ein felles merknad på side 12. Det er jo eit litt spesielt samarbeid og engasjement. Vi legg merke til det, og vi har lese den merknaden med stor merksemd. Partia meiner her at det er viktig å skapa størst mogleg tiltru til evalueringsarbeidet, og vidare: at det er behov for større fagleg breidd i arbeidet. Partia vil også få inn meir spisskompetanse på skogtilstanden i Noreg. Det er også vist til at verneprosessen må evaluerast.

       Her legg ein altså opp til mange nye føringar, og det er naturleg å stilla spørsmålet til representanten Enger: Korleis er dette arbeidet tenkt gjennomført? Er det vesentlege manglar ved den kompetansen som er i dette arbeidet og i det grunnlaget vi har for å behandla denne saka. Har det vore vurdert eventuelle meirkostnader knytte til det opplegget desse partia har tenkt på?

       Samarbeidsregjeringa byggjer sin miljøpolitikk på målet om ei berekraftig utvikling. Verkemidla blir innretta etter det gode Venstre-prinsippet om at forureinar skal betala. Det vil seia at ein i større grad legg opp til økonomiske og marknadsbaserte verkemiddel som forpliktande avtalar, omsetjelege kvotar og sertifikat og miljøavgifter.

       Venstre er svært oppteken av at Noreg skal overhalda sine plikter i samband med Kyotoprotokollen. Venstre er også tilfreds med at Regjeringa sin ambisjon er å arbeida internasjonalt for ein meir ambisiøs klimaavtale etter 2012. Klimagassutsleppa i perioden 2008-2012 skal ikkje vera meir enn 1 % høgare enn i 1990. Det er difor med glede vi registrerer at Regjeringa no følgjer opp måla på ein god måte. Innføring av kvotesystem både nasjonalt og internasjonalt er gode tiltak og gode supplement til CO₂-avgifta. Venstre meiner likevel det er rett at storforureinarar, som gasskraftverk, ikkje får noka form for gratisbillettar, mens folk flest må betala avgift fullt ut. Det er difor tilfredsstillande å konstatera at Snøhvit-prosjektet, heilt korrekt, blir rekna for å vera innanfor avgiftssystemet på CO₂-utslepp.

       Regjeringa legg no til rette for utsleppsfrie gasskraftverk med CO₂-handtering. Ei slik teknologisatsing er, som Venstre lenge har hevda, både god miljøpolitikk og god næringspolitikk. Vurderinga av eit system med grøne sertifikat er også eit godt energipolitisk tiltak. Venstre er glad for Regjeringa sitt arbeid på dette området og håpar arbeidet ytterlegare kan intensiverast.

       Det er positivt at ein no legg opp til ein forsterka innsats for å redusera miljøproblema i dei største byområda. Bortimot tre fjerdedelar av Noregs befolkning bur i byar og tettstader. Mange byar har store uløyste helse- og miljøutfordringar og knappleik på ledige areal, bl.a har luftforureining og svevestøv vore eit stort problem i fleire store byar på vinterstid. Dette er eit problem som også samferdsleminister Torild Skogsholm har teke på alvor, og frå årsskiftet innfører Samferdsledepartementet også ei ny påskjøningsordning for betre kollektivtransport og mindre bilbruk i storbyområda. Regjeringa si historisk gode kollektivsatsing i statsbudsjettet for 2004 er i seg sjølv eit viktig tiltak for å betra miljø og luftkvalitet i storbyane våre.

       I budsjettinnstillinga for 2004 tek ein samla finanskomite til orde for ei vurdering av avgiftsfritaket for hydrogenbilar. For elbilar er det i dag i Noreg innført ordningar med gratis offentleg parkering, fritak for bomavgift og fritak for eingongs- og årsavgift. I tillegg er det innført lågare avgiftsgrunnlag ved bruk av elbil som firmabil, og for kjøp av nye elbilar blei det frå 1. juli i fjor innført nullsats når det gjeld meirverdiavgift. Eit liknande avgiftsfritak for hydrogenbilar vil kunna vera med på å gjera Noreg til eit føregangsland innanfor nullutsleppsteknologi bygd på hydrogen. Venstre er svært nøgd med at eit samla storting stiller seg bak denne typen framtidsretta miljøsatsing.

       Målsetjinga om at tapet av biologisk mangfald i Noreg skal stoppast innan 2010, er ambisiøs, men høgst nødvendig. Det biologiske mangfaldet i naturen er under sterkt press, også i Noreg. Vi sviktar vårt ansvar overfor framtidige generasjonar dersom vi utraderer mangfald og naturopplevingar vi sjølve tek for gitt. Det er mennesket som må tilpassa seg naturen sitt kompliserte samspel, og ikkje omvendt. Dette gjeld også for gen- og bioteknologi, som gir oss store moglegheiter i medisinsk forsking og utvikling av ny industri, men som også reiser etiske dilemma og kan få negative verknader vi i dag ikkje har oversikt over. Regjeringa sitt arbeid for å sikra det biologiske mangfaldet skjer i tråd med måla frå Johannesburg-toppmøtet.

       Til slutt vil eg retta fokuset mot dei nye grepa Regjeringa legg opp til når det gjeld vern av skog. Intensiveringa av dette arbeidet er nødvendig dersom vi skal koma opp på eit internasjonalt anstendig nivå når det gjeld vern. Sverige og Finland har gjennomført tiltak som sikrar vern av fire til fem gonger så store areal som hos oss, og vi klarar ikkje å nå opp på dette nivået utan å tenkja nytt. Eg vil særleg trekkja fram auka fokusering på frivillig vern og moglegheiter til å vurdera vern av skog i statleg eige som to tiltak som kan auka areala monaleg. Det er likevel viktig ikkje å lata ei einsidig fokusering på areal gå på kostnad av behovet for å verna mangfaldet av artar og det faglege innhaldet i verneplanar.

       Venstre ønskjer at Noreg skal vera eit miljøpolitisk føregangsland, med satsing på den beste teknologien. Det trur eg faktisk vi kan oppnå - med den satsinga som regjeringa vår legg opp til.

Steinar Bastesen (Kp) : Vi behandler i dag innstillingen fra miljøkomiteen. Det kan jo i grunnen ses på som historie å behandle den i Stortinget. Stortinget vedtok revidert landsplan for naturparker i begynnelsen av 1990-tallet og gav dermed fra seg alt som heter fullmakter, til Miljøverndepartementet. Hittil har Stortinget ikke vært villig til å ta tilbake den fullmakten. Det er nå behandlet i komiteen, men jeg er ikke så sikker på om det er en fornuftig behandling.

       Miljøvernministeren og departementet har nettopp iverksatt Kystverneplan for Nordland. Planen har ligget ferdig i departementet fra jeg kom på Stortinget i 1997, og til nå. Nå er den blitt iverksatt. Det var store protester mot den - slik den var tenkt.

       Når det gjelder saken om laksefjorder, virker det som om det skal bli omkamp. Den planen som er blitt vedtatt, er ikke bra nok for departementet. Jeg må spørre om hva slags statistikk som er blitt lagt til grunn, siden det hevdes at det går nedover med villaksen. Er det den statistikken som er reell, eller er det skattemessig motivert statistikk som er blitt lagt til grunn? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke at komiteen vet det heller - og heller ikke Miljøverndepartementet. Men der sitter de og tegner med tusj. De delegerer myndighet til Direktoratet for naturforvaltning, som igjen delegerer det videre. Og der sitter de og tegner. Den landsplanen som ble vedtatt i begynnelsen av 1990-tallet, er ikke den samme som vi har i dag. For det er gått mange år, nesten ti. Det er tegnet mye med tusj i løpet av den tiden. Og det er ikke samme plan, det kan jeg garantere. Jeg tror at miljøkomiteen burde se på denne saken på nytt.

       Det som er litt artig for meg - jeg begynner å bli en gammel mann - er at jeg var med og plantet den grana i kystbarskogen som det i dag forskes på, og som skal vernes. For femti år siden gikk jeg rundt og plantet sitkagran. I dag skal det vernes - etter at forskere har forsket på den samme grana! Nei, hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde det ikke blitt plantet en eneste plante! (Munterhet i salen)

       Det er vernet en masse områder, det ene etter det andre. Naturvernloven gjelder for fjell og sjø. Men områder i sjøen er vernet i henhold til naturvernloven på grunn av hva én eneste mann i Justisdepartementets lovavdeling har sagt. Etter tre siders vurdering sies det til slutt: Ifølge dette ser det ut til at miljøvernloven også gjelder i sjø. Dette er den eneste holdbare lovhjemmel, og jeg har sendt det til miljøvernministeren.

       Vi burde vedta en ny lov, som også gjelder i sjø. Vi kan jo ikke verne ut fra at én mann har vurdert det slik at miljøvernloven også gjelder i sjø. Så spørsmålet hele tiden er: Hvilken lov verner vi etter? Saltvannsfiskeloven er grei nok. Etter den kan vi verne. Men hvis vi verner etter miljøvernloven, så gjelder ikke den i sjø. Jeg kan da ikke tro at én manns vurdering - at loven kanskje skal gjelde i sjø - er riktig.

       Miljøvernministeren har gjort en masse. Sellafield har han tatt opp, og han har tatt opp dette med truede arter - og en bærekraftig forvaltning må ikke minst også omfatte sjøpattedyr. Men hva gjør miljøvernministeren og Miljøverndepartementet med introduserte arter? Jeg tenker da på kongekrabben. Det er en introdusert art som er kommet i norsk fauna og i norsk hav. Ingen ser ut til å bry seg. Jo, jo, de bryr seg - men det er etter at jeg har tatt det opp i stortingssalen!

Sylvia Brustad (A) : Det er bred politisk enighet om at klimaendringene og tap av biologisk mangfold er blant de aller viktigste miljøutfordringene. Langt på vei er det også enighet om at det må kraftige virkemidler til for å nå de viktigste miljømålene. Det er synd at dette ikke følges opp med tilstrekkelig aktiv handling.

       La meg ta ett eksempel. Et viktig virkemiddel for å stoppe tapet av biologisk mangfold er økt skogvern, noe også representanten Konglevoll og flere har vært inne på. Det er bred enighet om dette fra faglig hold og mellom de fleste politiske partier. Likevel er det ingen tvil om at det er politiske skillelinjer med hensyn til hvordan og når, og hvor mye skog som bør vernes. Arbeiderpartiet har, som kjent, gjennom arbeidet med denne innstillinga gått inn for å verne 4,6 % av barskogen. Dette målet er i tråd med de vitenskapelige målene. Vi mener derfor at det er nødvendig at vi fastsetter dette målet nå, og ikke bare omtaler det, slik Regjeringa og regjeringspartiene her i Stortinget gjør. Her kunne Regjeringa og miljøvernministeren, hvis de ville, innkassert en viktig miljøpolitisk seier dersom en hadde valgt å samarbeide med Arbeiderpartiet og SV. Men i stedet må vi konstatere at regjeringspartiene velger å gå sammen med Fremskrittspartiet. I tillegg til at det borgerlige flertallet ikke vil sette et mål på vernet, er det heller ingen tvil om at det er en vesentlig forskjell når det gjelder hvordan målet skal gjennomføres.

       I meldinga er de ulike virkemidlene drøftet, og alle er enige om at verneprosesser bør gjennomføres med minst mulig konflikt mellom myndigheter og grunneiere. Frivillig vern er et slikt virkemiddel. Jeg har stor tro på at skogeierne vil bidra konstruktivt i slike prosesser. Mens jeg oppfatter det slik at det er en balansert vektlegging av virkemidler i meldinga, og som Arbeiderpartiet langt på veg støtter, vektlegger regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, omtrent utelukkende frivillig vern i denne innstillinga.

       De samme partiene tar også grunneiernes side i en annen viktig sak, nemlig i spørsmålet om strandsonen og allmennhetens rettigheter. Det har nå gått to år siden Stortinget behandlet friluftsmeldinga. Det var ikke da, og det er ikke nå, tilstrekkelig vilje i regjeringspartiene og i Fremskrittspartiet til å gå fra prat til praksis. Det er beklagelig, og vi kommer tilbake til denne saken i forbindelse med et eget Dok.nr.8-forslag.

       Så til et annet område som ofte blir glemt i miljødebatter, nemlig kulturminnevernet. Norge er et rikt land. Fra naturens side er vi rike - vi har naturressurser som har skaffet oss en velstand våre forfedre og -mødre bare kunne drømme om. Men vi er også et land som er rikt på tradisjoner og kulturminner. Dessverre har vi forsømt oss i forhold til å ta godt nok vare på disse opp gjennom årene. Noe skyldes det vi i ettertid kan mene har vært gale vedtak om riving m.m., men mye skyldes at vi ikke i tilstrekkelig grad har sett verdien av å ta vare på kulturminnene. Dette har gjort at mye har gått tapt, og mye har forfalt.

       Vi kan og må lære av de feilene vi har gjort og andre har gjort før oss. La oss slippe å si om 20-30 år: Hadde vi bare gjort mer ved begynnelsen av dette århundret! Hus og bygninger utgjør mye av vår kulturarv. Alt fra små husmannsstuer som dokumenterer småkårsfolkets levekår, til herregårder, kirkebygg og viktige industriminner som viser velferdsstatens vekst og utvikling, og ikke minst fartøyvernet. At skipsfartsnasjonen Norge har tatt vare på så få historiske fartøy, er et tankekors.

       Arbeiderpartiet ser fram til at vi får en gjennomgang av kulturminnevernet i stortingsmeldinga som Regjeringa har varslet. Men vi ønsker allerede nå å signalisere at vi fra vår side mener at meldinga må inneholde en realistisk opptrappingsplan av kulturminnevernet som gjør at vi får til mer i praksis.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet står sammen med andre partier om.

       Rikets miljøtilstand viser etter min mening hvordan denne Regjeringen har fokusert på viktige miljøsaker: det å ta vare på mer norsk natur og biologisk mangfold, bedre beskyttelse av havmiljøet og styrket innsats mot miljøfarlige kjemikalier.

       Miljøvernpolitikken går langt utover Miljøverndepartementets budsjett og Miljøverndepartementets virkemidler. Alle sektorer og departementer har miljøansvar og tar miljøansvar. Meldingen avspeiler også dette.

       En forsvarlig forvaltning av våre egne miljøressurser er viktig for at Norge skal kunne opptre aktivt på den internasjonale miljøpolitiske arena. Gjennom Norges formannskap i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, CSD, har vi påtatt oss en krevende og høyt profilert rolle i internasjonalt miljøarbeid og i arbeidet med bærekraftig utvikling internasjonalt.

       De største miljøutfordringene er i stor grad globale og grenseoverskridende, og vil kunne påvirke menneskers helse og livsgrunnlag, arters overlevelsesevne og økonomisk utvikling på lang sikt.

       Nordområdene er spesielt sårbare på grunn av tilførsel av miljøgifter via luft- og havstrømmer. Her kan virkningene av klimaendringer komme først og bli størst. Et forpliktende internasjonalt samarbeid er derfor helt nødvendig for å løse problemer som er internasjonale i sin karakter.

       Regjeringen vil fortsette en aktiv politikk med å ta vare på norsk natur. Ingen Regjering har vernet og tatt vare på så mye norsk natur i løpet av så kort tid. De senere årene har det vært en økning på 20 %. Vi har gjennomført en kystverneplan for Nordland, som innebærer at man har opprettet over 60 naturreservater for å ta vare på noen av de fremste perlene i norsk kystnatur. Dette er også områder som er nominert til UNESCOs verdensarvliste. Vi har fått vedtatt lakseproposisjonen i Stortinget, noe som vil ta vare på den unike norske villaksen. Vi har tatt vare på det største sammenhengende området i Europa for å beskytte villreinen. Vi har utvidet nasjonalparker hvor fjellreven er spesielt utsatt. Vi jobber med å fremme en egen marin verneplan. Sammen med fiskeriministeren har jeg også gjennomført et vern - det første i verden - av kaldtvannskorallrev, og jeg jobber internasjonalt også for å gå gjennomslag for dette. I tillegg har vi utvidet nasjonalparkarbeidet til også å omfatte kystalpint landskap, som Møysalen nasjonalpark er en god illustrasjon på.

       I statsbudsjettet for 2004 foreslår vi også å opprette tre nye nasjonalparker og en rekke nye landskapsvernområder, for at de som kommer etter oss, skal ha de samme mulighetene som oss til å glede seg over norsk natur. Det er et godt og bærekraftig prinsipp.

       Regjeringen vil følge opp den politiske erklæringen og handlingsplanen fra FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg, både nasjonalt og internasjonalt. På bistandssiden har Regjeringen satt av 375 mill. kr i tilleggsmidler over en treårsperiode til oppfølging av det såkalte WEHAB-initiativet. Midlene skal benyttes til partnerskapsinitiativ på områdene vann, landbruk, fornybar energi samt biologisk mangfold og naturressursforvaltning. Det er altså 375 mill. kr i tillegg, som begynner å virke fra og med neste år.

       Regjeringen vil også sikre nasjonal oppfølging av Kyotoprotokollen og tiltak overfor de norske utslippene før 2008, og vil fremlegge en sak om dette for Stortinget i løpet av vårsesjonen. Regjeringen vil arbeide internasjonalt for en mer ambisiøs klimaavtale etter 2012, som omfatter USA og utviklingsland med store utslipp og sterk utslippsvekst.

       Regjeringens prioritering av skogvern er en hovedsak i meldingen. Skogvern har i en del tilfeller vist seg å være konfliktfylt. Regjeringen vil i fortsettelsen legge vekt på å redusere grunnlaget for konflikter i skogvernsammenheng, men vi vil øke skogvernet, slik det også fremgår av meldingen.

       Noen vil kanskje beskylde meg for å ha hakk i plata nå, men jeg vil likevel stille Børge Brende et spørsmål om skogvern, et spørsmål som jeg ikke fikk svar på av komitelederen, Bror Yngve Rahm.

       Komiteens flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, skriver i innstillinga på side 11 at « eventuelle innmeldte områder som det likevel ikke er økonomiske ressurser til å løse inn innenfor rimelig tid, må kunne trekkes tilbake av grunneierne ». Jeg kan ikke se annet enn at det er i strid med det regjeringspartiene heldigvis er med på på side 8 i innstillinga, nemlig at det er « en forutsetning at vernearbeidet fanger opp de områdene som har høyest verneverdi ».

       Mitt spørsmål er: Hvordan har miljøvernministeren tenkt å følge opp flertallsinnstillinga om at grunneiere skal kunne trekke tilbake områder?

Statsråd Børge Brende : Som jeg også sa i mitt innlegg, vil jeg berømme skogeierorganisasjonene for å ha innledet en veldig konstruktiv samarbeidslinje med Miljøverndepartementet.

       Jeg har fått på mitt bord et forslag til bidrag med interessante områder på over 30.000 dekar til frivillig vern. Nå har jeg bedt Direktoratet for naturforvaltning om å analysere disse områdene og se på hvilke av dem som også tilfredsstiller de krav til biologisk mangfold som må være utgangspunktet for dette vernet. Disse områdene kan da staten gå inn og kjøpe.

       Jeg vil anta at det som det siktes til i innstillingen, er at hvis noen legger inn et område for frivillig vern, må de kunne ombestemme seg underveis og trekke området tilbake, ettersom hele ordningen er basert på frivillighet. Men poenget med at de legger inn dette området, er jo at staten også må gi et relativt raskt svar, og at de ikke vil legge inn flere områder enn det er sannsynlig at staten vil kunne erverve i de nærmeste årene.

       Jeg synes det er veldig bra at vi har fått til dette, og jeg synes også det er nødvendig at man har den sikkerheten hvis man frivillig legger det inn, at ikke bordet binder for mange tiår hvis ikke Stortinget bevilger tilstrekkelig med midler til å oppfylle dette.

Øyvind Korsberg (FrP) : Jeg har behov for å få noen avklaringer ut fra det svaret jeg fikk av Bror Yngve Rahm på min replikk, der jeg viste til at Kristelig Folkeparti hadde én politikk den 13. mai når det gjaldt bygging innenfor 100-metersbeltet og dispensasjon i strandsonen, der Bror Yngve Rahm og Kristelig Folkeparti ville stramme inn, mens man i innstillingen sier at man er fornøyd med regelverket slik det er og slik det fungerer i dag.

       Mitt spørsmål til statsråden er rett og slett: Har Regjeringen siden 13. mai foretatt en innstramming i dispensasjonspraksisen når det gjelder byggeforbud i 100-metersbeltet, eller har man tettet igjen noen smutthull i lovverket, slik representanten Rahm viste til?

Statsråd Børge Brende : Når det gjelder strandsonen og bygging i 100-metersbeltet, vedtok Stortinget i 1965 en lov som sier at det i utgangspunktet ikke skal bygges i 100-metersbeltet. Men Stortinget vedtok også den gangen at det skal være en dispensasjonsadgang for kommunene, slik at man skal vurdere de konkrete tilfellene. Man kan også overprøve dette 100-metersbeltet gjennom å bruke reguleringsendringer.

       Det som departementet har gjort i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning de senere årene, er å utarbeide retningslinjer for kommunene knyttet til dette, som man kan benytte. Jeg vil anta at den diskusjonen som pågår mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti her, vil kunne fortsette i lang tid fremover. Det som er poenget, er at Regjeringen følger denne saken. Vi håndhever det regelverket som her ligger, og vi har sett at antall dispensasjonssøknader i 100-metersbeltet er på vei ned. Det er også slik at de tiltak som skjer innenfor 100-metersbeltet i de mest utsatte områdene, også har gått betydelig ned. Det har da også komitelederen registrert, og jeg antar at han er fornøyd med denne utviklingen.

Hallgeir H Langeland (SV) : Som eg sa i mitt første innlegg, har statsråden vist godt igjen som vår og verdas miljøvernminister. Han er òg sjølvsagt heilt klar over at klimagassutsleppa både tek liv og kostar svært mykje pengar. Det sentrale for SV er å fokusera på klimapolitikken og det klimaforliket som SV har med Regjeringa.

       Heidi Sørensen og eg har teke opp dette med Snøhvit og utsleppa derfrå og pilotanlegg og moglegheita for deponering, eventuelt flytting av CO₂ -gassar til bruk som trykkstøtte.

       Eg går ut frå at miljøvernministeren seier at han har den saka til behandling og dermed ikkje vil svara, men om spørsmålet er om det er problematisk for Noreg å auka utsleppa sine med 900.000 tonn, kan han gjerne svara på det.

Statsråd Børge Brende : Som saksordføreren også fastslo i en svarreplikk, gikk de norske klimagassutslippene ned i 2002. Det skyldes ikke minst en endring i aktivitetsnivået, men også at vi i Norge faktisk har verdens strengeste klimapolitiske regime. Vi var en av de første som innførte CO₂-avgift, og vi har en av de høyeste CO₂-avgiftene i verden.

       Som følge av Stortingets beslutning i forhold til tilleggsmeldingen om klima, er vi i ferd med å innføre systemer i forhold til prosessindustrien, som står for 30 % av de norske klimagassutslippene, som går lengst også i forhold til det som er internasjonalt.

       Hvilke vurderinger man gjør seg i forhold til gassproduksjonen, er litt avhengig av partiståsted. Om man ønsker å fyre for fullt med kull fra de mest forurensende kullkraftverkene i Danmark og importere den energien, eller man ønsker å bruke gassen aktivt, og derved slippe ut halvparten så mye CO₂, er selvsagt en avveining. Jeg synes det er mye bedre å bruke noe som slipper ut halvparten så mye CO₂.

Inger S Enger (Sp) : Jeg skal få berøre et tema som er omtalt i meldinga, men som ikke har vært så mye med i debatten i dag. Det gjelder erstatningsregler for nasjonalparker og landskapsvernområder. Det vil jo ta en tid før de er ferdigvurdert og forhåpentligvis forbedret, så kanskje vil uklarheten rundt dette råde enda et par år. Biomangfoldlovutvalget skal legge fram sin utredning 1. juni, og deretter vet vi jo at det vil ta lang tid.

       Statsråden har gjentatte ganger forsikret om at nye erstatningsprinsipper vil få tilbakevirkende kraft, og det er kjempefint. Men det hefter sjølsagt usikkerhet ved hvordan de nye reglene vil bli. Og for ikke å komme i et uføre med vern av skog i forbindelse med nye eller utvidede nasjonalparker blir mitt spørsmål: Vil statsråden sørge for at slikt skogvern opprettes som naturreservat, og dermed få klare erstatningsprinsipper?

       Jeg kan forresten til slutt uttrykke at jeg er fra en kommune som har Norges minste nasjonalpark, Ormtjernkampen, og vi vil gjerne at den skal fortsette å være minst.

Statsråd Børge Brende : Jeg kan ikke dy meg for å gjøre meg visse refleksjoner over de interessante meningsutvekslingene på miljøpolitikkens område som det eventuelt ville bli i en regjering bestående av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV. Dette har jeg tenkt igjennom under hele debatten her.

       Når det gjelder erstatningsreglene i forhold til verneområder, ble de faktisk endret under Willoch-regjeringen. Da innførte man naturreservater som gir rett til full erstatning som om området skulle være ekspropriert. Det er altså den typen erstatningsform vi benytter overfor drivverdig skog når man legger restriksjoner i forhold til dagens skogbruk. Det var det Willoch-regjeringen som endret.

       Senterpartiet har sittet i regjering uten Høyre. Da løftet man ikke en finger i forhold til erstatningsregelverket, men straks Høyre kom tilbake i regjering, satte jeg i gang en utredning med sikte på å gjennomgå erstatningsregelverket.

       I forhold til regjeringssamarbeid, tror jeg at hvis man virkelig skal få fart på det å ta vare på grunneiernes interesser i sterkere grad, tror jeg Senterpartiet hører mer hjemme på den borgerlige siden enn sammen med de to andre som de nå samarbeider med, og som jeg ikke har sett noen veldig stor interesse fra når det gjelder grunneieres rettigheter.

Sylvia Brustad (A) : Spørsmålet om 100-meterssonen og allmennhetens rettigheter i strandsonen er åpenbart veldig ubehagelig for Regjeringen og for regjeringspartiene. De svarer derfor også veldig uklart. På meg virker det som om det er omtrent som følger: Hver vår og sommer når oppslagene kommer om at store deler av strandsonen nedover kysten mot Sørlandet er nedbygd på grunn av hytter og gjerder osv., rykker Børge Brende og Bror Yngve Rahm ut og sier at her er det kanskje for dårlig lovverk. Representanten Rahm går til og med så langt at han sier at her må smutthullene tettes. Men når man kommer til konkrete vedtak i Stortinget, lander de samme partiene hver gang på grunneiernes side. Her skal ingenting skje. De har ikke overraskende gått sammen med Fremskrittspartiet i innstillingen og sier at situasjonen er under kontroll, og at her er det ikke behov for å gjøre noe. Imens bygges fortsatt deler av strandsonen ned.

       Mener virkelig miljøvernministeren at situasjonen er under kontroll, og at det bare er tilstrekkelig å følge utviklingen? Det betyr oversatt til enkelt norsk at det fortsatt ikke skal skje noe, og imens kan altså mange ta seg til rette. Regjeringen har også fjernet støtten til kommunene for å kunne gi juridisk hjelp for å kunne starte saker mot folk som har mer enn nok med penger, og som kjører saker som kommunene ikke har mulighet til å stille opp mot.

Statsråd Børge Brende : Først vil jeg gjøre oppmerksom på at det regelverket jeg håndterer på dette området, er det samme regelverket som Arbeiderpartiet har utformet, og som de forvaltet på 1970-tallet, 1980-tallet og 1990-tallet, og også senere da representanten selv satt i regjering. Vi har ikke foretatt endringer i dette regelverket, ut fra at vi mener at situasjonen i forhold til strandsonen, i likhet med det Arbeiderpartiet syntes da de var i regjering, er under kontroll. De siste tallene fra rapporteringen viser at antall dispensasjoner i hundremetersbeltet er stabilt. Tallene viser også at langs Oslofjorden og Sørlandskysten er det de små tiltakene som dominerer, og nye bygg er primært erstatningsbygg. Tidligere har man telt med både utskiftning av vinduer og uthus i disse tallene, slik at de har blitt blåst opp.

       Jeg synes faktisk at det regelverket som innebærer en stor grad av lokal forvaltning, men også en mulighet til en nasjonal overprøving - et regelverk som er utformet med bred enighet i Stortinget tidligere - er et fornuftig regelverk. Men vi vil selvsagt vurdere dette løpende.

       Et rent hav er nemlig en grunnleggende forutsetning for at vi som nasjon skal kunne høste av et rikt hav, og for at vi fortsatt skal ha et trygt grunnlag for marin verdiskaping. Det er derfor viktig å unngå utslipp til havområdene som øker konsentrasjonen av miljøfarlige stoffer, og å ha kontroll når det gjelder helse- og miljøfarlige kjemikalier og utslipp til sjøen.

       Utfordringene innenfor marin sektor er mangeartede. Havene binder nasjonene sammen, og derfor er forurensning av havet et felles anliggende. Selv om vi får stadig bedre kontroll over og restriksjoner på våre egne utslipp her i landet, er ikke dette tilstrekkelig. Mye av forurensningen er langtransportert, og utslipp f.eks rundt Nordsjøbassenget påvirker selvsagt norske hav- og kystområder. Heldigvis skapte den femte Nordsjøkonferansen i Bergen enighet, som ramme for en helhetlig politikk for å opprettholde økosystemenes strukturer i Nordsjøen. Vi må nå holde innsatsen oppe for å sikre en positiv utvikling på global basis, fordi havene i altfor lang tid har vært en søppelplass. I så måte er ballastvann nå også en betydelig utfordring.

       Utslippene fra Sellafield har lenge vært til bekymring, og Regjeringen har gjort en betydelig innsats for å få redusert og stanset disse utslippene. Norsk fisk er ren mat, og vi kan ikke akseptere at britiske utslipp ødelegger vår kjøkkenhage.

       Petroleumsnæringen beveger seg i økende grad inn i havområder som er kjerneområder for fiskeriene, både med hensyn til sårbare stadier av ressursene og selve arealtilgangen for fiskeriene. For å muliggjøre en sameksistens mellom fiskerinæringen og petroleumsnæringen også i disse områdene er det av avgjørende betydning at vi unngår skadelige utslipp til sjø.

       Forvaltningsplanen for Barentshavet som vi nå er i gang med å utarbeide, vil hjelpe oss til å se ulike former for menneskelig aktivitet i sammenheng og til å ta nødvendige valg for å trygge naturgrunnlaget i disse viktige havområdene.

       Økosystembasert forvaltning er i ferd med å bli mer enn bare en målsetting for den marine ressursforvaltningen. Johannesburgmøtet oppmuntret til bruk av økosystemtilnærming innen 2010. OSPAR og ICES er andre samarbeidsfora i denne sammenhengen.

       Havforskningsinstituttet, som er Fiskeridepartementets viktigste rådgiver hva gjelder forvaltning av marine ressurser, er i sluttfasen av en omorganisering som skal sette dem bedre i stand til å innrette forskning og overvåking mer systematisk mot marine økosystemer. Regjeringens vern av korallrev er et eksempel på at kunnskap om økosystemer gir grunnlag for aktivt vern. Således er det opprettet egne forskergrupper for de viktigste økosystemene, som f.eks. Økosystem Barentshavet, Økosystem Norskehavet, Økosystem Nordsjøen. I tillegg har Havforskningsinstituttets nye forskningsfartøy « GO Sars » gitt forskerne et langt bedre verktøy for den praktiske gjennomføringen av økosystembasert forskning. Det vil etter hvert gi oss et sikrere grunnlag for forvaltningen av våre marine ressurser og det marine miljø som helhet. Vi kan for øvrig konstatere at flere viktige arter, f.eks norsk-arktisk torsk, sei, hyse og sild, er i god stand, nettopp fordi vi har lagt til grunn en bærekraftig forvaltning og høsting.

       Utfordringene for oljevernberedskapen er først og fremst knyttet til den økende oljetransporten fra Russland. Dette har Regjeringen møtt med aktiv handling. Blant annet har Regjeringen styrket slepebåtkapasiteten i nord med tre fartøy. Målet er å minimalisere risikoen, fordi en oljekatastrofe også vil kunne bli en økologisk katastrofe. Derfor har vi også bygd ut beredskapen på en rekke områder og med ulike tiltak, herunder også nødhavner og strandsettingsplasser, etablering av trafikksentraler, oljeverndepot osv., slik jeg redegjorde for i Stortinget for et par uker siden. Det er også startet et lovende og viktig samarbeid med Russland om oljetransporten, hvor vi skal kunne trekke på erfaringer og ressurser hos hverandre.

       For fiskerisiden står arbeidet i de internasjonale miljøorganisasjonene sentralt, fordi disse foraene fastlegger rammebetingelser som er viktige for en fiskerinasjon som Norge. Viktige problemstillinger er bl.a marine verneområder og listing av truede arter, som også involverer fisk. Vi har en aktiv politikk overfor introduserte arter, som f.eks kongekrabben.

       Fiskeridepartementet har som visjon « Verdier fra havet - Norges framtid ». Det er en visjon vi bare kan virkeliggjøre gjennom å ta vare på havmiljøene, og jeg er tilfreds med at det er bred enighet om at det både er viktige tiltak som er gjennomført, og som står foran en løsning.

       I en merknad i innstillingen viser Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til samarbeidsprosjektet « Save the North Sea », som bevisstgjør brukerne av Nordsjøen når det gjelder den forsøplingen de selv bidrar til, gjennom å vise til sjøfolk, fiskere, fritidsseilere og oljearbeidere som forteller hvorfor de ikke kaster avfall i sjøen, men heller bringer det til land. Derfor foreslår disse partiene:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en oppryddingsdugnad med deltagere fra alle Nordsjølanda, den maritime næringsklyngen, oljeindustrien og fritidsbåteiere for å fjerne søppel fra Nordsjøen. »

       Med det som utgangspunkt går jeg ut fra at fiskeriministeren også er innstilt på et samarbeid. Da blir spørsmålet mitt: Hvorfor er ikke regjeringspartiene med på dette forslaget i innstillingen?

       I dag brukes Reitan i stor grad til skipstrafikkovervåking. Det synes vi er bra. Men hvorfor ble ikke Reitan valgt da det skulle etableres en trafikkovervåkingssentral i nordområdene, når man allerede har mye av det utstyret på plass som skal til for å kunne overvåke skipstrafikken?

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg er ikke sikker på hensiktsmessigheten av at vi tar opp en debatt om et tema som allerede er besluttet.

       Men det som står fast, er at Regjeringen og Stortinget har gått inn for og akseptert at det skal bygges en trafikksentral i Vardø, og at den, når den i løpet av få år er etablert, skal spille en viktig rolle i beredskapen i nordområdene. Det er et tett og godt samarbeid mellom Forsvaret og Kystverket når det gjelder beredskap, overvåking og ved aksjoner. Det har vi sett ikke minst ved etablering av slepebåtkapasitet. Forsvaret og Reitan er og vil være en aktiv part når det gjelder å ha oversikt over hva som foregår langsmed kysten, både før og etter at trafikksentralen er etablert, akkurat som også de private aktørene vil inngå i en samlet beredskap, enten det er landbaserte industribedrifter som er pålagt særskilte beredskapskrav, eller det er oljeindustrien som har fått seg pålagt betydelige beredskapskrav, eller annen virksomhet.

Heidi Sørensen (SV) : Det er riktig som statsråden sier, at det er satt i verk flere tiltak for å øke bl.a slepebåtkapasiteten i nordområdene, i forbindelse med den økte trusselen som oljefrakten fra Murmansk langs norskekysten representerer.

       Men det stortingsflertallet så langt ikke har sagt, er at den kapasitetsøkningen som har funnet sted, representerer et tilfredsstillende beredskapsnivå. I tilleggsmeldingen når det gjelder bevilgningene for 2004, redegjør statsråden for hvilke risikoberegninger som ligger til grunn for det antall slepebåter som er valgt. De beregningene forutsetter imidlertid at skipsfarten i gjennomsnitt vil foregå tolv nautiske mil utenfor kysten, mens Kystverkets påbudte seilingsleder befinner seg mellom fire og tolv nautiske mil. Og jo nærmere fire nautiske mil man kommer, jo mer øker behovet for antall slepebåter.

       Kan statsråden prøve å berolige meg når det gjelder dette?

Statsråd Svein Ludvigsen : Den økte oljetrafikken langsmed norskekysten fra Russland er helt klart en utfordring, ikke minst miljømessig. I den sammenheng har vi hatt gjentatte debatter i stortingssalen i løpet av høsten, og vi har bebudet en stortingsmelding hvor vi skal ta opp dette i total sammenheng, og også belyse risikoen som er knyttet til det.

       I det budsjettet som ligger til behandling i Stortinget, har vi foreslått tre slepebåter i nært samarbeid mellom Kystverket og Forsvaret. I tillegg er det slik at vi den 1. januar utvider territorialgrensen, og vi skal etablere farleder nærmest opp mot tolvmilsgrensen, nettopp for å få trafikken litt mer ut fra kysten. Det forhindrer ikke at tankfartøy kan gå utenfor tolvmilsgrensen, så det er en misforståelse å tro at de er nødt til å gå innenfor tolvmilsgrensen.

       Ellers er det etablert en rekke andre tiltak som skal bedre sikkerheten og gjøre oss bedre i stand til å aksjonere hvis det først skjer en ulykke. Det vil være et samarbeid mellom private, offentlige og ikke minst Forsvarets ressurser.

Odd Roger Enoksen (Sp) : I disse dager foregår det en nokså intens debatt i nord om problemstillingene rundt gjenåpningen av områdene rundt Lofoten-Tromsøflaket. Det er en sak som jeg vet Regjeringen vil komme tilbake til på et senere tidspunkt med bakgrunn i konsekvensvurderinger, men jeg kan likevel ikke unnlate å stille et spørsmål til fiskeriministeren.

       Med bakgrunn i det han selv sa om betydningen av å kunne høste av et rent hav i framtiden, vil jeg gjerne høre statsrådens vurdering av en eventuell gjenåpning av dette meget sårbare området i forhold til føre var-prinsippet, og hvordan man også i framtiden skal kunne høste av et rent og uforurenset hav i det området av landet hvor vi har de sterkeste strømforholdene, gyteområdene og vandreområdene for våre viktigste fiskearter, som tross alt vil komme til å representere framtiden for dette området.

Statsråd Svein Ludvigsen : Det er riktig at det ligger to store saker med implikasjoner i de marine miljøene i nordområdene. Det er 18. konsesjonsrunde, og det er åpningen av Barentshavet.

       Til det er å si at Regjeringen har gjort det helt klart at vi både ser utfordringene knyttet til miljø- og utslippsproblematikken og interessemotsetningene i bruk av havområdene. I strøket Lofoten og nordover er det helt klart områder hvor det kan være interessekonflikter i bruken av havområdene. Formålet med forvaltningsplanen for Barentshavet er nettopp å få etablert rammebetingelser som gjør det mulig å balansere de ulike næringsinteressene som er knyttet til fiskeri, til sjøtransport og til petroleumsvirksomhet, innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

       I så måte har vi pekt på flere forhold som er knyttet til dette, og det skal vi komme tilbake til når Regjeringen har konkludert. Derfor vil det ikke være riktig av meg å trekke konklusjoner før Regjeringen har ferdigbehandlet dette viktige saksfeltet.

Heidi Sørensen (SV) : Jeg legger merke til at statsråden ikke vil utdype hvorfor han har valgt fire slepefartøyer for hele Nord-Norge. Veritas' beregninger viser at hvis all skipstrafikken hadde foregått fire nautiske mil utenfor kysten, hadde man trengt 28 båter for å ha slepebåtkapasitet god nok.

       Den andre beregningen viser at hvis alle hadde kjørt akkurat tolv nautiske mil utenfor, ville man ha trengt fire båter for å ha en god nok slepebåtkapasitet. Men de obligatoriske ledene som er foreslått innenfor, varierer fra seks til tolv, altså vil man gjennomsnittlig trenge flere enn fire hvis trafikken følger påbudt led.

       Så har statsråden helt rett i at tankskip kan velge å reise utenfor tolvmilssonen, men han kan sikkert også bekrefte at snareste vei fra Murmansk til alle markeder, i hvert fall langs Finnmarkskysten fram til Nordkapp, er tettest mulig langs kysten.

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg kan selvfølgelig bekrefte at den korteste linjen også er den rette linjen. Det er jo nettopp derfor vi har flyttet territorialgrensen til tolv mil og skal etablere farleder, for da kan vi tvinge fartøyene lenger ut fra kysten enn vi kunne gjøre med firemilsgrense. Så vil det stå fartøyene fritt å gå utenfor hvis det er ønskelig, men innenfor territorialgrensen er vi i ferd med å etablere farleder som gjør at vi har bedre kontroll, og vi kan separere trafikken nord-sør. Det vil øke tryggheten, og det vil øke beredskapen og muligheten til å aksjonere hvis det først skjer et uhell.

       Så er det slik at vi har foreslått for Stortinget og fått aksept for tre slepebåter i år, og det ligger forslag om det også neste år. Så skal vi legge fram en stortingsmelding hvor vi skal komme tilbake til det framtidige behovet sett i forhold til den forventede økte trafikken. Jeg er ikke i stand til å konkludere før vi er ferdig med det arbeidet, og jeg synes man skal ha tålmodighet til å vente på det, nettopp fordi fagmyndighetene har anbefalt at tre fartøy i strøket Røst-Grense-Jakobselv er tilstrekkelig sikkerhet i forhold til den trafikken som er der i dag, og som vil være der i løpet av den nærmeste tiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Hans Gjeisar Kjæstad (H) : Det er selvfølgelig nyttig og nødvendig å iverksette reparasjons- og oppryddingsarbeid for å unngå forurensning. Det som imidlertid er vår gylne utfordring, er planlegging og bygging av et samfunn der behovene for reparasjoner og etterarbeid reduseres til et minimum.

       Miljøpolitikk er ikke nettopp populismens arnested. Den gir sjelden rask gevinst i opinionsinstituttene, og på børs og i katedral frister den en heller tilbaketrukket tilværelse. Desto viktigere er det at nasjonens fremste tør å ta parti for de generasjoner som fremdeles ikke har stemmerett. Deres eksistensielle betingelser avhenger av at materiell tøylesløshet underlegges rammer. Med utgangspunkt i mangfold og forvalteransvar iverksetter Regjeringen ulike typer arealvern og restriksjoner på utslipp til luft, til vann og til jord.

       Når det gjelder arealvern av skog, er det lettere å enes om mål enn om virkemidler. Der miljøvernmyndighetene har definert behovet for biotopvern, er det fullt mulig å la skogbruksorganisasjoner finne frem til tilstrekkelige arealer som ivaretar dette behovet. Det forutsetter rimelig erstatning for bortfall av inntekt. Behovet for biologisk og genetisk mangfold tror jeg er best ivaretatt gjennom frivillighet, gjensidighet og opplysning. Få er de skogbrukerne som ser på sin eiendom som et rent høstingsbruk. Langt de fleste definerer grønne verdier i vid forstand som en del av sin eiendomsportefølje. Så skal det sies av vi mennesker er ulike, og at miljøpolitikk nok ikke helt kan greie seg uten riset bak speilet. Vi i Høyre mener likevel at riset fortrinnsvis skal befinne seg nettopp der, nemlig bak speilet.

       Få av miljøpolitikkens bestanddeler har så høy egenvekt som transportsektoren. Urasjonell arealbruk, trafikkforslumming, støy og luftforurensning krever større satsing på kollektivtransport. Kvalitativt og kvantitativt har derfor regjeringspartiene levert en historisk satsing for å øke kollektivandelen. I 2003 og i forslaget til statsbudsjett for 2004 er den årlige kollektivsatsing økt med henholdsvis 7,7 % og 4,8 %. For øvrig er det interessant å merke seg at stadig flere aktører innen næringslivet nå er pådrivere for bedre kollektivtransport, fordi de ser at økte kollektivandeler og færre biler gir mer plass for næringslivets transporter. Det er all grunn til å gi honnør til miljøvernministeren og til samferdselsministeren for driv og dynamikk hjemme og ute. Miljøpolitikk er langsiktighet og har blitt denne regjeringens adelsmerke.

Heidi Sørensen (SV) : Det var ikke ovasjonene i forrige innlegg som fristet meg til å ta ordet i denne saken. Jeg ønsker ikke å forlenge debatten, men jeg synes at statsrådens svar til representanten Langeland når det gjaldt håndtering av de store utslippene av CO₂ fra Snøhvit-gasskraftverket, bør kommenteres ytterligere.

       Dette er en av de største enkeltsakene denne regjeringen skal behandle når det gjelder CO₂-utslipp, og det var en komplisert sak under forhandlingene på Sem. I Sem-erklæringen står det at CO₂-utslippene fra gasskraftverket på Snøhvit skal ilegges CO₂-avgift. Det har det vært ganske tyst om en stund, men jeg regner med at det vil være en vesentlig del av den behandlingen som statsråden nå skal foreta når det gjelder uslippsøknaden fra Statoil om å få slippe ut 900.000 tonn CO₂. Det finnes et alternativ. Man kan ta bort de 900.000 tonnene CO₂ ved å legge et pilotprosjekt for CO₂-fri gasskraft til Snøhvit. Snøhvit er bedre egnet enn mange andre lokaliseringer. Det skyldes at den gassen som kommer fra Snøhvit-feltet som skal inn i LNG-fabrikken, i utgangspunktet er svært rik på CO₂. For at LNGen skal møte markedskrav, må man ta ut deler av CO₂ fra gassen før man kjører den inn i anlegget. Statoil har allerede startet arbeidet med å bygge en returledning for den gassen, og den skal reinjiseres i feltet. Den dyreste enkeltkomponenten til et CO₂-fritt anlegg er altså allerede på plass på Snøhvit-feltet. Det er bygging av rørledning for returgass som er den store, tunge investeringen. Alt som skal til på Snøhvit, er at det bygges et separeringsanlegg som gjør at man kan fjerne CO₂ fra røykgassen. Rørledning for reinjisering ligger klar. Den beslutningen skal Regjeringen fatte. Jeg mener at dette er prøvesteinen på om det er slik representanten Bror Ynge Rahm sa, at tvilen skal komme naturen til gode, og at føre var-prinsippet virkelig gjelder for denne regjeringen. En viktigere enkeltbeslutning når det gjelder hvor store CO₂-utslipp Norge skal kunne stå for når vi kommer til forpliktelsesperioden, får statsråd Børge Brende neppe på sitt bord. Det skal bli interessant å høre litt mer nyansert hvordan statsråden reflekterer rundt disse spørsmålene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 584)