Bent Høie (H) (ordfører for saken):

Asmund Kristoffersen (A) : Det er ikke tvil om at helseforetakene sliter med å tilpasse driftsnivået til inntekts- og overføringsnivået. Opplysninger som komiteen fikk under høringene med de regionale helseforetakene under budsjettbehandlingen for 2004, gav egentlig et bilde av en ganske uhåndterlig situasjon, hvis de ikke skulle legge om og legge ned tilbud som var rent økonomisk begrunnet. Dette er ingen god situasjon når en prøver å få til en forbedret spesialisthelsetjeneste innenfor både somatikk, psykiatri og behandling av rusmiddelbrukere.

       Gjennom budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ble den økonomiske situasjonen betydelig forbedret gjennom vedtaket om 500 mill. kr mer og utsatt tidspunkt for å kreve balanse i helseforetakenes drift. I denne krevende økonomiske situasjonen for helseforetakene er det viktig ikke å foreta seg noe som kan forverre driftsgrunnlaget for disse.

       I Arbeiderpartiet er vi derfor svært glad for at vi har fått en samlet komite til å gå mot at enhetsprisen pr. DRG-poeng skulle reduseres fra 29.931 kr og til 29.308 kr, tilsvarende en utbetaling på om lag 350 mill. kr. Dette er med på å lette foretakenes driftssituasjon og sette dem bedre i stand til å ivareta sine oppgaver. Jeg vil gi honnør til regjeringspartiene, som på en pragmatisk måte var med på denne gode løsningen. Dette er et forhandlingsresultat det står respekt av.

       Dette forslaget bygger på merknader og synspunkter om at vi ikke skal redusere enhetsprisen i desember, med tilbakevirkende kraft for hele 2003. Dette prinsipielle synspunktet målbar også Arbeiderpartiet under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

       Vi må ved en senere anledning se på hvordan ISF-ordningen skal praktiseres i forhold til avkorting av enhetspris. Det er klart at helseforetakene må drive effektivt, slik at våre bevilgninger gir økt pasientbehandling. Slike krav må helseforetakene gjennom sine budsjetter og i sin virksomhetsplanlegging være innstilt på å kunne imøtekomme. Det er Arbeiderpartiet for. Men vi mener at det er prinsipielt feil å kreve avkorting av enhetspris for faktisk utført pasientbehandling, så lenge det er foretatt korrekt registrering og utført pasientbehandling i nøye samsvar med dette.

       Feil koding og registrering som gir utslag i uberettiget merinntekt, må det ryddes opp i i de tilfeller dette måtte gjelde. Jeg forventer at kontrollsystemene fanger opp dette nå.

       Dette er åpenbare grunner til at vi ikke ved slutten av året vedtar nye enhetspriser med tilbakevirkende kraft, noe som etter at foretakene har regnskapsført inntekter og utgifter fortløpende gjennom året, vil bli ganske uhåndterlig både i regnskapsmessig og i driftsøkonomisk sammenheng. Helseforetakene må ha forutsigbare driftsrammer. Verken systemet eller håndteringen av dette må virke demoraliserende på god planlegging og godt arbeid.

       Oppgjør for reell og utført pasientbehandling må være det absolutte prinsipp. Det må helseforetakene ha trygghet for.

       Så forventer jeg at DRG-vektene hele tiden justeres og vedlikeholdes, slik at de er i takt med omforente behandlingsretningslinjer for beste praksis. Jeg registrerer at dette må føre til at noen vekter justeres opp, og andre ned.

       Opposisjonspartiene - Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti - maktet i innstillingen å presse regjeringspartiene til å akseptere at enhetsprisen ikke skulle reduseres i 2003, som foreslått av Regjeringen, noe som ville gitt foretakene en merinntekt gjennom ISF på 350 mill. kr. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet ikke lot seg presse til retrett i denne saken, til tross for betydelig motstand fra regjeringspartiene. Foretakene vil i 2004 få ytterligere 350 mill. kr til disposisjon, som vil hjelpe noe på driftssituasjonen for foretakene i 2004. En viktig sidevirkning av dette forslaget, som en samlet komite nå står bak, vil også bli at departementet i fremtiden ikke kan foreta reduksjoner av foretakenes inntekter i driftsåret, og foretakene kan derfor i hele driftsterminen operere med en forutsigbar økonomi. At regjeringspartiene i denne saken gikk på et betydelig politisk nederlag, bekymrer meg ikke.

       Stortingets flertall vedtok onsdag i forrige uke et driftsbudsjett for foretakene for 2004 som åpenbart vil føre til betydelige kutt i behandlingstilbudene. Foretakene vil ved utgangen av 2003 ha et akkumulert underskudd på cirka 2,2 milliarder kr. Dette beløpet tilsvarer et effektiviseringsbehov på hele 5 %, noe foretakene ikke kan makte i 2004 uten kutt i tilbud og reduksjon av kvalitet. Cirka 5.000 stillinger står i fare for å bli borte i løpet av 2004. Denne situasjonen, som vil ramme mange syke mennesker i 2004 og også føre til oppsigelse av helsepersonell, kan Fremskrittspartiet ikke akseptere, og foreslår derfor å dekke 1,5 milliarder kr av det akkumulerte underskuddet i 2003.

       Våren 2002 ble foretakene pålagt et effektiviseringskrav på 1,3 milliarder kr, og i budsjettet for 2004 er det ytterligere lagt inn 400 mill. kr til effektivisering. På toppen av dette har foretakene nå et underskudd på 2,2 milliarder kr. ISF-prosenten er redusert fra 60 til 40 %. En melding jeg fikk inn senest i går, gikk på at Radiumhospitalet eksempelvis har fått pålegg fra sitt foretak om å spare inn 100 mill. kr i 2004. Jeg skal komme litt tilbake til det.

       Ut fra den situasjonen jeg nå har beskrevet, burde det ikke være overraskende for noen at også flere lokalsykehus i 2004 vil miste sine akuttfunksjoner og sine fødetilbud, og at ventetiden og ventelistene for prioritert behandling vil øke. At motkreftene til sykehusreformen med statlig eierskap og driveransvar gjerne ser at reformen mislykkes, er forståelig, men at Regjeringen ikke ser alvoret i situasjonen når det gjelder reformens fremtid, ved å la være å gi tilstrekkelige ressurser til foretakene, er både overraskende og særdeles skuffende. Det samme kan sies om Arbeiderpartiet i denne situasjonen.

       Jeg tar opp det forslaget vi har sammen med Senterpartiet i innstillingen.

       Så vil jeg komme med noen merknader om den generelle økonomiske situasjonen for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene. Dette har vært et sentralt tema både i statsbudsjettdebatten og i den alminnelige politiske debatten i sommer og høst, både her i huset og utenfor Stortinget.

       Det er ingen tvil om at de store underskuddene som er opparbeidet i de ulike helseforetakene i løpet av de to-tre siste årene, medfører store økonomiske utfordringer for sykehusene, både neste år og kanskje også flere år etter det. Så er det mange som hevder at årsaken til disse økonomiske problemene og underskuddene er at helsereformen har vært underfinansiert fra første dag, og at hvis bare helseforetakene hadde hatt penger nok, ja, så ville helsereformen vært en dundrende suksess.

       Til dette vil jeg si to ting. For det første brukes det nå atskillig mer penger i spesialisthelsetjenesten etter at helsereformen ble vedtatt enn før 2002, da fylkeskommunene hadde ansvaret for sykehusene. For det andre vil en jo med like stor rett kunne hevde at hvis bare fylkeskommunene hadde hatt penger nok til sykehusdrift, ja så ville den fylkeskommunale drift og eierskap av sykehusene også vært en suksess.

       Jeg vil minne om at et av argumentene fra noen av tilhengerne av helsereformen var at en statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten ville gi økt kontroll med kostnadsveksten. Jeg er sterkt i tvil om det er en slik god kontroll vi nå ser. Stortinget har altså tilleggsbevilget og etterbevilget betydelige beløp både i 2002 og nå i 2003.

       SV erkjenner at den økonomiske situasjonen for helseforetakene er slik at det er nødvendig å gjøre noen grep for å lette noe på trykket, for å si det slik, både gjennom mer midler og gjennom å utsette balansekravet ett år, til utgangen av 2005. Det er også derfor SV, som resten av komiteen, er enig i at den nedjusteringen av enhetsprisen knyttet til DRG som ble foretatt midt i budsjettåret, setter helseforetakene i en vanskelig situasjon. Det er viktig at sykehusene får en forutsigbar økonomi, i den forstand at de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn for et budsjett, ikke endres underveis midt i budsjettåret og gis tilbakevirkende kraft. Det vil umuliggjøre en fornuftig planlegging og gjennomføring av behandlingstilbudet i sykehusene.

       SV støtter derfor at kap. 732 post 76 økes med 350 mill. kr på inneværende års budsjett.

       Så må det være slik at de økte DRG-inntektene må ha sin bakgrunn i faktisk økt aktivitet - slik også Asmund Kristoffersen var inne på - og at de ikke først og fremst er forårsaket av bedre registrering av behandling og diagnoser.

       De eksemplene på bevisst feilkoding ut fra økonomiske motiver som har blitt avdekket, er totalt uakseptable, og bør for framtida - slik SV ser det - få langt større konsekvenser for de ansvarlige enn hva tilfellet var i eksemplet i Helse Sør. Dette er så ødeleggende for tilliten til norsk helsevesen at det her må ligge en absolutt nulltoleranse til grunn.

       En annen side ved det innsatsstyrte finansieringssystemet er at systemet i for stor grad kan oppmuntre til at pasienter som er økonomisk lukrative å behandle, kan komme til å fortrenge behandling av lidelser som medisinsk sett burde vært høyere prioritert. Jeg viser i denne sammenheng til en riksrevisjonsrapport som angår hofteoperasjoner, der slike vridningseffekter er omtalt. Denne rapporten er nå til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

       SV er derfor glad for at Regjeringa i budsjettet foreslo at ISF-andelen neste år reduseres fra 60 til 40 %, og vi støtter sjølsagt Regjeringa i dette.

       SV tror at dette er riktig vei å gå, i retning av et inntektssystem som i større grad sikrer at det er medisinske forhold og lidelsenes alvorlighetsgrad som avgjør prioriteringene i norsk helsevesen.

Per Steinar Osmundnes (KrF) : St.prp.nr.21 tek for seg endringane under dei enkelte kapitla på statsbudsjettet for 2003 under Helsedepartementet.

       Saksordførar Bent Høie har hatt ein god gjennomgang av saka, som eg stiller meg bak. Dei aller fleste endringane i denne proposisjonen er det ikkje naudsynt å kommentere, men innanfor sjukehusøkonomien kan det vere på sin plass med nokre få understrekingar av den retninga som saksordføraren har trekt opp.

       St.meld.nr.5 om inntektssystemet, som vi nettopp har diskutert, legg dei overordna måla for inntektssystemet og sjukehusøkonomien, og det er viktig at vi har ei prinsipiell tilnærming til dette også i denne saka. Kristeleg Folkeparti ønskjer eit inntektssystem som balanserer omsynet til nærleik, kvalitet og likeverdig behandlingstilbod for alle, uavhengig av bustad og økonomi, og dette har komiteen bidrege med under behandlinga av St.meld.nr.5.

       For Kristeleg Folkeparti er det viktig å understreke den avgjerande rolla som dei regionale helseføretaka spelar for å sørgje for spesialisthelsetenester til befolkninga i den enkelte region.

       Økonomien til det enkelte føretaket vil såleis vere bestemmande for om den enkelte pasient vil oppleve ei god og fungerande spesialisthelseteneste.

       Ved å utsetje balansekravet til 2005 skal ikkje det akkumulerte driftsunderskotet dekkjast inn før etter at balansen er gjenoppretta. Dette må vi ha med oss i den påfølgjande debatten.

       For Kristeleg Folkeparti er det viktig å understreke at føretaksmodellen er ei organisering med ansvarleg styre. Utsetjing av balansekravet eitt år kan difor høve med ein slik struktur, men dersom det skal vere slik at driftsunderskotet til kvar tid vert løyvt i etterkant til dei enkelte regionale helseføretaka, vil dette føre til at ein undergrev det ansvaret som ligg i føretaka. Eit system beståande av profesjonelle og ansvarlege styre er godt eigna til å styre dei regionale føretaka, fordi dei må ta ansvar og sørgje for å halde seg innanfor dei rammene som vert vedtekne i dette huset. Dersom det vert tradisjon for, slik som mindretalet sine ønske kan oppfattast, at ein skal påskjøne dei føretaka som faktisk ikkje held seg til dei rammene dei har fått, vil heile føretaksmodellen undergravast og miste sin legitimitet. Ingen er tent med eit system der det vert akseptert at rammene ein skal styre etter, vert brotne. Bakgrunnen for eit budsjett er jo nettopp at dette skal vere eit klart styringsverktøy.

       Statsbudsjettvedtaket for 2003 har som føresetnad at aktiviteten i dei regionale helseføretaka skulle vere på det rekordhøge aktivitetsnivået som vi hadde i 2002. Det var sterk auke i aktiviteten frå 2001 til 2002. Men likevel har det i 2003 vore ein reell vekst i aktiviteten i sjukehusa med 5 % i forhold til 2002. Det har vorte løyvt over 1 milliard kr for at dette aktivitetsnivået skulle haldast oppe dette året slik at fleire pasientar skulle få behandling, og for at dei ekstra utgiftene til føretaka i samband med nettopp den auka aktiviteten skulle dekkjast. Statsbudsjettet som vi vedtok i denne salen for nokre få dagar sidan, legg til rette for at denne høge aktiviteten kan vidareførast for neste år også.

       Departementets forslag om å redusere einskapsprisen tilsvarande ei utbetaling på om lag 350 mill. kr vart signalisert i revidert nasjonalbudsjett. Kristeleg Folkeparti meiner at det er viktig at det enkelte helseføretaket har langsiktige og føreseielege rammer å styre etter. Einskapsprisen som Stortinget vedtok i 2002 for budsjettåret 2003, er difor lagt til grunn i alle helseføretaka sine budsjett og rammer. Kristeleg Folkeparti har difor falle ned på at einskapsprisen bør gjelde gjennom heile året for å sikre føreseielegheit.

       Å endre den prisen sjukehusa får for å utføre pasientbehandling, vil kunne gi sjukehusa unødvendig svekte driftsvilkår.

       I sum vert økonomien til helseføretaka betra, noko pasientar i dette landet vil nyte godt av. Balansekravet vert utsett til 2005, samstundes som aktivitetsauken på 5 % vert følgd opp med ekstra løyvingar og einskapsprisen vert halden stabil. Ein må heller ikkje gløyme at med St.meld.nr.5 og det vedtekne statsbudsjettet innanfor rammeområda 15 og 16 har ein gitt eit positivt lyft for sektoren.

Ola D Gløtvold (Sp) : La meg først avlegge en visitt til representanten John Alvheim, som gang på gang gjentar at vi som var imot helsereformen, vi ønsker at dette ikke skal lykkes. Det er det uhørt å hevde. Jeg mener at vi i hvert fall for Senterpartiets del har prøvd å gjøre dette så bra som mulig. Vi har prøvd å lage driftsrammer for de nye helseforetakene på en slik måte at det skal være mulig å forene kvalitet, kapasitet og kontroll, og det trodde jeg faktisk at vi og Fremskrittspartiet var rimelig enige om. Vi ønsker å gjøre spesialisthelsetjenesten så god som mulig ut fra de rådende forhold.

       Når det nå blir sagt fra flertallet at vi undergraver styrenes autoritet, blir jeg også litt opprørt. Representanten Høie hevdet det i forbindelse med at vi ønsker å styrke økonomien ved bl.a å foreta en gjeldssletting. Det som skjer nå, er at de som er med og underbudsjetterer, undergraver styrenes autoritet. Styrene må vel ha som primær oppgave å sikre folk en skikkelig helsebehandling, både kvalitativt og kvantitativt, og da må det vel være en underbudsjettering som undergraver styrenes autoritet, snarere enn det å prøve å få til en tilstrekkelig finansiering - hvis da ikke disse styrene først og fremst skal være øksekomiteer for å endre struktur og behandlingsopplegg.

       Vi synes det er bra at en samlet komite sier at det å endre enhetsprisen i et driftsår er uhørt, og vil derfor slutte oss til forslaget om at det bevilges 350 mill. kr ekstra, slik at enhetsprisen kan holdes uendret i 2003. Jeg tror ikke at representanten Alvheim tok med Senterpartiet i den sammenheng i den politiske runden her.

       Så mener Senterpartiet at det må gis noen signaler til helseforetakene raskt, slik at det blir mest mulig forutsigbarhet i 2004, det driftsåret man nå går inn i. Vi har fremmet et Dok.nr.8-forslag som går på at man skal foreta en gjeldssanering. Det forslaget blir ikke behandlet før årsskiftet, og dermed vil det gå ganske lang tid ut i 2004 før en får en avklaring her. Forslaget er basert på at man ikke skal gi noe aksept for budsjettoverskridelser, og derfor ber vi også i forslaget om at departementet skal foreta en skikkelig gjennomgang av situasjonen i helseforetakene, slik at eventuelt urettmessig overforbruk ikke blir dekket. Men vi mener at det er et så stort etterslep nå, akkumulert underskudd, i helseforetakene at det må gjøres noe med det. Vi mener at det blir en håpløs argumentasjon når det sies at å sanere en del av dette vil gi mindre helsebehandling. Det må være å snu tingene på hodet. Jeg mener at når dette Dok.nr.8-forslaget ikke kommer til behandling nå i 2003, er det riktig å foreta en gjeldssanering ved omgrupperingsproposisjonens behandling nå. Derfor foreslår vi at 1,5 milliarder kr foretas som gjeldssanering nå, og at vi får et sluttoppgjør på dette ved behandlingen av Dok.nr.8:10, som vi fremmet tidligere i høst.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Ordningen med innsatsstyrt finansiering har stimulert til at flere pasienter har fått behandling raskere. Derfor ønsker vi å videreføre ordningen. En annen positiv effekt har vært at vi nå har betydelig bedre kunnskap om aktiviteten i sykehusene gjennom mer komplett registrering. Dette har imidlertid også ført til at antall DRG-poeng øker, selv om aktiviteten, og dermed også kostnadene, reelt sett er uendret.

       Da ordningen med innsatsstyrt finansiering ble innført, var det en forutsetning at utbetalingene skulle avspeile reell aktivitet. Derfor ble det innført et såkalt kryptak for å hindre at sykehusene skulle få økte inntekter ved endret registrering av reelt sett samme aktivitet. Kryptakordningen hadde imidlertid noen klare svakheter. Regjeringen Stoltenberg foreslo derfor å erstatte kryptakordningen fra 2002 med en praksis der endret registreringspraksis motsvares av redusert enhetspris. Jeg vil også minne om at det i budsjettforslaget for 2004 er anvist en alternativ framgangsmåte med avkorting av DRG-poeng.

       Når Regjeringen har foreslått å sette ned enhetsprisen for 2003 på grunn av endret registreringspraksis, er dette i samsvar med den politikk som også arbeiderpartiregjeringen la opp til.

       Et replikkordskifte gir verken spørreren eller statsråden nødvendig tid til å gå inn på praktiseringen av ISF, men la meg likevel spørre statsråden: Vil statsråden ha til vurdering den praksis vi har sett med generell avkorting av enhetsprisen, med bakgrunn i forbedret registreringspraksis? Jeg er bekymret for innføring av en annen form for gammel kryptakordning, derfor spør jeg.

Statsråd Dagfinn Høybråten : I tråd med den enighet som foreligger om at oppgjør skal gis for reell aktivitetsøkning, og ikke for ren forbedring av registreringspraksis, vil vi følge opp det som Stortinget har sagt både i denne innstillingen og den foregående innstillingen som ble behandlet her i dag.

       Jeg kan forsikre representanten Asmund Kristoffersen om at jeg verken har til hensikt eller synes det er tjenlig å gå tilbake til noen form for gammel kryptakordning. Den ordningen er avskaffet for godt, slik jeg ser det.

John I Alvheim (FrP) : Representanten Bent Høie var veldig opptatt av ansvarlighet og forsvarlighet i driften ved foretakene, og mente at det å ettergi gjeld ville være å favorisere dem som driver dårlig og uansvarlig.

       En melding fra Radiumhospitalet som jeg fikk i går, sier at de er blitt pålagt å spare 100 mill. kr. Dette er det ikke mulig å gjøre uten at det må gå ut over pasientbehandlingen, altså en behandling som er en prioritert behandling, ifølge dette stortingets vedtak. Og da spør jeg helseministeren: Hvem skal Radiumhospitalet vise ansvarlighet overfor? Er det overfor pasientene, eller er det overfor budsjettbalansen?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Representanten Alvheim har vært blant de representanter i denne sal som hyppigst har referert til sykehusreformen som en ansvarsreform. Og jeg er hjertens enig med representanten Alvheim i det.

       Det betyr at de ansvarlige i alle ledd, fra helseministeren ned til de enkelte ansvarlige helseforetakene, har klare linjer å forholde seg til. Men i bunnen for disse linjer ligger et sørge for-ansvar for at befolkningen skal få de helsetjenester den trenger, og det ligger et medisinsk forsvarlighetskrav i lovgivningen som går på selve utførelsen av disse tjenestene. Det er helt klart at den lovgivningen skal følges også når man utformer sine budsjettbeslutninger.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg har lyst til å sitere fra et brev datert 15. desember, fra Fagforbundet til Helsedepartementet, som gjelder barne- og ungdomspsykiatrien. Der står det:

       « Sparetiltakene ved sykehusene går sterkt ut over psykiatrien, og her er barne- og ungdomspsykiatrien spesielt sårbar. Vi er svært bekymret for tendensen der kostnadseffektivitet og innsparing settes først og faglige vurderinger kommer i siste rekke. Tilbudet til psykotiske barn og unge foreslås i realiteten lagt ned når Ullevål universitetssykehus på tirsdag 16.12.03 behandler sitt budsjett med forslag om å slå sammen de to avdelingene ved SSBU, (Psykoseavdelingen og Ungdomspsykiatrisk avdeling). »

       Grunnen til at jeg velger å trekke fram dette sitatet, er at vi har sett hvordan vi årlig har dekt underskuddet i regi av helseforetakene knyttet til somatiske helsetjenester, samtidig som opptrappingsplanen for det psykiske helsevernet ikke har fulgt opprinnelige intensjoner.

       Ser statsråden at finansieringssystemet kan bidra til at man prioriterer områder som i realiteten ikke skulle vært prioritert, nettopp på bekostning av de områdene som skulle hatt den høyeste prioriteten?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Når det gjelder oppfølgingen av helseforetakene i forhold til psykiatrien generelt og barne- og ungdomspsykiatrien spesielt, viser jeg til det jeg sa i budsjettdebatten for 2004 om hvordan jeg har fulgt og vil følge opp det i styringen av foretakene.

       Når det gjelder representanten Ballos spørsmål, vil jeg si at det at vi har et ISF-system som ikke inkluderer psykiatrien, stiller særlige krav til styringen av helseforetakene for å sikre prioriteringen av dette området. Derfor har vi opptrappingsmidler, derfor har vi styringssignaler i forhold til det.

       Men jeg er litt overrasket over at SV er så skeptisk til å utvikle like kraftige finansieringsvirkemidler i forhold til psykiatrien som vi har i forhold til somatikken. Det er Regjeringens forslag, og heldigvis har vi fått tilslutning fra et flertall for det. Men SV er altså skeptisk til å utvide ISF til også å gjelde psykiatri. Det får jeg ikke helt til å stemme.

Harald T Nesvik (FrP) : Både denne saken og forrige sak har som et incitament i seg at det gjelder økonomien til sykehusene og muligheten for dem til å planlegge virksomheten sin i årene som kommer. Nå ser vi at sykehusene mest sannsynlig er underfinansiert, i hvert fall ifølge de regnskapstallene, budsjettallene, som sykehusene legger opp til. Hvis vi også ser på dette i sammenheng med at vi endrer den innsatsstyrte finansieringen til 40 % og basisbevilgningen til 60 %, har jeg noen spørsmål til helseministeren i den forbindelse.

       Når det gjelder antallet pasienter som vil bli behandlet neste år, har helseministeren tidligere brukt uttrykket « om lag » på linje med det som blir behandlet i år. Spørsmålet mitt til helseministeren er: Føler han at han fortsatt kan stå inne for det utsagnet? Og eventuelt: Hva legger helseministeren i sin tidligere uttalelse om at det skal behandles « om lag » like mange pasienter? Jeg ber om en forklaring på det. Eller mener helseministeren at det mest sannsynlig vil bli behandlet færre pasienter neste år, som en del andre tror, enn det som har blitt gjort i år?

       Bent Høie (H) : Bare en kort kommentar til representanten Alvheims hovedinnlegg, der han kom med en beskrivelse av forhandlingene mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene som jeg ikke kjente meg igjen i. For historien kan det være greit å ha i protokollen at de som deltok i forhandlingene, har en annen oppfatning av dem enn det representanten Alvheim har, som ikke deltok i de forhandlingene.

       Det andre forholdet er påstanden om at regjeringspartiene lot seg presse av en samlet opposisjon i denne saken. Det er heller ikke korrekt. Regjeringspartiene gikk inn i en dialog med Arbeiderpartiet umiddelbart etter at Arbeiderpartiet signaliserte sitt standpunkt - med to hovedmålsettinger: Den ene var å få en løsning som ikke innebar budsjettkonsekvenser for 2004. Den andre var å ha et ryddig forhold til årets budsjettpartner. Dette skjedde før de andre partiene signaliserte sine standpunkt, og regjeringspartiene lot seg derfor ikke presse av en samlet opposisjon.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg bad om ordet for å svare på den utfordringen som statsråden gav i sitt svar på min replikk.

       Hva er grunnen til at SV allerede nå går imot å innføre en innsatsbasert finansieringsmodell for psykiatrien? Jeg mener at mye av begrunnelsen kan gis ut fra flertallets merknader i innstillingen til St.meld.nr.5, og det er merknader som også regjeringspartiene står inne for.

       I innstillingen er det referert til et notat utarbeidet av Analysesenteret Lovisenberg AS om svakheter ved dagens DRG-system, som ble oversendt komiteen fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon den 4. november 2003. Der er det gitt en rekke eksempler på uheldige og utilsiktede utslag av systemet som danner basis for innsatsstyrt finansiering.

       Flertallet har påpekt at Analysesenteret Lovisenberg anfører at korte sykehusopphold systematisk ser ut til å være overfinansiert, og at det motsvares av underfinansiering av langvarige opphold for pasienter med tunge hoveddiagnoser. Flertallet påpekte også at man var bekymret for at slike utilsiktede virkninger av finansieringssystemet kan komplisere sykehusenes innsats for å prioritere ut fra rent medisinsk-faglige kriterier.

       Vi har også sett en rapport fra Riksrevisjonen der vi ser utslag knyttet til ortopedi med prioritering ved første gangs operasjon av hofteprotese, og underprioritering av dem som f.eks får en proteseløsning. Hvis man tenker seg den typen innvendinger når man skal ha et tilsvarende system for psykiatrien, frykter vi at nettopp den gruppen, de pasientene, som har de største behovene, de som kunne hatt behov for et langvarig opphold på en psykiatrisk avdeling, eller tett oppfølging over tid, vil være den gruppen som rammes.

       Grunnen til at vi ikke går inn på et slik finansieringssystem nå, er at vi ønsker å få avklart den typen effekter. Og det har vi bedt om. Dessverre har vi ikke fått et flertall med oss. Men det betyr ikke at SV er imot et system som stimulerer til høyere aktivitet innenfor psykiatrien. Vi tror at både når det gjelder poliklinisk behandling og i forhold til inneliggende pasienter, kan mer av de ressursene som brukes i psykiatrien, brukes målrettet mot pasientbehandling, kanskje på bekostning av en del administrativt arbeid og en del møtevirksomhet. Men vi ønsker altså å sikre et finansieringssystem som ikke har effekter som forsterker problemene knyttet til ressursmangel for dem som er svakest stilt, slik vi har sett mange eksempler på i psykiatrien fram til nå.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg konstaterer at SV er kritisk og bekymret, men at de ikke har noen svar. SV er kritisk til ISF, men går ikke imot å ha ISF når det gjelder somatikk. SV er kritisk til å innføre ISF innenfor psykiatrien, men har ikke noe alternativ, har ikke alternative virkemidler i forhold til den bekymring de uttrykker.

       Regjeringen har svar. Vi har foreslått å øke basisfinansieringen nettopp for å hindre eller motvirke den type vridningseffekter som representanten Ballo har påpekt, og vi har foreslått å utvikle et ISF-system for psykiatrien. Vi gir ikke inntrykk av at det er noen enkel oppgave, men vi ønsker å ta fatt på den, vi mener det alvorlig og viser det ved også å bevilge penger til en slik utviklingsprosess.

       For øvrig må jeg si at konstateringen av at ISF-systemet har en overfinansiering av korte opphold og en underfinansiering av lengre opphold er ingen stor verdensoppdagelse. Et system som ISF må nødvendigvis basere seg på et gjennomsnitt. Man kan ikke ha et finsiktet, detaljert system. Det blir det i hvert fall byråkrati og papirarbeid av! Et gjennomsnitt mellom korte og lange opphold vil nødvendigvis føre til at det er en viss underfinansiering av de lange og en viss overfinansiering av de korte oppholdene. Det vi må se til, er at det er medisinske vurderinger som styrer prioriteringene i sykehusene, og ikke lønnsomhet. Det har jeg sagt mye om både i dokumentet vi nå behandler, og i det vi behandlet under forrige sak og i budsjettsammenheng.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg synes med respekt å melde at svaret statsråden her gir, er ganske urimelig.

       SV har advart mot den høye andelen knyttet til innsatsbasert finansiering og tatt til orde for det nivået Regjeringen nå legger seg på. Vi har tatt til orde for at reisekostnadene bør inn i helseforetakene for å sørge for en omstrukturering, for på den måten å få til en bedre utnyttelse av ressursene. Vi har i mange sammenhenger, også sammen med Regjeringen, ønsket å dempe kostnadsveksten innenfor spesialisthelsetjenesten og utnytte ressursene bedre.

       Vi har nå i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.5 foreslått at helseforetakene får et større ansvar i forhold til de samlede kostnadene, bl.a når det gjelder private laboratorier, røntgentjenester, privatpraktiserende spesialister og psykologer. Det vi sier når det gjelder psykiatrien, er ikke at man ikke raskt skal komme i gang med en annen type finansiering, men at man skulle ha undersøkt flere modeller i løpet av 2004 før man går i gang. Det kunne jo til og med hende at man på samme tidspunkt som Regjeringen legger opp til, fra 2005, kunne ha kommet i gang.

       Jeg synes ikke statsråden har noen grunn til å være indignert over at vi påpeker at det kan være uheldige sider ved Regjeringens tilnærming dersom man ikke veier dette i forhold til de gruppene som rammes hardest. Og det vi ser i forhold til psykiatrien i dag, er nettopp at en del grupper rammes hardt.

       Nå refererte jeg et brev fra 15. desember som gjelder barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo, der fagpersonell advarer mot nedbygging av de tjenestene. Jeg oppfatter at vi har et samlet ansvar i Stortinget for å sørge for at den utviklingen ikke fortsetter, og at man på en god måte ivaretar psykiatrien. Det er ikke fordi SV ønsker å fraskrive seg noe ansvar, det er fordi vi ønsker å ha et sterkt medvirkende ansvar for at tjenestene blir bedre enn i dag. Jeg er overrasket over at statsråden kan tolke det jeg sier og det SV har tatt til orde for, som et tegn på at vi ikke ønsker å bidra på en konstruktiv måte, og at vi ikke har konstruktive innspill som et ledd i å få til bedre tjenester.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten ytterligere - bare konstatere at representanten Ballo og jeg da er enige om at man bør foreta et utredningsarbeid for å utvikle et innsatsbasert system for psykiatrien. At det er mange skjær i sjøen i forhold til et slikt utviklingsarbeid, har vi understreket veldig sterkt. Det er ikke snakk om å gjennomføre det på kort sikt, men det er snakk om å komme i gang med de undersøkelsene og de utredningene det er behov for.

       Jeg må også si at jeg oppfatter SVs bidrag til debatten om utvikling av spesialisthelsetjenestene og sykehusene generelt som gjennomgående konstruktive, og vår lille passiar her i dag er ikke uttrykk for at jeg har endret oppfatning om det.

Presidenten: Med den hyggelige avslutningen er debatten i sak nr. 3 over.

       (Votering, se side 1396)