Sak nr. 8
Redegjørelser av utenriksministeren og forsvarsministeren om samlet norsk innsats i Afghanistan og Irak i 2004, samt Norges bidrag til operasjoner utenlands i 2004

TALERE:

       Utenriksminister Jan Petersen : Jeg vil i min redegjørelse legge hovedvekten på Norges samlede innsats i Afghanistan og Irak. Men jeg vil også benytte denne anledningen til å redegjøre for de avveininger Regjeringen gjør når det gjelder deltakelse i internasjonale operasjoner mer generelt. Med i en slik gjennomgang hører en vurdering av det internasjonale trusselbildet vi står overfor, FNs rolle som fredsbevarende organ og det folkerettslige grunnlaget for Norges deltakelse i internasjonale operasjoner. Også Regjeringens avveininger og prioriteringer ut fra de behov som foreligger, og de ressurser vi har til rådighet, hører med i en slik gjennomgang.

       La meg imidlertid innledningsvis knytte noen kommentarer til helgens dramatiske hendelse i Irak - pågripelsen av Saddam Hussein. Det er gledelig at koalisjonsstyrkene har pågrepet Iraks tidligere diktator. Saddam Hussein kan nå stilles til ansvar for de alvorlige overgrepene han står bak. Ikke minst gjelder dette bruken av masseødeleggelsesvåpen, både mot naboland og mot Iraks egen sivilbefolkning.

       Det er nå vårt håp at pågripelsen av Hussein på sikt vil lede til at terrorhandlingene i Irak opphører eller i det minste klart reduseres. Det er vesentlig for at gjenoppbyggingsarbeidet kan komme videre, til beste for den irakiske befolkningen. Det er også viktig med tanke på den fremtidige politiske utviklingen i Irak. Det er viktig at straffeforfølgelsen av Saddam Hussein skjer gjennom en troverdig og rettferdig rettergang.

       FNs sikkerhetsråd har enstemmig i resolusjon 1483 krevd at tidligere medlemmer av det irakiske regime « blir stilt til ansvar for sine forbrytelser og grusomheter ».

       Det bærende prinsipp i folkeretten er at det er vedkommende stat som beholder hovedansvaret for å straffeforfølge alvorlige forbrytelser. Det er således fullt ut i samsvar med folkeretten at Saddam Hussein stilles for en irakisk straffedomstol. Vi forutsetter imidlertid at en rettergang vil tilfredsstille folkerettens krav til uavhengighet og rettssikkerhet.

       Det irakiske styringsrådet har nylig kunngjort at det vil bli etablert en slik institusjon. Videre signaliserte medlemmer av styringsrådet rett etter pågripelsen av Saddam Hussein at man tar sikte på at saken hans føres for en irakisk domstol. Når dette vil skje, er det for tidlig å ha noen formening om.

       Etter avslutningen av den kalde krigen har et nytt konfliktmønster vokst frem, preget av interne og regionale konflikter og samspillet mellom dem. Gjennom det meste av 1990-tallet hadde vi en slik situasjon på Balkan og i deler av Afrika. I dag er liknende konfliktmønstre enda mer utbredt i Afrika og enkelte steder i Asia.

       Et annet vesentlig trekk ved utviklingen er at vi nå står overfor et nytt - og globalt - trusselbilde. Terroranslagene i USA i september 2001 viste at de alvorligste utfordringene mot vår felles sikkerhet nå kommer fra internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

       Bare ved en besluttsom og felles internasjonal innsats kan kampen mot disse nye sikkerhetsutfordringene lykkes. Derfor er det viktig at vi deltar aktivt i bestrebelsene med å opprettholde den brede globale koalisjonen som ble dannet i etterkant av terroranslagene i 2001.

       I arbeidet med å bekjempe disse nye sikkerhetstruslene legger Regjeringen avgjørende vekt på den rolle FN kan - og skal - spille. Det er FNs sikkerhetsråd som har det primære ansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Vi må støtte opp om FNs rolle og ansvar som fredsbevarende organ, og vi må bidra til at FN får de ressurser organisasjonen trenger for å ivareta sine funksjoner.

       Erfaringene har vist at det er behov for et bredt sett av virkemidler i tilknytning til fredsoperasjoner for at disse skal lykkes. Militær tilstedeværelse er ofte avgjørende for å sikre den stabiliteten som er nødvendig for en positiv politisk og økonomisk utvikling. Men også politiressurser, bidrag til oppbygging av rettsvesen, humanitær bistand og utviklingsbistand er viktige elementer i mer helhetlige bestrebelser på å skape langsiktig fred og forsoning.

       Når det gjelder rammene for norsk deltakelse i slike operasjoner, er det et klart krav: Et norsk engasjement skal være i samsvar med folkeretten. Dette innebærer at eventuell maktbruk må forankres folkerettslig, enten i samtykke fra partene, i retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar eller ved et mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til paktens kapittel VII eller VIII. Uten en slik forankring er det ikke grunnlag for militære bidrag som innebærer utøvelse av tvangsmakt.

       Norge har i en årrekke bidratt vesentlig til ulike krisehåndteringsoperasjoner for å hindre menneskelig nød og lidelse. Våre bidrag har vært rettet inn mot å fremme positiv politisk og økonomisk utvikling som har fred, sikkerhet og stabilitet som sine viktigste forutsetninger. Erfaringene viser at disse målsettingene bare kan oppfylles ved et bredt internasjonalt engasjement, politisk, humanitært og sikkerhetsmessig, i samarbeid med lokale krefter.

       Det er bred enighet, både i og utenfor denne sal, om det medansvar vi har for å bidra til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Den brede oppslutningen det er om denne delen av Norges internasjonale virksomhet, er etter mitt syn medvirkende til den rolle vi er i stand til å spille i freds- og forsoningsarbeid, og den tillit vi blir med møtt med.

       Norske frivillige operasjoner yter viktige bidrag til dette arbeidet. Regjeringen er derfor opptatt av at vi også i tiden fremover kan trekke på disse organisasjonenes ressurser og innsikt i arbeidet med å avhjelpe nød og lidelser i konfliktområder.

       Slik situasjonen ser ut i dag, er det liten tvil om at Afghanistan, Irak og Kosovo kommer til å være de tre områder hvor den alt overveiende del av det norske internasjonale militære nærværet kommer til å være konsentrert neste år. Selv om mye av debatten dreier seg om Irak og Afghanistan, vil jeg få minne om hva NATOs innsats har hatt å si for stabiliteten og utviklingen på Balkan. Vi er ennå ikke i mål i Kosovo, de underliggende problemer og motsetninger er langt på vei uløste. Jeg ser derfor for meg et fortsatt betydelig internasjonalt nærvær i Kosovo og i Bosnia-Herzegovina.

       La meg så gå over til å redegjøre nærmere for grunnlaget for vår planlagte innsats i Afghanistan og Irak neste år. Sikkerhet og stabilitet er også der viktige forutsetninger for en positiv politisk og økonomisk utvikling. Utfordringene er betydelige og krever et langvarig og bredt internasjonalt engasjement.

       Mange positive resultater er oppnådd på kort tid i Afghanistan. Et land som lå i ruiner etter flere tiårs borgerkrig og vanstyre, er nå langsomt i ferd med å bli bygd opp igjen, ikke minst takket være et omfattende internasjonalt bistandsengasjement. I stedet for det undertrykkende Taliban-regimet er det igangsatt en inkluderende politisk prosess for å opprette et representativt styre i landet. Innen undervisningssektoren, helsevesenet og andre deler av forvaltningen pågår det et omfattende reformarbeid. Men svært mye gjenstår. De uløste problemene, og fremfor alt den urovekkende sikkerhetssituasjonen, krever et langsiktig internasjonalt engasjement i landet, både militært og politisk, for å skape økonomisk utvikling.

       Bonn-avtalen, som ble fremforhandlet under FNs overoppsyn i desember 2001, står sentralt i dette arbeidet. Avtalen setter opp rammene for etableringen av en rettsstat og for den politiske prosessen fremover. Som et ledd i denne prosessen er det nedsatt en grunnlovskommisjon som har lagt frem et grunnlovsutkast som skal drøftes av et storråd, en såkalt Loya Jirga. Dette grunnlovsgivende storrådet møtes i disse dager.

       I Bonn-avtalen er det forutsatt nasjonale valg sommeren 2004. Det er ennå ikke avklart om disse vil omfatte valg på både president og nasjonalforsamling. Det fremlagte grunnlovsutkastet åpner for at valgene ikke nødvendigvis må holdes samtidig. Det regnes derfor som mest sannsynlig at det først vil bli valgt en president, og at nasjonalforsamlingen velges senere.

       For å få gjennomført denne prosessen med den nødvendige grad av legitimitet i befolkningen er den internasjonale sikkerhetsstyrken, forkortet ISAF, av sentral betydning. Væpnede grupper med tilknytning til Taliban og Al Qaida arbeider aktivt for å destabilisere president Karzais overgangsregjering. Krigsherrer og regionale ledere søker å undergrave Bonn-prosessen. Lokale klanledere synes i mange tilfelle lite interessert i at sentralregjeringens makt skal nå ut til deres områder. Narkotikaproduksjonen, som igjen øker, bidrar til å forsterke destabiliseringen.

       Til tross for NATOs overtakelse av ISAF-operasjonen og videreføring av den amerikanskledede operasjonen mot de gjenværende terroristcellene i Afghanistan, har det vist seg svært vanskelig å trygge sikkerheten utenfor Kabul. Overgangsregjeringen har da også liten reell kontroll i resten av landet. De regionale krigsherrenes sterke stilling er en vesentlig forklaring på dette.

       NATOs beslutning om å overta ledelsen av ISAF er et klart uttrykk for det ansvar alliansen har påtatt seg for sikkerheten og stabiliteten i Afghanistan. Dette er en vanskelig og krevende oppgave. Samtidig er det en oppgave alle alliansens medlemsland må ta på alvor. Vi har ikke råd til å mislykkes. Vi må derfor være forberedt på at NATO og Norge, som medlem av alliansen, vil måtte være i Afghanistan i lang tid.

       Den forestående gradvise utvidelsen av ISAFs mandat utover Kabul og etableringen av de såkalte Provincial Reconstruction Teams, forkortet PRT, i ulike deler av landet har som formål å bidra til å styrke overgangsregjeringens muligheter for myndighetsutøvelse.

       PRT-teamenes viktige oppgave er å skape stabilitet og sikkerhet i de områder hvor de er utplassert, og dermed direkte og indirekte styrke overgangsregjeringens og dermed sentralmaktens innflytelse - direkte ved å trygge forholdene og dermed sentralmaktens innflytelse, indirekte ved å skape stabilitet som grunnlag for annen virksomhet, og da i første rekke for økonomisk gjenoppbygging og forbedringer i levevilkårene for den afghanske sivilbefolkningen.

       Samtlige PRT vil ha et sivilt element for bl.a kontakt med afghanske myndigheter og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Størrelsen på det sivile elementet i det enkelte PRT vil avhenge av situasjonen i området.

       De drøftinger som nå pågår i NATO med sikte på å øke antallet PRT-team, har vist at det er bred tilslutning til denne ideen. Det er også bred enighet om at de fremtidige PRT-ene skal være en del av ISAF-styrken. President Karzai har tilskrevet NATOs generalsekretær og uttrykt sterk støtte til de planene som foreligger om utplasseringen av flere slike PRT-styrker.

       Fra norsk side har vi signalisert at vi er innstilt på å delta i et nordisk-britisk PRT-team som er under planlegging, forutsatt at det legges til rette for at PRT-teamene får de nødvendige sikkerhetsmessige støttefunksjoner.

       Tryggingen av sikkerheten i Afghanistan fordrer et aktivt samspill med afghanerne selv. Så langt har det bare vært en begrenset fremdrift i arbeidet med å bygge opp en nasjonal hær, politistyrke, grensepoliti og et fungerende rettssystem. Det er således behov for å intensivere den internasjonale støtten på dette området. I denne sammenheng er det helt avgjørende at Afghanistans naboland bidrar positivt og aktivt.

       La meg så si litt om dagens norske innsats i Afghanistan.

       Norge deltar aktivt i de militære operasjonene i Afghanistan. I dag bidrar vi med en medisinsk-kirurgisk enhet og en sivilmilitær samarbeidsenhet i ISAF. Disse bidragene planlegges avsluttet i februar 2004. I tillegg har vi nylig utplassert et norsk vakt- og sikringskompani i forbindelse med avholdelsen av det konstitusjonelle Loya Jirga- møtet, som jeg var inne på. Dette bidraget er blitt møtt med stor anerkjennelse fra afghansk side og fra det internasjonale samfunn. Vi har tidligere deltatt i operasjon « Enduring Freedom » med bl.a spesialstyrker og jagerfly.

       Det folkerettslige grunnlaget for Norges militære deltakelse i Afghanistan er for « Enduring Freedom »s vedkommende bygd på utøvelsen av kollektivt selvforsvar, som bekreftet i Sikkerhetsrådets resolusjon 1368. Når det gjelder deltakelsen i ISAF, bygger denne på autorisasjon av Sikkerhetsrådet i resolusjon 1386 samt samtykke fra regjeringen i Kabul.

       Det er mitt håp at arrestasjonen av Saddam Hussein på sikt vil lede til at terroristangrepene mot både sivile og militære mål i Irak vil reduseres eller opphøre. Samtidig er det viktig at vi erkjenner at situasjonen i landet fortsatt vil stille oss overfor betydelige problemer og utfordringer i tiden fremover. Dette blir vi dessverre minnet om nesten daglig. Sikkerhetssituasjonen er ytterst alvorlig. Terroranslag rettes både mot sivile irakere og det internasjonale sivile og militære nærværet. Det at også FN, det internasjonale Røde Kors og andre humanitære organisasjoner utsettes for terroraksjoner, demonstrerer kanskje tydeligere enn noe annet alvoret i situasjonen.

       La meg i den forbindelse minne om at Regjeringens holdning til de militære aksjonene som ble igangsatt i vår, er vel kjent: Regjeringen mente at det ikke forelå et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for å gå til militær aksjon mot Irak. Et nytt vedtak om dette i FNs sikkerhetsråd ville i tilfelle være nødvendig. Vi gikk i stedet inn for at Hans Blix og hans våpeninspektører skulle få fortsette sitt arbeid.

       Imidlertid gikk det ikke slik. Problemstillingen nå er imidlertid hva som skal til for å bringe landet på fote igjen. Det må ta utgangspunkt i situasjonen slik den nå er. Vår oppgave må være å bidra til å stabilisere situasjonen i Irak og å ta vår del av ansvaret for gjenoppbyggingen av landet, økonomisk så vel som politisk, slik det to ganger er oppfordret til av Sikkerhetsrådet i resolusjonene 1483 og 1511.

       Uansett årsak er derfor den primære utfordringen å få etablert en akseptabel sikkerhetssituasjon. Uten at vi får volden og terroren under kontroll, vil vi ikke få lagt forholdene til rette for en positiv politisk og økonomisk utvikling. De terroristaksjoner som nesten daglig finner sted, og som like gjerne rammer sivile som militære, kan ikke på noen som helst måte forsvares. Det er ikke akseptable virkemidler for å nå politiske mål.

       Vi har mislyktes hvis vi ikke klarer å skape en sikkerhetssituasjon som gjør at FN, ikke-statlige organisasjoner og humanitære hjelpearbeidere kan drive sin virksomhet til beste for den irakiske befolkningen. Jeg vil samtidig understreke at en stabilisering i Irak også vil kunne ha positive virkninger for situasjonen i Midtøsten mer generelt.

       På den politiske siden er det tatt skritt for å legge til rette for et irakisk selvstyre. Dette er en utvikling vi fortsatt vil støtte. Regjeringen er opptatt av at myndighetsoverføring fra den midlertidige koalisjonsmyndighet under amerikansk ledelse til en irakisk regjering skjer så raskt som mulig. Den tidsplan som den amerikanskledede interimsadministrasjon og det midlertidige irakiske styringsrådet er blitt enige om, legger til grunn at en overgangsregjering skal være på plass 1. juli 2004, og at en permanent ny grunnlov skal være utarbeidet to år senere. Med pågripelsen av Saddam Hussein er det grunn til å håpe at det vil bli en ny giv i demokratiseringsprosessen. De mange irakere som har dukket seg i angst for Saddam Hussein, kan nå rette ryggen og gå aktivt inn i arbeidet med å skape et nytt og fritt irakisk samfunn.

       Like viktig som at utviklingen skjer raskt, er det at den er vel forberedt, og at den har nødvendig legitimitet hos den irakiske befolkningen. Uten det vil de nye politiske ledere i Irak vanskelig kunne opptre med nødvendig autoritet og myndighet.

       Kofi Annan sier i sin rapport om Irak fra sist onsdag at det er sannsynlig at landet vil trenge bistand i form av betydelig militært nærvær i flere år fremover. Det irakiske folk må etter generalsekretærens syn få forsikringer om at stater også utenfor den amerikanskledede koalisjonen vil være rede til å bidra med militære styrker dersom en ny irakisk regjering ber om det.

       Annan understreker også at de økende sikkerhetsproblemene i Irak ikke kan løses med militære midler alene. En politisk prosess er nødvendig.

       Når det gjelder vår militære deltakelse i den internasjonale stabiliseringsstyrken i Irak, består den av to komponenter: et ingeniørkompani utvidet med mine- og eksplosivryddere i det britiske ansvarsområdet og et mindre antall stabsoffiserer i den polsk-ledede divisjonen.

       De norske militære bidragene til stabiliseringen av Irak har hele tiden vært i samsvar med Sikkerhetsrådets resolusjon 1483 av 22. mai i år. Bidragene er av en slik karakter at de folkerettslig ikke medfører at Norge får status som okkupasjonsmakt. Premissene for de norske bidragene er også kommet klart til uttrykk i avtaleverket som ligger til grunn for deltakelsen i henholdsvis britisk og polsk ansvarsområde.

       FNs sikkerhetsråd vedtok 16. oktober 2003 ytterligere en resolusjon, 1511, om situasjonen i Irak. Selv om det tidligere allerede forelå et klart folkerettslig grunnlag for norske bidrag til stabilisering av Irak, må vi nå ta utgangspunkt i situasjonen slik den er definert i resolusjon 1511. Den slår fast at en forsterket internasjonal militær og politifaglig innsats er avgjørende for å ivareta Iraks stabilitet og sikkerhet, slik at man kan få lagt det nødvendige grunnlaget for fremtidig irakisk selvbestemmelse og trygge FNs virksomhet i landet. Resolusjonen inneholder dessuten en autorisasjon til nødvendig maktanvendelse for å sikre stabilitet og sikkerhet i Irak. Derved gis også et folkerettslig grunnlag for et bredere spektrum av internasjonale militære bidrag.

       Vi har i den senere tid fått flere anmodninger fra nærstående land om ytterligere bidrag til de militære operasjonene i både Afghanistan og Irak, herunder norsk medvirkning til etableringen av et senter for opplæring av irakisk politi i Jordan. Henvendelsene er også kommet fra FN, NATO og EU, bl.a har FNs sikkerhetsråd i resolusjon 1511 oppfordret til internasjonale bidrag til politisektoren.

       Det er selvsagt viktig at vi fra norsk side fortsetter å ta vår del av ansvaret for å sikre en positiv politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig utvikling i Afghanistan og Irak. Det vil imidlertid ikke være mulig å imøtekomme alle de anmodninger om bidrag som vi har mottatt. Vi må derfor foreta selvstendige vurderinger og prioriteringer, basert på de foreliggende behov og tilgjengelige ressurser.

       I Irak og Afghanistan tar vi sikte på å videreføre vårt internasjonale militære engasjement i første halvår i 2004 omtrent på samme nivå som i dag. Forsvarsministeren vil om litt redegjøre nærmere for dette. La meg imidlertid få peke på at Regjeringen innenfor politi-/sikkerhetssektoren har besluttet at Norge vil legge opp til en viss økning av sin støtte til opplæringen av det afghanske sivilpolitiet og grensepolitiet.

       Hva gjelder vår deltakelse i annet halvår 2004, er dette et spørsmål Regjeringen vil måtte komme nærmere tilbake til. Dette vil bl.a måtte ses i lys av behovene og hva andre land vil bidra med. I vurderingen vil vi likeledes måtte ta hensyn til våre øvrige internasjonale forpliktelser, herunder deltakelsen i NATOs nye innsatsstyrke.

       De samlede gjenoppbyggingsbehovene i Afghanistan og Irak er av FN, Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet frem til 2007 anslått til henholdsvis 210 milliarder kr for Afghanistan og om lag 235 milliarder kr for Irak.

       Vårt utviklingssamarbeid med Afghanistan blir intensivert når landet fra neste år får status som samarbeidsland. I vår bistand neste år vil vi fortsatt ha en helhetlig tilnærming med støtte til den politiske prosessen, til å bedre sikkerheten og til å lindre nød og bidra til gjenoppbygging. Det er viktig at våre tiltak er i samsvar med afghanske prioriteringer. Den planlagte bistanden vil i all hovedsak gå til oppbygging av offentlige institusjoner, utdanning, demokratibygging og menneskerettigheter.

       Når det gjelder bistanden til Irak, tilkjennegav Norge under den internasjonale giverlandskonferansen i Madrid i oktober et samlet bidrag på 537 mill. kr for perioden 2003-2006, hvorav 297 mill. kr vil bli benyttet i inneværende år. De norske bidragene vil i første rekke gå til humanitær bistand og gjenoppbygging, i all hovedsak gjennom det multilaterale giverfondet for Irak.

       Den samlede bistanden til Afghanistan vil for 2004 være på om lag 300 mill. kr og på inntil 80 mill. kr til Irak.

       Norge deltar i dag med mer enn 800 personer i ulike utenlandsoperasjoner. På denne måten bidrar vi til regional og global stabilitet og sikkerhet med sikte på å skape grunnlag for å finne politiske løsninger på konflikter.

       Men ressursene når det gjelder mannskap, utstyr og økonomiske midler, setter grenser for vår mulighet til å besvare alle henvendelser og bidrag positivt. Det er derfor en viktig oppgave for oss å prioritere innsatsen mellom ulike operasjoner og geografiske innsatsområder.

       Den generelle linjen Regjeringen har lagt opp til, er at vi først og fremst bør delta i FN- og NATO-ledede operasjoner. Vi bør videre være rede til å ta et ansvar for å bidra i operasjoner i tilknytning til freds- og forsoningsprosesser som vi er involvert i. Et slikt tilfelle er Sri Lanka. Et annet er Sudan, hvor det er klare forventninger om at Norge vil følge opp den rollen vi har hatt for å legge til rette for en fredsavtale. Hvis det blir en fredsavtale i Sudan, vil Regjeringen positivt vurdere deltakelse av norsk personell i en FN-ledet styrke når eventuelle behov og finansiering er klarlagt.

       Vi må fortsatt være rede til å bidra til FNs operasjoner i Etiopia og Eritrea, i Sierra Leone og i Liberia. I Midtøsten vil vi søke å videreføre vår ledende rolle i den internasjonale observatørgruppen i Hebron på Vestbredden.

       Det er viktig å være oppmerksom på at oppgavene på Sri Lanka, i Sudan og de andre stedene i Afrika hvor vi er engasjert, er av en annen karakter enn f.eks i Kosovo. På disse stedene er det ikke tale om å delta i fredsskapende militære operasjoner, men i overvåkings-, kontroll- og politioppgaver. Dette krever andre typer kvalifikasjoner og ressurser.

       Når det gjelder Balkan, vil vi fortsatt delta med militært personell i Kosovo. Når NATOs operasjon i Bosnia etter planen blir overtatt av EU høsten 2004, tar vi likeledes sikte på å yte et sivilt bidrag.

       Forsvarsministeren vil gå nærmere inn på hvordan vi vil innrette norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner i 2004 samt ressursbehovene og sikkerhetssituasjonen for de norske styrkene. Hun vil også går nærmere i detalj om hva vi tar sikte på å bidra med i form av militære styrker til Afghanistan og Irak.

Statsråd Kristin Krohn Devold : Regjeringen tar sikte på å videreføre Norges militære deltakelse i utenlandsoperasjoner i 2004 på høyt nivå. I forsvarsbudsjettet for 2004, vedtatt 4. desember, ble det avsatt 700 mill. kr til dette.

       Regjeringen tar sikte på å opprettholde vår deltakelse i de tre hovedoperasjonsområdene Afghanistan, Kosovo og Irak med relevante og etterspurte styrkebidrag. I tillegg vil Norge delta i FN-ledede operasjoner og enkelte andre utvalgte operasjoner.

       Forsvaret er midt i en radikal omstilling. Vi tilpasser Forsvaret til nye nasjonale og internasjonale rammebetingelser. Målsettingen er å ha styrker av høy kvalitet, med høy reaksjonsevne, som er relevante og effektive i forhold til oppgavespekteret, både hjemme og ute.

       Forsvarets bidrag til internasjonal krisehåndtering og stabilisering svekker ikke vår evne til å forsvare norsk territorium. Internasjonalt engasjement er tvert imot med på å styrke vår evne til å opprettholde et effektivt og relevant forsvar her hjemme.

       Det gamle mobiliseringsforsvaret var godt tilpasset den situasjonen det var utviklet for, men er ikke lenger i stand til å oppnå verken nødvendig reaksjonsevne, anvendbarhet, kvalitet eller fleksibilitet. Omstillingen til et forsvar med høyere reaksjonsevne er derfor først og fremst drevet av behovet for mindre og raskere tilgjengelige styrker i våre egne nærområder. For utenlandsoperasjoner vil vi aldri behøve å være raskere ute enn våre allierte. Det er her hjemme kravet til nasjonal reaksjonsevne først og fremst gjør seg gjeldende.

       En av hovedmålsettingene med etableringen av innsatsstyrkene - FIST - for både Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret er å gi en reaksjonsevne som kan brukes til å gi et bedre forsvar hjemme. Det meste av det norske forsvaret, som i dag utgjøres av nettopp innsatsstyrkene, vil til enhver tid være hjemme, klart til å reagere på ulike trusler og kriser, eller, ved behov, for å yte støtte til det sivile samfunn. Det er derfor ingen motsetning mellom strukturer for nasjonale og internasjonale operasjoner. I vår tids sikkerhetsbilde er kravene til begge deler av oppgavespekteret stort sett sammenfallende og gjensidig forsterkende. Interoperabilitet for militære styrker vedtas ikke, det utvikles over tid, gjennom å delta i NATO-fellesskapet med flernasjonal trening og øvelser, og i virkelige operasjoner.

       Forsvaret har allerede gjort mye for å møte de nye kravene. Vi er på rett kurs. Tilbakemeldinger fra NATO på våre styrkebidrag er meget positive. Våre bidrag er relevante og møter de krav moderne militære operasjoner stiller, fordi vi har omstilt hjemme. Innsatsen og kompetansen til det norske personellet holder svært høy standard. Dette underbygger Norges rolle som en troverdig alliansepartner.

       Det er likevel kritisk nødvendig å fullføre omstillingen som er påbegynt, dvs. styrking av operativ evne ved fortsatt fokus på reaksjonsevne, anvendbarhet, fleksibilitet og kvalitet. For å få dette til er samarbeid med allierte en avgjørende forutsetning. Vi må bidra til rett type militær evne gjennom samarbeid med våre allierte og partnernasjoner når det gjelder anskaffelser, logistikk, vedlikehold og opplæring/trening samt felles styrkebidrag til konkrete operasjoner.

       Kapabilitetstiltakene, PCC, som NATOs stats- og regjeringssjefer forpliktet seg til på toppmøtet i Praha i fjor, vil ha stor betydning for vår evne til å håndtere nye utfordringer. Formålet er å oppnå mer gjennom samarbeid enn det det enkelte land har råd til og kapasitet til alene. Dette realiseres ved valg av strategiske partnere, rolledeling samt nye kapasiteter anskaffet gjennom fellesfinansering. Norge spiller en aktiv rolle i PCC og leder derfor en høynivågruppe som skal bedre NATOs tilgang på strategisk sjøtransport.

       Norge satser spesielt på samarbeid med land som ligger oss nær både geografisk, politisk og kulturelt. Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia er eksempler på det. Samarbeidet med disse nordsjølandene vil gi Norge både økonomiske besparelser og operative fordeler. Det øker vår evne til å bidra med relevante og etterspurte kapasiteter i utenlandsoperasjoner ved at mindre norske avdelinger kan « plugges inn » i større multinasjonale enheter. Samtidig vil disse multinasjonale styrkene bli nærmere knyttet til forsvaret av Norge. De forsvars- og sikkerhetspolitiske fordelene vi oppnår ved et nært samarbeid med disse europeiske NATO-landene, er meget betydelige.

       Etableringen av NATO Response Force, NRF, ble også vedtatt i Praha og er en katalysator for omformingen eller transformasjonen av alliansen. Oppbyggingen av denne flernasjonale styrken er sentral for NATOs fortsatte militære og sikkerhetspolitiske relevans. Vår deltakelse bidrar til å heve våre styrkers evne til operativt samvirke med allierte i flernasjonale operasjoner.

       NRF vil trolig i framtiden bli alliansens viktigste verktøy for deltakelse i krisehåndteringsoperasjoner både innenfor og utenfor alliansens område. Den skal med andre ord kunne settes inn både i Afghanistan og i Norge. Å delta er en sentral allianseforpliktelse og et viktig bidrag for å ivareta kollektivt forsvar og sikkerhet. Vi må derfor planlegge de forpliktelser Norge påtar seg i NATOs hurtigreaksjonsstyrke, parallelt og koordinert med vårt framtidige engasjement i utenlandsoperasjoner. Det betyr at de styrkeelementene Norge forplikter det enkelte halvår til NATO Response Force, ikke kan deployeres til andre formål i samme periode. Våre innmeldte kapasiteter til utenlandsoperasjoner i 2004 er derfor koordinert med våre forpliktelser i NATOs hurtigreaksjonsstyrke.

       Som følge av NATOs krav til beredskap og samtrening i forkant av operasjonsperioden på seks måneder vil styrkebidrag som inngår i NRF, normalt ikke kunne benyttes til andre oppdrag i den perioden de er bundet for NRF. Det enkelte medlemsland kan i prinsippet bare trekke innmeldte enheter ut av NRF ved akutte nasjonale behov.

       Norske bidrag til utenlandsoperasjoner hentes primært fra de stående styrker som inngår i Forsvarets innsatsstyrke. I tillegg utdannes enheter ved 6. divisjon som ved behov kan inngå i utenlandsoperasjoner. Dessuten kan personell med tidligere erfaring fra Forsvaret fortsatt rekrutteres til internasjonal tjeneste, men denne formen for rekruttering er mindre forutsigbar, og den krever betydelig større økonomiske ressurser og tid til oppøving og samtrening.

       Deltakelse innenfor fastsatt budsjettramme for utenlandsoperasjoner i 2004 vil derfor i hovedsak dimensjoneres ut fra kapasitetene i Forsvarets innsatsstyrke, FIST hær, FIST sjø og FIST luft. Samtidig vil de fleste av dagens kapasiteter i de enkelte forsvarsgrenene inngå nettopp i innsatsstyrkene. Norske militære enheter skal i prinsippet kunne reagere like raskt hjemme som ute, og det norske forsvaret består derfor i hovedsak av innsatsstyrker. Viktige unntak er bl.a kystvakt og heimevern. Dette er altså premissene for hva vi kan stille med i hvilken operasjon.

       Norges deltakelse i utenlandsoperasjoner er basert på vilje til å bidra til fred og stabilitet i konfliktområder av betydning for vår egen så vel som internasjonal sikkerhet. Vi deltar i dag med over 1.000 kvinner og menn i ulike operasjoner. Norsk personell gjør en viktig innsats i internasjonale operasjoner. Gjennomføring av slike operasjoner er en forutsetning for positiv politisk og økonomisk utvikling.

       Det norske vakt- og sikringskompaniet i den internasjonale sikkerhetsstyrken, ISAF, i Afghanistan har en sentral rolle for å tilrettelegge for framdrift i den såkalte Bonn-prosessen. Beskyttelsen rundt gjennomføringen av den afghanske grunnlovgivende forsamling, Loya Jirga, er avgjørende for å kunne få på plass en ny afghansk grunnlov og gjennomføring av demokratiske valg neste år.

       Det norske ingeniørkompaniet i Irak har gjort en betydelig innsats for sivilbefolkningen i Basra og omegn. En forutsetning for stabilitet og håp om en bedre framtid er at befolkningens essensielle behov blir dekket, knyttet til strøm, gass, petroleum, vann osv.

       Det er intet nytt at militære styrker driver denne type aktivitet, både for å avhjelpe akutt nød og for å vinne freden. Dette har norske soldater i internasjonal tjeneste lang erfaring i å gjøre, i Libanon, på Balkan, i Afghanistan og nå i Irak.

       Militær tilstedeværelse sammen med tradisjonell bistand og støtte til gjenoppbygging og etablering av sivile institusjoner er i en postkonfliktfase tre elementer som utgjør en naturlig helhet. Det er ikke et enten - eller. Vi trenger alle.

       Det er tidvis betydelig risiko forbundet med å delta i slike oppdrag, og sikkerheten for norsk personell har derfor alltid høyeste prioritet. Regjeringen legger stor vekt på at avdelingene som sendes ut, er trent og utrustet for egenbeskyttelse. Personellets velferd under og etter oppdraget står også helt sentralt.

       Sikkerhetstiltakene justeres til enhver tid i forhold til foreliggende trusselvurderinger. Vi er i denne sammenheng avhengige av en effektiv etterretningstjeneste og et godt etterretningssamarbeid.

       Både trusselvurderinger og sikkerhetstiltak for å beskytte personellet under tjeneste utformes i nært samarbeid med våre allierte og andre samarbeidspartnere i de forskjellige operasjonene Norge deltar i.

       Videre sørger vi for at avdelingene er utstyrt med ulike former for beskyttelsesutstyr, fra skuddsikre vester og hjelmer til pansrede kjøretøy. Ytterligere tiltak iverksettes ved behov, enten det dreier seg om bevegelsesrestriksjoner eller andre tiltak som øker styrkebeskyttelsen.

       Det er i tillegg avgjørende at de engasjementsreglene, « Rules of Engagement », styrkene opererer under, er robuste og gir styrkene fleksibilitet til å ivareta egen sikkerhet på beste måte.

       I Afghanistan er et fortsatt internasjonalt militært nærvær en forutsetning for en positiv politisk og økonomisk utvikling. Det er nå viktig å tilrettelegge for at den afghanske overgangsregjeringen blir i stand til å følge opp Bonn-prosessen og utvide sin innflytelse i provinsene.

       Etablering av et stabilt og demokratisk styresett i Afghanistan står helt sentralt for å forhindre at landet igjen skal bli et fristed for internasjonal terrorisme.

       Norge har så langt høstet stor anerkjennelse for sine bidrag til operasjonene i Afghanistan. Vi har vist at også små nasjoner er i stand til å stille med relevante bidrag, på kort varsel, til krevende oppdrag.

       Sikkerhetsutfordringene i Afghanistan er store. NATO overtok ledelsen av ISAF i august i år og har signalisert et langsiktig engasjement. Det er avgjørende at alliansen lykkes i sitt oppdrag i Afghanistan, som er den første NATO-operasjonen utenfor Europa.

       NATO er og vil være selve hjørnesteinen for norsk sikkerhet. Derfor må Norge delta aktivt i NATOs operasjoner for å bidra til å sikre at alliansen forblir relevant og sterk. Regjeringen tar sikte på å prioritere den norske militære deltakelsen i ISAF-styrken i 2004.

       Det er klart at en mer omfattende rolle for NATO i Afghanistan vil kreve at de allierte og våre partnernasjoner er villige til å bidra med flere styrker enn ISAF består av i dag, på ca 5.500 personer. Så langt har det vært en utfordring å få oppfylt styrkebehovene for det eksisterende mandatområdet i og rundt Kabul. NATO har derfor gått inn for en gradvis utvidelse av operasjonsområdet for å sikre at ISAF har tilstrekkelig antall styrker og tilgjengelige kapasiteter for å ivareta oppdraget, uten at innsatsen i Kabul svekkes.

       Alliansen vurderer nå ulike muligheter for å styrke ISAFs rolle utenfor Kabul, bl.a ved etablering av såkalte Provincial Reconstruction Teams, PRT. Formålet bak disse teamene er å bidra til utvikling av sikkerhet og stabilitet i provinsene. Sentralt står støtte til sikkerhetssektorreform og gjenoppbyggingsarbeid.

       Norge bidrar i dag i ISAF IV med en sivilmilitær samarbeidsenhet og en medisinsk-kirurgisk enhet. Disse bidragene avsluttes i januar 2004. I tillegg har Norge fra ca 1. desember bidratt med et mekanisert infanterikompani som ISAFs sikrings- og reaksjonsstyrke. Denne styrken utfører nå oppdrag i forbindelse med gjennomføringen av den afghanske grunnlovgivende forsamling, Loya Jirga, og vil videreføres i ISAF V fram til august 2004. Oppdraget vil være av liknende karakter som i dag.

       I den aktuelle situasjonen i Afghanistan er det viktig å bidra til å utvide den afghanske sentralmyndighetens innflytelse i provinsene. Etableringen av PRT er et av NATOs fremste verktøy for å oppnå dette.

       Som utenriksministeren redegjorde for innledningsvis, ser Norge på muligheten for å bidra med personell til et nordisk-britisk team innenfor ISAF-rammen. Regjeringen vil arbeide videre med å utforme rammebetingelsene for å kunne delta i et eventuelt slikt PRT-samarbeid.

       Vi må ikke glemme bakgrunnen for det internasjonale militære engasjement i Afghanistan - terroranslagene mot USA 11. september. Norge bidrar også på andre måter til å styrke alliansens evne til å bekjempe internasjonal terrorisme.

       NATO-operasjonen Active Endeavour i Middelhavet vil fortsatt være en viktig arena for dette og utgjør et av de mest konkrete tiltakene NATO har iverksatt i forlengelsen av artikkel 5-vedtaket i alliansen rett etter 11. september. NATO revurderer i disse dager Operation Active Endeavour. Bakgrunnen er vanskelighetene med å få fylt opp styrkebehovene for operasjonen og ønsket om en klarere kobling til NATOs konsept for forsvar mot terrorisme.

       Derfor vil Norge også i 2004 delta rutinemessig med relevante kapasiteter i overvåkningen av skipstrafikken i Middelhavet. Våre militære bidrag vil også i fortsettelsen inngå som en del av NATOs stående flåtestyrker. Langvarig internasjonalt militært nærvær vil også være nødvendig for å bringe sikkerhet og politisk stabilitet til Irak. Opprettelsen av en multinasjonal stabiliseringsstyrke var nødvendig for å skape gode vilkår for gjenoppbygging av infrastruktur og etablering av demokratiske institusjoner i landet.

       Det er bred internasjonal enighet om nødvendigheten av et sikkerhetsnærvær i Irak i postkonfliktfasen. Dette ble understreket nok en gang i høst ved vedtaket av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1511, som oppfordrer medlemslandene til å bidra til den internasjonale stabiliseringsstyrken i Irak. Det er viktig at vi fra norsk side slutter opp om FNs oppfordring, og fortsetter å støtte opp under denne innsatsen i 2004.

       Regjeringen tar sikte på å videreføre deler av maskin- og konstruksjonskapasitetene fra Telemark ingeniørkompani i den britiske sektoren i Irak. Varigheten for bidraget er seks måneder.

       Videre legger Regjeringen opp til å forlenge Norges støtte til den polske divisjonsledelsen med et mindre antall stabsoffiserer.

       KFOR-styrken har siden 1999 hatt en sentral rolle for å tilrettelegge for en fredelig og demokratisk utvikling i Kosovo. Det er i Norges interesse å bidra med styrker gjennom NATO for å forhindre at Balkan igjen blir « Europas urolige hjørne ».

       De sentrale sikkerhetsutfordringene er fortsatt interetnisk vold, organisert kriminalitet og politisk ekstremisme knyttet til kosovo-albansk nasjonalisme. Det ser likevel ut til å være en viss bevegelse i den politiske prosessen, og det er bl.a igangsatt dialog og forhandlinger mellom Beograd og Pristina om Kosovos sluttstatus.

       Dersom sikkerhetssituasjonen tilsier det, vil NATO i løpet av 2004 gå over til et mer fleksibelt og mindre personellintensivt militært nærvær i Kosovo. Norges militære bidrag til KFOR vil reduseres i takt med denne utviklingen. Fram til sommeren 2004 vil det nåværende infanteribidraget videreføres.

       Regjeringen tar deretter sikte på å tilby et mindre antall helikoptre andre halvår av 2004. Helikoptre er en sterkt etterspurt kapasitet, og Forsvaret har også tidligere hatt helikoptre i KFOR.

       De siste ti årene har vi vært vitne til en vektforskyvning fra deltakelse i FN-ledede operasjoner til operasjoner ledet av NATO eller koalisjoner av villige. Dette er særlig blitt synlig etter at NATO engasjerte seg i fredsbevarende operasjoner på Balkan i begynnelsen av 1990-tallet og i forbindelse med koalisjonsoperasjonene i Afghanistan. Dette skyldes ikke minst at NATO besitter et velfungerende kommandoapparat og relevante styrker. Dette innebærer ikke at Regjeringen ikke prioriterer FN generelt eller deltakelse i operasjoner med FN-mandat. Også de ovennevnte NATO-operasjonene har et klart mandat fra FN.

       Norge bidrar også til en rekke FN-operasjoner. Vi har stabsoffiserer og observatører i Midtøsten, i Etiopia, i Eritrea og på Balkan. Vi har nylig utført oppdrag for FN i Kongo og Liberia, og Norge deltar også med militært personell i andre fredsbevarende operasjoner, som Multinational Force and Observers i Midtøsten og Joint Military Commission i Sudan.

       Jeg viser for øvrig til utenriksministerens redegjørelse om at hvis det blir en fredsavtale i Sudan, vil Regjeringen positivt vurdere deltakelse av norsk personell i en FN-ledet styrke. Det pågår for tiden uformelle konsultasjoner i FN om en eventuell styrke til Sudan, og Regjeringen vil, som utenriksministeren påpekte, komme tilbake til dette når eventuelle behov og finansiering er klarlagt.

       Regjeringen tar sikte på å videreføre vårt engasjement i FN-operasjoner på omtrent tilsvarende nivå som i 2003.

       Det er riktig at antallet personell som tjenestegjør direkte i FN-ledede operasjoner, i blå beret, er mye lavere enn for ti år siden. Det skyldes først og fremst at FN, i tråd med FN-paktens kapittel VIII, i økende grad har delegert fredsbevarende oppdrag til regionale institusjoner som NATO og EU.

       Ulike konflikter på 1990-tallet har vist FNs begrensninger i håndtering av internasjonale operasjoner. De militære operasjonene i Afghanistan og Irak krever et omfattende kommando-, kontroll- og etterretningsapparat. Dette er en type operasjoner som FN selv ikke er i stand til å lede. FN makter ikke alene å løse verdenssamfunnets problemer. Her er NATO en avgjørende samarbeidspartner.

       Jeg vil derfor framheve at samtlige utenlandsoperasjoner og andre oppdrag som Norge i dag deltar i, og planlegger bidrag til i 2004, finner sted under helt klart mandat fra FNs sikkerhetsråd.

       Det er viktig å understreke at andre institusjoner, som NATO og EU, ikke undergraver FNs rolle, men tvert imot søker å understøtte denne ved å lede operasjoner under FN-mandat. Dette er etablert norsk politikk og en målsetting som står fast. Derfor er FN fortsatt for Norge den viktigste aktøren når det gjelder håndtering av internasjonale kriser og konflikter.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelser om samlet norsk innsats i Afghanistan og Irak i 2004 samt Norges bidrag til operasjoner utenlands i 2004 legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget - og anser det som vedtatt.

       Vi skulle da være ferdig med behandlingen av sakene nr. 1-8 på dagens kart.