Britt Hildeng (A) [ 11:14:04 ] (ordfører for saken):

       Gjennom handlingsplanen ble det gjort et vesentlig løft for eldreomsorgen. For 32 milliarder kr, som handlingsplanen utløste, har en fått 12.000 nye årsverk og 39.400 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Innen 2005 regner man med å dekke 96 % av behovet for enerom.

       I forbindelse med sluttbehandlingen av handlingsplanen ble det fra komiteens side lagt vekt på at vi langt på vei hadde fått et godt rammeverk, men at vi ikke var ferdige med hensyn til å utvikle en god eldreomsorg. Man hadde behov for en innholdsreform, en kvalitetsreform, som denne meldingen legger opp til.

       I meldingen gjøres det opp status etter handlingsplanen, og man oppsummerer på grunnlag av undersøkelser at kvaliteten er gjennomgående god, men at det ofte er svikt i grunnleggende rutiner, i saksbehandling, psykososiale forhold, medisinsk diagnostisering og oppfølging. En mangler også systematisk kunnskap om kvalitetsutvikling i pleie- og omsorgssektoren.

       Utfordringene blir beskrevet som å sikre den enkeltes rettigheter, gjøre det mulig å klage på enkeltvedtak, styrke lederfunksjonene, bygge kompetanse og bedre regelverk og betalingsordninger, som må samordnes og forenkles. Dette er synspunkter komiteen langt på vei deler, men gir i sin innstilling en del presiseringer av i hvilken retning en bør gå.

       Komiteen er enig i at det skal være et stort forbedringspotensial i organiseringen av pleie- og omsorgssektoren, i betydningen å utveksle erfaringer med hensyn til å utvikle den beste praksis. Komiteen støtter derfor det arbeidet og de avtalene Sosialdepartementet har inngått med KS, bl.a for nettverksbygging og utvikling av brukerundersøkelser og informasjonsutvikling bl.a gjennom webportalen til dette formål. Men komiteen legger samtidig vekt på at det i tillegg til de subjektive brukerundersøkelsene er behov for å utvikle objektive kvalitetsmål basert på fagkunnskap og brukererfaring.

       Komiteen viser også til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har fått nye utfordringer som en konsekvens av omlegging av spesialisthelsetjenesten. Mange av dagens sykehjemsbeboere var tidligere langtidspasienter ved geriatriske og indremedisinske avdelinger ved sykehusene. Grenseoppgangen og ny funksjonsdeling mellom første- og annenlinjetjenesten er ikke tilstrekkelig utviklet. Det arbeidet Regjeringen har satt i gang for å vurdere samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten, blir derfor viktig. Det som imidlertid kan konstateres, er at legedekningen, særlig ved sykehjemmene, ikke er tilstrekkelig.

       Når det gjelder bemanningsnormer generelt, er det et flertall i komiteen som er tvilende til at bemanningsnormer som sådanne vil løse problemene, og at ny praksis ved tildeling av tjenester gjennom enkeltvedtak også i sykehjemmene vil kunne være vel så effektive virkemidler for å tildele nødvendige ressurser.

       Et mindretall mener imidlertid at en bør innføre en generell minimumsnorm, mens et annet mindretall, Arbeiderpartiet og SV, tar konsekvensen av utviklingen når det gjelder den medisinske situasjonen, og mener at en bør ha en utredning om innføring av en norm for legedekning ved sykehjemmene. Det er vanskelig å forstå at det mindretallet som går inn for en generell bemanningsnorm, ikke støtter dette forslaget, som i hvert fall ville være et skritt på vei i forhold til det som er deres primærønsker.

       Komiteen peker på at det er behov for gjennomgang av regelverket innen pleie- og omsorgstjenesten med tanke på at den enkelte brukers rettigheter tydeliggjøres, og for samtidig å sikre at kommunene kan organisere tjenestene ut fra lokale forhold. Komiteen støtter derfor forslaget om at det skal fattes enkeltvedtak om innholdet i tjenesten ved tildeling av plass i sykehjem, men understreker samtidig at dette skal komme i tillegg til enkeltvedtak om tildeling av plass i institusjoner, ikke som en erstatning for dette.

       Når det gjelder kvalitetsforskriften, er det et flertall i komiteen, alle unntatt regjeringspartiene, som ber om en vurdering av om denne i tilstrekkelig grad er et virkemiddel for å sikre brukernes grunnleggende rettigheter, og om det er behov for en klargjøring og styrking av rettighetene innenfor de områdene som denne forskriften regulerer.

       For å heve kvaliteten er det også nødvendig å heve kompetansen. Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, peker på den manglende oppbygging av geriatrisk kompetanse og geriatriske tilbud innen spesialisthelsetjenesten. Det er beklemmende å måtte erkjenne at Norge ligger på bunnen i så henseende. Flertallet i komiteen mener derfor at et virkemiddel for å bedre situasjonen vil være å gjøre geriatri til en hovedspesialitet innen medisinen.

       I stor utstrekning er det samstemmighet i komiteens vurderinger både av behovene og av hva som skal gjøres for å bedre kvaliteten innen eldreomsorgen. På ett område er det imidlertid en prinsipiell uenighet. Flertallet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, ønsker i likhet med Regjeringen å legge til rette for videre konkurranseutsetting av de kommunale omsorgstjenestene. Et mindretall, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, deler ikke dette synspunktet og mener at markedslogikk står i motsetning til omsorgslogikk og til de kvalitetskrav som må inngå i en god omsorgspolitikk.

       På mange måter er det et tankekors at Regjeringen i meldingen framholder at de erfaringene en så langt har hatt med konkurranseutsetting, ikke har gitt grunnlag for å si at dette er en metode som gir kvalitetsforbedringer, effektivisering og besparelser. På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå Regjeringens holdning ut fra noe annet enn en ren markedsideologisk begrunnelse. Overraskende i så måte er ikke Høyres og Fremskrittspartiets standpunkter. Det som imidlertid er overraskende, er at Kristelig Folkeparti deler dette standpunktet, særlig sett på bakgrunn av deres generelle grunnleggende verdisyn.

       Regjeringen varsler en omlegging av finansierings- og egenbetalingssystemet begrunnet ut fra de ulikheter i betalingsformer som eksisterer mellom dem som bor i, og dem som bor utenfor, institusjon. Komiteen ser gjerne en gjennomgang av dette problemområdet, men et flertall vil ikke på det nåværende tidspunkt ta stilling til innholdet i en slik omlegging. Imidlertid gir flertallet i komiteen et meget klart signal om at en økning i egenbetalingen i pleie- og omsorgssektoren ikke er ønskelig, fordi egenbetalingen i dag allerede er for høy.

       Helt til slutt vil jeg vise til Arbeiderpartiets forslag om å etablere eldreombud i alle kommuner. Samtidig vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet står alene eller sammen med andre om.

John I Alvheim (FrP) [ 11:29:03 ] : Den tragiske meldingen vi fikk på TV i går, om at en eldre dame har vært innelåst med sin døde ektemann i en ukes tid uten mat og vann, er neppe noe man kan kritisere den offentlige eldreomsorg for - kritikken tror jeg hver enkelt av oss må ta innover seg. Vi må ikke utvikle en kultur i dette landet der det å bry seg med andre oppfattes som utidig. Jeg tror vi må bry oss mye mer om andre.

       Det er også slik at pleie- og omsorgstjenester er en kommunal oppgave. Det mener SV at det også fortsatt skal være. Det betyr ikke at vi som rikspolitikere - i regjering og storting - skal fraskrive oss ansvaret for kvaliteten på disse tjenestene og for hvordan de skal være i framtida. Staten har et viktig overordnet ansvar også på dette området - på samme måte som for barnehager, utdanning og andre kommunale oppgaver.

       Men denne oppgavedelinga stiller spesielle krav til oss stortingspolitikere når vi utformer vår politikk og våre krav og forventninger til både innhold, omfang og gjennomføring av de kommunale velferdstjenestene.

       Historien viser at Stortinget - i alle fall stortingsflertallet - ikke har håndtert denne rollen på en god måte. Vi som har ei fortid som lokal- og fylkespolitikere - og oss er det mange av i denne salen - har mer enn én gang irritert oss over et stortingsflertall som har vedtatt gode reformer og krav om bedre tjenester og på den måten skapt forventninger i befolkningen ute i kommunene, men der det samme flertallet har sviktet når det gjelder å vise vilje til å være med og betale regninga.

       Stortinget burde ha lært av dette, slik at man ikke begår den samme feilen enda en gang. Dessverre er det akkurat det som er i ferd med å skje i behandlinga av denne stortingsmeldinga.

       Stortinget vedtok for noen år siden Handlingsplan for eldreomsorgen, som nå snart er inne i avslutningsfasen. Denne reformen har i hovedsak dreid seg om bygningsmessige forbedringer og en standardheving når det gjelder bokvalitet. Dette var en viktig reform - og det var en riktig reform. I Handlingsplan for eldreomsorgen tok også staten på seg et ikke ubetydelig finansieringsansvar gjennom ulike statlige tilskudds- og låneordninger, i erkjennelsen av at dette var et økonomisk løft som kommunene ikke kunne klare alene.

       Når Regjeringa nå skal videreføre denne handlingsplanen gjennom en stortingsmelding om kvaliteten og innholdet i pleie- og omsorgstjenestene, er det dessverre liten uttalt vilje til å være med og betale prisen for kvalitetshevingen. Og dette er en alvorlig svakhet ved Regjeringas politikk for å bedre kvaliteten.

       SVs hovedmål i arbeidet med meldinga har vært å forsøke å rette opp dette. Vi sier svært klart fra om at det ikke vil være mulig å oppnå den ønskede kvalitetshevingen i pleie- og omsorgssektoren uten at vi får til en betydelig styrking av bemanninga av ulike yrkesgrupper, samtidig som kompetansen på mange områder må heves. Dette synes det å være tverrpolitisk enighet om i komiteen.

       SV har en like klar oppfatning av at den styrkede bemanninga og kompetansehevingen hos de ansatte ikke er gratis. Dette vil koste penger - ganske mye penger. Og med de rapportene vi stadig mottar fra Kommune-Norge om et underskudd på tosifrede milliardbeløp, er det helt åpenbart for oss i SV at de pengene denne kvalitetshevingen vil kreve, rett og slett ikke fins i de fleste norske kommuner. Det er altså ikke slik at det kommunene planlegger nå, er en økning i antallet hjelpepleiere og sykepleiere og flere legestillinger ved de kommunale sykehjemmene. Tvert imot: Det vi hører og leser, er at to av tre norske kommuner nå varsler kutt i kommunale stillinger. Det ser med andre ord ut til å bli færre hjelpepleiere, færre sykepleiere og færre legetimer på sykehjemmene - ikke flere.

       Derfor gir SV klart uttrykk for at en grunnleggende forutsetning for en kvalitetsforbedring er en betydelig vekst i kommuneøkonomien i åra framover. Jeg er glad for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier akkurat det samme.

       Dette kunne det blitt et flertall for, og det ville ha lagt en viktig premiss for et framtidig arbeid og en langsiktig satsing som kunne møte de enorme utfordringene denne sektoren vil møte når eldrebølgen virkelig begynner å vokse om få år.

       At regjeringspartia her i salen ikke ønsker mer forpliktende formuleringer om bedre kommuneøkonomi, kunne vi forvente, men den virkelig store skuffelsen her er Fremskrittspartiet. Knapt noe parti har vel prøvd å markedsføre seg tydeligere som partiet for de eldre og pleietrengende enn nettopp dette partiet. Der i gården pleier de ikke å spare på konfekten når det gjelder elendighetsbeskrivelse. Og det er også slik i forbindelse med denne meldinga at Fremskrittspartiet langt på vei er enig med de andre opposisjonspartiene, både når det gjelder å beskrive manglene ved dagens pleie- og omsorgstjenester, og når det gjelder målsettinga om flere ansatte og mer kompetanse. Men partiet hopper altså av når det gjelder å kreve mer penger til kommunene for at de skal kunne klare å gjøre denne jobben!

       Dette er et svik overfor eldre og pleietrengende i norske kommuner, og partiet blir stående igjen med liten troverdighet i dette spørsmålet. Det er en stor skuffelse - først og fremst for alle dem som både i dag og i åra framover er avhengige av det krafttaket som må tas for at norske kommuner skal kunne gi en god og verdig pleie og omsorg til dem som trenger det.

       Det dette også tydelig viser, er behovet for et annet flertall her i Stortinget etter valget neste år, der de partiene som nå står i veien for en offentlig satsing på den viktige delen av velferdssamfunnet vi i dag diskuterer, mister avgjørende makt og innflytelse. Jeg vil i den sammenheng vise til saksordfører Britt Hildengs synspunkter, særlig i spørsmålet om konkurranseutsetting og egenbetaling, som jeg deler fullt ut.

       SV er oppriktig bekymret for om vi framover skal klare å beholde og nyrekruttere mange nok ansatte med høy kompetanse i pleie- og omsorgssektoren. Allerede i dag er situasjonen på dette området svært vanskelig i mange kommuner - og hvis vi framskriver folketall og alderssammensetning, ser vi at behovet for ansatte vil øke betydelig.

       Noen har i ulike sammenhenger tatt til orde for at det må innføres minstenormer for bemanning av ulike yrkesgrupper i hjemmetjenesten, i omsorgsboliger og i sykehjem. Det er lett å forstå slike krav. Likevel er SV tvilende til om et vedtak om slike normer alene vil være et effektivt virkemiddel. Uten kvalifiserte folk til å fylle opp normen og uten betalingsevne i kommunene som skal ansette disse folkene, kan slike normer lett bli en ren papirbestemmelse.

       På ett område kan SV likevel tenke seg å se nærmere på om det kan være hensiktsmessig å innføre en type normtall, og det gjelder legedekningen på sykehjem. Det blir med jevne mellomrom avdekket til dels svært mangelfulle helsetjenester til alvorlig syke pasienter. Det ser SV høyst alvorlig på. Vi har derfor fremmet et forslag der Stortinget ber Regjeringa vurdere innføring av en minstenorm for legedekning ved norske sykehjem.

       Vi er glad for at Arbeiderpartiet støtter oss i dette forslaget, men jeg må si at jeg er både forundret og skuffet over at Fremskrittspartiet ikke engang subsidiært kan støtte dette. Jeg trodde faktisk dette var i tråd med Fremskrittspartiets politikk.

       Skal vi klare å beholde og rekruttere dyktige fagfolk i pleie- og omsorgssektoren framover, må det fokuseres på arbeidsforholdene for de ansatte. Det vi får inn av rapporter, og det vi ser når vi reiser rundt i kommunene, er en tøff hverdag preget av høyt arbeidspress, av mangel på tid og av underbemanning - særlig om natta og i helger. Vi vet også at sykdom og belastningslidelser knyttet til arbeidet er utbredt i disse yrkene. Universitetet i Oslo har utført en undersøkelse blant norske hjelpepleiere som viser at ni av ti av dem som er i arbeid - og som altså ikke er sykmeldt - har smerter og helseplager som kan relateres til jobben. Dette er svært alvorlig. Derfor trengs en systematisk satsing på bedring av arbeidsmiljø og arbeidsforhold. Det er heller ikke mulig å komme bort fra at i konkurransen om å tiltrekke seg godt kvalifisert arbeidskraft i et moderne arbeidsmarked er lønnsnivå et viktig element. Pleie- og omsorgsyrkene har tradisjonelt vært - og er fortsatt - kvinnedominerte yrker og dermed også lavtlønnsyrker.

       Sjøl om SV har stor respekt for at lønnsforhandlinger er et ansvar for partene i arbeidslivet, vil jeg understreke at en styrking av lønnsutviklinga for pleie- og omsorgspersonell må være ett av flere viktige elementer i en strategi for å bedre rekrutteringa. Spesielt er det grunn til å peke på den urimelige lønnsmessige ulikheten mellom turnusarbeid og skiftarbeid.

       Knapt noen sektor i arbeidslivet er så preget av små deltidsstillinger som pleie- og omsorgssektoren. Dette har mange uheldige sider. Små stillinger gir reduserte muligheter for den enkelte til å være økonomisk uavhengig. Det fører i sin tur til at mange tar ekstravakter og ekstrajobber. Dette gir lite forutsigbarhet, ikke bare for de ansatte, men også for brukerne av kommunale tjenester, som kan få svært mange ulike personer å forholde seg til på ganske kort tid.

       Mange kommuner har lyktes veldig bra i å foreta en kraftig reduksjon i antallet deltidsstillinger, bl.a gjennom bruk av såkalte ønsketurnuser. Her har mange mye å lære av andre.

       Stortingsmeldinga inneholder mange bra tiltak og satsinger. Men når Regjeringa ser for seg at disse skal gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer - og får støtte fra et flertall i Stortinget for det - ja, da frykter jeg at den kvalitetshevingen vi er så enige om, må til, i hovedsak blir nok en forventning skapt av Stortinget, men som kommunene ikke klarer å innfri.

       Jeg tar så opp de forslag som SV står bak i innstillinga.

Ola D Gløtvold (Sp) [ 11:59:07 ] : La meg innledningsvis slå fast at det offentlige skal ha ansvaret for nødvendige pleie- og omsorgstjenester til den enkelte som har behov for det. Det er viktig at offentlig omsorgslogikk og -etikk beholdes og utvikles gjennom en kontinuerlig debatt og årvåkenhet, og at det offentlige er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder disse forholdene. Det gjelder både stat og kommune. En slik offentlig omsorgslogikk og -etikk står i klar kontrast til markedslogikken og den ideologi som denne preges av, og som også Regjeringens holdninger preges av. Vi ønsker ikke å privatisere dette ansvaret ved å overlate til kommersielle utøvere å drive pleie- og omsorgsinstitusjonene.

       Handlingsplan for eldreomsorgen ble sluttbehandlet for en tid tilbake her i Stortinget. I den forbindelse behandlet man også hvor mange sykehjemsplasser som skal bygges ut i dette landet. Det forelå da 9.300 godkjente søknader om eldreomsorgsplasser. Regjeringen foreslo at 2.000 av disse skulle innvilges, mens et stortingsflertall plusset på 3.000, slik at det ble gitt tilsagn om 5.000 plasser. Det betydde at 4.300 plasser ble utelatt i forhold til statlig medfinansiering etter Handlingsplan for eldreomsorgen. Det beklager Senterpartiet. Vi ønsket å dekke inn samtlige av de 9.300 godkjente søknadene.

       I dagens innstilling slår hele komiteen fast at det mangler sykehjemsplasser og omsorgsplasser. Dette er et klart resultat av at man ikke tok sitt ansvar da vi behandlet dette med godkjente søknader om omsorgsplasser for eldre i 2001-2002. Vi mener at dette forholdet bare vil forverre seg, i og med at det vil bli et økende antall eldre i årene framover, samtidig som helseforetakenes endrede utskrivningspraksis vil øke presset på kommunale pleie- og omsorgsplasser. Dette tror jeg Stortinget må ta tak i relativt raskt.

       Vi mener at forskning på aldring og eldreomsorg må prioriteres i langt sterkere grad enn i dag. Aldersmedisin og geriatri må integreres mer i de ulike medisinske fagområdene, samtidig som grunnutdanningen på dette området må styrkes, slik at allmennlegekompetansen blir bedre.

       Vi mener også at helseforetakene må ha dette som et prioritert område, og pleie- og omsorgsfeltet må få økt kompetanse og faglige karrieremuligheter, slik at det blir mer attraktivt å søke innenfor dette feltet. Vi har tidligere tatt til orde for at lønnsforholdene innenfor pleie- og omsorgssektoren må bedres, bl.a ved at det blir lik behandling av turnustjeneste og skiftarbeid. Vi har også tatt til orde for at vi skal ha en lønnspakke nettopp for denne yrkesgruppen, slik at det vil bli mer attraktivt å gå inn i slikt arbeid.

       Regjeringen varsler at den vil komme tilbake med et lovgrunnlag for bruk av tvang og makt overfor personer med demens. Dette er Senterpartiet sterkt skeptisk til. Vi understreker at utviklet atferd og livsførsel i størst mulig grad må respekteres og aksepteres, uansett hvilke brukergrupper dette gjelder. Vi mener at man må være ytterst varsom med bruk av tvang og makt overfor tilvent atferd og livsførsel som forsøk på rehabilitering og endring. Vi ser at det kan være behov for noe i forbindelse med nødvendig hjelp, f.eks til medisinsk behandling og tannlegebehandling, men det må være på et meget begrenset område.

       Vi mener at det beste opplegget for å unngå vanskelige situasjoner og dermed tvangsbruk er å gi et godt og trygt pleie- og omsorgstilbud, der den enkelte bruker føler sine behov ivaretatt og føler trygghet overfor tjenesteytere og omgivelser. Det bør sikres gjennom et botilbud som tjenestemottakeren føler seg bekvem med, og ved at tjenestemottakeren kjenner tjenesteyterne og har fortrolighet til disse. I praksis betyr det at tjenestemottaker ikke må flyttes unødvendig, og at man ved en eventuell flytting må gi tjenestemottakeren og dennes pårørende mest mulig bestemmelsesrett. Videre må det legges opp til bemannings- og turnusplaner som er slik at tjenestemottaker ikke må forholde seg til svært mange og dermed ukjente tjenesteytere.

       Vi mener òg at det må være et klart samspill mellom første- og annenlinjetjenesten når det gjelder kvalitet på pleie og omsorg, og at spesialisthelsetjenesten nå må ta et større ansvar for å få ferdigbehandlet eldre og syke med mange diagnoser, slik at de kan komme tilbake til et pleie- og omsorgstilbud på kommuneplan, der de blir best mulig behandlet for sine medisinske lidelser. Det er veldig viktig. Det er også viktig at man har et rehabiliteringstilbud som ivaretar dette formålet.

       Arbeiderpartiet synes ikke at spørsmålet om bemanningsnormer er et enkelt spørsmål. Det er åpenbart, etter min mening, argumenter både for og imot. Men ut fra en totalvurdering har Arbeiderpartiet landet på at vi ikke kan gå inn for at det generelt innføres krav om bemanningsnormer på det nåværende tidspunkt. Men vi går et stykke i retning av å ta i bruk bemanningsnormer som virkemiddel, nemlig i forhold til å få en grundigere utredning av normer for legetjenester ved sykehjemmene. Hvorfor går vi dette stykket? La meg, for å argumentere, sitere fra innstillingens sammendrag av det Dok.nr.8-forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet:

       « Det understrekes at pasientene i sykehjem og hjemmesykepleie i stor grad er eldre med et komplisert sykdomsbilde med store innslag av aldersdemens, hjerte- og karlidelser, nevrologiske lidelser og ernæringsproblemer. »

       I det samme sammendraget heter det videre:

       « Det framholdes at sykehusenes utskrivningspraksis fører til økende omfang av spesialiserte oppgaver, og at dette stiller store krav til at kommunene har fagpersoner med nødvendig helsefaglig kompetanse for å sikre pasientene den medisinske og behandlingsmessige oppfølgingen de har behov for. »

       Dette tilsier at legetjenester er svært viktig. Jeg har forståelse for at Fremskrittspartiet er skuffet over at de ikke får full tilslutning til sitt forslag. Men politikk handler veldig ofte om de mange små skritt på veien fram til målet. Fremskrittspartiets mål er utstrakt bruk av bemanningsnormer. Partiet kan i dag sikre flertall for et viktig første skritt, nemlig ved å støtte forslaget om å få utredet bemanningsnormer for legetjenesten i sykehjem.

       Den 24. april i år, altså for tre dager siden, sendte Legeforeningen et brev til sosialkomiteen, der de tungt argumenterer for bemanningsnormer for legetjenesten ved sykehjemmene. SINTEF Helse undersøker nå sammenhengen mellom personellinnsats og variasjoner i kvalitet i et utvalg norske sykehjem. I brevet fra Legeforeningen heter det bl.a.:

       « Foreløpige funn fra undersøkelsen viser at det er klare sammenhenger mellom legeinnsatsen, målt i antall timer pr beboer, og nivået på medisinsk undersøkelse og behandling, tilbud om opptrening og ivaretakelse av smertebehandling i sykehjemmene. Korrelasjonen har negativt fortegn: Jo flere pasienter legen har ansvaret for pr legetime, jo dårligere ivaretas medisinske behov. »

       Jeg hørte innlegget til representanten Alvheim i dag, der han understreker sterkt at Fremskrittspartiet ikke har behov for mer utredning. Jeg har også forståelse for det, men vi greier ikke å gå fortere enn det flertallet vil. Det er viktig å understreke at det forslaget som er fremmet av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, jo handler om en utredning som Regjeringen pålegges å legge fram i løpet av 2004.

       Dersom Fremskrittspartiet stemmer for dette forslaget, vil vi altså kunne få en ny sak i år som konkret kan sørge for normer for legedekning ved norske sykehjem. Derfor vil jeg bare så sterkt jeg kan, oppfordre Fremskrittspartiet til å støtte det aktuelle forslaget, som jeg mener vil føre Fremskrittspartiet et viktig skritt i retning av en sak som har vært et veldig viktig mål for partiet i mange år.

Statsråd Ingjerd Schou [ 12:09:41 ] : Pleie- og omsorgstjenester gis til personer i ulik alder, i forskjellige livssituasjoner og med ulike behov. Når det offentlige yter slike tjenester, møter vi mennesker tett på, ofte i sårbare situasjoner av livet. I arbeidet med pleie- og omsorgstjenestene er det viktig å huske på at dette først og fremst dreier seg om enkeltmennesker og deres hverdagsliv.

       Handlingsplan for eldreomsorgen er fullført. Den har bidratt til bygging av 20.000 nye omsorgsboliger og 5.000 nye sykehjemsplasser, og pleie- og omsorgstjenesten er tilført 12.000 nye årsverk. Alle som ønsker det, skal få tilbud om enerom. Vi har samtidig fått en standardheving av bygningsmassen. Gjennom handlingsplanen har vi sørget for at de ytre rammene for tjenestene er på plass og målene for planen vil nås.

       Jeg regner med at statsråden har registrert hva flertallet sier i innstillingen, hvor en advarer mot en utvikling av høyere egenandelsbetaling i systemet totalt sett.

Statsråd Ingjerd Schou [ 12:20:17 ] : Jeg har merket meg det som flertallet har sagt i forhold til at man ikke ønsker en økning av trykket på egenbetalinger.

       Når det gjelder brukerbetaling i pleie- og omsorgssektoren, har jeg lyst til å understreke at Regjeringen har vært åpen når vi har sendt dette ut på høring. I dag reguleres brukerbetalingen ut fra to ordninger. Det er mange som berøres. Det er særlig kommunene som håndterer det som går på betalingsordninger innenfor pleie- og omsorgssektoren. Det er viktig for Regjeringen å høre på kommunene, og det er viktig å høre brukerne og de pårørende. Det er mange som berøres.

       Jeg har lyst til å si at noe av diskusjonen helt klart vil være - ut fra dagens vederlagsforskrift, bl.a. - om vi i framtiden ønsker å ha en ordning hvor man som eldre eller mottaker av pleie- og omsorgstjenesten innenfor sykehjem er fornøyd med å motta lommepenger.

John I Alvheim (FrP) [ 12:21:44 ] : Tilbudet i eldreomsorgen i dag er et offentlig monopol. Pasientene har få eller ingen valgmuligheter, når man tenker på hjemmetjenester og institusjonstjenester. Valgfrihet er noe som er mye omtalt i samfunnsdebatten i dag, og alle mener at det er noe positivt. Men de eldre syke har altså ikke fått den valgfriheten som syke for øvrig har fått i forhold til pasientrettighetsloven.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Med hensyn til å legge om finansieringen i eldreomsorgen vil det i forbindelse med det arbeidet som skal gjøres av departementet med egenbetaling og priser på ulike tjenester, bli vurdert en ordning der pengene følger pasientene etter de behov pasientene måtte ha for hjelp, og at dette omregnes i kroner og øre? Hvis det skjer, vil vi få valgfrihet også for de eldre syke. Det er det på høy tid at vi nå får.

Statsråd Ingjerd Schou [ 12:23:00 ] : Når det gjelder brukerbetalingen, understreker jeg igjen at når vi har sendt dette ut på høring, er det fordi vi har flere alternativer. Vi er her åpne, og Regjeringen har ikke konkludert.

       Når det gjelder representanten Alvheims spørsmål, opplever jeg at Fremskrittspartiet og Alvheim er særlig opptatt av at eldreomsorgen skal statliggjøres. Regjeringen, derimot, er opptatt av og har tillit til at kommunene er i stand til å tilby tjenester i tråd med det som er innbyggernes behov. De er nærmest sine brukere og best i stand til å definere innbyggernes behov og forutsetningene for å dekke disse.

       Så har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på den brosjyren som er sendt ut fra Kommunal- og regionaldepartementet i disse dager: « Frihet til å velge - brukervalg i kommunal tjenesteyting ». Og brukervalg er jo ikke det samme som konkurranseutsetting. Med brukervalg er det innbyggerne selv som får friheten til å velge tjenester. Det er flere tjenesteutøvere, men det offentlige og kommunene har ansvaret.

Sigbjørn Molvik (SV) [ 12:24:34 ] : Mange rapporter viser at eldre og syke både i omsorgsboliger og i sykehjem får et til dels svært mangelfullt helsetilbud, og det har jo også vært en del av denne debatten i dag.

       Komiteen har nylig fått et brev fra Den norske lægeforening, som også representanten Bjarne Håkon Hanssen refererte til, som på nytt bekrefter dette. Mindretallet, Arbeiderpartiet og SV, fremmer her i dag et forslag om å vurdere innføring av en minstenorm for legedekning ved norske sykehjem. Nå ser det ut som om dette forslaget blir nedstemt, dessverre, men jeg vil likevel spørre statsråden: Er en type normering likevel en del av statsrådens løpende vurderinger av legesituasjonen i sykehjemmene? Eventuelt: Hvilke andre tiltak vurderer Regjeringa å sette i verk for å sikre en bedre legedekning og dermed et bedre helsetilbud i sykehjemmene?

Statsråd Ingjerd Schou [ 12:30:46 ] : Regjeringen har ikke vurdert bemanningsnormer i stortingsmeldingen, verken for omsorgs- og pleiepersonell eller for leger, men vi har sagt at vi skal følge den kartleggingen som Sosial- og helsedirektoratet gjør nå, særlig i forhold til legetjenester når det gjelder sykehjem og omsorgsboliger.

       Bemanningsnormer gir ikke nødvendigvis som resultat at man får flere ansatte. Det gir heller ikke som resultat at man nødvendigvis får flere ansatte med nødvendig kompetanse. Derfor har Regjeringen særlig vært opptatt av det som går på rekruttering - å tenne lys innenfor denne sektoren istedenfor å forbanne mørket - og bruker drøyt 130 mill. kr nettopp på rekruttering i forhold til pleie- og omsorgstjenesten, og da ikke i forhold til høyskolepersonellet, for det er ikke der kapasiteten nå er en utfordring. Der vi særlig har en utfordring, er i forhold til det som går på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.

       Olav Gunnar Ballo (SV) [ 12:32:20 ] : De endringene som har skjedd innenfor pleie- og omsorgstjenestene gjennom de siste ti årene, har på mange måter vært en boligreform, hvor man har sikret at spesielt beboere på sykehjem har fått mer verdige forhold å leve under. Man har sikret enerom, og man har sikret at man kanskje ikke må bo i lag med andre med en demens eller en uttalt sykdom, som fører til at man, når man bor sammen med vedkommende, får en tilværelse som er uholdbar for den enkelte. Det har i seg selv vært viktig. Men SV har hele tiden vært opptatt av at vi må gjøre de endringer som skjer innenfor den kommunale pleie- og omsorgstjenesten, til mer enn en ren boligreform. Man er nødt til å sikre kvaliteten på tjenestene og sikre et innhold i tjenestene som ivaretar de eldre som har behov for et hjelpetilbud.

       Det vi ser, er at noe av den mest kompliserte medisinen som gjelder for eldre, behovet for at man har et godt diagnose- og behandlingstilbud, forsterkes med økende alder. Derfor er den rapporten som foreligger fra SINTEF, utarbeidet på oppdrag fra flere, ganske alarmerende. Vi ser at ved en del sykehjem har man en legedekning som tilsier i gjennomsnitt tre minutters tilgjengelighet for hver av dem som har en sykehjemsplass. En del resultater er så graverende som det, og når man ser på hele materialet, kan gjennomsnittet ligge på omtrent ti minutter. Det er naturligvis altfor lite når det vi snakker om her, er noe av den mest kompliserte medisinen. Det er klart at sett i forhold til situasjonen ved sykehusene, at folk innlegges og blir værende på sykehus kortere tid enn før og blir raskere utskrevet til kommunene, og det samme gjelder for sykehjemmene, så er behovet på mange måter større i dag enn tidligere for å styrke legetjenestene ved sykehjemmene.

       Derfor er det skuffende at sosialministeren ikke i sterkere grad kan gi klare svar på de spørsmålene som har vært stilt gjentatte ganger i denne salen i dag, om Regjeringen vil komme tilbake og sikre en bemanningsnorm knyttet opp mot legetjenestene. Vi må selvfølgelig hindre en situasjon der et stortingsflertall går imot å sikre det på en eller annen måte. For SV vil det være viktig å følge opp denne saken, men vi ønsker naturligvis å gi Regjeringen en sjanse til å være med i diskusjonen om innholdet i forhold til en styrking av legetjenestene ved sykehjem. Men jeg vil fortsatt etterlyse at sosialministeren tar tak i dette. Det er for lettvint å si at en bemanningsnorm i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene, for det trenger ikke å bli en minimumsnorm. Når det gjelder legetjenestene, ser vi at det minimum man har i dag, er altfor lite ved en rekke institusjoner. Det er helt klart et behov for å styrke de tjenestene også for å gi en styrking av den kjeden som sosialministeren selv var inne på, og et helhetlig behandlingstilbud til de eldste og dem som har størst behov for det.

Ola D Gløtvold (Sp) [ 12:35:40 ] : La meg først få kommentere at jeg synes det var lite konkrete opplysninger i svaret fra sosialministeren når det gjelder sykehjemmenes nye oppgaver i forhold til at de nå får overført flere syke pasienter fra helseforetakene.

       Så har jeg lyst til å ta opp noen punkter som står i meldingen og i innstillingen, men som jeg ikke fikk tid til i det korte innlegget jeg hadde innledningsvis. Jeg er glad for at et flertall nå støtter dette med å styrke brukerstyrt personlig assistanse, BPA-ordningen. Senterpartiet har ved de siste statsbudsjettene gått inn og prøvd å styrke denne ordningen budsjettmessig, og jeg håper nå at det blir realiteten etter det som sies i dagens innstilling.

       Så til Regjeringens forslag, der man i hvert fall vurderer å samordne hjelpestønadsordningen og omsorgslønnsordningen. Omsorgslønnsordningen er en viktig ordning for Senterpartiet i forhold til en god pleie- og omsorgstjeneste og en mulighet for å være lengst mulig i eget hjem. Men vi er veldig skeptiske til å samordne hjelpestønadsordning og omsorgslønnsordning. Hjelpestønaden skal gå til den enkelte bruker for å dekke hjelpebehov, mens omsorgslønn er en ordning for å sikre dem som yter omsorgen.

       I forhold til egenbetaling og økonomi har jeg lyst til å kommentere noe der. Det er riktig og viktig at vi får en gjennomgang av egenbetalingsordningene og en harmonisering av brukerbetalingen innenfor pleie- og omsorgstjenestene. Men dette må ikke føre til en generell økning av egenbetalingen. Vi har hatt en debatt gående om egenandelstak 2, og om hva som skal hjemles innenfor det. Jeg minner om den, og om at Senterpartiet ønsket at flere ordninger skulle inn. Så lenge det ikke var tilfellet, burde egenandelsordningen egentlig ha et lavere innslagspunkt, 3.500 kr i stedet for 4.500 kr.

       Jeg er også glad for at ombudsordningen for å sikre brukerne av offentlige tjenester og dem som har behov for hjelp og støtte, her omtales av et flertall, slik at man nå kan få til brede ombudsordninger basert på brukerkontorer i kommunal eller interkommunal regi. Jeg håper at Regjeringen følger opp dette, bl.a fordi regjeringspartiene nå er med i innstillingen og støtter dette verbalt. Jeg er skuffet over at ikke flere kunne være med og støtte forslaget fra SV og Senterpartiet når det gjelder det konkrete brukerkontoret på Hamar, men jeg håper at vi likevel kan se positive resultater ut fra det som står i teksten i innstillingen.

       Det er viktig at lovverket blir samordnet for å sikre brukerne best mulig i deres behov og i den omsorgen som trengs. Kvalitetsforskriftene må gjennomgås, slik at de dekker behovene. Men like viktig er det at bevisstheten med hensyn til disse bestemmelsene og behovene blir bedre. Det setter krav til ledelsen, at den har kompetanse og ansvarsholdning både i det faglige og i det administrative når det gjelder pleie og omsorg i kommunal sammenheng.

       Til slutt: Økonomi er alfa og omega. De gode målsettingene nås ikke uten at man også dekker dette økonomisk. Det synes flertallet å svikte også i dag.

John I Alvheim (FrP) [ 12:39:11 ] : Først en kort replikk til representanten Sigbjørn Molvik. Min erfaring er at det er de fattigste kommunene som gjennomgående har den beste eldreomsorgen, så det er ikke alltid mangel på penger i kommunene, men det er mangel på prioriteringer.

       Flere og flere norske statsborgere flytter ut for kortere eller lengre tid til varme strøk i Europa, eksempelvis Spania. Det er usikkert hvor mange det eksempelvis er i Spania. Det finnes heller ikke pålitelige tall for hvor mange som er tilflyttet Spania, eller som bare er der midlertidig.

       Stiftelsene Det norske Diakonhjem, Diakonissehuset Lovisenberg og Solgården har gjennomført en prosjektstudie på Costa Blanca hvor man har klarlagt hjelpebehovene i den norske befolkningen, med særlig vektlegging på omsorg og pleie for eldre og syke. Det fremgår av studien at de fleste nordmenn har flyttet til Spania av helsemessige årsaker, og at de aller fleste lever på pensjon eller uføretrygd. En vet at eldreomsorgen i Spania er relativt dårlig utbygd, og etter hvert som alderen øker, får mange norske borgere store problemer i forhold til pleie og omsorg.

       Fremskrittspartiet mener at det bør legges frem for Stortinget en evalueringsrapport med drøfting av innføring av tiltak, særlig når det gjelder helse og omsorg og pleie ved livets slutt, i budsjettfremleggelsen til høsten. Flere kommuner har etablert sykehjemsdrift i Spania. Kostnadene i Spania ligger 20 % lavere enn for sykehjemsdrift i Norge. Ved innføring av en finansieringsordning av eldreomsorgen der pengene følger pasientene, vil det bli langt lettere administrativt å gi slike tilbud i utlandet fra det offentlige i Norge.

Sigbjørn Molvik (SV) [ 12:41:18 ] : Mitt enkle, men - slik jeg ser det - svært viktige poeng i forhold til Fremskrittspartiet er den manglende konsekvensen jeg syns å se. Fremskrittspartiet beskriver helt riktig mange av de manglene vi ser i pleie- og omsorgstjenesten, og vi i SV er enig i det. Fremskrittspartiet er også med på å understreke at en kvalitetsheving, som vi er opptatt av, ikke er mulig uten en betydelig styrking av bemanninga og av kompetansen. Der er SV og Fremskrittspartiet, og også Arbeiderpartiet og Senterpartiet, enige. Men så syns jeg det blir ganske pussig når bare vi andre opposisjonspartiene går videre i å beskrive at dette vil koste betydelige ressurser, og at vi ikke finner at de ressursene er til stede i kommunene i den grad det er nødvendig. Men nå hører jeg jo at representanten Alvheim sier at det er i de fattigste kommunene den beste omsorgen foregår, så da er vi antakelig grunnleggende uenige om at det trengs mer midler til dette i kommunene.

       Jeg vil også litt innom betalingsordningene, som også har vært et tema her i dag. Vi i SV er positive til at Regjeringa nå vil se på en samordning av disse betalingsordningene for kommunale tjenester, for vi ser det urimelige i at disse ordningene i så stor grad er knyttet til bl.a boform. Men jeg har allerede nå lyst til, på vegne av SV, å gi uttrykk for at det samlede nivået for egenbetalingen ikke må heves. Det vil ikke SV kunne gå med på.

Statsråd Ingjerd Schou [ 12:43:31 ] : Når flere i salen er opptatt av bemanningsnormer, har jeg bare lyst til å henlede oppmerksomheten på at Sosial- og helsedirektoratet faktisk har gjort en vurdering bl.a når det gjelder sammenhengen mellom bemanning og kvalitet. De er også veldig tydelige i tilbakemeldingene på at dette er lite dokumentert.

       Jeg ser også at et stort flertall, også Arbeiderpartiet og SV, skriver at det ikke er alt som kan løses med penger. Det har Regjeringen også vært opptatt av i forhold til rekruttering, som riktignok koster penger, men særlig i fokuseringen på at det er individet som er utgangspunktet for organisering og tildeling av pleie- og omsorgstjenester. Det handler om organisering, det handler om ledelse, det handler om enkeltvedtak, det handler om plassvedtak, og det handler ikke minst om oppfølging av det tilbudet man får, i forhold til det som gjelder tilsyn og kontroll.

       Jeg merker meg også at det er en enstemmig komité som i innstillingen skriver:

       « Kommunene må ha frihet til å bygge ut og utforme tjenestene i tråd med lokale forhold og brukernes behov. »

       Det er også SV og Arbeiderpartiet med på.

Olav Gunnar Ballo (SV) [ 12:45:06 ] : Det er åpenbart at en vesentlig årsak til at man ikke har en bedre tilsynslegedekning ved norske sykehjem, er økonomien. Samtidig avdekkes det gjennom ulike rapporter at dekningen er så dårlig at man er nødt til å få et løft for å sikre kvaliteten på behandlingen i sykehjem og for å kunne sørge for at sykehjemmene settes i stand til å ta hånd om syke pasienter, bl.a pasienter som skrives ut fra sykehus. Derfor er det viktig å komme i gang med dette arbeidet. Det er viktig å kartlegge på hva slags nivå man bør ha legetjenestene ved sykehjem, hvor mye bedre dekning det bør være, og også hvordan man budsjettmessig skal sikre en inndekning for bedring av kvaliteten på sykehjemstjenester. Jeg registrerer at sosialministeren forsøker å snakke seg rundt det. Men det går det altså ikke an å gjøre.

       Men det som er mer oppsiktsvekkende, er at Fremskrittspartiet, som har tatt til orde for at man skal ha en bemanningsnorm knyttet til legetjenestene ved sykehjem, nå signaliserer at de vil stemme imot et forslag som nettopp har det som utgangspunkt. Både SV og Arbeiderpartiet har vært helt klar på at vi ønsker å gå veien videre for å sikre at vi får til dette. Men vi ønsker altså en utredning fra Regjeringen for å finne en hensiktsmessig tilnærming nettopp for å komme videre, og det har vi så stort fokus på at vi ønsker at vi får det som egen sak i Stortinget i løpet av 2004. På tross av at flere har oppfordret Fremskrittspartiet til å tydeliggjøre hva de mener, har Fremskrittspartiet fortsatt ikke gitt klarsignal om at de vil støtte det forslaget. Det vil jo være helt meningsløst hvis Fremskrittspartiet skal stemme imot et forslag etter å ha argumentert med at de egentlig er for det. Så nok en gang vil vi fra SV sterkt oppfordre Fremskrittspartiet til å støtte det forslaget som foreligger her, slik at man kommer et skritt videre i forhold til å få til bemanningsnormer når det gjelder legedekningen ved norske sykehjem.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [ 12:47:21 ] : Jeg vil slutte meg til det representanten Ballo nettopp gav uttrykk for. Det er fullstendig uforståelig hvis ikke Fremskrittspartiet kan støtte forslaget om å få en utredning av bemanningsnormer for leger. Det virker som resonnementet er omtrent som følger: Hvis vi ikke får det akkurat som vi vil, vil vi ikke ha noe.

       Jeg har erfaring fra å bo sammen med min fire år gamle sønn, og er i og for seg velkjent med den type argumentasjon. Han går daglig ned med flagget til topps. Men man skulle tro at representanten Alvheim etter hvert har nådd en alder som gjorde at reaksjonsformen var noe annerledes!

       Sosialministeren har i dagens debatt gitt veldig klart uttrykk for at spørsmålet om bemanningsnormer overhodet ikke ligger på Regjeringens bord i forhold til legedekningssituasjonen ved norske sykehjem. Vi har flere ganger spurt sosialministeren om hun overhodet kan tenke seg å vurdere bemanningsnormer som et aktuelt virkemiddel. Så langt synes svarene å være, i hvert fall slik jeg er i stand til å vurdere dem, at det overhodet ikke er aktuelt. Da finnes det én mulighet hvis vi skal komme videre i denne saken, og det er at stortingsflertallet sørger for å pålegge Regjeringen å utrede dette og komme raskt tilbake til Stortinget. Da vil vi ha et beslutningsgrunnlag for å kunne fatte slike vedtak. Dersom vi ikke får det beslutningsgrunnlaget i løpet av dagen i dag, er det i så fall ene og alene Fremskrittspartiets ansvar. Det er en merkelig situasjon at det partiet som har talt varmest for et virkemiddel, skal sørge for at virkemidlet ikke kan utredes, slik at dette eventuelt kan vedtas.

John I Alvheim (FrP) [ 12:49:35 ] : Det er helt rørende å høre hvor varmt representanten Olav Gunnar Ballo taler for sin egen stand. Ingen, heller ikke Olav Gunnar Ballo, har vært særlig opptatt av hva som er bemanningsproblemet i sykehjemmene. Det er ikke først og fremst legedekningen, men det er mangel på omsorgspersonell. Det er så langt i det hele tatt ikke nevnt i innleggene deres. Men dere har skrevet en merknad sammen med Fremskrittspartiet som burde ha som konklusjon at dere vil gå inn for normer. Det gjør dere heller ikke. Så det er mange her som må tenke seg litt om med hensyn til hvordan man gjør dette rent taktisk-politisk.

       Jeg er fornøyd med hva sosialministeren har sagt, også fra denne talerstolen i dag, nemlig at det skal settes i gang et arbeid med å kartlegge legemangelen ved våre offentlige sykehjem. Det er jeg foreløpig fornøyd med. Men jeg skulle gjerne sett at vi fikk flertall for det forslaget vi har, som er et konkret forslag og et pålegg. Forslaget fra SV og Arbeiderpartiet er ikke noe pålegg til Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget. Man skal vurdere dette, og den vurderingen trodde jeg også at representantene Bjarne Håkon Hanssen og Olav Gunnar Ballo for lengst var ferdig med.

       Det er klart at det vil være et særdeles radikalt grep hvis denne salens flertall i dag vedtok en type bemanningsnorm knyttet opp mot sykehjemmene som gikk på hvor mange hjelpepleiere vi skal ha, hvor mange sykepleiere vi skal ha, hvor mange assistenter man eventuelt skal ha. Ingen av partiene her, vil jeg tro, er i stand til å komme med den type normtall eller overskue konsekvensene av det. Men en rapport som viser at tilgjengeligheten til legetjenester i norske sykehjem er helt nede i tre minutter pr. uke pr. beboer for personer som har alvorlige lidelser, gjør det for alle åpenbart at tjenestene er sterkt mangelfulle. Det er det vi tar til orde for. La oss begynne i den enden det åpenbart er størst mangler, og jobbe derfra. Men det registrerer vi altså at Fremskrittspartiet ikke vil være med og støtte oss i.

Presidenten: Presidenten beklager at han har gjort en feil. Representanten Ballo hadde hatt ordet to ganger og skulle bare hatt ordet til en kort merknad. Det betyr ikke at presidenten vil la den feilen skje flere ganger!

       Ola D Gløtvold - vær så god! Gløtvold har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad.

       Ola D Gløtvold (Sp) [ 12:53:16 ] : Jeg skal prøve å ta det til etterretning!

       Jeg synes det var ganske oppsiktsvekkende, det Alvheim sa, men samtidig var det vel et argument fra Fremskrittspartiet for Fremskrittspartiets holdning til sultefôring av kommunene. Han sa nemlig at den beste omsorgen foregår i de fattigste kommunene! Jeg synes det blir et håpløst argument for at økonomien ikke er viktig.

       Økonomien er alfa og omega, og hvis vi skal nå de gode målsettingene vi snakker om, må vi ha økonomien på plass. Dette gjelder også bemanningsnormer - uten at de økonomiske ressursene er framskaffet for å få bemanningen på plass, blir det et spill for galleriet. Det er derfor jeg har tiltro til at fagutvikling og vurdering av de økonomiske konsekvensene ved ulike løsninger skal komme på plass ganske snart nå, slik også Regjeringen mener. Men det må være helt klart at jeg er utålmodig i forhold til at Regjeringen skal levere noe i denne sammenhengen og vise til hvordan fagutviklingen/dekningen skal være, og hvordan økonomien skal være for å få dette på plass. Det må snart være på plass!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 2547)