Anita Apelthun Sæle (KrF) (ordførar for saka):

       Ein kan venta at dette vert ein kort debatt.

       Saka gjeld at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i denne proposisjonen føreslår endringar i løyvingane for 2003 innanfor området Aetat, arbeidsmarknadstiltak, venteløn, dagpengar, statsgaranti for lønskrav ved konkurs og ytingar til yrkesretta attføring.

       Rekneskap har stort sett mindre merksemd enn budsjett, men rekneskapen avslørar også utviklinga, og han viser at verkelegheita har vorte annleis enn vi planla.

       Ein samla komite stiller seg bak dei føreslåtte endringane, men peikar på ein del forhold som har kome fram under sakshandsaminga i komiteen.

       Ytinga til yrkesretta attføring vert redusert med 54 mill. kr, og ein samrøystes komite understrekar at yrkesretta attføring er eit viktig verkemiddel for å få folk tilbake i arbeid. Komiteen viser til at regjeringa Stoltenberg skjerpa inn kravet om at attføring skal vera forsøkt før det vert gjeve uførepensjon. Denne linja er følgd opp av Samarbeidsregjeringa. Det er viktig at gjennomstrøyminga av personar på attføring er god, og at flest mogleg av dei ferdig attførte kjem tilbake i arbeid.

       Komiteen var av den grunn uroa over reduksjonane i budsjettet til dette føremålet, men årsaka til reduksjonen er ikkje at det er færre på attføring enn føregåande år - tvert imot. Veksten i talet på personar på attføring dei første ti månadene i 2003 er på heile 7,5 %. Dersom vi seier det i tal, er det ein vekst frå 2002 til 2003 på 1.150 mill. kr. Reduksjonen kjem derfor ikkje av at det er færre på attføring, men av at veksten har vore noko mindre enn det som opphavleg vart lagt til grunn i budsjetthandsaminga.

       Som ordførar for saka vil eg også nemna at fleirtalet i komiteen, Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, viser til at tilretteleggingstilskotet i regi av Aetat er ein viktig del av intensjonsavtalen om eit meir inkluderande arbeidsliv. Det er vi vel eigentleg ikkje ueinige i. Løyvinga var disponert ved utgangen av juni 2003, og med heimel i sysselsetjingslova stilte Arbeids- og administrasjonsdepartementet 50 mill. kr til disposisjon. På bakgrunn av utviklinga så langt i år er det forventa eit mindre forbruk på 9 mill. kr, som i denne proposisjonen vert overført til kapitlet for sjukepengar. Ordninga med tilrettelagt arbeid er naturlegvis framleis viktig for å gjera det mogleg for tilsette med helseproblem å koma tilbake igjen i jobb.

       Utover dette har ikkje komiteen merknader og rår Stortinget til å slutta seg til dei føreslåtte endringane i proposisjonen.

Karin Andersen (SV) : Det er ordningen med tilretteleggingstilskudd, som er en viktig del av intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, som er grunnen til at jeg tar ordet i denne saken.

       Det ble altså kjent i mai at pengene, som var et av de viktigste redskapene for at intensjonsavtalen skulle kunne fungere, var brukt opp. Det var jo gledelig, for det viste at dette virket. Men hva gjør Regjeringen da? Omtrent samtidig, da de skal legge fram revidert nasjonalbudsjett, forteller de Stortinget at her mangler vi penger til noe av det som er kjerneoppgavene i det som vi nå holder på med, nemlig å få syke og funksjonshemmede tilbake i arbeid? Nei. Det de gjør, er at de setter en stopp for dette, og så lager de en intern pengeflytting i departementet og tar penger fra yrkeshemmede, fra det som Stortinget har satt av til yrkeshemmede, som om det skulle være mindre behov for penger til yrkeshemmede i år, når vi vet at det er 20.000 flere av dem som nå ved årets utgang står uten jobb.

       Dette mener vi i SV og et flertall i Stortinget er kritikkverdig. Det er altså ingenting i situasjonen som skulle tilsi en slik handlemåte. Det hadde vært fullt mulig for Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett å komme til Stortinget og få de nødvendige midlene, uten at de pengene hadde vært tatt fra de yrkeshemmede.

       Vi i SV mener at dette tydelig viser at Regjeringen ikke tar arbeidet med intensjonsavtalen fullt ut på alvor. Dette skapte stor uro i sommer. Det er selvfølgelig bra at man etter hvert fikk på plass noen penger, men de kom fra feil sted. Det burde vært et annet sted å hente de pengene enn hos de yrkeshemmede.

       I tillegg til det har vi i denne saken sett hvor mye dagpengene øker. Det kommer mer om det i en sak som skal behandles i Stortinget senere i denne uken. Det burde også ført til en raskere satsing på aktiviteter som kunne fått folk i jobb, istedenfor passive utbetalinger til dagpenger.

Statsråd Victor D Norman : Jeg synes bare det er riktig å korrigere det feilaktige inntrykket som representanten Andersen og flertallet i komiteen har gitt når det gjelder spørsmålet om tilretteleggingstilskudd.

       Det som er klart, er at ordningen med tilretteleggingstilskudd var meget vellykket. Dette var en veldig god måte å sørge for at folk med redusert arbeidsevne kunne beholde eller få en tilknytning til arbeidslivet. Pengene som var bevilget, var brukt opp. Samtidig så vi at vi under posten tiltak for yrkeshemmede arbeidssøkere kunne få gjennomført de måltallene som vi hadde satt for Stortinget for antall personer, med mindre penger enn det som var bevilget. Da mente vi - og mener fortsatt - at som en samlet politikk for å hjelpe yrkeshemmede i forhold til arbeidslivet måtte det være riktig både å sørge for at minst like mange personer som planlagt skulle komme på arbeidsmarkedstiltak, og samtidig hjelpe flere til faktisk å få eller beholde en tilknytning til arbeidsplassen.

       Som jeg har sagt tidligere i salen her i dag: Hovedproblemet for de fleste yrkeshemmede er ikke å få den nødvendige opplæring. Det er å ha kontakt med arbeidsplassen. Det er der tilretteleggingen må foregå. Det er der man må akseptere at funksjonshemmede har en plass. Det er der vi må overvinne alle de tradisjonelle barrierene som gjør at yrkeshemmede med alle de kvalifikasjonene som trengs, allikevel normalt ikke slipper til. Derfor mente vi det var riktig å prioritere arbeidet med tilrettelegging i bedriftene, gitt at vi samtidig kunne nå det måltallet Stortinget hadde satt for antall personer som skulle på arbeidsmarkedstiltak i gruppen Spesielle arbeidsmarkedstiltak.

       Statsråden sa at man hadde nådd måltallene når det gjelder de yrkeshemmede. Det er altså 20.000 flere som er utenfor arbeidslivet nå, enn det var i fjor. Jeg har aldri hørt at Stortinget har sagt at det er et måltall. Her hadde det vært et flertall på Stortinget som hadde støttet statsråden i å få mer penger til å sørge for at intensjonsavtalen kunne virke som den var ment, nemlig at det skulle være færre og ikke flere arbeidsløse når året var omme. I tillegg mangler det også stillinger i trygdeetaten, som ikke er denne statsrådens ansvar, som var en del av avtalen om inkluderende arbeidsliv, som heller ikke er på plass. Det er mange biter som mangler her, og håndteringen av denne saken viser det vi fryktet, nemlig at Regjeringen er mer opptatt av å spare penger enn av å få yrkeshemmede i arbeid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 1352)