Berit Brørby (A) (ordfører for saken):

       Dissenser i Regjeringen er ikke noe nytt. En samlet oversikt i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen viser at helt siden 1945 har det vært praksis, heldigvis ikke i mange saker, men tilstrekkelig til at man kan stille spørsmål ved følgende:

       Jeg har forstått det slik at i tidligere tider var det å ta dissens i Regjeringen tenkt som en markering av at man tok avstand fra hva Kongen mente. Derfor har dissensene i dag fått svekket sin betydning. Det er også verdt å merke seg at det fra 1981 til 1997 ikke var en eneste dissens i Regjeringen. At det kanskje hadde sammenheng med hvem som var regjeringssjefer da, skal jeg ikke mene så mye om. Det er likevel grunn til å dvele ved de konstitusjonelle sidene ved at en statsråd, eller for den saks skyld en statsminister, tar dissens i en sak. Saken sendes likevel til Stortinget, og Stortinget kan da risikere å fatte et vedtak som er i strid med det denne fagstatsråden, eller statsministeren, har ment. Den samme statsråd, eller statsminister, er også utøvende makt og skal gjennomføre vedtaket man er sterkt mot, så sterkt mot at man faktisk har tatt dissens. Da er det grunn til å reise spørsmålet: Kan en statsråd som har tatt dissens i en sak, være fritatt for ansvar om det senere skulle vise seg å være nødvendig å stille vedkommende til ansvar for saken? Jeg bare reiser dette spørsmålet. I Sverige er dette helt utenkelig. Der er det slik at hvis en statsråd, eller for den saks skyld en statsminister, tar dissens, må vedkommende faktisk forlate posten. Da er man ferdig med sin gjerning i regjeringen. Dette er et forhold som noen kanskje bør se nærmere på. Hvem og hvordan har ikke jeg tatt stilling til, men det er all grunn til å tenke nærmere over det.

       Et annet forhold når det gjelder statsrådsprotokollene, er forskriftskontrollen. Denne bør i framtiden undergis en grundigere behandling. Ikke minst er det av interesse å få undersøkt om de forskrifter som utarbeides ved f.eks universiteter og liknende steder - nå tar jeg bare et par eksempler - basert på departementets fullmakter, faktisk er i samsvar med Stortingets intensjoner.

       Videre mener komiteen det er viktig at protokollene som oversendes fra departementene, følger samme oppsett. Komiteen har faktisk gjentatte ganger bedt Statsministerens kontor sørge for at det blir en ensartet praksis i forbindelse med oversendelse av, layout og innhold i statsrådenes protokoller. Det burde være unødvendig å gjenta dette hvert år. Nå er det gjort igjen, og kanskje er det neste gang en forbedring.

Carl I Hagen (FrP) : Jeg vil først slutte meg til det Berit Brørby sa på slutten av sitt innlegg, om at det burde være unødvendig å gi en klar beskjed til Statsministerens kontor om ønsket om ensartethet mer enn en gang. Jeg går ut fra at det er siste gang det er nødvendig for oss å slå det fast. Jeg går ut fra at det også blir formidlet til de ansvarlige på SMK, slik at de nødvendige instrukser blir gitt om å få en ensartet måte i forhold til presentasjonen av forskriftene.

       Jeg er også enig med Berit Brørby når det gjelder dette med dissenser, og behovet for en gjennomgang. Komiteen slår fast at den opprinnelige meningen med dissensadgangen var for at statsråder skulle unngå et eventuelt riksrettansvar den gangen det var måten nasjonalforsamlingen kunne bli kvitt en regjering på. Det er endret etter parlamentarismen, men dissensadgangen er der. Nå er det i aller høyeste grad, synes jeg, noe uklart under hvilke omstendigheter man kan ta dissenser, og hva virkningen av dissensene er.

       Når man ser på den listen som er trykt som vedlegg til innstillingen, over hvor ofte det har vært dissenser i regjeringene etter annen verdenskrig, viser det seg at under ettpartiregjeringen til Gerhardsen fra 1945-1951 var det 14 dissenser. I Gerhardsens regjering fra 1955-1963 var det 13. I Bortens koalisjonsregjering var det 37 dissenser, og det var i mange bagatellmessige saker. Ellers har det vært veldig lite. I den senere tid har det ikke vært dissenser siden regjeringen Bratteli i 1973-1976, før koalisjonsregjeringene til statsminister Bondevik - først Sentrumsregjeringen, så Samarbeidsregjeringen. Så jeg slutter meg til ønsket fra Berit Brørby om å sette i gang et arbeid for å få vurdert disse spørsmålene for fremtiden. Jeg vil anmode stortingspresidenten om å ta det opp til drøftelse i Presidentskapet hvorledes, hvem og hvordan man kan sette søkelyset på det, for her er det forskjellige problemstillinger som vil være klart aktuelle.

       Nå har vi altså hatt dissenser hvor også statsministeren var en av dem som dissenterte, uten å ta noen konsekvenser av det. La meg si det på en annen måte for å ta en teoretisk sak: Dersom flertallet i Regjeringen sender en melding til Stortinget i nær fremtid, som åpner for oljeboring i Barentshavet og utenfor Lofoten, men noen tar dissens, f.eks olje- og energiminister Einar Steensnæs, vil jeg for min del si at da vil det være uakseptabelt om Steensnæs fortsatte. Det ville ikke kunne gå. Hvis det er slik at en oljeminister fraråder oljeboring og oljeleting, og så etterpå selv skulle ta ansvaret for gjennomføringen av noe han selv er så imot at han tar dissens, ville det skape så ugreie ansvarsforhold at det i seg selv ville være en umulighet. Hvis det skulle skje en ulykke, vil noen kunne hevde at dette kan jo ikke oljeministeren ta noe ansvar for, fordi han hadde dissentert i Regjeringen. Andre vil kunne hevde at kanskje han derved hadde sabotert litt av gjennomføringsarbeidet nettopp for å kunne få gleden av å si: Hva sa jeg?, når han henviser til sin dissens - altså helt uakseptable ansvarsforhold. Så det må i hvert fall etter min oppfatning kunne slås fast at der det er en statsråd som skal gjennomføre et stortingsvedtak, er det uakseptabelt at den statsråden som har ansvaret for gjennomføringen av stortingsvedtaket, skal kunne ha adgang til dissens når regjeringen beslutter saken, uten å gå av. Det er min oppfatning, men her har vi altså ingen klare spilleregler i vårt system. Det er klart at det er selsomt når et stort mindretall med statsministeren i spissen tar dissens i Regjeringen på viktige prinsipielle områder, uten å trekke noen konsekvenser.

       På den annen side er det klart at adgangen til dissens må være der, særlig for koalisjonsregjeringer. Der vet man at det vil være ulike partier med sterke synspunkter på enkeltsaker, og det må være adgang til at det i spesielle saker blir en slags flertallsbeslutning i regjeringen. Men det er et behov for å se på når man skal kunne ta dissenser og hva konsekvensene skal være, om det skal være forskjell på om man selv er ansvarlig for gjennomføringen, eller om det er en helt annen statsråd i et helt annet departementet som ikke har noen tilknytning. Det tror jeg det kunne vært interessant at ble sett noe mer på, bl.a av hensyn til alle medlemmer i regjeringen og potensielle medlemmer, slik at man vet spillereglene for det man blir med på.

Modulf Aukan (KrF) : Formelle dissensar i statsrådsprotokollane er sjeldne. Slike dissensar er omtalte i § 30 i Grunnlova. Tanken var opphavleg at ved å nedfella sin motstand i protokollen vart ein statsråd fri frå det rettslege ansvaret for dei avgjerdene som Kongen personleg tok.

       Frå 1884 har dei kongelege avgjerdene vorte gjorde av eit fleirtal i statsrådet, altså regjeringa. Men poenget med ein dissens endrar seg ikkje så mykje. Den statsråden eller dei statsrådane som hadde protokollert ein motstand mot ei avgjerd i statsrådet, var fri for rettsleg ansvar for avgjerda. Etter kvart som riksrettsinstitusjonen har gått ut av bruk, har det politiske ansvaret for avgjerder kome i fokus i staden for det rettslege. I dei fleste regjeringar sidan 1945 har det likevel vore teke ein del dissensar. Kva grunnar statsrådane har hatt for å ta dissens, kan nok ha variert ein del, men det har nok i dei fleste tilfelle vore snakk om prinsipiell politisk usemje. No er det nok berre i svært få tilfelle at ein statsråd som er usamd i politisk avgjerd i regjeringa, tek det så langt som til dissens i statsrådsprotokollen. Etter det eg kan sjå, har det skjedd i saker av prinsipiell karakter, slik ein dissenterande statsråd ser det. Til dømes har Kristeleg Folkeparti sine statsrådar dei siste tiåra to gonger teke dissens ved bispeutnemning, ikkje fordi det var noko gale med dei biskopane som vart utnemnde, men fordi Kristeleg Folkeparti reint prinsipielt meiner at kyrkjelege avstemmingar skal vera avgjerande.

       I den dissensen som er omtalt i innstillinga, om patentdirektivet, var det for dei dissenterande statsrådane òg snakk om sterke prinsipielle og etiske innvendingar. Den gongen gjaldt det prinsipiell motstand mot å opna for patent på levande materiale.

       Dissens er ikkje berre eit utslag av politisk usemje mellom ulike parti. Som eit døme vil eg nemna at det i Gerhardsen sine arbeidarpartiregjeringar til saman vart teke 29 dissensar.

       Når det gjeld dissensar som er tekne av statsrådar frå andre parti i tidlegare regjeringar, kjenner eg ikkje i detalj motivasjonen bak. Det har vore fleire dissensar i EU-saka. Det har vore dissensar ved unemningar av ymse slag, og det kan ha vore snakk om saker med lokalt preg. I 1946 tok fire statsrådar dissens mot proposisjonen om å oppretta Norsk Jernverk, som vel må seiast å ha vore ei stor og tung sak. Sidan 1970-talet har dissensar vorte sjeldnare. Eg skal ikkje spekulera for mykje i årsakene til dette, men ei forklaring kan vera at moderne massemedia har gjort at usemje internt i ei regjering har kome til uttrykk på andre måtar enn i det formelle i protokollen.

       Terskelen for å ta dissens i statsråd er i dag høg, og det skal han vera. Bruken av dissens bør, slik eg ser det, avgrensast til saker der ein statsråd har store prinsipielle eller etiske innvendingar, slik vi har sett det praktisert dei siste åra.

Statsråd Per-Kristian Foss : Jeg har merket meg det ønsket som komiteen har uttrykt, om bedre og mer ensartet formidling fra Statsministerens kontor, og skal viderebringe det. Hva gjelder ønsket om en bredere gjennomgang av dissensinstituttet, har vel det, for bare å antyde, en viss sammenheng med Stortingets arbeid i forrige periode med en eventuell grunnlovsreform. Sammenligningen med Sverige halter jo på det punkt at de som kjent har skrevet sin grunnlov på et atskillig senere tidspunkt, og det er vel et faktum på dette området som på så mange områder at instituttet i Grunnloven har fått en noe endret begrunnelse etter hvert som årene har gått, så også med dissensinstituttet.

       Det er en samlet kontroll- og konstitusjonskomite som sier at de har merket seg at dissensene etter som tiden har gått, har fått en annen og svekket betydning enn opprinnelig forutsatt. Komiteen uttaler videre at dissenser i dag er redusert til et uttrykk for intern uenighet i ulike regjeringer. Denne regjeringen mener at bruken av dissens i statsråd bør forbeholdes prinsipielt meget viktige saker. Regjeringen er av den oppfatning at beslutningen om innlemmelse av EUs patentdirektiv i EØS-avtalen er eksempel på en slik sak. Jeg tilhørte altså flertallet i Regjeringen i denne sak og var ikke blant de dissenterende. Men det er fortsatt mitt syn at saken har det meget viktige prinsipielle tilsnitt.

       Regjeringen behandler årlig, etter den statistikk som er tilgjengelig, mellom 1.300 og 1.600 saker i statsråd. Det kan vel neppe hevdes å være oppsiktsvekkende at Regjeringen i én spesiell sak har benyttet adgangen til å protokollere en uenighet. Saken om innlemmelse av EUs patentdirektiv i EØS-avtalen er den eneste saken under denne regjering hvor enkelte av Regjeringens medlemmer har valgt å ta dissens i statsråd. Til sammenligning ble det under regjeringen Borten i et tidsrom på fem og et halvt år tatt dissens i hele 37 saker. Under de tre regjeringene som ble ledet av Einar Gerhardsen, ble det tatt dissens i til sammen 22 saker. Sett i forhold til hyppigheten av bruk av dissens under tidligere regjeringer kan ikke jeg se at denne regjeringens bruk av dissens i saker om innlemmelse av EUs patentdirektiv i EØS-avtalen skal ha bidratt til å svekke betydningen av Grunnlovens bestemmelse om dissens.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 818)