Kjell Engebretsen (A) (ordfører for saken):

       Riksrevisjonen har i Dok.nr.3:10 (2002-2003) redegjort for sine funn i undersøkelsen om hvordan oppfølging og tilsyn i barnevernet fungerer. Dette er en omfattende rapport og en rapport som gir oss betydelig innsikt i denne delen av samfunnslivet. Rapporten viser at det finnes til dels betydelige svakheter i deler av barnevernet. Det gjelder tilsynet, det gjelder planarbeidet for det enkelte barn, det gjelder barnevernets kontakt med barnets hjem og de biologiske foreldre, og det gjelder visse godkjenningsrutiner. Denne rapporten viser også at vi i en viss utstrekning mangler relevante fosterhjemsplasser og relevante institusjonsplasser i deler av landet. Det er behov for flere og godt kvalifiserte tilsynsførere, og en del av fosterhjemmene får ikke den faglige oppfølging, de råd og den hjelp som de har behov for.

       I dag er oppgavene og ansvaret for barnevernet plassert dels i kommunene og dels hos staten. Inntil årsskiftet 2003-2004 hadde også fylkeskommunen en rolle i dette arbeidet. Den delen av arbeidet er nå overtatt av staten.

       Kommunene rapporterer hvert halvår til fylkesmennene, bl.a om hvor mange barn det er i kommunen med hjelpetiltak utenfor hjemmene, om omsorgsplasseringer og om tvangstiltak som er fattet i løpet av det siste halve året.

       Kommunene skal også rapportere om hvor mange barn som har måttet vente på aktuelle hjelpetiltak eller omsorgstiltak, etter at vedtakene er fattet, hvor mange barn som er uten tilsynsførere, og hvordan det kommunale barnevernet overholder barnevernsbestemmelser om tidsfrister.

       Generelt kan vi si at det er etablert rapporteringsordninger som bør gi myndighetene en god og oppdatert viten om den aktuelle situasjon og også om utviklingen. Fylkesmannen skal bl.a basert på den systematiske rapporteringen føre tilsyn med at kommunene utfører sine oppgaver i henhold til lovens bestemmelser. Fylkesmannen har ansvaret for å føre tilsyn med barnevernsinstitusjonene, og det er naturligvis også fylkesmannen som skal behandle klager på enkeltvedtak som er fattet av kommunens barnevernstjeneste.

       Fylkesmennene har nå også ansvar for å planlegge utviklingen av institusjonsplasser og påse at det er tilstrekkelig antall relevante plasser i fylket. Det kan ikke være akseptabelt at barn plasseres i institusjoner utenfor sitt eget fylke, hvis ikke det er faglig anbefalt. Det har skjedd i noen utstrekning at barn altså har blitt plassert i institusjoner utenfor sitt eget fylke, ikke fordi dette er faglig ønskelig eller faglig forsvarlig, men fordi det rett og slett ikke har vært relevante plasser i eget fylke. Det kan ikke aksepteres! Her skal nå fylkesmennene ha en plan for utvikling av nødvendige plasser i sitt eget fylke. Vi håper at det vil fungere godt.

       Nå er det ikke slik at barnevernet i Norge er en eneste lang, sørgelig historie. Det skjer ting innen barnevernet som gir grunn til stor optimisme. Jeg vil særlig nevne de kurstilbudene som fosterforeldrene nå får og er meget fornøyde med, og som har fått navnet PRIDE.

       Jeg vil også nevne den ekstra oppfølgingen som gis til fosterhjem med spesielt krevende fosterbarn. Det legges nå opp til et betydelig arbeid med å rekruttere fosterhjem og tilsynsførere. Dessuten ser vi nå en betydelig innsats når det gjelder målrettet forskning her i landet, i vår deltakelse i internasjonal forskning, og vi får del i de resultatene som en kommer fram til der.

       Vi skal altså ikke tegne noe generelt dystert bilde av barnevernet. Men når en slik undersøkelse som den Riksrevisjonen nå har gjennomført, viser oss så mange feil og så mange mangler, bør det få oss til å reagere, for dette er ett av de områdene i samfunnslivet der vi tåler verken feil eller mangler. Det er mange områder i samfunnet som ikke fungerer optimalt. Det er en del av den politiske debatten og en del av den politiske prioriteringen. Det kan dreie seg om veier, jernbane, fly osv. som ikke fungerer helt slik som vi skulle ønske det fungerte. Men når det kommer til et slikt område som dette, kan vi altså ikke tillate oss feil og mangler. Når samfunnet overtar ansvaret og omsorgen for et barn, er det helt irrelevant å snakke om manglende ressurser eller feilaktig organisering. Dette må på plass! Dette er ett område der jeg tror det egentlig ikke er noen særlig partipolitisk debatt eller diskusjon. Her er det snakk om et område som skal fungere, og så er vi enige om det. Historien har vist oss hvordan det kan gå på et slikt område i samfunnet hvis vi ikke er veldig oppmerksomme og følger opp disse tiltakene på en god måte.

       Nå ser vi, mener jeg, en betydelig partipolitisk enighet om disse grunnleggende tankene når det gjelder barnevernet. Men vi ser naturligvis også her en ulik tilnærming til organiseringen, hva man mener er best måte å gjøre det på. Fremskrittspartiet har foreslått at det skal etableres et fritt og uavhengig tilsyn innen barnevernet. Jeg slutter meg ikke til dette forslaget, dels fordi jeg har store problemer med å se hvordan dette i praksis skal kunne fungere, og dels fordi jeg mener at hvis det er noe område i dette samfunnet hvor det offentlige bør ha kontroll og tilsyn med det som skjer, veiledningen med hensyn til det som bør skje, er det innen barnevernet. Jeg ser det som en veldig urimelig tanke at dette skal legges ut til en privat entreprise.

       Komiteen foreslår at Stortinget skal be Regjeringen om å gi en orientering om hvordan de feil og mangler Riksrevisjonen påpeker i sin rapport, er rettet opp, og at dette skal skje i løpet av våren 2005. Jeg er sikker på at statsråden ser det behovet Stortinget her har for å bli orientert, og at dette vil bli fulgt opp på alle måter fra statsrådens side.

Martin Engeset (H) : Innledningsvis tror jeg det kan være grunn til å understreke at denne saken dreier seg om Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølging og tilsyn i barnevernet.

       Riksrevisjonens undersøkelse er ikke en rapport som foretar en nærmere analyse av kvaliteten på barnevernstjenestene generelt i forhold til det tilbud barn under omsorg får. Hele rapportens innfallsvinkel og formål retter seg inn mot å vurdere hvordan staten, fylkeskommunen og de kommunale barnevernstjenestene ivaretar sine oppgaver når det gjelder oppfølging av og tilsyn med barn plassert i fosterhjem og institusjon.

       Gjennom en slik rapport vil naturlig nok hovedfokuseringen komme på det som er kritikkverdig, mangelfullt og utilstrekkelig. En kommer da raskt i skade for å tegne et bilde av at det er dette som er barnevernet i Norge i dag. Det ville være svært uheldig og grovt misvisende. Heller ikke i denne debatten må vi glemme at det drives svært mye godt barnevernsarbeid i landets fylker og kommuner. Gjennom den høye prioritering av dette viktige samfunnsområdet de senere år er barnevernet tilført betydelig økte ressurser og bemanning. Jeg er derfor glad for at saksordføreren i sitt innlegg understreket alt det positive som også skjer.

       Eksempelvis har det nærmest gått politisk folkesport i at en del populister skjeller ut barnevernet for at de faktisk griper inn for å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg. Jeg for min del er mer bekymret over at barnevernet griper inn for sjelden, enn over at de griper inn for ofte.

       Når det er sagt, vil jeg også nevne at Riksrevisjonens undersøkelse avdekker alvorlige mangler på flere områder:

       Gjennom tilsynsførerordningen skal kommunene føre tilsyn med barn som er i fosterhjem. Det ligger på mange måter i sakens natur at det kan være vanskeligere å få innsyn i et fosterhjem enn i en institusjon. Ikke desto mindre er det svært viktig at dette arbeidet prioriteres høyt. Fosterhjemmene og barna som bor i fosterhjem, er ofte de aller mest sårbare og utsatte. Det har vært et problem at altfor mange fosterhjem sprekker, med den konsekvens at barn må flyttes fra fosterhjem til fosterhjem. Tilsynsførerfunksjonen er svært viktig for å forebygge en slik situasjon, ikke minst fordi tilsynsfører skal være en slags advokat for barnet, men også i forhold til å ivareta fosterhjemmets behov overfor kommunen. Men jeg tror, som også saksordføreren var inne på i sitt innlegg, at de kursene som har vært i gang en tid, de såkalte PRIDE-kursene, er et veldig viktig virkemiddel for å forebygge at fosterhjem sprekker, og at de som faktisk blir fosterforeldre, vet hva det vil si og er forberedt på oppgaven.

       Staten, fylkeskommunene og kommunene har og har hatt ulike roller og ulike oppgaver å ivareta innenfor det samlede barnevernstilbudet i Norge. De enkelte lover og forskrifter på dette området fastsetter en rekke detaljerte krav og pålegg som f.eks kommunene og fylkesmennene skal overholde når det gjelder oppfølging av og tilsyn med barn under omsorg. Hvert av kravene er isolert sett meget godt begrunnet. Summen av dem kan imidlertid kanskje bli i meste laget, spesielt for de minste kommunene, og dem er det som kjent svært mange av i Norge.

       For en tid tilbake ble det i media fokusert på kvaliteten i barnevernet, spesielt i de minste kommunene. Her kom det frem at over 100 kommuner var så små at de hadde kun én stilling eller mindre knyttet til barnevernet. Det betyr at svært mange barnevernsarbeidere rundt om i det ganske land i mange år har jobbet helt alene med ofte svært tunge og belastende saker - uten et fagmiljø og kollegaer å støtte seg til og rådføre seg med. I tillegg kommer det problemet at forholdene kan bli så små og oversiktlige at en kanskje unnlater å gripe inn overfor omsorgssvikt på grunn av vennskap eller kjennskap. Denne problemstillingen bør være et poeng i den pågående debatten om kommunestrukturen i Norge.

       Derfor tror jeg det er et meget viktig grep barne- og familieministeren har tatt ved å opprette 26 fagteam som skal rettes direkte mot hver enkelt kommune og de enkelte sakene - som en god støtte og rådgiver for kommunene, ikke minst for de minste.

Henrik Rød (FrP) : En omsorgsplassering i fosterhjem eller i institusjon er en meget kraftig inngripen i det enkelte barns og i den enkelte families liv. Det er derfor veldig viktig at rammene rundt en slik inngripen må være helt klare, og ikke på noen måte være slik at situasjonen blir verre for det barnet det gjelder, og for den familien som berøres. I løpet av det siste året har man sett en del saker i media som dessverre kan tyde på at dette ikke er tilfellet i alle sammenhenger. I hvert fall synes jeg at et minimum av det man må kunne forvente, er at forvaltningen selv følger de regler som gjelder i slike saker. Dessverre viser denne rapporten at det ikke er tilfellet i altfor stor grad.

       Barnevernet i den enkelte kommune har førstelinjeansvaret i denne type spørsmål. Det er derfor meget alvorlig når Riksrevisjonen avdekker at kommunene i stor utstrekning ikke overholder det regelverket som gjelder for området. Regelverket sier klart at det skal utarbeides tiltaksplaner for barn som blir berørt av omsorgsoverdragelse, men hele 28 % av kommunene har svart Riksrevisjonen at det ikke alltid gjøres.

       Når det gjelder oppfølging av barn som er plassert i fosterhjem eller i institusjon, er situasjonen enda mer alvorlig. Her oppgir hele 50 % av kommunene som er med i undersøkelsen, at det foreligger mangelfulle rutiner for kontakt med de barna som er plassert i fosterhjem. For de barna som er plassert i institusjon, er tallet hele 70 %. I denne sammenhengen er det viktig å understreke at det er staten som har det overordnede ansvaret for at dette fungerer i henhold til regelverket. Det er derfor all grunn til å fokusere ytterligere på det.

       Under behandlingen av denne saken avholdt kontrollkomiteen en høring, hvor bl.a en fylkesmann var deltaker. Fylkesmennene har jo som kjent ansvaret for bl.a forvaltningstilsyn - med det som har vært fylkeskommunens oppgaver, som nå er overført til staten. I denne høringen kom det åpent fram at tilsynet med barnevernsinstitusjoner hadde blitt en salderingspost. Det er alvorlig at fylkesmannen, hvis oppgave faktisk er å påse at lover, regler og forskrifter blir fulgt, med åpne øyne unnlater å følge bestemmelsene selv. Det er overhodet ikke akseptabelt etter Fremskrittspartiets syn.

       Riksrevisjonens rapport avdekker også at det ikke foreligger et godt nok kontrollsystem for de oppgaver barnevernet skal utføre. Dette er på mange måter hele hovedproblemet som synliggjøres gjennom denne rapporten. Som sagt, når fylkesmenn som selv har som oppgave å påse at lover og forskrifter blir fulgt, unnlater å følge disse, blir problemet helt åpenbart. Dette er meget urovekkende med tanke på den betydelige makt som barnevernet har overfor familier og enkeltpersoner som de kommer i kontakt med gjennom sitt arbeid.

       Slik som vi i Fremskrittspartiet har vurdert det, er det derfor helt klart at det er grunnlag for å opprette et eget og uavhengig tilsyn som skal påse at regelverket blir fulgt. Et slikt barnevernstilsyn bør både behandle klager på barnevernets arbeidsutførelse og utføre kontroll med barnevernsinstitusjoner. Derfor tar jeg opp forslaget som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

       Jeg vil også kort avslutningsvis kommentere saksordfører Kjell Engebretsens spørsmål i forhold til et slikt tilsyn. Jeg tror det må bero på en åpenbar misforståelse fra Engebretsens side når det hevdes at dette skal settes ut på en form for entreprise eller konkurranseutsettes. Hele målsettingen med Fremskrittspartiets forslag om å opprette et slikt tilsyn er å øke fokuset på tilsynsoppgavene. Det er ikke snakk om en entreprise, konkurranseutsetting eller effektivisering. Hele motivet og formålet er at arbeidet på dette området skal utføres på en bedre måte. Vi vet også at staten nå har overtatt de oppgavene som fylkeskommunen tidligere hadde. Hvis fylkesmennene skal ha kontrolltilsyn med dette, kan vi komme i en situasjon som med bukken og havresekken. Jeg tror derfor det er et meget godt forslag at man oppretter et uavhengig tilsyn som skal føre kontroll med disse oppgavene.

       Jeg er enig i at det foregår mye godt barnevernsarbeid rundt omkring. Mye av dette utføres av heltene i vårt samfunn, vil jeg si. Men denne rapporten viser også at det er så store svikt at det må vi ta på alvor, og det gjør også komiteen når den ber om at statsråden kommer tilbake og orienterer om hvordan man har rettet opp dette. Så må vi altså ikke miste av syne at det vi egentlig snakker om, er enkeltmennesker, barn og unge, som samfunnet har overtatt omsorgen for, og familier, mødre og fedre, som frivillig eller med tvang har overlatt omsorgen for barna sine til samfunnet.

       Så er det veldig lett å si: Nå har vi jo omorganisert, nå skal alt bli så mye bedre. Det kan bli en sovepute. Det er innholdet i denne organisasjonsendringen og fokuset på et bedre barnevern for barn som må være hovedformålet med at staten har overtatt oppgavene. Etter Riksrevisjonens rapport må det være lov til å si at det aller minste Stortinget kan forlange, er at statsråden pålegger sine fylkesmenn, og også setter dem i stand til, å gjennomføre alle, absolutt alle, lovpålagte tilsyn i barnevernsinstitusjonene. Det er ingen grunner som er gode nok til å forsvare at vi ikke fører kontroll med barn og unge som er plassert i barnevernsinstitusjonene, og ikke bare fører kontroll med dem, men også med hva slags forhold de lever under.

       Vi har fått vite at fylkesmennene ikke har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre den lovpålagte kontrollen. Dette har også Stortinget et medansvar for. Stortinget har gjennom flere år kuttet i midlene til fylkesmennene, og Stortinget er blitt orientert om at fylkesmennene ikke har hatt ressurser til å ivareta disse oppgavene. Så her er det flere som må ta et ansvar og se til at det blir rettet opp.

       Jeg har lyst til å minne denne salen om at SV i mange år har gått inn for en godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner. Vi har lenge sagt at det er lettere å åpne en barnevernsinstitusjon enn en pølsebod, og det har vært sant. Vi har blitt møtt med frykt for at en slik godkjenningsordning kan føre til at man risikerer å miste mangfoldet i institusjonene. Det er sjølsagt ikke riktig. Mangfoldet kan sikres gjennom godkjenningsforskriftene som utformes. Jeg er sjølsagt glad for at Stortinget nå har vedtatt en godkjenningsordning.

       SV forventer at statsråden griper fatt overfor kommunene og pålegger fylkesmennene å arbeide for at absolutt alle barn og unge som er under omsorg, har tiltaksplaner. Siden det er så stor variasjon mellom kommunene, bør statsråden vurdere å justere forskriftene og sette helt klare og entydige krav til at det skal utarbeides tiltaksplan for alle barn som har tiltak i regi av barnevernet, og at disse tiltakene revideres etter hvert som barnet og den unge utvikler seg.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet er ikkje representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vi har ikkje hatt moglegheit til å delta i den prosessen som komiteen har lagt i forhold til Dok.nr.3:10 (2002-2003). Vi registrerer at komiteen har gjennomført ei ryddig høyring. Høyringa avdekte graverande manglar ved dagens barnevern, men òg, som eg vil understreka, eit sterkt engasjement for forbetring. Det går fram av statsråden sine innlegg og svar, og det kjem fram frå kommunane, frå tilsynsorgana og frå dei som engasjerer seg i fosterheimssamanheng. Ikkje minst ser vi at det er mange engasjerte tilsette i barnevernet som gjer ein uvurderleg viktig jobb, og som må få moglegheit til å gjera ein endå betre innsats. Vi ser fram til den tilbakemeldinga som Stortinget i dag ber om, og som vil bli lagd fram i 2005. Det vil nok vera både nyttig og nødvendig då, både for kontroll- og konstitusjonskomiteen og for fagkomiteen, å gå tilbake til det referatet frå høyringa som i dag følgjer innstillinga, for å sjå om det som det er bedt om, er følgt opp.

       Eit vel fungerande barnevern handlar jo om både små og store barn som er sårbare, som er forsvarslause, og der det er uvurderleg viktig å gå inn og gi dei ein ny start og ei god oppfølging. Det handlar òg om foreldre som treng nødvendig hjelp og rettleiing. Eg synest det går tydeleg fram her i dag, både av Dok.nr.3:10 og av det som komiteen har sagt, at det er langt betre og viktigare å førebyggja enn å koma inn med reparasjonar etterpå. Difor er det ein tankekross at svært mykje førebyggjande arbeid i kommunane i dag blir kutta og nedprioritert på grunn av manglande midlar.

       Det er viktig med kvalifisert personell, det er viktig med nok personell og med saksbehandlarar som over tid har moglegheit både til å gå inn i den direkte saksbehandlinga og til å inngå i eit tverrfagleg samarbeid med andre instansar og enkeltpersonar internt i kommunen. Senterpartiet vil òg understreka at i forhold til mange mindre kommunar er det viktig med interkommunalt samarbeid.

       Vi er svært fornøgde med at Regjeringa no har gått inn for ei førehandsgodkjenning av barnevernsinstitusjonar. Det er eit tema som har vore ein gjengangar i denne salen, og som no endeleg er på plass. Lat meg understreka at i den oppfølginga som statsråden skal føreta, er det òg viktig å følgja opp behovet for openheit i enkeltsaker. Her er det bede om retningsliner når det gjeld offentlegheit, fordi det er eit område som er vanskeleg, men som det er viktig å ha ein open debatt omkring, altså om korleis barnevernet til kvar tid fungerer.

       Så må eg seia at eg føler eit behov for at statsråden ser på om anbodsprinsippet er det som eignar seg best når det gjeld barnevernet, at lov om offentlege innkjøp skal gjelda i forhold til tilbod for eit barn. Eg synest det skurrar når nokon skal sjå på slike tilbod på same måten som ein bestiller andre varer.

       Så er det spennande å sjå korleis desse 26 fagteama fungerer. Eg hadde i ein periode moglegheit til å gjera ei erfaring innan rusfeltet og sosialtenesta. Det vart sett i verk ein plan, som gjekk over tre år, for å styrkja sosialtenesta. Det var ein liten, unnseleg plan som heitte « Kunnskap og brubygging ». Til det vart det avsett 20 mill. kr pr. år, og hovudføremålet var at ingen som arbeidde på eit sosialkontor, skulle føla at dei var heilt åleine, alle skulle ha moglegheit til å delta i eit fellesskap, eit forum i eige fylke. Sluttrapporten kom då eg hadde kome tilbake til Stortinget. Det var veldig gledeleg og - eg må seia - overraskande å registrera kor mykje desse 20 mill. kr hadde betydd for styrking av sjølvtilliten og for moglegheitene for den enkelte på sosialkontoret til å gjera ein betre jobb fordi han eller ho følte at dei var ein del av eit større fellesskap. Eg vil relatera dette til dei 26 fagteama, for eg trur det er veldig nyttig og viktig at dei som jobbar ute i kommunane, får moglegheit til å motta dei råda og den rettleiinga som desse fagteama kjem til å gi.

       Så til slutt: Anten ein her snakkar om forsterka tiltak overfor eit enkelt barn eller ein snakkar om omsorgsovertaking, er det vanskelege prosessar i noet. Men så er det då viktig å understreka at det her er eit sterkt behov for ei god oppfølging. For meg blir det då ein tankekross at sjølv om Regjeringa no seier at kommunane har fått styrkte moglegheiter i 2004, er dei faktiske forholda at pensjonsutgiftene har auka med 4 milliardar kr meir enn tenkt, og skatteinngangen er 3,4 milliardar kr mindre enn tenkt i 2003. Det betyr at dei 6 milliardar kr ekstra som kommunane har fått, allereie er brukte og vel så det. Det er tørre tal. Det er ikkje ein debatt om kommuneøkonomi vi har i denne saka, men det vil jo vera slik for ein statsråd som skal følgja opp dei manglane som er her, at det vil vera umogleg å koma utanom at kommunane sin økonomiske situasjon høyrer til i dette bildet. Så eg går ut frå at statsråden òg tek det med i dei vurderingane som ho skal gjera. Elles er eg redd for at dette blir altfor mykje det same som å stikka hovudet i sanden - og det kan vi ikkje gjera i denne saka.

       Men hvordan vet vi at dette er tilfellet, når vi kan lese i Riksrevisjonens rapport om manglende tilsyn med de institusjonene som barnet er plassert i? Hundrevis av barn har ikke blitt spurt om de har det bra, om de føler at de får alle behovene sine dekket, eller om de føler at de blir elsket, fordi fylkesmennene - ja sågar 12 av de 19 - ikke har ressurser eller økonomi til å foreta de nødvendige tilsyn. Først tar det offentlige barna fra foreldrene deres, mest sannsynlig og oftest på grunn av omsorgssvikt, for så å belaste de mest utsatte og vergeløse av oss alle for nok en omsorgssvikt ved ikke engang å sørge for å se etter at de har det bra. Dette er ikke bare forferdelig trist, det er også uansvarlig og skandaløst. Kanskje er tiden inne for en barnevernsreform som er langt mer omfattende enn den vi hadde ved den statlige overtakelsen.

       Hvordan kan vi vite, når vi ikke fører det nødvendige tilsynet, at det ikke om noen år vil dukke opp igjen saker som barnehjemssaken i Bergen? Da vi stod på Torgalmenningen i sommer, traff jeg flere barnehjemsbarn som nettopp var blitt myndige. De kom bort til meg og fortalte skrekkelige historier fra sin tid på barnehjemsinstitusjoner i Norge. De var ikke lenger plassert i Hordaland, for der var det ikke egnede institusjoner. - Nei, vi kan ikke vite det! Vi kan bare anta at slikt ikke skjer lenger. Men det å være usikker, det ikke å vite, er helt uakseptabelt.

       Fremskrittspartiet tror ikke det hjelper at staten nå selv både skal eie institusjonene, godkjenne de private institusjonene og føre tilsyn med det hele. Det fører nok fort til bukk og havresekk-syndrom. Og som om ikke det er nok, skal de statlig ansatte i fagteam også hjelpe de kommuneansatte barnevernsarbeiderne med å plassere barnet på den mest egnede enten statlige eller statlig godkjente institusjonen. Ser man ikke at det her blir fryktelig mange hatter for staten å ha på seg?

       Det er på bakgrunn av dette at det er viktig, svært viktig, med et fritt og uavhengig barnevernstilsyn. Og det er en åpenbar misforståelse hvis det er noen som tror at det er noe privat som Fremskrittspartiet nå foreslår. Vi har tilsyn for at konkurranseloven skal overholdes, vi har tilsyn for at mediene skal overholde sine lover, vi har helsetilsyn, vi har sjøfartstilsyn, vi har luftfartstilsyn, og enda flere. Men vi har altså ingen tilsyn som sikrer at de aller svakeste og de aller mest vergeløse ikke lider overlast når det offentlige har overtatt omsorgen for dem.

       Nødvendigheten av at et tilsyn er fritt og uavhengig, gir seg selv. Friheten som dette tilsynet måtte få til selv å foreta vurderinger om hvor de ønsker å foreta tilsyn, kan være en rettesnor også for kommunene, hvor dessverre altfor mange har unnlatt å gjøre jobben for de barna det offentlige har ansvaret for. Da tenker jeg i første rekke på manglende tiltaksplaner og tilsynsførere.

       Jeg bekymrer meg ikke for at barnevernet griper for sjelden inn, men jeg bekymrer meg alvorlig for at barnevernet kommer altfor sent på banen, når krisen og omplasseringen allerede er et faktum. Isteden kunne barnevernet komme inn mye raskere, og dermed kanskje forebygge i barnets eget hjem, slik en representant snakket om tidligere.

       Det kan ikke være et argument ute i kommunene at man ikke har ressurser, ikke når det gjelder noe så viktig som et barn som er fjernet fra hjemmet sitt. Det bør sørges for at ikke ett barn bør plasseres på en institusjon før det faktisk både er en tilsynsfører og en tiltaksplan på plass, med helt spesielle unntak, der krisen er akutt og barnet må plasseres i beredskapshjem.

       Det viser seg at svært mange omsorgsplasseringer skjer ved frivillig plassering. Det betyr at foreldrene erkjenner at de for en kortere eller lengre tid ikke makter å ta seg av barna sine, eller at de nærmest føler seg tvunget til det fordi presset fra barnevernet er svært stort. Disse foreldrene er overbevist om at barna deres får det bedre på en offentlig institusjon, en privat, offentlig godkjent institusjon eller hos fosterforeldre i en tid. Da er det det offentliges plikt å sørge for at barna får det bedre, og også å se etter at de har det bra.

       Når det gjelder fosterhjem, trenger vi dem, vi trenger trygge hjem med den nødvendige kompetanse. Men når det offentlige ikke greier å følge opp fosterhjemmene, slites fosterhjemmene ut, og man orker ikke mer. Resultatet blir at man står uten tilstrekkelig antall fosterhjem og uten særlig nyrekruttering. Jeg må innrømme at det er ganske hjerteskjærende å se annonser i avisene som f.eks.: « Vi er to søsken som søker et hjem ». Det minner meg om herreløse hunder, og det er svært lite verdig Norge i 2004. Ved å sikre god oppfølging, og ikke minst ved å sikre god opplæring, tror jeg nok at både rekrutteringen og motivasjonen i de allerede eksisterende fosterhjemmene hadde vært mye bedre.

       Riksrevisjonens rapport om tilsyn med barnevernsinstitusjoner tegner et dystert bilde. Vi aner ikke hvordan barna har det, og denne unnfallenheten fra det offentlige må ikke lenger få skje. Vi må ikke glemme: Barna er framtidens voksne, og de barna det offentlige har ansvaret for, må også få en sjanse til å bli lykkelige voksne.

       Funnene viser at det er faktiske feil, at det er mangel på tiltaksplaner, at det er manglende tilsyn, osv. Mener statsråden at mulige statistiske usikkerheter - at det korrekte tallet ikke er 8 %, men 6 %, at man legger inn visse forutsetninger som at de som er over 18 år, ikke skulle hatt slike planer, osv. - svekker denne rapporten slik den foreligger, og mener hun at komiteen burde ha sett noe annerledes og mildere på de funnene som faktisk foreligger der?

Statsråd Laila Dåvøy : Som statsråd vil jeg vokte meg vel for å gi Stortinget råd om hva det skal gjøre eller burde gjøre, men kanskje heller henvise til de svarene som Barne- og familiedepartementet har skrevet, og som Riksrevisjonen har gjengitt i sin fulle bredde i rapporten, som kanskje på noen områder forklarer litt mer inngående også situasjonen slik den er i dag. - Det er vel mitt svar.

       Riksrevisjonens rapport er alvorlig. Vi kan si det slik at om det er en eller to mangler, om det gjelder to eller fem fylker, er det like alvorlig der feil og mangler forekommer. Alle disse feil og mangler har vi grepet fatt i, og jeg har stor tro på at vi innen kort tid skal klare å rette opp det meste av dette.

Karin S Woldseth (FrP) : Vi har statlige institusjoner. Staten skal godkjenne private institusjoner. Vi har fem statlige regionkontorer, barnevernskontorer. Vi har 26 statlige barnevernsfagteam. Staten skal ha tilsyn med egne institusjoner. De skal ha tilsyn med private institusjoner, og de skal ha tilsyn med kommunene.

       Da må jeg spørre statsråden: Føler ikke statsråden at dette kan bli i meste laget selv for statsråden, og ser hun ikke nødvendigheten av å kunne i hvert fall vurdere et fritt tilsyn som ivaretar ikke bare barnevernet, men også hele oppveksten rundt et barn?

Statsråd Laila Dåvøy : Jeg tror denne organisasjonsstrukturen som vi nå legger opp til i barnevernet, er den riktige.

       Dette forslaget, som Fremskrittspartiet også fremmet i forbindelse med behandlingen av barnevernsmeldingen, ble behørig debattert i denne sal, og Stortinget sluttet seg ikke til det forslaget.

       Jeg synes vi har en ryddig organisering. Vi får nå et barnevern som kommer nærmere barna og nærmere kommunene, nettopp fordi vi har « slanket » det administrative apparatet. I stedet for 19 fylkeskommunale administrative barnevernskontor, har vi fått fem regioner. Vi er i ferd med å få på plass nesten 200 mennesker i 26 nye fagteam. Disse skal være operative også helt ned til det enkelte barn.

       Noe av det viktigste er at det i de minste kommunene våre har vært en halv eller én stilling - kanskje to stillinger - der en har sittet alene med vanskelige saker. De har ikke hatt noen å diskutere med. Dette vil nå fagteamene kompensere for på en god måte.

       Landsforeningen for barnevernsbarn var kritisk til at tallet på tilsynsbesøk skulle tilpasses i tråd med praksis. De er enig i at internrevisjon og systemrevisjon vil gjøre tilsynet bedre, men de ønsker at flere voksne skal komme og se hvordan de har det, ikke minst fordi institusjonene i hovedsak vil være mange av de samme som man har i dag, og vi vet at det i noen av disse institusjonene har vært rammer som har gjort både psykiske og fysiske overgrep mulig overfor disse barna. Jeg vil gjerne at statsråden skal svare på denne invitasjonen fra Landsforeningen for barnevernsbarn.

Statsråd Laila Dåvøy : Vi har diskutert tilsyn i mange sammenhenger, bl.a med fylkesmenn. Noe av det som har slått meg, og som har undret meg, har vært at fylkesmennene har sagt at de vet hvor de skal gå for å sikre at barn i institusjon har det bra. Med andre ord: Over tid kjenner vi de institusjoner som kanskje bør ha ti besøk i året istedenfor åtte, som tidligere var pålagt. Andre institusjoner kan man kanskje gå noe mindre til, fordi man der er trygg.

       At vi har lagt om tilsynsforskriften, slik at det blir noen færre individuelle tilsyn, både uanmeldte og anmeldte, samtidig som vi har innført systemrevisjon, tror jeg er en riktig utvikling. Vi skal også følge nøye med og evaluere dette. Men i tillegg har vi altså godkjenningskrav og kvalitetskrav. Det nye regionale barnevernet har som oppdrag kontinuerlig også å ha kontakt og kontroll med institusjonene når det gjelder kvalitet, slik at godkjenningen fortsatt kan opprettholdes eller fratas.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er freistande å utfordra statsråden når det gjeld behovet for ressursar både til eit betre tilsyn, jf. understrekinga til fylkesmann Tora Aasland av ressursbehovet der, og til ein styrkt kommuneøkonomi, når hovudpoenget her er gode lokale løysingar. Men eg antek at ho følgjer opp og gjer ressursbehovet tydeleg i budsjettsamanheng.

       Eg vil difor utfordra henne på eit anna punkt, og det gjeld anbodsprinsippet. Der har ein lagt inn to kriterium. Det eine er kvalitet, og det andre er pris. Ein har ikkje sagt noko om forholdet til geografi, og spørsmålet mitt vil då vera: Når ein ungdom frå region vest, f.eks,. etter desse kriteria kan bli send til Nord-Noreg eller ein annan plass langt borte, korleis samsvarar det med målet til barnevernet om behandling nær heimen?

Statsråd Laila Dåvøy : Det samsvarer ikke. Jeg antar at representanten kanskje henviser til et oppslag i en avis i går der det kunne se slik ut.

       Når det gjelder barn som skal på institusjon, skal kvaliteten være det viktigste avgjørelsesmomentet for de institusjonene vi skal bruke framover. Ethvert barn i dette landet skal plasseres i den institusjonen som er best for barnet. I de aller fleste tilfellene vil det være nærmest mulig hjemmet. Oppslaget i går gir et helt feil bilde av hvordan vi har tenkt å gjøre det.

       Jeg tror jeg har svart på spørsmålet. Vi er enige. En del av det som står i oppslaget, er helt feil.

       Når det gjelder anbudet om 20 institusjonsplasser for barn, som faktisk er gått ut, er det basert på det regelverket som Stortinget tidligere har vedtatt. Stortinget er sikkert også kjent med at ideelle organisasjoner som driver barnevern, er unntatt fra anbud. Det er jeg svært glad for. Jeg vet også at nærings- og handelsministeren vil gjennomgå regelverket for anbudsprinsippet. Jeg har vel langt på vei samme holdning som Meltveit Kleppa når det gjelder barn som skal plasseres i institusjon. Jeg er usikker på om dette er den beste måten å gjøre det på. Men de 20 plassene skal brukes av barn primært der barna bor. Hvis en plass blir besluttet brukt - eller vi kan bruke den - i Nord-Norge, vil det antakeligvis være et barn fra Nord-Norge som bruker denne plassen. Det er ikke verre enn det. Det er altså ganske misvisende - jeg takker for at jeg fikk lov til å oppklare det - det som står i avisen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se nedenfor)

       Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.