Torny Pedersen (A) (ordfører for saken):

       Først vil jeg skryte litt av medlemmene i komiteen.

       Etter at de første merknadene fra meg var lagt fram, var det en stor vilje til at vi sammen skulle legge et godt arbeidsgrunnlag gjennom meldingen om Den kulturelle skolesekken for skolene i kommunene, fylkeskommunen og også staten. Derfor er det ikke mange punkter vi er uenige om, så jeg takker komiteen for et godt samarbeidsklima og et etter min mening godt resultat av et så viktig nasjonalt prosjekt som Den kulturelle skolesekken er blitt for alle grunnskolene i landet.

       Den kulturelle skolesekken er egentlig ikke ny. Blant annet har Møre og Romsdal fylkeskommune og ikke minst Sandefjord og Vestfold fylkeskommune siden midten på 1990-tallet jobbet med prosjekter som etter hvert ble en kulturell skolesekk for alle grunnskolene i disse fylkene. Dette var så positivt at tidligere kulturminister Ellen Horn mente dette måtte bli en nasjonal satsing for å bevisstgjøre barn om alle verdiene som ligger i kulturopplevelser.

       Denne kultursatsingen for barn kom inn i kulturbudsjettet for 2001 og ble godt mottatt. Senere vedtok et flertall i Stortinget, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, å endre tippenøkkelen. Det betyr at overskuddet fra Norsk Tipping deles likt mellom idrettsformål og kulturformål, og forskningsmidlene fases ut. Av de midlene som går til kulturformål, fordeles to tredjedeler av Stortinget og én tredjedel av Kongen, og av de midlene som fordeles av Kongen, går 40 % til Den kulturelle skolesekken. Jeg kommer tilbake til økonomien i dette senere.

       Dette er et kulturløft for hele nasjonen, ikke minst for barna. Og hvor er det vi møter alle barna? Jo, det er i skolen, og derfor sier komiteen at man primært skal bruke skoletiden til å gjennomføre Den kulturelle skolesekken.

       I Reform 97 slås det fast at opplæring i skolen skal bidra til å danne en sammenheng i barns og unges utvikling. Den kulturelle skolesekken passer godt til dette, men den skal være et utvidet tilbud, utover den ordinære gjennomføringen av læreplanen.

       Meldingen om Den kulturelle skolesekken er god og har et godt innhold. Denne rosen var til statsråden.

       Hovedbudskapet i meldingen er at alle grunnskolebarn skal få et profesjonelt kulturtilbud. Som komiteen sier, skal Den kulturelle skolesekken medvirke til at alle elever i grunnskolen skal få tilgang til, gjøre seg kjent med og få et positivt forhold til kunst- og kulturopplevelser av alle slag. Den største utfordringen er at elevene ikke bare blir passive tilskuere, men har mulighet til å delta i både for- og etterarbeid. Elevene skal få utfolde seg i kulturens verden gjennom ulike tilbud og aktiviteter.

       Komiteen presiserer at Den kulturelle skolesekken skal ha en lokal forankring, og viser til nødvendigheten av et godt samarbeid mellom skole og kulturskole, lokale kunstnere, musikere, museum og ikke minst bibliotekene. Det er viktig at elevene gjennom ti års skolegang har fått innføring i og opplevd de fleste av kunst- og kulturartene. Jeg vil tro at dette vil være med på å stimulere til en forståelse av kultur hos det enkelte barn som det vil ta med seg inn i voksen alder. Kanskje kan det også stimulere til en enda større interesse for musikk- og kulturskolene, men da må vi få bort køene der og få skikkelige økonomiske rammer for kulturskolene.

       Komiteen er enig om at det fortsatt er viktig at skolene får besøk av Rikskonsertene. Dessverre står det enda 46 kommuner på venteliste for å få besøk av disse konsertene. Her er et av de få punktene der komiteen er uenig, og det går på økonomien til Rikskonsertene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener Rikskonsertene må finansieres gjennom de årlige statsbudsjetter, og derfor har vi i Arbeiderpartiet lagt inn 3 mill. kr på vårt alternative budsjett for 2004. Flertallet i komiteen, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener derimot at pengene skal komme fra den sentrale delen av midlene til Den kulturelle skolesekken, men de midlene mener mindretallet skal gå til nyskapende prosjekt og ikke til driftsmidler.

       Når det gjelder turnevirksomhet, mener komiteen det er viktig at departementet tar en gjennomgang av hele virksomheten som både regionale og nasjonale institusjoner gjennomfører, for om mulig å få koordinert dette med Den kulturelle skolesekken.

       Komiteen mener også at festivaler med statsstøtte bør inngå i samarbeidet. Med så mange penger og så mange aktører er det nødvendig med en koordinering.

       Jeg er veldig glad for det statsråden skriver i meldingen om satsing på film, og komiteen ønsker at denne satsingen skal gå over flere år.

       I meldingen beskrives flere ulike modeller for hvordan arbeidet med Den kulturelle skolesekken kan bli organisert, og jeg tror det er viktig at kommunene får utvikle sine egne modeller. Men når dette er gjort, er det viktig at modellen får en lokal forankring. Med det mener jeg politisk forankring, og dette sier komiteen ganske mye om i innstillingen.

       Alle er klar over at alt dette stiller store krav til skolen og lærerne, og at noen lærere føler dette som en ekstra belastning. Men med en del kompetanseheving og et godt samarbeid må det være interessant å få være med på å utforme og videreføre det kulturelle mangfoldet vi har i Norge.

       Vi skal ikke glemme det flerkulturelle Norge, og vi skal ikke glemme at vi også har funksjonshemmede barn som i likhet med alle andre barn skal ha like muligheter gjennom Den kulturelle skolesekken.

       Komiteen er enig med statsråden i at ABM-utvikling skal være sekretariat for Den kulturelle skolesekken, og at både Norsk kulturråd og ABM-utvikling fordeler de sentrale midlene etter prosjektsøknader. Når man hører at det var kommet inn nærmere 2.000 søknader fra hele landet da søknadsfristen var ute i slutten av september 2003, skjønner man hvor populært dette egentlig er, og det vitner også om en stor kulturell virksomhet for barn over hele landet.

       For komiteen har det vært svært viktig at pengene skal gå til elevene og ikke til administrering i de ulike ledd.

       Jeg er utrolig glad for at forslaget fra Arbeiderpartiet om at den prosentvise fordelingen på 60 % til lokal fordeling og 40 % til det sentrale ledd skal endres fra 2004 og 2005.

       Av de 180 mill. kr som forventes fra overskuddet fra tippemidlene i 2005, vil det sentrale leddet få 36 mill. kr, som er 20 %, mens det lokale leddet får 144 mill. kr til fordeling, som er 80 %. Dette skal gå uavkortet til kommunene, der barna er.

       Vi har med dette gjort det som var intensjonene med Den kulturelle skolesekken, og det blir spennende å følge dette nasjonale kulturprosjektet fram til evalueringen i 2006.

       Innstillingen har også vært forelagt kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som ikke hadde noen merknader til utkastet.

Olemic Thommessen (H) : Når det gjelder formidling av kunstopplevelser til skoleelever, er norgeskartet svært sammensatt. Noen fylker og kommuner har nedlagt store ressurser i dette, mens andre knapt makter å benytte seg av de tilbudene som blir lagt i fanget på dem. Det at vi nå får Den kulturelle skolesekken, er derfor svært gledelig. Denne ordningen vil bety en dramatisk opptrapping av kulturtilbudene til norske elever og vil være en ordning som når alle. Skolesekken skal være obligatorisk, ikke bare for elevene, men i overført forstand også for den enkelte skole og den enkelte lærer. Den kulturelle skolesekken representerer således en spennende utfordring for hele skoleverket, og den representerer selvsagt en meget stor utfordring for kulturlivet, som nå må levere.

       Den kulturelle skolesekken er som nasjonalt prosjekt en ny ordning. Når den nå skal settes ut i livet landet over, kreves det stor fleksibilitet, med rom for lokale løsninger, samtidig som man har klart uttrykte mål å arbeide mot.

       I diskusjonene om administrative ordninger og om hvem som skal levere hva, må vi holde fast på det overordnede perspektivet. Det viktigste her er etter Høyres mening at vi sikrer høy kvalitet på tilbudene, at pengene faktisk tilkommer elevene i form av kunstopplevelser, dvs. at vi ikke administrerer bort pengene på veien, og at tilbudene når alle elever, uavhengig av geografi eller hvem som er skoleeier.

       Hvilke administrative grep som på sikt gir de beste løsningene, er det ingen gitt å forutse. Høyre støtter derfor at det legges opp til en evaluering av skolesekken allerede i 2006. Skolene vil da ha prøvd ut mulighetene et par år, noe kompetanse vil være bygd opp, og vi vil se et klarere bilde av av hvem og gjennom hvilke kanaler de beste tilbudene gis. Mye taler for at vi allerede da vil se hvordan skolesekken best kan være et velfungerende system der veien mellom elev og kunstner er svært kort. Målet er at norske skoler selv kan ta bestillerrollen og vise innsikt og kreativitet i arbeidet med å finne frem til forestillinger og prosjekter som passer nettopp for dem. Noen steder vil regionale, turnébaserte tilbud være riktig og nødvendig, mens mange skoler andre steder vil velge enkeltvis ut fra faglig tilnærming, interesser, lokal tilknytning eller kanskje også ut fra elevenes kulturelle bakgrunn.

       Når Den kulturelle skolesekken nå skal settes ut i livet i fullt monn, er fylkeskommunene gitt hovedansvaret for å sørge for at gode tilbud er tilgjengelige for skolene. Høyre er svært tilfreds med at det er tverrpolitisk enighet om at dette arbeidet skal være fylkeskommunenes bidrag til ordningen, og at de derfor ikke skal kunne belaste skolesekkens midler for utgifter til administrasjon.

       Mange kulturinstitusjoner og organisasjoner har meldt sin interesse for å gi tilbud gjennom Den kulturelle skolesekken. Rikskonsertene og Norsk Scenekunstbruk er eksempler på dette. Sett med Høyres øyne er det viktig at vi nå bygger på eksisterende kunnskap og kapasitet, enten tilbudene kanaliseres gjennom fylkeskommunene eller andre eksisterende virksomheter. Det viktige er ikke hvem som tilbyr, eller på hvilken måte, men hva som tilbys, og at det tilbys. Godt samvirke mellom det arbeidet fylkeskommunene skal gjøre, og de nasjonale aktørene innenfor kulturlivet, eksempelvis de tre såkalte R-ene, er derfor viktig. Her har departementet en viktig og krevende jobb å gjøre.

       Fremskrittspartiet ønsker en ordning der midlene allerede nå kanaliseres direkte til kommunene og den enkelte skole. Høyre tror dette i store deler av landet er litt for tidlig, og at en slik løsning nå lett vil gå ut over kvaliteten på det som tilbys. Men som sagt, variasjonene er store. Der det ligger til rette for det, bør det være rom for fleksible løsninger, slik at departementet også kan kanalisere midler direkte til tilbud i kommunene. Dette er særlig aktuelt i de store bykommunene som allerede har arbeidet mye med kulturtilbud til sine elever. Forslaget til vedtak under II åpner for dette. Regjeringspartiene vil i tråd med ønsket om å støtte de lokale tiltakene gå for dette forslaget.

       Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har brukt mye energi på å legge begrensninger på hvordan skolesekkens såkalte sentrale midler kan brukes. Særlig har det vært lagt vekt på at skolesekkmidlene ikke må brukes på institusjoner som Rikskonsertene eller Norsk Scenekunstbruk. Hovedbegrunnelsen for dette har vært at de mener skoletilbudene fra disse institusjonene skal finansieres over de ordinære bevilgningene på statsbudsjettet. Høyre merker seg at man på denne måten ønsker å signalisere at kulturbevilgningene må økes. Det vil jo fortsatt være mulig ved de senere årlige budsjettbehandlingene. Jeg merket meg representanten Torny Pedersens opplysning om at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett i år har satt av 3 mill. kr til dette formål. Nå er det altså slik at det ikke er 3 mill. kr som trengs, men 18 mill. kr. Slik sett beviser vel bare dette at de nevnte opposisjonspartiene heller ikke har til hensikt å fylle opp det etterslepet som Rikskonsertene har, til en veldig god ordning i forhold til det vi nå diskuterer.

       Ved denne korsvei er det derfor grunn til å reise spørsmål om man her blir så opptatt av den politiske markeringen at man mister det vesentlige av syne, nemlig hvordan vi nå bringer frem et kvalitativt godt tilbud til elevene. Skolesekken betyr en meget sterk opptrapping av tilbudet, og det er på kort sikt ingen selvfølge at fylkeskommunene makter å få frem mange nok og ikke minst gode nok tilbud. Særlig er ønsket om høy kvalitet et viktig hensyn å ta. En dårlig start vil lett få som følge at den kvalitative listen legges for lavt over tid. Det vil ingen være tjent med, og det vil ikke være å følge de intensjoner de nevnte partier har snakket så mye om i forhold til skolesekken.

       Institusjoner som Norsk Senekunstbruk, Norsk Forfattersentrum og Rikskonsertene representerer landets fremste kompetanse på sine felt, og de har apparat og nettverk for hurtig å mobilisere et stort antall tilbud av beste kvalitet. En satsing også på disse institusjonene vil være effektiv bruk av midlene til beste for elevene. Det å lage den beste skolesekken handler om å ta de beste kreftene i bruk. Her må alle ressurser gis rom til å dra på samme lag. Rikskonsertene har gjennom år bygd opp stor kompetanse på skolekonserter. Høyre mener det er en selvfølge at dette tas i bruk, og er svært tilfreds med at regjeringspartiene har fått støtte fra Fremskrittspartiet til å åpne for dette.

       Den kulturelle skolesekken gir også gode muligheter for at man i kommunene kan bygge bedre broer mellom kulturliv og skole. Kulturskolene kan tenkes inn i nye roller, lokale kulturformidlere kan styrke sine bånd til skolene, slik man nå vellykket har gjort det på museumsområdet. Mulighetene er mange, men hele tiden må man holde kravet til kvalitet og profesjonalitet på plass.

       Skolesekken betyr et stort løft for skolene og et minst like stort løft for kulturlivet. Nå er det bare å satse på de beste kreftene og ønske lykke til.

Karin S Woldseth (FrP) : Det er kanskje ikke forventet at det var Fremskrittspartiet som skulle stå her og prise Den kulturelle skolesekken og dens innhold. Men når man inngår avtaler for å oppnå noe selv, kan det ofte resultere i at man må gi litt. Den kulturelle skolesekken var nok en slik gi litt-sak for oss, men vi lever godt med det. Resultatene av denne avtalen betyr jo at barna i grunnskolen lærer kunst og kultur å kjenne. Og for Fremskrittspartiet er det viktig at ressursene rettes inn mot barn og unge. Derfor slutter vi oss til de overordnede målsettingene for Den kulturelle skolesekken.

       Jeg vil i likhet med de foregående talerne få lov til å berømme komiteen for den enigheten og samstemmigheten om de overordnede målene som vi faktisk har. Til tross for dette kan man lese i avisene i dag at noen synes at kulturkomiteen gjør et svært så dårlig arbeid og er lite reflekterte, noe som jeg på det sterkeste vil avvise. Jeg synes komiteen i dette kulturelle skolesekkarbeidet nettopp har vist at vi er reflekterte, og at vi er opptatt av at barn og unge skal få mest mulig av disse pengene.

       Det som derimot bekymrer oss noe, er hvis Regjeringen skal fortsette å bruke penger fra tippeoverskuddet til ulike formål som ellers naturlig hører hjemme i statsbudsjettet. Det gir ingen sikkerhet for at midlene til Den kulturelle skolesekken vil bli som forventet, når både regionale kulturbygg og midler til frivillige lag og organisasjoner i stadig økende grad skal innenfor rammen til tippeoverskuddet. Dette bekymrer oss, dels fordi det betyr at en avtale ikke er en avtale lenger enn til en av partene bryter den, men ikke minst fordi ressurser som skulle gått til barn og unge, nå ser ut til å gå en lang omvei og slett ikke treffer de ulike lag og organisasjoner slik vi hadde tenkt. Derfor er det svært viktig at mest mulig av de tildelte midlene kommer skolebarna til gode og gir dem gode kulturopplevelser. Fremskrittspartiet ønsker seg en finansieringsordning der hvert barn får tildelt sin kultursekk. Tar man 180 mill. kr og deler på 600.000 skolebarn, skulle dette utgjøre ca 300 kr pr. barn pr. år. Det blir faktisk mye kultur for de pengene!

       Videre kunne vi i Fremskrittspartiet tenke oss at den enkelte skole i samarbeid med FAU disponerte pengene til beste for sine elever, og gav barna anledning til å bli kjent med sin lokale kultur. Vi er derfor meget skeptiske til at fylkeskommunen skal ha ansvaret for disse midlene, og at den enkelte skole skal søke på ulike prosjekter, for det første fordi vi er redde for at fylkeskommunene vil ansette en rekke mennesker som skal administrere ordningen - og vi vet for så vidt at det allerede foregår - og for det andre fordi vi er redde for at midlene blir ulikt fordelt mellom kommunene. Fremskrittspartiet er ikke fornøyd med at 40 % av midlene skal fordeles fra sentralt hold; det betyr at det også her kreves offentlig ansatte til å administrere ordningen. Men vi er klar over at ordningen trenger å sette seg litt ute i Kommune-Norge. Derfor støtter vi Arbeiderpartiets forslag om en gradvis nedtrapping av den sentrale potten, slik at i 2004 går 70 % til lokale tiltak og i 2005 80 %. Det er derfor også svært viktig å understreke at midlene skal gå uavkortet til kommunene - og da mener jeg uavkortet - slik at ikke noen fylkeskommuner blåser opp administrasjonene sine for å forvalte og videreformidle midlene til Den kulturelle skolesekken.

       Kulturtilbudet til barna kan bli kjempespennende og en utfordring for det lokale kulturliv. Samtidig er det viktig å sørge for en viss kvalitet i tilbudet. Derfor har vi lagt noen føringer på innholdet, selv om det i størst mulig grad bør være opp til den enkelte skole å velge hva Den kulturelle skolesekken skal bestå av.

       Siden det fremdeles er stor usikkerhet rundt om i landet om hvor mye og hva disse midlene skal brukes til, kreves det at man foretar en evaluering av Den kulturelle skolesekken når den har fungert noen år. Dette for å se om man trenger en korrigering med sikte på forvaltning av midlene, men også for å vurdere om man har truffet målgruppen, og om barn i grunnskolen faktisk har fått utnyttet dette tilbudet på best mulig måte.

       Det er snakk om mye kulturpenger til barn og unge, og uansett hva vi stortingspolitikere gjør, vil det helt sikkert komme kritikk for måten vi har valgt å fordele midlene på. Antakelig vil det sentrale byråkratiet mislike at vi lar mer av potten gå til kommunene, og enda mer sannsynlig vil fylkeskommunale byråkrater rynke på nesen over at midlene skal gå uavkortet til kommunene. Men da er det viktig å huske på én ting: Tippenøkkelen hadde hatt en helt annen fordeling hvis ikke avtalen mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og oss hadde kommet i stand, og langt færre barn hadde da fått glede av og kunnskap om den norske kulturen og mangfoldet innenfor kulturlivet.

       Vi ønsker Den kulturelle skolesekken lykke til.

Magnar Lund Bergo (SV) : Noen ganger kjennes det ekstra godt og meningsfylt å være stortingsrepresentant. Arbeidet med Den kulturelle skolesekken har frambrakt slike følelser - fra spede forsøk og ideer rundt om tidlig på 1990-tallet til forsøksprosjekter over kulturbudsjettet i løpet av noen år.

       Det som tidligere var forsøksposter på mellom 10 og 20 mill. kr på statsbudsjettet, kunne gjennom endring av den såkalte tippenøkkelen la seg realisere i full bredde - ikke bare som utvidede forsøk i noen kommuner eller fylker, men som en allmenn ordning for alle unger i alle kommuner i samtlige fylker i Norge. Forankringen til Den kulturelle skolesekken er lokal, det skal ikke være en sterk statlig styring. Sentralt er det viktig at det sikres at midlene får jevn geografisk fordeling. Målet er at ordningen skal omfatte alle grunnskolelever i landet, det betyr 610.000 elever fordelt på over 3.000 skoler.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen er en komite som reiser mye og treffer mange kulturarbeidere rundt omkring. Kommentarene rundt om er entydige: Den kulturelle skolesekken blir vurdert som det viktigste kulturpolitiske initiativ som er tatt på mange, mange år. Ideene er der, erfaringer er høstet, pengene er på plass. Da er vel alt såre vel? Vel, jeg er redd det ikke er så enkelt. Utfordringene er mange og store.

       180-200 millioner er mange kulturkroner i en spleisepott mellom fylke og kommuner - brukt på riktig måte.

       På den andre siden: Det er ikke vanskelig å bruke et par hundre statlige millioner til i og for seg de samme formål, men på andre ting, slik at resultatet for hver enkelt unge vil bli noe helt annet og ikke i nærheten av det i alle fall vi i SV har som grunnidé for Den kulturelle skolesekken. Det er nok å nevne sultefôrede riksinstitusjoner eller pressede kommuner. De vil mer enn gjerne ha det meste av den kulturelle pengesekken, som vi kan kalle det i denne sammenhengen, til å dekke sine behov. Da kan 180-200 mill. kr få raske ben å gå på, og jeg er redd resultatet ikke vil være særlig synlig for den enkelte unge rundt om.

       Så litt om fordelingen. Vi har hele tiden ønsket at en størst mulig del skal gå ut til fylkene og kommunene. Vi er fornøyd med at flertallet i komiteen på sikt legger seg på en 80 - 20-fordeling, som skal, som det står, gå uavkortet til kommunene. Så står det at departementet kommer tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan dette best kan sikres. Det har vært usikkerhet rundt formuleringene, om hvordan de egentlig skal forstås. Slik jeg forstår det, må det ses i sammenheng med det vi ser andre steder i innstillingen, nemlig at pengene skal disponeres av fylkeskulturavdelingen. Det er ikke fylkeskommunen som skal ha pengene, de skal gå til kommunene, men de skal administreres av fylkeskommunen. Og fylkeskommunens bidrag skal nettopp være å finansiere administrasjonen av pengene. Dette er nødvendig for at fylkeskommunene skal koordinere møtet med profesjonelle.

       Det er viktig for meg å presisere at det for SV også er viktig å sørge for at kommunene rustes opp til å gjøre sine oppgaver best mulig for både barn og unge og andre innbyggere. I den sammenheng er det nok å vise til SVs alternative budsjett, der vi også etter forliket vil gi 2,4 milliarder kr mer i frie midler til kommunene. Det betyr muligheter for å opprettholde kulturskoler og sikre andre allmenne kulturtilbud i kommunen, slik at pengene til Den kulturelle skolesekken blir reddet.

       Hva så med riksinstitusjonene - skal de seile sin egen sjø? På ingen måte. Men for oss er det viktig at de får skikkelige rammer å jobbe under via det ordinære budsjettet. Det viser vi også i praksis i våre prioriteringer på SVs alternative kulturbudsjett. Det har vi ønsket i flere år. Jeg er helt enig i det Thommessen sier. Når Rikskonsertene sier 18 mill. kr, er det reelle behovet 30 mill. kr hvis Rikskonsertene skal fylle sin funksjon i Den kulturelle skolesekken. Vi skal bidra til det hvis det forslaget kommer på bordet.

       Når vi har vært tilbakeholdne med bruk av midler fra Den kulturelle skolesekken til R-ene, er det nettopp fordi vi er redde for at dette skal bli en sedvane. Hvis pengene først blir brukt på den måten, vil det fortsette. Vi mener at budsjettet til Den kulturelle skolesekken ikke er så stort at det kan romme det.

       Thommessen nevnte også de tre R-ene. Selv mener jeg at utvikingen på Riksteatret de siste år ikke tilsier at de ser seg selv som en sentral aktør i Den kulturelle skolesekken. Da vil jeg heller framheve Norsk Scenekunstbruk, som kanskje bør være den aktøren. Hvorvidt Riksteatret ønsker å endre på sine ideer og sin praksis og komme med tilbud som kan være reelle for Den kulturelle skolesekken, får vi heller komme tilbake til.

       Hva så med mottakerapparatet rundt om? Her spriker det mye, fra rene mønsterbruk som Møre og Romsdal, Hedmark og Vestfold, som har masse erfaring og infrastruktur på plass, til fylker og kommuner som ikke har noen erfaring, ei heller idé om hva Den kulturelle skolesekken skal være. Dette er kanskje den største utfordringen i arbeidet framover: å sørge for at erfaringene som er samlet gjennom mer enn ti år, blir formidlet til alle nye aktører. Samtidig må det i en periode framover være muligheter for lokal vinkling og mangfold i utprøving av kultursekken. Den store utfordringen er samtidig å sørge for utvikling og kompetanse og sikre kvalitet i alle ledd. Det er bedt om en omfattende evaluering av Den kulturelle skolesekken i 2006. Da er det viktig å vurdere i hvilken grad ting som kompetanse og kvalitet er utviklet og ivaretatt.

       Hva så med arrangørkompetanse? Dette er et nøkkelledd for et vellykket arrangement, uansett hvilken type vi snakker om. Her er mangelen stor. Hvem ser vi for oss skal fylle disse rollene? Skal det være lærere, skal det være profesjonelle arrangører, eller skal det være lokale miljøer med slik kompetanse - eller kanskje alle disse? Dette er i dag langt på vei et selvlært håndverk med få profesjonelle, men det kan kanskje bli en større profesjon. Behovet vil være der. Det vil da være viktig å utdanne folk til dette. Jeg vet at det har vært tatt initiativ i Drammen til en studieretning som heter « DIKT », og jeg vet at også Høgskulen i Volda jobber med slike ideer. Det er viktig at dette blir kommunisert fra sentraladministrasjonen for Den kulturelle skolesekken til disse miljøene for å sikre samarbeidet framover.

       Så til problemet med gode nok produksjoner og nok produksjoner. På musikkfeltet er behovet for profesjonelle produksjoner rimelig på plass, ikke minst takket være Rikskonsertene. Her er det mer snakk om mer av det samme, og det vil vi bidra til.

       Det vil årlig være 35-40 mill. kr i den sentrale potten til å drifte sentraladministrasjonen og stimulere til flere og nye produksjoner. Når vi ved årets budsjett og den videre innarbeiding av Den kulturelle skolesekken er skeptiske til å åpne for bruk av skolesekkpenger til sentrale institusjoner i større omfang, har det sin forklaring i den fighten som har vært mellom forslagsstillerne, departementet og regjeringspartiene om innretningen når det gjelder både fordeling av penger og hvem som skal ha kontroll over disse lokalt. Muligens er dette skinnuenighet, men vi frykter for at f.eks en bevilgning til Rikskonsertene vil fortsette å belaste budsjettet til Den kulturelle skolesekken. Det ønsker vi da, som tidligere sagt, ikke.

       På andre felt står det ikke så bra til, f.eks innen scenekunst. Både når det gjelder dans og teater må det tas et større løft for å få flere gode produksjoner til å fylle etterspørselen i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. En del av sentrale midler bør nå settes av til dette, samtidig som Norsk Scenekunstbruk må rustes kraftig opp og bli en naturlig koordinator for disse miljøene. I dag får Norsk Scenekunstbruk 2,5 mill. kr, og her burde sentrale midler brukes for å skape flere produksjoner. Og hvis Thommessen har forstått meg slik at jeg ikke ønsker å bruke sentrale midler til det, så er det feil. Det ønsker jeg absolutt. Jeg mener at her bør vi legge opp til å ta et kollektivt løft, og jeg mener at Norsk Scenekunstbruk kanskje bør tilføres mellom 15 mill. kr og 25 mill. kr de neste fire årene for å få sine kunstproduksjoner opp og stå.

       Videre mener vi i SV at Den kulturelle skolesekken snarest bør omfatte barnehager og videregående skoler, ikke på bekostning av, men som tillegg til, tilbudene i grunnskolen.

       Hva så med det flerkulturelle perspektiv i Den kulturelle skolesekken? I meldingen står det om suksessmål for kulturelt mangfold:

       « Den kulturelle skulesekken skal omfatte kunst- og kulturuttrykk med røter i eit mangfald av kulturar og frå ulike tidsperiodar. »

       Et annet sted står det:

       « Islamsk tradisjon og utsmykking, jødisk kultur og forteljing og den internasjonale kulturen som pregar den katolske kyrkja, er aspekt som òg bør speglast i Den kulturelle skulesekken. »

       I de evalueringer, oversikter og erfaringer jeg har sett rundt omkring, synes jeg at dette er perspektiver som er lite ivaretatt. Det tar jeg også selvkritikk på, vi i komiteen har ikke fulgt opp dette med egne merknader og egne initiativ. Dette er ikke viet stor oppmerksomhet fra andre enn faktisk departementet, og jeg roser departementet for det som er tatt inn i meldingen, og mener at vi skal legge vekt på å følge opp det. Her må det tas et tak.

       Vi går spennende kulturtider i møte. Jeg gleder meg allerede til evalueringen i 2006.

Ola T Lånke (KrF) : Den kulturelle skolesekken representerer uten tvil et av de aller viktigste og mest spennende kulturelle satsingsprosjekter i dette tiåret. Når vi legger sammen skolesekksatsingen, byggingen av ny nasjonalopera, markeringen av tusenårsskiftet og gjennomføringen av ABM-reformen, kan vi tillate oss å snakke om et historisk kulturløft for nasjonen ved sekelskiftet.

       Den kulturelle skolesekken er i første rekke en satsing på framtiden, en satsing på den nye generasjonen. Det er en satsing på å gi alle elever i grunnskolen ikke bare kunnskaper i språk, matte og fysikk, som vi jo vet er viktig, men også en kulturell kompetanse, en åndelig ballast og en livskapital. En oppvekst der møtet med kunst og kultur føyer seg inn som en naturlig del av det pulserende dagligliv, tror vi vil bidra til å utvide de unges evne til kontakt med virkeligheten og til bedre å kunne møte de mange utfordringene de stilles overfor i livet.

       Men ingenting kommer av seg selv. Også kunst og kultur har sine koder som en må lære å kjenne. Det er sagt at nordmenn er født med ski på beina. Det stemmer selvsagt ikke. Men det som er sant, er at de fleste i Norge har et forhold til skisport eller fotball. Dette ble utviklet gjennom opplevelse, lek, spill og læring fra vi var barn. Gradvis ble vi ført inn i et kodesystem av spilleregler, historiske fakta om vinnere og rekorder, kjennskap til utøvere, osv. Dette la grunnlaget for at vi senere i livet også kunne glede oss over idrettsopplevelsen. Slik er det også med vårt forhold til kunsten. Vi trenger å lære å kjenne kodene. Vi trenger å oppleve kunsten på nært hold over tid, og lære mer om den.

       Vi våger å tro at satsingen på Den kulturelle skolesekken vil gjøre noe med hele folket, at den vil stimulere interessen både for å drive kulturell egenaktivitet og for å oppsøke kulturelle tilbud over hele skalaen av uttrykk. I en tid da folk stadig bruker mindre av sin inntekt på det daglige brød og mer på opplevelser, er det viktig også å fylle tiden med substans.

       Takket være endringen av tippenøkkelen ble det mulig å realisere opptrappingen av Den kulturelle skolesekken raskere enn det ellers ville ha vært. Den uenighet som måtte ha vært omkring prosessen i forbindelse med dette, er nå lagt bak. Nå står et samlet storting bak. Det som startet som et lokalt tiltak, er blitt til en nasjonal storsatsing.

       Det er enighet om at Den kulturelle skolesekken skal ha en sterk lokal forankring, og at utformingen av den skal skje lokalt i den enkelte kommune ut fra lokale forutsetninger og i samspill med det regionale apparat, koordinert gjennom den enkelte fylkeskommune. I denne sammenheng må det spilles på de faglige ressurser som er til rådighet på de ulike nivåer. Mange kommuner har f.eks bygd ned sin kulturfaglige kompetanse, kulturskolene kan i mange kommuner være de som sitter med den beste kompetansen. Andre steder kan det kanskje trekkes veksler på de etablerte kulturelle institusjoner.

       Det er et stort utviklingspotensial i formidling av musikk, visuell kunst, scenekunst, litteratur og bibliotek, kulturarv og kulturminne og film til barn og unge. Mange aktører kan i framtiden i større grad medvirke til å fylle dette med innhold. Dette vil ikke minst kreve tilrettelegging av formidlingskompetanse, tilrettelegging for turnévirksomhet, osv. Det er derfor viktig at det i tiden som kommer, også blir satt av ressurser til å utruste de aktører som kan tenkes å medvirke til å fylle skolesekkene med kvalitativt godt innhold, dvs. profesjonelle enkeltkunstnere, orkestre, ensembler og grupper, så vel nasjonalt som regionalt og lokalt.

       Stortinget vedtar i dag en fordelingsordning som anviser hvor stor andel av skolesekkmidlene som årlig skal gå direkte til lokale tiltak, og hvor stor andel som skal forvaltes sentralt i tiden framover. Overordnet dette må være at alle midlene skal innrettes slik at de gir mest mulig igjen i form av kulturell opplevelse og ballast for alle de 600.000 skoleelevene rundt i landet.

       Utgangspunktet for de tilbud som skal tilrettelegges, må være den enkelte skoles egen bestilling. Og det blir en stor utfordring for de ulike forvaltningsnivåene å kunne stille tilstrekkelig ressurser til rådighet for å kunne imøtekomme disse bestillingene. Det er derfor viktig at det stilles administrative ressurser til rådighet på alle nivåer, uavhengig av skolesekkmidlene.

       Det sier seg selv at Stortinget ikke kan løse alle de problemstillinger som vil dukke opp i tiden som kommer. På et felt hvor det er så stort engasjement, vil det lett oppstå konflikter i ulike retninger. Det vil derfor stilles betydelige krav til styringsgruppen og sekretariatet som skal lede arbeidet nasjonalt, men også til de fylkeskommunale og kommunale aktører og deres samarbeidspartnere om både å kunne utvise fleksibilitet og å kunne skjære igjennom for å sikre prosjektets videre framdrift, for å sikre at Den kulturelle skolesekken kan få den betydning den er tenkt å ha for den enkelte elevs kulturelle modning gjennom livet.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Stortingets vedtak om endring av fordelinga av speleoverskotet våren 2002 var svært gledeleg. Ein formidabel auke til idrettsføremål og andre kulturføremål innan ulike genrar og uttrykksformer, med både amatørar og profesjonelle, var eit historisk lyft som Senterpartiet syntest var svært gledeleg. Vi er også einige i at det er rett at midlane til forsking skal gå over det ordinære statsbudsjettet, og ikkje av speleoverskotet frå Norsk Tipping.

       Med den auka tilførselen av midlar til Den kulturelle skulesekken som denne endringa medførte, var det nødvendig med ei stortingsmelding. Og først vil eg gi uttrykk for at det var ei svært god melding statsråden la fram. Senterpartiet støttar hovudlinjene fullt ut. At det i så stor grad vert lagt vekt på at pengane skal gå til aktivitet, er bra, likeeins at det i så stor grad vert lagt vekt på at Den kulturelle skulesekken skal ha lokal forankring.

       Den kulturelle skulesekken har utvikla seg særs ulikt. Då handlingsplanen for styrking av dei estetiske faga - betre kjend som Broen og den blå hesten - i 1996 var klar, var entusiasmen stor, og mange gjorde seg klare til å ta utfordringa med å styrkje kulturtilbodet til grunnskulen. Men manglande økonomi stoppa mange planar. Likevel er det mange som har kome langt, og i innstillinga vert det spesielt peika på Møre og Romsdal og Sandefjord, som nesten kan karakteriserast som pionerar på dette området. For meg vil det vere naturleg å kommentere litt frå Møre og Romsdal.

       I 1993 vart Ung Kultur-manifest vedtatt. Det var forløparen til dagens ordning, Kulturnista. Frå skuleåret 2003-2004 er alle skulane i Møre og Romsdal med. Fylket har etablert ein eigen seksjon som har utvikling av Den kulturelle skulesekken som sitt hovudarbeidsområde. Kulturnista er ei abonnementsordning som skal sikre elevane årlege opplevingar gjennom teater, dans, visuell kunst, litteratur og musikk. Årleg vert det såkalla Kulturtorget arrangert. Der er det eit utruleg spekter av ulike spennande tilbod. Kommunane kjem så med sine ønskelister om kva tilbod dei ønskjer til sine elevar. Det er interessant å merke seg at Møre og Romsdal fylkeskommune har løyvd 1 mill. kr for å utvide Den kulturelle skulesekken til den vidaregåande skulen. Det er òg interessant å merke seg at kommunane i fylket har bede om at barnehagane snarast kan få eit tilbod som liknar Kulturnista.

       Utviklinga av Den kulturelle skulesekken går ei spennande tid i møte. Målsetjinga om at alle barn skal få tilgang til kunst- og kulturopplevingar og moglegheit for deltaking, har aldri vore sterkare til stades enn no. For Senterpartiet er det viktig å understreke at det såkalla etablerte miljøet ikkje må vere til hinder for at andre organisasjonar, kunstnarar og kulturarbeidarar også kan bidra og vere ein viktig del av tilbodet til Den kulturelle skulesekken.

       Det er viktig å minne om at då endringa vart vedteken, vart det understreka at denne nysatsinga ikkje skulle gå ut over etablerte postar på statsbudsjettet, men kome som ei reell satsing. Under debatten vart det understreka av fleirtalet at så ikkje måtte skje. Dessverre har det skjedd. Kapittel og postar i kulturbudsjettet i 2003 og i forslaget for 2004 har fått til dels store kutt, noko som medfører at det som var Stortingets intensjon, har vorte monaleg svekt.

       I så måte viser eg til merknaden frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet i innstillinga, der det vert vist til det etterslepet Rikskonsertane har i høve til skulekonsertar. Det er etter mi meining eit eksempel på det som ikkje skulle gjerast. Rikskonsertane bør ha tilstrekkeleg med midlar for å møte behova ute blant skuleelevane i Kommune-Noreg. Dersom vi får fleire slike forslag, risikerer vi at den ekstrasatsinga vi førespegla brukarane, kan verte atskilleg lågare.

       Eg merka meg at representanten Thommessen i sitt innlegg la ekstra vekt på Rikskonsertane si betydning. Eg er einig i at dei har stor betydning, men vil også minne om at det er svært mange kunst- og kulturorganisasjonar i det ganske land som har verdifulle bidrag til det som skal til for å fylle Den kulturelle skulesekken. Dei er òg avhengige av stabile og føreseielege løyvingar frå Stortinget for å halde opp den standarden og den kompetansen som dei har.

Eva M Nielsen (A) : Den ryggsekken vi diskuterer i dag, vil på sikt gi neste generasjon en ny og ekstra dimensjon i forhold til begrepet kunst og kultur. Jeg tror det utvidede kulturbegrepet med denne satsingen virkelig vil bli utvidet. Bare det at alle norske skolebarn skal få profesjonell hjelp til å orientere seg i et vidt kulturlandskap, og skal få hjelp til å bli utøvere på mange spennende kulturområder, er et viktig løft i norsk skole. For første gang slår Stortinget fast at alle norske barn skal få bli både kulturkonsumenter og utøvere innenfor grunnskolens ramme.

       Fra Arbeiderpartiets side er vi opptatt av at dagens kulturskoler skal være en av bærebjelkene i denne satsingen. Kulturskolens verdier skal legges opp i kulturskolesekken. Arbeiderpartiet ønsker at kulturskolen skal være tilrettelegger og samarbeidspartner i de prosjekt som Den kulturelle skolesekken skal bestå av. Arbeiderpartiet mener at et samlet storting gjennom dagens satsing har et felles ansvar for at kulturskolene har nødvendig økonomi, finansiell ryggrad til å være en pådriver for at alle - jeg gjentar alle - norske skolebarn skal få kulturopplevelser i sin skolehverdag.

       I dag står det en lang kø, en lang rekke av skolebarn, foran døra til kulturskolen. Tusenvis av norske unger slipper ikke inn. Her er ventelister, her er et ønske om å få delta, men pengene mangler. Dette gjør Stortinget noe med i dag, og det er jeg veldig glad for.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har nå til behandling stortingsmeldingen Ei blot til Lyst. Kulturskolene har endelig blitt synlig i det politiske landskapet.

       Det er to forhold som jeg har lyst til å ta opp, to forhold som ikke har fått stort fokus i debatten, for det første skolesekkens unike mulighet til å skape vinnere, til å skape andre vinnere - på andre områder - enn dem som er enere i basisfagene. Jeg tror Den kulturelle skolesekken vil kunne gi en stor elevgruppe nye arenaer til å hevde seg på. Jeg tror en ny gruppe elever vil finne sin nisje i skolestua der de kan vise talent, selv om det ikke er i matte, norsk eller engelsk. Dette handler virkelig om å høyne kvaliteten i norsk skole.

       Det andre forholdet jeg vil peke på, er den enkelte skoles mulighet til å skape gode allianser med museumssektoren og kulturminnevernet. For meg er dette et område hvor barn kan gis nye muligheter til å bli kjent med sin lokale kulturarv, både i små lokalsamfunn og i større byer. Dette fordrer at vi tør satse på museumspedagoger, som på en profesjonell og pedagogisk god måte kan lage opplegg for de ulike alderstrinnene.

       Den kulturelle skolesekken gir skolene en unik mulighet til å lære barn deres nære og fjerne historie. Slik kunnskap er med på å gi barn trygghet om egen identitet og kjennskap til sine røtter i det området de vokser opp i. På museumsfeltet er det en utfordring å øke formidlingskompetansen. Det er også en utfordring å skape samarbeidsrelasjoner til kulturminnevernet og lokale organisasjoner som driver innenfor kulturminneområdet. Arbeiderpartiet er opptatt av at norske barn skal være stolte av sin lokale historie og kjenne sine røtter.

       Avslutningsvis vil jeg uttrykke et ønske om at satsingen på Den kulturelle skolesekken vil fjerne køene foran kulturskoledøra og være med på å gi norske unger nye verdier og en mer spennende skolehverdag. I mange år har politikerne kranglet om pris, mens ungene har vært opptatt av hvor lenge de må stå i kø. La oss nå slippe ungene til!

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Etter den endra tippenøkkelen skal halvparten av spelemidlane gå til kulturføremål. Av dette skal ein nærare definert del gå til Den kulturelle skulesekken. Mange ser dette som det viktigaste nye kulturpolitiske tiltaket på mange år. Prosjektet krev samarbeid mellom kultur og skule, noko som utfordrar til nytenking om samspel og nye møteplassar. Det er ikkje eit ordinært kulturprosjekt og heller ikkje eit ordinært skuleprosjekt. Dette er ei nyskaping der begge perspektiva skal byggjast inn. Målgruppa er det ingen tvil om. Det er elevane i grunnskulen.

       Desse kulturmidlane skal ikkje avløysa andre, ordinære løyvingar på kulturfeltet, men koma i tillegg. Like lite skal dei avløysa midlar i skulebudsjettet. Komiteen seier at

« det er viktig at Den kulturelle skolesekken i sin helhet innebærer et utvidet kulturtilbud utover den ordinære gjennomføringen av læreplanen ».

       I utkast til vedtak rår komiteen Stortinget til å be Regjeringa sørgja for at mest mogleg av dei tilviste midlane kjem borna til gode gjennom kulturopplevingar. Dette er viktig. Men eg vil leggja til: Det er òg sjølvsagt. Målet bør vera at 100 % av spelemidlane skal gå til tiltak i kommunane. Det er der skuleborna er. Dei administrative kostnadene på statleg, fylkeskommunalt og kommunalt nivå må dekkjast opp frå andre kjelder.

       Vi er einige om at tiltaka i størst mogleg grad skal ha eit lokalt ankerfeste. Kommunane, skuleeigarane, blir dermed ein heilt ufråvikeleg medspelar i arbeidet med å gjennomføra dette prosjektet. Fleirtalet strekar samstundes under at fylkeskommunane skal ha ei viktig administrativ rolle i arbeidet. Eit avgjerande vilkår for at denne forvaltingsmodellen skal bli vellukka, er eit godt samarbeid mellom kommunane og fylkeskommunane.

       Dei rapportane vi vil få i løpet av dei næraste månadene om gjennomføringa av tiltaket i inneverande skuleår, vil gi eit betre empirisk grunnlag for å seia noko meir sikkert om kva som er dei mest tenlege forvaltingsmodellane, og kva som eventuelt bør leggjast om.

       Ingen vil vera tent med å binda seg fast til éin bestemt forvaltingsmodell. Det bør vera opning for å leggja inn meir ressursar der suksessen er stor, og å gjera raske og pragmatiske endringar i situasjonar der ein samarbeidsrelasjon ikkje fungerer fullgodt.

       I nokre fylke finst det alt eit vel fungerande samarbeid mellom fleire kommunar om delar av kulturfeltet. Eit viktig døme i denne samanhengen er regionale museum, som driv aktiv lokal formidling av kulturarven for skuleklassar i alle kommunane i vedkomande region eller distrikt.

       Vi må ikkje binda oss så fast i ei tenking om dei generelle forvaltingsnivåa, kommune, fylke og stat, at det blir uråd å gjennomføra element av skulesekken ved hjelp av kvalifiserte samarbeids- og formidlingsverkty, som alt er organiserte, og som dermed kan aktiviserast i skulesekksamanheng utan nemnande administrative ekstrakostnader. Det må altså, som komiteen òg gir uttrykk for, vera rom for lokale og regionale løysingar. Det overordna og styrande må vera kva som er dei beste løysingane for å nå dei vel 600.000 grunnskuleborna med eit breitt spektrum av kunst- og kulturytringar.

       På musikkområdet vil den mest kostnadseffektive måten å nå ut til alle skuleborna på vera å gjera skulekonserttilbodet frå Rikskonsertane landsdekkjande. Eg er glad for at komiteen opnar for å nytta dette statlege verktyet til å følgja opp dette viktige skulesekkelementet.

       Eg er litt forundra over representanten frå SV, Magnar Lund Bergo, og haldninga til SV. I valkampen var eg i ein kulturdebatt med Lund Bergo. Då han vart utfordra direkte om Rikskonsertane, sa han at han var villig til å vurdera standpunktet sitt i forhold til midlar. No gjer han altså ikkje det. Men det var jo i valkampen det vart sagt.

       Eg legg til grunn at vi på alle område bør kunna vurdera både statlege, nasjonale, regionale og lokale institusjonar, frie grupper og einskildpersonar som medverkande i gjennomføringa av Den kulturelle skulesekken. Det avgjerande må vera at dei spelemidlane som blir tilførte for å setja noko i verk, ikkje skal avløysa andre midlar, men heilt ut skal nyttast til å gjennomføra det konkrete tiltaket for skuleborna.

       Når det gjeld fordeling av midlane for skuleåret 2004-2005, vil både fylkeskommunane og andre måtte få førebels informasjon før påske neste år, med ei endeleg stadfesting i mai etter at årsoppgjeret i Norsk Tipping er avslutta. Erfaringane frå skuleåret 2003-2004 vil det deretter vera naturleg å summera opp i budsjettproposisjonen for 2005. Eg vil òg streka under at vi sjølvsagt kjem tilbake i 2006 med den evalueringa som Stortinget ber om.

       Nå kan kultur nå enda flere og mange skolebarn som i dag kanskje bare får inntrykk fra diverse fjernsynskanaler og dårlige videokassetter. Nå kan alle få mulighet ikke bare til egen aktivitet, men også til profesjonell kunstnerisk opplevelse.

       I mange kommuner er det faktisk bibliotekene som er den viktigste møteplassen og kulturformidleren. Jeg vil bare be statsråden være snill og bekrefte at hun vil kjempe for at det fortsatt skal være bibliotek i alle kommuner.

       Så er det slik at i dagens VG har vi fått en såkalt ekspertuttalelse. Ja, eksperten om det! Vi ønsker faktisk at barna selv skal bli eksperter med tiden. Derfor er Den kulturelle skolesekken så utrolig viktig.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg har ikkje fått lese den omtalte artikkelen i VG enno. Men det skal eg gjera. Eg skjønar han har gått inn på komiteen når han blir kommentert av såpass mange av dykk.

       Eg vil hella litt malurt i begeret i forhold til at Den kulturelle skulesekken er Arbeidarpartiets barn. Eg vil påstå at Venstre var dei fyrste som gjekk ut og sa at Den kulturelle skulesekken var ei god sak. Det gjorde dei bl.a som føregangspolitikarar i Møre og Romsdal. Sandefjord er òg ein kommune som gjorde veldig mykje på feltet, før vi sentralt greip fatt i det. Det var Arbeidarpartiet som gjennomførte det fyrste gong gjennom budsjettforslag. Det skal de ha. Men eg trur vi bør gi ein del av æra til Venstre i denne saka. Eg vil iallfall gjera det.

       Biblioteka er ein viktig møteplass. Vi handsama for ikkje lenge sidan biblioteklova. Der står det fast at det skal vera bibliotek i alle kommunar. Vi har opna for unntak dersom bibliotektilbodet skulle bli betre, nemleg slik som dei har fått det til i Tønsberg- og Nøtterøy-regionen, som sikkert representanten kjenner godt til. Dersom ein skal få innfridd unntak om å ha bibliotek i kvar kommune, må grunngivinga vera at bibliotektilbodet blir betre, for dette er ein kjempeviktig kulturpolitisk møtestad, som kommunane må ha.

       Først vil jeg si at jeg hører at man skryter av Arbeiderpartiet, og man skryter av Venstre. Hadde det ikke vært for Dok.nr.8-forslaget til Fremskrittspartiet, hadde Den kulturelle skolesekken aldri fått så mye penger som den får i dag. I tillegg til det har vi to saker på kartet i dag som begge to er initiert av Fremskrittspartiet, og det til tross for at vi ikke har noen kulturpolitikk, som våre politiske motstandere vil hevde.

       Så til Den kulturelle skolesekken. Vi står foran noen spennende år med høy kulturell aktivitet over hele landet. Det er flott at vi er samstemte, men det er snakk om mye penger, veldig mye penger. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden hvordan hun har tenkt å sikre at kommunene faktisk bruker pengene etter intensjonen, og hvordan hun fortløpende har tenkt å gjøre det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil understreka at eg synest Framstegspartiet har gjort ein veldig god jobb i denne saka. Vi er ikkje einige om alt, men vi er einige om ein del ting. Eg har ikkje vore ein person som har sagt at Framstegspartiet ikkje har nokon kulturpolitikk i det heile. Der er det heller ikkje alt vi er einige i, og vi synest nok at de kuttar litt for mykje i kulturbudsjettet. Men de har dykkar prioriteringar, og eit fleirtal på Stortinget har andre prioriteringar.

       Ein seier at det er snakk om veldig mykje pengar. Ja, det er mykje pengar i høve til kva Den kulturelle skulesekken var i utgangspunktet, men 180 mill. kr fordelt på 600.000 born er ikkje meir enn det som trengst i høve til å gi dei eit godt tilbod. Vi vil gi tilbakemelding til Stortinget om korleis skulesekkmidlane på best mogleg måte kan gå uavkorta til tiltak i kommunane. Det kan vi ikkje gjera før i budsjettproposisjonen til neste år. Då ser vi kva som skjer. For oss er det viktig at desse midlane ikkje skal gå til administrasjon, dei skal gå til kulturtiltak. Det trur eg faktisk at våre lokalpolitikarar òg vil, for det er ikkje berre vi på Stortinget som er opptekne av gode kulturtilbod til skuleelevane våre, det er sanneleg våre lokale politikarar òg. Dermed meiner eg at vi har våre vaktbikkjer rundt omkring i kommunane som ynskjer det same som oss. Difor er eg optimistisk på vegner av skulesekken.

       Statsråden sa tidligere at Lund Bergo hadde lovt å stille opp for Rikskonsertene i valgkampen. Det har faktisk ikke blitt nødvendig, for igjen er det Fremskrittspartiet som sørger for at Rikskonsertene får sine 18 mill. kr av den kulturelle skolesekkpotten. Ja, jeg sa at vi skulle stille opp, fordi vi mener at Rikskonsertene er en helt grunnleggende nøkkel for å få den kulturelle skolesekkordningen på plass. Men igjen, vi har vært veldig skeptiske til bruken av sentrale midler. Det har vært et dilemma for oss. Men jeg kan si at dersom Fremskrittspartiet ikke hadde vært klare allerede da vi åpnet første runde, ville vi ha stilt opp og støttet dette, men da på betingelse av at dette skulle skje over en bestemt periode. Ja, jeg har sagt det i valgkampen, og vi har ikke gått bort fra det. Jeg vet at pengene er sikret, og så derfor ingen grunn til å gjøre noe mer ut av den saken.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg høyrer kva representanten seier, og eg skjønar jo dilemmaet. Samtidig skjønar eg ikkje kvifor ikkje SV brukar denne anledninga til både å stå for det ein sa i valkampen, i og med at det er eit fleirtal som går inn for det i innstillinga, og å sjå at dette er eit unikt høve til å gjennomføra det som SV har kjempa for i mange år, og som mange av oss har ynskt, men vi har leita etter midlane.

       Kulturbudsjettet er eit budsjett som har mange uløyste oppgåver, og då må vi prøva å leita oss fram til måtar for å gi eit godt tilbod til alle born og unge. I dag er det slik at ein god del born og unge i Noreg får tilbod frå Rikskonsertane, ein del får ikkje. No har vi altså anledning til å gi det til alle, og det synest eg er bra. Eg er glad for at Regjeringa får gjennomslag for det av eit fleirtal i Stortinget, eg er kjempeglad for det, men eg hadde jo håpt at representanten Lund Bergo skulle halda det han lovde i valkampen, og at vi skulle kunna vera endå fleire som stod bak dette. Dette blir gjennomført i alle fall, så det er greitt nok, men eg klarte ikkje å dy meg for å minna representanten om kva han sa på eit møte vi var saman på i valkampen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Olemic Thommessen (H) : Det er med glede jeg merker meg at representanten Lund Bergo på vegne av SV er på full retrett i forhold til hva denne diskusjonen tidligere har handlet om. Det synes jeg er positivt. Det handler om at man er villig til å se på det sentrale, nemlig hva som er til glede for elevene, og ikke hva som er et surr av diskusjoner om politiske grep. Det er positivt at vi har fått inn en bit her når det gjelder fordelingen. Forskjellen i midler mellom henholdsvis 60 % og 70 % og 80 %, som er de neste tersklene, vil handle om kommende tiltak direkte til kommunene og ikke nødvendigvis gjennom fylkeskommunene, og vi ønsker en god dialog på hvordan de kan tenkes utformet.

       Når Lund Bergo sier at han ikke har noe imot at Norsk Scenekunstbruk vil få midler sentralt, vil jeg få minne om at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet spesielt vil bemerke at

« midler fra Den kulturelle skolesekken ikke må benyttes til Rikskonsertenes turnévirksomhet, men komme fra ordinære bevilgninger. Disse medlemmer vil bemerke at Rikskonsertene må få tilstrekkelig med ordinære midler til å møte behovene i kommunene. Dette gjelder også Riksutstillingene og Norsk Scenekunstbruk slik at alle fylkene kan delta i ordningen ».

       Og i særmerknader fra Sosialistisk Venstreparti understrekes det at

« institusjoner for scenekunst som mottar vesentlig statlig støtte, bør lage produksjoner som er tilpasset turneer i Den kulturelle skolesekken. Det gjelder både institusjoner med faste scener, regionteater og Riksteateret ».

       Ja da, det er fint, og det er vi i og for seg enig i. Men vi vet jo at i realitetenes verden er det slik at det ekstraløftet vi snakker om - for vi snakker om et ekstraløft -, det koster penger. Vi kan ikke av prinsipielle grunner, som jeg tror først og fremst er motivert av å gjerde inn statsråden og drive politikk på overflaten, avskjære oss fra å bruke de beste ressursene vi har her i landet til å lage det kulturelle innholdet. Jeg tolker Lund Bergo dit hen at SV heller ikke er der, at de faktisk vil være med på det kjøret som har sitt utspring i Arbeiderpartiet når det gjelder dette. Jeg ser frem til at vi i videre samtaler om dette skal kunne holde elevene i fokus. Når Rikskonsertene er brukt som eksempel, er det fordi de har en definerbar bit. De har et eget skolekonsertprogram som vi faktisk kan sette fingeren på. Det gjelder den ordningen. Det handler ikke om generelle tilskudd verken til den ene eller den andre.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Eg er einig med alle dei som meiner at det må vere eit mål at alle skulebarna våre skal få besøk av Rikskonsertane. Men eg synest det blir for snevert at vi legg så stor vekt på ein enkelt institusjon. Vi har svært mange organisasjonar og institusjonar som har gjort ein formidabel jobb i fylka i samband med skulesekken.

       Eg vil tilbake til Møre og Romsdal og nemne Kulturnista. Operaen i Kristiansund og Teateret Vårt har gjort ein formidabel jobb for å fylle den sekken med innhald, og eg trur det skjer liknande ting i andre fylke.

       Prognosar viser at vi i 2005 vil få 180 mill. kr til Den kulturelle skulesekken. Når eg har framstått med litt kritikk over at 80 % av det skal gå til fylkeskommunane, og ikkje 60 %, som det står i meldinga, er grunnen til det at dette skulle kome brukarane meir direkte til gode.

       Eg har registrert at meldinga i dagens VG blir karakterisert som « uklar » og « lite gjennomtenkt », og at komiteen også får strykkarakter for dårleg arbeid. Eg tek den kritikken med stor ro. Eg minner om det som har blitt sagt frå dei fleste her, at kommunane har kome veldig ulikt ut, og vi må gi kommunane moglegheit til å finne sin skulesekk og sitt skulesekktilbod.

       Eg ser fram til den vidare utviklinga av Den kulturelle skulesekken, og ser for meg at vi vil få gode kulturtiltak og kulturopplevingar for barn og unge. I motsetning til det som står i dagens VG, ser eg det ikkje som forkleining for ungane at dei også kan vere deltakarar og ikkje berre mottakarar i samband med den vidare utviklinga.

       Så til slutt: Eg er svært glad for statsråden si presisering i brev til komiteen av 28. oktober 2003, der det er eit overordna prinsipp at skulesekken skal vere lokalt forankra i skulen og i kommunen, likeins at det i fordelingsbrevet til fylkeskommunane blir framheva at Den kulturelle skulesekken skal ha lokal forankring, og at utviklinga skal skje gjennom konsultasjonar og i samarbeid med kommunane, og sist, men ikkje minst, at kommunane får høve til å utvikle eigne initiativ og tiltak i tilknyting til Den kulturelle skulesekken. Det som statsråden seier i innlegget sitt, at vi må ha respekt for lokale og regionale løysingar, støttar eg fullt ut, og eg er veldig glad for den presiseringa som kom frå statsråden.

Magnar Lund Bergo (SV) : Nei da, vi løper ikke fra valgløftene våre. Vi har bevilgningene på vårt primærbudsjett. Jeg har også tidligere sagt - som nå snart bør bli forstått - at dersom det ikke var klart at disse pengene var sikret til Rikskonsertene, ville vi ha bidratt til det, men vi ville stilt noen krav i tillegg.

       Jeg mener at det ikke er SV som har skapt usikkerhet rundt riksinstitusjoner og bruk av skolesekkmidler. Dette har vi hatt en fight på helt siden dag én. De første forslagene som kom, gikk på at det skulle deles 50-50 til riksinstitusjoner, at det skulle deles 60-40 osv. Det vi mener, er at det som er av riksinstitusjoner, skal drives over de ordinære budsjettene. Så sier vi:

       « Disse medlemmer mener derfor at institusjoner for scenekunst som mottar vesentlig statlig støtte, bør lage produksjoner som er tilpasset turneer i Den kulturelle skolesekken. Det gjelder både institusjoner med faste scener, regionteater og Riksteateret. Dette vil være å anse som en del av den ordinære driften, og skal ikke utløse ekstraordinære tilskudd. Ekstraordinære tiltak i skoleverket, ut over ordinær produksjon av scenekunst og turnévirksomhet, kan derimot utløse tilskudd av midler fra Den kulturelle skolesekken. »

       Det er det jeg sikter til. Den potten på etter hvert kanskje rundt 40 mill. kr som da ligger sentralt, og den delen som ikke går til administrasjon, må selvfølgelig brukes til å skape flere produksjoner.

Torny Pedersen (A) : Jeg fikk egentlig ikke svar på om statsråden er enig i sin egen melding, der det slås fast at sentrale prosjektmidler ikke skal brukes til generell driftsstøtte eller fra før etablerte tiltak. Jeg ønsker bare å få et svar på om statsråden fortsatt er enig med seg selv.

       Når det gjelder Rikskonsertene, kunne selvfølgelig ulike regjeringer ha gitt Rikskonsertene det løftet de trenger, over det ordinære budsjettet. Ikke minst har den sittende statsråden hatt flere sjanser til det. Særlig synes jeg at hun hadde sjansen for 2004, ettersom vi vet at Regjeringen selv beklaget det dårlige statsbudsjettet for kultur for 2003. Da synes jeg kanskje at Regjeringen selv burde tatt tak i dette, når problemet er så stort som det er, og riktig kommet med et løft til Rikskonsertene over det ordinære budsjettet allerede for 2004. Det hadde vi kommet til å støtte.

Karin S Woldseth (FrP) : Denne debatten tar helt av, og vi mister helt fokus. Vi lar noen få millioner til Rikskonsertene bli det store temaet. Det er altså snakk om at barn og unge over hele dette landet får 180 mill. kr i nye, friske kulturpenger, og så driver vi og henger oss opp i at Rikskonsertene får en liten del av dette for å sikre kvalitet og profesjonalitet i det som skal formidles ut.

       180 mill. kr er fryktelig mye penger. Det bekymrer meg litt når representanten fra Senterpartiet snakker om at det er fylkeskommunene som skal få disse pengene. Det er ikke tilfellet. De skal gå uavkortet til kommunene. Fylkeskommunene skal selv ta kostnadene med å administrere pengene, men pengene i sin helhet - den 60-70-80-prosenten - skal gå til kommunene.

       La oss nå for all del ikke miste fokus. Den kulturelle skolesekken betyr fryktelig mye for hele det lokale kulturlivet. Jeg håper at det er svært stor deltakelse blant barna, at barn og unge ikke bare skal være passive lyttere, som vi også sier noe om i merknads form i denne saken, men også aktive deltakere, og kanskje senere i livet også aktivt utøvende kunstnere, takket være dette bidraget gjennom Den kulturelle skolesekken.

       Ellers er jeg også enig med representanten Woldseth i at det har blitt en litt merkelig fokusering på Rikskonsertene. Rikskonsertene er ett eksempel blant svært mange på noen som leverer et godt materiale til det vi nå snakker om. Det viktige poenget er at vi skal sortere ut hva som nå går til skolene, at vi skal ha en klar fokusering på hva som går til skolene, ikke på hvordan vi skal administrere oss.

       Så er det mogleg at eg kan ha blitt misoppfatta. Eg held meg til merknaden der vi er samde om at det framleis er fylkeskommunen som skal vere formidlingsledd, for å bruke det uttrykket, men Senterpartiet har vore pådrivar, ikkje minst i merknadsskriving, for at tilboda skulle kome nærast mogleg brukarane, ut i kommunane og ut til den enkelte elev. Merknaden om kulturskulane som « fungerer som et kulturfaglig nav for skolene i en kommune », synest eg også det er viktig å understreke. Alle unnateke Framstegspartiet har jo vore samde om at fylkeskommunen framleis skal administrere ordninga. Seinare skal vi jo ha ei evaluering, og så får vi kome tilbake til korleis det skal fungere då.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering se side 751)