Sigbjørn Molvik (SV) [ 13:12:29 ] (ordfører for saken):

       Bakgrunnen for denne saken er et Dok.nr.8-forslag fra representantene Bjarne Håkon Hanssen og John I Alvheim om å legge til rette for at fastlegene skal gis rett til å avgjøre om pasientene skal tilbys legemiddelassistert rehabilitering.

       Rusmiddelmisbrukere har nå etter rusreformene det samme krav på spesialisert behandling som andre pasienter, og de har de samme rettighetene som andre etter pasientrettighetsloven.

       En samlet komite understreker at pasienter som lider av rusmiddelavhengighet, har krav på den kvalitativt beste behandling som er tilgjengelig.

       Flertallet i komiteen, alle partiene unntatt Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at for å sikre denne kvalitativt beste behandlingen, bør ansvaret for legemiddelassistert rehabilitering fortsatt ligge i de regionale sentrene knyttet til spesialisthelsetjenesten, de såkalte LAR-sentrene. Disse sentrene skal fortsatt, slik flertallet ser det, være basis i denne behandlingen som del av et helhetlig opplegg der mange instanser har et ansvar.

       Mindretallet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er ikke enig i dette, og mener at det må legges til rette for at fastlegen skal gis rett til å avgjøre om pasientene skal tilbys legemiddelassistert rehabilitering, uavhengig av spesialisthelsetjenesten og LAR-sentrene, slik jeg har oppfattet det.

       På bakgrunn av flertallets ønske om best mulig kvalitet på behandlinga og ut fra det syn at LAR-sentrene er de som best kan sikre dette også i framtida, innstiller flertallet i komiteen på at forslaget i Dok.nr.8:56 avvises. Jeg regner med at representanter for mindretallet vil redegjøre nærmere for sitt syn senere i debatten.

       Rusmiddelmisbrukere er en pasientgruppe som er sterkt nedprioritert i det norske helsevesen. Fagmiljøene anslår at behandlingsbehovet omfatter ca 7.000 tunge sprøytenarkomane, mens bare vel 2.400 av disse er under behandling. Ventetida er mange steder svært lang - noen steder opptil to år. Vi vet dessverre at mange dør i denne ventetida. Dette finner komiteen helt uholdbart, og den mener derfor at det raskt må settes i verk målrettede tiltak for å sørge for en betydelig økning av behandlingskapasiteten for disse pasientene.

       Regjeringa sier at de har som mål å avvikle ventelistene for LAR. Flertallet, regjeringspartiene, SV og Senterpartiet, understreker dette og sier i sine merknader at det må bety at ressursene både i revidert nasjonalbudsjett for 2004 og i de kommende statsbudsjetter må økes for å få dette til. Dette er å oppfatte som en klar marsjordre fra dette komiteflertallet til Regjeringen.

       Som en oppfølging av dette er jeg glad for at en samlet komite står bak følgende forslag i innstillinga:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 legge fram en plan for å øke kapasiteten i behandlings- og rehabiliteringstilbudet til rusmiddelmisbrukere. »

       Flertallet understreker også at rusmiddelmisbrukere ifølge pasientrettighetsloven har rett til vurdering ved et LAR-senter innen 30 dager. Og flertallet ber helseministeren klargjøre det ansvaret helseforetakene har for å oppfylle dette, i sine styringsdokumenter.

       Til tross for økt kapasitet ved LAR-sentrene og klare rettigheter knyttet til pasientrettighetsloven vil det fortsatt være en ventetid for utredning og behandling. Komiteen understreker at det ikke er akseptabelt at de pasienter som står i en slik ventekø, blir stående uten noen form for behandlingstilbud i denne ventetida. Flertallet i komiteen viser derfor til at helseministeren i brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe datert 12. mai 2004 uttaler at forskrivning av vanedannende medikamenter kan startes opp hos fastlegen når en pasient er godkjent for behandling, men der det tar tid før behandling i regi av LAR-sentret kan starte opp.

       I en veileder fra Statens helsetilsyn er denne perioden begrenset til tre måneder. Men flertallet mener at denne perioden etter en konkret, individuell vurdering må kunne forlenges utover disse tre månedene for å hindre at igangsatt behandling blir avbrutt.

       Det er heller ikke akseptabelt at pasienter som venter på utredning og godkjenning for legemiddelassistert rehabilitering, blir stående uten et tilbud. I denne sammenheng viser flertallet til at Statens helsetilsyn i sin tilsynspraksis legger til grunn at forskrivning av vanedannende preparater fra fastlegen kan anses som forsvarlig i noen spesielle tilfeller. Men vi registrerer også at helseministeren i det nevnte brevet til Arbeiderpartiets stortingsgruppe er av en annen oppfatning. Denne uklarheten mener flertallet det må bli ryddet opp i i forbindelse med den evalueringen av legemiddelassistert rehabilitering som nå pågår, og som skal være ferdig til høsten.

       Jeg vil til slutt anbefale komiteens tilråding i innstillinga.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [ 13:17:35 ] : Jeg skal i mitt innlegg her i dag forsøke å begrunne nærmere hvorfor jeg har vært med som forslagsstiller for det aktuelle Dok.nr.8-forslaget.

       Jeg har lyst til å si at jeg på prinsipielt grunnlag mener at opiatavhengige som ønsker og trenger behandling for sin lidelse, skal få den behandlingen, på samme måte som alle andre får behandling for sine lidelser. Jeg skal gjennom dette innlegget begrunne hva jeg mener med det, og hvorfor jeg mener det.

       La meg allikevel starte med følgende utgangspunkt: Den erfaringen jeg har etter tre år i sosialkomiteen, tilsier at når en har injisert heroin f.eks i noen år, er det svært vanskelig å bli rusfri. Mange greier det en kort periode, men svært mange har tilbakefall. En veldig stor andel av disse narkomane vil være avhengig av medisinassistert rehabilitering. Mange vil faktisk måtte få medisiner resten av livet. Dette gjelder etter hvert et stort antall mennesker. Det er vanskelig å anslå eksakt hvor mange det gjelder, men det er mange tusen det er snakk om. Jeg mener at veldig mange av disse pasientene kan få en fullverdig behandling av sin fastlege. Det betyr at jeg mener at fastlegen må kunne beslutte å iverksette og gjennomføre medisinassistert rehabilitering.

       Men så er det veldig viktig for meg å understreke at det betyr ikke at jeg dermed tror at det hele handler om medisiner, at det hele handler om bare å kunne forskrive kjemiske stoffer, og at det vil representere et fullverdig behandlingsopplegg. Det er knyttet veldig klare vilkår til min tenkning om fastlegens rolle i forhold til denne pasientgruppen. Fastlegen skal kvalifisere seg for å få rett til å starte en slik behandling, han må ha kunnskap om medisinassistert rehabilitering. Det er ikke snakk om en liberalisering. Det er ikke snakk om å endre vilkårene for dem som skal kunne få slik behandling. Og det skal gis et helhetlig rehabiliteringstilbud. Fastlegen skal iverksette arbeidet med en individuell plan, der det skal ivaretas et helhetlig opplegg der selvsagt f.eks sosialtjenesten må få en stor rolle. Jeg mener at dette er et ansvar fastlegen skal kunne ta overfor denne pasientgruppen.

       Jeg mener at LAR skal bestå som en annenlinjetjeneste, ikke bare for å kunne veilede førstelinjetjenesten, men også for å ta imot pasienter med særlige behov.

       Det som ligger i denne tenkningen, er på ingen måte at forslaget innebærer en liberalisering av den medisinassisterte rehabiliteringen. Det er ikke et forslag som handler om at dette ikke skal ses i en helhetlig rehabiliteringssammenheng. Men det diskusjonen i veldig stor grad - og antakeligvis med rette - har handlet om, er hvorvidt fastlegen skal kunne ta ansvar for å ta del i et helhetlig rehabiliteringsopplegg. Jeg mener at fastlegen både med basis i fastlegeordningen, og ikke minst med basis i det vi har vedtatt knyttet til individuell plan, i framtiden må være forberedt på å kunne ta del i så krevende, helhetlige rehabiliteringsopplegg som legemiddelassistert rehabilitering er.

       Jeg har også lyst til å understreke at forslaget fra meg og representanten Alvheim er et utredningsforslag. Mindretallets forslag lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede hvordan det kan legges til rette for at fastlegene gis rett til å avgjøre om pasientene skal tilbys legemiddelassistert rehabilitering. »

       Forslaget er altså et forslag med sikte på starte en prosess.

       Jeg er namdaling. En annen namdaling skal visstnok ha sagt - jeg tenker da på Olav Duun: « Ikkje noko er kvassare enn odden av ein ny tanke! » Jeg føler meg overbevist om at en dag vil vi være der at fastlegen er den som i hovedsak har ansvaret for å iverksette behandling også overfor narkomane. Vi er ikke der ennå, men dagen kommer, det føler jeg meg overbevist om.

       Med det vil jeg ta opp mindretallets forslag.

       Det har lenge pågått en faglig-ideologisk diskusjon om hvorvidt rusmiddelmisbruk er en sykdom, eller om det skyldes sosiale forhold. Jeg vil minne om at sosialkomiteen i forbindelse med behandlingen av Rusreform II på mange måter parkerte denne diskusjonen. Vi sa at hva som er årsaken til rusmiddelmisbruk, er ikke poenget, men at mangeårig rusmiddelmisbruk fører til en sykdomssituasjon som gjør at rusmiddelmisbrukere må bli definert som pasienter, med pasientrettigheter. Men vi sa også at mangeårig rusmiddelmisbruk har ført til at en på mange måter har hatt viktige utviklingsår i et annet samfunn, med andre regler, andre normer og en helt annen kultur. En har gått glipp av utdannelse og arbeidserfaring. Derfor er kampen mot rusmiddelmisbruk ikke bare en kamp mot rusen, men også en kamp for å komme tilbake til samfunnet. En pille er med andre ord ikke nok. Det trengs også sosiale og helsemessige behandlingstilbud og rehabilitering. Det er her jeg oppfatter det som et stort paradoks at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan stå sammen om dette forslaget. At Fremskrittspartiet bare vektlegger den medisinske delen og er motstandere av dagens system med en betydelig vektlegging av den sosiale rehabilitering, er ingen overraskelse. Men at Arbeiderpartiet har begynt å bevege seg i denne retningen, er urovekkende. Det er urovekkende i denne saken, men vi har også dessverre sett det i en del andre saker knyttet til tilbudet til rusmiddelmisbrukerne.

       Jeg vil minne representanten Hanssen om at kapasiteten innenfor legemiddelassistert rehabilitering er mer enn fordoblet siden den gang han selv satt i regjering og hadde sitt ansvar i forhold til dette. Det er ikke noen som så til de grader har gjort en jobb for å bedre det totale tilbudet til denne gruppen, som nåværende sosialminister og helseminister. Vi er imidlertid alle bekymret for at det fortsatt er køer. Derfor har også Regjeringen foreslått å øke kapasiteten i revidert nasjonalbudsjett. Målsettingen fra statsbudsjettet for 2004 om at køene på dette området skal vekk, står ved lag.

       Så det er ikke situasjonsbeskrivelsen vi er uenige om, men bokstavelig talt medisinen.

       Vi har hatt køer innenfor mange områder i helsevesenet. Det har skapt store politiske debatter, men jeg har aldri til dags dato, før i denne saken, hørt noen politikere foreslå som løsning på køproblemet å redusere den faglige kvaliteten på tilbudet! Men det er altså Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets løsning overfor denne gruppen. I motsetning til Fremskrittspartiet mener faktisk Arbeiderpartiet at det skal være en sosialfaglig oppfølging og kontroll med misbruket. Men de kan ikke i ramme alvor mene at den enkelte fastlege kan håndtere dette på en like god, eller bedre, måte som det det tverrfaglige miljøet i LAR-organisasjonen klarer. Jeg har gjennom denne debatten ikke hørt et eneste anerkjent fagmiljø argumentere for denne løsningen.

       Jeg vil også minne om at Forbundet mot stoffmisbruk, som organiserer mange pårørende og tidligere rusmiddelmisbrukere, argumenterer sterkt imot dette forslaget. Legeforeningen er også sterkt imot.

       Det som er felles for disse organisasjoner og fagmiljøer, er at de peker på tre hovedstrategier:

       øk kapasiteten innenfor dagens system

       fokuser på kvaliteten innenfor dagens system - vi trenger en sterkere vektlegging av den sosialfaglige rehabiliteringen

       og ikke minst: ikke glem å øke kapasiteten i behandlingstilbudet som fører til et rusfritt liv

       Det er tre strategier som jeg helt enig i. Det må også være det som blir prioritert i de kommende budsjettene.

       Forslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er et eksperiment som vi ikke trenger å utsette norske rusmiddelmisbrukere for. Vi har erfaringer både fra egen nær fortid og erfaringer fra andre land som viser at dette gir gale resultater. Frankrike har en ordning der allmennleger kan forskrive Subutex i inntil 28 dager. Erfaringene derifra viser bl.a at det er en betydelig illegal omsetning av dette midlet og et omfattende blandingsmisbruk, og at forskrivningen ikke følges opp av gode nok psykososiale tiltak.

       Vi har også tilsvarende erfaringer fra leger i Norge som i dag bryter regelverket. På denne måten er den offentlige hjelpen redusert til en form for langing av medikamenter, uten at det gjøres noe med årsaken til avhengigheten.

John I Alvheim (FrP) [ 13:28:22 ] : Først en kort kommentar til den historiebeskrivelse som representanten Bent Høie gav i forhold til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet når det gjelder nettopp den omsorgen vi nå debatterer.

       Hadde det ikke vært for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, hadde vi ikke i Norge i dag hatt det tilbudet til de narkomane som vi nå har. Vi har til og med fått endret lovgivningen. Det har vært en kamp også med denne regjeringen, og spesielt med Høyre og Kristelig Folkeparti. Skal man gi en historiebeskrivelse, må den være noenlunde korrekt, hr. representant Bent Høie!

       Fremskrittspartiet kan ikke akseptere at nesten 5.000 sprøytenarkomane som har behov for medikamentell rehabilitering med metadon eller Subutex, i dag ikke får det. Partiet kan heller ikke akseptere at over 500 pasienter som er utredet og godkjent for slik behandling, har opptil to års ventetid før behandling iverksettes. Konsekvensene for disse pasientene på venting på metadon kan en bare tenke seg. Jeg viser i denne sammenheng til det alvorlig økende antall overdosedødsfall som i de siste dagene har forekommet i Oslo.

       Fra 1. januar 2004 ble behandlingsansvaret overført fra sosiallovgivningen til helselovgivningen, og fra samme tidspunkt ble helseforetakene ansvarlige for å gi medikamentell rehabilitering til de narkomane, en behandlingsrett som er nedfelt i pasientrettighetsloven. Lovendringen skulle gi som konsekvens at særomsorgen på rusområdet under sosiallovgivningen skulle bortfalle. Denne konsekvensen synes ikke Regjeringen å ha tatt hensyn til, i og med at man fortsatt beholder LAR-sentrene. Den tidligere meget restriktive vurderingen av den enkelte narkoman skal opprettholdes. Pr. dags dato er det slik at LAR må være inne i godkjennelsesprosessen for i det hele tatt å kunne gi lovlig behandling med metadon eller Subutex.

       Dette er etter mitt skjønn helt meningsløst, og man opprettholder en særomsorg som vi skulle bort fra, og som i mange tilfeller rammer den enkelte narkoman meget alvorlig. Slik situasjonen synes å avtegne seg i dag, er det et faktum at LAR-sentrene er en propp i hele systemet som både er byråkratisk, fordyrende og fremfor alt forsinkende når det gjelder å gi den enkelte narkoman behandling så raskt som mulig. I og med at behandlingsansvaret nå ligger under helselovgivningen, bør den medikamentellassisterte rehabiliteringen av de narkomane være en oppgave for primærhelsetjenesten, ved fastlegen, og spesialisthelsetjenesten. At Den norske lægeforening stiller seg negativ til en slik praksis, er ikke bare forbausende, men rett og slett uforståelig. De narkomane har også krav på fastlegeordning, og man kan ikke avvises som listepasient hos sin fastlege fordi man er narkoman. Men det er faktisk det som nå skjer. Jeg vil sterkt henstille til departementet og helseministeren om å gå inn i denne problematikken og sørge for at norske fastleger behandler de narkomane på en verdig måte på linje med alle oss andre listepasienter.

       Heldigvis er det en utvikling i positiv retning når det gjelder allmennleger og rehabilitering av narkomane. Jeg har i partiets merknad i innstillingen antydet at en kanskje burde prøve med en forsøksordning i enkelte kommuner der det er et nødvendig antall fastleger som er villige til å gå inn i den oppgaven, og som har kompetanse til det. Men disse måtte da i tilfelle være fristilt fra det restriktive, byråkratiske og unødvendige LAR-opplegget.

       Ved enhver ordinær legekonsultasjon er det legen og pasienten i samarbeid som blir enige om et behandlingsopplegg, men akkurat når det gjelder rehabilitering av narkomane, skal allmennlegen fratas denne soleklare retten han har som lege i et pasientforhold. Det ligger fremdeles igjen en underliggende tanke om at de narkomane faktisk ikke er fullverdige pasienter. Dette er et tankekors som vi må ta innover oss, både den ene og den andre.

       Det er trist å registrere at det ikke var mulig å få flertall for det forslaget som er fremmet av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Problemet med å få politisk forståelse for nytenkning innen rusmiddelomsorgen har for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vært registrert over lang tid. Vi har riktignok kommet langt når det gjelder medikamentell rehabilitering av narkomane, og det er nettopp takket være Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [ 13:33:46 ] : Legemiddelassistert rehabilitering, LAR, er i dag etablert som et tilbud ved alle de regionale helseforetakene i tråd med Rusreform I. Rusmiddelmisbrukere kan få legemiddelassistert rehabilitering dersom de fyller kravene til en slik behandling.

       I Dok.nr.8-forslaget vises det til at 550 sprøytenarkomane som tilfredsstiller eksisterende krav, stod på venteliste for behandling ved årsskiftet. Forslagsstillerne vil tilrettelegge for at fastlegen skal kunne tilby LAR. Man skulle tro at legene selv ville vært positive til dette, men forslaget har blitt møtt svært negativt fra Legeforeningens side. De advarer mot at legene skal forskrive medikamenter uten at behandlingen er en del av et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud, og de frykter at rusomsorgen blir satt 20-30 år tilbake i tid. Få er uenige i at LAR har et kapasitetsproblem, til tross for at antall personer som er deltakere i et LAR-opplegg på landsbasis, har økt fra 173 ved utgangen av 1998 til 2.431 pr. 1. januar i år.

       Regjeringen har som mål å avvikle ventelistene for LAR, og har satt av ekstra ressurser både i årets budsjett og i revidert nasjonalbudsjett. Kristelig Folkeparti forventer at dette også blir prioritert i kommende statsbudsjetter.

       Vi ønsker å fjerne køene, men mener for det første at for å gi rusmiddelavhengige som kan nyttiggjøre seg av LAR, den kvalitativt beste behandlingen, bør ansvaret for denne typen behandling også i framtiden ligge i de regionale sentrene knyttet til spesialisthelsetjenesten. Her skal medikamentell behandling gjennomføres som en del av et helhetlig behandlingsopplegg, der mange instanser inngår i et forpliktende samarbeid rundt den enkelte deltaker.

       I motsetning til Fremskrittspartiet, som mener LAR-opplegget og LAR-sentrene har overlevd seg selv og er blitt « en propp i systemet » - som de selv uttrykker det - mener Kristelig Folkeparti at LAR-sentrene bør fortsette som et viktig redskap i kampen for et bedre tilbud for våre rusmiddelmisbrukere.

       For det andre frykter vi at all oppmerksomhet og alle ressurser rettes mot LAR. Kristelig Folkeparti mener at rusfrihet fortsatt må være målet for all rusbehandling, og vil prioritere dette. Vi tror at det i lengden gir den beste livskvaliteten. Mange tunge rusmiddelmisbrukere fyller ikke kriteriene, og de ønsker heller ikke å være i et livslangt behandlingsopplegg med opiatsubstitusjon. Vi må ikke glemme at også medikamentfri behandling har gode resultater å vise til.

       Sosial- og helsedirektoratet evaluerer for tiden LAR, da det har vist seg at det er store regionale variasjoner når det gjelder organisering og praktisering av tilbudet. Kristelig Folkeparti ser fram til resultatet av denne evalueringen. For oss er det viktig at personen som er under legemiddelassistert behandling, får god, helhetlig oppfølging og ettervern i kommunene med sosiale tjenester som bolig, arbeid, skolering og annen aktivitet.

       Fastlegen kan i dag ikke på egen hånd iverksette legemiddelassistert rehabilitering. Forskrivning kan unntaksvis starte opp hos fastlegen i ventetiden, dersom vedkommende er godkjent for LAR-behandling. I veilederen « Vanedannende legemidler » står det at pasienten kan « unntaksvis få utskrevet egnet substitusjonsbehandling i en periode på inntil 3 måneder ».

       Vi erkjenner at dersom ventetiden blir lengre, kan det oppstå et vakuum for pasientene. Denne problematikken bør være en del av evalueringen, selv om det gjelder få personer. Statens helsetilsyn har også behov for at dette blir klarlagt.

       Mye positivt har skjedd de siste årene. For Kristelig Folkeparti er det viktig at en har fått lavterskel helsetilbud som kan fange opp brukere som ikke selv greier å oppsøke sin fastlege.

       Rusmiddelmisbrukerne har fått de samme rettigheter som andre etter pasientrettighetsloven. Fra 1. september får de bl.a rett til vurdering ved et LAR-senter innen 30 virkedager. Vi forventer at retten til en individuell plan brukes som et redskap særlig for tunge rusmiddelbrukere med behov for et langvarig og koordinert hjelpetilbud, med eller uten legemiddelassistert rehabilitering.

Ola D Gløtvold (Sp) [ 13:39:01 ] : I forbindelse med Rusreform I og II ble denne omsorgen lagt inn under spesialisthelsetjenesten, og dermed skal disse klientene etter hvert ha de pasientrettigheter som pasientrettighetsloven beskriver. Det er imidlertid veldig mange i dag som står og venter på et behandlingstilbud. Det er anslått fra fagmiljøene at behandlingsbehovet omfatter ca 7.000 tunge sprøytenarkomane, og at bare vel 2.400 av disse i dag er under behandling. Det er derfor klart at det må tas noen krafttak her for å få dette slik det bør være.

       Flertallet i denne saken, hvor Senterpartiet inngår, understreker at LAR-sentrene fortsatt skal være basis i legemiddelassistert rehabilitering der medikamentell behandling gjennomføres som en del av et helhetlig rehabiliteringsopplegg der mange instanser må inngå i et forpliktende samarbeid rundt den enkelte klienten. Sosial- og helsedirektoratet er nå gitt i oppdrag å gjennomføre en uavhengig og helhetlig evaluering av LAR-virksomheten i landet, og den evalueringen skal være avsluttet i november 2004. Vi har bedt om at dette blir forelagt Stortinget på en egnet måte, slik at vi kan være med og diskutere veien videre.

       Det er viktig at en har LAR-sentre som kan ta imot de klienter som skal ha behandling, og at det ikke blir en forverring av situasjonen og lidelsene når en står i ventekø. Som andre representanter også har vært inne på, er bl.a det å få utredning innen 30 dager en av de viktige faktorene for å få en god behandling.

       Vi mener at det er nødvendig å utarbeide en opptrappingsplan for behandling av rusmiddelavhengige der både kommunenes og spesialisthelsetjenestens ansvarsområder tydeliggjøres, og der de nødvendige økonomiske ressurser stilles til disposisjon for å bedre behandlings- og rehabiliteringstilbudet til denne pasientgruppen. Dette innebærer en betydelig økning i kapasiteten når det gjelder LAR-sentrene.

       Det er gledelig at Regjeringen har lagt inn noe mer midler i revidert nasjonalbudsjett, men vi mener at det også i forbindelse med kommende statsbudsjett må være en markant økning hvis disse målsettingene skal kunne sikres. Det er viktig at det følges opp også innenfor andre behandlingstilbud enn LAR, slik at et bredt spekter av behandlingstilbud rundt den enkelte klient kan bidra til varig uavhengighet av rusmidler. Det må være det store siktemålet. Som også representanten Woie Duesund var inne på, alt arbeidet når det gjelder rusområdet, bør ha rusfrihet som siktemål. Da er det viktig at de praktiske, sosiale tingene ligger der også, med hensyn til bolig, arbeid, sosial kontakt og sosial rehabilitering.

       I veilederen fra Statens helsetilsyn « Vanedannende legemidler - forskrivning og forsvarlighet » går det fram at Statens helsetilsyn aksepterer at fastlegene innenfor gitte kriterier kan forskrive A- og B-preparater som vurderes som adekvate i behandling av den enkelte pasient. Helseministeren har i brev sagt at han ikke egentlig er for en slik ordning og sier nei til en slik bruk av preparater, men det er veldig viktig at denne gråsoneproblematikken blir avklart og utredet. Vi mener at Helsedepartementet må sørge for å tydeliggjøre fastlegenes både muligheter og begrensninger og hvilke kriterier man skal bruke for å utskrive preparater til bl.a rusmiddelmisbrukere. Det er viktig at disse gråsonene også tas bort, og at en får en god behandlingsform, som er trygg. Vi er redd for at en liberalisering, for det er det vi ser i dette forslaget til en viss grad, kan føre til at mer metadon enn i dag kan komme på ville veier. Vi har bl.a i mitt eget fylke i dag erfaring med at det finnes metadon der det ikke skulle finnes metadon å bruke.

       Vi håper at Regjeringen med bakgrunn i denne saken - som det er prisverdig at vi får en debatt rundt, det må jeg si til forslagsstillernes ære - får til en klar opptrapping når det gjelder kapasiteten i disse LAR-sentrene, at vi også får tiltak på kommunenivå og i de sektorer hvor det kreves tiltak, slik at det blir et helhetlig opplegg, og at ventetiden både på utredning og behandling kan kuttes ned.

Statsråd Dagfinn Høybråten [ 13:44:27 ] : Altfor mange rusmiddelmisbrukere venter for lenge på å få et tilbud om behandling, herunder legemiddelassistert rehabilitering. Det har siden oppstarten av dette tilbudet vært en kraftig økning i antall personer som er inntatt i behandling. Samtidig har vi for mange på venteliste. Ifølge de siste rapporter fra 1. mai 2004 var 2.584 inntatt i behandling, samtidig som 573 stod på venteliste for behandling ved de regionale sentrene. Det betyr at antallet i behandling har økt med 153 siden årsskiftet, og at 23 flere står på venteliste.

       Det er et klart mål for Regjeringen å styrke tilbudet, både kvantitativt og kvalitativt. Regjeringen har de siste årene styrket tiltaket betydelig budsjettmessig, senest i årets budsjettforslag og i revidert nasjonalbudsjett for i år. For å sikre at alle som kvalifiserer for denne behandlingen, får det, har vi dessuten i eget rundskriv presisert at det kan gjøres unntak fra inntakskriteriene ut fra en samlet vurdering.

       Legemiddelassistert rehabilitering er med rusreformen definert som en tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbruk, og LAR-sentrene er en del av spesialisthelsetjenesten. Rusmiddelmisbrukeres pasientrettigheter er styrket, bl.a ved en rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 dager, mulighet for valg av behandlingssted og klageadgang.

       Spesialisthelsetjenesten har en sentral rolle når det gjelder vurdering og utredning av den enkelte pasient, beslutning om inntak, spesialisert oppfølging samt råd og veiledning til førstelinjen. Forskning viser at forskrivning av legemidler i rehabiliteringsøyemed må følges av nødvendige psykososiale støttetiltak. Spesialisthelsetjenesten har også her en sentral rolle i å sikre helhetlig oppfølging. Den kompetanse og erfaring som her er bygd opp, må videreføres og utvikles for å sikre god og forsvarlig behandling av den enkelte. Fastlegene har også en vesentlig rolle i den samlede rehabiliteringsinnsatsen. Legene, sammen med sosialtjenesten, henviser, gir nødvendig behandling for andre sykdommer og bidrar til den helhetlige oppfølgingen lokalt av den enkelte pasient.

       Jeg må få presisere at legemidler til bruk ved legemiddelassistert rehabilitering bare kan rekvireres til den enkelte pasient når vedkommende er med i tiltak godkjent av myndighetene. Dette går klart fram av utleveringsforskriften. Vedvarende forskrivning utenom slike opplegg vil være uforsvarlig og en mulighet kun rent unntaksvis. Jeg ser at det kan være behov for en nærmere klargjøring av regelverket på dette området, slik flere talere har vært inne på. Vi er godt i gang med en helhetlig evaluering av legemiddelassistert rehabilitering, og resultatene skal danne grunnlag for en gjennomgang av organisering og regelverk. Eventuelle endringer i regleverket bør basere seg på dette.

       Som jeg har pekt på i mitt innlegg, forsterker Regjeringen innsatsen på flere områder med sikte på å styrke behandlingstilbudene kvantitativt og kvalitativt. De regionale helseforetakene har en stor og viktig rolle i så måte. Helsedepartementet arbeider i disse dager med en strategiplan som vil trekke opp nasjonale perspektiver og strategier på rusområdet, som et ledd i det videre arbeidet med å bedre behandlingstilbudene til rusmiddelmisbrukere. Fokus i dette arbeidet vil være å sikre kapasitet og kvalitet i det samlede tilbudet.

       La meg understreke at jeg fullt ut deler representanten Alvheims synspunkt om at rusmiddelmisbrukere skal behandles på en likeverdig måte i helsetjenesten. Jeg mener at legemiddelassistert rehabilitering gjennom rusreformen tydelig er blitt plassert som en spesialisert helsetjeneste, som en del av spesialisthelsetjenesten, og dermed er det ingen form for diskriminering i det at man henvises fra en generalist til et spesialisert tilbud. Det skjer på alle områder i helsetjenesten. Slik bør det også være for rusmiddelmisbrukere.

       Det er et område som krever spesiell kompetanse, spesielt fokus og et tverrfaglig arbeid, og derfor bør vi ha en slik spesialisert tjeneste. Men når vi har satt i gang en bred og uavhengig evaluering av LAR, er det fordi vi er åpne for at nye tanker kan tenkes. Vi er åpne for at de erfaringer som blir dokumentert, kan tilsi endringer. Men jeg mener at ikke minst hensynet til de brukerne og pasientene som er berørt av dette, tilsier at eventuelle endringer skjer på grunnlag av en slik bred og systematisk evaluering. Det er en prosess som vi for en tid tilbake satte i gang, og som vi vil sluttføre, og vi vil komme tilbake med resultatene overfor Stortinget på en egnet måte.

       Jeg har lyst til å stille et spørsmål med utgangspunkt i følgende forsøk på en situasjonsbeskrivelse: En heroinmisbruker kommer til fastlegen sin. Misbrukeren er åpenbart svært nedkjørt, og fastlegen vurderer det dit hen at det faktisk er fare for liv og helse. Misbrukeren er svært motivert for og ønsker legemiddelassistert rehabilitering. Fastlegen bestemmer derfor at det skal søkes om plass. Men fastlegen vet at det er lang ventetid, og mener at det ikke er forsvarlig å vente med å starte behandling inntil misbrukeren er godkjent i LAR. Han ønsker derfor å komme i gang med en individuell plan, starte opp et rehabiliteringsopplegg og i den sammenhengen også f.eks forskrive Subutex. Etter at Stortinget er ferdig med saken i dag, kan fastlegen gjøre dette, eller kan han det ikke?

       Og her er mitt spørsmål til helseministeren: Er det virkelig slik? Og hvis det er slik at det er forbudt, vil helseministeren gjøre noe med det også før vi kommer inn i evalueringsprosessen, slik at en fastlege, etter den beskrivelse Bjarne Håkon Hanssen gav, av legeetiske grunner kan redde denne pasientens liv uten å bli straffeforfulgt?

       Flertallet i komiteen understreker også at ressursene til rusbehandlingen må økes i de kommende budsjettene. Spørsmålet blir da: Vil statsråden sørge for at man i den planen for å øke kapasiteten som jeg forutsetter kommer i statsbudsjettet til høsten, også sier noe om ressursbehovet knyttet til denne kapasitetsøkningen?

Statsråd Dagfinn Høybråten [ 13:55:38 ] : Slik jeg opplyste om i mitt hovedinnlegg, er departementet i full gang med å utarbeide en strategiplan for rusfeltet, hvor det fokuseres på både kvalitet og kapasitet i denne viktige tjenesten. Det er helt naturlig at man i forbindelse med denne gjennomgangen også vurderer ressursbehovet. Vi vil redegjøre for dette i statsbudsjettet for 2005.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Elisabeth Røbekk Nørve (H) [ 13:56:42 ] : LAR er langt mer enn medikamentell behandling der de tyngste rusmiddelmisbrukerne får metadon eller Subutex fra sin fastlege. LAR-prosjektet ble opprettet nettopp fordi man erkjente at medikamentell behandling alene ikke er et faglig tilstrekkelig tilbud til denne pasientgruppen. LAR eller lavterskel helsetilbud kombinerer medikamentell behandling med psykososial oppfølging av misbrukerne og har vist seg å ha god effekt når det gjelder å redusere illegale rusmidler, og har bidratt til færre overdosedødsfall.

       Nettopp av den grunn er det viktig at tilbudet ikke uthules, men tvert imot styrkes og utbygges videre, slik Samarbeidsregjeringen har prioritert.

       Til tross for stor satsing på LAR de siste årene er dessverre kapasiteten fremdeles for lav i forhold til behovet. Regjeringen har derfor prioritert LAR og rusomsorgen i sine budsjett.

       LAR-senteret MARiT i Helse Midt-Norge har ansvar også for Nord-Norge, totalt seks fylker, noe som har ført til lange ventelister. For å øke kapasiteten og redusere ventelistene i nord har Regjeringen lagt til rette for at et nytt senter blir operativt i Tromsø fra høsten av. NRK Møre og Romsdal formidlet 30. mars at metadonbehandling av narkomane i Midt-Norge og Nord-Norge har gitt svært gode resultat sammenlignet med resten av landet. Flere holder seg rusfrie over tid, og stadig flere får bolig og jobb. Senteret har satset mye på god oppfølging av hver enkelt bruker. Det nytter!

       Helge Waal, professor ved seksjon for kliniske rusmiddelproblem ved Universitetet i Oslo, hevder at god oppfølging kan være en av grunnene til at region Midt-Norge kan vise til så gode resultat. Jeg ser derfor ikke LAR-sentrene som en propp i systemet, slik representanten Alvheim hevdet i sitt innlegg. Tvert imot ser jeg at de må styrkes.

       Legeforeningen uttalte på sitt høringsmøte i Stortinget 16. februar:

« Hvis forslaget om å la fastlegene forskrive medikamenter går igjennom, er Legeforeningen bekymret for at rusomsorgen blir satt 20 til 30 år tilbake i tid. »

       Vi ser en positiv utvikling, og vi er på rett vei. Vi må unngå forhastede, enkle løsninger som kan bli mer til skade enn til gagn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 3100)