Gunhild Øyangen (A) [10:57:53] (ordfører for saken):

       Jeg vil starte med å gi ros til representanten Åslaug Haga for å løfte åpenhet i WTO-forhandlingene opp på den politiske dagsordenen. Disse forhandlingene berører i stor grad Norge og norske næringsinteresser, slik de gjør det også i andre land, og derfor er åpenhet om det som skjer, svært viktig. Da Stortinget behandlet globaliseringsmeldingen i fjor, sa en enstemmig komite at det er viktig å arbeide videre med spørsmålet om åpenhet både innad og utad i WTO og for en ytterligere styrking av utviklingslandene i selve forhandlingene. Som mindretallet viser til i innstillingen vi behandler i dag, ble behovet for åpenhet og informasjon om WTO-prosessene påpekt også i forbindelse med Stortingets nylige behandling av utviklingsmeldingen.

       Som flertallet viser til, er det Regjeringen som har det konstitusjonelle ansvaret for å forhandle i Verdens Handelsorganisasjon. Flertallet understreker likevel betydningen av at Stortinget jevnlig blir konsultert og informert. Vi hadde i fjor høst en debatt om WTO i Stortinget, etter utenriksministerens redegjørelse om status i forhandlingene i oktober i fjor. Jeg legger til grunn at Regjeringen vurderer fortløpende behovet for nye konsultasjoner.

       Det sivile samfunn må også trekkes med i prosessen. Under møtet i Cancún høsten 2003 var representanter for det sivile samfunn samt representanter fra Stortinget med i den norske delegasjonen. Jeg hadde selv gleden av å være med i den norske delegasjonen. Mitt inntrykk er at så vel næringsorganisasjoner som ideelle organisasjoner verdsetter høyt å bli inkludert og informert om de løpende posisjoner og forhandlinger. Jeg har merket meg kritikken mot at det ikke var en bred representasjon på det viktige møtet i Genève, hvor det ble inngått en helt avgjørende rammeavtale for de videre forhandlingene. Flertallet i komiteen understreker derfor betydningen av en bred representasjon ved viktige korsveier i WTO-forhandlingene.

       I brev av 1. desember 2004 redegjør Utenriksdepartementet for beslutningsprosessen og Regjeringens tiltak for åpenhet og informasjon overfor Stortinget, det sivile samfunn og allmennheten.

       I Nationen den 26. oktober i fjor ble det hevdet at det norske utenriksdepartementet er Nordens mest lukkede overfor landets folkevalgte når det gjelder å informere om tjenesteforhandlingene i WTO. I svar på spørsmål fra Arbeiderpartiet redegjør departementet for behandlingsmåten i de nordiske og europeiske land, der det også blir redegjort for at det er visse begrensninger i åpenheten, av forhandlingstaktiske hensyn.

       Jeg vil minne om at Stortinget ved gjentatte anledninger har understreket at Norge ikke må bidra til å presse på utviklingsland liberalisering og privatisering på kjerneområder som skole, helse, energi og vannforsyning. En slik tvang følger heller ikke av GATS-avtalen.

       Et forpliktende, multilateralt handelssystem er det beste virkemidlet mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. Et slikt regelverk har særlig stor betydning for små stater og for den økonomiske utvikling i fattige land. Denne forhandlingsrunden har også blitt kalt utviklingsrunden, og den dreier seg først og fremst om å sikre utviklingslandenes interesser.

       Forhandlingene i WTO foregår både på det formelle og det uformelle plan. Det er fortsatt en utfordring at mange utviklingsland har begrenset kapasitet til å delta i det store antallet møter og uformelle drøftelser og til å håndtere og bearbeide den store mengden informasjon. Flertallet i komiteen har merket seg at Norge tar dette på alvor og er blant de største giverlandene til handelsrelatert, faglig bistand, som har som formål nettopp å styrke denne kapasiteten. Flertallet vil derfor understreke betydningen av at Norge fortsetter med et høyt nivå på den handelsrelaterte bistanden.

       Jeg støtter det saksordfører sier, og det ivaretar også våre tanker rundt dette spørsmålet.

       Jeg vil også gi Regjeringen litt ros for Doha-runden, som nå har pågått en stund. Slik vi føler det, har vi sett en positiv utvikling når det gjelder åpenhet. Jeg er ganske sikker på at Regjeringen deler det synet at jo mer åpenhet og informasjon man kan bidra med, jo bedre er det. Jo mer debatt vi får ute blant folk, organisasjoner og interessenter om disse sentrale spørsmålene, jo bedre er det. Derfor håper vi at man legger til grunn den politikk at så sant det er forsvarlig og mulig, legger man ut informasjon og bidrar til åpenhet, og at det skal foregå både i Stortinget og utenfor Stortinget.

       Vi var også noe kritisk til hvordan ting gikk for seg i Genève. Det var en utvikling som vel ikke var ment å bli som den ble; møtet i Genève ble noe mer sentralt enn hva som var forutsatt. Vi følte, som saksordføreren helt korrekt redegjorde for, at ved Cancún-møtet var utenforstående interessenter inkludert på en annen måte enn det som det var mulig å få til ved Genève-møtet. Det gjorde at både organisasjoner og kanskje også noen fra Stortinget følte at Genève-møtet utviklet seg på en måte som gjorde at flere av oss kanskje ønsket å være med på en mer sentral måte. I den grad det er mulig for Regjeringen å ta det med seg og ivareta det hensynet fremover, tror vi det vil være positivt.

       Bjørn Jacobsen (SV) [11:05:28] : Eg trur nok at det har blitt betre, at det har blitt meir openheit. Eg opplever det slik. Likevel finn vi frå SV si side grunn til å støtte alle forslaga frå Senterpartiet utanom eitt. Det har gått sakte og betre framover. Det synest eg Regjeringa skal ha all ære av.

       Eg var også, som saksordførar, med i Cancún. Det som var bra i Cancún, var jo at u-landa gjekk i hop og sa nei til å bli bestemt over ved alt det som går føre seg i « grøne rom », og alt som måtte gå føre seg av fuskhandel både her og der. Det positive var at dei faktisk stod opp mot det. Men det negative med Cancún var at vi ikkje kom eit einaste steg vidare, for verda treng ein WTO-avtale også for å oppnå ein meir rettferdig verdshandel, ut frå SV sitt syn. Så det er eit tvieggja sverd vi diskuterer.

       Eg synest at det viktigaste kontrollorganet er Stortinget. Sist utanriksministeren hadde ei utgreiing her, kom opposisjonen med ei rekkje punkt som vi spurte om han ville ha med seg vidare i forhandlingane. Og ikkje eitt av dei punkta nekta han for at han iallfall skulle take med. Så neste gong han kjem med ei utgreiing, får vi kontrollere han på alle dei punkta. Det er det vi kan gjere her i denne salen.

       Hadde det vore så enkelt, trur eg ikkje det hadde vore så store problem. Men dei største problema ligg i det demokratiske underskottet i WTO på verdsbasis, nettopp fordi mange utviklingsland ikkje har kapasitet. Dei har ikkje eingong moglegheit til å følgje med på kva som er på dagsordenen - det kan ein til og med ha problem med her i Stortinget. Iallfall har utviklingslanda store problem med å vite kva som er på dagsordenen, og i tillegg ha forhandlarkapasitet nok til å kunne fremme si tarv. Men for all del, Noreg har vore med og støtta opp om det arbeidet, gjort fasilitetane lettare tilgjengeleg for fleire land. Det skal også Regjeringa ha ros for.

       Vi har frå SV si side tidlegare bedt om - og utanriksministeren har delvis svart på det - at Regjeringa legg fram konsekvensar av WTO-forhandlingane for utviklingslanda og sjølvsagt også konsekvensar for norsk distriktspolitikk. Det er nettopp fordi vi snakkar om nærmast irreversible saker, at det er så viktig med openheit. Utanriksministeren sette det på spissen i si utgreiing sist her: Skulle Noreg som det 147. land seie nei? Ingen gjekk opp på talarstolen og sa dét direkte. Nettopp derfor er det så viktig at det er mest mogleg openheit og mest mogleg utgreiing og vurderingar frå Regjeringa si side med omsyn til konsekvensane av dei avtalane Noreg eventuelt er med på å setje signaturen sin på.

       Dette har vi diskutert mange gonger før. Eg skal ikkje halde eit langt innlegg om at det har vist seg tidlegare når Noreg har hemmeleghalde noko, at EU ikkje hadde hemmeleghalde det. Så blei delar av det offentleggjort, og det viste seg at det ikkje hadde så veldig store konsekvensar. Men vi skal vere klar over at det foregår ein liberaliseringsprosess innafor utdanning, innafor energimarknaden, som også er ein del av den lokale debatten i Noreg, om heimfallsrett, om utdanning, om privatisering av skolar, osv. Derfor er det så viktig at vi også veit kva Regjeringa gjer ute i forhandlingar, ikkje minst overfor andre, fattige land. Vi må sjå desse politikkområda i samanheng, kva vi krev ute, og kva slags utvikling vi får på desse områda heime.

       Eg tek opp det forslaget som vi er med på i innstillinga.

       En sentral målsetting i Doha-runden er å integrere utviklingslandene bedre i verdenshandelen, slik at de i større grad enn i dag skal få ta del i den globale økonomiske utviklingen. Om utviklingslandene får delta mer i den internasjonale handelen på en måte som er bærekraftig og kommer hele befolkningen til gode, vil det være et vesentlig bidrag til vekst og økt velferd for utviklingslandene. I Kristelig Folkeparti er vi derfor glad for at Regjeringen legger stor vekt på at utviklingslandenes interesser ivaretas i forhandlingene, og at det tas spesielt hensyn til de minst utviklede landene.

       Global handel er ikke et mål i seg selv, men et av flere midler for å nå menneskelig utvikling og et bedre liv for verdens fattigste. Om det eksisterende handelsregime ikke bidrar til dette, må vi endre det, ikke ta avstand fra det. Det gjelder også spørsmålet om åpenhet og mer demokratiske prosesser i WTO. Når vi vet hvor viktig utfallet av WTO-forhandlingene er for de berørte land, er det helt sentralt at alle får delta i beslutningsprosessen og i møtene. Som utenriksministeren sa i sin redegjørelse i høst, gjør utviklingslandene seg stadig mer gjeldende i WTO, og enigheten vi fikk i sommer, ville ikke vært mulig uten konstruktiv medvirkning fra disse.

       Vi vet derimot at det har vært og er stor misnøye med den interne informasjonsflyten i WTO. WTOs hovedråd vedtok i 2000 nye retningslinjer for å sikre bedre innsyn og innflytelse i prosessen for hvert enkelt medlemsland. Utfordringen er å sikre at disse retningslinjene etterleves i praksis. De fleste medlemsland virker tilfreds med hvordan disse retningslinjene praktiseres, men fortsatt er det slik at noen utviklingsland har problemer med å kunne delta på de mange møtene og uformelle samtalene. De har også vanskeligheter med å kunne håndtere og bearbeide den store mengden informasjon. Her har Norge spilt en sentral rolle og gitt handelsrelatert faglig bistand for nettopp å styrke deres kapasitet på dette feltet. Vår regjering har også gitt utviklingsland bl.a reisestøtte, slik at de kan sende representanter på ministerkonferanser i WTO-regi. Norge var også blant initiativtakerne til etableringen av et uavhengig rådgivende senter som gir utviklingsland, spesielt de minst utviklede, opplæring, støtte og veiledning i WTOs regelverk og tvisteløsningsprosedyrer.

       I de to siste tiårene har vi sett en utvidelse av rollen til det sivile samfunnet. Denne ekspansjonen, sammen med økte krav om å løse globale problemer gjennom partnerskap av statlige og ikke-statlige aktører, må WTO ta alvorlig. Mange organisasjoner i det sivile samfunn ønsker en mer meningsfull og substansiell deltakelse. Det må tas hensyn til. Bidragene fra det sivile samfunnet er viktige. Det er ikke lenger snakk om hvorvidt det sivile samfunn skal få delta, men på hvilken måte vi best og mest effektivt kan få dette til. Mye kan gjøres med relativt enkle midler. Det er f.eks mulig å overføre mer fra noen møter via Internett. Direkte informasjon vil da være lett tilgjengelig for mange flere, også for små organisasjoner med begrenset budsjett. Åpenheten og tilgangen til dokumenter har blitt forbedret i WTO, og mange offisielle dokumenter er i dag tilgjengelige på Internett. WTO-sekretariatet og generaldirektøren møter jevnlig ikke-statlige organisasjoner, det holdes orienteringer om møtene til WTOs komiteer og råd, og mange deltar på plenarmøter ved ministermøter og konferanser. I Cancún var det 1 578 representanter for 795 NGO-er, mot 235 representanter for 108 organisasjoner i Singapore sju år tidligere. Vi går i riktig retning, men det gjenstår også mye i forhold til åpenhet og tilgang på informasjon.

       Ikke alle medlemslandene er like enige når det gjelder åpenheten utad. Utviklingsland, men også mange industriland, er generelt skeptiske til å gi ikke-statlige organisasjoner adgang til WTOs møter. De er redd sterke pressgrupper vil kunne styre og påvirke medlemslandene under forhandlingene. Norge er et av de få landene som har arbeidet for å bedre det sivile samfunns innsikt i WTOs virksomhet. Det er en fordel å kunne samarbeide med ikke-statlige organisasjoner under drøftelsene. Deres representanter har ofte et bredt nettverk, de er svært godt informert og har mye ekspertise og mye å bidra med i WTO-saker. Mye av kompetansen og de finansielle ressursene er i dag i industrilandene. Enkelte frivillige organisasjoner har vært svært aktive i å gi råd til utviklingsland. Denne forskjellen er uheldig. Landene må selv få mobilisere nasjonal ekspertise og ha eierskap til egen politikk. Det er viktig at NGO-er i utviklingsland får hjelp til å utvikle handelsekspertise på de områdene de selv ønsker.

       Vi må se i øynene at forhandlinger krever en viss grad av fortrolighet. Handel dreier seg om kommersielle interesser. Hvert land har en egen rett og forpliktelse til å holde sine interesser for seg selv. Vi må huske at det er hvert lands myndigheter som forhandler, og som står ansvarlige for detaljene i kontrakten. Medlemsland innad i WTO må være velinformert, men under forhandlinger vil mye være sensitivt. Derfor vil det måtte være begrensninger på den eksterne åpenheten.

       Kristelig Folkeparti er enig i at det bør være størst mulig åpenhet rundt forhandlingene i WTO, også når det gjelder forhandlinger om tjenester, GATS. Informasjon om hvilke land vi har fremmet krav overfor, og på hvilke områder, er publisert på UDs hjemmeside. Hvilke land som har fremmet krav overfor Norge, og på hvilke områder, er også offentliggjort. Det norske tilbudet i sin helhet i tjenesteforhandlingene er også offentliggjort. Kristelig Folkeparti er innforstått med at en ikke kan offentliggjøre alle detaljer i en forhandlingsprosess. Heller ikke andre land gjør det.

       Åpenhet utad er til liten nytte om vi ikke er åpne også her hjemme. Vi trenger åpenhet mellom Regjeringen, frivillige organisasjoner og pressen. Det er bred enighet i Norge om de norske posisjonene i de videre forhandlingene. Dette skyldes at Regjeringen har hatt en nær dialog med de frivillige organisasjonene, bla. LO, NHO, Norges Bondelag, Forum for utvikling og miljø, HSH og Forbrukerrådet. Denne dialogen må videreføres. Representanter for det sivile samfunn er også med i delegasjonen til ministermøtene. Vi må derfor ta på alvor at de frivillige organisasjonene opplever manglende åpenhet i prosessen. Det holder ikke bare å være med i delegasjonen om en ikke også blir informert på en skikkelig måte når en er til stede.

       WTO trenger legitimitet for å utvikles til å bli en effektiv og velfungerende organisasjon, og bare nasjonale parlamenter kan sikre denne legitimiteten. Tidligere ble mange av forhandlingene ført av byråkrater og diplomater bak lukkede dører. I dag er situasjonen en annen. Det er viktig å understreke at det er Regjeringen som har det konstitusjonelle ansvaret for å forhandle i WTO, men Regjeringen har opplysningsplikt overfor Stortinget. Temaene og forhandlingsområdene er mange og vanskelige, og det er derfor positivt at Stortinget får anledning til å diskutere de aktuelle sakene på forhånd, og at stortingsrepresentanter inviteres til å være med i offisielle delegasjoner som observatører ved internasjonale forhandlinger. Stortinget blir jevnlig konsultert og informert både i full offentlighet og i fortrolighet. Det er derfor ikke riktig når Senterpartiet og SV mener informasjonen mellom Stortinget og Regjeringen er mangelfull og preget av hemmelighold. Det er heller ikke riktig at vi er det mest lukkede landet i Norden når det gjelder krav og tilbud i de pågående forhandlingene om GATS. I svar fra utenriksministeren til komiteen konstateres det at folkevalgte i de andre nordiske landene har samme mulighet til innsyn i fortrolig informasjon som det vi har i Norge. Åpenheten må balanseres opp mot å verne våre forhandlingsinteresser. Full offentlighet når det gjelder taktisk vurdering, vil ikke være mulig, da det kan skade våre interesser i forhandlingene.

       Debatten om åpenhet og mer demokrati er ikke gjort en gang for alle. Det er en problemstilling vi jevnlig må ta opp for å sikre at alle blir hørt, og at vi kommer fram til en best mulig forhandlingsløsning for de berørte. Utfallet av WTO- forhandlingene har stor betydning for oss. Kristelig Folkeparti har tro på at Regjeringen fortsatt vil føre en god politikk i forhandlingene som både tar hensyn til viktige behov i Norge og er til beste for utviklingslandene.

       Åslaug Haga (Sp) [11:18:43] : La meg få starte med det opplagte: Handelssystemet er viktig. Handelssystemet er spesielt viktig for små land og for fattige land. Handelssystemet er viktig fordi internasjonal handel kan bidra til utjamning, men det kan òg bidra til økte forskjeller. Handel kan bidra til å bedre miljøet, og det kan bidra til å ødelegge miljøet. Handel kan bidra til å heve etiske standarder, og det kan bidra til å redusere etiske standarder. Derfor er det sjølsagt viktig hvordan handelssystemet til enhver tid ser ut. Handelssystemet griper etter hvert inn i de fleste samfunnsområdene, og da vil det også være slik at man vil ha en hel rekke interessegrupper involvert i sakene. Vedtak i handelssystemet vil ofte være avgjørende for viktige trekk i samfunnsutviklinga. Nettopp fordi dette handelssystemet er så viktig, er det avgjørende at det oppfattes som legitimt. For at systemet skal oppfattes som legitimt, må vi ha maksimalt åpne prosesser, både nasjonalt og innad i WTO-systemet.

       De som har fulgt WTO-systemet over noen år, veit sjølsagt at det tradisjonelt har vært preget av stor grad av lukkethet og prosesser som det har vært vanskelig å komme i inngrep med. Vi veit sjølsagt at kritikken mot systemet har vært sterk. Jeg kan være enig med dem som her har antydet at det har vært en viss forbedring innad i systemet, men det er langt fram til man har et tilfredsstillende system i WTO. « Grønne rom » og utilgjengelige dokumenter går i størst grad ut over utviklingslandene.

       Den forbedringen som det kan være grunn til å si har skjedd i de seinere åra, fikk et betydelig tilbakeslag under Genève-møtet i juli i fjor. Tilbakeslaget kom i forhold til prosessene innad i WTO, og det kom i forhold til hvordan man har håndtert åpenheten på norsk side. Det var nettopp fordi vi så disse tilbakeslagene i fjor at vi fremmet et Dok.nr.8-forslag med en rekke ulike enkeltforslag. Hensikten med dette var å sikre oss at vi fikk det sivile samfunnet tettere på prosessene. Stortinget skulle sikres større involvering, og vi skulle også bidra til økt koordinering på norsk side. Forslagene våre har kun fått støtte fra SV, minus ett av forslagene, som heller ikke SV støtter. Vi synes jo det er pussig, for i behandlinga av utviklingsmeldinga var det en samlet komite som sa følgende:

       « Komiteen vil peke på behovet for åpenhet og informasjon om WTO-prosessene, ikke minst for å få et sterkt fokus på utviklingslandenes og små staters behov for et stabilt og rettferdig regelverk for handel. »

       Vi ser altså at flertallet i denne salen er med på festtalene, eller snarere alle er med på festtalene, knyttet til økt åpenhet i WTO. Men når vi kommer til det stadiet hvor vi skal operasjonalisere dette, vil man ikke være med. Jeg må si at jeg er spesielt forundret over Kristelig Folkeparti, som ikke er med på å støtte disse forslagene. Tradisjonelt har økt åpenhet i WTO vært viktig for Kristelig Folkeparti, men vi må også på dette området registrere at vi ser en endring i partiets holdninger - og ikke minst syns jeg vel at de frivillige organisasjonene skal merke seg den endringen som har skjedd i Kristelig Folkeparti.

       Det blir interessant å se hva Venstre vil gjøre i denne saken - et parti som tradisjonelt står på barrikadene for åpenhet. De er ikke representert i komiteen, men det blir desto mer interessant å se hvordan de vil stemme i denne saken i dag.

       Vi er skuffet over den manglende viljen til å operasjonalisere det man sier i festtaler, men må bare registrere at så er tilfellet.

       Jeg tar opp det forslaget som Senterpartiet har fremmet i innstillinga.

       Et stort problem i WTO er at grupperinger av land og andre maktsentra har forhåndsdrøftinger som legger viktige føringer på resten av forhandlingsprosessen. De landene som ikke er med i disse grupperingene, vil miste vesentlige påvirkningsmuligheter. Norge må arbeide målrettet for å sikre flest mulig land de samme rettigheter til å bli hørt. Norge må søke å bli med i viktige grupperinger som har de samme handelsinteressene som oss, og som er med i de reelle forhandlingene gjennom hele prosessen. Å være med i de reelle forhandlinger gjennom hele prosessen er veldig viktig.

       Demokratiproblemene ligger dessverre ikke bare på WTO-plan. Også på nasjonalt plan er det mye som må rettes opp. Utrolig nok er det norske storting det parlament i Norden som får minst innsyn i forhandlingene om liberalisering av tjenester. Stortinget må inn på bred basis for å hindre at Norge ikke bindes opp i forhandlingene på en måte som svekker vår nasjonale suverenitet. Vi bør heller ikke være med på å stille krav om at utviklingsland skal fraskrive seg kontrollen over sine naturressurser eller sitt arbeidsmarked.

       Etter hvert som WTO-forhandlingene i stigende grad vil utvikle seg fra å behandle varehandel til å behandle tjenester og investeringer, vil det være et sterkt behov for å ha en løpende vurdering av de konstitusjonelle virkningene for Norge. Her er det snakk om å avgi suverenitet, og da må forholdet til Grunnloven avklares. Uten åpenhet i den nasjonale prosessen vil Stortinget ha problemer med å gripe inn der det er nødvendig.

       Kystpartiet er svært skeptisk til en liberalisering av tjenesteområdet som gir en generell åpning for å flytte billig arbeidskraft over landegrensene. Et slikt mobilt internasjonalt proletariat vil effektivt kunne undergrave de nasjonale fagforeningene og forverre lønns- og arbeidsvilkårene.

       Kystpartiet er også svært skeptisk til en liberalisering av investeringer som fører til at nasjonalstatene mister kontrollen over sine naturressurser og sine nøkkelbedrifter. Vi må også passe på at det blir mulig for alle land å opprettholde og videreutvikle et nasjonalt landbruk.

       Det vil være et globalt demokratiproblem hvis WTO-systemet får for mye makt. Norge bør derfor aktivt være med på å utvikle alternative og supplerende handelssystemer. Det er den mest effektive måten vi kan holde WTO i ørene på. Norge bør i økende grad bidra til at EFTA videreutvikles fra en regional til en global aktør.

       WTO har også sine gode sider, som Norge bør utnytte. Når det gjelder markedsadgang for fisk, kan WTO-systemet brukes bl.a til å stoppe EUs mange usaklige angrep mot andre lands fiskeeksport.

       Det er også frykt og bekymring for utviklingslandenes interesser. Jeg har lyst til å nevne et veldig hett tema innenfor våre naboland, som er medlemmer i EU. Nå er vi riktignok ikke det, men Norge er også bedt om å sette fokus på de forhandlingene som foregår mellom EU og bl.a afrikanske land om Economic Partnership Agreements, også kalt EPAs, der det er stor tvil om disse forhandlingene vil tjene den regionalisering som pågår i Afrika, som utenriksministeren omtalte svært positivt i dag i sin redegjørelse. Det er slik at til og med Pengefondet har reist kritikk og tvil om måten disse forhandlingene foregår på, og om de vil tjene det samarbeidet som utvikler seg i Afrika.

       Har utenriksministeren noen kommentar til disse forhandlingene, og er det utenriksministerens syn at det nå ligger an til at utviklingslandenes interesser blir godt ivaretatt innenfor WTO-forhandlingene?

Gunhild Øyangen (A) [11:40:45] : De forhandlingene som EU nå har med bl.a de afrikanske land, er jo for å gjøre eksisterende handelsavtaler WTO-relevante, og hvis jeg forstod utenriksministeren rett, så er jo Norge inne i den samme prosessen gjennom EFTA.

       Utenriksministeren svarte ikke på spørsmålet om utviklingslandenes posisjon. Men det er jo en betydelig utvikling i disse forhandlingene, og fra velinformert hold i Landbruksdepartementet er det antydet at et resultat og en endelig avtale kan komme i løpet av sommeren. Jeg har lyst til å ha en kommentar fra utenriksministeren om framdriften i forhandlingene.

Utenriksminister Jan Petersen [11:42:13] : Det er jo, som kjent, lagt opp til et ministermøte i Hongkong på slutten av 2005, og så gjelder det å ha så mye som mulig av substans avklart til det. Her vil vi få en gradvis fremrykning i løpet av året, men det kan godt hende at selve hovedrådsmøtet i sommer vil være ganske viktig i så måte. Så jeg tror at vi etter å ha hatt en ganske beskjeden fremdrift i løpet av høsten i fjor og tiden like etter jul, nå kommer inn i en fase med betydelig høyere tempo. Jeg hadde selv gleden av å delta i det uformelle ministermøtet som ble holdt i Davos i slutten av januar i forbindelse med World Economic Forum, hvor det nok var en sterk følelse av at nå begynte det å haste; det begynte å bli kort tid. Det vil fylles opp, tror jeg, også med en del andre ministermøter, uformelle ministermøter vel å merke, hvor ikke alle blir invitert til å delta, men hvor vi nå for Norges vedkommende har fått en invitasjon til å delta fra den kenyanske handelsminister. Det betyr at vi nok deltar nærmere kjernen av forhandlingene nå enn vi har gjort i tidligere år, og det synes jeg er meget gledelig. Men jeg tror det er viktig nå bare å holde fullt trykk på de spørsmål vi står overfor, ikke minst spørsmålet om å fylle ut den landbruksenigheten som ble oppnådd i Genève i fjor.

       Når det gjelder utviklingslandenes posisjon, la det bare være klart at utviklingslandenes interesser er veldig mange og forskjelligartede, og det vi nå ser, er at de forskjellige utviklingsland har forskjellige interesser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1550)