Gunn Olsen (A) [ 10:14:46 ] : I morgen er det Verdens bokdag. Alle barn i 6. og 7. klasse får i morgen en bok som gave fra Læringssenteret, bare ikke de barna som er blinde, som er svaksynte, eller som har andre leseproblemer. Det gjør meg opprørt.

       Hver dag blir funksjonshemmede i Norge diskriminert, gjennom holdninger og gjennom handlinger. Menneskeskapte funksjonshemmende barrierer hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne i å delta i arbeidslivet, i skolen og i fritida på samme vilkår som funksjonsfriske. Og de har langt dårligere levekår enn gjennomsnittet. Eksempler fra dagliglivet er mange, og et tilfeldig valgt eksempel er fra Vestfold. I Tønsbergs Blad 31. januar i år kan man lese at Kristian Aslaksen forsøkte å komme seg inn på Brygga Cafe i Holmestrand, men fikk beskjed om at han ikke kunne komme inn fordi man ikke hadde giddet å måke handikapinngangen. Det er bare et eksempel. Vi er kjent med at blinde og svaksynte gir fra seg minibankkoden til tilfeldige, og at offentlig transport ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede.

       Vi har alle et ansvar for at det er slik. Ingen politikere kan være stolte av den jobben som er gjort for funksjonshemmede. I all samfunnsplanlegging burde vi tenke på de funksjonshemmede.

       Gjennom Manneråk-utvalgets arbeid, slik det er gjengitt i NOU 2001:22, Fra bruker til borger, er det gjort et grundig arbeid for å belyse levekårene for funksjonshemmede i Norge. Manneråk-utvalgets utredning gav forhåpninger hos funksjonshemmede om at det skulle startes et systematisk arbeid for å bedre deres muligheter for livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet.

       Hovedproblemet knyttet til tilgjengelighet er at det er lav bevissthet og dårlig kompetanse hos mange i offentlig og privat sektor som utreder, planlegger og fatter beslutninger om utforming av bygninger, utemiljø, produkter og tjenester. Det er et enormt gap mellom de overordnede mål vi har satt oss, og den virkeligheten som funksjonshemmede i dag lever med. Utfordringene er derfor å tenke nytt. Ikke minst handler det om å få brukerne med på råd. Regjeringen vil lovfeste brukermedvirkning på kommunalt nivå, og regjeringspartiene har gått inn for at det skal skje i form av kommunale råd.

       I meldingen settes det spesielt fokus på tilgjengelighet, utdannelse, arbeid og tjenester. Det å ha et arbeid å gå til er den viktigste faktor for gode levevilkår. Regjeringen har satt seg følgende mål: Den enkelte skal sikres økonomisk og sosial trygghet. Tjeneste, opplæring og kvalifisering skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Flere som kan nytte sine evner og anlegg til beste for seg sjøl og samfunnet, skal kunne komme i arbeid. Målet er derfor aktiv deltakelse og full likestilling både med tanke på tilgjengelighet til høyere utdanning og i arbeidslivet.

       For å tilrettelegge slik at flere kan ansette funksjonshemmede, har Regjeringen igangsatt forskjellige tiltak. Som eksempel kan nevnes intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Bedriftenes egenandel på hjelpemidler ved tilrettelegging på arbeidsplassen for funksjonshemmede er nå bortfalt for alle bedrifter. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil utarbeide en tiltaksplan for økt rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne til offentlig sektor. Det er viktig at offentlig sektor tar ansvar og går foran og viser private arbeidsgivere at det nytter.

       Det er igangsatt et nytt opplæringsprogram i staten om FNs standardregler som inngår i en strategiplan knyttet til kompetanseheving - dette for å sikre en høy bevissthet om universell utforming, utredning, planlegging og saksbehandling i departementene. Viktige tiltak i planen vil være knyttet til kompetanseheving av ansatte, styrket brukermedvirkning og samarbeid med Statens råd for funksjonshemmede. Samtidig er det viktig å stille krav til utredninger og prosedyrer for saksbehandling.

       Hovedutfordringen vil bli å skape bevissthet og kunnskap omkring funksjonshemmedes forhold, skape vilje til å bygge ned funksjonshemmedes barrierer og formidle kunnskap om universelle, gode løsninger. Regjeringen vil derfor stimulere til at universell utforming legges til grunn for all planlegging. Utfordringene på transportområdet er betydelige, noe som også omtales i Nasjonal transportplan. Forsøksordningen med arbeids- og utdanningsreiser skal evalueres. På bakgrunn av evalueringen av forsøket vil Regjeringen ta stilling til om ordningen skal bli permanent. Det er mange ulike stønader og ordninger som gjelder transport, og det er behov for å se disse i en sammenheng

       Sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet vil sette ned en arbeidsgruppe som skal gjennomgå offentlige ordninger og stønader, som TT-ordningen og folketrygdens ytelser, med det formål å foreslå endringer som sikrer et godt transporttilbud og bidrar til at ordningene fungerer mer helhetlig, samordnet og rasjonelt enn de gjør i dag.

Harald T Nesvik (FrP) [ 10:27:35 ] : Denne meldingen som i dag er til behandling, er en stor og særdeles viktig sak for mange enkeltpersoner og organisasjoner. Det å lage seg klare mål, tiltak og strategier for hvordan en skal klare å bygge ned alle de barrierer som funksjonshemmede i dag møter ute i samfunnet, er noe vi virkelig må ta på alvor. De vedtak som fattes i dag, er ikke løsningen på alle de dagligdagse problemer som funksjonshemmede møter. Vi kan ikke skyve under teppet at dersom vi skal få til et samfunn som gir en tilnærmet lik tilgang for alle til alle samfunnsområder, vil dette ikke bare koste penger, men også kreve av oss alle som borgere en holdningsendring med hensyn til hvordan samfunnet må innrettes i framtiden

       Det er ikke akseptabelt at f.eks en rullestolbruker ikke fritt kan bevege seg i en by i dagens Norge, eller at blinde personer ikke har mulighet til å kunne finne fram i et offentlig bygg fordi heiser og inngangspartier ikke er lagt opp på en slik måte at blinde kan klare å orientere seg. Det er imidlertid viktig å ta innover seg at en del av de endringer som må til, vil det ta noe tid å få på plass. Dersom en ser på den utviklingen som har vært de senere år, har det blitt satt i verk en rekke positive tiltak i samfunnet for bedre å kunne inkludere personer med til dels store funksjonshemninger, slik at de kan fungere mest mulig normalt i samfunnet, men det skulle bare mangle at så har skjedd. Det er imidlertid viktig å ta innover seg at veldig mye gjenstår.

       Det ble i forbindelse med framleggelsen av denne meldingen veldig mye diskusjon om hvordan en skal finansiere paraplyorganisasjonene i framtiden. Dette visste man ville komme, i og med at Regjeringen i utgangspunktet foreslo å fjerne hele tilskuddet til paraplyorganisasjonen FFO, for så i neste omgang å fordele disse midlene ut til alle funksjonshemmedes organisasjoner, enten de var medlem av FFO eller ikke. Argumentasjonen for å gjøre dette var i hovedsak at det måtte være opp til de enkelte medlemsorganisasjoner selv å finansiere sin egen paraplyorganisasjon. Dette argumentet ville vært meget forståelig og fornuftig dersom FFO kun hadde hatt som oppgave å ivareta sine egne organisasjoners interesser. Slik er imidlertid ikke virkeligheten. FFO har i tillegg til å være en ren paraplyorganisasjon også påtatt seg en del andre viktige oppgaver - dette være seg drift av rettighetssenteret, som er til nytte for alle funksjonshemmede, de er en viktig forhandlingspartner i forbindelse med f.eks trygdeoppgjørene, og de foretar en rekke utredninger og høringer. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiet har klart å få til en finansieringsløsning som skulle kunne sikre både en mer organisasjonsstyrt paraplyorganisasjon, og ikke minst at FFO blir i stand til å fortsette sitt arbeid både med rettighetssenteret og som en viktig samfunnskontakt og samarbeidspartner for det offentlige og eventuelt andre som har behov for den kunnskap og veiledningsinformasjon som FFO har på de forskjellige områdene. Gjennom at FFO nå sikres en grunnbevilgning på 5 mill. kr, skulle det nå være en overkommelig oppgave å sikre seg den resterende pengesummen som skal til for å kunne drive videre på dagens nivå, dersom dette er ønskelig fra de enkelte medlemsorganisasjonene, slik det framkom under høringene med sosialkomiteen, og da særlig i og med at mellomlegget mellom dette beløpet og de midler som i dag tildeles FFO, skal fordeles ut ifra antallet medlemmer til FFOs egne medlemsorganisasjoner.

       Det er gledelig at et av de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet i en årrekke, nå endelig får flertall, grunnet støtte fra regjeringspartiene. Dette dreier seg selvfølgelig om forslaget om at det skal lovfestes opprettelse av kommunale råd for funksjonshemmede. Dette er noe som er særdeles viktig, slik at kommunale råd for funksjonshemmede får en status og en viktig plass i de fleste kommuner. Det er en kjensgjerning at mange av de hindringer og problemer som funksjonshemmede møter i hverdagen, i stor grad skyldes manglende kunnskap og tilrettelegging lokalt. Vi som lovgivere vil aldri være i stand til å løse alle disse problemene hundre prosent, da mange av de problemene som det her er snakk om, bl.a skyldes holdninger og manglende kunnskap og forståelse for de funksjonshemmedes problemer. Selve utformingen av hvordan de kommunale rådene skal organiseres, og hvor stor en kommune skal måtte være for at det skal kunne kreves et slikt lovfestet råd, må Regjeringen komme tilbake til i løpet av 2004. Jeg må si at det er skuffende at Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet ikke støtter opp om en lovfesting av kommunale råd for funksjonshemmede.

       Fremskrittspartiet mener at dagens organisering av sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten i seg selv er en hindring når det gjelder muligheten for raskere nedbygging av de funksjonshemmende barrierer. Funksjonshemmede som ønsker å arbeide, er i stor grad avhengig av en godt tilrettelagt arbeidsplass for å kunne fungere best mulig. I en rekke forskjellige situasjoner i livet møter de funksjonshemmede alle de tre gjeldende etater. Slik disse etatene er organisert i dag, slik de fungerer, med bortimot vanntette skott imellom, blir de like mye en hindring for den enkelte bruker som tilretteleggere.

       Nettopp mangelen på konkrete og forpliktende tiltak er den store svakheten i Regjeringas politikk på dette området, slik den kommer til uttrykk i denne meldinga. Årsaken synes å være åpenbar: Dette vil koste penger, til dels ganske mye penger! Regjeringa sier det rett ut i meldinga:

       « Å realisere et mål om full tilgjengelighet for alle vil kreve svært store investeringer som regjeringen finner uforenlig med kravene til et stramt budsjett og behovene for innsats på andre områder. »

       Dette er reine ord for pengene. Til tross for vakre ord om et edelt verdisyn og gode, ideelle målsettinger er det altså andre områder denne regjeringa ønsker å prioritere høyere enn å bedre de funksjonshemmedes situasjon.

       Da vil jeg minne om at funksjonshemmede er blant de grupper som gjennomgående har lavest utdanning, lavest yrkesdeltakelse og dårligst levekår i vårt samfunn, i tillegg til de mange utfordringene disse møter som dreier seg om tilgjengelighet både når det gjelder bygg, anlegg, transport, fritids- og kulturtilbud osv.

       Et viktig spørsmål for å sikre fulle rettigheter er spørsmålet om en antidiskrimineringslov. Manneråk-utvalget anbefalte at det utarbeides en slik lov, og utvalget gav også klare og viktige føringer med hensyn til formål og gyldighetsområde for en lov. Regjeringa har satt ned et lovutvalg for å vurdere dette spørsmålet, og SV vil fullt ut støtte at en slik lov blir utarbeidet. I tråd med anbefalinga i Manneråk-utvalget foreslår også SV at det opprettes et eget, uavhengig tilsyn for å hindre diskriminering og sikre de funksjonshemmede spesielle rettigheter. I tillegg mener SV det er behov for å gjennomgå allerede eksisterende lovverk på mange ulike områder for å sikre personer med funksjonsnedsettelser samme rettigheter som andre.

       Det aller viktigste virkemidlet for å oppnå likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne er å øke mulighetene og tilgjengeligheten til utdanning og arbeid. Utdanning og kompetanse er en viktig forutsetning for deltakelse på arbeidsmarkedet i et moderne samfunn. For personer med nedsatt funksjonsevne er dette kanskje enda mer avgjørende. Det er i dag svært mange med nedsatt funksjonsevne som både vil og kan være i jobb, men som ikke slipper inn på arbeidsmarkedet. Og situasjonen forverrer seg dessverre. Ifølge Statistisk sentralbyrå har 20.000 funksjonshemmede falt ut av arbeidsmarkedet det siste året. En undersøkelse som nylig ble offentliggjort, viser at blant 40 land som er undersøkt, er Norge en av verstingene når det gjelder ekskludering i arbeidslivet. Denne uakseptable tendensen kan bare snus ved at de tiltak som settes inn, rettet mot utdanning og arbeid for denne gruppen, blir langt mer konkrete, målrettet og forpliktende. Siden utdanning er så grunnleggende for arbeidsdeltakelse, må det settes inn omfattende tiltak i utdanningssektoren fra grunnskole til universitet og høyskoler. Retten til tilrettelagt undervisning er nedfelt i opplæringsloven, men det er dessverre langt igjen før dette er en reell rettighet for alle.

       Den anstrengte ressurssituasjonen i mange kommuner er et viktig hinder for å skape en skole som gir like muligheter for alle. Ikke minst gjelder det de investeringer som må til for å gjøre skolebygg og anlegg mye mer tilgjengelige rent fysisk.

       Jeg er derfor glad for at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet ber Regjeringa legge fram en handlingsplan for å øke tilgjengeligheten til transport, bygninger og andre samfunnsarenaer, og at denne planen skal inneholde både tidsfrister og et statlig medansvar for finansiering. Dette er helt nødvendig for å komme noen viktige skritt videre når det gjelder tilgjengelighet og likestilling.

       Det samme flertallet er også enige om å be Regjeringa fremme forslag om at Kvalitetsreformen i høyere utdanning må sikre kvalitet og lik tilgjengelighet også for studenter med nedsatt funksjonsevne, og om å be Regjeringa sikre at studiefinansieringsordningene ikke påfører studenter ekstrautgifter som er knyttet til den nedsatte funksjonsevnen. Dette er viktige områder, der stortingsflertallet legger til rette for en mer offensiv og målrettet politikk for nedbygging av funksjonshemmende barrierer enn det Regjeringa har lagt opp til i stortingsmeldinga.

       Det er et viktig mål for SV at alle, så langt den enkeltes funksjonsnivå gjør det mulig, kan ha ansvar for og styring over sitt eget liv og sin egen hverdag. I denne sammenhengen er ordninga med brukerstyrt personlig assistanse, den såkalte BPA-ordninga, et svært viktig virkemiddel. Mange har tatt denne ordninga i bruk, og tilbakemeldingene vi får, er at denne ordninga er god, men at den må utvides og forbedres for at den skal kunne fungere enda bedre. Jeg er derfor også veldig glad for at opposisjonspartiene her i salen samler seg om et forslag der Stortinget ber Regjeringa utrede forbedringer av denne ordninga, både når det gjelder rettighetsfesting, omfang og innhold i tjenesten, og på hvilken måte staten kan medvirke i finansieringa av ordninga sammen med kommunene.

       Når det gjelder dette siste punktet, som dreier seg om finansiering, viser erfaring at stram kommuneøkonomi legger store begrensninger på bruken av ordninga. Det er for å bøte på dette at flertallet ønsker en eller annen statlig medfinansiering. I Sverige har de en ordning der kommunene finansierer de første 20 timene, mens staten finansierer det overskytende. Dette er en ordning som minner mye om den vi har her i landet når det gjelder særlig ressurskrevende brukere.

       Så til spørsmålet om finansiering av funksjonshemmedes organisasjoner. Gjennom arbeidet i sosialkomiteen både med denne saka og i mange andre saker får iallfall jeg et klart inntrykk av det viktige arbeidet disse organisasjonene gjør for sine medlemmer, både som en arena for å møtes og utveksle gjensidig erfaring, for å få konkret støtte i ulike sammenhenger og ikke minst som interessepolitisk talerør overfor lokale og sentrale myndigheter. Mange av disse organisasjonene er små og har liten mulighet til på egen hånd å drive et effektivt og omfattende interessepolitisk arbeid. Derfor ser disse organisasjonene seg tjent med å være organisert i en større paraplyorganisasjon, slik det er vanlig også på andre organisasjonsområder, som f.eks i idrettsbevegelsen.

       Regjeringa foreslår nå å fjerne tilskuddet til paraplyorganisasjonene og får her i Stortinget støtte fra Fremskrittspartiet til å redusere tilskuddet til FFO betydelig og dele disse midlene ut til den enkelte medlemsorganisasjon. Dette blir gjort til tross for at samtlige medlemsorganisasjoner under FFOs paraply er imot en slik omlegging. En kan bare spekulere på hva som ligger bak flertallets ønske om å gi disse organisasjonene frihet til å organisere sitt eget arbeid, noe de sjøl ikke ønsker. Men jeg merker meg at flertallet i sine merknader, når de beskriver det viktige arbeidet som FFO gjør, ikke nevner det som medlemsorganisasjonene sjøl vektlegger aller mest, nemlig FFO som en sterk, interessepolitisk organisasjon som kan drive påvirkning og lobbyvirksomhet på vegne av ulike grupper av funksjonshemmede. På bakgrunn av dette kan jeg ane et ønske om å ville svekke denne delen av paraplyorganisasjonenes virksomhet, og i så fall er det verdt å merke seg.

       For å oppsummere vil min påstand være at stortingsflertallet gjennom behandlinga av denne meldinga har lagt til rette for større grad av inkludering og bedre muligheter til utdanning og arbeid, for på den måten å kunne skape bedre levekår og en lettere livssituasjon for personer med nedsatt funksjonsevne.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslagene i innstillinga som SV har fremmet alene eller sammen med andre.

       Manneråk-utvalget la fram et meget grundig og gjennomtenkt forslag, og det som ble påpekt i NOU-en i 2001, er i høyeste grad aktuelt. Det er tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Gjennomgående har disse lavere inntekt enn befolkningen for øvrig, og mange har høye utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler osv. Det er viktig at en tar dette innover seg når en skal behandle dette, og at det i en slik plan ikke bare er snakk om å legge forholdene fysisk til rette. Det er selvsagt viktig at folk som er rullestolbrukere, kan ta seg fram i storsamfunnet, enten det er i byen eller på landet. Det er viktig at også blinde og døve kan komme ut i samfunnet og få informasjon på lik linje med dem som har hørsel og syn. Slik sett er det mange fysiske barrierer som må brytes ned og bygges om. Men det er helheten, hvordan vi skal få til en utjevning mellom disse forskjellige gruppene og dem som er såkalt funksjonsfriske, som er avgjørende.

       Det er derfor skuffende at Regjeringen i så liten grad følger opp de endringer og strategier som ble lagt fram i NOU 2001:22. Det er noe som også flere av organisasjonene til de funksjonshemmede har påpekt i de høringer som vi har hatt i forbindelse med meldingen.

       Det ble i Manneråk-utvalget lagt et godt grunnlag for en helhetlig politikk og en strategi for å bedre situasjonen. Men det må ikke være slik at vi bare tar sikte på å redusere det gapet som er mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. Vi må også ta sikte på å fjerne det. Vi ser at mange av dem som har funksjonshemning, har sammensatte problemer, og at de ønsker å kunne få en tilgjengelighet til et brukerapparat og til bistand som er helhetlig. Det er derfor viktig at vi nå får kompetanse på dette området, og at vi kan få til en ombudsordning som gjør at de som trenger hjelp i privat og offentlig sammenheng, kan få dette, og at det da er en helhetlig hjelp som kan gis.

       Fra Senterpartiets side er vi derfor ikke innstilt på å ha ombud for de ulike typer funksjonshemninger og for de ulike typer offentlige ordninger, men å få etablert et brukerkontorsystem i alle kommuner, eventuelt i interkommunal regi, slik at de som trenger hjelp og bistand, kan få det. Vi viser bl.a til det som Kreftforeningen og LHL sa i høringen om brukerkontoret som har vært forsøkt i Løten kommune. Vi er litt skuffet over at ikke flere kan være med på å si at dette nå bør videreføres i et interkommunalt samarbeid i Hedmark sammen med pasientombudet for Hedmark og Oppland og bli finansiert av staten, slik at staten tar ansvaret for at de som trenger hjelp og bistand, får det på en skikkelig måte i alle landets kommuner.

       Jeg har sett på sysselsettingen av de funksjonshemmede og yrkesvalghemmede. Det er veldig bekymringsfullt at antall arbeidsledige i denne gruppen øker. I januar 2004 var det over 80.000 yrkesvalghemmede som var registrert arbeidsledige hos Aetat, og økningen er på vel 4.000 det siste året. Det er viktig at en nå får tilrettelagt slik at flere kan få seg arbeid, få tilleggsinntekter og dermed føle at det er en mer meningsfylt tilværelse de går inn i.

       Det er derfor av stor betydning at en følger opp Manneråk-utvalgets anbefaling om å få en antidiskrimineringslov, som utformes i samsvar med de føringer som Manneråk-utvalget gav. Jeg mener at denne loven bør på plass snarest mulig, og at en ikke behøver å utrede om man skal ha en slik lov.

       Så til slutt litt om finansiering av de yrkeshemmedes organisasjoner. Jeg synes det er veldig beklagelig at vi endrer disse ordningene nå. FFO er en stor og sterk organisasjon, som vi ikke skal være redd for. Det er en organisasjon som også driver kontroll- og kvalitetsarbeid, som vi har behov for i beslutningssammenheng.

       Mitt spørsmål til statsråden dreier seg om igangsettelsen av dette omfattende og viktige arbeidet - når ser statsråden for seg at man kommer i gang? Hvordan ser statsråden for seg at hun vil involvere Stortinget i arbeidet? Vil Stortinget få planen til behandling når den er fullført? Og: Vil statsråden nå virkelig ta på alvor det omfattende oppdrag hun får fra Stortinget i dag, og sette alle kluter til i arbeidet med en slik handlingsplan?

Statsråd Ingjerd Schou [ 11:07:55 ] : Jeg vil selvfølgelig følge opp flertallsvedtak i Stortinget. Det jeg likevel merker meg, er at det er ingen uenighet om visjoner, det er ingen uenighet om satsingsområder, det er ingen uenighet om de mål som Regjeringen har lagt frem, som er en oppfølging av Manneråk-utvalgets innstilling. Når det gjelder å utarbeide en forpliktende handlingsplan, registrerer jeg at flertallet ønsker mer av det Regjeringen allerede foreslår, og at det skal være klare tidsfrister for oppfølgingen.

       Det er også nevnt på hvilke områder man særlig ønsker at handlingsplanen skal følges opp - og jeg skal følge den opp så raskt som mulig. Det er et omfattende arbeid, og det er et rimelig stort kostnadsbilde i denne saken, men jeg forutsetter at Stortinget og dette flertallet er innstilt på å medvirke til finansiering av en slik handlingsplan.

Harald T Nesvik (FrP) [ 11:09:24 ] : Vi har i dag hørt rimelig ramsalt kritikk fra representanten Gunn Olsen fra Arbeiderpartiet om Regjeringens mangel på satsing og økonomiske rammer når det gjelder funksjonshemmede og nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

       Årets statsbudsjett ble vedtatt etter forlik med Arbeiderpartiet, og i den forbindelse har jeg følgende spørsmål til statsråden: Hvor mange millioner kroner til dette arbeidet ble krevd og fremforhandlet av Arbeiderpartiet i forbindelse med forliket når det gjaldt arbeid for funksjonshemmede, og hva slags tiltak kom eventuelt på plass der? Dette må jo være høyt prioritert i denne salen, særlig når man har hørt representanten Gunn Olsens innlegg. Jeg håper statsråden kan svare på det.

Statsråd Ingjerd Schou [ 11:10:26 ] : Regjeringen har vært opptatt av at vi skal ha tiltak og budsjettmidler som bidrar til at funksjonshemmede både har tilgjengelighet til det som er av områder i samfunnet, og mulighet til å komme i arbeid.

       Regjeringen har vært opptatt av å følge opp budsjettet når det gjelder både fjerning av 1/2G i forhold til hjelpemidler på arbeidsplassen og i tillegg det som går på tilretteleggingstilskudd. Som direkte svar på det spørsmålet som representanten stiller, er, så langt jeg husker, ikke de funksjonshemmede nevnt og prioritert eksplisitt i budsjettforslaget fra Arbeiderpartiet.

Sigbjørn Molvik (SV) [ 11:11:31 ] : Regjeringa foreslår i meldinga at kommunene skal stå fritt til å velge hvordan den lovpålagte brukerrepresentasjonen skal organiseres. Dette får aktiv støtte fra en samlet komite. Samtidig fremmer flertallet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, et forslag som ber Regjeringa lovfeste kommunale råd som den måten brukerrepresentasjonen skal organiseres på. Dette gjør meg litt forvirret i forhold til hva flertallet egentlig mener. Samtidig med et forslag om lovfesting av kommunale råd uttrykker flertallet enighet med Regjeringa om at det skal være kommunal frihet når det gjelder organiseringen.

       Det kunne være interessant å høre hvordan statsråden oppfatter dette. Vil Regjeringa etter dette flertallsforslaget som vil bli vedtatt i dag, fremme forslag om å lovfeste råd i alle norske kommuner, eller vil det fortsatt være en viss kommunal frihet når det gjelder organisering av brukermedvirkning?

Statsråd Ingjerd Schou [ 11:12:34 ] : Representanten Molvik tar opp et viktig spørsmål. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er Regjeringen opptatt av å styrke nettopp det som går på brukermedvirkning i statlige virksomheter og på kommunalt nivå. Vi har i utgangspunktet ment at organiseringen av dette primært bør bestemmes lokalt, men jeg merker meg at Stortinget ønsker å gå lenger enn Regjeringen i å regulere hvordan brukermedvirkningen skal skje i kommunene. Det har jeg tenkt å komme tilbake til.

       Det går an å se på ulike alternativ, det går an å fokusere på interkommunalt samarbeid, det går an å se på egne utvalg, og det går an å gjøre dette sammen med andre utvalg som kommunene allerede har. Det kan også være slik at man sier at en kommune av et visst omfang skal ha dette, og at andre kan se på interkommunale løsninger. Men her er det flere alternativer, og jeg har tenkt å komme tilbake til Stortinget med denne saken.

       Det som er viktig for meg, og jeg tror også for alle funksjonshemmede, er at lovfestingen finner sted, at de trekkes med, for her ligger det verdifull kompetanse.

Ola D Gløtvold (Sp) [ 11:14:00 ] : Jeg vil noe tilbake til manglende arbeidstilbud for funksjonshemmede og yrkesvalghemmede. Hva vil Regjeringen konkret gjøre for å bedre situasjonen for disse? Staten er en stor arbeidsgiver, ikke bare i Akersgata, men utover i det ganske land. Kan staten tenke seg å ha en målsetting for og en tallfesting av hvor mange staten som stor arbeidsgiver kan sysselsette av funksjonshemmede, slik at de kan gå fra trygd til lønn? Det må være meningsfylt, ikke minst ut fra den politikk som Regjeringen fører.

       Så et lite spørsmål til: Norge kritiseres av FNs barnekomite når det gjelder manglende politikk og tiltak overfor barn med nedsatt funksjonsevne. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har fremmet forslag om at vi må utarbeide konkrete tiltak, få til en målrettet politikk og avsette tilstrekkelig med ressurser for å rette opp dette og bedre forholdene. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har valgt ikke å være med på det.

       Hva vil statsråden og Regjeringen gjøre for å bedre forholdene for barn med nedsatt funksjonsevne og mer være på linje med det som FNs barnekomite sier?

Statsråd Ingjerd Schou [ 11:15:17 ] : Representanten Gløtvold tar opp et viktig spørsmål, nemlig sysselsetting av flere funksjonshemmede. Som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, er Regjeringen og staten opptatt av å foregå med et godt eksempel innenfor egen virksomhet og har nå under arbeid en plan nettopp på dette området. Der vil bl.a det forhold som Gløtvold tok opp, være noe av det som vil bli vurdert. Det har vært viktig for Regjeringen og staten å foregå med et godt eksempel når det gjelder inkluderende arbeidsliv, og sørge for at delmål 2 i den såkalte IA-avtalen følges opp, spesielt i forhold til funksjonshemmede og det staten selv har ansvar for.

       Når det gjelder funksjonshemmede barn og særlig tilrettelegging for dem, er det et omfattende arbeid på gang. Det ligger spesielt til Helsedepartementet. Det er viktig bl.a å styrke kompetansen til dem som skal veilede foreldre som har funksjonshemmede barn, styrke habiliteringstilbudet for barna og ha en plan og en gjennomgang på det området.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [ 11:16:48 ] : Akkurat nå er staten i ferd med å bygge et monumentalbygg i Bjørvika i Oslo - en ny norsk opera.

       For en tid siden hadde jeg et møte med Norges Handikapforbund, der både leder og generalsekretær gjorde det klart at det ut fra deres betraktning var slik at store deler av det nye operabygget ikke var tilgjengelig f.eks for rullestolbrukere. Hvis det stemmer, vil jeg si at det er en katastrofe. Hvis vi i 2004 er i ferd med å planlegge og bygge et nytt, stort monumentalbygg i Norge uten at det er tilgjengelig for rullestolbrukere, mener at jeg det ikke er for sterkt å bruke ordet katastrofe!

       Vil statsråden forsikre seg om at Operaen er planlagt - og bygges - slik at den er fullt ut tilgjengelig for bl.a rullestolbrukere?

Statsråd Ingjerd Schou [ 11:17:58 ] : Operabygget er nevnt. Jeg har lyst til å være litt overordnet når det gjelder det, fordi det viktige med strategien i den stortingsmeldingen som vi har lagt frem, er for det første at sektoransvaret er lagt til grunn. Det vil si at det er Kulturdepartementet som følger opp på kulturområdet, at det er Samferdselsdepartementet som følger opp på samferdselsområdet, osv., dessuten at man i langt større grad involverer brukerne, har en skikkelig brukermedvirkning for de ulike tiltak som skal settes ut i livet, og at samtlige ut fra sektoransvarsprinsippet tar i bruk det som gjelder universell utforming.

       Jeg har i hvert fall tenkt å forvisse meg om at kulturministeren, som har ansvaret for det området, følger opp sitt sektoransvar og sånn sett også er godt kjent med det som går på universell utforming. Jeg registrerer at ikke bare operabygget, men også andre store bygg som enten restaureres eller bygges, har et forbedringspotensial. Man må ta innover seg både sektoransvarsprinsippet og særlig det som går på universell utforming.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Åse Wisløff Nilssen (KrF) [ 11:19:35 ] : Innledningsvis vil jeg understreke at funksjonshemning i stor grad er et resultat av de barrierer som finnes i samfunnet. Kunnskap om tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne er avgjørende også for dem med skjulte funksjonshemninger. Økt bevisstgjøring, bred mobilisering og systematisk arbeid på alle samfunnsområder og forvaltningsnivå er avgjørende for å fjerne gapet mellom samfunnets krav og den enkeltes forutsetninger. Det handler om reell likestilling.

       Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende med positive vinklinger. Vi må fokusere på at funksjonshemmede er en viktig ressurs for samfunnet. Det er dårlig samfunnsøkonomi at funksjonshemmede i liten grad deltar i arbeidslivet. Vi må derfor arbeide aktivt for arbeidspraksis, opplæring og det å skape varige og varierte arbeidsplasser for yrkeshemmede.

       De siste årene har det vært økt oppmerksomhet når det gjelder manglende lese- og skriveferdigheter, spesielt i forbindelse med skolegang, og det er satt i verk mange tiltak for å bedre situasjonen. Imidlertid er det en liten del av denne gruppen som på grunn av sin alvorlige dysleksi ikke kan tilegne seg skriftspråket og dermed strever hele livet. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å løfte fram denne gruppen for å minne om at de faktisk har de samme utfordringene som blinde eller sterkt synshemmede i en del situasjoner. Jeg er glad for at en samlet komite står bak dette.

       En bevisst holdning og årvåkenhet fra et tidlig stadium for å oppdage og hjelpe denne gruppen er avgjørende for at de kan få mulighet til å fungere maksimalt, f.eks med PC med stemmekommando og syntetisk tale. Det kan være det som skal til for at de skal kunne klare å skrive, innhente nødvendig informasjon og fungere i arbeidslivet.

       « Leser søker bok » er et godt tiltak for lesesvake som jeg håper kan bli et varig tilbud. Prosjektet er viktig for den store gruppen som trenger tilrettelagte bøker av god kvalitet. Bøker på lyd er også viktig for å treffe de ulike behov hos lesehemmede.

       Kristelig Folkeparti har fokusert på foreldre og familier med barn med nedsatt funksjonsevne. Informasjon, veiledning og koordinering er viktige stikkord. Det er viktig å gi tjenester som er helhetlige, samordnede og tilpasset familiens behov, gi familien en mulighet til å ivareta omsorgen for barnet. Familier med funksjonshemmede barn må få den hjelp de trenger, når de trenger det, og få bedre mulighet til å leve som barnefamilier flest, ha overskudd til lek og samvær med barna, men også til sosialt liv.

       Vi som har fulgt funksjonshemmede barn og deres familier over år, vet at det for mange kan være mange tøffe tak. Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at vi gjør det som er mulig, for å forebygge slitasje på så vel foreldre som søsken.

Harald T Nesvik (FrP) [ 11:23:09 ] : Det meste har nok vært sagt i debatten, men etter innleggene fra Bjarne Håkon Hanssen og Sigbjørn Molvik føler jeg et visst behov for å oppklare noe som man åpenbart ikke kan ha fått med seg, og det er det som går på tilskuddet til paraplyorganisasjonene og FFOs medlemsorganisasjoner.

       Det er faktisk slik at etter det forliket som har vært på dette punktet, får FFO beholde 5 mill. kr som et grunntilskudd. Den resterende summen blir fordelt på FFOs egne medlemsorganisasjoner. Organisasjonene tilknyttet FFOs system og organisasjonen FFO får ikke redusert sine totale midler. Det ville man fått hvis det opprinnelige forslaget fra Regjeringen hadde blitt vedtatt: at dette skulle fordeles på alle. Det er ikke tilfellet i denne situasjonen. Det er greit å ha klart for seg at FFOs organisasjoner er de som mottar den summen som nå går vekk fra paraplyorganisasjonen.

Ola D Gløtvold (Sp) [ 11:24:34 ] : Fremskrittspartiet prøver nå å komme med en tallforklaring på dette med fordeling av midler til de funksjonshemmedes organisasjoner. Det må de gjerne gjøre, men det er i hvert fall ikke slik at brukermedvirkning og brukerorganisasjonenes syn i denne saken er blitt tatt ordentlig til følge av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, etter vår mening.

       Det er også greit å knytte noen merknader ellers til dette. Jeg er glad for at det blir flertall for at likemannsarbeidet skal finansieres eksplisitt fra organisasjonstilskuddet. Det er viktig at dette arbeidet kan få de vilkår som det har hatt, og at det kan utvikles videre. Det samme er dessverre ikke tilfellet med de 5 mill. kr som hadde kunnet være brukt til tiltak for funksjonshemmede i regi av andre frivillige organisasjoner. Vi beklager at dette blir tatt bort, fordi jeg tror det er viktig at andre frivillige organisasjoner også kan tilrettelegge tiltak og arbeid for funksjonshemmede, og at en på den måten kan få en bredere kontaktflate og samfunnsutvikling.

       Så litt til dette med studiefinansieringen. Det er, i tråd med det som bl.a representanten Molvik sa, viktig at en har en studiefinansiering for funksjonshemmede som ikke påfører funksjonshemmede ekstra økonomiske belastninger på grunn av lang studietid og vansker med å gjennomføre etter fastsatte kriterier, slik som det nå ligger an. Derfor har Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet fremmet et forslag der en ber om at en sikrer studiefinansieringen for slike studenter, slik at en ikke påfører disse ekstra utgifter som er knyttet til nedsatt funksjonsevne.

       Så til slutt litt om dette med forskning, utvikling og lovverk som skal fremme bedre tilgjengelighet. Jeg er glad for at komiteens flertall nå pålegger Regjeringen å utarbeide en handlingsplan for å øke funksjonshemmedes tilgjengelighet til transport, bygg, informasjon og andre viktige samfunnsområder. Jeg håper også at en gjennom lover og forskrifter kan få tatt ny teknologi i bruk, og at en utformer og tilrettelegger slik at f.eks heiser, minibanker, betalings- og billetterminaler blir tilgjengelig både for blinde, svaksynte og hørselshemmede, eventuelt døve. Dette er også viktig i forhold til informasjon som gis muntlig på jernbanestasjoner og andre steder.

       Så til dette med forskning og utvikling. Jeg er glad for at prosjektet med øyetelefonen er kommet så langt som det har, og jeg håper at det kan føres videre. Selv om det er et mindretall i komiteen som påpeker dette, er det i hvert fall en samlet komite som sier at det er viktig med den utviklingen vi har innenfor mobiltelefon/video-området, at dette utnyttes bedre som hjelpemiddel for syns- og hørselshemmede, og at denne ordningen kan knyttes til teksttelefonsentralene som er rundt om i landet. Det kan være en god base for bruk og formidling av slike teknologiske nyvinninger.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [ 11:27:56 ] : Det var denne forklaringen fra representanten Harald T Nesvik som fikk meg til å ta ordet. Jeg mener at den forklaringen nettopp illustrerer mitt poeng: Representanten Nesvik prøver nå å forklare hvorfor Fremskrittspartiet mener å vite bedre enn brukerne hvordan pengene skal fordeles. Det må jo Fremskrittspartiet gjerne mene. Men når poenget er at man ønsker å styrke brukermedvirkningen, og man etterpå følger det opp med en praktisk handling der man sier at nei, en så stor andel av økonomien skal ikke være direkte tildelt paraplyorganisasjonene, og nei, der tar FFOs medlemsorganisasjoner feil, det beste vil være at en mindre andel av totaløkonomien tildeles gjennom et paraplytilskudd, og det beste vil være at hver enkelt av FFOs organisasjoner får disse pengene, kan ikke representanten Nesvik vri seg unna at man legger til grunn en holding som går på at her vet vi bedre enn brukerne. Vi vet bedre hvordan FFOs organisasjoner egentlig burde ha hatt det, enn brukerne.

       Derfor er det også slik at hadde det ikke vært for det standpunktet til Fremskrittspartiet, ville vi i denne salen i dag fått et annet flertall. Da hadde vi fått et flertall som hadde respektert brukermedvirkning på dette området 100 %. Det ansvaret får Fremskrittspartiet ta.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 2507)