Hans Kristian Hogsnes (H) (ordfører for sakene nr. 3 og 4):

       Kommunalkomiteen anbefaler enstemmig å be Regjeringen om å nedsette en bredt sammensatt kommisjon til å vurdere lokaldemokratiets vilkår og utvikling. Det vil være i tråd med hva forslagsstillerne Trine Skei Grande og May Britt Vihovde foreslår i Dok.nr.8:04. En lokaldemokratikommisjon vil kunne være et egnet forum til å gå igjennom det eksisterende kunnskapsgrunnlaget, samle erfaringer og gi retning for vårt fremtidige lokaldemokrati. En slik håndtering vil også svært langt på vei imøtekomme det som er foreslått av forslagsstillerne Åslaug Haga og Marit Arnstad i Dok.nr.8:02, om etablering av et lokaldemokratisk idéutvalg.

       Forslagsstillerne påpeker i sitt forslag, Dok.nr.8:04, at det er grunn til bekymring over lokaldemokratiets fremtid etter et valg med rekordlav deltakelse. Valgdeltakelsen viser at avstanden mellom borgeren og de folkevalgte er blitt for stor, og at handlingsrommet i lokalpolitikken er svekket. Betydningen av lokale valg er ikke like åpenbar som før. Forslagsstillerne ønsker tverrpolitisk fokusering på dette gjennom en utredning som fordomsfritt ser på årsaker, sammenhenger og utfordringer. Som saksordfører deler jeg den bekymringen, et syn som også har bred politisk støtte i kommunalkomiteen.

       Norge har gode tradisjoner for at kommunene har en bredt sammensatt oppgaveportefølje. De er virkelig det vi kan kalle velferdskommuner, der de fremstår som effektive og nære tjenesteleverandører og samfunnsutviklere - dette i motsetning til de mer velforeningslignende kommuner vi finner i flere europeiske land. En rekke ulike forsøksprosjekter har vært nyttige bidrag til oppbyggingen av kunnskap for å kunne utvikle lokaldemokratiet videre. Blant disse forsøkene er både direkte ordførervalg og egen valgdag, og de gir bedre kunnskapsgrunnlag om demokratiet.

       Videre har også Makt- og demokratiutredningen kommet med viktige innspill om lokaldemokratiets utfordringer. En vurdering av både kortsiktige og langsiktige utviklingstrekk vil stå sentralt i de analyser en kommisjon for lokaldemokratiet nå skal gjøre.

       Mange faktorer påvirker vilkårene for det lokale folkestyret, og kommunalkomiteen er enstemmig i sitt ønske om at den nye kommisjonen må fremme forslag som kan bidra til økt engasjement, deltakelse og handlingsrom lokalt. Videre må kommisjonen se nærmere på forholdet mellom stat og kommune. Kommunene har ansvaret for et mangfold av oppgaver, men da må de også ha frihet til å organisere og løse disse oppgavene. Kommisjonen blir også bedt om å vurdere virkningen av fordeling av økonomiske ressurser mellom lokalt og sentralt nivå, og mulighet og begrensninger når det gjelder å skaffe egne inntekter. Samtidig må det belyses hvordan endringene i de statlige styringssystemer i retning av markedsprinsipper og formell fristilling på den ene siden og nye kontrollorganer og tilsyn på den andre siden virker inn på lokaldemokratiet.

       Vi har også vært opptatt av å få belyst det forhold at internasjonale avtaler både gir muligheter og begrensninger som virker sterkt inn på lokalpolitikken. Nye organi-sasjonsformer, konkurranseutsetting, privatisering, økt bruk av foretak og aksjeselskapsmodellen endrer også innholdet i og rommet for lokal folkevalgt styring. Samtidig vil det nok også være interessant for kommisjonen å belyse medias rolle i moderne lokalsamfunn. Verdt å se nærmere på er også erfaringene fra andre land med et sterkt desentralisert demokrati, og eventuelt fremme forslag til hvordan lærdommer fra andre land kan nyttiggjøres i Norge.

       En ny kommisjon vil alene ikke løse de oppgaver og utfordringer lokaldemokratiet står overfor. Jeg tror dette vil kreve innsats på mange felt, der mye av ansvaret fortsatt vil hvile på de politiske partiene - lokalt, regionalt og sentralt. Det er på denne bakgrunn kommunalkomiteen i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:04 enstemmig anbefaler Stortinget å be Regjeringen om å oppnevne en kommisjon til å vurdere lokaldemokratiets vilkår og utvikling. Under henvisning til dette er kommunalkomiteen like enstemmig i sin anbefaling om at Dok.nr.8:2-forslaget om etablering av et lokaldemokratisk idéutvalg, vedlegges protokollen.

Reidar Sandal (A) : Arbeidarpartiet er sjølvsagt einig i at det skal opprettast ein kommisjon som skal vurdere vilkåra for lokaldemokratiet. Det er heilt nødvendig at arbeidet blir lagt opp på brei front med det formålet å skape betre grunnlag for lokaldemokratiet i framtida.

       Eg vil understreke at kommunen har ein eigenverdi både som demokratisk organ og som lokal instans. Han er på mange vis sjølve fundamentet for det politiske engasjementet for det store fleirtalet av norske borgarar. Det er i kommunale organ dei dagsaktuelle sakene blir drøfta og tekne stilling til, og det er på denne arenaen mykje av haldningane til storsamfunnet blir skapte.

       Eigentleg er det ikkje mangel på kunnskap om korleis lokaldemokratiet fungerer. Vi har mykje erfaring og materiale på området. Sist kom det til uttrykk gjennom Makt- og demokratiutgreiinga som nyleg blei presentert.

       I innstillinga frå kommunalkomiteen er tilnærminga i saka langt breiare enn forslagsstillarane frå Venstre har lagt opp til. Det blir poengtert at kommisjonen må ha som mandat å vurdere kortsiktige og langsiktige utviklingstrekk for lokaldemokratiet. Eg vil understreke at kommisjonen sitt arbeid ikkje først og fremst skal gi ei deskriptiv framstilling, men at det er analysar og forslag til forbetringar som må vere det viktige arbeidsfeltet for kommisjonen.

       Komiteen har gjort greie for kva for område kommisjonen bør ha søkjelyset på i arbeidet sitt. Eg tek for gitt at Regjeringa følgjer opp det breie perspektivet som Stortinget ønskjer skal brukast i utgreiings- og analysearbeidet.

       Eg vil understreke at vi allereie har god kunnskap om dei langsiktige utviklingstrekka. Maktutgreiinga har gitt oss verdifullt materiale. I dette dokumentet blir det m.a. peikt på at privatisering og auka marknadsmakt fører til at folkestyret vårt blir redusert. Makt blir altså flytta frå folkevalde organ til marknaden. Det er ei utvikling som det er all grunn til å merke seg, ei utvikling som Arbeidarpartiet ikkje ønskjer.

       I denne stortingsperioden har det fleire gonger vore politisk strid om bruk av konkurranse innanfor det offentlege tenestetilbodet. Arbeidarpartiet har ofte poengtert at meir konkurranse innanfor sentrale velferdsoppgåver som opplæring og omsorg vil setje eit likeverdig tenestetilbod i fare. Over tid vil ein slik politikk skape større forskjellar blant dei som treng desse grunnleggjande velferdstilboda. Eg meiner at dersom det blir meir bruk av private løysingar i velferdstilbodet i kommunane, vil det redusere den kommunale tenesteproduksjonen. I sin tur vil det føre til at legitimiteten til lokaldemokratiet blir redusert. Det er ei utvikling som Arbeidarpartiet ikkje kan godta.

       Medlemmene av kommunalkomiteen har mykje kontakt med dei folkevalde i kommunane og fylkeskommunane våre. Svært ofte møter vi eitt hovudsynspunkt: Kommunesektoren har for lite midlar til å løyse oppgåvene sine. Det blir understreka at situasjonen no er langt verre enn før. Det ytrar seg på ulike måtar: I dag er nesten 25 % av kommunane våre plasserte på den såkalla ROBEK-lista og dermed sette under statleg administrasjon. Dessutan er det eit faktum at det oppsamla underskotet i kommunesektoren er på om lag 12 milliardar kr. Denne utviklinga er svært uheldig, og ho fører til at mange folkevalde spør etter meininga med å engasjere seg i styringa av sine kommunar. I Arbeidarpartiet er vi urolege for at dersom den økonomiske ubalansen i kommunesektoren ikkje blir retta opp, vil vilkåra for det lokale folkestyret bli vesentleg svekt. Derfor har det vore fremma forslag om andre økonomiske opplegg for kommunane enn regjeringa Bondevik har presentert.

       Eg vil understreke at det politiske handlingsrommet for kommunane er blitt vesentleg redusert dei siste åra. På den måten er også lokaldemokratiet blitt svekt.

       Det er ingen grunn til å tru at ein kommisjon åleine kan løyse dei store utfordringane som lokaldemokratiet står framfor. Men eg har tru på at dersom det blir gjort eit grundig analysearbeid og vist vilje til å presentere framtidsretta forslag til forbetringar - over eit breitt register - kan det samla sett gi oss eit endå betre grunnlag i arbeidet med å gi dei folkevalde lokalt og regionalt større råderom for sitt kommunale virke.

Per Sandberg (FrP) : Fremskrittspartiet har tvilt seg fram til at det er fornuftig å sette ned nok en kommisjon. Det tror jeg det er flere som har gjort. Nå har vi altså Maktutredningen, vi har Effektutvalget, vi har Distriktskommisjonen - som er i arbeid og som skal sluttføre sitt arbeid i september - og vi har en rekke distriktspolitiske redegjørelser. Vi har kommuneproposisjonen, vi har årlige budsjetter og revisjoner av budsjett, der dette er aktuelle temaer hver eneste gang.

       Jeg vil få vise til forrige debatt, der representanten Lønning hadde et virkelig godt poeng: Er det virkelig nødvendig med flere kommisjoner nå? Er det ikke slik at vi har mer enn nok dokumentasjon som vi kan bruke til det som er målsettingen her, å øke lokaldemokratiet? Det som er problemet, og det som forslagsstillerne peker på, er at det er elendig oppslutning under valg. Velgerne er altså likeglade, totalt likeglade, og da må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor? Er det slik at vi da skal skape større likhet i forhold til de politiske partiene? Jeg tror derimot at vi må gå en helt annen vei. Jeg tror at en av hovedårsakene til at velgerne ikke stiller opp, er at de ikke ser noen forskjeller lenger. Det finnes ikke noe alternativ i lokalpolitikken. De aller, aller fleste partier smelter sammen til ett bystyre, til ett kommunestyre, som står samlet, stort sett, om alle avgjørelser. Da er vi over på spørsmålet om hvorvidt velgerne er fornøyd med det dette samlede kommunestyret eller bystyret vedtar. Her ligger, tror jeg, de store problemene i forhold til lokaldemokratiets utvikling.

       Fremskrittspartiet prøver gang på gang å peke på sitt ønske om å revitalisere lokaldemokratiet, altså at velgerne - brukerne - i større grad må ha påvirkning på de beslutninger som gjøres. Jeg viser til det forrige innlegget, fra representanten Sandal, og vil si at den store forskjellen på Fremskrittspartiet og resten er at når de andre partiene snakker om lokaldemokratiet, er det hele tiden om lokalpolitikernes virke og lokalpolitikernes muligheter til å påvirke lokaldemokratiet, mens vi i større og større grad snakker om det enkelte individ som bor og virker i kommunen, som i større grad må ivaretas gjennom å få påvirkning, gjennom brukerens valg. Det er forskjellen.

       Jeg tror, selv om vi støtter opprettelsen av denne kommisjonen, at både det som saksordføreren var inne på i forhold til å skape en kommisjon som skal være fordomsfri, og det som representanten Inge Lønning var inne på i forrige debatt, og som Senterpartiet var veldig opptatt av, nemlig en uavhengig kommisjon, er å tro på julenissen. Så lenge de politiske partiene skal være representert i disse kommisjonene og utvalgene, greier vi ikke å oppnå fordomsfrihet eller uavhengighet. Da vil det være stadig det samme som brytes opp igjen, uavhengig av hvor mange kommisjoner vi måtte sette ned.

       Jeg er redd for at vi også her på huset, i likhet med i fylkespolitikken og i kommunepolitikken, er i ferd med å putte politikken inn i kommisjoner, inn i utvalg, inn i byråkratiet, uten å tørre å ta noen avgjørelser selv. Men vi er med og støtter opprettelsen av en slik kommisjon, og vi håper også at det skal gå an å få en kommisjon som samler den kompetansen vi allerede har fanget opp gjennom maktutredning og effektutvalg, slik at vi forhåpentligvis får en fordomsfri og uavhengig kommisjon som kan peke på de grunnleggende problemene ved lokaldemokratiet.

Karin Andersen (SV) : Alle spørsmål om demokrati, enten det er lokalt, nasjonalt eller globalt, er politiske spørsmål, og ansvar for politiske partier og organisasjoner. SV har behov for å understreke det i vårt innlegg i denne saken, for når vi støtter forslaget om å lage en lokaldemokratikommisjon, er ikke det fordi vi tror at det skal finnes noen nøytrale overdommere som skal si noe som er riktig og ikke riktig. Dette dreier seg om politikk, og dette dreier seg om ulike valg og hvordan man vektlegger dem.

       SV er glad for at det under komitebehandlingen har vært mulig å få til et mye bredere mandat enn det det så ut til å være i utgangspunktet. Det var en forutsetning for at SV skulle kunne støtte at det skulle nedsettes en slik kommisjon. Hvis man begrenser det man skal se på, bare til, for å si det slik, et samspill mellom Stortinget og lokaldemokratiet, begrenser det bare til å si at ja, det er noen små økonomiske ressurser her, og skal de øremerkes eller skal de ikke øremerkes, så har man nemlig bommet vesentlig på hva det er som påvirker politikken. Det var viktig for oss å få det inn i disse punktene som denne kommisjonen skulle se på. Vi er veldig glad for at komiteen gav åpninger for det, slik at man ser på de store tingene, hvordan rommet for politikk generelt sett, også globalt, har blitt mindre. Det er det veldig viktig å se på.

       I tillegg er det veldig viktig å se på ikke bare at staten styrer, men også hvordan staten styrer, jf. en debatt vi har hatt her før i dag, om hvordan staten av og til spriker i alle retninger - hvordan staten styrer fragmentert, hvordan staten styrer gjennom selskapsformer som gjør at politisk styring nesten ikke lenger er mulig.

       Det er også svært viktig fra SVs side å se på fordeling av de økonomiske ressursene mellom lokalt og sentralt nivå. Det er et politisk spørsmål om fordelingspolitikk. Der er det klart at det er store forskjeller mellom partiene, og de er der - det er en av hovedgrunnene til at vi har ulike politiske partier. Men det er ikke noen tvil om at en forutsetning for at man lokalt sett skal ha noe å rå seg med, er at man har noen egne penger, og ikke minst at man har frihet til å skaffe seg noen egne penger sjøl. Det er jo derfor SV har tatt til orde for forsøk med friere kommunal skattøre, og det er en viktig sak å se på. Da har jeg lyst til å henvise til den store utredningen som Kommunenes Sentralforbund har gjort, der et tverrpolitisk utvalg bestående av kommunepolitikere fra alle partier som sitter på Stortinget, har slått fast at det er viktig å gi kommunene mulighet til å skaffe seg sine egne inntekter til prosjekter som de kan gå til befolkningen med og si: Skal vi ha et spleiselag på dette, skal vi ta kostnadene ved dette solidarisk? Det har alle sagt de mener er viktig. Det vil flytte noen av beslutningene nærmere befolkningen, og det vil være enklere for folk å se sammenhengen mellom hva man betaler inn, og hva man får ut. Det tror SV er meget viktig for at lokaldemokratiet skal leve videre.

       Det er en rekke punkter som det har vært mulig å få inn i denne innstillingen, og som vi, som sagt, er veldig glad for. Men jeg har lyst til helt til slutt å se på det punktet som dreier seg om medias rolle. Det er jo slik at media spiller en veldig stor rolle, ikke bare for hva som skal stå på den politiske dagsordenen nasjonalt og internasjonalt, men også lokalt, på godt og vondt. Det er den virkeligheten man lever i, også i lokalsamfunnene. Den vinklingen som media tar på en sak, eller det at en sak blir totalt fortiet i media og er helt umulig å få noe søkelys på, kan faktisk ha veldig stor påvirkning på løsningen av saken og på om politikere engasjerer seg i den. Slik er det. Så kan vi like det eller ikke like det, men det er en realitet, og jeg tror at vi er for lite bevisste, og også at befolkningen av og til er for lite bevisst på i hvor stor grad media bestemmer hva som er viktig.

Ivar Østberg (KrF) : Komiteen viser til statsminister Kjell Magne Bondeviks uttalelser på Kommunenes Sentralforbunds kommunalkonferanse den 26. januar i år. Statsministerens tema var « Lokal- og regionaldemokratiet i et framtidsperspektiv ». Statsministeren oppfordret lokalpolitikerne i kommuner og regioner til å stå opp og ta ansvar for utviklingen i sine lokalsamfunn og regioner, ja faktisk ta makten tilbake. Hvis ikke fryktet statsministeren at det ville bli fremmet stadig flere forslag om at staten skal overta oppgaver og ansvar som i dag tilligger lokalt og regionalt nivå.

       Komiteen sier at den deler langt på vei forslagsstillernes beskrivelse av utviklingstrekkene for lokaldemokratiet. Denne utvikling er bl.a beskrevet som følger:

       « I sum kan utviklingen til det lokale selvstyret de siste tiårene oppsummeres som en overgang fra lokal autonomi til statlig styring. »

       Kristelig Folkeparti ønsker ikke en slik utvikling.

       I debatten om storbyene tidligere i dag sa representanten Anita Apelthun Sæle at meldinga kunne sammenfattes kort: Storbypolitikerne skal være herre i eget hus.

       Kristelig Folkeparti vil ikke bare gi storbypolitikerne større ansvar og frihet. Vi vil at dette skal være situasjonen i hele landet.

       Kristelig Folkeparti ser på lokaldemokratiet som en verdi i seg selv. Demokrati er ingen selvfølgelighet. Demokrati må læres og praktiseres, om vi skal bevare denne styreformen - en styreform som er den beste vi har.

       Det bekymrer meg at stadig flere, både på regionalt og lokalt nivå, reduserer antall representanter som får delta i de folkevalgte organer. Samtidig har ansatte i byråkratiet økt betydelig.

       Det er viktig at vi har gode kontroll- og tilsynsordninger, men jeg får stadig tilbakemeldinger om at byråkratisk regelverk og kontroll ikke bare fratar lokaldemokratiet makt og myndighet, men også blir til hindring for kloke og riktige løsninger til beste for lokalsamfunnet og den enkelte borger.

       Representanter fra alle partier snakker inderlig og varmt om lokaldemokratiet og dets betydning. Samtidig opplever jeg gang på gang at storting og andre sentrale myndigheter ikke er villige til å la saker avgjøres i lokalmiljøet. Dette bekymrer meg. I dag er vi opptatt av brukermedvirkning når tilbud utvikles og gjennomføres. Dette er viktig. Den som har skoen på, kjenner best hvor den trykker. Tilbud og tiltak dreier seg om den enkelte borgers liv. Men samtidig er vi i ferd med å gi innbyggerne en ny rolle. Vi beveger oss bort fra borgerrollen med samfunnsutvikleransvar til bruker- og forbrukerrollen, hvor vi shopper velferd og er opptatt av det gode kjøp.

       Komiteen ber om at lokaldemokratikommisjonen som skal ta for seg en rekke aspekter, får et bredt mandat. Kristelig Folkeparti har forventninger til lokaldemokratikommisjonen. Det er viktig å få en god analyse av hvorfor vi ikke klarer å styrke lokaldemokratiet når vi alle gir uttrykk for at vi ønsker det. Det er viktig at kommisjonen peker på hindringsmekanismene og på mulighetene for å bevege seg mot det uttalte mål.

       Kommisjonen vil, som flere har sagt, ikke løse problemene alene. Som jeg har sagt, har Kristelig Folkeparti forventninger til kommisjonens arbeid, men det avgjørende vil være om de politiske partier og representantene i denne sal viser evne til å handle, ikke bare til å holde festtaler.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Denne debatten handlar om to Dok.nr.8-forslag. Det eine forslaget er framsett av Senterpartiet, og det andre er framsett av Venstre.

       Brei deltaking i lokale politiske prosessar gjer det meir sannsynleg at kommunestyre fungerer som politiske laboratorium som dyrkar fram konstruktive idear, løysingar og reformer. Dette kan auka velferda og trivselen i lokalsamfunnet. Sjansane for at lokaldemokratiet utviser slik innovasjonskraft, aukar med talet på innbyggjarar som aktivt engasjerer seg i lokalpolitikk og samtidig opererer innanfor rammer, spesielt dei økonomiske, som gjer kreativ politikkutvikling realistisk.

       Makt- og demokratiutgreiinga viser at rammene for det kommunale lokaldemokratiet har vorte markert avgrensa dei siste 20 åra. Årsaka til denne utviklinga er todelt - dels statlege likskapskrav og nasjonale standardar, som har svekt den lokale handlefridomen kommunar har hatt til å tilpassa tenestetilbodet til lokale forhold, og dels svekt kommuneøkonomi og stramme budsjett, som har redusert høvet til å vera nyskapande og støtta lokale preferansar generelt. I tillegg svekkjer òg budsjettsituasjonen incitamentet til å ta på seg lokalpolitiske verv, fordi det reduserte økonomiske handlingsrommet minskar sjansane for å setja lokale politiske initiativ og langsiktige planar ut i livet.

       Seinast i går kveld var eg på eit møte i Klepp - vi skulle få referat frå kommunestyregruppa sitt arbeid - og der sa dei det slik: Vi driv jo eigentleg akkurat no og fordeler armod. Det vil altså seia at dei måtte gjera dramatiske kutt i staden for dei prioriteringane dei aller helst ville.

       Makt- og demokratiutgreiinga peiker på fleire teikn i tida som viser at det lokale sjølvstyret misser attraksjonskraft. Ho viser ei alarmerande kurve når det gjeld valdeltakinga. Ei anna side som er svært urovekkjande, er tilslutninga til politiske parti og til folkevalde organ. Talet på medlemer i dei ulike politiske partia er omtrent halvert på 20 år, og vi veit seinast frå i haust at det er stadig færre som er villige til å la seg nominera til vallister.

       Det er på denne bakgrunnen Senterpartiet har fremja sitt Dok.nr.8-forslag om eit idéutval som skal prøva å skapa eit fornya og framtidsretta ordskifte om denne problematikken, med utgangspunkt i analysane til makt- og demokratiutgreiinga. Vi såg òg føre oss eit idéutval som fører til torgs nytenkjande og konkrete forslag til korleis det lokale sjølvstyret kan styrkja stillinga si innanfor det norske lokaldemokratiet. Vi meiner òg at det er erfaringar å henta frå andre land, f.eks. Sveits og USA.

       Parallelt med dette er det òg fremja forslag om ein lokal demokratikommisjon. Vi i Senterpartiet er svært nøgde med at det som vi peikte på som hovudoppgåvene med eit idéutval, no er teke inn i kommisjonen sitt mandat. Lat meg òg seia at saksordføraren, Hans Kristian Hogsnes, har vore både lyttande og imøtekomande i den prosessen som har gått føre seg i komiteen, og han har sørgt for at innspel som har kome her frå ulike parti, har blitt varetekne. Det har gjort at denne kommisjonen frå Stortinget si side no er ynskt med eit mykje breiare mandat enn det som opphavleg vart fremja frå Venstre, og også det som vart peikt på frå Senterpartiet. Vi synest det er svært viktig at kommisjonen òg ser på det som skjer av endringar når ein fristiller statleg verksemd. Også effekten av nye organisasjonsformer - konkurranseutsetjing, privatisering, auka bruk av føretak og aksjeselskapsmodell - endrar innhaldet og rommet for lokal folkevald styring og likeins media si rolle, ikkje minst lokalmedia si rolle.

       Vi føreset at denne kommisjonen no ikkje lukkar seg inne, men medverkar til gode debattar og får fram konstruktive forslag lokalt med omsyn til tiltak som vil styrkja lokaldemokratiet.

Trine Skei Grande (V) : Venstre er sjølsagt svært fornøyd med at vårt forslag om en lokaldemokratikommisjon har fått full tilslutning fra både storting og regjering, og vi oppfatter det slik at komiteen har utvidet mandatet noe, noe vi i Venstre føler oss vel med. Det har vi ingen problemer med.

       Det er positivt med en felles forståelse av at et svekket lokaldemokrati er en alvorlig utfordring, og at vi sammen ser det som en oppgave å styrke det. Uten lokal opplevelse av demokratisk betydning og funksjon kan forståelsen for demokratiet også i nasjonal politikk svekkes. Demokrati og medbestemmelse er kjempet fram gjennom årtier, for ikke å si gjennom århundrer, og vi må aldri ta det som en selvfølge. Det er altfor dyrebart å miste, og det kreves årvåkenhet og bevissthet dersom det ikke skal forvitre gradvis.

       Det står alltid krefter klare til å tre inn i makt der det oppstår muligheter for å utøve makt. I tillegg handler det om hele forvaltningens legitimitet og effektivitet. For Venstre er det åpenbart at kommuner kan bruke sine penger mer effektivt hvis de har større frihet og ikke blir detaljstyrt av staten. Øremerking har gode intensjoner, men forkludrer lokaldemokratiets egne prioriteringer og tidsplaner. Man tilpasser seg på en urasjonell måte, fordi man ønsker å få de ferske pengene. Det er gledelig at komiteen samlet understreker kommunens egenverdi som lokalt og demokratisk valgt fellesorgan for borgerne. Det er viktig å ta med det i diskusjonen også om endring av kommunestruktur og forvaltningsnivå.

       Det er med en viss undring jeg ser hvordan Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet også i denne innstillingen befester sin fundamentalisme i spørsmålet om privat tjenesteyting innenfor det som er kalt velferdsproduksjon i kommunen. Heller ikke Venstre ser konkurranseutsetting som noen god løsning alle steder, men det er veldig lite konstruktivt å være så dogmatisk i forhold til dette. Det er det motsatte av økt lokaldemokrati å legge statlige føringer som vil begrense den lokale friheten til å velge ulike løsninger.

       Det er ikke så lenge siden Arbeiderpartiet hadde en helt annen og liberal holdning til dette punktet. I forbindelse med partiets landsmøte i 1998 uttalte daværende partileder Thorbjørn Jagland til Aftenposten den 19. november det året: « Vi har et pragmatisk forhold til privatisering. Det vesentlige er at tilbudet til befolkningen er likt. Målet må være en mer fornuftig sammensetning av private og offentlige løsninger. »

       Det er synd at partiet nå forlater den sunne fornuften og går inn i en ren museal allianse i forhold til modernisering og offentlig sektor. Jeg håper kommisjonsarbeidet i alle fall vil føre til den erkjennelse at beslutningen om hvem som skal og kan utføre offentlige tjenester på vegne av kommunen, blir avgjort lokalt og ikke gjennom ideologiske oppheng i partiet sentralt. Det gjelder også høyresiden, som tror at private løsninger alltid er best og billigst, uten respekt for ulike vurderinger og løsninger lokalt i dette spørsmålet. Vi vil allerede i starten gå i motsatt retning av det en samlet komite signaliserer gjennom innstillingen. Økt frihet må nødvendigvis følges av aksept for og erkjennelse av ulike valg.

       Jeg skal ikke gå videre i realitetsdebatten. Kommisjonen vil gå bredt til verks og stille med blanke ark: se fordomsfritt på alle faktorer som har betydning. Faktamessig finnes det allerede mye å bygge vurderingene på, som komiteen også påpeker.

       Fremskrittspartiet uttrykker bekymring for en økt kommisjonsiver og for at kontroversielle temaer på den måten skyves bort fra den politiske arenaen. Det er en betimelig påminnelse. Venstre vil heller ikke at det skal gå inflasjon i kommisjoner. Vår hensikt med forslaget er slett ikke å skyve kontroversielle saker ut av den politiske arenaen; tvert imot ønsker vi sterkere fokus på temaet, større interesse og en grundig gjennomtenking. Kommisjonen må ikke arbeide i det skjulte eller i et politisk vakuum, men tvert imot arbeide i dialog med borgere, partier og kommuner. Venstre vil i hvert fall bidra til å holde debatten varm og håper at andre vil bidra til det samme. Målet med kommisjonen må være at man på statlig nivå blir enig om noen felles prinsipper og felles spilleregler. Per Sandberg har en interessant innvending, men det er feil å si at det er et problem at vi har en felles nasjonal plattform. De ulike kommunestyrene må få mer makt og finne ulike løsninger for sine borgere.

       Til slutt vil jeg bare bemerke at dette kanskje er det viktigste grepet vi kan gjøre for å øke valgdeltakelsen.

       Jeg har heller ingen sterk ryggmarksrefleks for å nedsette kommisjoner eller annet, men min forhåpning er at dette temaet, som på en måte er tverrsektorielt, som er problemfaser som ikke går i de vanlige linjene i politikken, kan belyses, og at vi kan se på hvilke faktorer som bidrar til at lokaldemokratiet er i den situasjonen det er i i dag, hvor 57 % av velgerne har gått og stemt. Man kan enten si at det er fordi velgerne er dumme og ikke skjønner at de bør gjøre det, eller man kan si at velgerne har gjennomskuet systemet og skjønt at lokalpolitikerne har for lite makt i hverdagen, og at det valget derfor heller ikke har betydning. Jeg har registrert at ulike kommentatorer har ulike innvendinger til det.

       Uansett tror jeg, hvis vi skreller vekk den partipolitiske diskusjonen, at de fleste av oss har en bekymring for den utviklingen som lokaldemokratiet er inne i, men vi har kanskje ulike svar. Jeg tror det er viktig at man har et grunnlag for å kunne diskutere det. Forhåpentligvis kan man også skape grunnlag for en kommisjon som trekker linjene litt fremover og skaper en litt større grad av konsensus rundt hvilke løsninger som skal til.

       Jeg tror et av hovedproblemene våre er at summen av enkeltvedtakene i for liten grad belyses i forhold til hvordan det ser ut for kommunesektoren. Det er ikke bare spørsmål om hvilke rammer kommunene får. Det er også spørsmål om hvor mye vi begrenser evnen deres til å finne gode og nye løsninger.

       Jeg har registrert at det relativt nylig er avlagt en doktoravhandling der en har sett på evnen til omstilling og nyutvikling i norsk kommunesektor, sett i forhold til svensk og dansk kommunesektor. Avhandlingen viste at norsk kommunesektor i mye mindre grad selv kreerer sine løsninger, enn de andre gjør. Jeg har vært både i Sverige og Danmark, og jeg vet at de er like sinte på staten der over at det er for lite penger. Det er ikke bare det som er spørsmålet. Det kan være at summen av det vi gjør, også har skapt en feil holdning i politikken. Jeg tror at for det norske samfunnets og velferdssamfunnets del er det ganske betydningsfullt å øke innovasjonskraften i offentlig sektor. Det dreier seg ikke minst om kommunesektoren i forhold til en del løsninger. Jeg vet at ikke minst samarbeidet med tredje sektor er drevet frem i en del kommuner lokalt fordi man har funnet frem til pragmatiske løsninger som staten sannsynligvis aldri ville kunne gjøre med den styringsformen som staten uansett har, og dette samarbeidet har hatt betydning i den forstand at man har fått nyutviklet tanker og ideer om hvordan man skal få til gode tilbud. Det gjør det også mer interessant å være kommunepolitiker å ha myndighet og rom til å gjøre det.

       Men først og fremst synes jeg at i denne runden får vi bare være enige om at vi legger alle problemstillingene på bordet, så får kommisjonen bruke noen år på diskusjonen, og så får vi ta partipolitikken etterpå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

       (Votering, se side 1810)