Dagrun Eriksen (KrF) (ordfører for saken):

       La meg begynne med å si at jeg i dag kommer til å være med og debattere det som står i innstillingen, og ikke det som ikke står i innstillingen - bare som en klargjøring.

       « Familien er samfunnets grunnleggende enhet og det naturlige miljø for vekst og velvære for alle dets medlemmer, i særdeleshet barna. Familien bør gis nødvendig vern og hjelp slik at den fullt ut kan påta seg sine forpliktelser i samfunnet. »

       Disse ord kunne vært hentet fra Regjeringens familiemelding eller fra Kristelig Folkepartis familieprogram, men de er faktisk hentet fra innledningen til FNs barnekonvensjon. Dette er verdens lands syn på familien.

       Familiemeldingen som vi i dag behandler i Stortinget, er Regjeringens og nå også Stortingets måte å tilrettelegge dette på, slik at familien nettopp kan få bli den grunnleggende institusjonen den bør være. Komiteen presiserer at familiebegrepet omfatter mange forskjellige typer samliv: ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile par med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn, enslige, aleneboende m.m.

       Vi som samfunn kan ikke ta valget med hensyn til samlivsform for voksne mennesker, men det er samfunnets ansvar å ivareta barns rettigheter, og samfunnet kan legge til rette for å gi best mulig forutsetninger for et stabilt samliv.

       Innstillingen vi debatterer i dag, er kanskje rik på ord. Men det har - som vanlig i komiteen når det gjelder denne type saker - vært et stort engasjement fra alle partier.

       Komiteen mener at forpliktende og stabile samliv er det beste for barns oppvekst. Ekteskapet skiller seg ut av to grunner: formalisering av gjensidig forpliktelse og mer stabilitet. Et flertall i komiteen, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener derfor at ekteskapet gir den beste rammen rundt barns oppvekst. Samboere mangler denne juridiske trygghetspakken som ekteskapet automatisk gir. En hel komite mener det er viktig at det blir gitt grundig informasjon om plikter og rettigheter knyttet til forskjellige valg av samliv, slik at man ikke uforberedt havner i en vanskelig situasjon.

       Et ekteskap eller et langvarig samboerforhold er ikke bare idyll. Vi opplever at hverdagen kan være overbooket, med lite tid til hverandre, og ofte er vi tause om det som kan være vanskelig. I den travle hverdagen er ordninger som vi har i vårt samfunn - som kontantstøtte, som billige og nok barnehageplasser, som ordninger i arbeidslivet for arbeidstakere - veldig viktige for å gjøre det mulig å få til et godt familieliv.

       Kristelig Folkeparti tror at samlivskurs virker. Det er derfor gledelig at det i dag blir flertall for Regjeringens forslag til én-dags samlivskurs. Alle, unntatt Fremskrittspartiet, sier ja til dette forslaget. Fremskrittspartiet synes det er naivt å satse på dette, og SV løper foran og vil allerede utvide ordningen til hver gang man får et barn. Det synes jeg er et godt initiativ. Flertallet er enig i at det er et mål å utvide denne ordningen. Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet ønsker at kursene skal godkjennes av fylkesmannen. Dette er vi uenig i. Jeg vil her presisere at det fortsatt skal være mulig å søke støtte til samlivskurs av annen type - slik som i dag - fordi vi trenger et mangfold av tilbud i denne sektoren.

       Familievernkontorene våre er helt sentrale for gjennomføringen av Regjeringens politikk og nå Stortingets familiepolitikk. Det er de som møter familier i alle livets faser, i forebyggingsfasen, i krisen og i en bruddfase. Jeg er derfor glad for at komiteen støtter Regjeringens målsetting om å utvikle kompetansen og øke kapasiteten og tilgjengeligheten på familievernkontorene. Det er veldig viktig at kontorene får den kompetansen de trenger til å møte alle typer familier. For eksempel har vi understreket kompetanseprogrammet for minoritetsfamilier og for foreldre med funksjonshemmede barn.

       Hele komiteen støtter forslaget om at samboere med barn automatisk skal få foreldreansvar. Komiteen deler seg i synet på hvordan farskapet skal erkjennes, og jeg regner med at flertallet gjør rede for sitt syn selv. Regjeringspartiene mener at dagens ordning med at far erkjenner og mor godtar, fortsatt skal være gjeldende. Det viktigste for oss er å sikre barnet, og vi er derfor glad for at vi har et felles mål om at det felles foreldreansvaret skal bli vedtatt.

       Familiemeldingen sier at fars ansvar må økes, fars rolle skal styrkes - og det slutter komiteen seg til - ved å styrke pappapermisjonen. Hele komiteen er enig i at man skal ha selvstendig opptjening og en utvidelse av den selvstendige opptjeningen. Hele komiteen er ikke enig når det gjelder utvidelse av tid, men vi har et flertall for det på sikt, selv om vi er uenige om når og hvordan.

       Et mindretall i komiteen ønsker en endring for barn i partnerskap og tilknytning til juridisk forelder. Jeg vil bare understreke at det i det siste er gjort en del viktige vedtak i denne sal som styrker betydningen av å kjenne sitt biologiske opphav, f.eks oppheving av anonym sædgiver, og mulighet til DNA-test i farskapssaker. Dette er nettopp en understreking av at det biologiske opphavet er viktig.

       I stebarnsadopsjonssaker er det viktig for oss at dagens ordning, hvor alle blir behandlet likt uansett legning, fortsatt skal gjelde. Når det gjelder adopsjonsfeltet som helhet, er jeg enig i Regjeringens syn på at det må komme en helhetlig gjennomgang av hele dette feltet. Det er gledelig at det ser ut til å være et flertall for at de økonomiske rammebetingelsene skal bedres på adopsjonsfeltet, selv om det er ulik oppfatning om når og hvordan.

       Et annet grep der komiteen støtter Regjeringen, er når det gjelder omleggingen i meklingsordningen. Omleggingen innebærer at de som trenger det mest, vil få tilbud om mer tid enn i dag, mens de som ikke har behov, kun får én time. Nytt er også at samboere med barn skal inn til obligatorisk mekling. Dette er veldig viktig. Barns situasjon i et samlivsbrudd er den samme enten foreldrene er gift eller samboende. Et mindretall mener at separasjonstiden skal bort, og ønsker en modell som i Sverige med betenkningstid kun for dem som har barn. Vi er glad for at et flertall støtter Regjeringens syn på at en separasjonstid gir en mulighet til å tenke seg om, men understreker at det finnes ordninger for å oppheve ekteskapet ved dom når det er overgrep eller andre spesielle situasjoner.

       Komiteen ser det som veldig viktig at vi som samfunn bryr oss om de familiene hvor hverdagen preges av vold og overgrep. Tiltak for barn som er utsatt for eller vitne til vold, er veldig viktig for at barn skal få den best mulige oppvekst. Barn som vokser opp i et hjem preget av store konflikter, trenger en ekstra oppfølging, og vi trenger å vite mer for å kunne hjelpe bedre. Forskningsprosjekter om vold er derfor viktig, både for å få vite om konsekvenser og også for å utvikle behandlingstilbud til den som slår. Vi er også tilfreds med at det er satt ned en arbeidsgruppe som skal se på problemstillinger knyttet til vold og samvær.

       Når en jobber med en familiemelding, er det viktig at en ser på alle typer familier, og at en prøver å gå inn i den hverdagen som barn vokser opp i - uansett.

       Meldingen har flere punkter som følger opp Samboerutvalgets innstilling. Det er også en god del andre endringer, men på grunn av tidsnød må jeg nøye meg med å henvise til meldingen. Endringene er knyttet til arv, sosialhjelp og en del andre økonomiske ordninger.

       Åtte av ti ungdommer ser for seg framtiden i et livslangt ekteskap. For at framtidsdrømmen deres skal bli virkelig, er denne familiemeldingen det verktøyet som kan være med og gjøre drømmen til virkelighet.

       Jeg anbefaler innstillingen, og ser fram til en flott debatt.

Eirin Faldet (A) : I dag behandler vi omsider familiemeldingen. Jeg må si at jeg undrer meg litt over at enkelte mennesker har evnen til å ha et svar på vegne av alle andre, eller sagt på en annen måte, har oppskriften på hvordan andre skal leve sine liv.

       Jeg håper et godt offentlig hjelpeapparat faktisk står klar til å hjelpe slike A4-mennesker når de møter hverdagen, eller får seg en « trynskrell », som Prøysen ville ha sagt. For hva vet vi om folks ønsker og visjoner? Vi har alle våre visjoner, men vi kan ikke overføre dem til andre. Vi kan kanskje ikke sette dem ut i livet for oss selv engang. Jeg blir helt matt når jeg hører folk som har god lønn, ryddig privatliv og et sosialt nettverk rundt seg, uttale seg om hvordan livet bør leves for andre.

       Debatten i dag er positiv fordi komiteen står sammen om det aller meste. Vi har en melding som er lagt fram av en statsråd fra Kristelig Folkeparti, som har greid å løfte fanen om at samboere og ektefeller skal likebehandles. Det er positivt. Statsråden har altså sett at det ikke er så viktig om foreldrene er gift eller ikke, bare de gir barna et trygt og godt hjem. Det kan være gode foreldre av samme kjønn også! Det bør Kristelig Folkeparti merke seg. Barn spør etter kjærlighet og trygghet, ikke etter kjønn.

       Nettopp av hensyn til barna som fødes i et lesbisk forhold der far er ukjent, vil Arbeiderpartiet sikre barnet et juridisk bånd til begge foreldre. Adopsjon skal alltid ha barnets beste som utgangspunkt. Det er det vi gjennomfører når vi foreslår en endring av loven på dette punkt.

       Arbeiderpartiet har støttet Regjeringens forslag om å gi tilbud til førstegangsfødende om et samlivskurs - vel å merke hvis de selv ønsker det. Arbeiderpartiet er ikke så naive at vi tror at det skal hindre alle samlivsbrudd, men det kan være til hjelp for enkelte.

       Arbeiderpartiet mener nemlig at det å gå fra hverandre må være den enkeltes eget valg. Årsaken til samlivsbrudd er mange, og i mange tilfeller er det best for barna at foreldrene går fra hverandre. Det finnes ingen fasit i livet - husk det! Vi må ikke glemme at barns trygghet henger sammen med familiens økonomiske og sosiale situasjon. Derfor har det vært, og vil alltid være, riktig for Arbeiderpartiet å sørge for full sysselsetting.

       Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett gått inn for å opprette 12.000 flere tiltaksplasser. Det er viktig at arbeidsledighet ikke skaper unødig store økonomiske problemer for familiene som rammes, og heller ikke barna. Arbeiderpartiet vil derfor gjeninnføre ferietillegget, øke maksimal stønadsperiode fra to til tre år, redusere kravet til ledighet fra 50 % til 40 % og redusere antall ventedager fra fem til tre. Dette burde Regjeringen faktisk være med på å støtte hvis den virkelig mente noe med en god familiepolitikk.

       Regjeringen er en forkjemper for kontantstøtten i valgfrihetens navn, men er det noen som har spurt barna? Det kan i mange tilfeller - i verste fall - være nettopp hjemme at barna har det vanskelig. Enten vi liker det eller ikke, er det faktisk barnehagepersonalet som for disse barna er den tryggeste havn. Jeg sier ikke at dette er vanlig, men jeg sier at ett slikt tilfelle er ett for mye. Barn har godt av å være sammen med andre og lære seg samhandling og solidaritet, og barnehager er et sted å være og et sted å lære. Derfor er det for Arbeiderpartiet viktigst å satse på full barnehagedekning til en lav pris.

       Arbeiderpartiet støtter forslaget om ny obligatorisk meklingsordning med meklingsattest for gifte og samboere med barn under 16 år. Arbeiderpartiet er enig i at meklingsattest må framlegges for å få utvidet barnetrygd. Vi mener imidlertid at det må presiseres at dersom den ene part ikke møter, skal dette ikke ramme den møtende part. Barna skal, dersom det er mulig, høres i arbeidet med kontrakten. Det skal settes en egen tidsfrist for når kontrakten skal være ferdig forhandlet og undertegnet.

       Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at en framforhandling kan skje i offentlig regi, f.eks på familievernkontorene. Dersom enighet ikke oppnås, og saken må behandles rettslig, vil Arbeiderpartiet peke på betydningen av at barnefordelingssaker prioriteres av rettsvesenet. Arbeiderpartiet mener også at når domsavsigelser har funnet sted, skal disse iverksettes så fort som mulig.

       Arbeiderpartiet har tatt innover seg at familiebegrepet er i endring, at mennesker velger forskjellige samlivsformer, og at det er positivt at samfunnet legger til rette for ulike valg. Valg av samlivsform er opp til den enkelte. Det viktige er at et samliv fungerer godt, og at barna får en god og trygg oppvekst. Ved samlivsbrudd må det legges vekt på å sikre barna en så god oppvekst som mulig. Arbeiderpartiet har også påpekt at trygge økonomiske rammer er viktig for samliv og foreldreskap.

       Jeg registrerer at representanten Dagrun Eriksen helst vil diskutere det som står i meldingen, og ikke det som ikke står. Det kan jeg saktens forstå! Men hun har nå vært i alle tv-kanaler og snakket om det som ikke står i meldingen. Til VG har representanten Eriksen laget en artikkel der hun forklarer eller bortforklarer sitt utspill om et skilsmisseregnskap. Men jeg lurer på hva dette utspillet er for noe, for hun sier bl.a i artikkelen:

       « Jeg ønsker selvfølgelig ikke at folk skal holde sammen i dårlige forhold som for eksempel er preget av vold. »

       - Nettopp! Det er dette det handler om. I motsetning til representanten Eriksen har jeg tillit til at folk vet hva som er best for eget liv. Det skal ikke vi på Stortinget fortelle dem. Derfor er det ikke avgjørende hvilken ramme samlivet har, men kvaliteten på det.

       Jeg vet faktisk ikke hva Kristelig Folkeparti føler når jeg nå siterer litt fra en lederartikkel i Dagens Næringsliv datert 24. november 2003:

       « I tiår etter tiår har KrF kjempet mot kvinners rett til selvbestemt abort, og mot homofiles rett til å leve et verdig liv. »

       Og videre:

       « Hvor mange menneskelige omkostninger kunne ikke vært redusert, og hvor mange ressurser kunne ikke blitt frigjort til bedre formål om KrF ikke hadde eksistert?

       La oss få tallene på bordet!

       « La oss få regnskapet for hva KrF-påførte lidelser har kostet Norge ». »

       Dette er altså ikke mine ord, men et sitat - jeg understreker det.

Sonja Irene Sjøli (H) : Samarbeidsregjeringen har satt familiepolitikken på dagsordenen på en helt annen måte enn det vi har sett fra tidligere regjeringer. Siden Samarbeidsregjeringen tiltrådte, har vi tatt mange skritt i riktig retning: Kontantstøtten er økt. Vi har fått et bredt forlik om barnehagepolitikken, som Regjeringen følger opp i budsjettet. Vi har fått nye regler for behandling av farskapssaker, og vi har fått nye regler for behandling av barnefordelingssaker.

       Regjeringen har fått flertall for nye grep i barnevernet. Staten overtar ansvaret for andrelinjebarnevernet, slik at vi kan sikre bedre kvalitet og et likeverdig tilbud over hele landet. Ikke minst har Regjeringen fått flertall for å innføre nye arbeidsmetoder i barnevernet, som nettopp handler om å styrke familiene og om å gi hjelp til familier som har problemer. Familiene skal hjelpes til å bestå ved at de ressursene som finnes rundt familien, utnyttes.

       Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om oppvekstvilkår for barn og unge. Nye og mer rettferdige bidragsregler har kommet på plass. FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk lovverk. Ja, listen er lang over alt det Regjeringen har lagt fram, og fått flertall for. Men det som er viktigere enn antall saker man har fått igjennom, er at vi ikke lenger har en regjering som lar seg drive passivt med strømmen, men en regjering som fører en aktiv familiepolitikk.

       For Høyre er familien samfunnets grunnleggende sosiale institusjon og den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap. Familien gir den beste ramme rundt barns oppvekst og ivaretar omsorg, læring, sosialisering, solidaritet, egenutvikling og verdiformidling. Høyre vil sette barna i sentrum for familiepolitikken og vil prioritere en familiepolitikk som legger til rette for gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom, en trygg økonomisk situasjon for barnefamiliene og likestilling mellom menn og kvinner.

       Høyre vil gi familiene økonomisk handlefrihet og mulighet for foreldrene til å bruke mer tid sammen med barna. Selv om Høyre har fått mye til både i familiepolitikken og i forbrukerpolitikken, er det liten tvil om at tidsklemma fortsatt er et problem for barnefamiliene. Familiepolitikken er derfor svært viktig. Jeg vil berømme barne- og familieministeren for å ha lagt fram en framtidsrettet melding.

       La meg nok en gang understreke at barna først og fremst er foreldrenes ansvar. Høyre vil ikke føre en politikk som umyndiggjør foreldrene i forhold til ansvaret for deres egne barn. Dersom noen foreldre ikke makter å ta ansvaret alene, eller ikke makter å ha det i det hele tatt, skal selvsagt samfunnet stille opp. Vi skal legge rammene på plass for de foreldrene som både kan og vil ta ansvar, men som ikke blir enige om hvordan de skal fordele ansvaret seg imellom, f.eks etter et samlivsbrudd. Her har jeg allerede nevnt noen av de tiltakene Regjeringen har fått flertall for: nye regler for barnefordelingssaker, hvor målet er å hjelpe foreldrene fram til mer stabile og robuste avtaler for ansvar, omsorg, samvær og bidrag. Jeg har også nevnt de nye og mer rettferdige bidragsreglene, som stiller klarere krav til begge foreldrenes eget ansvar for egne barn.

       Jeg er tilfreds med at Regjeringen nå også får et tydelig klarsignal fra stortingsflertallet til å legge fram en sak om likt foreldreansvar for samboende foreldre som for gifte. Det er en sak som betyr svært mye for titusenvis av foreldre og barn over hele landet!

       Regjeringen har blitt beskyldt for å idyllisere og overdrive betydningen av ekteskapet som institusjon. Det er selvsagt ikke riktig. Men statistikken og erfaringene viser at ekteskapet er den uten sammenligning mest stabile samlivsform, og at det er den samlivsformen som gir mest trygghet for en god oppvekst for barn. Ekteskapet gir også en « juridisk sikkerhetspakke » både for barna og for de voksne.

       Jeg antar at det som vanlig finnes noen som bevisst ønsker å misforstå dette, så la meg derfor umiddelbart tilføye at vi selvsagt ikke mener at alle ekteskap skal bestå for enhver pris. Vold og overgrep er eksempler på at et ekteskap, eller noen annen form for samliv for den saks skyld, ikke har livets rett. Hvis en kvinne blir utsatt for vold i ekteskapet, vil mitt råd være at hun skiller seg.

       Vold i hjemmet er totalt uakseptabelt og er en direkte trussel mot barns gode og trygge oppvekstvilkår. I tillegg har vi som samfunn en viktig oppgave i å ta vare på voldsutsatte kvinner og barn og i å bekjempe vold i hjemmene. Jeg er glad for at barne- og familieministeren tar dette problemet på alvor. Jeg ser fram til at vi nå skal få en familievoldskoordinator i alle politidistrikt, tett oppfølging av voldsutsatte barn og ikke minst et behandlingstilbud for voldelige menn.

       La meg tilføye at folk selvsagt skal velge den samlivsform de selv ønsker, eller som passer best for dem. La meg også tilføye at barn som vokser opp i andre samlivsformer enn ekteskap, selvsagt også har det bra i det store og hele. Det blir jo folk av dem også, for å si det slik. På samme måte er ikke ekteskapet noen garanti for en oppvekst i skjønnhet og harmoni.

       La meg også understreke at Høyre mener at det fortsatt skal være forskjell på ekteskap og samboerskap, ikke fordi vi skal diskriminere samboere, men fordi folk skal ha mulighet til å velge mellom ulike samlivsformer. Så skal vi selvsagt huske at det er en ganske stor forskjell på samboerpar. Det er stor forskjell på f.eks et ungt par i tjueåra som har bestemt seg for å flytte sammen i en leilighet i studietida, og et voksent par i førtiåra med felles barn og hus. Vi kan ikke behandle dem likt, og vi kan ikke stille de samme kravene til dem, selv om de formelt sett har den samme status som samboere. Nettopp derfor støtter Høyre forslaget om å trekke skillelinjen ved barna. Fordi vi setter barna i sentrum, vil vi at samboere med barn skal ha ekstra plikter og rettigheter. Derfor får samboere med felles barn lik foreldrerett, derfor får de meglingsplikt, derfor vil vi gi dem rett til å sitte i uskiftet bo, derfor vil vi også gi dem arverett osv. Det er viktig å legge til rette for at barn skal oppleve stabilitet og trygghet i sin oppvekst, uavhengig av foreldrenes samlivsform. Uavhengig av samlivsform er det dessverre mange foreldre som sliter i samlivet. Svært mange velger å slutte å leve sammen. Høyre tror at mange samlivsbrudd kunne vært forebygd hvis gifte og samboende hadde fått hjelp til å takle samlivet på et tidlig stadium. Vi tror ikke, som Fremskrittspartiet, at ingenting kan gjøres for å forebygge samlivsbrudd. Jeg har registrert at Fremskrittspartiet mener det er utrolig naivt å mene at samlivskurs kan fungere. Jeg tror heller det er Fremskrittspartiet som må kalles utrolig passive, hvis de ikke engang er villige til å prøve å snu trenden. Jeg tror selvsagt ikke at alle samlivsbrudd kan forhindres eller forebygges, men jeg er i det minste villig til å prøve. Høyre slutter seg derfor til forslaget om gratis samlivskurs til alle førstegangsforeldre, og er spent på å se hvordan statsråden vil gjennomføre dette arbeidet, og hvilket innhold det vil bli i disse kursene.

       Kvinner og menn må gis like muligheter til å delta både i arbeidslivet og i familielivet. Da må fedre ha rettigheter som styrker deres rolle i barneomsorgen. Nybakte fedre ønsker faktisk mer tid sammen med barna sine, og Høyre tror ikke på å innføre likestilling ved å ta fra den viktige morspermisjonen for å gi til far. Vi mener det er et riktig signal at far får et eget og selvstendig opptjeningsgrunnlag for pappapermisjon.

       Fokuset er med denne meldingen flyttet fra foreldrenes samlivsform til å skape gode oppvekstvilkår for barna, og til å synliggjøre det forpliktende samliv og foreldreskap.

       Jeg synes også det er veldig spesielt av Høyre å kalle Fremskrittspartiet « utrolig naivt ». Jeg tror faktisk at Høyre ikke har fulgt helt med, og at de har tatt ting ut av sin sammenheng. Det er nemlig ikke det at vi ikke ønsker samlivskurs, det skal jeg komme tilbake til litt senere i innlegget mitt, men at det offentlige begynner å legge seg opp i det enkelte menneskets valg.

       I likhet med noen av de andre partiene i salen mener Fremskrittspartiet at familien er samfunnets grunnleggende institusjon, det stedet hvor barna lærer å ta ansvar for eget liv og respektere andres liv og eiendom. Familien skal ha den viktigste rollen som oppdrager og sørge for at barna får trygge og gode oppvekstvilkår. Kjernefamilien er ennå ikke gått av moten, noe Fremskrittspartiet er svært glad for. For vi tror fortsatt på familien som et samlende punkt i en ellers til tider svært så stressende hverdag for både barn og voksne.

       Samfunnet vårt stiller stadig større krav til oss som mennesker. Det er derfor av stor betydning at enkeltmennesket har den sosiale tilhørighet, nærhet og fellesskapsfølelse som det kan få med sin familie, slik at man har noen å dele gledene - men også sorgene - med, og har støttespillere når hverdagen blir tøff.

       La oss se på hva denne meldingen sier om de ulike stadiene i vårt liv som familie. En samlet komite tar inn over seg at mennesker velger ulikt, og at man derfor i dag kan finne ulike former for samliv. Eksempler på det har Kristelig Folkeparti allerede nevnt, ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, osv. Fremskrittspartiet legger stor vekt på enkeltmenneskets rett til selv å velge hvilken samlivsform man vil leve i. Vi vil likevel advare mot at alle samlivsformer likestilles. Det må være slik at når mennesker gjør sine valg, må de også ta konsekvensene av det, og ikke dermed forvente å få samme rettigheter uavhengig av hvilke valg man gjør. Inngår man et forpliktende ekteskap, skal det følge rettigheter med. Velger man en løsere og mindre forpliktende samlivsform, skal man ikke automatisk få de samme rettighetene som et ektepar har. Det er jo nettopp derfor man har valgt et løsere samliv.

       Fremskrittspartiet tror på mennesket og dets evne til å finne riktige løsninger for seg selv og sin familie. Derfor er vi også imot én-dagskurs i samliv når man har fått sin førstefødte. Jeg vet ikke helt hvordan flertallet praktisk har tenkt å få gjennomført dette, og det skal bli interessant å se hvor mange som takker ja til tilbudet. For førstegangsfødende er det barnet som står i fokus. Jeg kan vanskelig se for meg at man tar imot et samlivskurs når ammetåken ligger tett rundt hodet. Dessuten ser vi heller ikke helt hva grunnen er til at det offentlige skal drive med samlivskurs. Et én-dags kurs redder vel knapt noe forhold. Det finnes imidlertid ideelle og kristne organisasjoner som tilbyr samlivskurs, en ordning som har fungert siden 1994, som fungerer aldeles utmerket, og som har en god oppslutning. Vi sier ikke at samlivskurs ikke nytter, men vi sier at det bør være opp til det enkelte par selv å velge hva slags tilbud de vil benytte seg av. Vi er overbevist om at de midlene som organisasjonene får til slike samlivskurs, vil være en langt mer effektiv bruk av skattebetalernes penger enn først å bygge opp et offentlig apparat som skal administrere denne ordningen, i tillegg til alle dem som må ansettes for å gjennomføre ordningen.

       Så til barna. Barna er framtidens voksne. Det er derfor viktig, som jeg nevnte tidligere, at barn vokser opp med trygge og gode rammer rundt seg, med foreldre som er gode rollemodeller for dem. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at foreldrene, uavhengig av samlivsform, skal ha automatisk felles foreldreansvar. Dette har skapt reaksjoner, bl.a hos Advokatforeningen, som hevder at dette er konfliktskapende. De har til og med gått så langt som å hevde at det kan være en krenkelse av mor og hennes ønsker. Men nå har det seg slik at vi i første rekke tenker verken på mor eller på far i denne situasjonen. Vi tenker på barnet. Hva er mer naturlig enn å sikre barnets rett til begge sine foreldre, enten de voksne liker det eller ikke? At automatisk felles foreldreansvar skal være konfliktskapende, får jeg heller ikke til å rime, all den tid det nettopp er spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret, som nå er konfliktskapende. Ved en slik lovendring som Fremskrittspartiet foreslår, må den av foreldrene som har ansvaret, gå til aktiv handling for å frata den andre av foreldrene retten, og ikke slik som nå, hvor man må foreta en aktiv handling for å få retten til å være en forelder.

       Fremskrittspartiet kan ikke støtte forslaget til Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at barn som har ukjent biologisk far, og som blir forsørget av forsørgere i et partnerskapsforhold, skal ha de samme rettighetene som barn som fødes med forsørgere i ekteskapsforhold. Dette vil stride mot vårt prinsipielle syn om at alle barn skal ha en mor og en far. Et slikt forslag bidrar til å lempe på retten til homofil adopsjon, og det kan vi selvsagt ikke slutte oss til.

       Fremskrittspartiet er svært glad for at begrepet « vanlig samværsrett » i barneloven omformuleres. Dette er fordi det som er vanlig samvær for ett foreldrepar, er et helt uvanlig samvær for et annet. Omformuleringen bidrar til å normalisere alle former for samvær, og det viktigste må være at barnet har mest mulig og likest mulig samvær med begge foreldrene sine etter et samlivsbrudd.

       Når det gjelder erkjennelse av farskap, er Fremskrittspartiet av den oppfatning at far på selvstendig grunnlag må ha rett til å erkjenne farskapet. Og når farskap er erkjent eller idømt gjennom farskapssak, skal det resultere i automatisk felles foreldreansvar. Det er, som sagt, en rettighet for barnet og ikke en rettighetslov for foreldrene.

       Fremskrittspartiet mener at fedre også skal ha selvstendig opptjeningsrett til pappapermisjon, men ønsker ikke å utvide permisjonen. Norge har en av de aller beste fødselspermisjonsordninger i verden, og vi kan ikke se noen grunn til å utvide tidsrammen i dagens økonomiske situasjon. Det ville være både kostnadskrevende og samfunnsøkonomisk lite heldig. Vi er sikker på at de to det gjelder, finner løsninger som er til beste for barnet og seg selv, basert på de allerede eksisterende ordninger. Gode løsninger når det gjelder både kontantstøtte og barnehagetilbud, gir småbarnsforeldrene mulighet til å ta reelle valg som er til beste for dem selv og deres familie.

       Til slutt. Vi bor i et deilig land. Våre barn vokser opp med frisk luft og grønne lunger, enten de bor i storbyene eller på landsbygda. Familiemeldingen kan oppfattes som en elendighetsbeskrivelse. Den beskriver et moralsk forfall i dette landet som ikke er helt riktig. Fremskrittspartiet vil presisere at de aller fleste vokser opp med foreldrene sine rundt seg, uten de store konfliktene å forholde seg til. Disse barna vokser opp til å bli trygge, selvstendige og kloke voksne, som igjen får barn, generasjon etter generasjon. Vi skal alltid hjelpe dem som ikke fikser hverdagen sin, men la oss ikke farge dagene sorte, når de i virkeligheten er så fulle av farger.

       Til slutt tar jeg opp de forslag i innstillingen hvor Fremskrittspartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

       Sosialistisk Venstreparti vil understreke at familien er viktig for barns utvikling, men vil presisere at barn kan ha en utmerket oppvekst og et utviklingspotensial uten at de er tilknyttet biologisk familie. Familiebegrepet er vidt og består av ulike samlivsformer, som det står fritt opp til den enkelte å velge, og som må verdimessig likestilles. Det gjelder ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn, enslige, aleneboere m.m. Det er mange barn som lider under at foreldrenes samliv av ulike grunner ikke opphører. Det er riktig at ekteskapet som institusjon formaliserer gjensidige forpliktelser og mer stabilitet, men det blir feil å hevde at dette bare er positivt. Meldingen idylliserer og overdriver betydningen av ekteskapet som samlivsform.

       Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om å tilby éndagskurs i samliv til nybakte førstegangsforeldre, men er uenig i at dette begrenses til kun førstegangsfødende. Det kan være en utfordring for samlivet og eneforsørgere hver gang man får barn, og mange samlivspartnere og enslige opplever senere svangerskap og fødsler som en større belastning enn første gang. Det er også nye problemstillinger og nye utfordringer i det å få flere barn, og mange har skiftet partner i mellomtiden.

       Sosialistisk Venstreparti ønsker at alle nybakte foreldre skal få tilbud om et éndagskurs i samliv. Det er også viktig at innsatsen og ressursene økes når det gjelder foreldreveiledningen i svangerskapskurset. Det vil for mange være for sent med et kurs etter fødselen, da store deler av problemene rundt samlivsproblematikk oppstår i svangerskapet. De som er ansvarlige for svangerskapskontrollene og svangerskapskursene, må i større grad ta ansvar for at dette blir ivaretatt. Foreldreforberedende kurs og svangerskapskurs, som ivaretok noe av innholdet i samlivskurs, er nå salderingspost i mange kommuner grunnet dårlig kommuneøkonomi. Det er en av grunnene til at SV støtter dette forslaget, da det kommer friske midler over statsbudsjettet til samlivskurs. Mange av de samlivskurs som drives i dag rundt omkring i landet, er dyre, og dette vil utelate mange fra tilbudet. Det vet jeg fra egen praksis. Disse kursene skal være gratis, og vi mener at de skal holdes på helsestasjonen.

       Jeg vil understreke at det ikke bare er familier med funksjonshemmede barn, som det pekes på i meldingen, som er i en spesielt sårbar situasjon som ofte fører til samlivsbrudd. Foreldre som mister barn enten under svangerskapet, ved fødselen, i krybbedød eller senere i livet, har de samme belastningene samlivsmessig. Foreninger som Vi som har et barn for lite og Krybbedødforeningen har gode oppfølgingstiltak for disse foreldrene og er et godt og nødvendig supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Det er viktig at foreninger som gir gode, nødvendige og ulike tilbud til foreldre i krise, får forutsigbare økonomiske tilskudd til sin virksomhet.

       Stortinget vedtok i forbindelse med innstillinga til lov om endringer i barneloven at Regjeringa skulle fremme en lovproposisjon som gir samboende foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte. Vi ønsker i utgangspunktet at far som er registrert samboer på folkeregisteret, skal bli automatisk far ved fødselen, som i ekteskap, uten at far må skrive under på at han er far. Vi ønsker heller ikke at mor skal skrive under og således bekrefte at far er far. Dette er en gammeldags og tungvinn rutine. Men vi er, som jeg sa innledningsvis, med på Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets merknad om en forenkling av erklæringa, slik at det blir flertall for det.

       Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig at fars permisjon etter fødselen blir utvidet. Dette er et viktig skritt mot et likestilt foreldreskap og viktig for barnets rett til tidlig tilknytning til to foreldre. Pappapermisjon har vært et vellykket tiltak for fedre og brukes i økende grad. Det er viktig at far får permisjon med lønn ut fra egen opptjening, uavhengig av mors stillingsstørrelse og om hun er hjemme eller ikke. Det er viktig for fars tilknytning til barnet. Permisjonen skal komme i tillegg til og ikke avkorte mors permisjonstid.

       Sosialistisk Venstreparti ønsker også at Regjeringa ser på de nye permisjonsreglene man har innført på Island, som er en deling av permisjonen etter fødselen med 1/3 til mor, 1/3 til far og 1/3 valgfritt, evaluerer dem og vurderer om vi skal innføre det samme i Norge.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer flere forslag i dag som har til hensikt å legge økonomisk til rette for et likestilt foreldreskap. Vi ber om at man utreder om mulig å endre reglene i folketrygdloven for overgangsstønad for å møte behovene til foreldre med delt omsorg. Vi ønsker å innføre automatisk barnetrygd til begge foreldre ved delt bosted. Og vi ber Regjeringa endre nødvendige regler, slik at skatteklasse 2 skal gjelde for begge parter ved delt omsorg.

       Vi fremmer også et forslag i dag om at ekteskap og partnerskap skal likestilles juridisk. Vi mener at det å inngå partnerskap automatisk skal gi de samme rettigheter som om man inngår ekteskap. Vi mener at ekteskap og partnerskap er likestilt.

       Jeg vil vise til at Stortinget endret partnerskapsloven § 4 og adopsjonsloven § 5 for å åpne for at en av partene i registrert partnerskap kan adoptere den andre partnerens barn etter adopsjonsloven. En vesentlig begrunnelse for denne endringa var å sikre at barnets rett til å ha to juridiske foreldre også måtte gjelde barn i registrert partnerskap. Jeg konstaterer at det snart to år etter at loven har trådt i kraft, fortsatt er godtatt meget få søknader om stebarnsadopsjon fra registrerte partnere. Ved kjent biologisk far er jeg enig i at det kan være grunn til å vente til barnet når en alder der det selv kan gi uttrykk for sine meninger. Men for en rekke barn som vokser opp med to lesbiske mødre, er det ikke en aktuell problemstilling. I disse sakene er ofte biologisk far ukjent, og barnet blir født etter at partnerskap er inngått. Manglende juridisk tilknytning til sosiale foreldre ved samlivsbrudd fratar barnet alle rettigheter til samvær eller forsørgelse. Ved dødsfall vil ikke barnet være automatisk arveberettiget, og barnet vil ikke ha rett til utbetaling fra forsikringer ved eventuelt dødsfall.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag i dag om å endre barnelovens kapittel 2, slik at samboende foreldre av samme kjønn og ulikt kjønn likebehandles, og foreslår videre endring av retningslinjene for stebarnsadopsjon i tråd med denne lovendringa. Vi er lei for at vi står alene om dette forslaget, men signaliserer at vi subsidiært kommer til å støtte forslag nr. 5, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

       Vi foreslår videre at skilsmisselovgivningen skal endres lik den svenske, hvor separasjonstida er fjernet. Hvis det er barn i forholdet, blir det en betenkningstid på seks måneder. Dette er en god endring, som vil ivareta dem som lever i uverdige forhold med rus og vold, og som er klare for å avslutte sitt samliv.

       Det er samfunnets oppgave, og det er en viktig oppgave, å legge til rette for gode samliv. Samlivsbrudd er ofte en belastning både for de voksne og for barna. Gode økonomiske rammer, et rimelig og tilrettelagt botilbud, prisjustert barnetrygd, barnehageplass med makspris til alle som ønsker det, og tiltak mot fattigdom er vesentlige områder som kan gi bedre rammer for et samliv. Vold og kriser rammer mange familier, og det er nødvendig med et tilrettelagt tilbud for krisehåndtering.

       Krisesentre og incestsentre må få en forutsigbar økonomi som gir dem rammebetingelser det er mulig å drive etter. Sosialistisk Venstreparti har foreslått 100 % statlig finansiering. Det fikk vi ikke flertall for. Men i denne innstillinga er det nå en flertallsmerknad, fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, om øremerking og 80 % statlig finansiering. 20 % skal betales av kommunene. Dette er ikke like godt som SVs forslag, men det er en meget god forbedring. Statsråden har ikke fulgt opp det Stortinget klart sa da vi behandlet denne saken. Det skulle komme et forslag om finansiering i budsjettet for 2004. Jeg forventer nå at statsråden tar innover seg og følger opp hva flertallet i komiteen har sagt om finansiering av krisesentre.

       Til slutt vil jeg presisere at SV fjerner kontantstøtten i budsjettet for 2004, som i budsjettet for 2003. Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling.

       Vi signaliserer også at vi subsidiært vil støtte forslagene nr. 5 og 6, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og jeg tar opp våre forslag.

       For Senterpartiet er heimen og familien den grunnleggjande sosiale eininga i samfunnet vårt. Tilhøva i heimen er ofte heilt avgjerande for korleis barn utviklar seg. Enkeltmennesket skal ha høve til å vere med og bestemme over sin eigen livssituasjon, og det er viktig å sikre folk tilhøyrsle i lokalsamfunnet sitt, anten dei bur i by eller på landet.

       For Senterpartiet er det viktig å understreke at alle skal ha likeverdige moglegheiter, uavhengig av kjønn, alder, legning, funksjonsnivå, sivilstand, bustad, livssyn og etnisk tilhøyrsle. Ulik familieorganisering stiller sterkare krav til fleksibilitet, toleranse og samvær. Vi må akseptere at folk vel ulikt.

       Samfunnet endrar seg raskare enn nokon gong, og endringane vil halde fram. Ikkje minst er endringane store for barn og unge. Teknologien har invadert barnerommet. Mange foreldre har pengar, men ikkje tid, medan andre har tid, men tilhøyrer dei nyfattige, som slit økonomisk. Skal foreldre og barn kunne få meir tid saman, er det viktig å understreke det ansvaret både arbeidsgivarar og offentlege serviceinstitusjonar som barnehagar og skulefritidsordningar har, med tanke på å leggje til rette for fleksible tilbod og løysingar.

       Tradisjonelt har Senterpartiet stått nær Kristeleg Folkeparti i familiepolitikken. Innstillinga viser òg at Senterpartiet i hovudtrekk støttar meldinga.

       Senterpartiet bidrog til at dagens kontantstøttemodell vart innført. Men for Senterpartiet er det viktig at alle har reell valfridom med omsyn til korleis dei vil organisere kvardagen sin. Eg trur at eit av dei viktigaste grepa Stortinget kan gjere med omsyn til reell valfridom, er å gjennomføre barnehageforliket. At alle som ønskjer det, kan få ein barnehageplass til ein akseptabel pris, er etter mi meining òg eit viktig likestillingspolitisk tiltak.

       Senterpartiet ønskjer ikkje ei opptrapping av dagens kontantstøttemodell. Ei kontinuerleg vurdering og evaluering vil kunne gi grunnlag for moglege andre tiltak som kan målrettast med tanke på ei betring av situasjonen for småbarnsforeldre. Dette gjeld både økonomisk og med omsyn til tidsaspektet.

       Meldinga er omfattande og femnar om mange område. Det er viktig å merke seg at ein samrøystes komite understrekar at familie som omgrep omfattar mange typar samliv. Ei relativt stor gruppe av landets befolkning får lite merksemd i meldinga. Det er dei tusenar av åleinebuande.

       På nokre område saknar eg meir engasjement, område som Kristeleg Folkeparti - saman med Senterpartiet - tradisjonelt har vore opptekne av. Det gjeld ikkje minst adopsjonsstøtta. Tidlegare har Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti stått « skulder ved skulder » for å auke stønaden. Dessverre er det ikkje fleirtal for å støtte vårt forslag om ein opptrappingsplan for å nå 1 G.

       Eg vil òg nemne dei nye bidragsreglane og peike på to forslag som vart fremja i vår, som Kristeleg Folkeparti dessverre ikkje støtta:

       Det er ikkje meininga å ta omkamp på lovendringa, men eg vil likevel oppmode statsråden om å følgje denne saka tett.

       Komiteen erkjenner at i enkelte familiesituasjonar er konfliktnivået så høgt at det gir meir ro og tryggleik rundt barn sin oppvekst at det vert samlivsbrot. Senterpartiet støttar derfor fullt ut at familievernkontora sitt arbeid må vidareutviklast, og at kompetansen vert styrkt. Eg trur det er heilt grunnleggjande at vi erkjenner at òg barn vert tekne med i samtalerommet. Vi støttar òg forslaget om å gi tilbod om éin dags samlivskurs for førstegongsfødande. At det er problem med å dekkje den faktiske etterspørselen, må bety at samlivskurs har vore ein suksess, og vi ser positivt på at dette vert utvida til å gjelde alle nybakte foreldre. Vi støttar Regjeringas forslag om at sambuarar med felles barn under 16 år òg skal ha obligatorisk mekling.

       Eg vil rose notatet frå Barneombodet som vert kalla « Rådgiversonen - planlegging for barna ved familieforandringer ». Sjølv om merknaden frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet ikkje gir fleirtal, ber eg statsråden merke seg dei innspela Barneombodet kjem med. Det er grundig, gjennomarbeidd og svært fokusert på det som er til det beste for barn.

       Familiepolitikken lider under at det tilsynelatende er lite samarbeid mellom komiteene som behandler ulike saker som gjelder familiens rammevilkår. I meldingen som er til behandling nå, er det erkjent at skilsmissetallene for familier som har funksjonshemmede barn, er stigende, fordi samlivet lider under den kroniske ekstrabelastning som ekteskapet utsettes for. Mødre som føder funksjonshemmede barn, har derfor større risiko for å bli alene om den daglige omsorgen, noe som for mange betyr at de også får redusert mulighet for å forsørge seg selv og sitt barn gjennom en yrkeskarriere utenfor hjemmet.

       Likevel fikk Regjeringen med støtte fra SV sist tirsdag vedtatt en innstramming i bioteknologiloven som skal forhindre at gravide kvinner får informasjon om fosterets helsetilstand, slik at livssituasjonen blir et grunnlag for å vurdere om deres familie- eller samlivsforhold vil tåle påkjenningen med å få et funksjonshemmet barn, også om man eventuelt vil kunne bære ansvaret for dette barnet dersom samlivet ikke tåler en slik belastning.

       Man kan undres: Har familiekomiteen overhodet kontakt med helse- og sosialkomiteen? Det påpekes at familier med funksjonshemmede barn trenger bedre avlastningsordninger for å klare hverdagens påkjenninger, og komiteen vil at familievernkontorene skal ta seg av dette. Avlastningsbehovet blir ikke redusert gjennom å styrke familievernkontorene, men gjennom å gi kommunene de rammevilkårene som er nødvendige for gode avlastningstiltak, men Regjeringen strammer inn på kommuneøkonomien. Det hjelper lite at de frie midlene blir større, dersom de ikke er store nok til å dekke behovet for bl.a avlastningstiltak for pressede barnefamilier, en ikke lovpålagt oppgave.

       Fra hele landet sendes det i disse dagene ut signaler om at kommunene må redusere på avlastningstiltakene og andre tiltak som spesielt skal ivareta de svakeste i samfunnet. Har familiekomiteen kontakt med kommunalkomiteen om dette? I finanskomiteen har regjeringspartiene i forliket med Arbeiderpartiet akseptert at enslige foreldres rett til fradrag for dokumenterte utgifter til stell og pass av barn skal behovsprøves etter inntekt, til tross for at enslige forsørgere opplever at levestandarden til toinntektsfamiliene stadig øker. Samtidig er den behovsprøvde kontantstøtten hevet. Kystpartiet er ikke for kontantstøtten, og vi er imot at den skal finansieres ved at aleneforeldrenes økonomiske vilkår forverres, og ved at den ordinære barnetrygden reduseres, slik det har vært gjort gjennom flere år.

       Samlivskurs for nybakte foreldre er en av Kristelig Folkepartis flaggsaker. Men er det disse foreldrene som har størst behov for rådgivning? Hva med de sammensatte familiene, der mine barn og dine barn skal leve sammen med våre barn, der foreldre, og ikke minst besteforeldre, trenger rådgivning i forhold til betydningen av at barn som lever i samme familie, har behov for lik behandling? Dette er et problemområde som ikke tas opp i familiekomiteen.

       Kystpartiet mener at det gode ekteskapet er den tryggeste og beste rammen for barn i oppveksten, men vi kan likevel ikke være blinde for at mange barn opplever ulike familiekonstellasjoner. Deres behov er ikke tilstrekkelig ivaretatt i denne stortingsmeldingen.

       Jeg er spesielt glad for at alle, bortsett fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om gratis samlivskurs for ektepar og samboere når de får sitt første barn. Etter min vurdering er dette det beste tiltaket for å sikre stabile oppvekstforhold for barn. Jeg har merket meg at noen partier vil tilby kurset ved hver fødsel. Barne- og familiedepartementet jobber nå med å utvikle innholdet i kurset. Regjeringen har foreslått å avsette 5 mill. kr i neste års budsjett til dette tiltaket. Det betyr at vi kan komme i gang i en del kommuner allerede neste år. Her vil også frivillige organisasjoner med sin erfaring spille en viktig rolle.

       Arbeiderpartiet og SV foreslår å oppheve separasjonstiden for par som ikke forsørger barn og er enige om skilsmisse. Dette er jeg uenig i. Det er viktig for alle å ha den betenkningstiden som separasjonsinstituttet er ment å være, før ekteskapet oppløses.

       Det er viktig med kunnskap om de nye familieformene, ikke minst om forholdene for barn etter samlivsbrudd. Jeg er derfor glad for at en samlet komite er enig i at det skal settes i gang forskning for å kartlegge barns og foreldres erfaringer med delt bosted. Jeg har merket meg at et flertall ønsker å erstatte begrepet « vanlig samværsrett » i barneloven, for å understreke at hver sak må vurderes individuelt.

       SV og Senterpartiet er bekymret for at de nye bidragsreglene fører til økte forskjeller mellom barn som bor sammen med begge foreldre, og barn av skilte foreldre. Som kjent skal de nye bidragsreglene evalueres. Resultatene vil bli formidlet til Stortinget i en egen melding og også i budsjettproposisjonen for 2005.

       Departementet er i ferd med å utarbeide en odelstingsproposisjon om felles foreldreansvar for samboere med felles barn under 16 år. Jeg er glad for at det er full enighet om at flest mulig foreldre bør ha felles foreldreansvar for felles barn. Vår anbefaling er at farskapet skal erkjennes av far og godtas av mor, og at paret erklærer at de bor sammen. Av dette skal felles foreldreansvar følge automatisk. Jeg tar selvsagt til etterretning at flertallet ønsker en litt annen løsning, og vil følge opp dette i det videre arbeidet.

       Jeg er også glad for at komiteen støtter de foreslåtte endringene i meklingsordningen. Alle foreldre med felles barn under 16 år, både ektepar og samboere, skal ved samlivsbrudd møte til én times obligatorisk mekling for at bruddet kan gjennomføres med minst mulige skadevirkninger for barnet. Det frivillige meklingstilbudet vil bli styrket, slik at man kan bruke mer ressurser i de vanskelige og konfliktfylte sakene. Målet er at flere foreldre kommer fram til en frivillig og god ordning for barna sine.

       Jeg registrerer med glede at flertallet støtter forslagene om å styrke fedres rett til fødselspenger, og at en framtidig utvidelse av pappapermisjonen ikke skal gå på bekostning av mors permisjonsperiode. Dette er også god likestillingspolitikk.

       I likhet med Regjeringen mener komiteens flertall at det er behov for en bedre tilpasning av kontantstøtten til bruk av deltidsplass i barnehage. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med endringene på barnehageområdet, som vi arbeider med.

       Som komiteen er Regjeringen opptatt av å forebygge vold og finne gode løsninger på et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen ønsker at det skal utvikles en helhetlig politikk på volds- og traumefeltet, med det mål at voldsutsatte kvinner og barn, seksuelt misbrukte og utøvere har tilgang på et godt og helhetlig tilbud. Synliggjøring, samarbeid og kunnskaps- og kompetanseutvikling er familiemeldingens stikkord for innsatsen mot vold. En ny handlingsplan, « Vold i nære relasjoner », vil være klar neste år - sannsynligvis på vårparten, i mai. Planen skal ha et særlig fokus på menn som utøver vold i parforhold, på barn som vokser opp i familier der det utøves vold, og på kompetansen i hjelpeapparatet. Barn er spesielt sårbare når det dreier seg om vold i familier. Krisesentrene og incestsentrene fungerer både som et supplement og en erstatning for det øvrige hjelpeapparatet. Regjeringen jobber nå med en framtidig finansierings- og forvaltningsordning for krisesentrene, og jeg merker meg at flertallet fortsatt ønsker en øremerket ordning.

       Jeg må få lov til å bemerke representanten May Hansens, skal vi kalle det angrep, på statsråden. Hun sa at statsråden skulle komme tilbake til i finansiering av krisesentre i budsjettet for 2004. Det var faktisk SV som, i forbindelse med kommuneproposisjonen i år, sammen med et flertall besluttet at dagens finansieringsordning også skulle gjelde for krisesentrene i 2004. Med andre ord ble statsråden stoppet i sitt arbeid med omlegging. Det er grunnen til at det ikke står noe om krisesentrene i budsjettet for 2004. Men vi jobber videre - vi kommer tilbake når Kvinnevoldsutvalget har lagt fram sin innstilling.

       En tverrdepartemental arbeidsgruppe vil om kort tid legge fram forslag til tiltak, herunder lovforslag, for bedre å ivareta hensynet til barnet i barnefordelingssaker hvor det framkommer påstander om vold og overgrep mot barnet eller at barnet har vært vitne til vold. Arbeidsgruppen vil videre foreslå tiltak for å bedre muligheten for at trusselutsatte kvinner og barn skal kunne benytte seg av beskyttelsestiltak, som hemmelig adresse og fiktiv identitet. Det foreslås også tiltak i forhold til krisesentrene og opplysningsplikt til barnevernet i de tilfeller hvor det er fare for at barnet vil lide overlast ved at mor flytter tilbake til overgriperen.

       Reguleringen når det gjelder samboere, har som siktemål å beskytte barna, og den bør balansere mellom rettigheter og plikter. Jeg er glad for at det også er bred støtte for at samboere ikke likebehandles med ektefeller på generelt grunnlag, men bare på nærmere bestemte rettsområder. Dette er av hensyn til barna.

       Representanten Woldseth sier at Fremskrittspartiet i alle sammenhenger ønsker å sikre barnet, men altså ikke dersom foreldrene er samboere. Jeg merker meg det.

       Ekteskapet er i en særstilling og bør fortsatt være det. Ekteskap er mer forpliktende og stabile enn samboerskap, og er den beste rammen rundt barns oppvekst.

       Til sist: Denne familiemeldingen må ses i sammenheng med andre meldinger og odelstingsproposisjoner som er framlagt av Regjeringen i år og i fjor. Jeg nevner barne- og ungdomsmeldingen, om at barn og unge er en ressurs, barnevernmeldingen, om ny organisering, mer forebygging, tidlig intervensjon, at barnevernets legitimitet skal styrkes, mer samordning i hjelpeapparatet og større politisk bevissthet om barnevernet. Jeg nevner endringer i ekteskapsloven med tanke på tvangsekteskap. Jeg nevner endringene i barneloven om nye saksbehandlingsregler og en del andre ting, inkorporeringen av Barnekonvensjonen i norsk lov og en rekke handlingsplaner - mot kommersielt press mot barn og unge, mot tvangsekteskap og mot kjønnslemlestelse. Vi holder på med en voldsplan. Vi har laget en plan mot trafficking, altså kjøp og salg av barn, for ikke å snakke om det arbeidet vi har satt i gang når det gjelder seksuelle og fysiske overgrep mot barn.

       Denne familiemeldingen har valgt å sette barna i fokus, i likhet med alle de andre meldingene, men den må altså ses på i en helhet.

       Det er derfor ikke noe mål i seg selv at de som har giftet seg og funnet ut at dette var feil, og som ikke har barn, skal pålegges en separasjonstid. Arbeiderpartiet mener at det å skille seg er en rettighet den enkelte har. I enkelte familier skjer det overgrep og mishandling - det vet vi godt. Det er derfor viktig å understreke at valget om å gå fra hverandre må tas ut fra personlige forhold.

       Jeg er skuffet over Høyre og Afshan Rafiq, som for et år siden var veldig positiv til at separasjonstiden skulle kuttes ut. Hun ville sågar vurdere å fremme et privat forslag, og dette var klarert i Høyre. Nå er det stille fra Høyres side. Er det Kristelig Folkeparti som har seiret i Regjeringen?

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg deler ikke representantens syn på at det å være tilhenger av ekteskapet, er for lite nyansert. Det framkommer veldig sterkt i familiemeldingen, hvor vi sier at ekteskapet er mer forpliktende, og det varer lenger. Det dokumenteres også gjennom en del forskning. To til tre ganger så mange samboerskap som ekteskap går i oppløsning. Når vi spør de unge, har de tro på ekteskapet. De ønsker faktisk å gifte seg. Det er bakgrunnen for at vi med stor frimodighet sier at ekteskapet er den beste rammen om barnas oppvekst.

       Når det gjelder separasjonstiden, har vi kommet til at vi ønsker å beholde denne. Det er faktisk slik at en del par finner tilbake til hverandre i separasjonstiden. De får en mulighet, hver for seg, til å tenke gjennom sin situasjon i fred og ro. Så fra Regjeringens side mener vi det er viktig å beholde separasjonstiden.

Karin S Woldseth (FrP) : Automatisk delt foreldreansvar, uavhengig av foreldrenes samlivsform, skulle vel ivareta barnas beste - ikke skattefordeler fordi man er samboere, og heller ikke arvefordeler fordi man er samboere.

       Gjentatte ganger har vi hørt Kristelig Folkeparti peke på hvor viktig ekteskapet er som institusjon, noe Fremskrittspartiet selvsagt støtter. Hvordan kan det da ha seg at en statsråd fra Kristelig Folkeparti nå legger seg på den liberale linjen, og på nye og mer omfattende områder likestiller samboere og ektefeller? Er dette Kristelig Folkepartis nye familieprofil?

       Dette er rett og slett for å sikre barna. Tenk om moren dør i barselseng. Hvor står barnet da?

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg tror representanten Faldet kjenner iallfall mitt partis syn på denne saken. Jeg har lyst til å minne om at det i utgangspunktet i barneloven er slik at det offentlige har en plikt til å fastsette farskap for barn, fordi det regnes som et gode for barna å ha etablert en juridisk forbindelse til begge foreldrene. I den senere tid er det også vedtatt flere lovendringer i denne salen som legger avgjørende vekt på hensynet til den biologiske tilknytningen mellom far og barn. Da tenker jeg selvfølgelig på opphevelsen av anonym sæddonasjon og adgangen til å reise farskapssak med pålegg om DNA-analyse for alle som er i tvil om farskapet. Det er faktisk slik at i tilfeller hvor partneren får barn, kan man også ha en situasjon der det er fedre som ønsker å delta aktivt i barnets oppvekst og også inneha juridiske forpliktelser og rettigheter. Det er jo ikke i alle « partnerfødsler » at det ikke er en far. Det er ett problem.

       Så ulike tilfeller trenger ulike løsninger. Jeg tror den løsningen vi har valgt, med stebarnsadopsjon, og som Stortinget har vedtatt tidligere, er den beste for barna, altså at man har individuelle vurderinger i hvert tilfelle.

       Men jeg fikk ikke svar på hva statsråden og Kristelig Folkepartis nye familieprofil er. Er den sånn at nå er det ikke så nøye om man gifter seg, så lenge man er samboer og ordner seg juridisk?

Statsråd Laila Dåvøy : Det blir vel nærmest en gjentakelse, men jeg må påpeke at i familiemeldingen har vi poengtert veldig sterkt at ekteskapet er den beste ramme rundt barns oppvekst. Like fullt mener vi at mennesker i dag må få lov å velge samlivsform. Grunnen til at vi likestiller eller gir samboere flere både rettigheter og plikter, er at barna i slike forhold skal være bedre juridisk sikret enn de er pr. i dag.

       Jeg synes at det er et ganske klart svar.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) : En stund, inntil representanten Bastesen kom på talerlisten, hadde jeg en viss frykt for at jeg kom til å bli den eneste av hankjønn som torde å bevege meg opp på talerstolen i denne debatten. Jeg synes dette er en debatt vi ikke kan la kvinnene i salen monopolisere.

       Det har ikke akkurat vært en direkte oppsiktsvekkende debatt, bortsett fra at vi har sett at Kristelig Folkeparti for første gang har omfavnet samboerne - det hadde jeg vel ikke akkurat regnet med - og at Høyre har omfavnet dette med samlivskurs. Jeg har registrert at Høyre tradisjonelt er et parti som har understreket enkeltmenneskets frihet, men også ansvar for eget liv og valg. Jeg har også registrert festtaler og valgtaler der man har tatt til orde for en begrensning av det offentliges vekst og styringsiver. Jeg lurer på hvordan dette kan forklares i forhold til at Høyre nå mener at det offentlige skal stå for samlivskurs, hvor staten skal lære oss hvordan vi skal leve sammen. Hva som blir det neste fra et Kristelig Folkeparti-dominert Høyre, kan vi stille oss spørsmål om. Vi har registrert at Høyre har droppet det meste av politikken sin i det budsjettforliket vi har fått, og her får vi altså et nytt eksempel på det.

       Komiteens leder, som også er Høyres talskvinne i denne saken, har sin bakgrunn fra helsevesenet som jordmor. Jeg antar at hun etter å ha bistått ved tusenvis av barnefødsler, har betydelig kunnskap på dette området. Jeg kunne tenke meg å be henne som fagperson vurdere hvordan disse samlivskursene for nybakte foreldre vil virke. Jeg lurer på hvor smart det er, og om man virkelig kan redde noen ekteskap ved å tilby éndagskurs til utslitte foreldre i ammetåka. Jeg er ikke så heldig at jeg selv har barn, men jeg har opplevd veldig mange av mine venner og jevngamle på nært hold som har fått barn. Mitt inntrykk er at enten er de overlykkelige, eller så er de utslitte - eller så er de begge deler. De fleste av dem er vel begge deler. Felles for dem er at det ikke er så veldig mye som trenger inn. Det kan bli interessant å høre hvordan man i praksis skal få til et innholdsrikt kurs på dette området.

Trine Skei Grande (V) : Venstre er fornøyd med Regjeringas familiemelding, som vi syns er balansert og tar hensyn til ulike samlivsformer og behov. I utgangspunktet kan det være store forskjeller mellom et kristelig-demokratisk og et liberalt partis syn på familiepolitikk, men det er ikke noe stort problem i denne regjeringa. Vi har blitt enige og står sammen bak familiemeldingen.

       Familiebegrepet er vidt, og fokuset på barn er viktig og riktig. Vi er glad for tiltakene som skal bidra til å styrke barns posisjon og rettigheter, f.eks meklingsordningen for samboere med barn. Vi er også fornøyd med likestillingsperspektivet i meldingen og den sterke vekten meldingen legger på kampen mot vold i familien. Jeg har derfor ikke prioritert å holde et langt, omfattende innlegg i denne debatten, men vi slutter oss til flertallsinnstillingen som foreligger, med unntak av ett punkt. Det gjelder Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag om rettigheter for barn i partnerskapsforhold, forslag nr. 5, som Venstre ønsker å stemme for. Kort om bakgrunnen: Venstre har alltid kjempet for barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Det vil vi også gjøre i framtiden. Barn har også rett til å ha foreldre, og det er en barnerettighet vi syns det er viktig å hegne om. Derfor kan man ikke straffe barn for at voksne har gjort valg som vi i flertallet ikke alltid er enig i. Derfor ønsker vi å støtte forslaget slik det foreligger.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Det er ei omfattande melding, som eg sa tidlegare, som det er vanskeleg å dekkje på fem minutt. Derfor vil eg peike på nokre punkt til. Det gjeld fødselspengeordninga med vekt på fedrane sine rettar. Eg er svært nøgd med at meldinga drøftar dette. Skal ein skape forpliktande foreldreskap, må dette leggjast vekt på. Eg trur òg det er svært viktig at både mor og far i langt større grad enn no kan vere heime med fødselspengar samtidig. Det trur eg vil styrkje samlivet og ikkje minst ei felles ansvarskjensle for det nyfødde barnet. Elles kan det vere fleire tiltak retta mot småbarnsforeldre som kan bidra til meir samvær, f.eks redusert arbeidstid med delvis lønnskompensasjon, rett til ulønna omsorgspermisjon fram til barnet er tre år, forlengd ferie eller ulønna permisjon for småbarnsforeldre, osv.

       Alle har nok registrert den pågåande debatten om skilsmisserekneskap, og knapt har det vore så mykje fokus på familiepolitikk sidan vi debatterte kontantstøtta. Sjølv om eg er usamd i det forslaget representanten Eriksen lanserte, er eg samd i at det er viktig å debattere visjonar, målsetjingar og tiltak som fokuserer på det gode samliv. Men eg trur debatten er meir tent med at det vert sett fokus på andre ting enn det ei skilsmisse kostar. For eksempel gode lokalmiljø, gratisskuleprinsippet, der ingen skal bli ståande utanfor det såkalla gode selskap, at alle barn får ta del i fritidsaktivitetar, ein arbeidslivssituasjon som varetek samvær mellom barn og vaksne, og sist, men ikkje minst, kampen mot arbeidsløysa.

       Senterpartiet meiner også at ekteskapet står i ei særstilling, men vi kan ikkje vedta gode og lykkelege ekteskap. Storsamfunnet si oppgåve er å leggje til rette rundt alle forhold, anten det er ekteskap, sambuarforhold eller andre måtar å organisere livet sitt på.

       Heilt avslutningsvis litt om forslag nr. 5. Eg har ei utfordring til statsråden, for eg trur at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti er samde om at alle barn skal ha rett til å kjenne mor og far. Men dersom far er ukjend og forblir ukjend, fordi assistert befrukting har skjedd i land med andre lover enn det Noreg har, kva då? Kva slags juridisk tryggleik og rettar har det barnet? Den utfordringa vil eg gi statsråden.

       Så ei stemmeforklaring. Senterpartiet stemmer for innstillinga, også II, sjølv om vi ikkje er medforslagsstillarar.

Dagrun Eriksen (KrF) : Jeg synes det har vært en innholdsrik og flott debatt. Men det var ett innlegg jeg bet meg merke i før i dag, og det var representanten Faldets innlegg. Det er vel kanskje en klar illustrasjon på at den debatten som jeg prøvde å dra opp før helga, med fokus på målet og visjonene om hva man ønsker å bidra til, var ganske håpløs med tanke på å føre reelle argumenter.

       Problemet i en samlivskonflikt kan ofte være mangel på kommunikasjon, har jeg hørt mange ganger mens jeg har jobbet med denne meldingen. Partene legger mye mer i det den andre sier, eller en legger mye mindre i det den andre sier, eller en legger noe helt annet i det enn det man faktisk sier.

       Jeg vil sitere litt fra meldingen, bare for å gjøre det helt klart hva Regjeringen sier i forhold til at mennesker trenger å gå fra hverandre:

       « De voksne har, og skal ha, frihet til å velge samlivsform. »

       Og videre:

       « Regjeringen respekterer at voksne gjør ulike samlivsvalg, og en god oppvekst trenger ikke stå og falle med familieform eller foreldrenes samlivsvalg. »

       Videre:

       « Når ektepar velger å skille seg, og samboerpar går fra hverandre kan beslutningen i mange tilfeller være en god og riktig løsning. »

       Alt dette er hentet fra familiemeldingen, og det er både Kristelig Folkepartis, Høyres og Regjeringens politikk. Jeg skulle ønske vi kunne ha en debatt hvor vi møter hverandre der hvor vi faktisk er, i stedet for å tillegge hverandre meninger.

       Og det bringer meg til neste parti, som også har hatt en del uttalelser om Kristelig Folkeparti og dette med samboere og ekteskap.

       Det er noen som ikke velger samlivsform, og det er barna. For Kristelig Folkeparti og for Regjeringen har det ikke vært noen trussel mot ekteskapet å bedre barns rettigheter i samboerskap. Jeg skulle ønske at også Fremskrittspartiet kunne innse at når det gjelder barnets rett til å ha en mor og en far med felles foreldreansvar, og barnets mulighet til at foreldrene skal være med i en meklingsordning, ser ikke Kristelig Folkeparti eller Regjeringen det som noen trussel mot ekteskapet. Derfor blir de uttalelsene som Fremskrittspartiet hadde i forhold til Kristelig Folkeparti, ganske utrolige.

       I tillegg sa den ene representanten fra Fremskrittspartiet at vi sier ikke at kurs ikke virker, mens den andre representanten snakket om ammetåke, og at man ikke trodde at man fikk noen resultater igjen.

       Jeg gleder meg til neste debatt vi skal ha om dette, når vi har fått disse samlivskursene til å gå og vi begynner å se effekten. Da kan det være at jeg kommer til å driste meg til å si: Hva var det vi sa?

Sonja Irene Sjøli (H) : Først til representanten Woldseth, som før pausen angrep meg for å ha kalt Fremskrittspartiet for naive. Men det gjorde jeg ikke. Det jeg gjorde, var faktisk å sitere representanten Knudsen fra programmet « Standpunkt » i NRK tirsdag denne uken. Og siden han er fraksjonsleder i komiteen for Fremskrittspartiet, tar jeg selvfølgelig hans utsagn alvorlig. Han sa at det er utrolig naivt å mene at samlivskursene vil fungere. Det jeg derimot sa, var at jeg synes Fremskrittspartiet er passive hvis de ikke engang er villige til å forsøke å snu trenden med stadig flere oppløste ekteskap.

       Jeg tror selvsagt ikke at alle samlivsbrudd kan forhindres eller forebygges, men jeg er i alle fall i det minste villig til å prøve. Det handler faktisk om å forholde seg til det virkelige livet.

       Nettopp gjennom min jobb som jordmor tidligere i livet har jeg lang erfaring fra slikt arbeid. Det er mange gode tilbud allerede, og samlivskursene er viktige. Jeg tror det er en god investering for bedre og varige samliv. Som jordmor arrangerte jeg fødselsforberedende kurs, barselgrupper og egne grupper for nybakte foreldre i helsestasjonens regi. Disse gruppene og dette arbeidet var svært verdifullt for foreldrene, og jeg er sikker på at det forebygde veldig mange problemer akkurat i denne fasen.

       Jeg oppfatter det foreslåtte samlivskurset som et supplement, ja, som et verdifullt tillegg til de tilbudene som allerede finnes. Det er da selvsagt ingen tvang - det skal være et tilbud for dem som synes de trenger det.

       Så tilbud om samlivskurs synes jeg, i motsetning til representanten Knudsen, er en meget god idé.

Karin Andersen (SV) : Først til krisesentrene, som statsråden nevnte i stad. Det er riktig at kommunalkomiteen sendte Regjeringens forslag i vår i retur. Det var jo nettopp fordi Regjeringen kom med et meget dårlig forslag. Etter at Regjeringen var blitt bedt av Stortinget om å sikre finansieringen gjennom bedre statlige tilskudd, la de dette inn i rammetilskuddet til kommunene, hvilket betyr at det er helt greit for denne regjeringen at kommunene ikke bruker penger på det. For rammetilskuddet kan de få lov til å bruke til hva de vil, det skal ikke Stortinget bestemme. Jeg kan garantere statsråden at det kommer til å komme nye forslag om dette, for dette må vi ordne. Det står faktisk om liv og død for kvinner - og noen ganger også for barn.

       Så til representanten Bastesen, som hadde en visitt til bioteknologiloven som var direkte feil. Det er bare Fremskrittspartiet som har stemt mot de paragrafene som gjelder ultralyd. Og det er ikke slik at gravides muligheter til ultralyd er innskrenket, verken i svangerskapsomsorgen eller i fosterdiagnostikken. Men man har lagt inn en kvalitetssikring på den siste biten, bare sånn at det er klart.

       Det som egentlig fikk meg til å ta ordet, var denne debatten om ekteskaps- eller skilsmisseregnskapene, som jeg litt lattermild registrerte kom, og som nå ikke er der mer. Men jeg lurer litt på om representanter for Regjeringen egentlig snakker sammen. I kommunalkomiteen sitter vi nå og behandler St.meld.nr.6, Kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i inntektssystemet for kommunene. Der mener Regjeringen at skilte og separerte koster mindre og nå skal vektes ned, slik at det ikke skal bety så mye for inntektene i kommunesektoren. Det regner jeg med kanskje var noen av de utgiftene som nå skulle kartlegges, og som var så problematiske for samfunnet.

       Så skal jeg gi Kristelig Folkeparti og Dagrun Pedersen den ære at jeg tror at hennes syn i denne saken er vesentlig annerledes enn Fremskrittspartiets og det de har demonstrert her i dag. Men jeg tror kanskje at det viktigste er hvordan vi behandler hverandre, og hvilke holdninger vi har til hverandre når vi snakker om dette. Hvis man hele tida snakker om at noe er bedre enn noe annet, sender man signaler som ikke er gode - ikke til dem av oss som har skilt oss, og som står for det, for å si det sånn, men kanskje til noen av de barna som man sier at man er opptatt av.

       Til Fremskrittspartiet har jeg vel kun det å si at jeg synes at det særlig av innlegget til representanten Woldseth i dag virket som om de ikke var opptatt av barns rettigheter i det hele tatt, men kun hadde en slags moralistisk tilnærming til dette, der alle som ikke gjør akkurat slik som Fremskrittspartiet vil, ikke tar vare på familien sin, eller ikke lever slik som man bør. Jeg synes at det er et underlig standpunkt å ha for et liberalistisk parti, der det burde være opp til hver og en hvordan man vil innrette privatlivet sitt.

Heikki Holmås (SV) : Jeg ville komme med en forsiktig antydning om at jeg mener at akkurat når det gjelder barnefordelingssaker, er likestillingen kjørt rett i grøften. Derfor synes jeg egentlig at det er veldig bra at vi har denne diskusjonen, for jeg tror at det å holde levende denne diskusjonen om hvordan vi kan oppnå likestilling når det gjelder foreldrenes mulighet til å ta del i oppdragelsen av ungene sine, er veldig viktig. Jeg synes vi er kommet et stykke på vei.

       Det er sånn at 12 % av de ungene som bor sammen med én av foreldrene sine, bor i dag sammen med far. Og dette har det faktisk ikke vært noen utvikling på. Det har i løpet av de siste 15 årene som har gått, ikke vært flere overhodet som har bodd sammen med far. Det betyr at vi egentlig ikke har lyktes med den politikken vi ønsker.

       Det finnes i dag ingen oversikt over hvor mange som lever med delt omsorg, selv om jeg vet at departementet jobber med å få det på plass. En av grunnene til dette er at når 90 % av kvinnene ikke ønsker å gi far hovedomsorgen ved en skilsmisse, sier det noe om samfunnets syn, at man gjerne setter likhetstegn mellom det å være mor og det å være kvinne. Og det er faktisk en ting som verken kvinner eller menn - eller barn - har interesse av skal fortsette å være sånn. Jeg vil ha likestilling, og jeg vil at barn skal ha to foreldre som tar - og har - ansvar for oppdragelsen av ungene sine. Erfaringer viser at de fedrene som tar mest ansvar for ungene etter en skilsmisse, og som tar mest ansvar for ungene under oppdragelsen, er de fedrene som også har vært hjemme og tatt en god del fødselspermisjon. Det er oppmuntrende, og det viser at politikk faktisk funker.

       Derfor synes jeg at flertallet her i salen er lite grann puddingaktige og lite grann feige når de ikke er med på vårt forslag om å se på hvordan de gjør det på Island. Der har de har innført en ordning hvor en tredjedel av fødselspermisjonen går til far, en tredjedel går til mor, og en tredjedel er det opp til foreldrene å velge hva man skal gjøre med.

       Så er jeg skuffet over at flertallet her i salen ikke har skjønt at økonomi faktisk spiller en rolle for folk, også når det kommer til disse vanskelige sakene. Jeg er spesielt skuffet over at Fremskrittspartiet ikke er med på vårt forslag om at overgangsstønad også skal gis til jenter - unge jenter spesielt - som er i en situasjon der det vil være naturlig for dem å velge delt omsorg, men der det vil være en økonomisk katastrofe for dem å gi fra seg hovedomsorgen for ungen, rett og slett fordi de da vil miste muligheten til å få de pengene.

       Jeg vil si at jeg er veldig glad for den biten som går på at flertallet nå slutter opp om å fjerne begrepet vanlig samværsrett. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på akkurat det punktet og spørre hvordan hun har tenkt å følge opp vår fellesmerknad på side 28.

       Jeg bad også om ordet for å svare representanten Bastesen, men det har min kollega representanten Karin Andersen gjort helt utmerket, så det skal jeg ikke komme inn på.

       Det jeg syns debatten har manglet, er synspunkter om samlivskurs eller ikke samlivskurs. Til representanten fra Fremskrittspartiet vil jeg si at jeg også er jordmor. Jeg har tatt imot nesten 2.000 barn, og har sett utrolig mange i ammetåka i barselgrupper. Slike grupper er noe som det er stor etterspørsel etter.

       Det vi ikke har sagt helt klart her i dag når det faktisk gjelder samlivskurs, alt vi gjør i familiepolitikken, er at utgangspunktet for å få til et godt samliv må være trygge økonomiske rammer. Det er viktig for samliv og foreldreskap. Det har komiteen sagt enstemmig.

       Det er anslått at det fins ganske mange fattige barn i dette landet. Og mange av disse opplever sosiale begrensninger som en følge av familiens økonomi. For disse familiene trengs det et kraftig økonomisk løft. Komiteen peker også på at arbeidsledighet fører til dårlig økonomi for de familiene som rammes. Dette kan igjen gi sosiale problemer, som rammer barna spesielt.

       Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at forbruksutgifter for bidragsmottakere er basert på SIFOs standardbudsjetter. Disse medlemmene vil også påpeke at SIFOs standardbudsjett ikke omfatter utgifter til videregående skolegang, spesialisert til fritidsbruk, feriereiser, skoleturer osv.

       Det som må være utgangspunktet for en god familiepolitikk i dette landet, er faktisk at vi er et så rikt land at det er helt uhørt at barn lever under fattigdomsgrensa. Vi har en boligpolitikk som må legge til rette for at familier kan klare seg, og vi må ha sosialbudsjetter som gjør at de som trenger ekstra hjelp, har muligheten til å leve, og vi må ha et trygdesystem som også gjør at barns behov blir ivaretatt. Det er mye, mye viktigere enn om man er samboer, gift eller lever i partnerskap.

Harald T Nesvik (FrP) : Det er alltid spennende når man kaster seg inn i en debatt på slutten, å se hvilke reaksjoner som er vekket i salen etter at man har hatt ordet. Det skal bli veldig spennende å se etter det innlegget jeg har tenkt å holde nå iallfall.

       En liten visitt til SV: SV har også gjennom innstillingen her vist hvor familievennlige de er på alle mulige måter. I henhold til det som står, tar de vare på enslige forsørgere og hele den pakken. Jeg vil stille SV et konkret spørsmål: Hvordan henger det sammen med de påstandene og det man har vinklet på i debatten om familiemeldingen her i dag, når man ser på hva Sosialistisk Venstreparti gjør i sosialkomiteen? La oss ta en organisasjon som tidligere het AAN, som nå heter Amathea. SV går faktisk inn for å fjerne alle tilskudd til den organisasjonen - en innarbeidet organisasjon som har hjulpet veldig mange i en fase av livet der de virkelig har behov for hjelp, nettopp for å møte den familiesituasjon som man vil komme opp i senere. Det er gledelig å se at Karin Andersen allerede har vært oppe med hånden, så nå er vel debatten i gang.

       Jeg er småbarnsfar. Jeg har to små barn hjemme, og vil i den forbindelse knytte et par kommentarer til merknaden fra komiteens flertall som går på samlivskurs. Jeg må si jeg har stor respekt for jordmødrene i denne salen. De har gjort en fantastisk jobb. De har hjulpet mange familier. Men er det jordmødrene som skal påta seg jobben med å holde samlivskurs? Jeg tror ikke det. Det skal bli interessant å høre kommentaren til den merknaden. Det står følgende:

       « Fordelen med samlivskurs er at det er et lavterskeltilbud og ikke et behandlingstilbud. »

       Så langt er jeg med. Men så står det videre:

       « Det er for dem som vil forebygge og for dem som vil investere i et varig og forpliktende samliv. »

       Ærlig talt! Må jeg nå sørge for at jeg får et samlivskurs for å signalisere at jeg ønsker et forpliktende samliv - varig forpliktende? Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at jeg klarer det uten samlivskurs. Og når det gjelder hvordan vi skal motta det budskapet som disse samlivskursene skal innebære, setter jeg store spørsmålstegn ved dette forslaget.

       Det forundrer meg ikke at venstresiden i denne salen går inn for det, for de ønsker at staten og det offentlige skal være med og styre oss og hjelpe oss fra vugge til grav. Her har man til og med gått helt ned til å bli fødselshjelper. Men Høyre forundrer meg. Jeg synes ikke representanten Sonja Sjøli svarte på spørsmålet fra representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet. Hva er det egentlig som ligger bak dette forslaget? Tror man virkelig at man får de store effektene hvis nybakte foreldre gjennomgår et éndagskurs i samliv?

Eirin Faldet (A) : Jeg synes ikke representanten som nå hadde ordet, skal være så redd. Det er jo ikke noen tvang, dette her.

       Fremskrittspartiet stilte seg litt undrende til at jeg snakket så mye om samlivsbrudd i mitt første innlegg. Men det bør ikke forundre Fremskrittspartiet, for Arbeiderpartiet har alltid og vil alltid snakke om og for de svakeste i samfunnet.

       Det er faktisk slik at i motsetning til Fremskrittspartiet er det ikke alle som kan støtte seg til å være sin egen lykkes smed. Da må noen andre støtte den gruppen. Derfor mitt engasjement for barn som opplever samlivsbrudd. Arbeiderpartiet synes ikke det er noe poeng å bruke taletid til å snakke om dem som fungerer bra, og som har det greit.

       Jeg tror at statsråden har lagt fram den familiemeldingen som vi har behandlet, for faktisk å forbedre hverdagen for flere. Det tror jeg absolutt har vært statsrådens intensjon. Det er også bredt flertall for de aller fleste forslagene.

       Det forbauser meg at Fremskrittspartiet, som i alle sammenhenger framhever menneskets frie valg, som å kunne velge sin måte å leve sammen på, enten en velger ekteskap eller samboerskap, nå synes det er så rart at vi sidestiller ekteskap og samboerskap. Dette er til sjuende og sist den voksnes verden. Det får så være, synes jeg, med voksne. Arbeiderpartiet er mest opptatt av barnas rett til trygghet og kjærlighet. Barn velger ikke sine foreldre og spør selvsagt ikke etter vielsesattest.

       Vi kan alle være helt enige med statsråden i at det er best for barna å kjenne sin biologiske far, men vi som har levd en stund, vi vet at livet ikke alltid er så enkelt som det vi skulle ønske oss. Og vi vet at mange barn fødes med ukjent biologisk far. Derfor har Senterpartiet og Arbeiderpartiet fremmet det forslaget som jeg henviste til i mitt første innlegg. Det er altså av hensyn til barna, det er barnas rett som er det viktigste for oss. Jeg ber igjen statsråden vurdere dette forslaget.

Ulf Erik Knudsen (FrP) : En liten presisering av Fremskrittspartiets syn når det gjelder dette med kursvirksomheten: Når man hører enkelte innlegg, f.eks fra komitelederen, kan man få inntrykk av at Fremskrittspartiet mener at samlivskurs ikke virker. Dette er ikke riktig. Det vi sier, er at vi ikke tror på disse politikerbestemte éndags offentlige kursene, som skal gis rett etter fødsel. Det er disse vi er skeptiske til, og det er på dette området jeg tror det er naivt å tro at disse vil virke.

       Det er slik at det er mange menigheter, foreninger osv. som driver med en omfattende virksomhet innen samlivskurs, og jeg er helt sikker på at mange av disse kursene er flotte og virker helt utmerket. Men jeg tror at det som er felles for dem, er at de er noe mer omfattende enn et éndagskurs i ammetåka.

       Komiteens leder var også inne på dette i sitt siste innlegg, hvor hun sier at det er mange tilbud allerede. Dette er en helt riktig observasjon. Da hadde jeg faktisk trodd at et parti som Høyre ville si at man ikke trenger å gjøre det slik at staten skal blande seg inn i dette, hvis det er mange tilbud allerede. Hvis noe virker utmerket, og det er et tilbud i markedet, hvorfor må da staten blande seg inn og fortelle hvordan dette må gjøres?

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg er nødt til å gi et tilsvar til representanten Karin Andersen når det gjelder krisesentrene, og repetere litt av historien.

       Faktum er at Stortinget - og kanskje i særdeleshet SV - i alle fall ikke har bidratt til en forutsigbarhet for krisesentrene, for i desember 2002 vedtok og bekreftet Stortinget at denne statsråden skulle komme tilbake med en innlemming av krisesentrene i kommunenes finansieringssystem fra 2004. Denne statsråden fulgte opp i forhold til kommuneproposisjonen, hvor dette forslaget kom. Samtidig varslet Regjeringen at den ville vurdere et lovforslag, en eventuell lovfesting av dette tilbudet. Så er det at man i forbindelse med kommuneproposisjonen i juni i kommunalkomiteen vedtok at man ikke skulle gå for dette tiltaket. Hadde man gjort det, eller hadde jeg kunnet jobbe videre med det, hadde man i alle fall hatt en sak i Stortinget pr. dags dato som man kunne diskutert om man var enig i, eller ikke enig i. Istedenfor bekreftet flertallet, med SVs stemmer, at man skulle fortsette dagens finansieringssystem i 2004. I dag foreslår man en ny fordelingsnøkkel, fortsatt øremerket.

       Vi står overfor en stor utfordring når det gjelder krisesentrene. Jeg hadde møte med en rekke krisesentre for to dager siden, og det er helt utvilsomt at noen har store problemer med økonomien. Men det er også slik at mange krisesentre ikke har problemer med økonomien, de får sine tilskudd og har sine langsiktige avtaler med kommunene. Det er ikke sikkert at en prosentdeling mellom det statlige og det kommunale nivået, enten det er 50-50 eller 80-20, i seg selv vil hjelpe de sentrene som faktisk trenger en økning. For det er heller ikke alle som trenger det. Så dette bør spisses på en bedre måte.

       Så har jeg lyst til å si at vi stopper ikke - jeg stopper ikke - arbeidet, for vi trenger forutsigbarhet. Kvinnevoldsutvalget kommer med sin innstilling 4. desember i år. Det vi spesielt ser på, er hvilken forvaltningsmodell man skal velge for krisesentrene. Jeg tror tiden er kommet for å se helhetlig på hele voldsproblematikken i alle de instanser vi har der det jobbes med vold, mot kvinner, mot barn, og også se nærmere på overgriperen og de behandlingstilbudene vi har.

       Så dette må følges opp. Og vi skal følge det opp. Men som sagt: Stortinget har ikke akkurat bidratt til forutsigbarhet, når man i løpet av ett år har gjort tre forskjellige forslag. Og hva skal en statsråd gjøre? Vi prøver å følge opp så godt vi kan. Men vi fortsetter arbeidet.

       Så til dette med vanlig samvær, som representanten Heikki Holmås var opptatt av. Det må i så fall en lovendring til. Jeg skal følge dette opp på vanlig måte.

Karin Andersen (SV) : En statsråd som ønsker å sikre krisesentrenes virksomhet, og som mener at finansieringsordningen slik den er i dag, ikke er god nok, kan legge fram et forslag for Stortinget som er troverdig, og som er slik at man er sikker på at staten tar et større medansvar og sikrer finansieringen.

       SV var ikke med på det forslaget om å innlemme dette i rammetilskuddet for kommunene, og grunnen til det er jo at da blir staten totalt fri for medfinansieringsansvar. Da er det kommunene som har hele ansvaret alene, og vi vet nå hvordan kommuneøkonomien er landet rundt. Der sitter de og leter etter noe de kan legge ned. Og når Regjeringen på forhånd ikke hadde lovfestet det, men sagt at det skulle man gjøre etterpå, er det klart at kommunalkomiteen på ingen måte kunne ta sjansen på dette. Risikoen ville jo da være at før Regjeringen hadde greid å få et lovforslag igjennom i Stortinget, hadde flere krisesentre gått konkurs og vært nedlagt.

       Langsiktige avtaler med en kommune er jo akkurat så langsiktige som budsjettene er. Finnes det ikke penger, har selv keiseren tapt sin rett. Slik er det i kommuneøkonomien, og det har også denne Regjeringen ansvaret for.

       Så til hvorfor SV ikke har støttet Amathea, som er et rådgivningskontor med en livssynsparagraf. Nei, SV støtter ikke det. SV mener at det ikke er statens oppgave å støtte slike livssynsrådgivningskontorer. Vi ønsker å støtte rådgivningskontorer som har et nøytralt livssyn, for vi mener at det er riktig. Vi mener at det er feil av staten å skulle gå inn og gi støtte til dem som står for et spesielt livssyn i denne saken. Det kunne jo tenkes å være forskjellige, men vi vet også at det er ulikt syn på de rettighetene som ligger i abortloven, etter hvem man spør om råd. Vi ønsker å gi støtte til dem som er klare på at dette er en rettighet man har, og som ikke forsøker, for å si det sånn, å påføre folk større problemer enn det de har fra før. Det er flere av rådgivningsinstitusjonene som kunne ha gitt slik rådgivning, som ikke får støtte. Vi mener at denne typen rådgivning burde styrkes på mange områder, men vi er altså helt klare på at vi ikke ønsker dette gjennom Amathea eller andre rådgivningsinstanser som er knyttet opp mot spesielle livssyn.

Karin S Woldseth (FrP) : Jeg kunne ikke la en del av disse aldeles uhørte påstandene bli hengende i luften.

       Representanten Andersen fra SV snakker om at i mitt innlegg var barnet totalt fraværende, det minnet om moralisme, og det eneste som var akseptert, var det synet Fremskrittspartiet hadde.

       Først må jeg jo si at representanten Andersen i sitt siste innlegg tenderer mot moralisme i aller høyeste grad, ved å ekskludere rådgivningsorganisasjoner som har et livssyn. Hvis det ikke er moralisme å nekte dem å formidle rådgivning, så vet ikke jeg.

       Jeg vil råde representanten Andersen til å lese mitt innlegg, hvis hun overhodet ikke hørte hva jeg sa. Seks ganger i innlegget snakket jeg om det beste for barnet og barnets rettigheter. Seks ganger! Da blir det ganske oppsiktsvekkende at representanten vil ha det til at vi har totalt utelatt barna. Det er jo nettopp av hensyn til barna vi gang på gang, år etter år, har fremmet forslag om automatisk delt foreldreansvar. Vi har ikke fått tilslutning av noe parti en eneste gang. Nå er vi riktignok på god vei med dette fellesforslaget med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om at vi skal komme tilbake med en egen sak om automatisk delt foreldreansvar. Men vi har altså ikke mistet fokus på barna, snarere tvert imot. Det er dem vi fokuserer på.

       Så må jeg også si noe til representanten Faldet, som synes det er så rart at Fremskrittspartiet ikke vil likestille samboere og ektepar, når vi hevder at vi setter barna i fokus. Nå er det slik at hvilken samlivsform det enkelte paret velger, og deres juridiske rettigheter overfor hverandre, har ingen betydning for barna. Når det gjelder de lovendringsforslagene som ligger til behandling, bl.a til skatteloven og arveloven, er det ektefellen, eventuelt samboeren, som vil nyte godt av disse, og det at en samboer blir sittende i uskiftet bo, får ingen konsekvenser for barnet som sådant. Derfor er det altså ikke slik at vi har glemt barna, snarere tvert imot. Det er derfor vi også prøver å beskytte barnet ved å hevde at man fremdeles bør velge ekteskapet, fordi det forplikter. Hvorfor skal man likestille samboere, når samboere har valgt å leve et mindre forpliktende liv? Hvorfor skal de ha de samme rettighetene som noen som inngår et forpliktende ekteskap?

Dagrun Eriksen (KrF) : Representanten Andersen er så opptatt av at ekteskapet ikke skal fremheves, at hun kaller meg Pedersen, som var mitt navn før jeg giftet meg. Jeg tror vi iallfall kan anerkjenne ekteskapet såpass at vi kan si at jeg nå heter Eriksen!

       Det er viktig for meg å framheve at ekteskapet er den mest stabile rammen rundt barns oppvekst. Vi vet at uansett om foreldrene er samboere eller ektepar, er det å oppleve et samlivsbrudd en tung affære for barn. Derfor våger vi å peke på at noe av og til kan være bedre enn andre ting, særlig når det gjelder stabilitet og en ramme rundt barns oppvekst.

       I forhold til dette med samlivskurs synes jeg det er trist at enkelte har så liten tro på dette. Også i den nye ordningen er det de frivillige organisasjonene, menighetene, kommunene, helsesøstrene, jordmødrene, som skal få lov til å være med og utvikle hvordan disse kursene skal være.

       Når det gjelder dette med ammetåke, synes jeg det er ganske graverende at man sier at en kvinne og/eller et par rett etter de har fått et barn, ikke er i stand til å motta kunnskap, ikke er i stand til å motta det som faktisk ville være det de får på et slikt kurs. Et av familievernkontorene her i byen har sagt til meg at nå sier helsesøstrene at det ikke lenger er vekt og kilo og slike ting man er opptatt av på disse møtene, men hvordan vi kan få til å leve det gode samliv. Jeg har tro på denne interessen for å få til det gode samliv, og jeg har tro på at folk også etter at de har fått et barn, er i stand til å ta imot kunnskap - ammetåke eller ikke.

       Det er betryggende å høre at representanten Nesvik ikke har behov for samlivskurs. Men det er faktisk en del ute i den virkelige verden som har behov for hjelp og støtte i denne perioden. Som sagt, det er ikke noen tvang, det er et tilbud. Jeg mener at samlivskurs, sammen med flere andre tilbud, kan bidra til å forebygge. Det har jeg også svart på tidligere.

       Jeg tror helsestasjonen er et kompetansesenter for familie og barn, og jeg vil tro at det er naturlig at kursene legges dit. Det er mange tilbud allerede. Jeg tror samlivskursene kommer som et supplement, der det er andre faggrupper enn helsesøstre og jordmødre som skal inn, nemlig familierådgivere osv.

Statsråd Laila Dåvøy : Når det gjelder debatten om krisesentrene, synes jeg det er en viktig debatt, og jeg synes det var leit at vi ikke fikk muligheten til å få en forutsigbar finansiering på plass fra 2004. Jeg var innstilt på å fremme et forslag før Kvinnevoldsutvalget kom med sin innstilling, før altså kommunalkomiteen gjorde sitt vedtak om å opprettholde dagens finansiering i 2004. Jeg stresser dette litt, fordi jeg blir beskyldt av representanten May Hansen for ikke å følge opp Stortingets vedtak. Finansieringen i dag vil bli den samme som i 2004. Finansieringen er forankret lokalt, vertskommunen må godkjenne budsjettene, staten får dette inn fra vertskommunen og gir tilsvarende det krisesentrene har fått lokalt.

       Når det gjelder utfordringene krisesentrene i dag står overfor med hensyn til standard og kvalitet, er jeg ikke så sikker på at de er så lette å løse selv om man har en annen prosentfordeling, nemlig 80-20. Det er kanskje bare en økning i budsjettrammene til de sentrene som virkelig trenger det, som kan sikre denne typen standardøkning. Da kan det tenkes at det krever andre tilnærmingsmåter.

       Mitt mål er at vi så raskt som mulig i 2004 skal kunne komme tilbake til Stortinget med et helhetlig forslag knyttet til krisesentrene, der vi ser både på en finansieringsmodell og ikke minst på en forvaltningsmodell. Dette er viktig, og jeg håper at det skal være mulig å få gjort dette på en god måte, uten at det kommer veldig mange flere forslag til hvordan vi skal gjøre dette. Kanskje vi skal ta en helhetlig debatt så raskt som mulig i 2004.

       Jeg har også lyst til å si litt om samlivskurs. Jeg synes at Fremskrittspartiet harselerer ganske mye over disse samlivskursene. Vi har samlivskurs i dag, det er riktig. Vi har ulike typer. Noen går over to dager, noen går på kveldstid, og noen gjør det på litt andre måter. Det er mange organisasjoner som står bak og driver disse kursene, og det er også en del offentlige instanser som gjør det. Det er veldig stor etterspørsel etter disse kursene. Kursene er meget gode. Jeg har snakket både med folk som driver kurs, og med foreldre som har gått der, og de sier at de er meget nyttige. Vi bruker i dag mellom 4 mill. og 5 mill. kr på disse samlivskursene fra statens side. Det er en egenandel knyttet til det. Etterspørselen er faktisk oppe i 16 mill. Vi har et behov for langt flere samlivskurs. Når vi spør de unge i dag - vi har gjort en undersøkelse som det er henvist til i familiemeldingen - sier de at ja, vi har behov for å få hjelp, kanskje et slikt kurs vil være nyttig for oss.

       Jeg blir også litt bekymret når statsråden sier at noen krisesentre har gode økonomiske vilkår. Krisesentre er nedlagt dette året, det er dårlige bygninger, de er ikke tilrettelagt for barn, og de er ikke tilrettelagt for handikappede. Det er dårlige lønnsvilkår for de ansatte, det er ikke anstendige lønnsvilkår, noen får omtrent ikke betalt for å jobbe der. En forutsigbar finansiering er ikke lagt inn i rammetilskuddet uten at det er lovpålagt.

       Så til Fremskrittspartiet og barnas rett: Ja, jeg opplever at Fremskrittspartiet sier at barnas rett er avhengig av at foreldrene velger den samlivsform som Fremskrittspartiet liker. Poenget er jo ikke at barn ikke har arverett etter foreldrene sine uten dette, men poenget er at begge foreldrene skal være økonomisk sikret, i ordnede forhold, hvis de er samboere og går fra hverandre. Det er barna dette dreier seg om, og det er i de forhold det er barn, at det nå er regulert slik.

       Jeg skjønner at folk ikke vil gifte seg når de vil være samboere. Det synes jeg at vi skal respektere. Det er voksne folk som kan bestemme sjøl. Men når det gjelder barn, dreier dette seg om å sikre disse rettighetene, og der svikter Fremskrittspartiet. For å si det slik: Det er en politikerbestemt samlivsform. Dette må da skurre litt hos Fremskrittspartiet.

       Så til rådgivning for gravide: Livssynssamfunn kan gjøre dette sjøl. Returspørsmålet må vel være: Synes Fremskrittspartiet at muslimske rådgivningskontorer kan gjøre dette?

       Og så må jeg si at nå har jeg hørt så mye om ammetåke, at man skulle tro vi var i Meteorologisk institutt. Det er jo ikke sånn at kvinner havner i ammetåken når de får barn. Det er faktisk en diagnose.

Statsråd Laila Dåvøy : SV skal ha honnør for å ha satt krisesentrene på dagsordenen mange ganger i denne sal. Det tror jeg har vært klokt, og det er nødvendig. Jeg tror det er et av de viktigste tiltakene vi har når det gjelder kvinner og barn som har vært utsatt for vold.

       Men like fullt er det slik at noen krisesentre har nye bygninger, noen krisesentre har langsiktige avtaler med omegnskommunene, noen krisesentre har lønnsvilkår tilsvarende det som er i den kommunen de holder til i, noen krisesentre er tilrettelagt for funksjonshemmede, noen krisesentre har ansatt profesjonelle, andre driver virksomheten mer ved hjelp av frivillig innsats. Det er veldig interessant å jobbe med krisesentrene, snakke med dem, for de har litt ulik tilnærming og vil også gjerne være litt ulike, bl.a når det gjelder dette med å ansette profesjonelle eller drive med frivillig innsats. Men mange krisesentre sliter, og mange av dem sliter mye. Forutsigbarheten er for noen dårlig, fordi kommuneadministrasjonen i den kommunen de holder til i, eller kommuner som tidligere har støttet dem, nesten hvert eneste år vil stoppe utbetalingen. Men så viser det seg likevel at krisesentrene de siste årene samlet sett har fått ganske god økning - i år, f.eks., 15 % økning fra i fjor. Det betyr ikke at vi ikke har noen krisesentre som faktisk har fått det litt dårligere, og som sliter av den grunn. Jeg har ikke med meg noen oversikt i dag, men det skal vi komme med når vi skal debattere krisesentrenes nye finansieringsordning og en forvaltningsmodell for hele voldsområdet.

       Mitt poeng er derfor: Vi er nødt til å få en helhetlig debatt så raskt som mulig, hva gjelder både krisesentre og andre tiltak knyttet til voldsutsatte kvinner og barn. Det håper jeg at vi skal få om ikke lenge.

       Noe annet som jeg må få lov til å bemerke: Hvis representanten Andersen fra Sosialistisk Venstreparti hadde tatt seg bryet med å lese merknadene fra komiteen, ville hun ha sett at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil be Regjeringen om å « utrede og komme tilbake med forslag til endring i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker ».

       Hvis representanten Andersen da mener at vi ikke går for barnets rett, uavhengig av samlivsform, begriper ikke jeg hva hun mener.

Dagrun Eriksen (KrF) : Nå tror jeg vi nærmer oss slutten, så jeg vil bare ha en kort oppsummering.

       I dag får vi igjennom at vi får et tilbud om gratis samlivskurs for alle, vi får en økt tilgjengelighet til de eksisterende samlivskursene, vi får styrket familieverntjenesten, vi får nå felles foreldreansvar for samboere, vi får obligatorisk mekling for samboere, vi styrker selve meklingsordningen, vi styrker foreldreveiledningen, vi styrker fedres rett til fødselspenger, vi følger opp barn som vokser opp i familier hvor det oppstår vold, vi setter i gang forskningsprosjekter for å finne årsaken til at vold oppstår i familien, vi fokuserer på mannen som overgriper, det skjer en del endringer i forhold til samboere, og vi skal også se på en bedre tilpasning av kontantstøtten for bruk av deltidsbarnehage.

       Etter mitt syn har vi nå diskutert en familiepolitikk med visjoner inn i framtiden. Jeg gleder meg til å se resultatene av dette. Men vi kommer til å følge nøye med på om de visjonene vi hadde, faktisk nås. Hvis ikke må de justeres.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 753)