Ågot Valle (SV) (komiteens
leder):
Flere ganger har vi sagt at en av
Stortingets viktigste oppgaver er å kontrollere om regjering og forvaltning
følger de vedtak som Stortinget har fattet, og det er jo viktig å stadfeste
det nok en gang. Sivilombudsmannen er Stortingets forlengede arm og
praktisk utøver av deler av denne kontrollen. Ikke bare det,
Sivilombudsmannen er folkets advokat og har hele den offentlige forvaltninga
som arbeidsområde. Ombudet har derfor en svært viktig rolle. Jeg vil
understreke at det derfor er viktig at forvaltninga følger opp de vedtakene
eller henstillingene som ombudsmannen kommer med, eller fatter. Det er
viktig i forhold til tilliten til forvaltninga og i forhold til den enkeltes
rettssikkerhet. Det forutsetter at forvaltninga både prioriterer
henvendelsene fra ombudsmannen og legger ned et betydelig arbeid i disse.
Komiteen er godt fornøyd med den
jobben Sivilombudsmannen gjør, og det er derfor en enstemmig komite som står
bak innstillinga når det gjelder behandlinga av årsmeldinga. I årsmeldinga
gjør Sivilombudsmannen greie for at de rettslige spørsmålene som klagene
reiser, blir stadig mer kompliserte og vanskelige å forstå. Den offentlige
lovgivinga gir i stadig økende grad borgerne rettigheter. Rettsliggjøring
var jo også et tema i Maktutredningens sluttrapport. Den økende
rettsliggjøringa av forvaltningas forhold til borgerne bidrar til å styrke
den enkeltes rettsstilling, men samtidig øker forventningene til hva
forvaltninga skal kunne gjøre. At rettighetene er forankret i
skjønnsmessige ord og uttrykk, bidrar til at saksbehandlinga på
ombudsmannskontoret blir stadig mer komplisert, ressurskrevende og
tidkrevende. Det er derfor viktig at Stortinget gir økonomiske rammer som
er nødvendige for at ombudsmannen kan utføre jobben som kontrollør og
folkets advokat.
Det ser ut til at spørsmålet om innsyn
i forvaltningas interne dokumenter fortsatt framstår som delvis uavklart.
Ved behandlinga av årsmeldinga for 2001 bad en samlet komite ombudsmannen om
å vurdere om det var nødvendig med en regelendring for å stadfeste
ombudsmannens rett til innsyn. Problemstillinga ble da belyst gjennom to
saker. Bergens Tidende bad om innsyn rundt Globus II-saken.
Sivilombudsmannen bad om innsyn for å vurdere bruk av mer offentlighet i
Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Sjøl om det dreide seg om en
intern dialog om hvordan en sak for Sivilombudsmannen skulle behandles,
sluttet en samlet komite seg til ombudsmannens vurderinger, at
Justisdepartementets tolkning av ombudsmannsloven § 7 korresponderte dårlig
med ombudsmannens mandat - for ombudsmannens rett til utlån av dokumenter må
ikke innskrenkes. Forvaltningas vide fullmakter kompenseres jo ved at
ombudsmannen kan undersøke årsakene til avslagene. En samlet komite
stadfester i den innstillinga vi behandler nå, at bestemmelsen i
ombudsmannsloven § 7 også må gjelde de interne dokumentene som
Justisdepartementet har ment har vært unntatt fra ombudsmannens innsyn. Jeg
utfordrer justisministeren til å stadfeste det samme. Dersom han ikke gjør
det, kan det bli aktuelt å komme tilbake med forslag til endring i
ombudsmannsloven.
I fjor reiste ombudsmannen to spørsmål
- ja flere, men iallfall to spørsmål som komiteen tok opp i innstillingen:
Hvilken rolle har ombudsmannen etter omlegginga av billighetserstatningen?
Og: Bør ombudsmannens forhold til menneskerettigheter presiseres? Komiteen
bad ombudsmannen om å komme tilbake med forslag. Komiteen slutter seg til
ombudsmannens vurderinger og forslag, slik de er framlagt for komiteen, og
slik det går fram av saker vi skal behandle senere i dag, i Stortinget, om
endringer i instruks, og i Odelstinget, om endringer i lov.
Komiteen mener at ombudsmannen ikke
kan eller skal ha en rolle ved behandlinga av billighetserstatninger.
Videre går komiteen inn for en tilføyelse i ombudsmannsloven § 3, som
innebærer at Sivilombudsmannen skal påse at menneskerettigheter legges til
grunn. Komiteen forutsetter at ombudsmannskontoret har den nødvendige
fagkunnskapen for å ivareta dette aspektet ved vurdering av
forvaltningsvedtak i tida framover, og komiteen har også notert seg med
interesse det samarbeidet som skal inngås med Senter for menneskerettigheter
ved Universitetet i Oslo.
Sivilombudsmannen reiser i årsmeldinga
det viktige spørsmålet om ansattes ytringsfrihet. Ytringsfrihet er en
viktig forutsetning og et viktig element i demokratiet. Utgangspunktet må
være at offentlig ansattes ytringsfrihet også må kunne omfatte ytringer om
forhold som hører innunder eget arbeidsområde og berører forholdet til
arbeidsgiver. Som ombudsmannen skriver:
« Ledelsen ved et sykehus må kunne
uttale seg kritisk til nedskjæringer ved sykehuset og en rektor ved en skole
må kunne forsvare skolens interesser, selv om dette ikke er i samsvar med
standpunkt kommunens ledelse har inntatt. »
Det er likevel klart at det må kreves
at den ansatte eksplisitt opplyser at hun eller han uttaler seg på egne
vegne, og ikke på vegne av virksomheten, slik Sivilombudsmannen skriver.
I media har vi kunnet lese om ansatte
som forteller om det de anser som kritikkverdige forhold i kommuner eller i
helseforetak. Jeg mener, og SV mener, at dette er forhold det er viktig at
kommer fram, både overfor beslutningstakere og allmennheten. Ifølge media
har flere som forteller om forholdene slik de oppfatter dem, blitt utsatt
for trusler om oppsigelser eller andre former for represalier. Jeg vil
understreke at dette er et viktig tema, og jeg er helt sikker på at vi
kommer tilbake til det ved behandlinga av senere årsmeldinger og når vi
behandler grunnlovsforslag om ytringsfrihet.
Jeg har valgt å kommentere disse
områdene, men viser til at Sivilombudsmannen har tatt opp en rekke
interessante og viktige problemstillinger som komiteen har kommentert.
Carl I Hagen (FrP) : Det er et par ting i denne saken jeg vil påpeke. Jeg
vil først og fremst gi kompliment til Sivilombudsmannen og hans medarbeidere
for godt utført arbeid. Det er en meget grundig melding til Stortinget, en
melding som kanskje hadde fortjent mer oppmerksomhet og grundigere
behandling, også enkeltsakene i den. Men jeg vil gjerne gi full støtte til
at Sivilombudsmannen er Stortingets ombudsmann og opptrer på vegne av
Stortinget, og da er det ikke så nødvendig at vi går gjennom hver enkelt
sak. Jeg tolker det dit hen at vi slutter oss til Sivilombudsmannens
vurderinger med mindre vi eksplisitt sier noe annet, slik at når
Sivilombudsmannen gjør sitt arbeid, gjør han det på vegne av Stortinget, og
med Stortinget i ryggen.
Jeg vil gjerne nevne fra komiteens
innstilling at vi håper at Sivilombudsmannen vil foreta flere generelle
undersøkelser av spesielle forvaltningsorganer, noe som vi anser som meget
verdifullt. Etter hvert har det utviklet seg en praksis i det andre
kontrollorganet, nemlig Riksrevisjonen, med såkalt forvaltningsrevisjon,
hvor Stortinget får egne saker, Dok.nr.3-serien, til behandling. Jeg skulle
ønske at vi også kunne fått noen flere slike typer saker fra
Sivilombudsmannen. Her har komiteen påpekt at Sivilombudsmannen vurderer å
undersøke risikoen for ulik praksis mellom de ulike regionene i
kriminalomsorgen, deriblant ulik praksis med hensyn til reaksjonsnivå. Det
hadde vært ett fornuftig område å gå inn på. Det er mange områder hvor det
skal være lik behandling av lik sak over hele landet. Det må av og til være
noen som passer på at det ikke utvikler seg ulik praksis og ulike systemer
innenfor det samme saksområdet slik at borgerne ikke får den samme
behandling over hele landet.
Jeg vil også slutte meg til det
komiteens leder sa når det gjaldt ytringsfriheten også for offentlige
ansatte. Det er et meget viktig poeng. Etter at vi har hatt en del
skandaler, kanskje først og fremst i våre naboland, men det kan vel av og
til også ha vært noen i Norge, vet vi at det å være hva man i utlandet
kaller « whistle-blower », eller sladrehank, kan være meget negativt for den
personen som sier fra om uakseptable forhold på en arbeidsplass, enten for
arbeidstakerne eller for andre berørte, f.eks i helsevesenet, pasienter og i
eldreomsorgen, de eldre. Jeg vil gi klar støtte til et system hvor det er
beskyttelse av de ansatte som har en berettiget grunn til å varsle andre om
uakseptable forhold, etter at man forgjeves har forsøkt å ta tingene opp
internt i systemene. I vår gruppe har vi påbegynt et arbeid med en egen
« whistle-blowing »-lov, som under visse forutsetninger skal beskytte dem som
sier fra, mot represalier fra overordnede. Det var noe komiteen fikk en del
informasjon om, bl.a under vårt besøk i Australia, hvor de har en egen
« whistle-blowing »-lov. Det har de også i USA. Vi arbeider nå med å prøve -
eventuelt i samarbeid med andre - å fremme tilsvarende i Norge. For det er
kjedelig når vi hører om represalier overfor offentlig ansatte innen f.eks
eldreomsorgen, helsevesenet eller skoleverket, hvor man får kjeft av
overordnede og vanskeligere arbeidsforhold fordi man har tillatt seg ikke å
gi seg etter at man først har forsøkt internt, og så kanskje har gått til
pressen, kanskje gått til overordnet myndighet, kanskje til og med gått til
noen politikere og varslet. Da skal man kunne gjøre det, hvis det er god
grunn. Selvsagt kan man ikke hevne seg på overordnede fordi man har fått en
berettiget irettesettelse. Vi skal ha ordnede forhold. Men der hvor det er
berettiget, skal man kunne si fra og ha ytringsfrihet uten å risikere
represalier.
Det siste punket jeg vil nevne, var
også komiteens leder innom. Jeg vil i likhet med henne be justisministeren
bekrefte at han er innforstått med komiteens enstemmige merknader. Det har
jo tidligere vært slik at når ombudsmannen bad om innsyn i den saken
komitelederen nevnte, mente Justisdepartementet at slikt innsyn ikke skulle
gis. Dette ble påpekt tidligere, og Sivilombudsmannen ble anmodet om å
foreta en vurdering. På slutten av hans brev, som er vedlegg til
innstillingen, skriver han:
« Jeg antar at det vil være unødvendig
med noen endring av ombudsmannsloven § 7, dersom det fra Stortingets side
gis uttrykk for at denne bestemmelsen også må gjelde for de interne
dokumenter som Justisdepartementet har ment er unntatt fra ombudsmannens
innsyn. »
Slik mening fra Stortinges side er
uttrykt i komiteinnstillingen, hvor det står:
« Komiteen er enig i at bestemmelsen i ombudsmannsloven § 7 også må gjelde
for de interne dokumenter som Justisdepartementet har ment er unntatt fra
ombudsmannens innsyn. Komiteen slutter seg for øvrig til ombudsmannens
vurderinger av at det på denne bakgrunn ikke vil være nødvendig med en
endring av ombudsmannsloven § 7. »
En enstemmig komite har nå slått fast
hvordan dette er å forstå. Og jeg går ut fra at justisministeren vil
akseptere at nå har Stortinget med dette avklart situasjonen, slik at det
ikke vil komme noen bemerkninger i fremtiden når Sivilombudsmannen eventuelt
ber om innsyn i den type dokumenter han tidligere ikke fikk innsyn i. Nå er
det slått fast av Stortinget at slikt innsyn skal gis.