Peter Skovholt Gitmark (H) [ 10:08:08 ] (ordfører for saken):

       Er det slik at representanten Skovholt Gitmark meiner at regjeringa Bondevik så langt har lukkast i arbeidsmarknadspolitikken?

Peter Skovholt Gitmark (H) [ 10:19:54 ] : Arbeidsledigheten er for høy. Arbeidsledigheten skal bringes videre ned. Hvis en sammenligner med tidligere perioder og ser på tall fra Statistisk sentralbyrå, ser en at denne nedgangskonjunkturen faktisk har vært håndtert på en meget god måte. I så måte vil jeg si at Regjeringens politikk virker.

       Hvis vi skal få arbeidsledigheten videre ned, må vi sette bedrifter i stand til å ansette mennesker. Det gjøres ikke ved å skatte bedriftene i hjel. Det gjøres ved å gi dem skattelettelser, og det gjøres ved å forandre offentlige ordninger, slik at den enkelte som faller utenfor et selvregulerende arbeidsmarked, faktisk får hjelp. Da er Aetat den viktigste instansen, og Aetat har blitt styrket med flest årsverk på ti år under denne regjeringen. Så denne regjeringens arbeidsmarkedspolitikk er offensiv, og den virker.

Torbjørn Andersen (FrP) [ 10:20:55 ] : På flere områder innenfor arbeidsmarkedspolitikken har Høyre og Fremskrittspartiet svært sammenfallende synspunkter, dog med unntak av noen områder der vi er uenige.

       Regjeringspartiene har lenge hardnakket hevdet at vi i framtiden får underskudd på arbeidskraft i Norge. I Fremskrittspartiet er vi ikke like enig med regjeringspartiene i det. Vi mener at økt teknologi og slike ting kanskje kan gjøre behovet for arbeidskraft mindre og ikke større i framtiden. Mener Høyre at eldrebølgen er hovedforklaringen på at det blir underskudd på arbeidskraft i framtiden, eller har de andre forklaringer på det?

       Jeg vil også få gi en kompliment til Høyre for at de sluttet seg til Fremskrittspartiets merknad om å lovfeste retten til å være uorganisert i arbeidslivet. Jeg håper at denne merknaden fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet kan føre fram til at vi får en form for lovfesting ifølge innholdet i merknaden. Jeg ber om en kommentar fra Høyre når det gjelder dette.

Peter Skovholt Gitmark (H) [ 10:22:13 ] : Flertallet i denne sal består stort sett av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet. Jeg vil rose Fremskrittspartiet både for samarbeidsvilje og for at vi har funnet fram til gode kompromisser på en rekke områder. Politikken må ligge fast. Jeg er glad for den tilslutning som Fremskrittspartiet har vist.

       Så til yrkesaktive pr. pensjonist. En ser det urovekkende i at man har gått fra 3,6 yrkesaktive pr. pensjonist på slutten av 1960-tallet til dagens rundt 2,6 yrkesaktive pr. pensjonist. Prognosene viser at fram mot 2050, som rett nok er det verste året, vil man få 1,6 yrkesaktive pr. pensjonist. Det vil gi et unødvendig stort press på både skattesystem og velferdsgoder dersom ikke vi gjør noe. Denne regjeringen har satt fram en rekke punkter for å bringe flere ut i arbeidslivet, men vi må også ta innover oss at vi trenger en viss arbeidsinnvandring.

Karin Andersen (SV) [ 10:23:34 ] : Jeg er litt forundret over at representanten Gitmark i innlegget sitt overhodet ikke kommer inn på hvor viktig velferdsstaten er for den viktigste ressursen, nemlig arbeidskraften. Måten vi håndterer den på, slik at de ansatte kan bruke alle sine ressurser til beste for seg sjøl og samfunnet, er utrolig vesentlig. Men isteden bruker man alle kreftene på et angrep på velferdsstaten, som om den skulle være unyttig for næringslivet. Det synes jeg er direkte oppsiktsvekkende.

       Så til det Regjeringen sier de er mest opptatt av, nemlig å hjelpe dem som har det verst. Hva gjør Regjeringen? Jo, den går løs på det vi vet virker, nemlig attføring og et individtilpasset attføringsløp. Regjeringen har fremmet forslag som har gjort at ordningen blir regelstyrt framfor målstyrt. Det blir begrensninger i hvem som skal få den, med hensyn til lengde, osv.

       Kan representanten Gitmark forklare hvorfor det er fornuftig med flere regler, men ikke med mer målstyring?

Peter Skovholt Gitmark (H) [ 10:25:00 ] : Det har vært lang tradisjon i norsk politikk for at velferdsstaten ligger fast, uavhengig av parti. Velferdsstaten står for en rekke goder som vi alle tar del i, og som vi alle til en gitt tid vil ha bruk for. Det sikkerhetsnettet ligger fast.

       Likevel vil jeg til målretting av offentlige tiltak si: Det er ingen vits i å sløse bort penger på mennesker som i utgangspunktet klarer seg selv i arbeidsmarkedet eller i andre henseender. Offentlige tjenester og goder må rettes inn mot alle dem som ikke klarer seg selv, mot dem som faller utenfor. Det er i så måte svært gledelig å se at denne regjeringen har hatt den største satsingen på Aetat på ti år, nettopp fordi det er så mange som faller utenfor, og som trenger hjelp. Den målrettingen vil fortsette. Vi ser den samme målrettingen på en rekke andre felt også, f.eks på boligfeltet.

       Arbeiderpartiet er i en merknad mer bekymret over behovet for å iverksette brukermedvirkning på systemnivå i Aetat. Hvordan ser representanten Oppebøen Hansen for seg at brukermedvirkning på systemnivå best kan ivaretas? Og hvem er det som etter representantens mening skal ivareta brukernes mangfoldige behov på systemnivå?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [ 10:43:14 ] : Eg trur ingen her i denne salen er imot at brukarane får medverke i ein demokratisk prosess for å gjere forholda for seg og sine betre.

       Når det gjeld brukarmedverknad, vil påstanden min vere at det partiet som eg representerer, og òg andre parti på venstresida, har vore ein pådrivar for å få dette til.

       No behandlar me ei stortingsmelding om arbeidsmarknaden i det 21. hundreåret. Det betyr at ein skal ha vyar, tankar og idéar om korleis arbeidsmarknaden skal fungere til beste for alle, både for dei som er i arbeidsmarknaden, og for menneske som søkjer arbeidsmarknaden. På den bakgrunnen er det òg viktig å gå nærare inn i diskusjonen om korleis ein kan gjere brukarmedverknaden betre.

Torbjørn Andersen (FrP) [ 10:44:35 ] : Representanten Oppebøen Hansen var i sitt innlegg opptatt av velferdsordninger, reguleringer i arbeidslivet og høy grad av yrkesdeltakelse. Det er slik at stadig flere faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet gjennom at sykefraværet øker og uføretilgangen øker. Alle partier er selvsagt opptatt av å bremse og reversere den utviklingen.

       I 2001 inngikk Stoltenberg-regjeringen en avtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, denne IA-avtalen, som skal vare ut 2005. Så ser vi nå at sykefraværet ikke har gått ned. Intensjonene i IA-avtalen er ikke innfridd.

       Da kunne en kanskje spørre: Hvorfor fungerer ikke IA-avtalen etter intensjonene, etter Arbeiderpartiets syn, og hva vil Arbeiderpartiet eventuelt gjøre om sykefraværet fortsetter å øke ytterligere etter at IA-avtalens tid utløper i 2005? Vil Arbeiderpartiet bare stikke hodet i sanden, eller hva vil man gjøre?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [ 10:46:00 ] : Representanten Torbjørn Andersen representerer eit parti som ønskjer å svekkje arbeidstakarane sine rettar. Framstegspartiet ønskjer å gjere arbeidsmarknaden meir sjølvregulerande, og dei ønskjer å utvide bruken av mellombels tilsetjing, altså ein marknadsliberalistisk arbeidsmarknad. I den samanhengen er eg likevel einig med representanten i at det er viktig å få ned sjukefråværet. Det var intensjonen da IA-avtala blei underteikna 3. oktober 2001.

       Eg trur at Regjeringa kanskje har vore for slapp i forhold til å setje inn tiltak for å få ned sjukefråværet. Me har ein kommunalminister som kallar IA-avtala for « voodoo », og slik sett oppfattar eg det frå Regjeringa si side at dei ikkje vil ta denne avtala alvorleg nok.

Peter Skovholt Gitmark (H) [ 10:47:16 ] : Arbeiderpartiet har en lang og stolt tradisjon for å innføre politikerstyrte garantier. Garantier i helsevesenet, som bl.a behandlingsgarantier, har vist seg å være alt annet enn en suksess. Denne gangen prøver Arbeiderpartiet, vel å merke nå i opposisjon, å innføre en ungdomsgaranti, den samme ungdomsgarantien som deres egen finansminister på midten av 1990-tallet sa var en dårlig idé. Arbeiderpartiet fremmet dette som et Dok.nr.8- forslag i fjor.

       Nå har det seg slik at erfaringene fra den forsterkede innsatsen for ungdom mellom 20 og 24 i forrige lavkonjunktur førte til redusert geografisk mobilitet og redusert mobilitet i den aldersgruppen. Forventningene blant de ledige i denne gruppen om at de ville få tilbud etter seks måneder, førte også trolig til at arbeidsmarkedstiltak i en del tilfeller forsinket deltakerens overgang til ordinær utdanning eller ordinært arbeid. Ser ikke Arbeiderpartiet disse problemene?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [ 10:48:37 ] : Veldig mange ungdomar i dag møter ei lukka dør når dei skal møte arbeidslivet. Den andre sanninga er at arbeidsløysa aukar ganske monaleg blant ungdomar mellom 20 og 24 år. Det er viktig at arbeidsløyse ikkje får feste seg blant unge menneske, og derfor tar Arbeidarpartiet eit initiativ overfor denne gruppa: Har du gått ledig i meir enn seks månader utan å få eit oppfølgingstilbod, skal du vere garantert å få anten utdaning, lærlingplass, arbeidsplass eller tiltak. Det må ein sjå i samanheng, som ei kompetanseheving der ungdomen sjølv kan bli motivert til på eige initiativ, gjennom kurs og opplæring, å søkje arbeidslivet.

       Arbeidarpartiet håpar at me på sikt kan få gjennomslag for eit slikt forslag.

       Arbeidskraftens verdi er anslagsvis 15 ganger høyere enn oljeformuen, og arbeidskraften er følgelig av helt vital og avgjørende betydning for mange viktige samfunnsområder, som velferdsytelser, allmenn trivsel, enkeltmenneskets livskvalitet og muligheter for å realisere seg selv gjennom utdanning og yrkesvalg. Men vi vet også at mange av de arbeidsplassene vi skal basere vår fremtidige velstand og velferd på, faktisk ennå ikke er skapt, og her ligger det store utfordringer.

       Det norske arbeidsmarkedet og næringslivet er inne i en kontinuerlig endringsprosess der gamle, tradisjonelle arbeidsplasser forsvinner og nye næringer og arbeidsplasser etableres. Denne evigvarende naturlige omstillingsprosessen innen næringslivet og arbeidsmarkedet er viktig, og den vil fortsette også inn i framtiden. Sett i dette perspektiv blir det svært viktig å utforme nasjonale rammevilkår som stimulerer til og gir rom for omstilling, nyskaping og innovasjon, kompetanseutvikling, produktivitet og verdiskaping i det norske næringsliv og arbeidsmarked.

       Vi må innse at vi ikke kan låse oss fast i en forestilling om at det er mulig å bevare alt som det alltid har vært, med hensyn til offentlige velferdsytelser og faglige rettigheter i det norske arbeidsmarkedet. Det er liten tvil om at alt fra faglige rettigheter og skattepolitikk til offentlige velferdsytelser vil måtte settes under lupen og granskes i tiden framover, og at enkelte justeringer på disse områdene kan bli aktuelt.

       I dag må vi konstatere at enkelte utviklingstrekk i det norske arbeidsmarkedet de siste årene har vært til dels meget urovekkende. Ingen politiske partier eller parter i arbeidslivet kan stille seg likegyldige til økningen i uføretilgangen, den dramatiske økningen i sykefraværet og den vedvarende høye ledigheten. Det er bekymringsfullt å konstatere at det totale antall personer som står utenfor arbeidslivet, stadig er økende. Slik kan det ikke fortsette framover. Dette vil få store negative samfunnsmessige konsekvenser om vi ikke klarer å snu denne utviklingen. Å forhindre utstøting fra arbeidslivet representerer en viktig, framtidig utfordring for det norske arbeidsmarkedet.

       Norge har en arbeidsstyrke på 2,4 millioner. I forhold til innbyggertallet og i forhold til yrkesdeltakelsesfrekvensen ligger Norge likevel noenlunde godt an for øyeblikket. Men her vil det som nevnt bli store utfordringer i framtiden, noe vi ikke på noen måte kan ignorere.

       Framtidens arbeidsmarked vil mye handle om at det hele tiden må skapes et tilstrekkelig antall nye arbeidsplasser til erstatning for dem som forsvinner. Siden 1970 er Norge blitt sterkt avindustrialisert. I dag har vi flere uføretrygdede enn vi har industriarbeidere i Norge. I 2001 var industriens andel av BNP under 10 %. Få andre land har hatt en tilsvarende sterk avindustrialisering. Vi har altså så langt ikke lyktes godt nok, slik vi burde, med å kompensere bortfallet av industriarbeidsplasser med nye vekstnæringer. Mye av veksten i sysselsettingen de siste årene har kommet i offentlig sektor, ikke i privat sektor.

       På tross av store statlige kapitaloverskudd har vi ikke maktet å utvikle noen effektive finansieringssystemer som støtter nyskapende virksomhet, og heller ikke utviklet nye, store vekstnæringer som erstatning for bortfallet av industriarbeidsplasser i Norge. I dag plasseres store deler av vår oljeformue i utenlandske bedrifter og skaper vekst i andre land, mens vår nasjonalformue ikke kan brukes til innenlandske investeringer for å skape nye vekstnæringer og arbeidsplasser i Norge. Forstå det den som kan! Denne manglende evne landet har til bedre å utnytte den finansielle styrke ved å skape nye arbeidsplasser i Norge, gir altså mindre grunnlag for optimisme når det gjelder vår nasjons framtidige evne til å oppnå full sysselsetting og høy verdiskaping.

       En annen, svært viktig forutsetning for et velfungerende arbeidsmarked er god infrastruktur. Norge trenger bedre infrastruktur i form av et langt bedre veinett for å redusere de geografiske avstandsulempene som finnes. Å bruke større andeler av statens finansielle overskudd til å investere i et bedre veinett er et meget effektivt tiltak for å tilrettelegge for et velfungerende næringsliv og arbeidsmarked i Norge. I så måte stiller Fremskrittspartiet seg helt uforstående til at det satses så lite på et mer effektivt transportsystem i form av et bedre veinett i Norge. Her gjenstår det å ta et stort nasjonalt løft. Et godt utbygd transportsystem er et viktig rammevilkår for et velfungerende arbeidsmarked.

       Fremskrittspartiet mener vi må ha en strategi for hva arbeidskraften praktisk skal være sysselsatt med. Fremskrittspartiet mener at sysselsettingen i hovedsak må konsentreres om å bidra med lønnsomt, produktivt og verdiskapende arbeid. Å skape kunstige arbeidsplasser i offentlig sektor, eller å subsidiere bestemte næringer på en måte som skaper overproduksjon og oversysselsetting, er en svært uheldig bruk av arbeidskraftstyrken.

       I en stadig mer globalisert verden preget av markedsorientering, internasjonalisering og liberalisering vil vårt nasjonale arbeidsmarked være kontinuerlig preget av omstilling og internasjonalt konkurransepress. De land som kan skilte med de beste vilkårene for kapitalinvesteringer og produksjon, vil bli framtidens vinnere i konkurransen om etablering av arbeidsplasser. Norge vil i framtiden ikke ha råd til å ha et særnorsk, høyt skatte- og avgiftsnivå eller særnorske, strenge miljøbestemmelser som fjerner grunnlaget for arbeidsplasser og produksjon i Norge. Norsk lønns- og kostnadsnivå vil imidlertid ikke bli noe konkurransefortrinn for Norge i uoverskuelig framtid, men for store forskjeller i kostnadsnivået i forhold til våre handelspartnere må heller ikke bli en for stor konkurranseulempe. Landets hovedstrategi for å beholde nasjonal verdiskaping og høy sysselsetting i framtiden ligger i å satse målrettet på forskning, utvikling og utdanning, med fokus på kvalitet og kompetanse.

       De gamle industrinasjonene i den vestlige verden er i dag i ferd med å utkonkurreres av folkerike lavkostland som Kina og India. Dette er land som har en formidabel økonomisk vekst, og som satser målrettet på skole, utdanning, utvikling og forskning. I tillegg har disse landene nærmest ubegrenset tilgang på billig arbeidskraft. Disse landene har også i liten grad utbygd kostbare velferdsordninger. Folketallet øker sterkt, befolkningen er relativt sett meget ung, og det er en lav andel eldre.

       I Vesten er det motsatt. Befolkningsøkningen har stagnert i de vestlige land, samtidig som eldrebølgen er i ferd med å skylde innover landene, inkludert Norge. Det er liten tvil om at vi som nasjon står overfor meget omfattende problemer når det gjelder å møte alle disse utfordringene vi nå ser gjør seg stadig mer gjeldende globalt. Fra 1972 til i dag har sysselsettingen i Norge økt med hele 650.000, mens antall pensjonister økte med bare 280.000. Men i de neste 50 årene blir det motsatt. Da fordobles antall alderspensjonister, til ca 1,3 millioner, mens arbeidsstyrken forventes å øke med bare 300.000.

       Vi ser altså store strukturelle endringer i den demografiske og sysselsettingsmessige utviklingen i tiden framover. Derfor må det tilrettelegges for bruk av høyteknologi og produktive bedrifter, med arbeidsplasser som står for verdiskaping, ved å bremse veksten og sysselsettingen i offentlig sektor.

Torbjørn Andersen (FrP) [ 11:00:31 ] : Det er nok slik at Fremskrittspartiet er sterkt uenig med Arbeiderpartiet, som synes å tro at det er best å regulere, styre og kontrollere næringsliv og arbeidsmarked mest mulig. Her er det en vesensforskjell i hvordan vi ser på en moderne arbeidsmarkedspolitikk.

       Etter å ha hørt innlegget til Oppebøen Hansen tidligere i dag, er det klart at jeg oppfatter mye av det Arbeiderpartiet står for, som fortidens arbeidsmarkedspolitikk og ikke framtidens arbeidsmarkedspolitikk. Vi står sammen med Høyre og de andre regjeringspartiene når det gjelder det synet at et selvregulerende arbeidsmarked uten for mange offentlige inngrep vil være det mest fleksible alternativet når det gjelder det framtidige arbeidsmarkedet, og det som best vil fange opp omstillingsbehov som vi stadig ser kommer i det norske arbeidsmarkedet og næringslivet på grunn av globalisering, internasjonalisering og konkurranse fra andre land. Jeg tror faktisk ikke det er noen vei utenom å ha og tilrettelegge for et fleksibelt, selvregulerende og dynamisk arbeidsmarked i Norge.

Karin Andersen (SV) [ 11:01:52 ] : Jeg skal for så vidt la det ligge at Fremskrittspartiet tydeligvis tror at både velferdsstaten og ordnede lønns- og arbeidsforhold i Norge alltid har vært der. Slik historieløshet er det sjelden å møte. De forstår heller ikke at den pengepolitikken som de står for, og som i lang tid ble ført i Norge, med ensidig fokus på prisstigningen og ikke på arbeidsledighet og kronekurs, kverket tusenvis av industriarbeidsplasser i Norge. Jeg skal la det ligge, men fokusere på det som Fremskrittspartiet av og til er på rett spor på, og det er når det gjelder å hjelpe de såkalte verdig trengende.

       Når det gjelder yrkeshemmede, vet vi at det er større sjanse for at de kommer i jobb jo lengre perioden med yrkesrettet attføring er. Det viser Aetats egne undersøkelser. Hvis man har gått på tiltak i tre til fem år, er sjansen for å få jobb 61 %, mens for dem som ikke har gått på tiltak så lenge, er andelen 31 %. Kan Fremskrittspartiet gi én fornuftig forklaring på hvorfor de har vært med på å stramme inn på disse reglene?

Torbjørn Andersen (FrP) [ 11:03:15 ] : Det er ikke tvil om at det er store forskjeller mellom SV og Fremskrittspartiet når det gjelder viktige områder i arbeidsmarkedspolitikken. Men for all del, når det gjelder yrkeshemmede, er Fremskrittspartiet absolutt en støttespiller for å sette inn tiltak som kan hjelpe disse inn i arbeidslivet.

       Jeg setter ikke noe særlig pris på denne replikken, for jeg mener at er det et parti som har stått på barrikadene for å hjelpe de yrkeshemmede og tilbakeføre dem gjerne til ordinært arbeidsliv eller andre mer tilrettelagte arbeidsplasser, så er det Fremskrittspartiet, i fremste rekke. Jeg skjønner faktisk ikke helt hva representanten mener med sin replikk på dette området.

       Jeg tror at det er viktigere å tilrettelegge for et arbeidsmarked som har og kan tilby arbeidsplasser, slik at alle får et reelt alternativ i det ordinære arbeidsmarkedet, og slik at vi unngår den høye graden av ledighet vi har i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [ 11:04:39 ] : Framstegspartiet er som Senterpartiet bekymra for det aukande sjukefråværet. Alle rapportar viser at innsatsen for å sikra færre sjuke fyrst og fremst må gjerast på arbeidsplassen. Berre 23 % av dei private bedriftene har inngått IA-avtale. Ein rapport viser at bedriftene er meir opptekne av omstilling og nedbemanning enn av å inkludera fleire.

       Det same skjer no i kommunane og på sjukehusa, der stadig fleire må gjera meir arbeid. Det er ikkje høve til å fokusera så mykje på tiltak for den enkelte. Det presset som no er i retning av privatisering og konkurranseutsetjing, forsterkar ei slik utvikling. Er det ikkje eigentleg å stikka hovudet i sanden å fokusera einsidig på sjukelønsordninga?

       Karin Andersen (SV) [ 11:07:09 ] : Først vil jeg ta opp de forslagene som står i innstillingen.

       Et velfungerende arbeidsmarked eller et godt og bærekraftig samfunn er jo to ulike innfallsvinkler til den store saken vi behandler i dag. For SV er det viktig å understreke at vi ønsker at målsettingen skal være et godt og bærekraftig samfunn. Et marked er bra til å skaffe oss varer og tjenester, men det kan ikke løse store samfunnsmessige oppgaver. Velferdsstaten er ny, den er et helt moderne fenomen. Den rene markedsstyringen og merkantilismen som høyresida flagger så høyt, er faktisk de gammeldagse løsningene som ble forlatt, fordi de ikke gav et godt resultat verken for folk flest eller for næringslivet. Derfor trengs det nytenkning fra høyresida i norsk politikk der en er villig til å ta innover seg det faktum at Norge faktisk er et av de land som går aller best, og som har en meget høy produktivitet, takket være at man har hatt et velfungerende velferdssamfunn, som har satt en stor del av den viktigste ressursen vi har, nemlig arbeidskraften, i stand til å bidra til beste både for seg sjøl og for flertallet.

       Regjeringen viser med sitt framlegg med all tydelighet at den ønsker f.eks et mye større strekk i laget når det gjelder lønnsforskjeller, den ønsker mer makt til dem som har stor kapital i ryggen, de velutdannede og de friske, og den ønsker tøffere kår for ufaglærte og mindre mulighet til å stå sammen med andre i samme situasjon og dermed få litt mer maktbalanse. Resultatet av dette vil jo være et langt mer todelt arbeidsmarked, et arbeidsmarked der en har alle muligheter, selvfølgelig, og fantastiske muligheter for dem som har god helse og har høy utdanning, men der det vil bli atskillig tøffere for veldig mange andre. Det mener SV er en feil strategi. Vi mener at samfunnet som helhet vil bli fattigere av det, og at det er mye klokere å satse på en strategi der alle blir løftet med.

       Kutt i ytelser, flere regler, mindre muligheter til individtilpassing er Regjeringens oppskrift. Folk skal altså jobbe mer for lavere lønn, i mer utrygge ansettelser, til mer ubekvemme tider og med mindre støtte fra fagbevegelsen. Og folk blir altså etter SVs syn verken friske eller får jobb av å få det mer utrygt og bli fattige.

       Det er riktig at vi lever i en globalisert tid, og at vi blir utsatt for et press på alle disse områdene. Da er jo spørsmålet om vi skal legge oss flate for dette, eller om vi skal slåss for det vi mener er rett, og det vi mener er bra for landet. Hvordan skape og fordele verdier i en global og markedsliberalistisk turboøkonomi, er et stort spørsmål. Finnes det motstrategier, og er det politisk vilje til å bruke dem? Globalisering er ikke noe nytt og slett ikke bare negativt. Det nye er den massive dereguleringen av finansmarkedene og den enorme styrkingen av finanskapitalen på bekostning av industri- og handelskapital og på bekostning av lands muligheter til å ta egne valg. Konsekvensen av dette er sterkt endrede markedsforhold. Vår strategi mot dette må jo være å holde oppe verdiene, at alle er like mye verdt og derfor har like mye rett til å delta både i samfunnslivet og i velferden. Det rent fornuftsmessige i det er at en slik strategi også vil gi oss flest mulig ressurser når vi skal produsere. Vår strategi må være å satse steinhardt på mer utdanning og forskning. Det er et hovedbidrag vi kan gi som ikke rammes av regler om konkurransevridning, men som det kan bli vanskelig å finansiere dersom en tvinges til å redusere skattene ytterligere.

       Mennesket er langt viktigere enn oljen, og vi vet ikke hvilke arbeidsplasser som skal gi oss levebrød om 20 år. Derfor har SV ment at satsing på barn og unge er viktigst. Skolen skal være så god at ikke et eneste talent går tapt, ikke én lærelyst blir drept, og at en går ut av skolen med tro på seg sjøl og lyst til å lære mer. Elevene skal gå ut av skolen mer likestilt med hensyn til å kunne lykkes i egne liv enn da de kom inn. Slik er det ikke alltid i dag, fordi skolen reproduserer ulikhet, og det er et uakseptabelt tap både for den enkelte og for samfunnet.

       Forskning og utvikling vil være helt avgjørende for om vi lykkes i framtida. Privat sektor må bidra mer, men det må også staten. I verdensmålestokk vil jo Norge alltid være et lite land, der de fleste bedrifter er små. Derfor må staten påta seg et langt større ansvar for å bidra til forskning enn det den gjør i dag. SV har i flere år vært en sterk forkjemper for å bidra både til forskning og nyskaping. Høyresida drar dessverre i den andre retningen.

       Det er flere forslag og merknader i innstillingen som det kunne være grunn til å komme tilbake til. Jeg har i et par replikker vært inne på punktet om attføring, og jeg skal si litt mer om det. Et av de virkelig triste forslagene som denne regjeringen har fått inn, er å stramme inn på reglene som hindrer individtilpassing av attføringsløpet. En setter f.eks denne meningsløse grensen på tre år og et bitte lite trangt nåløye, som vi ut fra praksis nå vet det nesten er umulig å komme igjennom for å få et lengre løp. Vi vet jo at det er tilpassing som virker. Alle undersøkelser viser at dette virker, og hvorfor i all verden stoler ikke denne regjeringen på at Aetat sjøl, som skal godkjenne attføringsløpene, er i stand til å foreta denne individuelle vurderingen, men må lage noen regler slik at det blir vanskelig for dem som har det vanskeligst? Det kan da ikke være noen fornuft i å ha slike regler, i og med at det virker når vi greier å tilpasse utdannings- og kompetanseløpene til det enkelte menneske.

       SV har også i denne innstillingen vært veldig opptatt av spørsmål som likelønn og arbeidstid. Likelønn er svært viktig. Vi ser fremdeles i Norge at det er stor forskjell på kvinnelønn og mannslønn. Det er det ingen grunn til at det skal være. Det er et tema som vi tror at ikke markedet alene greier å regulere bort. Og det er et rettferdighetsspørsmål. Problemet er at høyresida tydeligvis synes at dette er helt greit. Det synes ikke SV. Det er helt åpenbart at offentlig sektors egne lønns- og arbeidsvilkår vil være veldig avgjørende for om vi skal kunne lykkes med det.

       Når det gjelder inkluderende arbeidsliv, har SV sammen med andre partier på venstresida tatt til orde for at offentlig sektor må ta et sjølstendig ansvar for å ansette folk som har helseproblemer. Det har ikke Regjeringen villet være med på. Vi må sette en målsetting, for et eller annet sted må jo folk jobbe. Hvis man har 30 % arbeidsevne, må det jo være noen som har vilje til å ansette deg. Hvis det offentlige i stat og kommune ikke har det, hvem i all verden er det da som skal gjøre det? Det er helt umulig å forstå. Den eneste beskjeden denne regjeringen har gitt f.eks til kommunesektoren, er: Finn noen å si opp, effektiviser, rasjonaliser, kutt bort alt daukjøttet. Det betyr jo at det er ingen jobber igjen til dem som har litt å slite med. Det er ingen i kommunesektoren nå som kan ta på seg jobben med å sørge for at noen av dem som står utenfor arbeidslivet, får en plass der igjen.

       Når det gjelder spørsmålet om 6-timersdag, har jeg bare lyst til å henvise til at Toyotas gigantverksted i Göteborg har forsøkt dette med 6-timersdag. De fikk sykefraværet ned med 10 %, produktiviteten økte med 40 %, og fortjenesten økte med 23 %. Jeg har ringt og sjekket det, for jeg stoler ikke alltid på det som står i VG. De kunne bekrefte at slik var det. I Sverige valfarter nå f.eks sykehusforetakene til denne fabrikken for å se på dette, for det kan da ikke være noe som man kan avvise slik uten videre, når man ser at presset på arbeidstakerne gjør at folk blir syke og uføretrygdede av det. Jeg må si at jeg er veldig forundret over at det ikke er større interesse for å gjennomføre noen slike forsøk, som kunne ha gjort at alle tjente mer, at folk var mindre syke og kanskje kunne stå til pensjonsalderen. Det er veldig vanskelig å forstå at det skal være så dramatisk farlig, når resultatene taler sitt tydelige språk.

       Peter Skovholt Gitmark (H) [ 11:17:59 ] : Det er få eksempler på at politikerstyrte markeder fungerer i virkeligheten. Når man tilpasser offentlige støtteordninger til alle, bruker man ekstra penger på dem som klarer seg selv. Når man målretter ordningene til dem som ikke klarer seg selv, får man mer penger til dem som behøver hjelp.

       Denne regjeringen velger løsninger som fungerer. Hovedfokus er å få mennesker i arbeid. Når det gjelder midlertidige ansettelser, er det en selvfølge at det er bedre med fast ansettelse enn midlertidig ansettelse, men midlertidig ansettelse er et virkemiddel for å få mennesker inn i arbeidsmarkedet, mennesker som i utgangspunktet hadde stått utenfor arbeidsmarkedet. Det vil alltid være bedre å være midlertidig ansatt enn ikke ansatt.

       Skattelettelser gir lønnsomme bedrifter. Lønnsomme bedrifter ansetter mennesker, ulønnsomme bedrifter gjør det ikke. SkatteFUNN-ordningen er en av de ordninger denne regjeringen har innført som gir forskning en sjanse i bedriftene.

Karin Andersen (SV) [ 11:19:18 ] : Nei, denne regjeringen satser ikke på målrettede tiltak til dem som trenger det mest. Denne regjeringen har satt norgesrekord i skattelette til dem som trenger det minst. Denne regjeringen har gitt fem ganger så mye i skattelette til f.eks folk som representanten Gitmark og meg selv og til dem som tjener enda mye mer, enn det den har gitt til dem som trenger det mest.

       Et av de eksemplene som jeg har fortalt om flere ganger i dag, er et kutt der 260 mill. kr ble tatt fra yrkesrettet attføring. Dette er folk uten jobb, og som er friske. Det er vel dette da som skal være de generelle brede ordningene til dem som kan greie seg sjøl. Nei, dette blir rett og slett for dumt. Det er altså slik at det er mange av de ordningene som er målrettet mot dem som trenger det mest som bl.a. SV har fremmet forslag om, som denne regjeringen går helt konsekvent imot fordi de aller helst vil ha enda mer penger til skattelette.

Torbjørn Andersen (FrP) [ 11:20:37 ] : I sitt innlegg angrep representanten Karin Andersen fra SV høyresiden for manglende nytenkning. Det gjør hun, som representerer et parti som absolutt selv står for manglende nytenkning. Jeg synes det er sensasjonelt at hun sier at høyresiden i norsk politikk står for manglende nytenkning når det gjelder arbeidsmarkedspolitikk og når det gjelder næringspolitikk.

       Nok en gang drar SV opp av hatten dette gamle forslaget om 6-timers arbeidsdag. Det ble vist til et eksempel fra representanten fra talerstolen her på at dette visstnok skal være meget vellykket.

       Jeg har et par spørsmål: Mener SV at det blir underskudd på arbeidskraft i framtiden? Hva vil det eventuelt bety hvis alle skulle ned i 6-timersdag? Har SV regnet på hva 6-timers arbeidsdag vil koste og påføre av kostnader for norsk næringsliv og norsk arbeidsmarked?

       Ja, det er riktig at når vi framskriver, vil det være et underskudd på arbeidskraft i Norge. Det er en av grunnene til at vi mener at vi må ha et arbeidsliv som i mindre grad tar helsa fra folk og gjør at folk blir syke og uføretrygdet lenge før pensjonsalderen. Derfor tar vi fram disse eksemplene fra denne meget store fabrikken i Sverige som viser at fortjenesten økte og sykefraværet gikk ned. Alle pilene pekte i positiv og riktig retning. Det betyr at man faktisk ikke taper på det, men at man vinner, og det betyr at vi har mange flere som kan utnytte arbeidskrafta hele livet sitt.

       I tillegg er SV mye mindre angstfylt i forhold til arbeidsinnvandring enn det Fremskrittspartiet er.

Peter Skovholt Gitmark (H) [ 11:23:23 ] : SV er ofte bekymret for norske arbeidsplasser på norske hender. Norske bedrifter på norske hender fordrer norsk kapital. Betyr ikke det da at hvis man ikke skal ha et fullstendig statlig arbeidsmarked, med andre ord at samtlige bedrifter er på statlige hender, så må man gjøre noe også med kapitalbeskatningen, formuesskatten og utbytteskatten i så måte? Regjeringen sier sitt: Vi ønsker norske arbeidsplasser på norske hender, og vi legger opp til en kapitalbeskatning som i større grad gjør det mulig.

       Så over til mitt hovedspørsmål, nemlig: Kan SV svare på om deres skatteøkninger isolert sett vil gi færre eller flere arbeidsledige?

       Når det gjelder 6-timersdagen - jeg skjønner at jeg hopper litt fra tema til tema - er det vel ingen formelle hindringer i Norge for at enkeltbedrifter kan lønne sine ansatte for å jobbe seks timer som om de hadde jobbet åtte timer pr. dag. Hvis dette er så lønnsomt, bør norske bedrifter følge etter.

Karin Andersen (SV) [ 11:24:41 ] : Det siste representanten Skovholt Gitmark sa nå, syntes jeg var oppmuntrende. Det betyr at også Høyre kan være villig til å se på dette - og ikke ha en slags type ideologisk motstand mot dette som de har hatt til nå, der de har satt opp noen regnestykker for å skremme - rett og slett fordi det bør være fornuftig når man ser på disse resultatene! Derfor bør også offentlig sektor kunne være med på dette.

       SV har ved flere anledninger tatt opp forslag om at man skal sette av en pott for å prøve noen forsøk med dette, for å se om det lykkes. For det er ikke noen tvil om at dette er utgifter som er tyngende, og ikke noen tvil om at det er dårlig politikk som tar helsa fra folk. Det bør vi være enige om.

       Jeg har ikke tid til å gå igjennom alle disse skattereglene nå, men jeg har lyst til å peke på at SV har fremmet forslag om bedre avskrivingsregler i næringslivet som ville betydd vesentlig for næringslivet, for noe av det som er aller viktigst for dem, nemlig at de kan investere i moderne utstyr. I tillegg har SV gått inn for en tilskuddsordning når det gjelder forskning, som har vært helt parallell til SkatteFUNN-ordningen, bare at den også treffer de bedriftene som tjener lite.

       Slik høyrest det ikkje ut når opposisjonen uttrykkjer seg. Det synest eg er ganske trist, for det spreier ei slags holdning blant folk flest slik at sjølv studentar ved universiteta våre - har eg opplevd - oppfattar at no er alt ille, no går mykje gale, og arbeidsløysa overstig dei landa vi normalt samanliknar oss med. Det er jo ikkje verkelegheita, og Kristeleg Folkeparti vil arbeida for, og er trygge på, at det heller ikkje skal verta slik.

       Kampen mot arbeidsløysa er Kristeleg Folkeparti og Regjeringa sin prioritet nummer éin. I tillegg vil vi fremja ein arbeidsmarknad der utstøytingsprosessane vert reduserte. Det er viktig for oss at vi tek i bruk den arbeidsevna som befolkninga, inkludert dei yrkeshemma, har, og ikkje minst må seniorkunnskap skattast høgare i framtida. Då må vi ha rom for større fleksibilitet både mellom trygd og jobb, og mellom omsorgsarbeid og lønnsarbeid.

       Mange ordningar er for firkanta, eller vert forvalta for firkanta i dag. Eg har motteke tallause historier der deltidsjobben eller korttidsengasjementet ikkje kunne kombinerast med trygdeytingane. Ein må satsa på det eine eller det andre, og då vel ein sjølvsagt tryggleik i trygda når ein ikkje er heilt sterk og heilt arbeidsfør.

       Arbeidsplassar kan vi ikkje vedta. Dei vert skapte av gründerar og folk med pågangsmot og evne til å skapa. Samfunnet må leggja forholda til rette for at slike får gode moglegheiter til å konsentrera seg om å skapa ein arbeidsplass for seg og andre. At politikarane skal inn og detaljregulera arbeidsmarknaden, er ei avsporing, sjølv om det forunderleg nok synest som om venstresida her, inkludert Senterpartiet, meiner det. Samfunnets ansvar er å ta ansvar for dei som ikkje automatisk vert inkluderte, og laga inngangsportar for dei. Det er ei formidabel oppgåve, og har alltid vore det.

       Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet argumenterer på underleg vis. Dei legg breisida imot og beskriv etter mi meining ein karikatur av eit samfunn som liksom skal vera det Regjeringa teiknar, eit samfunn som etter mitt syn liknar på England under « laissez faire »-perioden. Det får stå for deira rekning.

       Kristeleg Folkeparti ser at prioritet nr. 1 for å få ein velfungerande arbeidsmarknad er at det faktisk finst velfungerande bedrifter. Eg vil framheva at i Noreg er særs mange sysselsette i små, lokale bedrifter. Kvardagen og skjebnen for små bedrifter og familiebedrifter engasjerer oss.

       Det fremste kjenneteiknet ved den lokale småbedrifta er faktisk ikkje at ho tyner ut medarbeidarane. Men det er viktig at kronekursen er til å leva med, at renta er låg, og at lønnsnivået er konkurransedyktig. Vidare må byråkratiet og skjemaveldet reduserast og vera på lag med næringslivet. Mellombels tilsetjing eller meir fleksibel arbeidstid vil slett ikkje vera til einsidig ugunst for teamet som jobbar for ein felles arbeidsplass i ei av våre over 100.000 små bedrifter.

       Menneska er Noregs viktigaste ressurs. Det veit òg bedriftseigarane. Dyktige, kunnskapsrike og erfarne medarbeidarar vil vera gull verde òg i framtida. Derfor vil mellombels tilsetjing vera ei moglegheit for å komma inn i eit arbeid, og neppe noko som vil breia seg til store delar av arbeidsstokken.

       Den demografiske utviklinga er elles så eintydig i Vesten, og òg mange andre stader i verda, at arbeidsevne og arbeidsvilje vil vera høgt skatta i framtida. På mange plassar ser vi konturane av det som vert kalla 1-2-4-samfunnet, der eitt barn skal ta seg av to foreldre og fire besteforeldre. Og det kan verta rimeleg tøft når arbeidslivet og barn også krev sitt.

       Intensjonsavtalen om eit inkluderande arbeidsliv og pensjonsreforma har som intensjon å få fleire eldre til å jobba lenger, og det er det sanneleg bruk for.

       Det er naturlegvis Kristeleg Folkeparti og Regjeringas mål at alle arbeidsføre menneske skal kunna tena til livets opphald. Arbeidsløyse er ressurssløsing, og Kristeleg Folkeparti er svært glade for at arbeidsløysa no viser ein nedgang. Det tok Bondevik II-regjeringa mindre enn tre år å snu trenden, og det er faktisk bra.

       Verdsøkonomien er også inne i ein vekstperiode som lovar bra for dei neste åra. Likevel er det ikkje til å underslå at talet på uføretrygda er urovekkjande høgt, og at det er lita hjelp i at dei arbeidsledige forsvinn inn i dei uføretrygda sine rekkjer. Vi treng rett og slett fleire i arbeid for å skapa inntekt til landet, for å gje tryggleik til den enkelte og velferd for dei som treng det. Først må vi skapa, sidan kan vi dela.

       Eg synest det er drygt når Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet påstår at Bondevik II-regjeringa har stilt seg passive til utviklinga på arbeidsmarknaden. Etter at Bondevik II-regjeringa overtok, og medan ein endå i hovudsak styrte etter Stoltenberg-regjeringa sitt budsjett, steig faktisk arbeidsløysa formidabelt. Bondevik II-regjeringa har fått ned den øydeleggjande høge renta. I mi tid som vaksen har ho aldri vore lågare. Regjeringa har fått kontroll på kronekursen, og ho har skapt ny optimisme i næringslivet, også ved ein næringsretta skattelette, for det er ein vesentleg del av dei 20 milliardar kr som er gjevne. Og så går altså arbeidsløysa ned.

       Kristeleg Folkeparti er uroa over den høge ungdomsarbeidsløysa, og ikkje minst over at arbeidsløysa er høg hos innvandrarungdom. Også funksjonshemma er sterkt råka av arbeidsløysa. Det er alltid svake grupper som vert ramma når arbeidsløysa stig. Derfor er det på høg tid at det no vert laga ein handlingsplan for å rekruttera funksjonshemma inn i det offentlege. Og det er Bondevik II-regjeringa som gjer det, sjølv om behovet vel har vore der før òg. Samtidig er det rundt 500.000 jobbar som vert ledige i løpet av eit år. Utdanning og kvalifisering er viktig for at fleire skal komma seg inn i arbeidsmarknaden.

       Aetat er det viktigaste verkemidlet vi har for å gjennomføra arbeidsmarknadspolitikken, som altså ikkje heilt og fullt er overlaten til marknaden. Aetat er styrkt formidabelt under denne regjeringa, f.eks med 420 nye årsverk i 2003. For meg er det uforståeleg at dette vert beskrive som passivitet.

       Kristeleg Folkeparti er også oppteke av at vi må samordna tenestene som mange av dei arbeidslause er avhengige av. Fleire mindre forsøk er no i gang for at trygdeetat, sosialetat og Aetat skal samordnast i førstelinja, og Regjeringa vil komma tilbake med ei sak i løpet av neste år. Regjeringa krev også at Aetat satsar sterkare på individuell oppfølging. Det er heilt nødvendig for at fleire skal formidlast til jobb fortare. Gjennom kjennskap til enkeltsaker undrar det meg korleis Aetat har overlate mange til arbeidsløysetrygd for lange tider, også folk som absolutt skulle vera attraktive på arbeidsmarknaden, og faktisk er det.

       Det er viktig for både den enkelte og for samfunnet at arbeidsløyseperioden eller attføringsperioden vert så kort som mogleg, og Kristeleg Folkeparti meiner det er positivt at ansvaret for attføringa vert flytta til Aetat i desse dagar.

       Til slutt vil eg understreka at Kristeleg Folkeparti er oppteke av tilrettelagde arbeidsplassar - at dei fungerer, og at dei vert bygde ut i samsvar med opptrappingsplanen. Også dei som alltid vil trenga bistand i arbeidssituasjonen, er menneske med behov for å vera til nytte, og jobbdeltaking aukar livskvaliteten. Derfor er det positivt at budsjettet la til rette for fleire VTA-bedrifter. Kristeleg Folkeparti ser også klart verdien av at budsjettet auka talet på tiltaksplassar i 2004, ja sjølv med Arbeidarpartiet si hjelp var det positivt.

       Likevel er det ikkje til å halda attende at også folk med lang utdanning kan oppleva å vera utan jobbtilbod, og derfor ber ein Regjeringa om å vurdera fleire « trainee »-stillingar i det offentlege. I det heile må det offentlege ta ansvar for sin del av lærlingplassane. Tilskotta er bra. Det som det dreiar seg om, er holdning og ansvar.

       Vi har utfordringar på arbeidsmarknaden. Dei tek vi på alvor. Målet er heile folket i arbeid, og reiskapane er dei som verkar, dei som fører til målet.

       Spørsmålet mitt til representanten Apelthun Sæle blir derfor: Kva slags fordelar ser representanten med ei slik endring av lov- og avtaleverket?

       Så vil jeg gjerne spørre: Hva er det mange av bedriftslederne i disse små, lokale bedriftene etterspør? Jo, de etterspør bedre infrastruktur, bedre veier, fordi dette ofte utgjør en vesentlig konkurranse- og avstandsulempe som svekker deres konkurranseevne. Og ser ikke Kristelig Folkeparti, som et regjeringsparti, at man burde satset mer nettopp på bedre infrastruktur i form av bedre veier her i landet nettopp for å styrke norske bedrifter og styrke det norske arbeidsmarkedet?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [ 11:39:31 ] : Det var hyggeleg å høyra at Framstegspartiet er så einig med Kristeleg Folkeparti. Det er alltid hyggeleg å få tilslutning til det ein meiner.

       Det er viktig at vi legg rammevilkåra til rette for den næringsstrukturen som Noreg har, i stor grad ein konkurranseutsett næringsstruktur, langs kysten vår. Det er han vi skal leva av etter at olja og gassen er oppbrukte.

       Så spør representanten om det er nokon hos Kristeleg Folkeparti som etterspør betre vegar og betre infrastruktur. Det kan eg bekrefta utan vidare, at det er svært mange som synest at vi skal byggja ut Noreg på vegsida, på infrastruktur, på breiband. Det er slett ikkje slik at vi ingen ting gjer på dette feltet. Vi brukar meir pengar enn nokosinne på å byggja desse vegane, og fellesskap mellom private og offentleg sektor får også løyst ein heil del vegar. Det er eventyrleg å køyra på Vestlandet i dag i forhold til for ti år sidan!

Karin Andersen (SV) [ 11:40:51 ] : I forrige stortingsperiode la Bondevik I-regjeringen fram et veldig viktig og stort dokument, utjamningsmeldingen. Da var Kristelig Folkeparti med på å si at det var uheldig og uriktig at man skulle øke forskjellene i landet.

       Nå har Kristelig Folkeparti snudd og går inn for en politikk som øker forskjellene, som ønsker større lønnsforskjeller og mer utrygghet i ansettelsesforhold. Det er også slik at Regjeringens politikk nå er at folk som har lite, skal oppmuntres gjennom å få kutt i ytelser og mye trangere muligheter til å få ytelser, mens de som har mye fra før, skal få enda mer, for da - etter sigende - yter de enda mer! Jeg savner en god forklaring på denne store snuoperasjonen som Kristelig Folkeparti har vært med på, og som gjør at samfunnet går i en helt annen retning enn det regjeringen Bondevik I pekte på i utjamningsmeldingen.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [ 11:42:11 ] : Ja, Kristeleg Folkeparti var med og laga utjamningsmeldinga. Vi var stolte av det. Vi såg at i kjølvatnet av Gro var det større forskjellar mellom fattige og rike. Derfor har også Bondevik II følgt opp med ei fattigdomspakke der fleire hundre millionar kroner vert brukte for å nå akkurat dei som vert ramma - ikkje det breie lag av folket, men dei som vert ramma av fattigdommen.

       Eg er ikkje einig med representanten frå SV i at vi går i ei heilt anna retning i vår tid. Vi har også sett, som eg sa i innlegget mitt, at om ein skal kjempa mot fattigdom, må ein sørgja for arbeidsplassar, for det er gjennom arbeid at folk kjem seg ut av fattigdommen. Då må vi òg leggja til rette for bedriftene. Vi skal ikkje ha bedrifter med raude tal, men bedrifter som kan skapa nye arbeidsplassar og ny sikkerheit for dei dei har tilsett. Dette bør vera slik overalt i landet, også i Distrikts-Noreg.

       Eg lurer på når Senterpartiet fekk eit så eintydig negativt syn på desse bedriftene. Det kjem til uttrykk når dei f.eks seier at marknadskreftene vil bruka og kasta arbeidskrafta, og at det å overlata noko til arbeidsmarknaden, altså til friske menneske og desse nemnde bedriftene, vil vera ein trussel mot velferdsmodellen vår.

       No har velferdsstaten vakse opp i ein blandingsøkonomi, med stor fridom bl.a på arbeidsmarknaden. Velferdsmodellen står slett ikkje framfor ei avvikling. Korleis har Senterpartiet vorte så negativt til at etikk og samfunnsansvar kan bety noko bl.a også for våre ca 130.000 småbedrifter? Mi erfaring er at arbeidar og arbeidsgjevar oftast er eit team som jobbar saman. Har ikkje representanten Meltveit Kleppa slik erfaring?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [ 11:50:22 ] : Svaret på det er ja. Senterpartiet har absolutt den erfaringa at det er mange gode lokale bedrifter der arbeidstakarar og arbeidsgivarar står for ein felles innsats og tek vare på kvarandre. Men det er faktisk stor forskjell på det som var den tradisjonelle lokale bedrifta, der overskotet vart pløgt tilbake til gode velferdsordningar og andre ordningar for dei tilsette og for lokalsamfunnet, og den rå utbyttepolitikken som vi i dag ser, særleg frå eigarar som er langt vekk.

       Eg synest faktisk at det er kjempemodig av Anita Apeltun Sæle å stå her og lovprisa små og mellomstore bedrifter i distrikta, ho som er i ei regjering som har renonsert på Stortinget sitt vedtak når det gjeld samferdsel, som har kutta i distriktspolitikken og nærast radert ut Innovasjons-Noreg, som har teke vekk kommunale næringsfond, og som òg no sørgjer for ein kommuneøkonomi der faktisk ikkje alle som tok vare på god lokal politikk, har moglegheit til det lenger.

       Så må eg òg gjera merksam på det som skjedde i Trondheim då dei konkurranseutsette reinhaldstenesta. Dersom han ikkje veit kva som skjedde, bør han setja seg inn i den rapporten, som fortel om ein formidabel auke i sjukefråværet, nettopp på grunn av konkurranseutsetjing og privatisering.

       Jeg har lurt litt på hvordan denne galskapen begynte. Var det i 1997, da Stoltenberg påstod at sykepleiere ikke kom opp av borehullene, og at det derfor var nødvendig å frigi arbeidskraft fra andre sektorer for å få nok i helsesektoren? Hvis vi går tilbake til spørretimen den 24. mars 1999, fulgte daværende finansminister Restad opp ved å hevde at den strukturelle arbeidsledigheten i verftsindustrien isolert sett ikke var negativ, for det manglet hender i omsorgsyrkene. Våren 2001 var det daværende statsråd Kosmo som ville omskolere 6.000 ledige ingeniører og vegarbeidere til syke- og hjelpepleiere, heller enn å sette ledige hender og maskiner i arbeid med nødvendig vedlikehold og utbygging av vegnettet, som alt da hadde et veldlikeholdsgap på ca 10 milliarder kr.

       Når Regjeringen sier at de er opptatt av full sysselsetting, har det liten troverdighet, for å si det forsiktig. Høyre gikk jo til valg på å frigi arbeidskraft gjennom målrettede tiltak. Dette skulle i privat sektor skje gjennom endringer fra bransjerelaterte til bransjenøytrale konkurranserammer, og i offentlig sektor gjennom konkurranseutsetting, omorganisering og effektivisering. Men i motsetning til andre politikere hadde ikke Høyre noen visjon om hva den frigitte arbeidskraften skulle brukes til. Høyre har nådd sine programmål. 17.000-20.000 industriarbeidsplasser er lagt ned, lærere og sykepleiere sies opp og kommunale fagetater legges ned, og samtidig som utenlandske kontraktører inntar norske byggeplasser, legger Arbeidstilsynet ned flere kontorer i sentrale områder, til tross for at det er påvist at utenlandske arbeidere, f.eks i byggebransjen, har et avslappet forhold til norsk arbeidsmiljølov, for å si det slik. Ifølge tall fra Handikapforbundet har konkurranseutsetting, omstilling og effektivisering ført til at mellom 20.000 og 30.000 yrkesvalgshemmede som var i arbeid i 2001, nå er faset ut av yrkeslivet og er over på trygd. I omorganiseringsprosessene søkes det i størst mulig utstrekning å unngå oppsigelser. I stedet får friske og arbeidslystne mennesker tilbud om sluttpakker og førtidspensjonering. Hvis Regjeringen har et reelt ønske om forlenget yrkesaktivitet og å få flere yrkesvalghemmede i arbeid, er det et paradoks at planlagte rammestyrte omorganiseringer gir stikk motsatt virkning, nemlig lavere og lavere pensjonsalder og flere på uføretrygd.

       Fremskrittspartiet vil, som Høyre, ha et fritt og uregulert markedsstyrt arbeidsmarked, men er også bekymret for at Norge skal bli sittende fast i den såkalte råvareklemmen. Som en forsikring mot dette vil de selge det fornybare verdiskapingsgrunnlaget til høgstbydende. Det gjelder både kraftverk, fiskekvoter og oppdrettsanlegg - grunnlaget for våre viktigste verdiskapingsområder utenfor oljesektoren, og områder der bruk av høg norsk kompetanse så langt har gitt arbeidstakere, bedrifter og samfunn stor avkastning. Kristelig Folkeparti og Venstre følger opp, så lenge Kristelig Folkeparti får bruke statskassen som om den var misjonsmenighetens kollektbøsse, og Venstre får innfridd sine ønsker om høgere strømpris og høgere transportkostnader gjennom en stadig tettere skog av bompengestasjoner.

       Alle partier, inkludert Kystpartiet, er enige om at de menneskelige ressursene er de mest verdifulle ressursene vi har. Vi kan imidlertid ikke bruke denne ressursen etter politisk forgodtbefinnende, gjennom rammestyrte omorganiseringer av arbeidslivet. Det gir høg avskalling av mennesker som av ulike årsaker ikke kan omplasseres uten videre, og det gir store tap av verdifulle arbeidsplasser. Fra Regjeringen har vi i det siste hørt at trenden med utflagging av norske arbeidsplasser er i ferd med å snu. Økt lønnsomhet og optimisme vil føre til nyansettelser. Men Hydros varsel om utfasing av 800 arbeidsplasser i aluminiumsindustrien viser motsatt tendens. Til tross for at aksjonærene gjennom de siste årene har kunnet ta ut skattefrie aksjeavkastninger, og til tross for at bedriftens overskudd er svært godt, investeres det ikke i Norge. Usikkerheten om norsk vilje til å sikre langsiktige rammebetingelser, som nok kraft til fornuftig pris, veier tyngre. Nedbemanningen skal så langt det er mulig ... (Presidenten klubber.) - Jeg tegner meg til et 3 minuttersinnlegg for å fortsette senere.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [ 12:00:03 ] : I mange land pågår en diskusjon om hvordan arbeidsmarkedet skal fungere. Vi ser at høyresiden gjennomgående vil at arbeidsmarkedet skal fungere mer som andre marked, med friere kjøp og salg av tjenester, eller et « selvregulerende arbeidsmarked », som det heter i meldingen, mens partiene på venstresiden og i sentrum mener at myndigheter og fagforeninger må ha virkemidler for å sikre arbeidstakernes rettigheter. I mer rendyrket form blir dette et skille mellom en nordisk arbeidslivs- og velferdsmodell og en mer amerikanisert arbeidslivs- og velferdsmodell, med større forskjeller og et mindre inkluderende arbeidsliv.

       Jeg konstaterer at vårt norske oppsigelsesvern gjør at arbeidstakerne ikke kan behandles tilfeldig og urimelig av arbeidsgiverne. Jeg konstaterer også at vårt overtidsregelverk har satt opp grenser for å hindre urimelig påtrykk fra arbeidsgiverne. Men denne regjeringen har gjort det lettere for arbeidsgiverne å presse på arbeidstakerne for å jobbe overtid. Overtidsreglene er som kjent endret. Og denne regjeringen vil svekke oppsigelsesvernet. Det vil gradvis føre til en brutalisering av norsk arbeidsliv. Etter mitt syn er det viktigste eksemplet diskusjonen om midlertidige ansettelser. Dette dreier seg ikke om et spørsmål om hvorvidt noen arbeidsledige ungdommer får jobb. Det dreier seg om strukturen i det norske arbeidslivet.

       Dersom vi åpner for økt bruk av midlertidige ansettelser, kan vi se en strukturell endring, som man f.eks har sett i Spania, hvor bedriftene reduserer antallet fast ansatte ned til et minimum og så dekker behovet utover det med midlertidig ansatte. Da er det viktig å huske at i Norge er om lag 90 % av arbeidstakerne fast ansatt. Det betyr ikke at de ikke kan sies opp, men arbeidsgiver må ha en saklig grunn for å gjøre det. Situasjonen for en midlertidig ansatt er en ganske annen. Hvis man er redd for ikke å få forlenget ansettelsen, står man selvfølgelig svakere i forhold til arbeidsgiver. Det blir lettere å bli utnyttet. Man vil i mindre grad få opplæringstilbud. Det blir vanskeligere å opptjene grunnlag for sykelønn, fødselspenger og dagpenger, og man har selvfølgelig mindre økonomisk trygghet, både direkte ved at man ikke vet når ansettelsesforholdet går ut, og indirekte ved at det f.eks kan være vanskelig å få lån når man ønsker å etablere seg. Slik vil ikke Arbeiderpartiet at Norge skal utvikle seg. Derfor sier vi nei til åpning for økt bruk av midlertidige ansettelser.

       Et annet viktig trekk ved den norske og nordiske modellen er en aktiv offentlig politikk for å sikre arbeid for alle. Også her ser vi tydelige forskjeller. Siden Bondevik og Foss tok over regjeringskontorene, har det blitt 80.000 nye i køen utenfor arbeidskontorene - 80.000 flere som bekymrer seg for om de klarer å betale neste avdrag på huslånet, og som spør hvorfor ingen har bruk for dem. Regjeringens svar har vært å kutte arbeidsledighetstrygden med opptil 25.000 kr pr. år.

       Det er en klar fare for at arbeidsledigheten kan bite seg fast på et høyere nivå. Jeg konstaterer at Regjeringen slår seg til ro med at ledigheten er på det nivået den er, og ønsker å svekke virkemidlene for å få den ned.

       Arbeiderpartiet mener at vi trenger en langt mer offensiv politikk for å sikre utsatte arbeidsplasser, for å skape nye arbeidsplasser og for å hjelpe ledige tilbake i jobb. Regjeringens svar i denne meldingen er at markedet i større grad skal ta den jobben.

       Vi ønsker en offensiv politikk for å skape nye arbeidsplasser. Vi vil styrke virkemiddelapparatet. Vi vil styrke forsknings- og utviklingsinnsatsen, men vi ønsker også en offensiv politikk for å få de som er arbeidsledige, over i fast arbeid. Forrige gang Norge hadde høy ledighet, satte Arbeiderpartiet inn tiltak, slik at nesten annenhver arbeidsledig fikk tilbud om aktive arbeidsmarkedstiltak. Nå er det et fåtall ledige som gis et slikt tilbud. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått en kraftig økning i antallet tiltaksplasser.

       Arbeiderpartiet ønsker, som representanten Oppebøen Hansen var inne på, en sterk, en kvalifisert og en helhetlig arbeidsmarkedsetat med tilgang til de ressurser som er nødvendige for å kunne fylle sin rolle. Vårt viktigste mål for den økonomiske politikken er jo nettopp å sikre arbeid for alle. Da ønsker vi en mer aktiv næringspolitikk, og vi ønsker en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det har vi sett illustrert i dagens innstilling, men vi har også sett det illustrert gjennom avtalen om årets budsjett og i avtalen om revidert nasjonalbudsjett.

       Til slutt: Vi ser i dag nok et område hvor skillelinjene i politikken er klare. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker en aktiv arbeidsmarkeds- og arbeidslivspolitikk. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker en markedsstyrt og selvregulerende arbeidsmarkedspolitikk. Igjen må vi forundre oss over at Kristelig Folkeparti velger det siste alternativet. Man blir overrasket over å høre representanten Apelthun Sæles sterke forsvar for et system med mer lokal lønnsdannelse og mindre betydning for de nasjonale organisasjonene, noe som er stikk i strid med alt Kristelig Folkeparti så langt har hevdet.

       Forhold på arbeidsplassen er det viktigste når det gjelder utstøting og uføretrygding, sa statsråden i en avisartikkel for noen uker siden. Hva vil statsråden gjøre for at offentlig sektor sjøl ikke skal skape så mye sykdom og uførhet?

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 12:22:28 ] : Regjeringen tar et stort ansvar i arbeidet med avtalen om inkluderende arbeidsliv. Vi har lagt et betydelig sett av virkemidler på bordet, og vi har gjort ca 1,2 milliarder kr tilgjengelig for partene. Nå må det være arbeidsgivere og arbeidstakere ved den enkelte bedrift som skaper resultater.

       Det er ikke slik som Karin Andersen sier, at denne regjeringen har en ensidig fokusering på kutt i offentlige tjenester. Aldri har inntektsrammene til norske kommuner vært større enn i dag. Aldri har det vært ansatt flere mennesker som yter velferd for publikum, som i dag. Ulempen og utfordringen offentlig sektor har, er at til tross for en betydelig vekst i tilgangen på ressurser er det ikke påvist særlig stor produktivitetsvekst. At det løpes fortere i dag, kan man jo stille spørsmål om hva skyldes. Årsaken er ikke at produktivitets- og effektivitetskrav er blitt innfridd, og at det løpes særlig mye fortere fordi man skal gjøre jobben raskere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [ 12:23:59 ] : I forhold til førre replikksvar har eg berre lyst til å anbefala statsråden å gå på besøk, f.eks på ein sjukeheim, og sjå kva press der er no. For i svært mange kommunar er det færre og ikkje fleire tilsette til å gjera dei same oppgåvene.

       Eg vil fokusera på eit tema som komiteen vier stor merksemd, nemleg situasjonen for ungdom. Komiteen deler seg i spørsmålet om det er nødvendig med ein garanti. Eg hadde gjerne sett at det hadde blitt fleirtal for ein eigen ungdomsgaranti, slik at ungdom under 25 år er sikra rett til arbeid, utdanning eller tiltaksplass.

       Men det er eitt tema der heile komiteen står samla, og det gjeld betydninga av å satsa på unge gründerar. I samband med eit Dok.nr.8-forslag i fjor som gjaldt ungdom, var komiteen einige, etter initiativ frå Senterpartiet, om eit eige etablerarkurs i entreprenørskap som eit supplerande element for ungdom. Mitt spørsmål er: Kva er status når det gjeld eit slikt opplegg?

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 12:25:22 ] : Denne regjeringen er svært opptatt av å bedre klimaet for etablering av nye bedrifter. Det aller viktigste vi gjør på det området, er gjennom skatte-, avgifts- og finanspolitikken å gjøre det lønnsomt å skape ny virksomhet i Norge. I samarbeid med Ungt Entreprenørskap har vi en betydelig satsing på elevbedrifter, og vi ser også de gode resultatene av det langsiktige holdningsskapande arbeid Ungt Entreprenørskap skaper. Vi vet at ungdom som gjennom Ungt Entreprenørskap etablerer bedrifter i skole- og studietiden, vil være overrepresentert blant gründere.

       Jeg må medgi at jeg ikke fullt ut har et godt svar på representantens direkte spørsmål, men skal sørge for å bringe kunnskap om det.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [ 12:26:35 ] : Statsråden sa at å snu uviklingen med økt uførepensjonering mv. krever nye grep. Og Regjeringen tar grep. Problemet er at de grep Regjeringen tar, forsterker problemene, ikke reduserer dem.

       Vi trenger en politikk som gjør flere i stand til å stå lenger og til å kunne bruke den restarbeidsevne man har, mens Regjeringens politikk med utvikling mot et hardere arbeidsliv, illustrert ved overtidsregelverket, illustrert ved midlertidig bruk og senere kast, jo bidrar til et mindre inkluderende arbeidsliv, og med det skyves flere ut i uføretrygd eller tidlig avgang. Problemet her er at Regjeringen tar de gale grep.

       Det andre er at statsråden svarte på spørsmålet fra Oppebøen Hansen at det ikke er problem med samarbeid om gode løsninger. Men Oppebøen Hansens hovedspørsmål er jo: Er det slik at kompetansen i Aetat har en selvstendig verdi? Vil ikke den kompetansen reduseres når man reduserer Aetats rolle til bestiller istedenfor å være den som innehar kjernekompetansen?

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 12:27:50 ] : Det er ikke riktig at Regjeringen brutaliserer arbeidslivet. Det er en grov påstand, som representanten ikke kan dokumentere. Faktum er at vi i Norge har en av de høyeste yrkesdeltakelsene i verden. Undersøkelser dokumenterer at norske arbeidstakere i all hovedsak har det bra på jobb. Vi har en privat kapital, og den viktigste ressursen i den enkelte bedrift er medarbeideren, og man tar ansvar for at medarbeidere i Norge i all hovedsak har det bra.

       Jeg er opptatt av en sterk arbeidsmarkedsetat, en arbeidsmarkedsetat som særlig er i stand til å bistå dem som trenger hjelp til å komme ut i arbeidslivet. Det er også et faktum at de aller fleste klarer seg selv. Jeg er ikke opptatt av ordninger i seg selv, men jeg er opptatt av å skape resultater. Jeg har tillit til at Aetat i samarbeid med private velger løsninger som innebærer at flest mulig kommer ut i varig jobb, og at tiden man går ledig, blir kortest mulig.

Steinar Bastesen (Kp) [ 12:32:59 ] : Jeg skal fortsette der jeg slapp, om millionoverføringer fra statskassen til nødvendig omstilling i de berørte kommunene.

       Det er stor forskjell på den industrielle omstruktureringen vi hadde for et par tiår siden da ulønnsomme bedrifter ble lagt ned, og den rammestyrte omstruktureringen som skjer i dag, når lønnsomme industrier flytter ut fordi Regjeringens primære mål er å frigi arbeidskraft.

       Ingen land i Europa har bedre forutsetninger enn Norge for kunnskapsbasert innovasjon innenfor verdiskapningsområder, der vi fra før var i verdenstoppen og fremdeles er det. Det gjelder maritime næringer, fiskeri og energi. Da er det et paradoks at Regjeringen, heller enn å gi disse næringene konkurransedyktige rammevilkår, vil selge det fornybare verdiskapningsgrunnlaget gjennom omsettelige fiskekvoter og vannkraft på børs, samtidig som store deler av maritim virksomhet, ikke minst vår nærskipsfart, rammestyres og flagger ut av landet.

       I dag avgir næringskomiteen sin innstilling til en skipsfartsmelding som etter stortingsvedtaket i juni 2000 skulle ha vært lagt fram for tre år siden. Hvis ikke også fraktefartøy og nasjonale ferger får internasjonalt konkurransedyktige rammer for både skip og mannskap, vil Regjeringen lykkes med å sette mer enn tusen norske sjøfolk i land. Det vil redusere arbeidsstyrken og øke trygdeutgiftene ytterligere.

       Ingen land i Europa har en mer spektakulær natur for turisme, men det legges ikke til rette for turisme gjennom utbygging av samferdselsnettet. Veiene forfaller, kirkebygg og andre kulturbygg utenfor storbyene forfaller, og mens skattelettene så langt i all hovedsak har gått til rike mennesker i Oslo, Asker og Bærum, har skattetrykket gjennom bompengesystemet økt ute i landet. Det virker sentraliserende. Det rammer både turistnæringen og all annen næringsvirksomhet i distriktene.

       Det hevdes at vi må ta grep nå for å motvirke mangel på arbeidskraft i framtiden. De som rammestyres over fra aktivt arbeid til passivitet gjennom førtids- og uførepensjoner, er ikke framtidens arbeidskraft. Med tilgang til arbeidskraft fra et Europa der arbeidsledigheten ser ut til å bli vedvarende høy, er det ingen grunn til å tro at det blir problemer med å hente inn den arbeidskraften vi vil ha behov for. Erfaringer viser at Stoltenberg tok feil. Det er fullt mulig å få sykepleiere opp av borehullene, hvis det er sykepleiere vi har behov for.

       Salg av verdiskapningsgrunnlaget gir framtidens generasjoner mindre mulighet for verdiskapning enn generasjonene før har hatt. Når landets infrastruktur forfaller, blir etterslepet stort og er nå oppe i minst 11 milliarder kr. Det stimulerer ikke til transportavhengig næringsetablering, og eksportvarer må transporteres. Når landet gror igjen fordi elleve gårdsbruk legges ned hver dag, kan våre etterkommere få en strid jobb med å rydde nytt land hvis matvareforsyningene fra utlandet skulle stoppe opp. I en verden som trues av terrorisme, er det uansvarlig ikke å sørge for at vi har en egenforsyning av matvarer.

Karin Andersen (SV) [ 12:36:32 ] : Jeg fikk ikke noe svar på spørsmålet mitt til statsråden i stad: Er det et problem at det er mange som blir syke og uføre av jobben, eller er det store problemet at folk da har en ytelse som gjør at de kan leve av den? Det virker som om Regjeringen tror at det er det siste som er det store problemet, for de sier at de hele tiden skal fokusere på de økonomiske incitamentene til å få jobb. Det betyr på norsk at en skal kutte ytelsene. Men jeg mener å se lite av det som går på hvordan vi skal legge til rette et arbeidsliv som gjør at folk ikke blir slitne og uføre av jobben.

       Ebba Wergeland, som er spesialist i arbeidsmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin i Oslo, uttrykker seg ganske skarpt når det gjelder dette. Hun sier at det er naivt å tro at et mer inkluderende arbeidsliv lar seg kombinere med mer markedsstyring og økt konkurranse. Det er f.eks innlysende at om man skal vinne anbud, er man avhengig av alltid å ha de friskeste, de raskeste og de mest overtidsivrige arbeidstakerne. Da blir det mindre plass til dem som har noen skavanker, og som ikke kan yte maksimalt hver dag. Slik er det f.eks i offentlig sektor i dag, både i sykehusene og i omsorgstjenesten. De blir heller ikke spesielt mer effektive av til stadighet å måtte drive med nye omorganiseringsprosjekter ut fra en eller annen teori om effektivitet istedenfor å gjøre den jobben som de egentlig er ansatt for, nemlig å gi omsorg og pleie til dem som trenger det.

       Veldig mange av dem som ringer til meg, forteller at de blir syke av at de ikke har nok tid til å snakke med folk som trenger dem. Det er et alvorlig problem for veldig mange, og det er sjølsagt et kjempestort problem fordi det brukerne av disse tjenestene virkelig trenger, er noen som av og til har tid til å holde dem i hånden, snakke med dem og gi dem mat.

       Jeg spør statsråden om han ikke ser at det er noe i f.eks den tilnærmingen som denne regjeringen har til kommuneøkonomi, der man etter mitt syn bare fokuserer på effektivitetsmålene og kronemålene. Sparer man en krone, er det en god krone. Vi mener faktisk at noen av disse kronene kunne blitt brukt bedre hvis vi i hvert fall i offentlig sektor hadde hatt et arbeidsliv som ikke i så stor grad hadde gjort folk syke av det. Vi tror - vi ikke bare tror, men vi vet - at også de brukerne av offentlig sektor som trenger disse tjenestene, hadde hatt veldig godt av det, og at vi da hadde fått et arbeidsliv som både hadde hatt plass til flere og hadde gitt et mye bedre tilbud til brukerne. Jeg savner at statsråden gir et godt svar på det. Hvilke forhold på arbeidsplassen er det som kan gjøre folk mindre syke og mindre uføre?

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 12:39:54 ] : Det er jo nettopp fordi vi ønsker mer tid til det som betyr noe for folk, vi mener at omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Det er jo nettopp for å frigjøre tid til mer pleie og få større voksentetthet i grunnskolen vi mener det er nødvendig å snu hver stein og se hvordan vi kan arbeide smartere.

       Til det løpet Karin Andersen og SV vil kjøre: Vi vil ikke ha arbeidskraft nok i dette landet dersom vi ikke er villig til å løse oppgaver annerledes. Vi skal ikke spare oss i førstelinjen. Vi skal snarere tvert imot gjøre endringer i hvordan vi løser oppgavene våre innenfor rammen av offentlig sektor på en måte som gjør at vi får mer ressurser til det folk flest i dette landet er opptatt av.

       Det er et stort problem at folk blir syke i jobben, sier representanten Karin Andersen. Jeg tar den utfordringen, og den utfordringen må i særlig grad dreie seg om hvordan vi gjør en bedre jobb fra folk blir sykmeldt og til de er ute i arbeidslivet igjen. Jeg er opptatt av å finne løsninger i skjæringspunktet mellom trygd og arbeid som gjør at vi prioriterer arbeidslinjen og bidrar til at folk blir ledige i en kortest mulig tidsperiode og raskest mulig kommer ut i arbeid. Det er den beste garantien for at folk ikke blir værende i ledighet. Når vi nå kommer tilbake til Stortinget med en sak om hvordan vi skal løse velferdsordningene for dem som er i arbeidsfør alder, på en bedre måte enn vi har gjort til nå, er jeg opptatt av at Stortinget er i stand til å fatte en beslutning som bistår oss i å få flere av dem som er utenfor arbeidslivet, ut i arbeidslivet igjen.

       Jeg møter hver eneste uke arbeidsgivere som tar dette ansvaret på alvor, som har sett avtalen om et inkluderende arbeidsliv ikke som et åk, men som en mulighet til sammen med arbeidstakere å investere i virkemidler som gjør at egen arbeidsplass blir et bedre sted å være. Jeg er ganske trygg på at det kommer til å øke disse bedriftenes konkurransekraft. Det kommer til å innebære at de bedriftene som tør å satse, framstår som arbeidsgivere som vil tiltrekke seg ressurser, arbeidskraftressurser og kompetanse som er nødvendig for framtiden.

       Så vil jeg benytte anledningen til å rette opp noe jeg tror jeg kom i skade for å si feil i sted. Jeg tror jeg brukte tallet 900 når det gjelder styrkingen av Aetat. Det riktige tallet er 700.

Per Sandberg (FrP) [ 12:42:52 ] : Det er ikke så mye å tilføye i en debatt som har vart i snart to og en halv time, men det er allikevel interessant å merke seg debatten.

       Det jeg ønsker å si noen ord om, er at jeg finner det litt merkelig at det i slike viktige spørsmål som sysselsetting og næringsutvikling skal være et skille i norsk politikk. Alle gir vi jo uttrykk for at vi er interessert i å skape arbeidsplasser og legge til rette for dem som er i arbeid, for dem som måtte falle utenfor arbeidslivet, og ikke minst for dem som kanskje blir betraktet som å ha størst problemer med å komme inn i arbeidslivet. Da blir det på den ene siden snakket om hvor hardt arbeidslivet er, at de svake gruppene skilles ut, at vi danner A-, B- og C-grupperinger innenfor arbeidslivet, og at kravene i norsk arbeidsliv har blitt så store at det er årsaken til det. Det må gå an å føre en slik debatt og samtidig ha to tanker i hodet og finne positive konklusjoner og tiltak i fellesskap. Det er altså slik at én side i norsk politikk ikke bare er veldig opptatt av å legge til rette for de svake gruppene, men de betrakter alle arbeidstakere som svake. Det er ikke slik at vi bruker så voldsomt mye ressurser på dem som måtte ha store problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Vi bruker mye større ressurser, vesentlig større ressurser, på friske og arbeidsføre mennesker i Norge. Også den debatten tror jeg det må fokuseres mer på.

       Det er klart at usikkerheten rundt omkring i det ganske land er blitt større på grunn av at vi har en politikk som sørger for at vi taper arbeidsplasser, at vi har en politikk som sørger for at vi har manko på arbeidsplasser, og at vi ikke skaper nye arbeidsplasser. Dette skaper usikkerhet både hos dem som er i arbeid, og hos dem som er nye og skal inn i arbeidslivet. Dette er fellestrekk, og da er det klart at det store sykefraværet som vi har, og det at vi har så mange uføre og så mange friske arbeidsføre som står utenfor arbeidslivet, burde være et paradoks for flere, hvis vi sammenlikner oss med land rundt oss.

       Oppi alt dette har venstresiden i norsk politikk gått i spissen for å kjøpe ut friske arbeidstakere, gjennom avtalefestet pensjon, etterlønn, garantilønn, arbeidsmarkedstiltak osv., og sagt at det er ikke så farlig at du ikke tar noe initiativ selv, for vi skal sørge for at det er et nettverk som tar vare på deg likevel og sidestiller deg med dem som eventuelt måtte være i arbeid.

       Den debatten har mange sider, og jeg synes det skulle gå an å ta den debatten i fellesskap og finne fram til enstemmige tiltak i forhold til å gjøre noe både med dem som faller utenfor, og dem som er i arbeidslivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3065)
Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Lena Jensen til arbeids- og administrasjonsministeren:
« Det er en sterk skeivfordeling i både geografisk spredning, kjønn og alder på personer som blir utnevnt av Regjeringen til statlige utvalg, styrer og råd. Den største andelen personer er bosatt i Oslo-området, 3 av 4 ledere er menn, og unge er sterkt underrepresentert. For å skape en rettferdig representasjon er det nødvendig å iverksette sterke styringsmekanismer som pålegger utnevningen en sterkere regional, kjønns- og aldersbalanse. Regjeringen har presisert at det er et mål å endre denne skeivfordelingen, men lite har skjedd. Offentlige utvalg, styrer og råd er viktige premissleverandører for både regjering og storting.
Mener statsråden at den sterke underrepresentasjonen av enkelte grupper skaper en skjevhet i den nasjonale politikken, og hvilke tiltak vil statsråden iverksette? »

       Lena Jensen (SV) [ 12:47:47 ] : Det er et politisk ansvar å fordele innflytelse og makt i samfunnet. Hvordan en fordeler makt og innflytelse og hvem som er deltakere i politiske prosesser før og når en beslutning tas, er avgjørende for å kunne opprettholde et demokrati. For å kunne skape tillit, lojalitet og forståelse for en beslutning er det viktig å ha en bred forankring, og at allmennheten føler at alle aspekter i en sak kommer fram.

       I et skriftlig svar på et spørsmål fra undertegnede skriver statsråd Meyer:

       « Styrer, råd og utvalg er viktige elementer i statsforvaltningen. De bidrar til å supplere og styrke kompetansen i forvaltningen, avlaste forvaltningen for oppgaver og skape bedre rollefordeling, samt å få fram og avveie ulike gruppers syn og interesser. Sammensetningen skal gjenspeile behovet for faglig kompetanse, ekspertise og for representativitet der det er relevant. Omfanget og sammensetningen av styrer, råd og utvalg må ses i sammenheng med behovet for en effektiv og smidig statlig forvaltning. »

       Dette er jeg enig i. Offentlige utvalg, styrer og råd er viktige premissleverandører for både regjering og storting. Utvalgene er viktige politiske arenaer. Her legges mye av grunnlaget for den politiske utformingen av forslag Regjeringen legger fram, og som Stortinget behandler og vedtar. Derfor mener jeg at det er nødvendig å ha en god og bred representasjon både geografisk og kjønns- og aldersmessig. Det handler om å ta i bruk ressurser fra hele landet, sette sammen folk med ulik bakgrunn, alder og kjønn og med erfaringer fra ulike miljøer. Dette bør også inkludere representanter for etniske minoriteter i Norge. Sammensetningen skaper dynamikk. Mangfold av meninger gir et bedre resultat. En bred representasjon er fornuftig, og det tjener landet og framtiden på alle måter!

       I dag er det et sted mellom 500 og 600 utvalg, styrer og råd. Om lag 6.000 personer har verv. Det er en sterk skeivfordeling både når det gjelder geografisk spredning, kjønn og alder på personene som blir utnevnt av Regjeringen til statlige utvalg, styrer og råd. Den største andelen personer er bosatt i Oslo-området. Tallene viser at Oslo og Akershus har om lag 43 % av medlemmene i statlige styrer, råd og utvalg, mens det er 23 % av befolkningen som bor i regionen.

       Selv om det er en akseptabel andel kvinner i slike organer, om lag 42 %, er det imidlertid stor variasjon mellom departementene. Forsvarsdepartementet har lavest kvinneandel, og Barne- og Familiedepartementet har om lag 50 %. Bare drøyt av disse styrene ledes av kvinner, og halvparten av nestlederne er menn. I svar til meg på et skriftlig spørsmål sier statsråden:

       « Det er ... ønskelig å øke kvinneandelen i ledende posisjoner i styrer, råd og utvalg. »

       Dessuten er gjennomsnittsalderen veldig høy, og det er stort rom for og en nødvendighet å få unge i disse styrene.

       Dette er tall som viser at vi har en lang vei å gå.

       Min utfordring er da: Med hvilke virkemidler og når skal målsettingen nås?

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 12:55:49 ] : Styrer, råd og utvalg, gjerne kalt kollegiale organer, er viktige elementer i statsforvaltningen vår. Bruken av slike organer har lange historiske tradisjoner, men det store antall permanente råd og utvalg i forvaltningen og interesserepresentasjonen i disse organene er av relativt ny dato.

       De kollegiale organene er en viktig ressurs innenfor forvaltningen, en ressurs Regjeringen ønsker å videreutvikle. De bidrar til å supplere og styrke kompetansen i forvaltningen, avlaste den for oppgaver og skape en bedre rollefordeling. Kollegiale organer er med på å garantere grundige og allsidige overveielser ved at de trekker inn folk utenfra med særlig faglig kunnskap eller praktisk erfaring. De bidrar også til å opprettholde samarbeid på tvers av fagskiller og yrkesgrenser. Samtidig er de nyttige for å få fram og avveie ulike gruppers syn og interesser. Kollegiale organer utgjør dermed et viktig demokratisk element i forvaltningen, også ved at de sikrer innsyn i det offentliges virksomhet. På den annen side kan partssammensatte organer bidra til å forsinke avgjørelsesprosessene og føre til kompromisspregede vedtak.

       Kollegiale organer er svært forskjelligartede virksomheter med et meget vidt spenn av oppgaver. De kan være styrer for statlig forretningsvirksomhet eller institusjoner, de kan ha utredningsoppgaver, eller de kan være klagenemnder. Kollegiale organer kan deles inn i følgende kategorier:

       Staten rekrutterer årlig medlemmer til et stort antall styrer, råd og utvalg. I 2002 var det i alt registrert ca 5.500 medlemmer i nærmere 450 kollegiale organer. Omfanget og sammensetningen av styrer, råd og utvalg må ses i sammenheng med behovet for en effektiv og smidig statlig forvaltning.

       Det har gjennom mange år vært arbeidet med å redusere antallet kollegiale organer og gi dem en sammensetning og størrelse i samsvar med de behovene de skal dekke. Fra 2001 til 2002 ble antallet organer redusert med 18 %, fra 533 i 2001 til 437 i 2002. Det er positivt, og det er med på å innfri Regjeringens ønske om å få ned antall styrer, råd og utvalg som et ledd i det moderniserings- og effektiviseringsarbeidet den har høyt oppe på sin dagsorden.

       Statsråden og jeg er enige om at råd og utvalg er viktige premissleverandører for den politikken vi fører. Det sa statsråden i sitt innlegg. Og for en statsråd som i den forrige saken bedyret at han ønsket « mer lokaldemokrati og ikke mindre », må dette være et av de aller viktigste grepene å ta: å sørge for at offentlig oppnevnte styrer og utvalg får en bred representasjon både geografisk, aldersmessig og kjønnsmessig.

       Jeg er helt enig i det statsråden sier, at bostedsadresse ikke skal være et godkjenningsstempel. Men da vil jeg på nytt utfordre statsråden: Er det slik at kompetansen er jevnt fordelt over landet? Er det slik at vi har gode miljøer og gode institusjoner over hele Norge som burde vært tatt i bruk?

       Og når statsråden også har sagt at han har som mål å få en bredere representasjon: Betyr ikke dette at utvalgenes rolle og hvor man kommer fra, har en betydning?

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 13:06:53 ] : Jeg understreket i mitt innlegg nå og har sagt også fra denne talerstol i andre innlegg at det å ha styrer, råd og utvalg som bredt speiler Norges land, er viktig i seg selv. Samtidig er det nødvendig å understreke at vi ikke rent sjelden nedsetter råd, utvalg og styrer som har en stor faglig utfordring, og hvor kompetansemiljøene vi kan hente disse menneskene fra, er ganske begrenset. Jeg kan nevne ett eksempel, siden vi var inne på lokaldemokrati i denne debatten. Når Regjeringen nedsetter et utvalg som skal vurdere endringer i kommuneøkonomisystemet, altså i inntektssystemet for norske kommuner, er det slik at vi har et begrenset antall miljøer vi kan hente den kompetansen fra. Det vil jo nødvendigvis være slik at denne kompetansen i særlig grad vil være konsentrert om noen få store universitetsbyer i Norge. Slik er det, og det må vi altså ta hensyn til.

       Jeg understreker videre at når representasjonen fra Oslo og Akershus blir slik den blir, er det et resultat av at vi faktisk har valgt denne byen som hovedstad, og det er her statsadministrasjonen i særlig grad har sitt sete. Men det er jo fortsatt ikke slik - og jeg understreker hva jeg sa i mitt forrige innlegg - at det å være vestlandsk innebærer at man må gå i bunad og snakke sognedialekt. Jeg vil anta at mange vestlendinger godt bosatt i Oslo er fullt ut i stand til å representere kultur, forståelse av problemstillinger og lokal identitet selv om bostedsadressen i kortere eller lengre tid ligger utenfor det området der de kanskje strengt tatt geografisk hører hjemme. I mine øyne må vi utvise en viss grad av forsiktighet, slik at vi ikke ødelegger hensikten med disse kollegiale organene, nemlig å gi de rådene som fører fram til de beste politiske beslutningene.

Torny Pedersen (A) [ 13:09:46 ] : Denne interpellasjonen har et viktig innhold når det gjelder både å bruke hele befolkningen og å ta hele landet i bruk.

       Det er ikke lenge siden vi hadde en interpellasjon som dreide seg om kvinnelige toppledere i staten. Det er heller ikke lenge siden vi hadde en sak i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lovfesting av minst 40 % kvinnelig representasjon i allmennaksjeselskap.

       Under behandlingen i komiteen fikk ikke Arbeiderpartiet flertall for å lovfeste dette fra 1. januar 2004, da flertallet ønsket å vente og se dette an til høsten 2005. Slik som situasjonen er i dag, vil jeg tro at også statsråden ser at det hadde vært viktig å lovfeste dette så fort som mulig. Vi hadde ca 8 % kvinnelig representasjon da vi holdt på med behandlingen av saken, og vi er ikke kommet lenger i dag enn til 11 %. Hvordan mener da statsråden at Regjeringen skal greie å oppfylle lovnaden til statsråd Gabrielsen om 30 % representasjon i allmennaksjeselskap i 2005?

       Vi har en maktelite av menn i samfunnet i dag. Verstingen er Forsvaret, med veldig få kvinner i ledelsen. Lederne i næringslivet er representert med 96 % menn, i Kirken er det 94 % menn, og i politi og justisvesen er det 93 % menn. Dette er mange offentlige arbeidsplasser. Hvordan vil statsråden rydde opp i eget reir, som det heter?

       Det går for sakte med likestillingsarbeidet når tre av fire norske aksjeselskap ikke har en eneste kvinne i styret. Fortsetter dette, vil vi komme til 2040 før vi har bekledd styrerommene med nok kvinner. Kanskje har vi også til da fått en jevnere aldersfordeling?

       Dessverre er det riktig at fordelingen av oppnevnte representanter til offentlige styrer og utvalg er geografisk skjev. Nord-Norge har slitt med dette i en årrekke, og faktisk har vi hørt at de geografiske avstandene er for store. Det medfører for store reiseutgifter å trekke med folk fra Nord-Norge. Vi har ikke lov til å stenge nesten halvparten av befolkningen ute på grunn av kjønn, og vi har ikke lov til å stenge deler av Norges befolkning ute på grunn av geografiske avstander.

       Jeg håper at statsråden tar med seg alt som er sagt til nå i denne interpellasjonen, og også det som videre blir sagt, og tar i bruk de redskapene og ressursene vi vet vi har. Hele Norge består av kloke kvinner og menn.

Sonja Irene Sjøli (H) [ 13:13:26 ] : Det er et viktig mål for Høyre og for Regjeringen å øke kvinners deltakelse i besluttende organer og i ledelsen både i offentlig sektor og i næringslivet. To andre mål er å bedre den geografiske spredningen og å gjøre alderssammensetningen mer lik aldersfordelingen i samfunnet ellers.

       Det er et viktig demokratisk prinsipp at begge kjønn er godt representert i de organer der beslutninger tas, og også i de organer hvor beslutningsgrunnlaget legges. Jeg er overbevist om at en jevn kjønnsbalanse vil bidra til økt kunnskap og et bredere erfaringsgrunnlag i dette arbeidet. I et moderne, likestilt samfunn skal begge kjønn ha like muligheter til å bidra, og det er selvsagt nok kvalifiserte personer av begge kjønn - og jeg vil understreke spesielt kvinner - for å kunne delta i dette arbeidet.

       Som statsråden understreket i sitt innlegg, er kollegiale organer viktige elementer i statsforvaltningen, og jeg er tilfreds med at han også klart understreket at Regjeringen ønsker å videreutvikle denne ressursen. Sammensetningen av ulike styrer, råd og utvalg må gjenspeile behovet for faglig kompetanse og ekspertise som det til enhver tid er behov for, i tillegg til en geografisk fordeling. Mange av disse organene er rene ekspertorganer, som statsråden var inne på, hvor det nettopp er spisskompetansen som er viktig.

       Jeg deler ikke interpellantens ønske om å kvotere inn folk fra distriktene, slik det framgikk av et TV 2-oppslag i dag tidlig. Det må være kunnskap, kompetanse og erfaring innenfor det aktuelle området som må være det avgjørende, ikke hvor folk bor. Det finnes andre virkemidler enn kvotering for å få den nødvendige geografiske representasjon. Og når det gjelder alderssammensetning, er det viktig å få en god spredning. Begrunnelsen er så opplagt at det ikke er nødvendig å argumentere ytterligere for det.

       Derfor synes jeg det er svært positivt at Regjeringen, slik statsråden varslet, vil lage en veileder for oppnevning av styrer, råd og utvalg, og gjennom det sikre en mer balansert sammensetning når det gjelder geografi, kjønn og alder. For å få gode beslutningsgrunnlag er jeg enig i at det er viktig at en først og fremst søker etter de mest kompetente personene, uavhengig av alder, kjønn eller hvor de måtte bo i landet.

       Avslutningsvis vil jeg si meg svært tilfreds med at statsråden nå vil intensivere arbeidet med ulike tiltak som kan bidra til at flere kvinner får lederposisjoner i styrer, råd og utvalg. Det er nødvendig å skape en tilstrekkelig bredde, slik at ulike argumenter og ulike hensyn kommer godt nok fram, noe som vil være med på å gi et godt og tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for politiske vedtak.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [ 13:16:33 ] : Denne interpellasjonen er et eksempel på hvordan det er å gå baklengs inn i en problemstilling. Det viktige ved utvelgelse av personer til statlige styrer, råd og utvalg bør være hvor dyktige folk er, ikke hvor de bor, hvor gamle de er, eller om de går i skjørt.

       Jeg er skikkelig lei av alt kvoteringsmaset. La meg ta et eksempel med utgangspunkt i kjønnskvoteringen. Det hevdes gang på gang at likestilling kun kan oppnås ved kvotering. Dette forstår jeg ingenting av. Det har sikkert sammenheng med at jeg er oppvokst med en yrkesaktiv mor i en ledende stilling. Hun ble ikke kvotert inn eller hadde spesiell støtte eller beskyttelsestiltak. Hun var enkelt og greit så dyktig at hun fikk den jobben hun ville ha. Nå var hun kanskje ikke typisk for 1970-tallet, men det finnes faktisk en overvekt av kvinner i ledende stillinger i dagens Norge som har kommet til disse posisjonene uten kvotering og særtiltak. Jeg har selv flere kvinnelige venner som er bedriftsledere, uten kvotering og uten å ha blitt sydd puter under armene på ved særtiltak. Hvorfor skulle de trenge det? De er jo dyktige.

       Jeg tror det er her kjernen ligger. De folkene vi trenger i statlige råd, utvalg, bedriftsstyrer og i politikken, er de som er villige til å ta ansvar, de som har en utdanning og kompetanse, som er dyktige og vil stå på, enten man er mann eller kvinne, fra Finnmark eller Rogaland, er same, innvandrer eller etnisk norsk, ung eller gammel.

       Jeg kan ikke fri meg for å bemerke at i SVs gruppe er det svært få eldre mennesker. Hvis man er så ivrig på dette med kvotering, burde man kanskje begynne i sin egen stortingsgruppe og kvotere inn noen eldre mennesker. Det ville sikkert vært en styrke for dette partiet.

       Hvis det er så at denne interpellasjonen i hovedsak handler om kjønn kanskje mer enn alder og bosted, kunne det også være fristende å påpeke at kvinner i dag er i flertall ved våre universiteter og høgskoler. Dette vil avstedkomme at de om 10-15 år har minst halvparten av lederposisjonene i samfunnet, hvilket de også bør ha. Kvotering er derfor unødvendig.

Olav Gunnar Ballo (SV) [ 13:19:26 ] : Jeg opplever det temaet som interpellanten tar opp, som svært viktig. Det følger en lang historisk tradisjon. Kampen for ulike gruppers rettigheter har vært en kamp som ikke har ført fram uten videre, men nettopp gjennom at man aktivt har måttet gå inn på ulike områder. Representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet argumenter her som om ting kommer rekende på en fjøl, og at hvis man bare har dyktige nok mennesker, skaper man et samfunn med likeverdighet, der alle får de samme rettighetene. Men slik er det jo ikke. Vi må ikke glemme at før 1914 hadde kvinner i Norge ikke stemmerett. Vi må ikke glemme at det har vært nasjonalforsamlinger her tidligere der kvinner ikke var representert i det hele tatt. Vi må ikke glemme at for å oppnå også det som f.eks representanten Knudsen var opptatt av, nemlig representasjon av eldre, er man avhengig av å sette inn tiltak, eksempelvis eldreråd, for å oppnå slik representasjonen.

       Når man beskriver begrepet kompetanse - og det la jeg merke til at Sonja Sjøli gjorde - som om det er noe som er uavhengig av alder, kjønn eller geografi, så overrasker det meg. Jeg skjønner at det er stor forskjell på Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder holdningen til disse spørsmål. Men kompetanse er jo også ofte knyttet nettopp til kjønn eller alder. Det er helt åpenbart at jeg som mann på en rekke områder vil mangle den nødvendige innsikten som kvinner vil ha i kraft av at de er kvinner. Og selv om jeg er aldri så mye opptatt av å ivareta respekten for kvinner, ser jeg også som mann at skal man ivareta det perspektivet, er det nødvendig å finne plass til en mer lik sammensetning av kvinner og menn. Og fordi veldig mye av representasjonen i styrer, råd og utvalg handler om makt, vil kvinner oppleve at de støter på menn som vil ha den makten de selv også søker. Og hvis man da ikke har et regjeringsorgan eller et storting som tilrettelegger for å utligne for den makten menn ofte har hatt, som går på bekostning av kvinner, vil det ta veldig lang tid før den utligningen skjer.

       Det som har vært positivt, er å se at det faktisk har vært krefter i Regjeringen, slik som Ansgar Gabrielsen, som på et tidspunkt har tatt til orde for at man må finne ordninger for å utjevne forskjellene. Man skulle tro at nettopp fordi enkelte har tatt til orde for dette, burde man ønske denne type interpellasjon velkommen som et ledd i disse tiltakene. Derfor er jeg kanskje litt overrasket over hvor negativt Høyre virker når SV tar til orde bl.a for å støtte næringsministerens tilnærming her.

       Jeg tror også at det å komme fra distriktene i seg selv gir en type kompetanse man ikke har hvis man bor sentralt, f.eks i østlandsområdet. Det betyr jo ikke at man alltid har rett, men sørger man ikke for en sammensetning der disse også er representert, vil det være aspekter som trekker i andre retninger, fordi de synspunktene ikke kommer fram. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det er.

Ola T Lånke (KrF) [ 13:22:33 ] : Det er viktig å holde trykket oppe når det gjelder å få bukt med skjevfordelingen i lederposisjonene i samfunnet. Interpellasjoner som denne fra Lena Jensen er derfor viktige. Jeg har bare lyst til å understreke i forbindelse med det representanten Gunnar Ballo etterlyste, at jeg synes det er positivt at vi har fått en slik interpellasjon. Selv reiste jeg nylig på vegne av Kristelig Folkeparti en interpellasjon hvor temaet var kvinneandelen i statlige topplederstillinger.

       Nå har Lena Jensen valgt et videre perspektiv for sitt spørsmål, noe som også krever et nyansert og mer omfattende svar, og det har vi også fått fra statsråd Meyer. Kristelig Folkeparti er enig i at det må tas sterke styringsmekanismer i bruk for å sikre en bedre fordeling, enten det gjelder kjønn, alder eller geografisk spredning.

       Jeg merket meg imidlertid at Lena Jensen i interpellasjonsteksten bruker uttrykket « å skape en rettferdig representasjon ». Jeg tror dette kanskje ikke så mye handler om rettferdighet som om demokrati og det å sikre et bredest mulig utvalg fra hele befolkningen når ulike styrer og råd skal settes sammen. På generelt grunnlag er det ikke tvil om at vi får den beste sammensetningen der vi har et bredt tilfang av kandidater av begge kjønn fra ulike aldersgrupper og ulike landsdeler, og vi kan også ta med etniske minoriteter. Skal vi kunne få representativt sammensatte styrende organer som tar representative avgjørelser, må også utgangspunktet være representativt, kort og godt.

       Lenge nok har vi godtatt en politikk der menn i sin såkalte beste alder, aller helst fra det sentrale østland, har vært rekrutteringsgrunnlag for ledende organer i Norge. Tiden er overmoden for en utvidelse i forhold til dette perspektivet.

       Årsakene til skjevfordelingen er nok flere. Det meste som har vært sagt om dette, har dreid seg om likestilling mellom kjønnene. Forleden kunne vi imidlertid lese i Ukeavisen Ledelse nr. 21 om en interessant svensk forskningsrapport som forteller at det nå viser seg at kvinner har minst like stor appetitt på karriere og makt som menn.

       Interessant er det også at de kvinner som vil gjøre karriere, har lært seg å forene barn og jobb, og - kanskje det mest interessante - at de har mer likestilte ektemenn.

       Artikkelen konkluderer med at « dermed finnes det bare et stort hinder igjen: motstanden i arbeidslivet ». Om det samme hinderet også gjør seg gjeldende i forhold til å bedre aldersbalansen og den regionale/geografiske fordelingen, vites ikke.

       Bruk av styringsmekanismer som kvotering, i hvert fall i enkelte organer hvor det er egnet, o.l. er én ting. Framfor alt dreier det seg likevel om holdninger, om endring av holdninger hos dem som sitter med ansvar for rekrutteringen til de aktuelle organer. Bildet er heldigvis ikke entydig negativt. Eksempelvis var kvinneandelen i styrene i heleide statlige virksomheter i fjor på hele 45,7 %. Vedtaket om utflytting av en rekke statlige tilsyn er et annet eksempel på det samme.

       Det det gjelder, er altså å holde dette trykket oppe, slik at vi oppnår en bedre fordeling.

Marit Arnstad (Sp) [ 13:26:06 ] : Det er et viktig og nødvendig tema som tas opp til drøfting her i dag. Det er også viktig at en her ikke nødvendigvis diskuterer det som et kvoteringsspørsmål, men som et spørsmål om selvjustis fra de ulike departement og offentlige organ - fordi bredden i seg sjøl er viktig, og fordi det supplementet av kunnskap og beslutningsgrunnlag som beslutningstakere av begge kjønn og fra alle miljø, aldersklasser og geografiske områder kan ha, er viktig.

       42 % kvinner viser nok at Regjeringen er på veg. Den store utfordringen når det gjelder kjønnssammensetning i tiden framover, tror jeg blir å sikre bredden også i de mannstunge bastionene, særlig i departementer som Finansdepartementet og Forsvarsdepartementet.

       Når det gjelder geografisk fordeling, er det dessverre verre. Jeg har her et eksempel fra i fjor høst, oppnevningen av et inntektssystemutvalg som skal vurdere om inntektssystemet i kommunene ivaretar kravet om rettferdig fordeling, og foreta en bred faglig gjennomgang av fordelingsmekanismene i finansieringen overfor de 434 kommunene vi har i Norge. I dette utvalget er altså ni medlemmer av tretten fra Oslo og Akershus. Oppegård har to, Bærum har to, og Oslo beslaglegger fem plasser i utvalget. Utenom Oslo og Akershus er det bare Tromsø, Trondheim og Notoddden som er representert. Det må sies å være et grelt eksempel på en skjevfordeling, for det kan jo faktisk være ulike oppfatninger mellom Grong i Nord-Trøndelag, Sortland eller Averøya og Oslo om hva som er en rettferdig fordeling kommunene imellom, og det kan jo også være slik at en har forskjellige meninger om hva som styrker lokaldemokratiet. Derfor syns jeg det blir litt for enkelt når Høyres representant og også statsråden her er opptatt av at adressen alene ikke skal være noen kvalifikasjon. Men det er det jo ingen som har sagt! For et utvalg som skal vurdere inntektssystemet for alle de 434 kommunene her i landet, burde det faktisk være mulig på finne litt mer bredde enn det en har klart fra Regjeringens side.

       Jeg må si at jeg synes å merke en smule nedlatenhet i statsrådens siste innlegg. Jo da, det kan være folk i Oslo som har forståelse for situasjonen i andre deler av landet. Men det er ikke slik at vi som bor i Distrikts-Norge, nødvendigvis går i bunad heller. Det er faktisk slik at noen av oss til og med har høyere utdanning. Tenk det! Dette handler ikke om kunnskap, dette handler ikke om å bo i Oslo, dette handler om bredde og hensynet til representativitet, som vi er opptatt av i alle andre sammenhenger. Og kanskje er spørsmålet om manglende geografisk bredde rett og slett et spørsmål om fantasiløshet, om det å kunne bedrive mer sjøljustis og lete utenfor de mer etablerte salongfähige kretser.

Lena Jensen (SV) [ 13:29:23 ] : Målet med denne interpellasjonen er å åpne blikket til Stortinget og blikket til Regjeringen, slik at de kan se at vi har kompetente miljøer, og at landet er stort. Som en norsk lyriker har sagt det: « Det er langt dette landet. Det meste er nord. »

       Jeg ønsker gjennom denne interpellasjonen å beklage at vi sløser bort så mye ressurser, og at vi sløser bort unik kompetanse. For som vi vet, og som det er slått fast gjennom forskning - i det hele tatt kjenner vi det igjen, alle sammen - har personer fra ulike ståsteder ulik kompetanse og ulike referanserammer, og de ser ulikt på ting og på situasjoner.

       Jeg vil gjennom denne interpellasjonen vise og få konstatert overfor Regjeringen at kompetansen er fordelt utover hele landet. Jeg ønsker gjennom denne interpellasjonen og dette fokuset å få en bedre fordeling både geografisk og kjønns- og aldersmessig i styrer, utvalg og råd, for jeg mener at disse styrene, utvalgene og rådene er premissleverandører for mange av de vedtakene vi fatter på Stortinget, og de vedtakene Regjeringen foreslår for Stortinget.

       Jeg er overrasket over at statsråden mener at den skjevheten i representasjonen ikke har konsekvenser for den nasjonale politikken. Jeg mener tiden er overmoden for å endre på skjevheten i råd, utvalg og styrer. Jeg tror det er behov for at veldig mange, både i denne salen og andre steder, ser at kompetansen og innsikten ikke stanser ved Sinsenkrysset.

Statsråd Morten Andreas Meyer [ 13:31:53 ] : Det har vært en spennende og viktig debatt. Det viser at det er stor enighet om ønsket om en bredere representasjon i statlige styrer, råd og utvalg, men vi skiller i noen grad lag når vi diskuterer virkemidler.

       For mitt eget vedkommende tror jeg på positive holdningsskapende tiltak som bl.a innebærer at når nye råd og utvalg utnevnes, er det en bevissthet hos oss som gjør det, som innebærer at vi hele tiden går i riktig retning. Kvotering er ikke løsningen.

       Jeg må også få lov til å minne om at den regionen som har vært best representert i denne debatten, jo viser seg å komme godt ut. Det er altså slik at Trøndelag og Nord-Norge har 18 % av medlemmene i disse kollegiale organene og representerer 19 % av befolkningen. Bedre kan man knapt treffe.

       Vi har tatt et ganske betydelig skritt i riktig retning når det gjelder kvinnerepresentasjon i statlige styrer, råd og utvalg. Vi har nå passert 42 %. Det er bra, men ikke bra nok. Kanskje har vi en særlig utfordring i det å få flere kvinner inn som ledere i disse utvalgene, men også her har vi gått i riktig retning under denne regjeringens ledelse, fra 26 % i 2001 til 28 % i 2002.

       Så tilbake til Inntektssystemutvalget, som jeg også nevnte i min innledning som et eksempel på utvalg hvor det faktisk ikke er enkelt å skape den brede geografiske representasjonen, fordi det ikke finnes mange fagmiljøer i dette landet som har kommuneøkonomi og inntektssystem som spesiale. Når vi samtidig vet at de departementene som har et viktig ansvar for kjernetjenester i Kommune-Norge, faktisk er lokalisert i Oslo - det er her departementene ligger - er det ikke enkelt å finne fram til den brede representasjonen vi skulle ønske. Men her kunne faktisk lokaldemokratiets eget organ ha bidratt til en bredere representasjon, ved nettopp å bruke Kommune-Norges egen representasjon til å sørge for en bredere geografisk fordeling.

       Jeg synes nedsettelsen av Inntektssystemutvalget er et svært dårlig eksempel å bruke hvis man er på jakt etter å se hvordan Regjeringen ikke følger opp arbeidet med bedre representasjon fra Distrikts-Norge.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.