Jan Olav Olsen (H) [ 10:52:12 ] (ordfører for saken):

       Det er et viktig tema som tas opp i Dok.nr.8:45, og det er interessante områder det fokuseres på. Gjennom behandlingen i komiteen og gjennom innstillingen kommer det klart fram at det er bred enighet om viktigheten av kompetanseutvikling i arbeidslivet. Bruk av, og utvikling av, kompetanse er viktige elementer for å øke verdiskapingen.

Vidar Bjørnstad (A) [ 10:57:42 ] : La meg innledningsvis fastslå betydningen av voksenopplæring og etter- og videreutdanning slik at vi kan sikre alle livslang læring. Det er viktig både for samfunnet og den enkelte, og vi skal minne hverandre på det, spesielt i dag, knyttet til arbeidsledighet, behov for omstilling og ønsket om at folk skal stå lengst mulig i jobb. Det er en viktig del av utdanningssystemet.

       Jeg vil også innledningsvis si at Kompetansereformen lever og har gitt mange gode resultater: formelle rettigheter, et omfattende samarbeid mellom myndigheter og partene og mange gode prosjekter ute på arbeidsplassene. Men vi har med dokumentforslaget ønsket en fornyet fokusering på Kompetansereformen, fordi den har lett for å drukne i diskusjonen om høyere utdanning, om hele grunnopplæringen, og fordi jeg syns Regjeringen har behandlet voksenopplæringssektoren stemoderlig de siste årene - det er vel ikke i ett budsjett det ikke er foreslått kutt på et og annet område innenfor feltet voksenopplæring.

       Forskning, som vi har mer av i dag, viser en del svakheter - eller jeg vil kanskje kalle det mer ubrukte muligheter. Det er få som benytter seg av og tar i bruk etter- og videreutdanning, 7 %, det er 1 % som benytter seg av utdanningspermisjon, og det er de med lav formell kompetanse som deltar minst i etter- og videreutdanning, eller i opplæring og utdanning. Årsakene er mange: Det kan være mangel på informasjon og kunnskap, det kan være mangel på motivasjon, at en ikke innser nytten av opplæring og utdanning, eller at en ikke blir stimulert, f.eks av overordnet. Men det er særlig to punkter som pekes på som hindre for deltakelse i utdanning og opplæring; tid og økonomi. Det blir altså sett på som et personlig ansvar for arbeidstaker, eller som et ansvar for arbeidsgiver. Tre av fire sysselsatte føler behov for, og vil ha mer, kompetanse. De fleste får dette i jobbsammenheng, men det er 30 % som også føler at de har udekket behov, og her pekes det både på læring i jobbsammenheng og på formell læring. Jeg mener at det er et felles ansvar å sørge for finansiering, tilrettelegging og arbeid med motivasjon - altså partssamarbeidet, som er selve grunntanken i kompetansereformen. Det er et felles ansvar å få gjort en del med dette.

       Hvordan? Her har vi fra forslagsstillernes side ment å følge opp de formelle rettighetene og se på det økonomiske grunnlaget. Det betyr ikke at vi undervurderer den betydning arbeidsplassen har som læringsarena. Der tror vi at partene selv vil være aktive pådrivere. Vi kan godt henstille om mer informasjon og kunnskap, men vi har spesielt sett på det økonomiske grunnlaget, ut fra innrapportering til oss om at mange ikke får tilbud om videregående opplæring i henhold til sin rettighet. Fylkene begrunner dette med at de må prioritere ungdomskullene. Det er bra at vi får en gjennomgang av inntektssystemet.

       Det andre går ut på at vi ønsker å få prøvd ut modeller eller forsøk med støtte til livsopphold, spesielt i bransjer der det satses lite, og der det er lav formell kompetanse, og at dette må være et samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

       Jeg vil takke saksordføreren for en god jobb med å ha ledet komiteen fram til å støtte forslagene, som betyr at komiteen understreker betydningen av etter- og videreutdanning, av kompetanseutvikling for voksne. På to punkter betyr det steg videre for etter- og videreutdanning, som er viktig både for samfunnet og for den enkelte. Og jeg understreker at selv om vi i form er milde i vår henstilling, går jeg ut fra at statsråden oppfatter hva som bør skje knyttet opp til forsøk med støtte til livsopphold.

       Jeg tror likevel at dette kan bli et lite skritt. Vi kan få til noe bevegelse på et viktig område. Men det er avhengig av at partene i næringslivet, både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, fanger opp de signaler som vi nå prøver å gi, og at de sammen med departementet tar de utfordringene som vi har gitt dem gjennom denne innstillingen.

       Kompetansereformen var og er en viktig reform, og Stortinget har fått på plass det Stortinget har kunnet legge på plass. Vi har innført permisjonsbestemmelser. Vi har gitt de voksne rett til grunnskole og rett til videregående skole. Vi har løftet opp ikke minst det som går på realkompetanse, dvs. anerkjent at det finnes ulike måter å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter på, ikke bare i den akademiske tradisjonen, men i en arbeidslivstradisjon. Man lærer i arbeidslivet, løfter det fram, og sier at realkompetanse skal ha betydning i forhold til formelle kompetansekrav. Dette har Stortinget lagt på plass. Alt dette er på plass, og dette er viktige deler av denne reformen. Vi er også i ferd med å avslutte et omfattende KUPP-prosjekt, som har gått over fire år, der en har utviklet arbeidsplassen som læringsarena, som på mange måter har vært det viktigste. Vi har brukt mange hundre millioner på akkurat dette og fått med oss masse kunnskap, masse erfaring, som nå skal implementeres og tas i bruk rundt om på norske arbeidsplasser. Det betinger, hvis vi skal lykkes videre, at partene i arbeidslivet nå tar den utfordringen som ligger her, og prøver ut ulike pilotprosjekt.

       Det som helt åpenbart har vært bøygen - det vet vi en god del om - er finansiering av livsopphold. Det har ikke vært gode nok finansieringsordninger for voksne mennesker slik at de kan ta utdanning, delta i kompetansehevingstiltak. For vi skal være klar over at det at vi har en høyt utdannet befolkning, med høy kompetanse og også spisskompetanse innenfor noen områder, men særlig et generelt høyt allment kunnskapsnivå, er vårt viktigste konkurransefortrinn i dette landet. Det må vi ta vare på, og det må vi utvikle videre. Det utvikler vi gjennom utdanning av de unge, men også ved at voksne hele tiden får mulighet til etterutdanning, til å delta i kompetansehevingstiltak, til å tilegne seg ny kompetanse. Det er det dette forslaget legger opp til, nemlig at voksne skal få denne muligheten.

       Min oppfordring nå er rett og slett at departementet går i en dialog og tar dette opp med de ulike bransjene - det finnes helt åpenbart bransjer der både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden er interessert i å prøve ut ulike modeller for kompetansehevingstiltak og finansiering av livsopphold - og finner fram til modeller, måter å organisere dette på, med basis i de erfaringene vi har fra Kompetanseutviklingsprogrammet, og legger til rette for finansiering hvis det er behov for det.

       I utgangspunktet ønsket vi i SV en trepartsfinansiering - å bygge et fond som kunne ligge der, som kunne brukes til kompetansehevingstiltak inn mot de ulike bransjene, og at det skulle finansieres av partene og av det offentlige. Vi innser at vi ikke får det til i denne omgang. Svaret blir da at man som et lite skritt går inn i forhold til enkeltbransjer og prøver å påvirke og delta i tiltak der. Det betinger også at hvis vi får i gang pilotprosjekter, greier å løfte opp slike prosjekter, så må staten også være villig til å gå inn med finansiering og støtte opp om dem. Da må man jo tilbake til Stortinget. Jeg regner derfor med at hvis vi får i gang den typen prosjekter, vil statsråden komme tilbake til Stortinget med forslag om bevilgning til ulike kompetanseutviklingstiltak rundt om i næringslivet.

Astri Wessel (KrF) [ 11:11:21 ] : Det overordnede målet med Kompetansereformen har vært å bidra til å dekke samfunnets, arbeidslivets og den enkeltes behov for kompetanse. Kunnskap og evne til omstilling er nødvendig i et arbeids- og samfunnsliv i stadig utvikling og endring. En godt utdannet befolkning er den viktigste ressursen et samfunn kan ha. I et høykostland som vårt, der vi ikke kan konkurrere i alle bransjer, er forvaltningen av kunnskapskapitalen - kompetansen som sitter i hodene våre - like avgjørende for vekst og verdiskaping som forvaltningen av petroleumsformuen vår.

       Intensjonen i Kompetansereformen er derfor svært viktig. Prosjektene og tiltakene, slik som voksnes rett til grunnskole og videregående opplæring, retten til utdanningspermisjon, skattefritak for etter- og videreutdanning og endringer i Lånekassens regelverk, har vært riktige og nødvendige så langt. Disse rammevilkårene har gitt og gir den enkelte muligheter til kompetanseheving i tråd med kravene fra et moderne samfunns- og arbeidsliv. Kristelig Folkeparti mener at vi må bygge videre på de erfaringene vi har, samtidig som vi må justere målene og gi rom for nye tiltak og nye prosjekter. Flere må få kjennskap til og benytte de ulike tilbud om opplæring og etter- og videreutdanning. Økt kompetanse kan gi den enkelte større valgfrihet og bedre muligheter til å realisere egne ønsker og behov.

       Jeg bor i Nord-Trøndelag, et fylke der utdanningsnivået er under gjennomsnittet for landet. Personer med lav utdanning er ofte lite motivert for læring. Noen sliter med vonde opplevelser fra en mislykket skolehverdag, andre er skoletrøtte. For disse er det lite fruktbart å fokusere på etter- og videreutdanning i det formelle utdanningssystemet. Resultater fra Kompetanseutviklingsprogrammet viser at menneskers motivasjon for læring er sterkt knyttet til deres daglige arbeid, jf. brev som er sendt fra statsråden til komiteen.

       Det er på arbeidsplassen den enkelte ser behovet for mer opplæring og erfarer at ny kunnskap kan gi noe konkret tilbake. Det kan være i form av nye og andre arbeidsoppgaver, bedre utført arbeid, større etterspørsel og kanskje høyere lønn. Når først noen arbeidskolleger på egen arbeidsplass har deltatt i kompetanseutviklingstiltak, inspirerer dette gjerne flere til innsats. Det handler om å skape « kultur for læring » på den enkelte arbeidsplass. Her har dessverre reformen ikke virket godt nok. Utfordringen framover er å nå arbeidsplasser og bransjer og enkeltpersoner som så langt ikke har etterspurt opplæring. Dersom disse målgruppene skal nås, må det utvikles interessante og inkluderende arbeidsplasser som stimulerer til økt deltakelse i ulike læringsaktiviteter. Det er derfor positivt at Regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet tar initiativ til å sette i verk noen konkrete forsøksprosjekt i bransjer som i dag investerer lite i etter- og videreutdanning.

       Kompetansereformen omfatter alle voksne. Det er sammenheng mellom utdanning og arbeidsledighet. Det er dokumentert at halvparten av de arbeidsledige ikke har fullført videregående skole. Det bør derfor vurderes om rett til videregående opplæring for voksne bør gis til spesielle grupper, f.eks personer som står utenfor arbeidslivet. Skal voksne søke opplæring, må de få kjennskap til sine rettigheter, og informasjon om tilbudene må være lett tilgjengelig. Kartleggingen viser at halvparten av de spurte oppgir at de har begrenset kjennskap til voksnes rett til grunnskole og videregående opplæring. Informasjonen må styrkes. Kristelig Folkeparti vil at alle voksne, både de som er i arbeid og de som ikke har arbeid, skal ha et reelt tilbud om opplæring.

       Kompetansereformen har vært utformet i samarbeid mellom partene i arbeidslivet, utdanningsaktører og Regjeringen. Dette samarbeidet har vært helt sentralt og er en nødvendig forutsetning for hele reformen. Kristelig Folkeparti mener det er beklagelig at partene i arbeidslivet ikke har prioritert kvalitetsreformen høyere i lønnsoppgjørene. Det er viktig, og Kristelig Folkeparti håper at det vil skje i framtiden.

Rune J Skjælaaen (Sp) [ 11:16:57 ] : Kompetansereformen har vært viktig for å tilrettelegge rammene slik at arbeidstakere kan få den nødvendige kompetanseheving, og dermed også gi næringslivet, arbeidslivet, den nødvendige kompetanse.

       Det har skjedd mye. Jeg forstår at Kompetanseutviklingsprogrammet og Kompetansereformen faktisk er ganske unike i europeisk sammenheng, og at Norge faktisk blir sett på som et foregangsland på dette området. Det synes jeg er veldig bra.

       Men det er jo ikke alt som er like bra. Voksnes rett til grunnskole og videregående opplæring, retten til permisjon under utdanning og skattemessige ordninger har vært og er viktige virkemidler, som i framtidens kompetansepolitikk også må være bærebjelker når vi snakker om livslang læring.

       Senterpartiet er enig med departementet i at det i tillegg er nødvendig å vurdere en ny innretning av etter- og videreutdanningspolitikken for i større grad å nå bransjer og personer med lav formell utdanning.

       Kompetanseutviklingsprogrammet er et resultat av et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten. Et av problemene med etter- og videreutdanningsreformen er at kostnadene knyttet til det å skulle ta utdanning faktisk blir et økonomisk problem for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Da er vi inne på dette som forslagsstillerne snakker om, nemlig dette som handler om støtte til livsopphold.

       Komiteen er positiv til at Regjeringen i samarbeid med partene tar initiativ til forsøksprosjekter i bransjer som bruker lite på etter- og videreutdanning, at en prøver ut ulike modeller for finansiering av livsopphold, og at eventuelle økonomiske konsekvenser av dette blir tatt opp i Stortinget når man behandler de årlige budsjettene.

       Det er et mål at næringsliv og arbeidsliv har arbeidstakere med relevant og god kompetanse. Kompetanseutviklingsprogrammet har vært viktig for å styrke kompetansen og for å nå målet om en relevant utdanning i forhold til næringslivet, av konkurransemessige årsaker osv. Det er derfor viktig at den framtidige kompetansepolitikken både er langsiktig og gir muligheter for fleksibilitet, slik at en når de målgruppene som Kompetanseutviklingsprogrammet faktisk har hatt som målgruppe.

Statsråd Kristin Clemet [ 11:20:25 ] : La meg bare først si at jeg synes det er veldig positivt at vi kan ha en liten debatt om Kompetansereformen, for representanten Vidar Bjørnstad har jo rett i at den har en tendens til å komme litt i skyggen av reformer knyttet til det formelle utdanningssystemet, f.eks kvalitetsreformen eller det som nå skjer i grunnopplæringen.

       Så er det viktig for meg å si fra denne talerstol - liksom også andre har gjort - at Kompetansereformen i Norge har vært svært vellykket. Det kan man begrunne på flere måter.

       For det første tror jeg det er åpenbart at vi har fått på plass et system, et formelt rammeverk for livslang læring, som er veldig godt sett i et internasjonalt perspektiv.

       For det andre er dette et eksempel på et godt trepartssamarbeid. Man kunne egentlig gjerne si at det har vært enda flere parter inne, for vi samarbeider også med aktører utover partene i arbeidslivet og myndighetene. Det er et slags dugnadsarbeid og en reform som på mange måter har vokst frem nedenfra.

       For det tredje har det ledet til holdningsendringer, f.eks våre holdninger til realkompetanse. Riktignok har det ikke trengt inn i alle sektorer i samfunnet, og paradoksalt nok er utdanningssektoren selv en av de sektorene hvor det sitter langt inne, men ellers har det spredd seg som en holdningsendring.

       For det fjerde er det veldig mange prosjekter og mennesker som har deltatt i ulike typer av tiltak og prosjekter knyttet til kompetansereformen.

       For det femte - veldig viktig og sjelden nevnt: Kompetansereformen har helt konkret bidratt til å redusere og til dels fjerne det som ellers ville vært alvorlige rekrutteringsproblemer på viktige områder i samfunnet, f.eks i helse- og sosialsektoren, hvor adgangen til å komme inn på universiteter og høyskoler på grunnlag av dokumentert realkompetanse faktisk har bidratt til å fjerne - eller i hvert fall redusere - rekrutteringsproblemer som ellers ville vært svært store.

       For det sjette er det helt klart at vi også gjør det bra i forhold til andre land. OECD har faktisk foretatt en evaluering av Norge og våre systemer for livslang læring. Det skal i løpet av et par-tre uker være en europaministerkonferanse i Norge som nettopp dreier seg om livslang læring, og det har jo sammenheng med at vi har kommet langt i forhold til andre land.

       Jeg tror også det er riktig å si at de målene som ble satt for Kompetansereformen, på mange måter er nådd, men de er likevel av en slik karakter at man aldri kan si seg helt ferdig med dem. Det kommer nye mennesker, det oppstår nye behov, det er nye utfordringer, og vi lærer underveis mens vi gjennomfører denne reformen. Derfor er det riktig og viktig å gå videre, men da å ta hensyn til de erfaringer vi har opparbeidet, og den kunnskapen vi har ervervet underveis, og som vi trenger mer av.

       Jeg vil nok distansere meg litt fra uttrykket « revitalisere » Kompetansereformen. Jeg mener at det er grunnlag for å si at den kan videreutvikles og gis en ny retning om det er behov for det, men at den i høyeste grad er vital og vellykket slik den er.

       Jeg vil nevne to ting som Regjeringen har lagt stor vekt på når vi nå er i ferd med å starte et arbeid med å videreutvikle Kompetansereformen. Det ene er den dialogen vi har i Forum for kompetanse og arbeidsliv. Et liknende forum ble startet opp under daværende statsråd Lilletun, men lå helt nede under den forrige regjering, og vi vitaliserte den dialogen med partene i arbeidslivet straks vi kom inn i regjeringskontorene. Det andre er at vi igangsatte arbeidet med å få utviklet en kompetanseberetning for Norge som er helt avgjørende for å forstå hva som nå er hovedutfordringene.

       På dette grunnlaget har vi da startet arbeidet med det vi kaller Kompetanse 2010, som er en videreutvikling av Kompetansereformen. Dette vil jeg komme tilbake til Stortinget, bl.a i budsjettet for 2005, med en nærmere omtale av når vi er kommet noe lenger.

       La meg nevne noen elementer som jeg tror er viktige. For det første er det klart at det er ikke mest mulig utdanning for flest mulig som er det viktige perspektivet, men det er det å utvikle mulighetene for læring i det daglige arbeidet og det å etablere en kultur i Norge for å skape lærende organisasjoner og lærende kulturer. Det er kilden til å utvikle riktig og mer kompetanse.

       For det andre tror jeg det er viktig med en samordning av politikkområder, bl.a fordi det antakelig må gjøres en særlig innsats overfor en del mennesker med lav utdanning som kanskje står i fare for å bli støtt ut av arbeidsmarkedet, eller som er støtt ut av arbeidsmarkedet. Her kan det kanskje være på tale med skreddersydde finansieringsordninger, selv om jeg ikke deler primærsynspunktet til SV om at det er mangel på en generell finansieringsordning.

       For det tredje gjelder det å få til en bedre kultur og bedre systemer for iverksetting av den realkompetansen som opparbeides i arbeidslivet, og for det fjerde tror jeg det er blitt klart at dette med grunnleggende ferdigheter og evnen til å lære også er viktig for kontinuerlig læring i livet. Derfor blir faktisk det som vi har foreslått om grunnopplæringen i Kultur for læring, viktig.

       Vi er i en fase hvor vi forsøker å skaffe oss mer kunnskap. Jeg viser bl.a til Lærevilkårsmonitoren som Fafo har laget på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet.

       La meg avslutningsvis bekrefte at vi vil foreta en gjennomgang av inntektssystemet med hensyn til voksnes læring. Vi vil følge utviklingen for voksnes adgang til videregående opplæring og ta initiativ overfor partene for å drøfte komiteens høflige henstilling når det gjelder forsøksvirksomhet.

       Ursula Evje (FrP) [ 11:26:00 ] : Jeg merket meg spesielt hr. Skjælaaens innlegg med henvisning til kompetanseutviklingsprosjektmidlene, som var av betydelig viktighet for denne reformen. Det har jeg i hodet.

       Så vil jeg henvise statsråden til at hr. Lønning sier at det skal finansieres privat på videregående skoles nivå, at man i økende grad vil ha private løsninger. Jeg vil henvise til at privatistordning og marked var Høyres politikk før. Privatistordningen har denne regjeringen nesten fjernet med krav om fagkombinasjoner og økte gebyrer. Markedet fungerer dårlig uten forutsigbare rammevilkår, og det har man ikke.

       Når man også er med på å foreslå å fjerne kuttmidlene, er mitt spørsmål til statsråden: Er det vi ser i dag, Høyres politikk, eller har Høyre helt gått bort fra det de sa for få år siden?

Rolf Reikvam (SV) [ 11:30:48 ] : La meg først få lov å si at jeg vil reservere meg mot at målene i reformen er nådd. Det kan skyldes at vi har hatt litt ulike ambisjoner, og en kan ikke påstå at Høyre var pådriver i Kompetansereformen den gangen vi behandlet den, i 1999.

       Jeg har også lyst til å vise til NOU-en Best i test?, som var en ganske omfattende utredning, som viste at norsk næringsliv bruker forholdsvis lite på etter- og videreutdanning og kompetansehevingstiltak sammenliknet med en del andre land. For meg er det fortsatt viktig at næringslivet bruker ressurser, satser på etter- og videreutdanning, satser på kompetansehevingstiltak, nettopp for å møte konkurransen. Jeg synes på mange måter at vi ikke har nådd fram, og det er langt før vi gjør det.

       Mitt spørsmål til statsråden går på noe annet. Det går rett og slett på fylkeskommunens muligheter til å legge til rette for videregående opplæring for voksne. Vi får tilbakemelding fra mange fylkeskommuner om at de voksne stiller lengst bak i køen, og at det er lang ventetid. Er statsråden opptatt av å prøve å sikre fylkeskommunen finansieringsmuligheter, slik at dette kan bli et reelt tilbud til de voksne?

Statsråd Kristin Clemet [ 11:32:12 ] : Et viktig perspektiv fremover nå er å ha en dialog med partene i arbeidslivet, bl.a. Regjeringens Forum for kompetanse og arbeidsliv, om i hvilke bransjer og sektorer det er viktig at arbeidslivet satser mer på kompetanseutvikling. Noe som er avdekket gjennom den kompetansereformen vi har laget, er bl.a at kravene til og mulighetene for kompetanseutvikling og læring i det daglige, som man kaller det, er mye mindre i sektorer der man har lav formell utdanning i utgangspunktet, enn i sektorer der det er høy formell utdanning i utgangspunktet. Det er det ingen god grunn til etter min oppfatning, og det er et godt eksempel på at den kunnskapen bør spres i arbeidslivet.

       Vi er selvfølgelig opptatt av hvordan voksne kan få oppfylt sine rettigheter i forhold til videregående. Det vi har kartlagt, er at det er ca 1.500 på venteliste, ventetiden er tre til seks måneder. Det er selvfølgelig en utvikling vi kommer til å følge nøye. Men det er noe jeg tror kan være viktig å ta med seg når vi diskuterer Kompetansereformen, der jeg av og til har en følelse av at lav etterspørsel etter noe tolkes som at det er noe galt, at etterspørselen burde har vært høyere: Det kan også være et eksempel på at behov er dekket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Søren Fredrik Voie (H) [ 11:33:51 ] : I innstillingen fra komiteen påpekes det at departementet vil utarbeide en langsiktig strategi for kompetansepolitikken fram mot 2010. Det var vel litt av det statsråden var inne på, som en del av elementene i den strategiske tenkningen som kommer fra departementet.

       Men det gir meg også mulighet for å påpeke et av de mulighetsområdene som jeg synes er for lite utnyttet og for lite tatt i bruk i Norge når det gjelder kompetanseutvikling. Det er det som ligger innenfor den teknologiske revolusjon og de mulighetene vi har for spredning av kompetanse og kunnskap og læring gjennom nettbasert undervisning.

       Vi har relativt store geografiske forskjeller i dette landet når det gjelder utdanningsnivå. Det gjelder både på videregående skoles nivå og, i særdeleshet, på høyskolenivå. Det skyldes selvfølgelig sammensetningen av arbeidslivet og den arbeidslivsstrukturen vi har, men det skyldes også mulighetene for å tilegne seg kunnskap og kompetanse. Vi ligger langt fremme i Norge når det gjelder spredning av teknologi og oppbygging av teknologisk infrastruktur. Faktisk er vi langt på vei nær verdenstoppen når det gjelder antall pc-er i husstander, men vi er langt fra verdensmestere når det gjelder å ta i bruk denne teknologien i undervisningssammenheng.

       På høyskole- og universitetsnivå er det nærliggende å vise til University of the Highlands and Islands i Skottland. Skottland har en geografi og en struktur som er veldig lik Norges, bl.a med en spredt befolkning. Der har man kommet mye lenger enn oss i å bruke teknologien til å spre høyere utdanning. Det samme har vi gode eksempler på i Australia, hvor flere av universitetene er kommet langt på dette området.

       På videregående skoles nivå har vi også en del skoler og skoleeiere, altså fylkeskommuner, som i samarbeid har utviklet gode nettbaserte tilbud hvor man kan spre utdanningen både til den enkeltes arbeidsplass og til den enkeltes bosted. Det er også med på å utvide mulighetene for å gi både formell utdanning på videregående skoles nivå, på høyskolenivå og på å skreddersy opplæring for den enkeltes behov på arbeidsplassen.

       I tillegg, og ikke minst, går dette rett inn i et av de punktene som forslagsstillerne har tatt opp i sitt forslag - behovet for ressurser til livsopphold. Ved å bruke teknologien i enda større grad enn det vi har greid å utvikle i Norge, vil vi faktisk nå flere, med redusert behov for støtte til livsopphold.

       Min oppfordring er - når departementet nå jobber videre med denne saken og med en langsiktig strategi - at man også ser på mulighetene for å utvikle denne delen av opplæringssamfunnet bedre, og tar dette i bruk.

Rolv Reikvam (SV) [ 11:37:18 ] : Hvis vi skal bruke et vanlig markedsspråk, snakket Søren Fredrik Voie mye om tilbudssiden.

       Jeg tror det er riktig at noen av dem som tok Kompetansereformen - de vedtakene vi gjorde i 1999 - skikkelig på alvor, var nettopp utdanningssektoren. Det var høgskoler, det var universitet, det var også videregående skoler, der de utviklet tilbud rettet inn mot voksne, la til rette og brukte nye måter å distribuere tilbudene sine på. Det ble gjort et veldig godt og spennende arbeid. Dette ligger jo der som bra tilbud når det gjelder formell kompetanseheving for den voksne del av befolkningen.

       Det vi peker på i dette Dok.nr.8-forslaget, er at det ikke er tilbudssiden som er problematisk, det er etterspørselssiden. Vi greier ikke å få opp etterspørselssiden godt nok. Det er jo det vi fremmer forslag om å gå inn og se på: Hvordan skal vi få lagt til rette for at det finnes etterspørsel, hvordan skal vi få voksne mennesker som trenger disse kompetansehevingstilbudene, som trenger disse utdanningstilbudene, til å benytte seg av de tilbudene som finnes?

       Det er da vi peker på at det må være finansiering som gjør at voksne har den muligheten. Dette er jo voksne som er i en livsfase hvor de er avhengige av at de har noen som kan finansiere livsoppholdet mens de er i en utdanningsfase, enten på heltid, deltid eller hva det måtte være. Ikke minst må det finnes noen som er i stand til å betale for disse nye tilbudene som utvikles, for de er jo vanligvis ikke gratis. Det er akkurat det vi drar opp i dette Dok.nr.8-forslaget. Altså: Hvordan skal vi få opp etterspørselssiden? Hvorledes skal vi gjøre bedrifter, folk, arbeidstakere, voksne i stand til å etterspørre det som finnes av etter- og videreutdanningstilbud ved høyere utdanningsinstitusjoner og videregående skoler? Da er det vi må inn med noen livsoppholdsmidler. Vi må inn med penger, og helst, slik vi ser det, trepartsfinansieringsopplegg, som vi ikke har fått full støtte for, men som jeg håper vi i hvert fall kan prøve ut rundt om i noen bransjer. Det er på mange måter svaret på det som Søren Fredrik Voie tok opp.

Søren Fredrik Voie (H) [ 11:40:10 ] : Det er jo litt hyggelig å registrere at også SV begynner å bruke markedsbegreper som tilbud og etterspørsel. Når man gir seg inn i en diskusjon om disse begrepene, kan man jo fristes over evne til å gå videre på samme diskusjon. Og når Rolf Reikvam gjør det nærmest til en hyllest at man på tilbudssiden har gjort det som er mulig for å skape de gode tilbudene - de ligger der, det er bare å ta dem i bruk - tillater jeg meg å komme med en liten reservasjon: Når etterspørselen ikke er slik som vi ønsker den skal være i dag, kan det jo hende at tilbudene ikke er akkurat slik som etterspørrerne ønsker, eller at de ikke er gode nok.

       Det var litt av poenget i det som jeg prøvde å fokusere på, at her har vi et mulighetsområde, som også partene i dette viktige samarbeidet må se på i fellesskap. Med partene mener jeg staten, selvfølgelig, med sine høyskole- og universitetssystemer, som har et stort ansvar og en stor oppgave for å få dette til å fungere, men også for å drive motivasjon overfor dem som ønsker og etterspør utdanning, men som ikke gjør noe med det, bl.a fordi de muligens ikke kjenner godt nok til alle de tilbudene som er der, eller fordi tilbudene ikke er godt nok tilrettelagt.

       Jeg håper derfor vi kan møtes i framtidige diskusjoner omkring dette temaet, der man ikke ser det slik at alt er gjort godt nok fram til i dag, men heller ser på at her har vi mange oppgaver som er uløste, og at vi ikke kan løse alt med SVs tradisjonelle oppskrift: bare bevilge penger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 2958)

       Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett.

       - Det anses vedtatt.