Jørgen Kosmo (A) (ordfører for saken):

       Jeg vil i dette innlegget ikke gå inn på de enkelte forslagene som Stortinget gjennom sitt arbeid i kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt anmerkninger til. Jeg vil imidlertid starte innlegget mitt med å gjøre det entydig klart at Stortinget gjennom sitt virke har instruksjonsmyndighet overfor Regjeringen, og at det påligger Regjeringen en plikt til å gjennomføre Stortingets vedtak, så langt det går. Dette må det ikke herske noen som helst slags tvil om. For den enkelte statsråd eller for Regjeringen å unngå å utføre sine plikter i henhold til Stortingets vedtak kan få til dels alvorlige konsekvenser. Bryter vi ned dette viktige prinsippet i vårt system, som ønsker å fokusere på folkestyrets verdi, vil vi etter min mening ødelegge det som har vært Grunnlovens intensjon, at makten skal ligge hos folket gjennom de folkevalgte forsamlinger.

       Samtidig er det helt åpenbart at Regjeringen gjennom sitt virke har et ansvar for å sørge for å veilede og rettlede Stortinget og gi Stortinget de opplysninger som er nødvendige for at Stortinget skal kunne treffe mest mulig korrekte vedtak. Det er jo ikke slik at alle disse vedtakene kommer på bordet først den dagen da Stortinget fatter en beslutning. De fleste av disse forslagene har flytt med i komitebehandlingen og kommer til behandling og vedtak i Stortinget som et resultat av en forholdsvis lang prosess, der også Regjeringen og Regjeringens medlemmer er kjent med hva som foregår. Det påligger derfor faktisk Regjeringens medlemmer i Stortinget, i stortingssalen, å gjøre oppmerksom på det hvis det etter deres oppfatning ikke er mulig å gjennomføre Stortingets vedtak slik Stortinget har ambisjoner om. Men nå er det jo ikke slik at det er mulig til enhver tid å ha oversikt over alt, og noe må undersøkes. Derfor har vi denne ordningen med at Regjeringen gir tilbakemelding gjennom en stortingsmelding om hvordan de ulike vedtakene er fulgt opp. Stortinget erkjenner at det i visse tilfeller kan være mange ulike måter å komme Stortinget i møte på og gjennomføre vedtakene. Derfor er det slik at de fleste vedtakene som Stortinget har gjort, har blitt effektuert av Regjeringen på en eller annen måte, og enkelte av disse på en måte som Stortinget i ettertid har godkjent. Det finnes nemlig bare én måte å omgjøre et stortingsvedtak på. Det er at Stortinget selv gjør et annet vedtak, eller at Stortinget selv fortolker hvordan vedtaket skal gjennomføres. Så dersom Regjeringen ikke finner det mulig å gjennomføre det vedtaket Stortinget har pålagt Regjeringen å gjennomføre, påligger det faktisk en plikt for Regjeringen til å komme tilbake til Stortinget og søke å invitere Stortinget til å gjøre et annet vedtak.

       Så skal jeg være den første til å innrømme at disse instruksjonsvedtakene har tatt helt av. Det er helt åpenbart at den mengde som det er blitt det siste året, faktisk grunnleggende sett etter min oppfatning forrykker balansen mellom storting og regjering. Det er mange årsaker til at det er blitt slik, og det vil føre for langt å gå inn på alle detaljer, men én av årsakene er det uttrykte målet fra både regjering og storting at en komitemerknad, en flertallsmerknad, ikke er tilstrekkelig i forhold til å kunne instruere Regjeringen. Det er riktig. Slik skal det være. Men hvis en regjering konsekvent unnlater å ta hensyn til de signaler Stortinget gir på stortingsmeldinger eller andre dokumenter, og sier at det ikke er fattet vedtak, så inviterer man jo Stortinget til å bli mer presist - istedenfor å gi signaler, fatte vedtak. Jeg mener at dette er en meget uheldig utvikling.

       På den andre siden er det også helt åpenbart at når en regjering har et svakt parlamentarisk grunnlag i Stortinget, vil det være mulig for Stortinget å samle seg om flertallsbeslutninger som på mange måter - unnskyld at jeg sier det, president - herjer med Regjeringen gjennom det som vi populært kaller stortingsregjereri. Det som jeg synes er mest beklagelig med dette, er at det ikke er mulig for Stortinget til enhver tid å ha oversikt over om vedtakene lar seg gjennomføre, mens man gjennom sin behandling og den aktivitet som vi har i befolkningen knyttet til Stortingets aktivitet, faktisk gjør et vedtak. Og folk tror at nå skal det bli slik. Så blir det ikke slik, enten fordi vedtaket ikke er tilstrekkelig utredet til at man kan være sikker på at det lar seg gjennomføre, eller fordi Regjeringen ønsker å føre kampen mot vedtaket videre.

       Når det blir mange slike vedtak som Stortinget har fattet og gitt signal om at slik ønsker man det, som ikke gjennomføres, vil det på sikt føre til at folk mister troen på politikken, på folkestyret, for - man har hørt det - « det hjelper ikke hva de sier, det blir jo ikke noe av det likevel ». Det er en meget uheldig utvikling, for det fører til at befolkningen ikke lenger konsentrerer seg om de demokratiske, politiske prosesser, men finner andre reaksjonsformer.

       Jeg mener at en del av de vedtakene som Stortinget har fattet, hadde vært bedre egnet som utredningsvedtak, der Regjeringen blir bedt om å utrede spørsmål, sette dem inn i en større sammenheng og komme tilbake til Stortinget med enten forslag eller stortingsmeldinger der en prøver å dra opp en politikk for framtiden i forståelse med de signaler som er gitt av Stortinget.

       Jeg mener at på lang sikt er det flere ting vi kan gjøre med dette. Det ene er at Stortinget er seg mer bevisst måten vi fatter vedtak på, hvilke vedtak vi fatter, og hvilken retning vi gir dem. Det vil være min sterke anbefaling. Det andre er at vi i et lengre perspektiv diskuterer forholdet mellom storting og regjering og sørger for at vi er med på å styrke Regjeringens grunnlag i Stortinget, slik at den faktisk tør si nei når den mener nei, istedenfor å bare late som, og så komme tilbake og forsøke å viske ut kvaliteten i det vedtaket som er fattet.

       La meg til slutt si det samme som jeg startet med: Det må ikke være noen tvil om at når Stortinget først har fattet et vedtak, har Regjeringen å forholde seg til dette. Vil man ikke, så får man komme til Stortinget og be om at Stortinget eventuelt gjør et annet vedtak. Derfor forventer jeg at de komitemerknader som nå er gitt til de enkelte vedtakene av et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen, følges opp av Regjeringen, og at man kommer tilbake og redegjør for Stortinget hvordan man har tenkt å følge disse vedtakene opp. Ellers kan det fort bli unødvendig mye bråk i forholdet mellom storting og regjering.

Modulf Aukan (KrF) : Eg vil innleia med å støtta opp om den tilnærminga saksordføraren har valt i denne saka, med å fokusera på at talet på oppmodingsvedtak er høgare i førre sesjon enn nokon gong før, altså 247 vedtak. For mange slike vedtak kan, slik saksordføraren har sagt og Presidentskapet har peika på, gjera at kvart vedtak får mindre betydning og tyngd. Det er ikkje bra for Stortingets rykte og autoritet.

       På den eine sida bør Stortinget vera mykje meir varsam med bruken av oppmodingsvedtak. Samtidig er det klart at oppmodingsvedtak er forpliktande for Regjeringa og skal følgjast opp. Respekt for Stortingets vedtak er ein nødvendig føresetnad for at demokratiske system skal ha legitimitet. Dersom eit vedtak av ein eller annan grunn ikkje lèt seg realisera, skal Regjeringa koma tilbake til Stortinget når det er klart, ikkje venta til fristen for å følgja opp vedtaket er passert.

       I ein del av sakene som er omhandla i innstillinga, har komiteen delt seg i eit fleirtal og eit mindretal. I dei fleste tilfelle der regjeringspartia har lagt inn mindretalsmerknader, er det fordi fleirtalet og mindretalet har ulike tolkingar av kva oppfølginga bør vera.

       Eg vil nok få gje uttrykk for at eg meiner kontrollkomiteen ikkje bør kritisera ei oppfølging i tilfelle der det er ulike politiske skjønn om kva som er rett oppfølging, og det er nok tilfellet i nokre av desse sakene. Eit eksempel er saka om strømnettet, som ligg til behandling i energi- og miljøkomiteen. Eit anna døme er spørsmålet om kor omfattande omtalen av oppfølginga av barnevernsvedtak skal vera i proposisjonen. Her føler eg nok at opposisjonen har konstruert ei sak. Det er fleire saker eg meiner er av dette slaget, slik det går fram av innstillinga.

       No er det jo opp til opposisjonen å velja kva for standard ein skal leggja til grunn, og om ein vil bruka kontrollmekanismane i saker som dreier seg om ulike politiske tolkingar. Eg vil nok oppfordra til at ein ropar ulv noko sjeldnare, og sparer dei sterke orda til saker som verkeleg er alvorlege.

Arne Sortevik (FrP) : Ordningen med anmodningsvedtak er etter mitt syn en viktig demokratisk ordning og et godt demokratisk virkemiddel. Det finner over tid sin balanse. Balansepunktet tror jeg er meget avhengig av hvorvidt vi har en flertallsbasert eller en mindretallsbasert regjering. Men ordningen som sådan er god. Jeg synes også det er en god ordning at anmodningsvedtakene som er fattet, blir fulgt opp systematisk, slik det gjøres i denne saken.

       Det kan være riktig at det kan være vanskelig for Regjeringen å ha oversikt over en flora av anmodningsvedtak, men i hovedsak er det to strategier å velge mellom ut fra et slikt utgangspunkt. Den ene er å ignorere, utsette og forhale. Den andre er aktivt å følge opp, herunder melde tilbake om man har forsinkelser. Avhengig av hvilken strategi som velges, er iallfall dette en anledning til å dele ut politiske kort, både gule kort og, hvis mengden gule kort blir stor nok, etter hvert røde kort.

       For min del vil jeg kommentere to gule kort som er utdelt under Utdannings- og forskningsdepartementets område. Det ene gjelder anmodningsvedtak om å få en plan for bygging av studentboliger. Der er et flertall svært kritisk til at dette ikke er fulgt opp på en måte flertallet mener er forsvarlig. Men også regjeringspartiene, som er i mindretall, uttaler seg slik at det faktisk langt på vei blir en enstemmig komite som er lite fornøyd med Regjeringens oppfølging når det gjelder plan for bygging av studentboliger. Det bør Regjeringen og statsråden merke seg, og det går jeg ut fra at de gjør.

       Det andre gule kortet gis i den første saken som er nevnt under Utdannings- og forskningsdepartementets område. Det gjelder å følge opp med lovproposisjon om skolemiljøutvalg. Den er nå blitt et år forsinket. I forhold til å holde oversikt og ha fokus i forhold til å prioritere oppfølging av anmodningsvedtak er dette et dårlig eksempel og fortjener et gult kort. Denne regjeringen skryter jo på seg et stort engasjement for å fjerne mobbingen i norsk skole. Det at vi tidligere har fått vedtatt en ny paragraf i opplæringsloven, kapittel 9 a om elevenes skolemiljø, er ett viktig tiltak. Men det er også viktig at de virkemidlene som skal følge loven, kommer på plass og ikke blir liggende på vent. I den forbindelse er lovproposisjonen om å få et regelverk og et forskriftsverk om hvordan skolemiljøet skal virke, og ikke minst hvordan elevene selv kommer med i skolemiljøarbeidet, særdeles viktig å få på plass, og det er svært uforståelig at Regjeringen ikke har fulgt dette opp på en langt mer aktiv måte enn det som fremvises.

André Dahl (H) : Jeg har lyst til å starte med å gi stortingspresident Kosmo ros for at han reiser denne debatten. Det er en spore til en videre debatt i et litt større perspektiv om forholdet mellom storting og regjering. Jeg synes det er på sin plass å gi kraftig ros for at han tar opp denne grunnleggende problemstillingen, for det har utviklet seg en trend i dette stortinget som ikke nødvendigvis er av det positive, som flere har pekt på.

       I den grad verken storting eller regjering har et tilstrekkelig respektfullt forhold til de vedtakene som fattes, er ikke det bare et spørsmål av akademisk interesse som man går på offentlig rett og diskuterer, eller for spesielt konstitusjonelt interesserte. Det er helt enkelt en grunnleggende forutsetning for et demokrati at det ikke bare menes noe om dette og hint, og at den enkelte representant her på huset får vist en politisk vilje, sikre et flertall for et anmodningsvedtak, f.eks., men deretter kanskje putte det i skuffen etter at motivet for vedtaket kanskje er oppnådd og man har fått et lite oppslag i avisen. Det innebærer en feilaktig bruk av den instruksjonsmyndigheten som Stortinget har, når vedtak er en formell måte å få realisert de ønskene man måtte ha, på. Den er ikke bare en politisk vimpel som man skal bruke når det måtte passe seg.

       Høyre synes at storting og regjering har et gjensidig ansvar for å ta denne debatten og eventuelt også foreslå nødvendige endringer i praksis. Kanskje bør Stortinget i en videre debatt også vurdere visse sikringsmekanismer i forhold til de vedtakene man fatter. Dette er for øvrig berøringspunkter til det vell av Dok.nr.8-forslag som vi foreslår. Det blir stadig flere av dem, og vi bruker uante administrative ressurser på å behandle dem utenfor budsjetterminen.

       I den senere tid har man vært opptatt av vårt problem i demokratiet, at vi har svake mindretallsregjeringer, og der flertallsregjering, oppløsningsrett og investitur er løsningene. Investitur har vi på en måte forsøkt, iallfall litt tildekt, ved at denne regjeringen litt fordekt ble innsatt med Fremskrittspartiets støtte.

       Nå vil vel kanskje noen si at vi ikke har utviklet en sedvane for det. Men det er en spore til noe som kanskje kan bli det. Oppløsningsretten skal vi behandle senere. Men en flertallsregjering er jo ikke nødvendig hvis man har en ansvarlig opposisjon, eller man har sikringsmekanismer, f.eks når det gjelder budsjettprosesser, som sikrer at man ikke fatter vedtak utenfor budsjettermin. Det er en del av de systemsvakhetene som jeg håper at stortingspresidenten også tar med i det videre arbeid med denne saken, for det er en del av akkurat den samme problematikken, forholdet mellom storting og regjering, og at man sitter på hver sin kant og til dels bruker formelle spilleregler og mekanismer i systemet i dag på en måte som ikke tjener demokratiet.

       Jeg vil avslutte med nok en gang for Høyres del å ønske stortingspresidentens initiativ hjertelig velkommen. Det er på tide. Det antallet anmodnings- og utredningsvedtak som har blitt fattet de senere årene - og det er ikke bare på juridisk fakultet man bruker St.meld.nr.4 som et lattervekkende oppslagsverk for å vise hvor mye rart man holder på med i dette huset - er jo ikke akkurat folkelesning, men det leses en del andre steder også. Så jeg vil nok en gang si tusen takk for at presidenten tar opp dette. Jeg forventer også at det kommer alternative løsningsforslag med berøringspunkter i forhold til den tematikken som vi har tatt opp her.

Henrik Rød (FrP) : Når kontroll- og konstitusjonskomiteen årlig gjennomgår fortegnelsen over anmodnings- og utredningsvedtak, viser det seg dessverre år for år at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad gjennomfører de vedtak som Stortinget fatter. Dette er etter min oppfatning ikke bra. Det er ikke bra for politikken, og det er ikke bra for politikkens omdømme. Det er nå en gang slik at folkets oppfatning er den at de vedtak som Stortinget fatter, skal gjennomføres. Det er på en måte den forutsetningen som ligger til grunn.

       Riktignok foregår det i dag, som vi også har hørt fra denne talerstolen, en debatt omkring i hvilken grad Stortinget skal vedta denne type anmodningsvedtak, men det er hevet over tvil at Stortinget kan vedta saker og utforme politikken i den grad Stortinget selv ønsker det. Som saksordfører helt riktig presiserte i sitt innlegg, har Stortinget instruksjonsmyndighet. Makten skal ligge her, i denne sal, hos folkets representanter.

       Når Stortinget har fattet vedtak, er det Regjeringens ansvar å gjennomføre disse, med mindre man ikke ettertrykkelig varsler Stortinget at man ikke har det til hensikt, og hvorfor man ikke har det til hensikt. Det at det foregår en debatt i dag om i hvilken grad Stortinget bør fatte denne type vedtak vi snakker om her, er ikke til hinder for, og det fratar selvsagt ikke Regjeringen ansvaret for å følge opp de vedtak som faktisk fattes.

       Årets gjennomgang av statusen for de ulike anmodnings- og utredningsvedtakene viser at det er manglende oppfølging av et betydelig antall saker. Slik Fremskrittspartiet ser det, er dette et uakseptabelt forhold. Regjeringen må forholde seg til Stortingets vedtak og følge disse. Det er ikke slik at Regjeringen selv kan velge hvilke av Stortingets vedtak man ønsker å etterkomme, og hvilke man ikke ønsker å gjennomføre. Dette burde være en selvfølge.

       Selvsagt ser også vi i Fremskrittspartiet at det kan oppstå forhold som gjør at Regjeringen finner det vanskelig eller lite ønskelig å gjennomføre et vedtak fattet av Stortinget. Men da må man i hvert fall som et minimum komme raskt tilbake til Stortinget og melde fra om dette, slik at Stortinget på nytt kan vurdere hva som skal gjøres i saken. Uansett er det fullstendig uakseptabelt at vedtak blir liggende i en skuff i årevis, for til slutt å bli glemt.

       En annen tendens som man kan se ut fra denne rapporten, er at en rekke saker blir varslet med tidsfrister og blir bebudet for Stortinget, men at fristene stadig forskyves, slik at det kan drøye år før Regjeringen får iverksatt det som var Stortingets intensjon og vedtak. Det er også flere saker som er bebudet fra Regjeringens side, som man ennå ikke kan finne i bebudelseslisten.

       Fremskrittspartiet forventer at når sakene som er bebudet, ikke kommer i henhold til den frist som er satt, vil Regjeringen varsle Stortinget om dette. Slik vi derfor ser dette, er det veldig viktig at Stortinget følger den praksis som her foreligger, at man årlig følger opp status i de ulike forslagene som er vedtatt.

       Komiteen har behandlet vedtakene, og det som er våre bemerkninger til de ulike vedtakene, står å lese i innstillingen.

       Det første er vedtak nr. 324, der Stortinget har bedt om at Regjeringen tar initiativ i forhold til en sak, f.eks gjennom organisasjoner som WTO og OECD, som er nevnt i vedtaket. Da er det etter vårt skjønn ikke tilstrekkelig fra Regjeringens side å si at det ikke er mulig å gjøre dette gjennom de organisasjonene Stortinget har nevnt som eksempel. Jeg vil understreke at det er en samlet komite som i dette tilfellet understreker Regjeringens plikt til å informere Stortinget og innhente ny instruks dersom Stortingets forutsetninger ikke gjennomføres.

       Det er flere eksempler i meldingen på denne typen vedtak, der Stortinget har hatt en tydelig intensjon, og der svaret etter vårt skjønn overhodet ikke er godt nok, i forhold til å si at denne intensjonen ikke er mulig å gjennomføre, der Regjeringen helt klart burde ha kommet tilbake og bedt om et nytt vedtak.

       Så vil jeg knytte noen korte kommentarer til vedtak nr. 402 og komiteens merknader der. Dette blir nok mer en kritikk av en unøyaktighet fra komiteens side, i hvert fall fra vår side, enn fra Regjeringens side. I merknadene til vedtak nr. 402 sier vi:

       « Komiteen forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en melding om kirkeøkonomien i løpet av våren 2005. »

       I det opprinnelige stortingsvedtaket har man bedt om en gjennomgang i revidert nasjonalbudsjett og i kommune-proposisjonen. I hvert fall fra SVs side har det ikke vært intensjonen at komiteen skal begynne å be om eksplisitte stortingsmeldinger i saker der fagkomiteene ikke har presisert at det er en slik type gjennomgang de ønsker. Jeg vil bare klargjøre at for vår del er det ikke meningen å si at det må være en stortingsmelding, men at man ønsker en tilbakemelding til Stortinget i denne saken.

Inge Lønning (H) : I likhet med representanten André Dahl vil jeg uttrykke glede over saksordførers presentasjon av denne saken. Den har to elementer: en rekke enkeltsaker, som det ikke er noen grunn til at andre enn fagkomiteens medlemmer skal ytre seg om, og en gjennomgående prinsipiell problemstilling, som saksordføreren pekte på, som hele Stortinget har et ansvar for å gjennomtenke og bidra til kvalitetsheving av.

       Saksordfører anførte noen synspunkter på spørsmålet om ansvarsfordeling mellom storting og regjering når det gjelder tendensen til en viss inflasjon i antall anmodningsvedtak. Det kan i og for seg være en interessant diskusjon, men mer fruktbart enn å diskutere hvem som har hovedansvaret, enten regjeringssiden eller Stortinget, er det å spørre hvorledes man kan få til en kvalitetsheving i kommunikasjonen mellom Stortinget og Regjeringen. Jeg tror uten videre at man må gi saksordfører rett i at vi har sett en betydelig vekst i mengden av ballspill frem og tilbake, uten at det har medført en tilsvarende kvalitetsheving med tanke på resultatene. Begge parter må jo være interessert i at kvaliteten i vårt styringssystem heves, bl.a fordi det berører et helt fundamentalt demokratisk spørsmål, nemlig befolkningens tillit til vårt politiske system og tilliten til at det politiske system gjør det det skal gjøre etter konstitusjonen.

       Langt på vei er dette et spørsmål om forholdet mellom kart og terreng. Det kartet Grunnloven tegner, er i prinsippet meget klart når det gjelder å bestemme hva som er Regjeringens oppgave og forpliktelse, og hva som er Stortingets oppgave og forpliktelse. Det hører med at gjennom historiens gang er det kommet mange elementer inn i vårt styringssystem som ikke var til stede i 1814, og som ikke er innskrevet i Grunnloven. Det finnes ingen politiske partier i Grunnloven. Det finnes heller ikke partigrupper eller partiprogrammer eller noen av de elementene som i dag er helt selvfølgelige deler av den praktiske utførelse av politikken. Men rammeverket består uforandret, og det forutsetter at Regjeringen er den utøvende statsmakt, og at Stortinget er den lovgivende og bevilgende statsmakt. Dertil kommer en tredje oppgave, nemlig til enhver tid å kontrollere at Regjeringen gjør det den er forpliktet til.

       Når det gjelder de to første elementene i Stortingets rolle, lovgivende og bevilgende myndighet, er virkeligheten for så vidt meget klar. Stortinget har til enhver tid uinnskrenket frihet til å fatte lovvedtak, bare med de innskrenkninger som ligger i spesialprosedyrer hvis man fra Stortingets side også ønsker å forandre Grunnloven, men det er en sak for seg. Stortinget har også fullkommen frihet til å treffe bevilgningsvedtak. Disse vedtak er bindende. Der kan det ikke inntreffe noe problem. Hvis Stortinget har en klar oppfatning av at det skal bevilges penger til et formål, kan Stortinget gjøre det. Det som er vanskeligheten, er den store gråsonen, hvor Stortinget av ulike grunner ikke ønsker å styre gjennom lovvedtak eller konkrete bevilgningsvedtak.

       Nå forutsetter vår konstitusjon heller ikke parlamentarismen som styresett. Ikke desto mindre er den gjennom sedvanerett en helt utvilsom del av vår statsforfatning. Parlamentarismen forutsetter som sin grunntanke at makt og ansvar skal følges ad. Det vil si: Det skal ikke utøves makt uten at den som utøver makten, også har ansvaret for maktutøvelsen. Problemet ved en utvikling i retning av et økende antall mer og mindre forpliktende anmodningsvedtak er at dette grunnprinsippet pulveriseres. Det vil si at man får et økende antall saker hvor det er vanskelig å identifisere ansvaret. Hvis rollespillet mellom storting og regjering er slik at et stortingsflertall i en gitt sak finner det mer formålstjenlig å styre i smått enn å styre i stort, finner det formålstjenlig å unngå å konfrontere Regjeringen og eventuelt tvinge Regjeringen til en retrett og i stedet for det fatter et uklart anmodningsvedtak for å se hva som videre skjer fra Regjeringens side, havner man i økende grad i situasjoner hvor det blir vanskelig å finne ut hvor ansvaret egentlig ligger. Det gjør også at Stortingets kontrollfunksjon blir vanskeliggjort, fordi det er vanskelig for et stortingsflertall å kontrollere seg selv. Og det vil være meget vanskelig for et stortingsflertall i etterkant, dersom det viser seg at et vedtak var uheldig, eller at det bygde på bristende forutsetninger, å utøve selvkritikk. Det er som kjent den mest krevende form for kritikk i denne verden. Derfor er det grunn til etter mitt skjønn å ta på alvor de problemstillingene som saksordføreren presenterte og inviterte til. Jeg tror bestemt at det er et forbedringspotensial, helt sikkert fra Regjeringens side og det uavhengig av skiftende regjeringer, men det er også et forbedringspotensial fra Stortingets side. For jo mer Stortinget lever opp til de oppgaver som vår statsforfatning tillegger Stortinget, og lar være å gå utover det, desto lettere vil det også være å trekke Regjeringen til ansvar.

       Jeg må til sist minne om at det maktmiddel Stortinget er tillagt etter forfatningen, dersom man ønsker at det skal føres en grunnleggende annen politikk en den Regjeringen fører, er å ta ansvaret for å fremskaffe en ny regjering. At stortingsflertallet er seg bevisst det ansvaret, er faktisk betingelsen for at parlamentarismen kan fungere som system. Hvis det ikke er i stand til å leve opp til det ansvaret, må det også legge begrensninger på hva stortingsflertallet kan tillate seg å pålegge Regjeringen.

Statsråd Erna Solberg : Jeg er enig med Inge Lønning i at Regjeringen selvfølgelig har et forbedringspotensial, på lik linje med hva tidligere regjeringer kanskje hadde, til å følge opp vedtakene Stortinget fatter, på en bedre måte. Det er ingen tvil om at når Regjeringen ser gjennom summen av anmodningsvedtak, er det grunnlag for å se at på noen områder burde vi ha gjort en bedre jobb.

       På den annen side tror jeg det er viktig å se på noen av de problemene som har oppstått de senere årene, med den voldsomme mengden av anmodningsvedtak som fattes. Innimellom fattes det også vedtak som egentlig står i motstrid til hverandre.

       Jeg sitter for tiden med vedtak hvor jeg er blitt bedt av to ulike flertall, der selvfølgelig ett parti har flertall i begge, med to forskjellige tidspunkter for å rapportere tilbake til Stortinget om samme sak, vedtatt i forbindelse med debatten knyttet til henholdsvis trontalen og Kommunaldepartementets budsjett. Jeg tror at det går det fint an å rydde opp i. Men jeg tror det er behov for å se at en av grunnene til at vi får kritikk i noen av disse sakene, er at man når man fatter vedtak, kanskje ikke har tatt tilbørlig hensyn til hvor lang tid ting tar når de skal gjennomføres. Det er ikke fordi det står på vrangvilje eller mangel på ønske om å følge opp saker, men det hender at tidsfrister for tilbakemelding, tidsfrister i forhold til regelverk, blir satt så stramt at det står i strid med andre regler, gitt av dette storting eller tidligere storting, som regjeringen også skal følge opp. For eksempel har vi et behov for å bruke tid på høringsrunder med berørte parter. Vi får for øyeblikket kritikk både fra LO, fra Kommunenes Sentralforbund og fra andre organisasjoner i en del saker fordi vi må kutte for mye på høringstidsfristene, bl.a fordi vi må møte stramme tidskrav for meldinger tilbake til Stortinget. Det er selvfølgelig et tema og en diskusjon man kan ta, om hvor mye man skal høre på andre, men innenfor dagens offentlighetslov og dagens forvaltningslov har vi prosesser som er vedtatt av Stortinget, og som også vi som regjering må følge opp. Mange i det offentlige Norge utenom regjering- og stortingsapparat føler at vi i dag lager prosessene så raske at de føler at de ikke får tid i forhold til den prosessen de må ha for å gi et faglig og et organisatorisk/politisk innspill i forhold til disse sakene.

       Jeg har lyst til å vise til et eksempel i forbindelse med stortingsmeldingen om samordning av arbeid, trygd og sosiale tjenester. Et enstemmig storting gav Regjeringen et ett års utredningsoppdrag i denne saken, på et kjempestort område. 15.000 >ansatte er berørte av disse spørsmålene. Da meldingen kom til Stortinget, innenfor fristen - vi hadde nok ønsket lengre tid, og det er mulig vi skulle ha valgt å gå til Stortinget og sagt at vi ikke kunne levere så raskt, for da hadde vi hatt tid til bearbeiding - var meldingen ikke fullgod på alle områder, men vi viste retningen. Saken ble sendt tilbake fra Stortinget til Regjeringen fordi man følte at jobben ikke var gjort godt nok. Det er klart at i tunge omstillingsprosser og med korte frister er det vanskelig å kunne gi svar på et så tidlig tidspunkt.

       Et annet problem oppstår selvfølgelig når vedtak implisitt medfører at man skal bruke relativt mye penger på et område. Regjeringen har et ansvar for å legge frem et totalbudsjett. Det er klart at når vi legger frem et totalbudsjett, kan det være at ikke alle vedtak blir fulgt opp i den farten som er ønsket i forhold til tidligere stortingsvedtak. Da blir det jo et spørsmål om den budsjettilbakemeldingen som er gitt, er en reell tilbakemelding om at vi for øyeblikket ikke har funnet rom til å følge opp alle anmodningsvedtakene.

       Vi kommer også i en litt vanskelig situasjon mellom det strenge budsjettreglementet som Stortinget har pålagt seg selv for selve budsjettprosessen, og ønsket om å gå utenom det budsjettreglementet gjennom andre typer vedtak i andre deler av året. Så jeg synes at det initiativet som stortingspresidenten som saksordfører for denne saken har tatt i forhold til å ha en bedre dialog både om mengden og om hvilken type vedtak som fattes, er viktig, også for at vi kan gjøre en så god jobb som Stortinget selvfølgelig ønsker at en regjering skal gjøre når det først er fattet et vedtak. Vi må se at det er ting som tar tid, og det er ting der vi har andre prosesser som stiller krav til oss.

       Jeg vil vise til et annet tilfelle hvor ikke bare forvaltningslovssiden kommer inn: Stortinget har fattet vedtak, og tidligere regjeringer har dermed endret utredningsinstruksen i forhold til at både likestillingsspørsmål og regionalpolitiske konsekvenser skal utredes i alle saker. Det er klart at hvis vi skal komme med en sak til Stortinget hvor vi skal følge tidligere stortingsvedtak om prosesser som er forutsatt skal gjøres før vi kommer tilbake med saken, vil dette nødvendigvis ta tid. Og det er altså tidligere stortingsvedtak f.eks om at man skal ha en utredning om distriktspolitiske konsekvenser i tilknytning til alle saker som kan komme til å ha det. Det tar tid å avdekke forhold og spørsmål rundt det, men det ligger altså i den utredningsinstruksen hele regjeringsapparatet har om det.

       Så er jeg enig i, som jeg innledningsvis sa, at vi har forbedringspotensial. Jeg tror vi har behov for å ha en dialog om hvordan vi også kan si noe i forbindelse med at vedtak blir fattet i Stortinget, om hvilken prognose vi har for behandlingen av saker. Det er ett saksområde på mitt område som jeg vil komme tilbake igjen til Stortinget med status for. Det er ikke et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen som har påpekt det, men det er bl.a det faktum at man vedtok krav til at man skulle endre regelverket i familiegjenforeningssaker, hvor man da får kritikk fra to partier for at dette har tatt for lang tid, for det hastet voldsomt. Jeg har lyst til å minne om at det var en sak som det ikke hadde vært noen høringsrunder på før vedtaket ble fattet. Det var en sak som kom i et Dok.nr.8-forslag her. Den går veldig tett opp mot grunnleggende menneskerettigheter på flere områder, og det ble sagt fra denne talerstol at vi må gjøre to ting: Vi må utrede forholdet til menneskerettighetene, og vi må ha det på høring. Vi brukte tre til fire måneder på å få utredet forholdet til menneskerettighetene og å lage et høringsdokument. Jeg er faktisk stolt over at vi har gjort det på kort tid. Og det er et regelverk for hvordan vi skal klare å få gjennomført dette. Litt respekt føler jeg også at vi må få. For selv om vi ønsker at ting skal skje i morgen, og vedtak er fattet her, så har vi altså vedtatt prosesser og rutiner på andre områder. Og ikke minst, i Norge hører vi på berørte parter før vi gjør de endelige vedtakene, og det er en del av den kartleggingen som vi må ha av saksforholdene. Jeg er kjempeutålmodig som person. Jeg skjønner at stortingsrepresentanter er kjempeutålmodige. Jeg kan av og til irritere meg over disse tingene, men det er en del av rettssikkerhetsmekanismene, og det er en del av sikkerheten i vårt demokrati at vi også må bruke litt tid på en del saker.

Carl I Hagen (FrP) : Jeg vil gjerne kommentere litt det statsråd Erna Solberg sa nå når det gjelder utredning og utredningsinstruksen, der hvor det er vedtak fattet i Stortinget.

       Det er jo slik at utredningsinstruksen er det normale systemet som følges. Og det normale systemet er selvsagt at en regjering som vil se på et område hvor det kanskje skal være lovendringer eller forskriftsendringer, muligens vil nedsette et utvalg. Vi får en NOU fra et utvalg, som så går på høring, regjeringen gjør seg opp sitt standpunkt og legger frem saken for Stortinget, som fatter det endelige vedtak. Det var vel det statsråden nevnte. Det er den normale saksgangen.

       Men så er det da andre ganger dette ikke følges, hvor vedtaket faktisk fattes først. Når Stortinget - basert enten på et forslag som tas opp i en innstilling til en sak som kommer fra regjeringen, eller på et Dok.nr.8-forslag som behandles i komite og så kommer til Stortinget - fatter et vedtak som pålegger regjeringen å gjøre noe, da kan ikke jeg se at det skal være noen automatikk i at man etter at Stortinget faktisk har fattet det som normalt betegnes som et endelig vedtak, skal sende det ut på høring. Utredningsinstruksen gjelder forvaltningens arbeid. Det er ikke noen regler for når Stortinget fatter et vedtak. Og hvis Stortinget fatter et vedtak som regjeringen kanskje mener er uklokt, da bør regjeringen si fra at den vil ta konsekvensen av ikke å gjennomføre et vedtak som Stortinget er i ferd med å fatte, før Stortinget fatter vedtaket. Men når regjeringen ikke sier noe som helst og det blir fattet vedtak som skal gjennomføres, og de er krystallklare - jeg er enig med Inge Lønning og stortingspresidenten i at det kan være en gråsone, det kan være anmodningsvedtak som er uklare - mener jeg i hvert fall at det ikke er noen selvfølge at regjeringen skal sende Stortingets vedtak på høring til forskjellige organisasjoner. For da har jo Stortinget fattet sitt vedtak. Et slikt vedtak er vedtak nr. 612, 19. juni 2003, om å endre utlendingsforskriften § 23. Da skulle regjeringen bare ha gjort det. Det er den som da er sendt på høring. Og hvis Regjeringen mente at det ikke kunne fattes et slikt vedtak - så vidt jeg husker var vel det et nesten enstemmig vedtak - skulle Regjeringen i tilfelle ha sagt fra at det kan den ikke akseptere. Det vedtaket står under Kommunal- og regionaldepartementet, i innstillingen.

       Så jeg aksepterer i utgangspunktet ikke det som statsråden her sier, at når Stortinget fatter vedtak, skal det omtrent behandles likt med en henvendelse en organisasjon sender til regjeringen om et standpunkt, det må liksom på høring før regjeringen kan gjøre noe. Når Stortinget har fattet vedtaket, da er regjeringens jobb, slik som stortingspresidenten sa i sitt innlegg, å gjennomføre vedtaket. Hvis man ikke ønsker å gjennomføre det, må man si fra på forhånd. Da kommer det parlamentariske styringssystemet inn. Og da er det klart at da kan det hende at Stortinget, som kanskje hadde tenkt å fatte et vedtak, lar det være, fordi man ikke ønsker den situasjon som oppstår når regjeringen varsler at den ikke vil gjennomføre et vedtak som Stortinget er i ferd med å fatte.

       Jeg kan i hvert fall ikke akseptere dette uten videre. Og det står også klart i utredningsinstruksen at det er full mulighet til å unnlate å sende opplagte ting på høring når en regjering sitter og vurderer. Og når Stortinget har fattet et vedtak, er det litt alvorlig hvis regjeringen sier at dette stortingsvedtaket må nok vi overprøve. Når vi ser de enkelte kommentarene fra departementene til enkelte vedtak, virker det av og til som det faktisk er embetsverket som sier: Nei, dette vedtaket i Stortinget var dumt, det kan vi ikke gjennomføre, så det må vi sende på høring, det må vi trenere, det må vi legge i en skuff, osv. Det er mange av svarene som tyder på det. I denne innstillingen er det delt ut en del « gule kort », som Arne Sortevik kalte det. Det er flere steder hvor stortingsflertallet skriver at dette ikke er akseptabelt. Men så kan man si at man har muligheten også til røde kort. Ja, det er klart, blir det for mange gule, vil det til slutt kunne bli et rødt kort. Hvis en regjering i sum viser manglende både ansvar og interesse for å gjennomføre stortingsvedtak, da kan det også til slutt munne ut i et generelt rødt kort for forholdet til Stortinget. Men her er det som sagt bare delt ut en del gule kort til regjeringen.

       Stortingets visepresident, Inge Lønning, poengterte også flertallets ansvar. Han sa at flertallet måtte vise ansvar for ikke å fatte vedtak som på en måte ikke kunne gjennomføres. Jeg kan være enig i at flertallet - og alle partier - har et ansvar, og man kan av og til legge begrensninger på seg. Og det gjør man, det gjør alle sammen, selv om ikke alle er enige i at det ser slik ut. Men jeg vil gjerne poengtere at i det parlamentariske styringssystemet er det egentlig ikke flertallet i stortingssalen som når det er i ferd med å fatte et vedtak, skal legge begrensninger på seg selv i enhver sak. I vår forfatning har regjeringen plikt til å meddele Stortinget at den ikke har til hensikt å gjennomføre et vedtak. Og det har regjeringen faktisk plikt til å gjøre før vedtaket fattes, ikke skrive brev et halvt år etterpå om at dette vedtaket vil regjeringen ikke gjennomføre - noe regjeringen i realiteten flere ganger har gjort. Det må gjøres før vedtaket fattes. Det er regjeringen som har plikt til å legge begrensninger, ikke det stortingsflertallet som er i ferd med å fatte et vedtak.

       Så var André Dahl inne på investitur som system og mente at det forslaget vi fremla, og som ble vedtatt etter at vi hadde hatt erklæringsdebatten etter regjeringsskiftet, var et forslag om et slags investitur. Det var det nok ikke. Det kunne ses på som tilnærmelsesvis det, men hvis vi hadde hatt investitur som system, som krav, ville det ha vært en ganske annen situasjon. Hvis det hadde vært et krav at det skulle være en votering hvor et flertall måtte stille seg bak en regjering for at den skulle kunne fungere og tiltre, ville det selvsagt - i den gitte situasjonen for et par år siden - ha gitt Fremskrittspartiet et helt annet forhandlingskort. Da hadde vi kunnet stille en del betingelser. Det kunne vi ikke, fordi vi ikke hadde det systemet. Det er klart at med et krav om at det før en ny regjering dannes, skal være et flertall gjennom votering som stiller seg bak den, vil alle partier som i en slik situasjon anses for å være i en slags vippesituasjon, ha et helt annet utgangspunkt for forhandlinger. Erfaringene med svake mindretallsregjeringer begynner jo å bli slik at det er flere av oss som har begynt å smake på nettopp å innføre investitur, og vi har sagt ja til det, under visse forutsetninger koblet sammen med oppløsningsretten.

       Det er jo også slik som enkelte forståsegpåere har sagt, at det var greit da vi hadde denne voteringen for et par år siden. Men da Regjeringen like etterpå behandlet alle ikke-regjeringspartier helt likt, fikk det ikke den betydningen som de fleste faktisk hadde forventet, at Regjeringen hadde hatt et annet forslag til det partiet som innsatte den, enn til de erklærte opposisjonspartier. Det er her vi har fått en ugrei situasjon nå, med en svak mindretallsregjering.

       Til slutt vil jeg i hvert fall gi den anmodning - ikke i vedtaks form - til Regjeringen og Regjeringens medlemmer kanskje å vise noe større interesse for gjennomføring av stortingsvedtak enn det man har gjort det siste året. Og som også andre har påpekt, når Regjeringen skriftlig meddeler Stortinget at det og det skal gjøres innen den og den frist, bør de fristene være gjennomgått og følges. Flere ganger har altså Regjeringen selv skrevet og sagt: Vi vil legge frem dette før påske. Ja, da betyr det å legge det frem før påske. Jeg skjønner godt alle problemene, men akkurat når det gjelder skrivelser til Stortinget, ville det ha vært en fordel om regjeringsmedlemmene hadde lest grundig igjennom det de undertegner. Jeg vet de er nødt til å undertegne masse brev som de i andre sammenhenger ikke har sjansen til å lese, men meddelelser til Stortinget burde man kanskje lese igjennom og sørge for at når man har lovet noe, så blir det faktisk gjennomført.

       Og helt til sist: Vi må nok se på våre prosesser og systemer. Og jeg synes, i og med at kommunalministeren er her, at hun sterkt bør vurdere vårt system for kommuneøkonomien. Vi har en såkalt kommuneproposisjon som vi behandler i Stortinget på vårparten, og som Kommune-Norge faktisk tar alvorlig. Sannsynligvis gjør de ikke det så mye nå lenger, men de har iallfall tidligere tatt alvorlig at det Stortinget på vårparten bestemmer om kommuneøkonomien neste år, kan de basere seg på. Det er liksom hele ideen at når kommunebudsjettene behandles om høsten, så skal kommunene i god tid vite hvilke økonomiske rammer de har å forholde seg til. Nå er det jo blitt slik at Stortinget først fastsetter rammene for kommuneøkonomien i sitt budsjettvedtak, som skjer parallelt med kommunenes behandling, og det er ikke ønskelig. Vitsen med kommuneproposisjonen på vårparten var at kommunene skulle vite hva de hadde å forholde seg til når det gjaldt rammer. Vi husker alle at med vedtak 601, 19. juni 2003, økte Stortinget kommunenes frie inntekter med 1,5 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag - og mange kommuner trodde det var alvorlig ment. Mange kommuner baserte sin planlegging på at frie inntekter skulle økes. Det vedtaket ble ikke fulgt opp. Det ble akseptert av regjeringspartiene og Arbeiderpartiet - i deres forlik - ikke å følge det opp. Det får disse partiene svare for. Men jeg tror statsråden vil være enig i at det ikke er ønskelig at det er slik som systemet er nå. Vi må kunne få til et eller annet som gir noen forpliktende vedtak på vårparten, og hvis regjeringen er uenig, får den si ifra og stille kabinettsspørsmål på det tidspunktet. Men når det gjelder de vedtak som fattes i forbindelse med kommuneproposisjonen på vårparten, må vi i fellesskap - jeg har ikke noen patentløsning - prøve å finne en løsning, slik at kommunene kan forholde seg til det når de planlegger sine budsjetter for året etter. Jeg håper at statsråden i hvert fall vil si seg enig i at selve prosessen og systemet her ikke er godt nok, når vi ser på erfaringene fra vedtakene i fjor og fra den endelige budsjettbehandlingen i fjor høst.

Statsråd Erna Solberg : Jeg er enig med representanten Hagen i at når Stortinget har fattet et klart vedtak, vil f.eks utredningsinstruksen ikke nødvendigvis være av samme betydning. Men når Stortinget vedtar tette tidsfrister for å levere utredninger tilbake til Stortinget, gjelder selvfølgelig utredningsinstruksen, og da skal vi belyse ganske mange sider. Først skal vi forsøke å finne ut hva slags tiltak vi skal sette i gang, og så skal vi også belyse konsekvensene av det, etter utredningsinstruksen.

       Det er mer min observasjon at jeg tror ambisjonsnivået for hvor fort vi kan gjøre en del ting, også setter grenser for andre ting som Stortinget har vært opptatt av at vi skal gjennomføre, bl.a utredning av likestillingsspørsmålene og de regionalpolitiske virkningene. Og siden jeg var med på å vedta å instruere en tidligere regjering om å endre utredningsinstruksen slik at de regionalpolitiske virkninger skulle tas inn, husker jeg hvilken forventning man på det tidspunktet hadde om at Stortinget da skulle få bedre beslutningsgrunnlag i forhold til reformer. Og da må man ikke ta vekk det grunnlaget ved å sette for korte tidsfrister for utredningene.

       Så har jeg et spørsmål som jeg tror er vesentlig, og det er knyttet til det eksempelet som jeg og også representanten Hagen brukte, nemlig vedtaket om å gjøre noe med familiegjenforeningsreglene. Det er nemlig slik at det er lover som er vedtatt her, og man står i et juridisk forhold til lovvedtakene som er fattet i Stortinget, og det er verbalvedtakene, som fattes som et krav til Regjeringen. Det er selvfølgelig et problem hvis vi skal avskjære enhver høring f.eks om en regelverksendring, når lovvedtakene i Stortinget forutsetter at det skal være det.

       For øvrig: I den aktuelle saken ble det fra Stortingets talerstol grundig gjennomgått hva vi kom til å gjøre. Og det var ingen innvendinger, med unntak av fra Fremskrittspartiet, mot at vi faktisk måtte ha høring på det tidspunktet, og at vi måtte få avklart forholdet til internasjonale konvensjoner, for internasjonale konvensjoner står over Stortingets anmodningsvedtak til en regjering. Hvis vi gjennom et vedtak som fattes i Stortinget, f.eks bryter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, er altså det vedtaket de facto ikke gyldig som reguleringsvirksomhet gjennom en forskrift fra oss, fordi vi har inkorporert med forrang Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og den går foran på disse områdene. Derfor er det viktig å se at det er flere områder som Regjeringen og Stortinget kommer borti, som vi har avgitt myndighet på til rettsvesenet gjennom menneskerettighetslovgivningen, og som dermed også gjør at det er viktig at vi ser når vi når grensegangene mot spørsmål som er regulert på andre områder.

Harald Hove (V) : Dette blir en liten forlengelse i forhold til det som statsråd Solberg for så vidt presiserte.

       Nå merket jeg meg at i forhold til dette med vedtak fra Stortingets side og gjennomføringen av dem fra Regjeringens side, opererte representanten Hagen med begrepet « krystallklare » vedtak. Nå er det slik at hva som er krystallklart, kan variere for den enkelte av oss. Det noen mener er krystallklart, kan kanskje andre av oss føle at det kan være noe mer tvil omkring.

       Mens det fra ett perspektiv kan virke som at når man har truffet et vedtak, er også konsekvensene av vedtaket greit å se, kan det av og til kreve en litt nærmere vurdering av visse sider av en sak uten at det trenger å gå til fortrengsel for at det som er hovedelementet og hovedsubstansen i et vedtak, står fast.

       Det som jeg har litt lyst til å framheve, er at Stortinget gir Regjeringen og forvaltningen instrukser på ulike nivå. Og det er utvilsomt på øverste nivå når Stortinget gir instrukser til Regjeringen. Det er faktisk gjennom lovgivningen. I forhold til den problemstillingen som representanten Hagen tok opp, synes jeg faktisk det er grunn til å minne om at vi ikke bare har en utredningsinstruks - den er nok for så vidt av en karakter som gjør at den i en viss utstrekning kan tilsidesettes - men vi har også en bestemmelse i forvaltningsloven, nemlig § 37, som sier at forskrifter skal ut på høring før de kan vedtas. Det er faktisk en instruks fra Stortingets side på et høyere nivå enn de enkelte vedtak som treffes om hvordan man skal forholde seg, og er faktisk noe som Regjeringen også har en plikt til å følge opp.

       Jeg vil gjette på at det er en del forslagsstillere i Stortinget som har fått igjennom vedtak, som kanskje av og til har vært litt glade for at det har vært gjort et etterfølgende utredningsarbeid, som kanskje kan ha vært med på å avstemme sider av oppfølgingen av et vedtak og dermed forhindret enkelte utslag av det som var gode intensjoner, og som i all hovedsak blir gjennomført som gode intensjoner, når det samtidig har vært en viss tilpasning og avveining mot noen andre forhold som man ikke uten videre har vært oppmerksom på gir et bedre resultat også for den som ønsket det aktuelle vedtaket.

Inge Lønning (H) : Problemstillingene rundt investitur og oppløsningsrett er viktige og interessante, men har en så vidt løs tilknytning til denne saken at jeg ikke ser det særlig formålstjenlig å forfølge det og føre den debatten på det grunnlaget vi har foran oss i denne sak. Det får vi anledning til å komme tilbake til i annen sammenheng.

       La meg også si at selv om jeg deler fotballinteressen med andre representanter i denne sal, er jeg ikke sikker på at denne språkbruken med gule og røde kort er spesielt velegnet til å få frem hva saken dreier seg om. Det er nemlig slik, hvis man skal forfølge analogien som representantene Sortevik og Hagen har brukt, at på fotballbanen innveksles to gule kort automatisk i et rødt. Det er ikke slik at man kan utstede et ubegrenset antall gule kort.

       Når dette er litt viktig, er det fordi vårt system hviler på den forutsetning at enten har en statsråd Stortingets tillit, eller så har en statsråd ikke Stortingets tillit. Det går ikke an å ha halvveis tillit, kvart tillit eller en tredjedels tillit. Det er Stortinget selv som til enhver tid svarer ja eller nei, implisitt eller eksplisitt, på det spørsmålet. Det finnes ikke gradert tillit. Stortinget kan heller ikke styre på den måten ved mishags- eller bifallsytringer.

       Så til det som jeg egentlig bad om ordet for, nemlig representanten Hagens henvisning til et konkret eksempel i komiteinnstillingen som jeg synes er interessant, og som det er verdt å gå et lite skritt videre på. Det gjelder vedtak nr. 612 av 19. juni 2003, omtalt på side 9 i komiteinnstillingen. Jeg oppfattet representanten Hagen slik at han nevnte den saken som et eksempel på noe som på en måte setter ut av kraft de normale spilleregler som forutsetter utredning som grunnlag for lovvedtak eller forskriftsendringer.

       Etter mitt skjønn er saken velegnet nettopp som eksempel på hvordan Stortinget ikke bør utøve sin instruksjonsmyndighet eller lovgivningsmyndighet. Det er nemlig i sin alminnelighet veldig lite tilrådelig å begynne med et vedtak og deretter be om å få premisser for vedtaket. Det er vanlig både utenfor og i denne sal at man ber om premissene først, og trekker konklusjonen etterpå. Og etter mitt skjønn er denne saken et veldig godt og advarende eksempel på hvor galt det kan gå, når man med den begrunnelse at det haster - og i dette tilfellet var dette dagen før Stortinget gikk fra hverandre - insisterer på at dette måtte iverksettes i løpet av sommerferien. Slik bør Stortinget i fremtiden ikke agere.

       Intensjonen bak vedtaket var helt utvilsomt god, men det er et klassisk eksempel på et forhastet vedtak. Og jeg er slett ikke sikker på at det i alle tilfeller er slik at det er en formildende omstendighet at intensjonen er god. For en lovgiver er det snarere en skjerpende omstendighet.

Carl I Hagen (FrP) : Litt av konsekvensen av det Inge Lønning nå sa, er at han i realiteten sier at Stortinget har fattet et vedtak som kanskje er uklokt, og kanskje dumt - og jeg aksepterer fullt ut at Stortingets visepresident mener at mange vedtak i Stortinget er dumme og ukloke, det mener også jeg; mange av de vedtakene vi stemmer imot, synes jeg er ukloke. Men jeg synes ikke av den grunn at Regjeringen skal gis en posisjon til å overprøve Stortingets vedtak, eller at forvaltningen og embetsverket skal gis en rolle til å kunne overprøve Stortingets vedtak. Det er det vi i realiteten nå diskuterer. Når Stortinget har fattet et vedtak, er det da en annen instans som skal kunne si nei, jeg tror ikke det vedtaket som Stortinget fattet, var særlig fornuftig, dette må vi nok gjennomgå? Eller skal man si at det er ingen - andre enn i tilfelle folket, ved neste valg - som har den rollen? Det er det som er mitt poeng.

       Når Stortinget gav en instruks i et vedtak om å endre utlendingsforskriften § 23, synes jeg Regjeringen skal gjøre det. Hvis noen da sier at det er galt, får man si at det er det Stortinget som har pålagt oss å gjøre, og så får man vise til flertallet i Stortinget. Da har i hvert fall Regjeringen gjennomført Stortingets vilje. Det er det den ikke har gjort her. Hvis det da blir problemer med noen konvensjoner, har man kanskje hatt noen uker hvor denne forskriften har vært endret, og så kommer det en sak. Da får Regjeringen gå tilbake til Stortinget og anbefale Stortinget å omgjøre vedtaket. Og omgjøring av stortingsvedtak var stortingspresidenten innom; det skal være i den form at Stortingets vedtak av dato sånn og sånn oppheves. Den eneste måten formelt å oppheve et vedtak på er gjennom et vedtak om å oppheve det gamle vedtaket. Og det er fullt mulig. Den eneste skaden ville da vært at noen saker kanskje hadde dukket opp, og så hadde man virkelig fått plassert ansvaret i Stortinget, hos flertallet, som kanskje derved nettopp hadde gjort det Inge Lønning ønsker: skjerpet seg og vært mer forsiktig ved senere anledninger.

       Jeg vil fastholde at når Stortinget har fattet å endre utlendingsforskriften § 23, var det relativt klart. Det er det ingen som har bestridt. Men det er altså ikke gjennomført. Jeg mener Regjeringen burde ha gjennomført det.

       Og når Harald Hove snakker om forvaltningsloven § 37, glemte han punkt c, selvsagt. Der står det at forhåndsvarsling kan unnlates for så vidt den « må anses åpenbart unødvendig ».

       Når Stortinget har fattet et vedtak, er det åpenbart unødvendig å sende noe på høring. Hvis flertallet har bestemt seg for at slik vil vi ha det, og vi kommer ikke til å la oss påvirke av noen som helst synspunkter fra noen som helst, er hele høringsvitsen borte. En høring er jo noe man gjennomfører for at man skal påvirke dem som fatter en beslutning, før beslutningen fattes - ikke etter at den er fattet. Og jeg er sikker på at det er ikke det dokument, den høring og den utredning på noe som helst område som kan påvirke Harald Hoves standpunkt når det gjelder hvorvidt Norge bør bli medlem av EU. For der har han bestemt seg. Og hvis det var et flertall som i en sak hadde bestemt seg i denne salen, er hele høringsgrunnlaget borte. Så det er innenfor forvaltningsloven å la være å ha ting på høring når Stortinget - det endelige vedtaksorgan - har fattet sin beslutning. Da kommer ikke den inn som noen hindring i det hele tatt.

Jørgen Kosmo (A) : Jeg mener at denne siste runden mellom statsråden og representanten Hagen - og den inkluderer også representantene Hove og Lønning - med all tydelighet viser at når Stortinget fatter et instruksjonsvedtak, bør spørsmålet være såpass godt utredet at man er overbevist om at det lar seg gjennomføre.

       Jeg synes denne debatten med all tydelighet viser - og det viser for øvrig de merknadene som er skrevet til dette forslaget, der Arbeiderpartiet har valgt ikke å ta del i verken kritikken eller velsignelsen - at dette var et vedtak, det må jeg medgi, selv om Arbeiderpartiet muligens har vært med på dette, som var presist utformet, men ikke hadde med seg alle de konsekvenser som man nødvendigvis burde ha med seg før man fattet et slikt vedtak.

       Derimot mener jeg at det er ganske åpenbart at Regjeringen i slike tilfeller, når en slik sak forberedes i komiteen, må redegjøre for Stortinget for de konsekvenser dette har, og så gi Stortinget en valgmulighet. Jeg er ikke så sikker på at det er godt nok praktisert, slik som både regjering og storting arbeider i dag.

       En mindretallsregjering vil være forsiktig med å presse Stortinget på hva de anser som småsaker, for å unngå å skape et konfliktnivå som gjør at samarbeidet rundt store saker forhindres. Det kan jeg forstå. Men i den ytterste konsekvens kan dette bety at Stortinget fatter vedtak som befolkningen tror kan gjennomføres, og som ikke gjennomføres. Det svekker tilliten til politikken.

       Derfor blir min konklusjon på dette, uten at jeg nødvendigvis skal gå inn i de ulike fortolkninger av dette vedtaket, at her må både storting og regjering arbeide med problemstillingen for å unngå at dette fortsetter på en slik måte at vi virkelig ødelegger ikke bare Stortingets instruksjonsmyndighet, men også tilliten til politikk og det politiske system. Jeg skal forsøke å bidra til at det skjer, og det har jeg forstått at også andre ønsker.

       Så er jeg ikke enig med representanten Lønning når han sier at spørsmålet om investitur og grunnlovsendring i forhold til oppløsningsrett ikke betyr noe i denne sammenheng. Jo, jeg mener faktisk at det har noe å bety, for grunnleggende sett går dette på maktforholdet mellom storting og regjering og hvordan Regjeringen og Stortinget har mulighet til å praktisere og utøve sin makt. Jeg mener at en investitur og en mulighet for Regjeringen til å oppløse Stortinget dersom det parlamentariske grunnlaget for Regjeringens dannelse bryter sammen, faktisk vil medvirke til at man erkjenner at de spillereglene som finnes, bør følges, ellers kan konsekvensen være et nyvalg.

       Så må jeg si at jeg er delvis enig med Hagen i at Stortinget kan heller ikke leve med at vi år etter år i forhold til stortingsmeldingene om de anmodnings- og utredningsvedtakene som er gjort, bare deler ut såkalte gule kort og advarsler. Derfor ber jeg Regjeringens medlemmer være meget oppmerksomme på de kritiske merknader som er gitt i denne komiteinnstillingen. Vi forventer at det svares på dette, enten i egne saker til Stortinget eller når Stortinget til neste år skal ha en oppfølging av de nye anmodnings- og utredningsvedtakene, og vil følge med på hva som har skjedd med de merknader som vi gav i år, for det er helt åpenbart at Stortinget er nødt til å ta konsekvensen av sin kritikk dersom Regjeringen ikke retter seg etter de pålegg Stortinget gir.

       Jeg bad om ordet for å gi en kort kommentar til representanten Hagens svar når det gjelder vurderingen av vedtak nr. 612. Det svaret forvirret meg litt, fordi det egentlig er i strid med det Hagen selv har vært med på å skrive inn i komiteinnstillingen. For den kritikk som rettes i komiteinnstillingen, er bare en kritikk for at Regjeringen har vært for sen med å gjennomføre høringsrunden, dvs. man forutsetter at det måtte gjennomføres en høringsrunde, hvis jeg leser det riktig. Så her tror jeg at nærhukommelsen må ha spilt representanten Hagen et lite puss.

Statsråd Erna Solberg : Jeg vil bare si noe angående akkurat den aktuelle saken vi har diskutert - indirekte som eksempel på prinsippsaken. Det var jo en ekstraordinær sak i forhold til Stortinget. Den ble behandlet på under ti dager i Stortinget. Departementet ble bedt om å uttale seg om saken. Vi hadde under 48 timer til å gi en uttalelse i forhold til saken, og vi anbefalte da at spørsmålet burde utredes nærmere før det ble fattet et endelig vedtak. Når så et enstemmig storting gikk inn for å fatte det vedtaket, ble det også sagt klart i debatten nettopp at det var en premiss at det skulle være høring, og at vi måtte ta en runde knyttet til menneskerettighetsspørsmålene.

       Nå har vi gjennomført høringen, og vi forbereder å komme tilbake til Stortinget med oppfølgingen av den saken i forbindelse med at vi kommer med saker knyttet til utlendingsloven relativt raskt. Da vil man jo enten rapportere tilbake at man vil gjennomføre det som er vedtatt, eller man vil rapportere hvilke endringer som må gjøres for at man kan gjennomføre det som er intensjonene i forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 2219)