Sak nr. 6
Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Per Roar Bredvold, Ulf Erik Knudsen, Øyvind Korsberg, Thore Aksel Nistad, Henrik Rød og Lodve Solholm om at skogeiere som utsettes for ekspropriasjon eller ulike verneformer av skogeiendom, tilkjennes erstatning på samme nivå som ved salg av skogeiendommer (Innst.S.nr.25 (2004-2005), jf. Dok.nr.8:74 (2003-2004))

TALERE:

       Knut Storberget (A) [13:55:51]
(ordfører for saken):

       Som ordfører for denne saken får jeg si at forslaget ikke får særlig støtte i komiteen, sjøl om man i innstillinga deler seg og sier det på to forskjellige måter. Jeg tror allikevel at det er grunn til å peke på at begrunnelsen i det alt vesentlige er den samme for de partier som ikke ønsker å begi seg inn på den veien som forslagsstillerne nå foreslår.

       Det er to grunner til at dette forslaget ikke får støtte. Først og fremst oppfatter vi det slik at det er domstolenes oppgave i Norge å utmåle konkret ekspropriasjonserstatning, og jeg må vel få lov til å tilføye: heldigvis. Vi ville fått mye å gjøre her i Stortinget hvis vi skulle hatt den oppgaven. Det er det ene, men det andre er at det er faktisk den beste måten å sikre at Grunnlovens intensjon blir oppfylt i forhold til å få full erstatning, noe de fleste partier faktisk er enige om. Så rollefordelingen er ett forhold som gjør sitt til at det er vanskelig å gå inn på dette forslaget. Det andre momentet, som henger sammen med det første, er at det er vanskelig i spørsmålet om erstatning for ekspropriasjon spesifikt å gå inn på én yrkesgruppe, én grunneiergruppe, skogeierne, og så gå videre til å peke på én type erstatningsberegning, all den tid man faktisk står overfor flere alternativer i domstolene, flere alternativer å løse dette på, og flere metoder, for så vidt, for å beregne en slik erstatning. Så dette er årsaken til at forslaget ikke får støtte ved behandling i dag.

       Det er et flertall som ønsker at dette skal vedlegges protokollen. Arbeiderpartiet og SV ønsker at dette forslaget ikke skal bifalles. Slik vi oppfatter det, er vi mer i samsvar med det også justisministeren sier i sitt brev til komiteen vedrørende saken, hvor han tilrår at forslaget ikke blir tatt til følge, og for så vidt peker på de samme argumenter som jeg nå har pekt på. Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og SV.

       Når dette er sagt, er vi skeptiske til å gripe inn i domstolenes oppgave ved fastsetting av kapitaliseringsrenten. Slik systemet fungerer i dag, skal dette være ivaretatt gjennom lovverk og domstolenes håndtering av nettopp dette. Dagens erstatningsordninger skal ivareta hensynet til både samfunnet og grunneierne.

       Parallelt med behandling av denne saken er vi gjort kjent med det arbeid som gjøres av Biomangfoldlovutvalget, og at utvalgets mandat er bl.a å se nettopp på styrking av det juridiske grunnlaget for vernearbeid etter naturvernloven, i den forbindelse også verneformenes restriksjonsnivå sett i forhold til dagens regler om erstatning etter naturvernloven. Representantene fra Høyre kommer derfor til å følge denne saken nøye, ikke minst når det gjelder hvordan situasjonen utvikler seg for grunneiere som får ekspropriert skogeiendommer. Når arbeidet i Biomangfoldlovutvalget er ferdig, er det naturlig også å se det i sammenheng med de problemstillinger som er reist i nettopp Dok.nr.8:74.

       Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:45:25] : For Fremskrittspartiets del har dette med noen prinsipper å gjøre. Det er greit at det er en domstolsavgjørelse i forhold til den endelige vurderingen av erstatningen. Samtidig er Stortinget lovgiver og har adgang til å gripe inn i ting hvis man finner det formålstjenlig. Og det er på en måte det som blir skjæringspunktet her: forholdet til domstolenes frie rolle. Vi har som sagt mulighet til å gjøre grep i så måte.

       Det som har vært viktig for Fremskrittspartiet i denne saken, er at når staten eksproprierer noe som grunneier faktisk er eier av, så skal erstatningen være slik at man kan skaffe seg tilsvarende eiendom et annet sted. Det føler vi ikke er tilfellet i dag, og det er det som er bakgrunnen for dette.

       Man kan jo være overrasket over at ikke flere støtter opp om dette. Jeg ville tro flere av partiene i denne salen var opptatt av grunneiernes rettigheter, å sikre grunneierne rettsvern i forhold til statens mulighet til å overta deres eiendom. Men jeg oppfatter at slik er det ikke, at man har en forholdsvis moderat tilnærming til dette. Det bekymrer jo noen av oss, som føler at grunneierne må tas mer på alvor. Man må i alle fall ha et system som gjør at de ikke kommer ut som den tapende part, men at det er likevekt mellom den erstatningen de får, og det man må gi fra seg. På bakgrunn av det tar jeg opp vårt forslag.

       Spørsmålet som er tatt opp, er ett av flere elementer i en sammensatt erstatningsutmåling. Hvis en part i en erstatningssak mener at de forhold som ligger under domstolenes vurderinger da rentenivået som praktiseres nå, ble etablert, er varig endret på en måte som på sikt tilsier endring, kan dette bli gjort gjeldende i saken. Det ligger da i lovens system med skjønnsmessige erstatningsregler som skal gi full erstatning, at domstolen skal være åpen for reelt å revurdere et slikt etablert nivå dersom domstolen må legge til grunn at de underliggende forutsetninger etter en tid har endret seg varig og grunnleggende. På den andre siden ligger det i systemet at det må og bør gjelde en viss terskel før et slikt etablert nivå for en langtidsrentesats blir justert.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Hans Gjeisar Kjæstad (H) [11:49:02] : I enkelte tilfeller må storsamfunnet gå til det vanskelige skritt å tvangsinndrive eiendom. Det kan være mer eller mindre godt begrunnet, og denne salen er litt uenig om hva som er godt begrunnet, og hva som er mindre godt begrunnet. Men når storsamfunnet av og til må gå til det skritt å foreta et så drastisk inngrep i forhold til enkeltmennesker, er det viktig at man har klart for seg hvilken emosjonell virkning det har på disse.

       Noen ganger kan det være helt greit for enkeltmennesker å møte en slik situasjon, og andre ganger kan det være på grensen til det tragiske. Det kan være en eiendom som har vært i familiens eie i flere slektsledd, der man har arbeidet målbevisst for å få eiendommen i en stand som gjør at den kan tjene visse funksjoner. Det er det viktig å ta hensyn til når man skal gå til det vanskelige skritt det er å tvangsinndrive. Jeg tror det er nokså stor enighet om at det i tillegg til de emosjonelle belastninger som ligger i saken, ikke skal komme materielle belastninger for familien, som må gi opp den eiendommen som de er glad i, og som de har lyst til å drive videre.

       Derfor er det veldig viktig at vi forholder oss til det som loven sier om full erstatning. Det er ulike synspunkter på det, men jeg synes det er viktig å minne om den stendige debatt vi har hatt i denne salen i årtier i forhold til begrepet « full erstatning ». Det er og blir et viktig begrep for Høyre når det gjelder å forholde seg til enkeltmennesker som møter denne situasjonen.

       Når vi så ikke vil gå inn for det som kommer fra Fremskrittspartiet i denne saken, gjelder det kompliserte forhold, som bl.a spørsmål om kapitaliseringsrente, og ikke minst at det er et lovutvalg som ser på biomangfold. I påvente av at det kommer med sin utredning, er det unaturlig å fatte et vedtak om dette. Med andre ord: Fremskrittspartiet skal ha ros for at de reiser denne viktige debatten, men mindre ros for tidspunktet den faller på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 709)