Øystein Djupedal (SV) [ 10:03:38 ] : Siden
interpellasjonen ble levert inn, er inflasjon på pluss 0,1 % blitt til
deflasjon på 0,1 %. Norges Bank ligger langt unna det som er det operative
målet for pengepolitikken; 2,5 % inflasjon på to års sikt.
Bom på bom, skrev Dagens Næringsliv
den 19. februar om Sentralbankens håndtering av pengepolitikken. Det er
mange grunner til at Norges Bank bommer, og ikke alt er selvforskyldt.
Svakere utvikling enn ventet i internasjonal økonomi og økt import fra
lavkostland har bidratt til lavere inflasjon.
Men vi kan heller ikke se bort fra
Norges Banks eget ansvar. På rentemøte i juli 2002 valgte Norges Bank meget
overraskende å heve renten med et halvt prosentpoeng, og den ble ikke
redusert før i slutten av oktober samme år. Men da hadde ulykken allerede
skjedd. Resultatet husker vi, og det lever vi med ennå. Kronekursen steg
og resulterte i det Jens Petter Ekornes kalte et blodbad i norsk industri.
Vi vet i dag at dette året gikk 15.000 arbeidsplasser tapt, hovedsakelig i
industrien, og svært mange i eksportindustrien, på grunn av den
ekstraordinære økningen av kronekursen.
Hvor mye av dette som skyldes Norges
Banks feilvurdering av norsk økonomi, og hva som skyldes et generelt høyt
kostnadsnivå og manglende konkurransekraft, er vanskelig å si. Men med ti
påfølgende rentesenkinger gir dette en klar indikasjon på hvor feilaktig
beslutningene sommeren 2002 var. Det er grunn til å frykte at Norges Banks
beslutning mer var motivert ut fra et lønnsoppgjør Norges Bank syntes var
for gunstig for arbeidstakerne, enn en kjølig betraktning av norsk økonomi.
Det er grunn til å anta at en mer nøktern analyse, med vektlegging av flere
forhold i økonomien, ikke minst kronekursen knyttet til konkurranseutsatt
industri, ville måtte resultere i en annen konklusjon.
I nasjonalbudsjettets avsnitt om
pengepolitikken siteres Holden II-utvalget på følgende:
« Samtidig vil utvalget understreke at
pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store utslag i valutakursen
kan innebære betydelige og langvarige realøkonomiske kostnader for
konkurranseutsatt sektor, og etter hvert også for økonomien som helhet. »
Departementet sier seg enig i disse
vurderingene.
Det kan vanskelig oppfattes som annet
enn en klar korreks av Norges Bank, som så seint som i Penger og Kreditt nr.
3 for 2002 skriver:
« Pengepolitikken kan ikke anvendes til
å påvirke hvor bredt konkurranseutsatt næringsliv vi skal ha over tid. »
Departementet er med andre ord ikke
enig i Norges Banks vurdering av sin egen rolle.
Men det er grunn til å dvele noe
lenger ved det samme resonnementet etter det siste rentemøtet. Renten ble
satt ned 0,25 % med begrunnelsen forventning i markedet. Det framgår
tydelig, særlig på pressekonferansen, at Norges Bank egentlig ikke var
overbegeistret for å sette ned renten, men siden de instrumentelt har fulgt
sine egne formler siden mandatet ble endret, måtte de gjøre det også nå, men
renten ble satt ned mindre enn det markedet hadde forventet. Inflasjonen
var som kjent negativ sist måned, noe som skulle ha indikert en større
rentesenking enn 0,25 %
I pressemelding fra banken etter det
siste rentemøtet sies det:
« Hovedstyret har som et alternativ
vurdert å ikke endre renten nå og eventuelt holde renten lav lenger enn
ellers. Hovedstyret fant det likevel ikke riktig - etter det fallet vi har
sett i inflasjonen - å bryte markert med forventningene i penge- og
valutamarkedet. »
Det var med andre ord forventningene i
pengemarkedet og ikke hva som saklig sett var mest tjenlig for nasjonen, som
var utslagsgivende for den beslutning som Norges Banks hovedstyre tok. Det
er dette som er bakgrunnen for denne interpellasjonen.
Det er grunn til å anta at det er
nødvendig med politiske signal og politisk påtrykk for at Norges Bank skal
velge en mer fleksibel tilnærming til sitt mandat. Etter tre år med
inflasjonsmål har vi riktignok fått lavere rente og lavere inflasjon, men vi
har også fått 110.000 arbeidsledige, store svingninger i rente, kronekurs og
prisvekst og en konkurranseutsatt sektor som sliter. Det private forbruket
og boligprisene har riktignok - og kanskje naturlig nok - steget jamt og
trutt, men spørsmålet er om det var dette som var hensikten med omleggingen
av pengepolitikken. En rekordstor arbeidsledighet som ikke synker, trass i
lavere rente, stor privat etterspørsel og svingning i pengepolitikken, var
det det som var hensikten med omleggingen av mandatet? Er det det Norges
Bank er satt til å utføre? Svaret på dette er et entydig nei. Det er bare
politiske myndigheter som til sjuende og sist kan gjøre noe med dette.
Det er nemlig ikke sånn at
sentralbanken, selv om den gjerne liker å framstille det sånn, er uavhengig.
Sentralbanken er fremdeles i Norge underlagt Finansdepartementet, og for å
minne Stortinget på det: Finansdepartementet er fortsatt underlagt denne
sal.
Effekten av ti rentesenkninger har
ikke vært som Norges Bank forventet. Industrien er fremdeles tilbakeholden
med å investere, og det private forbruket øker. Faren for en lånefinansiert
kjøpefest er til stede, og starten på 1990-tallet er fremdeles ikke lenger
tilbake enn at svært mange av oss husker det. Og de som har glemt det, bør
snarest minnes på hva situasjonen var da, med den lånefinansierte
kjøpefesten svært mange prøvde å delta i på det tidspunktet.
Norges Bank har dessverre gått seg inn
i et ideologisk spor nasjonen ikke er tjent med, og som de derfor må hjelpes
ut av. Det kan virke som om Norges Bank mener at forholdet til inflasjonen
i seg selv er målet med pengepolitikken. Men bare for å gjøre det
uttrykkelig klart: Det er det altså ikke. Det er de realøkonomiske forhold
som for nasjonen teller, ikke inflasjonens absolutte mål. Det er
sysselsetting, altså arbeidsledigheten, det er produksjon og velstand som er
meningen og målet med politikk - ikke minst pengepolitikk.
Når det er nødvendig å dvele ved
dette, skyldes det at Norges Bank fremdeles fastholder at de styrer etter et
rent inflasjonsmål. Så sent som i den åpne høringen i Stortinget i høst i
forbindelse med kredittmeldingen fastholdt sentralbanksjefen at det var
avsnitt 3 i mandatet man fra bankens side valgte å vektlegge. Det betyr at
de tre øvrige forhold som er nevnt i mandatet helt eksplisitt - produksjon,
sysselsetting og ikke minst kronekurs - velger sentralbankens styre å se
bort fra, i hvert fall å vektlegge vesentlig mindre. Det er all mulig grunn
til å anta at det er her årsaken til de store feilvurderingene ligger
begravd. Den økonomiske horisonten blir for snever, og målene for
pengepolitikken drukner i et enøyd inflasjonsfokus.
Med en liten, åpen økonomi, som Norge
har - norsk økonomi er ikke større enn New Jerseys, men heldigvis har vi
fremdeles en egen valuta - kan en ikke vektlegge ett forhold i økonomien
alene og se bort fra andre realøkonomiske forhold som har betydning. Det er
både ulogisk og uriktig og ikke minst uklokt. Er det noe de siste årene har
lært oss, er det akkurat dette. Det er avgjørende at penge-, struktur-,
finans- og inntektspolitikk virker sammen, og ikke minst at myndighetene
forstår og vektlegger denne sammenhengen. Det er stadig vekk overraskende
at enkelte av ideologiske årsaker velger å tro noe annet. Norge er ikke
større enn at det skulle være ganske åpenbart at det er avgjørende for
stabilitet og forutsigbarhet i pengepolitikken at man spiller på lag.
Dette er grunnen til at jeg nok en
gang må ta dette spørsmålet opp med finansministeren, nemlig at uansett
hvordan man prøver å late som om det eksisterer en ansvarsdeling i økonomien
mellom myndigheter, partene i arbeidslivet og Norges Bank, hviler
hovedansvaret på denne sal, Norges nasjonalforsamling. Å påstå noe annet er
ansvarsfraskrivelse, ikke ansvarsdeling. Norges Bank må revurdere sin
instrumentelle tilnærming til det de selv definerer som et inflasjonsmål,
men som saklig sett - gitt at man leser mandatet slik det er skrevet - ikke
er det. Inflasjonens mål er først omtalt i tredje avsnitt.
Det er ikke nytt at SV mener dette.
Det har vi ment siden omleggingen av pengepolitikken. Jeg innser at faren
er stor for at det ikke skal skje en omlegging, fordi det er vi som - nok en
gang - velger å ta det opp, og fordi jeg vet at politikk ikke bare er fakta,
politikk er også prestisje. Men om ikke finansministeren velger å låne øre
til SV, håper jeg at finansministeren velger å låne øre til direktøren for
Statistisk sentralbyrå, som i siste Økonomisk utsyn, publisert bare for få
dager siden, sier i forordet:
« Når de internasjonale bindinger og
usikkerheten knyttet til utviklingen i de faktorene som bestemmer
prisutviklingen framover, er større enn tidligere antatt, bør det vurderes å
gjøre inflasjonsstyringen i pengepolitikken mer fleksibel. I praksis må den
også i større grad måtte fastlegges i forhold til den faktiske utvikling
utenlands, framfor å være basert på absolutte mål satt partielt for
Norge. »
Det er nemlig sånn at det er
avgjørende for økonomisk stabilitet og lavere arbeidsledighet at penge-,
struktur-, finans- og inntektspolitikk virker sammen, noe jeg antar at
finansministeren uten videre vil si seg enig i. Virkeligheten har slått i
hjel det rene inflasjonsstyringsmålet.
« Budsjettpolitikken og pengepolitikken
må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og
etterspørsel ... Retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer
samtidig at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den
økonomiske utviklingen. Dette betyr at en bør utnytte handlingsrommet i
pengepolitikken dersom utsiktene for økonomien endres. I tillegg kan det
oppstå situasjoner der en aktiv bruk av budsjettpolitikken er påkrevd, enten
fordi kapasitetsutnyttingen er særlig lav, eller fordi presset i økonomien
er svært høyt. »
Et stramt arbeidsmarked resulterte i
sterk lønnsvekst i 2002, godt over det som er forenlig med inflasjonsmålet.
Dette var femte året på rad med en klart høyere lønnskostnadsvekst i Norge
enn hos handelspartnerne. Den høye lønnsveksten gjorde at Norges Bank i
2002 førte en stram pengepolitikk ved å holde norske renter på et høyt nivå,
og klart over rentenivået internasjonalt.
Gjennom 2003 la Norges Bank om
pengepolitikken i en ekspansiv retning. Begrunnelsen for rentenedsettelsene
var bl.a knyttet til at veksten i konsumprisene ble lavere enn Norges Bank
hadde ventet, og utsikter til svakere vekst også i norsk økonomi.
Budsjettpolitikken for 2003 ble lagt
opp for at en skulle kunne utnytte handlingsrommet i pengepolitikken. Dette
har gitt resultater, Norges Bank har redusert renten med 5 prosentpoeng
siden desember 2002, til 1 %. Samtidig har kronen svekket seg med ca 12 %
Lønnsveksten ble betydelig lavere i
2003 enn i det foregående år. Dette var nødvendig for å bane veien for
lavere rente og en konkurransedyktig kronekurs. Norske bedrifter lever
vesentlig bedre med dagens nivå på kronekursen enn med nivåene i 2002 og i
begynnelsen av 2003. Slik sett har også det inntektspolitiske samarbeidet
vært vellykket. Utsiktene til et moderat lønnsoppgjør i 2004 - altså
inneværende år - synes gode.
Som jeg allerede har påpekt, preges
norsk økonomi nå av økt vekst og optimisme. Det ventes høyere økonomisk
vekst og lavere nivå på ledigheten enn da Regjeringen la frem budsjettet i
oktober i fjor. Jeg viser bl.a til anslag som nylig er lagt frem av
Statistisk sentralbyrå og Norges Bank. Jeg har også lagt merke til at
Statistisk sentralbyrå i Økonomisk utsyn sa at stabiliseringspolitikken i
2003 var vellykket. Samspillet i den økonomiske politikken har følgelig
bidratt til at vi fikk en kort periode med svakere økonomisk vekst,
sammenlignet med tidligere nedgangskonjunkturer siden 1970-tallet.
Som representanten Djupedal påpeker,
er prisstigningen nå nede på et svært lavt nivå. Tolvmånedersveksten i
konsumprisene korrigert for avgifter og utenom energivarer - som måler den
underliggende prisstigningen - viste i februar et fall på 0,1 %.
Inflasjonen har i lengre tid særlig blitt trukket ned av prisfall på
importerte konsumvarer, en utvikling som bl.a må ses i lys av styrkingen av
den norske kronen gjennom 2001 og 2002 og økende importandel fra lavkostland
som f.eks. Kina. Dessuten har økt konkurranse innenlands bidratt til å
trekke prisveksten ned. Lav prisvekst som følge av at priser på varer vi
importerer, faller, eller som følge av sterk produktivitetsvekst, bidrar
isolert sett til vekst i realinntektene og økt velferd.
Vi har et fleksibelt inflasjonsmål i
pengepolitikken. Dette betyr at man i rentesettingen må avveie hensynet til
stabilitet i produksjon og sysselsetting opp mot hensynet til lav og stabil
inflasjon. Å rope på fleksibilitet i pengepolitikken er å slå inn åpne
dører. Vi har et fleksibelt inflasjonsmål. Norges Bank har tydelig
understreket at de tolker forskriften slik. I siste inflasjonsrapport sier
de f.eks.:
Departementet har også flere ganger i
meldinger til Stortinget understreket at inflasjonsmålet er fleksibelt, bl.a
i nasjonalbudsjettet for inneværende år og i den siste kredittmeldingen som
ble levert.
Pengepolitikken gir nå sterke
vekstimpulser til den økonomiske utviklingen. I denne situasjonen kan en
ny, kraftig økning i bruk av oljepenger føre til forventninger om høyere
rente fremover, og kronen vil igjen kunne styrke seg markert. Utviklingen
gjennom 2001 og 2002 viste hvilke alvorlige følger dette kan få for den
konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv, og dermed for balansen i norsk
økonomi. Det er viktig at vi lærer av disse erfaringene. Det bør nok gi
seg utslag i at finanspolitikken legger til rette for en sunn utvikling i
norsk økonomi, med høy sysselsetting og bedret konkurranseevne. Bare slik
kan vi trygge morgendagens velferd.
Øystein Djupedal (SV) [ 10:20:27 ] : Finansministerens innlegg var for så vidt
forutsigbart, i den forstand at det var en oppsummering av situasjonen i
norsk økonomi sett fra Finansdepartementet. Jeg synes at presiseringen av
at vi har et fleksibelt mål i pengepolitikken, er riktig. Det er riktig at
Finansdepartementet gjennom ulike publikasjoner, ikke minst i
nasjonalbudsjettet, har understreket at det er å forstå slik, som jeg også
gjentatte ganger har sagt. Problemet med dette er at det ikke oppleves slik
gjennom Norges Bank og den måten de håndterer disse spørsmål på i sine
rentemøter. På mange måter er det en litt paradoksal situasjon at vi har et
mandat for pengepolitikken som åpner for fleksibilitet, mens den praktiseres
ortodoks, mens man f.eks i EU har en meget ortodoks tilnærming, men en
fleksibel praktisering. Det gjør jo at mange med forventninger til
eurobanken stadig vekk skuffes, fordi EU velger å vektlegge en helhet i
økonomien i større grad enn det det faktisk åpnes for i det mandatet som
eurobanken har.
La meg også si at grunnen til at jeg
tar opp dette på nytt, er at jeg frykter, særlig gjennom de signaler som
også er gitt fra Norges Bank, at man skal gå videre ned. For inflasjonen
vil forbli lav over en lang periode, det vet vi. Den var negativ sist
måned. Det kan selvfølgelig bli pluss 0,1 % neste gang, men uansett er vi
milevis unna det som er målet for pengepolitikken. Hvis man skal følge den
instrumentelle måten banken så langt har håndtert dette på, vil man kutte
renten enda mer. Det vil bety at vi snart er nede på et rentenivå som er i
nærheten av det rentenivået Japan har vært på, og hvis man tenker på Japan
de siste 10-15 år, vil en jo kunne si at det var akkurat dette som var helt
ødeleggende for japansk økonomi. Det vi nå trenger, er altså ikke flere
rentesenkinger, uansett om inflasjonen forblir lav. Det vi trenger, er mer
aktiv bruk av finanspolitikken, mer aktiv bruk for å få ledige hender i
arbeid, mer aktiv bruk av de mange andre stimuli som økonomien kan få, ikke
minst fra Stortinget. Hvis man velger å gå videre ned på renten, vil det
selvfølgelig bidra til økende etterspørsel. Men hva vi da etterspør, er et
åpent spørsmål. Vi vil i større grad etterspørre bolig, og boligprisene vil
gå opp. Vi vil etterspørre flere forbruksvarer, hovedsakelig importert fra
Kina eller Østen, som i stor grad også vil bety at en lav inflasjon vil
forsterkes. Det betyr at dette ikke er instrumentet for å få ledige hender
i arbeid og få dette samfunnet til å gå rundt. Det er vår oppgave som
politikere å ta tak i dette. Men jeg frykter jo at med de signaler som
Norges Bank gir, med en slik instrumentell tilnærming, vil man gå videre på
denne linjen, som vil forsterke uheldige tendenser i norsk økonomi. Derfor
ønsker jeg veldig klart og entydig at sentralbanken vektlegger det
finansministeren nå sier, for finansministeren sier entydig at vi har et
fleksibelt mål. Å si noe annet er å slå inn åpne dører, hvis jeg siterer
finansministeren rett. Dette er et utvetydig signal til Norges Bank om at
de har å legge om sin praksis til en mer fleksibel forståelse i tråd med det
som er virkeligheten i norsk økonomi, og i tråd med det som er virkeligheten
i det norske samfunn. Vi må ikke gå videre på denne galeien Norges Bank nå
har startet på.
Trass i at den samla økonomiske
politikken skal vareta felles mål, er det framleis behov for ei
arbeidsdeling i den økonomiske politikken. Finanspolitikken skal framleis
ha eit hovudansvar for å stabilisere den økonomiske utviklinga, sjølv om
pengepolitikken i ein viss grad skal avlaste finanspolitikken.
Retningslinjene for bruk av oljeinntektene tek utgangspunkt i normal
konjunktursituasjon, men i ein situasjon med høg aktivitet i økonomien bør
budsjettpolitikken vere restriktiv, medan budsjettpolitikken bør bidra til å
stimulere økonomien i nedgangstider.
Det operative målet for
pengepolitikken er at årsveksten i konsumprisen over tid er nær 2,5 %.
Sjølv om det operative målet for pengepolitikken er stabil og låg inflasjon,
skal pengepolitikken òg bidra til stabil utvikling i produksjon og
sysselsetjing. Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderate
lønnsoppgjer for å sikre at vi framleis har ein sterk konkurranseutsett
sektor. Ein vellukka økonomisk politikk er avhengig av at både
finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken gjer jobbane sine.
Dersom politikken på eitt av områda sviktar, vil det få betydning for dei
andre områda. Å avvikle arbeidsdelinga vil neppe vere noko bidrag til auka
stabilitet og føreseielegheit. Øystein Djupedal er oppteken av
fleksibiliteten, og det er da viktig å streke under for vårt vedkommande
også at mandatet gir rom for fleksibilitet i pengepolitikken, eller som
finansministeren seier, at dette er å slå inn opne dører.
Ei viss arbeidsdeling i den økonomiske
politikken inneber ikkje ei rigid inflasjonsstyring i pengepolitikken.
Tvert imot følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at
inflasjonsstyringa skal vere fleksibel. Det inneber at ikkje all vekt skal
leggjast på at ein skal nå inflasjonsmålet på kort sikt. Det inneber at
sentralbanken også skal ta omsyn til utviklinga i produksjon og
sysselsetjing. Denne fleksibiliteten kjem også til uttrykk i det operative
målet for pengepolitikken. Inflasjonen skal vere nær 2,5 % over tid, som
det heiter, noko Noregs Bank har tolka som rundt to år fram i tid. Det gir
rom for periodar med avvik frå målet dersom omsynet til stabilitet i
produksjon og sysselsetjing tilseier det.
Vidare heiter det i forskrifta at
inflasjonen skal vere nær 2,5 %, og det blir da presisert at det utgjer
pluss/minus 1 % rundt målet. Arbeidarpartiet vil streke under at det er
viktig at ein legg vekt på heilskapen i den pengepolitiske forskrifta ved
utøvinga av pengepolitikken.
Torbjørn Hansen (H) [ 10:30:21 ] : Sosialistisk Venstreparti ser ut til å mene at
økningen i arbeidsledighet de siste årene i hovedsak er en konsekvens av
innretningen i den norske pengepolitikken. I likhet med deler av LO
forsøker dermed Sosialistisk Venstreparti å skyve under teppet det faktum at
kraftig lønnsvekst gjennom mange år i kombinasjon med høyt offentlig forbruk
skapte store strukturelle problemer for norsk økonomi. Og Norges Bank blir
i praksis gjort til syndebukk når presset i økonomien blir så sterkt at
renten må settes opp for å holde igjen.
Representanten Djupedal viser til at
endringene i inflasjon, rente og valutakurs har vært store de siste årene,
og antyder altså at pengepolitikken er problemet. Men det er jo ganske
åpenbart for de fleste at presset i arbeidsmarkedet resulterte i en
lønnsvekst i 2002 som lå godt over det som var forenlig med inflasjonsmålet.
Og 2002 var altså det femte året på rad med klart høyere lønnsvekst i Norge
enn hos handelspartnerne. Dermed var det grunnleggende skjevheter i norsk
økonomi, og ikke i pengepolitikken, som førte til behov for innstramming,
med økning av renten fra Norges Bank og påfallende økning av valutakursen.
Utviklingen i rente og valutakurs
gjennom fjoråret er derimot ganske god dokumentasjon på at samspillet mellom
finanspolitikk, inntektspolitikk og pengepolitikk har fungert godt.
Strategien Regjeringen valgte i kampen mot arbeidsledighet, var riktig. Et
stramt budsjett for 2003 skapte rom for en ekspansiv pengepolitikk. Dette
fungerte meget effektivt i forhold til å bringe rente og valutakurs raskt
tilbake til et akseptabelt nivå for norsk industri. Det inntektspolitiske
samarbeidet har samtidig fått lønnsveksten ned på et mer konkurransedyktig
nivå.
Resultatet av samspillet mellom
finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken det siste året er
dermed økt trygghet for tusenvis av arbeidstakere i konkurranseutsatt sektor
og at optimismen nå er tilbake i store deler av norsk næringsliv. Hadde man
heller valgt venstresidens løsninger, med mer ekspansiv finanspolitikk,
såkalt aktiv finanspolitikk, og økte offentlige utgifter, er det derimot
liten tvil om at snuoperasjonen ville tatt lengre tid, med alvorlige
konsekvenser for dem som rammes av usikkerhet og arbeidsledighet. Dette
ville vært en skadelig strategi for næringslivet, og det har også
næringslivet gitt meget klart uttrykk for i sine innspill til
budsjettpolitikken.
Det er selvsagt viktig å diskutere
pengepolitikken fra tid til annen, men det er ganske åpenbart at det er
andre og mer fundamentale forhold som er avgjørende for utviklingen i norsk
økonomi og i norsk næringsliv. Å holde i sjakk bruken av oljepenger i norsk
fastlandsøkonomi og å begrense utgiftene knyttet til økt sykefravær, uførhet
og tidlig pensjonering, er store og fundamentale utfordringer for norske
politikere. Utgiftene i offentlig sektor og innretningen av
velferdsordningene må være forenlig med god konkurranseevne for
næringslivet. Derfor er det skremmende at venstresiden ser ut til å tro at
problemene i Norge kan løses gjennom fikse grep i pengepolitikken, og dermed
overser de viktige og fundamentale utfordringene vi står overfor i norsk
politikk i årene framover.
Siv Jensen (FrP) [ 10:33:23 ] : Mer fleksibel pengepolitikk, tar Djupedal til orde for.
Men hvordan, sier han ingenting om. Hva er det i dagens praksis som ikke er
fleksibelt nok, hvis man skal ha inflasjonsmål som nominelt anker, som tross
alt er den pengepolitikken som praktiseres i store deler av verden? Og
hvilke konsekvenser ville det fått hvis inflasjonsmålet til Djupedal skulle
være mer fleksibelt? Hvordan mener Djupedal at man da skulle etterprøve
Norges Bank? Hele poenget med det systemet vi nå har, er jo nettopp at man
skal kunne etterprøve resultatene, måle resultatene i etterkant. Jo mer
fleksibelt man gjør et mål, jo vanskeligere vil det være å kunne etterprøve
styringen av det.
Norges Bank er et ideologisk spor man
ikke er tjent med, sa interpellanten. Spørsmålet er om vi ville vært mer
tjent med Øystein Djupedals ideologiske spor. Jeg synes at Øystein Djupedal
fremstår ganske historieløs når han påstår at vi etter tre år med
inflasjonsmål har fått så store utslag i kronekursen som vi nå har.
Historien viser jo at kronekursen har vært utsatt for press under helt andre
pengepolitiske regimer, og at det er mange utenforliggende årsaker til at vi
har sett stort press på kronekursen. Jeg synes derfor det er litt
historieløst å påstå at det ene og alene skyldes inflasjonsmålet.
Selv om Djupedal ikke kan forutsi
renten fra måned til måned, betyr ikke det at mandatet for pengepolitikken
er uklart. Spørsmålet til interpellanten må være: Hva hadde virket bedre?
Hva slags pengepolitikk ville Øystein Djupedal ha ført som finansminister i
en fremtidig regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV -
hvis Arbeiderpartiet hadde tillatt Djupedal å være finansminister med den
type holdninger? Jeg vil gjerne høre hva som er hokuspokus-formelen til
Øystein Djupedal i pengepolitikken, for den er nemlig ikke veldig klart og
tydelig definert, til tross for at Djupedal gjennom lang tid har vært en
sterk kritiker av pengepolitikken. Jeg synes også at det er en grov påstand
når man beskylder banken for å ta mer hensyn til forventningene i
pengemarkedet enn til hva som er nasjonens beste.
Banken praktiserer inflasjonsmålet med
den fleksibiliteten som ligger i mandatet. Jeg er helt enig med
finansministeren i at banken definitivt agerer i tråd med de forutsetninger
som Stortinget har trukket opp. Hvis Øystein Djupedal mener at
pengepolitikken som føres i Norge, er gal, ja, da må Øystein Djupedal fremme
et forslag om å endre pengepolitikken i stedet for å komme med påstander om
at banken ikke praktiserer i tråd med Stortingets forutsetninger. Det er
det altså ingen andre som har klart å få seg til å kritisere - kanskje med
unntak av Senterpartiet.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [ 10:36:35 ] : Hvis man skal opp av en grøft, gjelder det å
ikke gi så mye gass at man havner rett over i den motsatte grøften. Og det
pengepolitiske regimet vi har i dag, i hvert fall Norges Banks fortolkning
av det, stiller oss i fare for å havne i slike situasjoner. En for stor del
av ansvaret for å stabilisere konjunkturene blir lagt på pengepolitikken,
mens det skal holdes igjen i statens budsjetter.
Sysselsettingen blir lett offeret for
en slik politikk, fordi rammebetingelsene, både for konkurranseutsatt sektor
og offentlig sektor, blir så usikre. Og konsekvensen av det høye
rentenivået vi hadde før de ti rentesenkningene fra Norges Bank, var tap av
tusenvis av arbeidsplasser.
Det er selvsagt at det var riktig og
viktig å få renten ned, men nå ser vi tydelig at dette ikke har vært nok.
Arbeidsledigheten biter seg fast, og vi risikerer å oppleve det samme som en
del andre land i vesten har gjort, nemlig en vekst uten jobber.
Investeringslysten i industri og øvrig næringsliv er fortsatt ikke på et
nivå som kan få ledigheten til å synke vesentlig. Regjeringens holdning er
fortsatt at finanspolitikken ikke skal brukes aktivt til å få hjulene i
gang. Finansministerens motvilje mot dette er ikke overraskende, men det er
grunn til å minne om at det er Høyres posisjon, helt uavhengig av hvilke
økonomiske konjunkturer vi har. Det er jo et standpunkt som ikke er
økonomifaglig, men ideologisk, begrunnet.
Der vi derimot har sett vekst, er på
børsen og i boligmarkedet. Vi ser nå en bratt prisstigning i boligmarkedet,
til tross for lav prisvekst i samfunnet ellers. Det er forunderlig at ikke
finansministeren og sentralbanksjefen har advart klarere mot den
utviklingen.
Vi er altså på vei mot gjeldstoppen i
Europa. Gjennomsnittshusholdningen har en gjeld som er halvannen gang dens
disponible inntekt. Hvis den utviklingen fortsetter, vil vi allerede til
sommeren passere det historiske toppnivået fra 1988. Alle vet hvordan det
gikk.
Kombinasjonen høy ledighet og høy
gjeldsbelastning er farlig. Allerede nå ser vi en foruroligende økning i
f.eks antallet åpnede gjeldsforhandlinger. De har økt med 40 % bare fra
januar i fjor til januar i år. Det er ganske dramatiske tall. Selv om den
høye gjeldsveksten skulle vise seg å være bærekraftig på et makronivå, vil
utviklingen nå uten tvil skape nye gjeldsofre. Det fortjener langt større
oppmerksomhet og må bli tatt langt mer alvorlig enn det blir i den politiske
debatten i dag.
Dette er gode argumenter for at vi
trenger en mer fleksibel håndtering av pengepolitikken, der blikket ikke
festes stivt mot inflasjonen. Vi må også ta hensyn til andre forhold, som
sysselsetting og gjeldsvekst. Det er også gode argumenter for at
finanspolitikken må spille en mer aktiv rolle. Statens muskler må brukes
til å styre veksten dit den kan gi folk jobber, og ikke til å blåse bobler.
Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [ 10:39:44 ] : Det er viktig og nødvendig at
finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken verkar saman på ein
god måte. I Noreg er me no inne i ein fase der dette verkeleg er ei
beskriving av den aktuelle situasjonen.
Går me knapt to år tilbake i tid, var
den høge, tydelege og samstemde bodskapen frå næringslivet, og særleg frå
eksportindustrien: Kronekursen er for høg. Dette greier me ikkje å leva
med. Her må det konkrete tiltak til!
Regjeringa vår leverte. Eit stramt
budsjettopplegg for 2003 medverka til rentenedgang, og etter kvart følgde
òg kronekursen med. Resultatet kjenner me: ein kronekurs og eit rentenivå
som så absolutt er konkurransedyktige. Mange tilbakemeldingar frå nøkterne
næringslivsfolk er den beste attesten for at opplegget har verka.
Partane i arbeidslivet har
hovudansvaret for inntektspolitikken. Både arbeidstakar- og
arbeidsgjevarsida har medverka til at òg inntektspolitikken, som er det
tredje leddet i den økonomiske politikken, på ein positiv måte no verkar
saman med finans- og pengepolitikken.
Når interpellanten snakkar om ei
einsidig vektlegging av inflasjon i Sentralbanken si utøving av mandatet, er
det ei beskriving som ikkje stemmer - tvert om. Av den siste
inflasjonsrapporten går det fram at Noregs Bank har føreteke avvegingar
mellom omsynet til produksjon og sysselsetjing og omsynet til inflasjon. I
Økonomisk utsyn for 2003 konkluderer Statistisk sentralbyrå med at
stabiliseringspolitikken har vore vellukka gjennom 2003.
Nedgangskonjunkturen har truleg stoppa, skriv dei, og lågkonjunkturen vart
ikkje særleg djup.
Det er eit viktig tema interpellanten
reiser. Det er nyttig og nødvendig at Stortinget frå tid til anna tek seg
tid til å debattera desse utfordringane.
Konklusjonen min er at den ansvarlege
finanspolitikken som regjeringa vår har ført, er vellukka. Han bør difor
vidareførast. Saman med sentralbanken si utøving av pengepolitikken og
inntektspolitikken til partane i arbeidslivet utgjer dette ein økonomisk
politikk som haustar gode attestar, m.a. den frå Statistisk sentralbyrå som
eg nett nemnde.
Morten Lund (Sp) [ 10:42:36 ] : Statistisk sentralbyrå fortalte nylig i Økonomisk utsyn
at vi har 360.000 som vil arbeide mer her i Norge. Kanskje utgjør det
200.000 flere årsverk i arbeidsstyrken. Det er i tilfelle 8 % økning.
Statistisk sentralbyrå har tidligere beregnet at 7 % av arbeidsstyrken
tilsvarer formuesverdien av oljeformuen. 100 milliarder kr årlig er etter
dette vår gevinstmulighet om alle de med arbeidsvilje får lov til å delta.
Vi må kunne bruke kapitalstyrken vår til å hente ut denne gevinsten og
skaffe folk arbeid. Da må vi etter Senterpartiets mening få en annen
økonomisk politikk, inkludert en annen pengepolitikk. Det må ikke bli slik
at dagens ledighet er akseptabel, enten det kalles likevektsledighet eller
noe annet.
Departementets svar på all kritikk når
det gjelder dette, er at det går bedre nå - men det er sammenliknet med 2002
og 2003, som var katastrofeår for norsk næringsliv. Vi har hatt
katastrofetilstander som har kostet næringslivet og samfunnet enormt, og det
har Regjeringen hovedansvaret for. Fremskrittspartiet er enig i det som har
skjedd. De sier at det har vært verre før. Dette året har igjen lært oss
at det er stabilitet og forutsigbarhet næringslivet trenger. Det er det som
bidrar best til stor og stabil verdiskaping og den gode optimismen som gir
positive ringvirkninger. Men det er ikke stabilitet når Oslo Børs vokser
med 100 % på ett år, husholdningenes gjeld øker med 10 % på ett år,
oljeprisene stiger med 5 % på én måned og prisstigningen er null, når vi
sikter mot 2,5 %
Den veksten som nå måles, er
konsumdrevet. Husholdningenes kjøpekraft øker svært mye. En gedigen
kjøpefest merkes hos dem som selger biler, båter, feriereiser og boliger,
mens oppgangen i investeringslysten i konkurranseutsatt næringsliv er lite å
skryte av. Trolig når ikke investeringene her opp på 2000-nivået.
Bedrifter som har tapt mye av sin
egenkapital på rekordhøy kronekurs, har tungt for å komme i gang, bl.a fordi
bankene tar mye mindre risiko enn før.
Spørsmålet om det nå er gitt farlig
mye gass ved svært lav rente, er vanskelig å besvare, bl.a fordi det aldri
har vært en slik voldsom rentenedsettelse som nå. Men det er åpenbart at
denne medisinen ikke har hjulpet på arbeidsledigheten. Den har ikke
stimulert verdiskapingen i konkurranseutsatt næringsliv tilstrekkelig. Det
er svært lite trolig at dagens lave rentenivå kan holde seg stabilt særlig
lenge.
Senterpartiet fremmet høsten 2002
forslag om å endre praktisering av pengepolitikken, slik også SV har ønsket.
Vi har også fremmet forslag om å endre handlingsregelen, slik at
finanspolitikken kan brukes mer aktivt for å stimulere næringslivet og øke
investeringene i infrastruktur. En slik politikk ville hindret den økte
arbeidsledigheten og den reduserte yrkesdeltakelsen som vi nå har fått.
Øystein Djupedal (SV) [ 10:45:45 ] : Jeg er godt fornøyd med de signaler som er kommet
fra Stortinget når det gjelder håndteringen av pengepolitikken. Det
understrekes fra et flertall at man skal ha en fleksibilitet - som
flertallet understreker allerede er der. Det er jeg enig i. Mandatet er
ikke et entydig inflasjonsmål. Det er praktiseringen av mandatet som har
vært feilaktig, for enøyd eller for instrumentell. Det betyr at i den
krevende fasen vi nå står foran - for det er en krevende fase når vi
allerede har en så lav rente, og når vi har deflasjon - må pengepolitikken
alene, altså Norges Banks håndtering av den, nødvendigvis reflektere flere
forhold i økonomien. Det betyr selvfølgelig også at det ligger et veldig
stort ansvar på Stortinget. Hvordan skal vi sørge for å få hjulene i gang?
Hvordan skal vi sørge for å få ledige hender i arbeid, uten at det dermed
starter spiraler som er uheldig for økonomien?
Hovedpoenget i denne interpellasjonen
har vært å rette fokus mot den sammenhengen som det nødvendigvis må være
her, og som i interpellasjonsteksten formuleres på følgende måte:
« ... det er avgjørende for å oppnå økonomisk stabilitet og lavere
arbeidsledighet at penge-, struktur-, finans- og inntektspolitikk virker
sammen ».
Dette har finansministeren sagt seg
enig i, og dette har flere av Stortingets partier sagt seg enig i. Det vil
bety at det ligger mer ansvar på storting og regjering, mindre ansvar på
Norges Bank, og at Norges Bank faktisk må ta hensyn til at en ren
inflasjonsstyring, som de så langt har valgt å definere dette som, ikke er
riktig og ikke er i tråd med det som er Stortingets forutsetning. Det betyr
ikke, slik bl.a. Siv Jensen var inne på, at Stortinget skal diktere, eller
på noen måte ha løpende dialog med, Norges Bank. Norges Bank er gitt det
operative ansvaret for dette - selvfølgelig er de det. Og Djupedal skal
ikke drive og terge dem i utide om det, men de må delta og selvfølgelig
akseptere at det er offentlig politisk interesse rundt dette, at det er et
offentlig ordskifte rundt dette, og at stortingsrepresentanter vil ha ulik
tilnærming til dette. Det er altså ikke slik at pengepolitikken er definert
ut av den økonomiske politikken og som sådan ikke er en del av den
offentlige debatten. I det øyeblikket en så viktig komponent ikke er en del
av den offentlige debatten, er vi på ville veier. De må selvfølgelig
akseptere å være under et særdeles kritisk søkelys kontinuerlig.
De signalene som her er gitt fra et
flertall av partier, er jeg godt tilfreds med. Jeg regner også med at
Norges Bank vil legge vekt på det i framtidige vurderinger i hovedstyret.
I Økonomisk utsyn, som jeg refererte
fra også i min interpellasjon, sier direktøren for sentralbanken
avslutningsvis i forordet - og jeg synes dette kan være en viktig påminning
til Stortinget om hvilke utfordringer vi står overfor:
« Må vi akseptere en svekkelse av
tradisjonelle norske verdier som lav ledighet og relativt jevn
inntektsfordeling for å kunne delta effektivt i det internasjonale
økonomiske samkvemmet, og hvem vil i så fall høste gevinstene? Eller kan
utformingen og gjennomføringen av den norske økonomiske politikken tilpasses
disse prosessene slik at sentrale felles mål fortsatt kan nås? »
Jeg er helt enig i at dette vil være
en hovedutfordring for det politiske miljøet, men da må man også se helheten
og ikke bare fragmenter av den økonomiske politikken.