Finn Martin Vallersnes (H) [10:03:52] (ordfører for saken):

       Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia hadde et enormt omfang, og den krever den største nødhjelpsinnsatsen i moderne tid. Men likevel må vi ikke glemme at fattigdom og krig i Afrika krever ofre som tilsvarer tre tsunamier i året! Det er betryggende at så mange av verdens ledere har advart mot å la hjelpen til flodbølgeofrene gå på bekostning av andre fattige land. Storbritannias finansminister, Gordon Brown, varslet tidligere i januar en Marshall-plan for Afrika. FNs generalsekretær har påpekt at organisasjonen har fått inn mer penger på sju dager enn i hele 2004. Kanskje blir flodbølgekatastrofen et vendepunkt i kampen mot fattigdom.

       La meg slå fast: Utviklingspolitikk og kamp mot fattigdom er ikke veldedighet. Utviklingspolitikk dreier seg om å adressere noen av de mest alvorlige menneskerettighetsutfordringer i vår tid. Det gjelder særlig fattigdom. Så har da denne stortingsmeldingen fått tittelen « Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utviklingspolitikk ». Derfor sies det også helt innledningsvis i meldingen: « Menneskeverdet er ukrenkelig.» Kampen for menneskerettighetene bør derfor være basisen og utgangspunktet for norsk utviklingspolitikk i årene som kommer.

       Når vi tar dette som vårt utgangspunkt, er det også åpenbart at FNs tusenårsmål bør være rammen for vår politikk overfor utviklingslandene. Disse målene tar opp helt sentrale aspekter ved fattige menneskers levekår. Men også andre mål omtales, som de fra toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg. Meldingen synliggjør derfor hvordan vi fra norsk side bidrar til å nå målene, og den påpeker at innsatsen må skje på mange områder samtidig. Det er en styrke at det er bred enighet i innstillingen om at FNs tusenårsmål skal være grunnlaget for norsk utviklingspolitikk i årene som kommer.

       Denne rettighetsorienteringen i norsk utviklingspolitikk er en politisk nyvinning. Tidligere var den såkalte bistandspolitikken i svært stor grad prosjektorientert, og av mange også karakterisert som teknokratisk. Utviklingspolitikken vil nå ikke minst preges av vår evne til å skape de nye internasjonale rammebetingelsene som skal gjøre utvikling mulig. Det forutsetter endringer i de internasjonale rammebetingelsene for handel, gjeld og investeringer. I tillegg må vi fokusere på viktige faktorer som godt styresett og respekt for menneskerettigheter. Slik sett er all politikk som berører fattige menneskers levekår, utviklingspolitikk.

       Ser vi nærmere på tusenårsmålene, ser vi at det er to av dem som peker seg ut. Det første er målet om å halvere antall mennesker i verden som lever for under 1 dollar dagen. Det andre er å bygge et globalt partnerskap for utvikling. Dette dreier seg i første rekke om at utviklingspolitikk er noe langt mer enn bistand. Det innebærer også å skape nye og bedre rammebetingelser for handel og investeringer, slik at de fattige landene kan bli bedre integrert i verdensøkonomien. Å bygge et globalt partnerskap innebærer derfor forpliktelser på alle sider. De rike landene må gi mer og bedre bistand, og de fattige landene må forbedre sine styresett gjennom bl.a å bekjempe korrupsjon, utvikle demokrati og styrke det sivile samfunn, samtidig som man legger forholdene bedre til rette for næringsutvikling.

       Når det gjelder nivået på den norske utviklingsbistanden, er det tilnærmet bred enighet i komiteen om at målet om 1 % av bruttonasjonalinntekten ligger fast. Når dette målet er nådd, er det flertallets syn at dette nivået på minst 1 % skal fastholdes ut stortingsperioden 2005-2009. Bare Fremskrittspartiet ønsker et lavere nivå på norsk utviklingsbistand.

       Samtidig er det viktig å huske på at man ikke bare må se på selve bistandsnivået. Bedre bistand er også et viktig mål. Det blir viktig å gjøre den mer effektiv og målrettet. Nøkkelordet i denne sammenheng er giverreform.

       Det er bred enighet i komiteen om at norsk utviklingspolitikk i årene som kommer, skal innrettes mot å bekjempe den mest ekstreme fattigdommen. I denne sammenheng blir det å innrette utviklingspolitikken mot de land og regioner som ligger lengst etter oppfyllelsen av FNs tusenårsmål, viktig. Afrika, og særlig Afrika sør for Sahara, peker seg ut som et viktig målområde. I innstillingen er det også enighet om at det skal settes et veiledende måltall for hvor stor del av den norske bistanden som skal gå til lavinntektsland og de aller fattigste landene.

       Det er nære sammenhenger mellom det nasjonale ansvar for utvikling og fattigdomsreduksjon på den ene siden og en mer målrettet og effektiv bistand på den andre siden. Målet må være at våre samarbeidspartnere i sør får et økt ansvar for egen utvikling, bl.a gjennom arbeidet med fattigdomsstrategiene. Det er også disse som må føre an i kampen mot korrupsjon og utviklingen av et godt styresett med et livskraftig sivilt samfunn.

       Sentralt i giverreformen er å utarbeide bedre prosedyrer for koordinering mellom bistand på landnivå og regional og multilateral innsats. Det er derfor viktig at Norge bygger allianser med andre givere for forenkling av prosedyrer, bedre arbeidsdeling, hyppigere samfinansiering og mer systematisk utnyttelse av hverandres rapportering. Jeg er spesielt glad for at det er en samstemmig komite som står bak dette målet.

       Det er også viktig at et flertall i innstillingen går inn for at de land som bygger opp demokratisk styresett og gode forvaltningssystemer, bør få bistanden mindre i form av øremerkede tilskudd og mer i form av rammebevilgninger, gjerne gjennom budsjettstøtte.

       Spørsmålet om internasjonale gjeldslettetiltak har igjen blitt et vesentlig tema. Flodbølgekatastrofen i romjulen har satt dette enda høyere på den internasjonale dagsordenen. Jeg er også glad for at det er enighet i komiteen om at gjeldslettetiltakene er addisjonelle og ikke erstatter lån og bistand som kan bidra til ytterligere utvikling. Gjeldslette i seg selv leder ikke til målet uten at den kombineres med en utviklingsfremmende politikk. Også i gjeldslettesammenheng er det derfor viktig at våre samarbeidspartnere utformer sine egne strategier for fattigdomsbekjempelse, likesom det er viktig å understreke sammenhengen mellom nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse og ettergivelse av gjeld gjennom HIPC-initiativet.

       Spørsmålet om såkalt illegitim gjeld har stått høyt på den nasjonale og internasjonale dagsordenen. I denne sammenheng vil jeg vise til at Regjeringen har varslet støtte til en multilateralt forankret studie av illegitim gjeld, og mener et slikt arbeid vil være viktig for å kunne videreutvikle nye og forbedrede kriterier for internasjonal lånefinansiering og gjeldslette. Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, har også foreslått at Regjeringen på en egnet måte kommer tilbake til Stortinget med en vurdering av spørsmålet om en internasjonal gjeldsdomstol.

       Jeg skal kortfattet omtale satsingsområdene i norsk utviklingspolitikk. Det er enighet i komiteen om at sikringen av kvinners og barns rettigheter og rettigheter til sårbare grupper som urfolk og funksjonshemmede, men også utdanning, helse, bærekraftig utvikling, næringsutvikling med landbruk, kultur, det sivile samfunn, forebygging av konflikter og fredsbygging, skal være viktige satsingsområder. I tillegg er det enighet om at tverrgående felt som kvinner, miljø, barn og kultur sikres nødvendig prioritet i bistanden. Ved siden av disse viktige satsingsområdene mener også et flertall i komiteen at norsk stat til stat-bistand har hatt for stor spredning på mange sektorer. Det er nå et flertall for en større konsentrasjon på færre områder som vil bidra til å forbedre samordningen og også redusere forvaltningsbyrden for mottakerlandet. I fremtiden bør derfor norsk bistand finansiert over land- og regionbevilgningene normalt konsentreres om to-tre sektorer i hvert land. Også i denne sammenheng er det viktig at mottakerstatene har eierskap. Valg av sektorer bør derfor skje i nært samarbeid med samarbeidslandet og andre givere og da basert på samarbeidslandets egen strategi for fattigdomsreduksjon.

       Et meget vesentlig temaområde, som blir stadig viktigere i årene som kommer, er miljø. Det vesentligste i komiteens innstilling i denne sammenheng er at komiteen ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for den samlede miljøinnsatsen i norsk utviklingssamarbeid. Bakgrunnen for dette er å sikre en mer systematisk gjennomføring av denne delen av bistandsinnsatsen. Samtidig vil vi fra Høyres og Kristelig Folkepartis side understreke at dette innebærer en oppdatering av miljøstrategien slik denne er omtalt i meldingen.

       Vi ser en stadig nærmere sammenheng mellom fattigdom og flyktningstrømmer, ukontrollert urbanisering og miljøforverring. Slike sammenhenger kan både skape og forsterke konflikter. Voldelig konflikt er en av de vesentligste utviklingshindringene. Derfor er det også av stor betydning å ha et bredt perspektiv på sikkerhetspolitikken, der ikke bare militære, men også økonomiske, politiske og sosiale aspekter ved sikkerheten er med. Også i dette perspektivet blir det viktig å understreke at utviklingspolitikken må være en integrert bestanddel av Norges utenrikspolitikk. Derfor må også fredsarbeid og humanitær innsats inngå som en sentral del av en helhetlig utviklingspolitikk. Om dette er det bred enighet i komiteen.

       Til slutt vil jeg understreke viktigheten av den brede oppslutningen om at resultatfokus og kvalitetssikring fortsatt skal være viktig. Nye evalueringsteknikker bør også utvikles når en i økende omfang innfører budsjettstøtte og sektorprogrammer. Derfor ber komiteen om at Regjeringen i de årlige budsjettproposisjonene kommer tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av hvordan en konkret måler utviklingspolitikkens effekter der budsjettstøtte erstatter prosjektmidler i utviklingspolitikken.

       Jeg vil helt til slutt benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid i en meget lang behandling, like fra i sommer, men også takke de tallrike høringsinstansene og forskningsmedarbeiderne som har bidratt til sluttproduktet.

       Gunhild Øyangen (A) [10:14:15] : En enstemmig komite framhever i innstillingen at « fordelings- og sosialpolitikk også virker i fattige land ». Et eksempel er at levealderen gjennomgående er høyere i rike land enn i fattige, og i mange tilfeller fordi de rike landene har mer omfordeling og en bedre helse- og sosialpolitikk enn de fattige land. Komiteen trekker fram dette som en god illustrasjon på at en god sosialpolitikk ikke bare er en kostnad, men i aller høyeste grad et bidrag til å øke verdiskapingen.

       Etter Arbeiderpartiet og SVs syn er en sterk og aktiv fagbevegelse en viktig forutsetning for å sikre en bedre fordelingspolitikk. I vår del av verden har fagbevegelsen historisk vært den viktigste kraften bak en endret fordelingspolitikk. Er representanten Vallersnes uenig i en slik analyse?

Finn Martin Vallersnes (H) [10:15:22] : Jeg synes temaet som representanten Øyangen her tar opp, er veldig vesentlig, og vi har jo også bred tilslutning til å følge opp de konvensjonene som ligger under ILO. Det er vel all grunn til også å tro at det vil bli fokus på en del av disse temaene når en ser de PRSP-ene som utvikles i de forskjellige landene.

       Når komiteen ikke er samstemmig når det gjelder den merknaden som foreligger om fagbevegelsens betydning, er det vel fordi en fra Arbeiderpartiets side valgte å formulere det slik at dette var den « viktigste » faktoren i utviklingen. Det kan man jo diskutere, det er mange andre viktige faktorer som har bidratt til utvikling. Men at det er én viktig faktor blant flere, tror jeg vi er enige om.

       Det sterke engasjementet i Norge for internasjonal politikk og givergleden i det norske folk har ikke minst kommet tydelig til uttrykk nå i forbindelse med flodbølgekatastrofen, som behandles senere i dag.

       Jeg vil benytte denne anledning til å gratulere utviklingsministeren med den viktige fredsavtalen i Sudan. Det er gledelig at vi nå har fått et gjennombrudd, og at Norge har bidratt. Samtidig er det en viktig påminnelse om at det er store utfordringer i flere områder av verden.

       Fra Arbeiderpartiets side er vi svært fornøyd med å ha fått flertall for en rekke av våre hjertesaker, som en mer rettferdig fordeling, behovet for nye finansieringskilder for å styrke FN, nødvendigheten av å fokusere på kvinner i utviklingspolitikken, vaksiner til barn, viktigheten av retten til arbeid og miljøets betydning for utvikling.

       Regjeringen legger opp til en viktig giverreform, som får Stortingets støtte. Fokuset ligger på mer effektiv og målrettet bruk av pengene, samordning mellom de ulike aktørene, mottakeransvar og overgang til mer bruk av budsjettstøtte. Forutsetningen er at landene selv fører en aktiv kamp mot korrupsjon og for ivaretakelse av menneskerettigheter.

       Flertallet er også i all hovedsak enig i at norsk langsiktig bilateral bistand skal konsentreres om de minst utviklede landene. Det er liten tvil om at det er i Afrika vi finner mange av de landene som henger mest etter i forhold til å nå FNs tusenårsmål. Jeg er samtidig glad for at komiteen har satt fokus på å løfte fattige og marginaliserte grupper også utenom de aller fattigste landene.

       IMF og Verdensbanken er to svært viktige aktører og premissleverandører i utviklingspolitikken. Jeg vil derfor ta til orde for at Stortinget til neste utviklingsmelding inviterer disse globale institusjonene på en åpen høring. Det ville kunne gi Stortinget direkte svar på spørsmål, samtidig som Stortinget kunne gi uttrykk for sine holdninger.

       En bærekraftig forvaltning av miljø- og naturressursene er en forutsetning for at utvikling skal kunne finne sted. I høringene ble det reist relativt sterk kritikk i forhold til miljøinnsatsen i bistanden. Miljøbevegelsen har bidratt til å løfte dette temaet høyt opp på dagsordenen.

       Regjeringen erkjenner også at det er et forbedringspotensial med hensyn til miljøinnsatsen. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite har gått sammen om å be Regjeringen utarbeide en handlingsplan for den samlede miljøinnsatsen.

       Fattigdommen er nådeløs og rammer hardt. Særlig vet vi at den rammer kvinner og barn.

       Ifølge Verdens helseorganisasjon dør om lag 1,5 millioner barn under fem år av sykdommer som en vaksine kan beskytte dem mot. GAVI er en målrettet metode for å bekjempe sykdom. Jeg håper utviklingsministeren merker seg at en enstemmig komite mener at Norge må fortsette med et høyt nivå på bidraget til alliansen.

       Utdanning for alle er en forutsetning for at vi skal få en varig effekt av bistanden. Utdanning rettet mot jenter viser seg å ha svært positiv virkning på utviklingen i samfunnet.

       Et stort flertall av verdens fattige er kvinner. På likestillingsområdet går utviklingen for sakte. Komiteen mener at kvinners rettigheter må få en langt høyere prioritet. Det er derfor nødvendig at Norge arbeider for at kjønnsperspektivet kommer sterkere fram i utarbeidelsen av de viktige nasjonale fattigdomsstrategiene. Komiteen ber om at Regjeringen prioriterer likestillingsperspektivet i alle prosesser på alle nivå. Vi har erfaring for at kvinnerettede tiltak virker, og slike tiltak bør videreføres og forsterkes.

       Hiv/aids er en av de alvorligste truslene mot utvikling verden står overfor i dag. En helhetlig utviklingspolitikk må ta opp i seg de omfattende konsekvensene av hiv/aids for folkehelse, samfunnsutvikling og stabilitet. Dette krever økonomiske midler, nytenkning og relevant kunnskap. Det er også viktig å arbeide for at billige medisiner kommer den fattige befolkningen til gode.

       Det knytter seg fordommer, fornektelser og tabuer til hiv/aids. Disse må brytes ned, og her må statsledere oppmuntres til å bidra. Her har Nelson Mandela nylig gått foran. Ett av hovedmålene på FNs konferanse om befolkning og utvikling i Kairo for ti år siden var universell tilgang til prevensjon. Likevel er det i dag fortsatt svært mange i utviklingsland som ikke har tilgang på prevensjon. Dette viser at det er behov for å styrke den seksuelle og reproduktive helsen og særlig bidra til økt tilgang på effektive prevensjonsmidler og kunnskap om korrekt bruk av slike.

       Det er også viktig å legge vekt på tiltak for å bekjempe vold og overgrep mot kvinner i konflikt. Her må tiltakene i Sikkerhetsrådets resolusjon om kvinner, fred og sikkerhet følges opp.

       Komiteen har løftet fram problematikken omkring illegitim gjeld enda mer. Vi ber Regjeringen om å arbeide for internasjonale konsultasjoner som kan bringe fram nye initiativ i denne saken. Slik kan Norge være aktiv i det videre arbeidet for å utvikle nye og forbedrede kriterier for gjeldslette.

       Utviklingslandene selv har i lang tid trukket fram behovet for en ny handelspolitikk og pekt på at en absolutt forutsetning for å lykkes i kampen mot den globale fattigdommen er en mer rettferdig handelspolitikk. De rike land må åpne sine markeder, og de fattigste må gis bistand til å utvikle en produksjon som tilfredsstiller kvalitetskrav. Doha-runden i WTO er også kalt utviklingsrunden, og resultatene i forhandlingene kan komme til å bety svært mye for utvikling i mange fattige land.

       Det er behov for et globalt forpliktende regelverk for bedrifters samfunnsansvar. Jeg vil peke på det arbeidet som nå skjer i FNs menneskerettighetskommisjon. Dette er et viktig arbeid og bør aktivt følges opp av Regjeringen. Jeg vil også be utviklingsministeren om å kommentere dette arbeidet.

       Arbeiderpartiet er fornøyd med den innretningen innstillingen har fått. Solidaritet har kommet med som et bærende prinsipp for norsk utviklingspolitikk, og fordelingspolitikken har fått en sentral plass.

       Fordi vi har satt fokus på behovet for utjevning, innad i land, men også mellom rike og fattige land, har vi på venstresiden fremmet forslag hvor vi ber Regjeringen om å utrede alternative former for global beskatning til inntekt for FN-systemet. Hvis vi ønsker målet, må vi også ønske virkemidlene. Ifølge en fersk rapport fra FN trengs det en fordobling av utviklingshjelpen for å nå tusenårsmålene.

       Jeg tror saksordføreren glemte å anbefale komiteens enstemmige forslag til vedtak om en handlingsplan for miljø, så det vil jeg gjøre nå.

       Så tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet om global beskatning.

       Finn Martin Vallersnes (H) [10:30:56] : Det er betydelige deler av norsk bistand som i dag kan brukes fleksibelt. Jeg tenker da på overgangsbistanden, bevilgninger til humanitær bistand og innsats for fred og forsoning. Likevel er det en flertallsmerknad, hvor bl.a. Arbeiderpartiet er med, men hvor mitt parti ikke er med, som viser til at en ønsker at en andel av budsjettet kan brukes fleksibelt og uavhengig av de langsiktige utviklingshjelpsmålene, og at det også kan omfatte land som ikke umiddelbart faller inn under fattigdomskriteriet.

       Jeg håper ikke det betyr at en ønsker å svekke hovedinnretningen på utviklingsbistanden, som jo har som hovedoverskrift fattigdomsorientering, og ønsker å høre fra representanten Øyangen om så er tilfellet.

Gunhild Øyangen (A) [10:32:12] : Som det går fram av innstillingen, støtter vi i Arbeiderpartiet den hovedinnretningen å prioritere de landene som henger lengst etter. Og mange av dem er i Afrika.

       Nå er det litt uklart i meldingen hvor langt Regjeringen ønsker å gå når det gjelder å opprioritere disse områdene, og vi ser at det er behov for også en betydelig grad av fleksibilitet når det oppstår situasjoner med katastrofer. Vi vet også at vi har behov for å støtte opp om fred og forsoning i en rekke land. Ikke minst er det slik at det er store grupper som er svært fattige også i land utenom Afrika og i de minst utviklede land.

       Til tross for felles mål havner Fremskrittspartiet på en annen konklusjon når det gjelder et av stridsspørsmålene, nemlig om vi stadig skal fortsette å øke bistandsbevilgningene, eller om de skal reduseres. Enkelte ganger, eller - for å si det på en annen måte - kanskje litt vel ofte blir jeg møtt med en undring over vår u-hjelpspolitikk. Er det mangel på solidaritet med verdens fattige? Bryr vi oss ikke om dem som har det vanskelig utenfor landets grenser? Jo, vi bryr oss, og vi mener det er høyst avgjørende også for vår fremtid i Norge at FNs tusenårsmål oppfylles. Men vi tror ikke at den politikk som flertallet beskriver, fører til målet. Hvis det var slik at massiv bistand år etter år etter år gav vekst og utvikling, hadde det for oss bare vært å hoppe på toget og bidra som best vi kunne. Men det er jo ikke slik. Bistand gir ikke nødvendigvis utvikling. Mange ganger gjør den det motsatte: Den reduserer muligheten til utvikling. Når et land som er av de land som mottar mest bistand, får sitt BNP økt med 1 % mer bistand, fører det til en reduksjon i veksten pr. innbygger på mellom 3 og 4 % i snitt. For enkelte land blir det endog en negativ utvikling. Økning i bistanden bidrar heller ikke til mer demokrati og bedre myndigheter i mottakerlandene. Så vil man kunne finne unntak, og man vil også finne prosjekter som fungerer svært bra - selvfølgelig. Hovedpoenget er at bistanden som sådan ikke gjør det den er ment å gjøre, nemlig å løfte millioner av fattige ut av fattigdommen. I stedet forblir flere stater « klientstater ». De kan unnlate å foreta nødvendige demokratiske reformer. De kan unnlate å åpne økonomien, og de kan fortsette med utstrakt bruk av proteksjonisme. Disse unnlatelsene tjener noen få, og det store flertall fortsetter å lide.

       Norsk politikk - selv om den aldri var ment å gjøre det - forsinker, hindrer og stopper utviklingen. Ser man på de fleste afrikanske land som har mottatt bistand i en årrekke, er det ikke slik at man blir slått av den eksplosive veksten eller det velfungerende demokratiet. Og når man da ikke har lyktes, må man jo spørre seg om det er riktig å fortsette med bare enda større doser av gammel medisin, eller om det kan være behov for å tenke nytt.

       Jeg har lyst til å ta med et kort sitat fra utenrikskomiteens leder i 1986, Kåre Willoch:

       « Det er bl.a spørsmål om Norges stadige tillit til og støtte til Nyereres regime i Tanzania har medvirket til å utsette nødvendige omlegninger av politikken der og derved indirekte blitt til skade. »

       Når flertallet står for en politikk som åpenbart ikke har lyktes, og som for Afrikas del ikke har gitt noen varige velsignelser, er det da noen som spør det samme flertall om de mangler solidaritet, om de virkelig bryr seg? Nei - tvert imot roses de, særlig av hverandre, for hvor generøse de er. Jo høyere tall man kan komme til, jo mer generøs er man. Og så, når vi tillater oss å si det som det er, at bistand ikke gir de resultater reklamen lover, men at de fattige forblir like fattige, at menneskerettighetene krenkes like mye, at korrupsjonen forsterkes, blir vi angrepet for å være usolidariske.

       Vi er fullstendig klar over at åpne markeder alene ikke redder verdens fattige. Vi er innforstått med at noen forutsetninger må på plass. Derfor har vi de siste år jobbet for at gjeldslette skal benyttes i økende grad overfor land som er i utvikling. Vi ønsker også debatten om illegitim hjelp svært velkommen og mener det må være åpenbart at regjeringer og banker som med åpne øyne låner ut midler til diktatoriske regimer, må forstå at de løper en betydelig risiko, for ikke å snakke om det moralske aspektet.

       U-hjelp har også endret seg på mange måter. Jeg er helt sikker på at den er bedre i dag enn for 30 år siden. Men det endrer ikke vårt hovedpoeng. Deler av u-hjelpen, den som skal bekjempe hiv/aids, malaria, tuberkulose og møte andre alvorlige helsemessige utfordringer, som vaksinering av barn, er for oss å betrakte som nødhjelp. Det er et område hvor vi må og vil stille opp. Også her vil vi være kritiske i forhold til hvem som skal håndtere disse midlene.

       Når det gjelder stat til stat-bistanden, som ser ut til å øke i omfang, er ikke det en vei vi ønsker å gå inn på. Vi mener den dessverre bidrar til å opprettholde og endog kanskje fremme korrupsjon. Vi er usikre på om pengene kommer frem, og om den bidrar til de nødvendige reformer. Vi mener at vi på viktige områder innen helse heller må finne andre kanaler, noe vi også gjør, men at vi må bruke disse kanalene for det de er verdt. Og vi registrerer med glede at det er etablert en rekke globale fondsordninger som vi mener ivaretar dette på en bedre måte enn en tradisjonell stat til stat-bistand.

       Til tross for uenighet mellom Fremskrittspartiet og resten av komiteen på en del viktige punkter, har vi likevel søkt enighet der det har vært mulig, og vi er på flere områder tilfreds med den retning utviklingspolitikken går i. Vi erkjenner helt åpent og ærlig at det ikke er noe som er svart-hvitt, heller ikke i utviklingspolitikken, og at det finnes nyanser. Jeg fant likevel grunn til å understreke det jeg startet med å si.

       Til slutt: Jeg vil håpe at denne meldingen kan danne grunnlaget for en tettere oppfølging fra Stortingets side av de ulike forhold ved utviklings- og bistandspolitikken, og at det ikke blir slik, som enkelte hevder, at Stortinget nærmest har abdisert i forhold til å interessere seg for utviklingspolitikken. Jeg har alltid opplevd statsråden og Regjeringen som interessert i å diskutere disse spørsmål. Nå skyver de ballen tilbake på vår banehalvdel og håper at denne meldingen og behandlingen av den kan være starten på en mye tettere oppfølging og interesse fra politisk hold i og utenfor denne sal om viktige spørsmål for Norge og omverdenen.

       Så meiner Høglund at den norske økonomiske innsatsen for dei fattigaste landa har gjort at dei ikkje har komme framover. Men det er spørsmål som Morten Høglund også kunne stille. Det eine er at ut frå at Norge har ein nokså liten økonomi, blir ikkje prosentane våre så veldig store målte i kroner og øre. Viss Morten Høglund ser på kva Norge kan yte, ser han at det er lite vi kan gjere utover å gi pengar. Og spørsmålet ein da skulle stille, er: Dersom andre land hadde gjort som Norge og gitt ein så stor del av økonomien sin til dei fattigaste landa, kanskje det da hadde begynt å verke? Det er eit viktig kontrollspørsmål å stille. Og på bakgrunn av den rapporten som vart lagd fram i går, er det det forslaget veldig mange no tek opp, nemleg å gi meir pengar for å få fart på økonomien. Problemet er altså å få gitt pengar. Vi skal opne marknader og importere meir varer, men frå ein norsk ståstad er det lite vi kan gjere. Det er grenser for kor mykje kjøtt vi kan ete her i Norge for å lyfte dei fattigaste landa opp.

       Og lat oss ta eit anna tankeeksperiment: Det kan vere at mange av oss meiner at frivillige organisasjonar driv ein effektiv bistand. Dersom ein kanaliserte all bistand den vegen som vi har sett døme på fungerer godt, er da representanten Høglund villig til å oppretthalde bistandsnivået og jamvel auke det, for det ser ein fungerer, òg i forhold til det representanten Høglund sjølv har sagt?

Morten Høglund (FrP) [10:54:24] : Hvis vilkårene for stat til stat-bistanden var slik at vi opplevde at den ene staten etter den andre gjennomførte nødvendige reformer i rettsvesen, på demokratifronten, innen menneskerettigheter, osv., og at dette virkelig gav resultater - ja, så ville vi selvfølgelig være med på det. Men det vi opplever, er at de stater som går i en positiv retning, endrer seg, fordi endringsbehovet kommer innenfra, fordi det er et press fra befolkningen, fordi det er fremsynte politikere som ser at det er fornuftig å gå i en positiv retning.

       Til det siste: Selvfølgelig vil vi forholde oss til kunnskap og til erfaring. Og der hvor vi ser at ting nytter, er vi villig til å se på det i forhold til gjeldslette. For fem år siden var det et område som vi ikke var villig til å se på - i dag er vi det. Ja, vi tar inn over oss ny kunnskap, og vil forholde oss til det etter hvert.

       Så til innlegget. Vi har behandla denne saka lenge i komiteen, og eg trur det har vore gjort grundig. Vi har skrive om både det eine og det andre, og til slutt kom vi fram til ei innstilling som i alle fall vi frå SVs side er nøgde med, ikkje minst dette med ein handlingsplan for miljøinnsatsen og gjeldsdomstol.

       Det er klart at det er forskjellige utgangspunkt og forskjellig tankegods som ligg til grunn for denne innstillinga - også det som kom frå Regjeringa. For eksempel blir fattigdom nærmast å forstå som ein mangelsjukdom, der ein analyse av maktforhold og relasjonar mellom ulike grupper som sentrale element for forståing og forklaring av fattigdom er fråverande. Dette gjeld både innafor og mellom land. Om ein forstår fattigdom som å vere ein del av samfunnets utvikling, og at viktige grupper faktisk er tente med å oppretthalde grupper av fattige og ressurssvake, kjem eit perspektiv om felles kamp i eit anna perspektiv.

       Korrupsjon er eit anna eksempel. Det blir sett på som eit fenomen, nærast uavhengig av samfunnsmessige strukturar og maktforhold. Men det blir meir forstått som eit fenomen eller ein eigenskap knytt til uheiderlege individ. Dette hindrar ei forståing av korrupsjon som eit strukturelt fenomen som eksisterer fordi viktige maktgrupper ser seg tente med det. Løysingane i meldinga byggjer nærmast på moralsk opprusting under ei antaking av at alle har felles interesse av å fjerne problema med korrupsjon. Eit sånt utgangspunkt vanskeleggjer gode analysar og forslag til løysingar. Ei heilskapleg melding burde også hatt ein historisk dimensjon, der ein ser nøyare på bistand som samfunnsmessig fenomen. Det hadde gjeve meldinga eit lyft om ein såg på korleis bistand kom i stand, kva slags geopolitiske interesser som spelar inn, og kva slags interesser som dreg bistanden i ulike retningar med omsyn til land, regionar, kanalar, sektorar og felt. Kva har f.eks kolonitida og Berlinmurens fall betydd for innretninga av bistanden frå ulike aktørar? Korleis skaper ein og endrar ein globale trendar og innretninga på bistanden? Kva slags betydning har den ekstremt hurtige, utanfrå pålagde, skiftande innretninga hatt for bestemte land i forhold til langsiktigheit, planlegging og gjennomføring? Eit gjennomgåande historisk grep ville mogleggjort ei betre sjølverkjenning og forståing av kva bistand eigentleg inneber. Vi skal ikkje gløyme at vi for 50 år sia trudde på velferdsstaten. Vi trudde at når den kom, ville kriminaliteten bli borte i vårt rike land. Vi trudde også at når vi berre fekk kjørt litt bistand i 30-40 år, så ville faktisk problema løyse seg. Dette har vist seg å ikkje stemme.

       Det blir lagt til grunn eit sentralt utgangspunkt med referanse til FNs tusenårsmål, at no er det einigheit både internasjonalt, nasjonalt og lokalt når det gjeld kampen mot fattigdom. Eg opplever det som både gale og tilslørande. For det første er det gale når det gjeld tusenårsmåla. Ei rekkje viktige tusenårsmål er ikkje berørt i desse måla, som f.eks spørsmål knytte til reproduktiv helse, kjønnslemslesting, tilgang på prevensjon og sjølvbestemt og trygg abort. At dei manglane i måla neppe er heilt tilfeldige, men har ein samanheng med at ein del aktørar ikkje vil ha med slike mål, er det ingen tvil om. Retten til arbeid eller til jord tek ein heller ikkje opp.

       Vidare seier tusenårsmåla lite om kva for verkemiddel ein må take i bruk for å nå måla. Val av verkemiddel kan politisk sett ofte vere like viktig som dei måla ein set seg. Det burde også vore presisert at menneskerettar må vere overordna tusenårsmåla. Mange har også nemnt at tusenårsmåla nærmast er meiningslaust lite realistiske - også i forhold til det tidsperspektivet som ein set opp.

       For det andre hørest det ut som at når alle er einige om måla, så får ein ein felles politikk. Dette er tilslørande, og på internasjonalt nivå forsterkar ei rekkje strukturelle forhold forskjellar mellom fattige og rike land og regionar. Desse strukturane er ikkje tilfeldige, men reflekterer globale maktinteresser og styrkeforhold. Vi snakkar om handelsvilkår, deltaking på ulike arenaer, innverknad på viktige avgjerdsprosessar, gjeldspolitikk, fordeling osv.

       Frå SV si side meiner vi f.eks at ein bør take eit internasjonalt initiativ til ei utgreiing om korleis ein kan modernisere og demokratisere WTO som organisasjon og som forum for internasjonale forhandlingsprosessar, der u-landa får rettmessig representasjon og innverknad. Sjølvsagt må også det reformarbeidet som går føre seg i FN, få all mogleg støtte.

       Frå Regjeringa si side er det liten kritikk mot Verdsbanken og andre Bretton Woods-institusjonar. Det verkar som om ein godtek banken sin retorikk om kva som blir sagt i « policy »-avdelingane i banken, og set søkjelyset mindre på korleis banken sine operative avdelingar fungerer i praksis. Det finst ein skog av forskingsmateriale om dette, der særleg Verdsbanken sine støtteprogram knytte til fordeling, fattigdomsorientering, miljø, sosial profil, osv. blir kritiserte. Det er derfor viktig at vi skaper ein større open politisk debatt om korleis Noreg skal arbeide i forhold til desse institusjonane, og kva for krav ein skal setje i samband med møte- og påfyllingsaktivitetar. Ein bør t.d. ha ein direkte politisk ansvarleg representasjon i IMF og ikkje, som no, ein representant frå Noregs Bank utpeikt av Finansdepartementet. Dette er bakgrunnen for vårt forslag om « å legge fram forslag til representasjon og forhandlingsmandat ved kapitalpåfyllinger i internasjonale finansinstitusjoner ».

       Det er altså ei rekkje internasjonale strukturar og prosessar som systematisk former og skaper aukande skilje mellom fattige og rike land og mellom folkegrupper, og der ein føler at meldinga ikkje går langt nok når det gjeld å gje konsesjonar, innverknad og rettar til utviklingsland.

       Også på nasjonalt og lokalt nivå veit vi at ulike grupper i utviklingsland har ulike interesser og ulik tilgang til avgjerdsprosessar. Desse må få komme med og få deltake i ulike fora. Ikkje minst i PRSP-forhandlingar og gjennom desentraliseringsprosessar må ein gje fattige moglegheit til å bli hørt og til å deltake. I teorien må planane for reduksjon av fattigdom, PRSP, vere eit betre alternativ enn dei gamle strukturtilpassingsprogramma. Men det er òg viktig å understreke likskapen mellom desse. Erfaring og forsking viser tydeleg at Verdsbanken og IMF i altfor stor grad får lov til å utnytte koordineringsprosessar til å presse fram ein nyliberal privatiserings- og handelspolitikk - trass i dei fattige u-landa sine ønske - og slik sett i stor grad representerer ei vidareføring av dei gamle strukturtilpassingsprogramma.

       Eg ser også at fattige, sårbare, utsette og kritiske grupper ikkje kjem til orde i PRSP-prosessane. Koordineringsarbeidet har også ført til satsing på færre sektorar, og ein erfarer at tverrgåande utviklingsfelt, som f.eks miljø, kvinner, kultur, barnearbeid osv., fell ut til fordel for tyngre sektorar som energi, infrastruktur, helse, utdanning og industri.

       PRSP-prosessane må derfor forbetrast kraftig, og ein må særleg leggje vekt på lokal eigarskap og involvering av grupper som ein til no har halde utafor. Det er ein tankekross at mange av dei meir vellykka mellominntektslanda - Brasil, Kina, India, Thailand og Sør-Afrika - faktisk har motsett seg PRSP-prosessane, nettopp ut frå eit ønske om å byggje framtida si på eit meir sjølvstendig grunnlag.

       Gjevarkoordinering er derfor - og held fram med å vere det - eit tvieggja sverd, der omsynet til forenkling og effektivisering må vegast opp mot problem knytte til tyngre donorstyring av midlane. Eit slikt tvisyn ser ein lite til i det som kjem frå Regjeringa.

       Ein tek utgangspunkt i eit rettsperspektiv, og ein kan spørje seg: Kven sin rett? Dette rettsperspektivet er ingen garanti for ei solidarisk, eller rettferdig, fattigdomsorientert utvikling. Eit perspektiv må ein nyansere og gjere ope både for kollektive og for individuelle rettar. Viktige kollektive rettar til jord, til naturressursar og til vatn er i mange tilfelle sentrale føresetnader for fattige og sårbare grupper sin tilgang til ressursar i deira kamp for å overleve og for å skaffe seg utkomme. Desse blir ofte trua nettopp av individuelle, privatiserte rettar. Eit slikt kollektivt perspektiv på rettar er viktig i forhold til prosessar for jordreform og for desentralisering av makt og styresmakt når det gjeld skog- og utmarksressursar.

       Eg tek opp det forslaget frå Senterpartiet og SV som ligg føre i innstillinga.

       Inge Lønning (H) [11:06:26] : Representanten Jacobsen nevnte stikkordet tvisyn. Det er en særnorsk oppfinnelse, av Aasmund Olavsson Vinje, som snakket om at man skal le med det ene øyet og gråte med det andre. Det er en ganske krevende øvelse.

       Jeg leser SVs særmerknader i innstillingen - det er en del av merknadene som SV er helt alene om - slik at de mer nærmer seg en annen av våre landsmenn, nemlig Peer Gynt, som hadde følgende maksime når det gjaldt internasjonale forhold: Jeg blir også med på ferden, men protesterer for all verden.

       Når det gjelder forholdet til PRSP og giverlandskoordinering, er SV med på den enstemmige komiteformuleringen som peker på de betydelige fremskritt som er gjort, og som også peker på at det er gjort betydelige korrigeringer som gjør at dette er et viktig instrument å satse på. Men så føyer man til sin egen særmerknad, der man sier at man « vil mane til forsiktighet » når det gjelder dette, og man vil ikke ha « overdreven fokus på giverkoordinering ». Nå er det jo ingen som går inn for å overdrive, men hva er egentlig SVs standpunkt? Er man for eller mot dette?

Bjørn Jacobsen (SV) [11:07:57] : Eg trur nok Inger Hagerup sine ord « vær utålmodig menneske » kan vere dekkjande om ein skal putte inn i ein diktarbås kva SV meiner om dette.

       Dette med gjevarkoordinering er eit tvieggja sverd, for samstundes er det bra å ha det. Då kan ein etterkontrollere. Ein kan etterprøve kva som har blitt gjort, om vi gjorde det som vi sa at vi skulle gjere, osv. Men om ho blir for massiv, kan det faktisk i mange fattige land bli vanskeleg å komme fram med meininga si om det. Det kan bli slik at kontakten mellom eit bistandskontor, f.eks i ein by i Angola og Oslo blir nærmare enn mellom Angola og det distriktet i Angola der gjevarkoordineringa faktisk skal utførast. Derfor har vi tvisyn og synest at gjevarkoordineringa må takast opp på brei basis.

Morten Høglund (FrP) [11:09:06] : Mitt spørsmål gjelder også PRSP. Det er sikkert nyttige bekymringer SV kommer med når man advarer mot en neoliberal privatiserings- og handelspolitikk. De er forståelige på bakgrunn av SVs politikk. Allikevel: Er det ikke slik at mange afrikanske stater har vært plaget av gammelt sosialistisk tankegods i årevis, og at det er på tide å kvitte seg med det og f.eks nasjonale monopoler, som kun er til fordel for enkelte i eliten? Kan ikke dette med fordel avskaffes til beste for folket? Alle slike krav er vel ikke er av det onde?

       Bjørn Jacobsen (SV) [11:10:09] : Det er ingen tvil om at ein del av det såkalla gammalsosialistiske tankegodset som fanst, og som delvis kanskje også finst i Afrika, var ein del av den kalde krigen, noko som ikkje eg trur er spesielt utviklingsfremmande. Eg trur at det som kan vere utviklingsfremmande, er samvirke, men også ein aktiv stat som fører ein politikk ut frå kva folket i desse landa sjølv meiner.

       Når det gjeld PRSP, er problemet at det er altfor lita deltaking av kvinner, av barn og ungdom og også av småbønder. Men kanskje det mest grunnleggjande i mange land er at det må ein politisk kamp til for at dei skal få ei deltaking. Ein må, som i Noreg, kjempe om å få ordet, ein må kjempe om å få deltake i den politiske utvekslinga, nettopp fordi politiske leiarar i fattige land må take omsyn til sine veljarar, til sine småbønder, til sine kvinner, og ikkje til oss som sit med dei store dollarsetlane.

Jon Lilletun (KrF) [11:11:21] : Det er prisverdig, det sitatet som representanten Jacobsen hadde frå Inger Hagerup, « vær utålmodig menneske ». Men er det ikkje eit visst problem da at ein problematiserer absolutt alle område som utviklingsmeldinga og innstillinga handlar om, der ein er i tvil om svaret? Korleis i all verda kan ein få utretta noko om ein ikkje plukkar ut ein del område som ein iallfall skal arbeide for?

       Det er manglar ved tusenårsmåla. Det er heilt klart. Men der ein har vorte einige om noko, er det vel viktig å få gjennomført det. Difor er eg forundra over at representanten Jacobsen, som representerer eit parti som har som motto « vær utålmodig menneske », fyrst og fremst kjem med tvisyn. Sjølv representerer eg ein tradisjon i folkerørslene som klart har i seg mykje tvisyn, men jammen må ein òg samle seg om ein del som er handlingsretta. Av og til kan jo ein del rørsler, som SV, på ein måte ha felles mål, sjølv om dei er ulike. Her treng vi eit mål for å få slutt på fattigdomen, elendet og uretten. Da er ikkje tvisyn svaret!

Bjørn Jacobsen (SV) [11:12:45] : Eg er veldig glad for at representanten Lilletun og eg står på same kulturelle grunn. Eg kan forsikre representanten Lilletun om at eg i dag faktisk har teke meg saman. Nede på kontoret mitt ligg det 20-30 konkrete forslag. Dei tok eg aldri med meg til komiteen. Eg ville gjerne ha lagt dei inn som konkrete forslag til korleis ulike ting kunne ha blitt endå betre. Men vi har i dag trass i alt fått fleirtal for ein handlingsplan for miljøet. Vi trur at det vil treffe og gjere miljøarbeidet frå Noregs side mykje betre. Vi trur også det er bra å greie ut om ein skal innføre ein internasjonal gjeldsdomstol. Vi veit at dei fattige landa faktisk betaler ni gonger meir i ågerrenter og i ågeravdrag på gjelda si - ni gonger meir - enn det vi gjev av lommerusk i bistand.

       Neste gong vi skal diskutere dette, skal eg take med meg fleire av dei 24-25 forslaga eg har liggjande nede på kontoret mitt. Då skal Lilletun få vere med og stemme for dei også.

       Eg vil fyrst gratulere saksordførar. Det er heilt rett at vi har hatt ei lang behandling. Det har vore ei omfattande behandling. Eg vil gje ros til saksordførar, som på ein glimrande måte har integrert ein veldig brei del av Organisasjons-Noreg og ein brei del av Bistands-Noreg. Vi har hatt mange prosessar i komiteen som har ført fram til ei innstilling som eg synest vi har grunn til å vere nøgde med, og som eg trur vil bringe denne politikken framover.

       Eg vil òg gjerne gje ros til hovudtalsmannen for opposisjonen, Gunhild Øyangen, for det innlegget ho hadde i dag. Eg synest det på ein god måte gav hovudfokus og samordna denne debatten.

       Så til det svært dagsaktuelle. Om lag 165.000 menneske har til no mista livet som følgje av flodbølgja i Søraust-Asia - ein enorm tragedie. Eg beundrar gjevargleda og engasjementet som har vore for å hjelpe ofra. Mitt håp no er at vi ut av dette kan skape ei varig mobilisering for internasjonal solidaritet. Akutt naudhjelp ved kriser er naudsynt, men den kontinuerlege fattigdomskrisa krev auka bistand. Mange stader, ikkje minst i Afrika, lever menneske i ein tilnærma permanent katastrofesituasjon. Den auken vi har fått i bistandsnivå i år, må difor haldast oppe. Skal vi nå FN sitt tusenårsmål om å halvere delen av fattige i verda innan 2015, må bistanden vidare opp.

       Bistandssatsinga i Asia må ikkje føre til at rike land kuttar i bistanden andre stader. Mike Sackett, som er regiondirektør for FN sitt matvareprogram i det sørlege Afrika, har allereie opplevd at ein gjevar har avlyst eit møte for å prioritere arbeidet i Asia. Når Legar utan grenser ber om at pengegåver ikkje lenger vert øyremerkte flaumkatastrofen, er det modig gjort. Dei ynskjer å kunne bruke pengane andre stader i verda der nauda er stor. Vi må vere like modige og be om meir pengar og like stort engasjement for andre fattige land og menneske.

       Eg vil særskilt nemne Sudan. Fredsavtalen som no er signert, gjer slutt på ein 21 år lang borgarkrig. Om lag 2 millionar menneske har mista livet, og 4 millionar er drivne på flukt. Eg vil, slik òg representanten Øyangen gjorde, gje ros til vår utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson, som gjennom mange år har arbeidd for å få i stand denne fredsavtalen. Avtalen vil stabilisere heile regionen. No kan flyktningane kome heim, og oppbygginga av eit krigsherja land kan ta til. Til det treng ein pengar. Noreg skal arrangere ein gjevarlandskonferanse for Sudan. Her må det internasjonale samfunnet stille opp med pengar. Dette vert ein test på vår solidaritet med verdas fattigaste. Det er ikkje Sudan og Darfur som skal betale rekninga for flaumkatastrofen. Difor er det så viktig at pengane som går til flaumofra i Asia, vert gjevne som ekstra løyvingar.

       I tilknyting til representanten Høglund sitt syn på bistand vil eg seie: Det at Noreg som nasjon og NGO-ar i år etter år har arbeidd i Sudan, har skapt eit nettverk som har tillit på begge sider av konflikten, og som utviklingsministeren har kunna bruke i arbeidet for å få desse partane til forhandlingsbordet. Det ville ikkje ha nytta å kome dit utan at tilliten var bygd på førehand, nettopp av bistandsmidlar.

       Utgangspunktet for alt utviklingsarbeid er at fattige i sør har krav på rettferd og å få oppfylt sine menneskerettar. Det handlar ikkje om veldedigheit frå oss rike i nord. Utviklingspolitikk er noko langt meir enn å gje pengar til bistand. Utviklingspolitikk dreier seg om å leggje forholda til rette nasjonalt og internasjonalt for at fattige skal få ei betre framtid.

       Regjeringa peiker ut fire frontar som vi må satse på. Den fyrste fronten er at det må skapast ein global partnarskap. Det betyr at verdas land må samarbeide betre. Rammene for handel, gjeld og investeringar må vere rettferdige. Både for små land, som Noreg, og for utviklingsland er det viktig at det vert funne fram til eit ope, sterkt og føreseieleg regelverk som hindrar at den sterkaste sin rett gjeld. For dei aller fattigaste vil bistand framleis vere heilt naudsynt. Men land som er på veg ut av uføret, treng å få eksportere varer til andre land framfor passivt å ta imot bistand. Vestlege land må opne sine marknader for varer frå utviklingsland og ikkje med subsidiar utkonkurrere fattige land sin produksjon og eksport.

       Vidare må utviklingslanda reformere sitt styresett. Det er den andre fronten. Det er utviklingslanda sin eigen politikk som til sjuande og sist avgjer om vi lykkast i kampen mot fattigdom. Pengar skaper ikkje velferd utan ved god styring, eit statsapparat som fungerer, demokrati og respekt for menneskerettane. Fattige menneske fortener eit styresett som tek deira behov på alvor. Korrupsjon er eit alvorleg hinder for utvikling. Styresmaktene i utviklingslanda må vise sterk vilje til å prioritere sine eigne fattige. Utan dette nyttar bistandsarbeidet ikkje. Difor er det positivt at Noreg er i fremste rekkje i antikorrupsjonsarbeidet.

       Den tredje fronten gjeld gjevarreform. Bistanden må aukast kraftig. Vi kan nå tusenårsmåla. Rapporten frå Millenniumsprosjektet viser dette. Men da må finansieringa styrkjast, og ikkje minst må bistanden verte meir effektiv og målretta. Ein feilslått utviklingsbistand kan i verste fall vere med på å forverre situasjonen. Vi må konsentrere og samordne verkemidla, og nasjonale styresmakter må vere i førarsetet. I dag spring mange av dei som driv bistandsprosjekt, i beina på kvarandre. For mange isolerte småprosjekt frå ulike gjevarar er ei belastning for mottakarlanda. Vi må bort frå for mange øyremerkte prosjektmidlar og over til større rammeløyvingar. Når mottakarlanda må skrive fleire tusen rapportar til ulike bistandsgjevarar kvart år, krev dette tid og pengar som i staden kunne vorte brukte til å byggje opp utdanning og helsetenester for dei fattige. Når det gjeld koordinering, må ein sjå på kva som er rasjonelt i kvart enkelt land. Målet er at bistand skal vere effektivt, og at ein får att mest mogleg fattigdomsnedkjemping for kvar krone.

       Den siste fronten i arbeidet mot fattigdom er at næringslivet og dei frivillige organisasjonane vert mobiliserte. Næringslivet må med for å spreie kompetanse og skape økonomisk vekst. Det offentlege kan ikkje klare det åleine. Ved etablering og investering i utviklingsland må bedrifter verte stimulerte til å ta sosialt ansvar og tryggje menneskerettane. Det er viktig at fattige sjølve kan arbeide seg ut av fattigdomen med eigne talent og ressursar. Eg vil særskilt nemne mikrokreditt. Med små lån har millionar av menneske, kvinner og menn, starta eiga verksemd. Aktørane som låner ut pengar, er gjerne organiserte som frivillige organisasjonar. Ein av desse, Jamii Bora, som har sitt utgangspunkt i Mathare-slummen i Nairobi i Kenya, har fått med seg over 60.000 fattige i heile Kenya som medlemer og låntakarar sidan oppstarten i 1999. Organisasjonen når ut til fattigfolk som elles aldri ville ha fått pengar frå dei etablerte bankane i landet. Kristeleg Folkeparti vil arbeide for at dei fattige får betre tilgang til den typen kreditt.

       Frivillige organisasjonar har ofte svært god lokalkunnskap og samarbeider tett og godt med sine partnarar i utviklingslanda. Dette medverkar til eit aktivt og mangfaldig sivilt samfunn, som er ein føresetnad for demokrati og kamp mot fattigdom. I Noreg har vi eit omfattande samarbeid med dei frivillige organisasjonane. Dette er positivt fordi vi får større kapasitet og breidd i utviklingsarbeidet. Vi skal ha respekt for deira eigenart og uavhengige rolle, men alle aktørar i utviklingspolitikken må innrette arbeidet sitt etter den auka nasjonale og internasjonale koordineringa av bistanden. Bidraga må halde høg kvalitet, vere kostnadseffektive og bruke og utvikle lokal kapasitet der det er mogleg. Det handlar om å få mest mogleg ut av kvar krone som vert gjeven, og at ein baserer seg på løysingar som er berekraftige over tid.

       Å samordne betyr ikkje at alt skal verte heilt straumlinjeforma. Vi ynskjer ikkje å hermetisere organisasjonsstrukturen vår, men å gje rom for nye grupper til å engasjere seg i utviklingspolitikk. Berre slik kan vi sikre engasjement, kreativitet og mangfald.

       Komiteen har òg samrøystes kome fram til tilrådinga om ein miljøplan og om ein del andre område. Det viser at ein prosess slik som den vi har hatt, gjev resultat. Eg er overtydd om at statsråden og Regjeringa på ein god måte vil kvittere ut totaliteten som no ligg som fleirtalsinnstilling.

       Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet går lenger enn flertallet i denne saken. Vi viser til den internasjonale diskusjonen som pågår om Tobin-skatt, karbonskatt og skatt på våpenhandel, og vi har fremmet et forslag i innstillingen der vi ber Regjeringen om å utrede alternative former for global beskatning til inntekt for FN-systemet. Tidligere har Kristelig Folkeparti vært mer åpen for å vurdere karbonskatt og andre internasjonale miljøavgifter. Jeg har merket meg at miljøvernministeren har gått inn for tiltak mot CO₂-utslipp fra drivstoff til bruk i internasjonal luftfart.

       Når vi vet at en rekke rike land på langt nær oppfyller sine pengeløfter, og at FN i en fersk rapport peker på at det er behov for dobbelt så mye penger for å nå tusenårsmålene, vil jeg spørre representanten Lilletun om hvorfor Kristelig Folkeparti, som i andre sammenhenger er opptatt av fordeling, ikke en gang vil være med på en utredning av alternative former for globalt samarbeid.

Jon Lilletun (KrF) [11:26:10] : Eg er heilt samd med representanten Øyangen i at det er nødvendig med fleire og breiare inntektskjelder for å finansiere internasjonale tiltak, ikkje minst gjennom FN.

       Eg og Kristeleg Folkeparti er òg svært tilfredse med at m.a. Frankrike, men òg ein del andre nasjonar, har teke opp att diskusjonen om desse sakene i den seinare tid. No har det vist seg at Tobin-skatten ville bli vanskeleg å gjennomføre i praksis. Vidare er det vel meir og meir blitt klart at det for enkeltland å gjennomføre noko av dette ikkje vil fungere. Det ville bli å setje seg sjølv i ein ganske håplaus situasjon.

       Kristelig Folkeparti er likevel trygg på at Regjeringa vil delta i denne debatten. Vi har ikkje noko behov for å instruere eiga regjering, men kjem til å arbeide inne i Regjeringa for at vi skal delta i arbeidet for å finne fram til gode internasjonale finansieringsordningar.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:27:35] : Eg har lyst til å spørje representanten Lilletun om dette med veldedigheit.

       Fleire frå Kristeleg Folkeparti, også utviklingsministeren, synest det er veldig viktig å seie mange gonger at vi må hugse på at dette ikkje er almisser. Det er ikkje veldedigheit vi held på med. Likevel har eg lyst til å spørje om det. Min definisjon av veldedigheit er at vi i den rike verda på ein måte vil vere avhengige av dei fattige for å vise kor gode vi er. Det er på ein måte slik at vi kastar oss opp til å bli skinnheilage som berre det, og det har eg sjølv opplevd å ha vore av og til. Kunne han ha definert litt meir kva veldedigheit er?

       I politisk filosofi har vi den tyske filosofen Kant Skal være Hegel, jf. representanten Jacobsens rettelse side 1381., som snakkar om herre-knekt-forholdet, der knekten held fram med å vere knekt nettopp fordi han tillèt herren å vere herre. Det er grunnlaget for den politiske kampen som har vore her i Europa. I Noreg kjenner vi det betre gjennom det å stå med lua i handa. Grunnlaget for ikkje å halde fram med det var sjølvsagt å starte ein politisk kamp.

       Spørsmålet blir då: Kan bistand, dersom det er veldedigheit, på ein måte verke til å tilsløre både den europeiske og den norske politiske utviklinga?

Jon Lilletun (KrF) [11:28:55] : Representanten Jacobsen er i det filosofiske hjørnet i dag, og det kunne ha vore spennande å ha hatt meir enn eitt minutt til rådvelde for å resonnere høgt over dei innspela som kjem her. Eg må nok seie at eg håper at eg ikkje kan reknast som skinnheilag, og eg må seie at eg òg er i tvil om eg kan kalle meg heilag.

       Eg er imot å sjå på bistand som veldedigheit. Det er nemleg ei urettferd i verda med omsyn til strukturar og ressursar slik vi har fått dei tildelt oss, osv., og den urettferda er det nødvendig å gjere noko i forhold til. Representanten Jacobsen har sjølv skildra ein del av det som opplagt er urettferdig i desse strukturane. Difor er det viktig for oss å få sagt: Det er bra at folk vil gje av eit godt hjarte, men utviklingsarbeid - bistand - dreier seg ikkje berre om å bruke sitt gode hjarte. Det dreier seg faktisk om å skape rettferd i ei urettferdig verd, i alle fall større rettferd.

       En vil jo se av innstillinga at man i Stortinget er enig om svært mye i forhold til utviklingspolitikken. Vi har også en utviklingsminister som nyter stor tillit. Med dette utgangspunktet blir det ikke den høye temperaturen i debatter som dette, men det betyr sjølsagt ikke at den av den grunn ikke er viktig.

       Senterpartiet har ikke tenkt å bruke denne debatten til å snakke om alt vi er enige om, for det er veldig mye. Det vi har lyst til å bruke våre tilmålte minutter til, er å si noe om hva vi gjerne skulle ha sett en annen innretning på i meldinga, hvordan vi skulle ønsket at meldinga kunne ha vært mer helhetlig på en del områder. Vi tror nemlig at hvis vi skal greie å bringe utviklingsdebatten videre, hvis vi skal greie å få bistanden til å bli mer effektiv på sikt, er vi avhengige av at vi greier å sette bistanden inn i ikke bare ei brei samfunnsmessig ramme innen de enkelte land, men også et globalt perspektiv. Noe av det vi savner i utviklingsmeldinga, er en grundigere diskusjon om forholdet mellom utviklingspolitikken og andre deler av utenrikspolitikken. Det gjelder både forholdet mellom den klassiske sikkerhetspolitikken og det fredsbyggende arbeidet og sammenhengen mellom handelspolitikken og utviklingspolitikken. Vi skulle gjerne ha sett et mer integrert perspektiv. Vi skulle også gjerne ha sett at vi hadde hatt en grundigere drøfting av hvilke virkemidler og kanaler som fungerer mest effektivt i ulike sammenhenger. Bilateral bistand, multilateral bistand og bistand gjennom de frivillige organisasjonene har ulike fortrinn og begrensninger som er relevante for hvordan vi innretter utviklingspolitikken. Vi håper vi kan komme tilbake til denne type diskusjon seinere.

       Vårt viktigste savn i meldinga er likevel at den ikke skaper en god nok kobling mellom fred og sikkerhet på den ene sida og utvikling på den andre. FNs høynivåpanel slår fast at fattigdom er den mest alvorlige trusselen mot fred og sikkerhet i dag, og at utvikling er grunnlaget for vår kollektive sikkerhet. Ekstrem fattigdom, finansielle kriser, store sykdomsutbrudd og omfattende miljøødeleggelser undergraver sjølve fundamentet for mange stater og legger samfunn åpne for kaos, organisert kriminalitet og terrorisme. Konflikt skaper lidelser. Det koster enorme summer for verdenssamfunnet å prøve å rydde opp. Fattigdom fører til konflikt, og konflikt er den viktigste hindringen for utvikling. Dette er sjølsagt ikke noe nytt, og det er ikke noe nytt at FNs høynivåpanel påpeker dette. Men det er like viktig at det blir gjort, for vi har ikke evnet å bryte den dødsspiralen som vi her snakker om. Det trengs definitivt en helt annerledes tenkning knyttet til det å evne å forebygge konflikter.

       FN har helt spesielle forutsetninger for å bidra til en mer effektiv politikk når det gjelder forebyggende handling, fordi FN tross alt nyter stor tillit som uhildet samarbeidspartner. Det er iallfall ikke noen andre enn FN man har større tillit til når det gjelder å gå inn i denne type utfordringer. Det internasjonale samfunnet har jo etter hvert utviklet rimelig gode mekanismer med hensyn til hvordan vi skal håndtere en konflikt når den har oppstått. Vi har også etter hvert i det internasjonale samfunn blitt flinkere til å håndtere situasjoner etter konflikt. Vi har virkemidler både i forhold til det faktum at krisen er der, og i forhold til å sette inn tiltak etter konflikt. Men det det internasjonale samfunnet er usedvanlig dårlig skodd med, er virkemidler og strategier når det gjelder å forebygge konflikt. Jeg hadde ønsket og håpet og trodd at den meldinga vi har fått oss forelagt, hadde vært med på å anvise hvordan vi skal komme videre i forhold til å skape strategier for konfliktforebygging.

       Men dette med å se sammenhengene i hele den internasjonale politikken er opplagt viktig. Det er opplagt viktig med tanke på hvilke strategier som skal legges for utviklingspolitikken. Derfor har Senterpartiet i innstillinga foreslått en breiere gjennomgang og ei ny melding til Stortinget, hvor vi kunne sett sammenhengene mellom utvikling, fattigdomsbekjempelse, miljø og de breiere sikkerhetspolitiske utfordringene. Men her har vi dessverre ikke greid å få flertallet med oss.

       Meldinga har etter Senterpartiets vurdering en forenklet framstilling når det gjelder internasjonal handel. Dette har man vært igjennom i globaliseringsmeldinga, og det er for så vidt ikke så mye nytt å si på dette området. Men det er et faktum at internasjonal handel kan brukes både til å øke velferden globalt og til å øke fattigdommen. Internasjonal handel kan bidra til utjevning, og den kan bidra til økte forskjeller. Handel kan bidra til å bedre miljøet, og den kan bidra til å ødelegge miljøet; den kan bidra til å heve etiske standarder, og den kan bidra til å redusere etiske standarder. Utforminga av handelssystemet blir derfor svært avgjørende på de områdene som handelssystemet dekker, og i forhold til den breie utviklingspolitikken hadde vi trengt en mer nyansert debatt om disse spørsmålene. Vi hadde også trengt en større debatt knyttet til hvilke sektorer som bør inntas som en del av handelssystemet. Vi vet at mange utviklingsland er skeptiske til det omfanget av forhandlingstemaer som skal gjennomføres i tida framover, og vi mener at Norge burde stått mer oppreist og støttet utviklingslandenes velbegrunnede innvendinger mot stadig å inkludere nye sektorer i handelssystemet, i hvert fall på dette tidspunktet.

       Vi hadde ønsket oss en langt mer offensiv linje fra Regjeringas side, knyttet til det å vise åpenhet i forhold til endringer i forhandlingssystemet i WTO. Ved at forhandlinger i like stor grad som tidligere føres i lukkede rom, osv., får ikke forhandlingene den oppmerksomheten som vi mener at de burde ha. Regjeringa er ikke offensiv nok på utviklingslandenes vegne i forhold til å gjøre noe med disse forholdene.

       Så helt til slutt: I forbindelse med flodbølgekatastrofen er det kommet mange forslag om nødhjelpsfond. Sjøl folk som har brukt mye av livet sitt til å hindre at det kommer mye penger i statskassa, er nå blitt rause på statens vegne. Det er veldig mye positivt knyttet til den viljen vi nå ser til å bistå ved flodbølgekatastrofen, men jeg må også få si at det vi har sett den seinere tida, underbygger at det internasjonale samfunnet greier å mobilisere ressurser i forhold til katastrofene. Men det vi definitivt ikke greier, er å mobilisere nok ressurser til den langsiktige bistanden, og jeg håper jo at vi skal evne å bevare fokuset på behovet for den økte langsiktige bistanden, og at ikke kortsiktigheten og øyeblikkets tyranni nå overtar.

       Meldinga beskriver på en god måte de utfordringer vi står overfor i arbeidet mot å nå FNs tusenårsmål. I løpet av de siste årene har det vokst fram en økende internasjonal konsensus om at fattigdomsbekjempelse som ledd i realisering av menneskerettigheter må stå sentralt i utviklingspolitikken. Dette kom til uttrykk høsten 2000 da FNs tusenårsmål ble vedtatt som en erklæring som stiller opp konkrete mål for bekjempelse av verdens fattigdom, og som setter en ambisiøs målsetting om at tusenårsmålene skal være oppfylt innen utgangen av 2015. Venstre slutter seg til at FNs tusenårsmål skal være grunnlaget for norsk utviklingspolitikk.

       Venstre støtter flertallet i komiteens syn om at det er en alvorlig hindring for de fattige landenes utvikling at de ikke i tilstrekkelig grad er integrert i verdensøkonomien. Selv om Senterpartiet og SV ikke er enig, er det på sin plass å minne om at den siste WTO-runden ble kalt « utviklingsrunden », og at det rammeverket som nå ligger inne i forslagene, er et viktig gjennombrudd, sjøl om det også innebærer utfordringer for Norge. For å bidra til utvikling i fattige land må internasjonale institusjoner styrkes og demokratiseres. Norge må være en pådriver for å videreføre reformprosessene i Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Institusjonenes politikk må tilpasses en langsiktig utvikling og fattigdomsreduksjon i de land som er i krise, ikke bare endringer for å oppnå kortsiktige økonomiske målsettinger uten hensyn til konsekvenser for landets innbyggere. Samtidig må Verdensbanken og IMF stille miljøkrav og legge mer vekt på regjeringers evne til demokratisering og sosiale reformer.

       For å sikre en ansvarlig lånepolitikk må nasjonale og internasjonale finans- og kredittinstitusjoner styrkes og åpnes opp. Samarbeidet mellom sentralbanker må utvides. Venstre mener Norge bør støtte et internasjonalt samarbeid for å finne fram til nye tiltak for å regulere uønsket atferd i den globale økonomien, f.eks globale miljøavgifter på fly. Venstre mener at noe av det viktigste er å arbeide for å sikre internasjonal konkurranse og motvirke tendenser til globale monopoler og karteller ved å arbeide for antimonopoltiltak gjennom f.eks. FN-systemet, WTO og G8-gruppen, for ønsket om et globalt konkurransetilsyn. Venstre er enig med et flertall i komiteen som mener at en reform av FN slik at verdensorganisasjonen blir mer legitim og effektiv, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for en effektiv håndtering av de globale sikkerhetstruslene i dag.

       Sletting av gjeld er kanskje et av de viktigste enkelttiltakene for utviklingen i mange fattige land. Norge har sin andel av ansvaret for gjeldskrisen, bl.a gjennom norsk shippings eksportkampanjer på 1970-tallet. Gjeldssletting må gis raskere for de land som har vist sterk vilje til reform og fattigdomsbekjempelse. Det må også finnes løsninger for land som faller utenfor HIPC-initiativet. Norge bør vurdere hvorvidt ensidig norsk gjeldssletting også kan gjelde mellominntektsland, og intensivere arbeidet mot andre kreditorland for å samordne ytterligere gjeldssletting. Det bør opprettes internasjonale kredittilsynsmekanismer for å sikre en ansvarlig utlånspolitikk nasjonalt og internasjonalt. Venstre støtter Regjeringas syn om å bidra til en internasjonal studie av « illegitim gjeld », gjennomført av relevante multilaterale institusjoner, der målsettingen er å komme med praktisk gjennomførbare anbefalinger.

       Verdens fattige land må få større innpass på verdensmarkedet. Norge må være en pådriver for at Doha-runden i WTO reelt ivaretar utviklingslandenes interesser, bl.a ved at nulltoll for de minst utviklede landenes produkter bindes i WTO. Norge må også gi bistand til land som ønsker å styrke sin eksport, slik at økt eksponering overfor verdenshandelen kombineres med institusjonsbygging og sosiale reformer som bidrar til fattigdomsbekjempelse.

       Land som skal tiltrekke seg nye investeringer, må bygge opp tillit når det gjelder politisk og økonomisk stabilitet. I tillegg til å arbeide for økt stabilitet og ansvarlighet i globale finansmarkeder må Norge øke bistanden til institusjons- og kompetansebygging i mottakerlandene. Ikke minst er det viktig at de fattige landene får tilgang til ny teknologi som IT. Arbeidet med internasjonale retningslinjer for investorer og vertsland i et investeringsforhold må også styrkes, f.eks i OECD eller FN-regi.

       Venstre slutter seg til Regjeringas mål om at bistandsnivået skal heves til minst 1 % av BNI. Utover dette blir det viktigere at man i utviklingspolitikken utvikler en høy grad av giverkoordinering og harmonisering mellom ulike givere. Bistand er fremdeles et nødvendig virkemiddel i utviklingspolitikken. Venstre er enig i at målet om opptrapping av bistanden til de fattigste landene må stå fast. Et økende antall givere tilsier imidlertid at bistanden må koordineres bedre mellom giverlandene. Bistanden må rettes mot land som har vilje til å gjennomføre en sunn økonomisk politikk og ønsker en bærekraftig og demokratisk utvikling. Det må være et krav at bistanden brukes til tiltak som har reell nasjonal forankring i samarbeidslandet. Mer av den norske bistanden må rettes mot demokratibygging og styrking av menneskerettighetene. Demokrati og menneskerettigheter er nødvendige forutsetninger for en mer sosialt rettferdig utvikling. Det er også en viktig forutsetning for økonomisk utvikling. Uten et styresett hvor befolkningen kan kaste sine ledere ved valg, skapes det ikke tillit til en stabil sosial og politisk utvikling, noe som igjen er nødvendig for å sikre gode investeringer og produksjon. Norge må derfor stille strenge krav til respekt for demokrati og menneskerettigheter overfor sine samarbeidsland. Videre må frivillige organisasjoners lokale demokrati- og menneskerettighetsarbeid prioriteres høyere. Mikrokredittordninger må i større grad supplere tradisjonell bistand, ikke minst fordi det er en erkjennelse av farene ved omfattende bistand.

       Venstre er enig i at norsk utviklingsbistand skal basere seg på den forutsetning at utvikling i et land i første rekke skapes innenfra. Utviklingslandene må sjøl ta større ansvar for egen utvikling. En forutsetning for dette er at internasjonale aktører også forholder seg til og innordner seg utviklingslandenes lederskap. Nasjonalt eierskap må bli reelt. Her er reform av internasjonal bistand helt sentralt. På landnivå dreier dette seg om koordinering og harmonisering av giverlandenes innsats. Etter Venstres mening er det viktig å konkretisere innholdet i begrepet godt styresett. Demokrati og menneskerettigheter er grunnleggende bestanddeler i utviklingen av et godt styresett. Utviklingen mot et bedre utdannings- og kompetansenivå, institusjonsutvikling og styrking av forvaltnings- og kontrollorganer er også viktig.

       I mange utviklingsland er de institusjonelle forutsetningene for å skape gode og forutsigbare rammevilkår for næringslivet svake. Det hemmer innenlandske investeringer og næringsutvikling, og gjør at landene har vansker med å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Venstre har merket seg at Regjeringa vil bidra til å vri innsatsen fra frivillige organisasjoner og næringslivet inn mot Norges samarbeidsland og andre minst utviklede land. Venstre vil, i likhet med komiteen, i særlig grad være opptatt av at norsk utviklingsbistand gjennom de frivillige organisasjonene bl.a ses i perspektiv av FNs tusenårsmål. Vi er enig i at det opprettes et utvalg som skal vurdere resultater av bistanden gjennom de frivillige organisasjonene, særlig når det gjelder de frivillige organisasjonenes innsats for giversamarbeid, koordinering og helhetlig utviklingsinnsats. De frivillige organisasjonene gjør en stor og viktig innsats, og er på selvstendig grunnlag en viktig del av norsk utviklingspolitikk.

       Her i Norge har vi lange og gode erfaringer med OECDs landstudier. Vi har fått kritikk når det gjelder manglende effekt av pengebruken eller manglende måloppnåelse, som f.eks nå sist ved vurdering av skolepolitikken. Min erfaring er i hvert fall at de påpekningene vi får, bidrar til å gjøre den norske politikken bedre på området. Jeg vil derfor spørre utviklingsministeren om det er prinsipielt at hun ikke ønsker en slik global mekanisme, eller om det er mangel på utredning som er problemet.

Morten Høglund (FrP) [12:03:54] : Statsråden viste til FN-rapporten som kom i går, hvor behovet for godt styresett påpekes som et viktig fundament for en positiv utvikling. Det er avgjørende.

       Hvordan ser statsråden for seg at Norge som den store aktør vi er, virkelig kan bidra til det? Har vi sett at vi har fått gjennomslag? Stat til stat-bistand er temaet. Blir vi et gissel for stater som sier én ting og gjør noe annet? Vi opplever tilbakeslag når det gjelder menneskerettigheter og demokratisk utvikling gang etter gang. Hvor lenge kan vi akseptere det? Vi avbrøt samarbeidet med Zimbabwe. Er det noe som bør ses på i forhold til andre stater, eller skal vi bare være tilbakelent og si at dere får gjøre så godt dere kan?

Bjørn Jacobsen (SV) [12:06:34] : Eg må rette opp ein feil frå i stad: Det skulle vere den tyske filosofen Hegel, og ikkje Kant. Inge Lønning har gjort meg oppmerksam på det i mellomtida, så no skulle det vere i orden. Men hovudinnhaldet er sjølvsagt forholdet mellom herre og knekt. Det er det eg synest det er for lite av både i statsrådens innlegg og i meldinga, nemleg kva som skal til av politisk kamp internt i land for å få til reelle endringar.

       Statsråden skal ha veldig mykje ros for den meldinga som er lagd fram, og i forhold til å analysere at det er handel, miljø, bistand og gjeld som skal vere våre bidrag. Men det er litt for lite på handel - på gjeld synest eg det er skuffande at ein ikkje kan støtte opp om ein gjeldsdomstol, på miljø er ein no med på ein handlingsplan, og det er veldig bra. Med omsyn til gjeld, er det jo det at ein ikkje kan innsjå at ein må jobbe utover det som Parisklubben gjer. Parisklubben er laga for å sikre at rikingane får igjen pengane sine, ikkje for å hjelpe dei fattige.

       Det eg eigentleg hadde tenkt å spørje om, er: Kan vi ikkje få tilbake den årlege rapporten/utgreiinga frå utviklingsministeren? Og: Er Noreg i stand til å gjennomføre det Stortinget i dag vedtek, med den organiseringsforma som er vald borte på Victoria Terrasse?

Åslaug Haga (Sp) [12:09:27] : De siste dagene, og også i dag, har vi fått grundig bekreftet at skal vi nå tusenårsmålene, må en evne å jekke opp bistanden, den langsiktige bistanden. Da tror vi at vi må jobbe langs to akser: Vi må jobbe med å få opp den tradisjonelle bistanden gjennom offentlige budsjetter, og vi må jobbe med å finne alternative finansieringskilder. Det er viktig å jobbe med å finne alternative finansieringskilder i en tid hvor verden er i endring og offentlige budsjetter er under press.

       Representanten Lilletun har fått spørsmål knyttet til dette tidligere i dag. Han er i godt lune, men det er ikke alltid like godt å skjønne hva svaret er. Derfor må jeg utfordre utviklingsministeren på dette, fordi jeg forstod representanten Lilletun dit at i internasjonal sammenheng har man en offensiv strategi knyttet til det å jobbe med alternative finansieringskilder, men nasjonalt og innenfor regjeringssamarbeidet er det litt verre.

       Spørsmålet mitt er helt konkret til utviklingsministeren: Hva gjøres fra Regjeringens side for å jobbe ut alternative finansieringskilder, og hvilke tiltak er det man tenker i retning av?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [12:10:58] : Vi ser ofte, og har sett tidligere, at de landene som har vært mest for alternative finansieringsmekanismer, har hatt størst problemer med å nå sitt eget bistandsmål, og noen har ikke engang hatt et vanlig bistandsmål. De har brukt det som erstatning for å virke progressive overfor internasjonalt publikum.

       Derfor er hovedsporet hele tiden å mobilisere den langsiktige innsatsen og sørge for at alle land går opp til 0,7 %. Elleve OECD-land har nå ambisiøse mål på 0,7 eller 1 %. Det er en bistandsøkning som går over verden, og som jeg håper vil vare over tid.

       Men det er helt riktig at med den situasjonen vi har nå, når vi ikke tusenårsmålene innenfor det tidsintervallet vi har. Alle når ikke 0,7 % nå. Dermed trenger vi tilleggsressurser. Det gjør at vi i globaliseringsmeldingen sa at vi er åpne for karbonskatt som et virkemiddel i denne sammenhengen. Det gjør også at vi fra norsk side nå har en dialog med britene om forslaget til finansminister Gordon Brown, IFF, International Finance Facility, der vi har sagt at vi går for den modellen som sikrer stabilitet over tid for mobilisering av ekstra ressurser også etter 2015, og som er legalt forpliktende. Det har vi meldt tilbake i en felles nordisk utviklingsministeruttalelse.

Gunhild Øyangen (A) [12:12:38] : Komiteen har hatt et veldig omfattende arbeid med meldingen. Det vi har diskutert ofte, er hvordan vi kan bidra til at Stortingets målsettinger blir nådd, og hvordan vi på best mulig måte kan få en systematisk tilbakemelding. Ikke minst har Verdensbankens og Pengefondets rolle vært et stort tema for debatt under behandlingen i Stortinget.

       Derfor har vi vært positive til det forslaget som har kommet om landstudier, der vi bruker OECDs landstudier som et utgangspunkt for en eksamineringsmekanisme som kan gi Stortinget mer systematiske og uavhengige vurderinger av alle de institusjonene som vi har vært opptatt av.

       Når det gjelder hvem som skal gjøre det, og hvordan dette eventuelt skal utformes, mener vi at det er regjeringsapparatet som har de beste forutsetningene for å foreta dette arbeidet. Norge har lange erfaringer med OECDs landstudier, så helt umulig å utføre et slikt arbeid skulle det ikke være.

       Mitt spørsmål er: Kan statsråden forstå at vi ønsker oss en slik vurdering og en slik mekanisme, og revurdere sitt syn på det?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [12:14:28] : Det er fremdeles litt uklart for meg hvordan man tenker seg dette gjort. For hvis OECD/DAC i landstudiene også skal analysere IMFs og Verdensbankens rolle i de ulike landene, vil nok de protestere heftig. Her har vi forskjellige institusjoner som har til dels egeneksamineringsmekanismer, og det er vanskelig å se hvordan man skal sørge for at én instans får dette overordnede ansvaret. Så jeg er nok fremdeles litt forbeholden når det gjelder akkurat dette forslaget. Det vi ønsker, er å sikre at det er tilstrekkelig og skikkelig eksaminering av politikk i de ulike institusjonene. OECD/DAC har sin rolle, og vi ønsker å forsterke den. Det var blant mine meldinger da jeg var der på OECDs eksaminasjon av Norge. Jeg synes det trengs en betydelig forsterkning. Det samme gjelder Global Monetary Report, som Verdensbanken i og for seg har ansvar for i forhold til tusenårsmålene, og ikke minst hvordan man kan styrke den afrikanske egeneksaminasjonen i forbindelse med NEPAD. I tillegg har jeg også foreslått at vi må se nærmere på hvordan vi kan spore bistandsressursene i tsunamisammenheng, men siden tiden er ute, kan jeg heller komme tilbake til det i neste debatt.

       Jeg er glad for at det er en utviklingsmelding vi drøfter i dag, og ikke en bistandsmelding. Det er viktig med bistand, men det er rettferdighet som nå må øverst på den internasjonale dagsordenen. Selv om vi fikk alle land til å bidra like mye som Norge, altså med 1 % av bruttonasjonalinntekten, tviler jeg på om det ville hjelpe så veldig mye, eller om vi ville nå de målene som FN har satt seg, millenniumsmålene.

       Jeg har lyst til å si litt om dette i forbindelse med det forslaget som Storbritannia har lansert om en Marshall-plan for Afrika. Det er vel og bra. Men når sammenligningen er Marshall-hjelpen i Europa, må jeg gjøre oppmerksom på følgende: Den bistanden som Europa fikk i form av Marshall-hjelp etter krigen, kom aldri opp i mer enn 2-3 % av bruttonasjonalproduktet i noe europeisk land. Den varte bare i noen få år, og den var innrettet på gjenoppbygging og på at de europeiske landene raskt skulle bli innlemmet i verdensøkonomien igjen. Det som skjedde, var at veksten som kom, var eksportdrevet.

       Når det gjelder Afrika, er situasjonen den at hvis vi ser bort fra Nigeria og Sør-Afrika, er bistanden oppe i en 12-13 % av bruttonasjonalproduktet, og den er nå inne i det femte tiår på rad. Det viser at hvis man ikke gjør noe i tillegg til bistand, hvis man nå bare skulle øke den prosenten som afrikanske land får i form av bistand i henhold til bruttonasjonalproduktet, ville det ikke hjelpe. Det er der den internasjonale handelen kommer inn i bildet. På grunn av det urettferdige handelssystemet vi har, blir fattige mennesker rett og slett frarøvet å bruke det eneste de eier, nemlig sin egen arbeidskraft. Istedenfor blir de mottakere av hjelp. Og det som er det verste: Arbeidsledigheten som man har i disse landene, bidrar også til å ødelegge for dem som faktisk har arbeid, ved at alle de arbeidsløse gjør dem som har arbeid, maktesløse, i kampen om å få bedre lønninger. Den svære arbeidsledigheten underbyr lønningene i disse landene, slik at både de som er arbeidsløse, og de som har arbeid, blir maktesløse og avhengige av hjelp. Slik reproduserer fattigdommen seg selv.

       Så jeg mener at vi nå ikke bare må bli best på bistand, vi må også være best på å åpne handelen i verden. Men jeg har lyst til å understreke: Fri handel er ikke det samme som liberalisering. Det presset man har sett, bl.a fra IMF og delvis også fra Verdensbanken, om privatisering i de fattige landene, har etter min oppfatning også ført til at man ikke har kunnet ta i bruk andre ressurser som man måtte ha, enn den menneskelige arbeidskraft.

       La meg ta det norske oljeeventyret som et eksempel: Hvis vi når det gjelder den norske oljepolitikken, skulle ha brukt de anbefalinger som enkelte fattige land får fra IMF og Verdensbanken, hva hadde da situasjonen vært i dag? På grunn av at vi hadde en sterk statlig hånd med i dette, har altså oljeressursene kommet hele folket til gode. Hvis vi hadde privatisert hele greia, tror jeg neppe det hadde vært tilfellet. Dette er et enormt godt eksempel på noe vi kan eksportere til de fattige landene, at man faktisk også er nødt til å ha statlig styring, at man er nødt til å ha en sterk statlig hånd med i den økonomiske politikken og i forvaltningen av ressursene.

       Så har jeg lyst til å si: Bistand og nødhjelp vil alltid være veldig viktig, særlig når vi ser alle de katastrofene som har vært, de som vi nå har, og de som antakeligvis vil komme i framtiden, bl.a som følge av miljøendringene på jorda. Men samtidig viser det som vi har vært inne i, og som vi nå er oppe i, at nødhjelp og bistand ikke bare kan basere seg på giverglede, som ofte går opp og ned.

       Den givergleden som vi nå ser til Sør-Asia, er veldig, veldig gledelig. Men jeg må minne om at 1.000 mennesker nylig ble drept i en flomkatastrofe på Filippinene. Én million mennesker ble drevet på flukt. 70.000 mennesker er drept i Darfur. To millioner mennesker er drevet på flukt. Vi har ikke sett den samme givergleden der, antakeligvis fordi fjernsynskameraene ikke har vært på i samme grad. Dette er ikke et angrep på fjernsynet, for fjernsynet kan ikke klare å drive på på den måten som de nå har gjort i forhold til Sør-Asia, i alle slags naturkatastrofer, kriser og kriger. Jeg nevner det poenget, fordi vi må prøve å få en mer forutsigbar finansiering av nødhjelpen og bistanden. Vi kan ikke bare være avhengige av at fjernsynslampene står på hele tiden, i den grad som nå har vært tilfellet.

       Jeg har lyst til å sammenligne dette med hva som har skjedd innenfor vår egen velferdsstat. Når et menneske blir rammet av noe uforutsett her hjemme, har vedkommende som regel krav på bistand, hjelp. Det er nedfelt i lover og regler. Hvis man ikke får det, vil det med én gang bli satt fram krav om at man må få det. Det står som regel en velferdsstat klar til å gjøre noe for vedkommende basert på disse lovene og reglene. Vedkommende er ikke avhengig av gaver fra enkeltpersoner når vedkommende blir rammet.

       Jeg mener FN må settes i stand til å være det på det globale plan som vår velferdsstat er på det nasjonale plan, nemlig få egne muligheter til å gripe inn når naturkatastrofer eller andre ting rammer mennesker på en uforutsett måte. Da kan man ikke bare være avhengig av giverglede, som er vel og bra, men FN må faktisk få et eget instrument, en egen mulighet, egne penger til å gripe inn og gjøre noe når ting skjer. Da hadde man kanskje kunnet gjort noe mer for de tusen som ble drept på Filippinene, eller de mange som nå er blitt drept i Darfur, og ikke bare være avhengig av å gå fra giverkonferanse til giverkonferanse, der landene skal gi, men for øvrig ikke innfrir alt de har lovt - heller ikke på disse giverkonferansene.

       Da er jeg glad for at utviklingsministeren nevnte mulighetene for å få en karbonskatt. Hvis FN skal få egne penger, må de samles inn fra et sted. Hva ville være mer naturlig enn at de samles inn i form av skatter, slik vi har finansiert vår velferdsstat i dag? Når vi ser denne flomkatastrofen i Sør-Asia, kan vi jo tenke oss hvilke tragedier som vil følge i kjølvannet av en global oppvarming og av at vannet stiger. Hva ville da være mer naturlig enn at vi fikk en skatt på CO₂-utslipp, som er årsaken til at vi har en global oppvarming? På den måten ville vi kunne samle inn penger til å møte framtidige katastrofer. Vi kunne sette FN i stand til på egen hånd å gripe inn og ha penger til det, samtidig som vi kanskje også kunne gjøre noe med selve problemet, nemlig global oppvarming.

       Det er regnet ut at en relativt liten karbonskatt, selv om den ville føre til at CO₂-utslippene blir redusert vesentlig, ville kunne utgjøre 300-400 milliarder dollar i året! Det forteller litt om hvilke muligheter vi har hvis vi er villige til å ta de rette politiske grepene. Jeg synes vi skal bruke den situasjonen som er i verden i dag, til å få lansert og jobbe for slike tiltak, som nettopp vil bidra til at vi får et sterkere globalt instrument, tilsvarende det velferdsstaten er på vår nasjonale arena, som jeg har sagt.

       Vi har gjort to erfaringer ved velferdsbyggingen i Norge. Den ene var at det var først da vi satte det eiendomsløse mennesket, som bare hadde sin egen arbeidskraft, i sentrum av det økonomiske liv, da det fikk arbeid og en lønn å leve av, at den økonomiske veksten tok av. Den andre var at solidariteten måtte institusjonaliseres, den måtte nedfelles i regler og lover og institusjoner for at den skulle være forutsigbar i alle situasjoner. Jeg synes det er en veldig viktig lærdom også når det gjelder det globale plan.

       Julie Christiansen (H) [12:26:22] : Det er fristende å starte med en aldri så liten replikk til forrige talers veldig interessante innlegg. Jeg tror i hvert fall det er viktig å understreke at den meldingen som vi i dag behandler, knytter norsk politikk til en felles global politikk, hvor FN er i førersetet og hvor det er FNs målsettinger som blir styrende også for den norske politikken. Det tror jeg er veldig viktig - og så at alle giverland, alle rike land i verden, nå senker sine egne flagg og lar en internasjonal, global felles politikk komme i førersetet.

       Det som er mitt hovedanliggende i dag, er å gå litt tilbake til sist vi behandlet en melding om norsk utviklingspolitikk. Det er mange som har påpekt at det er så lenge som åtte år siden. Jeg vil heller fokusere på hvor mye som har skjedd i denne forholdsvis korte tidsperioden. Jeg mener det er særlig to ting som peker seg ut.

       For det første er det enda bredere aksept for at bistandspolitikk ikke kan ses isolert, at det handler om utviklingspolitikk, og at det er like viktig å integrere utviklingslandene - og særlig de minst utviklede landene - i verdenshandelen. Arbeidet for en friere og mer rettferdig handel er solidaritet på linje med bistand. Det er bare ved å gjøre begge deler at vi kan nå tusenårsmålene.

       Det andre jeg synes er slående når man går tilbake og ser i innstillingen fra 1996, er at begrepet « godt styresett » ikke er nevnt i den innstillingen i det hele tatt. Nå er dette begrepet helt sentralt. FNs generalsekretær, Kofi Annan, uttrykker det slik: Godt styresett - good governance - er kanskje den viktigste enkeltfaktoren for å utrydde fattigdom og fremme utvikling.

       Fokuseringen på godt styresett i utviklingspolitikken er vokst frem i erkjennelsen av at utvikling og fattigdomsreduksjon ikke kan skje uten at mottakerlandets myndigheter har fattigdomsreduksjon og økonomisk og sosial utvikling som målsetting. Det mener jeg også har vært en viktig svakhet med bistanden gjennom mange tiår, nemlig at man har tatt for lett på, til og med noen ganger overkjørt, mottakerlandets eget ansvar for utvikling. Bistand gjennom mange år har hjulpet mange mennesker i utviklingsland, uten tvil, men bistanden har ikke alltid greid å redusere fattigdom på varig basis. Det er det som må og skal være målet for utviklingspolitikken. Derfor er den nye fokuseringen på godt styresett det siste tiåret helt sentralt.

       Det er voksende global enighet om hvilke hovedelementer som må på plass for å oppnå godt styresett. Stikkord er demokratiske institusjoner, maktfordeling, rettsstatsprinsipper, respekt for grunnleggende menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og en økonomisk og sosial politikk som bidrar til å bekjempe fattigdom.

       Det å yte bistand og støtte til styresettreform er derfor også blitt en sentral del av norsk utviklingspolitikk. Faktisk er innsatsen på dette området mer enn 15 % av samlet norsk bistand, og andelen er økende. Innsatsen har også gitt gode resultater. Offentlig økonomistyring er f.eks blitt langt bedre i flere av våre samarbeidsland på bakgrunn av denne strategien. I lys av at omfanget av korrupsjon på globalt nivå anslås av Verdensbanken til å være ca 80 milliarder dollar hvert år, er det lett å forstå hvor viktig dette arbeidet er.

       Det er mulig å skille de landene som har godt styresett, fra dem som ikke har det. Vår verden er likevel mest nyanser i grått. Her er det definitivt mange gråsoner. Ulike land kan ha ulike nasjonale og kulturelle behov og løsninger. Utviklingen kan gå i riktig retning på ett område, f.eks i bekjempelse av korrupsjon, og i gal retning på et annet område, f.eks når det gjelder å styrke kvinners rettigheter. Da blir det viktig å studere helheten i utviklingen i mottakerlandene og studere utviklingen over tid. Men Norge har altså de seneste årene i flere tilfeller kuttet bistanden betydelig eller stoppet den helt når samarbeidsland har gått i feil retning med tanke på styresettkriterier. Zimbabwe, Tanzania og Bangladesh er eksempler på slike land.

       Høyre anser det som et viktig element i norsk utviklingspolitikk at vi foretar en streng vurdering av hvor bistandskronene våre skal anvendes. Det er rett og slett for å sikre at midlene får den effekt vi er opptatt av, nemlig å skape utvikling og bekjempe fattigdom. Derfor må vi også i fremtiden være villige til å gå i dialog med samarbeidsland dersom myndighetene ikke er seg sitt ansvar bevisst og lar utviklingen gå i gal retning.

       Haakon Blankenborg (A) [12:35:33] : No som det går mot slutten for den sitjande regjeringa, vil eg nytte høvet til å gratulere ho med éin innsats iallfall, og det er at ho har oppnådd at det aldri har vore så brei semje om nivået i norsk utviklingsbistand som no, i og med at Høgre har slutta seg til det breie fleirtalet. Om Høgre så har tenkt å gå tilbake til ein mellomposisjon mellom dei andre og Framstegspartiet, veit eg ikkje, men om dei har det, har dei profilert det mye mindre enn forslaget om vin i butikk, iallfall.

       Når det gjeld dei andre sidene av denne innstillinga, er det brei semje om nivået. Det er heller ikkje nokon store avgrunnar når det gjeld innretning, slik eg ser det. Nokre punkt er det likevel verdt å kommentere. Det gjeld spørsmålet om samordning internasjonalt og nasjonalt. Det burde vere god latin overalt, fordi innsatsen når ein opptrer saman, når ein samkjører, gir større effekt, slik at den som tek imot, har færre å halde seg til. Dette er ganske enkelt. Men på den andre sida gjer ei slik samordning systemet mindre oversiktleg, og det blir mindre innsyn for omverda.

       Det er reist spørsmål om det å ha oversikt over pengestraumen, og at vi må ha eit skikkeleg revisjonssystem som kan fange opp denne. Til det vil eg seie at dersom dette er eit problem, er utfordringa å utvikle revisjonssystemet og -innsynet, ikkje å gå tilbake på samordning og felles innsats. Dermed vil hovudmålet måtte vere å halde fram i retning av meir effektivitet. Vi må utvikle instrument som gir tilstrekkeleg innsyn når det gjeld revisjon, og også politisk innsikt, i den forstand at det også skal vere ei budsjettering som tek utgangspunkt i at ein veit kva som faktisk blir prioritert. Men poenget er at i det dilemmaet som ein ser reiser seg, og som er nemnt i fleire samanhengar her i dag, er målet om samordning det viktigaste.

       Samordning har også ei anna side som ein så vidt har vore inne på her i dag. Det gjeld frivillige organisasjonar. Her har eg - eg trur at det også gjeld andre her i dag - eit tilløp utan hopp, for eg veit ikkje kva som eigentleg er konklusjonen. Her er det to dilemma. Det eine er at det er eit dilemma for styresmaktene, i den forstand at organisasjonar kan opptre ute med eigne flagg, men med offentlege pengar. Det andre er at det er eit problem for organisasjonar, i den forstand at dei så å seie berre opptrer som organisasjonar som utfører offentleg politikk. Det er ikkje noko greitt svar på dette. Utvalet som skal gå inn og sjå på innsatsen og effekten av innsatsen til dei frivillige organisasjonane, bør også nærme seg dette dilemmaet. Dilemmaet har vore nemnt før. Det var nemnt i den førre debatten, utan at vi har komme noko særleg vidare på det. Inntil vi finn ein klarare politikk på dette området, er det viktig at ein har mest mogleg innsyn i den faktiske situasjonen, dvs. om organisasjonane, som utgjer ein stor del av, og som er ein viktig kanal for, norsk bistand, opptrer på den eine eller andre måten, slik at ein ikkje berre overlèt ein gitt sum til ei viss mengd litt ukjende organisasjonar og så ikkje veit om ein i den andre enden opptrer med eit eige flagg eller med eit norsk flagg. Dette er eit viktig, men nesten uløyseleg dilemma. Men vi tek det opp her, fordi ein skal sjå på organisasjonanes arbeid. Da bør også dette kikkast på.

       Spørsmålet om konsentrasjon og langsiktigheit dukkar stadig opp. Det er klart at det er ein føresetnad at innsatsen skal konsentrerast om dei mest fattige landa, dvs. om dei fattige landa som har ein utviklingsvennleg politikk. Det er det ingen tvil om. Så er spørsmålet: Kven er dei mest fattige landa? Er det dei minst utvikla landa? Er det låginntektslanda? I kva for ein kategori er ein? Vi har eit system som truleg fungerer ganske godt, med hovudsamarbeidsland og samarbeidsland som utgjer tyngda i norsk bistand, om vi tek med oss andre kanalar for bistand enn dei reint bilaterale. Dette skulle ikkje vere noko stort dilemma. Likevel er det tilløp til dissens i innstillinga, som eg ikkje skal overdrive, for eg trur at det i praksis er brei semje om dette. Men om ein ser på praksis, er f.eks gruppa samarbeidsland i dag ikkje heilt eintydig blant dei aller fattigaste. Det er andre grunnar til at nokre område, f.eks dei palestinske områda, Sri Lanka osv., som ikkje plasserer seg blant dei aller fattigaste, har komme inn. Poenget er at det skal vere rom for ein viss fleksibilitet også i desse områda til å ta den type politiske omsyn som det klart er gjort her. Ser ein på denne gruppa, har ein med andre ord ikkje eit klart, konsistent og eintydig argument for kvart enkelt land. Det er ulike grunnar til at landa er tekne inn, og dei stemmer ikkje heilt med filosofien om å vere lengst nede på utviklingsskalaen. Likevel trur eg at ein i dag har ei god tilnærming til dette, og at ein har ein viss fleksibilitet også på dette området. Med andre ord: Ein skal ikkje låse seg totalt fast til gruppa « minst utvikla land », men også sjå på andre forhold.

       Her vil eg minne om eit anna dilemma vi har, og som andre så vidt har vore inne på. Thorbjørn Jagland nærma seg dette frå ein litt annan synsvinkel. Det gjeld land som er under utvikling. Vi kan her ta med Namibia og Botswana, der ein tilsynelatande hadde suksess, noko som ikkje lenger er så tilsynelatande. Grunnen er at vi ikkje har hatt ein tilstrekkeleg offensiv politikk bl.a på handelsområda til at desse landa har kunna utvikle seg vidare ut frå det gode utgangspunktet dei faktisk hadde. Ein annan grunn til at eg meiner at vi skal vere ganske fleksible når det gjeld type land, same kvar dei plasserer seg i OECDs kategori, er at dersom vi ser at vi kan bidra til ei positiv utvikling i land som er i ferd med å bevege seg ut av den yttarste fattigdommen, skal vi vere pragmatiske i forhold til det.

       Det fører meg over til det nest siste punktet som eg vil nemne her. Det dreier seg om ei anna type utfordring vi står overfor. Det gjeld dei landa som skal utvikle seg etter konflikt- eller katastrofesituasjonar. Eg skal komme litt tilbake til det i neste sak, dilemmaet mellom nødhjelp og langsiktig hjelp.

       Statsråden viste til Sudan, som forhåpentleg blir eit godt eksempel på at ein klarer å komme seg ut av konfliktar og inn i ei positiv utvikling. Lat oss inderleg håpe det! Men på den andre sida finst det altfor mange eksempel på at overgangen frå konflikt og katastrofe til normal utvikling ikkje har fungert. Det er altfor mange som fell tilbake og blir ståande med eit korrupt styre, med konfliktar og heile lista med negative særtrekk, som mange av desse landa har.

       Da har eg nok ein gong eit dilemma som gjer at eg ikkje er usamd i det statsråden sa, og med det som står i innstillinga, at vi må gå vidare for å finne betre mekanismar for å få land ut av konfliktsituasjonar. Det er da eit paradoks at det f.eks kan skorte på kvalifiserte fredsbevarande styrkar, og at ein ikkje har ressursar nok til å gjennomføre gode forsvarsreformer, noko som det i stor grad er behov for i mange av desse landa - det er ikkje enkelt å gjennomføre ei god forsvarsreform i dette landet heller, ser det ut som, men det er iallfall skrekkeleg vanskeleg i dei fattigaste landa. Det er nok fornuftig at ein ikkje slepper desse sakene inn i den tradisjonelle utviklingspolitikken, men det blir samtidig litt for enkelt å seie at dette høyrer til eit anna område, så lenge det andre området ikkje gjer noko med det. Derfor er etter mitt syn ei av dei mest prekære utfordringane vi står overfor, å makte å gå inn på det området som kan bidra til å byggje opp kapasiteten når det gjeld fredsbevarande styrkar, og som kan bidra til å reformere militærsystemet i mange av desse landa, slik at dei blir faktiske bidragsytarar til fred og stabilitet. Det vil koste pengar, ikkje berre politiske krav. Så må vi finne ein stad å hente dette. Det går ikkje over bistandsbudsjettet. Vi må finne ein annan stad. Det må vere ei felles utfordring, ikkje berre å vise til at det høyrer til eit anna område. Lat oss håpe på at Sudan blir eit eksempel på at dette beveger seg. Inntil det er vist, er eg litt samd med Åslaug Haga i at vi her har eit upløgd område der ein har ufatteleg mykje å gjere.

       Når eg var inne på konfliktar og godt styresett - eller dårleg styresett, som ofte er ein konsekvens av konfliktar og katastrofar, er det eitt element som i det heile ikkje har vore nemnt her i dag. I tillegg til korrupsjon og alle desse fenomena er det - lat oss seie - ein epidemi av reaksjonær moral som breier seg rundt i verda under namnet religiøs konservatisme eller kva det måtte vere, som er eit ganske stort hinder for å nå fram i kampen mot hiv/aids og andre sjukdommar. Eg ville også ønskje at ein sette litt meir fokus på dette fenomenet, denne straumen av reaksjonær moral som feiar over bl.a delar av Afrika.

       Inge Lønning (H) [12:45:27] : Det er åpenbart mye representanten Blankenborg ikke vet om fremtiden. I så måte deler han skjebne med de fleste av oss. Og det er vi nødt til å leve med.

       Denne debatten og komiteens arbeid med utviklingsmeldingen har vært en nyttig læringsprosess. Det nyttige ved den er at fordi komiteen brukte så lang tid, vesentlig lenger enn det man pleier å gjøre i en stortingskomite selv med omfattende dokumenter fra Regjeringen, har det ført til at læringsprosessen har pekt frem mot en større grad av enighet om hovedproblemstillinger enn noensinne før.

       På grunnlag av brede politiske dokumenter som den utviklingsmeldingen vi behandler, er begge typer prosesser mulig i et parlament. Man kan velge å vektlegge alt det det går an å være uenige om - og det er svært mye. I så tilfelle vil prosessen føre til stadig sterkere fragmentering og stadig større opptatthet av de marginale problemstillinger. Prosessen kan også forløpe i retning av at man bestemmer seg for å bruke mest energi på det det går an å komme til enighet om, selv om det er nyanser i betoning. Slik sett tror jeg innstillingen og debatten i dag på mange måter representerer en milepæl i Stortingets arbeid med norsk politikk på dette området.

       Hvis man skulle skissere veldig grovt historien over det halve hundreår hvor temaet bistand og utvikling har stått på den politiske dagsorden i vårt land, er det vel mulig litt forenklet å si at det i en ganske lang periode var av de tema som tjente som skillelinjeskaper i norsk innenrikspolitikk. Det er vel også riktig å si at vi har gjennomløpt ganske mange stadier i løpet av dette halve århundre i form av egen læring. Den viktigste læringsprosess har vært å innse at det ikke er gjort med de gode hensikter. I vår del av verden har vi i moderne tid når det gjelder moralske problemstillinger, ofte vært ekstremt opptatt av de gode hensikter, og vi har svært ofte falt i den grøften at vi har trodd at hvis bare hensikten er god nok, kommer helt sikkert også resultatene til å bli gode. Det vet vi i dag ikke stemmer. Man kan selv med de beste hensikter komme i skade for å skape flere problemer enn man løser.

       Når det gjelder utviklingsproblematikk, kreves det i tillegg til sinnelagsetikken og spørsmålet om de gode hensikter helt åpenbart et solid innslag av konsekvensetikk, at vi til enhver tid, både når vi opptrer som enkeltindivider, som grupper og som stater, har en moralsk plikt også til å vurdere resultatene i forhold til hensiktene. Vi har et ansvar for hvilke resultater vi tilveiebringer med det vi gjør.

       Og det tredje element: Jeg tror også at vi etterhånden er nær en enighet om at også det som kalles pliktetikk, har en rettkommen plass i dette bildet. Det er ganske enkelt en moralsk plikt å hjelpe andre mennesker individuelt og kollektivt dersom man er i stand til det, og dersom de trenger hjelp. Det er ikke en valgfri øvelse. Det er en moralsk forpliktelse som ingen kan fraskrive seg.

       Samtidig har vi lært gjennom fem tiår at det er ekstremt vanskelig å løse sammensatte problemer. Det er ekstremt vanskelig å finne de riktige virkemidlene når man står overfor et så omfattende problem som fattigdomsproblemet i dagens verden. Det er ekstremt vanskelig å få til det vi har vent oss til å kalle utvikling, som om utvikling i seg selv var et normativt begrep eller i seg selv skulle bety utvikling i riktig retning. Det kan være verdt å minne om at vi hadde et intermesso på 1990-tallet hvor hele verden var inne i en smule læringsprosess, da man fant opp ordsammenstillingen « bærekraftig utvikling », og dermed for første gang innrømmet fra vår side i den rike del av verden at det ikke nødvendigvis er slik at enhver utvikling går i riktig retning, og dermed implisitt også at utvikling i retning av samfunnsforhold som vi er vant til å regne som de optimale i denne verden, ikke nødvendigvis blir oppfattet slik av alle mennesker på kloden. Det kan være verdt å minne om at ordsammenstillingen « sustainable development » fremdeles inneholder et viktig kritisk spørsmål, om hvilke prosesser det er vi bidrar til å sette i gang, og hvorvidt de prosessene virkelig fører til det resultatet vi ønsker at de skal gjøre.

       Jeg tror også at de overføringene som Thorbjørn Jagland var inne på i sitt innlegg, som jeg lyttet til med stor interesse, mellom historiske erfaringer i Europa og erfaringene i dagens verden, kanskje har mer begrenset verdi enn jeg fikk inntrykk av at Jagland selv mener. Erfaringen med Marshall-hjelpen i Europa etter krigen er interessant, helt opplagt. Men jeg er tvilende til om den har noen umiddelbar overføringsverdi til de problemer man står overfor i Afrika eller Latin-Amerika, simpelthen fordi Europas problem etter krigskatastrofen var å gjenreise noe som fantes der fra før av. Det fantes utviklede demokratier, det fantes utviklede rettsstater, det fantes en utviklet økonomisk struktur - den var bare lagt i grus gjennom krigskatastrofen. Det er en helt annen oppgave å bygge dette opp der det ikke finnes fra før av.

       Jeg tror også at overføringen av våre egne historiske erfaringer i Norge med utvikling av sosialstaten har begrenset verdi, simpelthen fordi vi i dagens verden ikke kan bruke 100 år - eller 150 år - på den type modningsprosesser som vi har vært privilegerte nok til å gjennomløpe i vårt land. Jeg tror heller ikke at erfaringene med den norske oljepolitikken fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til i dag er velegnet som modell for hvorledes man skal organisere de økonomiske strukturene i land som sliter med akutte fattigdomsproblemer. Det gjorde vi ikke i Norge før 1970, som kjent.

       Jeg tror også at det er viktig å tenke grundig gjennom ideer og modeller som vil overføre nasjonalstatens problemløsningsmekanismer til det globale nivå. Derfor er jeg for min del grunnleggende skeptisk til tanken om global skattlegging, og særlig i den fasongen som vi har erfaring med på nasjonalstatnivå også i Norge, nemlig at vi etablerer systemer som har en dobbelt begrunnelse, hvorav den ene begrunnelsen står i strid med den andre. For det ene formål er å begrense forbruk mest mulig, og det andre er å sikre finansministeren størst mulig inntekt av størst mulig forbruk. Det er ikke noen spesielt vellykket modell i vår egen sammenheng, og jeg tror ikke at den modellen ville bli særlig mye mer vellykket om man løfter den opp på globalt nivå med dagens FN-system.

       Stat til stat-hjelp er et grunnleggende prinsipp som vi i dag er enige om, og det er til sist, tror jeg, en svært viktig del av den læringsprosessen jeg har talt om. Stater kan ikke forholde seg til annet enn stater. Deri ligger en begrensning, men deri ligger også utfordringen når det gjelder å bidra til godt styresett, rettsstat, demokrati og levelige forhold for borgerne.

       Ine Marie Eriksen (H) [13:00:30] : 30. april 2004, samme dag som stortingsmeldinga ble lagt fram, fikk jeg og andre representanter fra regjeringspartienes ungdomspartier en presentasjon av meldinga av statsråd Hilde Frafjord Johnson. Vi hadde også invitert forsvarsministeren. Vi hadde invitert utenriksministeren, og vi hadde invitert daværende statssekretær Jørn Holme i Justisdepartementet, nettopp i den erkjennelse at utviklingspolitikk favner bredere enn én stortingsmelding.

       Vi i ungdomspartiene har, i likhet med statsråd Kristin Clemet, også vært opptatt av at utdanning er en ekstremt viktig nøkkel til utvikling, kanskje spesielt utdanning av jenter. Vi har i mange år jobbet veldig mye med utviklingspolitikk, og vi ønsket selvfølgelig å se om de innspillene vi har gitt over mange år, ble hørt, og det ble de. Et tema som vanligvis er beheftet med ganske mye tristhet og pessimisme, ble presentert med optimisme, håp og framtidstro, og det var en tydelig markering av at norsk utviklingspolitikk har mer enn ett ben å stå på.

       Jeg mener det særlig er to aspekter ved utviklingspolitikken som er sentrale. Utviklingspolitikk er hjelp til sjølhjelp, og for å sikre utvikling er det avgjørende at bistandsmottakerne sjøl tar ansvar for egen utvikling. Derfor er det også riktig og helt nødvendig å sikre og å stille krav om bl.a utvikling av menneskerettigheter, av demokrati, av prosesser i retning av sunnere økonomier og oppbygging av rettsstater.

       For det andre: Utviklingsbistand er ikke veldedighet. Man kan tidvis få inntrykk av at det er viktigere for en del rike land å vise at man gir bistand, enn å fokusere på hvilken hjelp som gis, og under hvilke forutsetninger den gis.

       Utviklingsbistand er heller ikke milde gaver som skal gis for å lette rike lands samvittighet og få oss til å ta oss godt ut i verdensbildet. Det er med andre ord ikke nok for rike land som Norge å være best i klassen når det gjelder milliardoverføringer. Vi må også være best i klassen når det gjelder bidrag som kan bety at rike land tar fattige land på alvor og gir noe som medfører varig endring i gamle strukturer. For å si det med den indiske professor Meghnad Desai ved London School of Economics: « We don't want your compassion, we want your markets.» Det er bare det at Desais ståsted, som han deler med bl.a mange afrikanske ledere, slik de uttrykte det i The Millennium Action Plan, er omstridt. Det er omstridt i enkelte miljøer i de landene som må gi markedsadgangen.

       For denne regjeringa har det vært avgjørende å ta fattige lands krav på alvor og dermed la norsk utviklingspolitikk stå på flere ben enn bare bistand. Bistand alene og handel alene er ikke oppskriften. Løsningen ligger i kombinasjonen. Derfor er det også skuffende, men dessverre på ingen måte overraskende at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i innstillinga fortsetter en politikk for proteksjonisme. De er for en utvikling som går i stikk motsatt retning av den utviklinga Regjeringa ønsker. Partiene hevder å snakke på vegne av de fattige landene, men snakker egentlig bare på vegne av interesser i rike land. Det er fristende å spørre hva representanten Haga syns om representanten Jaglands vektlegging av at vestlige land må åpne opp markedene sine.

       I merknadene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet virker det som om disse kravene om kutt i vestlige landbrukssubsidier og åpning av vestlige markeder for de varene fra fattige land som landene faktisk kan eksportere, ikke har blitt fremmet. De nevnes ikke med ett ord. Sannheten er at de har blitt fremmet høyt og tydelig, men Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hører ikke etter. De er for opptatt av å dekke seg bak paroler om solidaritet med verdens fattige, å kappes om å være de mest veldedige giverne over bistandsbudsjettet og å bygge skyhøye tollmurer som effektivt holder fattige land nede og varene deres ute fra våre markeder, til å ta fattige lands krav på alvor.

       Disse partiene vil gjerne definere folk i alle faser av livet som klienter med behov for hjelp fra det offentlige, og de bruker akkurat den samme tilnærminga overfor fattige land. I stedet for å sette landene og menneskene i stand til å ta ansvar for og kontroll over egen utvikling, i stedet for å yte hjelp til sjølhjelp, vil Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet heller gi komfortabel veldedighet framfor den markedsadgangen utviklingslandene etterspør. Så sjøl om UNDP beskriver handelsbarrierer som utviklingsbarrierer, og sjøl om Desai, og mange med ham, ber om markedsadgang framfor medfølelse, er det viktigere for Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet å ta vare på norske interesser uforandret enn å bidra med noe som kan koste forandringer for et rikt land som Norge. Det er ikke solidaritet.

       Mange tegn tyder på at det går i riktig retning for verdens fattige land: Åpenhet, demokratiutvikling, globalisering og åpnere markeder kombinert med en etter hvert målrettet og god bistand har ført til reduksjon i den ekstreme fattigdommen, i spedbarnsdødeligheten og i analfabetismen. Levealderen og gjennomsnittsinntekten i utviklingsland øker.

       Informasjon kan i vår tid i veldig liten grad, om noen, kontrolleres av myndighetene. Med andre ord er levekårene for diktaturregimer betydelig forverret, en levekårsnedgang som er den eneste som kan beskrives som positiv. Dette er noe som i veldig sterk grad bidrar til den positive utviklinga jeg nettopp beskrev. Dette viser at utviklingsbistand ikke er eller kan være det eneste benet å stå på i utviklingspolitikken. Det trengs både krav til demokratiske reformer, til økonomisk utvikling og til respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det trengs at rike land åpner sine markeder, og det trengs en målrettet og god bistand.

       Bjørn Jacobsen (SV) [13:07:34] : Berre først kort til føregåande talar, Eriksen. Den største utfordringa no i handelspolitikken er å få datofesta når vi skal få slutt på den enorme eksportsubsidieringa av overproduksjon av landbruksvarer i den rike delen av verda. Den utgjer 300 milliardar dollar årleg og er med på å dumpe våre overskottsvarer i fattige land. Det er første utfordringa. Dersom Eriksen hadde følgt med i amerikansk budsjettdebatt, ville ho ha sett at Bush faktisk har løyvd enorme midlar til overproduksjon i amerikansk landbruk. Det får ein stemmer av i amerikansk landbruksmiljø, men ein tek ikkje då eit oppgjer med det som er det store problemet i internasjonal handel på landbruksvarer, nemleg eksportsubsidieringa.

       Så skal eg litt tilbake til noko eg var inne på i ein replikk til statsråden i stad. Det går på korleis ein organiserer utviklingspolitikken her heime. Vi er borte på Victoria terasse, og eg var så vidt innom det i stad, det å få ei årleg utviklingspolitisk utgreiing. Statsråden har rett i at det er det vi her i Stortinget som bestemmer.

       Så til den omorganiseringa av utviklingspolitikken som vi har sett. Det har vore ei omorganisering som det har vore lite debatt om. Eg vil be statsråden om å kommentere, dersom ho har tenkt å ha ordet igjen, om ho er fornøgd med den omorganiseringa og dei evalueringsrutinane og rapporteringsrutinane som no ligg til grunn, om det set Noreg i stand til å gjennomføre det positive som Stortinget faktisk i dag vedtek. Er det ei organisasjonsform som er vald som set oss i stand til å gjennomføre den politikken vi har sagt at vi skal gjennomføre?

       Finn Martin Vallersnes (H) [13:09:44] : Representanten Blankenborg var så vidt innom Høyres vilje til å følge opp egne formuleringer. Jeg går ut fra at han tok sikte på volumet av bistanden i neste stortingsperiode. Til det er det vel bare å si at formuleringene er ganske klare, og det er også Høyre.

       Morten Høglund (FrP) [13:12:46] : Representanten Christiansen var inne på PRSP-ene, og at med deres inntreden går alt så meget bedre. Fremskrittspartiet var opphengt i 1990-tallet, og våre referanser var basert på forskningsrapporter fra 1990-tallet.

       Mitt innlegg i dag er basert på to studier fra 2003. Men jeg vil påpeke at gjennom 1980-tallet, gjennom 1990-tallet og nå har vi flere ganger kritisert bistandens virkning og u-hjelpens både omfang og resultater. Hvis man går tilbake i debattene, vil man se at man i hvert fall fra regjeringshold har fått forsikringer om at jo det har vært problemer. Man innrømmer at enkelte ting ikke har fungert, men det tar vi tak i. Nå skal det gå så mye bedre. Det samme hører vi i dag: Nå går alt bra.

       Hvis det er tilfellet, er det flott. Jeg lover at vi skal ta det innover oss. Det er ingenting som er bedre enn at man har tatt lærdom av historien. Men noen av våre advarsler tidligere har i etterpåklokskapens lys vist seg å holde stikk. Så får vi nå se om det er tilfellet denne gangen. Men også nyere studier enn dem vi viser til i innstillingen, bekrefter det samme: Bistand som sådan, i et makroperspektiv, er ikke det som løfter folk ut av fattigdom. Nå sier jo heller ikke flertallet at det alene er det som virker, men mer bistand skal virke bedre.

       Nå var jeg uoppmerksom et lite øyeblikk mens representanten Vallersnes holdt sitt siste innlegg. Jeg fikk en utfordring, forstår jeg. Jeg mener at det gikk på dette med fordeling mellom land, altså omfordeling. En omfordelingspolitikk ovenfra og ned er ikke noe Fremskrittspartiet med sitt ideologiske ståsted ønsker å stå inne for. Vi tror på en helt annen dynamisk politikk. Det betyr ikke at verden er rettferdig som den er. Det betyr ikke at forholdene er rettferdige internt i et land. Det er en styrt prosess, hvor en sterk stat eller en sterk overnasjonal stat forteller at sånn skal det være. Det er ikke resepten fra vår side. Vi tror på en helt annen form for dynamisk utvikling. Men ja, vi skal bekjempe urettferdigheter.

       Øystein Djupedal (SV) [13:19:15] : La meg kort berøre to forhold i innstillingen. Men før jeg kommer så langt, vil jeg gjerne replisere til representanten Eriksens innlegg om handel at det er klart at handel er uendelig viktig. Det er fremdeles sånn for mange deler av verden at det å være utenfor « handelskaravanen » bringer nedgang, og det å være en del av et handelssystem bringer framgang. Men for mange av de fattigste land i verden, faktisk for de aller fattigste, er det ikke dette som er den store utfordringen. De har allerede markedsadgang til Norge. Alle MUL-land har fri markedsadgang til Norge og også til store deler av den vestlige verden. Det betyr at hovedproblemet for disse landene er at de ikke har produkter som kan sendes til Norge, og at store deler av Amerika og også EU dumper landbruksprodukter med eksportsubsidier i disse landene, noe som gjør det vanskelig å utvikle et eget næringsliv.

       Dette er hovedproblemet, et problem som faktisk også Norge har stått overfor, og som mange vesteuropeiske land stod overfor ved starten av det forrige århundret. Det var hvordan man skulle klare balansegangen mellom å bygge opp et eget næringsliv, ta vare på eget ressursgrunnlag, ta vare på egne ressurser og samtidig åpne seg mot verden. Det er i denne kombinasjonen vi har klart å bygge ut et norsk næringsliv og det norske samfunn, og i denne kombinasjonen har svært mange andre land også klart å bygge ut sitt eget næringsliv kombinert med en åpen holdning til verden. For de 48 fattigste MUL-land er det ikke markedsadgang i Norge som er hovedproblemet. Vi må hjelpe dem med å få et næringsliv som gjør det mulig for dem å komme inn på norske og internasjonale markeder, samtidig som de gis mulighet til å beskytte sitt eget næringsliv, for å bygge opp sine egne muligheter og ikke minst egen matvareproduksjon. For mange av landene er det matvareproduksjon og matvareeksport som vil være det mest nærliggende. Vi bør selvfølgelig importere mer. Det skal ikke være noen tvil om det. Men det å ha en blind tro på at marked og markedsadgang er det store ordet som løser alt, viser jo all erfaring ikke er riktig. Det er dessverre ikke så enkelt. Hadde det vært så enkelt, burde jo mange problemer vært løst.

       Så til de to forholdene. Det ene er det som representanten Jagland og flere har vært inne på, nemlig hvordan vi skal kunne finansiere FN og en mer sivilisert verden framover. Mange land har diskutert dette. Frankrike har diskutert det, Canada har diskutert det. Det diskuteres i FN, og det diskuteres også i Norge og andre skandinaviske land. Mye av det som diskuteres, er sannsynligvis ikke på grunn av et reelt politisk ønske om å gå disse skritt videre for å se om det lar seg gjøre å finne internasjonale måter å finansiere FN på. Mange av disse er veldig gode tanker og ideer, men det finnes ennå ikke, så langt, reelle politiske initiativ. Det vi ønsker, er at det skal tas et politisk initiativ fra Norge. Det finnes mange måter å tenke seg dette på. La meg bare berøre noen av dem som også har vært berørt i debatten.

       Da man inngikk avtalen i Kyoto om en internasjonal CO₂-avgift eller karbonavgift, holdt man flytrafikk utenfor. Grunnen til at flytrafikken ble holdt utenfor, var at det var vanskelig å tenke seg hvordan man skulle dele en flyrute mellom USA og Europa, altså hvordan CO₂-avgiften skulle fordeles. Da gjorde man det letteste man kunne, ved å si at CO₂ som slippes ut fra flytrafikken, ikke er en del av Kyotoprotokollen. Men det er klart at det er fullt mulig å tenke seg at man inngår en internasjonal avtale om å legge på billettprisen en avgift som går direkte til FN, istedenfor den CO₂-avgiften, karbondioksidavgiften, som mange land har innført. Det vil det være praktisk mulig å tenke seg, men det vil selvfølgelig kreve at mange store land er enige om at man gjør det. Så vil det bestandig være noen kjeltringstater som ikke vil gjøre det, men det vil det bestandig være. Det er teknisk og praktisk mulig å tenke seg at en flyseteavgift på internasjonale flyruter kan være med på å finansiere FN, hvis det finnes vilje til det.

       Mange har diskutert en valutaavgift, også kalt Tobin-avgift. Det har også vært diskutert i denne salen en rekke ganger. Her har flere land gjort prinsipielle vedtak om at man er for dette, gitt at andre land går videre. Det finnes mange motforestillinger mot en Tobin-skatt, men det finnes også svært mange argumenter for en Tobin-skatt. Ikke minst er det viktigste argumentet her at det vil kunne føre til finansiell stabilitet og vil kunne finansiere gode internasjonale formål. Det er også noe man bør gå videre med, å se om det i etterkant av de store katastrofene som verden nå har sett, finnes en større reell politisk vilje til å gå videre, ikke bare komme med en utredning, men også diskutere med andre nasjoner om det er mulig.

       En internasjonal CO₂-avgift, en karbondioksidavgift, generelt er det selvfølgelig også mulig å tenke seg. Det hørte jeg også representanten Jagland berørte i sitt innlegg. Mange av disse forslagene er gode og mulig å tenke seg gjennomført, men noen land må gå foran. Så må man akseptere at det finnes land som ikke vil være med. Man kan ikke hele tiden si at det finnes bestandig noen som ikke vil være med, derfor kan ikke vi gjøre det. Slik er det bestandig. Det er dessverre slik i internasjonalt samarbeid at det er noen som ikke vil være med, men noen må gå foran. Hvis man tenker seg at man skulle klare å få noen land til å gå foran både for å utrede hvilke alternativ som finnes, og samarbeide med andre land som står oss nær i disse spørsmål, hadde det vært mulig å tenke seg at man kom lenger i forhold til en trygg finansiering internasjonalt av FN, av nødhjelpsarbeid og av opprustings- og bistandsarbeid i mange fattige land.

       Det bringer meg videre til det siste temaet jeg skal ta opp, nemlig et nødhjelpsfond. Det har vært diskutert i offentligheten og er ikke en del av innstillingen. Dette er et forslag som ligger i SVs arbeidsprogram, som nå er til debatt ute i SV-lagene, og det skal også være en debatt om dette senere i vår. Men mange har tatt til orde for at det må være mulig å tenke seg en annen form for finansiering av nødhjelp enn den vi i dag har. Dette skyldes ikke tsunamikatastrofen i Asia, for der har heldigvis borgere, stater og selskaper stilt opp i en helt fantastisk grad, som har gjort at man har fått en finansiering av nødhjelp til denne katastrofen som er helt enestående, noe som selvfølgelig gjør at det i dette tilfellet ikke ville være aktuelt med et nødhjelpsfond. Men i skyggen av de store katastrofene er det bestandig andre katastrofer som ikke får den samme oppmerksomhet. Vi kan f.eks tenke på Kongo eller Darfur, der vi vet at nøden er stor, og der det fremdeles vil være bruk for stor internasjonal støtte og bistand. Når man ikke har internasjonalt søkelys på seg, er det fort gjort å bli glemt av det internasjonale samfunn. Det er ikke så lett å samle inn penger til Kongo eller Darfur i dag som det var før den store tsunamikatastrofen, fordi folk synes de har gitt en skjerv. Og det har de jo virkelig gjort, og det er bra.

       Med et nødhjelpsfond kan det tenkes at man har penger til rådighet på kort varsel. Det gjør at en regjering eller eventuelt FN har økonomiske midler til å kunne rykke ut på kort varsel for å hindre humanitære katastrofer, slik vi i stor grad ser. Vi vet at det gjennom historien har vært eksempler på at man ikke har fått nødhjelp fram fort nok fordi man ikke har hatt de finansielle ressursene til å skaffe nødhjelpen. Dette er det et nødhjelpsfond eller solidaritetsfond - eller hva man måtte ønske å kalle det - kan være med og bøte på. Norge kan være et land som går foran i dette. Vi har allerede en forbilledlig plass når det gjelder nødhjelpsarbeid, u-hjelpsarbeid og bistandsarbeid, men det er selvfølgelig mulig å gå videre med dette, slik at man i større grad kan bidra.

       Det er jo et håp, etter denne fryktelige katastrofen i Asia, at mange land kan få en annen tilnærming til mange av de spørsmålene vi nå diskuterer. Nå skal vi ikke diskutere katastrofen som sådan, men dette med nødhjelp, utviklingsbistand og hvordan man skal klare å få en mer sivilisert verden. Vi hadde håpet veldig sterkt at det også skulle være en vilje i regjeringspartiene, ikke minst i Kristelig Folkeparti, til å gå videre med å diskutere og utrede hvordan det er mulig å finansiere en mer internasjonal orden knyttet til nødhjelp og u-hjelp og eventuelt finansiering av FN. Derfor har SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmet et forslag om dette i innstillingen. Det er trist at det ikke skal være mulig å få flertall for i hvert fall en utredning av dette. Disse tankene gjør seg nå gjeldende i svært mange land, ikke bare i Europa, men i store deler av verden, om hvordan man på en mer permanent basis skal skaffe et økonomisk bidrag til FN som gjør at FN får den frontrollen som de nå har i Asia - takk og pris for det, det skyldes også meget flinke mennesker som der gjør en forbilledlig jobb - og at man også sikrer et økonomisk fundament når den internasjonale verdens søkelys ikke er like sterkt på katastrofen som det vi nå opplever.

       Trond Giske (A) [13:27:46] : Det er knapt noen debatt i denne salen som er så viktig som den vi har i dag, først og fremst for de folkene og de landene som rammes av fattigdom, men også for oss er dette en viktig debatt. Det er knapt nok noe som vil ha så stor påvirkning på vår sikkerhet, vår miljøsituasjon og utvikling av demokrati og trygghet som det at vi får gjort noe med den store forskjellen mellom fattige og rike i verden.

       Det er veldig positivt at der det før konsekvent var merknader fra Høyre/Fremskrittspartiet, er det nå bare Fremskrittspartiet. Jeg har vært i mange diskusjoner, bl.a med representanten Eriksen utenfor denne salen, hvor man iherdig har forsvart bistandskutt på 2-3 milliarder kr, fordi man mente at det ikke er nivået på bistanden, men hvordan man bruker den, kanskje først og fremst frihandel, som er løsningen på utviklingsproblemene. Nå er det en bredere erkjennelse av at også bistandsnivået har betydning. Det har selvsagt betydning om det er 80 % eller 100 % av ungene i verden som blir vaksinert, hvor mange vi får skaffet rent vann, og hvor mye penger vi har til rådighet når naturkatastrofer, hungerskatastrofer eller krigskatastrofer rammer store deler av sivilbefolkningen, eller hvor langt vi klarer å komme med å bygge skoler eller grunnleggende infrastruktur, som kan legge grunnlag for langsiktig utvikling. Jeg synes at det av og til oppstår en svært underlig motsetning mellom katastrofehjelp og langsiktig hjelp. Jeg ser at Fremskrittspartiet i disse flomkatastrofetider forsvarer at vel er man for katastrofehjelp, det er den langsiktige bistanden man er imot. Men det er jo nettopp de land som har klart å utvikle sin økonomi, sin infrastruktur og sitt helsevesen, som også er best i stand til å møte nettopp den type naturkatastrofer som rammer. Derfor er den langsiktige oppbyggingen av de sivile og økonomiske samfunnene i verdens land også den beste måten for å hjelpe folk i forbindelse med store naturkatastrofer. Det er heldigvis slik at det flertallet nå er bredere. Det er lenge siden Høyres daværende leder, Kaci Kullmann Five, forsvarte bistandskuttene med at vi må løse våre egne problemer før vi kan hjelpe andre.

       Det som likevel er skuffende, er at det ikke er et flertall som går inn for å sørge for faste inntektskilder for det globale utviklingsarbeidet i regi av FN. De nasjonale virkemidlene kan ikke overføres til den internasjonale arena, sier representanten Lønning. Nei, der er jeg enig i Lønnings konklusjon, at det på viktige områder ikke er lurt å overføre store nasjonale beslutningsstrukturer til andre internasjonale arenaer. Det er litt oppsiktsvekkende kanskje at vi tar det fra representanten Lønning. Men vi må jo se helt konkret på hvilke forslag som reises. Når det er forslag om en internasjonal karbonavgift eller en internasjonal skatt på valutatransaksjoner, som har den doble effekten at det både blir en inntektskilde for det internasjonale arbeidet og samtidig virker positivt for miljøet eller for den internasjonale økonomiske stabiliteten, slår man faktisk to fluer i en smekk. Her hadde jeg håpet at Kristelig Folkeparti kanskje kunne signalisert at når man er ute av det selskapet man er i, vil man bidra til at den type problemstillinger kan settes på dagsordenen, for dette er viktig. Ikke bare er det viktig for at vi skal slippe å gå den kanossagangen med tiggerferd fra land til land hver gang det oppstår en katastrofe og det trengs hjelp, eller at vi er avhengige av at CNN er på plass, for at den nasjonale og internasjonale givergleden skal utløses, men det har også den konsekvensen at det vil styrke FNs autonomitet, at man vil fristille FN i større grad fra de store donorenes ve og vel. Det er klart at det er uholdbart at enkelte FN-institusjoner nærmest kan holdes som gissel ved at de største bidragsgiverne nekter å gi penger med mindre en bestemt politikk føres. Det må være mye bedre å sikre disse institusjonene en uavhengig inntektskilde som er trygg, som er varig, og som også vil gi et større inntektsnivå enn det man har i dag.

       Så synes jeg det ofte er slik at når vi diskuterer utvikling i fattige land, og når vi diskuterer fordeling mellom nord og sør, blir det en debatt som er helt separat fra vår egen økonomiske virkelighet. Det er et paradoks at mens vi har en utviklingsminister som gjør en glitrende jobb på den internasjonale arena, og markerer de målene Stortinget har satt, på en god måte, driver vi samtidig her hjemme og diskuterer hvor mye vi kan stappe inn i lommeboka på hver enkelt i Norge, hvor mye vi kan gi i skattelette, og hvor mye vi kan stimulere den nasjonale kjøpefesten. Vi har i løpet av de siste tre årene satt rekord i den kjøpefesten vi har i Norge. Vi forbruker mer, og vi er ennå ikke kommet dit at for hver hundrelapp vi bruker ekstra, klarer vi å gi én av de kronene i bistand. Så vi har fortsatt en stor jobb å gjøre hjemme.

       Så kan man si: Har den nasjonale kjøpefesten og den vestlige forbruksstandarden noe med det globale miljøet å gjøre? Ja, selvsagt har de det. For det første er det jo den dype erkjennelse at hvis alle hadde det forbruksnivået som vi har i dag, ville vi komme opp i helt uholdbare miljøproblem. Men det gir seg jo helt akutte utslag. Når vi har et stadig økende energiforbruk f.eks., bidrar vi til at oljeprisen internasjonalt stiger. Og hvem rammes hardest av det? Jo, det rammer dem som knapt nok kan betale den energien de har bruk for, de fattigste land, i f.eks. Afrika. Eller når vi går stadig oppover i næringskjeden, stapper korn inn i høns og kyllinger for å få dem til å legge flere egg, eller for å få mer korn til å lage kjøtt og ølprodukter og hva som helst av, gjør det at den internasjonale prisen på korn eller på proteiner stiger. Og hvem rammer det hardest? Jo, det rammer dem som knapt nok klarer å betale den maten de kjøper helt lavest i næringskjeden. Den type problemstillinger er fraværende i denne diskusjonen. Tar vi ikke den på alvor er det bare begrenset hvor langt vi kommer i en diskusjon om hvordan vi kan få til internasjonal utjevning.

       Selvsagt er det viktig med handel, men der er det jo to ting å si. Det ene er at det aller viktigste er å sørge for at lokalt næringsliv i fattige land kan få et bærekraftig hjemmemarked. Det er to ting som må til. Det ene er at vi slutter med eksportsubsidier. Det er det suverent viktigste vi kan gjøre internasjonalt for å få rettferdig handel. Det andre er at frihandel ikke er svaret på alle de problemene. Av og til må fattige land rett og slett få lov til å beskytte seg selv mot internasjonale selskaper som ellers ville utradere det som er av lokalt næringsliv. Å si at frihandel er svaret på alle utviklingsproblem, tror jeg det er mange i fattige land som ikke kjenner seg igjen i. Det tredje, og like viktige, er jo at de sosiale og sivile strukturene i de fattige land fungerer slik at den økonomiske utvikling i et fattig land faktisk også kommer vanlige folk til gode.

       Det er slik at for hundre år siden kjempet vi for at vi skulle gå fra et system som bestod av innsamlingsaksjoner og sivile frivillige hjelpetiltak for å hjelpe folk i nød og fattige i vårt eget land til et system hvor vi innkrevde penger gjennom skatt og sørget for systematiske velferdstilbud for dem som trengte det. Jeg er helt overbevist om at det er den utviklingen vi trenger også i det internasjonale samfunn, ikke så omfattende som et nasjonalstatssystem, men at grunnleggende hjelpetiltak, grunnleggende utviklingsfinansiering, skjer gjennom systematiske, faste strukturer som internasjonal valutaskatt eller CO₂-avgift. Det er jeg overbevist om kommer. På samme måte som Høyre kjempet mot den skatteordningen og velferdsstatsutviklingen for hundre år siden, kjemper de i dag imot det på det globale plan. Jeg er overbevist om at når vi har det på plass, vil dommen over dem som kjempet mot det, være omtrent den samme som dommen over det man kjempet mot den gangen man var mot utviklingen av velferdsstaten.

       Inge Lønning (H) [13:36:48] : Historiens dom kan man med fordel overlate til historien. Prognoser når det gjelder historiens dom, har det ved seg at de sjelden slår til. Det er heller ikke spesielt interessant.

       Det som er den interessante siden ved den debatten representanten Giske gikk inn i, er selvfølgelig spørsmålet om analogien fra nasjonalstat direkte opp på det globale nivå er en plausibel analogi. Jeg har pekt på en del forhold som tilsier at det ikke er det. Grunnen til det er naturligvis at dersom den skulle være plausibel, ville det forutsette en verdensregjering og et verdensparlament. Uansett hvorledes man vurderer funksjonsdyktigheten til dagens FN, er det vel ingen som mener at FN er i nærheten av å være noe slikt. Det vil si at man mangler en politisk maktbalanse, og man mangler en kontrollfunksjon som er helt livsviktig i det politiske demokrati som vi har utviklet innenfor nasjonalstaten.

       Når jeg pekte på ett enkelt forhold, er det fordi jeg for min del mener at den avgiftspolitikk som vi har utviklet på nasjonalstatsnivået - for det er jo ikke skatt vi snakker om, vi snakker om avgifter - og som svært ofte gis en dobbel begrunnelse, nemlig at den skal fremme en eller annen type atferd eller begrense en type skadelig atferd og samtidig skaffe penger i statskassen, er underlagt en lovmessighet som fører til at det man oppnår, er å gjøre Finansdepartementet, på nasjonalstatens nivå, fullstendig avhengig av de inntektene. Etter hvert glemmer man fullstendig det som var den andre motiveringen.

       Nå har vi ikke noe globalt finansdepartement, og jeg ser heller ikke noen grunn til å ønske at vi skulle få det, men jeg ville, sett fra min side, bare peke på det dilemmaet, for jeg har ikke noen tro på at det vil være lettere å få dette til å fungere etter hensikten på det globale nivå enn det har vist seg å være på nasjonalstatsnivå, hvor det er mer enn vanskelig å få det til å fungere etter hensikten.

       Øystein Djupedal (SV) [13:39:48] : Det er nødvendig å korrigere et par åpenbare feil i representanten Lønnings resonnement, og det er i forhold til særavgifter. Særavgifter har selvfølgelig det dobbelte i seg at de innføres for at man skal oppnå et mål, samtidig som de skaper en inntekt som står i motsetning til dette.

       Sett fra et nasjonalt ståsted er særavgiftene en enestående suksess. CO₂₂-avgiften er ett eksempel. Hvis en tar CO₂₂-avgiften på norsk sokkel som eksempel, ser en at den bringer store inntekter til statskassen, men samtidig bidrar den til en teknologiutvikling som gjør at norske selskaper slipper ut mindre CO₂ på norsk sokkel enn britisk sokkel. Det vil si at den har dobbeltheten i seg, at den skaffer inntekter, men fremmer samtidig et mål. Bilavgifter har akkurat det samme. Alle andre tenkelige avgifter på særavgiftsområdet har denne dobbeltheten i seg. Denne dobbeltheten lever man fint med nasjonalt, og man vil fint leve med den internasjonalt.

       Men jeg må nok si at grunnen til at jeg tok ordet, var ikke bare for å påpeke denne åpenbare feil, men for samtidig å si at hvis man skal vente på en verdensregjering, hvis man skal polemisere mot at det ikke finnes et globalt finansdepartement, kan vi sitte her - og fortsette å sitte her.

       Ved alle framskritt er det noen som har gått foran og prøvd å være dristige, prøvd å være djerve, prøvd å ta initiativ som høres umulige ut, og som ikke er mulige i utgangspunktet. Å innføre etiske retningslinjer for oljefondet, for å ta et nasjonalt eksempel, var helt umulig for et år siden. Nå er det mulig, nå har vi innført det. Alle i denne salen, bortsett fra SV, raljerte i årevis over dette. Dette var et lite, beskjedent nasjonalt eksempel, men det finnes mange store globale eksempler på det samme, at noen er djerve og modige og tar sjanser.

       Jeg er helt enig - det finnes i dag ingen verdensregjering, og vi kommer aldri til å få det. I det øyeblikket vi sier at vi må ha en verdensregjering før vi kan få en internasjonal avgift, det være seg på flytrafikk, på karbon eller på finanstransaksjoner, for å finansiere FN, kommer vi aldri noen vei.

       Dette var hovedgrunnen til at da Trygve Bull i sin tid ble spurt om hva Høyres 100-årsjubileumsbok skulle hete, sa han at den skulle hete: 100 år som bremsekloss. Det var med et lite smil. Den het selvfølgelig ikke det, for Francis Sejersted hadde jo kalt den noe helt annet. Men det er dette som er utgangspunktet for hele Høyres historie. Hvert eneste framskritt som denne nasjonen har tatt, har de vært imot. Derfor er det nødvendig å ta dette oppgjøret med Lønning.

       Det er altså ikke mulig, håper jeg i hvert fall, å ta denne defensive holdningen til nasjonale og internasjonale framskritt. Noen må være djerve. Noen må gå foran. Noen må prøve om det er mulig å gjøre det umulige mulig. Er det tilstrekkelig mange som ønsker det umulige mulig, er det faktisk mulig. Det finnes alltid noen som lurer seg unna, det er det bestandig - det er bestandig noen som lurer seg unna - men hvis det er tilstrekkelig mange som vil, blir det kanskje noen forsiktige skritt i riktig retning.

       Jon Lilletun (KrF) [13:42:50] : Eg har ikkje teke ordet for å forsvare Høgre. Det klarer dei godt sjølve. Men eg åtvarar litt mot å forenkle ein debatt no.

       Punkt 1: Når det gjeld etiske retningslinjer for oljefondet, veit eg iallfall at Kristeleg Folkeparti aldri har raljert over det. Vi har tvert imot vore sterkt for det. Vi har fortvila ein del gonger over at vi ikkje fekk Finansdepartementet med på å definere korleis det kunne gjerast, men raljert! - det vert heilt feil, det representanten Djupedal seier. Vi har av hjartet vore for det heile tida.

       I den debatten som no pågår, har vi i dag høyrt t.d. innlegget frå representanten Julie Christiansen, der ho analyserte utviklinga dei siste åra og peikte på at Høgre har bevega seg, slik òg representanten Giske sa, når det gjeld bistand og behovet for bistand, samtidig som det vart påvist at ingen av oss snakka om omgrep som berekraftig utvikling, godt styresett og ein del anna. Det var eit analytisk innlegg som viste at vi alle har bevega oss i denne debatten. Ikkje minst òg i forhold til handel er det klart at både SV, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har gjennomgått ei utvikling.

       Så er eg einig i at ein heller ikkje må overspele her. I dag er det tollfritt for MUL-landa, og vi ser ingen som er villig til å byggje opp infrastruktur, unnateke samvirkerørsla. I Noreg er det dei som blir mest latterleggjorde, nemleg landbruksnæringa, som faktisk har vore villig til å gå inn og hjelpe MUL-landa til å kome på banen når det gjeld dette.

       Så til debatten om internasjonal skattlegging. Som eg sa i eit replikksvar, er vi i Kristeleg Folkeparti opne for det prinsippet. Vi har i samband med globaliseringsmeldinga sagt at karbonskatt kan vere ei løysing. Vidare er vi òg opne for andre former for skattlegging. Men vi har samstundes sagt at vi ikkje har noka tru på at enkeltland innfører det. Det betyr ikkje at ikkje enkeltland kan ta internasjonale initiativ. Det ser vi no at ein del store land har gjort. Men som utviklingsministeren peikte på, har nokre av dei landa som har teke det initiativet, vore reaksjonære i forhold til eigen bistand. Dei har brukt dette som eit skalkeskjul.

       Vi har ikkje noko behov for å instruere Regjeringa i forhold til det. Vi sa noko i merknadene i innstillinga til globaliseringsmeldinga. Vi forventar at vår regjering er med i den internasjonale debatten. Men eg åtvarar litt mot det som representanten Jagland sa. Han heldt eit glitrande innlegg, som han alltid gjer her i salen, men drog det likevel veldig langt da han samanlika utviklinga av nasjonalstaten med den internasjonale utviklinga, for det krev også ei verdsregjering. Lat oss difor vere noko nyanserte og ikkje berre gå i gamle skyttargraver.

       La meg derfor i forsonlighetens skjær akseptere Trygve Bulls rolle som bremsekloss. Siden Øystein Djupedal nevnte bilavgifter, må jeg si at jeg for min del foretrekker kjøretøy med bremseklosser fremfor kjøretøy uten. Mitt inntrykk er vel at SV av og til i utålmodighet, som Bjørn Jacobsen nevnte tidligere her i dag, kommer i skade for å kjøre uten bremseklosser. Det er en vesentlig del av den demokratiske prosess i et samfunn at nødvendige motforestillinger kommer frem før man trekker konklusjoner. Det å komme frem med de motforestillingene er ikke det samme som å avvise. Jeg har ikke avvist og akter heller ikke å avvise tanken om mulige globale finansieringsmekanismer, men jeg synes det er viktig at man er oppmerksom på motforestillingene.

       Trond Giske (A) [13:48:07] : Det er ingenting som hjelper fattige mennesker i fattige land mindre enn konkurransen om hvem som er flinkest i bistands- og utviklingsarbeid i Norge. Der kan vi være helt enige.

       Det som er viktig, er at vi klarer å se det internasjonale samfunnet slik det er, at vi ikke tar på oss de nasjonale, ideologiske brillene som vi til enhver tid måtte ha, når vi skal analysere hvilke tiltak som hjelper. Derfor er det så trist at man tar med seg den avgiftsaversjonen som man har i Høyre, når man diskuterer et helt konkret, praktisk tilrettelagt virkemiddel som kan sikre stabile inntekter til utviklingsarbeid.

       På samme måten må venstresiden sikkert ta selvkritikk for en del som de har vært for svake på, f.eks hele tiden kritisk stille spørsmål om de virkemidlene man til enhver tid har valgt i utviklingspolitikken, har vært riktige, og om de har virket.

       Jeg tror kanskje at de angrepene som har vært på bistandsnivå, i seg selv også har virket konserverende. Man har ikke tort å gå ordentlig inn i spørsmålsstillingen om bistandspolitikken som sådan virker på riktig måte, om tiltakene man har valgt, er riktige, for man har hele tiden måttet forsvare at vi i det hele tatt gir en del av vårt bruttonasjonalprodukt i bistand.

       Hvis denne debatten kan munne ut i at vi fester det fordomsfrie blikket vårt på vår bistandspolitikk, på utviklingspolitikken, men også på de tiltakene som foreslås, f.eks. Tobin-avgiften eller en karbonavgift, uavhengig av om man skal love 23 nye milliarder i skattelette i Norge, for det er en helt annen sak og en helt uinteressant diskusjon i forhold til det som skjer på det internasjonale nivået, vil det være en kjempefordel. Jeg tror at de problemene vi her står overfor, de utfordringene vi har - det de kommer til å kreve av oss, ikke bare i sinnelagsetikk, pliktetikk, handlingsetikk, konsekvensetikk eller andre former for etikk vi bruker, iverksetting av tiltak som koster oss på pungen, som koster oss i kroner og øre, som koster oss i andre måter å organisere samfunnet på, som kanskje koster oss i å avgi en del makt over internasjonale handels- og beslutningsstrukturer - vil være så krevende at hvis vi går i skyttergravene på nasjonalt politisk grunnlag, tror jeg vi kommer fryktelig kort. Det er veldig positivt at vi nå har en bredere allianse for et høyt bistandsnivå, men vi bør ha en bredest mulig allianse også når det gjelder de tiltakene vi foreslår, f.eks for å sikre en stabil finansiering av FN. Så her inviteres Høyre til å gå igjennom den samme prosessen som man har gjort i forhold til bistandsnivået.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1

       (Votering, se side 1397)