Gunhild Øyangen (A) [ 14:56:27 ] (ordfører for saken):

       Jeg er glad for at Stortinget fant rom i en travel vårsesjon for å behandle denne saken nå. Det gir Stortinget mulighet til å gi signaler til Regjeringen i forkant av den neste generalforsamlingen som holdes i FN, nå til høsten. Meldingen gir etter komiteens mening en god gjennomgang av generalforsamlingen og de temaene som ble diskutert der.

       Innstillingen fra utenrikskomiteen viser at det i det store og hele er bred enighet om mange av de spørsmålene som er knyttet til Norges deltakelse i generalforsamlingen, og til temaene som ble reist der.

       Komiteen viser til innstillingen til globaliseringsmeldingen, behandlet i Stortinget i mars i år. Komiteen uttalte den gang at enkeltnasjoners manglende mulighet til å påvirke globaliseringen er en demokratisk utfordring. Derfor er det nødvendig med globale institusjoner som er demokratiske, representative, åpne, samordnende og effektive, for å fornye demokratiet. I dette bildet står FN helt sentralt, og reformarbeidet i FN må ses i lys av utfordringene.

       Komiteen er derfor glad for at det viktige arbeidet i høynivåpanelet for trusler, utfordringer og endringer som generalsekretæren tok initiativ til i fjor, nå er i gang. Komiteen legger vekt på at trusselbildet i dag er preget av gamle trusler i nye og farlige koplinger som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, men også « myke » trusler på det økonomiske og sosiale området.

       En enstemmig komite mener at det er bekymringsfullt at det etter ti års virksomhet for arbeidsgruppen som arbeider for sikkerhetsrådsreform, fortsatt ikke kan spores noen form for enighet. I likhet med generalsekretær Annan mener komiteen at det nå haster med å finne en løsning dersom man ønsker at Sikkerhetsrådets vedtak skal møtes med større respekt, ikke minst i utviklingslandene.

       Vi ser nå i WTO at utviklingslandene opptrer mer samlet og med større tyngde i de viktige Doha-forhandlingene. For eksempel samordner land som Brasil, Sør-Afrika og India i stadig større grad sine interesser internasjonalt. I lengden vil det knapt være mulig å overse hele kontinenter og nye økonomiske stormakter som fullt ut delaktige i beslutningene i FN.

       Komiteens flertall konstaterer også at reform av FN-systemet på landnivå er av stor betydning for å kunne utforme en mer effektiv multilateral bistand. Hovedmålsettingen må være å bidra til økt nasjonalt eierskap til mottakerlandenes egne utviklingsprosesser.

       Siden Regjeringen i meldingen uttrykker klart at de mener at alle krefter må settes inn på at neste generalforsamling skal kunne gjøre et vedtak som gir mandat til å starte forhandlinger om en konvensjon om forbud mot kloning av mennesker, ønsket Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet her på nytt å signalisere vårt syn i spørsmålet om terapeutisk kloning. I likhet med Regjeringen er Arbeiderpartiet imot kloning av mennesker, og vi imøteser et forbud. Imidlertid påpeker vi og Fremskrittspartiet at terapeutisk kloning har andre dimensjoner som kan ha stor betydning for medisinens utvikling, og allerede nå gir forskning på dette området stor forhåpning om helbredelse av sykdommer som påfører mennesker store lidelser.

       I multilaterale fora er samarbeid mellom land ofte selve nøkkelen til å få til gode og stabile globale løsninger. Samarbeid er også nødvendig, særlig for et lite land som Norge, for at vi skal få gjennomslag for våre synspunkt. Det er selvsagt derfor EU-landene stadig oftere samordner sine synspunkter i FN.

       Flertallet trekker fram at det har merket seg at Norge samarbeider godt med EU, og at Norge relativt ofte slutter seg til EUs felles innlegg etter vurdering fra sak til sak. Flertallet mener at dette er positivt. EU har sterk forhandlingstyngde i mange saker, og flertallet merker seg Regjeringens oppfatning om at dette gir land som Norge nye utfordringer. For min egen del vil jeg legge til at innenfor EU ville Norge kunne påvirke standpunktene til en av hovedaktørene i generalforsamlingen. I den grad Norge kunne stille med tunge synspunkt og sterke aktører i enkeltsaker, kunne Norges syn faktisk bli førende for en av de tyngste aktørene i FN-systemet.

       Når det gjelder nedrustningsspørsmål, har SV en egen merknad hvor de viser til to resolusjoner hvor Norge avstod fra å stemme. Vi er ikke uenig i SVs syn, og i fjor høst ble det faktisk reist en interpellasjon i Stortinget til utenriksministeren fra representanten Marit Nybakk, som tok for seg nettopp dette spørsmålet. Imidlertid vil vi være varsomme med å mene nå hva Norge skal stemme neste gang, siden det er situasjonsbestemt. Vi mener det er viktig å holde fokus oppe på arbeidet med nedrustningsspørsmål og ikke-spredning, og vi vil fortsette å reise disse spørsmålene. I nevnte interpellasjon avsluttet utenriksministeren sitt innlegg med å si: « Målsettingen er klar: en verden fri for kjernevåpen. » Dette støtter vi fullt ut, og Arbeiderpartiet regner med at våre synspunkter, fremmet i nevnte interpellasjon, i så måte tas med av Regjeringen inn i den neste generalforsamlingen og i arbeidet fram mot tilsynskonferansen neste år.

       Til sist vil jeg tillate meg å gi ros til miljøvernminister Børge Brende. Aftenposten brakte 8. juni nyheten om at miljøvernministeren har foreslått å styrke UNEP og etablere en internasjonal miljødomstol. Miljøvernministeren går ifølge oppslaget inn for å gjøre UNEP til en ny « Verdens miljøorganisasjon ». Dette er helt i tråd med det som flertallet i utenrikskomiteen tok til orde for i forbindelse med behandlingen av globaliseringsmeldingen. Der viser flertallet til at det er bred enighet om at FNs miljøprogram, UNEPs autoritet og finansielle situasjon, må styrkes, og mener det er positivt at Regjeringen vil arbeide for dette. Flertallet mener at det på lengre sikt er nødvendig å vurdere å utvikle FNs miljøprogram i retning av etableringen av en « Verdens miljøorganisasjon », slik Norge har arbeidet for. Jeg er derfor glad for at miljøvernministeren her følger opp dette. Erfaringen fra handelsområdet er at WTO-samarbeidet har vist oss betydningen av å ha et regelverk som beskytter mot diskriminering, og en tvisteløsningsmekanisme som sikrer etterlevelse av regelverket. Alternativet er den sterkestes rett.

       Jeg er glad for at Norge nå foreslår at det også på miljøområdet etableres mekanismer for å iverksette internasjonale avtaler og slå ned på brudd på de samme avtalene. Miljøutfordringene vi står overfor i dag, er i aller høyeste grad utfordringer hvor vi er avhengig av at alle er med på å dra lasset dersom vi skal få til endringer. Da er det helt nødvendig å ha institusjoner som er i stand til å sikre etterlevelse av de konvensjoner som vedtas på området.

       Konferansen gav masse skryt til Norge for den økonomiske innsatsen, og for at vi lå blant de fem største giverland. Siden da er vi kommet på førsteplass.

       Målet for giverlandene var å komme opp i 0,7 % av bruttonasjonalproduktet, mens Norges målsetting er å komme opp i 1 %. For Norge må det ikke være et mål å gi mest, men at de midlene som bevilges, kommer de trengende til gode og ikke forsvinner i byråkrati, administrasjon og korrupsjon. Det må også settes et søkelys på de mange frivillige organisasjoner som mottar midler fra statskassen, om de forvalter pengene på en riktig måte, og om pengene går til det formålet de var ment for. Kanskje kunne midlene vært fordelt på færre organisasjoner, slik at mer kom trengende til gode?

John Knudseth (SV) [ 15:09:17 ] : Den 58. generalforsamlingen åpnet med et bakteppe av vold og terror i Irak. En måned før generalforsamlingen åpnet ble FNs hovedkvarter i Bagdad bombet. 21 ble drept, og over 100 ble såret. Blant de drepte var FNs spesialutsending i Irak, Sergio de Mello. Hendelsen kastet et grelt lys over et FN som var kraftig splittet i holdningen til krigen i Irak.

       Generalsekretær Kofi Annan tok opp organisasjonens utfordringer i sin innledningstale på generalforsamlingens første dag. Han pekte på at FN var kommet til en skillevei. Han pekte på nødvendigheten av vidtgående reformer.

       Og generalforsamlingen lyktes i løpet av sesjonen i å bli enig om flere endringer fra reformplanen til generalsekretæren. Det synes SV er veldig bra. Men virkeligheten er langt fra så positiv som de vedtatte endringene kan gi inntrykk av.

       Mange land, særlig små og fattige land, er nemlig bekymret for hva reformprogrammet vil ha å si for innflytelsen deres over arbeidet i FN, ikke minst på det utviklingspolitiske området. De bekymringene må vi ta alvorlig.

       FNs sikkerhetsråd må reformeres. Forandringer er nødvendige siden representasjonen i Sikkerhetsrådet verken er demokratisk eller representativ i forhold til de globale maktforholdene i dag. En reform må sikre at alle regioner er representert i Sikkerhetsrådet.

       Vi trenger globale institusjoner som er demokratiske, som er representative, som er åpne, som er samordnende, og som er effektive. Derfor mener SV at et ambisiøst reformarbeid i FN bør føre til etablering av FNs økonomiske og sosiale sikkerhetsråd. Et slikt råd bør komme i tillegg til det ordinære Sikkerhetsrådet, og bør erstatte både G8-møtene og FNs sosiale og økonomiske råd. IMF og Verdensbanken må underordnes vedtakene i et slikt økonomisk og sosialt sikkerhetsråd.

       Internasjonal terrorisme var et tema på den 58. generalforsamlingen, og vil fortsette å være på FNs dagsorden. I den forbindelse er det to områder jeg vil berøre.

       For det første er det nødvendig å forstå og uttrykke at terrorisme ikke er et ensartet fenomen. Terrorismen har det fellestrekket at det er et ekstremt, voldelig og uakseptabelt virkemiddel, men terroristene har ikke de samme målene. I arbeidet med å bekjempe terrorismen må det erkjennes.

       For det andre er det nødvendig å gjøre det vanskeligere for terroristene å skaffe seg midler til å utøve terror. Ikke minst må vi hindre at terrorgrupper med tilstrekkelig kynisme skaffer seg såkalte skitne bomber, hvor sprengstoff kombineres med radioaktivt avfall. Ikke-spredningsarbeidet må derfor prioriteres høyt, og dét må også arbeidet for å få til nedrustning og avskaffing av atomvåpen i vår egen allianse og i de andre atommaktene.

       I generalforsamlingens diskusjon om nedrustning av atomvåpen ble det fremmet to resolusjoner hvor Norge avstod fra å stemme. De to resolusjonene fokuserte på nettopp Ikkespredningsavtalen samt rakettforsvar og taktiske atomvåpen. Norge stemte for den japansk-australske resolusjonen om kjernevåpen, men ikke for de to andre.

       Situasjonsbestemt, sa første taler. I kampen mot atomvåpen er det på sin plass å være prinsipiell. Jeg kan ikke se noen grunn til at Norge ikke skulle ha stemt for alle de tre resolusjonene. Det hadde vært i tråd med norsk politikk på området. Jeg håper derfor Norge ikke avstår fra å stemme for tilsvarende resolusjoner i FNs generalforsamling ved senere anledninger.

       Jeg er kjent med de diskusjonene som fant sted rundt resolusjonenes ordlyd, og ønsker lykke til med eventuelt kommende diskusjoner.

       Til daglig er jeg norsklærer, og gradbøying av adjektiv er viktig, men jeg er også samfunnsfaglærer, og neste år skal 10.-klassingene mine lære om Ikkespredningsavtalen. Hvis jeg må droppe en av de to timene, kommer jeg nok til å droppe timen om gradbøying av adjektiv - for Ikkespredningsavtalen er viktigst.

Åslaug Haga (Sp) [ 15:13:59 ] : Krigen i Irak har satt FN på alvorlige prøvelser, og FN har vært gjennom en svært krevende politisk tid.

       USA mente at FNs medlemsland gjorde FN irrelevant ved ikke å følge amerikanerne og gi mandat til krigen i Irak.

       FNs hovedkvarter i Bagdad ble utsatt for et alvorlig angrep i august 2003, og flere sentrale FN-medarbeidere ble drept. Nå ser vi imidlertid at okkupasjonsmaktene i Irak har erkjent at de må ha FN med for å løse den floken de har satt seg sjøl i. De har bedt på sine knær om at FNs legitimitet og kompetanse blir brukt i den videre håndteringen i Irak. Vi har igjen fått bevist at FN er nødvendig og relevant. Organisasjonen har mange svakheter, men FN blir aldri noe annet enn hva medlemslandene gjør organisasjonen til. Etter den siste tids prøvelser er det viktigere enn noen gang at Norge støtter helhjertet opp om FN og FNs generalsekretær.

       I komiteens innstilling understrekes behovet for reform av FN, og det legges betydelig vekt på reform av Sikkerhetsrådet. Ja, reform av Sikkerhetsrådet er viktig og nødvendig for at Sikkerhetsrådets vedtak skal møtes med maksimal respekt, og vi skal ikke gi opp det arbeidet. Samtidig må ikke dette, som vi vet er enormt krevende, skygge for annet viktig reformarbeid i organisasjonen. Det er framgang i reformarbeidet på utviklingsområdet, men det går sakte.

       For at FNs bistandsvirksomhet skal bli mer effektiv, må de ulike FN-organisasjonene i større grad opptre enhetlig på landnivå, under én ledelse. Vi ser skritt i riktig retning, men Norge må som en av de største bidragsyterne på utviklingsområdet være en pådriver i dette arbeidet. Vi kan ikke tillate effekttap som følge av manglende samarbeid mellom ulike FN-organisasjoner. Uten enhetlig ledelse og tett koordinering vil FN miste slagkraft, og mottakerlandene vil måtte bruke unødvendig mye administrative ressurser, som ofte er en knapphetsfaktor.

       Senterpartiet er opptatt av at ikke bare må FNs utviklingsorganisasjoner opptre enhetlig på landnivå, men FNs politiske virksomhet må også inngå i den enhetlige ledelsen. Det er en betydelig svakhet ved FN som system at skottene mellom det politiske arbeidet og utviklingsarbeidet er altfor tette. Norge må bidra til at utviklingsarbeidet og det politiske arbeidet kobles tettere sammen.

       Det sies ofte at kampen mot terror ikke kan vinnes med militære maktmidler alene, og at politiske, økonomiske og miljømessige spørsmål må ses i sammenheng. Og det er sjølsagt riktig. Det har vært gjentatt i denne sal mange ganger i dag allerede. Problemet er at vi altfor sjelden evner å gjøre nettopp dette i praksis.

       Institusjonelle hindre må ikke ytterligere komplisere allerede kompliserte sammenhenger. Derfor trengs det mer oppmerksomhet omkring behovet for å bygge ned altfor markante skiller mellom politikk på den ene siden og utvikling på den andre. Tettere integrering av FNs arbeid vil kunne være et lite skritt på veien.

       Senterpartiet er glad for at hele komiteen ønsker økt oppmerksomhet på det konfliktforebyggende arbeidet i FN. Dette er en utfordring til Regjeringa.

       Under Gro Harlem Brundtlands tid som statsminister ble det opprettet et fond for preventivt diplomati, tilknyttet generalsekretæren. Tanken bak fondet var rett: Mer av FNs arbeid og ressurser må rettes inn mot kriseforebygging. Tida er mer enn moden for å evaluere hvorfor dette arbeidet ikke har fått større oppmerksomhet i FN, og initiativ må tas for å videreutvikle organisasjonens arbeid på nettopp dette feltet.

       I denne innstillinga, som i de fleste andre innstillinger på det utenrikspolitiske feltet, sutrer mange partier over at vi ikke er EU-medlemmer. Vi kan være uenige om hvorvidt Norge bør være EU-medlem eller ikke, men det forundrer meg at man i alle sammenhenger skal være opptatt av de utfordringene det er for Norge ikke å være EU-medlem, og at man aldri kan se på de mulighetene det gir for Norge å ha en sjølstendig stemme i utenrikspolitikken. Det er påfallende at man ikke ser hvilke begrensninger som også ligger i EU-koordineringa, og ikke minst når man ser hvilke begrensninger som vil ligge der når EUs nye grunnlov etter alt å dømme vil bli vedtatt.

Utenriksminister Jan Petersen [ 15:18:49 ] : Jeg tegnet meg sent for å kunne fange opp de utfordringer som måtte komme, og må bare konstatere at det ikke har vært noen i denne omgang. Det gir vel uttrykk for at det er bred enighet om vår politikk på dette området.

       Når jeg allikevel griper ordet, er det bare for å få understreket det svært viktige som nå foregår i den gruppen av fremtredende personer som ser nettopp på den utfordringen FN står overfor. Det initiativet som generalsekretæren tok ved åpningen av høstsesjonen i fjor, var meget betimelig. Mange har vel lagt til grunn at dette arbeidet burde sluttføres nå, slik at det kan prege neste generalforsamling. Det vil ikke skje. Det vil komme senere på høsten. Men allikevel tror jeg det er på det rene at selve debatten som sådan vil komme til å prege hovedforsamlingen.

       Det er svært viktig at man ikke bare har en forventning om at det nå skal bli en stor diskusjon om Sikkerhetsrådet, men at debatten knyttes nettopp til hvordan FNs rolle i verdenssamfunnet fremover skal utformes, og også til alt det andre verdifulle reformarbeidet som foregår. Det vanskeligste av alt er Sikkerhetsrådet, og det er viktig at man greier å bevege dagsordenen fremover uten at man blir frustrert over at det aller vanskeligste kanskje blir vanskelig å bevege.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 3414)