Lodve Solholm (FrP) (ordførar for saka):

       Først vil eg gi ros til Arbeidarpartiet for eit Dok.nr.8-forslag som set fingeren på ein del vitale spørsmål for Kyst-Noreg. Det er ein samla komite som går inn for at det skal utarbeidast ei stortingsmelding. Det er ei viss usemje mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet på den eine sida og Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet på den andre sida når det gjeld omfanget av ei slik melding. Det som det er viktig å ta fatt i, er at det langs Kyst-Noreg er store ressursar både av fornybar karakter og av ikkje-fornybar karakter. Eg trur det òg er viktig at vi ser samanhengen mellom dei ymse ressursane og utnyttinga av dei, og tilrettelegg for at Kyst-Noreg skal kunne ha ei framtid.

       Det som det likevel er viktig å seie, er at kystpolitikk for så vidt ikkje er berre fiskeri eller berre sjøfart, men at det omfattar kolossalt mykje, både gass, olje, skipsfart, turisme, landbruk og samferdsel i vidaste forstand. Det gjer at det å skulle lage ei stortingsmelding som skal dekkje alt dette, ville bli eit omfattande arbeid. Dessutan ville det faktisk bli litt dobbeltarbeid, fordi mange av desse områda som eg no nemnde, får sine eigne stortingsmeldingar. Vi har NTP, transportplanen, som omhandlar alt som har med samferdsel å gjere, vi har ei reiselivsmelding, ei skipsfartsmelding, som er like rundt hjørnet, og vi har meldingar når det gjeld olje og gass. Det gjer at eg og det som kan karakteriserast som fleirtalet i salen, som er mindretalet i komiteen, vil hevde at det vil bli dobbeltarbeid når ein skal utarbeide ei stortingsmelding for alle desse områda som det allereie er blitt utarbeidd meldingar for. Dessutan vil eg også nemne at det skal utarbeidast ei regionalmelding, som går på regionalpolitikk.

       Men det er viktig at vi i Stortinget ser på korleis vi skal kunne klare å stimulere dei områda i Noreg der det ikkje går slik som vi ønskjer. Det er klart at i enkelte kystområde og på enkelte plassar går det så det susar, for å bruke eit folkeleg uttrykk, og som vi kanskje ikkje treng å gi så mykje stimulans, mens andre område slit og treng stimulans. Derfor er det viktig at vi ser på dette. Når mindretalet i komiteen vil avgrense ei stortingsmelding til å omfatte fiskeria og dei marine næringane, er det som sagt fordi vi får meldingar på dei andre spesifikke områda. Men det er klart at når statsråden og departementet skal utarbeide denne meldinga, må dei skjegle til dei andre meldingane og sjå heilskapen i dette, slik at det blir til det beste for kystsamfunna. Eg trur ikkje det er nokon tvil om at heile komiteen meiner at ein må sjå heilskapen, men i denne meldinga er det nok å leggje hovudvekt på fiskeri og marine næringar, og då sett i samanheng med dei andre meldingane som kjem på dei ymse områda.

       Med desse få orda vil eg berre ta opp mindretalsforslaget på vegner av Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti.

       Bendiks H Arnesen (A) : I Norge er vi så heldige at vi har en kyst som er rikelig forsynt med viktige naturressurser, ressurser som det er stor etterspørsel etter, og som det betales godt for. Norge er det man kan kalle en stormakt hva angår naturressurser.

       Vi vet at mange kystsamfunn har en positiv utvikling, men vi vet også at mange kystsamfunn preges av betydelig stagnasjon og nedbygging. Det er f.eks et paradoks at Finnmark, som har landets rikeste naturressurser, også har landets høyeste arbeidsledighet.

       Fisk er en svært viktig ressurs, men vi vet at kysten er rik på så mye annet og dermed har mange andre muligheter. Her finnes et viktig landbruk, som produserer ren mat, og som kan utvikles videre, her er store muligheter for industrien, her er store olje- og gassforekomster, her er bergverk, her er reiselivsprodukter som kan utvikles til langt mer, og her er viktige kompetansebedrifter som kan utvikles videre, for å nevne noe.

       For å utnytte dette gjennom aktiv verdiskaping er det viktig at rammebetingelsene er på plass, og at man har samferdselstilbud som er tjenlige for sysselsetting og for bosetting. For meg er det ufattelig at vi er kommet i en slik situasjon at kystsamfunn som ligger nær slike livsviktige ressurser, og som har så store muligheter, nå nærmest er i ferd med å bukke under. Hvorfor får ikke områder med så mange naturgitte fortrinn se resultater i form av sterke bedrifter og en solid bosetting? Hvilke rammebetingelser er det som mangler, og som må på plass for å snu denne utviklingen? Det er det bare en helhetlig gjennomgang som kan gi svaret på.

       Jeg sitter altså ikke med hele fasiten, men i Arbeiderpartiet føler vi et ansvar for å få dette på dagsordenen. Jeg tror vi alle må innse at Stortinget ikke kan fraskrive seg et slikt ansvar.

       Vi snakker alle ofte om å ta hele landet i bruk, og det er en bred enighet om at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes. Derfor påligger det, etter min mening, også storting og regjering et ansvar for å gå inn i situasjonen på en grundigere måte og være villige til å sette inn de virkemidler som skal til for å nå målene og for å utnytte de verdier som ligger i våre ressursrike kystsamfunn.

       Jeg er forbauset og skuffet over at Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet ikke ser denne alvorlige situasjonen og er villige til å få i gang en prosess som kan motvirke en ytterligere stagnasjon i enkelte kystområder.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg synes saksordføreren på en utmerket måte har redegjort for saken, som jeg føler får en veldig positiv oppfølging. Bakgrunnen er jo et Dok.nr.8-forslag fra Arbeiderpartiet. Jeg synes partiet kanskje burde ha anstrengt seg litt for å gi positivt uttrykk for at man er glad for at denne saken får en langt mer positiv oppfølging enn den serien av andre Dok.nr.8-forslag som blir vedlagt protokollen, som stort sett er den generelle skjebne, eller avvist.

       Jeg tror det som representanten Arnesen nå gjør seg til talsmann for, er en forhåndsdømming av det produktet som vi - heldigvis - kommer til å få, nemlig en egen stortingsmelding som vil fokusere på de rammevilkårene som fiskeriene og de marine næringene har, og det utviklingspotensialet som disse næringene har for verdiskaping og bosetting langs kysten. Jeg tror at hvis vi går inn i problematikken i det budskapet som Arnesen presenterte her, ser vi at det er de kystsamfunnene som ensidig baserer seg på fiskeriene, som gjennom de siste 35 år har vært de mest forvitrede og truede bosettingssamfunn i dette landet.

       Det er ikke mangel på stortingsmeldinger, kommisjoner osv. De kommer nå på løpende bånd, og tar for seg sektor for sektor på områder som selvfølgelig hele norskekysten nå vil bli berørt, og er berørt, av. Derfor kan jeg ikke dele den bekymring som representanten Arnesen gjør seg til talsmann for på vegne av Arbeiderpartiet når det gjelder det dokumentet som kommer nå. For jeg tror nemlig at vi gjennom det som det nå kommer til å bli flertall for i denne salen, får en langt større treffsikkerhet rundt det som kan bli situasjonen for de kystsamfunnene vi alle er så opptatt av, og deres skjebne, i motsetning til et dokument med en bredde som blir så stor og så lite treffsikker at man sannsynligvis setter Kommunaldepartementet i sving med å lage et produkt som skal analysere samfunnene fra Svinesund til Grense-Jakobselv. Jeg er redd for at det kommer til å bli et produkt som ikke fokuserer nok på eller gir en treffsikkerhet i forhold til de sårbare samfunn som vi alle er så opptatt av.

       Jeg kan heller ikke ha det samme negative utgangspunkt som forslagsstillerne har i denne saken. Vi er kjent med de avstandsproblemer og de klimatiske problemer som særlig kystsamfunnene i den nordlige landsdelen har vært og er preget av. Vi har tross alt fått de grunnleggende forhold mer på plass de siste to-tre år, noe som kan gi positive konsekvenser. I norsk økonomi har rente, kronekurs, lønnsoppgjør gjort at nettopp den delen av kysten som er mest sårbar, mest eksportrettet og mest konkurranseutsatt, naturlig nok har vært igjennom fall i kjøpekraft i de markeder man leverer 95 % av sine varer og tjenester til. Vi har fått fokusert på den situasjonen. De grunnleggende forholdene er kommet på plass. Derfor tror jeg at vi fra næringskomiteen, fra denne salen, må bidra til å gi denne næringen, som er utstyrt med de dårligste eksportbetingelser av alle næringer, bedre eksportbetingelser. Hvis man sørger for at de hender som bør være i arbeid i nærheten av ressursene, som treffsikkert nok representanten Arnesen var inne på, kan få bearbeidet fisken og de ressursene som marin sektor leverer, ville vi gi disse kystsamfunnene noe mer å fare med og en bedre og tryggere fremtid.

       Jeg tror også at når vi nå har fått lansert Innovasjon Norge, det innovasjons-« kick-off »-et som ble presentert forleden dag, vil vi når det gjelder forskning og utvikling, kunne få et økt fokus på den nordlige landsdelen, på marin sektor og på kystsamfunnene, og derigjennom bli i stand til å øve et økt trykk og å få en økt satsing på dette området.

       Til slutt: Må man levere all denne bekymringen på vegne av disse samfunnene? Jeg tror vi skal slutte med det, for det er i hvert fall ikke noe bidrag til å stoppe verken fraflytting eller nedlegging av arbeidsplasser. En må prøve å mane til å skape optimisme, og det tror jeg Fiskeridepartementet vil bli i stand til å gjøre gjennom den kommende stortingsmeldingen.

Inge Ryan (SV) : Jeg syns det blir en litt akademisk diskusjon, dette om hvorledes en skal presentere disse utfordringene for Stortinget. Jeg tror, i likhet med talere før meg, at dette har vært presentert nok. Det har vært skrevet både opp og ned og fram og tilbake om dette, og hvordan man skal få det presentert, er egentlig underordnet for meg. Spørsmålet er om vi klarer å ta tak i de utfordringene som er reelle. Vi vet jo at vi nå snart får en rapport fra distriktskommisjonen, som igjen vil komme i en stortingsmelding. Jeg har ingenting imot at vi får en egen melding i forhold til denne saken, men meldingene i seg sjøl er ikke det interessante. Det interessante er om vi tar tak i de store utfordringene. Jeg vil gjerne peke på to av dem.

       Det det for det første handler om, er: Skal kystsamfunnene få råderett over egne naturressurser? Det er egentlig hovedspørsmålet. I dag ser vi at en rekke kystsamfunn opplever at fiskeressursene, som er det basale for dem, disponeres av andre, og at man ikke engang lander fisken i de fiskeværene som kan ta imot den - av ulike årsaker. Man har ikke lenger råderett over og muligheter til å utnytte den fantastiske naturressursen som ligger rett utenfor kommunegrensene.

       Det andre som jeg vil peke på i denne forbindelsen, er oppdrettsnæringa, som er den nye næringa. Oppdrett har på en måte mange sett på som en gyllen mulighet til å få en ny vekst langs kysten. Mitt parti har vært noe skeptisk til tempoet i oppdrettsnæringa, fordi det har noen miljøkonsekvenser, men vi er naturligvis positive til at man har en begrenset oppdrett.

       Men hva er det som skjer innenfor oppdrettsnæringa? Jo, det er at de kystsamfunnene som har satset på dette med massevis av planlegging og lagt ned en god del penger sjøl, opplever at de arbeidsplassene som var lovet, og som kom i gang i starten, plutselig er borte, fordi det også der skjer omstruktureringer som gjør at slaktingen og videreforedlingen havner helt andre plasser enn der man er. La meg ta et eksempel fra mitt eget fylke, fra Leka, som har oppdrettsanlegg rundt hele øya og stor optimisme med hensyn til at man nå skulle få stor aktivitet i den lille kystkommunen med ca 700 innbyggere. Etter kort tid har man belagt hele havets utmark, og samtlige arbeidsplasser er nesten helt forsvunnet. Man har altså igjen mistet kontrollen over egen naturressurs, og det fører til at man kommer opp i utrolig store problemer. Så kan man si at man kan sette inn ulike tiltak, men da blir det fort kunstige tiltak og ikke naturlige fortrinn man velger å satse på. Jeg syns at den store utfordringen er at vi blir nødt til å gi kystsamfunnene naturressursene tilbake. Derfor syns jeg det blir feil at staten, når man nå legger ut nye oppdrettskonsesjoner, skal ha 5 mill. kr av dem som får konsesjonene. Det burde naturligvis ha gått til kommunene. Derfor blir det feil at de som har gamle konsesjoner, ikke betaler noe til kommunene når de faktisk flytter arbeidsplassene derfra. Det burde ha vært en arealavgift eller en konsesjonsavgift som gjorde at man hvert eneste år måtte betale inn et beløp til disse kystkommunene, slik at de kunne bruke de pengene de fikk inn, til annen type næringsutvikling som erstatning for at de har mistet denne typen arbeidsplasser.

       Det jeg prøver å si, er at det viktigste vi kan gjøre, er å ta noen klare grep som gjør at disse kystsamfunnene får tilbake råderetten over og verdiskapinga av egne naturressurser. Da tror jeg faktisk de klarer seg sjøl. Vi har eksempler på at det er gjort. Jeg vil f.eks nevne Lovund i Nordland. Der har man utnyttet den fordelen, og faktisk lyktes med å snu en negativ befolkningsutvikling til en positiv utvikling. Og Lovund ligger så langt ut i Utkant-Norge som man overhodet kan komme - det er nesten to timer med båt fra Sandnessjøen, og langt, langt ut i havet.

       Så har vi et annet område som jeg syns vi er nødt til å diskutere videre, og det er om vi vil noe med norsk distriktspolitikk og norsk virkemiddelbruk. Der syns jeg også Stortinget har vært preget av et overskudd på ord og et underskudd på handling gjennom mange år. Og det gjelder ikke bare denne regjeringa, men også når Arbeiderpartiet har sittet ved roret. Jeg tror at når vi skal diskutere Norges nye distriktspolitikk om ca et års tid, er vi nødt til å være litt mer ærlige, og vi er nødt til å være litt mer direkte. Vi må slutte med å gå rundt grøten, og heller gå direkte på hva det er som skal til for at vi skal klare å opprettholde bosettinga i hele Distrikts-Norge, som da også innbefatter Kyst-Norge. Der tror jeg vi har vært altfor lite villige til å ta i bruk virkemidler som har monnet. Vi har på en måte snakket i fine ord og vendinger, men vi har ikke vært villige til å ta de nødvendige grepene. Men den diskusjonen kommer vi tilbake til. Jeg ser fram til de diskusjonene, debattene og voteringene som kommer her i Stortinget både når det gjelder distriktskommisjonen og de meldingene som kommer etter det, og også det som kommer i forhold til denne konkrete saken om kystsamfunnene.

Rigmor Andersen Eide (KrF) : Kysten vår besitter verdier og ressurser som står for et betydelig uforløst verdiskapingspotensial i framtiden. Samtidig ser vi at flere kystsamfunn opplever en vanskelig situasjon, med utfordringer i forhold til arbeidsplasser, næringsutvikling og bosetting.

       Når vi snakker om en helhetlig kystpolitikk og kystsamfunnenes utfordringer, får jeg raskt assosiasjoner til tirsdagens inspirerende seminar med Innovasjon Norge. Jeg håper at den optimismen som kom fram, vil følge fylkesordførerne og alle andre deltakere oppover langs hele kysten vår. Utfordringene som kysten står overfor, omfatter, som vi har hørt tidligere i dag, mange politikkområder på én og samme tid: fiskeri, havbruk, landbruk, skipsfart, samferdsel osv. Hvordan skal vi få økt verdiskaping ut av dette? Verdiene og ressursene ligger der, men hvordan skal vi klare å være gode på det vi har tradi-sjon for langs kysten vår, og hvordan skal vi tenke nytt og utvikle nye produkter og tjenester i et marked som er så globalt? Hvordan skal vi skape de verdiene vi har behov for å fordele? Det er mange spørsmål, og den meldingen som skal legges fram, tror jeg vil gi oss mange viktige svar.

       Utfordringene i dag, og ikke minst i framtiden, er store i forhold til den kommende eldrebølgen, økt globalisert konkurranse, teknologisk utvikling og den regionale utvikling. Det å få til samspill på tvers og mellom aktører er uvurderlig for å få til en økt verdiskaping.

       Samtidig ser vi at vi er nødt til å ha et videre syn på hvordan vi forholder oss til marked og konkurranse. Vi må våge å tenke større og videre både når det gjelder utfordringer og muligheter. Vi må lære oss å se nye muligheter og våge å legge mindre vekt på tradisjonell tenkning. Distriktskommisjonen vil ha en total gjennomgang av distriktenes problemer og aktuelle satsingstiltak. Vi ser også fram til hva som kommer fram der.

       Samtidig er jeg opptatt av at vi må tilpasse oss en virkelighet med globalisering, se den betydning det har for oss, og se hvordan vi i denne nye situasjonen kan bidra til bosetting og arbeidsplasser i distriktene. Vi er opptatt av at det skal være likeverdige muligheter for dem som bor i distriktene. Da er man avhengig av at myndighetene legger til rette for lønnsomme og trygge arbeidsplasser. Har vi ikke det som et utgangspunkt, vil det heller ikke være noe grunnlag for å bo langs kysten vår. Hvem skal da kunne utløse verdiskapingspotensialet i kommende generasjoner? Myndighetene må fokusere på rammebetingelser for næringslivet, samtidig som vi må legge til rette for at folk med kompetanse og utdanning ønsker å bo i dette landet, ønsker å bosette seg langs kysten vår.

       Når det gjelder forskning, utvikling og kommersialisering av produkter, er jeg helt enig i det som næringsminister Ansgar Gabrielsen hevder, at vi må få en økt kommersialisering av forskningen vår. Det gjelder ikke minst de næringene vi her er opptatt av.

       I tillegg til alt det spennende og interessante som skjer i forhold til Innovasjon Norge, synes jeg de utfordringene vår langstrakte kyst kan skilte med, tilsier at det både er rett og rimelig å konkretisere og synliggjøre ikke bare rammevilkårene for fiskeriene, men også de marine næringenes betydning og utviklingspotensial.

       Jeg ser fram til en interessant og viktig stortingsmelding og den debatt vi får i forbindelse med den. En treffsikker melding om viktige distriktspolitiske områder og utfordringene til kystsamfunnene våre er viktig. Jeg ser fram til den meldingen.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er positivt at vi får en stortingsmelding om situasjonen på kysten, og det er særdeles positivt at Arbeiderpartiet har tatt initiativ til dette.

       Men jeg må si det er grunn til å la seg overraske over at bl.a representanten Arnesen er forundret over den utviklingen man har sett langs kysten de siste ti årene. Dette er et resultat av økonomiske drivkrefter sammen med en politikk som har vært ført i dette huset, og Arbeiderpartiet har vært en drivkraft i forhold til den sentraliseringpolitikken som har vært ført. Man har fra Arbeiderpartiets side faktisk på hele 1990-tallet i sak etter sak stått sammen med høyresiden i en omlegging av norsk politikk på viktige områder, enten vi snakker om helsepolitikk, om telepolitikk, eller om petroleumspolitikk. Det har skjedd en omlegging av landbrukspolitikken, og det har skjedd viktige endringer innenfor kommuneøkonomien. Det har skjedd en reduksjon i distriktspolitiske virkemidler, samtidig som en stadig større andel av statens midler er blitt brukt i Oslo-området, ikke minst til samferdsel, noe som har bidratt sterkt til en sentralisering og en forverring av næringsutvikling og bosetting i Distrikts-Norge. Dette har altså Arbeiderpartiet vært et førende parti for både på 1980-tallet og 1990-tallet, gjennom skiftende regjeringer og vekslende politiske flertall. Så det er faktisk større grunn til å ta selvkritikk enn til å la seg forundre over utviklingen. Men i det som er lagt fram fra Arbeiderpartiets side, ligger det en smule selvkritikk.

       Det er i alle fall positivt at dette initiativet er tatt, og at vi nå får en slik melding, som nødvendigvis må omfatte svært mange elementer, ikke bare fiskerinæringens vilkår. Men når nå stortingsflertallet - i motsetning til komiteflertallet - ønsker å avgrense denne næringen spesielt til marin sektor og til fiskerinæringen, krever det i enda større grad at man setter i fokus de utfordringer som den næringen står overfor. Jeg vil be spesielt om at nettopp de forhold som Inge Ryan berørte i sitt innlegg, blir vektlagt.

       De eierkonstellasjoner og den eierkonsentrasjon som vi har sett innenfor oppdrettsnæringen, er etter min oppfatning en viktig årsak til at vi har fått en situasjon hvor dette ressursgrunnlaget forsvinner ut av bygdene. Vi vet av erfaring og fra de tall som blir framlagt, at de økonomiske resultatene er langt bedre i de små og mellomstore bedriftene innenfor oppdrettsnæringen, enn de er i de store, ikke bare på grunn av at de har så stor gjeld som det de store selskapene har, men også fordi man setter drift mer i fokus enn det man er i stand til i de store selskapene med et passivt eierskap.

       Dette er momenter som det i aller høyeste grad bør fokuseres på i en slik melding. Man må med alvor se på hvordan man kan organisere eierskapet, og hvordan man kan ta tilbake det lokale eierskapet i oppdrettsnæringen, for på den måten å sikre verdiskaping med en lokal forankring og ikke minst en sunn bedriftsøkonomisk utvikling innenfor denne næringen hvor man ikke tror at man i framtiden kan vokse seg stor gjennom lånt fremmedkapital, og hvor man setter seg i situasjonen som vi ser flere av de store oppdrettsselskapene nå er kommet i.

Steinar Bastesen (Kp) : Vi diskuterer i dag en melding som Regjeringen skal legge fram om fiskeriene og de marine næringers betydning. Hvis vi ikke hadde hatt fiskeriene, noe jeg var inne på i mitt innlegg i den forrige saken, hadde vi heller ikke hatt folk i distriktene, og spesielt ikke i kystområdene i Nord-Norge. Jeg er jo litt forbauset over at den sittende regjering ikke har forstått det. Jeg håper den meldingen som blir lagt på bordet, vil inneholde litt om det. Men jeg er enig med Bendiks H Arnesen, som sa at den meldingen burde være betydelig bredere enn det som vi har på bordet i dag.

       Hvis vi ikke hadde hatt fiskerinæringen, hadde vi heller ikke hatt noen sysselsetting. Men spørsmålet er: Hvem skal eie naturressursene? Stortinget har sagt at de skal være til det beste for folket. Men det har ikke Regjeringen lagt opp til. Det er en privatisering som er på gang. Det er privatisering av fiskeressursene. Det er privatisering av kysten. Det er privatisering av havet. Det er en privatisering av mineralene. Er det virkelig det vi vil? Men det er velgerne som bestemmer. Hvert fjerde år bestemmer de om det skal privatiseres, eller om det er folket som skal eie naturressursene.

       Hvis vi ikke hadde hatt fiskerinæringen, hadde vi aldri hatt noen sysselsetting i Distrikts-Norge: Vi hadde ikke hatt skoler, vi hadde ikke hatt lærere, vi hadde ikke hatt kommuner, vi hadde ikke hatt frisører, vi hadde ikke hatt noen samferdsel, vi hadde ikke hatt noen transport, vi hadde ikke hatt kommunikasjon, vi hadde ikke hatt redningstjeneste, vi hadde ikke hatt verken bruksvakt eller forsvar, vi hadde heller ikke hatt noen forurensningsberedskap, og vi hadde ikke hatt politi til å passe på faunaen vår. Det er jo hele systemet det dreier seg om. Jeg synes det er godt gjort at en melding ikke skal omfatte alt dette, for det er nemlig av betydning for sysselsettingen og hele Distrikts-Norge.

       Uten gode distrikter får vi ikke velfungerende byer. Byene er blitt til for at folk trengte et sted for handel, for å bytte varene sine. Det var derfor byene kom. Uten at vi har distrikter som produserer råvarer, har ikke byene noen produksjon å drive med heller. Vi trenger begge deler. Vi trenger både distriktene og byene. Uten distrikter får vi heller ikke byer! Hvis vi - jeg må dessverre trekke EU-debatten litt inn i bildet - blir en utkant i Europa, er det bare et tidsspørsmål før Norge blir nedlagt. Men de aksjonærene som kan høste av naturressursene, de blir ikke små. Det blir noen få båter, og de kan ta opp hele fiskekvoten. Er det det vi vil, slik som vi nå avfolker kysten og avfolker distriktene? Er det virkelig det vi vil?

       Det er vi stortingsrepresentanter som til vanlig bestemmer dette her i denne sal. Men på slutten er det velgerne som bestemmer, hvert fjerde år. Men vi kan gi noen signaler til våre velgere, og det vil vi gjøre ved behandlingen av den stortingsmeldingen.

       Etter hvert kommer vi til behandlingen av en maritim melding, men jeg må foregripe begivenheten lite grann. Uten mannskap får vi ikke offiserer. Til alle tider har det vært slik at for å få offiserer på handelsfartøyer og fiskebåter må vi ha mannskap. Vi må ha ungdom, ellers får vi ikke offiserer. Vil vi virkelig ha utlendinger til å bekle de stillingene? Det er jo stort sett utlendinger som er mannskap på våre båter i utenriksfart. Om noen år er det kanskje utlendinger som er mannskap på fiskebåtene også. Kan representantene se det for seg?

       Det er stilt overfor dette paradokset at Arbeidarpartiet meiner det straks må utarbeidast ein heilskapleg kystpolitikk, der ein nøye analyserer dei utfordringane som kystsamfunna står overfor, og fremjar forslag om tiltak som kan føre til positive endringar. På den måten kan vi leggje grunnlaget for at kysten blir drivkrafta i den nasjonale verdiskapinga. Det er ein sjanse vi definitivt ikkje må spele frå oss.

       Mange kystsamfunn slit tungt for tida. Nedgang i folketalet har prega mange kommunar og lokalsamfunn. Sterkast ser vi dette i kystsamfunn i Finnmark, der åtte av kommunane har ein nedgang i folketalet på 25 % eller meir dei siste 20 åra. Det er ei dramatisk utvikling. Men vi ser liknande utfordringar i kystsamfunn også på Vestlandet. I den dynamiske fiskerikommunen Vågsøy har det også vore nedgang i folketalet dei siste 20 åra.

       Ny teknologi gir nye produksjonsvilkår. Behovet for kompetanse aukar, og avstandar speler ei mindre rolle enn før. Det som i tidlegare tider var naturlege lokaliseringsføremoner for distrikta, er det ikkje lenger. Høgare utdanningsnivå og endringar i familiemønstret stiller òg nye krav til kvar ein arbeider og bur. Distrikta må kunne tilby interessante arbeidsplassar der både kvinner og menn får brukt kunnskap og kreativitet. Desse faktiske forholda er svært utfordrande for mange kystsamfunn. Dersom nedbygginga ikkje skal ta overhand, må dei områda langs kysten vår som er hardast ramma, få stimulans til å utnytte det potensialet som finst.

       I mange lokalsamfunn er det alvorleg svikt for fiskeria og fiskeindustrien. Det kan kome av periodisk mangel på ressursar, manglande evne til å vidareforedle produkta eller manglande kapitaltilgang for reiarlag og fiskeforedlingsbedrifter. Den private kapitalen rømmer frå mange lokalsamfunn. Slike eksempel finn vi mange stader, særleg i Nord-Noreg.

       Andre stader er det verkstad- og leverandørindustrien som vaklar. Etterspurnaden etter f.eks spesialiserte skip er for tida svært låg. Det rammar spesielt kystkommunar på Vestlandet. I Flora, f.eks., blir stadig fleire arbeidstakarar kasta ut i passivitet.

       Arbeidarpartiet har som mål å halde oppe hovudtrekka i busetnadsmønstret og skape likeverdige levekår i alle delar av landet vårt. Den største utfordringa i forhold til denne målsetjinga finn vi no langs kysten.

       Grunnlaget for utviklinga i kystsamfunna må styrkjast. Det må først og fremst skje gjennom berekraftig bruk av naturressursane, ved å styrkje kompetansen og ved å inspirere til nyskaping og næringsutvikling. Dette må vere ein hovudstrategi.

       Den andre sentrale tilnærminga vil vere å utvikle næringslivet der vi har spesiell kompetanse eller spesielle fortrinn. Langs kysten må vi derfor satse tungt innanfor marin sektor, maritim sektor, petroleumssektoren og reiselivssektoren. Andre verkeområde kan sjølvsagt også spele ei rolle i enkelte distrikt, men søkjeljoset må rettast mot områda der ein har fortrinn.

       Arbeidarpartiet må dessutan fokusere sterkt på dei områda som har særlege vanskar med sysselsetjinga, og der det er sterk nedgang i folketalet.

       For Arbeidarpartiet gjeld det altså å ta kysten i bruk for å skape ny aktivitet og optimisme, og for å motverke dei negative utviklingstrekka. Det er på dette grunnlaget vi engasjerer oss for ein heilskapleg kystpolitikk.

       Det er påfallande at regjeringspartia og Framstegspartiet avviser denne tilnærminga. Faktisk er det sensasjonelt. Når mange kystsamfunn slit med fråflytting, mangel på arbeid og manglande kapital, må styresmaktene bruke alle verkemiddel som finst, for å hjelpe dei ut av uføret. Då er det ikkje tilfredsstillande å avgrense arbeidet til å vurdere rammevilkåra for fiskeria og dei maritime næringane, slik regjeringspartia og Framstegspartiet foreslår. Det er eit negativt signal til dei mange arbeidstakarane og bedriftsleiarane langs kysten vår som leitar etter nye moglegheiter. Det er ein altfor passiv næringspolitikk.

       Odd Roger Enoksen sier også at nåværende regjering ikke gjør jobben sin, og setter et lite spørsmålstegn ved om vi i Arbeiderpartiet gjorde jobben da vi satt i regjering. Det jeg tror vi skal stille oss spørsmål om, er: Har vi bygd opp departementsstrukturen slik at vi ikke er i stand til å se helheten? Skal vi på en måte erkjenne at det er et problem at vi bare ser sektor for sektor? Det kunne godt ha kommet til uttrykk i en melding, for det er jo en gang slik at vi behandler fisk, gjennom kommunalkomiteen behandler vi distriktsmeldinger, og vi behandler landbruket, men vi ser ikke etter helheten. Det er det som ikke er bra for oss.

       Ta f.eks landbruk. Det ble hevdet på en landbrukskonferanse i Bodø i forrige uke at det er 179 melkebruk igjen i Finnmark. Det er klart det er dramatisk, dramatisk fordi vi mente at vi hadde en kanaliseringspolitikk som sa at det mest intensive og arbeidsomme landbruket skulle være i distriktene, og så skulle korn o.l. produseres i sør. Vi må se helheten i det vi holder på med. Det er der jeg tror vi tar et dårlig grep med det flertallet gjør i salen i dag.

       Som både representantene Sandal og Arnesen var inne på, er det viktig å se på turistnæringa. Jeg tror maritim turistnæring - vi kan kalle det det - er viktig. Den blir mer og mer viktig. Men den er ikke noe viktig hvis man bare skal se døde bygder og døde kystsamfunn langs kysten av Norge. Det er viktig å se dette som en stor næring også i framtida. Det får vi ikke fram med det forslaget som foreligger, ved å se på fisk.

       Vi har råvarer. Hvordan vi leverer råvarer, er bekymringsfullt. Vi er råvareleverandører. Vi må ta et annet grep og si: Skal vi snakke om råvarene? Hvordan skal vi selv kunne foredle dem, slik at vi ikke må sende dem ut av landet? Det kunne ha vært en del av en helhetlig tenkning, enten det gjelder landbruk, fisk, olje eller gass, osv. Derfor beklager jeg at vi har kommet i en situasjon der ingen vil se helheten og ingen vil si hvor vanskelig det er å se helheten - for det er det. Det må vi i Arbeiderpartiet også innrømme at det er. Men vi kunne i hvert fall ha tatt oss tid til å prøve.

Olaf Gjedrem (KrF) : Grunnen til at eg ynskte eit tilleggsinnlegg på 3 minutt, er dei til dels urettferdige og overdrivne angrepa som blir sette fram frå Arbeidarpartiet i diskusjonen her i dag. Ein gjev inntrykk av at regjeringspartia i lag med Framstegspartiet ikkje vil taka eit heilskapleg grep overfor situasjonen som kystsamfunna er i. Det tykkjer eg er ei fordreiing av verkelegheita. Det som er tilfellet i dag, er at me har ein distriktskommisjon som arbeider for å sjå heilskapssituasjonen i distriktssamfunna og analysera han, slik at staten kan koma med ein del systematiske tiltak. Denne langsiktige delen får me respektera. Dette har det vore einigheit om i Stortinget, og dette skal me setja i gang. Så vil ein plutseleg ta dette ut av distriktskommisjonen og laga ei ny stortingsmelding, medan me har ein kommisjon som arbeider med desse spørsmåla. Etter mi vurdering er det ingen grunn til å snakka om ein sensasjon og til å beklaga at ein no vil ta eit djupdykk innan fiskeri og marine næringar og sjå kva dei kan gjera spesielt no i denne situasjonen for å lyfta kystsamfunna fram. Eg føler det som heilt naturleg, det som skjer i dag, og eg vil òg visa til den aksjonen som utgjer Innovasjon 2010, som blir sett i gang av ni statsrådar.

       Så tek ein sikte på, gjennom ei eiga arbeidsgruppe, å setja i verk strakstiltak for å lyfta fram næringsutvikling i kystsamfunn og marine område. Det er svaret på det ein blir beden om frå Arbeidarpartiet her i dag. Og det er ingen grunn til å snakka om sensasjon, ettergjeving og passivitet. Det er berre tom retorikk. Eg føler meg tilfreds med det vedtaket som blir fatta her i dag, at ein ber om ei skikkeleg fagleg utgreiing om kva fiskeri og marine næringar kan bidra med for å lyfta desse viktige kystsamfunna fram.

Lodve Solholm (FrP) : Eg skal kanskje ikkje forlengje debatten, men eg føler at det blir litt oppkonstruert når ein høyrer, spesielt frå Arbeidarpartiet si side, at vi andre ikkje er villige til å sjå på heilskapen når det gjeld kystutbygginga. Eg prøvde å få fram i mitt hovudinnlegg at det blir utarbeidd ei mengd meldingar på dei aller fleste sektorområda. Eg sa også i mitt innlegg at når statsråden skal utarbeide denne meldinga, ville vi be han om å sjå litt til dei andre meldingane for å dra opp ein heilskap.

       Det vi må vere klar over, er at fiskeri og dei marine næringane er berebjelken for at Kyst-Noreg skal kunne eksistere og halde fram i ei god utvikling. Dersom vi ikkje ser på det spesifikt, hjelper det ikkje verken med det eine eller det andre. Dersom ikkje desse næringane får rammevilkår som gjer at dei er levedyktige, og at vi kan hauste berekraftig av ressursane, hjelper det lite med landbruk, servicenæringar, turisme osb. Det er det viktig å sjå. Difor trur eg det er viktig å ha den tilliten til Regjeringa og departementa at når dei lagar denne stortingsmeldinga, vil dei skjegle til kva dei andre meldingane har av tiltak for det som gjeld korleis vi skal vidareutvikle Kyst-Noreg og kystsamfunna, og så ta tak i desse samfunna som kanskje har størst problem no.

       Men - som eg òg sa i mitt innlegg - vi skal vere klar over at det er enkelte kystsamfunn som susar av garde, der det ikkje er behov for at vi politikarar blandar oss inn, fordi dei klarar seg sjølve. Næringane klarar seg sjølve, og politikarane i lokalsamfunnet klarar dette utmerkt godt sjølve, utan et vi blandar oss bort i det.

       Vi må hjelpe til der det går litt i stå no, men hovudbjelken for å få dette til er fiskeri og dei marine næringane. Går vi djupt inn i dei, ser dei litt frå utsida og tar dei andre næringane inn i dette biletet, vil vi kunne få ei god stortingsmelding, og vi vil kunne få ei god innstilling frå Stortinget når vi skal behandle den om ikkje så altfor lenge.

Statsråd Per-Kristian Foss : Bare la meg generelt bemerke at det også for kystnæringen er de generelle rammebetingelsene som er avgjørende. Mange av våre beste eksportnæringer, som holder til langs kysten, ser nå atskillig lysere på situasjonen både hva gjelder inntjening og avsetning - det henger jo til en viss grad sammen - enn hva de gjorde for ett år siden.

       La meg også peke på, som det står i innstillingen, at kystpolitikk selvfølgelig omfatter mye mer enn fiskeripolitikk. Vi ser det imidlertid ikke som hensiktsmessig fra Regjeringens side å legge frem en altomfattende melding om kystpolitikk og kystsamfunnenes utfordringer når en slik bred drøftelse er dekket av de redegjørelser som tidligere er gitt i distrikts- og regionalpolitikken, og den kommisjonen som nå arbeider med samme tema, vil føre til at Stortinget får en sak senere. I tillegg har Regjeringen varslet overfor Stortinget - til dels er det også krav som er stilt til Stortinget - meldinger på vide sektorområder som skipsfart, olje og gass og samferdsel.

       Nasjonal transportplan er ingen sektorplan. Etter Stortingets drøftelse skal nettopp Nasjonal transportplan nå omfatte alle deler av samferdselsnæringene og se disse i sammenheng. Det er jo områder som også er viktige for kystsamfunnenes næringsgrunnlag. Derfor ser vi det som mest hensiktsmessig at en ny melding konsentreres om rammevilkårene for fiskeriene og de øvrige marine næringene, med fokusering på hvilke utviklingspotensial disse har som grunnlag for verdiskapning og lønnsom næringsvirksomhet. På det tidspunktet denne meldingen kommer til Stortinget, vil jo Stortinget også ha drøftet bl.a skipsfartspolitikken, og - som det ble sagt av en tidligere taler - vil det være naturlig å skjele til den innstillingen og legge vesentlig vekt på det som der er sagt, som basis for den meldingen som skal omfatte rammevilkårene for fiskeriene og de øvrige marine næringene.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg innser vel at man ikke kommer dit man ønsker, med dette forslaget.

       Nå er det slik at vi har mange viktige næringer på kysten som burde være framtidsnæringer. Ingen er vel heller uenig i at disse næringene og virksomhetene skal være lønnsomme. Men det kan være grunn til å spørre, spesielt når finansministeren fungerer som fiskeriminister, om f.eks fiskeripolitikken kun skal baseres på bedriftsøkonomiske vilkår uten at det tas hensyn til de samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske virkningene? Hva betyr det at vi i fiskeriene må få mer butikk og mindre politikk, slik det har vært uttalt fra fiskeriministerens side? Mener statsråden at en fiskeripolitikk som bare fokuserer på bedriftsøkonomi, er den beste for kystsamfunnene våre? Dette er en hovedkjerne i helheten.

Statsråd Per-Kristian Foss : Dette vil det bli rikelig anledning til å drøfte i forbindelse med den meldingen som nå skal konsentrere seg om fiskerinæringen.

       Generelt vil jeg si at fiskerinæringen har vært igjennom en positiv utvikling, fra en støttenæring til en næring som står på egne ben og er en av våre viktigste eksportnæringer. Det er slik at de næringer som er bedriftsøkonomisk lønnsomme, også gir det beste bidrag til samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Men, som jeg sa, dette vil man få bedre anledning til å drøfte i forbindelse med en stortingsmelding som konsentrerer seg om dette, og ikke samtidig omfatter bl.a landbruk, skipsfart, samferdsel, olje, gass, reiseliv, mineralutvinning, offentlig tjenesteyting, offentlig forvaltning og struktur, landskapsvern og industri - som det står i merknadene i innstillingen. En slik altomfattende melding tror jeg ville få fokus bort fra den problemstillingen som representanten Arnesen nå var inne på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 1873)