Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren:
« På tross av at det psykiske helsevernet skulle styrkes i alle behandlingsledd som resultat av opptrappingsplanen som ble igangsatt i 1999, meldes det nå daglig om kutt i tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. I NRK-programmet Puls den 9. og 16. februar 2004 er det avdekket kutt i tilbudet innenfor alle helseforetakene, og heller ikke utbyggingen i kommunene har gått som opprinnelig planlagt. Psykiatriske sykehjem legges ned uten at alternative tilbud er bygd opp for å erstatte tjenestene, og mennesker mister lokale behandlingstilbud. Innenfor barne- og ungdomspsykiatrien er ventelistene betydelig lengre enn innenfor voksenpsykiatrien. Likevel rapporteres det i Oslo om inndragelse eller planlagt ledigholdelse av ca 60 stillinger i barne- og ungdomspsykiatrien.
Hvordan vil statsråden sikre at opptrappingsplanen for det psykiske helsevernet blir fulgt i henhold til Stortingets vedtak? »

TALERE:

       Olav Gunnar Ballo (SV) [ 10:34:42 ] : Jeg har i dag to interpellasjoner. Den ene er om psykisk helse, den andre er om helsereformen. Det er bevisst valgt, fordi både jeg og SV mener at de tingene henger nøye sammen. I veldig stor grad er det jo helseforetakene som har ansvaret knyttet til opptrappingsplanen for psykisk helse, selv om en del av det ansvaret også påhviler norske kommuner. Dermed ønsker vi å sette begge deler i fokus og søke å se dem i sammenheng. Men i min første interpellasjon skal jeg konsentrere oppmerksomheten om opptrappingsplanen for psykisk helse.

Olav Gunnar Ballo (SV) [ 10:55:14 ] : Jeg merket snev av indignasjon i stemmen til statsråden da han besvarte interpellasjonen, fordi han opplever at kritikken kan være uberettiget, og at det kan være medieoppslag som ikke helt ut er dekkende for den faktiske situasjonen.

       Jeg vil si at vi i SV har utvist tålmodighet i forhold til utviklingen når det gjelder det psykiske helsevernet, men vi har hele tiden vært opptatt av at man må komme styrket ut, på en troverdig måte. Jeg synes at statsråden i den konkrete saken knyttet til opptrappingsplanen har tapt troverdighet. Jeg synes at mye av det som statsråden presenterer her i dag, mer høres ut som bortforklaringer enn en reell analyse av den situasjonen som eksisterer når det gjelder psykiatrien rundt omkring i Norge.

       Det er klart at man kan diskutere tallstørrelser. Det er ikke noe vanskelig å synliggjøre at Regjeringen selv har gått bort fra det de har hatt som ambisjoner på dette området. Men når det kommer til stykket, handler det jo om enkeltmennesker.

       Jeg har vært rundt omkring på ulike institusjoner i Norge. Jeg var i fjor høst på Gran på Hadeland og besøkte en institusjon der. Det som gjør inntrykk, er å møte enkeltmennesker som beskriver at tilbud forsvinner uten at det blir erstattet med noe annet. Det gjør også inntrykk å høre fagfolk argumentere for hvorfor tilbudene skal forsvinne, ut fra at de selv ønsker en type faglighet rundt seg som egentlig primært ikke handler om pasienter i det hele tatt, men som handler om å ha en interessant hverdag, der man omgir seg med nok fagfolk, og der man på en måte kan utvikle seg faglig. Det man ser, er at Regjeringen i forhold til en del av den utviklingen blir en passiv tilskuer. Hvis det var slik at man når man reiste rundt i Norge og snakket med pasienter og pårørende, opplevde at de sa at det ikke stemte, det som stod i avisene, at det ikke var slik at tilbudet ble redusert, men at det tvert imot var slik at Regjeringen var i ferd med å styrke dette, skulle jeg vært enig med statsråden i hans beskrivelse. Men det er ikke den virkeligheten man møter. Man møter en virkelighet der pasienter beskriver utrygghet, der fagfolk beskriver utrygghet, der de sier at midlene ikke kommer, de vet ikke hvor de havner, men de havner i hvert fall ikke der de bevirker en styrking.

       Det er klart at når man gang på gang opplever at det i regi av ulike helseforetak blir foreslått kutt nettopp på et område statsråden har sagt skal skjermes, bevirker det at fagfolk slutter, for de er usikre på om de har jobben sin i morgen. Det bevirker at psykiatriske pasienter blir mer utrygge, for de vet ikke om det tilbudet de har, eksisterer i morgen. Det bevirker at helhetsinntrykket av psykiatriplanen er at man ikke har lyktes med det man har sagt at man skal gjøre. Det er klart at det å hevde at man ikke har ment at dette skulle styrkes mer enn somatikken, er en ganske betydelig omskrivning av det som Stortinget har vedtatt. Det kan da ikke være slik når man vedtar en opptrappingsplan, at man skal komme ut med mindre ressurser enn på de områdene som ikke har prioritet.

Statsråd Dagfinn Høybråten [ 10:58:35 ] : Jeg skal ikke måle graden av indignasjon i stemmen til interpellanten, slik representanten Ballo uttalte seg om min stemmebruk.

       Han bruker sterke ord. Han snakker om « tapt troverdighet ». Da vil jeg ta utgangspunkt i hans hovedangrepspunkt, nemlig den underliggende påstanden om at Stortinget har forutsatt at psykiatrien skal vokse mer enn somatikken. Hvor har representanten Ballo det fra? Det hadde vært troverdig av representanten Ballo å understreke dette hvis det hadde vært slik at SV konsekvent og systematisk hadde stått for å bremse aktivitetsutviklingen i somatikken. Men jeg minnes faktisk en situasjon rundt den 25. juni i fjor, da statsråden i tråd med det vedtatte budsjettet sendte ut et styringsbrev til helseforetakene for nettopp å sørge for at de holdt seg innenfor budsjettene. Det mente et flertall på Stortinget at man ikke burde ha gjort. Det flertallet inkluderte representanten Ballo, som sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og sitt eget parti krevde at det ikke skulle legges begrensninger på veksten i somatikken. Er det dette representanten Ballo kaller troverdighet når det gjelder å sikre at man ikke får en større vekst i somatikken enn i psykiatrien? Jeg synes det er usedvanlig frimodig av representanten å bruke den type ord som han nå gjorde i sitt andre innlegg. Jeg har ikke bidratt til å skjønnmale situasjonen i psykiatrien.

       Jeg reiser også mye til psykiatriske institusjoner. Jeg møter mennesker med psykiske lidelser. Jeg møter mennesker som det har gått bra med. Jeg møter mennesker som det har gått dårlig med. Jeg møter mennesker som sliter, men jeg møter også mange mennesker som fatter mot når de ser hva som skjer rundt omkring i lokalsamfunnene og med utbyggingen av tjenestetilbudet, og som takker for det. Jeg tror verken det psykiske helsevernet, fagmiljøet, pasientene eller brukerne er tjent med ensidige beskrivelser, verken ensidig skjønnmaling eller svartmaling av den typen som vi har sett i en del medieinnslag, og som dessverre representanten Ballo i dag har henfalt til, i strid med hva som er hans vanlige, nyanserte tilnærming til slike saker.

Asmund Kristoffersen (A) [ 11:01:58 ] : Det er nå nødvendig å si, etter det jeg har hørt her, at alle grupper pasienter - også pasienter med psykiske lidelser - har fått kortere ventetid etter at helsereformen ble gjennomført og opptrappingsplanen ble satt ut i livet. Dette er et kvalitetstrekk ved vårt helsevesen som har stor betydning for de mange pasienter som ikke lenger opplever så lang ventetid som tidligere.

       Opptrappingsplanen for psykisk helse har medført betydelig økning i bevilgningene og gitt resultater i form av økt kapasitet og fokusering på bedrede arbeidsformer og ny organisering. Antallet som får behandling innenfor psykiatrien, fra planen startet og fram til nå, er økt med 50 % eller mer. Dette er bra, og det er nødvendig. Det er positivt at antallet distriktspsykiatriske sentre er kraftig økt og fordelt over hele landet. Dette er en grunnmur i psykiatritilbudet. Dette vil gi mennesker med psykiske lidelser større nærhet til behandlerne. Opptrappingen innen psykiatrien har hovedsakelig skjedd innenfor de distriktspsykiatriske sentra. Men det er et spørsmål om dette er tilstrekkelig.

       Jeg er bekymret for de meldinger vi får om nedlegging av tilbud før en har dokumentert at nye og bedre tilbud er kommet i stedet. Jeg tror bestemt at de psykiatriske sykehjemmene er meget viktige for de pasientene som trenger et litt lengre behandlingsopplegg. Mange pasienter med psykiske lidelser trenger tid og trygghet. For tidlig utskriving til hjemkommunen øker muligheten for at pasienten igjen blir innlagt i et tyngre behandlingsopplegg. Jeg er sikker på at svært mange kommuner, både små og de litt større, nå strever med kompetanseoppbygging innenfor psykiatrien. Ja, jeg mener bestemt at de faktisk ikke er i stand til å gi tilbud i samsvar med behov. Derfor må nå helseforetakene sette foten ned for nedleggelser som gjør pasientene til kasteballer mellom kommuner og spesialisttilbud i tyngre institusjoner. Jeg mener helseministeren må følge nøye med i helseforetakenes planer og beslutninger, og gripe inn der det foregår nedbygging av plasser som slett ikke er faglig begrunnet. Jeg merket meg hva helseministeren sa her angående styringsdokumentet, og har tillitt til at han følger opp dette kontinuerlig.

       Det finnes neppe en eneste grunn til å legge ned behandlingsplasser i barne- og ungdomspsykiatrien, og planer om dette må stoppes. Selv om ventetiden har gått ned også for disse, er det fortsatt i mange tilfeller uakseptabelt lang ventetid.

       Et gledelig trekk, som vi nå ser tydelig, er oppbyggingen av regionale enheter innenfor behandling av spiseforstyrrelser. Jeg håper bare at fagligheten er på plass fra dag én.

       Et annet forhold som ikke er tilfredsstillende, er forskning og utvikling av kunnskap innenfor psykisk helsevern. Svært få professorater innenfor området vitner om mangel på forskning og høykompetanseoppbygging. Her har de regionale helseforetakene og universitetsmiljøene en oppgave å gjøre.

Beate Heieren Hundhammer (H) [ 11:05:23 ] : Det er liten tvil om at psykiatri, etter å ha blitt stemoderlig behandlet i årevis, har fått en helt annen oppmerksomhet de siste årene. Opptrappingsplanen for psykisk helse har ført til en sterk økning av ressurser til psykiatrien. Dette har bidratt til en kraftig økning av antall behandlede, både innen voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien. Ventetiden har gått ned, selv om den ikke har gått ned like mye som økningen i behandlingskapasiteten skulle tilsi. Det er ikke bare negativt, selv om ventetiden for den enkelte pasient isolert sett i visse tilfeller er uakseptabelt lang. Det betyr også at terskelen for å søke hjelp er senket, og det er bra.

       I den politiske verden er det ikke fremmed for enkelte å bevilge seg ut av problemene. Men penger alene er sjelden nok. I så måte er opptrappingsplanen intet unntak. En økning av kapasiteten og bedre kvalitet innen psykiatrien er helt avhengig av styrking av den faglige kompetansen. Det var også grunnen til at opptrappingsplanen ble forlenget med to år. Når det er sagt, vil jeg si at det ikke er svart hav verken med hensyn til bemanningsøkning eller kompetanseheving, snarere tvert imot. Ifølge en rapport fra SINTEF Unimed, offentliggjort tidligere i år, har både økningen i bemanningen og kompetansehevingen gått raskere enn målene i planen tilsier. For øvrig konkluderer den samme rapporten med at det psykiske helsevernet ligger godt an i forhold til de fleste målene i den nasjonale opptrappingsplanen.

       Det som imidlertid ikke imponerer meg, er antall konsultasjoner pr. virkedag pr. behandler. Mens målet i opptrappingsplanen er 50 % produktivitetsvekst, har antall konsultasjoner sunket fra 1,67 til 1,54. Selv om behandling av psykisk syke mennesker ikke kan sammenlignes med hofteoperasjoner etter samlebåndsprinsippet, hører dette ikke noe sted hjemme. Selv om det enkelte steder har skjedd en produktivitetsvekst på både 20 og 30 %, er ikke dette spesielt imponerende. Selv med en slik økning har man ikke engang nådd to behandlede pasienter om dagen hvis utgangspunktet er en og en halv pasient. Her er det mye møter, kurs og dårlig organisering, og jeg håper at helseministeren vil vie dette ekstra mye oppmerksomhet i tiden som kommer. Selv om det som utenforstående er vanskelig å bedømme hvordan man skal behandle psykiatrien, kan vi ikke tillate at psykiatere blir skjermet for krav til levering av tjenester.

       Interpellantens utgangspunkt er de hyppige meldingene om kutt i tilbud til mennesker med psykiske lidelser. Statsråden gikk i sitt svar grundig inn på dette. Selv om det i enkelte tilfeller er berettiget med et rop om varsku, er det ikke bestandig at krisebildet stemmer med virkeligheten - og heldigvis for det. Psykiatriplanen har ført til flere behandlede pasienter, kortere ventetid og en større åpenhet rundt psykiske problemer og sykdommer.

John I Alvheim (FrP) [ 11:08:32 ] : Jeg har aldri forstått at opptrappingsplanen for psykiatrien skulle gi som konsekvens at man skulle nedbygge den somatiske helsetjenesten. Hvor har man egentlig det fra? Det vil jo være aldeles galskap.

       Til tross for den store oppmerksomhet Stortinget har vist i forhold til psykiatriplanen, og til tross for at helseministerens klare styringsbrev til helseforetakene om prioritering av psykiatrien, skjer det dessverre en nedtrapping av behandlingstilbudene mange steder, og ventelistene øker også enkelte steder. Fremskrittspartiet mener at en av hovedårsakene til denne økende ventetiden ikke bare er mangel på ressurser, men mangel på effektivitet i de ulike psykiatriske sykehus og DPS-er . Det er nå tvingende nødvendig å gå inn i den interne organiseringen i de enkelte psykiatriske sykehusavdelinger og DPS-er for å finne forklaringer på hvorfor psykologer og psykiatere ved offentlige psykiatriske sykehus og poliklinikker kun er i stand til å behandle ca én pasient pr. dagsverk, mens private psykologer og psykiatere behandler opptil åtte-ni pr. dagsverk. Tidligere forklaringer på denne store forskjellen, at de private psykiaterne bare tar de letteste pasientene, er ikke lenger en holdbar forklaring, og heller ikke riktig. Selve kulturen i de psykiatriske behandlingsinstitusjonene må, etter min mening, endres. Hvis ikke fagfolkene selv er i stand til å gjøre dette, må foretaksmyndighetene gripe inn og sørge for at tilsatt personell, særlig psykiatere og psykologer, pålegges å delta for å øke pasientbehandlingen i forhold til dagens situasjon. Vi kan ikke lenger akseptere at pasienter ved psykiatriske sykehus blir liggende i avdelingen i fem-seks dager før man får kontakt med psykiater eller psykolog i avdelingen.

       Vi kan heller ikke akseptere at psykiatriske avdelinger bemannes med ukyndige turnuskandidater, og at man opplever tilfeller som det som skjedde ved et sykehus i Helse Sør nylig, der en ung kvinne kun ble tilsett av en turnuskandidat og ikke ble innlagt, til tross for alvorlig psykose, og dagen etter tok sitt eget liv. Vi kan heller ikke lenger akseptere at flere distriktspsykiatriske sentre kun har åpningstid fra 9 til 16, og nekter å legge inn pasienter til tross for at man har tomme sengeplasser.

       Det er min konklusjon at helseministeren her umiddelbart må gripe inn i den interne organisering og drift ved en del av våre psykiatriske sykehus og poliklinikker. Psykiatrien mener jeg må bli en sterkere integrert del av spesialisthelsetjenesten, og ikke drive freelance-virksomhet, som den til dels gjør i dag.

Sigbjørn Molvik (SV) [ 11:11:49 ] : En betydelig andel av dem som har psykiske lidelser, sliter også med avhengighetsproblem knyttet til rusmidler. Fra 1. januar i år overtok staten ved de regionale helseforetakene også ansvaret for det spesialiserte behandlingstilbudet til personer med rusmiddelavhengighet. Derfor er de problemstillingene som interpellanten tar opp når det gjelder psykiatri, også nært knyttet til rusfeltet.

       På samme måte som med psykiatrien mottar vi hit til Stortinget nesten daglig meldinger om kutt og innskrenkninger både i behandlingstilbudet til personer med dobbeltdiagnose rus/psykiatri og i behandlingstilbudet til dem som har rusmiddelavhengighet som sitt hovedproblem. Jeg skal nevne noen eksempler på dette.

       Ved Sykehuset Buskerud i Drammen utvidet de i 2003 utredningsenheten ARP - avdeling for rus og psykiatri - fra seks til ni plasser. Etter utvidelsen har pågangen økt kraftig, og de har nå en venteliste på ca 60 rusmiddelavhengige og en ventetid på minst to måneder. På tross av dette er det nå nylig gjort styrevedtak om å redusere antall plasser med 30 %, fra ni og ned igjen til seks, med virkning fra 1. mai i år. De mangler 2 mill. kr for å opprettholde driften.

       Frognerlia behandlingsinstitusjon for dobbeltdiagnose rus/psykiatri i Lier reduserer i disse dager antall behandlingsplasser med 20 % - fra ti til åtte - av økonomiske årsaker. Pasientene som søkes dit, trenger lang og tidkrevende behandling, som regel rundt ett år. På grunn av krav om effektivisering og redusering i antall plasser må nå behandlingstida reduseres ned til seks måneder, den blir kanskje enda kortere. Det sier seg sjøl at dette blir et langt dårligere behandlingstilbud, og sjansene for å lykkes reduseres tilsvarende.

       Også for pasienter der rusmiddelavhengighet er den altoverveiende lidelsen, blir dette tilbudet redusert, og ventetida øker til dels dramatisk. Metadonteamet i Buskerud reduserer tilbudet med 10 %. Ventetida for å starte opp etter at vedtak om behandling er gjort, er på ca ett år.

       I går meldte Telemarksavisa om rekordlang metadonkø i Telemark, og at MAR - medikamentassistert rehabilitering - har innført inntaksstopp. Bare de som har livstruende somatiske eller psykiatriske sykdommer, blir tatt inn, til tross for at nærmere hundre står på venteliste.

       Dette er bare noen få eksempler som viser at det nå ropes et varsku fra store deler av landet om at noe må gjøres raskt. Det er med god grunn frykt for at noen av dem som står i kø og venter på behandling, vil dø i denne ventetida. Jeg regner også med at helseministeren er kjent med denne situasjonen, og forutsetter at han ser på den med det største alvor. Spørsmålet blir da om statsråden kan love at man seinest i revidert nasjonalbudsjett kommer med konkrete og svært målrettede tiltak som øker både kapasiteten og kvaliteten i den delen av rusomsorgen som staten ved helseforetakene har ansvar for.

Per Steinar Osmundnes (KrF) [ 11:15:12 ] : Vi veit at talet på personar med svekt psykisk helse er stort, og at konsekvensane er store, først og fremst i form av personlege belastningar, men også i form av store økonomiske utfordringar i samband med behandling, sosiale tenester, sjukefråvær, uføretrygd og tapt arbeidsinnsats i samfunnet. Dette er bakgrunnen for at Kristeleg Folkeparti har engasjert seg så sterkt i satsinga på å byggje opp eit verdig tilbod for personar med psykisk sjukdom.

       Opptrappingsplanen har hatt mange positive følgjer så langt. Mykje er oppnådd. Fleire søkjer hjelp, og fleire får hjelp. Auka satsing gir resultat, og innsatsen nyttar. Over 10.000 fleire barn og unge fekk hjelp av spesialisthelsetenesta i 2002 enn i 1998, ein auke på heile 51 %. Og nesten like sterk er auken i talet på dei som ber om hjelp. Gjennomsnittleg ventetid for vaksne har vore relativt stabil frå 2001 til 2003 - på mellom 50 og 60 dagar, trass i at talet på nytilviste har stige kraftig i akkurat same periode. Gjennomsnittleg ventetid for barn har i same tidsrom vorte redusert frå 90 til 70 dagar. Også her har talet på nytilviste stige kraftig. Dette viser at fleire tør å be om hjelp og har tru på at det nyttar å be om hjelp. Kristeleg Folkeparti forventar at ventelistene skal gå ytterlegare ned.

       Mykje har altså skjedd. Og sjølv om mykje står igjen, må vi heller ikkje gløyme at utgangspunktet for opptrappingsplanen var ei knusande beskriving av dei tenestene vi kunne tilby folk med psykisk sjukdom. Det var kapasitetsmangel i spesialisthelsetenesta, stor mangel på lokale tiltak i kommunane, for høg terskel for å sleppe til, for lang tid frå første sjukdomsteikn til behandling blir gitt, for tidlege utskrivingar, manglande oppfølging etter utskriving og for dårleg kvalitetssikring av tenestene. Dette vart beskrive som « svikt i alle ledd ».

       Opptrappingsplanen for psykisk helse føreset ikkje berre ei omfattande utbygging av tenestene, men også ei omfattande omstrukturering. Det inneber at parallelt med at det blir bygt opp tilbod, vil det også bli bygt ned tilbod som blir erstatta av nye. Men for Kristeleg Folkeparti er det ein føresetnad at ein ikkje byggjer ned gamle tilbod før ein har klart å byggje opp nye.

       Kristeleg Folkeparti deler den store utolmodigheita etter resultat som kjem til uttrykk i samfunnsdebatten. Ein må heller ikkje gløyme at det tek tid å planleggje og byggje kompetanse. Det er viktig å vere klar over at sjølv om opptrappingsplanen inneheld ein del omfattande sett med konkrete tiltak, dreier det seg om eit fagfelt der tenking, haldningar, forståing og ikkje minst arbeidsmetodar er i endring og utvikling. Det betyr at kvar enkelt kommune og kvart enkelt føretak må finne gode løysingar lokalt. Det er ikkje plankekøyring når bakgrunnen var « svikt i alle ledd », men ei satsing som krev gjennomtenking. Det er viktig å springe fort, men det er minst like viktig å springe i rett retning.

       Sjølv om ikkje alle mål er nådde, viser oppnådde resultat at det skjer ei positiv utvikling i psykiatrien. Fleire får hjelp, og fleire ber om hjelp. Og ventetidene blir stadig kortare, spesielt for barn og unge. Dette viser altså at det nyttar å ha ei regjering som vågar å satse på psykiatrien.

Ola D Gløtvold (Sp) [ 11:18:39 ] : Jeg er enig med helseministeren i ett av hans utsagn, og det er at helheten ikke må forsvinne i enkeltsaker. Men når enkeltsakene blir så mange at de utgjør en helhet, er det grunn til å reagere.

       Så sier helseministeren i skriftlig form at en ikke skal ha lavere aktivitet i somatikken enn i psykisk helsevern. Det er for så vidt greit nok, men da har vi igjen dette bikkjeslagsmålet om ressurser. Senterpartiet vil ikke bremse aktiviteten i somatikken, men vi vil samtidig øke aktiviteten innenfor psykiatrien ut fra det som var intensjonene i psykiatriplanen. Dette styringsbrevet fra helseministeren i fjor sommer kan jeg jo avlegge en liten visitt. Vi var slett ikke enig i at man skulle bremse aktiviteten i somatikken da, men vi må ikke sette disse tingene opp mot hverandre. Det som en kan konkludere med, er at det er for liten ressurstilgang i spesialisthelsetjenesten. Hvis en skal øke aktivitetsnivået, må en også øke det ressursgrunnlaget som må være tilgjengelig og disponibelt for at man skal kunne ha en god spesialisthelsetjeneste både når det gjelder somatikk og psykiatri.

       Det samme burde gjelde for psykiatrien og somatikken innen kommunesektoren. Spesielt hvis man ønsker en desentralisert profil på satsingen innenfor psykisk helsevern, er det helt klart at kommunene økonomisk og ressursmessig og også ellers må settes i stand til å gi den desentraliserte tjenesten på en skikkelig og verdig måte.

       De distriktspsykiatriske sentrene var noe av det som skulle ta opp den økte aktiviteten og være en link mellom første- og andrelinjenivået. Vi vet at vedtatte prosjekt som lå der før helseforetakene kom inn i bildet, er blitt utsatt eller skrinlagt. Det er etter min mening det motsatte av å satse.

       Denne krisesituasjonen gjør at vi nå bare drøfter behandling - og jeg må kanskje si krisebehandling - og ikke forebygging. Det er meget skremmende. Psykiske lidelser øker generelt, og psykosomatiske lidelser vil komme som et snøras over mye av det norske helsevesenet. Vi vet at flere barn og unge får psykiske lidelser, og ikke minst for denne gruppen haster det med å få behandling, så ikke sykdomsutviklingen får enda større følger og det blir enda dyrere å behandle.

       Jeg vil igjen gjenta også det som Riksrevisjonen har påpekt, at det er en feil i tildelingen fra departementet og staten selv. Den feiltildelingen, eller forfordelingen, burde rettes opp snarest mulig. Jeg spør igjen helseministeren: Vil han gjøre noe med dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett allerede nå til våren?

       Tilbud forsvinner uten at nye kommer og blir satt som alternativ, både når det gjelder akuttmottak, diagnostisering på skikkelig vis, som andre har vært inne på også, behandling, rehabilitering og omsorg og ettervern. Rus og psykiatri er også et problemområde som jeg håper vi kanskje kan komme litt tilbake til i neste sak.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [ 11:22:03 ] : Da Stortinget gikk gjennom utfordringene i psykiatrien i 1997, ble det felt en knusende dom over denne delen av helsetjenesten. Det viste seg at behovet for å bedre tilbudet til personer med psykiske lidelser i alle ledd var stort. Opptrappingsplanen ble vedtatt for perioden 1999-2006. I etterkant er svært mye positivt gjort, og langt flere får i dag hjelp.

       Til tross for at det aldri har vært brukt mer ressurser til psykisk helse, og til tross for at stadig flere som søker hjelp, får hjelp, rapporteres det fremdeles om høyt press på akuttavdelingene i psykisk helsevern for voksne og økende køer ved poliklinikkene for barn og unge. Det viser at vi i dag står overfor nye og store utfordringer. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har foreslått å utvide planperioden i ytterligere to år, fram til og med 2008.

       Behovet for en forbedring av tilbudet til mennesker med såkalt dobbeltdiagnose er stort og økende. Vi opplever at stadig flere unge flørter med narkotika og såkalt partydop, noe som fører til depresjoner, angst, personlighetsforstyrrelse og psykose.

       Ved behandling av rusreformen ble det vedtatt at rusmiddelavhengige fra 1. januar 2004 skal ha samme rett til behandling som andre pasientgrupper. Det betyr at disse pasientene kommer inn under pasientrettighetsloven. Det betyr også at hovedansvaret for utvikling av behandlingstilbud for pasienter med dobbeltdiagnose rus/psykiatri nå er lagt til helseforetakene. Pasienter med såkalt dobbeltdiagnose har behov for et bedre og mer samordnet tilbud enn andre. Det er derfor positivt at det nå endelig er faglig enighet om at behandling for begge lidelser må ses under ett og gis samtidig. Det betyr at rusproblemet nå endelig blir tatt på alvor, men det betyr også at det stilles stadig større krav til psykiatrien. Området er markert som en særlig utfordring både for det kommunale tjenesteapparatet og for helseforetakene. Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene samarbeider nå om regionale utdanningsprogram for økt kompetanse på området rus og psykiske problemer. Arbeidet med viktig kompetanseheving styrkes med 2 mill. kr i 2004.

Olav Gunnar Ballo (SV) [ 11:25:02 ] : Det er jo helt åpenbart at man både innenfor helseforetakene og når det gjelder opptrappingsplanen for det psykiske helsevernet, står overfor betydelige utfordringer. Jeg har hørt ulike tall i forhold til ressursbruken når det gjelder spesialisthelsetjenesten, men et tall som vel har gått igjen, er omtrent 56 milliarder kr totalt sett. Det er klart at det er enorme summer, og hvis man ikke anvender de midlene målrettet og på en slik måte at man sikrer at de gruppene som har størst behov for det, også får hjelpen, risikerer man at økte bevilgninger egentlig ikke medfører økt hjelp i det hele tatt. Derfor har det vært viktig både for meg og for SV når det gjelder helsepolitikken, nettopp å søke å målrette midlene.

       Jeg registrerer at statsråden er kritisk i forhold til at flertallet tidligere ikke ønsket å begrense utgiftsveksten på en del områder innenfor spesialisthelsetjenesten, og at det nettopp kunne være et signal om vekst på områder som ikke skulle ha prioritet, og det er et signal jeg tar. Jeg tror at et felles ansvar som hele Stortinget har, i stedet for å gi seg hen til en type lettvint retorikk som selvfølgelig er salgbar, er å bli opptatt av: Hvordan bruker vi disse ressursene målrettet? Men da håper jeg at man kan komme videre nettopp i en diskusjon omkring prioritet som over tid har den virkningen at de som er svakest stilt, også får hjelpen først. Jeg synes ikke, jeg må være så fri å si det, at statsråden har besvart godt det som ligger i mitt spørsmål om det ikke er slik når man har styrking på visse felt - vi har hatt en kreftplan, vi har en opptrappingsplan for psykiatri - at det ikke også skal ligge at man over tid kommer styrket ut relativt sett. For hvis det ikke gjør det, hvis det er slik at når vi avslutter opptrappingsplanen for det psykiske helsevernet, vil bevilgningene på nytt gå ned, så vil man på nytt oppleve at det er andre deler av virksomheten som har en relativt sett mye større vekst, og da vil det over tid på nytt ramme psykiatrien. Det er klart at når vi nå kommer tilbake til debatten omkring helseforetakene og ressursveksten på en del områder der, vil man se at det har vært vekst på områder som Stortinget overhodet ikke har forutsatt vekst på. Jeg håper, og jeg ønsker å være konstruktiv i så henseende, at statsråden og jeg kan ha en viss felles forståelse i forhold til at vi trenger en annen grad av ressursstyring innenfor det samlede helsevesenet, og spesielt spesialisthelsetjenesten, enn det vi pr. dato har, og at det naturligvis er et ansvar som Stortinget har, i likhet med statsråden.

Statsråd Dagfinn Høybråten [ 11:28:08 ] : La meg først minne om at de årlige rammene for satsingen på opptrappingsplanen er vedtatt av Stortinget. Det er også retningslinjene og målsettingene for gjennomføringen av planen. Vi har en årlig forestilling her ute i vandrehallen når Regjeringen har lagt fram sitt budsjettforslag, hvor Rådet for psykisk helse i kjent stil snakker om svik mot de psykiatriske pasientene, og hvor opposisjonspartiene i tur og orden forteller at de skal bevilge veldig mye mer. År om annet har jeg opplevd at den satsingen som jeg har lagt fram, er blitt vedtatt i Stortinget, og det er det jeg må ha som utgangspunkt når jeg gjennomfører opptrappingsplanen.

       Det er også en klar forutsetning i opptrappingsplanen at dette ikke bare er en opptrapping, men en omstilling. Men gjentatte ganger opplever jeg i media, og dessverre også fra stortingsrepresentanter, at man framstiller klare omstillingstiltak som nedleggelser og nedskjæringer. Jeg har ikke sagt at det ikke har skjedd nedskjæringsvedtak som har vært feilaktige. Det har skjedd, jeg har grepet fatt i det, og jeg har en meget streng og tydelig oppfølging av helseforetakene på dette. Men jeg synes at vi burde slippe både fra fagfolk og fagmiljøer og fra opplyste aktører i debatten at man blander sammen for det første tilfeldige forslag i en budsjettbehandling med endelige vedtak og for det andre forutsatte omstillingstiltak med nedleggelser. Hvis vi ikke kan ha den type ryddighet i debatten, blir det veldig vanskelig å gjennomføre det Stortinget har forutsatt.

       Når det er sagt, har mine innlegg her i dag vært preget av et forsøk på å nyansere et ensidig bilde. I interpellantens første innlegg fant jeg ikke ett eneste lyspunkt. Det var bare negative beskrivelser. Slik er ikke virkeligheten. Jeg har forsøkt å gi et mer nyansert bilde, med en klar erkjennelse av at vi ikke har nådd langt nok i kommunene. Det er for store forskjeller. Vi har ikke nådd langt nok når det gjelder å kutte ventetider. Vi har flere feilskjær i omstillingsprosessene som vi har måttet gripe inn mot. Men vi gjør det, og vi står på. Det er et fagfelt som er satt under press når det gjelder produktivitet, som flere har vært inne på her. Det skjer framskritt, og det må vi i sannhetens navn få fram fordi dette fagfeltet også trenger motivasjon til å gjøre jobben. Hvis den ensidige beskrivelsen av at alt er svart, får lov til å regjere, blir det svart, og da kommer den kollektive depresjonen til å ta norsk psykiatri. Det er ikke pasientene tjent med.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.