Inge Lønning (H) (ordfører for saken): Jeg registrerte mot slutten av debatten under forrige sak at representanten Blankenborg uttrykte bekymring for utenriksministerens allmenntilstand og kondisjon. Men slik jeg kjenner utenriksministeren, tar han gjerne et glass til i form av en viktig utenrikspolitisk debatt, som i sak hører naturlig sammen med den debatten, vi nettopp førte.

       I utenriksministerens redegjørelse for Stortinget sist tirsdag understreket han at Norge gjennom sitt konstruktive samarbeid med EU er med på å bygge fred og stabilitet i Europa. Gjennom å støtte opp under økonomisk vekst, utjevning av velferdsforskjeller, gjenoppbygging av krigsherjede samfunn og demokratiske reformprosesser er også vi med på å investere i vår egen sikkerhet. Det er dette vi må ha i bakhodet når vi i dag skal ta stilling til Regjeringens proposisjon om EUs ti kandidatlands tiltredelse til EØS. En utvidelse av EØS-området henger sammen med EUs utvidelse, som formelt trer i kraft 1. mai i år. Dette er en historisk begivenhet. For første gang i europeisk historie samles 25 europeiske stater i et større politisk, økonomisk fellesskap, der det å skape en felles fremtid basert på felles verdier, felles institusjoner og felles interesser er helt grunnleggende.

       Også for et land utenfor EU gir EU-utvidelsen større muligheter. Etter hvert som levestandarden og den økonomiske veksten tar seg opp, vil et marked som utvides med om lag 75 millioner innbyggere - det er rundt regnet 17 ganger så mange som det samlede folketall i de tre EØS-landene - gi store muligheter også for norsk eksportnæring. Det viser igjen at EUs fremtid også er Norges fremtid. En utvidelse av EU vil på sikt føre til en utjevning av levekår i Europa, og det i seg selv er noe som bidrar til økt europeisk sikkerhet, og som for øvrig kommer alle europeiske land til gode, også de som pr. i dag ikke er medlemmer av EU. Dette er noe som alle, både de som er tilhengere, og de som er motstandere av norsk EU-medlemskap, bør kunne slutte opp om.

       Når vi i dag skal ta stilling til denne proposisjonen, er det verdt å understreke, som Regjeringen også gjør, at en EØS-utvidelse i seg selv ikke vil endre EØS-avtalens materielle innhold. Denne proposisjonen kommer som et resultat av at ti nye land blir medlemmer av EUs indre marked, og på denne bakgrunn er de forpliktet til, i henhold til EØS-avtalens artikkel 128, å søke å bli part i EØS-avtalen. På bakgrunn av denne bestemmelsen søkte de om EØS-medlemskap like etter at de selv hadde ferdigforhandlet sine medlemskapsavtaler med EU under Det europeiske råds møte i København i desember 2002. I proposisjonen vises det til at forhandlingene om utvidelsen av EØS ble innledet 9. januar i fjor, og at disse forhandlingene varte frem til 6. juni. Avtalen ble parafert den 3. juli og endelig undertegnet den 11. november. Bakgrunnen for den forsinkede undertegningen var, som vi alle burde kjenne til, fyrstedømmet Liechtensteins uenighet med Tsjekkia og Slovakia om spørsmålet om erstatninger som følge av fredsslutningen etter den annen verdenskrig i 1945.

       I den sammenheng vises det til side 84 i proposisjonen, hvor det redegjøres nærmere for Liechtensteins bilaterale forbindelser til disse to statene. Resultatet av den sene undertegningen er alvorlig i den forstand at den har forsinket ratifikasjonen av hele avtalen. Dette er en såkalt blandet avtale, da den både er en avtale mellom EUs medlemsland, EUs ti kandidatland og de tre EØS-statene i EFTA. I tillegg er det en avtale med Det europeiske fellesskap, noe som innebærer at også Europaparlamentet skal ratifisere avtalen.

       Det er av grunnleggende betydning at denne avtalen kan tre i kraft samtidig med at EUs tiltredelsestraktat trer i kraft 1. mai i år. Som det fremgår av merknadene fra flertallet i utenrikskomiteen, vil EØS-samarbeidet i praksis opphøre å fungere dersom man ikke får på plass en samtidig utvidelse. Å ratifisere denne avtalen nå vil derfor bidra til å legge press på de andre statene om at også de må få ratifikasjonen på plass, slik at avtalen kan tre i kraft på det avtalte tidspunkt. I denne sammenheng viser jeg til avtalens artikkel 6 andre ledd som sier at avtalen skal tre i kraft samtidig med EUs tiltredelsestraktat, under forutsetning av at alle ratifikasjons- eller godkjenningsdokumenter er deponert før 1. mai.

       I proposisjonen redegjøres det grundig for avtalens innhold samt også de tre tilliggende avtaler. Den ene tilliggende avtale er en tilleggsprotokoll om import av fisk og fiskevarer med opprinnelse i Norge. Den andre er en avtale med Det europeiske fellesskap om en norsk finansieringsordning for perioden 2004-2009, og den tredje er en avtale med Det europeiske fellesskap om visse landbruksvarer.

       Forhandlingene om fisk og fiskevarer var lange og vanskelige. Som saksordfører for behandlingen av denne proposisjonen vil jeg gjerne innrømme at utfallet bare var det nest beste for Norges vedkommende. I stedet for tollfri adgang, som vi har i dag, vil denne tollfriheten bli erstattet med tollfrie kvoter. Norge har gjennom forhandlingene fått tollfrie kvoter for fryst sildefilet og sildelapper, fryst rund sild og fryst rund makrell. I tillegg økes den tollfrie kvoten på fryste pillede reker fra 5.500 tonn til 8.000 tonn. Eksport av sildefileter og sildelapper utover den tollfrie kvoten vil heretter ha den samme tollpreferanse ved at tollsatsen på fryste sildelapper reduseres fra 15 % til 3 % fra 1. mai 2004.

       Det har i den offentlige debatt vært vist til at Norge ved utvidelsen av EØS vil komme med store økonomiske bidrag. Våre innbetalinger vil nesten tidobles i forhold til det vi betaler pr. i dag. Norges bidrag kommer som et bidrag som blir nedfelt i en ny protokoll 38 a i EØS-avtalen, der EFTA-statene samlet skal bidra med 120 mill. euro frem til 30. april 2009. Det norske bidraget skal være på 113,4 mill. euro, om lag 941 mill. kr. I tillegg, og som et resultat av den ene tilliggende avtale, skal det etableres en særskilt norsk finansieringsordning, som også vil beløpe seg til 113,4 mill. euro.

       Som påpekt av komiteens flertall er dette betydelige økonomiske bidrag. Norge vil med de beløp det her er tale om, bidra med midler som langt overstiger det flere av de nåværende europeiske EU-land bidrar med til EUs felles finansiering. Det må vel i den sammenheng være tillatt å antyde at mange vil finne det underlig at man betaler høyere avgift for å være ikke-medlem av en organisasjon, enn det man betaler for å være medlem av den samme organisasjonen.

       Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse sist tirsdag at Norge blir blant de land i Europa som forholdsmessig yter mest støtte til de nye medlemslandene i EU. De som har kritisert de store beløpene Norge skal ut med, bør i den sammenheng legge seg på minne at Norge er et av Europas mest velstående land. Vi har et klart ansvar for å være med på å utjevne skillelinjene i Europa, og det ville være uklokt og uanstendig av oss ikke å bidra til den historiske utviklingen vår verdensdel nå er inne i.

       Det er viktig å understreke at det er av stor betydning at de beløp vi skal bidra med, innrettes og administreres på en slik måte at Norge er med og styrer anvendelsen av bidragene i de nye medlemslandene. Norske bidrag bør være med på å fremme norske interesser i EU og styrke våre forbindelser med de nye medlemslandene. Selv om ordningen er basert på prinsippet om mottakerstyring, er det ønskelig å inkludere også norske aktører: næringsliv, utdannings- og forskningsinstitusjoner, organisasjoner og andre relevante institusjoner i prosjekter der hvor det er naturlig.

       Helt til sist en kort kommentar til mindretallsmerknadene fra SV og Senterpartiet. Disse medlemmene satser på at Norge kan få en avtale med EU, lik den avtalen som Sveits har. Dette er en meget løs antagelse, og det finnes ikke noen skygge av dekning for en slik antakelse i den « Tenketank Europa »-rapporten, som man henviser til fra en forsker knyttet til NUPI. Sveits-modellen er en langt løsere tilknytning og i de fleste henseender en langt dårligere form for avtale enn den EØS-avtalen Norge pr. i dag har.

       Det første av de to forslagene som er tatt inn i innstillingen fra mindretallet, SV og Senterpartiet, er i realiteten et forslag om ikke å bifalle innstillingen, ikke å ratifisere avtalen. Hvis et slikt forslag mot all formodning skulle få flertall, vil det ikke være aktuelt å votere over innstillingen i det hele tatt. Da vil man fra norsk side måtte begynne helt forfra igjen med blanke ark og fargestifter og forsøke å forhandle på ny, først sammen med de to andre land som vi er avhengige av å bli enige med, og deretter i forhold til de 25 landene i EU. Jeg har forstått det slik at mindretallet mener at dette ikke er et alternativt forslag, men at det er et forslag man kan stemme for og håpe på å få nedstemt, slik at man deretter kan stemme for innstillingen. Det er politisk ikke helt lett for andre å forstå at det går an å mene to prinsipielt helt forskjellige ting om denne avtalen, men det er ikke flertallets problem.

Øystein Djupedal (SV) : La meg bare kort få replisere til representanten Lønning at det er ikke er noen motsetning i de forslag som her fremmes.

       Vi mener selvfølgelig at det står enhver nasjon fritt å inngå de avtaler den måtte ønske. De ti nye medlemslandene i EU ønsker å gå inn i EU, og det står de selvfølgelig helt fritt til. At vi på noen måte skal stille oss i veien for eller være til hinder for det, er selvfølgelig ikke SVs eller Senterpartiets posisjon. Men det betyr jo ikke at vi ikke mener at det er klokt. Det er i grunnen det som er min utfordring til representanten Lønning. Når det sies i proposisjonen at det ikke finnes noen alternativ til EØS-avtalen - jeg aksepterer at de som er tilhengere av norsk EU-medlemskap, mener at et medlemskap er et alternativ til EØS-avtalen - synes jeg det er rart at ikke Lønning og hans meningsfeller anerkjenner, når man altså så klart fra Regjeringen sier at det ikke finnes noen alternativ, at vi ber om en utredning av de alternativ som måtte finnes. Teoretisk eller ikke teoretisk, praktisk eller ikke praktisk - jeg synes det er rart at man velger denne syrlige og lite reflekterte tilnærming til den holdning som vi faktisk har. Det finnes altså ingen motsetning i det vi her gjør. Det vi gjør, er meget konsistent.

Inge Lønning (H) : Jeg tror representanten Djupedal må ha hørt feil. Jeg uttalte meg ikke om forslag nr. 2 fra SV og Senterpartiet, jeg uttalte meg om forslag nr. 1, som går ut på å pålegge Regjeringen å gjenoppta forhandlinger med EU på ett bestemt punkt. Det jeg pekte på, var at hvis dette forslaget skulle få flertall her i Stortinget, så faller innstillingen bort, for det er ensbetydende med at Stortinget ikke ratifiserer, ikke gir sin tilslutning til, den avtalen som er fremforhandlet.

       At SV mener det er mulig på dette grunnlag å mene begge deler på samme tid, både ikke å ratifisere og deretter å gå inn for subsidiært å ratifisere, var det jeg påpekte er vanskelig for andre å skjønne logikken i. Men som sagt, det er mindretallets problem og ikke flertallets problem.

       75 mill. mennesker som befant seg bak det vi kalte jernteppet, vil fra da av ta del i det mest omfattende internasjonale samarbeidet verden noensinne har sett. Dette er en historisk hendelse som kommer til å bli behandlet i hele avsnitt i framtidens historiebøker. Det som hører sammen, er i ferd med å vokse sammen, som Willy Brandt en gang uttrykte det.

       De ti nye medlemslandene går inn i EU med solid backing i folkeavstemninger i sine respektive land. De har selvsagt merket seg at EU-medlemskap styrker landenes økonomi, utvikler tilbakestående regioner, befester demokratiet og gir enkeltmenneskene større trygghet og nye rettigheter på tvers av landegrenser. De har innsett at samarbeid og fellesskap gir bedre løsninger på vår tids utfordringer.

       Jeg synes det er viktig å ha dette bakteppet når vi i dag samtykker til ratifikasjon av EØS-avtalen.

       EØS-avtalen er en av hjørnesteinene i norsk utenrikspolitikk, og avtalen utvides nå med 75 millioner nye mennesker. 75 millioner mennesker og ti nye land betyr selvsagt viktige markeder, som nå åpner seg for Norge.

       Men jeg er enig i utenriksminister Petersens uttalelse om at EØS ikke kun er « butikk », men at det minst like mye handler om « politikk ».

       Det handler om politikk, fordi vi får et tettere og mer omfattende samarbeid med land fra Estland i nord via Sentral- og Mellom-Europa til Malta i sør. Vi vil bidra i det som kanskje er det største solidaritetsprosjektet i Europa etter Marshall-hjelpen, som bidrog til å bygge opp dagens Vest-Europa etter annen verdenskrig. Vi tar med andre ord ansvar for å løfte vårt eget kontinent, på samme måte som USA hjalp Vest-Europa på slutten av 1940-tallet. Det skal vi være stolte av.

       Samarbeidet er imidlertid også en investering i vår egen sikkerhet. Å binde land sammen gjennom gjensidig avhengighet er et sterkt bidrag til å skape fred og stabilitet. Slik deltar vi, om ikke fullt og helt, så i alle fall stykkevis og delt, i EUs store fredsprosjekt.

       Det er blitt reist en del kritikk mot den økte kontingenten til EU. Vi skal nå betale nesten 2 milliarder kr årlig. Det er en tidobling av våre tidligere bidrag. Det kan sies at vi faktisk betaler mer penger for en avtale som ikke er bedre enn den vi hadde.

       Det er imidlertid viktig å understreke at Norges økte bidrag går til viktige formål, som sosial og økonomisk utjevning, miljøtiltak og regional utvikling. Vi bidrar her med andre ord sterkt til å utviske forskjeller, sikre demokratiet og bedre økonomien i hele Europa. Dette er en direkte investering i vår egen sikkerhet.

       Mange mener at Norge nå betaler en høyere kontingent for en dårligere avtale. Dette er imidlertid et alternativ som er svært mye mer å foretrekke framfor å si opp avtalen. Vi må innse at en EØS-avtale vil ivareta Norges interesser økonomisk så vel som politisk mye bedre enn hvis vi sier opp avtalen uten et annet alternativ enn en foreldet frihandelsavtale. Det ville ytterligere ha svekket vår politiske innflytelse og vår gjennomslagskraft i Europa og satt tusenvis av norske arbeidsplasser i fare. Det kan aldri Arbeiderpartiet gå med på. Vi er selvsagt kjent med at det beløpet som Norge bidrar med til EU, overstiger det de fleste EU-land yter. Avtalen på fiskerisektoren kunne også ha vært bedre. Men dette er en illustrasjon av vår situasjon, der vi er mer avhengige av EU enn EU er av oss. Vi betaler mest, men har minst å si.

       I dag jobber norske politikere - både i Stortinget og i Regjeringen - med å sikre at EU-landene kjenner til EØS-avtalen. Det er en realitet at EØS er bedre kjent i Norge, Island og Liechtenstein enn i EU-landene. Dette må utenrikskomiteen og andre stortingskomiteer ha i bakhodet når vi er i kontakt med politikere fra andre europeiske land. Utenrikskomiteen vil i nær framtid bl.a besøke andre nordiske land i tillegg til det største av de nye medlemslandene, Polen. På samme måte som utenriksministeren reiste til Irland for å ivareta norske interesser da irene overtok EU-formannskapet 1. januar, må andre norske politikere bidra til å gjøre EØS-avtalen kjent. Denne oppgaven blir mildest talt særs krevende med 25 medlemsland i EU.

       Flertallet i komiteen, dvs. de partiene som stemte for EØS-avtalen for over ti år siden, mener at fiskeriordningen med tollfrie kvoter som nå vil bli innført, bare er den nest beste ordningen.

       Ja, vi må ta innover oss at Kyst-Norge bør sikres en bedre ordning. Det er med stor interesse jeg har merket meg at Senterpartiets fylkesordfører i Troms, Ronald Rindestu, skal lede organisasjonen « Kysten inn i EU ». Denne organisasjonen er et helt klart uttrykk for at vi ikke har fått en ideell avtale. Potensialet for eksport av foredlede fiskeprodukter er ennå stort, og markedsadgangen er ikke godt nok sikret. Næringen opplever dessuten stor usikkerhet knyttet til straffetoll og antidumpingtiltak. Ronald Rindestu og en rekke andre framtredende representanter for Kyst-Norge har forstått dette: Norge trenger et EU-medlemskap.

       EØS-avtalen er det mest omfattende internasjonale regelverk som Norge deltar i. Det er viktig for Arbeiderpartiet å understreke at tiltak i forhold til arbeidsmarkedet og ulike velferdsordninger vil bli behandlet som egen sak i Stortinget. Vi er derfor tilfreds med at utenrikskomiteen ikke tar stilling til disse spørsmålene i behandlingen av denne saken.

       EØS-avtalen er på langt nær så dynamisk som EU-samarbeidet. Når samarbeidet i EU utvider seg både i bredden og i dybden på en måte som en ikke forutså for ti år siden, er EØS-avtalen fortsatt nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for å ivareta våre interesser på en best mulig måte. Kort sagt: EØS-avtalen gir oss verken tilstrekkelig innflytelse, medvirkning eller oppmerksomhet.

       Likevel, det blir feil å skylde på avtalen for at den ikke klarer å ivareta oppgaver den ikke var tiltenkt å løse. Slik sett er EØS-avtalen det beste vi har. Men vi må være fullstendig klar over at vi kommer til å møte store utfordringer i årene framover.

       Heidi Sørensen (SV) : Representanten Øyangen beskrev EØS-avtalen som en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Sett i det lyset er det litt interessant å lese boken til representanten Jagland, « Ti teser om EU og Norge ». I kap. 8, Norge blir en vasallstat utenfor EU, skriver representanten Jagland at hele EØS-systemet kan komme til å bryte sammen. Sett at det var riktig. Er det ikke sånn at uansett ståsted i EU-saken hadde Norge vært tjent med at man tok det skrittet å utrede alternativer til EU? Representanten Lønning har tidligere i dag fortalt om den vanskelige forhandlingsposisjonen de norske forhandlerne er i. Det er jeg enig i. Uten et alternativ er det vanskelig. Hvorfor er det så vanskelig for Arbeiderpartiet å være med på å stemme for at vi utreder de alternativene som Norge sårt trenger?

       Når representanten Sørensen stilte spørsmål til representanten Øyangen om hva man frykter, altså hvorfor man er så engstelig for å utrede Sveits-modellen, var jo nettopp svaret fra Øyangen beviset på at det er et behov. For eksempel er det ikke noen domstolsmekanisme i den sveitsiske modellen. Det er jo det som gjør den interessant. Economiesuisse mener at det er en god avtale.

       Mitt spørsmål er: Hvem i Sveits er det som mener at dette er en så dårlig avtale for landet?

       Skal vi løse de grunnleggende problemer som vi har, når 25 medlemsland på vårt kontinent er med i EU, er det bare ett eneste alternativ, og det er at vi også går inn og tar del i de prosessene som er der. Da er det selvfølgelig ikke bare positive ting å si, men vi får da være med på å bestemme, noe vi ikke kan gjøre i dag.

Heidi Sørensen (SV) : La det være helt klart: SV har ikke giftet seg med noen sveitsisk modell. Det vi har bedt flertallet om å være med på å vedta, er å utrede reelle alternativer til EØS-avtalen. Jeg har litt vanskelig for å forstå hvorfor det er så farlig, nettopp fordi vi trenger slike alternativer også med den situasjonen vi har i dag. Vi setter våre forhandlere i en umulig posisjon ved å gjenta og gjenta at det ikke er noe alternativ. Da må vi akseptere at det er i nasjonens interesse at vi får utredet reelle alternativer til det som Øyangen beskriver som hjørnesteinen i norsk utenrikspolitikk.

       Så må jeg også be om å få svar på om representanten Øyangen deler representanten Jaglands oppfatning om at hele EØS-systemet kan stå i fare for å bryte sammen. Er representanten Øyangen helt sikker på at det norske folk da skal hoppe inn i EU? Er det det som er strategien bak den måten man tenker på?

Gunhild Øyangen (A) : En avtale med 25 andre land kan ikke utredes. Vi kan foreta så mange akademiske øvelser vi bare vil her i Norge, men det skal faktisk forhandles fram en avtale med de samme landene som vi i dag har EØS-avtalen med. Det blir skapt en forståelse for at vi må ha en slik annen avtale. Det jeg føler meg ganske sikker på, er at hvis Regjeringen nå har fått signaler i denne veldig vanskelige prosessen med EØS-forhandlinger, om at det ville ha vært mye lettere for Norge å få en bedre avtale hvis vi la oss på en annen modell enn EØS, tror jeg faktisk at Regjeringen hadde vurdert det alternativet. Så vanskelige var jo disse forhandlingene.

       Nå har statsminister Bondevik helt tydelig sagt at det finnes bare ett eneste alternativ til EØS-avtalen, og det er EU-medlemskap. Så da kan vi bare sitte her og utrede. Men jeg tror vi må stikke fingeren i jorda. Vi lever ikke alene i verden, og vi kan ikke diktere en ny avtale gjennom en utredning i Norge.

       Jeg skal kommentere litt når det gjelder forhandlingene. Vi har fremhevet at vi nok hadde ønsket en mer utvidet ramme for forhandlingene, og at man hadde tatt tak i noen flere problemstillinger enn det som ble gjort. Men vi må bare akseptere at dette bar mer preg av justeringsforhandlinger, selvfølgelig som følge av at man har fått ti nye medlemsland. Samtidig ser vi at EØS-avtalen - til tross for at den er en rimelig god avtale, som gir oss forutsigbare rammebetingelser - er lite oppdatert, og den svekkes for så vidt ved hver eneste endring som foretas i EU. Dette kan bli en utfordring i årene fremover. Det kan selvfølgelig også bli en stor utfordring å trekke 25 medlemsland til forhandlingsbordet for en revisjon av EØS-avtalen, om det er det vi ønsker - det kunne på visse områder vært ønskelig.

       Når dette likevel var justeringsforhandlinger, og man for så vidt aksepterte det, undret det oss - som det kanskje sikkert også undret Regjeringen, hva vet jeg - at kommisjonen kom med slike krav på finansielle bidrag som den gjorde. Når så skjedde, kan man likevel hevde at vi burde presentert en del mer offensive krav enn det vi gjorde.

       Vi fremhevet ønsket om å trekke landbruk inn i forhandlingene, som normalt ikke er en del av EØS-prosessen, hovedsakelig for å oppnå noe mer på markedsadgang for fisk samt kanskje redusere kravet på det finansielle bidraget, som vi allerede da visste var veldig stort. Vi forstår Regjeringens posisjon her og erkjenner at vi i forhold til landbrukspolitikken har en annen politikk enn hva Regjeringen og Stortingets flertall har. Men vi mener det hadde vært en bedre tilnærming, og at vi således kunne oppnådd mer på fisk enn det vi klarte å gjøre. Likevel er dette ingen underkjennelse av de norske forhandlerne, som vi føler har gjort en strålende innsats med det mandat de hadde til rådighet.

       Når det gjelder de finansielle bidragene, er vi veldig tilfreds med at en samlet komité sier at disse bidragene må søke å fremme norske interesser i EU så langt det er mulig innenfor det avtaleverket som ligger der. At det ikke er omtalt i proposisjonen, får så være, men det er veldig bra at komiteen nå tar dette med. Fremskrittspartiet har også fremmet et forslag om dette, forslag nr. 3, som vi velger å gjøre om til et oversendelsesforslag. Vi regner med at når en samlet, enstemmig komité har en slik klar formulering som her, skulle det ikke være noe problem for det videre arbeidet med å sørge for at norske interesser kan få del i disse bidragene. Bidragene blir betydelige, og for norske forskningsmiljøer, organisasjoner og bedrifter vil dette kunne gi åpninger som vi håper kan benyttes og være til gagn for både Norge og de land hvor bidragene skal benyttes.

       Det var en veldig interessant debatt nå, vedrørende det ene forslaget fra Senterpartiet og SV, forslag nr. 2. Fremskrittspartiet er generelt ikke motstander av å utrede ulike alternativer, men jeg må si at jeg har veldig sans for det representanten Øyangen sa i sitt siste svar til representanten Sørensen. Vi vet altså hvor verden er - og jeg er veldig skeptisk til forslaget. Sett at vi var enige om å utrede hva som er best for Norge, og Regjeringen eller et ekspertutvalg utredet dette og la en fasit på bordet som sa det eller det, ville debatten da være avsluttet? Ville vi akseptert en slik utredning? Ville vi tatt den med oss til Brussel og sagt at her har vi løsningen? Slik er det selvsagt ikke! Dette skapes i en prosess, og vi vet hva som er der ute. Jeg forstår at det nå foregår politiske prosesser i alle partier i Norge om hvor vi vil, hvilken vei vi skal gå. Dette kommer vi grundig tilbake til.

       Ordlyden i forslaget gjør også at vi ikke føler vi kan være med på dette, en avtale som « institusjonelt og innholdsmessig ivaretar norske interesser på en bedre måte enn dagens EØS-avtale ».

       Jeg tror vi også er uenige om hvor svakhetene ved EØS-avtalen ligger. For vår del ser vi svakheter i særlig grad i forhold til fisk og kanskje ikke i så stor grad når det gjelder det institusjonelle, selv om vi skjønner at det for andre er der de største problemene ligger. Det er bare ett eksempel på hvor vanskelig det ville være å bli enige om premissene for en utredning.

       Jeg tror ikke at noen kan utrede på vegne av oss og det norske folk, som til syvende og sist skal bestemme hva som skal være vår endelige tilslutning til EU, hva som er det beste. Det må skje i en nær prosess mellom politikerne og velgere, i partiene og i befolkningen.

       Inge Lønning (H) : Jeg vil gjerne kvittere for Høglunds omdefinering av FrPs forslag. Jeg synes det er konstruktivt og rimelig i forhold til innstillingen fra komiteen at det omgjøres til et oversendelsesforslag.

       Jeg lyttet med interesse til Høglunds påpekning av det grunnleggende problemet med selve modellen bak EØS-avtalen, nemlig at den er statisk og ikke dynamisk, og at den derfor i en viss forstand er vanskelig å tilpasse til den meget dynamiske utvikling som den europeiske integrasjonsprosessen er inne i. Vi hadde ikke noe reelt valg når det gjaldt hvordan vi i utgangspunktet ville definere denne forhandlingssituasjonen. Det var ikke noen mulighet for Norge å be om å starte forfra igjen og reforhandle hele EØS-avtalen med begrunnelse i utvidelsen. Men mitt spørsmål er: Hvilken konklusjon trekker Høglund for sitt partis vedkommende av denne konstatering? Det er det interessante politiske spørsmål.

Morten Høglund (FrP) : Jeg er i den lykkelige situasjon at jeg ikke behøver å trekke, eller ikke skal trekke, noen konklusjon nå. Som jeg var inne på, er partiene, også Fremskrittspartiet, i aller høyeste grad inne i en prosess hvor disse spørsmålene nå skal belyses, skal jobbes med.

       Jeg nevnte utfordringer ved EØS-avtalen som vi må ta tak i. Det er ett moment i forhold til dette. Hvis invitasjonen her var at jeg skulle si at et EU-medlemskap ville være løsningen, ja, så vil det kanskje løse noe av problemet, men skape andre typer problemer igjen, som gir nye utfordringer som vi må se på. Det er ikke slik at det ligger en fasit her, som allment kan løse alle problemer. Det er å gi og ta. Det er kompromisser vi må inngå, og vi må finne ut hva som er det beste for Norge i et langsiktig løp. Den prosessen er vi inne i, og svaret på spørsmålet som Inge Lønning stilte, skal komme.

Heidi Sørensen (SV) : At utredninger aldri har spilt noen sentral rolle i utviklingen av Fremskrittspartiets politikk, kommer neppe som noen overraskelse. Men det må være slik at før man setter seg ved et bord og forhandler med noen, må man ha en idé, en skisse, en plan om hva man vil oppnå med slike forhandlinger. Derfor har vi et forslag om å utrede reelle alternativer til dagens EØS-avtale, som jeg også oppfatter at Fremskrittspartiet synes har enkelte problematiske sider. Da er det egentlig litt nærliggende å spørre: Hvordan har Fremskrittspartiet tenkt å komme videre i forhold til de problematiske sidene, som også Fremskrittspartiet ser at EØS-avtalen har, hvis man vil avvise muligheten for å bruke utredninger?

       Høglund sa også at han betraktet forhandlingsposisjonen til norske forhandlere som vanskelig. Har ikke han også sett at hvis vi hadde hatt et utredet alternativ, ville dette gjort forhandlingene med EU lettere enn de er i dag?

       Kva er det vi ønskjer med desse forslaga? Vi ønskjer å reise ein debatt om moglege alternativ til EØS-avtalen. Dette har blitt meir aktuelt enn før, fordi stadig fleire, både EU-tilhengarar og EU-motstandarar, rettar skarp kritikk mot sider av EØS-avtalen.

       Ein del av dei EØS-sakene som har komme det siste året, viser at EØS-avtalen har ei rekkevidd som går langt utover kva ein tenkte seg då Stortinget vedtok han i 1992.

       Noreg kjem dårleg ut av forhandlingar med EU fordi Regjeringa ikkje kan vise til at det finst andre måtar å ordne forholdet mellom Noreg og EU på.

       Om vi stemmer mot ratifiseringa no, leier vi merksemda bort frå det som for oss i SV er det viktigaste i situasjonen i dag: å få reist ein ordentleg debatt om reelle alternativ til EØS-avtalen.

       At EU i utgangspunktet i forhandlingane kravde at EU-selskap måtte få tilgang til norske fiskekvotar ved å få rett til å kjøpe seg inn i norske fiskefartøy, oppfattar eg som provoserande. Dette var eit av dei prinsippspørsmåla som blei avklarte allereie under EØS-forhandlingane i 1992, og som totalt blei avviste frå norsk side.

       Det er klart at Noreg skal kunne yte betydelege beløp til sosial og økonomisk utjamning i Europa. Det er likevel grunn til å peike på at Noreg no skal yte eit beløp som er ti gonger så stort som før utvidinga av EU med nye medlemsland, og som i forhold til folketal og nasjonalprodukt er langt større enn det dei noverande medlemslanda yter. I tillegg er behovet for slik hjelp langt større i dei europeiske landa som ikkje blir medlemmer av EU, og som derfor heller ikkje får EU-støtte i det omfanget som dei nye medlemsstatane vil få.

       For meg er det ikkje vanskeleg å sjå at det er naturleg å yte større beløp til sosial og økonomisk utjamning i Europa enn det vi hittil har vore pålagt gjennom EØS-avtalen, men eg beklagar at så mykje pengar blir bunde opp til land der behovet ikkje er størst. Skal vi først gje pengar til utjamning og utvikling, kunne vi gjort det på andre måtar. No blir det gjeve direkte inn i EU-kassa, for deretter å bli vidareformidla. Og det er mange andre land i Europa ein kunne tenkt på lenge før dei som no blir nye medlemmer i EU.

       Avtalen med EU inneber at fiskefartøy frå EU frå 1. mai 2004 kan sende fisk i transitt gjennom Noreg. Som motyting skal Noreg få - det har det for så vidt vore gjort greie for her i dag - rekekvote osv. Når EU-fartøy kan sende fisken sin direkte frå hamn i Noreg til foredlingsbedrifter i andre land, vil det svekkje råstoffgrunnlaget for norske foredlingsbedrifter og dermed gje norsk fiskeforedling vanskelegare konkurransevilkår. Det kan også føre til auka priskonkurranse for norsk ferskfisk levert direkte til EU-land.

       Dette oppfattar vi som varige trekk ved EØS-avtalen. Vi endrar på strukturen, mens fordelen med ein større tollfri rekekvote blir redusert jo meir EU reduserer tollen på rekeimport. Slike tollreduksjonar er sette i system gjennom WTO.

       Eg trur ikkje det går lang tid før norsk og islandsk fiskerinæring kan komme til å krevje same transittrett som avtalen gjev EU-fartøy. Ein transtittrett for EU-fartøy kan derfor bli første skritt i retning av ein generell transittrett for alle som landar fisk i Noreg. I så fall bryt heile det norske omsetningssystemet for fisk saman, eit system som har gjeve kystbefolkninga stor grad av kontroll med eiga næring og eigne livsvilkår. Derfor går vi mot at retten til transitt for EU-fartøy som landar fisk i norsk hamn, skal vere ein del av den avtalen som no blir inngått med EU. Det er bakgrunnen for forslaget om at Regjeringa blir beden om å ta opp att forhandlingane med EU på dette punktet i avtalen. Der ber vi Regjeringa ta opp nye forhandlingar, og eg reknar med at ingen av partia i denne salen liker denne transittløysinga som vi har måtta godta. Vi veit at heile kysten - anten det er i Skarbøvik i Ålesund eller det er i Berlevåg - er avhengig av å få fisk på land for å kunne bruke den største naturressursen vi har, også i ein sysselsetjingssamanheng.

       Det samla forhandlingsresultatet er dårleg for Noreg. Dette er ikkje eit resultat som, som det heiter i proposisjonen, « med hensyn til omfang og innretning står i et rimelig forhold til EØS-samarbeidets innhold og utfordringenes karakter ».

       Forhandlingsresultatet er eit nytt eksempel på kor viktig det er for Noreg på sikt å finne alternativ til EØS-avtalen.

       Kvifor gjekk forhandlingane dårleg? Ein viktig grunn til eit så uheldig forhandlingsresultat er at Regjeringa har gjeve dei norske forhandlarane ein usedvanleg svak forhandlingsposisjon. I proposisjonen kjem det til uttrykk på denne måten:

       « Det er i dag ikke noe reelt alternativ til EØS-avtalen for å ivareta våre interesser vis-à-vis EU. »

       I SV meiner vi at så lenge Regjeringa insisterer på at det ikkje finst alternativ til EØS-avtalen, vil vi i slike forhandlingar med EU stadig bli pressa til å godta urimelege løysingar. Ingen trong alternativa til EØS meir enn Regjeringa sjølv under forhandlingane. Regjeringa er jo den som ville hatt mest glede av å ha alternativa til EØS grundig utgreidde og ferdige allereie før forhandlingane starta. Både for Regjeringa sin eigen del og ikkje minst overfor forhandlingsmotparten EU ville det ha vore lurt å vise til at det faktisk finst alternativ.

       Som kjent kom det jo også under forhandlingane fram at det iallfall kunne verke som om Polen dreiv og forhandla på vegner av Noreg. Det skal eg ikkje uttale meg noko om, for eg deltok ikkje der - det er som kjent Regjeringa som forhandlar for oss. Men både utanriksministeren og eg var på fiskerimøte i Bergen i førre veke, og der var det jo òg folk som kysten rundt i det minste hadde oppfatta det som om Polen gjorde det. Om det er riktig, skal ikkje eg gå god for, men det viser jo at vi kan komme i ein slik situasjon at ein igjen får eit nytt bevis på at folk flest oppfattar at dette blei ein for dårleg avtale for Noreg.

       Forhandlingane kunne ikkje ha vore førte betre om vi ikkje klarer å gje forhandlarane våre ein forhandlingsposisjon som er vesentleg betre enn det vi hadde. Det vil dei først få om Regjeringa gjer det klart at det finst alternativ til EØS-avtalen - at vi ikkje er nøydde til å finne oss i alle krav som kjem frå EU.

       NUPI-utgreiingar viser at det finst alternativ til EØS-avtalen. Mellom anna derfor finn SV det nødvendig at Regjeringa tek initiativ til å utgreie reelle alternativ.

       Leiaren i utanrikskomiteen, Thorbjørn Jagland, skriv i si bok heilt klart at EFTA-pilaren i EØS-samarbeidet kan bli langt svakare og på sikt også til og med bryte saman. Dette er berre endå eit eksempel på behovet for å få utgreidd alternativ til EØS, om det er så alvorleg at heile det samarbeidet faktisk kan bryte saman, om ein da ikkje meiner at Noreg skal rett inn i EU som ei følgje av eit slik eventuelt samanbrott i EØS.

       Frå SV si side vil vi gjerne delta i ein debatt om desse alternativa. Men det som er viktig no, er å få utgreiingar på bordet som ser på gode og dårlege sider ved ulike alternativ. Ein måte å starte på er jo å spørje: Kva er det viktigast å endre på ved dagens EØS-avtale? Det mest uverdige med EØS-avtalen er jo at vi på område etter område må innføre ein politikk som ingen i Noreg er for. Det gjeld differensiert arbeidsgjevaravgift, patentdirektivet og matsminkedirektivet. Vi kjem i ein situasjon der EØS-avtalen tvingar oss til å gjennomføre ein politikk som vi eigentleg ikkje er for.

       Bakgrunnen for desse forholda er jo at vi ikkje - hittil iallfall - har hatt ei regjering som har vilja brukt vetoretten, folkestyreelementet som ligg i avtalen. EU-medlemsland går jo til rettssaker på ulike område og vinn fram - og taper - på område der Noreg ikkje bruker denne moglegheita. Og EFTA-domstolen er ikkje akkurat overarbeidd!

       Punkt 2: Til forslaget om å utgreie alternativ. Då må Bjørn Jacobsen og dei som vil utgreie alternativ - så lenge dei seier klart frå at alternativet ikkje er medlemskap eller berre å seie opp avtalen, at det skal vere ein handels- og samarbeidsavtale som tek norske interesser i vare på ein betre måte - sende med til dei som skal utgreie, ein nærmare spesifikasjon av kva han meiner med « betre »!

       Dersom eg forstod representanten Blankenborg rett, skulle vi bryte prinsippet om ei fri og uavhengig forsking. Det er klart at når Regjeringa skal i gang med eit utgreiingsarbeid for å finne ein betre måte å regulere forholdet mellom EU og Noreg på, står Regjeringa heilt fritt til å bruke kva utgreiingsapparat dei vil. Vi har sendt signal, som eg lista opp her i stad, om dei problematiske sidene vi ser ved EØS-avtalen - demokrati osv. Ei rekkje arbeidarpartirepresentantar, bl.a. Olav Akselsen, har i media og andre stader lista opp mykje som dei meiner er heilt feil med EØS-avtalen, at han er som ein husmannskontrakt osv. Det er klart at når Regjeringa set i gang utgreiingsarbeidet, bør ho ikkje berre høyre på dei ulike politiske partia, men sjølvsagt også gå ut og skaffe seg god utgreiingskapasitet, slik at vi får eit klart bilete av korleis ein framtidig avtale mellom Noreg og EU blir best mogleg, ikkje minst for Noreg.

       Til dette underlige utredningsforslaget: Så vidt jeg vet, har både SV og Senterpartiet i ti år hatt i sine program at de ønsker å si opp EØS-avtalen. Jeg trodde at når man programfestet et slikt standpunkt, hadde man klart for seg hva alternativet var. For øvrige partier vil det i hvert fall fortone seg som ganske uansvarlig ikke å ha det, når man programfester et slikt standpunkt. Man har hatt ti år på seg til å finne ut hvilke alternativ man ser for seg, og etter ti år kan man ikke komme opp med noe annet enn å be Regjeringen om å utrede hva man selv mener. Det er ganske sterkt.

       Utvidelsen av EU og EØS kan på sikt føre til en utjevning av levekårene i Europa, iallfall for de statene som er med i samarbeidet. Selv om de statene som blir med i EU, neppe kan kalles fattige, er de heller ikke rike. De vil trolig ha mye å vinne økonomisk på å bli løftet opp av EU, slik land som Hellas, Spania og Portugal tidligere har opplevd. Vi må ha en forståelse for at i disse land kan også dette forholdet ha veid tungt når beslutningen om ja eller nei til medlemskap skulle fattes.

       En viktig side ved den utvidede EØS-avtalen er de nye betingelsene for eksport av fisk og fiskevarer til EUs nye medlemsland. Det var dessverre ikke mulig å videreføre de nåværende frihandelsavtalene med EUs søkerland på fiskeriområdet. Ordningen med tollfrie kvoter som nå blir innført, er for så vidt bare den nest beste løsningen. Samtidig støtter flertallet i komiteen Regjeringens målsetting om at de norske begrensingene på utenlandsk eierskap og investeringer i fiskerisektoren ikke skulle bli tema i forhandlingene. Det er vi i Kristelig Folkeparti glade for. I Sem-erklæringen er det slått fast at råfiskloven ikke skal svekkes, og det ligger til grunn for Samarbeidsregjeringens fiskeripolitikk og handelspolitikk.

       Kontingenten til EØS øker betydelig med denne nye avtalen, som flere har vært inne på - til omkring 1,8 milliarder kr pr. år. Norge vil med det bidra mer pr. innbygger til de nye medlemslandene enn de gamle medlemslandene vil. Dette er prisen vi betaler for markedsadgang for norsk industri, og vi må se på det som en utgift til inntekts ervervelse, i tillegg til at det er naturlig for Norge uansett også å bidra økonomisk til det løftet som må til her. Det er et solidaritetsaspekt vi kan snakke om. Den norske finansieringsordningen skal i sin helhet gå til de ti nye medlemslandene. Disse pengene vil bidra til å redusere forskjeller i økonomiske levekår, befeste og utvikle et demokratisk styresett og ta vare på natur og miljø for kommende generasjoner. Samtidig bidrar vi til å styrke et framvoksende politisk fellesskap i Europa.

       Vi hører uttrykk som at Norge blir en « vasallstat » i Europa, og også uttalelser om at Norge, Island og Liechtenstein snart er de eneste landene som står utenfor Europa. Men jeg vil minne om at det slett ikke er hele Europa som nå blir med i EU. Europarådet har 48 medlemmer, og 25 av disse blir medlemmer i EU, mens 23 land med omkring 360 millioner europeere fortsatt står utenfor. Det nye EØS-området får 28 medlemsland. Det betyr at det fortsatt vil være 20 europeiske land som ikke er en del av EØS-området eller EU, og der de politiske og økonomiske utfordringene nok må sies å være klart større enn i de nye medlemslandene i EU.

       Påstanden om at jernteppet som skillelinje nå forsvinner, er altså ikke helt riktig. Riktigere er det vel å si at skillelinjene i Europa flyttes en del østover, og et blikk på kartet kan være til ettertanke. Grensen til EU, med unntak av Hellas, vil i hovedsak følge en gammel historisk skillelinje, nemlig skillet mellom Østkirken, det ortodokse kulturområdet, og Vestkirken, altså den romerske og protestantiske grenen av det kristne kulturområdet. Land som Polen, de baltiske land, Tsjekkia og Ungarn - for så vidt alle de nye medlemslandene, så vidt jeg kan se, unntatt Kypros - var en del av Vestkirken og fikk ta del i renessansen og kulturutviklingen og den vitenskapelige og økonomiske utviklingen som fulgte etter. Det kan synes på den arkitektur, og også på den kultur, som fremdeles lever i disse landene.

       Dette kan være grunnlag for en god del refleksjoner over møtet mellom de store kulturområdene og de friksjonene det kan gi. Jeg vil imidlertid nøye meg med en viktig påpekning: Vi må gjøre det vi kan for at den nye østgrensen til EU ikke blir en ny barriere gjennom Europa.

       Når det gjelder arbeid for demokratibygging, fredsbygging og menneskerettigheter, må vi sammen med EU-landene fortsatt bruke de alleuropeiske institusjonene, som Europarådet og OSSE. Europarådet spiller en meget viktig rolle, som også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, og har fått en fornyet funksjon som en institusjon for sosialisering av tidligere østeuropeiske diktaturer inn i Europa med rettsstatens prinsipper: demokrati og frihet.

       Et annet trekk ved det vi ser ved EU, er kampen om innflytelse mellom gamle og nye land, og mellom store og små land. Vi ser at de store aktørene, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, møtes på egenhånd og bestemmer mye, til dels i samarbeid med noen av de små, økonomisk sterkeste landene. Grunnlovskonventet har foreslått at ikke alle land skal være representert i kommisjonen, og de nye landene vil ikke få samme grad av f.eks jordbruksstøtte som de gamle, før om ti år.

       En bekymring dette reiser, er at vi kan stå overfor et EU med to klasser av land, de rike i vest og nordvest, og de øvrige. Men her er mye uavklart, og det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg. De nye statene som nå blir med i EU, vil uansett ha mye å vinne. Det viktigste for disse landene er nok det økonomiske, men på sikt vil det forhåpentlig utvikle seg sterkere politiske og kulturelle bånd. Dette siste er en fordel for Europa.

       For noen få tiår siden var krig i Europa en blodig realitet. I dag framstår tanken om krig mellom landene i det nye EU som en utenkelighet.

       Jeg vil minne om at et bredt flertall i Stortinget har vært godt tilfreds med hvordan EØS-avtalen har fungert for Norge. Den vil nå forhåpentligvis også virke på en tilsvarende positiv måte når det gjelder markedsadgang til de ti nye landene. EØS-avtalen har sikret markedsadgang for norske bedrifter, og en svært stor del av norsk eksport går til EU, inkludert de nye medlemslandene. Tap av denne markedsadgangen ville kostet Norge tusenvis av arbeidsplasser og milliarder av kroner - så mye at den såkalte ikke-medlemsskapskontingenten, som noen har kalt den, helt klart vil betale seg.

       På denne bakgrunn anbefaler jeg Kristelig Folkepartis representanter å stemme for forslaget om å ratifisere den reviderte EØS-avtalen.

       Jeg vil også si at jeg er enig i det representanten Inge Lønning har sagt om at det må være bortimot umulig å gå inn for at Norge skal sette ned foten og be om nye forhandlinger, og så sette i gang en helt ny prosess i alle disse landene - og så samtidig gå inn for å ratifisere avtalen. Det må være svært vanskelig. Man mener vel enten det ene eller det andre.

       Så eg vil berre presisere det som Lars Rise sa om at han også ser på EU som eit viktig politisk instrument for å sikre fred og stabilitet i Europa.

Lars Rise (KrF) : Da vil jeg bare benytte anledningen til å takke representanten Blankenborg for at han bidrar til å utdype og tolke mitt innlegg. Jeg brukte vel ikke nøyaktig de ordene at EU er et klart fredsskapende prosjekt i Europa, men jeg sa at det er helt utenkelig at medlemmer av EU skulle gå til krig mot hverandre, og det kan selvfølgelig tolkes på den måten.

       Når representanten Blankenborg sier at det er helt klart i dette fellesskapet vi hører hjemme, er jeg faktisk enig når vi sier at vi har en gruppe av EØS- og EU-land, og jeg understreket at den utgjør nå 28 av Europas 48 land. Norge er en del av dette fellesskapet, men på den måten som vi har funnet formålstjenlig for vårt land. Jeg har lyst til å minne om at når utenrikskomiteen har vært på reise og møtt viktige analytikere, kommentatorer, rundt omkring, bl.a i Berlin og Brussel, har ikke disse kommentatorene kunnet gi et eneste argument for hvorfor Norge burde melde seg inn i EU.

       Åslaug Haga (Sp) : Også dagens debatt om EØS illustrerer at stortingsflertallet viser skuffende liten vilje til å drøfte de utfordringene EØS-avtalen stiller det norske folkestyret overfor, og hvor dypt avtalen griper inn i norsk samfunnsliv - langt dypere enn forsikringene som de ansvarlige statsrådene gav oss i 1992. Forsikringene fra den gang fra dem som framforhandlet avtalen, er rett og slett ikke holdt. EØS-avtalen var ment som en overgangsordning i sin tid. Jeg har en bestemt følelse av at avtalen var ment å gjelde inntil det norske folk hadde rettet opp den « feilen » som oppstod da vi stemte nei i 1972. Som en overgangsordning kunne avtalen vært god. Som en permanent løsning er den en ulykke.

       Det syns etter hvert å være slik at det er mange som enten har planer om å gå eller allerede har gått i tenkeboksen når det gjelder EU-medlemskap. Det etterlyses en åpen og fordomsfri debatt. Etter vår vurdering bør mange tenke nytt om EØS.

       Norsk Utenrikspolitisk Institutt la i fjor fram en rapport hvor Norges ulike tilknytningsmuligheter til EU er grundig utredet. NUPI konkluderte med at en sveitsisk modell er et realistisk alternativ både til EØS og til EU-medlemskap. Sveits takket som kjent nei til den framforhandlede EØS-avtalen og forhandlet i stedet fram sju bilaterale avtaler på det som Sveits oppfattet som relevante sektorer for seg. Den sveitsiske avtalen inneholder, i motsetning til EØS-avtalen, ingen forpliktelser til å tilpasse sveitsisk lovgivning til EUs lovgivning. Sveits kan derfor la være å overta EU-lover innenfor de sju avtaleområdene. Sveitsisk NHO, Economiesuisse, har lagd en utredning om EU-medlemskap hvor organisasjonen slår fast at verken EU-medlemskap eller EØS-avtale er et bedre alternativ enn den avtalen de har. Organisasjonens klare anbefaling er å bygge på de bilaterale handelsavtalene med EU. Sveitsisk næringsliv er med andre ord tilfreds.

       En sveitsisk modell er etter vår oppfatning et godt og realistisk alternativ til EØS. Jeg oppfatter det derfor som ytterst arrogant av de aktørene i norsk politikk og norsk presse som har avvist en avtaleform som et europeisk land allerede har med EU.

       Regjeringas påstand om at det ikke finnes noe alternativ til EØS, har utvilsomt snevret inn forhandlingsrommet vårt under arbeidet med utvidelsen. En slik innstilling har definitivt ikke styrket vår forhandlingsposisjon. Snarere kan det virke som om Regjeringa har vært innstilt på å kjøpe seg ut av problemene. Ett av resultatene er at Norge skal bidra med bortimot 2 milliarder kr årlig til utviklingsprosjekter i det utvidede EU. Halvparten av dette skal formidles gjennom en særskilt norsk finansieringsordning, som altså de andre EFTA-medlemmene ikke bidrar til. Det er virkelig grunn til å stille spørsmål ved størrelsen på dette bidraget. Regjeringa forsøker å forsvare beløpet ved å argumentere med solidaritetshensyn.

       Til det er det to ting å si. For det første: Dersom solidaritet med østeuropeiske søkerland lå Regjeringas hjerte så nær, hvorfor kunne ikke disse overføringene vært satt i gang for lengst, helt uavhengig av forhandlingene med EU? Og for det andre: Hvordan forsvarer Kristelig Folkeparti og Regjeringa for øvrig sin nye bistandsprofil? Denne nye bistandsprofilen innebærer altså at Polen blir den desidert største mottakeren av norsk bistand. Polen vil motta over 900 mill. kr årlig. Til sammenlikning mottar et av Norges samarbeidsland, Mosambik, 210 mill. kr i 2004. Tanzania, som er det hovedsamarbeidslandet som mottar suverent mest bistandsmidler, er avsett med 250 mill. kr.

       Jeg mener at den såkalte fattigdomsorienteringen av norsk bistand med dette kommer i et underlig lys. Senterpartiet er opptatt av å yte bistand til våre naboer i øst, men vi stiller spørsmål ved beløpenes størrelse og måten dette skal administreres på. Det er hevet over enhver tvil at det administrative apparatet både i Norge og i mottakerlandene må styrkes betraktelig for å håndtere disse oppgavene, og jeg ber utenriksministeren gi en orientering om hvordan disse midlene skal håndteres fra norsk side. Det virker absolutt ikke som om dette arbeidet er på skinner, til tross for at søknadene vil begynne å strømme inn allerede om tre måneder. Det er fristende i denne forbindelse å minne om at revisjonsdomstolen i EU har slått fast at store deler av den norske EØS-kontingenten på 1990-tallet forsvant gjennom feil, mangler og manglende effektivitet. Revisjonen er sterkt kritisk til åtte av ti norskfinansierte prosjekter. Dette lover dårlig for forvaltningen av 2 milliarder kr årlig i land der demokratiet har mye større startproblemer enn de landene som mottok støtten i 1990-årene.

       Den utvidede EØS-avtalen har svakheter på flere punkter. Det svakeste punktet er fisk. Den frie adgangen for sjømat som Norge har hatt til Øst-Europa, erstattes med EØS-avtalens protokoll 9, som fastlegger mer restriktive eksportvilkår. Det er ganske utrolig at Norge ender i en situasjon der vi må betale dyrt for å oppnå en dårligere markedsadgang enn vi hadde tidligere.

       Som erstatning for bortfallet av fri markedsadgang for sjømat har Norge fått tollfrie kvoter for diverse sjømatprodukter. I denne prosessen lyktes det Norge bare å få kvoter for tre av 30 produkter vi krevde det på. Dessuten nektet EU å godkjenne Norges tall for eksport til EUs søkerland, som skulle være grunnlaget for utarbeidelsen av kvotenes størrelse. Derfor ble alle kvotene mindre enn gjennomsnittet av vår historiske handel med disse produktene. Til sammenligning fikk Norge kvoter på alle produkter vi bad om, da Spania, Portugal, Sverige, Finland og Østerrike gikk inn i EU, samt at EU den gang aksepterte de norske grunnlagstallene.

       Et regnestykke foretatt av Carl-Erik Schulz og Fritz Holte viser at dersom vi sier opp EØS-avtalen, vil vi i aller ugunstigste fall få en merbelastning i form av eksporttoll til dagens EU på 938 mill. kr. Til de nye søkerlandene eksporterer vi i dag for 1,8 milliarder kr. Samme regnestykke tilsier at dersom vi regner en gjennomsnittstoll på 20 %, som sannsynligvis er altfor høyt, på handelen med søkerlandene som går inn i EU, blir ytterligere tollbelastning på 360 mill. kr - altså til sammen ca 1,3 milliarder kr. Dette beløpet er fortsatt godt under de 1,8 milliarder kr vi nå skal betale inn til EU-kassa.

       I tillegg til Senterpartiet rykket LO og NHO ut med kritikk av at Regjeringa ikke ville bruke WTO-regelverket for å hindre økt toll på fisk. Økt toll er i strid med WTO-avtalen og ville derfor utløse kompensasjon à la den som vi fikk ved tidligere utvidelser av EU. GATT-avtalens artikkel XIV 5a krever at tollbelastningen for den fisken vi selger i dag, ikke skal øke - « shall not on the whole be higher or more restrictive », er formuleringen. Senterpartiet mener at denne konflikten kunne vært klaget inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme, slik bl.a. Chile har gjort overfor EU i en fiskeeksportsak. Vi har etter vår vurdering aldri fått en helt plausibel forklaring på hvorfor dette forhandlingskortet så tidlig ble forkastet av Regjeringa.

       Avtalen åpner for at fisk fra EU-fartøy skal kunne transitteres gjennom Norge uten at den omsettes gjennom det norske salgssystemet som i dag. Dette vil medføre endringer i råfiskforskriften, og det vil undergrave norsk foredling av fisken fordi norsk foredling får dårligere konkurransevilkår. Og på sikt vil antakeligvis norske og islandske fiskefartøy kreve å få samme fordel, nemlig å sende fisk direkte til EU-land uten å gå veien om norske salgslag. En annen bekymring er knyttet til kontroll av kvotereglene. Det er usikkert om EU vil godta at norske salgslag skal ha kontrollen med reglene når det gjelder EU-fartøy som leverer fisk for transitt. Derfor vårt forslag nr. 1 sammen med SV.

       Senterpartiet mener Norge bør benytte seg av EØS-avtalens mulighet for overgangsordninger i forbindelse med åpningen av et utvidet felles arbeidsmarked. Ønsket om en trinnvis og kontrollert åpning er høyst legitimt og basert på et ønske om en mest mulig ryddig og rettferdig behandling av arbeidstakere som kommer hit til landet, for blant annet å unngå tilfeller av uverdig behandling som vi dessverre har sett innenfor landbruket og byggenæringa.

       Nå som utvidelsen nærmer seg, ser vi at stadig flere EU-land innfører former for restriksjoner. De fleste landene i EØS-området vil bruke hardere metoder for å bremse arbeidsinnvandringen enn den norske regjeringa legger opp til. Dette gjelder Danmark, Finland, Tyskland, Frankrike, Østerrike og Belgia, og det ventes tiltak også i Spania, Portugal, Nederland og Hellas. Sverige teller på knappene. Senterpartiet forventer at Stortinget i forbindelse med kommunalkomiteens behandling legger dette til grunn og tar de nødvendige forholdsregler.

       Utvidelsen av EØS-avtalen finner sted som en konsekvens av at de østeuropeiske søkerlandene blir medlemmer fra 1. mai i år. Senterpartiet respekterer deres valg. Men Senterpartiet ønsker alternativer til EØS. En framskriving av EØS i ytterligere ti år er ingen god tanke. Vi erkjenner dog at det etter alt å dømme ikke vil bli flertall for å finne et alternativ til den eksisterende avtalen. Det flertallet får vi i alle fall ikke i dag, og derfor vil vi til sjuende og sist, hvis vårt forslag om å finne alternativer faller, gå inn i flertallet.

       For det første: Senterpartiet ønskjer primært å seie opp EØS-avtala. Derfor dette forslaget som går på at ein ikkje skal godta avtala, men fortsetje å forhandle. Det betyr i praksis at ein forkastar avtala, og eventuelt seinare vil ratifisere om forslaget fell.

       For det andre: Senterpartiet har strengt teke ikkje bruk for å greie ut eit anna alternativ, fordi det sveitsiske alternativet er fullgodt. Eg skjønar da ikkje grunnen til at ein går inn for eit forslag om å greie ut ytterlegare alternativ. Og dersom det er slik at Senterpartiet likevel ønskjer å greie ut ytterlegare alternativ, kan kanskje Åslaug Haga gå vidare på det spørsmålet eg stilte til Bjørn Jacobsen tidlegare i dag: Kva er ein betre måte? Regjeringa må ha ein retningsvisar på kva som er betre, når ein skal forhandle.

       Og til slutt: Eg hadde i alle fall aldri tenkt at Regjeringa kom til å prøve å få pengane som skal gå til EØS/EU, godkjende som bistandspengar, som ODA-pengar. Derfor blir dette ei merkeleg samanlikning. Då kan vi jo samanlikne nesten alt som går over statsbudsjettet, med det som går til utviklingsland. Åslaug Haga meiner vel heller ikkje at det er mogleg å seie at det som går til Polen, er bistandspengar?

Åslaug Haga (Sp) : Grunnen til at Senterpartiet ønsker å få utredet den sveitsiske modellen videre, er at det selvsagt ikke er mulig for Norge å kopiere den sveitsiske løsningen. Den sveitsiske løsningen er skreddersydd til sveitsiske forhold og til de behovene man har for å ha et ryddig og godt forhold til EU.

       Hvis Norge skal etablere en avtaleform med EU à la den som Sveits har, vil vi måtte gå inn og se på hvilke sektorer det er nødvendig for oss å gå inn og etablere bilaterale avtaler på. Det har sjølsagt Senterpartiet tanker om, og dem kan vi gjerne dele med dere. Samtidig er dette et krevende arbeid, og vi mener det vil være riktig å få det utredet i hele sin bredde.

       Jeg tror det er betydelig enighet mellom ja-sida og nei-sida om ulempene med EØS. Demokrati er det springende punktet. Den sveitsiske løsningen er et mye bedre alternativ i forhold til de demokratiske prosessene.

Inge Lønning (H) : Åslaug Haga sa: « Som en permanent løsning er den » - altså EØS-avtalen - « en ulykke ». Hvis jeg forstod det riktig, er det denne ulykke Senterpartiet skal stemme for å forlenge i dagens møte, riktignok bare subsidiært, men det er likevel ganske modig å ville føre Norge direkte ut i « uløkka ».

       I Senterpartiets program for inneværende stortingsperiode står det klart og tydelig at man vil erstatte EØS-avtalen med en avtale etter sveitsisk modell.

       « Senterpartiet vil på dette grunnlaget si opp EØS-avtalen i henhold til avtalens artikkel 127. »

       Da må det være tillatt å spørre om Senterpartiet ved sin stemmegivning ikke bare skal stemme for to forslag som gjensidig utelukker hverandre i sitt innhold, men også stemme for Bastesens forslag på vegne av Kystpartiet, som sier

       « Stortinget ber Regjeringen ta de nødvendige skritt for å melde Norge ut av EØS. »

       Forslaget er som snytt ut av Senterpartiets program.

Åslaug Haga (Sp) : Jeg tror ikke det er noen i denne sal som er i tvil om hva som er Senterpartiets standpunkt til EØS-avtalen. Vi ønsker på sikt ingen EØS-avtale. Vi ønsker en annen tilknytningsform til EU.

       Nå gis det ofte i debatten inntrykk av at dersom vi sier opp EØS-avtalen, blir vi hengende og dingle fullstendig i løse lufta. Det er sjølsagt ikke riktig. Vi vil da gå tilbake til den gamle frihandelsavtalen. Vi har hatt EØS i ti år. EØS har, som jeg var inne på i sted, utviklet seg enormt i løpet av den perioden. Det vil være behov for å gå inn og se på på hvilke sektorer vi trenger å ha egne avtaler med EU som går utover den gamle frihandelsavtalen. Det er derfor dette trenger å bli utredet. Jeg har nettopp svart representanten Blankenborg at det er en krevende prosess å utvikle alternativet. Vi har noen tanker om hvordan det skal være, og det er fullt mulig hvis man bare har et snev av kreativitet og åpenhet.

       Selv om EØS-avtalen er dårlig for Norge, er den mye mindre skadelig enn et eventuelt norsk medlemskap i EU. Vi har nemlig fremdeles en viss selvstendighet når det gjelder landbruk og fiske, og begge disse næringene har stor betydning for distriktene.

       Når EØS-avtalen nå foreslås utvidet til ti nye EU-land, endres ikke hovedinnholdet i avtalen. Men betingelsene som ble oppnådd i forhandlingene om det utvidede EØS, er langt fra tilfredsstillende. Vi betaler mer i utviklingsstøtte til nye EU-medlemmer enn noe EU-land, og mer enn det ville koste å gi norske bedrifter kompenasjon for tollbelastninger som de måtte bli pålagt. Vi må åpne vårt arbeidsmarked for arbeidstakere fra nye medlemsland. Vi har ikke fått beholde vår tollfrie adgang for fisk til de nye medlemslandene, og EU krever at EØS-fartøy skal ha rett til transitt for fiskefangster de lander i norske havner.

       SV og Senterpartiet skal ha ros for sitt forslag om at Regjeringen må gjenoppta forhandlingene med sikte på å fjerne punktet om fisketransitt i avtalen. De skal ha ros for å foreslå at Regjeringen utreder reelle alternativer til EØS. Men formuleringen i forslaget om en alternativ handels- og samarbeidsavtale med EU er noe vag. Kystpartiet fremmer derfor to forslag som er utdelt til representantene. Vi er interessert i å vise at det i realiteten er mange alternativer til EU- og EØS-medlemskap.

       Kystpartiets alternativ er en ren handelsavtale, som tar utgangspunkt i den vi allerede har med EU-landene, og som ikke er sagt opp. EØS-avtalen har kommet i tillegg og bygger på de avtalene som allerede eksisterer. En slik avtale ville gi mulighet til å sikre nasjonalt eierskap til naturressurser og nøkkelbedrifter. Tollfrihet for fiskeprodukter vil på sikt bli oppnådd gjennom forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon. Vi trenger derfor ikke å selge oss til EU for å oppnå dette.

       I innstillingen skriver Fremskrittspartiet at det var galt ikke å søke å trekke inn landbruksvarer for å få bedre markedsadgang for fisk. Er dette et forsøk på å sette de ulike distriktsnæringene opp mot hverandre? Eller er det bare et nytt forsøk på å bygge ned beskyttelsen av norsk landbruksproduksjon? I alle tilfeller befester Fremskrittspartiet sin posisjon som det mest distriktsfiendtlige partiet i Norge. Kystpartiet mener at distriktene bør ha flest mulige ben å stå på. Derfor er det viktig å bygge opp en sterk politisk allianse mellom de ulike distriktsnæringene. Det siste man skal gjøre, er å spille dem ut mot hverandre.

       Kystpartiet ønsker at norske myndigheter skal ha kontroll over sitt eget arbeidsmarked. Vi er derfor imot norsk deltakelse i det frie arbeidsmarkedet både i det nåværende EU og i det utvidede EU. Av innstillingen ser vi at denne delen av EØS-avtalen skal behandles senere. Vi synes det er pussig at man tar opp selve ratifikasjonen av den utvidede EØS-avtalen før dette viktige punktet er blitt avklart.

       Kystpartiet vil subsidiært støtte forslag om overgangsordninger for Norges inntreden i det utvidede EUs felles arbeidsmarked. Vi håper inderlig at det blir flertall for slike overgangsordninger, selv om de har begrenset betydning. Jeg vil minne forsamlingen om at ordningen med Hongkong også var en overgangsordning, men den ordningen er slutt.

       Vi synes også at det er interessant at Fremskrittspartiet har signalisert at de går inn for et fritt arbeidsmarked i et utvidet EØS etter en overgangsperiode, og at partiet synes det er greit at EØS-borgere som jobber i Norge, skal få lavere lønn. Fremskrittspartiet er dermed blitt tilhenger av sosial dumping. I Kystpartiet mener vi at sosial dumping vil skape nye klasseskiller og øke sannsynligheten for konflikt mellom innvandrere og nordmenn.

       Stadig nye EU-land vil ha overgangsordninger når det gjelder arbeidsmarkedet. Dette vil kunne skape et økt press i det norske arbeidsmarkedet hvis ikke også vi beskytter oss. I denne situasjonen synes Kystpartiet det er påfallende at Regjeringen vil vurdere om Norge skal bli en del av det utvidede arbeidsmarkedet i EØS allerede fra 1. mai 2004.

       Regjeringen mener det er aktuelt å foreta en forsiktig oppmykning av regelverket for innvandring av ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS. Det skal skje gjennom en tidsbegrenset prøveordning for de gjenværende EU-kandidatene, Bulgaria, Romania og Tyrkia. Jeg vil minne forsamlingen om at vi har en såkalt innvandringsstopp, som er vedtatt her i Stortinget. Hensikten med innvandringsstoppen var først og fremst å begrense arbeidsinnvandringen til Norge.

       Kystpartiet vil stemme mot ratifikasjon av avtalen om utvidelse av EØS. Jeg tar herved opp de forslag som er omdelt på representantenes plasser.

       Det har blitt sagt her at Sveits-avtala er veldig god, fordi ein slepp å tilpasse, det vil seie overta EU-lovgiving. Det høyrest til overmål veldig rart ut. Kvifor skal ein då ha ei avtale? Utan ei avtale slepp ein iallfall å overta EU-lovgiving. Så dersom Sveits ville unngå å overta EU-lovgiving, var det berre å late vere å inngå ei avtale. Sveits har inngått ei avtale fordi ein ønskjer å overta EU-lovgiving. Det er derfor heile avtala eksisterer. Dermed er ein inne i same uføret, berre det at dei manglar institusjonane til å binde opp avtala.

       Så kan ein ha ulike vurderingar av om det er betre eller dårlegare, og deretter kan ein vurdere om vi skal seie opp EØS-avtala og begynne med nye forhandlingar som vi ikkje veit kva vil ende med, men som heilt sikkert vil føre oss ut i ein periode med stor uvisse for norsk næringsliv uansett, for i den perioden vil vi i alle fall ikkje kunne forhandle med nokon som helst autoritet. Sveits har ei avtale fordi dei ønskjer å overta EU-lovgivinga. Det er heilt på det reine.

       Det er mogleg at SV og Senterpartiet ønskjer seg ei form for avtale der alle kan bestemme kva ein ønskjer å overta, men det blir eit veldig rart fellesskap dersom alle sjølve skal bestemme akkurat kva som skal gjelde, og det ikkje er plikter og eit felles lovverk. Då er jo ikkje dette eit felles område. Men det er mogleg at det er det som ligg i ordbruken, at ein skal ha ei betre avtale. Senterpartiet og SV ser bort frå at ein berre skal seie opp EØS-avtala og ikkje ha noka avtale. Dei vil ha ei handels- og samarbeidsavtale, så langt er det klart, og den skal vere betre. Senterpartiet seier at det er ei sak dei vil ha for seg sjølve - kvar dei vil gå med den avtala. SV seier at det er opp til den frie forskinga å finne ut kvar ei slik avtale skal gå. Særleg mykje rettleiing er ikkje dette som er sagt av dei to partia, verken for regjering eller for oss andre i salen her. Den eine vil ha det hemmeleg for seg sjølv, og den andre vil gi det til den frie forsking, og så får vi andre sitje og gjette kva som skal skje med Norges forhold til EU vidare utover. Men der står det, og det er det desse to partia har klart å forklare om sitt forslag i dag.

       Det er også eit anna punkt eg synest er verdt å ta med, og som ikkje har blitt kommentert frå Senterpartiet, fordi det er sett opp eit motsetnadsforhold mellom norsk utviklingssamarbeid og norsk utviklingshjelp og EØS-avtala. Men det er på det reine at pengane som går gjennom EØS-avtala til Polen, Baltikum og kvar som helst, ikkje er utviklingshjelp, og var det ikkje før. Då har det vore eit mindre beløp, og det blir ikkje utviklingshjelp no heller, sjølv om det er eit større beløp. Dette er å trekkje inn i debatten eit fullstendig irrelevant punkt om EØS-avtala. Det har ingenting med utviklingshjelp å gjere. Det er berre med på å gi eit inntrykk av at ein forsøkjer å vatne ut profilen i norsk utviklingshjelp, og det gjer ein ikkje.

       Til slutt til punktet om sosial dumping. Arbeidarpartiet har meint at det er viktig å behandle dette spørsmålet uavhengig av ratifikasjonen, fordi vi er imot sosial dumping, uansett om det blir brukt overfor folk som kjem frå Polen, Baltikum eller andre delar av Sentral-Europa, i forhold til folk som kjem frå andre delar av Europa, eller i forhold til nordmenn. Derfor ønskjer vi at dette spørsmålet skal handterast for seg sjølv og ikkje som ein del av ratifikasjonen av EØS-avtala. Det er grunnen til at vi, og eg trur òg fleirtalet i komiteen, seier at dette er ei sak som går for eigen kjøl i kommunalkomiteen seinare.

Utenriksminister Jan Petersen : Jeg satt og tenkte litt igjennom debatten i lunsjpausen, og da slo det meg at jeg kanskje har vært for lenge i politikken, for nå har jeg sittet og hørt på EU-debatter i 42 år. Jeg må si at av de debattene jeg har hørt i løpet av de årene, er dette en av de mest spesielle. Jeg har jo oppfattet at Senterpartiet er mot EU og mot EØS, men på tross av ti års erfaring med EØS-avtalen har ikke Senterpartiet greid å komme frem til annet enn en skisse av et alternativ. Hva man har brukt alle de årene til, kan man jo lure på, men det har blitt så galt at Senterpartiet nå må be EØS-tilhengere og ja-folk om hjelp i dag for å få orden på hva dette standpunktet deres egentlig dreier seg om. Det er en ganske spesiell situasjon.

       Vi har vel fått det lille innblikk, i hvert fall for Senterpartiets del, at de ser for seg en eller annen slags sveitsisk modell eller ideal, men Åslaug Haga var jo også veldig tydelig på at den ordningen som Sveits har fått, den kan vi jo ikke bruke. Det måtte være noe annet som man i så fall tenkte på. Jeg har en følelse av at det er vel en slags uuttalt drøm, at man plutselig skal få en avtale hvor vi har flere fordeler og EU færre. Det tror jeg er grenseløst naivt. I ethvert avtaleforhold er det plusser og minuser, noe som vi kommer godt ut av, og noe som EU kommer bedre ut av. Hvis Senterpartiet et øyeblikk tror at man f.eks kommer unna den økonomiske utfordringen, har man nok ikke engang lest hva Sveits vil møte av forhandlingsmandat fra EUs side. Man trenger jo ikke noen utredning for å følge alminnelig med i den politiske debatten. Så dette betyr egentlig at Senterpartiet i løpet av ti år faktisk ikke engang har greid å få orden på sitt standpunkt. Senterpartiet har vel kanskje mer og mer blitt et parti for å si nei og kritisere, men har liten evne til å bygge opp. Det synes jeg er synd, men da får vi andre gå videre. Det er vel kanskje også derfor Senterpartiet i dag faktisk ser seg tvunget til, til sjuende og sist, subsidiært å stemme for det Haga selv karakteriserer som en ulykke. Man kan si mye om Bastesens standpunkt, men det er det i hvert fall mulig å forstå, i motsetning til den subsidiære stemmegivningen i favør av ulykken.

       Nå er dette såpass spesielt at det lett kan bli hovedsaken i debatten. Det vil i så fall være synd, for vi står i virkeligheten overfor en historisk beslutning. Denne EØS-utvidelsen er en del av samlingen av Europa, hvor ti land som i sin historie hører nært til vår del av Europa, nå endelig er tilbake i den europeiske hovedfold og vi greier å knytte oss på gjennom EØS-avtalen. Vi har et bidrag av en annen karakter enn andre, men også Norge er på en positiv måte med på å samle Europa, og vi yter et betydelig bidrag for å få det til. Vi vil dele det samme felles indre marked med utfordringer, spørsmål og svar, fordeler og ulemper som f.eks en ungarer, en polakk eller en balter vil gjøre. Det er politisk og ideologisk viktig og riktig, og derfor er det på mange måter en stor og historisk dag når Stortinget nå sier ja til den avtalen. Alle vet jo at EØS-avtalen har sine plusser og minuser. Alle som vil gå tilbake til innstillingen fra utenrikskomiteen den gangen EØS-avtalen ble vedtatt, vil se at Høyre for sitt vedkommende var veldig tydelig i advarslene om hvor avtalen ikke var god nok. Men Høyre, i likhet med mange andre partier i denne salen, har jo aldri vært i tvil om at EØS-avtalen er den nest beste som fungerer på de områdene hvor den er tiltenkt, men den har altså en del svakheter.

       Jeg har aldri lagt skjul på at en av svakhetene er at bidraget jo på mange måter går langt utover det man kan si er rimelig, ut fra betaling for en økt markedsadgang, men vi må da huske hva som er det politiske perspektivet i det vi står overfor. Vi er nå med på å yte et substansielt bidrag til å fjerne en fattigdomskløft i Europa. Det er en fattigdomskløft som vil ha stor negativ betydning for det norske samfunn, hvis den ikke adresseres. Vi kan ikke lenger holde dette fra oss, og jeg tror det er politisk og ideologisk riktig at vi gjør det. Derfor er denne avtalen ikke bare et spørsmål om butikk, som jeg sa i min utenrikspolitiske redegjørelse. Dette er også et spørsmål om viktig ideologisk politikk.

       Vi har selvfølgelig hørt fra Senterpartiet at man kunne forhandle så mye bedre selv. Det kan man jo ha flere meninger om. Det er sikkert riktig, men alt tatt i betraktning har vi nå kommet frem til en avtale som er balansert. Men vi må se i øynene at EØS-avtalen ikke kan løse alle de problemene Norge står overfor. Når det gjelder markedsadgang for fisk, må jeg bare si at det er grenser for hvor langt det er mulig å nå, hvilke problemer som kan løses, med mindre vi på vår side vil legge på bordet de tingene EU er opptatt av. Det har vi tatt eksplisitt stilling til at vi ikke er innstilt på å gjøre. Da ble ordningen som den ble. Derfor må vi si at det selvfølgelig ikke løser alle problemer fullt ut.

       Det var, så vidt jeg skjønte, et spørsmål om de mer detaljpregede reglene knyttet til hvordan de nye finansieringsordningene skal virke. Til det er å si at det arbeides nå både i Oslo og i Brussel for å få på plass det nødvendige rammeverk før ordningen trer i kraft. Dette er av de mer tekniske spørsmål, men det må understrekes at det her selvfølgelig ligger til rette for en mottakerstyring.

       Det fører meg over til Høglunds spørsmål fra tidligere i dag, nemlig at dette legger også godt til rette for å bygge nettverk og partnerskap mellom så vel offentlige som private aktører. Det at Norge nå blir en tung bidragsyter, gjør, hvis vi håndterer vår sak riktig, at dette også vil være et viktig element for å bygge relasjoner mellom oss og mottakerlandene. Her vil det gis mange muligheter også for det norske næringslivet. Jeg er ikke i tvil om at det forslaget som Høglund har akseptert blir oversendt til Regjeringen, vil gi oss en ytterligere påminnelse om hvor viktig det er å se på hvordan man kan bygge partnerskap med de nye landene langs disse finansieringsordningene.

       Utenriksministeren refererte til vårt oversendelsesforslag. Men det foreligger jo nå en enstemmig komitemerknad der man sier:

       « Norske bidrag må også bidra til å fremme norske interesser i EU. »

       Det er noe som det ikke står ett ord om, i hvert fall slik jeg har oppfattet det, i den proposisjonen som er grunnlag for denne debatt. Dette går ikke på det tekniske. Dette går mer på formålet med finansieringsordningen. Vil utenriksministeren bekrefte at denne enstemmige merknaden fra utenrikskomiteen nå er en del av hele formålet med finansieringsordningen?

Utenriksminister Jan Petersen : Jeg tror jeg gav uttrykk for i mitt innlegg at jeg ser svakheter ved EØS-avtalen, slik som jeg gjorde det da jeg var med på å skrive utenrikskomiteens innstilling da den ble vedtatt. Men det er altså det beste vi har, ut fra den situasjonen som er. Jacobsen vet godt hva jeg mener om det som bør være den endelige løsning. Jeg mener at fullt medlemskap vil være best, men det er ikke politisk grunnlag for det i Norge, siden Høyre er det eneste partiet som har det klart i sitt program.

       Jeg ser ikke så mange andre muligheter for et velegnet samarbeid, med mindre man vil gi opp masse og allikevel betale en god del. Jeg har vanskelig for å se at det vil være aktuelt. Det er jo heller ikke fra EUs side på noen måte uttrykt noe ønske om dette. Det er altså ingen interesse fra den siden. Det interessante er at når nei-siden, som har glede av det, må ha hjelp fra ja-siden for å holde orden på sine tanker på dette området, er det tydelig at heller ikke Jacobsen egentlig ser noen andre muligheter enn dem som er.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg må si det er oppsiktsvekkende at utenriksministeren, etter å ha levd i ti år med EØS-avtalen uten å ha prøvd å finne fram til alternative løsninger, fortsatt mener at EØS-avtalen er den nest beste vi har. All den tid det fra EØS-tilhengerne og EU-tilhengerne ikke er vilje til å se om det er mulig å få en form for avtale med EU som kan dekke våre behov i forhold til EU som marked på en annen måte enn EØS-avtalen gjør, mener jeg det blir litt merkverdig at utenriksministeren gang på gang gjentar at EØS-avtalen er den nest beste vi kan få. EØS-avtalen har fått et langt større omfang enn jeg tror noen, selv på ja-siden, kunne forestille seg den gang EØS-avtalen ble inngått, ikke minst i forhold til norsk distriktspolitikk.

       La det ikke herske tvil om at oppsigelse av EØS-avtalen står fra Senterpartiets side fast. Men det er ansvarlig politikk å arbeide for å utrede alternativer og se på hvilke områder som bør inkluderes i en ny handelsavtale med EU, før en oppsigelse av avtalen. Ser ikke utenriksministeren at det faktisk er nødvendig å gå de skrittene før man sier opp avtalen?

Utenriksminister Jan Petersen : Hvis man skal være med på noe annet enn et politisk seminar, må man jo ha gjort seg opp en mening om hvorvidt dette er en rimelig brukbar vei å gå. Da vil vi gjerne lytte til hva f.eks. Senterpartiet sier, om det er en rimelig vei å gå. Jeg må si at jeg er veldig forbauset over at man etter ti år ikke greier mer enn å komme med noen vage anmodninger til ja-siden om å være så snill å finne ut av det man selv ikke har funnet ut av.

       Når dette er ganske viktig, er det også fordi Odd Roger Enoksen faktisk gjennom flere år har vært medlem av den norske regjering, hvor han satt på dette utredningsapparatet, og så vidt jeg husker, følte han den gang han hadde mulighet til å sette i gang utredninger, intet behov for å sette det i gang. Og det er vel kanskje svaret på det spørsmålet vi nå står overfor. Derfor har Senterpartiet etter alle disse årene endt opp i den eiendommelige situasjon at de nå i dag subsidiært kommer til å stemme for det de betegner som en ulykke. Pussige greier!

       Når også SV og Senterpartiet vil stemme for ratifikasjonen - om enn subsidiært - erkjenner også disse partiene behovet for sikker adgang til vårt viktigste marked. Men forslaget disse partiene reiser om at Regjeringen snarest skal ta initiativet til å « utrede reelle alternativer » som er bedre for Norge, framstår bare som et forsøk på å tåkelegge denne erkjennelsen. Gjennom ti år har disse partiene vært imot EØS-avtalen, men har altså ikke - som andre har vært inne på - sett seg i stand til å frambringe det de kaller « reelle alternativer ». De ber derfor de partier som er for avtalen - og jeg hadde nær sagt mer til - utrede dette for seg. Det vitner ikke om særlig tro verken på egne krefter eller egne forslag.

       Representanten Bjørn Jacobsen sa tidligere i debatten at det ville være galt å legge føringer på en slik utredning ved å si hva som ville være bedre for Norge. Men dette dreier seg jo ikke om noen slags fri forskning. Mange vil mene at det å få medbestemmelse vil ivareta våre interesser bedre, mens det disse partiene synes å mene, er at det er bedre å slippe å følge de samme spillereglene som andre må følge.

       EØS-avtalen har 28 parter. At den norske regjering skal utrede et alternativ, vil jo være som å komme hjem til samboeren og si: Nå skal jeg utrede en samlivsform mellom oss som er bedre for meg. Det skal ikke være ekteskap, og du får ikke være med på utredningen. Det ville nok blitt en hyggelig kveld!

       EØS-avtalen har mange svakheter, og den alvorligste er manglende medbestemmelse. Derfor finnes det bare ett reelt alternativ til EØS-avtalen, og det heter medlemskap. Dette har statsministeren erkjent. Og jeg tror også disse partiene innerst inne erkjenner det. Men det er altså noen - jeg hadde nær sagt - merkverdige forhold som stenger for at man skal ta konsekvensene av denne erkjennelsen.

       SV og Senterpartiet liker ikke kapitalisme og markedskrefter, men vil vente med å delta fullt og helt i et forpliktende internasjonalt samarbeid med våre naboer inntil disse kreftene er svekket. Hvorfor ikke bli med og jobbe for nettopp det, framfor å stole på at andre skal gjøre den jobben for en?

       SV og Senterpartiet ønsker seg et annerledes samfunn enn det vi har i dag. Men er isolasjon et virkemiddel for å oppnå det, i et land som er helt avhengig av å selge og kjøpe varer og tjenester fra andre i det omfang Norge er? Det er jo dette som er grunnlaget for arbeid og velferd, som disse partiene vil ha mest mulig av, i likhet med oss andre. De liker ikke å bli styrt fra Brussel. Men slik blir det når vi fraskriver oss medbestemmelse fordi vi står utenfor. Det interessante spørsmålet er imidlertid hvorfor de vil at Norge skal ha andre spilleregler å forholde seg til i handelen med våre naboer, enn det de selv må følge. Hvilke krav og standarder er det disse partiene vil at norsk næringsliv skal slippe unna? Hvis vi skulle overføre denne holdningen til fotballbanen, ville vi si at de aller fleste av fortballreglene er helt ok, men offsideregelen passer dårlig for Norge, med vår spillestil og våre Flo-pasninger, så den gjelder ikke for oss. Da hadde vi neppe fått delta i internasjonal fotball!

       Skal norsk næringsliv ha full adgang til verdens største enkeltmarked, må vi og bør vi finne oss i å følge de felles spillereglene.

       Utvidelsen av EØS-avtalen med ti nye land er viktig for å ivareta norske næringspolitiske og handelspolitiske interesser. Den er gledelig, fordi den springer ut av den store utvidelsen av EU-samarbeidet, en utvidelse som gjør at den 50-årige delingen av Europa definitivt er over. Det er gledelig fordi landene i Øst-Europa endelig kan bli integrert i den økonomiske og sosiale utvikling vi har hatt i Vest-Europa gjennom 50 år, og som disse landene ble nektet å delta i fordi de ble liggende bak jernteppet etter 1945. Derfor synes jeg på mange måter det er litt trist å se at SV og Senterpartiet også må kritisere de bidragene Norge skal yte for å bedre disse landenes økonomi og velferd. De kritiserer det fordi det er andre land i Europa som er fattigere, og som kunne trenge vår hjelp bedre. Det er nærliggende å tro at hadde disse andre vært mottakere, ville SV og Senterpartiet ment at det er enda fattigere land i Afrika som hadde trengt hjelpen bedre.

       De er for å hjelpe våre naboer i øst, men ikke på den måten EØS-avtalen innebærer, og ikke de landene den omfatter. Det er jammen greit at det er ganske andre politiske perspektiver som preger den europeiske utviklingen i dag.

Finn Martin Vallersnes (H) : Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det finnes reelle alternativer til dagens EØS-avtale som ikke innbefatter et fullverdig medlemskap i EU. De viser da gjerne til en norsk variant av den såkalte sveitsiske modellen - det har vi hørt flere ganger i dag - som de mener er bedre enn dagens EØS-avtale, bl.a fordi en slik løsning ikke oppfattes som så overnasjonal som EØS-avtalen, og fordi den ikke er så dynamisk at den lett lar seg tilpasse til nye situasjoner. Det er nyttig å sette opp en del kriterier for å vurdere en slik eventuell avtale i forhold til dagens tilknytningsform. Slike kriterier må være knyttet til områder som demokrati, muligheter for Norge til å øve praktisk innflytelse over utformingen av EUs regelverk, muligheter for deltakelse i EUs indre marked og norsk forhandlingsstyrke overfor EU på områder som er viktige for norske interesser.

       Det disse partiene overser i NUPIs rapport om den sveitsiske modellen, er at Sveits og EU brukte nesten ti år på å bli enige om den første bilaterale avtalepakken, og tre til fire år på å få den ratifisert. Som forfatteren av rapporten fra NUPI også understreker, må den endelige utformingen av en slik eventuell avtale med Norge bli bestemt ut fra partenes forhandlingsstyrke. Norge vil, som forfatteren sier, stå overfor ubalanse i maktforholdet. Dessuten vil EU vanligvis være en vanskelig forhandlingsmotpart av rent praktiske grunner. Det siste henger sammen med måten EU fører denne typen forhandlinger på, og at de består av så mange land. Europakommisjonen samler inn forhandlingskrav fra medlemslandene. Så former den gjerne et forhandlingsopplegg som utgjør en rimelig balanse mellom ulike interne krav. Når man så vurderer enkelte forhandlingsspørsmål, kan det oppstå interessekonflikt mellom medlemsstatene internt i EU, som i sin tur må kompenseres av konsesjoner og innrømmelser til EU på andre områder. Det fører til at det blir vanskelig å justere selve opplegget. Til slutt må avtaleverket ratifiseres i de nasjonale parlamentene i de 25 EU-landene, noe som lett kan ta et par år, som det gjorde for avtalepakken med Sveits. Det var nettopp dette forfatteren av NUPI-utredningen skrev helt på slutten av sin rapport.

       Ut fra det ovennevnte demokratikriteriet er det viktig å huske på at hovedprinsippet for Norges adgang til det indre marked og til EUs ulike programmer er avhengig av at Norge tilpasser seg EUs politikk. Samtidig vet vi av erfaring at EU verner om sin egen beslutningsautonomi. Det innebærer at Norge med en sveitsisk modell ikke får rett til å utøve noen innflytelse overfor EU - snarere tvert om. Ved en EØS-utmeldelse må Norge også trekke seg ut av de institusjonelle ordningene vi i dag har med EØS-rådet, EFTA-domstolen og ESA. Det innebærer at Norges tilknytning til det indre marked vil mangle enhver form for demokratisk legitimitet. Det er også derfor andre europeiske land ser sine interesser best tjent med et fullverdig medlemskap i EU. De vil selv være med på å forme regelverket, samtidig som de ønsker å delta i et fremvoksende politisk fellesskap som er mer enn summen av EUs enkeltmedlemmer.

       Ut fra de kriterier som jeg her har satt opp, ser vi at en sveitsisk løsning i realiteten ikke er en farbar vei for Norge. Jeg synes også det er viktig å ta i betraktning at den sveitsiske modellen ligger utenfor vårt handlingsrom. Bakgrunnen for dette er først og fremst at EØS-avtalen for Norge har vært det store nasjonale kompromisset mellom ja-siden og nei-siden. Ja-siden fikk ikke det medlemskapet i EU som de ønsket, mens nei-siden måtte akseptere en nærmere tilknytning til EU enn den handelsavtalen som Korvald-regjeringen fremforhandlet med daværende EF våren 1973. SV og Senterpartiet må også ta dette i betraktning når de så lanserer sitt alternativ. Den innenrikspolitiske situasjonen i Norge er altså totalt forskjellig fra den i Sveits.

       I tillegg har Norge og Sveits vidt forskjellige utenrikspolitiske ambisjoner. Sveits har i tradisjonell forstand vært og er et nøytralt land, der målsettingen bl.a er å ha en lav profil i utenriksspørsmål. Det har aldri vært Norges posisjon. Vi har i hele etterkrigstiden søkt å spille en aktiv rolle i internasjonal politikk. Vi har vært og er aktive i NATO, og vi omstiller Forsvaret slik at det er relevant i forhold til de utfordringene vi står overfor. Vi må yte for å kunne få noe igjen. Legger vi også et slikt perspektiv til grunn når vi vurderer den sveitsiske løsningen, er det åpenbart for Høyre at en slik løsning er helt i strid med våre tradisjonelle utenrikspolitiske ambisjoner og målsettinger.

Ivar Kristiansen (H) : Det har i dag vært en svært interessant debatt om denne, uten sidestykke, viktigste handelspolitiske sak for nasjonen som vi vil ha til behandling på relativt lang tid. Samtidig minner debatten meg faktisk om den gamle kjente sportsgrenen isflakvandring, hvor det var om å gjøre å holde seg lengst mulig flytende på isflaket - til det sank - og deretter redde seg videre til neste. Når jeg registrerer hvordan SV og Senterpartiet - hopehavet - kjører denne saken opp og frem og lar den henge i luften som et slags eksperiment på hvor man i fremtiden vil havne handelspolitisk, synes jeg heller man må ta i bruk det som man har programfestet, og stille med noe annet enn rene bekvemmelighetsflagg i en debatt som denne.

       Det er ikke uventet at Senterpartiet har dette som sin flaggsak. Men jeg synes det er svært skuffende at SV nå velger å gå i hopehav med et parti som presterer å kalle dagens avtale en gedigen ulykke for nasjonen, og som gjennom sin leder sier at når laksenæringen ønsker en bedre avtale for sin næring enn det den har i dag, er det begrunnet i « snevre økonomiske egeninteresser ». De presterer samtidig å si at, jo, vi sier opp EØS-avtalen og går bare galant tilbake til den gamle handelsavtalen. Tilbake til hvem? Til hva slags eksisterende avtale vil man ved hjelp av å gå inn og underskrive kunne å gå tilbake - som man nå har anvendt som den nye terminologi for å se fremover? Det er å vende ryggen til markedet, det er å vende ryggen til Distrikts-Norge, og det er å vende ryggen til det som vi må kjempe for, alle sammen, nemlig å se mulighetene i et fremtidig marked som er blitt mye, mye større, men som også har mange ulemper ved seg. Man fremstår med de største besværligheter i debatten og konkluderer med, når jeg ser i komitemerknaden her, at disse to partiene - SV og Senterpartiet - mener at det samlede forhandlingsresultatet er svært dårlig for Norge og av den grunn et nytt eksempel på viktigheten for Norge av å komme seg ut av EØS-avtalen.

       Jeg er enig med Odd Roger Enoksen, som faktisk her presterer å si at EØS-avtalen er den nest beste løsning, som han ifølge sitt eget program har vært med på å stemme for at man skal ut av. Men har man ikke sett at ti år med utenforskap for Kyst-Norge, for Distrikts-Norge - som man presterer å omtale som sine nærmeste allierte i det politiske landskap - har vært ti år med stagnasjon, ti år med tapte muligheter for norsk fiskerinæring? I det nærmeste, viktigste og best betalte marked for norsk fisk taper vi for hver dag som går, markedsandeler. EU kjøpte for ti år siden vel 25 % av sin fisk fra Norge, mens man nå er nede på 16 %. Vi hadde vel 60 % markedsandel innenfor laks midt på 1990-tallet. Dette er altså den brevandring man anbefaler Norge å fortsette med.

       Man simulerer overrasket når man ser problemene Kyst-Norge, Fiskeri-Norge har, med konkurser innen fiskeindustrien som resultat. Årsaken til det er ikke bare at det er blitt mindre å fiske på. Hovedårsaken er at vi har et marked som møter oss med betydelige tollbarrierer, et marked som, hvis man skulle gå etter deres anvisning, vil bygge opp enda større tollmurer mot Norge. Man har altså et eksperiment som alternativ til den avtalen som vi faktisk har klart å forhandle oss frem til i dag. Da må den politiske uenighet selvfølgelig gå på, som flere har vist til, at det er bare fullt EU-medlemskap som kan sikre de best mulige rammebetingelser for en av våre viktigste distrikts- og kystnæringer. Men det er man altså ikke villig til å resonnere over.

       Man presterer å bruke Jagland og andre som eksempel for å finne motforestillinger mot eksisterende avtaler. Det er ikke noe problem å se at det finnes motforestillinger mot det man er nødt til å være med på. Men man må stille seg selv og Kyst-Norge og Fiskeri-Norge et spørsmål: Hva i himmelens navn er alternativet til den avtalen vi nå skal vedta her i dag? Alternativet er et eksperiment. Da er det mest komfortabelt å sitte på tribunen og applaudere det eksperimentet man heldigvis slipper å se ringvirkningene av.

       Jeg har faktisk sett på noe av det, og jeg har en del fakta som kanskje kunne være litt interessante i den sammenhengen. Her står jeg med en oversikt over de 25 største industriselskapene i EFTA-landene. Av de 25 største selskapene er 20 sveitsiske. Sveitsisk økonomi består av noen av de største industriselskapene i Europa, de er markedsledende i Europa på flere områder. Hva betyr det? Det betyr at sveitsisk økonomi allerede er integrert i Europa gjennom disse selskapene, og at det avtaleverket Sveits har, innebærer at de helt og fullt og i et like stort tempo som oss tar EU-lovgivningen på det indre marked. Det er ikke noe problem for dem, tvert imot er det helt nødvendig som følge av disse selskapenes størrelse i sveitsisk økonomi. De har delavtaler på en del andre områder.

       Hvis vi skulle velge det sveitsiske alternativet, ville vi skape stor usikkerhet for de mange små og mellomstore bedriftene som ikke har den tyngden som alle de store sveitsiske selskapene har i europeisk økonomi. Vi har noen få markedsledende i Norge, de har ingen problemer uansett, for de er markedsledende, de er store, de er der ute. Men hva med alle de andre, hvis vi nå i fullt alvor skulle si at vi skal bruke ti år på å framforhandle delavtaler med EU? Det ville bli ti år med usikkerhet for hele denne underskogen av små og mellomstore bedrifter som er kjernen i norsk økonomi. Det er en totalt forskjellig situasjon fra den Sveits har.

       Jeg har lyst til å stille spørsmålet: Hva slags situasjon ville man ha, hvis man skulle inngå delavtaler, som vi må ha for fisk? Ville det være lettere å få en delavtale for fisk som er bedre enn den som vi nå har framforhandlet med EU? Ville vi da få større markedsadgang, ville de kreve mindre av oss i ressurstilgang? Hvor har man fått det fra? Hva med skogsindustrien? Man må tenke på hva det ville bety at man da skulle ha delavtaler på alle disse områdene. Sveits er et land som er plassert sentralt i Europa, og som er totalt integrert i Europa. Vi har en helt annen struktur på vår økonomi, som gjør at vi selvfølgelig ikke bare kan overta det systemet som Sveits har.

       Hvis man skal utrede alternativer til EØS, må man i virkeligheten utrede en alternativ norsk økonomi, fordi grunnen til at vi har EØS-avtalen, er at vi vil være med på det indre marked for hele vår industri. Det er ikke slik at det indre marked skal slutte seg til oss. Det er vi som vil slutte oss til det indre marked. Det er det som er saken. Hvis vi skal ha et system der vi ikke skal ta lovverket på det indre marked - som da skulle være toppen av lykke, slik det framkommer i en del innlegg her - måtte vi utrede hvordan vi skulle legge om norsk økonomi slik at vi ikke måtte ta det lovverket som det indre marked har. Det er det det dreier seg om.

       Da synes jeg det er veldig rart at vi faktisk har hatt en nei-regjering, bestående av bare nei-partier, i to år, som ikke gjorde noe forsøk på å utrede et slikt alternativ, som ikke gjorde noe forsøk på å legge om norsk økonomi i den retningen, tvert imot, men som systematisk tilpasset seg det indre marked, fordi de selvfølgelig så behovet for at det var nødvendig i forhold til norsk økonomi og norsk velferd.

       Så til EØS-systemet og faren for at det skal bryte sammen: Alle må forstå at hvis f.eks. Island skulle melde seg inn i EU, blir Norge i virkeligheten det eneste landet som er igjen i EØS. Liechtenstein kan man ikke regne med i den sammenheng. Det ville bl.a innebære at Norge skulle overvåke seg selv, slik som EØS-systemet krever. Det ville ikke gå. Derfor vil det bryte sammen i en slik situasjon - det er jeg helt overbevist om.

Rita Tveiten (A) : Ut frå kysten sine samla interesser er, etter mitt syn, den beste løysinga ein full medlemskap i EU. Det er langs kysten brorparten av eksportindustrien er lokalisert, og me treng tilgang til ein stor og nær marknad som den EU representerer. Når alt kjem til alt, er det denne verdiskapinga som skal sikra velferda vår frametter.

       Ein norsk EU-medlemskap vil verta meir og meir påtrengjande i tida framover, fordi me treng vener og alliansepartnarar som ser nytten av å stå oss bi når våre interesser kjem i klem med stormakter som har sine interesser å ta vare på. Eit eksempel vil vera olje- og gasstransporten frå Nordvest-Russland til USA, som vil gå langs store delar av norskekysten. Dette er ein transport som vil auka veldig i åra som kjem, om ein uttalt energiavtale mellom dei to landa vert sett i verk.

       Vidare er det ugreitt å stå på utsida når EU vedtek sine lover og reglar, og me sit her og tek imot, anten det passar oss eller ikkje. 4.000 lover og reglar frå 1994 til no er utforma og vedtekne i EU. Me har innarbeidd dei i kvardagen vår. EØS-avtalen har etter mitt syn sterke leiglendingstrekk, men i mangel av ein EU-medlemskap er den avtalen heilt nødvendig. Kva med vetoretten, seier enkelte. Det er ikkje for ingenting at det islandske ordet for vetorett er sjølvmordsparagrafen.

       Forhandlingar er å gje og ta. Med eit styrkeforhold mellom Noreg og EU på 1:100, som me har høyrt før i dag, må me rekna med at mange viktige spørsmål frå EU si side vil bera preg av det. Det betyr ikkje at me ikkje kan få vesentleg påverknad på område der Noreg må reknast som ei stormakt. Det har me sett frå andre land og i tidlegare forhandlingar, men no hastar det.

       Me må rekna med at spørsmål som det tidlegare har vore forhandla om, men som det ikkje har vorte einigheit om, vil koma igjen og igjen, særleg om vår forhandlingsposisjon er svekt. Transittordninga for fisk er eit godt eksempel. Dette var eit viktig spørsmål i samband med EU-søknaden vår sist. Partane kom ikkje til einigheit den gongen. No er det eit nytt høve, og dei kjem att med saka si. Høyrest det kjent ut for dei som har vore med på forhandlingsrundar i ulike samanhengar? - Eg berre spør.

       Når det gjeld transittordninga for EU-fisk gjennom norske anlegg, er dette fisk som vanlegvis ikkje hadde vore tilgjengeleg for norsk fiskeindustri. No kan denne fisken representera ei ny moglegheit for industrien vår, ettersom han vert landa her og kan kjøpast av norske bedrifter, om dei ynskjer det. Det er ikkje truleg at fisken hadde kome tilbake til Noreg om han hadde vorte landa i ei EU-hamn fyrst. Me må sjå på moglegheitene og ikkje berre på ulempene.

       800 arbeidsplassar i fiskeforedlingsindustrien i Finnmark har gått tapt på to år. Noreg taper posisjon som leverandør til EU-marknaden. I 1993 stod Noreg for 25 % av sjømaten som vart importert til EU. I 1995 var andelen 21 %. Og som Ivar Kristiansen var inne på, er han no 16 %. Dette skjer samtidig som konsumet av sjømat i EU er i vekst.

       Tollsatsane for rund fersk eller frosen makrell er på 20 % og for rund fersk eller frosen sild på 15 %. Så har me tollfrie periodar, men dei ligg utanom våre sesongar for fangsting og er berre innretta for at industrien i EU skal få råstoff heile året. Råstoffet vårt dannar grunnlaget for meir enn 5.000 foredlingsarbeidsplassar i EU. Dei kunne ha vore gode å ha i Finnmark! Berre valutatapet ved at me står utanom euroen, kosta oss 626 mill. kr i 2002, knytt til eksport av raud fisk. For kvit fisk er talet 612 mill. kr. Er det noko Kyst-Noreg treng, er det stabile rammevilkår, som me ikkje får ved å stå utafor EU.

       Eg synest det er klokt av Regjeringa å prioritera at dei norske avgrensingane på utanlandsk eigarskap og investeringane i fiskerisektoren ikkje skal verta eit tema i forhandlingane om ein ny EØS-avtale. Dette temaet kan me koma godt ut av ved forhandlingar om full medlemskap ved å visa til dei avgrensingane fleire EU-land har på dette feltet. Eg vil anbefala forsamlinga å sjå på den danske og den engelske ordninga. Danmark har på fleire felt ei sterkare deltakarlov enn me har - vår lov heng forresten berre så vidt saman etter alle dei dispensasjonsordningane som er vedtekne. Det viktigaste me kan læra av dagens behandling av EØS-avtalen, er at det no hastar med å få sendt ein EU-søknad. Og når medlemskapsforhandlingane skal haldast, må kysten sine interesser vesentleg høgare opp på dagsordenen, ikkje berre på fiskerisida, men i eit eksportperspektiv, der kysten speler ei hovudrolle. Me er faktisk mange langs kysten som vil interessera oss for dette spørsmålet framover, fordi me vil bu her òg i framtida.

Marit Arnstad (Sp) : Det er på mange måter en litt merkverdig debatt her i dag. Det er jo sjølsagt hyggelig for Senterpartiet og SV at det er så mange i denne salen som er så opptatt av oss og også har sterke synspunkter på det Senterpartiet og SV mener. Jeg regner med at vi kommer til å se mer av det i tida framover, og det er det ingen av oss som har noe imot.

       Men det er klart at det er en ganske merkelig og ganske utrolig debatt. Alle de forsikringene vi fikk fra dem i denne salen som stemte for EØS-avtalen i 1992 - om hvordan EØS-avtalen var begrenset, om hvordan rekkevidden av avtalen ikke skulle utvides, om hvordan distriktspolitikken ikke skulle berøres, om hvordan skatter og avgifter ikke skulle berøres, om hvordan differensiert arbeidsgiveravgift fortsatt skulle kunne opprettholdes - er gjort til skamme i løpet av den perioden avtalen har eksistert.

       Når det er situasjonen, og når de samme partiene i dag forsikrer oss om at vi skal få innflytelse, medvirkning, ved et EU-medlemskap, hvorfor skal vi tro at fiskeriene skal klare seg, og at den økonomiske situasjonen skal bli grei? Hvorfor skal vi kunne stole på det, når alt det disse partiene har sagt om EØS-avtalen i løpet av de ti siste årene - alle forsikringer som er gitt oss om begrensningen av virkningene av avtalen - har blitt brutt? Det er ikke mye tillit igjen i forhold til det Gunnar Berge, statsminister Gro Harlem Brundtland og andre av regjeringens og Stortingets medlemmer sa i 1992.

       Det framstilles fortsatt som om vår innflytelse i ethvert forhold til EU utenom medlemskap skal være som en mus', mens enhver innflytelse innenfor EU sjølsagt skal være som en elefants. Litt mindre europeisme og litt mer nøkternhet i det spørsmålet kunne kanskje vært på sin plass.

       Det er også en merkverdig form for åpenhet i denne salen. Man vil ikke utrede noen sveitsisk modell, men snakker tvert imot som om man allerede har bestemt seg for at den muligheten ikke er til stede, og at det eneste alternativet er medlemskap. Så langt spørsmålet om åpenhet i debatten.

       Jeg la merke til at representanten Lønning kritiserte Senterpartiet for å ha bestemt seg angående sveitsisk modell. Jeg tror neppe vi har bestemt oss mer for den sveitsiske modellen enn det Lønning har bestemt seg for med hensyn til at han er EU-tilhenger. Spørsmålet om man her har bestemt seg for hvor nøkternt og åpent sinn man har hatt, kan kanskje gå begge veger.

       Norge har hatt og har et åpent forhold til verden omkring. Det har vi bestandig hatt, uavhengig av vårt forhold til Den europeiske union. Europabevegelsens leders påstander om isolasjon som alternativ til EU-medlemskap er derfor helt feil, som de bestandig har vært.

       Når det så gjelder det indre markedet, som representanten Jagland var opptatt av, og som Norge så nødvendig må være medlem av, må jeg si at enhver som har betraktet EØS-avtalen de siste årene, ser jo at her har vi å gjøre med et lovverk som av og til beveger seg ut i parodien. Det er snart ikke den bagatell som ESA og EØS ikke blander seg inn i. Jeg tror ikke lenger det er grunn til å håpe på Island som en medspiller. Det er bare et par dager siden den islandske fiskeriministeren fullstendig avskrev at Island var en aktuell søkerkandidat til EU.

Ågot Valle (SV) : Også jeg har forundret meg over denne debatten og over de svarene som både utenriksministeren og representanter for flertallet gir når vi utfordrer dem med hensyn til alternativer. Jeg oppfatter at det flertallet driver med, er en type latterliggjøring. Når vi ber om andre alternativer, gir de en framstilling som om det skal være akkurat på en prikk lik den avtalen som Sveits har. Etter hvert må flertallet og utenriksministeren forstå at det vi ber om, er utredning av en bilateral avtale som ikke binder oss til den dynamiske avtalen som EØS-avtalen er - en avtale som kan sikre samarbeid, som kan sikre spilleregler, og som også kan sikre norsk næringsliv.

       Så lurer jeg litt på: Hvorfor denne latterliggjøringen fordi vi ber om at Regjeringa skal utrede alternativene? Ja, hvem ellers? Det er jo Regjeringa som sitter på utredningsapparatet, og jeg hadde også forventet at den ville ha gjort denne jobben hvis flertallet hadde gått inn for det samme som det SV og Senterpartiet gjør.

       Så blir det framstilt som om det eneste alternativet til EØS-avtalen er EU-medlemskap. Til det vil jeg si at hvis man framstiller EØS-avtalen som en husmannskontrakt, og at EØS er feil medisin i forhold til folkestyrets solidaritet og lokal handlefrihet, så er medlemskap en enda verre feil medisin.

       I likhet med Marit Arnstad lurer jeg på dette med inn for å påvirke. Svein Roald Hansen sa endatil at man skulle inn for å påvirke for å forandre EU i rett retning. Man må ta inn over seg at EU i disse tider forhandler om en ny grunnlov som man er enig om både skal grunnlovfeste de fire frihetene og gi mer markedsmakt. Jeg vil si at det å gå inn for å forandre er like realistisk som å gå inn for å forandre Rosenborg til en sjakklubb.

       Så er det ett relevant spørsmål på bakgrunn av den kritikken som er kommet fra revisjonsdomstolen om manglende kontroll over pengestrømmen fra Norge til EØS så lenge EØS-avtalen har virket. Hvilke føringer vil utenriksministeren legge, så man nå kan sikre seg kontrollen?

       Så blir det også framstilt som om de bidragene vi skal gi, skal utjevne forskjeller. Da vil jeg spørre: Forskjeller for hvem? Er man villig til å gå inn og se på hvem som er de fattigste? Det er kvinnene! Hvordan skal en sikre at disse bidragene skal kunne gi kvinner i Øst-Europa bedre levekår og bedre liv? Det er et veldig viktig spørsmål.

Øystein Djupedal (SV) : Alle land har rett til å finne sin egen vei. Det betyr at vi selvfølgelig anerkjenner de ti nye søkerlandenes rett til å mene hva som er det beste for dem og deres innbyggere. Det er klart at de har et ganske krevende løp foran seg. Det vil bli betydelige endringer, ikke minst i Polen og i de største av disse landene. De har en struktur som vil gjøre at selv om Norge bidrar betydelig gjennom EØS-kontingenten, vil det på langt nær være nok til å kompensere de store endringene. Hvordan dette vil utvikle seg, vet vi ikke, for EU er i en dynamisk utvikling. Det er mange ulike, kryssende hensyn i dette systemet. Men betyr det at framtiden blir så rosenrød som enkelte liker å framstille den? Det er klart, det vet alle, at slik vil det ikke bli. Når vi ønsker å velge vår egen vei, så har Norge gjort det to ganger. Vi sa nei til EU-medlemskap både i 1972 og i 1994.

       Vi har hatt en EØS-avtale som gjennom denne prosessen har blitt langt mer omfattende enn jeg tror de fleste var klar over den gangen den ble inngått. EØS-avtalen var i utgangspunktet en begrenset avtale, riktignok med føringer for hvordan ting skulle løses. Og det er når disse prosessene har gått i mange år, og ting har funnet sin løsning, at man rent faktisk ser de store svakhetene ved EØS-avtalen. Dette er svakheter som både ja-siden og nei-siden erkjenner. Jeg tror ingen i det norske storting var glad for at vi måtte fjerne den differensierte arbeidsgiveravgiften. Jeg tror ingen synes det er spesielt flott at EØS-avtalen har medført at vi ikke kan utlyse professorater for kvinnelige søkere, at vi har rusbrus i butikken, at kontantstøtten nå skal gjelde alle som har arbeid i Norge - det kan man mene hva man vil om - eller for den saks skyld at lottogevinster ikke kan forskjellsbehandles. Noe av dette er kanskje klokt, noe av det er ikke så klokt. Men poenget var at ikke engang ja-siden mente den gangen EØS-avtalen ble inngått, at den avtalen skulle være så omfattende på så mange ulike felt av norsk samfunnsliv.

       Det vi også ser, er at EØS-avtalen i større grad går inn på skatter og avgifter, som jo ikke er en del av EØS-avtalen, og faktisk heller ikke er en del av EU og det indre marked. Hvert enkelt land i EU har sine egne skatte- og avgiftssystemer. Men nå ser vi at det blir en stadig større grad av harmonisering også på dette feltet, et felt jeg også vil tro at den norske ja-siden vil bli veldig urolig for dersom vi vil måtte gå lenger i en harmonisering av et skatte- og avgiftsregime som vi ikke liker.

       Problemet er vel som man sier i England: « The devil is in the details. » Det er vel omtrent der vi er. Vi har nå sett så mange svakheter at vi som representerer dem som vant i 1994, faktisk mener at vi må se om det finnes alternativer som gjør at vi kan bli kvitt en del av svakhetene ved EØS-avtalen. Vi, fra vår side, er veldig klare på at styrken til EØS-avtalen er den samme som vi hadde før EØS-avtalen, nemlig den frie markedsadgangen for norsk industriproduksjon. Vi vil jo ikke sette dette over styr, eller at det skal være tvil om norske industribedrifter skal få denne muligheten. Svakheten ved EØS-avtalen er akkurat det som jeg nå har vært igjennom. Og når vi ønsker en utredning av dette, er det fordi det har vist seg over tid at dette har blitt mer omfattende enn noen kanskje var i stand til å forutse da avtalen ble inngått.

Inge Lønning (H) : Representanten Arnstad har helt rett når hun antar at jeg har en oppfatning av Norges forhold til EU. Derfor har jeg heller ikke behov for å anmode noen om å utrede på mine vegne hva jeg mener, for det vet jeg faktisk.

       Hvis man leser programmet for stortingsperioden 2001 til 2005 for henholdsvis Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser man at de også aldeles utmerket godt vet hva de mener. Programmet er helt umisforståelig. Senterpartiet sier uttrykkelig at de vil si opp EØS-avtalen for å få en avtale etter sveitsisk modell. Ikke et eneste forbehold, ikke en eneste tvil og ikke én antydning om at man har behov for utredning av noe som helst.

       SV sier i sitt program:

       « SV vil i perioden arbeide for at Noreg seier opp EØS-avtalen, og forhandlar fram ein handelsavtale med EU. »

       Det er også lysende klart. Men da er det jo forbløffende at man i etterkant, etter at man har forelagt sine programmer for velgerne i valg og forpliktet seg på dem, har kommet på den tanke at man trenger å utrede det man har gått inn for. Den eneste mulige tolkning jeg har klart å finne av den eiendommelige inkonsistens i disse to partienes argumentasjon, er ordlyden i forslag nr. 2 fra mindretallet i innstillingen:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede reelle alternativer til EØS-avtalen ».

       Det kan kanskje bety at man da har oppdaget at de alternativene som man har forpliktet seg på i sine programmer, ikke er reelle, og at man derfor trenger Regjeringens hjelp til å komme opp med noe bedre.

       Det er fremdeles uklart for meg - jeg fikk ikke noe svar fra Åslaug Haga tidligere i debatten på spørsmålet - hvorledes de to partiene akter å forholde seg til Kystpartiets forslag, som er helt i samsvar med begges programformuleringer. Jeg antar at når man har drevet de akrobatiske øvelsene så langt at man er i stand til å stemme for to forslag som er innbyrdes uforenlige, så må man også kunne klare å stemme for et tredje som er uforenlig med begge de to andre.

Marit Arnstad (Sp) : Jeg ble ikke helt ferdig med det jeg hadde å si, så jeg skal prøve å supplere litt det jeg sa i mitt innlegg, særlig angående kyst og fiskeri. Jeg tror nok også det blir et viktig diskusjonstema i tiden framover.

       Representanten Kristiansen var veldig opptatt av utenforskapet, som han kalte det. Jeg synes også det er grunn til å peke på, i forhold til fiskeriene, noe av det det har betydd for oss at vi ikke har blitt medlem av EU. Ti år uten medlemskap har betydd at deltakerloven og råfiskloven fortsatt består. Nå er riktignok Høyre imot disse lovene, men et flertall i Stortinget mener at de er viktige for kystens befolkning. Ti år uten medlemskap har betydd at ressursene fortsatt forvaltes av oss, og ikke som et felles EU-hav, med de virkninger det kunne fått i forhold til den katastrofale fiskeripolitikk EU har hatt i løpet av de ti siste årene.

       Det at vi har stått i ti år uten EU-medlemskap, har også betydd at vi har sluppet at det er EU som forhandler med Russland på vegne av oss om torsken i Barentshavet. Det tror jeg har hatt stor betydning for den torskestammen, ikke minst sammenliknet med torskestammen i Nordsjøen, som EU har hatt sin andel av.

       Jeg synes det er ganske drygt å gi vårt forhold til EU skylden for at norsk fiskeindustri sliter, når vi nå vet at det er kombinasjonen av lave kinesiske lønninger og en regjering som fullstendig har abdisert i næringspolitikken, som er mye av den reelle årsaken til at norsk fiskeindustri sliter. Det finnes ingen langsiktig tenking i denne regjeringen om hvordan man kan omstille norsk fiskeindustri. Det er ikke lenger Europa som er problemet, men det er faktisk Kina.

       Så litt over til representanten Lønning, som er opptatt av den sveitsiske modellen. Jeg kjenner godt Senterpartiets program, og jeg vet også at det Lønning siterte her, er en liten del av det avsnittet som gjelder forholdet til utmeldelse av EØS. Det avsnittet begynner nemlig med at Senterpartiet vil utrede et sveitsisk alternativ og se på det som et grunnlag for å kunne si opp avtalen. Jeg har lyst til å vise til hva Sverre Jervell sier i en artikkel for ikke så lenge siden: Det er ingen gitt å si hvorledes en avtale mellom Norge og EU basert på den sveitsiske modellen vil se ut. Men det er mulig å si mye om hvilke prinsipper som vil bli lagt til grunn for en avtale, og det er mulig å danne seg et bilde av hvorledes forhandlingsprosessen vil forløpe. Og det er kanskje det vi kunne ha gjort, hvis vi hadde vært villige og åpne nok til å utrede et slikt avtaleverk nøyere enn det vi har gjort.

       Jeg tillater meg også å komme med en liten stemmeforklaring. Jeg merket meg at representanten Bastesen var fornøyd med Senterpartiets og SVs forslag, dog syntes han at formuleringen fra oss var litt vag. Jeg deler ikke den oppfatningen. Jeg mener at vårt forslag har to trinn: først å utrede en sveitsisk løsning, for deretter å arbeide for å si opp avtalen. Jeg mener det er riktig å gå fram i det totrinnssystemet, og Senterpartiet vil derfor velge å stemme for egne forslag, og imot de forslag som er fremmet av Kystpartiet.

Haakon Blankenborg (A) : Eg har to spørsmål på slutten her. Det eine gjeld eit spørsmål som Senterpartiet tok opp ganske tidleg. Dei som går inn for å ratifisere denne avtala, som, så vidt eg forstår, nok også er Senterpartiet til sjuande og sist, er svært skeptiske til det beløpet som blir overført til Sentral-Europa gjennom EØS-avtalen, fordi det er ein meiningslaus bistand, som det heiter. Eg har ikkje høyrt om Senterpartiet har slutta å omtale dette som bistand. Det er ikkje bistand. Vi har streka under mange gonger at dette er noko heilt anna, og eg ville setje pris på om det også blir presisert frå Senterpartiet, slik at ei misforståing ikkje blir hengande igjen etter debatten.

       Det andre dreier seg om dette forslaget om ei betre avtale, som vi har hatt oppe mange gonger no, og som har variert frå den frie forskinga til nokre synspunkt på kva ho skal innehalde. Men om ein no skal følgje opp dette forslaget som skal sikre norske interesser på ein betre måte, så har vi eigentleg ikkje fått nokon særleg fleire retningsvisarar på dette enn at det skal sikre norsk marknadstilgjenge. Det er veldig greitt, men det må finnast nokre andre vilkår som ligg i dette « betre ». Skal vi forsøkje å byggje opp institusjonar som gjer at vi kan få større innverknad på lovgjevinga i EU, så kan det vere eit viktig innspel å få med seg. Då bryt vi i så fall ganske kraftig med det sveitsiske systemet, som er eit evigvarande forhandlingssystem. Eg synest at dei som legg fram forslaget, burde kunne seie noko meir om kva ein vil i ei slik retning, bortsett frå å seie at avtala skal vere betre. Det er mogleg at eg høyrer dårleg, men eg har ikkje høyrt særleg mange føringar for kvar dette skal gå.

       Så er det klart at EU har påført mange land mange stygge sår og store problem. Det er heilt sikkert. Men så er det då slik at ei rekkje nye land no har valt å gå inn i EU og utvide EU med ti medlemer. Norge vel ikkje å gå inn, og det er ikkje noko problem for Europa. Ingen bryr seg om det, og, som utanriksministeren sa, vi går frå å vere utaforsette til å vere utelatne. Men vi må få stille det spørsmålet, f.eks til Ågot Valle, som hadde eit innlegg om EU her. Ønskjer Ågot Valle så å seie at dei som er i gang med dette samarbeidet, også skal trekkje seg ut av samarbeidet? Det er vel ein fordel at Frankrike og Tyskland samarbeider, og at Polen har gått inn. For europeisk politikk må det vere ein fordel, og om ein er heilt konsekvent, så bør vel Ågot Valle også kunne seie ut frå sitt syn at ho vil sterkt anbefale desse å gå ut av dette samarbeidet, slik at mangelen på demokrati ikkje er det som spreier seg utover Europa. Det må vere uheldig for Norge at så mange land, fleirtalet av landa i Europa, går inn i eit system som øydelegg demokratiet i Europa. Det er den logiske konsekvensen av det argumentet som vi høyrde i stad.

Svein Roald Hansen (A) : Noen kommentarer til det representanten Ågot Valle sa, at et medlemskap vil være verre enn EØS-avtalen, fordi vi får mer av det de ikke liker med avtalen. Og hun pekte på at man grunnlovfester de fire friheter. Så var representantene Øystein Djupedal og Marit Arnstad ute med kritikk av EU fra den stikk motsatte synsvinkelen, nemlig at det ikke er grenser for hva de blander seg bort i og regulerer. Altså: De fire friheter er det prinsipp for økonomisk aktivitet som vi har i de fleste land vi kan sammenlikne oss med. Vi har det i Norge, vi har det i alle EU-land, og vi har det altså i EU-landene i fellesskap. Men det betyr jo ikke det Ågot Valle på en måte forsøker å si mellom linjene, at det er fritt fram, for det er jo, som de andre påpekte, sterk regulering, og man kan alltid diskutere hvor detaljert man skal foreta den reguleringen. Men jeg skulle ønske at de som kritiserer EU som samarbeidssystem, kanskje kunne velge hvilken kant de skulle ta kritikken fra.

       Så ironiserte Ågot Valle litt over at man ved å gå inn i EU skulle kunne få innflytelse, være med og påvirke den utviklingen som skjer i EU, og den politikken som føres. Jeg tror i hvert fall at vi kan være enige om at når vi står utenfor, som vi gjør, så har vi ingen medbestemmelse over det regelverket som utvikles i EU, og som vi altså må godta. Det tror jeg vi kan være enige om. Men hvis man da mener at ved å gå inn har vi heller ingen innflytelse, så har man jammen ikke mye tro på at demokratiske land kan samarbeide forpliktende i fellesskap. Men hele EUs historie er jo en historie om seks land - tre små og tre store - som startet samarbeidet for femti år siden, og at det har blitt utvidet gradvis. I ti år har det vært femten land -- og nå går ti nye land inn - som har utviklet samarbeidet i fellesskap, gått inn på nye områder, utdypet samarbeidet. Det er jo egentlig en utrolig historie at så mange land har greid å samarbeide om så mye i så lang tid. Det er atskillig mer enn vi har greid i Norden gjennom Nordisk Råd, selv om vi var tidligere ute enn EU med å slippe passkontroll på grensen. Det er EUs historie. De har støtt på problemer og det som er kalt kriser, men de har overvunnet dem og gått videre i samarbeidet. Da går det jo ikke an å late som om det hadde kunnet skje hvis det var et samarbeidssystem hvor de store overkjørte de små. Den historien er bare mulig i et samarbeidssystem hvor man tar hensyn til hverandres interesser og finner et balansepunkt mellom de ulike landene, enten de er knøttsmå eller ganske store.

Utenriksminister Jan Petersen : Jeg tok ordet fordi det var reist et spørsmål om EU-revisjonens rapport om låne- og tilskuddsordningen, og det er slik at den har merknader til noen enkeltprosjekter. Det stilles spørsmål om rentestøtten til prosjektene har hatt innvirkning på beslutningen om å bygge de aktuelle vindmøller og avløpsanlegg, som er problemet, eller om den ikke har hatt det. Kvaliteten på selve prosjektene har imidlertid ikke blitt anfektet. Og så vidt jeg skjønner, er vurderingen av låne- og tilskuddsordningen gjennomgående positiv. Nå er det imidlertid slik at den ordningen som skal gjelde fra 1. mai, ikke har noe element av rentesubsidiering, slik at jeg går ut fra at man kan være beroliget på dette området.

       Så har jeg lyst til bare å komme med en generell kommentar til debatten. Det er tydelig at nei-siden nå føler seg såpass på defensiven at de føler seg latterliggjort av at de ikke har kunnet svare bedre for seg. Det er for så vidt synd, men det gir kanskje et lite innblikk i hvorfor vi stiller spørsmålene. Det er fordi de har et enormt engasjement, stor kunnskap og stor detaljkunnskap om alt man har å klage på, og om alt man er uenige om. Det er ikke grenser for hvor mye det er. Og når vi da spør: Hva har dere tenkt å gjøre? Ja, da er all detaljkunnskap forsvunnet som dugg for solen. Da vet man faktisk så lite om hva man har tenkt seg, at man altså ber ja-siden og EØS-tilhengerne om å være så snille og hjelpe til med å få orden på argumentasjonen. Den kontrasten er ganske slående.

       Senterpartiet er best til å klage og er relativt lite gode til å lage alternativer. Det er i grunnen derfor vi spør om hva man har av tanker som gjør at det kan være en farbar vei, det man i så fall ber om. På det punktet har altså SV og Senterpartiet ikke levert noe som helst.

       Senterpartiet har ikke bedt ja-siden om å utrede noe som helst. Vi har bedt Regjeringen om å utrede en sveitsisk modell, og så vidt jeg vet, består Regjeringen av både ja- og nei-folk. I alle fall har den gjort det så langt.

       Så var det representanten Blankenborg, som hadde to spørsmål. Det var for det første spørsmålet om overføringene til Øst-Europa. Vi går ikke imot de overføringene, men vi sier jo det at det ble dyre sild. Det har vi sagt tidligere, og det står vi for. Det er det samme for meg om man kaller det bistand eller ikke, men det er et faktum at summen av overføringene til Polen nå blir dobbelt så stor som bistanden til Tanzania, som er et av våre hovedsamarbeidsland. Det kan jo være et tankekors som man bør ta med seg.

       Senterpartiet kommer ikke til å gå imot utvidelsen når våre forslag er falt. Det betyr ikke at vi ikke fortsatt kommer til å arbeide for alternativ til EØS. Så den som hadde håpet at det skulle stilne Senterpartiets ønske om et alternativ til EØS, vil nok bli grundig skuffet.

Ågot Valle (SV) : Jeg har fått noen utfordringer. Først til spørsmålet om vi ikke ser det som en fordel at Polen og andre land går inn i EU, og at de samarbeider. Ja, jeg må si det samme som Øystein Djupedal sa, vi anerkjenner enhver stats rett til å velge sin egen veg. Når de landene har valgt å gå inn i EU, så har de rett til det, men det skal bli veldig spennende å se hva folket i landene sier når de blir presentert den forfatningen som EU sannsynligvis kommer fram til. Vi må konstatere - og det må ja-sida også se - at hele EU-systemet er et system som har svært liten legitimitet i befolkningen, derfor også lav deltakelse ved valg til parlamentet.

       Så til Svein Roald Hansen - inn for å forandre, ja forandre et system som grunnlovfester de fire frihetene. Til sosialdemokraten Svein Roald Hansen vil jeg si: Det betyr faktisk å grunnlovfeste markedskreftenes friheter på bekostning av folkestyre, på bekostning av miljø og på bekostning av lokal handlefrihet. Det er nettopp på grunn av disse fire frihetene at land etter land blir fratatt kapitalstyringa. Det å gå inn i EU betyr også å slutte seg til Den økonomiske og monetære union, noe som igjen betyr at pengepolitikken i sin helhet blir overlatt til en banksjef som det ikke en gang er mulig å påvirke, med et styre der møtene blir hemmeligholdt i 30 år.

       Så vil jeg også si til Blankenborg, når han ironiserer litt over at vi setter spørsmålstegn ved hvordan pengene skal brukes, og sier at dette ikke er bistand: De pengene som vi nå skal overføre og bruke gjennom EØS-avtalen, markedsføres jo som et solidaritetsprosjekt. De markedsføres som et prosjekt som skal utjevne forskjellene, men når markedskreftene får råde, vet vi jo at det skjer én ting, nemlig at forskjellene i de enkelte landene blir større, at de rike blir rikere og de fattige blir fattigere.

       Hvis vi nå er velvillige og sammenligner EU-unionen i 1994 med dagens EU-organisering, ser vi at det i 1994 var en slags likevekt, hvis vi velger å være litt romslige i sammenligningen mellom EØS-landene og EU. Den likevekten er fullstendig forsvunnet. Andre har i denne debatten vært inne på at det nå altså er Norge, Island og Liechtenstein som er igjen. På bakgrunn av den saken vi behandlet i dag, har jeg registrert det faktum at vi i tillegg får ti nye land fra tidligere Sentral- og Øst-Europa som angivelig, hvis vi skal forstå SV og Senterpartiet rett, ikke har vært tilstrekkelig i stand til å ivareta sine egne interesser godt nok, når de velger å gå inn og bli fullverdige EU-medlemmer. Den likeverdigheten som fullstendig har forsvunnet, forverrer vårt bilde i denne debatten, og det kan man ikke se totalt bort fra.

       Representanten Marit Arnstad er også bekymret for norsk fiskerinæring. Hun har da det geniale svaret at det at vi har problemer med norske fiskerier, skyldes Kina - punktum. Jeg tror med respekt å melde at det blir noe forenklet å skylde på kineserne i denne sammenhengen. Jeg tror man fortsatt må ta innover seg at vi taper dramatisk markedsandeler. Vi kunne ha solgt flere hundretusen tonn med laks til EU i dag hvis vi hadde beholdt den markedsandelen vi hadde midt på 1990-tallet. Det er flere som bearbeider norsk fisk i EU enn i Norge. Dette bør vi la synke inn i oss.

       Spørsmålet må være: Hvem skal vi da selge norsk laks og øvrige norske fiskeriprodukter til, hvis ikke det er det nærmeste og best betalte markedet i hele verden, nemlig EU, som skal kjøpe den? Og hva skal vi tilby som motytelse? Det spørsmålet synes jeg Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet må besvare. Hvis ikke vender man norsk kyst og fiskerinæring ryggen med fullstendig åpne øyne.

Inge Lønning (H) : Jeg la merke til at Ågot Valle besvarte Haakon Blankenborgs spørsmål ved å si at SV ikke vil hindre andre land i å gjøre det de vil, og det er jo sjenerøst. Men det var ikke det Blankenborg spurte om. Han spurte om hvordan SV ser på dette. Og hvis Ågot Valles beskrivelse av EU-systemet er alvorlig ment, må hun vel anse det som beklagelig at stadig flere europeiske land med åpne øyne går inn i noe så forferdelig.

       For øvrig, når det gjelder disse berømmelige fire frihetene, trodde jeg det retoriske nummeret var brukt opp for ti år siden. Men siden Ågot Valle trekker det frem igjen, kan det være verdt å minne henne om at det i Kongeriget Norges Grundlov står at det ikke skal legges hindringer i veien for den frie næringsutøvelse. Det har vi vel levd rimelig godt med i snart 200 år i dette land. Så i hvert fall på det punkt er ikke Norge noe annerledesland.

       Marit Arnstad svarte på mitt spørsmål i sted ved å presisere at Senterpartiet vil stemme imot Kystpartiets forslag, og det er i hvert fall en nyttig presisering. Men hun kom i skade for å gjengi sitt eget program feil, for i Senterpartiets program står det ikke at man vil utrede alternativer. Det står der:

       « Senterpartiet vil arbeide for at det som alternativ til dagens EØS-avtale blir forhandlet fram en avtale med EU som gir Norge en institusjonell løsning tilsvarende den Sveits har fått gjennom sin nylig godkjente avtale med EU. »

       Det er veldig klare ord for pengene.

       Henvisningen til NUPIs studie og til Sverre Jervell er i denne sammenheng etter mine begreper ganske meningsløs. For det Marit Arnstad selv gjengav, var nettopp at Jervell påpeker at ingen kan forutsi hvordan et alternativ kan komme til å se ut. Det kan ingen si på forhånd! Og det kan ingen forsker utrede! Jeg har i sin alminnelighet meget stor tro på forskning, men hvordan skulle en forsker simulere forhandlinger med 28 land, forutsatt at vi kunne komme til enighet med de to landene vi allerede er i felles båt med? Det er simpelthen meningsløst! Den eneste måten man kan få rede på hva dette går ut på, er ved å ta sjansen og si opp EØS-avtalen, slik som begge de to partiene har programfestet, og så forsøke og se hvordan det går.

       Til sist, nok en gang: Forslag nr. 1, fra Senterpartiet og SV, er et forslag som helt presist gir et svar på proposisjonen. Proposisjonen foreslår at Stortinget skal ratifisere avtalen. De to partiene foreslår at Stortinget ikke skal ratifisere avtalen. Deretter skal de ratifisere den likevel.

Bjørn Jacobsen (SV) : Eg registrerer at representanten Inge Lønning er blitt redd for at flest mogleg skal stemme for innstillinga og fleirtalsforslaget, og at politikk dermed òg kan vere situasjonsbestemt. Den måten vi i dag forvaltar vårt program på frå SV si side, er at vi ser på den situasjonen som er i dag. Om vi stemmer mot ratifiseringa no, leier vi merksemda bort frå det som for oss er det viktigaste i den situasjonen vi har i dag, nemleg å få reist ein god debatt og få opp flest moglege alternativ.

       Utanriksministeren har ikkje rett i at vi ikkje har lagt fram mange alternativ i løpet av dagen. Det har vi peika på, men vi har òg bede Regjeringa om å greie ut fleire. Det vil ikkje Regjeringa gjere. Eg skal gjerne vere med på å få ei anna regjering som vil vere meir positiv til det synet.

       Så har fleire sosialdemokratar vore oppe her og kritisert SV og Senterpartiet for forskjellige ting, som om Sosialdemokrater mot EF aldri har eksistert, som om tidlegare stortingsrepresentant Hallvard Bakke aldri har budd i Noreg, osv. Eg har spurt etter dei før i dag: Kvar er dei ja-folka som mange gonger i media bar fram kritikk mot EØS-avtalen? Eg har ikkje sett dei her i dag.

       Det er heller ikkje å stikke under stol at verdikonservative utover i Europa har ein del kritiske kommentarar til EU, ikkje minst i forhold til framtida, i forhold til konventet, i forhold til konstitusjonen, osv. og det som skal til der. Avisa Die Welt eksisterer jo også. Representanten Lønning burde vite at ho er veldig kritisk til utviklinga innafor EU i forhold til demokrati. Vi har hatt demokrati i ein bitte liten del av den tida som menneska har eksistert. Dette skal no på mange måtar også bli fjerna. Inge Lønning veit også at eg mange gonger i dag har vore kritisk til EØS-avtalen sitt folkestyreelement. Eg er sikker på at Inge Lønning også vil vere einig med meg i ein del av den kritikken. Men det representanten Lønning ikkje vil vere med på, er å spørje EU - etter at Regjeringa har greidd det ut - om det kan vere andre måtar å regulere forholdet mellom EU og Noreg på, som ville vere meir demokratiske?

       Så må jeg gjenta: Det er altså ethvert lands rett å bestemme sin egen veg, og da er det helt uinteressant hva SV mener om dette. Men det skal bli spennende å se hva folket sier når man skal ha folkeavstemning om den nye forfatningen, den nye grunnloven.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Dette har vært en merkverdig debatt, og jeg ser meg nødt til å komme med noen få kommentarer helt på slutten av debatten.

       Thorbjørn Jagland bekymrer seg for industriens vilkår uten et EØS-medlemskap. Thorbjørn Jagland vet meget godt at industrien hadde frihandel med EU før EØS-avtalen ble inngått. EØS-avtalen utvider på ingen måte industriens markedsadgang. Jeg er selv medeier og styreleder i en av de små bedriftene som Thorbjørn Jagland bekymrer seg for, som eksporterte varer til EU både før og etter EØS-avtalen. Våre forretningsforbindelser i EU vet ikke engang hva EØS-avtalen er for noe, og vi merket definitivt ingen endring med EØS-avtalen.

       Ivar Kristiansen sa at vi har hatt ti år med stagnasjon i norsk fiskerinæring. Det er definitivt ikke tilfellet. Vi har hatt ti år med en eventyrlig utvikling i norsk fiskerinæring, ikke minst i norsk oppdrettsnæring. I åtte av disse ti årene har oppdrettsnæringen tjent gode penger. På slutten av 1990-tallet gikk deler av denne næringen fullstendig av skaftet og skapte problemer for seg selv som man i dag sliter med. Det skyldes ikke EU. Det skyldes den måten man agerte på: man trodde at dette skulle vokse inn i himmelen. Så EU skal ikke ta skylden for det.

       Så spør Ivar Kristiansen om hva vi vil tilby som motytelse for å få bedre markedsadgang. Ja, det er en av de diskusjonene vi må ta med EU. Jeg vet meget godt hva Ivar Kristiansen vil tilby. Ivar Kristiansen vil oppgi råderetten over norske fiskeressurser for å få bedre markedsadgang. For oss er det faktisk et bedre alternativ å ha noen færre industriarbeidsplasser i norsk fiskerinæring enn å gi opp råderetten over norske fiskeressurser.

       Til Haakon Blankenborg må jeg si: Når Haakon Blankenborg ser det å sikre norske interesser bedre kun som et spørsmål om handelssamkvem med EU, er det en gedigen feilslutning. Det å sikre norske interesser bedre kan f.eks være å ivareta muligheten til å føre en selvstendig norsk distriktspolitikk, som EØS-avtalen har fratatt oss muligheten til. Det er på et av de områdene hvor EØS-avtalen er utvidet vesentlig siden 1992 - ikke som Ivar Kristiansen prøver å framstille det som, på grunn av endring i balansen mellom EFTA-pilaren og EU-pilaren, nei, det er fordi EØS-avtalen har blitt langt mer omfattende enn jeg tror selv ja-siden hadde drømt om i 1992 da man forhandlet fram EØS-avtalen. Da ble det sagt uttrykkelig i denne sal, ikke minst fra daværende kommunalminister Berge, at norsk arbeidsgiveravgift kunne beholdes uendret også med en EØS-avtale. De mulighetene bør vi se på for å ivareta våre interesser på en bedre måte og få en tilknytningsform til EU, eller avtaleverk med EU, som også ivaretar de sidene ved det. Jeg registrerer at ja-siden i denne sal overhodet ikke er interessert i å diskutere disse spørsmålene, men lar seg drive videre i en EØS-avtale som stadig har blitt mer omfattende, uten å være i stand til å se betenkeligheter, og uten å være villig til å gå inn i en seriøs diskusjon om hvorvidt det kan være mulig å forhandle fram reelle alternativ.

Inge Lønning (H) : Bjørn Jacobsens siste innlegg gav meg en aha-opplevelse. Han fortalte nemlig at det dreier seg om en situasjonsbetinget løsning. Det er altså situasjonsbetinget når Senterpartiet og SV vil stemme - riktignok bare subsidiært, hvis det gjør saken bedre, men dog, vil stemme - for noe de samme partiene anser som en ulykke for Norge. Da har man strukket det situasjonsbetingede langt! Men Jacobsen fortsatte jo med å presisere, hvis jeg forstod ham rett, at reservasjonen « situasjonsbestemt » skal bety: i påvente av en ny regjering. Den nye regjeringen som SV og Senterpartiet har sett for seg i noen tid i sine visjoner, skal - igjen hvis jeg har forstått det riktig - være en flertallsregjering sammen med Arbeiderpartiet. Det er fascinerende. Det er nesten slik at man skulle ønske et virkelig stort flertall, slik at vi alle kunne få lov til å være med i de debattene som skal foregå i en slik regjering, om vitale norske utenrikspolitiske interesser.

       Vi har hatt mange rare samarbeidsregjeringer i historiens løp i Norge. Det er jo gjerne slik i et demokrati. Men vi har ennå til gode å se en samarbeidsregjering hvor de deltakende parter er så grunnleggende og fundamentalt uenige om Norges plass i Europa og i verden. Det har vi aldri opplevd hittil, og jeg må si jeg håper inderlig at vi ikke kommer til å oppleve det i fremtiden heller.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Når det gjelder spørsmålet om hva som er situasjonsbetinget, vil jeg bare helt kort si: Jeg forutsetter faktisk at det også er ganske situasjonsbetinget at Høyre i dag stemmer for EØS-avtalen og ikke for et EU-medlemskap.

Presidenten: Det var kort og greit.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se nedenfor)

       Kari Lise Holmberg gjeninntok her presidentplassen.