Sak nr. 1
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2005, kapitler under Moderniseringsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kirkedepartementet mv. (rammeområdene 1, 2 og 3) (B.innst.S.nr.2 (2004-2005), jf. St.prp.nr.1 (2004-2005) og St.prp.nr.1 Tl.04 (2004-2005))

TALERE:

       Trond Giske (A) [12:43:48] : Det vi skal vedta i dag, er det fjerde og siste kulturbudsjettet i denne perioden. Det er tid for å oppsummere litt: Hva har skjedd? Hva er oppnådd? Hvilke mål er nådd i løpet av disse fire årene?

       Da den nåværende kulturministeren overtok høsten 2001, fikk hun i arv et kulturbudsjett som heldigvis ble videreført med unntak av noen kutt, et kulturbudsjett som foregående kulturminister, Ellen Horn, hadde lagt fram, og som inneholdt en betydelig satsing på kultur.

       Høsten 2002, derimot, ble det framlagt et statsbudsjett som var så dårlig på kultursiden at statsråden så seg nødt til på første side å skrive at en ikke engang oppfylte de ambisjonene hun selv hadde på kulturområdet.

       Høsten 2003 fikk vi beskjed om at det dessverre ikke kunne bli noen store satsinger i 2004 heller, fordi vi nå måtte vente på at kulturmeldingen ble behandlet. Det var meningsløst å sette i gang større satsinger før den store kulturmeldingen endelig var blitt behandlet våren 2004.

       Det var derfor med en enorm forventning vi så kulturbudsjettet 2005 i møte. Nå skulle endelig tre års ventetid være over. Det var som om adventstiden var slutt og julekvelden stod for døra. Dessverre må vi si at de forventningene ikke ble innfridd. Tvert imot ser vi på kulturbudsjettet at gode, viktige satsingsområder som er omtalt i kulturmeldingen, fortsatt skal vente til - jeg vet ikke, jeg - neste jul, eller i hvert fall en annen anledning. Det er noen få byggeprosjekter som får de store pengene, de andre får null - ikke engang prisjustering - eller attpåtil, på noen områder, kutt.

       Vi kan konkludere med at denne stortingsperioden langt på vei har vært et langt hvileskjær hva angår satsing på kultur. Der det har vært en satsing, er på de områdene hvor man følger opp tidligere vedtatte planer: Operaen, operabygget og en opptrapping av operavirksomheten, Nasjonalbiblioteket - gjennomføringen av bygging - og ABM-meldingen. Men selv her klarer man ikke å følge de vedtatte planene. Når det gjelder ABM, ligger vi nå 22 mill. kr etter skjema.

       Hvis man skal gjøre opp status for denne stortingsperioden, finner man at det er ett eneste lyspunkt som framstår som en stor satsing. Det er endringen i tippenøkkelen, som gir kulturområdet over 400 mill. kr ekstra. Men der kjempet jo som kjent statsrådens parti og de andre regjeringspartiene med nebb og klør for å hindre omleggingen.

       Hålogaland Teater tar også en vesentlig del. Vi husker imidlertid også her forhistorien, hvor statsråden først foreslo å utsette bygget på ubestemt tid, men etter hardt press fra opposisjonen i Stortinget og ikke minst fra hele Nord-Norge, kom Hålogaland Teater på plass i revidert nasjonalbudsjett et halvt år etter.

       I april i vår konkurrerte partiene her på talerstolen om å være mest offensiv på kultur. Vi hadde fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets side lagt fram et 15 punkts program for en konkret, offensiv og målbar satsing på kultur. I forbindelse med den debatten sa statsråden i Dagbladet at det var å slå inn åpne dører, og at statsråden og regjeringspartiene var like ambisiøse. Saksordføreren sa i den debatten 1. april:

       « Hvis man ser på den ambisjonen som ligger i kulturmeldingen, betyr den også en dramatisk økning i årene som kommer. »

       Den dramatikken uteble i forslaget for 2005.

       Når det gjelder film, ser vi at filmproduksjonsfondet kuttes. Det som var statsrådens hjertebarn i kulturmeldingen, en utvidelse av innkjøpsordningen for sakprosa, er uteblitt. Det satses lite eller ingenting på musikk, pressestøtten står på stedet hvil. Det er veldig få ting igjen av « den monalege auken » som skulle komme i forbindelse med kulturmeldingens etterfølgelse.

       Det er så lite som skal til på kulturfeltet før vi får til et virkelig løft. Mens man på barne- og familiebudsjettet snakker om 2 og 3 milliarder kr i årlig økning for å få gjennomført et barnehageforlik, mens man på samferdselsbudsjettet snakker om 1-2 milliarder kr i økning for å komme på Nasjonal transportplans ambisjonsnivå, mens man over forsvarsbudsjettet kjøper fregatter som hver koster like mye som en opera, snakker vi om når det gjelder kulturbudsjettet, kanskje bare noen få hundre millioner, som kunne ha utgjort en enorm forskjell. Men det har man altså ikke fått til. Tvert imot, når man skal gjøre opp kulturbudsjettet for 2005, har man til og med tappet sparegrisen. Man tar 158 mill. kr ut av et fond fra Norsk Tipping. Det sier seg selv at dette kan ikke bli en varig finansiering av et driftsbudsjett for kultur, og jeg frykter for, hvis dagens statsråd får fortsette også i neste periode, hva som skal skje når det ikke lenger er den typen pengebinger å gå inn og tømme for å holde Kultur-Norge i gang.

       Heldigvis har opposisjonen en annen og langt sterkere vilje til satsing på kulturområdet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har i kulturbudsjettet gått sammen om en felles innledende partimerknad - og det tror jeg er ganske unikt - hvor vi beskriver vår satsing. Der sier vi:

       « Disse medlemmer går inn for at det skal satses mer på kunst og kultur enn det Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer har utarbeidet Kulturløftet, som er en forpliktende og omfattende satsing på kunst og kultur de kommende 10 årene. »

       Vi putter penger der munnen vår er, for å si det på amerikansk. Vi følger opp i handling i budsjettet det vi sier med fine ord under behandlingen av kulturmeldingen. Det er jo det som teller for alle filmkunstnere, for forfattere, for musikere, for alle dem som jobber i kulturskolene rundt omkring i Norge, at vi faktisk i konkrete bevilgninger følger opp det vi sier med fine ord. Det finnes ikke en kunstner som lever av fine ord, bortsett fra kanskje forfattere, men det blir en litt annen betydning av begrepet. Det er de konkrete rammevilkårene som ligger i stipendordninger, i bevilgninger, i institusjonene, som teller.

       Fra Arbeiderpartiets side plusser vi på kulturbudsjettet med 200 mill. kr. Museene får 20 mill. kr av dem. Vi synes det er dramatisk at ABM-meldingen ikke følges opp. Vi har lovt alle dem som har gått inn i en tøff konsolideringsprosess, at det skulle følge penger med på veien. Da mener vi at det er et løftebrudd når man ikke klarer å følge med på det, og at dette faktisk kan sette hele konsolideringsprosessen i fare. Vi mener at norsk filmsuksess bør belønnes, ikke straffes. Det er jo spesielt at når Stortinget har påtvunget en ellers så skatteletteivrig regjering en ordning for film som gir 15,6 mill. kr i skattelette, da skal bransjen selv betale skatteletten krone for krone. Det skulle vært interessant å se om de kunne ha gitt andre, som ikke trenger skattelette, de samme rammebetingelsene, at de skal betale skatteletten sin selv. Vi, i motsetning til regjeringspartiene, ønsker en satsing på regionale filmfond. Det som statsråden har fått til, slaktes i budsjettet her, man tapper det fondet og putter det i andre øremerkede formål. Der plusser vi på 7,5 mill. kr. Norsk musikk får en omfattende ekstra satsing, festivalstøtte, innkjøpsordning for fonogram, en ny jazzscene og en riksscene for folkemusikk.

       Den frie scenekunsten har lenge vært svært underfinansiert. Vi vet at ordningen under Kulturrådet har mange ganger så stor søknad som bevilgning. Der plusser vi på med 20 mill. kr.Skal ifølge Giske være 10 mill. kr. Vi ønsker oss en egen ordning for dansekunsten. Vi synes at dansekunsten har vært et stebarn i scenekunsten, kommet i annen rekke i forhold til kunstformene. Vi ønsker en egen støtteordning, slik at dansekunsten får et løft.

       Det er spesielt at en statsråd som kaller seg frivillighetsminister, begynner sin karriere med nok et kutt på frifond. 17 nye millioner ryker, og det som Stortinget satte som forutsetning da tippenøkkelen ble endret, er brutt i hvert eneste budsjett, og det blir mindre penger til frivillig arbeid enn før. Vi svarer med å utjevne kuttet og også sørge for et instrumentfond på 10 mill. kr.

       Vi sørger også for å gi innkjøpsordningen en utvidelse i vårt budsjett, slik at det som kulturmeldingen omtalte som en av de viktigste satsingene, sakprosainnkjøp, kommer på plass.

       Kommuneøkonomien har vi ikke tid til å ta her, men forskjellen mellom regjeringspartiene og opposisjonen på venstresiden når det gjelder kommuneøkonomien, betyr også dramatisk forskjell i forhold til kultursatsing, særlig på et av de viktigste punktene i kulturløftet, nemlig satsing på kulturskolen.

       Med det tar jeg opp de forslag som vi er forslagsstillere til.

       Olemic Thommessen (H) [12:54:25] : Det var en kanonade fra representanten Giske som i all hovedsak handlet om spørsmålet om mer penger. Det er ikke så rart, for det er vel i grunnen det eneste suksesskriteriet Arbeiderpartiet arbeider etter: Hvor mye mer penger er det mulig å få inn i kulturbudsjettet. Og det var særlig fokus på frivillig sektor.

       Nå er det altså slik at Arbeiderpartiet har finansiert sin økning på ca 200 mill. kr bl.a ved å kutte skattefradraget til frivillige organisasjoner i det store oppgjøret. Det dreier seg om 320 mill. kr, som vil innbringe ca 1,4 milliarder kr til frivillig sektor. Riktig nok er det en god del av det som går til humanitære organisasjoner, men fortsatt snakker vi om meget betydelige beløp til frivillige lag og organisasjoner. Og mitt spørsmål er: Er det mindre viktige penger enn de pengene man måtte ha direkte på statsbudsjettet?

       Trond Giske (A) [12:55:47] : Vi har i og for seg ingenting imot det skattefradraget, men vi mener at det er bedre at vi her i salen diskuterer hvordan vi kan kanalisere de pengene til det beste for kulturen.

       Jeg tror at det er en ganske bekymringsfull veg å gå hvis man tenker seg at norsk kulturliv bare skal være avhengig av de private donorene, som gjennom skattelette skal stimuleres til å gi penger. Vi ser det systemet i andre land. I USA er det utviklet, med store private donorer. Og det er vel og bra. Jeg skulle ønske at næringslivet var mye mer aktivt og tok et større ansvar for viktige kulturinstitusjoner, og jobbet på den måten som man ser i andre land. Men vi kan ikke gjøre norsk kulturliv mer og mer avhengig av det.

       Vi trenger en god offentlig finansiering i bunnen, som ikke bare gir gode arbeidsvilkår, men også den friheten som kunstnere skal ha. For det handler det også om for oss, at pengene skal gå uten noen bånd. Det skal være den kunstneriske uttrykksfriheten, mangfoldet, som settes i høysetet, og da trenger vi gode fellesskapsløsninger og gode offentlige finansieringsordninger.

       Karin S Woldseth (FrP) [12:57:08] : Vi hørte fra Arbeiderpartiet at de skal plusse på nærmest hver eneste post og hvert eneste kapittel i kulturbudsjettet. Det skal de gjøre med 200 mill. kr. Det sier seg selv at det blir å smøre tynt utover alt, uten å komme med noe konstruktivt nytt og annerledes.

       Jeg kunne tenke meg å spørre representanten Giske: Er dette egentlig bare en gigantbløff overfor Kultur-Norge? Eller er det nok en regning til skattebetalerne? Hva er det Trond Giske tenker når han skryter av påplusninger på alle poster og kapitler på budsjettet, men samtidig bare har disse 200 millionene? Hvem skal betale denne regningen?

       Trond Giske (A) [12:58:22] : Vår påplussing på kulturbudsjettet står detaljert opplistet i innstillingen på side 84 og 85, så der kan man finne alle de gode formålene vi har funnet plass til innenfor en sum på 200 mill. kr.

       Det er det som er så fantastisk på kulturområdet, at for en sum som tilsvarer en hundredel av det som hvert eneste år gis i skattelette, 20 milliarder kr, kunne vi altså fått til alt dette: 10 mill. kr til fri scenekunst, 17 mill. kr til Frifond, 10 mill. kr til instrumentfond, en kraftig satsing på innkjøpsordningen for litteratur, fonogrammer osv. - mange fabelaktige satsinger.

       Jeg blir litt trist, for når vi snakker om satsing på asfalterte motorveger, eller forsvar, eller eldreomsorg, der man skulle ha 30 milliarder kr for å få enerom til alle, eller forskningsplan på 10 milliarder, da suser det igjennom i salen. Men når man foreslår å bruke 200 mill. kr, en liten brøkdel av de summene, på kultur, da kommer straks kravet om inndekning og rop om uansvarlighet.

       Ola T Lånke (KrF) [12:59:43] : Jeg er redd for at representanten Giske når det gjelder penger, nok befinner seg i en helt annen virkelighet enn noen tidligere kulturminister, det være seg også fra Arbeiderpartiet, har gjort.

       Jeg har lyst til å konsentrere meg om én ting, nemlig satsingen på ABM. Representanten Giske kritiserer Regjeringen for løftebrudd når det gjelder ABM-opptrappingen.

       Jeg har foran meg en trykksak utgitt av de tre partiene som skal danne regjering fra høsten av, og det er interessant å se hva de vil prioritere når de kommer tilbake og skal ha makten. I denne trykksaken er ikke satsing på ABM nevnt. Av 15 opplistede punkter over påplussinger og gode formål i kulturbudsjettet er altså ABM ikke verdt et eneste ord. Hvor blir det av all retorikken og kritikken av Regjeringen? Jeg er klar over at man har plusset på i budsjettet, for det gjør man jo overalt, men hva vil man, når man kommer i regjering, gjøre med ABM-opptrappingen?

       Trond Giske (A) [13:00:55] : La meg først si at jeg er glad for at representanten Lånke snakket om « når » de tre partiene skal danne regjering. Jeg antar at han har sett på meningsmålingene for Kristelig Folkeparti og allerede trukket inn årene. Selv foretrekker vi å gjennomføre valget neste år, før vi konkluderer bastant med at det skal skje. Men vi håper selvsagt at det skal skje.

       Når det gjelder de 15 punktene i kulturløftet, handler jo de om hva vi skal gjøre i neste stortingsperiode og framover mot 2014. I motsetning til Kristelig Folkeparti har ikke vi behov for å resirkulere ting som er vedtatt for tre-fire år siden. Dem forutsetter vi at alle følger opp. Men jeg skjønner at Kristelig Folkeparti neste år skal gå til valg på at de i neste periode skal gjennomføre ABM-satsingen. Den burde ha vært gjennomført nå. Og særlig burde saksordføreren for ABM-meldingen, som kjenner denne sektoren så godt, vært bekymret over at vi får meldinger fra konsoliderte museer landet over om at når pengene ikke kommer, skaper det stor frustrasjon hos dem som har gått gjennom smertefulle prosesser for å slå seg sammen. Det mener jeg er et løftebrudd, ikke en støtte til dem som gjennomfører det Stortinget har vedtatt.

       Et uavhengig kulturliv burde ideelt sett være helt uavhengig av staten. For Høyre er ikke markedet et problem, slik de sosialistiske partiene ofte gir uttrykk for. For Høyre er markedet en mulighet og et viktig korrektiv kulturlivet også kan vokse på.

       Historien har imidlertid vist oss at markedsmekanismene ikke er tilstrekkelige dersom vi også vil stille store krav til kulturelt mangfold og kvalitet. Til alle tider har museene spilt en avgjørende rolle for kulturlivet. Tilpasset vår tid og vårt samfunnssystem tilsier det at staten tar ansvar for å kompensere der markedet ikke strekker til. Høyre støtter derfor at det offentlige gjennom forskjellige ordninger bidrar til å sikre bredden, nyskapingen og kvaliteten i kulturlivet.

       Men omfattende offentlig finansiering må også følges av et våkent blikk i forhold til faren for ensretting. Ensidig fokusering på offentlig finansiering kan gi servile kulturaktører som bevisst legger sitt arbeid opp mot det som er politisk korrekt. I et lite land som vårt vil det også være slik at offentlige midler kanaliseres gjennom få organer, som gjerne blir rekruttert fra nokså smale miljøer. Dette bør påkalle særlig oppmerksomhet i forhold til det å bli styrt av herskende smaksretninger som ikke nødvendigvis bare er basert på kvalitative parametere.

       Høyre ønsker et samfunn med kvalitet i alle ledd. Da kan vi heller ikke være redde for å etterspørre kvalitet i forhold til kunst og kultur. Her skiller Høyre seg klart fra Fremskrittspartiet, som mener det ikke er mulig å forholde seg til kvalitetsbegrepet i kulturpolitikken, og som derav slutter at kulturlivet stort sett må være henvist til markedet alene, og at kulturpolitikken for øvrig bør rettes inn mot brede grupper, bl.a rettes inn mot fritidsaktiviteter innenfor frivillige lag og foreninger.

       På den andre siden skiller Høyre seg fra de sosialistiske partiene, som etter vår mening arbeider etter et eneste suksesskriterium, nemlig flere offentlige penger, supplert med en jevnt over negativ holdning til alt som har med markedet å gjøre.

       Årets budsjettbehandling illustrerer disse skillelinjene på en god måte. De sosialistiske partiene overbyr hverandre gjennom forslag om betydelige påplussinger jevnt fordelt på et stort antall prisverdige tiltak. Det gjenstår å se om man også i posisjon eventuelt vil finne pengene, og - mer interessant - om vi da vil se anslag til tydeligere prioriteringer enn dem vi kan spore i dag.

       Fremskrittspartiet foreslår, med henvisning til markedets muligheter, kutt på vel 540 mill. kr, noe som uten tvil ville bety en rasering av viktige deler av norsk kulturliv. Dette er en politikk for et kulturelt sett fattigere Norge, dårligere rustet til å ta morgendagens utfordringer, eksempelvis i forhold til det å bygge et kreativt samfunn med stor evne til fornyelse og omstilling.

       For Høyre faller årets kulturbudsjett godt inn i forhold til den politikk vi gjennom Sem-erklæringen har lagt opp til i denne stortingsperioden. Årets budsjett gir en betydelig økning for kulturområdet, på hele 9 %, noe som må sies å være et meget godt løft, i tråd med de forventninger om økt satsing på kultur som har ligget i luften etter behandlingen av kulturmeldingen. Dette løftet gir rom for en god generell oppjustering for hele kulturområdet og flere nye satsinger, samtidig som viktige prosjekter blir gjennomført.

       Særlig er det grunn til å uttrykke glede over at vi nå får realisert flere viktige byggesaker, så som Hålogaland Teater, Østsamisk museum og utvidelsen av Glomdalsmuseet. Noen kan kanskje innvende at det går mye penger til stål og betong og litt for lite til innhold. Kan være det, men det er da grunn til å minne om at presset på nye store kulturbygg er stort, og at flere prosjekter vil aktualisere seg i de nærmeste årene, eksempelvis kulturhusene i Stavanger og Kristiansand, for å nevne noen. Det er prisverdig at Regjeringen holder trykket oppe i forhold til byggesakene, selv om det åpenbart betyr store belastninger på budsjettet ellers.

       Fortsatt satsing på ABM-området er også gode nyheter. Til sammen er vel 107 mill. kr tilført dette området, med hovedvekt på Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. Begge disse områdene er store og tiltrengte innsatsområder av nasjonal betydning.

       Etter to gode budsjettår hadde nok museene håpet på en tilsvarende oppjustering i år. Konsolideringsprosessen er i full gang mange steder, og behovet for midler å smøre reformarbeidet med er nok meget følbart mange steder. Selv om museene gir uttrykk for skuffelse, er det viktig at man nå ikke taper museumsreformens målsettinger av syne, men fortsetter konsolideringen rundt om i landet innenfor de budsjettrammer man har. Selv om museumsreformen ikke har økonomiske besparelser som overordnet målsetting, bør man jo også se om ikke de rasjonaliseringer på den administrative siden som nå skjer mange steder, også kan utløse midler til det faglige arbeidet, slik tanken var.

       Det er også viktig at vi fra det politiske miljøet nå signaliserer at den økonomiske satsingen som var lovet i forbindelse med behandlingen av ABM-meldingen, ikke er glemt, og at museumsområdet bevilgningsmessig må følges opp i årene som kommer.

       Når dette er sagt, er det også riktig å peke på det store arbeidet som gjøres på biblioteksektoren, og understreke viktigheten av at ABM-reformen faktisk får med seg hele feltet, dvs. også arkiv og bibliotek i tillegg til museene. Her ligger det muligheter til spennende overbygninger som kan vitalisere hele sektoren vesentlig.

       Vi har alle merket oss den meget positive utviklingen innenfor film. De endringer som ble gjort innenfor filmfinansieringen for et par år siden, later altså til å være vellykket. Suksessen må imidlertid ikke føre til at vi stopper opp i arbeidet med å finne frem til tidsmessige tilpasninger når det gjelder filmfinansiering. Dette er et felt i utvikling, og nye behov vil melde seg fortløpende. Innføringen av lav momssats for filmproduksjon er et eksempel på dette. Jeg håper det grepet som nå er gjort, vil styrke norske filmprodusenter i årene som kommer.

       Et annet eksempel er fremveksten av regionale filmfond i vårt land. Som kjent er disse fondene bygd opp ut fra en erkjennelse av at filmproduksjon kan være en lønnsom aktivitet, ikke bare for produsentene, men også for de områdene der produksjonen finner sted. Med dette som utgangspunkt har flere fylkeskommuner og private interesser bidratt økonomisk for å trekke filmproduksjoner til sine områder. Departementet har i lys av denne utviklingen lagt inn en ny ordning for regional filmproduksjon i budsjettet, med sikte på infrastrukturtiltak i regionene. Dette er meget positivt. Men slik ordningen var beskrevet, traff den ikke riktig godt nok i forhold til det som er de regionale filmfondenes hovedoppgave, nemlig bistand på finansieringssiden. Komiteen har derfor åpnet for en videre definisjon av posten, med åpning for at midlene også skal kunne benyttes til produksjon, også i spillefilmsammenheng.

       Etablering av regionale filmfond, slik vi kjenner dem fra andre europeiske land, er politisk ønsket av Høyre og de andre partiene i komiteen. Imidlertid fordrer etableringen av slike fond en tilpasning i forhold til ESAs krav - noe departementets forslag nok var preget av - bl.a knyttet til de grenser som er satt for andelen av statlig finansiering i film. Det er viktig at man i året som kommer, får til en dialog mellom de regionale initiativene, departementet og sentrale aktører innenfor filmmiljøet, med sikte på å finne frem til ordninger som kan fungere tilfredsstillende over tid. Høyre er opptatt av å bidra til dette.

       Avslutningsvis vil jeg takke Fremskrittspartiet for en god prosess rundt budsjettforliket. På komitenivå har vi kommet frem til en avtale der vi til tross for ideologiske forskjeller har funnet frem til et opplegg der begge partier har fått uttelling. Vi har også merket oss at vi i forliket fra finanskomiteen om budsjettets rammer fikk til et forlik uten kutt i kultursektoren.

       Jeg vil også replisere litt mer på representanten Giskes innlegg. Det blir en stor grad av tallmagi når man flagrer med 200 mill. kr. Senterpartiet har også ca det beløpet, og SV dobbelt så mye. Det er faktisk slik at vi gjennom dette skattefradraget som disse partiene foreslår fjernet, utløser meget betydelige beløp til kulturområdet. Vi skal selvfølgelig ikke erstatte kulturbudsjettet med private donasjoner. Men vi har altså fått sterk kritikk for utviklingen når det gjelder finansieringen i forhold til frivillige organisasjoner, til tross for at beløpene der har gått opp. Helt isolert på det området er altså bare provenyberegningen flere ganger det beløpet som det som påstås å være kuttet, i forhold til frivillige organisasjoner. Jeg kan ikke skjønne at dette skal være dårligere penger for frivillig sektor enn de pengene som vi måtte sluse inn gjennom statsbudsjettet. Det at de mange entusiaster og bidragsytere vi ser rundt i landet, stiller opp for sine lokale organisasjoner, må være utelukkende positivt.

       Regionale filmfond får i alt 7,5 mill. kr i budsjettforslaget for 2005. Men hva skjer? I forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet greide de jammen å redusere beløpet med 2 mill. kr og samtidig øremerke alle de resterende 5,5 mill. kr. Samtidig hadde Regjeringen allerede redusert filmbudsjettet med 15,6 mill. kr, med begrunnelsen momsomlegging, som egentlig burde vært en skattelette.

       Hvordan vil Høyre forsvare at Regjeringen fortsatt mener at den satser på film? Og hvordan forsvarer man at Høyre er et skatteletteparti, når de ikke vil gi filmbransjen skattelette?

       Olemic Thommessen (H) [13:14:21] : Når det gjelder de regionale filmfondene, er det en nyskapning i det norske filmlandskapet. Det er viktig å skille mellom disse fondene og det de representerer, og de regionale filmsentrene og måten de arbeider på.

       Det som er clouet med de regionale filmfondene - og de ligner altså på fond som man finner maken til i mange europeiske land - er at de bidrar på investeringssiden, og først og fremst der. Det skaper spesielle utfordringer i forhold til de forpliktelsene vi har når det gjelder ESA og EU-systemet for øvrig. Dette er ikke avklarte områder. Det er viktig at vi har styring på dette, samtidig som vi jobber med å få det til. Den ordningen som var foreslått, i post 73 var det vel, dekket ikke opp de behovene som dette området har. Vi har gjennom dette forliket greid å finne en ordning der vi skal både sette i gang fondenes virksomhet og greie å få til en dialog som gjør at vi kan få dette på plass i forhold til EU-systemet. Det er en god løsning.

       Karin S Woldseth (FrP) [13:15:41] : Jeg hadde ikke tenkt å ta replikk på våre budsjettkamerater, men representanten provoserte meg en smule. Han hevdet nemlig at Fremskrittspartiet, med et kutt på 500 mill. kr, ville rasere kulturtiltak. Jeg vil gjerne spørre representanten Thommessen om hvor han har det fra. Det vi nemlig sier i vårt budsjett, er at vi må tenke nytt. Vi utfordrer faktisk hele Kultur-Norge til å tenke nytt og annerledes. Synes Høyre det er greit at man ikke tenker nytt, at man går i det sporet man har gått i, og far har gått før en? Hvor fritt og uavhengig blir kulturlivet når staten finansierer det meste?

       Olemic Thommessen (H) [13:16:40] : Jo da, vi skal tenke nytt, og det er jeg glad for at vi har med oss Fremskrittspartiet på i mange sammenhenger. Men i denne sammenhengen tror jeg nok at det med et kutt i den størrelsesorden som Fremskrittspartiet foreslår, ikke vil handle om at man får anledning til å tenke nytt. Det vil handle om at man rett og slett må slutte med en god del virksomheter og aktiviteter. Det Fremskrittspartiet legger opp til, er en ganske massiv endring fra de måtene man jobber på i dag, og over til en rent markedsbasert finansiering, altså at man skal leve av solgte billetter og slike ting.

       All erfaring forteller oss at markedet ivaretar de brede segmentene innenfor kulturlivet. Statens viktigste oppgave er å ikke gjøre det som markedet selv kan gjøre, ved å bidra til større bredde og kvalitet på de områdene der markedet ikke fungerer. Det er det jeg synes er rart at Fremskrittspartiet ikke ser og tar innover seg. Konsekvensen av det grepet Fremskrittspartiet vil gjøre her, er at det ville bli færre prosjekter og en rekke prosjekter som ville forringe kvaliteten i kulturlivet.

       Lena Jensen (SV) [13:17:56] : Det er nødvendig og enormt viktig å styrke utviklingen av den regionale filmbransjen for å etablere film- og TV-produksjon som kultur-, industri- og næringsvei. Opprettelsen av en ny post 73 for å støtte regional filmsatsing i Norge er et viktig og riktig grep. Men når et flertall i komiteen, bestående også av Høyre, inngikk et forlik på fordeling av disse viktige regionale midlene, ble en hel landsdel oversett - helt uten en faglig begrunnelse. Jeg stiller meg totalt spørrende til og er ikke så lite overrasket over at Film Camp i Nord-Norge ikke er tildelt midler, noe som har gitt en konkurransevridende ulempe.

       Jeg vil stille følgende spørsmål til Høyre: Med hvilken begrunnelse har man forbigått en hel landsdel? Er det fordi filmutviklingen er så godt i gang i nord, og man derfor skal stille bakerst i køen? Er ikke dette forslaget som nå ligger inne, urettferdig og konkurransevridende? Mener ikke flertallet at det er nødvendig at dette rettes opp, slik at Film Camp, på lik linje med andre tiltak i landet, blir tildelt midler?

       Olemic Thommessen (H) [13:19:13] : Som jeg forsøkte å forklare innledningsvis, er det viktig å skille mellom de regionale filmsentrene - det som etter hvert kalles for filmkommisjoner - som handler om å bringe filmproduksjoner til områder uten å bidra med penger, og filmfondene, som altså er en sammenstilling av bl.a fylkeskommunale, kommunale og private midler fra regioner som arbeider for å få filmproduksjon til sine områder. Den posten vi nå snakker om, skulle først og fremst være innrettet mot den siste modellen. Det er to miljøer i Norge som har jobbet lenge med akkurat den modellen, altså til forskjell fra å fungere som et filmsenter. De to miljøene mener vi det er viktig å holde gående videre. Dessuten er det gitt kraftige signaler og fylkeskommunale bidrag - så vidt vites - når det gjelder de to andre, og dermed synes vi de pekte seg tydelig ut. Det betyr ikke at vi skal forbigå Nord-Norge i tiden som kommer. Det er viktige filmmiljøer å ivareta der også, men de er altså ikke innenfor denne ordningen.

       Først et lite hjertesukk: I budsjettbehandlingen i år har lobbyvirksomheten slått alle rekorder. Så kurset til Arbeiderpartiet i lobbyvirksomhet for kulturlivet har slått godt an. Det viser med all tydelighet at det er utrolig mange tiltak der ute. Selv mener vi at man trenger ikke lobbykurs, all den tid vår dør er vidåpen for alle som har et budskap. Det har vært et utrolig trykk mot hele komiteen, vil jeg tro.

       Så over til innholdet i budsjettet. Fremskrittspartiet er svært glad for at seilskutene ble ivaretatt i budsjettet for 2005. Det resulterte i at vi kunne se på andre viktige behov i kultursektoren. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi tar vare på vår kunst og kulturarv på en forsvarlig måte, slik at etterslektene kjenner sine røtter.

       Det er derfor etter Fremskrittspartiets syn viktig at museene får forutsigbare rammer. Nå mener vi ikke med dette at museene ikke skal være kreative, drive lønnsomt og forsøke å finne ulike alternative inntektskilder, som f.eks å leie ut noe av samlingene sine, men vi hadde nok helst sett at det ved gjennomføringen av den pålagte konsolideringen fram til 2006 også hadde fulgt noen penger med. Det gjør det ikke i budsjettet for 2005, og derfor synes Fremskrittspartiet det er svært viktig å komme tilbake med en sak om mva.-kompensasjon til våren. Dette blir en stor og viktig sak, som forhåpentligvis også gir museene et økonomisk løft på sikt.

       Apropos løft, nok en gang har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet framhevet sitt kulturløft. Denne gangen er det tydelig i budsjettbehandlingen, forrige gang var det tydelig i behandlingen av kulturmeldingen. SV har i sitt løft over 400 mill. kr ekstra til kulturen, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nesten 200 mill. kr hver. Jeg vil minne både partiene og velgerne der ute om at det kan få konsekvenser både å forlove og - ikke minst - å forløfte seg. Det er til syvende og sist skattebetalerne som skal betale regningen.

       Fremskrittspartiet ønsker seg et fritt og uavhengig kulturliv, fritt fra statlig styring og uavhengig av statlig økonomi. Noen sektorer innenfor kulturlivet har funnet ut at det går an å samarbeide med det private næringslivet, og ser at det ligger penger i det. Heldigvis er det stadig flere som ser dette som en mulighet, og ikke som et problem. Vi må selvsagt ta innover oss at vi bare er 4,5 millioner mennesker i dette landet, og at vi derfor har begrenset tilgang på næringsliv. Likevel er det godt å se at næringslivet ser på dette som en investering, og at kulturlivet tør gå nye veier.

       Hver eneste nordmann, både liten og stor, i dette landet betaler 844 kr til kulturlivet i Norge i året. Og da burde de kanskje forlange å få noe igjen?

       Jeg hadde gleden av å gå innom Astrup Fearnley-museet forleden dag, et av de få museene som ikke mottar offentlig støtte. Der kostet det ingenting å komme inn. Kanskje er det at ting blir gratis, noe man bør vurdere for å gi skattebetalerne noe igjen for pengene sine. Kanskje vi burde sende en kultursjekk til hver eneste innbygger i landet, og la dem selv få velge hva de vil delta på? Da tror jeg nok at kulturlandskapet hadde sett noe annerledes ut enn det gjør i dag, men det er en sak vi får komme tilbake til. Det blir ikke i budsjettet for 2005.

       Vi er skuffet over at Stortingets vedtak om tippenøkkelen ikke blir fulgt opp i praksis. Det var en forutsetning for vedtaket at tippemidler til Frifond ikke skulle føre til en reduksjon av bevilgninger over statsbudsjettet. Uheldigvis har dette blitt foreslått av Regjeringen tre år på rad. Vi jobbet iherdig for å reversere kuttene, både i forfjor og i år. Dessverre fikk vi ikke gjennomslag for å reversere Frifond-kuttene. Det synes vi er veldig synd.

       Samtidig er vi veldig glad for det vi har fått til gjennom kulturforliket. Vi mener at kulturbudsjettet har blitt bedre på flere viktige punkt. Jeg har allerede nevnt mva.-ordningen for museene. I tillegg vil jeg trekke fram ordningen for fordeling av midler til lokale og regionale kulturbygg. Her har Stortinget gitt Regjeringen en klar føring, slik at alle lokale og regionale bygg kan søke om midler fra ordningen.

       Jeg har sagt det i tidligere debatter, og jeg sier det igjen: Alle som går ut fra Kunst- og håndverkskolen, kan ikke bli lønnet av staten eller kalle seg kunstnere. Og ikke alle som er glad i å synge, må på død og liv gi ut en plate. For ikke å snakke om alle de politikerne som gir ut bøker, de må ikke bli inkludert i innkjøpsordningen. Nok en gang vil jeg peke på at vi er ikke så veldig mange her i landet, og de som lykkes, bør gjøre det på tross av staten og ikke på grunn av den.

       Sterke ord, kanskje det, men jeg har merket at det stadig blir et økende press mot oss stortingspolitikere med krav fra flere grupper om statlig finansiering. Noen må være tøffe nok til å si stopp - særlig fordi det i tillegg har blitt tilført betydelige friske midler gjennom ny fordeling av tippenøkkelen.

       Så vil jeg si litt om idrett. For Fremskrittspartiet er idretten en del av det utvidede kulturbegrepet, en del som vi som stortingsrepresentanter ikke har så mye med å gjøre, dessverre. Jeg skulle oppriktig talt ønske at vi som politikere, når nå også idretten har fått en økning av ressurser fra tippenøkkelen på flere hundre millioner kroner, fikk en viss forståelse av hva pengene går til. Jeg vet ikke helt det korrekte tallet, men jeg tror det dreier seg om bortimot 1,2 milliarder kr som vi stortingspolitikere ikke i det hele tatt har noen oversikt over. Når man ser hvordan vi haler og drar i noen få millioner på et kulturbudsjett på nesten 4 milliarder kr, blir det et paradoks at vi overhodet ikke har innsyn i hva de tusen millionene som går til idretten, virkelig går til.

       Jeg er enig i at vi ikke skal rote oss borti ting vi ikke har noe greie på, men det kunne være på sin plass iallfall å få en liten oppstilling over hva den økningen vi bidrog til gjennom endring av tippenøkkelen, medførte. For intensjonen til Stortinget var vel at mye av disse nye pengene skulle gå til breddeidretten. Og skal vi tro det vi hører, har ikke livet ute i Idretts-Norge blitt særlig bedre de siste årene. Dette bekymrer Fremskrittspartiet. Jeg håper Regjeringen ser det hensiktsmessig å orientere Stortinget om dette på en dertil egnet måte.

       Til slutt må jeg få lov til å si at jeg gleder meg til 2005. Vi får da nemlig en statsråd som skal være frivillighetens minister. Det betyr i henhold til det som har vært sagt tidligere, at frivilligheten skal få det enklere når det gjelder å henvende seg til offentlig sektor, og det igjen betyr at Frivillighets-Norge kan konsentrere seg om å drive med det de skal drive med. Det er vel ingen tvil om at kulturkronene varer lenger blant de frivillige lag og organisasjoner. Fremskrittspartiet ser fram til at Frivillighets-Norge skal få en statsråd som taler deres sak.

       Karin S Woldseth (FrP) [13:30:00] : Det skal hun. Jeg tar hermed opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       Torny Pedersen (A) [13:30:05] : Det var ikke nødvendig å bruke lang tid på Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det var bare å se på sluttallet for å finne ut at Fremskrittspartiet vil redusere kulturbudsjettet for 2005 med ca 550 mill. kr. Det kan vi ikke kalle å satse på kultur.

       Men det helt store skjer når Fremskrittspartiet går sammen med regjeringspartiene i et budsjettforlik. Plutselig er Fremskrittspartiet med på mange gode forslag som de tidligere har stemt imot. Men hva hjelper det når det ikke følger penger med, men bare ord? Er ikke det å forlove seg? Dette må da være å holde kulturfolk for narr. Og er ikke dette en form for dobbelt bokholderi?

       Karin S Woldseth (FrP) [13:31:10] : Jeg syns ikke det er dobbelt bokholderi. Representanten fra Arbeiderpartiet kan godt henvise til at vi kutter 500 mill. kr - det er riktig, det, og det gjør vi. Men det representanten i samme åndedrag glemmer å si, er at det faktisk var vårt Dok.nr.8-forslag som førte til at kulturlivet ble tilført 400 friske mill. kr. Om det er å kalle det dobbelt bokholderi, kan godt hende, det får hun tolke som hun vil.

       Magnar Lund Bergo (SV) [13:31:55] : Representanten Woldseth er bekymret på skattebetalernes vegne. Hun er bekymret over at de såkalte kulturkameratene vil bevilge mellom 200 mill. kr og 400 mill. kr mer enn Regjeringen og Fremskrittspartiet på årets budsjett. Ser en på utviklingen når det gjelder bevilgningene fra Fremskrittspartiets side fra 2001 og fram til i dag, er det kanskje enda større grunn for skattebetalerne til å bekymre seg. De kuttet i 2001 43 % på kulturbudsjettet, i 2003 kuttet de 21 %, og i år er de nede i 14,2 %. Med en slik utvikling vil de ligge på rammen om to år og to måneder. Og på slutten av neste periode vil de som er så heldige å bli innvalgt, få se at de ligger omtrent på SVs nivå når det gjelder penger til kultur. Er det grunn for skattebetalerne til å bekymre seg med hensyn til den utvikling vi ser når det gjelder Fremskrittspartiets kulturpolitikk?

       Karin S Woldseth (FrP) [13:33:06] : Nå har jeg hørt det òg. « Om jeg hamrer eller hamres, ligefuldt saa skal der jamres. » Jeg trodde at SV ville være de som kanskje i stedet for å kritisere oss og bekymre seg for skattebetalerne ville være overstrømmende fornøyd med det Fremskrittspartiet har gjort hittil. Vi er stolte av det vi har gjort. Vi har en hel stortingsgruppe og et helt parti bak oss i det vi har gjort, så vi kan stå med oppreist rygg og ønske kulturlivet lykke til.

       SV har ikke fått til så mange kroner i realiteten. Men Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, har både fått på plass konkrete tiltak som vil bedre situasjonen innen museumsverdenen, og konkrete tiltak som man kan lese om i budsjettet. Det er mer enn SV har fått til.

       Det hersker optimisme og forventning i store deler av norsk kulturliv for tiden. « Et positivt prosjekt », sier forfatter Roy Jacobsen til Dagens Næringsliv for en god uke siden. « Kulturløftet » er stikkordet for denne optimismen.

       I forbindelse med behandlingen av kulturmeldingen fant de tre partiene Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV sammen på en naturlig måte, og det var så omfattende at disse partiene i kulturpolitikken i ettertid framtrer mer og mer som en blokk. Meg bekjent er dette helt spesielt i norsk politikk i nyere tid.

       Det er ikke slik å forstå at disse tre partiene er enige i ett og alt. Den som leser, vil finne noen forskjeller i prioriteringer. Også når det gjelder hvor mye penger som stilles til rådighet, er det forskjeller. Men felles for partiene som blir omtalt som kulturkameratene, er at de ønsker å satse vesentlig mer enn dagens regjering - for ikke å snakke om Regjeringens budsjettpartner av året. For året som kommer, ønsker Arbeiderpartiet og Senterpartiet å bruke ca 200 mill. kr mer enn Regjeringen. SV er som vanlig rausere på vegne av kulturen, og ønsker å bruke i overkant av 400 mill. kr mer. Selvfølgelig er heller ikke dette nok til alle gode formål som ønsker mer aktivitet, men responsen fra store deler av kulturaktivistene tyder på at de setter pris på de prioriteringene SV gjør.

       De tre partiene har fulgt opp sine intensjoner fra Kulturløftet og arbeidet med kulturmeldingen og viser dette med å samle seg i en felles merknad om prioriteringer i forbindelse med årets budsjett. Dette bekrefter viljen til felles prioriteringer om et kollektivt løft. Igjen er responsen fra norsk kulturliv varmende. Når regjeringspartiene må ta klare atterhald om den økonomiske utviklingen, sier kulturkameratene: Gi oss flertall for vår politikk, og vi skal innfri løftet om 1 % av statsbudsjettet til kultur.

       Snakker vi så bare om mer eller mindre penger? Jeg mener ikke det. Jeg har tidligere, i flere sammenhenger, vist til utviklingen i Danmark, der en mer og mer ser konsekvensene av en nyliberalistisk politikk for kulturlivet: stagnasjon og reduksjon i offentlige bevilgninger, og mer og mer overlates til markedet. Det som blir stående, er det som er mest lønnsomt og mest kommersielt tilrettelagt, ikke overraskende på bekostning av mangfold og det som i noen sammenhenger blir omtalt som sære eller smale uttrykk. Og jeg er enig med representanten Thommessen i at det ikke bare er gradsforskjeller, det er vesensforskjeller mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Da må vi håpe at verdikonservatismen fremdeles lever såpass godt at Høyre, hvis vi etter neste valg skulle få en ny regjering der Høyre blir enda mer avhengig av Fremskrittspartiet, ikke lar seg lokke enda lenger.

       I Norge er det først og fremst innenfor mediefeltet at vi opplever en slik utvikling. Heldigvis har vi i denne perioden, på tross av en høyredominert regjering, en kulturminister som ønsker mangfold, og som har skjønt at markedet alene ikke er i stand til å ivareta slike hensyn. Statsrådens forsvar for pressestøtten fortjener ros og respekt, selv om det i utkastet til årets budsjett så ut som om hun hadde sovet i timen. Men hun våknet heldigvis i tide og sørget for at aviser med innhold som ikke nødvendigvis står henne nær, eller som ikke kan overleve uten støtte - f.eks. Morgenbladet og Ny Tid - fortsatt skal berike ikke minst kulturdebatten i året som kommer. Ser vi i programmet til partner Høyre, blir det klart at de ønsker pressestøtten fjernet. Hva Fremskrittspartiet ønsker å gjøre med pressestøtten på sikt, egner seg sannsynligvis ikke til å sies høyt fra denne talerstol.

       Ikke minst på dette feltet er det lett å forstå at Kultur-Norge ønsker seg et alternativ der en sier at en vil - i motsetning til et alternativ med et sannsynligvis svekket Kristelig Folkeparti og et enda sterkere Fremskrittsparti.

       De kulturpolitiske konsekvensene av en rasering av pressestøtten er ganske klare for de fleste som følger litt med. At enkelte partier hilser en slik utvikling velkommen, gjør det trolig enklere for mange å velge politisk side ved neste valg.

Dersom ein brukar alle pengane på fjøs, og ingenting på fe, vert det lite mjølk.

       Denne beskrivelsen brukte en representant for distriktsoperaen under høringen i forbindelse med budsjettet. Det er en meget treffende beskrivelse - etter mitt syn - for det er ikke slik at Regjeringen kutter stygt i årets budsjett. De sier selv de har en vekst på 7-9 %. Riktignok har de knust noen sparegriser - som Giske sier. Så turer de videre, fortsatt mot Stortingets vilje, og bruker midler fra det såkalte tippeforliket til stadig nye formål - etter eget forgodtbefinnende - som tidligere lå i det ordinære budsjettet. På den måten salderer de sine egne budsjetter med spillemidler. De trosser også Stortingets vilje når de reduserer eller nuller poster som Frifond, Den kulturelle skolesekken og midler til lokale og regionale kulturhus.

       Å budsjettere er en måte å husholdere på. Det må kunne stilles spørsmål ved måten Regjeringen har gjort dette på - også denne gang. Både vi i SV og store deler av Kultur-Norge hadde vel noen positive forventninger til det første budsjettet etter at kulturmeldingen - som skulle stake ut kursen for de neste ti årene - var blitt presentert. Det vi ser, er konsekvensene av statsrådens « atterhald »: noen penger til glass og betong, men forsvinnende lite til aktivitet og nyskaping. Det er som å invitere til innvielsesfest og servere oppvarmet graut og julekaker fra forrige jul.

       Det må være ille å bruke så mye penger som Regjeringen gjør, og få så lite positiv respons tilbake. Kan det ha noe med husholderingen å gjøre? Grått, var statsrådens ærlige kommentar til budsjettet - heller ingen dårlig beskrivelse. Kommentaren fra statsråden passer vel også godt på den responsen budsjettet har fått fra Kultur-Norge.

       I år foreslår SV å prioritere kulturbudsjettet slik at det økes med 431,5 mill. kr. Det er umulig i ett innlegg å kommentere alle poster og tiltak, men den som tar seg tid til å lese våre prioriteringer, vil se at mesteparten av pengene ikke går til populistiske julekort. Vi har selvfølgelig våre, men jeg mener vi i liten grad fristes til slik pengebruk, sett i lys av det vi disponerer i budsjettet. Men det er verdt å merke seg at vi tar ansvar, at det er « dei faste postane », som det het i NRK i gamle dager, som styrkes - de store fondene, innkjøpsordningene, frivilligheten ved frifondsordningen, Den kulturelle skolesekken osv.

       Det vi gjør, er å løfte kultur opp som et forpliktende og omfattende satsingsområde i SVs politikk i årene som kommer. At vi deler disse ambisjonene med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er noe av det som vil gjøre høstens valgkamp og høstens valg spesielt spennende for alle som ønsker en reell satsing på kunst og kultur i framtidens Norge.

       Den kulturelle skolesekken er vel det mest synlige og gledelige som har skjedd i norsk kulturliv i denne stortingsperioden - riktignok som et resultat av opposisjonens endring av tippenøkkelen. Men også regjeringspartiene er tydeligvis fornøyd med resultatet. På dette området har Regjeringen forvaltet penger og ideer på en måte som ikke er så langt unna det som den gang var våre intensjoner.

       De siste dagene har vi fått noen alarmerende rapporter om ferdighetene i skolene i Norge. Har dette noe med oss å gjøre? Ja, vi har et stort ansvar - slik jeg ser det - først og fremst for å bidra til å skape kreative og nysgjerrige unger som trives, og som får gode muligheter til å utvikle mange sider ved seg selv. Den kulturelle skolesekken har jeg nevnt. Ta med Ungdommens Kulturmønstring, og glem ikke bibliotekene!

       Folkebibliotekene er riktignok kommunenes ansvar. Hadde det ikke vært for at dette er lovpålagt, er jeg redd vi allerede nå ikke hadde hatt så mange igjen. Bedret kommuneøkonomi, som også gjør det mulig å prioritere kulturfeltet, er nøkkelen. Den nøkkelen tror jeg dagens regjering har rotet bort - og har problemer med å finne igjen. Folkebibliotekene er vår viktigste ikke-kommersielle møteplass lokalt, uten kjøpetvang, og bør styrkes og bygges opp, ikke - som vi dessverre ser rundt omkring - legges ned. Dette er ikke på grunn av dårlig besøk - tvert imot - men på grunn av skrantende økonomi, lite penger til bøker, plater, filmer osv.

       SV foreslår å styrke dette ekstra i budsjettet som kommer, med 10 mill. kr. Vi foreslår i tillegg krafttak for fengselsbibliotekene, Det flerspråklige bibliotek og bokbussene.

       Vi må ikke glemme musikken. Hjemme på loftet henger det en uniform fra Gol guttemusikk. Den henger der fordi korpset så det som usannsynlig at noen noen gang ville få bruk for en uniform i størrelse 6 år. Det var guttemusikk, men det kom ikke mange protester fra oss guttene da det ble skolemusikk og det tøt inn jenter. Når jeg nevner dette, er det fordi de såkalte kulturkameratene har satt av 10 mill. kr til et fond for innkjøp av instrumenter til korps - ikke nok, men en god begynnelse. Mitt ønske er at disse midlene raskt kommer på plass og raskt økes, slik at foreldrenes dugnadsånd mer kan rettes mot korpsaktivitet og mindre mot det å skaffe penger til instrumenter.

       Til slutt NRK: Kort oppsummert kan en vel nøye seg med å si: Gratulerer! Det må være mulig å gi uttrykk for respekt for det NRK - med Bernander i spissen - har utrettet de siste årene: orden i økonomien og en styrket og økende markedsposisjon. Planene er klare for satsingen på Barne-TV. Kom igjen - det skal ikke stå på SV!

       Hva med SVs vanligvis kritiske røst mot kommersialisering og vår uenighet når det gjelder utviklingen av distriktskontorene osv. i NRK? Jo, dette står ved lag, men i dag har jeg bare lyst til å si: Heia NRK! Jeg vil gi ros til sjefen og alle de ansatte for hva de får til.

       Jeg fremmer de forslagene SV har i innstillingen - alene eller sammen med andre.

       Sonja Irene Sjøli (H) [13:44:37] : Vi har nå hørt at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har et fellesskap i kulturpolitikken.

       Men vi har også hørt at de har et større prosjekt på gang. De vil nemlig danne regjering sammen etter valget. De viser til Kulturløftet, som er en forpliktende og omfattende satsing på kunst og kultur de neste ti årene, og som følges opp i de respektive partiers alternative budsjett.

       Det som skiller regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i kulturpolitikken, er, som Thommessen var inne på, bruken av penger. SV har vel 430 mill. kr mer i sitt alternative budsjett, og de vil bruke enda mer. Arbeiderpartiet har i underkant av 200 mill. kr mer. De mangler altså 230 mill. kr for å møte SV i kulturpolitikken. Og de skal altså lage et budsjett sammen til høsten!

       Det kunne vært interessant å få høre hvor SV har tenkt å kutte i sitt kulturbudsjett for å møte de andre partiene. De er jo ikke kjent for kunsten å prioritere. Men det kunne vært interessant å høre hva de har tenkt å gjøre når de kommer ut i den virkelige verden.

       Magnar Lund Bergo (SV) [13:45:59] : Kunsten å prioritere er også en av våre disipliner. Jeg tror at dersom representantene Sjøli og Thommessen fra Høyre hadde fått disponert de midlene som vi har på årets kulturbudsjett, er det ikke sikkert at de ville ha disponert dem så veldig mye annerledes.

       Jeg har ikke tenkt å starte budsjettforhandlinger med Sjøli på vegne av kulturkameratene. Det skal vi ta til høsten. Jeg frykter ikke den runden. Vi har jobbet veldig godt sammen. Vi vet hvilken veg pilen skal peke. Vi skal gå den sammen, og vi skal gå den raskere enn dagens regjering. Det er det vi sier.

       Karin S Woldseth (FrP) [13:47:01] : Jeg trodde ikke SV var skvetne, at de ikke torde å si enkelte ord fra talerstolen. Jeg skal fortelle Lund Bergo hvilket ord som kanskje - eller helt sikkert - er veldig vanskelig for SV å si fra denne talerstolen, og det er « kutte ». Men det vet kanskje ikke SV helt hva er.

       Jeg kan også fortelle SV, siden Lund Bergo i sitt hovedinnlegg spurte hva vi hadde tenkt å gjøre med pressestøtten, at på sikt - og det er helt sikkert representanten fra SV klar over - vil vi sørge for at riksdekkende, meningsbærende aviser, som Klassekampen og Dagsavisen, får greie seg selv.

       Som sagt: Dette med å kutte vet kanskje ikke SV hva er, for de har skattebetalerne å ta fra. Er det ikke slik?

       Magnar Lund Bergo (SV) [13:48:11] : Når vi sitter og forvalter penger på Stortinget, er det for en stor del skattepenger. Jeg regner med at det er de samme pengene Fremskrittspartiet bruker.

       Jeg viste i en replikk til Fremskrittspartiet tidligere i dag hvordan de har redusert sine kutt i kulturbudsjettet fra over 40 % til 14 % i løpet av fem år. Hvis den kurven fortsetter, vil de jo snart skylde penger. Da må de hente penger fra skattebetalerne, de også. Så det skal nok gå bra.

       Det som er bekymringsfullt, er at representanten Woldseth fra Fremskrittspartiet ikke ser konsekvensen av å kutte pressestøtten nettopp til de meningsbærende avisene. Det skal altså være slik at de meningene som lønner seg, er de som skal leve i Norge.

       Ola T Lånke (KrF) [13:49:09] : Det har alltid vært SVs strategi å løse alt med statlige penger. En skulle tro at det også var interessant for et parti som SV å kunne ta i bruk penger gitt av private, gitt av enkeltmennesker rundt omkring i dette landet. Tall vi har fra Finansdepartementet, viser at i 2003 ble det utløst gavefritak for 677 mill. kr. Dette er penger som går rett inn i frivillige organisasjoners kulturarbeid. Dette synes etter Sosialistisk Venstrepartis mening ikke å være særlig viktig, for de har gått imot denne ordningen.

       Så er det et par ting til som jeg også vil ta opp. Vi har gjennom budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet foreslått og fått igjennom at vi skal løfte to kor inn på statsbudsjettet, nemlig Nidarosdomens Guttekor og Oslo Domkor. Vi ønsker å styrke korfeltet. Vi ønsker også å få til en støtteordning, slik kulturmeldingen la opp til på korfeltet. Her glimrer Sosialistisk Venstreparti med sitt fravær, noe budsjettkameratene og Arbeiderpartiet ikke gjør. Hva er det som gjør at SV holder seg utenfor disse bevilgningene?

       Magnar Lund Bergo (SV) [13:50:27] : Kanskje årsaken til at vi ikke er med på bevilgningen til disse to korene, nettopp er det som Woldseth savnet, nemlig prioriteringer i budsjettet. Det er kjent at vi har ganske mye penger, men vi gjør allikevel ganske mange tunge prioriteringer. Vi gjør ikke slik som Lånke og hans partifeller, som kutter i f.eks. Kulturfondet og bruker penger til julekort hjem til sine egne kor. Det har vi ingen behov for å være med på.

       Når det gjelder skattefritak for gaver til organisasjoner, er det et prinsipp vi er imot. Men det viser at skatteviljen er der, at pengene fins. Jeg mener det er viktig at fellesskapet skal kreve inn skatt og fordele pengene etter en politisk prioritering og ikke etter privatpersoners forgodtbefinnende.

       På denne bakgrunn er det med største tilfredshet jeg konstaterer at det kulturbudsjett Samarbeidsregjeringen la fram i høst, har den største prosentvise økningen noe kulturbudsjett har hatt på svært mange år. For programkategorien Kulturformål er økningen på hele 9 %, som er høyere enn noe kulturbudsjett i dette århundre. For kultur- og medieformål til sammen er økningen på vel 340 mill. kr for neste år. Det må sies å være en brukbar opptrapping dersom målet skulle settes til 1,3 milliarder kr innen ti år. La oss få to-tre slike budsjetter til, så er vi snart der! Vi er enige om at norsk kulturliv trenger et skikkelig løft.

       Likevel: Til tross for at kulturministeren kan smykke seg med det beste budsjett på aldri så lenge, har vi også denne høsten hørt noen ventilere sin misnøye med budsjettet. Høringene i komiteen bar for en del preg av dette. Ja, til og med fra noen av dem som fikk en påplussing i siste liten i budsjettavtalen i komiteen, fikk vi høre: Jo, vi takker for det vi fikk, men vi hadde forventet mer.

       Den enkle forklaringen på manges skuffelse er at en betydelig del av budsjettøkningen denne gang måtte gå til videreføring av noen få større, viktige byggeprosjekter som Stortinget har vedtatt å sette i gang. Det ble derved ikke rom for å innfri så mange av løftene gitt i kulturmeldingen. Kanskje ville det være klok strategi med tanke på senere budsjetter at man tilstreber å finne en balanse mellom hva som bør gå til utbygging av infrastruktur, og hva som bør gå til økning av aktivitet. Men her ligger ikke hele forklaringen på misnøyen.

       Det er også noe galt med forventningene. Noen har åpenbart overdrevne, ja urealistiske forventninger til hva som ville bli bevilget.

       Selv om vi ikke behøver å bruke tid på å lete etter syndebukker, bør kanskje noen hver koste på seg å gå litt i seg selv på dette punkt. Også innenfor kulturpolitikken er det grobunn for atskillig populisme. Heller enn å kaste blår i øynene på kulturfolket bør vi beflitte oss mer på å vise nøkternhet i omgang med de politiske løfter, selv om det nærmer seg valg. Det lanseres altfor mange forslag som det aldri blir bevilget penger til.

       Et annet uheldig trekk ved kulturdebattene er at de så ensidig fokuserer på økte bevilgninger, på mer penger. Det er sant at mye kultur kan skapes med små midler, derfor er investering i kultur en god investering.

       Men det er også sant at det i mange tilfeller går an å få mer ut av de pengene en har, ved å bruke dem på en annen måte. Derfor bør det også være en kontinuerlig kulturpolitisk utfordring å ha oppmerksomheten vendt mot organisasjon, forvaltning og ledelse, mot tiltak som kan føre til bedre ressursutnyttelse.

       Den viktigste kulturpolitiske reformen i dette tiåret er ABM-reformen. Den har nettopp hatt dette for øye: bedre ressursutnyttelse både for å kunne løse flere oppgaver innen arkiv, bibliotek og museum og framfor alt heve kvaliteten på tjenestene og tilbudet til publikum. ABM-reformen er allerede kommet langt i denne retning. Likevel står mye igjen. Her har det vært nødvendig både å skape mer rasjonell drift og å tilføre økte ressurser.

       Dessverre har vi ikke lyktes helt i å holde takten i bevilgningene, slik Stortinget forutsatte. Det er i tiden som kommer, helt avgjørende at disse midlene tilføres, slik at reformen ikke stanser opp. Det gjelder midler til videre opprusting innenfor de enkelte delsektorene, og det gjelder ikke minst midler til utviklingsprosjekter i hele ABM-feltet.

       Noen utfordringer peker seg særlig ut. Konsolideringen på museumsfeltet kan fort komme ut av det gode spor den er kommet inn i, dersom det ikke kommer ressurser. På arkivfeltet er det store etterslep, ikke minst gjelder det knyttet til overgangen til elektronisk arkivering, men også forbundet med det å skulle ta vare på den store mengde privat arkivmateriale som i for liten grad har vært ofret omtanke til nå.

       Bibliotekfeltet er i stor grad et kommunalt ansvar. Men også her finnes det flere viktige utfordringer under statlig myndighet og ansvar, og jeg vil peke på to: Det gjelder fengselsbibliotekene og Det flerspråklige bibliotek. Begge disse kategoriene oppleves på mange måter som bibliotekfeltets stebarn hvis betydning for sine brukere altfor lenge har vært sterkt undervurdert. Begge områdene må inn i vår prioritering i tiden framover.

       Kulturfeltet har mange budsjettkapitler og poster. Som saksordfører for de sakene her i Stortinget som er knyttet til byggingen av nytt operahus, vil jeg uttrykke tilfredshet med at byggeprosjektet er i rute. Det er det aller største enkeltløft på kulturområdet målt i penger i dette tiåret.

       Samtidig med byggingen av nytt operahus har det vært av avgjørende betydning å løse to andre oppgaver som løper parallelt. Den ene gjelder den organisatoriske opprustningen innenfor Den Norske Opera, med sikte på å kunne matche de økte utfordringene i et nytt operahus. Den andre gjelder utviklingen av opera- og ballettproduksjon og formidling i andre deler av landet. Det har vært Stortingets klare forutsetning at det ene skal gjøres og det andre ikke lates ugjort. Denne forutsetningen må stå ved lag. La meg også tilføye at det var med stor tilfredshet vi mottok meldingen om at Statsbygg nå har lyktes i å få til en ordning med leveranse av norsk stein til deler av fasaden på operahuset i Bjørvika.

       Nytt fra neste år er at Kultur- og kirkedepartementet vil få et overordnet ansvar for frivillighetspolitikken, dette som en oppfølging av arbeidet med den såkalte frivillighetsmeldingen. Lenge har det vært uttrykt behov for en bedre samordning og en mer helhetlig politikk på dette feltet.

       Med den enorme innsatsen som utføres av et stort antall frivillige gjennom dugnadsinnsats i et mangfoldig kulturliv, er dette departementet et naturlig valg. Departementet får også ansvaret for det viktige arbeidet som utføres av frivillighetssentralene, et arbeid som fortsatt trenger styrking, bl.a gjennom etablering av flere sentraler.

       En av utfordringene for departementet blir også å sørge for at momskompensasjonsordningen for de frivillige organisasjoner fungerer etter sin hensikt. Denne har skapt en del uro ute i organisasjonene, og det er viktig at man finner fram til en mer treffsikker ordning uten at det medfører etablering av et omfattende byråkrati.

       På mediefeltet ligger det flere utfordringer. En av dem er knyttet til en økende interesse for å skape og produsere film rundt omkring i landet. Flere nye filmmiljøer er un-der etablering i ulike regioner. Den norske filmpolitikken har som kjent lenge vært i støpeskjeen. Den omlegging av filmpolitikken som har vært gjennomført de siste årene, har utvilsomt bidratt til en vitalisering av filmbransjen, som igjen har frambrakt bedre norske filmer, økt publikumsoppslutning og større egenfinansiering.

       Men på ett viktig punkt har utviklingen ikke vært like lovende. Det gjelder framfor alt den geografiske spredningen av filmproduksjonen. En titt på oversikten over de filmer det er gitt støtte til de siste årene, viser at over 90 % av pengene har gått til filmprodusenter med adresse i Oslo, i Bærum eller i det sentrale østlandsområdet. Knappe 10 % er tilført produsenter utenfor østlandsområdet, det gjelder særlig aktører som hører til i Bergen. Den skjeve fordelingen kan muligens skyldes at det er mangel på dyktige produsenter andre steder i landet. Men dette er det en politisk oppgave å gjøre noe med.

       Det er ingen tvil om at denne skjevfordelingen er et viktig moment som bør vies oppmerksomhet under den kommende evaluering av filmstøtten. Skal vi lykkes i å utløse kreative krefter og økonomiske ressurser i andre deler av landet, trenger vi også robuste regionale miljøer som kan bidra med sitt.

       Vi kan vise til eksempler på hva man gjør på andre områder i forbindelse med næringsutvikling. Utflytting av statlige tilsyn er et slikt eksempel. Regjeringen ønsket en bedre utnyttelse av spesialkompetansen i landet på dette området.

       Videre: Hvordan kunne man tenke seg å bedre tilgangen til kapital i næringslivet uten en opprettelse av regionale kapitalbaser? Det samme bør også skje på filmområdet.

       Til slutt: I år fikk regjeringspartiene til en budsjettavtale med Fremskrittspartiet. Vi vil gi ros til Fremskrittspartiet for ryddig opptreden, som førte til at vi kom til enighet. Som et ledd i avtalen ble det omfordelt ca 10 mill. kr til en del gode formål, og vi har en del flertallsmerknader som kan få stor betydning på viktige felter.

       Fra min side, som jeg allerede har nevnt, vil jeg også understreke at jeg er glad for støtten til Nidarosdomens guttekor og Oslo Domkor, som, selv om den ikke er stor i kroner og øre, likevel kan varsle en begynnende opptrapping av så vel støtten til korfeltet som en egen støtteordning til kirkemusikalsk virksomhet, slik det ble varslet av Regjeringen i kulturmeldingen. Det siste blir også understreket med tildelingen til det regionale kirkemusikksenteret ved Bodø domkirke.

       Aller sist: Vi har nettopp opplevd en ny utdeling av Nobels fredspris. Dette er en viktig årlig begivenhet, som kan bety mer for en fredelig utvikling i verden enn vi kanskje aner. I den forbindelse er det svært positivt at Regjeringen har bidratt både til etablering og drift av Nobels Fredssenter på Vestbanen. Senteret skal åpnes i forbindelse med markeringen av Norges uavhengighet den 7. juni. Både hundreårsmarkeringen og åpningen av fredssenteret er viktige nasjonale kulturbegivenheter som vi tror kan gi betydelige ringvirkninger og påkalle stor oppmerksomhet i kommende år.

       Men fra det miljøet som representanten Lånke har kjennskap til, vet representanten godt at til og med frivillige organisasjoner trenger hjelp. Basarer er vel kanskje heller noe som representanten kjenner, men vi snakker her i Stortinget om Frifond, f.eks. Det viser seg at denne ordningen, der midlene skal gå til frivillige organisasjoner, som faktisk kan spre mye glede og aktivitet, ikke minst på lokalplanet, har mistet 17 mill. kr på budsjettet.

       Hvordan vil representanten Ola T Lånke bortforklare dette?

       Ola T Lånke (KrF) [14:03:44] : Jeg må si representanten Faldets omtanke og forståelse for undertegnede nesten grenser til det rørende.

       Når det gjelder synet på frivillige organisasjoner, er det helt korrekt at de har vært et hjertebarn for Kristelig Folkeparti. Vi konstaterer at de frivillige organisasjoner har bedre rammevilkår i Norge enn de har hatt noen gang, takket være forskjellige ordninger. Fritak for skatt på gaver er én av dem som vi virkelig er glade for at vi har fått til, og som betyr uendelig mye for veldig mange frivillige organisasjoner.

       Når det gjelder Frifond, har de, som representanten Faldet sier, mistet noe over statsbudsjettets bevilgninger, men i 2005 får de 135 mill. kr i stedet. Hvis vi ser litt på forholdet mellom de to tallene, ser vi jo at dette er en formidabel økning i bevilgningen til frivillige organisasjoner, som kommer barn og unge og voksne til gode i hele landet. Dette kan egentlig ikke sies å være noe kutt.

       Magnar Lund Bergo (SV) [14:05:07] : Er det noe galt med forventningene, sier Lånke i sitt hovedinnlegg. Er det så galt at det finnes noen forventninger i Kultur-Norge når det gjelder å følge opp kulturmeldingen? Er det så galt av Kultur-Norge å forvente at ABM-meldingen følges opp?

       Slå inn åpne dører, sa Ola T Lånke, en av Regjeringens talsmenn, da vi kom med Kulturløftet. En kan jo spørre Ola T Lånke om ABM-døren nå har gått i vranglås. Det er ikke vi som har låst den.

       Så sier representanten Lånke at til tross for den store prosentvise økningen finnes det allikevel ikke plass til hans eget hjertebarn, nemlig ABM. Mener representanten Lånke at museenes reaksjon på årets budsjett er urimelig syting, eller har det sin årsak i reelle forhold? Eller er det noe galt med forventningene i Museums-Norge?

       Ola T Lånke (KrF) [14:06:24] : Er det noe galt med forventningene, spør representanten Lund Bergo.

       Hvis han hadde hørt godt etter hva jeg sa i mitt innlegg, så sa jeg for det første at til tross for stor økning på budsjettet, den største på mange år, er det misnøye og forventninger om at det kommer mer. Det har jeg for så vidt forståelse for, men samtidig sier jeg også at forventningene er for store. Ikke minst Sosialistisk Venstreparti og representanten Lund Bergo har i årevis bidratt til å kaste blår i øynene på folk med forslag som det aldri har blitt penger av. Gjennom alle de år jeg har sittet i kulturkomiteen, og det begynner etter hvert å bli åtte år, har dette vært historien, gjentatt gang på gang, 300 mill. kr mer til kultur strødd utover landet. Ingen har sett noe til de pengene. Det er med på å skru opp forventningene. Det er klart at her har vi alle noe på samvittigheten. Det skal jeg nok innrømme, at alle har lett for å gjøre det. Det tror jeg faktisk jeg sa i mitt innlegg, så jeg tror vi bør gå i oss selv.

       Det er for høye forventninger, men det er klart at ABM-feltet, som er ett av dem, trenger mer penger. I mitt innlegg tror jeg at jeg gjorde rede for grunnene til det.

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:07:53] : I samband med kulturmeldinga fekk Regjeringa støtte frå Stortinget til å utvide innkjøpsordninga til også å gjelde sakprosa. Vi har tidlegare i dag i Odelstinget hatt ein debatt der barne- og familieministeren viste til familiemeldinga og tre tiltak, og at det her måtte prioriterast, noko vi alle forstår.

       Kristeleg Folkeparti sin representant la veldig stor vekt på at Nidarosdomen guttekor og Oslo Domkor no var komne inn på budsjettet. Spørsmålet mitt til representanten Lånke er då: Kan Kristeleg Folkeparti gjere greie for korleis dei ser på prioriteringa vidare? Er det det å utvide innkjøpsordninga til også å gjelde sakprosa som bør stå øvst, er det ABM, eller er det kor?

       Ola T Lånke (KrF) [14:09:13] : I replikken fra Sollied Øveraas var det tre ting som ble nevnt. Det var kor, det var innkjøpsordningen for sakprosa, og det var ABM. Så vidt jeg husker, var det et bredt flertall i kulturkomiteen som gikk inn for at det skulle komme mer ressurser til alle disse feltene, men vel å merke ikke i første budsjettår. Den meldingen tror jeg vi til kjedsommelighet må minne om egentlig har et tiårsperspektiv.

       Hvis representanten spør om det er innkjøpsordningen for sakprosa som skal komme først, og det andre bak, tror jeg at vi skal diskutere det i tiden framover hvis vi må prioritere. Jeg håper jo at det i årene som kommer, blir en styrking av alle disse postene over budsjettet. Jeg er i grunnen optimistisk med tanke på det. Jeg har stor tro på at det også er i tråd med statsrådens ønske og ønsket til de partiene som står bak Regjeringen.

       Senterpartiet stod saman med Arbeidarpartiet og SV i store delar av innstillinga til kulturmeldinga. Gjennom behandlinga av årets kulturbudsjett har vi vist at det er vilje til å innfri det vi lova i den innstillinga. Vi gav uttrykk for at vi ville støtte opp under den norske filmsuksessen. Vi lova auka satsing på det frivillige arbeidet. Frå regjeringshald vart det sagt, som det er vorte peika på frå denne talarstolen fleire gonger, at det var å slå inn opne dører, og at det var minimal forskjell mellom regjeringspartia og dei såkalla kulturkameratane.

       Kva er det så som skjer på desse to nemnde områda i budsjettframlegget for 2005, det første budsjettet etter at kulturmeldinga er behandla? Jau, Regjeringa kuttar i produksjonsstøtta til film med over 15 mill. kr og godtek endåtil ein ytterlegare reduksjon etter forliket med Framstegspartiet. Kva med det frivillige arbeidet? Jau, Regjeringa sitt framlegg inneber ein reduksjon på 17 mill. kr. Framstegspartiet gir si støtte i forliket.

       Då Stortinget endra nøkkelen for tippemidlar, var det ein klar føresetnad - og det har eg lyst til å understreke - at dei ordinære løyvingane på statsbudsjettet ikkje skulle reduserast. Senterpartiet ønskjer ei sterk opptrapping av løyvingane til frivillig arbeid og har totalt løyvt 42 mill. kr ekstra på Kap. 315 Frivillighetsformål.

       Forslaget som vi har saman med Arbeidarpartiet og SV om å opprette eit instrumentfond på 10 mill. kr, er også eit viktig bidrag i satsinga på frivillig arbeid.

       Innkjøpsordninga for norsk litteratur har vore viktig ikkje minst for biblioteka. Det har lenge vore eit sterkt ønske frå mange hald om å utvide innkjøpsordninga til også å gjelde norsk sakprosa. Det engelske språket et seg meir og meir inn i det norske, og språkområde som naturleg burde vore norske, er i ferd med å bli overtekne av det engelske språket. Å utvide innkjøpsordninga til også å gjelde sakprosa er eit tiltak for ein meir offensiv språkpolitikk som vil styrkje norsk språk. Eg må berre medgi at eg vart skuffa, for eg hadde håpa at Regjeringa skulle komme med dette i årets budsjettframlegg.

       Så vil eg også denne gongen frå denne talarstolen gi ros til statsråden når det gjeld nynorsken. I vårt budsjett har vi ei rekkje tiltak for å styrkje dette området.

       Vi følgjer opp kulturmeldinga med å satse på fleire tiltak innanfor norsk musikk, auke festivalstøtta, foreslå etablering av ei eiga støtteordning for dans og auke løyvingane til fri scenekunst.

       Ordninga med utsmykking av det offentlege rom er viktig. Det er eit godt verkemiddel for å sikre tilgang til kunst i det offentlege rom. Det er særs viktig å understreke at ordninga må gjelde for all offentleg etablering, uavhengig av om bygget er ått eller leigd av det offentlege.

       Vi har i mange budsjetthandsamingar stått saman med Kristeleg Folkeparti om å halde ved lag produksjonsstøtta til avisene. Mitt inntrykk har vore at vi er samde om at ein rik avisflora er viktig. Postens portoauke har gjort situasjonen vanskeleg for mange aviser. Kulturministeren har ved fleire høve erkjent at dette er eit kulturpolitisk spørsmål. Eg hadde derfor forventa at Regjeringa i alle fall hadde foreslått å prisjustere produksjonstilskottet. Utan dei om lag 5,4 mill. kr som dette utgjer, vil 2005 bli eit vanskeleg år, ikkje minst for lokalavisene.

       Eg er glad for at ein samla komite står bak forslaget om at Regjeringa har eit særleg ansvar i høve til teksting av direktesende TV-program. Dette er framleis på forsøksstadiet, og det er fleire hundre tusen høyrselshemma som ser fram til at teknologien kan føre til at vi går frå forsøksstadiet og over til å kunne gi eit permanent tilbod.

       Så vil eg ta opp forslaget frå Senterpartiet. Eg vil også få be om at vi under voteringa får høve til å stemme for VII-XI.

       Ola T Lånke (KrF) [14:16:15] : Først må jeg tilbake til en replikk til stortingsrepresentant Giske tidligere i dag hvor jeg nok tok det litt for gitt at det skulle bli et regjeringsskifte til høsten. Men hvis det da blir - for eller mot formodning, for å si det sånn - så vil Senterpartiet inngå i et slikt regjeringsalternativ og danne regjering.

       Jeg er veldig glad for den omsorgen også representanten Sollied Øveraas har for bl.a å styrke innkjøpsordningene. Et felt som slekter på det, er jo bibliotekfeltet, som igjen er en del av ABM-feltet, arkiv, bibliotek og museum. Det var Senterpartiets statsråd, Åslaug Marie Haga, som i sin tid la fram ABM-meldingen, så jeg må spørre: Hvordan ser Senterpartiets representant på mulighetene til å videreføre den viktige ABM-reformen i et regjeringssamarbeid med de to andre partiene, tatt i betraktning at ABM ikke har fått plass på den viktige prioriteringslisten som Kulturløftet representerer?

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:17:37] : Først vil eg seie til representanten Lånke at eg trur vi alle i denne salen må erkjenne at når det gjeld ABM-utvikling, er ikkje jobben gjord. Det trur eg alle partia må ta eit ansvar for. Så kan eg roe representanten med å seie at om han les merknadene frå Senterpartiet, SV og Arbeidarpartiet, vil han sjå at vi står saman om å vise til ein lovnad om 40 mill. kr i fem år som skulle gå til ABM-utvikling.

       Så har eg til liks med representanten Lånke vore med på åtte kulturbudsjettbehandlingar. Eg har i alle fall i fire av dei budsjetta opplevd å samarbeide tett opp mot Kristeleg Folkeparti, og eg har sett kor langt Kristeleg Folkeparti og Høgre har stått frå kvarandre i mange budsjettbehandlingar. Likevel sit dei i dag i same regjering.

       Kunst er kultur, og dermed trenger vi alle kultur. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk sammen og utarbeidet et historisk kulturløft som ble lagt fram i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.48 (2002-2003), Kulturpolitikk fram mot 2014. Blant annet ønsket disse partiene å øke kulturbudsjettet med 1 % av statsbudsjettet.

       Arbeiderpartiet vil følge opp dette. Da Regjeringen la fram budsjettet for 2005, inneholdt det ikke noe løft for Kultur-Norge. Det meste av påplussingene fra Regjeringen var til store bygg. Det er vel og bra å satse på bygg, men det er like viktig, om ikke enda viktigere, å holde oppe aktiviteten, slik at Norge kan flagge med å være en allsidig kulturnasjon. En annen del av økningen var flytting av penger, bl.a fra tippemidler. Arbeiderpartiet fant det da helt nødvendig å styrke det framlagte budsjettet med om lag 200 mill. kr.

       Det knyttet seg store forventninger fra mange hold i samfunnet i forbindelse med vedtaket om endring av tippenøkkelen. Nå skulle det bli mer penger til kultur, da tippemidlene skulle komme på toppen av ordinært budsjett. Merk det, Fremskrittspartiet.

       Det vi nå erfarer, er at de ordinære budsjettmidlene blir trukket inn, og at tippemidlene brukes til mange flere oppgaver enn det som flertallet mente. Et eksempel på det er midlene til lokale og regionale kulturhus. Her foreslår Regjeringen at disse midlene også skal kunne brukes til bibliotek, kirker, bokbusser, tusenårssteder osv., i tillegg til at det meste av disse midlene for tiden går til nasjonale bygg.

       Jeg forventer at Regjeringen selv har innsett at midlene nå brukes feil i forhold til vedtak om bruken av tippemidler, og at det slår meget urettferdig ut for store deler av landet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ber Regjeringen utarbeide retningslinjer som er i samsvar med tidligere vedtak.

       Norsk film har de siste årene oppnådd gode resultater, og vi vet at det må offentlige midler til. Arbeiderpartiet vil styrke filmkapitlet med 35 mill. kr. Regjeringen har selv sagt i kulturmeldingen:

       « Det er ei offentleg oppgåve å tryggja at det i eit lite land som Noreg er eit tilbod av film og andre audiovisuelle produksjonar som reflekterer vår historie, vår kultur og vårt språk. »

       Dette er vi alle enig i. Da skulle man tro at dette gjaldt hele landet, også Nord-Norge, der man har flere spesielle kulturer. Denne landsdelen hadde store forhåpninger til det regionale filmfondet, som ble opprettet med 7,5 mill. kr. Men for det første ble denne posten redusert med 2 mill. kr gjennom forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, og for det andre ble de resterende midlene fordelt fra Trøndelag og sørover. I tillegg hadde Regjeringen i sitt framlegg til statsbudsjett for 2005 redusert midlene til Nordnorsk Filmsenter med 0,5 mill. kr, noe som vil gjøre det vanskelig å gjennomføre pålagte oppgaver med å produsere en samisk film pr. år. Nord-Norge har med dette budsjettet fått redusert midlene til filmutvikling. Er dette å « tryggja » hele landet?

       Både regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil nå satse på et regionalt kirkemusikalsk senter i Bodø, noe de ikke var for for et halvt år siden da Arbeiderpartiet fremmet forslaget om dette. Satsingen er bra, men når forlikspartiene tar 10 mill. kr fra gode formål, bl.a fra pressestøtten og Kulturfondet, rammer dette hele landet. Når bare 250.000 kr går tilbake til den nordlige landsdelen gjennom Kirkemusikalsk senter, kan jeg forstå kulturfolk i nord som sier: Nå er det like før vi gir opp, dette skal vi huske til neste høst.

       De vil nok også huske Fremskrittspartiet og alle de fine ordene, men ingen penger. Det er ikke nok å drive Kultur-Norge med fagre ord hvert fjerde valgår.

       I debatten om kulturmeldingen i vår fikk vi høre at man hadde de samme ambisjonene, det var bare å slå inn åpne dører når vi ville ha kulturskole til alle, satse på film, styrke innkjøpsordningene, osv. Nå når vi ser kulturbudsjettet for 2005, er det ikke åpne dører, det er knapt nok noen luker, og de er alle sammen lukket.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Hvis hun ser bort fra de satsingene som allerede er vedtatt av Stortinget, på ABM-utvikling, Nasjonalbiblioteket og Hålogaland Teater, hvilke ting i statsbudsjettet for 2005 står igjen som en aktiv oppfølging av kulturmeldingen fra i vår?

       Henrik Ibsen er en helt sentral kunstner, en helt sentral nordmann, i verden. Han er den som Norge forbindes med i store deler av verden, og vi har et stort ansvar når det gjelder å forvalte hans forfatterskap, både overfor det norske publikumet og overfor internasjonale forskningsmiljøer og det internasjonale publikumet.

       Det gjøres store investeringer i tilknytning til både universitetets vitenskapelige arbeid med Ibsen-samlingen og markeringen av Ibsen-året.

       Jeg synes det må være av stor betydning å bruke dette også fremover, ikke bare la det hele avsluttes i 2006. Jeg vil spørre statsråden om hun har tenkt å bringe dette inn i et videre strategisk arbeid, som gjør at vi kan bruke investeringene også fremover.

       Karin S Woldseth (FrP) [14:35:51] : Jeg har et spørsmål til statsråden på bakgrunn av et utsettelsesvedtak i forbindelse med innføringen av automatmonopol.

       I statsbudsjettet står det at Lotteritilsynet har fått en reell reduksjon på 10 mill. kr for 2005, nettopp med bakgrunn i automatmonopolet. Men nå har altså statsråden utsatt dette vedtaket et halvt år.

       Spørsmålet mitt er: Vil statsråden gjøre noe som sørger for at Lotteritilsynet kan få gjort jobben sin også i 2005?

       Magnar Lund Bergo (SV) [14:37:52] : Jeg vil starte med å gi ros til statsråden for håndtering av problematikken rundt inntjening på spilleautomater og problemene rundt spilleavhengighet. Jeg er ikke fullt så imponert når det gjelder pengespill på nett, og andre problemer som seiler opp.

       SV har tidligere reist forslag i Stortinget om å utrede muligheten for å forby pengespill på nett, en type spill som i internasjonale forskningskretser blir vurdert som like avhengighetsskapende og like skummel som automatene. Det er tidligere blitt sagt at det er umulig, at det ikke går an å forby spill på nett. Men vi vet at det er en realitet i Australia, og at det også i store deler av USA fins slike typer forbud. Selvfølgelig fungerer det ikke 100 %. Fartsgrensene i Norge fungerer heller ikke 100 %, men vi vurderer ikke å fjerne fartsgrensene selv om de ikke fungerer 100 %

       Vil statsråden fjerne de prøvekonsesjonene som nå er ute, som forvaltes av Røde Kors og Norsk Tipping, og ta initiativ for å stoppe gambling på nett?

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:40:36] : Under behandlinga av kulturmeldinga var det eit fleirtal som bad om ei utgreiing med tanke på bygging og drift av ein nasjonal kulturbåt.

       Eg er kjend med at prosjektgruppa har avslutta arbeidet sitt, og spørsmålet mitt er: Korleis har statsråden tenkt å følgje opp dette?

       Så er det ei kjensgjerning at løyvingane til Frifond over statsbudsjettet er reduserte. Mitt andre spørsmål er: Er det statsråden sin intensjon å fjerne heile denne posten frå statsbudsjettet?

       For Høyre er det viktig at alle får en mulighet til å oppleve kunst og kultur, uansett hvor de måtte bo i landet. Jeg er glad for den satsingen som nå gjøres. En vekst på 9 % på kulturbudsjettet viser at Regjeringen prioriterer kultur og tar det første skritt for å oppfylle deler av tiårsplanen i kulturmeldingen.

       Alle som har tilhold her i huset, møter hver dag i trappehallen Eidsvoll-kunstneren Arne Ekelands vakre og monumentale bilde « Frihetens søstre ». Jeg er glad for at en enstemmig komite følger opp tidligere ønsker om å etablere et visningssted for hans kunst på Eidsvoll, der hvor han levde og virket hele sitt liv. Akershus fylkeskommune tar nå et ansvar som regional utviklingsaktør for å få gjennomført prosjektet i samarbeid med departementet. Jeg ser fram til at departementet i budsjettet for 2006 kan presentere konkrete planer for galleriet, som forhåpentligvis vil kunne stå ferdig til 2008, da Ekeland ville fylt 100 år.

       Jeg er svært glad for å kunne bidra til å løfte Akershus-kulturen opp på linje med kulturen i resten av landet. Det handler ikke om å sende hilsener hjem, slik representanten Bergo nevnte i sitt innlegg. For Akerhus-kulturens del handler det om å få sin rettmessige del av kulturpengene. Akerhus-kulturen har alltid ligget i bakevja - den har ligget i skyggen av Oslo, spesielt når det gjelder teater. Akershus Teater er et ambulerende turnéteater som ikke har et fast ensemble eller en fast scene. De har en liten, effektiv administrasjon, og ressursene går til å produsere forestillinger. Det har i de siste årene vært stor etterspørsel fra kommunene i Akershus, spesielt i gjennomføringen av scenekunstområdet i Den kulturelle skolesekken. Det er ingen tvil om at Akershus Teater tilfredsstiller kravene for å bli behandlet på lik linje med de andre regionteatrene, og jeg er svært glad for å ha fått flertall for å endre status for Akershus Teater til et regionteater fra 2006. Det vil bety mye i årene framover, og det vil bidra til å videreutvikle teateret og teatertilbudet for Akershus-befolkningen.

       Norsk filmutvikling og de to regionale filmsentrene på Vestlandet og i Nord-Norge har de senere årene styrket sin posisjon når det gjelder etterutdanning av profesjonelle filmarbeidere. Men for de filminteresserte som ikke kommer fra norske filmskoler, eller som allerede befinner seg i bransjen, er det i dag et tomrom. Høyre mener det er viktig å ta vare på de unge talentene og utvikle kompetente miljøer også innenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene.

       Mediefabrikken i Akershus, som har 20 års erfaring fra filmarbeid med unge, har både kompetanse og kapasitet til å dekke dette behovet. Svært mange av dem som i dag arbeider profesjonelt innen film- eller TV-bransjen, har sin bakgrunn fra Mediefabrikken. De jobber i tett samarbeid med den profesjonelle filmbransjen, og har den nødvendige kompetanse til å hjelpe fram talenter som har ideer og konkrete prosjekter, og som trenger faglig og administrativ hjelp til gjennomføringen. I tillegg har de kompetanse til å gå inn i prosjekter som produsent i form av veiledning, produksjonshjelp, økonomistyring og markedsføring.

       Dette er et unikt prosjekt, og jeg er tilfreds med å ha fått flertallet med på at dette tilbudet må videreutvikles. Det bør etableres et permanent tilbud til det semiprofesjonelle produksjonsmiljøet på filmområdet, slik at gode talenter og gode prosjekter får en reell mulighet til å utvikle seg.

       Jeg oppfordrer statsråden til å følge opp dette. Regjeringspartiene har i budsjettforliket med Fremskrittspartiet også bevilget 200.000 kr til Mediefabrikken. Det er riktignok en liten sum, men det er en god begynnelse, og det vil bety mye for utviklingen av Mediefabrikken.

       En siste ting jeg vil nevne, er at gjennom forliket har vi bevilget 500.000 kr ekstra til drift av Rikspolitisk senter på Eidsvoll, kalt « Wergelands hus », slik at det nye bygget kan tas i bruk. Den høytidelige åpningen skal være 9. mai neste år i forbindelse med 100-årsjubileet. Jeg ønsker selvsagt at presidenten og resten av Stortinget tar seg en tur til grunnlovsbygda for å bivåne denne begivenheten.

       Dagrun Eriksen (KrF) [14:48:00] : Kultur er det som kan føre en tanke fra hodet og ned i hjertet, men ofte motsatt også, fra hjertet og opp til hodet.

       Komiteen har på sine utallige reiser rundt i landet registrert at det gror mye kultur rundt omkring i vårt langstrakte, flotte land. Det er en boblende aktivitet som gror opp nedenfra. Kristelig Folkeparti er glad for den økte aktiviteten som bl.a skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner har utløst - det er stor interesse og stort engasjement fra mennesker som vil støtte forskjellige typer frivillig arbeid.

       Et sted hvor det gror, er på Sørlandet - en landsdel som feiret sine 100 år med stolthet, som ikke alltid har vært det vi er mest kjent for å gjøre. Da et flertall på Sørlandet bestemte seg for å selge store andeler av energiselskapet, var jeg tross alt glad for at midlene ble satt i et fond, Cultiva, som tilgodeser kulturlivet med midler som gjør at kulturlivet kan blomstre.

       Samarbeid på tvers i kulturlivet kan gi gode og kreative resultater. Det kan gi gode synergieffekter. På Sørlandet har vi fått et samarbeid mellom orkester og teater som har resultert i Opera Sør. Dette er dessverre blitt tilgodesett med litt lite midler fra hovedstaden. Jeg er glad for at et flertall i komiteen øker bevilgningen til dette med 500.000 kr.

       Dette samarbeidet er nok også årsaken til at det er satt fart i tanken om å etablere et felles konsert- og teaterhus. Planleggingen er kommet langt, og i disse dager er det utstilt en haug av forslag fra arkitekter til hvordan det nye huset kan bli på festningen i Kristiansand. Det tas sikte på å legge betydelige midler i potten lokalt og regionalt, nærmere 700 mill. kr. Derfor er dette et prosjekt som det er vel verdt å se nærmere på, og jeg er glad for at dette nå er en sak flertallet ber om må komme tilbake til Stortinget. Jeg er glad for ordene statsråd Valgerd Svarstad Haugland sa i forhold til dette prosjektet her i salen i dag.

       Vit hvor du kommer fra for å vite hvor du er på vei, sier vi ofte. På Sørlandet har vi et dokumentasjonssenter fra krigen, hvor man har hatt en utstilling på Stiftelsen Arkivet, et torturkammer som viser litt av vår historie på Sørlandet, men som samtidig peker framover mot et fredsengasjement, for å lære oss noe om hvor vi på Sørlandet kom fra, og hvor vi ønsker å være på vei. Jeg er glad for at komiteen har klart å øke bevilgningen med 200.000 kr til også dette prosjektet.

       Lena Jensen (SV) [14:51:04] : Det er nødvendig og enormt viktig å styrke utviklingen av den regionale filmbransjen for å etablere film- og TV-produksjon som kulturindustri og som næringsvei.

       Det er viktige og riktige grep å styrke utviklingen av filmbransjen med opprettelse av en ny post 73, for støtte til regional filmsatsing i Norge. Dette vil styrke Norge som filmnasjon. Dette vil utvikle større mangfold, flere fagmiljøer og mer konkurranse i den norske filmbransjen. Dette styrker kunstneriske og kulturelle kvalitetsmål og bidrar til regional kultur- og næringsutvikling. En sterkere regionalisert bransje med nærhet til attraktive filmlocations vil også styrke samarbeidet med internasjonale aktører og styrke Norge som filmnasjon.

       Da flertallet i komiteen, bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, inngikk et forlik om fordeling av disse viktige midlene, ble en hel landsdel oversett - og det helt uten faglig begrunnelse. Jeg stiller meg spørrende til og er ikke så lite overrasket over at Film Camp i Nord-Norge ikke er tildelt midler, og gjennom dette er blitt gitt en stor ulempe.

       Film Camp er godt etablert. De er også kommet lenger enn enkelte av de andre som er tilgodesett med midler. De er som designet for å bli tildelt slike regionale midler. De er med i det samme nettverket som de andre, og de er høringsorgan for departementet. Det finnes ingen logisk forklaring på og grunn til at de ikke skulle være med. Jeg blir ikke bare frustrert, men jeg blir tilnærmet forbanna. Dette skal ikke kunne være mulig. Er flertallet egentlig klar over hva de har gjort, og har de tenkt å rette opp denne skjevfordelingen?

       Jeg vil nok en gang i dag utfordre flertallet. Med hvilken begrunnelse har en forbigått en hel landsdel? For det svaret som jeg fikk tidligere i dag fra Høyre, er ikke reelt. Skal filmutvikling, som er kommet godt i gang i nord, stilles bak i køen? Er ikke forslaget til fordeling urettferdig og konkurransedrivende? Mener ikke flertallet at det er nødvendig at dette rettes opp, og når bør det rettes opp, slik at Film Camp kan få tildeling på like vilkår og på lik linje med andre i bransjen? Dette er politikk på sitt verste. Jeg forlanger og forventer at jeg her i dag får et skikkelig svar.

Presidenten: Det er presidentens oppfatning at representanten bør være « forbanna » et annet sted enn på Stortingets talerstol. Det er ikke akkurat et ord som presidenten anser for å være særlig parlamentarisk. Det finnes ganske mange andre ord som man kan benytte, som dekker akkurat det samme området, for å si det slik.

       Presidenten har tenkt å fortsette med formiddagens møte til vi blir ferdig med treminuttersinnleggene, av hensyn til noen som har noe annet de skal rekke. Hvis ikke representantene har veldig mye imot det, forsøker vi det.

       Afshan Rafiq (H) [14:54:15] : Kunst og kultur har en egenverdi og er av avgjørende betydning for utviklingen av den enkeltes identitet, livskvalitet og engasjement.

       Det norske kulturlandskapet kjennetegnes av godt utviklede kulturinstitusjoner og et profesjonelt kunstliv, med høyt kvalifiserte, skapende og utøvende kunstnere. Samtidig har Norge et bredt og verdifullt folkelig engasjement i frivillige kulturaktiviteter. Det er derfor nødvendig å gi både den profesjonelle og den amatørbaserte kulturen bedre rammevilkår - rammevilkår som gir stimulans til landets kunstnere, uavhengig av om de er frie og selvstendige eller aktive innenfor kulturinstitusjonene.

       Det er også viktig å utvikle kulturpolitikken på en måte som stimulerer interessen for kulturfeltet blant minoritetsbefolkningen, som har sine røtter i andre land og kulturer. Gjennom å fremme møteplasser for kunstnerisk utvikling og kulturell utveksling kan det skapes tilhørighet, kommunikasjon og gjensidig forståelse på tvers av kulturelle forskjeller. I et stadig åpnere internasjonalt samfunn er det også viktig at kultursektoren utnytter de muligheter og griper de utfordringer dette representerer. Samspill over landegrenser og samarbeid mellom kulturinstitusjoner i ulike land blir derfor stadig viktigere.

       I dag dreier kulturelt mangfold seg stort sett om kunst og kultur hvor minoriteter er aktører. Men det som det veldig sjelden fokuseres på, er at minoriteter stort sett ikke er deltakere i kunst- og kulturlivet. Man møter dem ikke i et museum, et teater eller på en utstilling. Det betyr at det vokser opp en generasjon innbyggere som ikke har kontakt med norsk kunst- og kulturliv. Kulturell medvirkning er en avgjørende del av den identitetsbyggende prosessen for likestilling og integrering. Utfordringen på dette området blir derfor å initiere og styrke tiltak som gjør at minoriteter treffer majoriteten på en naturlig måte i kunst- og kultursammenheng. I den forbindelse er jeg veldig glad for at alle partier - unntatt Fremskrittspartiet - i komiteen har støttet vår merknad om viktigheten av å sikre et økonomisk fundament for kulturaktiviteter som springer ut fra minoritetsmiljøene, og jeg håper at statsråden også kan følge opp dette.

       Arbeiderpartiet er opptatt av kultur for barn, og vi vet at barn tilbringer mye av sin tid foran TV. Da er det grunn for oss voksne til å være kritiske til hva barna våre får se. Vi voksne krever kvalitet. Hvorfor skal vi ikke kreve det også for våre barn? De tilbud våre barn gis, må ha høy kvalitet. Vi som har vokst opp med NRK, er glad for den satsingen som kanalen fortsatt har på gode barneprogram.

       Det er dyrt å lage gode TV-programmer, og når kvalitet settes i høysetet, er det lett å skjønne at en kanal som selv Stortinget har vedtatt skal være reklamefri, trenger lisensinntektene. Helt personlig ville jeg gjerne ha betalt mer i lisens dersom pengene hadde gått til å lage bedre og enda flere programmer for barn og ungdom. For 100 mill. kr kan NRK danke ut kanaler som Cartoon, som for øvrig bare sender amerikanske og andre utenlandske tegneserier, og erstatte disse med programmer med levende personer, som NRK er så gode på. Komiteen har i dette budsjettet kun prisjustert lisensen. Men kvalitet koster, så jeg oppfordrer statsråden til å følge opp de mulighetene NRK har til å lage gode, ikke-kommersielle program for barn.

       Helt til slutt: Siden komiteens leder tok for seg en liste over gode tiltak i Akershus, må jeg nesten få lov til å komme innom en satsing som Festspillene i Elverum gjør i forhold til ungdomssymfonikerne. Nå har jeg mast i, det virker som hundre år, men det er kanskje litt mindre, om at dette skal bli en knutepunktinstitusjon, og nå spør jeg for siste gang, nei, ikke siste, men langt på vei: Kan Festspillene i Elverum snart få knutepunktstatus?

       Magnar Lund Bergo (SV) [15:00:53] : Representanten Sonja Sjøli repliserte til meg i sitt innlegg at hun ikke sendte julekort hjem til Akershus. Jeg er enig: Innlegget hennes var nok en hel julekalender og ikke noe julekort!

       I mitt hovedinnlegg var jeg innom guttemusikken og skolemusikken. Det jeg ikke fikk sagt noe om, var det som vanligvis følger, nemlig Samstemt, som er en nyetablering i Norge som favner både folkemusikkmiljø, jazzmiljø og rockemiljø. Disse grupperingene har på forbilledlig måte for resten av Kultur-Norge laget felles planer og prioriteringer for årene som kommer. Ambisjonene strekker seg selvfølgelig utover det også vi som står bak Kulturløftet, umiddelbart kan innfri, men retningen og prioriteringen er vi enig i, og vi skal gjøre vårt slik at de gode ideene og planene kan settes ut i praksis.

       Rapporten fra Festival-Norge er at det stort sett går så det suser. Verre er det med de faste scenene, som ikke er helkommersielt innrettet. Forrige uke kunne vi lese om Blå, etter min mening Oslos udiskutabelt mest spennende scene de siste årene, og de problemene de hadde. Jeg er glad for at det ser ut til å ha løst seg på kort sikt, men situasjonen for Blå gir oss noen signaler vi kjenner så altfor godt fra før. Vi som har frekventert disse klubbene en stund, husker problemene med Club 7, vi kjenner Cosmopolite, og det er den samme situasjonen i andre større byer og der de har slike typer steder. Vi trenger slike arenaer, ikke bare i Oslo, men flere steder rundt i landet.

       Når det gjelder norsk jazzscene, som er det som kanskje framhever seg mest for tiden, ikke bare i Norge, men også utenlands, er situasjonen at scenene finnes, klubbene finnes, men det blir ikke satt av midler til realiseringen av en norsk nasjonal jazzscene. Det må vi snart se å få på plass.

       Andre steder, f.eks på Voss og på Kongsberg, ser vi at festivalene har avlet lokale klubber med helårsdrift. På Voss har man Fraktgodsen, og på Kongsberg har man det som blir kalt EnergiMølla. Resultatet av dette er koblet opp mot gode, etablerte festivaler med helårsdrift, og de har også vist seg å kunne være gode arenaer for andre sjangere, f.eks innenfor Samstemt. Jeg synes Samstemt låter fint, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

       Trond Giske (A) [15:04:00] : Det har vært en trend fra regjeringspartiene i en del av disse budsjettdebattene at man synes opposisjonen snakker for mye om ressurser. Vi hørte utdanningsministeren i går si at Arbeiderpartiet bare var opptatt av ressurser. Og vi har hørt det fra regjeringspartiene i dag. Vel, dette er Stortingets budsjettdebatt. Budsjett handler om å allokere ressurser, hvordan man prioriterer bruken av de pengene staten i sum har. Så hvis man ikke vil snakke om ressurser, har man kommet til feil sal og til feil debatt.

       Det er klart at på kulturområdet handler det om - like mye der som på alle andre viktige sektorer - hvilke valg vi gjør, og hvordan vi vil satse. Jeg registrerer at statsråden ikke kunne svare da jeg spurte om hvilke spor vi kan se etter større satsinger i budsjettet for 2005, etter det som står i kulturmeldingen, når man da ser bort fra de tingene som stort sett var vedtatt før statsrådens egen periode.

       Det sies at byggene har « tatt » budsjettet. Det er jo ikke slik på andre områder. På utdanningsområdet f.eks., som jeg kjenner, er det ikke slik at fordi Blindern bygger et nytt universitetsbibliotek, er man nødt til å kaste ut 2.000-3.000 studenter. Slik fungerer det ikke. Byggene fases inn og fases ut, det vet særlig presidenten, som har sittet og administrert disse byggeordningene, og de konsekvensjusteres, som det heter borte i Finansdepartementet, som er en veldig fin ting når det går opp, og en veldig dum ting når det går ned. Så i forhold til det at man ikke har fått penger til drift, kan man ikke bruke byggene som unnskyldning. Det er det som er problemet, at alle de forventningene som ble lagt i kulturmeldingen og i behandlingen etterpå, ikke innfris.

       Det er tydelig at regjeringspartiene har begynt å forberede seg på tilværelsen i opposisjon. Representanten Lånke har i sine replikker stort sett vært opptatt av å snakke om Kulturløftet. Det er vi glade for, for vi håper virkelig at det setter dagsorden for valgkampen. Regjeringspartiene har begynt å tilpasse seg opposisjonstilværelsen i den grad at man sågar begynner å komme med replikker til sine egne statsråder, med ferdigskrevne svar. Det er også noe vi kan se fram til: Man får anledning til mange flere replikker i neste stortingsperiode.

       Vi er ikke så trygge på at vi får danne regjering etter neste valg, men vi håper virkelig at vi får det, og en av grunnene til at vi ønsker det, er at vi kan få gjennomført Kulturløftet - femten punkter som vil bety masse.

       Jeg registrerer at statsråden helst ikke vil snakke om kulturskolen. Hvis jeg var statsråd, ville jeg ha bekymret meg over hva som skjer med kulturskolene rundt omkring i Norge. Prisene settes opp, og tilbudet skjæres ned - ikke på grunn av kulturbudsjettet, ikke på grunn av Utdanningsdepartementets budsjett, men på grunn av de kommuneøkonomiske rammene.

       Jeg ser at statsråden skryter av Kultursekken når hun holder taler, og sier at departementet har sørget for Kultursekken. Nei, det har departementet ikke gjort. Det er Stortinget som har sørget for det, mot regjeringspartienes stemmer, men det tror jeg er det eneste som kommer til å stå som et stort kulturløft fra denne stortingsperioden.

       Ola T Lånke (KrF) [15:07:14] : « Budsjett handler om å allokere ressurser », sa representanten Giske. Men det er også litt måten man gjør det på.

       Nå har kulturbudsjettkameratene igjen bidratt til å skru forventningene i været ute i kulturlivet. Jeg tror det vil bli en tøff jobb å innfri dem dersom det nå skulle gå slik at de kommer i regjeringsposisjon etter valget. Nå er det riktignok velgerne som skal bestemme det, og det kan jo hende at de har en annen mening om det. Men kanskje det ville vært best om man slapp, når man har skrudd forventningene så skyhøyt i været, fordi det blir et tøft møte med virkeligheten. Men jeg skjønner i hvert fall at hvis så skulle skje, vil vi stå overfor en helt annen prioritering innenfor kulturbudsjettet. Jeg skjønner også at bl.a fradraget for gaver til frivillige organisasjoner vil bli fjernet momentant. Det kunne, tror jeg, ha vært greit for de mange organisasjoner rundt omkring i Norges land som nyter godt av disse pengene i dag, å få vite sikkert om det er slik det vil bli etter valget, dersom denne alliansen kommer til makten.

       Så bare noen ord til slutt om Nasjonalmuseet for kunst, som ikke har vært viet så veldig mye oppmerksomhet i denne debatten. Det er et veldig viktig prosjekt som holder på å ta form på Tullinløkka. At departementet nå også har tatt et viktig grep for å integrere Riksutstillinger i Nasjonalmuseet for kunst, er helt i tråd med de forutsetningene som har ligget til grunn fra starten av. Her er det viktig å understreke at hensikten med dette ikke er å trappe ned kunstformidlingen i resten av landet. Tvert imot vil kunstformidling nå være en viktig del av Nasjonalmuseets ansvar. I en tid hvor strukturer og landskap utvikler seg, er det nødvendig å finne nye tilnærmingsmåter, og i dette tilfellet slik at tilgjengeligheten til kunstskattene kan bli minst like god som før for alle i dette landet. Det er jo slik at rundt i landet har vi etter hvert fått en rekke gode, oppegående kunstmuseer og - jeg skulle til å si galileer (munterhet i salen), sånn er det når en er teolog - gallerier som kan fungere i et nettverk, der Nasjonalmuseet for kunst vil være et naturlig lokomotiv. Derfor er det viktig at Nasjonalmuseet for kunst blir det navnet virkelig sier, og ikke blir utelukkende en slags Oslo-greie.

Presidenten: Da er debatten om rammeområde 3 avsluttet, og det er også formiddagens møte.

       Debatten om rammeområdene 1 og 2 vil starte kl. 18.

       Sonja Irene Sjøli (H) [18:02:06] (komiteens leder):

       Først vil jeg rette opp en feil i budsjettinnstillingen. Det gjelder rammeområde 2 romertallsvedtak V 1. om fødselspenger, som ikke har tatt høyde for forliket med Fremskrittspartiet. Jamført med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet skal romertallsvedtak V 1. lyde:

       « Engangsstønad ved fødsel og adopsjon, lovens §§ 14-12 og 14-20 kr 33.584 per barn. »

       Så til budsjettet:

       Innledningsvis vil jeg takke komiteens medlemmer for et konstruktivt og godt samarbeid om budsjettet, også kulturbudsjettet, som vi behandlet tidligere i dag. Det har vært en krevende prosess, som har utfordret oss på mange måter, men vi kom godt i havn, om enn noe på overtid.

       Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sikrer hovedtrekkene i Regjeringens politikk på alle områder. Vi er godt fornøyd med resultatet av budsjettavtalen også i fagkomiteen. Vi har hatt ryddige, konstruktive og gode forhandlinger, og jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet, som har bidratt til å sikre flertall for Regjeringens politikk på våre tre fagområder.

       Regjeringen får bred støtte i sitt arbeid med å brukerrette og effektivisere det offentlige tjenestetilbudet. Hvis borgerne skal få mer velferd i framtiden, er det viktig at alle deler av offentlig sektor drives så godt og effektivt som mulig. Konkurranse er viktig for å bidra til en effektiv bruk av samfunnets ressurser.

       Regjeringen får bred støtte i sitt arbeid med et inkluderende og stimulerende arbeidsliv. Staten skal ha en aktiv personalpolitikk, hvor ansatte i det offentlige har arbeidsplasser som er spennende, utfordrende og utviklende, og samtidig skal de føle trygghet og delaktighet i jobbsituasjonen. Spesielt er det viktig å sikre kvinner i lederposisjoner. Staten må også gå foran som en inkluderende arbeidsgiver i forhold til eldre, yrkeshemmede og etniske minoriteter.

       Høyre ser det som svært positivt at vi nå har fått et moderniseringsdepartement som har fått et helhetlig ansvar for viktige områder innen konkurransepolitikken, IT-politikken og forvaltnings- og personalpolitikken.

       Moderniseringsdepartementet skal ivareta helheten i moderniseringsarbeidet i staten og bidra til å realisere målene i Regjeringens arbeid med modernisering og brukerretting i offentlig sektor.

       Offentlig sektor og offentlige tjenester er til for den enkelte og for næringslivet, og tjenesteperspektivet må være sentralt i de offentlige etatene. Samtidig skal den enkelte ha trygghet for at de får de offentlige tjenestene de har krav på, når de trenger det. Det er innbyggerne som må stå i fokus. Det krever fleksible og målrettede, offentlig finansierte tjenester som møter den enkeltes behov og ønsker. IT er en viktig nøkkel både i det statlige moderniseringsarbeidet og for å skape økt oppslutning generelt om modernisering og forenkling i samfunnet. At IT-politikken nå er samlet i Moderniseringsdepartementet, gir muligheter til raskere å etablere effektive og publikumsvennlige IT-løsninger i det offentlige.

       Regjeringen får også bred støtte for sin barne- og familiepolitikk. Trygge og gode oppvekstvilkår for barn og ungdom er blant de viktigste oppgavene i et samfunn. Ansvaret for helheten i barne- og ungdomspolitikken utøves i et samspill mellom sentrale og lokale myndigheter, frivillige organisasjoner, foreldre og andre ressurspersoner. Foreldrene står sentralt i et barns liv. Derfor er det viktig å styrke familienes situasjon og føre en aktiv familiepolitikk som gir barna en god start i livet. De aller fleste barn har det bra, men noen har ikke like gode muligheter. Regjeringen har et sterkt engasjement for barn som lever i lavinntektsfamilier, eller opplever tunge utfordringer i hverdagen, som fattigdom, mobbing, utrygghet eller omsorgssvikt.

       I budsjettet for 2005 har Regjeringen fått bred støtte for å styrke innsatsen mot fattigdom blant barn og unge. Midlene til ungdomstiltak i større bysamfunn skal økes. De skal brukes bl.a til ferie og fritidsaktiviteter for barn og unge og til tiltak for unge med mangelfull utdanning. Barn som lever i voldelige familier, skal få bedre hjelp, og innsatsen for å bekjempe vold mot kvinner og barn skal forsterkes.

       Antallet barn som blir berørt av samlivsbrudd, er sterkt økende. Samlivsbrudd oppleves som en tragedie for mange barn. Regjeringen har fått bred støtte for å øke innsatsen for å motvirke samlivsproblemer og samlivsbrudd og satse på et mer helhetlig forebyggende familiearbeid.

       Det er også bred enighet om at familiepolitikken må legge til rette for at både kvinner og menn kan kombinere yrkesaktivitet med omsorg og tid til familieliv. Mødre ønsker lønnet arbeid, og fedre blir seg stadig mer bevisst sitt ansvar som far og hjemmearbeider. Det forutsetter gode permisjonsrettigheter, nok barnehageplasser, videreføring av kontantstøtten og tiltak som fremmer likestilling mellom mor og far.

       Fødselspengeordningen må baseres på at foreldrene er likeverdige omsorgspersoner. Fedre må ha rett til fødselspenger basert på egen yrkesaktivitet og stillingsandel. Derfor har Regjeringen i budsjettet for 2005 tatt første skritt videre mot dette målet. Det ble som kjent vedtatt i Odelstinget tidligere i dag.

       Familiepolitikken må bygge på valgfrihet og rettferdig fordeling. Høyre ønsker at foreldrene skal ha valgfrihet med hensyn til valg av omsorgsløsninger for de minste barna. De må kunne velge mellom barnehage og kontantstøtte. Større rettferdighet i statlige overføringer til de foreldre som ikke velger barnehage, var også en viktig begrunnelse for innføringen av kontantstøtten. Det er ikke rettferdig at subsidiene fra staten bare skal komme dem til gode som har barnehageplass. Samtidig må valgfrihet og rettferdig fordeling innebære at de som ønsker barnehageplass, skal få det.

       Utbygging av barnehager prioriteres høyt i budsjettet for 2005. Barnehageplasser til alle som ønsker det, er den viktigste brikken i oppvekstpolitikken, fordi barnehager bidrar til positive oppvekstvilkår og virker sosialt utjevnende i samfunnet. Gode barnehager er en forutsetning for likestilling mellom kjønnene, og kvinners muligheter i arbeidslivet. De er en forutsetning for valgfrihet for foreldrene med hensyn til omsorgsløsninger. Skal vi klare å utvikle trygge og vekstkraftige lokalsamfunn med stabil bosetting og tilgang til kompetent arbeidskraft, er barnehager et like viktig element som skole og helsetilbud. Vi har en mangfoldig barnehagesektor, og Høyre ønsker å sikre og videreutvikle en mangfoldig barnehagetradisjon med et stort mangfold.

       Barnehagereformen er en stor velferdsreform som krever mye av svært mange. Det har aldri vært så stor byggeaktivitet i barnehagesektoren, og det bygges barnehager som aldri før. Mange av de nye plassene har gått til barn som utvider sin plass fra deltid til heltid, bare det dreier seg om 10.000 plasser.

       Regjeringen følger opp barnehageforliket om økte bevilgninger og statlig fullfinansiering av nye ordinære plasser. Det tas nå ytterligere skritt i retning av likebehandling av private og kommunale barnehager.

       Målsettingen om full barnehagedekning og innføring av makspris trinn 2 står fast. Departementet vil få endelig status på utbygging i 2004 på nyåret i 2005. Dette vil, sammen med ECONs vurdering av innføring av trinn 1, være viktig når Regjeringen til våren 2005 legger fram en stortingsmelding om erfaringene med makspris trinn 1 og innfasing av likeverdig behandling av kommunale og private barnehager i forhold til offentlige tilskudd.

       Kontantstøtten er en viktig familiepolitisk reform som, sammen med barnehager og fødselspermisjon, gir foreldrene valgfrihet når det gjelder omsorgsløsninger for barna. Ca. 70.000 barn, altså bortimot 70 % av ett- og toåringene, mottar kontantstøtte. Selv med en fullt utbygd barnehagesektor ved makspris 2 vil det være svært mange som ønsker å kombinere kontantstøtte med deltidsplass i barnehagen.

       Kontantstøtten er viktig for en gruppe foreldre som jobber på ugunstige tider, og hvor det kan være vanskelig å få barnehageplass. For disse foreldrene vil kontantstøtten gi en bedre mulighet til å finne andre omsorgsløsninger for sine barn enn barnehage. Å fjerne kontantstøtten, slik Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har foreslått i sine alternative budsjett for neste år, er grunnleggende usosialt, og det truer familienes valgfrihet. Mange av disse barna ville sannsynligvis ikke vært i barnehage selv om kontantstøtten ble fjernet, men barnefamiliene ville fått dårligere økonomi. Så å si over natten ville barnefamiliene blitt fratatt netto 3.657 kr. I tillegg ville det frata foreldrene friheten til å velge hvilken omsorgsløsning som er best for dem.

       Høyre vil være en garantist for at kontantstøtten beholdes. Vi vil bygge barnehager til alle som ønsker det, og vi vil utvide fedrenes permisjon og legge til rette for å kombinere ulike omsorgsløsninger slik at valgfriheten for familiene sikres.

       Etter dette innlegget til representanten Sjøli kunne jeg si, med Skjæraasen: tenk « om hele vide verden hadde det så godt ». Men det er jo ikke slik det er. Derfor har Arbeiderpartiet sagt at vi må ha et barneombud som skal fungere som vaktbikkje overfor dem som ikke har det så greit. Jeg bare lurer på hva representanten Sonja Irene Sjøli føler når hun har vært med på en merknad som står i innstillingen, hvor det understrekes:

       « Barneombudet skal ha en fri og selvstendig rolle. Flertallet er imidlertid betenkt over at Barneombudet opptrer slik at det oppfattes som å agitere for et bestemt politisk syn. I befolkningen kan dette oppfattes som sammenblanding av roller, som igjen kan svekke ombudets legitimitet. »

       Kan det være lov å spørre om dette kan ha sammenheng med barneombudets uttalelser om kontantstøtten?

       Sonja Irene Sjøli (H) [18:13:08] : Vi er opptatt av at barneombudet skal ha en fri og uavhengig rolle og selvsagt skal ha mulighet til å snakke barnas sak. Det er på en måte barneombudets rolle. Men vi har vel opplevd, som representanten Faldet så riktig påpeker, at barneombudet har tatt en klar politisk stilling i et spørsmål om kontantstøtten, uten at det har vært mulig å dokumentere hans påstander. Det er på en måte det som har vært vårt utgangspunkt. Skal man komme med så kraftige utfall mot en politisk valgt omsorgsform som kontantstøtten er, må det være dokumentert. Såpass mye forventer jeg av et barneombud, at det ikke er personlige oppfatninger, men at de utfallene som måtte komme, faktisk er dokumentert.

       May Hansen (SV) [18:14:30] : Representanten Sjøli sier fra denne talerstol at det barneombudet har sagt, ikke er godt nok dokumentert. Det kommer litt an på hvilke øyer som leser den NOVA-rapporten som barneombudet har uttalt seg om. Det står ikke i denne merknaden at barneombudet ikke har uttalt seg i tråd med det som er sannheten om kontantstøtten. Det står her at han agiterer for et bestemt politisk syn. Hva mener Høyre med det?

       Og så vil jeg stille et spørsmål til, og det gjelder ressursene hos fylkesmannen i forhold til tilsyn i barnevernsinstitusjoner. Her skriver Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i en merknad at « det er etablert kriterier for godkjenning av barnevernsinstitusjoner ». Men dette har jo ingen ting med tilsynsbiten å gjøre. Hva mener man egentlig med den merknaden som står her, at dette skal bedre fylkesmennenes rolle? Det er jo ressurstilgangen hos fylkesmennene som er et problem.

       Sonja Irene Sjøli (H) [18:15:48] : Jeg står fast ved at barneombudet ikke har lagt fram noen forskning som dokumenterer hans påstander om at kontantstøtten kan bli en trussel for barn som er utsatt for omsorgssvikt, mishandling og misbruk. Det var det reaksjonen kom på. Jeg fastholder at han selvsagt skal få lov å si hva han vil, til hvem han vil. Men det er viktig for et barneombud å ha legitimitet i befolkningen. Og hvis det er slik at noen da etter hvert ikke tror på ham, fordi han ikke nok har dokumentert sine påstander, kan det bli et problem.

       Når det gjelder tilsynet med barnevernet og ressursene hos fylkesmannen, er det jo mange som i dag skal føre tilsyn med barnevernet, og ikke minst vil det i den nye ordningen med det regionale barnevernet være flere tilsynsfunksjoner, ikke bare fylkesmannen. Jeg har tillit til at fylkesmannen vil følge opp sin tilsynsrolle på en god måte.

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [18:17:11] : Eg vil også innom barneombodet. Det er ikkje lenge sidan dette huset behandla tilsynsmeldinga som vart lagd fram av Høgre-statsråd Victor D Norman, og då vart det streka under at tilsyna skulle ha ei fri og uavhengig rolle. Derfor synest eg det er svært spesielt at Høgre sluttar seg til den merknaden og stiller seg så kritisk som dei gjer, til barneombodet. Det var svært uventa.

       Mitt spørsmål til representanten Sjøli er då: Vurderer Høgre også å innskjerpe uttaleretten til Likestillingsombodet og Forbrukarombodet, slik at ein skal forlange dokumentasjon, eller at det skal leggjast ved forskingsrapportar før dei uttalar seg?

       Sonja Irene Sjøli (H) [18:18:20] : Jeg må jo si jeg er glad for at barneombudets rolle engasjerer flere. Jeg må bare understreke igjen det jeg har sagt i mine to tidligere svar, at selvsagt skal barneombudet ha en fri og selvstendig rolle. Det er ikke skjerpet inn på noe område i det hele tatt. Men det var, som sagt, det utfallet som kom, vi reagerte på, at kontantstøtten får skylden for alt som er galt med barn. Det var nesten slik man kunne oppfatte det.

       Som sagt er det viktig at barneombudet har en sterk stilling. Han skal utøve en viktig rolle. Og hvis befolkningen oppfatter det som at det er en sammenblanding av roller, kan det svekke barneombudets legitimitet.

       Vi deler ikke Regjeringens sterke tro på utskillelse og privatisering av offentlig virksomhet som virkemiddel for å oppnå bedre fellesskapsløsninger. Troen på konkurranse og privatisering blir en slags ideologi - noe som blir viktigere enn alt annet. Utskillelse av egne resultatenheter kan svekke kompetansen i forvaltningen.

       Derimot vil vi understreke betydningen av politisk styring av offentlig virksomhet. Arbeiderpartiet vil advare mot en utvikling hvor viktige samfunnsoppgaver skilles ut, og hvor vitale avgjørelser overlates til styrer uten ansvar for en helhetlig utvikling av samfunnet. Fristilling og desentralisering kan også føre til dyrere tjenester for brukerne, og til mer administrasjon og byråkrati. Det er f.eks betydelige kostnader forbundet med innføring av internfaktureringssystemer.

       Dette må likevel ikke forenkles til å bli en debatt for og mot konkurranse. Konkurranse kan benyttes som virkemiddel for å nå politiske mål. Jeg vil imidlertid understreke at hensynet til fellesskapsløsningene må gå foran når disse kommer i konflikt med konkurransereglene.

       Arbeiderpartiet vil understreke at de offentlige tjenestene skal være gode og effektive. Offentlige servicekontorer, serviceerklæringer, skjemaforenkling, døgnåpen forvaltning og samordning av regelverk og tjenester er gode eksempler på modernisering av offentlig sektor.

       For å sikre gode tilbud og effektiv utnyttelse av ressursene må også offentlig sektor utvikles og fornyes. Dette krever samordning på tvers av departementene, en samordning Moderniseringsdepartementet kan stå for.

       Arbeiderpartiet er opptatt av at modernisering og fornyelse skal skje i tett - tett - samarbeid med de ansatte. Gode endringsprosesser er avhengig av et samarbeid mellom alle som deltar. Jeg mener Regjeringen legger opp til det motsatte ved å svekke ordninger som stillingsvernet i tjenestemannsloven og ved endringer i vart- og ventelønnsordningen.

       Jeg vil understreke at det er en sammenheng mellom det at en tjenestemann skal utføre sine lovpålagte oppgaver på en uhildet måte, og stillingsvernet. Det må settes spørsmålstegn ved påstanden om at forskjellen mellom arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven fører til liten mobilitet mellom offentlig og privat sektor, og ved hvorvidt dette er et problem. Behov, kompetanse og lønns- og arbeidsforhold styrer i utgangspunktet dette. Dette gir seg bl.a utslag i krav om bestemt kompetanse under ansettelse av tjenestemenn, krav som kan være annerledes i det private. En svekkelse av de ansattes rettigheter kan bidra til det motsatte. I den utstrekning det er behov for å modernisere tjenestemannsloven, må det settes ned et partssammensatt utvalg for å vurdere eventuelle endringer i ordningene for de statsansatte.

       Jeg ønsker å understreke behovet for et velfungerende arbeidsliv, som kjennetegnes av balanse mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, høy yrkesdeltakelse, plass til alle, sikkerhet og trygge arbeidsforhold. Det er derfor av avgjørende betydning at Avtalen om et inkluderende arbeidsliv, IA, følges opp i staten.

       Når det gjelder tilsynet med offentlige tjenester, vil jeg vise til at fylkesmannsembetene er blitt tilført mange nye oppgaver de siste årene. Til tross for dette er bevilgningene for 2005 under nivået i 2003. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om tilsynsoppgavene blir godt nok ivaretatt. Dette er oppgaver som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet, og som derfor er viktige i et demokratisk samfunn.

       Spesielt er tilsynet med barnevernet viktig. Det er av avgjørende betydning for barna som er i en slik situasjon, at kvaliteten på tilbudet er godt nok. Det er derfor viktig at tilsynet fungerer slik at feil og mangler ved tilbud følges opp. Vi foretar en omprioritering av penger fra Konkurransetilsynet, som har fått en kraftig økning i budsjettforslaget, til fylkesmannsembetene. Hensikten er bl.a å bidra til et bedre tilsyn med barnevernet.

       Det er avgjørende av hensyn til barna at vi har et velfungerende barne- og ungdomsvern. Jeg synes det er bekymringsfullt når vi hører at antall henvendelser til barnevernet øker. Dette sier mye om samfunnsutviklingen. Det er viktig at disse barna raskt får hjelp.

       For en tid siden hadde jeg en interpellasjon om barnevernet. I den forbindelse sa statsråd Laila Dåvøy at vi ikke har såkalte mappebarn, dvs. saker som venter på utredning. Jeg vil understreke betydningen av at vi ikke må få slike køer igjen noensinne. Det er grunn til å minne om at vi snakker om enkeltpersoner som trenger hjelp.

       Arbeiderpartiet mener at det må legges til rette for gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom. For barnefamiliene er det spesielt viktig å ha forutsigbare og trygge økonomiske rammer. Arbeidsledighet bidrar til det motsatte og kan føre til økonomiske og sosiale problemer, som igjen rammer barna. Arbeid til alle er derfor avgjørende for den enkeltes økonomiske trygghet og for å hindre sosiale forskjeller. Velferdssamfunnet skal ikke være for de få, men for absolutt alle. Jeg mener at Regjeringen ikke har gjort nok i kampen mot nyfattigdom, og at statsbudsjettet for 2005 skaper større skiller i det norske samfunnet. Det må satses mer, ikke mindre, for å få folk i arbeid. Det er faktisk noe i det gamle ordtaket « Når krybba er tom, bites hestene ».

       Vold i hjemmet er ikke en privatsak, men et samfunnsproblem. Bare den som har vært utsatt for vold, vet hvilken fornedrelse det er. De som utsettes for vold, trenger kvalifisert hjelp straks. Når volden skjer i hjemmet, må det finnes et tilbud som ivaretar den som er utsatt for volden, og ikke minst barna, som alltid er den uskyldige part.

       Et flertall i komiteen har fattet vedtak om en statlig finansiering av krisesentrene på 80 % og 20 % fra kommunene. Til krisesentrene kommer oftest de kvinnene som har opplevd vold eller voldtekt i hjemmet. Det er viktig at staten har et tilbud til voldtatte, enten det er ved et voldtektsmottak eller annen ordning ved legevakt eller sykehusavdeling. Det er viktig at et godt kvalifisert hjelpetilbud til voldtektsutsatte er lett tilgjengelig og sikrer voldtektsofre et likeverdig tilbud over hele landet.

       Når det gjelder krisetiltak, vet vi at mange krisesentre sliter økonomisk. Det er derfor viktig å sikre disse stor nok offentlig finansiering. Jeg er derfor glad for at en ny finansieringsordning for krisesentrene er vedtatt i Stortinget. Dette vil sikre det viktige tilbudet sentrene gir til kvinner og barn i svært vanskelige situasjoner. Nå er neste utfordring å sikre incestsentrene økonomisk stabilitet og økonomisk mulighet til å heve kompetansen til dem som arbeider der. Jeg er redd incest har eksistert i århundrer, men nå er dette problemet satt på den politiske dagsordenen, og det er opp til oss politikere å sikre driften av dette viktige krisetiltaket.

       De fleste barn vokser opp i trygghet i Norge, og det er vi selvsagt glad for. Men vi må ikke bli så storfornøyd med oss selv at vi glemmer dem som ikke har det bra. Da må vi kunne greie å se utover vårt eget land og tenke på alle dem som kommer hit som asylsøkere, uten mor og far. De mindreårige asylsøkerne trenger mer enn noen å bli tatt hånd om av et kvalifisert barnevern for å få hjelp til å bearbeide traumer, angst og ensomhet.

       I denne søte juletid, som det heter, bør vi ha rom for omsorg for dem som trenger en voksen og trygg hånd å holde i.

       Å fjerne kontantstøtten, slik Arbeiderpartiet vil, er klart usosialt. Mange av disse barna ville sannsynligvis ikke vært i barnehage selv om kontantstøtten ble fjernet, men familiene ville fått dårligere økonomi. Ser virkelig ikke representanten Faldet, som er et sosialt engasjert menneske, hvor usosialt det er å fjerne kontantstøtten så å si over natten, uten at barna har mulighet for å få barnehageplass? Hva skal de så gjøre?

       Arbeiderpartiet sier i finansinnstillingen at de vil fjerne kontantstøtten fra 1. mars, men i fagkomiteen sier de 1. juni. Spørsmålet er om det er mulig å bli enig med seg selv.

       Eirin Faldet (A) [18:31:09] : Typisk Høyre! De må følge med i svingene. Vi har nemlig sagt at vi vil avvikle den fra 1. juni. Det ble vedtatt i forbindelse med finansinnstillingen. Hvis en leser den, vil en kunne se det der.

       Men så til dette med kontantstøtten og hvorvidt en skal fjerne den over natten. Det er ikke spørsmål om det. Vi går inn for å gi muligheter for gode omsorgstilbud i barnehagen. Da mener vi at det å sikre kontantstøtten ikke er den beste løsningen. For det er ikke spørsmål om den bedrer familienes økonomi. Kanskje noen av disse kvinnene faktisk ville ha vært ute i jobb. Er det ikke bekymringsfullt for Høyre at kvinner hindres i å gjøre det de har mest lyst til?

       Så vil jeg jammen spørre Høyre tilbake - men det er kanskje ikke mulig?

       Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:32:29] : Arbeiderpartiet har i dette innlegget og i en rekke andre sammenhenger uttrykt skepsis til markedskreftenes frie spill og frykt for at sterke kapitalister dominerer markedet og gjør disposisjoner som svekker demokratiet og forbrukernes posisjon. Konkurransetilsynet er vårt våpen mot dem som misbruker sin markedsmakt. Tilsynet har i år fått en nesten helt ny lov å forholde seg til, med en stor grad av revisjon. I tillegg har man fått utfordringer ved å gjennomføre en flytting som er pålagt dem av stortingsflertallet. Med disse utfordringene og med Arbeiderpartiets stadige klagesang om markedskreftene foreslår Arbeiderpartiet et kutt på 9 mill. kr til tilsynet. Dette fortoner seg oppsiktsvekkende og direkte ulogisk for meg. Hvis man er bekymret for et område, hvorfor kutter man da?

       Eirin Faldet (A) [18:33:39] : Konkurransetilsynet skal sørge for at konkurranse skjer rettferdig og riktig etter lover og regler.

       Men når vi nå endret konkurranseloven, må jeg ha lov til å smile litt. Riktignok ble det rettet opp noe i komiteen, men det forslaget Fremskrittspartiet hadde, ble det jo enda mer byråkrati av! Så jeg vet ikke riktig om jeg er så opptatt av Fremskrittspartiets holdning og ihuga tro på prestasjonene til Konkurransetilsynet.

       Dessuten: Hos fylkesmannen bruker vi de pengene på kontroll, sikkerhet og trygghet, slik at barnevernsbarn kan føle en sterkere trygghet for hverdagen sin. Det mener vi faktisk er en mye viktigere prioritering.

       Dagrun Eriksen (KrF) [18:34:58] : Arbeiderpartiets kamp mot familien får flere uttrykk enn bare gjennom holdningen til kontantstøtten og det at man ønsker å velge på vegne av familiene. I behandlingen av barnevernsmeldingen slo komiteen fast at når familien ikke fungerer og man må gå til et skritt som omsorgsovertakelse, skulle man vurdere andre ressurser i annen biologisk familie først, mens i innstillingen i dag er Arbeiderpartiet ikke med i en merknad som også sier at man først skal se på ressurser i annen biologisk familie.

       Da lurer jeg på: Er det slik at man tror at det ikke finnes noen bestemødre og bestefedre, noen tanter og onkler som kan steppe inn, og at det av og til kan være en bedre situasjon for barna å komme i enn å måtte komme i en helt fremmed og ny setting?

       Eirin Faldet (A) [18:36:06] : Jeg synes det er så rart at ikke Kristelig Folkeparti har større tro på barnevernet i Norge. Det er jo barnevernet som til enhver tid skal vurdere faglig hva som er best for barna, og det gjør de uavlatelig. Det er ikke noe forbud mot å bruke nær familie som fosterforeldre eller ved omsorgsovertakelse. Men det må altså være en faglig vurdering. Det tror jeg faktisk at barnevernet har best greie på.

       Når det gjelder dette med barnas beste, har jeg faktisk lyst til, selv om det ikke er til et direkte spørsmål, å komme med et lite eksempel i forbindelse med denne hellige kontantstøtten. Den kunne faktisk ha gitt fire-fem måneders ekstra fødselspermisjon eller to år med sekstimersdagen, som også hadde vært svært bra for barna, og som hadde gitt familien muligheter i mye større grad enn i dag.

       Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet var det partiet som var mest kritisk til statsråd Meyers forgjenger, statsråd Norman. Vi hadde knyttet håp til at Norman skulle bli en statsråd som sørget for en revolusjon i statsforvaltningen i form av effektivisering, konkurranseutsetting og andre forvaltningsreformer. Vi ble imidlertid skuffet. Det eneste han vil bli husket for, er noen diskutable regninger og en meningsløs flytting av en del statlige tilsyn.

       Vi ser i disse dager hvordan denne flyttingen har båret av sted. Flyttingen av Luftfartstilsynet er i ferd med å ende med totalhavari. Flyttingen av de andre tilsynene har medført store kostnader og at mange dyktige mennesker har sluttet. Det er liten tvil om at kvaliteten på tilsynene er svekket. Man har da oppnådd et resultat i form av at man har flyttet noen arbeidsplasser rundt på kartet. Men det blir ikke flere arbeidsplasser i Norge av det.

       Så langt har vi ikke sett slike tanker hos statsråd Meyer. Vi har derfor igjen et håp om at det nå skal bli fart i moderniseringsarbeidet, og vi håper at statsrådens tittel, moderniseringsminister, bærer bud om dette.

       Det er viktig for Fremskrittspartiet at offentlig administrasjon gjøres så enkel og kostnadseffektiv som mulig. Her har Norge store utfordringer. Det er vårt håp at Moderniseringsdepartementet skal være en motor i dette arbeidet i samråd med den øvrige forvaltning.

       Vi er i verdenstoppen når det gjelder andelen ansatte i offentlig sektor. Om vi sammenligner med andre land, er det hevet over tvil at Norge har en vekst i offentlig sektor som er ute av kontroll.

       Sett over noen år er antallet nyansettelser i offentlig sektor i overkant av 30 pr. dag - hver dag hele året - når man ser på det statistisk. Både i Sverige og i Danmark har man klart å stagge denne utviklingen, uten at disse landene er blitt beskyldt for å rasere sine velferdssystemer. I Norge peker imidlertid pilen kun én vei - oppover.

       Det er et stort behov for konkrete prosjekter når det gjelder effektivisering og konkurranseutsetting. Vi har behov for at det tas tak i dette området. Om det hadde vært gjort tidligere, ville kanskje den krisen i Kommune-Norge som vi til stadighet hører om, ikke vært så stor.

       Om det hadde vært gjort grep i både stat, fylker og kommuner som f.eks å bruke konkurranseutsetting, kunne mange kommuner og fylkeskommuner ha spart store beløp.

       Så noen ord om rammeområde 2 - Barne- og familiedepartementet. Vi har i år hatt et meget godt budsjettsamarbeid med regjeringspartiene om alle rammeområder innenfor familie-, kultur- og administrasjonsbudsjettet. Men på enkelte felt er det fortsatt en betydelig avstand mellom partiene. Dette gjelder bl.a de statlige bevilgninger til likestillingsarbeidet og til de homofiles organisasjoner. Fremskrittspartiet mener det er feil å opprette og drive selektive tiltak for friske og arbeidsføre voksne mennesker kun på basis av deres kjønn eller seksuelle legning. Vi har tiltro til at kvinner og menn, enten de er heterofile eller homofile, kjenner sine egne behov og rettigheter, og vi har tiltro til at de selv kan ivareta disse i forhold til eventuell diskriminering som måtte foregå. Vi synes faktisk det er slik at det å lage slike spesielle tiltak er å nedvurdere det enkelte individ i forhold til deres kjønn eller seksuelle legning.

       Barnehagene ligger også innenfor Barne- og familiedepartementets område. Når det gjelder barnehagene, står Fremskrittspartiet fast på de avtaler og forlik vi har vært med på. Dette gjelder både utbygging, makspris og likebehandling. I finansinnstillingen fikk vi også med oss regjeringspartiene på at vi i forbindelse med de saker som kommer på vårparten, skal få en vurdering av enhetskostnadsprinsippet, for å få en større likebehandling mellom private og offentlige barnehager. Og det er vi svært glade for.

       Et annet område som ligger innenfor Barne- og familiedepartementet, er kontantstøtten, som jo har vært gjenstand for betydelig debatt i de to foregående innlegg og replikkvekslinger. På dette felt ser vi kontinuerlige angrep fra de sosialistiske partiene. Arbeiderpartiet og SV ser ut til å være livredde for ordninger som øker den enkeltes valgfrihet.

       Foreldre som velger barnehager, får en betydelig offentlig støtte. Det er det ingen tvil om. Kontantstøtten er en liten kompensasjon for dem som velger annerledes. Dette gir en fleksibilitet i omsorgsform som mange etterspør. Kontantstøtten er et viktig familiepolitisk tiltak som gir valgfrihet og mer tid til barna.

       Tilbake der jeg startet, med rammeområde 1: Innen dette feltet finner vi bl.a fylkesmannsembetene. Etter Fremskrittspartiets syn bør disse holdes i vesentlig strammere tøyler enn i dag. Det er klart at fylkesmannsembetene gjør en stor og viktig jobb innenfor bl.a kontrollvirksomhet, men ofte kan det gå ut over lokaldemokratiet. Vi vil her vise til Fremskrittspartiets Dok.nr.8:90 (2003-2004), forslag om å begrense innsigelsesretten i plan- og arealsaker fra fylkesmannens side.

       Helt til slutt: Jeg registrerte representanten Faldets svar på mitt spørsmål når det gjelder de manglende bevilgninger fra Arbeiderpartiet til Konkurransetilsynet. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om jeg forstod svaret - eller det som skulle ha vært svaret. Det var noe om hva Fremskrittspartiet hadde foreslått i forbindelse med loven, men det var ingen klar og tydelig respons på det spørsmålet jeg faktisk stilte: Når man uttrykker en slik skepsis til markedskreftene og de dominerende aktørene i næringslivet, hvorfor går man da inn og kutter i bevilgningen til Konkurransetilsynet, som faktisk er det eneste solide våpenet vi har, mot dem som misbruker sin markedsmakt? Jeg synes det er direkte ulogisk at man, når man er svært bekymret for et område, kutter ned på det. Det kan jeg ikke helt forstå. Det er selvfølgelig slik at også vi er enig i at det skal føres en nøye kontroll innenfor barnevernsområdet, på samme måte som Arbeiderpartiet tar til orde for, men at vi skal ta penger fra Konkurransetilsynet for å oppnå dette, fortoner seg for Fremskrittspartiet meningsløst.

       Spørsmål 2 gjelder utbygging av barnehageplasser. 23.250 barn stod på venteliste i august i år. Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, har lagt inn bevilgninger til 9.000 nye plasser. Vi trenger mange, mange flere. Jeg vet at det er en overslagsbevilgning. Men er ikke Fremskrittspartiet enig i at man gir et tydelig politisk signal om at man her ønsker å bygge ut 9.000 nye plasser? Kan Fremskrittspartiet garantere at man vil stå for det som står i denne merknaden - at hvis det blir bygd flere, f.eks. 20.000 nye plasser, vil disse bli finansiert av staten?

       Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:46:47] : Det ligger, så vidt jeg forstår, i budsjettreglementet at en overslagsbevilgning faktisk er en overslagsbevilgning. Når vi og regjeringspartiene sier klart og tydelig at om vi ender opp på 20.000 nye plasser, vil det være den faktiske fasit, og så kan man forholde seg til det. Jeg vet ikke hvordan det er med SV, men når Fremskrittspartiet skriver noe i en merknad, er det faktisk slik at vi mener det vi skriver.

       Når det gjelder Likestillingssenteret, har Fremskrittspartiet gått inn for betydelige kutt på det området. Vi ser ikke noen grunn til å opprettholde det utover en horisont på ett år.

       Trond Giske (A) [18:47:44] : Jeg vil bare si til det siste som ble sagt, at dersom Fremskrittspartiet og Regjeringen mener at det skal bygges mer enn 9.000 nye barne-hageplasser, må de budsjettere med det. Det er i strid med budsjettreglementet, også for overslagsbevilgninger, hvis man budsjetterer under det man planlegger for. Når man sier 9.000 nye barnehageplasser, er det det statsråden kommer til å styre etter, og det er det politikken i departementet kommer til å bli innrettet etter - sånn er det. Det er veldig spesielt at man reduserer ambisjonene når vi ligger langt etter skjema de to første årene. Det er svært vanskelig å forklare.

       En annen ting som er vanskelig å forklare med Fremskrittspartiets opptreden i forbindelse med barnehagebehandlingen i komiteen, er at der Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå går sammen og er bekymret for at likeverdig behandling mellom private og offentlige barnehager ikke blir resultatet, der hopper Fremskrittspartiet av. Fremskrittspartiets store sak under barnehageforliket var at private barnehager nå skulle få de samme rammevilkårene som de offentlige. Når vi nå ser at det kanskje ikke blir resultatet, bl.a fordi vi har en annen kostnadsutvikling, vi har pensjonskostnader og en kvalitetsheving som skal sørge for at barn i private barnehager får det samme som dem i de offentlige, da er ikke Fremskrittspartiet lenger med. Jeg lurer på hva grunnen er til det.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:49:05] : Jeg skulle gjerne lagt igjen side 65 i innstillingen til representanten Trond Giske, for han kan neppe ha lest det som står der. Der står det:

       « Det betyr at hvis det blir bygd f.eks. 20.000 nye plasser, vil alle disse bli finansiert av staten. »

       Det er en klar og tydelig melding fra flertallet i denne saken.

       Når det gjelder likebehandling mellom private og offentlige barnehager, har Fremskrittspartiet vært de største forkjempere for det. Jeg kan ikke se hvor Trond Giske har det fra. Det er også faktisk lenger nede på side 65 referert til det vedtaket som ble gjort under behandlingen av finansinnstillingen, og som jeg også refererte til i mitt hovedinnlegg, om enhetskostnadsprinsippet som vil kunne gi en enda bedre likebehandling mellom private og offentlige barnehager.

       Trond Giske (A) [18:50:17] : Jeg tror neppe det er sånn at en merknad på side 65 i en budsjettinnstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen kan endre på budsjettreglementet til Stortinget. Med Fremskrittspartiets metode kunne vi ha spart veldig mange kroner. Vi kunne ha satt som mål at det skulle være 20.000 arbeidsløse neste år, ikke 100.000. Så kunne vi ha lagt opp budsjettet etter det, for det er også en overslagsbevilgning, og så kunne vi ha brukt pengene på skattelette eller andre dårlige formål.

       Men sånn er ikke budsjetteringen. Man må si at dette er det vi ønsker, dette er det som er realistisk. Vi ønsker 14.000 barnehageplasser, da må vi finne plass for det i vårt alternative budsjett. Man kan ikke si at en budsjetterer med 9.000, og selv om det skulle bli 20.000, så får man pengene. 100.000 arbeidsløse får også penger, selv om man budsjetterer med null, for det er en overslagsbevilgning.

       Spørsmålet er: Hva er Fremskrittspartiets mål, hvilket signal ønsker man å gi barne- og familieministeren? Vi, flertallet i denne salen - Fremskrittspartiet, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet - kunne ha pålagt henne å bygge 14.000 plasser. Det blir antakelig 9.000, kanskje færre, takket være at Fremskrittspartiet har gått i lag med Regjeringen.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:51:31] : Trond Giske må gjerne fortsette å gi sine tolkninger av budsjettreglementet, men faktum er at det er inni denne boken, som er innstillingen vi i dag behandler, det står hva stortingsflertallet ønsker under posten om barnehager. Det står bl.a på sidene 64 og 65, og jeg har nå sitert de viktigste og mest sentrale punktene for Trond Giske. Jeg kan ikke se at det fører frem med ytterligere gjentakelser, i og med at det ikke ser ut til at Trond Giske vil forstå. For vår del står vi altså helt klart fast ved våre løfter og de synspunkter vi tidligere har kommet til, og som det står her:

       « Det betyr at hvis det blir bygd f.eks. 20.000 nye plasser, vil alle disse bli finansiert av staten. »

       Regjeringas oppskrift for modernisering av offentlig sektor vektlegger effektivisering, og virkemidlene er konkurranseutsetting og privatisering. Konkurranse har sine klare begrensninger, særlig i forhold til fordeling og miljøhensyn. Konkurranse sikrer heller ikke rettferdig fordeling. OECD gjorde en undersøkelse i 2002 om erfaringer med konkurranseutsetting og fristilling av offentlige tjenester. De fleste landene som var med i OECDs undersøkelse, har høstet de samme negative erfaringene. Konkurranseutsetting og fristilling har vist seg å være byråkratisk, ineffektivt og udemokratisk. Politikernes kontroll med velferdstjenestene er svekket, og det samme blir folks tillit til tjenestene, forvaltningen og det politiske systemet.

       Vi reduserer i vårt alternative budsjett kap. 1500 med 40 mill. kr til Regjeringas moderniseringsarbeid. En avgjørende forutsetning, mener vi, for en bedre offentlig sektor er en personalpolitikk som virker motiverende. Den forrige statsråden i Arbeids- og administrasjonsdepartementet ville ha totalkostnadsberegninger når det gjaldt omstilling, fordi dette ville synliggjøre effekten og bevisstgjøre beslutningstakerne. Det er SV enig i, og vi legger også inn et forslag om det.

       Dårlig kommuneøkonomi over flere år har ført til kontinuerlig omstilling i flere kommuner. Dette har igjen ført til stor slitasje og høyt sykefravær. Det må føres en arbeidsgiverpolitikk i offentlig sektor hvor likelønn, arbeidstid, karrieremuligheter og mulighet til kompetanseutvikling er sentrale elementer. Deltidsstillinger som ikke gir trygderettigheter, må avskaffes. Det må bli en rettighet å få en heltidsstilling, og skiftarbeid og turnus må likestilles, fordi det ellers er brudd på likestillingsloven. SV ønsker flere prosjekter med sekstimersdagen. Vi fremmer forslag om et samfunnsregnskap ved omstilling i staten, en likelønnskommisjon og en redegjørelse om bruken av små stillinger i stat og kommune og hva det betyr for likelønnsutviklingen i Norge.

       Fylkesmennene har innrapportert at de ikke har ressurser nok til å ivareta sine oppgaver. Noen fylkesmenn har ikke kapasitet til å gjennomføre mer enn 50 % av tilsynene i barnevernet. Dette er meget alvorlig! Samtidig er det opprettet egne stillinger hos fylkesmannen som skal ivareta Regjeringas satsing på omstilling og effektivisering i kommunene. Dette henger dårlig sammen med den kommunale friheten Regjeringa er opptatt av, og man tillegger her fylkesmannen en klar politisk rolle. SV øker fylkesmannens budsjett med 50 mill. kr til styrking av tilsynsoppgaver, bl.a i barnevernet.

       Det må legges til rette for et samfunn som tilbyr barn og unge like muligheter og rettigheter. Barnefattigdom må bekjempes. Det kan ikke aksepteres at det finnes tusenvis av barn i Norge, i verdens rikeste land, som lever under vedvarende fattigdom.

       Arbeidstilknytning og tilbakeføring til arbeidslivet av foreldre og eneforsørgere som har blitt utestengt fra arbeidslivet, er en av de beste måtene å redusere langtidsfattigdom på.

       Barnehage er bra for barn. Makspris og full barnehagedekning er en forutsetning for at barnefamiliene skal kunne få en reell valgfrihet når det gjelder omsorgsløsninger for barn. Det var en gledens dag da barnehageforliket var et faktum våren 2003. Vi mener at forliket ikke er fulgt opp i dette budsjettforslaget, fordi det kun er lagt inn midler til 9.000 nye barnehageplasser. Det er en overslagsbevilgning, men det gir et politisk signal når flertallet går inn for 9.000 plasser. SV legger inn midler til 5.000 ekstra barnehageplasser i sitt alternative budsjett. Vi vil også presisere at det er helt nødvendig å få på plass makspris trinn 2 fra 1. august 2005, slik at vi får det reelle behovet for barnehageplasser på bordet. Det har vi i hvert fall lært av innføringen av makspris trinn 1, at jo lavere prisen blir, jo flere er det som ønsker plass.

       Det har vist seg at kontantstøtten ikke virker etter sin hensikt. Den har ikke i vesentlig grad økt den tida foreldre og barn har sammen. SV vil ha en familiepolitikk som tilrettelegger for god omsorg for barna, samtidig som foreldrene gjennom et likestilt foreldreskap skal kunne kombinere foreldrerollen og arbeid. SV fjerner i sitt budsjett kontantstøtten fra 1. januar 2005, som vi har gjort i de siste fire budsjettrundene.

       Midlene bruker vi i vårt alternative budsjett i hovedsak til tiltak for barn og unge, bedre permisjonsrettigheter for selvstendig næringsdrivende, vi utvider fedrekvoten, vi styrker likestillingsarbeidet, og vi prisjusterer barnetrygden. Barnetrygden er en av de viktigste kontantoverføringer til barnefamiliene som fungerer i forhold til fattigdom.

       I St.meld.nr.6 (2002-2003), Tiltaksplan mot fattigdom, viser Regjeringa nettopp til at barnetrygden er en viktig inntektskilde for lavinntektsgruppene.

       Adopsjonsstøtten er noe lavere i Norge enn i de andre nordiske land, og vi hever adopsjonsstøtten til folketrygdens grunnbeløp, 1 G, i SVs alternative budsjett.

       Barnevernet sliter med manglende ressurser til å hjelpe barn og foreldre i alvorlig krise. Det er nødvendig å forske mer på de tiltak vi iverksetter i barnevernet, slik at vi vet hvilke tiltak som er målrettet og gode nok. SV styrker tiltak i barne- og ungdomsvernet og barne- og ungdomstiltak i sitt budsjett. I 2003 hadde vi en økning i innvilgede barnevernstiltak på ca 4 %. Det er stor økning i meldinger til barnevernet, og flere kommuner signaliserer at dårlig kommuneøkonomi styrer tiltakene. Flere kommuner melder at terskelen for å innvilge tiltak ligger høyere enn før. SV er bekymret for hvordan vi ivaretar våre mindreårige asylsøkere. Det har kommet fram i etterkant av Redd Barnas rapport at disse barna ikke får god nok oppfølging, og at tilbudet til dem ikke er godt nok. Dette er diskriminerende, og det er i strid med Barnekonvensjonen. Det stod i Moss Avis for ca tre uker siden at barnevernet ikke følger opp disse barna, på tross av at det er sendt bekymringsmeldinger fra mottak. Dette underbygger rapporten fra Redd Barna. Vi fremmer derfor forslaget om at mindreårige asylsøkere under 18 år skal ivaretas av barnevernet ved ankomst til Norge og behandles på lik linje med norske barn som er uten omsorgspersoner. Det er en diskriminering at disse barna ikke har de samme rettigheter som norske barn som ikke har omsorgspersoner rundt seg.

       Krise- og incestsentrene fyller en viktig funksjon for voldsrammede og incestutsatte kvinner og barn. Vi er glad for at krisesentrene nå får en mer forutsigbar finansiering i 2005, men vil minne om at incestsentrene fortsatt er i den samme usikre finansieringssituasjonen som før. SV legger inn midler til lik finansiering for incestsentrene og for krisesentrene i budsjettet. Regjeringa foreslår å redusere bevilgningen til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Årsaken er at Regjeringa mener antidiskrimineringsprosjektet som organisasjonen driver, skal avsluttes. SV mener det er helt nødvendig at dette prosjektet skal videreføres for å bekjempe fordommer og diskriminering av homofile og lesbiske. Her tror jeg faktisk vi alle burde tenke oss godt om etter den høsten vi har hatt i dette stortinget, og vi øker denne bevilgningen med 700.000 kr.

       Afshan Rafiq (H) [19:03:07] : En obligatorisk tredeling av fødselspermisjonen, slik SV foreslår, kan føre til at familier kan miste over 100.000 kr dersom en av foreldrene ikke kan ta ut sin del av permisjonen. Noen mødre er syke eller svært slitne etter et tungt svangerskap og har behov for å være hjemme lenger enn sin del. Når fødselspengene blir borte - fordi familien ikke passer inn i SVs mønster - blir familiene med dårligst råd rammet aller hardest. Det er nok bare en mor eller far med god råd som kan ta seg råd til å være hjemme utover den kvoten SV vil dele ut.

       Så mitt spørsmål er: Ser ikke SV at den obligatoriske tredelingen av fødselspermisjonsordningen som de anbefaler så sterkt, vil ramme familiene usosialt, og at det vil være en kraftig overstyring av foreldrenes valg når det gjelder omsorg for egne barn?

       May Hansen (SV) [19:04:23] : Jeg får si det igjen, det jeg sa da vi behandlet fedrekvoten her tidligere i dag: Vi har ikke foreslått denne tredelinga. Vi har bedt om en utredning av Islands-modellen - det er det vi har foreslått.

       Og så er det ikke sånn som representanten Afshan Rafiq sier, at hvis mor er syk, vil dette gå ut over mor. Det er faktisk sånn i Norge i dag at hvis man er syk etter fødselen, kan far ta ut den permisjonen. Det gjøres i mange tilfeller, og det gjøres også når mødre er innlagt på sykehus og er syke i svangerskapet. Da kan far bli sykmeldt for å ta seg av barn de har fra før.

       Så prisjusterer vi barnetrygden. Det er ikke gjort siden 1995, og det er et stort tap for familiene. Vi fjerner heller ikke småbarnstillegget, som regjeringspartiene har gjort, noe som er veldig målrettet.

       Ulf Erik Knudsen (FrP) [19:05:45] : Fra Fremskrittspartiets og også - etter hva jeg forstår - fra Regjeringens side ser man kontantstøtten som en fleksibel og god reform som gir økt valgfrihet og mer tid til barna.

       Når jeg leser SVs og Arbeiderpartiets merknader, står det imidlertid der at dette ikke er økt valgfrihet.

       Hm, det forstod jeg ikke helt! Hvis man velger å være hjemme og velger bort det å jobbe heltid, er ikke det nettopp en praktisering av valgfrihet? Jeg kunne godt tenke meg å få høre SVs definisjon av valgfrihet. Er SVs definisjon av valgfrihet at man skal velge det SV bestemmer? Er det den eneste muligheten?

       May Hansen (SV) [19:07:11] : SVs valgfrihet er vel også Fremskrittspartiets valgfrihet, for vi har vært sammen om å si at så lenge vi ikke har full barnehagedekning i dette landet, så har vi ikke valgfrihet. Vi har brukt 20 milliarder kr på kontantstøtte hittil, og vi bruker 4 milliarder kr neste år. Den er ikke treffsikker. Den har ført til at man er en og en halv time mer sammen med barna sine, men da er det ikke tatt med i vurderingen at menn med barn jobber mer overtid enn det menn uten barn gjør. Da er vi tilbake til 1950-årene, hvor mor var hjemme ved kjøkkenbenken, og faren min så jeg kun på søndager. Han jobbet overtid fordi det var økonomisk umulig å få dette til å gå i hop.

       Prisjustert barnetrygd, småbarnstillegg og makspris trinn 2 i barnehager med full behovsdekning mener vi faktisk gir en større valgfrihet for familiene enn kontantstøtte.

       Dagrun Eriksen (KrF) [19:08:28] : Det er ting som blir litt uklare her, men nå skal SV få en mulighet til å komme med litt klarere svar. En tredeling av fødselspermisjonen er foreslått i SVs program, og SVs representanter, bl.a. Heikki Holmås, har vært ute og frontet saken om en obligatorisk tredeling ganske kraftig. Det er ikke rart at noen av oss tror at dette er det SV står for.

       Kristelig Folkeparti mener at dette er en dårlig idé, det er bl.a distriktsfiendtlig. Det vil være utrolig vanskelig for mødre som ammer, og som bor i en liten bygd i indre Agder, å kunne opprettholde amming, hvis man bare har én buss, som går ut av bygda om morgenen og inn igjen om ettermiddagen. Det vil være vanskelig å få til muligheter for amming med en obligatorisk tredeling.

       Det vil også være slik at hvis mor ikke er syk nok til å bli sykmeldt, men kjenner at kroppen ikke fungerer helt etter en fødsel, vil ikke mor få mulighet til å ta den delen som blir obligatorisk for far. Det mener vi også vil svekke dem som har det tøffest etter en fødsel, og det vil være en politikk for superfamilier.

       May Hansen (SV) [19:09:51] : Jeg skal presisere igjen: Vi har kommet med et forslag om en utredning i forhold til Islands-modellen. Det er også et forslag i vårt arbeidsprogram om at denne modellen skal innføres i Norge. Landsmøtet vil bestemme om man går for den modellen eller ikke.

       Vi mener at det er helt nødvendig å legge til rette for et likestilt foreldreskap i Norge. Det som regjeringspartiene sier at vi skal gjøre, er å utvide fedrekvoten med fire uker. Det betyr jo at man tvinger far til å være hjemme i fire uker til. Det vi sier, er at vi skal utvide svangerskapspermisjonens lengde, og så sier vi at en tredjedel av det skal far kunne få, en tredjedel skal mor kunne få, og en tredjedel er valgfri.

       Ammeprosessen er faktisk slik i dette landet at de fleste fullammer i seks måneder. Det er langt innenfor mors permisjonstid. Det er slik at vi ammet opptil ett år, vi som hadde ti og tolv ukers permisjon også.

       For noen er barnehagen det som passer deres hverdag best. Så med Regjeringens og Stortingets offensive satsing på barnehageplasser til en rimelig pris og mulighet for bruk av kontantstøtte er det lagt litt bedre til rette for at familier skal få hverdagen til å gå i hop. En ny undersøkelse viser at det er flere som tar i bruk kontantstøtten. Venstresidens skremsler om at dette ville gå til økt bruk av dagmammaer, spesielt « svarte » dagmammaer, har ikke slått til. Av evalueringen av kontantstøtten, som ble framlagt av arbeiderpartiregjeringen, men bestilt av Bondevik I, går det fram at i de tilfellene hvor man benyttet kontantstøtten, ble barn i hovedsak passet av en av foreldrene i to tredeler av tilfellene. Det interessante med denne undersøkelsen er at den viser at mange som i dag benytter kontantstøtten, har en tilknytning til arbeidslivet enten i lønnet eller ulønnet permisjon. Det bekrefter det jeg har hevdet i en del sammenhenger: Dagens unge ønsker kanskje ikke å være hjemme i 18 år, slik en del av foreldregenerasjonen fikk anledning til, men i noen få år, mens barna er små. Så er utfordringen å få flere fedre til å ta omsorgen hjemme. Her er fedrekvoten et viktig verktøy. Kristelig Folkeparti er glad for det skrittet vi nå tar for å gi enda flere fedre rett til opptjening på eget grunnlag. Det er et mål for Kristelig Folkeparti å forlenge fedrekvoten, og det bør komme i tillegg til eksisterende permisjon. Jeg ser at en del i både Arbeiderpartiet og SV tar til orde for en tredeling. Det synes vi i Kristelig Folkeparti er en meget dårlig idé. I dag er det ni uker som er forbeholdt mor, fire uker er forbeholdt far, og resten kan deles. Det er opp til familiene selv å bestemme.

       Selv om det er besnærende å tenke at vi får fortgang i likestillingen ved å fastlåse det i tre deler, vil jeg advare mot dette. Dette er et opplegg for supermødre og superfamilier som ikke bor i distriktet. Hvis mor f.eks er gründer og trenger å gå ut i arbeid raskt, blir det ikke lenger mulighet for far til å ta mesteparten av permisjonen. Eller hvis mor av helsemessige årsaker ikke er i stand til å kombinere arbeid med en nyfødt, men har omsorgsevne, vil familien miste tre måneder med fødselspenger. Det vil kunne si opptil 100.000 kr i minus, og det er ikke lett i en etableringsfase. Likestillingsombudet advarer også mot dette, fordi det er et balansepunkt hvor vi kan risikere at foreldre trer ut av arbeidslivet istedenfor. Vi må ha gode og fleksible løsninger som legger til rette for ulike typer valg.

       Et godt tilbud til barnefamilier krever et godt barnehagetilbud. Kristelig Folkeparti er glad for at hele komiteen understreker at et barnehagetilbud skal være preget av høy kvalitet, og at alle understreker at det ikke må gjøres endringer i lover og forskrifter som reduserer kvaliteten på barns hverdag.

       Kristelig Folkeparti understreker at målsettingen om full barnehagedekning og innføring av fleksibel makspris trinn 2 står fast. I barnehageforliket har man fastslått hvordan disse to hovedelementene skal gjennomføres. I forliket slås det fast:

       « Det innføres en maksimalgrense (trinn 2) for foreldrebetalingen på 1.500 kroner (2002-kroner pris- og kostnadsjustert) pr. måned i barnehagene fra 1. august 2005, under forutsetning av at tilnærmet full behovsdekning nås i 2005. Hvis målet om tilnærmet full behovsdekning ikke nås i 2005, må tidspunktet for innføring av trinn 2 i maksprisen vurderes på nytt. »

       Departementet får endelig status på utbygging i 2004 på nyåret i 2005. Dette materialet vil, sammen med ECONs evaluering av innføring av makspris trinn 1, være viktig i utarbeidelsen av den varslede stortingsmeldingen som kommer våren 2005, og som også vil se nærmere på forventet utbygging i 2005.

       Ikke alle familier klarer den viktige jobben det er å gi sine barn en trygg og god oppvekst. Stortinget har i inneværende periode behandlet flere saker innenfor barnevernsfeltet. Det er en ganske betydelig og omfattende reform som er i gjennomføringsfasen nå. Den statlige overtakelsen av annenlinjetjenesten i barnevernet skjedde fra 1. januar 2004. Denne omleggingen gir et økt behov for opplæring i de forskjellige etater for å kunne sikre samsvar mellom regelverk og praksis.

       I 2004 er det dessverre avdekket forhold i barnevernets historie hvor barn er blitt mishandlet. For Kristelig Folkeparti er det et grunnleggende mål at barn og unge som er bosatt i en barnevernsinstitusjon, sikres et godt tilbud med høy rettssikkerhet. Vi må være trygge på at barn som samfunnet har overtatt omsorgen for, og som er veldig sårbare, ikke utsettes for nye overgrep. Det er særs viktig at det offentlige sikrer at denne gruppen sårbare barn ikke utsettes for overgrep når de er under offentlig omsorg. Vi er derfor tilfreds med at det fra 1. januar er innført en statlig godkjenningsordning og en endret forskrift om tilsyn for barnevernsinstitusjoner.

       Det kommer urovekkende meldinger om at det til tross for iherdig innsats ikke har lyktes å få nok tilsynsførere for fosterhjem. Det er viktig at alle barn i fosterhjem får oppnevnt tilsynsførere. Komiteen ber departementet følge utviklingen på dette feltet nøye. Tilsynsførere er veldig viktige for at myndighetene skal kunne sikre gode fosterhjem for barn og unge.

       Et godt fosterhjemstilbud er av avgjørende betydning for barnevernet. Rekruttering og opplæring, via PRIDE, må videreføres.

       Komiteen besøkte i høst Helgerud Ressurssenter for fosterhjem i Region Øst og fikk innblikk i en døgnåpen vakttelefontjeneste for fosterhjem. Det er avgjørende for fosterhjem å kunne kontakte noen for å be om råd og veiledning når situasjoner i hjemmet oppstår. Slike situasjoner skjer ikke alltid innenfor kontortidens åpningstid. Komiteen ber om at departementet vurderer hvordan denne erfaringen kan deles med andre regioner.

       Gjennom behandlingen av St.meld.nr.40 (2001-2002) understreket Stortinget at barnevernet nå hadde økt fokusering på at familie og nettverk, lokale løsninger og tilbud bør være et utgangspunkt for barnevernets arbeid. Komiteen vil understreke at det er viktig å finne tiltak som styrker familienes muligheter til å gi barna en god omsorg og en god oppvekst.

       Home-Start Familiekontakten Norge er et frivillig forebyggende tiltak for familier med små barn i en vanskelig livssituasjon. Komiteen er tilfreds med at Home-Start får en bevilgning på 2 mill. kr til spesielt å følge opp familier med kronisk syke og funksjonshemmede barn, en gruppe som har det ekstra vanskelig i vårt samfunn.

       Kristelig Folkeparti ser med bekymring på at barnevernsstatistikken indikerer at en økende andel barn og unge med flyktning- og innvandrerbakgrunn har vanskelige oppvekstforhold. Det er imidlertid for lite kunnskap om metoder og tiltak overfor denne gruppen barn og unge. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at det er behov for et styrket kunnskapsgrunnlag for at barnevernet skal kunne håndtere ulike problemstillinger og gi barna et bedre tilbud i dialog med barn og foreldre.

       Jeg vil berømme statsråd Laila Dåvøy for hennes engasjement for å styrke arbeidet overfor barn som er utsatt for overgrep og vold. Komiteen er enig i at prosjektet « Barn som lever med vold i familien » må styrkes.

       Når det gjelder mindreårige asylsøkere, er det viktig at disse ivaretas best mulig når de oppholder seg i Norge. Alle barn omfattes av barnevernsloven, og ved bekymringsmeldinger skal situasjonen til disse barna, som for alle andre, undersøkes, og barnevernet skal ved behov iverksette tiltak.

       Det er flere gledelige ting med dette budsjettet. Adopsjonsstøtten økes med 30 % til for første gang å passere 30.000 kr. Det er nå lagt til rette for at parkurs for førstegangsfødende kan settes i gang i 24 kommuner i 2005.

       Vi er ikke ferdige med alt vi vil gjøre for barnefamiliene, og vi håper velgerne gir oss ny tillit etter valget, slik at ikke familiene bare får myke « dette er til det beste for deg, for vi vet best »-pakker fra neste høst, men at de får en hard pakke som legger opp til valgfrihet til beste for familien, i den situasjon familien er i.

       Hva mener egentlig Kristelig Folkeparti må skje for at vi skal finne ut av dette, og hvilke virkemidler vil de bruke på denne problemstillingen?

       Dagrun Eriksen (KrF) [19:22:59] : Vi er glad for omsorgen fra Arbeiderpartiet, som mener at vi vil så mye, men ikke får så mye til. Da vil jeg bare minne representanten Torny Pedersen om at det var denne regjeringen, med statsråd Laila Dåvøy i spissen, som la fram en familiemelding som var historisk i Norge. For første gang våget man å sette familien på dagsordenen, med en helhetlig familiepolitikk som gikk ut på et forpliktende samliv, et godt foreldreskap og en helhetlig politikk rundt dette, også for de familiene som sliter.

       Når det gjelder gatebarn og hvorfor vi ikke er med på den merknaden: Det er fordi vi mener at det ikke bør være Barneombudets rolle å kartlegge en slik problematikk. Det bør være det offentliges ansvar. Det bør være barnevernets ansvar og de offentlige myndigheters ansvar. Hvis det finnes gatebarn i Norge, er det andre enn Barneombudet som skal kartlegge dette. Det mener vi barnevernet bør ta tak i, og det har ikke vi motsatt oss at man skal finne ut av.

       May Hansen (SV) [19:24:20] : Mener representanten fra Kristelig Folkeparti at det å forlenge fedrekvoten forbeholdt far er valgfrihet? Det kan jeg ikke forstå. Det er akkurat det samme når vi foreslår en tredeling og dere utvider fedrekvoten som er forbeholdt far.

       Når det gjelder kontantstøtten, blir det hele tiden henvist til en NOVA-rapport. Det har representanten gjort veldig mange ganger. Der står det utrolig mye. Det er vel også den Barneombudet har kommentert. Det står f.eks.:

       « Gjennom denne undersøkelsen har vi fått innblikk i prosesser som viser hvordan kontantstøtten har bidratt til å heve terskelen for å søke barnehage for de minste barna, og også bidrar til at de foreldrene som er hjemme, forblir der lenger. Dette er konsekvenser som blir betraktet som uheldige for de familier som er i fokus for vår undersøkelse, fordi det forsinker bevegelsen ut i mer omfattende sosiale sammenhenger både for voksne og barn. »

       Den tar også opp dette med familier med lav inntekt og familier med minoritetsbakgrunn, og jeg er bekymret for det.

       Dagrun Eriksen (KrF) [19:25:42] : Først når det gjelder fedrekvoten: Vi mener at balansepunktet med å ha ni uker til mor og totalt ti uker - som er det vi ønsker - til far når vi er ferdig, kan være en passe pådriver for å få flere til å delta på hjemmebane. Men det finnes et balansepunkt, og en tredeling direkte vil kunne gi 100.000 kr i minus.

       Når det gjelder det som står om kontantstøtten i NOVA-rapporten, viser den oss helt klart at bruk av barnehage som barnevernstiltak ikke har gått ned etter at kontantstøtten ble innført. Det er det vist til to ganger.

       Jeg har lyst til å lese en liten melding som stod i Aftenposten. Det var en som hadde argumentert mot kontantstøtten:

       « Men så ble jeg mamma til en gutt som ikke trivdes i barnehagen. Jeg satte med én gang spørsmålstegn ved min og min manns oppdragelse, hva hadde vi gjort galt, alle barn ville vel helst velge barnehage framfor mamma? Etter en lengre tids vurdering sluttet jeg i jobben og tok sønnen min ut av barnehagen, og takket være kontantstøtten klarte vi det økonomisk. Jeg opplevde en ny hverdag full av nærhet til min sønn, tankevirksomhet og energi kunne vies til familien på en annen måte enn før ».

       Dette vil hun miste med SVs politikk.

       Trond Giske (A) [19:27:11] : Representanten Eriksen bruker som bevis for at kontantstøtten er en ønsket ordning, at det er så mange som bruker den. Da skulle vel undertegnede være et bevis på det motsatte. Man kan ikke automatisk trekke den slutning at det at de som ikke har barn i barnehage, får kontantstøtte, nødvendigvis gjør den til den mest ønskede ordningen.

       Kristelig Folkeparti sier at de er veldig opptatt av valgfrihet. Men valgfrihet må bety at man har flere reelle alternativer å velge mellom. Skal begge velge en yrkeskarriere, må det være barnehageplasser nok. Det er jo nummer én for en reell valgfrihet, og der bremser Kristelig Folkeparti ambisjonene for barnehageutbyggingen, fra 12.000 pr. år til 9.000 pr. år. Det andre må være at man har en reell mulighet til å være hjemme. Jeg vet ikke hvor mange representanten Eriksen tror har råd til å slutte i jobb for 4.000 kr i måneden. Der man har råd til eller tar seg råd til å slutte i jobb for 4.000 kr i måneden, er det svært ofte den som tjener minst, dvs. kvinnen, som gjør det. Det må være en mye bedre ordning å bruke disse pengene på å utvide foreldrepermisjonen. Da får man en reell valgmulighet og kan velge å være hjemme sammen med barna, og både mor og far får den muligheten.

       Dagrun Eriksen (KrF) [19:28:37] : Vi har hele tiden lagt til rette for at det skal være reell valgfrihet. Derfor har vi hatt den offensive satsingen som vi har hatt i forhold til barnehageutbyggingen. Jeg vil bare at representanten Giske skal lytte ekstra nå: Vi har lagt til rette for 9.000 plasser. Det vil gi mange flere enn 9.000 barn opphold i barnehage. I inneværende år ble det lagt til rette for ca 7.500 plasser, men det var 5.000 flere barn enn det som fikk plass, fordi vi har hatt en del strukturendringer. Så vi har sammen med Fremskrittspartiet lagt opp til en offensiv utbygging til 9.000 plasser, og det vil gi rom for mange flere barn i barnehage.

       Når det gjelder kontantstøtten, er det to tredjedeler av kontantstøttebarna som blir passet av foreldrene. Jeg tror at representanten Giske og andre foreldre velger omsorgsløsninger som er gode for sine barn. Blant dem er kontantstøtten, som en viktig del av valgfriheten. Valgfriheten kan aldri bli barnehage eller barnehage, kontantstøtte eller kontantstøtte, men det kan være kontantstøtte og barnehage.

       Full behovsdekking innanfor barnehagesektoren er ein klar føresetnad dersom ein skal nå reell valfridom. Utbyggingstakta i barnehagesektoren går dessverre for seint. Målet om full behovsdekking innan 1. august 2005 står fast, men signal så langt tyder på at det kan bli vanskeleg å nå dette målet.

       Eit samla storting står bak barnehageforliket. Det har i lang tid vore knytt usikkerheit til tidsaspektet, og eg må med all respekt hevde at Regjeringa og statsråden ikkje ser ut til å søkje å finne tiltak som kan bidra til å auke utbyggingstakta. Investeringstilskottet til nye plassar er eit godt og målretta tiltak, men det er etter mi meining passivt av Regjeringa å foreslå at dette blir vidareført på dagens nivå. I alle fall burde det ha vore prisjustert.

       Kontantstøtteordninga har alltid skapt debatt. Det er mange som hevdar at ordninga er kvinnefiendtleg og likestillingsfiendtleg. For Senterpartiet er kontantstøtta ein reiskap som kan bidra til valfridom for familiane. Når det vert hevda som negativt at om lag 11.000 kvinner tek ut kontantstøtte for å vere saman med eigne ungar, meiner vi tvert om at det er positivt og i tråd med vårt mål om auka tid saman for barn og foreldre.

       Fedrekvoten bør utvidast og baserast på eigne opptente rettar.

       Tiltak til foreldrerettleiing og samlivstiltak har etter kvart fått brei oppslutning. Mange parti som midt på 1990-talet var negative til dette, stiller seg no fullt ut bak det. Det meiner Senterpartiet er svært positivt. Å tenkje førebygging framfor reparasjon er ein tanke som ligg Senterpartiet sitt hjarte nær, og eg vil faktisk gi ros til statsråden for offensivt arbeid på dette området. Å satse på eit meir heilskapleg førebyggjande arbeid, slik som tilbod om ein dags samlivskurs til alle førstegongsforeldre, er udelt positivt.

       Senterpartiet har vore oppteke av at krisesentra skal ha ei stabil og føreseieleg finansieringsordning. I utgangspunktet ville vi ha 100 % statleg finansiering, men støtta subsidiært 80-20-finansieringa. Dette har statsråden følgt opp i budsjettproposisjonen. Samstundes er det positivt at sentra no får høve til å behalde bidrag og gåver i tillegg til finansieringa frå stat og kommune.

       I proposisjonen er det varsla at Regjeringa vil leggje fram ei utgreiing om ny forvaltings- og finansieringsordning for incestsentra hausten 2004. Så langt har ikkje departementet lagt noko fram for Stortinget om dette, og det er ikkje mange dagane igjen av hausten 2004.

       Senterpartiet varsla i Innst.S.nr.226 (2003-2004) at incestsentra bør finansierast på same måten som krisesentra. Det er mange senter som i dag opplever den uverdige situasjonen det er å gå på tiggarferd for å få budsjetta sine til å gå nokolunde i hop. Det er ein uhaldbar situasjon.

       Stortinget har i mange samanhengar fokusert på at hjelpetiltak må setjast inn når behovet er der, og incestsentra gir hjelp og støtte til nokre av dei svakaste i samfunnet vårt, nemleg ungane. Overgrep mot barn frå personar som står dei nær, gjer overgrepa ekstra belastande. For Senterpartiet er det viktig at ei stabil og føreseieleg finansieringsordning snarast råd kjem på plass.

       Fem minutt til to rammeområde er knapp tid. Når det gjeld rammeområde 1, vil eg berre kort kommentere at konkurranseutsetjing og effektivisering ikkje må overskyggje målet om at det viktigaste er å vareta einskildpersonar sine rettar til gode og trygge tenester. Ikkje alle politikkområde eignar seg for konkurranseutsetjing. Vi skal leggje til rette for at storsamfunnet skal fungere, og effektiviseringsiveren til Regjeringa har på ei rekkje område dessverre ført til at tenester som tidlegare var lett tilgjengelege, no vert gjorde vanskeleg tilgjengelege for både einskildpersonar og næringsliv.

       SV er opptatt av at vi får likeverdige muligheter i arbeidslivet og likeverdige muligheter knyttet til det å være foreldre. Barnekonvensjonen sier helt klart at et barn har rett på to foreldre. Det er også slik at de to første årene i et barns liv er de viktigste når det gjelder tilknytning. Så vet vi ikke bare at 11.000 flere kvinner er hjemme - det er jo ikke blant menn det har blitt færre årsverk - men vi vet også at menn som har barn, jobber mer overtid enn menn som ikke har barn.

       Mener virkelig Senterpartiet at dette er en god og viktig utvikling? Dette er resultater av kontantstøtten.

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [19:36:38] : Ja, dette er ein konsekvens av kontantstøtta.

       Då Senterpartiet i si tid slutta seg til dagens kontantstøtteordning, var det med den argumentasjonen at vi ønskjer at foreldre skal kunne velje tid saman med ungane sine. Men eg vil understreke at den valfridommen ikkje er reell før vi har full dekning innanfor barnehagesektoren.

       Senterpartiet sin kontantstøttemodell er relatert til at det ikkje er bruk eller ikkje bruk av barnehageplass som skal utløyse kontantstøtte, men derimot at foreldre verkeleg brukar tid saman med ungane sine.

       Eg trur at det er ei grunnleggjande usemje mellom SV og Senterpartiet på dette området, og så langt i programprosessen før nytt stortingsval er det ingenting som tyder på at Senterpartiet vil forandre standpunkt.

       Videre står det i proposisjonen at Regjeringen « ønsker større grad av harmonisering av arbeidsvilkårene i offentlig og privat sektor ». Jeg står her med en følelse av at statsråden vil svekke rettigheter og eventuelt pensjonsrettigheter til de ansatte i offentlig sektor. Kan statsråden avkrefte at jeg tar feil? Jeg har liksom et bestemt inntrykk av at samarbeidet mellom statsråden og arbeidstakerorganisasjonene ikke er bra nok. Hva føler statsråden selv?

       May Hansen (SV) [19:45:38] : Regjeringa er opptatt av lokaldemokratiet. Derfor vil jeg spørre statsråden om han mener det er riktig at fylkesmennene blir tilført midler og stillinger for å pådytte kommunene Regjeringas omstillingspolitikk. Dette går jo ut over lokaldemokratiet.

       En annen ting som jeg tok opp med statsråden i trontaledebatten, gjaldt forslag nr. 3, « om bruken av små stillinger i stat og kommuner og hva det betyr for likelønnsutviklingen i Norge, og hvilke konkrete tiltak Regjeringen vil iverksette ». Han svarte meg da at dette var et kommunalt problem, og at kommunene hadde frihet til selv å ordne opp i dette. Men disse små stillingene er jo akkurat de som ivaretar de brukerne - de kvinnene som er ansatt i disse små stillingene - som statsråden er opptatt av. Det er faktisk slik at dette bremser opp likelønnsutviklingen i Norge.

       Torny Pedersen (A) [19:48:14] : Det er ikke ukjent at Arbeiderpartiet er uenig i Regjeringens sterke tro på utskillelse og privatisering av offentlige virksomheter. Vi mener at fristilling ofte fører til dyrere tjenester for brukerne og til mer administrasjon og byråkrati - jeg nevner bare internfaktureringssystemet.

       Høyre gir inntrykk av at de vil konkurranseutsette og privatisere for privatiseringens egen del. Ser ikke statsråden den usikkerheten som råder ute blant ansatte i statlige bedrifter med stadige omstruktureringer, oppsigelser og omdanning til underselskaper, endring i arbeidsledighetstrygd, endring i ventelønnen, osv.? Mener statsråden dette er riktig strategi for å motivere de ansatte?

       Trond Giske (A) [19:50:53] : Statsråd Meyer er ikke bare moderniseringsminister, men også en viktig aktør på kulturfeltet. Han har nemlig ansvaret for å praktisere konkurranselovens reglement hva gjelder bransjeavtalen for bokbransjen. Vi har gjennom media blitt kjent med at statsråden og Regjeringen har gitt dispensasjon fra konkurranseloven for en bokbransjeavtale. Det synes vi er positivt. Man har også gitt en overgangsordning, hvor den gjeldende avtalen på en del områder får gjelde fram til 1. januar 2006 og til 1. juli 2006. På ett område skal avtalen utfases allerede fra 1. januar, og det gjelder at bokhandlerne skal kunne gi samme rabatt som bokklubber. Der er det en uklarhet jeg gjerne skulle fått oppklart. Når man opphever dette fra 1. januar, er det da den gamle bokbransjeavtalen som gjelder, med 25 % rabatt både i bokklubber og hos bokhandlere, eller er det den nye avtalen, hvor man får en annen rabatt, nemlig 12,5 %? Hvilken rabatt er det bokhandlere og bokklubber skal forholde seg til etter 1. januar 2005?

       Trond Giske (A) [19:53:38] : Et slikt perspektiv hører i høyeste grad hjemme i en budsjettdebatt. Det gjelder en viktig del av statsrådens ansvar - det ligger under hans departement - nemlig konkurransemyndigheten.

       Vi er forhåpentligvis enige om målet, nemlig at flest mulig skal kunne lese bøker, kjøpe bøker til en rimelig pris, samtidig som forlag - bokbransjen - skal ha rammebetingelser som gjør at det blir gitt ut en stor bredde av bøker. Vi har hatt en meget vellykket litteratur- og bokpolitikk i Norge. Vi gir i forhold til folketallet ut flere bøker enn noe annet land vi kan sammenlikne oss med, og vi leser flere bøker enn de gjør i mange andre sammenliknbare land.

       Fra 1. januar gjelder et nytt regime. Da skal bokklubbene og bokhandlerne gi samme rabatt. Og mitt spørsmål var altså helt konkret: Hvilken rabatt? Skal man ha 12,5 %, som den nye bokbransjeavtalen sier, eller skal man ha 25 %, som er den gamle rabatten til bokklubbene? Dette er helt vesentlig for bokhandlene, for man kan forestille seg hvordan det vil være for en liten bokhandel ute i distriktet å skulle gi 25 % i konkurranse med bokklubber og med de store kjedene på bokhandlersiden. Jeg tror det vil bli veldig problematisk for de små bokhandlene, og det burde bekymre også Regjeringen.

       I juni 2003 lagde vi et barnehageforlik, hvor alle partiene i Stortinget gikk sammen om et stort løft for barnehagene. Det var et viktig forlik, fordi det viste at vi har noen felles mål i barnehagepolitikken: full barnehagedekning i løpet av 2005, en makspris på 1.500 kr i 2002-kroner for et, som vi kalte det, standard tilbud og likebehandling mellom de private og offentlige barnehagene. Det er viktig at komiteen også i årets budsjettinnstilling enstemmig sier at målene og virkemidlene i barnehageavtalen står fast.

       Forliket har vært viktig. Vi har fått en økning i bevilgningene til barnehagene som savner sidestykke. Vi har fått en økning i utbyggingstakten, vi har fått makspris 1 på plass. Det som av enkelte ble sagt var nærmest en umulighet, er blitt gjort mulig, og vi har fått økt støtten til private barnehager. Likevel er utviklingen i barnehagesektoren ikke kommet så langt som vi hadde håpet. Utbyggingen både i 2003 og i 2004 hadde en ambisjon om 12.000 plasser, og så skulle vi bygge resten i 2005 og nå full dekning. Det har gått mye saktere, og vi ligger langt etter skjemaet. Når en skøyteløper ligger langt etter skjemaet og går 37-runder istedenfor 36-runder, har han egentlig to valg: Enten kan han holde seg til det samme skjemaet og få rundetiden ned, eller han kan holde rundetiden konstant og bytte skjema. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjør ingen av delene. De reduserer faktisk ambisjonsnivået, og det er jo en merkelig strategi når man har fått et stort etterslep. Man skulle tro at når man har bygd færre barnehageplasser både i 2003 og i 2004 enn man hadde planlagt, burde målsettingen og budsjetteringen være at man økte barnehageutbyggingen, slik at man prøvde å ta igjen litt av det tapte.

       Departementet går også langt i budsjettet ved å si at makspris 2 ikke bør innføres fra 1. august 2005, slik planen er. Barnehageavtalen sier klart at dette skal endelig avgjøres i løpet av våren 2005, når evaluering av utbyggingstakten og makspris 1 foreligger. Jeg forutsetter at departementet selvsagt følger opp dette, og at Stortinget tar den beslutningen i løpet av våren.

       Det argumenteres med at en innføring av makspris 2 vil forsinke barnehageutbyggingen. Jeg mener det er motsatt. Departementet skriver selv at i løpet av 2005 vil 73 % av kommunene ha full barnehagedekning med makspris 1. I disse kommunene vil det jo ikke bli bygd en eneste barnehage før makspris 2 innfases, for det er først da vi får avdekket et ekstra behov, som også gir grunn til å bygge flere barnehageplasser. Derfor ser vi fra Arbeiderpartiets side det slik at en forsinkelse av makspris 2 faktisk vil bidra til en forsinkelse også av utbyggingen, istedenfor det motsatte.

       Likebehandling er et viktig element i barnehageforliket. Departementet har valgt en modell ut fra faktiske kostnader, og vi har ikke innvendinger til den modellen Regjeringen har valgt. Likevel setter vi spørsmålstegn ved om likebehandling blir resultatet i virkeligheten. Vi vet at kostnadene kan ha utviklet seg forskjellig i hver enkelt barnehage fra det tidspunktet kostnadsnivået ble målt, og fram til i dag. Samtidig er det en viktig begrensning i den modellen som er valgt, nemlig at den ikke gir private barnehager mulighet til den standardhevingen og de pensjons- og arbeidsvilkår som offentlige barnehager kanskje allerede har. Det er ting som det blir viktig å komme tilbake til hvis vi skal nå målet om at alle barn skal få en likeverdig plass i barnehage.

       Vi har også gjennom media blitt kjent med at barne- og familieministeren har sendt en ny barnehagelov ut på høring. Det er grunn til å understreke at komiteen sier enstemmig at den

« mener at endringer i lover og forskrifter som innebærer svekkelser i kvaliteten, vil kunne undergrave hva som ligger i et ordinært tilbud ».

       På den måten vil det også kunne foreligge et brudd på barnehageavtalen dersom en slik lov blir vedtatt. Jeg er ikke den som roper opp om brudd på barnehageavtalen hver gang noen gjør noe som vi fra Arbeiderpartiets side ikke liker - det overlater vi til andre. Men jeg vil si at det er veldig på kanten i forhold til intensjonene i barnehageavtalen at man nå reduserer barnehageutbyggingstakten. Det synes vi er sterkt beklagelig når full dekning er et av de viktigste målene i hele avtalen.

       Departementet har gjennomført en « kvalitetssatsning 2001-2003 » i barnehagene med gode resultater. Barnehagene har arbeidet aktivt og engasjert med kvalitetsutvikling, og kunnskapen og samarbeidet i sektoren er styrket.

       2005 blir et spennende kvalitetsår. Stortinget får kommende vår oversendt en proposisjon til ny barnehagelov. Utkast til denne nye barnehageloven er som kjent ute på høring, med høringsfrist 10. januar. Utkastet legger til grunn at loven fortsatt skal sikre høy kvalitet på barnehagetilbudet, noe også komiteen er opptatt av.

       Alle de ulike delene av loven - både om formål, innhold, barns medvirkning, klar ansvarsfordeling mellom nivåene i sektoren og tilsyn med kommunen som barnehagemyndighet - har til hensikt å ivareta kvaliteten i barnehagene. Vi vil sikre at alle barn får et likeverdig tilbud av god kvalitet uavhengig av bosted. Derfor må vi ha en felles forståelse av hva et barnehagetilbud skal innebære. Regjeringen foreslår derfor en betydelig utvidelse av innholdsbestemmelsen, og skjerper kravene til kvalitet.

       Jeg er glad for at komiteen framhever rapporten « Tiltak for å beskytte barn mot overgrep » og det videre arbeidet for å følge opp denne. Forslagene er en viktig del av Regjeringens satsing på utvikling av positive familiestrukturer og bekjempelse av vold i nære relasjoner.

       Arbeidsgruppens forslag understreker viktige, grunnleggende poenger: Dersom barnet har blitt utsatt for vold eller vært vitne til vold, skal dette tillegges vekt i en sak om samvær eller fast bosted for barnet. Samværsretten står sterkt her i landet, og det er i utgangspunktet bra. Men foreldrenes rett til samvær skal ikke gå på bekostning av barnets beste. Barn skal ikke tvinges til samvær de er redde for, de skal slippe å grue seg til samvær. Fars rettigheter etter barneloven skal ikke medføre at mors sikkerhet trues dersom hun har behov for beskyttelsestiltak som f.eks sperret adresse. Det er ikke vanskelig for en far å få ut av et barn hvor mor bor.

       Rapporten har vært på alminnelig høring, med høringsfrist nå i sommer. Departementet har oppsummert uttalelsene som kom inn, og de er overveiende positive til forslagene i rapporten. Flere av høringsuttalelsene gir uttrykk for at de gjennomgående slutter seg til rapporten og forslagene til endringer i barneloven. Flere gir uttrykk for at barnet ikke har godt nok vern i barnefordelingssaker i dag, og at det er behov for endringer for å beskytte barn.

       Departementet jobber nå med å følge opp rapporten og høringsuttalelsene. Vi tar sikte på å legge fram en odelstingsproposisjon med forslag til endringer i barneloven i løpet av kommende sesjon.

       Den siste tiden har familiepolitikken igjen vært i fokus - det gleder jeg meg over! Det faktum at kontantstøtten har gitt mer tid mellom barn og foreldre, ser ut til å falle enkelte tungt for brystet. Igjen manes det fram et « kvinner tilbake til kjøkkenbenken »-bilde. Dagens opplyste kvinner, eller menn for den saks skyld, lar seg ikke by den type gammeldags retorikk, ei heller at det likestillingsmessig er et tilbakeslag å bruke tid på egne barn. Slike argumenter avslører, og jeg må si dessverre, at A4-tankegangen fortsatt har for mange tilhengere.

       Det som gir grunn til bekymring, er noe helt annet, nemlig at enkelte produserer et skremmebilde der foreldre som tar omsorgsansvar, mister både karriere- og utviklingsmuligheter. Med en slik tankegang blir vel det neste å redusere både på fødselspermisjon og annen tilrettelegging for småbarnsforeldre, slik at arbeidstilknytningen får et så kort avbrekk som overhodet mulig. Vil vi virkelig ha et slikt perspektiv på barne- og familiepolitikken? Mitt svar er nei. Tvert imot må veien være å legge til rette for kombinasjon av familieliv og arbeidsliv, også ved aksept for noe lengre permisjon, når det anses som rett for den enkelte.

       Regjeringens familiepolitikk bygger på økt valgfrihet og fleksibilitet i familiepolitikken. En forbedring av fedres opptjeningsrett vil vedtas i dette budsjettet, ytterligere forbedringer vil komme. Selvstendig næringsdrivende har fått rett til svangerskapspenger, og om kort tid vil vi sende ut et høringsnotat som også angår denne gruppen. En mer fleksibel fødselspermisjonsordning vil bli presentert for Stortinget til våren.

       Kontantstøtten står fast, og barnehagedekningen har aldri vært høyere. Denne valgfriheten står imidlertid på spill - det går tydelig fram av de alternativ Arbeiderpartiet og SV har presentert. I parentes må jeg også si at når disse partier fjerner en viktig velferdsreform, er det stusslig med satsingsforslag innenfor det samme området - faktisk en klar nedprioritering av sektoren fra disse partiene hvis vi ser på budsjettet.

       Helt til slutt: Den store barnevernsreformen som nå er på gang, er viktig - den er utrolig viktig for de utsatte barna våre. Jeg vil berømme hele barnevernssektoren på statlig side for det engasjement og de store initiativ som legges til grunn for denne store reformen.

       I vårt moderne samfunn har vi fått mange nye beboere, og en ny undersøkelse viser at det faktisk er flest innvandrere som benytter seg av kontantstøtten. Jeg lurer på om statsråden er fornøyd med det, med hensyn til den integreringspolitikken som vi snakker så varmt om, og ikke minst det norske språk. Arbeiderpartiet er bekymret over at kontantstøtten synes å virke inn bare på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, og ikke på fedrenes. Hva har statsråden å si til det?

       Statsråd Laila Dåvøy [20:08:42] : Denne regjeringen ønsker ikke det venstrepartiene ønsker, nemlig at alle skal inn i en A4-løsning som Arbeiderpartiet og SV skal bestemme. Vi er opptatt av valgfriheten, og når det gjelder spørsmålet om innvandrere, skal valgfriheten være like stor enten man er etnisk norsk, eller man er kommet til dette landet på annen måte. Jeg har lyst til å lese bare noen få ord som en ung kvinne skriver i Stavanger Aftenblad lørdag 11. desember:

       « Hva er så galt med at kvinner velger å ta seg av barna sine et år eller to? Ja, for det er valg det er snakk om, ikke tvang. De må ikke. Mener Giske&Co at kvinner selv ikke er i stand til å velge? Er vi så dumme og undertrykte at vi blir presset til å være hjemme? Av hvem da, i så fall? »

       Og videre:

       « Hva er de redde for? Jo, at noen kvinner skal velge annerledes enn de selv gjør/har gjort. Kvinnebevegelsen og venstre-sida i politikken har alltid påstått at det beste for kvinnene er å komme seg fortest mulig ut i arbeid og bli der. Av hensyn til likestillingen. For å få det til å høres fint ut, har de også sagt at det er av hensyn til barna. »

       Det er godt sagt!

       May Hansen (SV) [20:10:09] : Statsråden svarte meg i en spørretime her i denne salen:

       « Verken jeg eller UDI har registrert at det er sendt bekymringsmeldinger om omsorgssvikt når det gjelder disse barna »

       - altså mindreårige asylsøkere. Og videre:

       « Jeg er meget bekymret og har tatt dette opp med kommunal- og regionalministeren. Vi må sammen prøve å finne ut hvor disse barna er. Jeg aksepterer ikke at barn lever under uverdige forhold i asylmottak. Det gjør jeg ikke, men jeg vet ikke hvem de er. »

       Jeg har et brev her, og jeg refererte i stad til en avisartikkel. I brevet svarer barnevernstjenesten at den har mottatt flere andre bekymringsmeldinger som reiser tvil om mottakets evne til å gi tilstrekkelig hjelp og/eller omsorg til de barn de faktisk får ansvaret for. Barnevernstjenesten finner det allikevel svært vanskelig å være den instans som skal undersøke og kompensere eventuell manglende faglighet, bemanning, ved statlige institusjoner med riksdekkende funksjon. Hva mener statsråden om dette?

       Statsråd Laila Dåvøy [20:11:30] : Når det gjelder det første utsagnet, var det et sitat fra et tidligere innlegg fra meg her i denne sal, og det var i relasjon til en rapport som Redd Barna har utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet. Det er helt riktig at det i denne rapporten stod at det var en rekke alarmerende tilstander og bekymringer ved en del asylmottak der Redd Barna hadde vært inne og undersøkt saken, og jeg var svært opptatt av å få vite hvor disse barna er, om det var riktig. Vi har faktisk ikke fått dette dokumentert.

       Når det er sagt: Alle bekymringsmeldinger som kommer til barnevernet, skal følges opp, og hvis representanten May Hansen har noen eksempler fra en avis eller hvor det nå måtte være, på at barnevernet ikke har fulgt opp, vil jeg svært gjerne få vite det, så skal vi sørge for at vi også gjennom det statlige barnevernet eller fylkesmannen tar affære i forhold til dette.

       Ellers må jeg bare få oppklare en åpenbar misforståelse i representanten May Hansens første innlegg: Barnevernloven gjelder for alle - uansett - i dette landet, om de er i asylmottak eller andre steder.

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [20:12:58] : Stortinget la ned eit betydeleg stykke arbeid då vi fatta vedtaket som blir kalla barnehageforliket. Iallfall tilsynelatande er det brei semje om at vi skal ha full barnehagedekning, og vi skal innføre makspris trinn 2 1. august 2005. Men skal vi komme i mål, er det slik, som det har vorte sagt frå denne talarstolen tidlegare, at vi har behov for 14.000 nye plassar. Regjeringa starta budsjettarbeidet sitt tidleg på sommaren, budsjettet vart lagt fram for oss tidleg i oktober, og allereie i proposisjonen vart det varsla at vi ikkje ville komme i mål. Poenget mitt er at nesten eit år før vi har trinn 2, kapitulerer vi. Vurderer statsråden andre tiltak for å auke utbyggingstakta?

       Statsråd Laila Dåvøy [20:14:20] : Det har ikke tidligere vært bygd så mange barnehager på så kort tid som de siste tre årene. Kapasitetsøkningen i barnehagesektoren, bare for å ta fjoråret, tilsvarte faktisk 12.000 nye plasser. 7.400 nye barn kom i barnehage. I tillegg utgjorde kapasitetsøkningen ved at man gikk fra deltid til heltid, 5.000 nye plasser, slik at vi nådde fram når det gjaldt kapasitetsøkning i fjor. Målene står fast i barnehagesektoren. Og jeg har lyst til å vise til at vi har ikke mindre enn mellom 20 og 30 ulike informasjonstiltak. Jeg kan ikke gå igjennom alle. Da måtte jeg kanskje hatt et par minutter til, og det får jeg nok ikke. Men vi har gjort ufattelig mye for å få bygget barnehager. Det kanskje viktigste incitamentet vi har, er at staten fullfinansierer alle nye barnehageplasser. Men det er altså ikke denne statsråden som bygger ut barnehageplassene, det gjør kommunene og private.

       Trond Giske (A) [20:15:41] : Jeg registrerer i media at det har gledet statsråden at også de som er imot kontantstøtte, bruker de ordningene som finnes for barnefamilier. Men det er muligens ikke like gledelig at kontantstøtten for de aller fleste av oss har null innvirkning på den tiden man har sammen med barn. Det er rett og slett ett kriterium for å få kontantstøtte, og det er at man holder barnet unna barnehage etter at barnet er ett år. De første undersøkelsene viser jo at kontantstøtten i svært mange av tilfellene ikke hadde noe utslag i den forstand at barn og foreldre var mer sammen. Vi brukte altså 3 milliarder kr uten å oppnå et eneste minutt mer i samvær mellom foreldre og barn.

       Nå viser de siste undersøkelsene at vi kanskje har oppnådd noe, ved at kvinner slutter i arbeidslivet for å være sammen med barna. Mitt spørsmål er: Vi har ingenting imot å gi barnefamiliene penger, og barnefamiliene har ingenting imot å få penger, men ville det ikke vært bedre å bruke de pengene på å utvide fødselspermisjonen, slik at man fikk et reelt valg om å være hjemme, og at både mor og far kunne brukt den muligheten?

       Statsråd Laila Dåvøy [20:16:53] : Vi vil jo alle utvide fødselspermisjonsordningen, men hvorfor i all verden skal man redusere kontantstøtten eller ta den bort av den grunn? Man får jo bare enda større valgmulighet hvis man også beholder den.

       Når det gjelder den siste undersøkelsen, som det nylig er skrevet om i avisene, gjelder dette altså langtidsvirkningene når det gjelder tid med barna, og det gjelder kun kvinner. Det er kun kvinner som er med i undersøkelsen i denne sammenhengen. Det er Barne- og familiedepartementet som har bestilt og betalt rapporten, og den neste fasen vil være å undersøke hvilken tidsbruk fedre nå har når det gjelder langtidsvirkning av bruk av kontantstøtte. Og det blir jo spennende, for vi vet at det er flere og flere fedre - inkludert Giske - som også bruker kontantstøtten.

       Trond Giske (A) [20:18:00] : Kristelig Folkeparti har snakket om utvidet fødselspermisjon i hele denne stortingsperioden. Vi har ikke fått en eneste dag med utvidet fødselspermisjon av det. Det er penger som skal til for å utvide fødselspermisjonen, det hørte vi i en debatt tidligere her i dag. Det koster rundt 200-250 mill. kr pr. uke med utvidet fødselspermisjon. Det betyr altså at kontantstøtten kunne gitt mange, mange uker, ja flere måneder med fødselspermisjon, litt avhengig av hvilket inntektsnivå man beregner det etter.

       Så det er jo et prioriteringsspørsmål om man bruker pengene på kontantstøtte eller på fødselspermisjon. Og fødselspermisjon kunne da gitt et reelt valg for alle. Det er jo ikke slik at familieforsørgere rundt omkring i Norge kan slutte å jobbe for 4.000 kr i måneden. Det er fint å få 4.000 kr i måneden, hvis man uansett er hjemme, men man kan ikke slutte å jobbe. Og hvis man slutter, er det den med lavest inntekt som ofte gjør det, og det er dessverre ofte kvinner. Det er dermed et bidrag til mindre likestilling i arbeidslivet, mindre likestilling i hjemmet og mindre valgfrihet. For man har ikke mulighet til virkelig å være hjemme. Det ville man hatt med fødselspermisjon. Og dette kan ikke statsråden snakke seg unna. Jeg ønsker en mer logisk forklaring på hvordan dette henger sammen.

       Statsråd Laila Dåvøy [20:19:12] : Jeg får si det enkelt, da: Vi ønsker ikke å avvikle kontantstøtten. Vi ønsker å beholde kontantstøtten. Vi ønsker denne valgmuligheten. Ordningen er innført for at foreldre skulle få mer tid sammen med barna, for at det skulle være mer rettferdighet i overføringsordningene til barnefamiliene, og for at man altså skulle ha valgfrihet. Og det står jeg for. Vi kommer ikke noen gang til å foreslå å avvikle dette.

       Fødselspermisjonsordningen skal også utvides. Jeg er stolt av å være statsråd i Bondevik II-regjeringen, som har laget den første familiemeldingen noen gang, og som i denne meldingen foreslo grep i forhold til pappakvoten. Vi gjør en endring i 2005, som komiteen kjenner godt til. Så skal vi også utvide slik at alle fedre kommer innunder ordningen. Det er 11.000 fedre som ennå ikke kommer innunder ordningen. Og så skal vi utvide pappapermisjonen. Men vi følger også det som står i Sem-erklæringen om rekkefølgen.

       I tillegg sørger man for bedre fedrerettigheter i fødselspengeordningen, og jeg viser til Ot.prp.nr.7 (2004-2005), som ble enstemmig vedtatt i Odelstinget tidligere i dag. Her blir fedre sikret fødselspermisjon på eget opptjeningsgrunnlag. Sterk heving av adopsjonsstøtten, økt innsats mot fattigdom blant barn og unge, ytterligere satsing på samlivstiltak og forebyggende familietiltak er høyt prioritert i dette budsjettet.

       Regjeringens forslag om å styrke barnehagesektoren med 1,4 milliarder kr viser at barna prioriteres. Målet er å gi 9.000 flere barn et barnehagetilbud i 2005. Samtidig videreføres kontantstøtten. Slik tar vi også vare på valgfriheten til småbarnsforeldre og bedrer familienes situasjon.

       Det er verdt å understreke at bortimot 73 % av barn i alderen 1-3 år her i landet tar del i kontantstøtteordningen. Det ble utbetalt kontantstøtte til 83.100 barn første halvår i år. 2/3 av barn man mottar kontantstøtte for, passes i hovedsak av en av foreldrene, og nesten 1/3 av foreldrene sier at det er kontantstøtten som har gjort dette valget mulig. Høyre konstaterer med dette at kontantstøtte fortsatt er en populær ordning. Dette vil dessverre ikke de sosialistiske partiene ta innover seg.

       Hadde Arbeiderpartiet fått det som de ønsket i sitt alternative budsjett, hadde kontantstøtten blitt avviklet fra 1. mars 2005. I deres alternative budsjett står det 1. mars 2005. SV foreslår i sitt alternative budsjett for neste år å avvikle kontantstøtten fra 1. januar. En familie som har lagt opp sin økonomi i forhold til kontantstøtten og kanskje har tatt permisjon fra arbeidet for en lengre periode, ville over natta bli fratatt 3.657 skattefrie kroner i måneden. Dette tror ikke vi er noen god idé. Kontantstøtten er en viktig familiepolitisk reform, fordi den gir småbarnsfamiliene, uavhengig av hvilken bakgrunn de har, valgfrihet.

       Politikernes oppgave skal ikke være å tvinge barnefamiliene over i A4-løsninger, men å gi dem mulighet til å innrette hverdagen på den måten som passer familien best. For oss er derfor kontantstøtten et viktig skritt i retning av et samfunn hvor en setter barn og foreldre i sentrum, hvor foreldre foretar valg, og hvor de ut fra sin hverdag og livssituasjon kan skreddersy de tiltakene som passer dem best. Venstresidens påstand om at kontantstøtten fører kvinner tilbake til kjøkkenbenken, er en grov undervurdering av de flere tusen kvinnene der ute som tar et valg, som prioriterer sine egne barn og vil gi dem omsorg selv.

       Vold mot barn og kvinner er et økende og alvorlig problem både internasjonalt og her i landet. Vold, mishandling og overgrep er et ekstremt uttrykk for undertrykkelse av barn og kvinner. At barn og kvinner utsettes for vold i hverdagen, begrenser sterkt deres mulighet for aktiv deltakelse i samfunnet. I tillegg er dette et overgrep mot deres fundamentale friheter og grunnleggende menneskerettigheter.

       Den store andel av kvinner med minoritetsbakgrunn som søker tilflukt på krisesentrene, må også tas alvorlig. Disse kvinnene har ofte manglende nettverk utenfor familien og svak tilknytning til arbeidslivet, og problemene blir derfor mer kompliserte for dem. Her er det viktig både med hjelpepersonell som har kompetanse og kunnskap om andre kulturer, og tiltak som treffer bedre i forhold til disse kvinners behov for hjelp til å bli selvstendige og få seg arbeid.

       Det må også i større grad rettes fokus mot menns eget ansvar for utøvelse av vold. Det er uakseptabelt at den som utøver vold, blir boende i eget hjem, mens partner og barn må søke tilflukt på krisesentrene. Jeg er derfor veldig glad for at Regjeringens budsjettforslag om å forsterke innsatsen for å forebygge og hjelpe barn, unge og kvinner som opplever vold i familien, får full tilslutning her i dag.

       Avslutningsvis vil jeg uttrykke min tilfredshet over budsjettforliket vi har fått til med Fremskrittspartiet i komiteen. Vi har med dette fått til et godt og ansvarlig budsjett som innebærer en fortsatt styrking av Samarbeidsregjeringens satsing innenfor barne- og familie- og moderniseringsområdet.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Torny Pedersen (A) [20:26:11] : Jeg vil gjerne si noen få ord om likestilling.

       Dessverre går likestillingsarbeidet for trått, og jeg mener Regjeringen må arbeide enda mer aktivt for at vi skal komme videre.

       Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at det oppnås reell likestilling mellom kvinner og menn. Det er viktig at det arbeides videre for en rettferdig fordeling av muligheter og forpliktelser mellom kjønnene, og at likestillingsperspektivet skal integreres i all offentlig virksomhet.

       Jeg vil understreke at Norge har langt igjen på likestillingsfeltet. Vi ser forskjellsbehandling av kvinner og menn, ikke minst når det gjelder lik lønn for likt arbeid. Kvinner er ikke representert i ledende stillinger på samme måte som menn. Det offentlige må bidra til at det føres et aktivt likestillingsarbeid i samfunnet. Samtidig skal lovreguleringer hindre forskjellsbehandling og diskriminering. Et godt eksempel er regler om kjønnsrepresentasjon i styrer i allmennaksjeselskap. Regjeringen har forsinket innføringen av slike regler ved å vente og se om bedriftene selv oppfyller målet når det gjelder kjønnsrepresentasjon i styrene, 40 % kvinner og 60 % menn. Dette gir ikke framdrift i arbeidet.

       Arbeiderpartiet går imot å slå sammen Likestillingssenteret, Likestillingsombudet og Senter mot etnisk diskriminering. Det er viktig at likestillingsarbeidet ikke kommer i skyggen.

       Dessverre har vi et parti som ikke vil ta likestillingsproblematikken på alvor. Det er selvfølgelig Fremskrittspartiet, som tradisjonen tro går inn for kraftige reduksjoner til likestillingsarbeidet. Det er meget optimistisk å tro at noe vil ordne seg av seg selv - hvis det egentlig var målet.

       Til slutt må jeg få understreke at det også er viktig å bekjempe fordommer og diskriminering basert på legning og seksuell identitet. Det er derfor viktig at det offentlige bidrar aktivt med økonomisk støtte til prosjekter og organisasjoner som har dette som mål. En slik organisasjon er Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, som bl.a driver et antidiskrimineringsprosjekt som bør få fortsette. Det er opplysning og atter opplysning som skal til for at samfunnet skal se på homofile og lesbiske som på alle andre. Her mener jeg at Kristelig Folkeparti har noe å lære, og skal man tro dagens VG, kan det kanskje også gjelde Fremskrittspartiet.

       May Hansen (SV) [20:29:29] : Det er ikke riktig som statsråd Dåvøy sier, at barnevernsloven gjelder for mindreårige asylsøkere på lik linje med norske barn. Det er jo slik at hvis norske barn er uten foreldre og omsorgspersoner, er det barnevernet som tar ansvar for dem, undersøker deres livssituasjon og finner et tilbud som er tilpasset deres behov. Når det gjelder mindreårige asylsøkere, er det UDI som har ansvaret. Barnevernet er verken inne og vurderer det mottaket de bor i, eller har noe som helst slags omsorgsansvar for dem. De får en melding når barna kommer til landet, men det er kun hvis barnevernet får en bekymringsmelding fra mottak eller verge, at de går inn og undersøker situasjonen til disse barna.

       UDI har vært på besøk på Vårli i Moss, som er et mottak for mindreårige asylsøkere. Statsråden svarte på mitt spørsmål her i salen at verken UDI eller hun hadde hørt om at det var kommet noen bekymringsmeldinger til barnevernet. UDI har, som nevnt, vært på besøk på Vårli, og det står i Moss avis - statsråden skal selvfølgelig få kopi av innlegget - at man har gjort noen tiltak for å bedre barnas situasjon. Så står det:

       « Trenger barna mer hjelp enn dette, er det verre. I Pp-tjenesten må de vente i et halvt år på hjelp, i barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien må de vente i tre måneder ».

       Mottaket sier videre at man har

« bedt barnevernet om hjelp til tre av barna på mottaket. Men barnevernet hadde ikke kapasitet til å hjelpe dem. Heldigvis klarte vi å løse problemene på egen hånd den gangen. Nå har vi et annet barn med alvorlige problemer, men han må også vente i tre måneder. Denne gangen er vi redd for at situasjonen vil bli mye verre før han kan få hjelp »

       Innlegget ligger her.

       Jeg refererte også til et svar fra barnevernet etter enda en melding, hvor de sier at de har fått mange henvendelser og meldinger fra mottaket og fra hjelpeverger, men man har ikke kapasitet til å gå inn, man har ikke økonomi til å gå inn. Det er helt klart at det ikke er klare retningslinjer her, og dette er statsrådens ansvar. UDI har hørt dette. Dette er referert i avisene. Både statsråden og UDI vet om dette. Dette er ikke i tråd med det statsråden svarte meg i spørretimespørsmålet. Disse barna har det kjempedårlig. Mange av dem er udetonerte bomber, som man sa på et åpent seminar i Moss for 14 dager siden. Hva gjør statsråden med dette?

       Sonja Irene Sjøli (H) [20:32:50] : Først vil jeg rette opp at jeg feilaktig kom til å si at Arbeiderpartiet i finansinnstillingen ville fjerne kontantstøtten fra 1. mars og ikke fra 1. juni, slik det står i komiteinnstillingen. Representanten kunne fra benken nå opplyse meg om det var i Arbeiderpartiets alternative budsjett at det stod 1. mars. Men det faktum at Arbeiderpartiet vil fjerne kontantstøtten fra 1. juni, forbedrer ikke situasjonen for de barnefamiliene som har valgt kontantstøtte. De får fem måneder på seg til å legge om sin økonomi og skaffe et annet omsorgstilbud til barna sine. Enda verre er det med SVs forslag. Der har de bare 14 dager på seg.

       Den typiske kontantstøttemor er, som vi var inne på tidligere, en som jobber deltid, har kvelds- og nattarbeid eller helgearbeid. Svært mange jobber i lavtlønnsyrker i helsesektoren. Å fjerne kontantstøtten vil forverre familienes økonomi. Jeg står fast ved at dette er grunnleggende usosialt. 3.657 kr netto er mye penger for en småbarnsfamilie. I min replikkordveksling med representanten Faldet fikk jeg ikke svar på hva hun vil tilby disse familiene i stedet.

       Jeg må si at jeg rett og slett ikke forstår hva som er problemet med at foreldre velger andre omsorgsløsninger enn barnehage, eller at de trapper ned jobb og karriere en periode for å ta seg av barna og kanskje velger å greie seg med mindre en tid. Det må, etter Høyres syn, være foreldrenes valg.

       Arbeiderpartiet og SV mener tydeligvis at de vet hva som er best for den enkelte familie. Alle skal inn i den samme A4-formen. Og hver gang Høyre fremmer forslag om å styrke folks muligheter til å bestemme over egne liv, er det bare nei og atter nei fra SV. Representanten May Hansen og SV har en ekstrem tillit til egne evner når det gjelder å styre over folks liv. Forslaget om å regulere tiden mor og far skal være hjemme med barna, fører ikke til økt likestilling. Representanten Hansen sier hun ikke har foreslått en tredeling. Jeg har vært i debatt med representanten Hansen i P4 og med representanten Heikki Holmås i « Politisk kvarter » om dette, og da stod de fast på at det var dette som skulle gjennomføres. Så klart har det vært at det har skapt røre blant andre representanter i SVs gruppe. Men jeg merker meg nå at representanten Hansen og SV er på defensiven og bare vil ha en utredning.

       Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for en god og engasjerende debatt. Vi skal også vedta et godt budsjett. Det er betryggende med et så stort engasjement for barne- og familiepolitikken. Det synes jeg lover godt. Det er også betryggende at det er et solid flertall for Regjeringens politikk, både når det gjelder barne- og familiepolitikken, og når det gjelder å modernisere og få en velfungerende offentlig sektor som både borgerne og næringslivet vil nyte godt av.

       Dagrun Eriksen (KrF) [20:36:07] : Jeg har bare behov for å presisere en ting. Vi peker på at om 9.000 nye barn skal få barnehageplass, må det bygges ut langt flere enn 9.000 plasser. Det vil være en følge av at det fortsatt kommer til å være overganger fra deltids- til heltidsplasser.

       De offensive virkemidlene som Stortinget var enig om skulle til for å få en økt barnehageutbygging, står fast. Investeringstilskuddet ligger fast. Statens finansiering av alle nye plasser står fast. Skjønnspotten ligger der, alle virkemidlene står som sagt fast. Det kan være andre ting, f.eks i byggebransjen, eller kommuneplaner, som gjør at barnehageutbyggingen må ta noe lengre tid. Men alle de positive stimuleringsvirkemidlene som Stortinget la på plass, står fast. Jeg tror dette vil legge til rette for en offensiv utbygging av plasser. Men vi kan ikke trylle.

       Statsråd Laila Dåvøy [20:37:25] : Jeg ønsker å gi noen kommentarer til representanten May Hansen og si litt om likestilling, hvis tiden strekker til.

       Nå er kanskje ikke avisene i og for seg gode nok sannhetsvitner i alle saker, men realiteten er slik at vi har klare retningslinjer i barnevernet i dag. Barn skal behandles likt. Jeg regner med at jeg får den dokumentasjonen som representanten har, slik at det er mulig å undersøke og sette inn tiltak.

       Det er leit at man som stortingsrepresentant ikke vet hva som gjelder i barnevernet. Det er faktisk slik at for de barna som blir alene, det gjelder asylbarn og andre, oppnevnes det verge. Det gjøres for asylbarna, og det gjøres også for norske barn når de blir foreldreløse. Barnevernet tar ikke automatisk over omsorgen for noen barn, det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle. Også her har vi likestilling når det gjelder asylbarna og norske barn.

       Så litt om likestilling. Det å beskylde Regjeringen for å ha forsinket f.eks innføringen av 40 % kvinner i styrerommene, er helt ufattelig. Det er jo denne regjeringen som har lagt fram forslag om det. Det er ingen annen regjering som noen gang har våget å legge fram et så progressivt forslag, og så snakker man om at denne regjeringen forsinker en sak som vi har lagt fram og fått Stortingets tilslutning til. Det er helt utrolig.

       Så vil jeg bare vise til - dette er bare tatt fra hodet i full fart - en del likestillingstiltak som vi jobber med:

       Dette er bare noe av det vi kommer med innenfor likestilling. Det er ikke uttømmende - slett ikke.

       Eirin Faldet (A) [20:40:14] : Representanten Sjøli er svært bekymret for disse barnefamiliene som ville miste kontantstøtten fra 1. juni dersom Arbeiderpartiet fikk sin vilje. Jeg synes faktisk at det ikke er så kort omstillingstid, egentlig, for mitt motspørsmål er: Hvor lang omstillingstid får alle de som mister jobbene sine og i tillegg får redusert dagpengene, arbeidsledighetstrygden? Høyre burde bekymre seg for kommuneøkonomien, for velferden skapes i kommunene. Det ser ikke ut til å engasjere så veldig, til tross for at barnefamiliene får økte utgifter til SFO, de får økte utgifter til kulturskole, som det passer så bra for Høyre å snakke varmt om, de får redusert arbeidsledighetstrygd, pendlere mister fradraget sitt, og vi snakker jo om et mobilt arbeidsmarked. Dette er også en del av barnefamilienes totale økonomi som burde bekymre Høyre.

       Trond Giske (A) [20:43:18] : Komitelederen etterlyste hva som var Arbeiderpartiets alternativ til kontantstøtten. Hun hadde ikke fått ordentlig svar på det.

       Vi ønsker for det første en raskere barnehageutbygging. Det hadde gitt en større valgfrihet for alle de foreldrene som sender brev til kommunen sin, ber om en barnehageplass og får avslag. Det er ikke mye til valgfrihet når man står der uten barnehageplass og er nødt til å finne andre omsorgsløsninger. Vi ønsker å beholde småbarnstillegget i barnetrygden, i motsetning til regjeringspartiene, som - det er helt riktig som foregående taler sa - kuttet småbarnstillegget over natten. Det skulle man tro rammet de fattigste småbarnsfamiliene på en måte som Sjøli virket veldig opptatt av i sitt forrige innlegg.

       Vi ønsker en makspris i barnehagen. Det har vi oppnådd. Nå ønsker vi også å få den innfaset raskt. Det betyr kanskje 1.000 kr billigere barnehageplass i måneden. Det betyr mye for småbarnsfamilienes økonomi, og det gir større valgfrihet i forhold til å bruke barnehager.

       Vi ønsker et skatteopplegg som gir lavere skatt for dem som tjener minst, og høyere skatt for dem som tjener mest. Representanten Sjøli står fritt til å kopiere vårt forslag og legge Høyres politikk over i vår retning, hvis det bekymrer henne at folk har for dårlig råd.

       Så ønsker vi utvidet fødselspermisjon. Statsråd Dåvøy har snakket varmt om at det nærmest er Kristelig Folkeparti som er opphavet til fødselspermisjonen og pappapermisjonen. Vel, når vi har hatt borgerlige regjeringer i dette landet, har ikke fødselspermisjonen blitt utvidet med én dag. Fra 1981 til 1986 var den konstant, i fem år. Fra 1989 til 1990, under en borgerlig regjering, ble den ikke utvidet med én dag. Fra 1997 til 2000, under Bondevik-regjeringen, ble den ikke utvidet med 15 minutter. Og fra 2001 til 2005 har vi ikke fått ett eneste minutt mer fødselspermisjon. All økning fra 18 uker til ett år har skjedd under arbeiderpartiregjeringer. Så jeg tror man må gå tilbake til historieboka hvis man ønsker å finne ut hvor dette kommer fra.

       Og det kommer til å være slik igjen. Det er kun et regjeringsskifte i 2005 som kan gi foreldre større valgfrihet til å være hjemme. Det må jo være helt innlysende, sier en lærer som tjener rundt 300.000 kr i året, 25.000 kr i måneden: Er det mulig å si opp den jobben og være hjemme for 4.000 kr hvis man har boligutgifter, hvis man har faste utgifter på bil, og hva man nå har? Det er ikke slik at den valgfriheten er reell for de aller, aller fleste. Det er mulig at det er noen i regjeringspartienes kretser som bare kan kutte ut jobben og være hjemme for det. Men for de aller, aller fleste, og vanlige barnefamilier, er ikke det virkeligheten. Bruk heller pengene på å utvide fødselspermisjonen! Vi kan få fire, fem måneder eller sekstimers dag, og 80 % tidskonto i to år. Det ville gi en fantastisk mulighet for foreldrene til å velge å være mer sammen med barna sine. Og vi kunne få mer likestilling, for vi kunne gi en del av det til far. Da hadde vi lært far å ta vare på barna i enda større grad, og vi hadde gitt mor muligheten til å ha karriere i yrkeslivet på lik linje med far. Det ville vært likestilling i praksis.

       Statsråd Laila Dåvøy [20:46:35] : Det var faktisk Bondevik I-regjeringen som foreslo og fikk gjennomført forbedringer i pappapermisjonen i 2000. Og er det ikke Bondevik II-regjeringen som i dag får flertall i Stortinget for å gi fedre fødselspenger på selvstendig opptjening innenfor pappakvoten? Svaret er « jo » - på begge to.

       Så har jeg lyst til å minne om at ifølge en nylig foretatt undersøkelse om hva foreldre mener om kontantstøtten, vil 70 % av foreldre - skal vi si i fertil alder - ha kontantstøtten som et valg. De vil velge selv.

       Så tillater jeg meg å lese - jeg fikk ikke lest hele innlegget fra denne fantastiske moren som skrev i Stavanger Aftenblad på lørdag. Så resten av innlegget er følgende - for dem som er bekymret for karrieren:

       « Karrieren min er ikke blitt ødelagt av at jeg brukte tid sammen med barna da de var små. Det har heller ikke ødelagt barna mine. De snakket i hele setninger da de var 16 måneder gamle og leste da de var fire. Harmoniske, trygge og sosiale ble de også. »

       Til slutt sier hun følgende:

       « Vi trenger ingen mulla Giske til å velge for oss hva som er best for oss selv og våre barn. Det er vi selv i stand til. »

       Jeg synes det sier mye. Og jeg slutter meg til at man kan velge selv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 1136)