Sak nr. 1
Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 15. februar 2005)

TALERE:

       Thorbjørn Jagland (A) [10:11:26]
(komiteens leder):

       Jeg vil først kommentere det som Regjeringen trenger avklaring på i denne debatten, nemlig spørsmålet om et nytt engasjement for norske spesialstyrker i operasjon « Enduring Freedom » i Afghanistan. Arbeiderpartiet har støttet et slikt engasjement to ganger tidligere. Vi har også sagt at vi prioriterer Afghanistan framfor et norsk militært nærvær i Irak.

       Arbeiderpartiet har en del spørsmål som neppe kan besvares i åpent storting. Gitt at svarene er tilfredsstillende, vil vi støtte at Regjeringen etterkommer anmodningen fra amerikanske myndigheter.

       Det er viktig at NATO lykkes i Afghanistan, hvis vi skal få bukt med terrorismen. Men da er det ikke nok med sikkerhetsstyrker i NATO-regi innenfor ISAF. Noen må også gå etter terrorgruppene som fortsatt har tilhold i Afghanistan og deler av Pakistan. Arbeiderpartiet synes derfor det er vanskelig å si, som SV, at det er prinsipielt uakseptabelt å delta i den amerikanskledede operasjon « Enduring Freedom », mens det er helt akseptabelt å delta i den NATO-ledede ISAF-styrken. Det kan selvfølgelig være ressursmessige argumenter for at vi ikke bør engasjere oss begge steder, men vi kan ikke si til vår nærmeste allierte, som vi forutsetter skal komme oss til unnsetning i en krisesituasjon, at vi finner det uakseptabelt å være under deres kommando i en militær aksjon som har grunnlag i en enstemmig sikkerhetsrådsresolusjon basert på artikkel 51 i FN-pakten om retten til selvforsvar. Det er nemlig det som er tilfellet med operasjon « Enduring Freedom ».

       Flere begivenheter gir grunn til optimisme når det gjelder kampen mot terror og muligheten for fred i Midtøsten. Valget i Irak var et stort framskritt. Palestinerne har klart å holde valg under svært vanskelige forhold og innsatt en president som gikk til valg på å gjøre slutt på volden. Statsminister Ariel Sharon har tatt et modig skritt som ikke må undervurderes, nemlig å trekke seg ut av Gaza og avvikle de jødiske bosettingene der.

       Hele verden holder nå pusten og spør seg: Vil terrorgrupper klare å ødelegge denne positive utviklingen ved å sette i gang nye voldsaksjoner mot uskyldige sivile? Drapet på tidligere statsminister Hariri i Libanon er ikke oppløftende. Jeg er blitt fortalt - jeg vet ikke om det er hele sannheten - at Hizbollah nå har tredoblet utbetalingen til familier som vil gjennomføre selvmordsaksjoner mot Israel. Hizbollah har fotfeste både på Vestbredden og i Gaza. Det er grunn til å tro at Hizbollah vil gjøre alt for å ødelegge de palestinske selvstyremyndighetenes vei mot en tostatsløsning.

       Jeg nevner dette fordi Hizbollah støttes bl.a av Iran. Jeg synes derfor det er et betydelig problem at Norge øker sitt økonomiske engasjement i Iran uten at vi har noen klar norsk politikk. Det ser ut som om det er det private initiativ som bestemmer vår involvering. På den måten kan vi skade det som har vært en norsk hovedlinje og et norsk hovedprosjekt i Midtøsten, nemlig å skape fred basert på tostatsløsningen. Iran går inn for en enstatsløsning. Landet har som politikk å utslette staten Israel. Blant annet derfor støtter man Hizbollah. De har aktiviteter både i Sør-Libanon, rettet inn mot Israel i nord og infiltrert inn på Vestbredden og i Gaza.

       Skal vi få fred i Midtøsten, må det utarbeides en felles europeisk og amerikansk strategi for å få regimet i Iran til å endre politikk både når det gjelder holdningen til atomvåpen og støtte til terrorgrupper. Norge må spille på lag med Europa, som nå bruker handelspolitikk for å få dette til.

       Når dette er sagt, vil jeg på det sterkeste advare mot et militært angrep på Iran. Majoriteten av perserne er lei av prestestyret. Hvis Europa og USA behandler perserne med respekt, men samtidig gir klar beskjed om at man ikke kan vente bedre økonomiske og politiske forbindelser med Vesten hvis man fortsetter å støtte terrorgrupper og utvikle atomvåpen, vil dette kunne støtte opposisjonen og øke presset på regimet.

       Nobelprisvinner Shirin Ebadi gir nå i en bred artikkel i internasjonal presse uttrykk for at dette er den eneste måten for å få til en endring i Iran. Trusselen om krig vil samle folk bak regimet.

       Det er vanskelig å ha en utenriksdebatt uten å nevne den dramatiske situasjonen i Darfur. Rapporten fra FN-kommisjonen som har undersøkt forholdene i Darfur, er dyster lesning. Jeg er glad for at utenriksministeren sa at Sikkerhetsrådet bør sende rapporten til den internasjonale straffedomstolen. Trusselen om å bli brakt inn for straffedomstolen er antakelig en effektiv måte å avskrekke dem på som vil begå krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten som straffedomstolen skal behandle. De må vite av verdenssamfunnet vil gå etter dem helt til de blir stilt til ansvar. Da finner jeg det uakseptabelt at vår viktigste allierte, USA, fortsatt ikke har ratifisert traktaten om straffedomstolen og forsøker å forhindre at FNs sikkerhetsråd sender rapporten om Darfur over til den internasjonale straffedomstolen. Her må Norge holde en klar og høy profil.

       Over til mer hjemlige forhold.

       Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd utløste et geopolitisk jordskjelv som vi først nå ser de dype virkningene av. Våre sikkerhetspolitiske rammebetingelser er forandret på en dramatisk måte. Bare tenk på hva som skjer i nordområdene som et direkte resultat av dette geopolitiske jordskjelvet! Sovjetunionen mistet så å si over natta nesten alle de republikkene som gav dem adgang til havet. Derfor ruster nå Russland opp Murmansk havn. Olje og gass fra Vest-Sibir og Timan-Petsjora vil bli eksportert over Murmansk. Det er der de har adgang til havet. Ifølge nordområdeutredningen vil dette føre til at veldig fort vil minst én 100.000 tonn-tanker med olje eller gass gå ut fra Murmansk havn hver dag, og hver eneste 100.000 tonn-tanker vil oppholde seg langs vår kyst, i vårt aksjonsområde, i tre dager. Så mye har kapasiteten på Murmansk havn økt som følge av dette geopolitiske jordskjelvet. Det er også lansert planer om å importere atomavfall til lagring i Russland over havner i nordområdene.

       Når EU bygger opp sin forsvars- og sikkerhetspolitiske kapasitet, og forbundskansler Gerhard Schröder sier rett ut at EU vil bli viktigere enn NATO i framtiden, er dette et resultat av det samme geopolitiske jordskjelvet. Som følge av det som skjedde i 1989, samles Europa. Vi har ikke lenger USA og Sovjetunionen mot hverandre. USA, Russland og EU vil være de sentrale aktørene. Interessene og motsetningene vil gå på kryss og tvers. Men det vi vet, er at Europa vil samordne seg innenfor EU i forhold til både USA og Russland.

       Det er ikke til å komme fra at vi som står utenfor EU, vil miste innflytelse som følge av denne utviklingen. Vi har allerede gjort det. Sverige og Finland vil kunne få større innflytelse i NATO enn vi som NATO-medlem, fordi EU vil samordne sin politikk i forhold til NATO, og der sitter de rundt bordet.

       Utvalget som har lagt fram en utredning om nordområdepolitikken, tar til orde for å forhandle fram felles regler for aktiviteten i Barentshavet gjennom en egen barentshavavtale. Jeg er enig, men vi er ikke tjent med å håndtere dette i forhold til Russland på egen hånd. Vi må ha med USA. Vi hadde også vært tjent med å sitte rundt bordet i EU for å få « backing » der, og for å kunne påvirke EUs samarbeid med Russland om energipolitikken, som allerede er i full sving. Det er uholdbart at vi som er Europas største energinasjon, ikke kan være med på å bestemme Europas energipolitikk, når det har så direkte virkning i våre nordområder.

       Som presidenten sikkert har lagt merke til, synes jeg fortsatt det er merkelig at det geopolitiske jordskjelvet som fant sted på 1990-tallet, ikke har ført til annet enn at vi har holdt oss for ørene og forsøkt å skjerme oss mot rystelsene. Strategien har vært å få til stadig nye særordninger i forhold til EU. Jeg er helt for det - også når det gjelder det Regjeringen nå vil ha en ordning for, nemlig i forhold til Det europeiske forsvarsbyrå - men det kan ikke gi Norge den plass vi har behov for i sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken, når rammebetingelsene forandrer seg så betydelig som det vi nå ser. Det er i virkeligheten dette som har skjedd helt siden 1989 - sakte men sikkert - men vi har gjort svært lite for å ta konsekvensene av det, annet enn at vi har utviklet særordninger på alle plan. Det kan kanskje til sjuende og sist gjøre oss til en sær nasjon.

       Mitt spørsmål er: Hvorledes ser Jagland for seg at så vidt ulike virkelighetsoppfatninger kan forlikes i et regjeringssamarbeid? Det er jo ikke godt mulig å innta begge standpunkter på samme tid når man er så fundamentalt uenig om hva våre sikkerhetspolitiske forpliktelser går ut på. Vi har heller ikke noen erfaring i Norge for at koalisjoner mellom partier med helt ulik virkelighetsoppfatning i det utenrikspolitiske skal løse problemer sammen.

Thorbjørn Jagland (A) [10:23:23] : Det er klart at det foreligger forskjeller her som har røtter tilbake til uenighet om forholdet både til NATO og til USA, men jeg mener det må kunne gå an å basere seg på følgende politikk: Vi er med på militære aksjoner som har grunnlag i FN-mandat, forutsatt at vi har ressurser til det. Vi er ikke tvunget til det, men hvis vi har ressurser til det, bør vi være med på det. Det er det vi gjør nå. Hvis USA setter i gang aksjoner som ikke har noe mandat fra Sikkerhetsrådet, er vi ikke med. Det var vi heller ikke i krigen i Irak. Jeg mener at for enhver regjering er dette viktige prinsipper å forholde seg til. Det er i hvert fall uaktuelt for Arbeiderpartiet å gå vekk fra de prinsippene.

       Når det gjelder operasjon « Enduring Freedom », ble den satt i gang i henhold til et enstemmig sikkherhetsrådsvedtak, under henvisning til artikkel 51 om retten til selvforsvar. Det er svært sjelden at det skjer. Derfor er dette veldig rotfestet i FNs sikkerhetsråd.

Morten Høglund (FrP) [10:24:46] : Utenrikskomiteens leder berørte Darfur og problemstillingen der, som er svært alvorlig. Der har vi vel stått overfor et problem med at FN ikke har evnet å ta de nødvendige beslutninger. Det har vært intern uenighet i FNs sikkerhetsråd parallelt med at det har pågått store overgrep mot menneskene i Darfur - mange har kalt det et folkemord.

       Hvordan skal man angripe en slik problemstilling når FN unnlater å handle? Arbeiderpartiet legger veldig stor vekt på FNs rolle som internasjonal konfliktløser, men når FN ikke stiller opp, hvor er vi da, og hva gjør vi for befolkningen i Darfur?

       Vi kjem i ein situasjon der USA og Storbritannia kjører meir og meir åleinegang. Og blir ikkje då vegen å gå for Noreg igjen å styrkje FN, som ein stor internasjonal operatør, ved å sende våre styrkar ut med blå hjelm samtidig som vi søkjer å få til eit naturleg samarbeid i våre nærområde om sikkerheitspolitikken, ikkje minst ut frå erkjenninga av at norsk sikkerheit i alle fall ikkje blir bygd i Kabul?

Thorbjørn Jagland (A) [10:28:17] : Her var det mye, men Kabul er ikke lenger langt vekk. Det som skjedde i Afghanistan, påvirker oss alle - det gjelder sikkerheten for hele verden. Derfor har vi sagt, og det har jeg oppfattet er SVs oppfatning, at det å få kontroll over situasjonen i Afghanistan er punkt nr. 1.

       Så er jeg enig i at det også finnes sikkerhetsproblemer her i vårt område. Det vil være veldig positivt om vi kunne fått til et bedre samarbeid med våre naboland om det, men det kan nå bare skje innenfor EU. Det finnes ingen annen ramme. Det kan ikke skje innenfor NATO, men det kan derimot skje innenfor EU. Vi kan mobilisere EU i det viktige arbeidet som vi nå må gjøre i forhold til nordområdene.

       For øvrig tror jeg ikke at etablering av en kurdisk stat vil være noen god ting. Det har Congragel i Tyrkia gått vekk fra, fordi det vil utløse enormt mye turbulens i hele regionen. Det man bør prøve på, er nettopp det man har gjort i Europa, å sørge for at grensene ikke betyr så mye lenger, slik at man kan få et forent Irak og sørge for et forent Tyrkia, men at kurderne kan leve seg imellom over grensene.

       Den 23. mai 1905 uttalte representanten Brandt fra Akershus i Lagtingets debatt om de begivenheter man var midt oppe i, følgende:

       « Thi skal fredssagen vinde sin endelige seier, saa maa folkene lære sig til at se på hverandre med ganske andre øine end nu. Det maa gaa op for menneskene, at de ikke alene er borgere i den enkelte stat; men at de ogsaa er medlemmer af det store internationale civiliserede menneskesamfund »... « Staterne staar der endnu med sine snævre politiske grænser; men de vil ogsaa snart falde, og folkene kommer til at slutte sig sammen i større og større grupper »...« og det er ikke længere en utænkelig tanke, at alle Europas stater kan komme til at slutte sig sammen til et stort statsforbund i lighed med de nordamerikanske fristater. »

       Dette kommenterte statsminister Christian Michelsen i samme debatt på følgende måte:

       « Men den første betingelse for, at vi med fuld virkning skal kunne yde vort bidrag til realisationen af den store fremtids drøm om en ny tid, da krig er en umulighed mellem « Europas forenede stater », maa være, at vi først og fremst er blevet et frit folk og herre i vort eget hus. »... « Naar den dag kommer, da Norge har gjennemført sin fulde suverænitet, da tror jeg, at den ærede repræsentant ikke forgjæves skal stille appel til Norges nationalforsamling om at være med i første række, naar det gjælder at støtte denne bevægelse. For saavidt er vort nu paagaaende selvstændighedsarbeide en forudsætning for og et led i det store arbeide, som hr. Brandt saa varmt anbefaler. »

       Disse fremtidsvyer var dristige, og 100 år etter har vi vel fremdeles problemer med helt å fastholde ambisjonsnivået på vegne av kongeriket Norge.

       Det som har skjedd i løpet av de 100 år, er at vi i den første delen av forrige århundre satset alt på ett kort i norsk utenrikspolitikk, nemlig nøytralitetslinjen. Og vi var grunnleggende overbevist om at det var den beste måten å ivareta vårt eget sikkerhetsbehov på, og kanskje spøkte der i bakgrunnen noe av den tankegang som Ibsen på typisk norsk manér har nedfelt i « En folkefiende », med sitatet:

       « Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. »

       Nøytralitetslinjen ble bokstavelig talt torpedert, ja både bokstavelig og i overført betydning, begynnende under den første verdenskrig, med det som da rammet den norske handelsflåte, men for alvor i 1940. Og fra da av har den norske resept vært den militære alliansepolitikk. Vi sluttet oss til NATO fra begynnelsen av, og all norsk tenkning har etter den tid, altså fra slutten av 1940-tallet, vært bundet opp til forestillingen om de to supermaktene, som utgjorde polene i det globale system, Sovjetsamveldet og USA. Denne resept var et adekvat svar, men jeg deler fullt ut utenrikskomiteens leders syn på det som har skjedd i løpet av de siste 15 år. Men det er egentlig først nu i 2005 at det som skjedde ved inngangen til 1990-tallet, manifesteres på en helt dramatisk synlig måte i vår egen verdensdel, Europa.

       De uttalelsene den tyske forbundskansler lot falle - jeg hadde nær sagt - i det tyngst mulige forum, nemlig den store internasjonale sikkerhetskonferanse som fant sted i forrige uke, er et helt umisforståelig budskap om at Tyskland i dag har en virkelighetsoppfatning som er tilbake der hvor Tyskland tradisjonelt har hatt sin egen virkelighetsoppfatning, nemlig at Tyskland er en sentraleuropeisk stat som er like opptatt av å tenke på sine forhold i retning den østlige del av Europa og helt til Moskva, som man er av å orientere seg over Atlanterhavet og opprettholde nære forbindelser med den amerikanske regjering.

       Samtidig vet vi jo at når det gjelder det bilaterale stat til stat-forhold, er Norge mer avhengig av sitt forhold til Tyskland enn noe annet europeisk land. Det gjelder økonomisk og handelsmessig - det vet vi alle - men det gjelder også hver gang Norge har egne, vitale interesser å ivareta, f.eks innad i Den europeiske union. Hver eneste gang Norge har hatt behov for å fremme sine synspunkter, har Tyskland vært den viktigste støttespiller for Norge.

       Vi er nødt til å forholde oss til at både verden og vår egen verdensdel har gjennomgått en ganske dramatisk endring i løpet av de siste 15 år. Det innebærer at det norske NATO-medlemskap, sett fra norsk synspunkt, selvfølgelig fremdeles er viktig, og det er fremdeles det svaret vi har på spørsmålet om hvordan vi ivaretar vår egen nasjonale sikkerhet. Men vi må se i øynene at det svaret blir mer og mer utilstrekkelig. Det er fremdeles et gyldig svar, men det har en meget begrenset gyldighet, simpelthen fordi færre og færre grunnleggende beslutninger treffes i NATOs organer. De aller fleste beslutninger som har konsekvenser også for vårt NATO-medlemskap, treffes andre steder, og beslutningene er lagt ferdig før Norge får anledning til i det hele tatt å gi uttrykk for sitt syn når saken behandles i NATOs formelle organer.

       Det innebærer at vi står overfor en formidabel utfordring når det gjelder å tenke på vår egen sikkerhetssituasjon på ny. Og la meg legge til for at dette ikke skal bli oppfattet som om vi i anledning 100-årsmarkeringen bare er opptatt av oss selv og våre egne sikkerhetsbehov: For meg å se til er det ingen motsetning mellom det at vi tenker våre egne sikkerhetsbehov igjennom og har oppdaterte, fremtidsrettede, adekvate svar, og det at vi har en forpliktelse til å delta i løsninger av regionale konflikter i vår egen verdensdel og i hele verdenssamfunnet. Det er i dagens verden to sider av samme sak. Det er ikke et enten - eller, det er et både - og. Jeg er overbevist om at hvis vi finner det adekvate svar på vår egen plassering i dette bildet og ivaretakelsen av våre egne sikkerhetsbehov, finner vi også de adekvate svar på hva som er Norges mulige innsats i det internasjonale samfunn.

       Utenriksministeren la stor vekt i sin redegjørelse på det som skjer i FN når det gjelder å reformere og oppdatere FN-systemet, og det er det all mulig grunn til. Det er fundamentalt viktig at ikke minst Sikkerhetsrådet blir satt i stand til å løse sin oppgave i verdenssamfunnet på en bedre, en mer effektiv og ikke minst en raskere måte enn tilfellet er i dag. Vi kan ikke vente på en endelig reform av sammensetningen av Sikkerhetsrådet, men vi må se i øynene at også på dette punkt konvergerer linjene. For hvis FN og FNs sikkerhetsråd skal være i stand til å løse sin oppgave, er det grunnleggende i FNs interesse både at NATO har den tilstrekkelige kapasitet og organisering til å løse militære oppgaver på vegne av FN, og - det er ikke minst viktig - at Den europeiske union lykkes i å skape en situasjon for Den europeiske union som gjør at den også i økende grad kan påta seg denne forpliktelsen på vegne av FN. Derfor ser jeg på den debatten vi hadde i Stortinget like før jul om norsk deltakelse i en felles innsatsstyrke med Sverige og Finland, som kanskje det aller mest fremtidsrettede vi har vært med på av utenrikspolitiske debatter det siste året.

Inge Lønning (H) [10:40:55] : Jeg takker for anledningen. Det er ingenting som pirrer selvfølelsen mer enn å bli utnevnt til ekspert!

       Jeg tror representanten Blankenborg har hørt litt feil når han snakker om « religiøs dimensjon ». Det statsministeren flere ganger har sagt, er at vi lever i en verden hvor svært mange politiske interessekonflikter ikke bare blir ikledd religiøs terminologi, men også blir fyrt opp under gjennom bestemte måter å appellere til folks religiøse følelser på. Av det har statsministeren trukket den logiske og etter mitt skjønn rimelige konklusjon at dette må man ta på alvor og ikke velge den sekulariserte vestlige tilnærming å late som om det ikke finnes. For det er helt garantert den dårligste tilnærming. Derfor må man også satse på å få til en reell dialog på tvers av religionsgrensene i dagens verden, fordi det er en av forutsetningene for at man kan finne varige politiske løsninger på konflikter.

       I tirsdagens interpellasjonsdebatt fikk vi belyst noen av de enorme diplomatiske utfordringene vi har i våre havområder, ikke minst i forhold til Polhavet. Gjennom den tragiske flomkatastrofen i Asia fikk vi belyst viktigheten av en god og tilstedeværende konsulærtjeneste. Vi opplever et NATO i endring, vi påvirkes av et større og sterkere EU. Det mangler ikke på utfordringer og diplomatiske oppgaver. Hvis man mener at det å jobbe for å få et godt omdømme, bringer oss nærmere gode utenrikspolitiske løsninger på andre områder, er det en vurdering det er mulig å forholde seg til. Men om det er en riktig vurdering, må vi få lov til å spørre om og ha våre tvil om. Dette kombinert med rollen Norge har tatt på seg som fredsbygger, gir grunn til å sette spørsmålstegn ved hva slags utenrikspolitisk strategi som ligger til grunn for det arbeid som gjøres. Isolert sett gjøres det slett ikke noe galt, tvert imot gjør norsk UD mye godt. Men om det er det vi nå gjør, og i det omfang vi gjør det, som er det som er best for nasjonen Norge, det er noe av utfordringen.

       Utenriksministeren trekker frem en del grunnleggende verdier og interesser i norsk utenrikspolitikk. Dette er gode verdier og interesser, og det er selvsagt ikke mulig å sette noen av disse verdiene og interessene opp mot hverandre. Men det må være lov til å påpeke at en del fundamentale problemstillinger for oss som nasjon synes å være nedprioritert til fordel for andre, kanskje mer spennende oppgaver på andre kontinenter. Størrelsen på norsk utenrikstjeneste er ikke av en slik karakter at man kan makte alt like godt. Prioritering må skje, og hvilke interesser styrer en slik prioritering? Etter 100 år med egen utenrikspolitikk kan det kanskje være på tide å reflektere over det vi gjør, og det vi burde gjøre. Det handler ikke bare om at det vi gjør, mange ganger er perifert i forhold til våre mest sentrale nasjonale utfordringer, men det endrer noe ved hele vår utenrikspolitikk, og ikke minst gjør det noe med den kompetanse vi opparbeider. Er vår utenrikstjeneste i dag godt nok rustet til de tunge oppgavene som venter, ikke minst når det gjelder å ivareta våre vitale interesser i nord og sørge for at Norge ikke taper terreng i Polhavet?

       Vi opplever en vanskelig situasjon som følge av NATOs endrede rolle og EUs økende appetitt på utenriks- og sikkerhetspolitikk. For Norge er allierte avgjørende, men det kan allikevel ikke være slik at våre forsvars- og sikkerhetsoppgaver utelukkende skal løses i en allianse. Uten et eget troverdig forsvar har vi lite å stille opp med. Sikring av egen suverenitet og interesser i fredstid er oppgaver vi må klare på egenhånd. Det er ikke en realistisk politikk å nedbygge Forsvaret parallelt med at det pågår en usikkerhet knyttet til vår militærallianse. Det gir ikke den sikkerhet vi bør ha. Har vi f.eks et sjøforsvar som er godt nok rustet til de oppgaver det skal gjøre i våre havområder?

       Utenriksministerens redegjørelse tok oss med på en reise jorden rundt der vi fikk beskrevet utfordringer, problemer, mulige konflikter og konflikter på flere kontinenter. Hver for seg var det gode analyser. Men jeg savner en rød tråd. Når og hvor engasjerer vi oss? Hvordan engasjerer vi oss? Og aller viktigst: Hva er målet med vårt engasjement? Selvfølgelig ligger faktorer som fremme av frihet, menneskerettigheter og demokrati som et styrende bakteppe, men jeg savner en visjon, gjerne resultatmål, og en vurdering av avgrensninger for vårt engasjement. Vår innsats eller mangel på innsats blir ofte adhocpreget. Selvfølgelig spiller vedtak fra FNs sikkerhetsråd en tung rolle i mange situasjoner, men vi vet at mange ganger er FN svært sene med å tre inn i konflikter, og noen ganger ganske fraværende.

       Når det gjelder tiltak og innsats for å fremme våre mål, må de være ulike i sin form, men ikke minst for omverdenen og forankring i den norske befolkning kunne det være greit å holde sine mål høyt hevet, uten at man av den grunn skal begynne et nytt korstog.

       Jeg skal få kommentere noen av de konkrete utfordringene som ble berørt i redegjørelsen. Men først vil jeg si at denne vinteren, til tross for alt som er galt, har vært en stor seier for demokratiet. Valgene i Afghanistan, Irak og Ukraina har alle gitt håp til oss som mener at demokrati er viktig, for ikke å si avgjørende for at folk skal få en bedre hverdag. Så selv om tilbakeslagene er mange, peker disse valgene i riktig retning.

       Vi støtter arbeidet med demokratibygging i Irak og håper at vi kan komme i gang med et praktisk samarbeid så tidlig som mulig. Det er viktig å bistå i denne fase av demokratibyggingen, som er avgjørende for Iraks fremtid. Vi håper også at Stortinget, enten direkte eller gjennom noen av de parlamentariske nettverk vi deltar i, kan bistå det nye irakiske parlament med et praktisk anlagt samarbeid.

       Det ble referert til menneskerettighetsdialogen med Kina, Indonesia og Vietnam, som utenriksministeren har stor tro på. Jeg er redd en del land her har funnet en form for å kanalisere kritikk, og dermed kan de slippe billigere unna på andre måter. Det må være resultatene som teller, og meg bekjent har ikke f.eks dialogen med Kina gitt resultater. Utviklingen har gått fra vondt til verre i det tidsrom dialogen har pågått.

       Reform av FN er helt nødvendig, og vi støtter Regjeringens vurderinger. Vi tror også det er avgjørende for tilliten til FN at man kommer til bunns i de anklager som er rettet mot organisasjonen, særlig i forbindelse med « olje for mat »-programmet. Vi som en betydelig bidragsyter, særlig til mange av FNs programmer, må kunne bruke våre muskler til å kreve reformer som fremmer FNs arbeid, integritet og tillit.

       Militær deltakelse i Sudan ble tatt opp. Der har vi ikke endret mening, og mener at vi ikke bør delta militært, slik det nå er foreslått. Vi er enig i at vi bør svare USA positivt på anmodningen om spesialstyrker til et nytt oppdrag i Afghanistan. Utfordringene i landet er store, og vi vet at de norske styrkene gjør en formidabel og god innsats.

       Når det gjelder atomtrusselen fra Iran og Nord-Korea, er det et dystert bilde som tegnes. Nord-Korea synes å ha oppnådd sitt mål og vil nå presse USA til forhandlingsbordet. Iran leker katt og mus med omverdenen og søker mest mulig innrømmelser for minst mulig åpenhet. Hittil har dialogen med Iran ikke gitt resultater som gjør at vi kan føle oss trygge.

       Parallelt med hva som foregår i Iran, reiser vår næringsminister til Teheran med en næringslivsdelegasjon. Det er mulig at en kritisk dialog kan være fornuftig, selv med et regime som det i Teheran, men å utvikle vennskapelige næringsforbindelser med støtte fra den norske stat blir fullstendig galt. Og det må være lov å spørre om vi overhodet har en Iran-politikk. USA har innført sanksjoner. Vi opererer som om vi hadde å gjøre med et hvilket som helst demokrati. Mener utenriksministeren at det vi nå gjør i forhold til Iran, er å være tydelig?

       Gledelig var det likevel i denne debatten å høre utenrikskomiteens leder, som var svært tydelig om Iran. Det setter jeg stor pris på og deler også de vurderinger Jagland kom med.

       Økende europeisk samarbeid ivaretar forsvars- og sikkerhetspolitikken i Europa, også ved en felles opptreden i NATO. Er det ikke på tide at også Fremskrittspartiet oppdaterer og nyanserer sine vurderinger av hvor vi fra Norges side kan ha innflytelse til fordel for vår egen sikkerhet? Eller er det nettopp fordi man har gått inn i en slik tenkeboks, at Høglund skygget unna dette?

Morten Høglund (FrP) [10:55:22] : Dette er jo ikke nye problemstillinger. Dette er noe jeg har tatt opp fra denne talerstol tidligere. Vi ser den utvikling som foregår, og vi må forholde oss til den. Selv om vi ikke er veldig begeistret for at EU har tatt forsvars- og sikkerhetspolitikk inn i seg som et politikkområde, må vi erkjenne at der er vi. Vi må selvfølgelig søke et aktivt samarbeid i den retning, samtidig som vi må sørge for at forbindelsen med USA er sterkest mulig. Vi må forholde oss aktivt til det, og vi kan ikke gjemme oss unna det. Det har vi gitt uttrykk for før, og vi vil selvfølgelig aktivt følge denne situasjonen.

       Om det er en EU-medlemskapsdebatt representanten prøver å invitere meg til, er ikke det på dagsordenen i denne stortingsperioden. Det har jeg forstått at ingen partier har foreslått, så derfor er det andre løsninger som må på bordet. Men ja, vi ser det som skjer, og vi vil forholde oss til det.

Kjetil Bjørklund (SV) [10:58:43] : Jeg registrerer at Fremskrittspartiets representant ønsker å ta den situasjonen som er i ferd med å oppstå, på alvor, men det er litt vanskelig å få tak i på hvilken måte man ønsker å ta fatt i den utviklingen, der NATO nå blir stadig mer marginalisert og EU inntar en mer offensiv rolle. Kunne jeg få en kommentar på det?

       Mitt spørsmål går imidlertid på noe annet. Jeg hørte konklusjonen, men spørsmålet er: Hvorfor mener Fremskrittspartiet at Norge ikke bør delta i Sudan, men i Afghanistan, i jakten på det som nå er en håndfull Al Qaida-terrorister og Taliban-soldater?

Morten Høglund (FrP) [10:59:32] : Nå synes jeg utenrikskomiteens leder svarte veldig godt på hvorfor Norge fortsatt bør engasjere seg i Afghanistan. Det er jo ikke et nytt engasjement. Dette er noe som har pågått i flere år. Vi ser på det som en fortsettelse av noe vi har vært med på en god stund. Man kan selvfølgelig diskutere omfanget og innretningen.

       Sudan blir i tilfelle et nytt engasjement. Vi setter isolert sett pris på at vi har bidratt til å få til en fredsavtale. Og selvfølgelig er vi glad for at den har oppstått. Vi mener allikevel etter en vurdering at det her ikke er naturlig at vi deltar med militære styrker. Vi foretar en prioritering mellom ulike land på det området, og i den prioriteringen har ikke vi valgt Sudan, men vi setter Afghanistan som jobb nr. 1 i denne sammenhengen.

       Det ene er Norges rolle i utviklingen i EU, NATO og FN. Den har blitt annerledes, slik utenriksministeren sier, etter at Gerhard Schröder veldig klart har sagt at den framtidige debatten om atlantiske forhold mer vil gå gjennom EU enn i NATO. NATOs rolle er blitt langt mindre betydningsfull enn tidligere, og NATO har ikke samme funksjon som under den kalde krigen, selvfølgelig. De har jo lenge lett etter oppgaver for å legitimere egen eksistens, selv om det politiske kartet så annerledes ut, men NATO er ikke først og fremst svaret på morgendagens utfordringer. Det er rart at man ofte i debatten i Stortinget og i den norske offentlighet fremdeles tviholder på at grunnplanken i norsk sikkerhetspolitikk er NATO, når NATO i så stor grad er i ferd med å bli marginalisert. I SV har vi sagt dette gjentatte ganger og i mange sammenhenger siden muren falt, og uten særlig gehør, for å si det mildt. Nå er situasjonen en annen.

       EU er alternativet for Tyskland, men SVs utfordring til Regjeringen og alle andre EU-tilhengere i Norge er at inntil ja-siden faktisk fremmer et forslag om å ta opp forhandlinger på nytt med EU om medlemskap og setter i gang en ny folkeavstemningsrunde, må man slutte med sorgarbeidet over det tapte slaget fra 1994 og se offensivt på de mulighetene Norge faktisk har utenfor EU. Jeg reagerer når utenriksministeren i sin redegjørelse bruker uttrykket at Norge kan « bli ytterligere marginalisert ». Vi er ikke marginalisert, hvis ikke vi bestemmer oss for å være det selv. Der må utenriksministeren legge en langt mer offensiv holdning for dagen.

       Norge har tre viktige muligheter. Det ene er tydeligere enn i dag å rendyrke den jobben vi gjør på en del områder som fredsnasjon. Norge har gjort og gjør en viktig innsats i viktige konflikter, sist i Sudan, og på Sri Lanka. Jeg kan nevne mange flere. Det er en jobb som vi kan gjøre med større fleksibilitet utenfor EU enn som medlemsland. Det er ikke mange ukene siden Javier Solana bekreftet dette i Bergens Tidende og sa at hvis Norge hadde vært medlem av EU, måtte vi selvfølgelig ha samordnet dette med andre land i EU. Det er det ene punktet.

       Det andre er at vi har en mulighet for mer bilateralt samarbeid og for å tenke mer sikkerhetspolitisk allianse ut fra de interessene vi har i nordområdet, og der vi har felles interesser ikke med hele NATO og ikke med hele EU, men med mange land i regionen. Vi har felles interesser med de andre nordiske land og med Tyskland, Storbritannia og selvfølgelig USA - i hvert fall til dels. Vi har også interesser i forhold til Russland, Canada og Island. Her kan vi ha en mye mer offensiv holdning i forhold til hva som er våre største utfordringer framover, og hvilke muligheter man har til å samarbeide.

       Det tredje er selvfølgelig den saken som henger sammen med Norge som fredsnasjon, nemlig at vi må være det landet som alltid insisterer på at vi skal ha en FN-ledet verdensorden der konfliktforebygging er det viktigste. Det er ingenting som kan være mer effektivt i forhold til å spare lidelser og nød enn å klare å forebygge kriger som eventuelt kunne komme. De mulighetene har vi, og de skulle jeg ønske at man kunne se litt oppmuntret på mens man eventuelt venter på at ja-sida skal ta opp et nytt EU-slag.

       Det jeg så vil gå inn på, er situasjonen i Afghanistan. For det er helt opplagt at hvis man mislykkes i Afghanistan i årene som kommer, vil man også mislykkes i kampen mot terror. Det vil ha stor betydning ikke bare i forhold til den regionen, men for hele verden. Her ligger også det som er nyheten i redegjørelsen, fordi her varsler Regjeringen at man ønsker å bidra direkte under Operation Enduring Freedom, men det kommer ikke fram av redegjørelsen med hva slags type spesialstyrker, og hvor mange soldater det egentlig er snakk om.

       SV har hatt en liten delegasjon i Afghanistan nylig, og det var av to grunner, for det første fordi vi ønsker å rette et politisk fokus mot situasjonen i Afghanistan framover og forplikte oss til ikke å glemme dem, selv om kanskje verdenspressen og supermaktene retter sin oppmerksomhet andre steder. Det andre var for å se nærmere på hva slags innsats Norge gjør i ISAF. Vi har jo nesten 400 personell i ISAF, og det er viktig for oss å ha et innsyn i hva slags arbeid de har. Den innsatsen ISAF og de norske soldatene først og fremst gjør, er å holde sikkerheten i deler av Kabul og i et område i nord som heter Mahmud-e. ISAF er i ferd med å utvides, og det er jo ikke noen tvil om at man utfører oppdraget til dels i samarbeid med OEF, altså Operation Enduring Freedom, fordi ISAF ikke har kontroll over luftrommet. Det er det Operation Enduring Freedom som har.

       ISAF-styrkene totalt sett består av soldater fra 38 land, altså langt flere enn NATO, som har fått oppdraget fra FN, og har omtrent halvparten så mange som de amerikanske soldatene som utgjør Operation Enduring Freedom. « Enduring Freedom » har etter min forståelse en veldig lav aktivitet når det gjelder bombing og luftoperasjoner. De har nå først og fremst kampstyrker eller spesialstyrker i området mot grensen til Pakistan, der man fremdeles har grupperinger som i betydelig grad kan true Afghanistans og andre lands sikkerhet.

       Etter SVs oppfatning er det annerledes å delta i ISAF enn å stille norske spesialstyrker til disposisjon under amerikansk kommando. Det kan bli en utfordrende debatt framover hvis man går i retning av en større sammenslåing av ISAF og « Enduring Freedom ». Det kan gi store utfordringer når det gjelder balanse og makt, i en situasjon hvor de amerikanske soldatene vil være dobbelt så mange som det totale antallet soldater fra 38 land, og der karakteren av oppdragene vil være annerledes. Det er ingen tvil om at Operation Enduring Freedom har en mye høyere risikofaktor enn det ISAF har i dag.

       Etter SVs oppfatning utfører ISAF en viktig og helt nødvendig jobb. De norske soldatene gjør dette bevisst og med en gjennomtenkt holdning til hvordan de skal tjene lokalbefolkningen. Den jobben som gjøres i forhold til sikkerheten, er helt nødvendig for en politisk løsning og for framgang sivilt i Afghanistan. Men: Det man hører, både fra dem og fra alle andre som er til stede i Afghanistan nå, er at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan på sikt. Det er ikke sånn at de militære kan gjøre noe annet enn å holde en sikkerhetssituasjon. Det man må ha hovedfokus på, også i den norske debatten, er hvordan man kan støtte opp om de politiske løsningene i et land der store deler av de midlene man har til disposisjon, er donasjoner fra utlandet, og der det på mange vesentlige og viktige områder ikke finnes planer for det som faktisk skal føre til framgang. Hvis den vanlige afghaner ikke ser at det finnes en mulighet til å skaffe seg et utkomme; en framtid der man kan dyrke jorda og leve av den, vil mange på sikt gå tilbake til de krigsherrene som man nå håper å nedkjempe. Der kan situasjonen også bli helt annerledes fordi noen krigsherrer gir opp og lar seg avvæpne, mens det popper opp militser til salgs nærmest for hvem som helst som alternativ for dem som ikke finner noe annet utkomme. Så sikkerhetssituasjon er veldig vanskelig. Derfor bør man i den norske debatten heller ikke ha hovedfokus på hva man bidrar med militært, selv om vi skal fortsette engasjementet i ISAF. Hovedfokuset bør være at vi må forplikte oss til bistand til Afghanistan over år. Der er situasjonen at folk mangler helt nødvendig tilgang til vann og mulighet for dyrking. Opiumsproduksjonen har tatt seg dramatisk opp. Det er sparsomme planer for strøm på landsbygda. Det er vanskelig å se at nå går livet framover, vi er på vei til et sivilt styre. Det er også veldig store utfordringer rundt det som skal være et parlamentsvalg, der det er mye konflikter rundt hvordan valgkretsene skal se ut, hvem som stiller til valg, osv. Mange ting må falle på plass i Afghanistan framover.

       Vi gjør en viktig innsats i de ISAF-styrkene vi i dag deltar i, men vårt hovedfokus må være der hvor også de militæres hovedfokus er, nemlig at man ikke kan ha en militær løsning i Afghanistan. Det må skje en framgang der folk ser at de har et alternativ.

       Thorbjørn Jagland (A) [11:11:18] : Jeg har ikke noe spørsmål. Jeg har bare lyst til å markere følgende: Kristin Halvorsen argumenterte nå egentlig for at ISAF-styrken og operasjon « Enduring Freedom » henger sammen. ISAF kunne ikke ha vært i Afghanistan uten at FN gav mandat til operasjon « Enduring Freedom ». ISAF kontrollerer og har sikret bare en liten del av Afghanistan. Det skyldes at man ennå ikke har kunnet klare å gå inn i andre områder. Derfor er operasjon « Enduring Freedom » fortsatt nødvendig. Det var egentlig det hun sa.

       Så har jeg lyst til å si, når hun sier at NATO ikke lenger er svaret: Går SV inn for at vi skal kvitte oss med den eneste multinasjonale militære struktur som finnes som FN kan trekke på? Alternativet er en annen militær struktur, nemlig USA alene. Hvis man vil ha et multilateralt militært engasjement noe sted nå, er det NATO som har gjort jobben på Balkan, og de gjør den nå i Afghanistan gjennom ISAF.

       Jeg er helt for fredsengasjement på Sri Lanka, i Midtøsten og i Sudan, men vi har ikke klart å skape fred. Det tyder kanskje på at vi også må engasjere andre tunge aktører i det fredsarbeidet, og da må vi bare se til de organisasjonene som SV enten er for eller vil nedlegge.

Kristin Halvorsen (SV) [11:13:04] : Det er riktig at Operation Enduring Freedom er en del av den militære deltakelsen i Afghanistan, og at ISAF ikke har noen - hva skal man si - bidrag i luftrommet over 2.000 fot over bakken. Det er opplagt at i de sammenhenger der man trenger å vise muskler, og som krever tunge fly og bombefly, er det Operation Enduring Freedom som kan stå for det. Men jeg tror at den virksomheten er av en meget beskjeden grad i dag, og at det Operation Enduring Freedom først og fremst utfører, er kamphandlinger på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Det er faktisk noe annet enn å si at dette er det Norge skal prioritere og bidra til. Etter SVs oppfatning er det viktig at vi konsentrerer innsatsen vår om ISAF. Der har vi et viktig bidrag å komme med, og det er det Norge burde konsentrere seg om.

       Så synes jeg det må være mulig å få til en litt mer nyansert NATO-debatt også i det norske storting. Det er antakelig ikke akkurat i denne replikken jeg klarer å få til det.

Kristin Halvorsen (SV) [11:19:07] : At representanten Width fra Fremskrittspartiet er litt bekymret, det er slik verden skal være. Han burde vel egentlig vært mer bekymret over Schröders vurdering av arbeidsfordelingen mellom EU og NATO framover enn av SVs beskrivelse av virkelighetens verden. Men hvis Fremskrittspartiet har lyst til å hylle NATO morgen, middag og kveld etter hvert som de egentlig blir stadig mindre dominerende med hensyn til de sikkerhetspolitiske spørsmål vi står overfor framover, så gjerne for oss. Det hører hjemme der det er.

       Så til spørsmålene om nordområdene. Dette er jo det hovedfokus Norge burde ha i sikkerhetspolitikken. Dette er det ansvaret vi har på vegne av hele Europa og hele verdenssamfunnet i forhold til hvordan vi skal forvalte landområdene, men også havområdene, som jo er syv ganger større enn de norske landområdene, hvor vi har enormt store ressurser som vi har ansvaret for å forvalte for framtiden. Derfor har vi nettopp hatt dette fokuset i forsvarspolitikken, at hensynet til nordområdene er vårt hensyn nr. 1 i sikkerhetspolitikken. Deretter kan vi diskutere hva vi skal bidra med ellers.

       Utgangspunktet for vår politikk må være menneskeverdet og menneskerettighetene. Disse kan bare stabiliseres gjennom fred, demokrati og rettsstatens prinsipper, samt en rettferdig fordeling både nasjonalt og internasjonalt. Kristelig Folkeparti er glad for at fredsbygging er et prioritert felt for Regjeringen.

       I Afrika er mange av landene rammet av voldelig konflikt, men den senere utvikling har vist at det nytter å arbeide for fred. Mange kriger og voldelige konflikter i Afrika har tatt slutt. I 1994 var 28 stater part, eller nylig part, i en væpnet konflikt. I 2002 var det kun seks kriger over grensene og åtte borgerkriger. Tar vi i tillegg med den positive utviklingen i Sudan, Kongo og Angola vil tallene vise en svært positiv utvikling.

       Vår utviklingsminister er i disse dager i Sudan for å drøfte gjennomføringen av den nylig inngåtte fredsavtalen. Fredsavtalen er svært skjør, og den pågående konflikten i Darfur kan sette avtalen i fare. Det finnes også mennesker på begge sider av konflikten som ikke ønsker en fredsavtale. Avtalen kan ikke gjennomføres uten betydelig internasjonal innsats, og her må Norge stille opp. FN vil sette inn en styrke på om lag 10.000 soldater, i tillegg til 755 politibetjenter. Når vi nå vil bidra med 30 offiserer til FN-styrkene i Sudan, må dette være et minimum. Det må heller ikke være slik at våre eventuelle bidrag til Afghanistan går på bekostning av soldater til FNs fredsstøttende operasjon i Sudan. Vi må avvente tilbakemelding fra FN når det gjelder hva mer Norge konkret kan bidra med.

       Også på giverlandskonferansen må Norge stille opp på en skikkelig måte. Det trengs mye penger til gjenoppbygging. FNs nødhjelpskoordinator for Sudan, de Silva, mener det er et akutt behov for om lag 3,9 milliarder kr til gjenoppbygging i Sør-Sudan. Til nå har det bare kommet inn vel 5 % av dette beløpet. Nå må verdenssamfunnet vise i praksis at giverviljen til å hjelpe mennesker i nød ikke bare gjaldt de som ble rammet at tsunamien. Det må ikke være de fattigste i Sudan som betaler regningen for flodbølgekatastrofen.

       Utenriksministeren nevnte også konflikten mellom Etiopia og Eritrea. Her må vi fra norsk side bidra til å skape forsoning og en varig løsning på grensekonflikten. Det gjelder også Uganda. Her har den positive utviklingen de siste årene stanset opp, og de grove bruddene på menneskeretter er svært bekymringsfulle.

       Den afrikanske unionen lanserte i 2004 det panafrikanske parlamentet, og et eget freds- og sikkerhetsråd. Disse nye organene innebærer at organisasjonene kan arbeide mer aktivt for fred og sikkerhet i Afrika. Kristelig Folkeparti mener det er positivt at utenriksministeren ønsker å styrke Norges samarbeid med den afrikanske union.

       Kristelig Folkeparti er svært glad for våpenhvilen mellom Israel og de palestinske myndighetene, og vi er forsiktig optimistiske når det gjelder håp om fred i Midtøsten. Både Sharon og Abbas snakker om en ny epoke etter toppmøtet i Sharm el Sheikh, og at tiden med vold er over. Bare tiden vil vise om de har rett. Lederne i Midtøsten må nå omforme det fredshåpet vi ser til konkrete tiltak. Fra palestinsk side forventer vi at Abbas gjør alt han kan for å stanse terrorhandlinger. De palestinske myndighetene må også innfri krav om reformer og kjempe mot korrupsjon. Israel på sin side må fullføre den lovede tilbaketrekkingen av israelske nybyggere fra Gaza i løpet av året. Partene må tilbake til Veikartet for fred, og starte forhandlinger om den endelige statusen for Palestina, palestinske flyktninger, Jerusalems status og bosettinger. Drapet på tidligere statsminister Hariri i Libanon, var svært beklagelig. Det er å håpe at dette ikke vil bidra til en endring i den fredelige utvikling vi tross alt har sett i Libanon.

       Valget i Irak har skapt optimisme. Den sjiamuslimske sammenslutningen vant valget, og de søker samarbeid med kurderne og statsminister Allawi. Hovedoppgaven til de nye folkevalgte er å få på plass en ny grunnlov. Det er problematisk at så mange sunnier valgte, eller ikke torde, å stemme. Enkelte opprørsgrupper truer nå med mer vold og usikkerhet i landet. Situasjonen i Irak er derfor fremdeles urolig, og landet vil fortsatt trenge hjelp til gjenoppbygging.

       Kristelig Folkeparti vil styrke arbeidet for ikke-spredning av kjernevåpen. Usikkerheten rundt Irans kjernefysiske programmer er derfor alvorlig. De siste ukene har USA presset Iran ytterligere, men avvist at en invasjon står på agendaen foreløpig. Det er ikke tvil om at situasjonen er svært alvorlig, og myndighetene bryter mange menneskeretter, men å gå til en invasjon vil være et stort feiltrinn. Vi må finne fram til en politisk løsning på Iran-spørsmålet, og da er det viktig også å støtte demokratiske krefter i Iran.

       Norge har prioritert fredsarbeid i Afghanistan, og vi må derfor være innstilt på å stille opp om det trengs. Kristelig Folkeparti er i utgangspunktet positiv til at Norge bidrar ytterligere i Afghanistan, fordi det er viktig at NATO lykkes i å stabilisere samfunnet og at ISAF får fortsette sin utvidelse. Vi har imidlertid behov for ytterligere opplysninger om styrkenes omfang, oppdrag og engasjement. Som tidligere nevnt, må nye styrkebidrag hit ikke settes opp mot våre bidrag til Sudan.

       Et annet forhold som vi må ta svært alvorlig, er narkotikaproduksjonen i Afghanistan. Den truer hele stabiliteten i samfunnet. Den påvirker oss direkte i Norge, da nesten all heroinen her kommer nettopp fra Afghanistan. Vi kan ikke være bekjent av å overlate landet fra Talibans terrorregime til narkotikamafiaens terrorregime! Her trengs ytterligere engasjement.

       Når det gjelder Sør-Asia, skjer det en håpefull utvikling, noe utenrikskomiteen også kunne observere ved sitt besøk i India og Pakistan i januar. Med tanke på at konflikten mellom de to land, om Kashmir, er en av de farligste i verden bl.a på grunn av at to atomvåpenmakter står mot hverandre, er det derfor gledelig at Indias utenriksminister, Natwar Singh, i møte med sin pakistanske motpart i går kunngjorde at det skal åpnes en bussrute som skal opprettes mellom Muzaffarabad og Srinagar, slik at kasjmirere fritt kan besøke hverandre på begge sider av kontrollinjen. Dette er en gledelig utvikling som over tid vil kunne endre det sosiale, politiske og økonomiske liv. Mange har ikke sett nære familiemedlemmer på flere tiår. Jeg synes dette er et tillitsbyggende tiltak som gir håp, og håper at Norge kan støtte opp under prosessen på best mulig måte. Målet må jo være fremme av demokrati og menneskerettigheter i Kashmir, og at representanter for det kasjmirske folket også kan delta i prosessen.

       Kristelig Folkeparti er enig med utenriksministeren i at valgene i Irak, Afghanistan, Ukraina og det palestinske området har bidratt til fremgang for demokratiet. Hva vi må huske, er at demokrati ikke blir vedtatt, det skapes. Sagt på en enkel måte handler demokrati ikke om å bygge et hus, men om å skape et hjem. Her er bl.a de norske partiene gjennom Norsk Senter for Demokratistøtte en sentral aktør for å gi støtte til demokratier i utvikling.

       Ukraina har tatt et viktig steg i retning demokrati og åpnet seg for Europa, men mye gjenstår før landet kan sies å være et konsolidert demokrati. For at Jusjtsjenko skal lykkes, trengs internasjonal støtte. Kristelig Folkeparti er sterkt bekymret for situasjonen i Hviterussland med Lukasjenkos autoritære ledelse og mennskerettsbruddene. Vi er også svært urolige for menneskerettssituasjonen i Moldova.

       Kristelig Folkeparti ønsker også å styrke religionsdialogen innen fredsarbeid. Statsminister Bondevik har tatt til orde for at det bør være en tilleggsdimensjon i norsk utenrikspolitikk. Det mener vi er nødvendig og riktig. I Kina rapporteres det stadig om brudd på menneskerettene. Kristelig Folkeparti mener at andre stater er for forsiktige i sin kritikk av menneskerettssituasjonen i landet, og at mange overgrep forties. I Kina er rettssystemet svært svakt og politisert, og hvert år henrettes og tortureres tusenvis. Et eksempel på Kinas brutale politikk kom ved at landet også øver vold mot vietnamesiske fiskere. BBC meldte nylig at den 8. januar 2005 skjøt kinesisk politiflåte ned vietnamesiske fiskere på fire fiskebåter i det felles fiskeområdet Beibu Gulf ved sjøen i Nord-Vietnam. Til sammen var det ni fiskere som ble drept med skudd, sju ble skadet, og åtte ble arrestert. De sistnevnte åtte personene har ennå ikke blitt løslatt. Dette er brudd på både menneskeretter og prinsippene i internasjonal sjørett. Jeg tror det er viktig at Norge protesterer i slike tilfeller. Media blir også kontrollert. Nylig så vi at over 12.000 internettkafeer ble stengt. I hele Kina blir flere forfulgt for sin tros skyld. Dette gjelder særlig muslimer fra Xinjiang, buddhister fra Tibet, utøvere av Falun Gong og mange kristne.

       Kristelig Folkeparti vil at Norge skal fortsette å kritisere disse bruddene i sin menneskerettighetsdialog med Kina, og vi ønsker at Regjeringen legger ytterligere press på landet for å respektere tros-, organisasjons- og ytringsfriheten.

       Når det gjelder de internerte på Guantanamo Bay, mener Kristelig Folkeparti at de må stilles for en domstol som tilfredsstiller internasjonale standarder for rettferdig rettergang, uten tilgang til dødsstraff. Om ikke dette skjer, må de løslates.

       Uttalelsene fra forbundskansler Schröder om at NATO ikke lenger er det primære forum hvor de transatlantiske partier drøfter og koordinerer sin politikk, kan være bekymringsfullt for Norge. Men vi må heller ikke glemme at NATO har 26 medlemsstater. At det fra tid til annen kommer ytringer fra USA - og nå Tyskland - forandrer jo ikke NATO-traktaten eller Norges adgang til NATOs ulike organer. Jeg synes det er helt unødig å dramatisere slike uttalelser.

       Siden den gang har det vært World Economic Forum i Davos, der en global fordeling stod på dagsordenen. Der foreslo Frankrikes president, Jacques Chirac, en internasjonal skatt i kampen mot aids. Chirac nevnte konkret avgift på flybilletter, avgift på drivstoff til luft- eller sjøtransport eller på finanstransaksjoner som eksempler på måter man kan få etablert den nye skatten på. Også under Johannesburg-toppmøtet i 2002 kom Chirac med et utspill om å innføre solidaritetsskatt på rikdom som skapes av globalisering. Den gang avfeide utviklingsminister Frafjord Johnson utspillet med at det var en avledningsmanøver fra franskmennenes side.

       Jeg vil spørre representanten Rise hva som er Kristelig Folkepartis syn på det Chirac nå har tatt til orde for.

Lars Rise (KrF) [11:32:49] : Vi var for så vidt ferdige med å drøfte utviklingsmeldingen, men jeg synes det er positivt at også utviklingspolitiske spørsmål settes på dagsordenen i debatten om utenriksministerens redegjørelse.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av alle de problemene som president Chirac tok opp i Davos. Men vi vet at dette har vært utredet og sett på mange ganger, og det var bakgrunnen for at vi ikke ønsket å være med på en merknad om dette i forbindelse med innstillingen til utviklingsmeldingen.

       Det har vist seg svært vanskelig å gjennomføre det som president Chirac foreslår. Jeg synes kanskje det er vanskelig å spekulere om hvilke motiver som ligger bak, men i det frankofone samarbeidet - Frankrike har et utstrakt samarbeid med alle fransktalende tidligere kolonier - er det klart at det er et sterkt press i retning av at Frankrike skal foreslå dette på nytt og på nytt. Men vi har, som sagt, ikke noen tro på det.

Lars Rise (KrF) [11:35:31] : La meg gi representanten Stensaker honnør for hans engasjement for Rwanda. Det viser at det noen ganger virkelig betyr noe at man sender stortingsrepresentanter til Afrika som med egne øyne får se urett og brudd på menneskerettigheter, og at det skaper et engasjement.

       Jeg er helt enig i dette anliggendet: Dette må vi ta opp. Når utenriksministeren har sagt i sin redegjørelse at han vil ha et nærmere samarbeid med Den afrikanske union, tror jeg det kan være en bra plattform, hvor vi kan ta opp nettopp slike spørsmål. Jeg vet at utviklingsministeren og utenriksministeren begge er opptatt av disse spørsmålene, så jeg synes dette kan være en god påminnelse om å ta opp dette spørsmålet i Den afrikanske union.

Kjetil Bjørklund (SV) [11:36:38] : Engasjementsregelen for tidligere norske spesialstyrkebidrag til operasjonen « Enduring Freedom » har vært at dersom norske soldater kommer i kontakt med noen som blir tatt som krigsfanger, skal disse overleveres til amerikansk varetekt.

       Den amerikanske fangebehandlingen er et ganske trist kapittel, med mange overgrep, både i Afghanistan og for så vidt på Guantanamo. Den fangebehandlingen USA bedriver, er i strid med SVs - og Regjeringens og Rises - oppfatning av hvordan krigsfanger skal behandles. Allikevel har vi vært villige til å overlevere krigsfanger til USA dersom situasjonen oppstår.

       Kan representanten Rise garantere at Norge ikke bidrar til at krigsfanger opplever folkerettsstridig behandling?

Lars Rise (KrF) [11:37:43] : Jeg synes det er veldig bra at SV retter søkelyset mot brudd på menneskerettigheter, og spesielt mot behandling av krigsfanger. Jeg har lyst til å minne om at vi gang på gang fra norsk side har sagt ifra. Det har bl.a skjedd direkte i samtaler mellom statsminister Bondevik og president Bush, hvor man har protestert mot den amerikanske fangebehandlingen. Jeg føler meg helt trygg på at Norge selvsagt ikke vil bidra til at krigsfanger utsettes for brudd på menneskerettigheter.

       Jeg begynner i Sudan. Regjeringa skal definitivt ha honnør for sine bidrag til fredsprosessen i Sudan. Tålmodig og langsiktig arbeid kombinert med klok alliansebygging med enkeltpersoner, med grupper og organisasjoner har vært nøkkelen til Norges konstruktive bidrag.

       Til tross for at det fortsatt kommer bekymringsfulle meldinger fra Darfur, må vi glede oss over fredsavtalen som ble undertegnet i Nairobi 9. januar, og at det ligger an til at Sikkerhetsrådet snart vil vedta en resolusjon om etablering av en fredsstøttende operasjon i landet. Desto mer skuffende er det at Regjeringa kun legger opp til at Norge skal delta med et militært bidrag på 30 personer. At man i tillegg vurderer et mindre antall politirådgivere til operasjonen, hjelper lite. Stortinget har tidligere vært opptatt av at Norge skulle bidra med noe som var substansielt i forhold til situasjonen i Sudan. Det som det her legges opp til fra norsk side, kan knapt sies å være substansielt. Vi forventer faktisk at det i løpet av dagen blir klarlagt at Norge skal stille med betydelig større innsats.

       Norge har bidratt på en meget god måte i Sudan. Vi er langt inne i fredsprosessen. Det vil derfor ikke bli forstått, verken i Sudan eller i givermiljøet totalt sett, hvis ikke Norge følger opp gjennomføringen av den avtalen som faktisk er vedtatt. Et bidrag på 30 personell vil etter vår vurdering være pinlig for Norge, som casher inn mye oppmerksomhet på sitt politiske bidrag til prosessen.

       Regjeringas forslag om at vi kun skal delta med 30 personell i Sudan kan ikke ses på på noen annen måte enn at det er en klar nedprioritering av Afrika og definitivt av FN. Det er meget betegnende at Regjeringa foreslår et nytt bidrag til den amerikanskledede operasjonen « Enduring Freedom » i Afghanistan i samme åndedrag som en avspiser Sudan med 30 personer til en operasjon som totalt sett skal bestå av over 10.000.

       Det framstår nærmest som et déjà vu det som nå skjer, når vi husker at Regjeringa avslo å stille med personell i Kongo etter en forespørsel fra FNs generalsekretær, samtidig som man besluttet å sende militære styrker til Irak.

       Norge har for tida en regjering som systematisk nedprioriterer FNs fredsbevarende arbeid. Det er grunn til å spørre om Regjeringa fortsatt mener at FN skal være en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk, eller om vi også på dette området har fått en ny uheldig kurs for Norge. Grunnlaget for spørsmålet underbygges ved utenriksministerens - jeg tillater meg å si - viljeløse gjennomgang av Regjeringas syn på reformforslagene til FNs høynivåpanel. Er det virkelig slik at Regjeringa ikke har noen tanker om eller forslag til operasjonalisering av de svært generelle betraktningene som framstilles som Norges holdning i redegjørelsen? Jeg utfordrer virkelig utenriksministeren til å utdype f.eks hvordan Norge mener at man skal bidra til å styrke FNs innsats for statsbygging, hvordan man skal bidra til å operasjonalisere en styrking av FNs innsats for konfliktløsning. Når man sier at FN skal gripe tidligere inn i konflikter, må vi da vitterlig også kunne forvente at man har noen tanker og planer om hvordan dette skal gjøres. Jeg er forundret over at det ikke nevnes i redegjørelsen. Jeg utfordrer utenriksministeren til å si noe om det, for FN plages konsekvent av festtaler og generaliseringer. FN trenger land som går i spiss, ikke minst nå i forhold til å få på plass den viktige reformprosessen som det er lagt opp til. Men vi har en regjering som tilsynelatende ikke har ambisjoner i forhold til å gå i spiss når det gjelder FN, som ikke har ambisjoner om å bidra til den operasjonaliseringa av de generelle målsettingene som FN nå virkelig trenger. Norge har mulighet til å være en spiss, til å vise vei. Det er trist at Regjeringa velger mulighetene vekk.

       Når det gjelder nye norske bidrag til Enduring Freedom i Afghanistan, vil vi komme tilbake til en del konkrete spørsmål knyttet til den operasjonen seinere i dag, både når det gjelder oppgaver, engasjementsregler og kommandostrukturer. La meg nå bare understreke det opplagte, nemlig at det internasjonale samfunn har et betydelig ansvar for å få Afghanistan på fote igjen. Det er svært langt fram til vi har en situasjon i Afghanistan som er tilfredsstillende, og vi må bare erkjenne at her er det snakk om en meget langsiktig innsats. Sett fra Senterpartiets side ville det vært langt enklere å støtte et nytt bidrag til funksjonene som Enduring Freedom har, dersom operasjonen hadde vært under NATO-kontroll. Vi har tidligere fått forståelsen av at det lå i løypa at også Enduring Freedom skulle under NATO-kontroll, og jeg vil utfordre utenriksministeren til å si litt mer enn det som ble sagt i redegjørelsen, om hvordan han ser for seg framtida til Enduring Freedom i forhold til NATO. Det ville også vært interessant å få en nærmere utdyping av hvorfor Regjeringa nå prioriterer Enduring Freedom og ikke ISAF. Jeg ser fram til å få en nærmere utdyping av disse tingene. Når det er sagt, er det sjølsagt helt riktig, som lederen av utenrikskomiteen sa, at Enduring Freedom og ISAF er avhengige av hverandre. Og jeg stiller akkurat de samme spørsmålene ved SVs prinsipielle linje i forhold til dette som det lederen i utenrikskomiteen stilte. Det er et faktum at det på bakken i praktisk politikk er slik at ISAF og Enduring Freedom henger i hop.

       Over til et helt annet punkt, og det gjelder WTO. Handelspolitikken er en viktig del av utenriksministerens portefølje, og det blir ofte liten tid til å diskutere det. Regjeringa har tatt laksekonflikten med EU til WTO. Det er bra. Spørsmålet er bare om det ble gjort for seint. Det er ikke noen tvil om at oppdrettssektoren er viktig for Norge allment, det er viktig for Distrikts-Norge, og det er helt nødvendig at næringa og myndighetene finner løsninger sammen. Vi har endt opp i en uheldig situasjon i forhold til EU på dette punktet. Det skyldes ikke minst at Regjeringa har ført en meget uklok politikk i forhold til oppdrettsnæringa. Og det har ikke manglet på advarsler, verken fra det politiske miljøet eller fra næringa sjøl. Regjeringa har opphevet fôrkvotene, noe som gjør at man da ikke evner å begrense produksjonen, som tidligere forutsatt. Man har lagt ut 50 nye konsesjoner. Dette har ført til en frykt i EU for at markedet vil oversvømmes av norsk laks, og skottene sier rett ut at det var nettopp denne frykten som var grunnlaget for den aksjonen som en nå satte i gang. Dette understreker et viktig poeng, nemlig den sterke og direkte koblinga som det er mellom nasjonal politikk og hvordan dette blir møtt i den internasjonale virkeligheten, og det illustrerer hvor tett det innenrikspolitiske og det utenrikspolitiske er vevd sammen.

       Jeg hadde forventet at det hadde blitt sagt noe mer om WTO i den redegjørelsen som utenriksministeren hadde for to dager siden. Det foregår viktige forhandlinger i WTO, og jeg vil bare avslutte med å spørre utenriksministeren når Stortinget kan forvente å få en redegjørelse om utviklinga i forhandlingene i WTO.

Åslaug Haga (Sp) [11:50:58] : Jeg sa da jeg innledet mitt innlegg, at jeg ville konsentrere meg om noen elementer, og det var det jeg gjorde. I forhold til denne regjerings innsats overfor FN står jeg ved alt jeg har sagt.

       Det er meget beklagelig at Norge ikke stiller opp i forhold til FNs fredsbevarende operasjoner på en måte som vi tradisjonelt har gjort. Jeg har pr. dato ikke full oversikt over hvor mange personell vi har i FNs fredsbevarende operasjoner, men på et gitt tidspunkt i 2003/overgangen til 2004 var det 27. For meg vitner det om at vi har en regjering som ikke prioriterer FNs fredsbevarende operasjoner. Det er beklagelig for et land som faktisk tradisjonelt har ment at FN skal være en av hjørnesteinene i vår utenrikspolitikk. Og det er svært vanskelig å se, når man ikke er innstilt på å bidra overfor det som er en helt sentral del av FNs kjernevirksomhet, nemlig den fredsbevarende siden, at man ikke bidrar til en nedprioritering.

Jon Lilletun (KrF) [11:52:22] : Det var gledeleg å høyre den anerkjenninga som representanten Haga gav til det arbeidet som er gjort i Sudan, før vi fekk ei fullstendig kontravending i forhold til det styrkebidraget som ein no gjev.

       FN har jo ikkje berre bedt om styrkar, dei har òg bedt om økonomiske bidrag. Det er klargjort at det er 5 % som er gjeve. Der er Noreg blant dei største bidragsytarane. Er ikkje det med i den totale vurderinga? Og manglar ikkje representanten Haga totalt ei vurdering av om vi no er i FN-regi, eller om vi er på FN si anbefaling? For når det gjeld alle styrkar vi er med i, anten det gjeld Afghanistan eller andre stader, er vi der på oppfordring frå FN, ikkje som FN-styrke, men vi er der på oppfordring frå FN.

       Synest ikkje representanten Haga det er grunn til å nyansere noko her, sjølv om vi har eit felles ynske om å vere opptekne av FN?

Åslaug Haga (Sp) [11:56:15] : Det er ganske fascinerende å se hvordan denne uttalelsen fra Schröder har gjort inntrykk på en rekke mennesker. Jeg tror at den uttalelsen har gjort inntrykk på en rekke mennesker fordi de ser seg tjent med det i den hjemlige politiske debatten. Ja-siden i Norge ser seg tjent med å bruke uttalelsene fra Schröder på den måten i forhold til den hjemlige debatt.

       Jeg syns ikke at vi på nei-siden skal ta dette som mer enn det det faktisk er. Jeg opplever at det er svært mange som faktisk ser spøkelser ved høylys dag i forhold til dette. Jeg kan ikke se at det har skjedd noe dramatisk nytt i forholdet mellom EU og NATO i den seinere tida som skulle tilsi at vi får denne debatten i så høye ordelag som vi har hatt i den seinere tida. Så jeg må si at jeg maner til edruelighet i forhold til dette.

       Norge skal framstå som en moderne kultur- og kunnskapsnasjon, en nasjon som forvalter sine naturressurser bærekraftig, og en nasjon som er engasjert internasjonalt i fred og utvikling. Utenriksministeren trekker på en god måte opp linjen fra 1905 og hvordan utfordringene i utenrikspolitikken har endret seg. Vi er i dag helt avhengige av et internasjonalt forpliktende samarbeid. Vår sikkerhet, velferd og ikke minst vårt miljø er avhengig av internasjonale spilleregler som må følges.

       Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia viste oss hvor liten verden er blitt, hvor tett vi i dag lever, og hvordan en enorm naturkatastrofe på den andre siden av jorden kan ramme oss her hjemme på en så hard og brutal måte. Jeg føler meg trygg på at den gjennomgangen av myndighetenes håndtering som foretas av Granskningsutvalget, leder fram til gode forslag som kan bidra til å gjøre oss enda bedre rustet til å møte denne type kriser i framtida. Vi må nok ta innover oss at noe kunne vært gjort annerledes, sjøl om mange mennesker bidrog og gjorde en veldig stor innsats som det står respekt av.

       Valget i Irak var en seier for demokratiet i landet. Det irakiske folk viste diktaturet ryggen gjennom å møte opp ved valgurnene til tross for trusler om vold og terror. Valget viste også tydelig det irakiske folkets motstand mot okkupasjonsmakten og det styret de innsatte. Dette er et tydelig signal som USA og de andre landene må ta innover seg i det videre arbeidet med å bygge opp et stabilt, fredelig og demokratisk Irak. I arbeidet med å utarbeide en ny konstitusjon for landet er det også viktig at alle folkegrupper i Irak tar del. Særlig er det viktig å sikre sunnimuslimenes deltakelse, på tross av at de ikke deltok aktivt i valget. Jeg er glad for at Norge har sluttet konsekvent opp om den politiske prosessen i Irak, slik den er vedtatt av FNs sikkerhetsråd.

       Når det gjelder norsk næringslivs engasjement i Irak, er dette et tosidig spørsmål. Det er på den ene siden positivt både for Norge og for Irak dersom vi med vår kompetanse, særlig innenfor petroleumsområdet, kan bidra til en positiv utvikling i landet. På den annen side har vi sett eksempler på at amerikanske bedrifter har skaffet seg kontrakter i Irak som det i ettertid har blitt satt spørsmålstegn ved. Når bedrifter skal operere i et så ustabilt samfunn som Irak, stiller det enda større krav både til sosialt ansvar og etiske vurderinger. Jeg forutsetter at norske bedrifter som ønsker å opptre i Irak, er seg dette bevisst.

       Utenriksministeren uttrykte også glede over at valgene i Afghanistan, Ukraina og Palestina har vært en bekreftelse på folks vilje til demokrati. I Ukraina resulterte et sterkt folkelig engasjement i et valg der demokrati og åpenhet vant over korrupsjon og fåmannsstyre. Scenene vi så utspille seg i Kiev, minnet meg om den 9. november, om Berlinmurens og jernteppets fall. Det er nå, slik utenriksministeren påpekte, viktig å styrke Ukrainas bånd til resten av Europa. Noe av det første president Justsjenko sa etter sin innsettelse, var at også Ukraina nå har et langsiktig mål om å bli medlem av Den europeiske union.

       Valget i Afghanistan var også en seier for demokratiet. Jeg er glad for at Norge bidrog både med økonomi og sikkerhetsstyrker til gjennomføringen av dette valget. Et stabilt demokrati i Afghanistan ligger imidlertid langt fram i tid. En hovedutfordring er, slik utenriksministeren påpekte, den økende narkotikaproduksjonen i landet. Det internasjonale samfunnet må bidra dersom landet skal kunne klare å løse denne utfordringen.

       Med president Abbas' valgseier i Palestina er det på ny håp om å få startet en prosess mot fred i Midtøsten. La oss alle håpe møtet i Sharm el Sheikh bidrar til en reell våpenhvile og dermed til en full israelsk tilbaketrekking og evakuering av de jødiske bosetningene i Gaza. En forutsetning for fred er imidlertid en israelsk erkjennelse av at det ikke er mulig å oppnå fred gjennom å mure folk inne. At israelerne fortsetter byggingen av muren, er vel det trekk i utviklingen i regionen som gir minst håp for framtida. Vi bør ha kommet til den historiske erkjennelse at bygging av murer mellom land ikke løser konflikter, snarere tvert imot. Det tok 50 år å bryte ned muren som delte Europa. Vi må gjøre alt som står i vår makt, for å unngå at muren som nå bokstavelig talt skiller israelere og palestinere, blir stående like lenge.

       En bærebjelke i norsk utenrikspolitikk er, slik utenriksministeren påpekte, internasjonalt forpliktende samarbeid. FN markerer i år sitt 60-årsjubileum. I våre dager må også 60-åringer være forberedt på å tåle omstillinger og reformer. Venstre stiller seg bak norsk støtte til FNs høynivåpanels reformforslag. FN er den eneste farbare vei til varig fred og stabilitet i verden. Derfor er det avgjørende for FNs legitimitet at sammensetningen og virkemåten endres. Venstre støtter at Sikkerhetsrådet skal utvides med en ny kategori medlemsland. De store landenes vetorett bør svekkes, slik at det kreves to vetostemmer for å blokkere et vedtak. Sikkerhetsrådet må kunne gi mandat til inngripen for å forhindre grove brudd på menneskerettighetene og for å forhindre folkemord. Samtidig må FNs apparat for å lede og koordinere internasjonale styrker og aksjoner styrkes. FN må i visse tilfeller kunne påta seg ansvar for å styre et krigsherjet landområde inntil valg har blitt avholdt og lov og orden etablert. Venstre hadde i tillegg sett at Norge støttet forslaget om å opprette en fredsbyggingskommisjon under Sikkerhetsrådet, for på den måten å styrke arbeidet med forebygging og gjenoppbygging etter konflikter.

       Flere av konfliktene i Afrika er meget alvorlige og innebærer store menneskelige lidelser. Massemedias oppmerksomhet er ikke rettet mot disse områdene, noe som gjør det desto viktigere at verdenssamfunnet bidrar. Jeg er glad for å kunne konstatere at Norge gir et betydningsfullt bidrag til å løse konfliktene i både i Sudan, Uganda, Etiopia og Eritrea. Foruten den innsats norske myndigheter gir både når det gjelder militære bidrag til våpenhvilen i Sudan, arrangering av giverlandskonferansen for Sudan og norske militære observatører i Etiopia og Eritrea, er det viktig med den frivillige innsatsen i regionen fra norske frivillige organisasjoner. De gjør et viktig og nyttig arbeid for å stoppe menneskelige lidelser, noe de fortjener honnør for. Det er også gledelig å se det økte bidraget til fred og sikkerhet som regionen sjøl bidrar med. Den afrikanske union har etablert et eget freds- og sikkerhetsråd, og organisasjonen samarbeider tett med FN. Jeg er glad for at utenriksministeren sier at han ønsker å styrke vårt samarbeid med Den afrikanske union. Det er viktig med en sterk regional organisasjon i Afrika, som på sikt både kan bidra til freds- og demokratibygging og gi et bidrag til økt levestandard i regionen.

       Jeg er enig med utenriksministeren når han uttaler at NATO er en « grunnplanke i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk ». USA og Europa har tradisjon for å stå sammen. Innenfor rammen av NATO-samarbeidet foregår det en viktig dialog mellom Europa og USA, og denne dialogen har blitt viktigere etter utvidelsen av NATO i Øst-Europa og i Sentral-Europa. Derfor er det bekymringsfulle signaler når den tyske forbundskansleren nå uttrykker at NATO ikke lenger er rammen for den viktige transatlantiske dialogen om sikkerhetspolitikk, men at det er den dialogen som foregår mellom EU og USA. En slik utvikling vil kunne plassere Norge på utsiden av det som til nå har vært vår viktigste sikkerhetspolitiske forankring. På den annen side deltar vi ved opprettelsen av en felles nordisk innsatsstyrke innenfor rammen av den felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken. En norsk deltakelse i EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske dimensjon, også i Det europeiske forsvarsbyrå, vil kunne åpne for at vi i større grad kan ta del i den dialogen og i de konsultasjoner som nå foregår innenfor den rammen.

       Norge står utenfor EU, men vi har likevel et tett og nært samarbeid med EU på flere områder. Sjøl om vi i Venstre ikke ønsker norsk medlemskap i EU, er vi opptatt av at samarbeidet med EU er - og forblir - tett og godt. Utviklingen i EU er av stor viktighet for norsk utenrikspolitikk. Men det er positivt at tyrkisk medlemskap er under forhandling, og at Kroatia, Makedonia og også Ukraina sikter mot medlemskap

       Jeg ser fram til den diskusjon vi skal ha i Stortinget når Regjeringa om kort tid legger fram en stortingsmelding om nordområdene. For Venstre er det helt sentralt at utviklingen der skjer på en bærekraftig måte. Spørsmål knyttet til miljø og ressursforvaltning i et meget sårbart og verdifullt naturområde representerer et viktig veivalg for framtida. Spørsmål knyttet til internasjonale klimaforpliktelser og utnyttelsen av store naturressurser i kanskje et av våre viktigste matfat, Barentshavet, er et spørsmål vi i Venstre gleder oss til at også Stortinget skal være med og diskutere.

       Utenriksministeren har helt rett i at nasjonalt styre må utfylles av et forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er viktig. Norge bør selvsagt yte sitt bidrag til å skape fred i verden, men i vår iver etter å hjelpe andre land til sikkerhet og demokrati må vi ikke glemme å ivareta vår egen sikkerhet. Det er her Regjeringen svikter fundamentalt.

       Norge har gjennom den internasjonale havretten fått myndighet over enorme havområder. Men Regjeringen setter denne myndigheten i fare ved å bygge ned vårt eget forsvar og vår militære tilstedeværelse, spesielt i de viktige nordområdene. Den maritime suverenitetshevdelsen kan ikke bare overlates til Kystvakten.

       Vårt nasjonale forsvar kan selvsagt ikke bli sterkt nok alene til å gi vårt land sikkerhet. Derfor har vi satset på NATO som en grunnplanke i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. NATO-solidariteten sikrer medlemslandene gjennom prinsippet om at et angrep på en av medlemsstatene anses som et angrep på hele alliansen. Denne solidariteten blir ikke borte selv om NATO endres ved at EU tar et større ansvar for forsvaret av eget territorium.

       NATO endres også på andre måter. Fra å være en allianse som forsvarte eget område, er det blitt en allianse som i økende grad engasjerer seg sikkerhetspolitisk og militært utenfor eget område. Så lenge operasjonene er under felles NATO-kommando, bør Norge strekke seg langt i å delta. På denne måten styrker vi NATO som organisasjon, og dermed vår egen sikkerhet. Men vi bør holde fast ved at Norge i NATOs fredsbevarende operasjoner først og fremst bidrar med sikring, demokratiutvikling, humanitær hjelp og gjenoppbygging av infrastruktur.

       USA har nå bedt Norge om en norsk kontingent av spesialstyrker til Afghanistan bestående av fallskjermsoldater og marinejegere. Styrken skal stilles direkte under amerikansk kommando. Oppdraget er terrorbekjempelse, trolig kamp mot rester av Taliban og Al Qaida. Kystpartiets syn er at Norge bør takke nei til dette oppdraget. Hvilken eventuell fangebehandling vil en norsk kommandosoldat få av Taliban og Al Qaida? Vi kan bare bruke fantasien. Deltakelse i et slikt oppdrag kan også medføre ytterligere fokusering på Norge som terrormål. Norge bør heller øke sin humanitære hjelp til Afghanistan, særlig rettet mot kvinner og barn. Og vi kan fortsette i NATOs sikkerhetsstyrker i Kabul-området. Denne vektleggingen av sikring og humanitær hjelp passer inn i det bildet av Norge som vi gjerne vil videreutvikle, nemlig som fredsskaper.

       En norsk prioritering av fellesoperasjoner i NATO- eller FN-regi må følges opp også overfor Europaunionen. EU er i ferd med å bygge opp styrker som skal operere utenfor sitt eget område, og som ikke vil være under FN- eller NATO-mandat. Kystpartiet er derfor imot å delta i styrker under EU-kommando. Vår uavhengighet av EUs krigsmaskin vil ytterligere styrke vår troverdighet som nøytral megler i internasjonale konflikter. Norge bør også støtte prinsippet om at Den afrikanske union selv i økende grad skal ta seg av lokale sikkerhetsproblemer uten innblanding fra EU.

       Utenriksministeren nevner at EU i stadig sterkere grad tar i bruk både utenriks- og justispolitiske virkemidler for å møte trusler og utfordringer knyttet til menneskesmugling og annen organisert kriminalitet. Han mener at Norge bør sikre at Schengen-relevante problemstillinger blir drøftet i fellesorganet, spesielt når sakene stadig oftere får en sektorovergripende karakter og Schengen-relevansen ikke er like entydig definert. Mener utenriksministeren med dette å si at Schengen-avtalen er uklar eller stadig mindre relevant? Sannheten er jo at Schengen-området er de kriminelles og menneskesmuglernes paradis på grunn av åpne og ukontrollerte grenser mellom medlemslandene. Kystpartiet mener at Norge snarest bør si opp Schengen-avtalen og etablere passkontroll på grensen mot EU.

       Utenriksministeren konkluderer med at Norge i utenrikspolitikken skal satse på samarbeid og dialog. Kystpartiet vil utvide satsingen på samarbeid og dialog på basis av nasjonal selvstendighet. Dette vil være mer i tråd med det hundreårsjubileet vi skal feire i år.

       For øvrig er Kystpartiet imot at Norge skal selges bit for bit!

       I Wangari Maathais tale til Forum for Miljø og Utvikling nylig var hennes budskap helt klart. Forutsetningen for en grunnleggende ny utvikling i Afrika er et godt styresett, kamp mot korrupsjon, utvikling av demokrati, og fred og forsoning. Det er lett å si, men det er en krevende og ofte lang og kronglete vei å gå for vanstyrte stater.

       Nå skjer det faktisk en del positivt i Afrika gjennom Den afrikanske union og NEPAD. Norge bør støtte kraftig opp om disse prosessene, som innebærer at Afrika tar et større ansvar for utvikling og fred på eget kontinent.

       Ukraina er et ferskt eksempel på en stat som har lidd under dårlig styresett, og der befolkningen selv med stor utholdenhet og stort mot stod opp for sine rettigheter og krevde en ny utvikling. Det er derfor riktig av Norge å støtte det sivile samfunn og media, og styrke samarbeidet med Ukraina innenfor demokratiutbygging.

       Jeg vil understreke at demokratiutvikling er en særlig utfordring for mange av det tidligere Sovjetunionens frigjorte stater. Heldigvis er EU en viktig brobygger mot disse nye statene.

       Utenriksministeren sa i sin redegjørelse:

       « EU-samarbeidet berører Norge i stadig økende grad, samtidig som våre egne muligheter til å påvirke reduseres i takt med at EU-samarbeidet utvides og fordypes. Dette er en viktig erkjennelse, og et tankekors. »

       Jeg er helt enig med utenriksministeren i akkurat det. Det er et tankekors at Norge står utenfor det samarbeidet - på vårt eget kontinent - som berører vårt land i så stor grad, uten å kunne ha innflytelse på det som skjer.

       I Trøndelag, der jeg kommer fra, er fiskeoppdrettsnæringen veldig viktig, og, ikke minst, det er en framtidsnæring. Der hvor sysselsetting går taktfast nedover i tradisjonelt fiske og landbruk, har det vært knyttet sterk optimisme til denne næringen hvor vi har svært gunstige naturgitte forhold. Stortinget har f.eks bevilget milliarder av kroner til fastlandsforbindelsene til Hitra og Frøya for å få fisken raskt fram til EU-markedet. EU-kommisjonens nye beskyttelsestiltak mot norsk laks kan få store konsekvenser ikke bare for næringen selv, men for de områdene i Norge som baserer seg på slik næringsvirksomhet. Den situasjonen vi står i nå, skaper stor usikkerhet i mange lokalsamfunn.

       Nå har Regjeringen brakt laksesaken inn for Verdens Handelsorganisasjon, og det er bra, men dette viser faktisk hvilke helt konkrete følger det har for oss å stå utenfor EU-samarbeidet. Samtidig som statsministeren er i « tenkeboksen », går utviklingen i EU i en drivende fart. Samarbeidet utvides og fordypes, mens Norges mulighet til å påvirke blir mindre og mindre. Det er mer enn et tankekors!

       Men til mitt innlegg:

       Utenriksministerens redegjørelse illustrerte på en veldig god måte hvordan globale utfordringer og muligheter i økende grad krever globale mekanismer.

       FN er den vesentligste rammen for globalt samarbeid. FNs nåværende styringsstruktur er et resultat av de maktpolitiske forholdene som eksisterte ved annen verdenskrigs avslutning, og er åpenbart moden for reform. FNs høynivåpanel hadde en god analyse av de utfordringene FN står overfor når det gjelder organisasjonens primære oppgave, nemlig å håndheve fred og internasjonal sikkerhet. Det vil være viktig å endre sammensetningen av Sikkerhetsrådet, det må bli en bedre balanse mellom de ulike regionene, og det er i Norges interesse at de små og mellomstore land fortsatt kan gjøre seg gjeldende i Sikkerhetsrådet.

       Mot en slik bakgrunn er også regionale samarbeidsinstitusjoner av stor betydning. Denne utviklingen har kommet lengst i Europa, med EU. Et annet eksempel er Den afrikanske union, AU, som allerede spiller en rolle i flere regionale konflikter, og som viser økende evne til samhandling i politiske saker.

       Norge er avhengig av en internasjonal orden basert på multilateralisme der demokrati, rettssikkerhet og folkerett er de grunnleggende normene. Sterke internasjonale institusjoner er et virkemiddel for å styrke suvereniteten. Det er i samarbeidet med andre at Norges suverenitet som stat utvikles.

       Historien viser at institusjoner ikke er konstante størrelser. Noen vokser, andre stagnerer. Tilsvarende ser vi nå tegn på at institusjoner som Norge tradisjonelt har vært avhengig av, og som vi har knyttet vår utenrikspolitiske identitet til, stagnerer eller omstruktureres i forhold til en annen institusjon som Norge ikke er medlem av. Jeg tenker i første rekke på EU, som har hatt en rivende utvikling siden folkeavstemningen i 1994. En felles utenrikspolitikk, en felles pengepolitikk og en østlig utvidelse av unionen var den gangen bare på tegnebrettet. For ti år siden var også NATO den mest sentrale forsvars- og sikkerhetspolitiske institusjonen i Europa. Ja, for bare litt over to år siden, i november 2002, da NATO vedtok en utvidelse med sju nye stater, var det noen politikere og forskere som mente at NATO hadde et opplagt overtak på EU som det mest sentrale sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidsforumet. Deres synspunkter ble ytterligere styrket våren 2003, da verken EU eller NATO maktet å komme frem til en felles holdning når det gjaldt Irak-krigen.

       Mye vann har rent i havet siden den gangen. Vi ser nå at europeisk sikkerhetspolitikk faktisk blir europeisert, dvs. at EU overtar flere av NATOs oppgaver, at EU gradvis opptrer mer samlet innen NATO, og at når EUs konstitusjonelle traktat trer i kraft neste høst, vil EUs sikkerhetspolitiske samarbeid bli ytterligere styrket. I denne konstitusjonen åpnes det opp for forsterket samarbeid, der de landene som går inn, skal forplikte seg til gjensidig forsvar i tilfelle angrep. Etableringen av et europeisk forsvarsbyrå, EDA, vil styrke EU på forsvarsmateriellsiden.

       Samlet sett vil dette føre til en vesentlig styrking av EUs betydning i europeisk sikkerhetspolitikk, delvis på bekostning av både NATO og OSSE. Vi må forholde oss til at de transatlantiske relasjonene ikke er de samme som før. Dette blir nå erkjent på begge sider av Atlanterhavet. Den tyske forbundskanslerens uttalelser tidligere denne måneden om bilaterale kontakter mellom EU og USA uten å gå veien om NATO er symptomatisk for utviklingen, uten at vi behøver å dramatisere den i første omgang.

       Norge har i historisk forstand alltid vært en atlantisk orientert stat. Før annen verdenskrig førte vi riktig nok en nøytralistisk preget utenrikspolitikk, men der forholdet til Storbritannia som den daværende atlantiske ledermakt var særdeles viktig. Etter 1949 har USA vært vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste, der det atlantiske samfunn skulle danne rammene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

       Betingelsene for disse rammene er nå under vesentlig endring. Konsekvensen blir at Norges internasjonale handlingsrom blir vesentlig svekket om vi ikke snarlig gjør noe med dette og blir et fullverdig medlem av Den europeiske union.

       Jeg sa i mitt innlegg at jeg har fått vite at Hizbollah har tredoblet belønningen til dem som vil gjennomføre selvmordsaksjoner i Israel. Hizbollah støttes av Iran. Iran forsøker antakelig også å utvikle atomvåpen, som er en ny trussel mot en fredelig utvikling i Midtøsten. Europa forsøker å få Iran til å endre politikk gjennom bl.a å lokke med økt handel og økonomisk virksomhet. Men Norge øker sitt økonomiske engasjement i Iran, uavhengig av dette. Det stod i Aftenposten at næringsminister Børge Brende skal lede en stor handelsdelegasjon til landet nå. Jeg synes at dette er uheldig i en situasjon der man må ha en koordinert politikk fra Europa og USA for å legge press på regimet i Teheran for å endre regimets politikk. Man må avstå fra å støtte disse terrorgruppene, som kan ødelegge for det som nå begge parter, både israelerne og palestinerne, ønsker, nemlig å gå videre mot en tostatsløsning. Iran er fortsatt for en enstatsløsning, nemlig å utslette staten Israel. Det formålet støtter man ved å støtte disse gruppene. Vi er nødt til å få kontroll over denne utviklingen. Norge må bidra og innordne seg i en felles strategi når det gjelder dette.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [12:35:36] : Utenrikskomiteens leder peker på viktige problemstillinger i forbindelse med konfliktene i Midtøsten.

       Som kjent har president Abbas fått til en forståelse med mer ekstreme palestinske grupper som Hamas og islamistisk Jihad om å holde fred nå, og vi får håpe at det blir respektert. Han uttrykte samtidig at han ikke kunne utstede en 100 % garanti mot at det ville skje provokasjoner og selvmordsaksjoner, bl.a av den grunn som Jagland helt riktig pekte på, at det er grupper utenfor de palestinske områdene som er interessert i å skape uro og terror. Derfor er også spørsmålet om Libanon og en forståelse mellom Israel og Syria viktig for at Syria skal oppgi sin kontroll i Libanon.

       Når det gjelder Iran, er jeg enig i at det på verdensbasis ikke er en nok gjennomtenkt politikk. Det er som kjent ingen boikott. Det er tillatt å drive næringsvirksomhet der. Men jeg tror at en internasjonalt bør få en mer gjennomtenkt politikk, også over Atlanteren, for det har vært ulike syn mellom Europa og USA.

Morten Høglund (FrP) [12:37:02] : Statsministeren har vært opptatt av religiøs dialog, og utgangspunktet er det aller beste. Men vi vet at det er heller ikke alle teologer som bruker religionen slik vi ønsker at den skal bli brukt, nemlig til å fremme menneskeverd, toleranse og positive verdier.

       Mener statsministeren at det er en grense for hvem man kan sette seg ned med? Noen av dem som har vært samtalepartnere i noen av de religiøse dialogene som har foregått, er stater som etter min mening misbruker religionsbegrepet, f.eks. Iran. Er det en dialogform som statsministeren synes det er fornuftig å fortsette med?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [12:38:00] : Jeg har ført samtaler med Irans president, Khatami, og Irans kvinnelige visepresident, senest i et panel under World Economic Forum i Davos.

       Jeg tror det er fornuftig med slike dialoger. Som kjent er det ulike krefter i Iran. Presidenten og visepresidenten er av de mer moderate. Men vi vet at deres makt er svært begrenset, fordi de har et såkalt vokterråd over seg med andre krefter som kontrollerer parlamentets beslutninger, og som - så vidt jeg husker - har satt ut av kraft eller nektet å godta over 90 % av de beslutningene det forrige parlamentet vedtok.

       Men at vi fører en dialog med de mer moderate kreftene i Iran, mener jeg faktisk er fornuftig for å øke forståelsen for hvilken rolle religionen bør spille, og ikke minst hvilken rolle religionen ikke bør spille, for at den ikke skal misbrukes.

Kristin Halvorsen (SV) [12:39:19] : Jeg er enig i statsministerens tilnærming til en dialog, som var svaret hans i siste replikk. Vi har ikke veldig gode erfaringer med omfattende boikotter fra de siste tiders hendelser i denne regionen, f.eks boikotten av Irak. Men en dialog krever at man er veldig tydelig når det gjelder atomvåpen og menneskerettigheter, slik at dialogen blir et virkemiddel hvor man faktisk bruker den muligheten man har, til å påvirke situasjonen framover.

       Men det var ikke det jeg i utgangspunktet skulle ta opp. Jeg tror nemlig at de formuleringene Kjell Magne Bondevik i dag hadde om spørsmålet om EU, kommer til å ha historisk interesse, for jeg synes at han gikk mye lenger i å åpne for at hans eget standpunkt er under revisjon, avhengig av hva som nå skjer i dialogen framover. Derfor har jeg lyst til å følge opp med et spørsmål. Utenriksministeren er veldig klar i vurderingen av forholdet mellom EU og NATO framover. Han sa i redegjørelsen:

       « Vi kan risikere å bli ytterligere marginalisert. »

       Mener virkelig statsministeren at Norge i dag er marginalisert, og at det vi snakker om for framtidens mulige allianser, er grader av marginalisering av Norge?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [12:40:53] : Jeg er helt enig i at dialog krever tydelighet. Tydelig har jeg i hvert fall vært i de dialogene jeg har vært i om viktige spørsmål som både menneskerettigheter og atomvåpen. Interreligiøs dialog betyr jo heller ikke å oppgi egen tro. Tvert imot, de som selv har en religiøs tro, skulle være de første til å respektere og forstå andres. Så også på det punktet kan en være tydelig, men likevel fokusere på felles verdier.

       Når det gjelder EU-formuleringene, var det interessant at de ble observert. Men jeg kan opplyse Kristin Halvorsen om at det avsnittet stod ordrett i min TV-sendte nyttårstale. Jeg har faktisk tatt det derfra. Men da var det andre ting som vakte oppmerksomhet; det var like etter flodbølgekatastrofen.

       Jeg mener det jeg sier, at uansett utgangspunkt må både vi som var og er nei-folk, og de som har et annet syn, ta utgangspunkt i det nye Europa og EU den dagen medlemskapsdebatten kommer. Vi kan ikke bare dra opp igjen argumentbunken fra 1994. Den må fornyes.

       Norge er etter mitt syn i dag ikke marginalisert. Men hvis det blir en slik utvikling som Tysklands forbundskansler har beskrevet, kan vi i økende grad bli det.

Åslaug Haga (Sp) [12:42:22] : Jeg har tidligere i dag gitt Regjeringa honnør for bidraget til fredsprosessen i Sudan. Det har vært tålmodighet, det har vært langsiktighet, og det har vært godt diplomatisk håndverk som har gjort at en har kunnet gi et substansielt bidrag.

       Til tross for den store innsatsen velger Regjeringa nå kun å bidra med 30 personell til FN-operasjonen som skal sikre gjennomføringa av fredsavtalen. Senterpartiet er opptatt av at det internasjonale samfunn har et ansvar også i Afghanistan. Men det vi ser her i dag fra Regjeringas side, er at Regjeringa - slik vi må oppfatte det - velger å prioritere soldater til Operation Enduring Freedom framfor til FN-operasjonen i Sudan, akkurat på samme måte som Regjeringa valgte å prioritere soldater til Irak framfor å sende personell til FN-styrken i Kongo.

       Mitt spørsmål til statsministeren er om han mener at det er et klokt signal å sende til FN at Norge stiller med kun 30 personell til operasjonen i Sudan, en operasjon som totalt sett skal telle over 10.000 personell.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [12:43:53] : Det pågår, som kjent, et arbeid når det gjelder å innhente tilstrekkelige styrker og tilstrekkelig personell til Sudan, og det er veldig stor interesse for at en stor del av den - skal vi si - ordinære militære styrken det er snakk om, bemannes fra Afrika. Det kan være klokt, siden det er et afrikansk land.

       Den type personell Norge skal stille med, har en litt annen karakter. Vi har sagt 30, og så har vi sagt, i utenriksministerens redegjørelse, at vi vil sikre en norsk tilstedeværelse på minst dette nivået framover. Det betyr at vi også vil kunne komme tilbake til det.

       Afghanistan har både regjering, storting og NATO sagt skal være vår hovedprioritet. Jeg mener at det utenriksministeren har redegjort for, er et uttrykk for det.

       Regjeringen er en varm tilhenger av FN-ledede styrker, men vi må også innse mer og mer at FN oftere og oftere nå påkaller andre organisasjoner, bl.a. NATO og i noen tilfeller også EU, for å utføre FN-mandaterte oppdrag.

Thorbjørn Jagland (A) [12:45:18] : Jeg er helt for dialog, også med Iran, men, som det har blitt sagt, det er alltid spørsmål om hvor tydelig man er, og også hva man gjør når. Jeg mener det er uheldig å sende en svær handelsdelegasjon til Iran nå når Europa forsøker å bruke handelspolitikk, altså lokker med økt handel hvis Iran oppgir å lage atomvåpen, hvis man innretter sin politikk på en annen måte i regionen. Nå er vi virkelig ved et vendepunkt, og det som kan true dette, er nettopp Irans politikk og støtte til grupper som Hizbollah, som vi nå ser i Libanon, men som også helt opplagt har etablert seg inne på Vestbredden og i Gaza. Da synes jeg vi bør innordne oss en felles strategi og ikke gå på siden og la Iran få økt handel, uavhengig av hva de gjør.

       Man må også her minne om at resultatet veldig fort kan bli at man må bruke militære virkemidler, noe jeg vil advare sterkt mot. Men nettopp derfor må vi støtte opp om de sivile virkemidlene som er til rådighet, nemlig handelspolitikk og økonomi, slik EU forsøker. Jeg er helt enig med dem som sier at sanksjoner ikke virker, men man behøver ikke å gå til det motsatte skritt i denne situasjonen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [12:46:44] : La meg begynne der komitelederen sluttet.

       Jeg er helt enig i at en bør få en mer felles strategi, og om mulig også over Atlanteren, i forhold til Iran, som er noe av kjernen til problemene i hele regionen. Jeg er også helt enig i at en ikke bør bruke militære virkemidler. Når vi ser hvordan det har utviklet seg i Irak etter krigen, hvor vanskelighetene har vært betydelige, tror jeg egentlig det bare kan være småting mot det som kunne komme hvis det skulle bli en militær aksjon mot Iran. Da ville det virkelig eksplodere. Så det må en for all del unngå. Der har Europa lagt seg på en fornuftig strategi. Det er jo tatt et britisk-fransk-tysk initiativ til en dialog med Iran, spesielt når det gjelder atomspørsmålet. Det håper vi fører fram.

       Jeg har merket meg det Jagland har sagt når det gjelder handelsforbindelser, og vi skal også se om det er mulig å få til en felles strategi med andre europeiske land i slike spørsmål.

       Bjørn Jacobsen (SV) [12:53:16] : Vi har i den seinare tida hatt tre viktige val som alle har vore gjennomførte under heil eller delvis okkupasjon, eller iallfall med eit massivt militært nærvær - i Palestina, Afghanistan og Irak.

       Valet av Mahmoud Abbas som palestinarane sin president kan komme til å borge for at vi kan gå mot eit fritt Palestina. Kvartetten og vegkartet for fred vil stå sentralt i prosessen vidare, men ingen veit betre enn Abbas at utan at dei reelle motsetningane kjem på bordet tidleg i prosessen, kan det ikkje komme til noka slags løysing. Okkupasjon, flyktningar, rett til tilbakekomst, Øst-Jerusalem som hovudstad for Palestina m.v. er spørsmål som må taklast allereie no, elles vil vegkartet ende opp som Oslo-avtalen: i eit opprør, i ein intifada.

       Israel står overfor to val, anten éin stat, der dei vil vere i mindretal, eller ei to-statsløysing. Også for den palestinske leiarskapen er det viktig å få reelle resultat for å stoppe valden som blir utført av palestinske grupper. Gårsdagens fleirtal i Knesset for å trekkje busetjingane ut av Gaza lover godt - men vil det same skje på Vestbreidda?

       Valet i Irak har stadfesta fleirtal til sjiaane, kurdisk samling og sunniar som strittar kraftig imot. Spørsmålet blir om det er mogleg å lage ein nasjon av statsdanninga Irak. Sia britane sette inn hashemittkongen for 80 år sia i eit konstruert land, har det vore umogleg å styre Irak utan massiv bruk av vald. Kanskje må det på sikt dannast fleire statar for å fylle nasjonsbehovet innafor det vi i dag kjenner som staten Irak. Dette vil fordre deltaking frå folk og folkegrupper som bur i Irak, utover det å stemme i eit val, og vil kanskje vere grunnleggjande for ein varig fred.

       Der det er krig og konflikt, ligg det alltid spor av økonomiske årsaker i botnen. Her trur eg USA gjer store feil når f.eks den i utgangspunktet positive slettinga av Irak si gjeld på opptil 80 % over tre år inneheld sterke element av krav om privatisering frå IMF og bortfall av gode som ei korg mat til fattigfolk. Det aller siste dømet er at USA nektar irakiske bønder å bruke eige såkorn og samtidig bruker dette forbodet til å selje genmodifisert såkorn.

       Eg skal berre kort referere frå koalisjonsstyresmakta sin utsende ordre, nr. 81, § 66-[B], der ein heilt utvitydig seier at det no er forbode for irakiske bønder å spare sitt eige såfrø til neste år. Ein skal faktisk bruke såfrø frå lisensierte, autoriserte US-distributørar.

       Dette viser jo på ein god måte at ein faktisk ikkje har tenkt å få til ei grunnleggjande økonomisk utvikling - f.eks innafor landbrukssektoren - basert på irakiske tradisjonar med f.eks såkorn. Dette viser at det i liten grad er vilje til å lage ein økonomisk politikk ein kan få støtte for lokalt.

       I Afghanistan er alt prega av narkotikaøkonomi, og verst av alt, den ser ut til å vere den einaste berekraftige økonomien, fordi dei to andre økonomiane, den militære og bistanden, ikkje er evigvarande. Klarer vi ikkje å løyse problemet med narkoøkonomien, klarer vi heller ikkje å løyse problemet med demokrati i Afghanistan. Vi veit no at etter press frå USA prøver president Karzai så godt han kan, å gjere botemiddel når det gjeld produksjonen. Dei bøndene som produserer narkotika i Afghanistan, er avhengige av lån som dei har fått av narkokartellane. Om ein f.eks svir av avlinga, noko som ville vore det mest drastiske tiltaket, vil ein oppleve at bøndene likevel sit med gjeld - og det er gjeld som i det heile ikkje kan betalast tilbake ved anna, vanleg produksjon, som kveite, frukt osv. Det er umogleg. Vi ville kunne komme i ein situasjon der folk i Afghanistan som no delvis støttar opp om Karzai, faktisk vil vere nøydde til å gå imot Karzai, fordi dei tiltaka han set inn mot narkoproduksjonen, vil vere for tøffe. Dette viser kor vanskeleg det er å få bygd ei økonomisk utvikling. Men der er det jo at vi må setje inn midlane. Det er jo det dei norske soldatane i Afghanistan også seier klart og utvitydig til oss: Etter oss må det komme bistand, etter oss må det komme ei reell politisk og økonomisk utvikling.

       Marit Nybakk (A) [12:58:46] : I en lang og grundig redegjørelse avsluttet utenriksministeren med noen betraktninger om situasjonen i nordområdene.

       Stortinget har lenge, altfor lenge, faktisk, ventet på en bebudet melding om situasjonen i nord, og det kan være veldig sent å få denne ved påsketider, men vi får se hvordan det går.

       Når denne stortingsmeldingen kommer, kan den faktisk være et gjennombrudd for norsk nordområdepolitikk gjennom en behandling i Stortinget. Det som blir interessant, blir å se om Utenriksdepartementet, og også vi her, greier å få til noe på et felt som har vært preget av sektorinteresser, innenrikspolitisk ressurskamp og fragmentering.

       Det viktigste vi kan gjøre når vi skal utforme en ny politikk for nordområdene, er å koordinere innsatsen - dette i tillegg til å få større påvirkningskraft i nordområdene både gjennom aktiv deltakelse i internasjonale fora og selvfølgelig gjennom bilaterale initiativ. Det bør utvikles en overordnet strategi som basis for sentrale og regionale myndigheters behandling av nordområdespørsmål.

       Dramatiske endringer i våre nærområder og på det europeiske kontinent etter Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd har på mange måter marginalisert oss sikkerhetspolitisk og satt nordområdene i skyggen. For oss er det viktig at vi sikrer forståelse i NATO og i EU for de utfordringer som nordområdene og vår langstrakte kyst stiller oss overfor. Det gjør vi ikke ved den alenegangen som SV har tatt til orde for tidligere i dag når det gjelder disse områdene.

       Vi har jurisdiksjon over et havområde som er sju ganger større enn vårt landterritorium. Både Norskehavet og Barentshavet er blant de mest produktive sjøområder i verden. I Nordvest-Russland finnes store lagre med atomavfall og utrangerte atomubåter, og vi vet at miljøproblemene er enorme. Klimaendringene i de arktiske områdene stiller krav til et aktivt samarbeid mellom statene i nord og at vi også trekker inn både USA, Russland, EU og NATO.

       1. mai 2004 markerte den definitive slutten på den kalde krigen. Europa ble på nytt samlet til ett kontinent da EU ble utvidet med ti land. En måned tidligere fikk NATO sju nye land inn i alliansen. Flere av disse landene var ikke engang selvstendige stater for 15 år siden.

       Integrasjonsprosessen i EU går raskere enn det vi greier å forestille oss. Med stor selvbevissthet utvikler unionen en egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Utviklingen av forholdet mellom EU og NATO blir spennende å følge, ikke minst på bakgrunn av det vi har sett og hørt de siste dager og uker.

       Jeg tror faktisk Inge Lønning har helt rett når han tidligere i dag sa at i stadig mindre grad tas realitetsbeslutninger om sikkerhetspolitikk i NATOs egne organer. De er allerede fastlagt av EU før NATO-møtene - i fora som vi står utenfor. Vi kan altså oppleve at Sverige og Finland har større innflytelse i NATO enn NATO-landet Norge har. Dette vil etter min oppfatning måtte prege vår sikkerhetspolitiske debatt framover.

       Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at Norge har fått en ny anmodning om å stille spesialstyrker til Operation Enduring Freedom i Afghanistan, dette i tillegg til de styrker vi i dag har i NATOs stabiliseringsstyrke, ISAF. Operation Enduring Freedom er forankret i FN-mandat. Vi har tidligere hatt både spesialstyrker og F-16-fly i denne operasjonen. Selv har jeg også besøkt Kirgisistan i forbindelse med våre F-16-fly og bakkemannskap i inneværende stortingsperiode. Både stabiliseringsstyrker og bistandsorganisasjoner er avhengige av den sikkerhet som Operation Enduring Freedom representerer. Jeg tror det er vanskelig å se den ene operasjonen uavhengig av den andre, og det har for så vidt også de fleste talere her vært enige om, riktignok med litt ulike konklusjoner.

       Jeg har også merket meg det utenriksministeren sa, at det på sikt trolig vil være aktuelt å slå de to operasjonene sammen. Dette skal vi følge nøye med på. Norge har gitt prioritet til Afghanistan. I tillegg til det militære engasjementet vi har, har vi gjort Afghanistan til et samarbeidsland også for norsk utviklingshjelp. Her er det enorme behov. Slik ser vi også vår Afghanistan-politikk i en helhet. Dette har Arbeiderpartiet støttet hele tiden.

       Eg vil då spørje utanriksministeren om Utanriksdepartementet har klare forslag på bordet om korleis ein kan bidra til at andre kan bli i stand til å ta ein vesentleg del av oppdraget i Sudan, slik at denne styrken kan fyllast opp så langt råd er, på ein slik måte at han kan styrkje og støtte opp under avtala - med andre ord ikkje berre ein diskusjon om det norske bidraget, men om korleis Norge kan bidra til at andre kan gjere ein jobb i Sudan.

Utenriksminister Jan Petersen [13:16:19] : Jeg oppfatter dette spørsmålet slik at det er et spørsmål om økonomiske bidrag til at andre land stiller styrker til disposisjon i FN-operasjonene. Til det er å si at det har vi ingen forslag om nå. Vi har forslag om vårt bidrag til styrken, som er det antallet vi nevnte, og som vi selvfølgelig må innrømme kanskje ikke er av det aller mest kosteffektive.

       Jeg synes det er viktig at også Norge bidrar i dette, men her og nå kan jeg ikke si noe om hvorvidt vi bør yte bevilgninger til andre land for å få dem inn. Jeg holder da utenfor det som måtte være vårt pliktige bidrag til FN, for det vil jo falle på plass av seg selv. Men ekstraordinære bidrag er et annet spørsmål. Her er det også visse formelle begrensninger for hva man kan bruke f.eks bistandsmidler til, som vi må ta i betraktning. Jeg vil på ingen måte avvise det, men bare si at jeg ikke kan si noe positivt akkurat nå.

       Når det gjelder den øvrige, generelle moderniseringsdebatten, har jeg lyst til å si at man kan selvfølgelig gjøre alt mye bedre enn det man gjør nå. Det er alltid noe som kan gjøres annerledes. Men på det området må jeg si jeg synes jeg har hørt forferdelig mye rart og veldig få spesifikke innvendinger mot det som gjøres. Så jeg tror man kan si at vi har et apparat som i hvert fall er bra satt opp, med det er sikkert et forbedringspotensial.

Øystein Djupedal (SV) [13:20:28] : I sin redegjørelse til Stortinget sa utenriksministeren at « vi kan risikere å bli ytterligere marginalisert » i utenrikspolitikken hvis EU utvikler seg til å bli noe annet enn det EU er i dag. Det er i seg selv en ganske spesiell setning å si for en utenriksminister om den norske rollen internasjonalt. Men det må være hans vurdering. Heldigvis er ikke dette den samme vurdering som statsministeren har, for han sa uttrykkelig fra Stortingets talerstol i stad at han ikke mente at Norge var marginalisert i utenrikspolitikken. Det er Norge selvfølgelig heller ikke. Men dette sier litt om de forskjellige tilnærmingene, til hvilket ambisjonsnivå man skal ha, og til hvilken rolle man hele tiden vektlegger EU i dette.

       Det som da er min utfordring til utenriksministeren, er følgende: Dette er to helt diametralt motsatte syn, som ikke lar seg forene. Han kan altså ikke mene at Norge er marginalisert og marginaliseres ytterligere hvis EU utvikler seg slik han antyder, og statsministeren mene at vi ikke er marginalisert. Det er to helt diametralt motsatte syn. Derfor må jeg tillate meg å spørre utenriksministeren: Mener han at setningen kanskje var litt uheldig, og at ved nærmere ettertanke mener han at Norge ikke er utenrikspolitisk marginalisert, og at han i så måte er på linje med statsministeren?

Utenriksminister Jan Petersen [13:24:20] : Jeg tror ingen i Palestina føler at de er forlatt av Norge. Norge leder giverlandsgruppen for Palestina. I den sammenheng har vi tett og omfattende kontakt med både den palestinske ledelse og det palestinske folk. Så den tanken som Åslaug Haga er inne på, tror jeg ikke mange har tenkt, for å si det forsiktig.

       Selve begrepet « representasjonskontor » kan kanskje gi et litt feil inntrykk av hva man står overfor, fordi dette var et kontor uten norsk representasjon. Det var et slags hjelpekontor, bemannet av palestinere. Jeg har sett at en del har sagt at da mister vi en lyttepost. Det gjør vi selvfølgelig ikke, for der vi har lytteposter, må vi også ha norsk utsendt personell, og det hadde vi ikke. Jeg mener at når vi skal ha norske kontorer ute, er det viktig, især i så politisk følsomme områder, at det er norsk personell ved dem. Jeg synes i grunnen at dette kontoret på mange måter falt mellom to stoler. Det er bakgrunnen for min beslutning.

Øystein Djupedal (SV) [13:25:45] : I den lille disputten mellom meg og utenriksministeren ligger det nok mer politikk enn det statsråden uten videre vil innrømme. For det er helt åpenbart at man har forskjellig ambisjonsnivå, også for hvordan man ønsker å definere vårt forhold til EU.

       Det som er litt vanskelig å erkjenne, tror jeg, for Jan Petersen, er at det å være utenfor EU - det er riktignok slik at da deltar vi ikke rundt mange viktige bord - samtidig gjør at vi har noen andre viktige bord som ikke EU uten videre kan ha. Javier Solana svarte nylig, i et intervju med Frank M. Rossavik i Bergens Tidende, på et direkte spørsmål: « Norge kunne altså ikke tatt på seg fredsoppdrag uten godkjennelse fra resten av EU? » « Nei », sier han helt uttrykkelig. Han fastslår at dette må skje under godkjenning av EU.

       Dette er en del av den ambisjonen vi som nasjon kan ha, og som gir oss en handlefrihet som EU ikke uten videre har. Det gir noen bord som EU ikke har. Når jeg spør om denne motsetningen mellom statsministeren og statsråden på dette punktet, er det helt åpenbart at dette er forskjellen. Statsministeren er fremdeles mot EU, men det er altså ikke utenriksministeren. Det er dette politiske handlingsrom vi hele tiden etterlyser at vi skal fylle. Det er ganske forbilledlig når Javier Solana sier veldig klart at dette handlingsrommet har vi faktisk utenfor EU.

Utenriksminister Jan Petersen [13:27:11] : Det som i hvert fall er åpenbart, er at SV gjør hva de kan for å ta innover seg det forbundskansler Schröder sa. Det er jo det interessante her.

       Når det gjelder Norges handlingsrom utenfor EU og innenfor EU, er det klart at vi vil ha betydelig handlingsrom. I de fredsmeglingsoperasjoner som vi er involvert i, har vi også god og nær kontakt med EU som gjør at vi selvfølgelig er mer effektive enn det vi ellers kunne ha vært. Så her er det ingen problemer eller motsetninger. Det er heller ikke slik at landenes utenriksministerier spør i Brussel før det tas et standpunkt. Jeg tror ikke selv Djupedal vil beskrive EU på den måten. Så dette er et forsøk fra SVs side på å la være å ta innover seg og å bagatellisere det som ble sagt i helgen. Det forstår jeg at Djupedal vil måtte gjøre, fordi det er lettere å se det som taler mot, enn det som taler for et norsk EU-medlemskap for Djupedals vedkommende. Men jeg må si at det er én ting vi bør bestrebe oss på, og det er å være villig til å se i øynene de utfordringene som er. Da må vi erkjenne at her har vi en utfordring. Den vil helst Djupedal skjule.

       SV hadde for kort tid siden en delegasjon i Afghanistan, som Kristin Halvorsen tidligere har nevnt, og vi fikk et ganske godt innblikk i situasjonen og utfordringene i Afghanistan, slik de framstår. Vi fikk høre om et land med ødelagt infrastruktur, et land hvor store deler av befolkningen er uten vann, uten arbeid, uten rettssystem, hvor det er begrenset med politi, ikke skolegang, osv. Dette er et land der 70 % av befolkningen er analfabeter, og der narkotikaproduksjonen utgjør mer enn halvparten av den samlede økonomien i landet.

       Mange av dem vi møtte - og det var ganske ulike grupper, ministre i Karzais nye regjering, folk fra ulike organisasjoner og mange av våre militære i ISAF - gjentok igjen og igjen at det Afghanistan har mest behov for, er gjenoppbygging av sivil infrastruktur, at valget til parlament og lokalvalg foregår etter tidsplan, at demokratisk legitimitet bygges opp, at krigsherrenes hærer blir demobilisert og ikke havner inn i private militser, og at folk får noe å leve av. Disse tingene burde vi prate mer om i denne sal. Svært få av dem vi møtte, mente at krigen mot Taliban og Al Qaida hadde høy prioritet lenger. Denne utfordringen var minimal. ISAF, derimot, som SV altså har støttet, ble vektlagt som et bidrag som var positivt i kombinasjon med andre tiltak.

       Nå er det i denne debatten gang på gang påpekt at det er slik at ISAF er avhengig av « Enduring Freedom » for å kunne gi nødvendig trygghet for oppdrag. Det er jo en omskriving av virkeligheten. Det er selvsagt slik at ISAF kunne håndtert hele dette oppdraget, også det som « Enduring Freedom » gjør for å garantere trygghet for ISAF. Teknisk sett kunne man selvsagt det. Men det har altså ikke vært mulig å få landene i NATO til å prioritere dette høyt nok i forhold til antall styrker i ISAF, særlig ved etablering av stabiliseringslagene rundt omkring i Afghanistan. Derfor har NATO basert seg på « Enduring Freedom » som sikkerhetsgarantist. Dette har vært oppe i Stortinget tidligere, og det sier ikke minst noe om NATO-landenes vilje til å stille styrker til Afghanistan og ISAF.

       Kampen mot Taliban og Al Qaida er på det nærmeste ferdig, men dette er ikke det viktigste. Når USA nå har bedt om hjelp i « Enduring Freedom », er det ikke for å dekke behovet for trygghet for befolkningen i Afghanistan eller for en ny storoffensiv mot Taliban og Al Qaida. Det er verdt å vise til hva Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt sier til Klassekampen i dag, der han påpeker den store forflyttingen av « Enduring Freedom »-styrken som nå skjer opp mot grensen mot Iran. Det er flere som nå hevder at det Regjeringen har til hensikt å støtte opp om, er en avløsning av de styrkene som er på vei til andre mål. Spørsmålet blir da: Er dette realistisk? Er det Norges oppgave å bidra til det? Svaret bør være nei. Men hvorfor vil Regjeringen, og antakelig et stortingsflertall, bidra til nye spesialsoldater i « Enduring Freedom »? Er det fordi Regjeringen tror at dersom vi nå enda en gang bidrar med å vise fram flagget i operasjon « Enduring Freedom », får vi støtte når vi en gang skulle ha behov for det? Er det fordi Regjeringen tror at dette er viktig for terrorismebekjempelsen? Eller er det rent faktisk slik at dette er et støtteopplegg for USAs neste framstøt i denne regionen, til tross for at alle prisverdig påpeker at Irans situasjon ikke kan løses med militære virkemidler?

       Det er betydelige problemer knyttet til operasjon « Enduring Freedom ». Målsettingen er uklar, og metodene er tvilsomme dersom det virkelig er fred man er ute etter å bidra til.

       Når det gjelder Irak, er det selvsagt positivt at det nå er avholdt valg i Irak. Dette er et viktig steg. Men det er selvsagt ikke slik at det at spørsmålet ikke blir debattert i stor grad her i salen i dag, betyr at man anerkjenner at Irak-krigen var det rette valg. Det er en folkerettsstridig krig, som har ført til enorm lidelse for enormt mange uskyldige, en krig som kunne ha vært unngått.

       Så pekte utenriksministeren videre på at den nye traktaten, når den trer i kraft, vil fortsterke de utfordringene vi i Norge har for å ivareta våre interesser i EØS-avtalen. Ikke bare er det blitt flere land som har valgt EU som sin samarbeidsarena, men beslutningene vil i større grad flyttes til EU-parlamentet og rådet. Samtidig som EU-samarbeidet altså i stadig sterkere grad påvirker oss, svekkes våre muligheter til å påvirke de beslutningene vi berøres av. Et viktig eksempel som utenriksministeren viste til, er dynamikken i utviklingen av samarbeidet når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis den transatlantiske dialogen i sterkere grad finner sted mellom EU og USA, vil det, som utenriksministeren sa, stille oss overfor betydelige utfordringer. Vi kan risikere å bli sittende på gangen, også når rammene for vår utenrikspolitikk utformes, NATO-medlemskapet til tross.

       Hva gjør vi med det? Det spørsmålet gikk ikke utenriksministeren inn på. Men det er jo et kjernespørsmål som vi ikke kan la ligge, og det vil bli, som statsministeren sa, et nytt moment i vår vurdering av vår tilknytning til EU-samarbeidet. Det blir et veldig viktig moment ved siden av spørsmålet om vi skal ha stemmerett i det samarbeidet som påvirker oss på så mange områder.

       Representanten Kristin Halvorsen mener at vi isteden bør se på de mulighetene vi har utenfor EU. Hun skal få en begeistret tilslutning til det fra meg, i Gro Harlem Brundtlands ånd.

       Det som har skjedd siden 1994, er jo at hver gang EU har utvidet sitt samarbeid, har vi bedt om å få være med, og vi har fått det, unntatt når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken.

       En av de mulighetene Kristin Halvorsen pekte på, er å satse på bilaterale sikkerhetsavtaler med land vi har felles interesse med, f.eks våre nordiske naboland og/eller Tyskland. Det spennende er jo om disse landene som har valgt EU som rammen for sitt europeiske samarbeid, vil ha og ønsker en slik bilateral avtale med oss.

       Det er imidlertid gledelig at Kristin Halvorsen åpenbart mener at f.eks. Sverige og Finland, til tross for sitt EU-medlemskap, kan inngå en sikkerhetspolitisk avtale med Norge. Der vil altså EU ikke være til hinder for en slik handlefrihet for disse landene. Men i så fall er det vanskelig å forstå at Kristin Halvorsen samtidig kan mene at et EU-medlemskap vil begrense våre muligheter til å være en fredsmeklernasjon.

       Det var for øvrig interessant å merke seg at Kristin Halvorsen nå erkjente at NATO har hatt en historisk rolle å spille, i hvert fall fram til Berlin-murens fall.

       Når det gjelder våre muligheter for å ivareta våre interesser i EU-samarbeidet, har den britiske EU-parlamentarikeren Diana Wallis nylig tatt til orde for at parlamentarikere fra EØS-landene bør få mulighet til å ta del i EU-parlamentets komitedebatter i saker som berører hele EØS-området, selv om vi ikke kan få noen formell rolle i lovgivningen. Det er et innspill som vi bør gripe. Det vil styrke forbindelsen til det EU-organet som får større innflytelse i EUs beslutningsprosess når den nye traktaten trer i kraft.

       Hvis vi i større grad skal kunne påvirke beslutningene i EU, må vi også komme tidligere inn i prosessen i EU-systemet. Det vil også gi oss bredere tilknytning mellom Stortingets fagkomiteer og EU-parlamentet.

       En økende andel av de lover Stortinget vedtar, har sitt opphav i EU-samarbeidet. Da bør vi ha større og tidligere oppmerksomhet mot lovgivningsprosessen i EU - tidligere oppmerksomhet fordi det kan øke vår mulighet til å påvirke før beslutningene er tatt, og større oppmerksomhet, slik at vi i den politiske debatten og i samfunnsdebatten generelt her hjemme kan få fram sammenhengene mellom det forpliktende samarbeidet vi gjennom EØS påvirkes direkte av, og de muligheter og begrensninger det gir i nasjonal politikk.

       Det ville bli en ny særordning. Jeg er enig med utenrikskomiteens leder i at alle særordningene kan gjøre oss til en sær nasjon. Men alternativet er å være en nasjon uten særlig innflytelse over egne interesser, og det er enda verre. Derfor burde vi også vurdere å gi stortingsrepresentantene en større mulighet til å følge arbeidet i EU over noe tid, f.eks ved å hospitere ved EU-delegasjonen, slik vi gjør det i FN ved FN-delegasjonen.

       Flomkatastrofen i Sørøst-Asia har satt beredskap og krisehåndtering ettertrykkelig på dagsordenen. Som saksordfører for de to stortingsmeldingene om samfunnssikkerhet, som er behandlet i denne perioden, ser jeg fram til en større bevissthet om å forberede seg på at det utenkelige kan skje, og at vi alle har et ansvar. I den sammenheng vil jeg gi ros til utenriksministeren, som nå har etablert to kriseteam og gjennomført en oppgradering av de virkemidler vi har til rådighet. For øvrig skal det regjeringsoppnevnte utvalget få tid til å arbeide og trekke sine konklusjoner. Kristelig Folkeparti er rede til å følge opp utvalgets anbefalinger.

       Norge er i dialog med EU om et styrket samarbeid om sivil krisehåndtering. Å utveksle kompetanse og erfaring gjør oss alle bedre. At EU har planer om å etablere en egen styrke for sivil krisehåndtering, er derfor positivt. Norge har etablert en beredskapsstyrke for sivil krisehåndtering i utlandet, med personell fra alle deler av rettskjeden. Denne styrken - eller « Styrkebrønnen », som den kalles - har allerede blitt trukket på ved flere anledninger, eksempelvis i Georgia, der den hjelper til med reformer innenfor justissektoren.

       Som nevnt førte tsunamien til at beredskap og krisehåndtering kom i fokus, men like viktig er den givergleden verdenssamfunnet viste. Det er viktig at vi følger opp dem som ble rammet av flodbølgen. Røde Kors uttrykker nå bekymring over at tsunamiofrene er i ferd med å glemmes. Det kan vi ikke tillate. Det internasjonale samfunnet må tenke langsiktig og stille opp når det trengs. Like viktig er det å se « den langsomme tsunamien », f.eks. Sudan og de mange som trenger hjelp til å overleve og etter hvert få mulighet til å bygge opp sitt samfunn for å få en bedre hverdag.

       Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, OSSE, står ved en skillevei. Norge engasjerer seg aktivt i diskusjonen om en reform av organisasjonen. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Knut Vollebæk er blitt medlem av OSSEs reformpanel, som skal komme med anbefalinger om hvordan OSSE skal utvide sin rolle i den europeiske sikkerhetsarkitektur. Som medlem av OSSE-delegasjonen ser jeg organisasjonen bl.a som et viktig møtested for å bli kjent, ha mulighet til å drøfte utfordringer, dele erfaringer og gi hverandre støtte. Det er viktig å forhindre at OSSE blir oppfattet som en organisasjon som ensidig fokuserer på kritikk av land i øst. Det handler om demokrati og menneskerettighetsarbeid. OSSEs innsats i Ukraina viste klart at organisasjonen har en viktig rolle å spille som valgobservatør og i håndtering av regionale og nasjonale kriser.

       Til slutt: Kristelig Folkeparti har vært pådriver for å sette rammer for hvilke oppdrag våre soldater kan være med på. Vårt militære forsvar er det skarpeste og mest ødeleggende politiske virkemiddel vi har. Samtidig har det en viktig fredsdimensjon. I sin utdanning lærer soldatene om Forsvarets verdigrunnlag, etikk, moral, folkerett og kulturforståelse, og det er viktig for det arbeidet vi sender dem ut i. Like viktig er det at vi som politikere tar vare på våre gutter og jenter ved å legge til rette for god oppfølging, både før de drar ut i internasjonale oppdrag, mens de er ute, og når de kommer hjem. De representerer Norge og gjør en viktig jobb for oss, en jobb de er stolte av, og som vi som politikere må stå ved vårt ansvar for, når vi har sendt dem ut i internasjonale oppdrag.

       Geir-Ketil Hansen (SV) [13:44:01] : Statsråden innledet sin redegjørelse med å vise til 1905, da Norge ble en selvstendig nasjon, og at dette året er et markeringsår, 100 år etter unionsoppløsningen.

       Det har skjedd mye i Norge siden 1905. Blant annet har Norge fått suverenitet over havområder som er seks ganger større enn Norges landområder. Det meste av dette ligger vest og nord for Nord-Norge - nordområdene. Disse sjøområdene representerer enorme utfordringer for Norge i forhold til miljø og ressursforvaltning.

       SV mener at nordområdene er nedprioritert i norsk utenrikspolitikk. Norge prioriterer heller å støtte USAs politikk i Irak og Afghanistan enn å utvikle norsk forvaltningspolitikk i nordområdene. Og typisk nok: Det er gått to år siden NOU-en « Mot Nord! » kom og Regjeringen annonserte en nordområdemelding. SV mener at nordområdene må gis betydelig større oppmerksomhet i framtiden, fordi de representerer vår største internasjonale utfordring i forhold til sikkerhet, ressursforvaltning og miljø.

       Russland og USA øker utvinningen av olje og gass i Barentshavet. Dette medfører en radikal økning av oljetransporten langs norskekysten. Vår oljevernberedskap er stilt overfor store utfordringer. I dag er vi på etterskudd.

       Våre viktigste fiskeriområder finner vi i Barentshavet. Den største trusselen mot torskebestanden er ulovlig rovfiske, som har et omfang på ca 1 milliard kr i året.

       Mangelen på bevilgning til Kystvakten har bidratt til at ett av fire havgående fartøy med helikopter ligger til kai i Sortland i stedet for å inspisere i Barentshavet. Vi ivaretar ikke vår ressursforvaltning godt nok.

       Barentssamarbeidet, som tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg tok initiativ til i 1993, har fått reduserte bevilgninger de siste årene. I 2003 var budsjettet 30 mill. kr. I år er det redusert med 9 mill. kr til 21 mill. kr. Samarbeidet i Barentsregionen går i dag mye på grunn av egentyngde og idealisme og uten den nødvendige støtten fra staten.

       Gamle og dårlig sikrede atomkraftverk og atomlager på russisk side i nord er en konstant miljøtrussel, med fare for radioaktiv forurensning. I tillegg er det et stort behov for å sikre atominstallasjoner mot tyveri og terrorisme. Bare et effektivt, internasjonalt og langsiktig samarbeid med Russland om atomsikkerhet i nord er godt nok, og det bør i framtiden integreres i Barentssamarbeidet.

       Når Regjeringen om kort tid kommer med nordområdemeldingen, må den markere et markant skille i forhold til å prioritere opp nordområdene i norsk utenrikspolitikk. Den må varsle betydelig større oppmerksomhet rundt det å få på plass en avtale med Russland om en bærekraftig forvaltning av Barentshavet. Samarbeid i Arktisk Råd om tiltak i miljø- og klimapolitikken i de arktiske områdene må prioriteres, og den må til slutt varsle en betydelig økt innsats i Barentssamarbeidet. Vi trenger en « barentsmilliard » til å videreutvikle det næringspolitiske og mellomfolkelige samarbeidet i Barentsregionen.

       I dag bruker Norge nær 400 mill. kr på støtte til USAs kriger i Afghanistan og Irak, mens vi bruker 21 mill. kr på Barentssamarbeidet. Dette er en god illustrasjon på hvor nedprioritert vår politikk i nord er. Våre største utenrikspolitiske utfordringer ligger i nordområdene.

       Haakon Blankenborg (A) [13:47:34] : Om vi ser denne debatten i omtrent eit tiårsperspektiv, kan vi slå fast ein del fakta. Det første er at vi og mange andre har blitt ufatteleg mykje rikare i løpet av desse ti åra. Mykje har forandra seg. Veldig mye er like uløyst. Ein av dei tinga som er likt no og for ti år sidan, er den maktesløysa vi står overfor når det gjeld folkemord, krigsbrottsverk, som vi kan oppleve fleire plassar rundt om i verda.

       Sudan er eit eksempel. Det tok lang tid før ei avtale kom på plass. Vi veit enno ikkje om avtala held, men vi må arbeide for at ho skal halde, og Darfur er enno ikkje under kontroll. Maktesløysa i Darfur kan minne om den maktesløysa vi såg for ti år sidan i forhold til Rwanda og Burundi. Ein registrerte det som skjedde, men ein var ikkje i stand til å handtere det. Kanskje var det ikkje mogleg å handtere det heller. Eller det som vi såg i Bosnia-Hercegovina: Vi var vitne til det som skjedde. Presidentar og mindre fint folk landa på flyplassen i Sarajevo frå tid til anna. Dei hadde to timar med håp, og resten var grå kvardag for dei fleste.

       Dette er eigentleg mykje meir enn ein diskusjon om norske bidrag til Sudan eller andre plassar, for dette dreiar seg om korleis vi kan organisere det internasjonale samfunnet slik at vi kan handtere slike konfliktar, slike situasjonar. Kanskje er det ikkje mogleg. Kanskje er det mogleg å komme litt lenger. Det som er peikt på frå utanriksministeren og alle andre, om eit meir effektivt FN, er naturlegvis eit bidrag. Men vi kan heller ikkje komme utanom ein sterkare regional organisasjon. Afrika er nemnt, men det er ingen tvil om at det som har skjedd i Europa dei siste ti åra, med ei styrking av dei regionale organisasjonane NATO og EU, har bidrege til å stabilisere Europa, også dei urolege partane av Europa, sjølv om vi kan seie at Kosovo er like uløyst i dag som for fem år sidan, men mindre akutt enn for seks år sidan.

       Spørsmålet er om vi er i stand til å organisere dette på ein betre måte. Då er det ingen veg forbi dei regionale organisasjonane, som kan opptre i eit samspel med FN. Der må Norge bidra økonomisk og på andre måtar for å få desse organisasjonane på plass og for å få dei til å ta sitt ansvar.

       Noko av det nye er at den uorden som vi såg i Europa for ti år sidan, er i ferd med å ta form av ein ny orden. EU og NATO er plattformer for dei fleste statane i Europa. Vi snakkar ofte om NATO berre som ein organisasjon som deltek i operasjonar utafor Europa. Eg meiner at ei av dei viktigaste rollene til NATO har vore den stabiliserande krafta NATO har hatt i Europa gjennom å ta opp nye medlemsland. Dette har vi ein tendens til å undervurdere, men det har vore ein av NATOs store suksessar gjennom dei siste ti åra.

       Så har vi det faktum at NATO er med på å halde USA inne i Europa. Samtidig er NATO med på å halde Europa saman. Det er NATOs rolle i tillegg til den rolla som NATO speler utafor Europa.

       Det andre faktumet er at svært mange land i Europa har valt NATO og EU eller EU som plattform for å handtere sine behov og interesser internasjonalt. Norge er eit av dei få landa som har valt berre NATO som plattform for å handtere sine interesser. Dette er ingen akutt situasjon for Norge. Men det er, som også utanriksministeren antyda, eit spørsmål om eit strategisk val for Norge, ikkje i den forstand at NATO vil forsvinne og bli irrelevant, for det er i norsk interesse å halde NATO relevant også i Europa, men det er eit nytt NATO, og det er eit sterkare EU.

       Det som vi høyrer antydningar om, og som eg meiner kanskje er det viktige i denne debatten, er dei som i denne situasjonen ser at Norge i framtida skal basere seg på ein bilateralisert utanrikspolitikk, handtere sine interesser berre gjennom tosidige avtaler med denne eller hin organisasjon, med dette eller hitt naboland eller andre. Det er ingen farbar veg for ein liten stat. Vi må finne fram til ein politikk der vi har skikkeleg internasjonal ryggdekning for våre posisjonar, for vår politikk. Kanskje blir det EU, kanskje blir det noko anna. Men det er det spørsmålet vi må stille: Skal vi handtere våre interesser gjennom bilaterale avtaler som liten stat, eller skal vi finne oss ei plattform der vi må samordne vår politikk med andres interesser, men der vi til gjengjeld kan sikre at våre interesser når fram på dei viktigaste områda? Nordområdepolitikken, som vi vil komme tilbake til, er eit godt eksempel på dette, for i nord vil Norge oppdage at det ikkje finst eitt land som har felles interesser med Norge på alle punkt. Det vil finnast motstridande interesser, og vi må velje å samarbeide der vi kan få mest mogleg støtte på dei viktigaste områda. Nordområdepolitikken er det beste eksemplet på at Norge ikkje kan gå inn i ei framtid der vi byggjer vår utanrikspolitikk berre på tosidige avtaler, som ein frittsvevande stat utanom alle dei store blokkene, når alle dei andre sluttar seg til dei sterkare organisasjonane i det internasjonale samfunnet. Det er det eigentlege spørsmålet som vart hengande etter ein del av dei innlegga vi har høyrt her i dag, f.eks innlegget frå Kristin Halvorsen tidleg i debatten.

       Øystein Djupedal (SV) [13:53:07] : Det er mindre enn to måneder siden den fryktelige tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia, og allerede nå ser vi at medias søkelys ikke lenger i samme grad er på denne. Naturlig nok, vil mange si, fordi konfliktene og nyhetene beveger seg over jordkloden. Men det vi nå står overfor, er en utfordring av en helt annen karakter, nemlig hvordan vi over år kan bistå til en langsiktig oppbygging og gjenoppbygging av de områdene som ble rammet. Det er en stor utfordring for norsk utenrikstjeneste, det er en stor utfordring for de humanitære organisasjonene, og ikke minst er det en stor utfordring i samarbeidet med lokale myndigheter, med statlige myndigheter og med lokalbefolkningen i de land og de byer som skal bygges opp.

       Vi har dessverre mange eksempler på at denne typen langsiktig oppbygging, som ikke hele tiden er i medias søkelys eller i offentlighetens interesse, ikke bestandig er like vellykket. Det er nå et intenst ønske fra veldig mange organisasjoner og veldig mange stater om at man skal lykkes bedre denne gangen enn man har klart før, og det er også vårt innstendige ønske at man skal klare det. Men denne katastrofen vil sitte i oss fremdeles i mange, mange år. Det vil bety at vi som nasjon, både borgere og stat, som forbilledlig stilte opp med store midler for å bistå med nødhjelp og bistå til oppbygging, også er i stand til å huske på dette når andre konflikter tar interessen fra oss og gjør det mer naturlig å bruke pengesummer på dem enn på det som etter hvert vil bli en gammel konflikt mange år tilbake.

       La meg også si at jeg er enig i det perspektivet som utenriksministeren hadde når det gjaldt nordområdepolitikken, nemlig at den er veldig forskjellig fra den gangen man diskuterte nordområder før Murens fall. Det betyr at vi har helt andre utfordringer knyttet til hvordan vi skal håndtere de mange utfordringene som er i nordområdet. I så måte synes jeg det har vært mange gode innlegg her i dag, som alle sammen har det perspektivet i seg at dette i stigende grad bør ha og må ha oppmerksomhet fra Stortinget og fra norsk utenrikstjeneste. Grunnene til det er selvfølgelig mange, men hovedgrunnen er knyttet til ressurser og til de store havområdene. Veldig mange har klare oppfatninger av hvordan dette vil gå, men vi har sett at det har gått framover på mange ulike felt, f.eks når det gjelder samarbeidet mellom Norge og Nordvest-Russland, men likevel er det veldig mange ting som gjenstår.

       La meg legge vekt på to ting som er veldig avgjørende i dette. Det er Barentssamarbeidet, hvor vi må forsterke fokuseringen. Når statsråden nå skal evaluere Barentssamarbeidet, mener vi veldig sterkt at en sterkere parlamentarisk basis for dette kan være en løsning for å få en sterkere parlamentarisk forankring i dette samarbeidet. Det betyr også at man må innhente midler for å forsterke dette samarbeidet for å bistå i en positiv utvikling, og det har vært en positiv utvikling, om enn ikke så raskt som mange gjerne hadde sett.

       Barentsområdet som sådant er et av de aller viktigste områdene for norsk utenrikspolitikk. Ikke minst er det uendelig viktig for russerne i Nordvest-Russland. Grunnen til det er i hovedsak knyttet til de ressursene som finnes i Barentshavet. Vi har uløste konflikter med Russland knyttet til delingslinjen mellom Norge og Russland. Det trenger ikke stå i veien for et forsterket samarbeid. Særlig knyttes dette til olje og gass. Mange på norsk side har en veldig sterk tro på at man fra russisk side vil komme veldig fort inn med boring og utvikling av Barentshavet på russisk side, noe som gjør at vi må forsterke vedtak på norsk side for å være med i dette. Her tror jeg man skal være litt nøktern, for utviklingen på russisk side er fremdeles slik at så langt man vet, har de ennå ikke gått ut i Barentshavet. Fremdeles er olje- og gassproduksjonen på fastlandet på Kolahalvøya. Det betyr at alle oljefraktene som går nedover norskekysten, er en betydelig sikkerhetsutfordring, fordi mange av disse skipene ikke nødvendigvis er av den kvalitet som vi ønsker. Man har altså ennå ikke tatt spranget ut. Selv om det er påvist store felt - f.eks er Shtokman-feltet, så vidt jeg vet, 20 ganger større enn Snøhvit og et av de aller største gassfunn som finnes - er dette 60 mil ute i isen. Det er altså store utfordringer teknologisk hvis det skal være mulig å frakte dette til land. Russerne har nå i stigende grad investert sine penger i denne sektoren på Kamchatka, altså på den andre siden av Russland. Nå opererer man borte i Vladivostok og på den siden. Det vil mange på norsk side kunne si er uheldig, men det er fordi infrastrukturen der er mye bedre. Også de klimatiske forhold gjør det enklere å håndtere de store ressursene som russerne har.

       Vi fra norsk side har en mye lengre horisont, og enkelte sier at nå må vi liksom rushe opp til Barentshavet, for vi må være med før russerne kommer. En nøktern vurdering av dette er at det vil gå mange år før russerne er ute i Barentshavet. Norge er i Barentshavet. Denne varsomheten som vi fra SVs side ønsker i Barentshavet, er det viktig at flere tar med seg, for det finnes etter vårt skjønn ikke noe press her. Barentshavet bør i all overskuelig framtid primært være en fiskeressurs, en bank for proteiner for folk og ikke for olje- og gassutvinning. Men det er et viktig perspektiv å ha med seg i debatten om nordområdene, nemlig en mer nøktern vurdering av russernes utvikling i Barentsområdet.

       Ikke desto mindre later det til at partiet også for neste stortingsperiode vil programfeste det samme standpunkt til NATO. Da er det jo i virkeligheten ikke noe multinasjonalt redskap tilbake, verken for FN eller for noen annen når det gjelder å løse presserende internasjonale konflikter.

       Thorbjørn Jagland innledet debatten med å snakke om « geopolitisk jordskjelv », og han sa at hittil har man i norsk politikk stort sett løst det ved å holde seg for ørene og øynene. Med tanke på forløpet av denne debatten var det et profetisk utsagn når det gjelder de to fremtidige regjeringspartnerne han tenker seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak 1.

       (Votering, se side 1624)