Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Grethe Fossli til nærings- og handelsministeren:
« En rekke land i Europa, men også Canada og New Zealand, har valgt å satse aktivt på å bygge opp en audiovisuell industri, da dette anses for å være blant vekstnæringene i framtiden. Noen har satset på å trekke til seg utenlandske produksjoner for dermed å bygge opp nasjonal kompetanse og infrastruktur, andre på grunn av natur som lokker, eller fordi de har en befolkning med høy utdannelse og kunnskaper på området som er av interesse for bransjen. Felles for dem alle er at det er satt inn tiltak som gjør at landet er attraktivt å komme til for å gjøre filmopptak eller for å gjøre audiovisuelle produksjoner. Tiltak som kan nevnes, er subsidier, billige fasiliteter og byttehandel, billettstøtte, lånestøtte, skattefradrag og skattekreditt. Prosjektene legger igjen betydelige midler lokalt og god markedsføring av landet som turistmål.
Ser statsråden for seg at dette kan være et satsingsområde for Norge? »

TALERE:

       Grethe Fossli (A) : Fredag 30. januar stod det i Aftenposten under overskriften « Fett å lage film i Fredrikstad » en artikkel om regissøren Harald Zwart fra Fredrikstad - og hans kone - som har etablert seg i USA. I artikkelen kan vi bl.a lese følgende:

       « Dere har laget flere reklamefilmer i Gamlebyen. Når kommer dere med hotte skuespillernavn og lager spillefilm i Norge? »

       Han svarte:

       « Det gjør vi gjerne. Her i landet finnes det høyt teknisk nivå, et profesjonelt miljø, og stor handlekraft. »

       Videre står det å lese:

       « Men ekteparet er enig med Truls Kontny i Norsk Filmkommisjon, som har sagt at det er vanskelig å lokke filmprodusenter til Norge fordi det er for dyrt. En rekke land har lagt forholdene til rette for filmprosjekter. »

       Det denne interpellasjonen skal handle om, er hvilke muligheter vi har til å legge til rette slik at Fredrikstad-mannen Harald Zwart også kan produsere langfilmer i Norge, ikke bare reklamefilmer.

       Den audiovisuelle industrien er på sterk frammarsj i verden og må anses å være blant vekstnæringene i framtiden. Flere og flere land har innsett dette og har satset både på egenproduksjon og ikke minst på å trekke til seg utenlandske produksjoner ved å tilrettelegge for dette. Det er flere årsaker til at land har vært i stand til å trekke til seg store filmproduksjoner. Det kan være naturen som lokker, det kan være at det er bygd opp miljøer innen filmproduksjon som har de nødvendige kvalifikasjoner og lokaliteter, og at det finnes skatteincentiver eller støtteordninger som lokker. Det å trekke utenlandske film- og TV-produsenter hit øker det totale produksjonsvolumet, dermed også mulighetene for stabil sysselsetting for alle underleverandører.

       Et eksempel på et område med spennende resultater er Trollhättan i Sverige, hvor det er bygd opp et produksjonsmiljø som til nå har skapt 1.100 arbeidsplasser. Flere audiovisuelle produksjoner, også norske, har sett dagens lys der.

       Island har satset på å markedsføre sin spesielle natur samt at de har tilrettelagt ved hjelp av infrastruktur og skatteincentiver. Dette medførte at deler av den siste James Bond-filmen er tatt opp i Island.

       Jeg vet ikke om næringsministeren er en ivrig kinogjenger, men han kan vel ikke ha unngått å høre om filmene « Ringenes Herre », som er tatt opp i New Zealand. Filmene kan for øvrig anbefales. New Zealand har brukt dette som reklame i turismesammenheng, og det sies at New Zealand har fått betydelig interesse som reisedestinasjon som følge av disse filmene. En regner med at filmene har lagt igjen ca 850 mill. kr på New Zealand. Det sies også at de tre filmene sysselsatte ca 3.000 mennesker over fem år.

       Irland har også lyktes i å lokke til seg større internasjonale produksjoner, og de har bl.a regnet på hva produksjonen av filmen « Reign of Fire » gav. Den fikk 2,9 mill. pund i støtte og la igjen 39 mill. pund.

       Vi har også gode eksempler her i Norge. Boken « Dina » av Herbjørg Wassmo er filmet, og ble til filmen « Jeg er Dina » - og som næringsministeren sikkert husker, med både kjente norske og utenlandske skuespillere. Filmen ble spilt inn på Kjerringøy, og en har der målt at turistbesøket økte med 30 % etter innspillingen.

       Danskene produserte en film på Geilo som heter « Min søsters børn i sneen ». Den ble sett av 650.000 dansker, og var en ypperlig markedsføring av Norge som vinterferiested.

       Norge har allerede gode film- og mediemiljøer, godt spredt utover landet. Jeg kan nevne studioet på Jar i Bærum - ellers er det anlegg i Tromsø, Bergen, Stavanger, Film 3 i Innlandet og mediesenteret i Fredrikstad. Her er det allerede masse kompetanse som er fullt i stand til å samarbeide med utenlandske produsenter. Norge har et mangfold å by på. I tillegg har vi flere utdanningssteder innen audiovisuell produksjon - eksempler er Lillehammer, Volda og Bergen, bare for å nevne noen. Mange unge utdanner seg i dag innen kreative næringer, og det er viktig for dem at det finnes jobbmuligheter etterpå også i Norge.

       Hvorfor har jeg så reist denne saken? Jo, jeg mener at Norge absolutt burde være et land hvor det er mulig å gjøre det samme som andre har gjort, nemlig å trekke til seg internasjonale produksjoner.

       Først og fremst har vi en natur som bør være attraktiv for filmindustrien. Det sies at her i landet kan en lage både vinter- og sommerscener på samme tid, dersom det skulle være behov for det. Vi har en infrastruktur i form av flyplasser som er ganske unik, og det er relativt lett å komme fram til de forskjellige områdene. Vi har en befolkning som er høyt utdannet. De fleste snakker engelsk og kan dermed jobbe i disse miljøene, eller det kan opprettes slike miljøer.

       Myndighetene har opprettet Norsk Filmfond. I tillegg har en uttalt at en har en målsetting om å øke norsk filmproduksjon til rundt 20 pr. år. Dette alene kan føre til at antallet personer som jobber innen den audiovisuelle industrien, kan øke. I tillegg har NRK blitt pålagt å sette ut minimum 10 % av sin egen produksjon til utenlandske miljøer.

       Ifølge Aftenposten av 30. januar har Fredrikstad kommune allerede sett nytten av å ha et produksjonsmiljø i byen. De hevder bl.a at dette fører til flere arbeidsplasser - ikke bare for de yrker en regner som typiske i filmindustrien, men også håndverkere som snekkere, elektrikere osv. er viktige for industrien og produksjonen.

       Hvilke tiltak kan en så vurdere for å tiltrekke seg audiovisuell industri i Norge? La meg nevne noen av dem som finnes i andre land:

       Det er opprettet en rekke slike ordninger i flere land, bl.a kan det nevnes at Australia, Canada, Belgia, Frankrike, Irland, Island, Luxemburg, Nederland, Storbritannia og Tyskland har utvalgte ordninger for å trekke til seg denne industrien.

       Denne interpellasjonen har jeg valgt å rette til næringsministeren som ansvarlig for å bidra til å skape nye næringer i Norge. Videre er dette et innspill fra min side til nye muligheter. Regjeringen har valgt å kalle sin plan for en helhetlig innovasjonspolitikk «Fra idé til verdi». Mitt mål med denne interpellasjonen er å skape debatt og så en idé. Jeg håper at Regjeringen kan bidra til å omsette den til en verdi. Det finnes flere muligheter til å ta opp denne hansken. Jeg er spent på å høre hva næringsministeren sier.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : La meg i hvert fall avklare allerede innledningsvis når det gjelder spørsmålet interpellanten hadde om hvorvidt statsråden var interessert i kino. Det kan bekreftes. Når det gjelder « Ringenes Herre », tror jeg DVD-arkivet hjemme - som ikke jeg personlig loggfører - inneholder alt som måtte ha med disse filmene å gjøre - for øvrig veldig flotte filmer.

       Det spørsmålet som interpellanten tar opp, er altså hvorvidt jeg ser oppbygging av en audiovisuell industri i Norge som et mulig satsingsområde. Representanten viser til at det i denne sammenhengen er andre land som har vært og er foregangsland fordi de har lyktes med å tiltrekke seg filmproduksjoner og annen audiovisuell produksjon. Denne produksjonen har lagt igjen betydelige midler lokalt og gitt god markedsføring av landene som turistmål. Det er det ingen tvil om.

       Nærings- og handelsdepartementet bevilger hvert år i overkant av 100 mill. kr til det som tidligere var Norges Turistråd. Norges Turistråd har nå gått inn som en del av det nyopprettede selskapet Innovasjon Norge. Midlene Nærings- og handelsdepartementet bevilger til Norges Turistråd-delen av Innovasjon Norge, går til markedsføring i utlandet av Norge som reisemål.

       Norges Turistråd har en rekke strategier for hva det skal satses på i de ulike markedene. Så langt har markedsføring av Norge som et eget land for filmproduksjon ikke vært gitt høyeste prioritet. Imidlertid er filmproduksjon ikke et uprøvd medium. Norges Turistråd sponset bl.a filmen som interpellanten nevnte, « Jeg er Dina », fra Kjerringøy, som for øvrig også var en flott film. Turistrådet har også sponset en dansk familiefilm der de fleste opptakene ble gjort på Geilo vinterstid. Disse filmene har i stor grad blitt brukt av Norges Turistråd i mange ulike arrangementer for å selge norsk natur og norsk kultur. Når norske skuespillere er med i filmene, har disse stilt på arrangementer i Norges Turistråds regi.

       Noen steder i landet er det også tatt initiativ til regionale filmfond. På Lillehammer har man opprettet fondet « Film 3 », og i Bergen er tilsvarende fondet « Fuzz » nylig opprettet. De regionale fondene har hatt som formål å delfinansiere filmproduksjonen og stiller som betingelse at filmen skal produseres innenfor deres geografiske område. Det gjør det også interessant for private bedrifter som er opptatt av å markedsføre sin region, å skyte inn midler.

       Gjennom det nyopprettede selskapet Innovasjon Norge er det også bevilget 20 mill. kr for 2004 til såkalt kulturbasert næringsutvikling, der filmproduksjon inngår. Nærings- og handelsdepartementet er for øvrig i gang med å se på de kulturbaserte og kreative næringenes betydning i norsk økonomi. Man vil også se på muligheten for vekst og utviklingsmuligheter innenfor sektorene. Jeg regner med at resultatet fra det arbeidet vil foreligge senest i august dette år.

       Det er ikke lett å måle effekten av slike filmer hva gjelder salg av Norge som turistnasjon og reisemål. For eksempel ble jo ikke filmen « Jeg er Dina » den publikumssuksess som en hadde forventet, internasjonale skuespillere til tross.

       Den audiovisuelle sektoren ligger i skjæringspunktet mellom kultur og næring. I Norge er den audiovisuelle sektoren preget av at vi er et lite språkområde, og at norsk film har svakere inntjeningsmuligheter enn store, internasjonale filmer. Derfor er de statlige tilskuddsordningene opprettet av kulturpolitiske hensyn, dvs. at de skal ivareta en viss produksjon av norsk film for å fremme audiovisuelle produksjoner som kulturuttrykk og sikre et godt mangfold av norsk audiovisuelt tilbud.

       Tilskudd til audiovisuell produksjon er også et sentralt virkemiddel for å bidra til å fremme norsk språk, kultur og fortellertradisjon. På bakgrunn av dette er tilskuddsordningene i liten grad rettet inn mot å tiltrekke seg utenlandske filmprosjekter, selv om det også kan gis tilskudd til samproduksjoner mellom norske og utenlandske produsenter.

       Ett av virkemidlene for å trekke utenlandske filmprosjekter til Norge er satsingen på Den norske filmkommisjonen. Kommisjonen har som formål å tilrettelegge for informasjon til utenlandske aktører som ønsker å spille inn sine filmer i Norge. Fra og med 2002 fikk Den norske filmkommisjonen årlig tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Filmkommisjonen har egne Web-sider på Internett, der man markedsfører Norge som lokasjon for slike opptak.

       I statsbudsjettet for 2003 fikk NRK endret sin merverdiavgiftssats slik at institusjonen kan trekke fra merverdiavgiften ved kjøp av ekstern TV- og filmproduksjon. Samtidig ble NRK bedt om å sette ut 10 % av programproduksjonen til eksterne produsenter. Også dette kan, som interpellanten var inne på, bidra til å styrke audiovisuell industri i Norge.

       I forbindelse med behandlingen av Kultur- og kirkedepartementets budsjett for 2004 bad Stortinget om at Regjeringen innen 1. mars dette år skal legge fram en egen sak som vurderer de økonomiske rammebetingelsene for norsk filmproduksjon. Det er derfor ikke naturlig for meg å gå inn i alle detaljer og ulike elementer i det som har med Regjeringens filmpolitikk å gjøre. Det vil altså komme senere denne våren.

       Men det må også sies at det ikke foreligger konkrete planer om å innføre egne støtteordninger for utenlandsk filmproduksjon i Norge. I den grad filmselskapene er ute etter fantastisk natur som bakgrunnsteppe for sine handlinger, vil Norge etter alt å dømme være blant de absolutt aktuelle opptaksstedene. Jeg ser det imidlertid som høyst naturlig - ikke minst på bakgrunn av den budsjettbehandlingen som foregikk for ikke veldig lenge siden her i huset - at det temaet som interpellanten tar opp, blir implementert i de strategiene som Innovasjon Norge nå lager.

       I tillegg til alle de stedene som ble nevnt, er det et utall av steder - jeg holdt på å si kysten rundt - som er opptatt av kulturbasert næringsutvikling og etablering av arbeidsplasser, og jeg har vært rundt og sett på en del av disse. Det er ingen tvil om at dette er næringer som absolutt har fremtiden foran seg. Det er næringer som i veldig stor grad delvis vil kunne operere uavhengig av vårt norske kostnadsnivå, og som helt klart har muligheter i seg.

       Som sagt: I etterkant av denne interpellasjonsdebatten vil jeg ta dette opp med Innovasjon Norge for å henlede oppmerksomheten på det faktum at Stortinget sa noe om dette både i forbindelse med budsjettinnstillingen og i denne interpellasjonsdebatten.

Grethe Fossli (A) : Jeg forstår at statsråden ikke kan stå og love en masse i en interpellasjonsdebatt. Men samtidig er jeg litt skuffet over at han ikke var mer aktiv i sin reaksjon på interpellasjonen.

       Den 12. februar - to dager etter at Regjeringen skal presentere videre planer for Innovasjon Norge - skal det være en stor konferanse på Lillehammer hvor man nettopp stiller spørsmålet: Er kultur dagens raskest voksende industri? Der vil de rette søkelyset nettopp mot filmindustrien og mot audiovisuell industri som en mulighet for å øke sysselsettingen og få en spennende industri i Norge.

       I tillegg nevnte statsråden Turistrådet og kulturbasert næringsutvikling. Kulturbasert næringsutvikling og de midlene som ligger der, er for øvrig kommet etter forslag fra Arbeiderpartiet, noe som vi er veldig stolte av. Men dette er ikke mye midler, og det er heller ikke meningen at vi skal bruke av Norsk filmfond for å produsere utenlandske filmer i Norge. Vårt mål er å synliggjøre de mulighetene som ligger både i kompetansemiljøet og i Norge som nasjon for å trekke til seg utenlandske produsenter.

       Vi har altså et enormt miljø i Norge når det gjelder filmproduksjon. Jeg står her med en katalog som nå legges fram på filmkonferansen i Berlin, hvor Norge har en film i hovedkonkurransen. Det er en norsk-amerikansk film som heter « Beautiful Country », med norsk regissør og norske og amerikanske produsenter. Det er kjempemuligheter.

       I forbindelse med filmmeldingen, som nå kommer i løpet av våren, håper jeg næringsministeren kan ta en prat med kulturministeren og finansministeren, og at de sammen kan være litt kreative i forhold til den meldingen. Hvis ikke, håper jeg at Stortinget kan følge opp.

       « Beautiful Country » er en høyst passende tittel på en film. Her har vi absolutt mye å bidra med. Det er ingen tvil om at mange av de store filmene som har vært store markedsførere for sitt land, viser seg å være relatert til natur - definitivt.

       På et besøk i Sveits for ikke mer enn et års tid siden var jeg også der den første James Bond-filmen ble innspilt, og så hvilken synergieffekt det faktisk hadde hatt over en 30-årsperiode i forhold til næringsutvikling. Så det er ingen tvil om at det representanten Fossli tar opp, er høyst relevant.

       Hvordan vi skal gjøre dette, får vi komme tilbake og se på. Men la meg si det slik i forhold til at førstkommende tirsdag var nevnt, når vi på en måte tar en slags « kick-off » knyttet til innovasjon: Jeg tror dette kan være et av de områdene hvor det kan være grunnlag for å gå videre. Vi skal sette i gang fem-åtte større prosjekter allerede nå fra starten av, nettopp knyttet til å få fram de muligheter vi de facto har i kongeriket på forskjellige områder. Så er det meningen at vi skal ta fatt i nye områder etter hvert som - jeg holdt på å si - kapasiteten tilsier det, for at vi skal kunne se på virkemidlene næringsspesifikt. Og med et slikt utgangspunkt som det interpellanten har knyttet til filmindustrienes muligheter hos oss, kan det være et prosjekt som absolutt har fremtiden for seg. Jeg skal definitivt se på dette, jeg vil ikke si med velvilje, for det er rene, skjære fornuften.

       For ikke lenge siden var jeg i Stavanger og så på et stort kulturprosjekt som settes i gang i gamle fabrikklokaler. Fra Lindesnes til Nordkapp ser vi at man i forbindelse med nedlagt, gammel industri bevarer bygninger, og man putter inn kultur av alle typer, også små norske filmselskap, som jeg etter hvert tror vil vise seg å være konkurransedyktige.

       Både fra departementets side og ikke minst fra Innovasjon Norge, som sitter og foretar prioriteringene, skal jeg definitivt ta dette med.

Torstein Rudihagen (A) : Viss vi vil utnytte potensialet i denne næringa, blir spørsmålet: Treng vi målretta verkemiddel, eller vil næringsnøytralitet med fokus på dei generelle rammevilkåra vere nok? Eller er dei spesielle verkemidla som vi allereie har, og som statsråden var innom, alt frå Innovasjon Noreg til Noregs Eksportråd, nok til å stimulere og få fart i denne næringa? Dette er kjernen i interpellasjonsdebatten.

       Erfaringa så langt er at skal vi få eit visst omfang av filmproduksjon her, må vi vere klar over at vi konkurrerer med land som opererer med spesielle verkemiddel. Så kan vi like det like lite som vi liker nettolønnsordninga for sjøfolk eller reiarlagskattlegginga. Utan dei same vilkåra som konkurrerande land nyttar det ikkje for Noreg å konkurrere.

       Interpellanten har peikt på ei rekkje verkemiddel. Dette burde Næringsdepartementet gripe fatt i. Om det er ein direkte kostnad i samband med verkemidla, tyder alt på at det er ein samfunnsøkonomisk nettogevinst. Vi opplever at tradisjonell industri og ein stor del av primærnæringa slit. Vi skal ikkje berre slåst for desse, men også leggje til rette for og stimulere nye næringar med stort vekstpotensial.

       Kulturbasert næringsverksemd er den sterkast veksande næringa i den vestlege verda. Her har vi eit stort og uutnytta potensial òg her i landet. Eit eige program i SND som statsråden var innom, det som heiter Innovasjon Noreg, og ei tilskotsordning på 20 mill. kr er viktig. Men det var unekteleg tungt å få forståing for dette hos Regjeringa og hos næringsministeren. Eg er òg glad for det næringsministeren no seier om at dette blir følgt opp, og at han uttrykte ei heilt anna positiv haldning til dette no.

       I filmproduksjon og filmindustri er det store moglegheiter til ny aktivitet, arbeidsplassar både direkte og som ringverknader. Dette er så visst òg ei verksemd som distrikta kan dra nytte av der filmproduksjon går føre seg. Det har m.a. interpellanten vist mange eksempel på her. Særleg vil reiselivsnæringa, som er eit satsingsområde mange plassar, ha stor nytte av dette.

       Dette er ei arbeidsintensiv verksemd der ulike fagmiljø kan bidra, og altså ei verksemd som kan gi store ringverknader. Noreg burde ha gode føresetnader med sin natur og sine fasilitetar for å skape noko her.

       Eg ser f.eks filmmiljøet som blir bygt opp på Lillehammer, med Film 3, filmutdanninga på høgskulen, Kunnskapsparken og anna kultur- og opplevingsindustri, som viktige element. Her er eit næringsmiljø med iver og kompetanse for nye kreative industriar. Her kan Gudbrandsdalen med alle sine naturgitte og menneskeskapte fasilitetar utnyttast som scener, og her er også studiofasilitetar som OL-hallane og studio på høgskulen. Det er viktig å skape næringsklyngjer òg på dette området, audiovisuelle klyngjer.

Olemic Thommessen (H) : Film- og TV-feltet er et spennende møte mellom børs og katedral. Kulturpolitisk er det ikke tvil om at den audiovisuelle industrien i fremtiden kommer til å stå sentralt.

       Som statsråden var inne på, er dette feltet svært viktig for de broer vi må bygge mellom næring og kultur, mellom det næringspolitiske og det kulturpolitiske. Det er gjennom dette vi kan styrke vår hjemmebane for en god kreativ virksomhet, at kreativitet fra kulturområdet smitter over til næringsområdet og gjerne vice versa.

       I forbindelse med kulturmeldingen kommer vi helt sikkert til å komme inn på temaer som skatteincentiver, tilrettelagte avgiftsordninger og noen andre av de temaene som har vært nevnt her i dag. Fra Høyres side er dette temaer som helt klart vil være interessante, men da satt inn i en filmpolitisk helhet, der de tradisjonelle støtteordningene og kulturpolitiske spørsmål, som språklig tilknytning og opphavsland, må være med.

       Interpellanten nevnte New Zealand som eksempel. Ja, de har gode skatteincentiver, men de har ganske smått med tilskuddsordninger eller kulturpolitiske virkemidler, slik vi kjenner det.

       Blant de mest interessante nykommerne i Norge er de regionale filmfondene. Film 3 og FUS har vært nevnt som eksempler på dette. Her bygges det nettopp sammenhenger mellom lokalt næringsliv, regional vilje til innsats og offentlige midler og kulturprodusentene - altså film i dette tilfellet.

       Her ser vi et interessant samvirke der også kulturaktøren får en del av verdiskapingskjeden på en positiv måte for alle parter. Regionale filmfond er etablert som en fast ordning i Europa. Det til tross har det budt på problemer å få klarert de norske initiativene i forhold til EUs organer. Dette er et arbeid vi er nødt til å intensivere. Det er ingen grunn til at Norge ikke skal ha de samme mulighetene som man har ellers i Europa.

       De kreative næringer, med filmområdet som et godt eksempel, er et av de sterkest voksende områder i den vestlige økonomien. Jeg forutsetter at vi har tatt innover oss at den tradisjonelle produksjonsindustriens periode i Norge bortimot er over. Fremtidens verdiskaping vil handle om vår evne til å finne gode ideer og omsette disse til økonomisk lønnsom virksomhet.

       I denne sammenheng er kulturlivet en stor ressurs. Og vi bør i tiden fremover bruke filmen som et eksempel i en bredere anlagt diskusjon om hvordan vi kan skape fruktbare arenaer og økonomiske forutsetninger for å utnytte dette.

       Film er en internasjonal næring, som det var nevnt her. Og det er ikke tvil om at vi er nødt til å ha rammebetingelser som gjør også dette feltet konkurransedyktig, på samme måte som når det gjelder skipsfart eller andre eksportnæringer.

Øystein Hedstrøm (FrP) : Representanten Fossli har satt filmindustrien på den politiske dagsordenen med denne interpellasjonen. Price Waterhouse Cooper har foretatt en gjennomgang av de samfunnsøkonomiske ringvirkninger norsk filmproduksjon gir, og har sett på hvilke økonomiske incentiver som er realisert i en del andre land for å tiltrekke seg verdiskaping gjennom økt produksjon.

       Ringvirkninger i form av arbeidsplasser, eksportinntekter og indirekte effekter av film og fjernsynsproduksjon er dessverre forholdsvis beskjedne i Norge i dag, men kan ha et potensial for utvikling og vekst hvis rammebetingelsene blir bedret.

       Når interpellanten peker på mulig bruk av skatteincentiver, vil jeg si velkommen etter! Det er positivt at Arbeiderpartiet nå i sterkere grad vurderer skattelettelser. Det har Fremskrittspartiet gått inn for hele tiden. Først må virksomhetene få muligheten til å skape en størst mulig kake, før det blir snakk om fordeling. Forutsetningen for å tiltrekke seg etableringer og få til knoppskyting innenfor filmindustrien og på andre områder er at det finnes et miljø og et marked, og at myndighetene legger på plass rammebetingelser som er konkurransedyktige.

       Vi må ta innover oss at de store samfunnsmessige endringer som følger av globaliseringen av økonomien og den teknologiske revolusjon, også får konsekvenser for rammebetingelsene. Fremskrittspartiet mener at skal Norge henge med i utviklingen, kreves en ny næringspolitikk i videste forstand. En slik politikk må omfatte alle rammevilkår som påvirker næringslivets konkurranseevne i tillegg til den tradisjonelle næringspolitikken. Jeg vil vise til Fremskrittspartiets forslag i finansinnstillingen om skatte- og avgiftslettelser, som samlet sett gir et langt lavere belastningsnivå enn andre partiers alternativer. Dette kan kompensere for en del handikap virksomheter lokalisert i Norge har.

       Vi mener prinsippet om næringsnøytralitet kan ligge i bunnen, slik at alle næringer i prinsippet har mulighet til å lykkes med adresse i Norge. Men det betyr ikke at vi skal heise den næringsnøytrale fanen så høyt at den skygger for fornuften, som ligger i å påse at vi har konkurransedyktige rammevilkår innenfor de områder der vi allerede har kompetanse i Norge, eller har åpenbare fortrinn, som f.eks biomarin sektor, energi, offshore og maritim sektor.

       Det kan være fornuftig å skjele til land som har lyktes med å utvikle en suksessindustri bygd på en aktiv næringspolitikk. Målet må være å trekke nye og flere bransjer og næringer med. Da kan lavere skatter og avgifter og større muligheter for å nå frem i konkurransen om statlige aktive virkemidler bidra til at filmindustrien og annen industri finner det attraktivt å starte opp, utvikle virksomhet, ansette flere folk og forbli i Norge.

Ågot Valle (SV) : Jeg vil gi ros til interpellanten som har tatt opp dette temaet. Jeg kjenner at jeg blir veldig entusiastisk når jeg sitter og hører på debatten.

       Dette handler også om å bruke kulturell kompetanse til å utvikle arbeidsplasser og samtidig bidra til produksjon av noe som gir innhold i folks liv og hverdag. Det at man søker etter innhold, fikk jeg et godt bevis på da jeg så alle som lå i teltleir utenfor Bergen Kino og ventet på billetter til « Ringenes Herre ». Og så handler det om hvordan man skal utvikle Norge som kunnskapsnasjon og kulturnasjon.

       Filmproduksjon er etter vår mening faktisk en del av den nye nasjonsbygginga. På 1950-tallet skulle alle land ha sitt eget flyselskap. Nå vil alle land ha sin egen filmindustri. Denne formen for utvikling vil SV være med på å støtte oppunder, også fordi kultur er en mye varmere måte å bygge nasjonen på enn gjennom ensidig satsing på teknologi, og kan være en del av det større mangfold av arbeidsplasser som vi må satse på i framtida.

       De fleste land støtter sin egen nasjonale filmproduksjon, og mange også ved å invitere utenlandske produsenter til landet. Da vil jeg hevde at det vil være konkurransevridende hvis Norge ikke gjør det samme.

       Hvorfor så støtte både egen produksjon og utenlandske produsenter som vil lage film her? Jo, det vil utvikle profesjonalitet og kompetanse i vår egen produksjon. Derfor bør vi få fram koproduksjoner. Det vil også gi lokale arbeidsplasser i opptakstida. Det vil sågar gi en sjanse til våre egne skuespillere, og det vil bety mye norgesreklame og mye for vår egen reiselivsnæring, som flere har vært inne på. Bare se på reklamen New Zealand har fått etter « Ringenes Herre ». Scenene fra Edoras, hovedstad i Rohan, er jo bare vidunderlig vakre. Hvem har ikke lyst til å oppleve den naturen på ordentlig? Men vakker natur har vi da også i Norge.

       Hvilke virkemidler må vi så ha? Vi må bare konstatere at å bruke offentlige midler på kreativ industri er god investering. Det første skrittet har vært å opprette Norsk Filmkommisjon og tenkinga om å satse regionalt.

       Hva kan vi ellers se for oss? Jo, vi kan se for oss direkte støtte, men også refusjon på en viss prosentsats når den utenlandske produsenten er ferdig - forutsatt at refusjonen går til den norske koprodusenten. Det ville på en måte være to egg i den samme korga, fordi det trengs kapital i norsk film.

       For øvrig utfordrer jeg flere ministere til å sette seg sammen, for her trengs det en helhetlig tenkning.

Dagrun Eriksen (KrF) : Norske filmer kan vise til høyere publikumstall enn på lenge. 2003 ble et av de beste årene sett med norsk filmhistories øyne. Det viser at vi har et høyt engasjement når det gjelder film, og at vi har en vekstnæring også innad i Norge. I 2001 brukte det norske folk mer av sine kroner på opplevelser enn de brukte på mat, så vi har absolutt et vekstpotensial.

       Jeg vil gi honnør til interpellanten, som har fokusert på audiovisuell industri, en vekstnæring også for oss i Norge. Det er spennende tanker, der vi må se på oss selv og på hva vi kan tilby av natur og kultur, av infrastruktur og rammevilkår som en del av en større globalisert filmindustri. Denne måten å tenke på har kanskje ikke tidligere vært så framtredende eller høyt prioritert her til lands. Men det kan likevel være viktig å foreta en vurdering av dette som en mulig framtidig vekstnæring.

       To ting er viktig. Hvordan kan vi bidra til å fremme vår egen norske filmindustri? Hvordan kan vi legge til rette for å tiltrekke oss utenlandske filmprosjekter til Norge? Jeg synes næringsministeren i sitt innlegg plasserte audiovisuell industri godt inn i rammen av de virkemidlene vi rår over her til lands. Som vi hørte, har Norges Turistråd sponset filmer som de siden har brukt i ulike arrangementer for å selge norsk natur og kultur. Det nyopprettede selskapet Innovasjon Norge bevilger 20 mill. kr til kulturbasert næringsutvikling. Her vil også filmproduksjon inngå. Det er mye spennende og interessant som skjer. Jeg la også merke til at næringsministeren orienterte om at man er i gang med å se på de kulturbaserte og kreative næringers betydning for norsk økonomi. Det kommer i hvert fall vi i kulturkomiteen til å følge nøye.

       Når det gjelder virkemidler for å tiltrekke seg utenlandsk filmproduksjon, vil jeg vise til prosjektet Norsk Filmkommisjon. Jeg vil også vise til at flertallet bad om å få et tillegg til kulturmeldingen om film. Men jeg vil også advare. Det ble rushet gjennom. Vi fikk en tidsfrist fram til 1. mars, og kulturministeren bad den gangen i debatten om å få mer tid for å kunne foreta en helhetlig og mye større gjennomgang av norsk film enn det man klarte på den korte tiden. Jeg skulle ønske at stortingsflertallet hadde gitt litt mer tid, slik at vi kunne ha sett dette mye mer helhetlig, og tatt en god del av disse virkemidlene med i vurderingen. Jeg er redd for at det kan bli kort tid, og at vi må fortsette jobben også etter at dette er lagt fram.

       Den innsatsen som det nyopprettede Innovasjon Norge nå gjør, legger opp til en ny giv for at vi skal bli mer innovative. Jeg tror vi ikke bare må se på det tradisjonelle og det vi har hatt, men vi må, som også næringsministeren sa, se på nye potensielle vekstnæringer. Her vil filmindustrien absolutt være en slik vekstnæring.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er grunn til å gi ros til interpellanten for å ha reist denne saken. Hun gav i sitt innlegg mange gode eksempler og underbygde godt at det burde være mulig for Norge å spille en langt mer aktiv rolle innenfor den audiovisuelle industrien enn det vi gjør i dag.

       Jeg synes interpellanten hadde en interessant inngang til hvordan det skal være mulig for Norge å bli mer attraktivt i forhold til denne type produksjon. Jeg må vel si at næringsministeren dessverre ikke var spesielt offensiv i sitt svar i forhold til de ideer og tanker som interpellanten la for dagen. Nå skal det sies at han ble noe mer visjonær da han hadde gjort unna det ferdigskrevne manuset, som i hovedsak inneholdt embetsverkets gjennomgang av departementets befatning med markedsføringen av Norge som reisemål. Og det var i alle fall positivt å legge merke til at han mot slutten av oppsummeringen la for dagen et engasjement i forhold til å ta denne saken på alvor, også i samarbeid med andre statsråder. Det tror jeg er helt nødvendig.

       Jeg vil ikke her og nå konkludere med at muligheten er stor, eller konkludere med hva som bør og må gjøres. Men med den inngangen som interpellanten hadde, burde det være mulig å ta dette temaet på alvor og se på hvilke muligheter som finnes. Å bidra til å bygge opp sterke miljøer innfor film og audiovisuell produksjon tror jeg vil være en nødvendighet for å trekke til oss utenlandske miljøer som vil gjøre sine produksjoner her. Det er ikke nok å markedsføre norsk film i utlandet, vi må også trekke til oss utenlandske miljøer. Dette vil igjen styrke norsk filmindustri og produksjon av norske filmer.

       Det er derfor avslutningsvis grunn til å slutte seg til interpellantens oppfordring om at næringsministeren og kulturministeren går sammen for å se på hvilke muligheter som finnes innenfor dette området. Jeg ser fram til den saken som næringsministeren har varslet vil bli framlagt for Stortinget i løpet av året.

Michael Momyr (H) : Film, video, fjernsyn og nye elektroniske medier genererer stadig mer verdiskaping, særlig i USA. I Norge har vi likevel ikke sett de helt store inntektene fra denne bransjen ennå. Gjennom det nyopprettede selskapet Innovasjon Norge er det nå bevilget 20 mill. kr til såkalt kulturbasert næringsutvikling i 2004, der filmproduksjon inngår.

       Det blir også sett nærmere på de kulturbaserte og kreative næringers betydning i norsk økonomi. Som statsråden sa, foreligger det imidlertid ingen planer om å innføre egne spesielle støtteordninger for utenlandsk filmproduksjon. Det tror jeg er riktig. Hvor film lages, vil i størst grad avhenge av at landet har noe spesielt å by på, enten det er kompetanse, natur eller annet særpreg. Det er min påstand at vi i Norge har særpreg.

       Jeg tror ikke det blir mye god film av at vi som folkevalgte bestemmer oss for at det skal produseres film. Vi politikere skal legge rammebetingelser for all industri, herunder også audiovisuell industri. Likevel har jeg lyst til å sitere Jan P Syse, som uttrykte Høyres primære syn i sin tid som industriminister slik:

       « Vi tror ikke at staten kjenner industriens fremtid bedre enn industrien gjør selv. »

       Mange eksempler viser at der det finnes en god idé og ildsjeler, der blir det også suksess. Få vil vel hevde at vi har noen spesielle naturgitte forutsetninger for å bli en stormakt på retur av tomflasker. Tomra er et eksempel på en næring som uten spesielle subsidier fra staten har oppnådd gode og positive resultater. Men de har sannsynligvis nytt godt av at vi i Norge har tilgang på kompetent kapital, og at vi har hatt gründere som har satset maksimalt på en idé og derved fått suksess.

       Jeg tror at vi i Norge også kan finne nisjer for audiovisuell industri, men hovedingrediensen for å få det til er kompetente mennesker med et sterkt ønske om å lykkes.

       Jeg kom på et sitat: « There is no business like show business ». Det får så være, men jeg tror likevel at også denne næringen er avhengig av at det er gode generelle rammebetingelser. Hvis vi ikke har gode konkurransedyktige rammebetingelser, kan det vel gå « På hau' i havet » for alle næringer.

       Jeg er veldig fornøyd med debatten, og jeg er meget godt fornøyd med mine kollegaer på Stortinget som synes dette har vært en god idé. Jeg håper med det at dette går fra å være idé til å bli en verdi, i hvert fall her på Stortinget.

       Norsk ungdom som vokser opp i dag, har et helt annet forhold til film og til filmproduksjon enn det jeg har. Jeg vokste opp med 8 mm tegnefilm - Hakke Hakkespett og slike ting - mens ungdom i dag får et videokamera i hånda når de er relativt unge, og produserer film selv. Det gjør at vi i dag har norsk ungdom, både i utlandet og her i Norge, som utdanner seg innen filmindustrien. De bør få en jobb når de er ferdig utdannet, her i Norge, enten de produserer bare norsk film, eller det dreier seg om koproduksjon norske/utenlandske filmer, eller de får jobb i utenlandske bedrifter.

       Norsk Filmkommisjon har bygd opp en infrastruktur. De markedsfører Norge, men det trengs incentiver for at utenlandske produsenter skal komme til Norge. De kommer ikke bare ved å se på web-siden til Norsk Filmkommisjon. De trenger mer.

       Film er høyrisiko, det vet vi alle. Vi har hørt om dem som har tjent bøtter og spann av penger på én film, og så har det gått rett vest med den neste filmen. Det er ikke lenge siden vi hørte om det i TV. Derfor må det finnes virkemidler for at folk skal tørre å satse, og det er det jeg snakker om i min interpellasjon.

       Refusjonsordninger vil ikke gi store utgifter for staten, for dersom man lykkes, kan man tilbakebetale.

       Jeg sa i mitt andre innlegg at jeg håper at næringsministeren, kulturministeren og finansministeren vil finne en anledning til å prate sammen og videreføre det som vi har diskutert på Stortinget. Det håper jeg skjer. Innovasjon Norge er kjempebra, og vi støtter næringsministeren i alt han har sagt om Innovasjon Norge. Men det holder altså ikke på dette området. Her trengs det mer, og jeg håper at man kan være med og diskutere det. 20 mill. kr til kulturbasert næringsutvikling blir ikke mange filmene. Her må det mer til.

       Så sa Michael Momyr at gode ideer og ildsjeler nok ikke holder for å trekke til seg utenlandske produsenter - her trengs det altså mer. De kompetente menneskene har vi, og dem vil vi få i framtiden. Vi utdanner mange av dem, og jeg er helt sikker på at med den basis vi har, med det mannskapet vi allerede har, vil det være godt grunnlag for å produsere mange gode norske filmer, koproduksjoner og annet her i Norge.

Statsråd Ansgar Gabrielsen : Det er sjelden å høre en debatt i Stortinget hvor man skryter så meget av hverandre i salen. Jeg tror jeg vil slutte meg til det, og si at det er ingen grunn til ikke å gjøre det. Jeg tror imidlertid at det er behov for å ta det videre, og så kan vi diskutere siden hvordan dette skal gjøres.

       Bare la meg ta en liten ting som jeg finner behov for å ta hver gang noen fra Arbeiderpartiet tar det opp, og det gjelder næringsnøytralitet. Denne gangen var det representanten Rudihagen, som har forlatt det som presidenten vel kalte for showet - « the show must go on », forstod jeg. Jeg vil ytterligere en gang minne om at det er bare i ett dokument det er slått fast at man burde legge næringsnøytralitet til grunn, og det er i SND-meldingen fremmet av arbeiderpartiregjeringen. Denne regjeringen baserer seg ikke på det.

       Vi kommer gjennom det prosjektet vi legger frem på tirsdag, til å legge frem noen enkeltprosjekter som vi setter i gang. Ett av de prosjektene, kan jeg meddele, vil være det som går på tjenestesektoren i sin alminnelighet. Det er ingen tvil om at mange nye arbeidsplasser vil komme innenfor bransjer som i dag har marginal oppmerksomhet. Det er i dag ingen sammenheng mellom den oppmerksomheten de forskjellige bransjene får, den verdiskapingen de bidrar med, og antall sysselsatte som er i disse. Det er ingen tvil om at innenfor en del nye næringer, herunder kulturområdet og innenfor det igjen filmproduksjon, er det allerede en god del arbeidsplasser, men på noen av disse områdene er det muligheter.

       Som jeg antydet i selve svaret på interpellasjonen, deler jeg fullt ut interpellantens syn når det gjelder de mulige virkemidlene som må brukes. Det er en kombinasjon av det generelle og det spesielle som skal til for at en skal kunne lage en totalpakke som gjør Norge interessant, for i bunnen må det ligge en kompetanse på dette området. Det er ingen tvil om at den kompetansen er i ferd med å blomstre opp mange steder. Vi har norske produksjoner som har vært bra. Dette filmmiljøet - slik jeg oppfatter det, og som mine informasjoner tyder på - er et miljø som kan hamle opp med mye av det vi har internasjonalt. Makter vi da totalt sett å lage en pakke som gjør det interessant også for utenlandsk filmindustri å gjøre sine opptak i Norge? Departementet og Innovasjon Norge vil være opptatt av å sette sammen en pakke som gjør dette interessant, og jeg kan love interpellanten at jeg skal oversende debatten og alle gode ønsker om dette, og ta det med i det videre arbeidet.

Ranveig Frøiland hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.